Den gamle gateløkt (1847)

Har du hørt historien om den gamle gateløkt? Den er slett ikke så overordentlig morsom, men man kan alltid høre den en gang. Det var en sånn skikkelig gammel gateløkt som i mange, mange år hadde gjort tjeneste, men nå skulle kasseres. Det var den siste aften, den satt på pælen og lyste der i gaten, og den var til mote som en gammel ballettfigur som danser den siste aften og vet at i morgen skal hun på loftet. Løkten hadde en sånn skrekk for den dag i morgen, for da visste den at den skulle på rådstuen for første gang og vurderes av byens “seks og tredve menn”, om den var brukelig eller ikke brukelig. Da ville det bli bestemt om den skulle sendes ut på en av broene og lyse der, eller på landet i en fabrikk. Kanskje gikk den like til en jernstøper og ble smeltet om, da kunne den jo riktignok bli til allting, men det pinte den at den ikke visste om den da beholdt erindringen om at den hadde vært gateløkt. -

Hvorledes det gikk eller ikke, den ville bli skilt fra vekteren og hans kone som den betraktet ganske som sin familie. Den ble løkt da han ble vekter. Konen var den gang fin på det, kun om aftenen når hun gikk forbi løkten, så hun til den, men aldri om dagen. Nå derimot, i de siste år, da de alle tre var blitt gamle, vekteren, konen og løkten, hadde konen også pleiet den, pusset lampen og skjenket tran i den. Ærlige folk var ekteparet, de hadde ikke bedratt løkten for en dråpe.

Det var den siste aften i gaten, og i morgen skulle den på rådstuen. Det var to mørke tanker for løkten, og så kan man nok vite hvorledes den brant. Men det gikk også andre tanker igjennom den; der var så meget den hadde sett, så meget den hadde lyst til, kanskje likså meget som “de seks og tredve menn”, men det sa den ikke, for det var en skikkelig gammel løkt, den ville ingen fornærme, aller minst sin øvrighet. Den husket så meget, og imellom blusset flammen opp inne i den, det var som hadde den en følelse av: “Ja, man husker også meg! Der var nå den smukke, unge mann, – ja, det er mange år siden! Han kom med et brev, det var på rosenrødt papir, så fint, så fint og med gullkant, det var så nydelig skrevet, det var en damehånd; han leste det to ganger, og han kysset det, og han så opp til meg med sine to øyne, de sa: ’Jeg er det lykkeligste menneske!’ – Ja, kun han og jeg visste hva som stod i det første brev fra kjæresten.

- Jeg husker også to andre øyne, det er underlig hvor man kan springe med tankene! Her i gaten var en prektig begravelse, den unge, smukke frue lå i likkisten på den fløyelslikvognen som det var så mange blomster og kranser i. Det lyste så mange fakler at jeg ble rent borte ved det; hele fortauet var fullt med mennesker, de fulgte alle med liktoget, men da faklene var ute av syne og jeg så meg omkring, stod her ennå én ved pælen og gråt. Jeg glemmer aldri de to sorgens øyne som så inn i meg!” – Sådan gikk det mange tanker gjennom den gamle gateløkt som i aften lyste for siste gang. Skiltvakten som blir avløst, vet jo sin etterfølger og kan si ham et par ord, men løkten visste ikke sin, og den kunne i det minste gitt ham et og annet vink, om regn og rusk, om hvorvidt måneskinnet gikk på fortauet og fra hva kant vinden blåste.

På rennestensbrettet stod tre som hadde fremstilt seg for løkten, idet de trodde at det var den som gav bort embetet; den ene av disse var et sildehode, for det lyser i mørke, og det mente at det kunne jo være en sann sparing med tran om det kom på løktepælen. Den andre var et stykke trøske som også skinner, og alltid mer enn en klippfisk, det sa den selv, dessuten var den det siste stykke av et tre som en gang hadde vært en prakt for skogen. Den tredje var en sankthansorm; hvor den var kommet fra, begrep ikke løkten, men ormen var der, og lyste gjorde den også, men trøsken og sildehodet sverget på at det var kun til visse tider den lyste, og at den derfor aldri kunne tas i betraktning.

Den gamle løkt sa at ingen av dem lyste nok til å være gateløkt, men det trodde nå ingen av dem, og da de hørte at løkten selv ikke gav embetet bort, sa de at det var meget gledelig, for den var da også altfor skrøpelig til at den kunne velge.

I det samme kom vinden fra gatehjørnet, den suste gjennom røkhetten på den gamle løkt og sa til den: “Hva er det for noe jeg hører, vil du bort i morgen? Er det den siste aften jeg skal treffe deg her? Ja, så skal du ha en presang! Nå lufter jeg opp i hjernekassen så at du klart og tydelig ikke bare skal kunne huske hva du har hørt og sett, men når det fortelles eller leses noe i ditt nærvær, skal du være så klarhodet at du også ser det!”

“Ja, det er svært meget!” sa den gamle gateløkt, “mange takk! Blir jeg bare ikke støpt om!”

“Det skjer ikke ennå,” sa vinden, “og nå blåser jeg opp din hukommelse. Kan du få flere presanger som den, så kan du ha en ganske fornøyelig alderdom!”

“Blir jeg bare ikke støpt om!” sa løkten, “eller kan du da også sikre hukommelsen min?” –

“Gamle løkt, vær fornuftig!” sa vinden, og så blåste den. – I det samme kom månen frem. “Hva gir De?” spurte vinden.

“Jeg gir ingen ting!” sa den, “jeg er jo i avtagende, og løktene har aldri lyst for meg, men jeg har lyst for løktene.” Og så gikk månen bak skyene igjen, for den ville ikke plages. Da falt en vanndråpe like på røkhetten, den var som et takdrypp, men dråpen sa den kom fra de grå skyer og var også en presang, og kanskje den aller beste. Jeg trenger inn i deg så at du får den evne at du i en natt, når du ønsker deg det, kan gå over i rust så du faller helt sammen og blir til støv. Men det syntes løkten var en dårlig presang, og vinden syntes det samme. “Er der ingen bedre, er der ingen bedre?” blåste den så høyt den kunne; da falt et skinnende stjerneskudd, det lyste i en lang stripe.

“Hva var det?” ropte sildehodet, “falt der ikke en stjerne like ned? Jeg tror den gikk i løkten! – Nå, søkes embetet også av så høytstående, så kan vi bare gå og legge oss!” Og det gjorde det, og de andre med; men den gamle løkt lyste med ett så forunderlig sterkt: “Det var en deilig presang!” sa den. “De klare stjerner som jeg alltid har fornøyet meg så meget over, og som skinner så deilig som jeg egentlig aldri har kunnet skinne, skjønt det var hele min streben, de har lagt merke til meg, fattige, gamle løkt, og sendt en ned med en presang til meg som består i den evne, at alt hva jeg selv husker og ser riktig tydelig, skal også kunne ses av dem jeg holder av! Og det er først den sanne fornøyelse, for når man ikke kan dele den med andre, så er den kun en halv glede!”

“Det er meget aktverdig tenkt!” sa vinden, “men du vet nok ikke at det hører vokslys til. Uten at det blir tent et vokslys inni deg, er det ingen av de andre som kan se noe ved hjelp av deg. Det har stjernene ikke tenkt på, de tror nå at alt som skinner, har i det minste et vokslys i seg. Men nå er jeg trett”! sa vinden, “nå vil jeg legge meg!” Og så la den seg.

Neste dag – - ja, neste dag kunne vi springe over; neste aften så lå løkten i lenestol, og hvor -? Hos den gamle vekter. Han hadde bedt “de seks og tredve menn” om å få beholde den gamle løkten for lang og tro tjeneste, de lo av ham da han bad, og så gav de ham den, og nå lå løkten i en lenestol tett ved den varme kakkelovn, og det var som om den var blitt større ved det, den fylte nesten hele stolen. Og de gamle folk satt alt ved aftensmaten og kastet milde øyne til den gamle løkten som de gjerne hadde gitt plass ved bordet også. Det var jo riktignok i en kjeller de bodde, to alen nede i jorden; man måtte gjennom en brolagt forstue for å komme inn i stuen, men lunt var her, for der var kleslister for døren. Rent og nett så det ut; gardiner om sengestedet, og over de små vinduer hvor der oppe på karmene stod to underlige urtepotter; matros Christian hadde brakt dem hjem fra Ostindia eller Vestindia, det var to elefanter av leirtøy der ryggen manglet, men i stedet blomstret det ut av jorden den deiligste purreløk i den ene, det var de gamle folks kjøkkenhave, og i den annen var det en stor blomstrende geranium, der var deres blomsterhave. På veggen hang et stort kulørt bilde med “Kongressen i Wien,” der hadde de alle konger og keisere på en gang! – Et bornholmsk ur med tunge blylodd gikk “tikk, takk!” og alltid for fort, men det var bedre enn at det skulle gå for langsomt, sa de gamle folk. De spiste sin aftensmat, og den gamle gateløkt lå som sagt i lenestolen tett ved den varme kakkelovn. Det var for løkten som om der var vendt opp ned på hele verden. – Men da den gamle vekter så på den og talte om hva de to hadde opplevd med hverandre, i regn og i rusk, i de klare, korte sommernetter og når snøen føk så det var godt å komme i kjellerskuret, da var alt i orden igjen for den gamle løkt, den så alt dette som om det fremdeles var, jo, vinden hadde riktignok lyst riktig godt opp inni den. –

De var så flittige og så flinke, de gamle folk, ingen time ble helt døst bort; søndag ettermiddag kom det en eller annen bok frem, helst en reisebeskrivelse, og den gamle mann leste høyt om Afrika, om de store skoger og elefantene som der gikk ville omkring, og den gamle kone hørte sånn etter og skottet så hen til leirelefantene som var urtepotter! – “Jeg kan nesten tenke meg det!” sa hun. Og løkten ønsket så inderlig at her var et vokslys å tenne og sette inn i den, så skulle hun tydelig se alt således som løkten så det; de høye trær, de tette grener slynget i hverandre, de nakne, sorte mennesker til hest og hele skarer av elefanter som med sine brede føtter knuste rør og busker.

“Hva kan alle mine evner hjelpe når der ingen vokslys er!” sukket løkten. “De har kun tran og talglys, og det er ikke nok!” –

En dag kom der en hel bunt vokslysstumper i kjelleren, de største stykker ble brent og de mindre brukte den gamle kone til å vokse tråden med når hun sydde. Vokslys var der, men det falt dem ikke inn å sette et lite stykke i løkten.

“Her står jeg med mine sjeldne evner!” sa løkten. “Jeg har alt inni meg, men jeg kan ikke dele med dem! De vet ikke at jeg kan forvandle de hvite vegger til de deiligste tapeter, til rike skoger, til alt hva de ville ønske seg! – De vet det ikke!”

Løkten stod for øvrig skuret og nett i en krok hvor den alltid falt i øynene. Folk sa riktignok at den var et skrammel, men det brød de gamle seg ikke om, de holdt av løkten.

En dag, det var den gamle vekters geburtsdag, kom den gamle kone hen til løkten, smilte så smått og sa: “Jeg vil illuminere for ham!” Og løkten knaket i blikkhetten, for den tenkte: “Nå går lyset opp for dem!” Men der kom tran og ingen vokslys, den brant hele aftenen, men visste nå at den gave stjernene hadde gitt den, den beste gave av alle, ble en død skatt for dette liv. Da drømte den, – og når man har slike evner, kan man nok drømme, – at de gamle folk var døde, og at den selv var kommet til en jernstøper og skulle smeltes om. Den var likså redd som da den skulle på rådstuen og vurderes av de “seks og tredve menn,” men skjønt den hadde evnen å kunne falle sammen i rust og støv når den ønsket seg det, så gjorde den det dog ikke, og så kom den i smelteovnen og ble til den deiligste jernlysestake, der noen ville sette et vokslys; den hadde form av en engel som bar en bukett, og midt i buketten ble vokslyset satt, og staken fikk plass på et grønt skrivebord. Og værelset var så hyggelig, der stod mange bøker, der hang deilige bilder, det var hos en dikter, og alt hva han tenkte og skrev, det rullet opp rundt omkring, stuen ble til dype, mørke skoger, til solbelyste enger hvor storken gikk og spanket, og til skipsdekket høyt på det svulmende hav! –

“Hvilke evner jeg har!” sa den gamle løkt idet den våknet. “Jeg kunne nesten lengte etter å smeltes om! – Dog nei, det må ikke skje så lenge de gamle folk lever! De holder av meg for min persons skyld! Jeg er som et barn for dem, og de har skuret meg, og de har gitt meg tran! Og jeg har det likså godt som “Kongressen”, det er sånt fornemt noe!”

Og fra den tid hadde den mer innvortes ro, og det fortjente den skikkelige, gamle gateløkt.

ORDFORKLARINGER

Pæle – stolpe

Trøske – råttent treverk

Aktverdig – respektabel

1 alen = ca 62 cm

Geranium – pelargonia eller storkenebb (en plante)

Den standhaftige tinnsoldat (1838)

Det var engang 25 tinnsoldater, de var alle brødre, for de var født av en gammel tinnskje. Geværet holdt de i armen og ansiktet satte de rett frem; rød og blå og nokså deilig var uniformen. Det aller første de hørte i denne verden da lokket ble tatt av esken hvor de lå, var ordet: “Tinnsoldater!” Det ropte en liten gutt og klappet i hendene; han hadde fått dem, for det var hans geburtsdag, og han stilte dem nå opp på bordet. Den ene soldat lignet livaktig den annen, kun en eneste var litt forskjellig. Han hadde ett ben, for han var blitt støpt sist, og så var der ikke tinn nok. Dog stod han like fast på sitt ene som de andre på sine to, og det er nettopp han som blir merkverdig.

På bordet hvor de ble stilt opp, stod meget annet leketøy; men det som falt mest i øynene, var et nydelig slott av papir. Gjennom de små vinduer kunne man se like inn i salene. Utenfor stod små trær rundt om et lite speil som skulle se ut som en sjø; svaner av voks svømte på sjøen og speilte seg. Det var alt sammen nydelig, men det nydeligste ble dog en liten jomfru som stod midt i den åpne slottsdør. Hun var også klippet ut av papir, men hun hadde et skjørt på av det klareste lin og et lite smalt blått bånd over skulderen liksom et gevant; midt på det satt en skinnende paljett like stor som hele hennes ansikt. Den lille jomfru strakte begge armer ut, for hun var en danserinne, og så løftet hun sitt ene ben så høyt i været at tinnsoldaten slett ikke kunne finne det og trodde at hun kun hadde ett ben liksom han.

“Det var en kone for meg!” tenkte han. “Men hun er noe fornem, hun bor i et slott, jeg har kun en eske, og den er vi 25 om, det er ikke et sted for henne! Dog må jeg se å bli kjent med henne!” Og så la han seg så lang han var bak en snusdåse som stod på bordet. Der kunne han virkelig se på den lille fine dame som ble ved å stå på ett ben uten å komme ut av balansen.

Da det ble ut på aftenen, kom alle de andre tinnsoldater i sin eske og folkene i huset gikk til sengs. Nå begynte leketøyet å leke, både å komme på visitter, føre krig og holde ball. Tinnsoldatene raslet i esken, for de ville være med, men de kunne ikke få lokket av. Nøtteknekkeren slo kollbøtter, og griffelen gjorde kommers på tavlen; det var et spetakkel så kanarifuglen våknet og begynte å snakke med, og det på vers. De to eneste som ikke rørte seg av stedet, var tinnsoldaten og den lille danserinne. Hun holdt seg så rank på tåspissen og begge armene utad; han var likså standhaftig på sitt ene ben, hans øyne vek ikke et øyeblikk fra henne.

Nå slo klokken tolv, og klask, der sprang lokket av snusdåsen, men der var ingen tobakk i, nei, men en lite sort troll, det var sånt et kunststykke.

“Tinnsoldat!” sa trollet, “vil du holde dine øyne hos deg selv!”

Men tinnsoldaten lot som han ikke hørte det.

“Ja, bare vent til i morgen!” sa trollet.

Da det nå ble morgen og barna kom opp, ble tinnsoldaten stilt i vinduet, og enten det nå var trollet eller trekken, like med ett fløy vinduet opp, og soldaten gikk på hodet ut fra fjerde etasje. Det var en skrekkelig fart, han vendte benet like i været og ble stående på kasketten med bajonetten nede imellom brostenene.

Tjenestepiken og den lille gutten kom straks ned for å søke; men skjønt de var i ferd med å trå på ham, kunne de dog ikke se ham. Hadde tinnsoldaten ropt: her er jeg! så hadde de nok funnet ham, men han fant det ikke passende å skrike høyt da han var i uniform.

Nå begynte det å regne, den ene dråpe falt tettere enn den annen, det ble et ordentlig regnskyll; da det var forbi, kom der to gategutter.
“Se der, du!” sa den ene, “der ligger en tinnsoldat! Han skal ut å seile!”
Og så gjorde de en båt av en avis, satte tinnsoldaten midt i den, og nå seilte han ned av rennestenen; begge guttene løp ved siden og klappet i hendene. Bevar oss vel! Hvilke bølger som gikk i rennestenen, og hvilken strøm der var; ja, det hadde da også skyllregnet. Papirbåten vippet opp og ned, og imellom så dreide den så raskt så det dirret i tinnsoldaten; men han ble standhaftig, forandret ikke en mine, så rett frem og holdt geværet i armen.
Like med ett drev båten inn under et langt rennestensbrett; der ble like mørkt som om han var i esken.
“Mon tro hvor jeg nå kommer hen,” tenkte han. “Ja, ja, det er trollets skyld! Akk, satt dog den lille jomfru her i båten, så måtte her gjerne være dobbelt så mørkt!”
I det samme kom der en stor vannrotte som bodde under rennestensbrettet.
“Har du pass?” spurte rotten. “Hit med passet!”
Men tinnsoldaten tidde stille og holdt enda fastere på geværet. Båten for avsted og rotten baketter. Hu, hvor den skar tenner og ropte til pinne og strå:
“Stopp ham! Stopp ham! Han har ikke betalt toll! Han har ikke vist pass!”
Men strømmen ble sterkere og sterkere! Tinnsoldaten kunne allerede øyne den lyse dag foran hvor brettet slapp, men han hørte også en brusende lyd som nok kunne gjøre en tapper mann forskrekket. Tenk dog, rennestenen styrtet hvor brettet endte, like ut i en stor kanal, det ville være like farlig for ham som for oss å seile ned av et stort vannfall.
Nå var han allerede så nær ved at han ikke kunne stanse. Båten for ut, den stakkars tinnsoldat holdt seg så stiv han kunne, ingen skulle si om ham at han blunket med øynene. Båten snurret tre fire ganger rundt og var fylt med vann like til randen, den måtte synke. Tinnsoldaten stod i vann til halsen og dypere og dypere sank båten, mer og mer løste papiret seg opp. Nå gikk vannet over soldatens hode, – da tenkte han på den lille nydelige danserinne som han aldri mer skulle få se; og det klang for tinnsoldatens øre:

“Fare, fare, krigsmann!

Døden skal du lide!”
Nå gikk papiret i stykker, og tinnsoldaten styrtet igjennom – men ble i det samme slukt av en stor fisk.
Nei, hvor mørkt det var der inne! Det var enda verre enn under rennestensbrettet, og så var der så snevert; men tinnsoldaten var standhaftig og lå så lang han var med geværet i armen. -
Fisken for omkring, den gjorde de aller forferdeligste bevegelser; endelig ble den ganske stille, der for som en lynstråle gjennom den. Lyset skinte ganske klart, og en ropte høyt: “Tinnsoldat!” Fisken var blitt fanget, brakt på torvet, solgt og kommet opp i kjøkkenet hvor piken skar den opp med en stor kniv. Hun tok med sine to fingrer soldaten midt om livet og bar ham inn i stuen hvor de alle sammen ville se sådan en merkverdig mann som hadde reist om i maven på en fisk; men tinnsoldaten var slett ikke stolt. De stilte ham opp på bordet og der – nei, hvor det kan gå underlig til i verden! Tinnsoldaten var i den samme stue han hadde vært i før, han så de samme barn, og leketøyet stod på bordet; det deilige slott med den nydelige lille danserinne; hun holdt seg ennå på det ene ben og hadde det annet høyt i været, hun var også standhaftig. Det rørte tinnsoldaten, han var i ferd med å gråte tinn, men det passet seg ikke. Han så på henne, og hun så på ham, men de sa ikke noe.
I det samme tok den ene av småguttene og kastet soldaten like inn i kakkelovnen, og han gav slett ingen grunn for det; det var sikkert trollet i dåsen som var skyld i det.
Tinnsoldaten stod ganske belyst og følte en hete som var forferdelig, men om det var av den virkelige ild eller av kjærlighet, det visste han ikke. Farvene var rent gått av ham, om det var skjedd på reisen eller det var av sorg, kunne ingen si. Han så på den lille jomfru, hun så på ham, og han følte han smeltet, men ennå stod han standhaftig med geværet i armen. Da gikk der en dør opp, vinden tok i danserinnen og hun fløy lik en sylfide like inn i kakkelovnen til tinnsoldaten, blusset opp i lue og var borte. Så smeltet tinnsoldaten til en klatt, og da piken dagen etter tok asken ut, fant hun ham som et lite tinnhjerte. Av danserinnen derimot var der kun paljetten, og den var brent kullsort.

ORDFORKLARINGER

Gevant – plagg som henger løst med folder, et slags finere skjerf

Paljett – metallpynt

Fornem – fin

Bli ved – fortsette

Griffel – skriveredskap

Kommers – spetakkel, leven, skøyerstreker

Kunststykke – den kunne gjøre kunster, en slags trylleeske

Kaskett – skyggelue

Skyllregne – høljregne

Like med ett – i det samme

Vannfall – foss

Snevert – trangt

Sylfide – kvinnelig luftånd

Den store sjøormen (da: Den store søslange, 1872)

Det var en liten havfisk av god familie, navnet husker jeg ikke, det må de lærde si deg. Den lille fisken hadde attenhundre søsken, alle like gamle. De kjente ikke sin far eller mor, de måtte straks passe seg selv og svømme omkring, men det var en stor fornøyelse. Vann hadde de nok å drikke, hele verdenshavet, føden tenkte de ikke på, den kom nok. Hver ville følge sin lyst, hver ville få sin egen historie, ja, det tenkte heller ingen av dem på.
Solen skinte ned i vannet, det lyste om dem, det var så klart. Det var en verden med de forunderligste skapninger, og noen så gruelig store, med voldsomme gap. De kunne sluke de attenhundre søsknene, men det tenkte de heller ikke på, for ingen av dem var ennå blitt slukt.
De små svømte sammen, tett opp til hverandre som sild og makrell svømmer. Men som de allerbest svømte i vannet og tenkte på ingenting, sank med forferdelig lyd ovenfra, midt ned imellom dem, en lang, tung ting som slett ikke ville holde opp. Lenger og lenger strakte den sig, og hver av småfiskene som den traff, ble kvestet eller fikk en knekk som de ikke kunne bli kvitt. Alle småfisk, de store med, like oppe fra havets flate og ned til dets bunn, for i forferdelse til side. Den tunge, voldsomme ting senket seg dypere og dypere, den ble lenger og lenger, milelang, gjennom hele havet.
Fisk og snegler, alt som svømmer, alt som kryper eller drives av strømninger, merket denne forferdelige tingen, denne umåtelige, ukjente havål som like med ett var kommet ned ovenfra.
Hva var det dog for en ting? Ja, det vet vi! Det var den store, milelange telegraf-kabelen som menneskene senket mellem Europa og Amerika.
Det ble en forskrekkelse, det ble en røre mellom havets rettmessige beboere der hvor kabelen ble senket. Flyvefisken satte til værs over havflaten, så høyt den kunne, ja knurren tok fart som et børseskudd over vannet, for det kan den. Andre fisker søkte mot havbunnen, de for med sånn hastighet at de kom lenge før telegrafkabelen ennå var sett der nede. De skremte både stortorsk og flyndre som gikk fredelig i havets dyp og åt sine medskapninger.
Et par sjøpølser ble så forskrekket at de spydde ut sine maver, men levde enda, for det kunne de. Mange hummer og taskekrabber gikk ut av deres gode rustning og måtte la benene bli igjen.
Under all denne skrekk og forvirring kom de attenhundre søsknene fra hverandre og møttes ikke mer, eller kjente hverandre ikke mer. Kun et halt snes ble på samme sted, og da de i et par timer hadde holdt seg stille, overvant de den første skrekken og begynte å bli nysgjerrige.
De så seg om, de så opp og de så ned, og der i dybden trodde de å få øye på den forferdelige tingen som hadde skremt dem, skremt store og små. Tingen lå bortover havbunnen så langt de kunne se; meget tynn var den, men de visste jo ikke hvor tykk den kunne gjøre seg eller hvor sterk den var. Den lå ganske stille, men, tenkte de, det kunne være noe lumsk.
“La den ligge hvor den ligger! Den angår oss ikke!” sa den forsiktigste av småfiskene, men den allerminste av dem ville ikke gi opp med å få vite hva den tingen kunne være. Ovenfra var det kommet ned, ovenfra måtte man best kunne få beskjed, og så svømte de opp mot havflaten, det var blikkstille vær.
Der møtte de en delfin; det er en sånn spretten fyr, en havstryker som kan slå kollbøtter bortover havflaten. Øyne har den å se med, og den måtte ha sett og vite beskjed; den spurte de, men den hadde kun tenkt på seg selv og sine kollbøtter, ikke sett noe, visste ikke å svare, og så tidde den og så stolt ut.
Derpå henvendte de seg til selhunden som akkurat dukket ned; den var høfligere, selv om den eter småfisk; men i dag var den mett. Den visste litt mer enn sprettfisken.
“Jeg har mangen natt ligget på en våt sten og sett inn mot land, milevidt herfra. Der er lumske skapninger, de kalles i sitt språk mennesker, de jakter på oss, men oftest smetter vi dog fra dem. Det har jeg forstått, og det har nå også havålen som dere spør om. Den har vært i deres makt, vært oppe på landjorden i uminnelige tider. Derfra har de ført den på fartøy for å bringe den over havet til et annet fjerntliggende land. Jeg så hvilket besvær de hadde, men makte den kunne de, den var jo blitt matt på landjorden. De la den i krands og krets, jeg hørte hvor den ringlet og ranglet da de la den, men den slapp dog fra dem, slapp hit ut. De holdt på den av alle krefter, mange hender holdt fast, den smatt dog vekk og nådde til bunns; der ligger den, tenker jeg, inntil videre!”
“Den er noe tynn!” sa de små fiskene.
“De har sultet den ut!” sa selhunden, “men den kommer seg snart, får sin gamle tykkelse og storhet. Jeg antar at det er den store sjøormen som menneskene er så redde for og taler så meget om. Jeg hadde aldri sett den før og aldri trodd på den; nå tror jeg!” Og så dukket selhunden.
“Hvor han visste mye! Hvor han talte mye!” sa de små fiskene. “Jeg har aldri vært så klok før! – Bare det ikke er løgn!”
“Vi kunne jo svømme ned og undersøke!” sa den minste. “På veien hører vi de andres mening!”
“Jeg gjør ikke et slag med mine finner for å få vite noe!” sa de andre og dreiet av.
“Men jeg gjør det!” sa den minste og styrte avsted ned i det dype vannet, men den var langt fra stedet hvor “den lange, nedsenkede tingen” lå. Den lille fisken så og søkte til alle sider ned mot dypet.

Aldri før hadde den opplevd verden så stor. Sild gikk i store stimer, skinte som en kjempebåt av sølv, makrellen fulgte også med og så enda prektigere ut. Der kom fisk i alle skikkelser og med tegninger i alle farver; maneter som halvgjennomsiktige blomster som lot seg bære og føre av strømningene. Store planter vokste fra havbunnen, meterhøyt gress og palmeformede trær, hvert blad besatt med skinnende skalldyr.
Endelig fikk den lille havfisk øye på en lang, mørk stripe dernede og styrte mot den, men det var verken fisk eller kabel, det var relingen av et stort, sunket fartøy. Det øverste og nederste dekk var brutt i stykker ved havets trykk. Den lille fisken svømte inn i rommet hvor de mange menneskene som var omkommet da skipet sank, nå var skylt bort, bortsett fra to: en ung kvinne lå der utstrakt med et lite barn i sine armer. Vannet lettet dem og liksom vugget dem, det så ut som om de sov. Den lille fisken ble ganske forskrekket, den var uvitende om at de ikke kunne våkne mer. Vannplanter hang som løvverk ned over relingen, hen over de to vakre likene av mor og barn. Det var så stille, det var så ensomt. Den lille fisken skyndte seg bort så hurtig den kunne, dit ut hvor vannet var klarere belyst og hvor det var fisk å se. Den var ikke kommet langt da den møtte en ung hval, så forferdelig stor.
“Sluk meg ikke!” sa den lille fisken. “Jeg er ikke engang en munnfull, så liten er jeg, og for meg er det en stor behagelighet å leve!”
“Hva vil du så dypt her nede, hvor din art ikke kommer?” spurte hvalen. Og så fortalte den lille fisken om den lange, forunderlige ålen, eller hva den tingen nå var, som ovenfra hadde senket seg ned og forskrekket selv de aller modigste havskapninger.
“Ho, ho!” sa hvalen og trakk så voldsomt vann til seg at den måtte sette en mektig vannstråle når den kom opp og trakk været. “Ho, ho!” sa den, “så det var den tingen som kilte meg på ryggen idet jeg vendte meg! Jeg trodde at det var en skipsmast jeg kunne bruke til kløpinne! Men på dette stedet her var det ikke. Nei, langt lenger ute ligger den tingen. Jeg vil dog undersøke den, jeg har ikke annet å gjøre!”
Og så svømte den fremover og den lille fisken bak, ikke for nær, for der kom liksom en rivende strøm der den store hvalen skjøt fart gjennom vannet.
De møtte en hai og en gammel sverdfisk; de to hadde også hørt om den selsomme havålen, så lang og så tynn; sett den hadde de ikke, men det ville de.
Nå kom det en havkatt.
“Jeg blir med!” sa han, den ville samme vei.
“Er den store sjøormen ikke tykkere enn et ankertau, så skal jeg bite den over i ett bitt” og den åpnet sitt gap og viste sine seks rekker tenner. “Jeg kan bite merke i et skipsanker, saktens kan jeg bite den stilken over!”
“Der er den!” sa den store hvalen, “jeg ser den!” Han trodde han så bedre enn de andre. “Se hvor den løfter seg, se hvor den svaier, bukter og krummer seg!”
Det var dog ikke den, men en umåtelig stor havål, flere alen lang, som nærmet seg.
“Den der har jeg sett før!” sa sverdfisken, “den har aldri gjort stort rabalder i havet eller skremt noen storfisk!”
Og så talte de til den om den nye ålen og spurte om den ville med på oppdagelse.
“Er den ålen lenger enn jeg!” sa havålen, “så skal det skje en ulykke!”
“Det blir det!” sa de andre. “Vi er mange nok til ikke å tåle den!” Og så skyndte de seg fremad.
Men da kom det noe i veien, et underlig uhyre, større enn dem alle sammen. Det så ut som en svømmende øy som ikke kunne holde seg oppe. Det var en eldgammel hval. Hodet var overgrodd med havplanter, ryggen besatt med krypdyr og så umåtelig mange østers og muslinger at dens sorte skinn var ganske hvitspettet.
“Kom med, gamle!” sa de. “Her er kommet en ny fisk som ikke skal tåles.”
“Jeg vil heller ligge hvor jeg ligger!” sa den gamle hvalen. “La meg være! La meg ligge! Å ja, ja, ja! Jeg bærer på en svær sykdom! Min lindring har jeg ved å nå opp i havflaten og få ryggen ovenfor! Så kommer de store, hyggelige sjøfuglene og piller meg. Det gjør så godt når bare de ikke slår nebbet for dypt i, det går ofte like inn i spekket. Se engang bare! Hele benraden av en fugl sitter ennå i ryggen på meg. Fuglen slo klørne for dypt og kunne ikke komme løs da jeg gikk til bunns. Nå har småfiskene pillet ham. Se hvordan han ser ut og jeg ser ut! Jeg har en sykdom!”
“Det er bare innbilning!” sa haien. “Jeg er aldri syk. Ingen fisk er syk!”
“Unnskyld!” sa den gamle hvalen. “Ålen har hudsykdom, karpen skal ha kopper og alle har vi innvollsormer!”
“Vrøvl!” sa haien, han gadd ikke høre mer, de andre ikke heller, de hadde jo annet å ta vare på.
Endelig kom de til stedet hvor telegrafkabelen lå. Det har et langt leie på havbunnen, fra Europa til Amerika, hen over sandbanker og havdynn, klippegrund og plantevillnis, hele skoger av koraller. Og så veksler strømmene dernede, vannvirvler dreier seg, fisk myldrer frem, flere i flokk enn de talløse fugleskarer som menneskene ser i trekkfuglstiden. Der er en røre, en plasking, en summing, en susing: den susingen spøker det litt av ennå i de store, tomme havkonkylier når vi holder dem opp til øret.
Nå kom de til stedet.
“Der ligger dyret!” sa de store fiskene, og den lille sa det også. De så kabelen, begynnelsen og enden forsvant ut av syne.
Svamp, polypper og gorgoner svaiet fra grunnen, senket og bøyde seg over den så at den snart ble skjult, snart var å se. Sjøpinnsvin, snegler og ormer rørte seg om den; kjempemessige edderkopper som hadde en hel besetning av krypdyr på seg, kravlet rundt på kabelen. Mørkeblå sjøpølser, eller hva det kryp heter, det eter med hele kroppen, lå liksom og luktet på det nye dyret som hadde lagt seg på havbunnen. Flyndre og stortorsk vendte seg i vannet for å høre etter fra alle sider. Sjøstjernen, som alltid borer seg ned i havdynnet og kun har de to lange stilker med øyne utenfor, lå og glodde for å se hva det kom ut av det røre.
Telegrafkabelen lå uten bevegelse. Men liv og tanke var der i den. Mennesketanker gikk igjennom den.
“Den tingen er lumsk!” sa hvalen. “Den er istand til at slå meg på maven, og det er nå min ømme side!”
“La oss føle oss for!” sa polyppen. “Jeg har lange armer, jeg har smidige fingrer! Jeg har rørt ved den, jeg vil nå ta litt fastere.”
Og den strakte sine smidige, lengste armer ned til kabelen og rundt om den.
“Den har ingen skjell!” sa polyppen, “den har ingen skinn! Jeg tror den aldri føder levende unger!”
Havålen la seg langs telegrafkabelen og strakte seg så langt den kunne.
“Den tingen er lenger enn jeg!” sa den. “Men det er ikke lengden det kommer an på, man må ha hud, mave og smidighet.”
Hvalen, den unge, sterke hval, neide seg like ned, dypere enn den noen sinne hadde vært.
“Er du fisk eller plante?” spurte den. “Eller er du kun ovenfra-verk som ikke kan trives her nede hos oss?”
Men telegrafkabelen svarte ikke; den har det ikke på den måten. Det gikk tanker igjennom den, mennesketanker; de lød i et sekund de mange hundre mil fra land til land.
“Vil du svare eller vil du knekkes?” spurte den glupske haien, og alle de andre store fiskene spurte om det samme: “Vil du svare eller vil du knekkes?”
Kabelen rørte seg ikke, den hadde sin aparte tanke, og en sådan kan den ha som er fylt med tanker.
“La dem kun knekke meg, så hales jeg opp og kommer i stand igjen, det er skjedd ved andre av mitt slag, i mindre farvann!”
Den svarte derfor ikke, den hadde annet å bestille, den telegraferte, lå i lovlig embete på havets bunn.
Ovenover gikk nå solen ned, som menneskene kaller det, den ble som den rødeste ild, og alle himmelens skyer skinte som ild, den ene prektigere enn den annen.
“Nå får vi den røde belysning!” sa polyppene, “så ses den tingen kanskje bedre, om så behøves.”
“På den, på den!” ropte havkatten og viste alle sine tenner.
“På den, på den!” sa sverdfisken og hvalen og havålen.
De styrtet frem, havkatten foran; men like idet den ville bite om kabelen, kjørte sverdfisken hissig sitt sverd like inn i bakdelen på havkatten. Det var en stor feiltagelse, og katten hadde ikke krefter til bitt.
Det ble et mudder nede i mudderet: storfisk og småfisk, sjøpølser og snegler løp mot hverandre, åt hverandre, maset, kavet. Kabelen lå stille og øvet sin gjerning, og det skal man.
Den mørke natt ruget ovenover, men havets milliarder og milliarder levende smådyr lyste. Kreps, ikke så store som et knappenålshode, lyste. Det er ganske vidunderlig, men således er det nå.
Havets dyr så på telegrafkabelen.
“Hva er dog den tingen, og hva er den ikke?”
Ja, det var spørsmålet.
Da kom det en gammel havku. Menneskene kaller den slags havfrue eller havmann. En hunn var hun, hadde hale og to korte armer å plaske med, hengende bryst og tang og snyltedyr i hodet, og det var hun stolt av.
“Vil dere ha kunnskap og kjennskap?” sa hun, “så er jeg nok den eneste som kan gi det; men for det forlanger jeg farefri gressgang på havbunnen for meg og mine. Jeg er fisk som dere, og jeg er også krypdyr ved øvelse. Jeg er den klokeste i havet; jeg vet om alt som rører seg her nede, og om alt som er ovenfor. Den tingen der som dere grubliserer over, er ovenfra, og det der oppefra som dumper ned, er dødt eller blir dødt og maktesløst. La den ligge for hva den er. Den er kun menneske-påfunn!”
“Jeg tror nå det er noe mer ved den!” sa den lille havfisken.
“Hold munn, makrell!” sa den store havkua.
“Din stikling!” sa de andre, og det var enda mer fornærmelig sagt.
Og havkua forklarte dem at det hele alarmdyr, som forresten jo ikke sa et mukk, var kun påfunn fra det tørre land. Og den holdt et lite foredrag over menneskenes bedrageri.
“De vil ha fatt på oss,” sa den, “det er det eneste de lever for; de spenner garn ut, kommer med agn på krok for å lokke oss. Denne her er et slags stort snøre som de tror vi skal bite på, de er så dumme! Det er ikke vi! Rør bare ikke det makkverk, det trevler opp, blir til rusk og rask, det hele. Hva ovenfra kommer, har knekk, brekk, duger ikke!”
“Duger ikke!” sa alle havskapningene og holdt seg til havkuas mening for å ha en mening.
Den lille havfisken beholdt sin egen tanke. “Den umåtelig lange, tynne slangen er kanskje den vidunderligste fisk i havet. Jeg har en fornemmelse av det.”
“Den vidunderligste!” sier vi mennesker med, og sier det med kjennskap og overbevisning.
Den store sjøormen er det, omtalt i lange tider i sanger og sagn. Den er født og båren, sprunget ut fra menneskets kløkt og lagt på havets bunn, strekker seg fra østens land til vestens land, bærer budskap hurtig som lysets stråler fra solen til jorden. Den vokser, vokser i makt og utstrekning, vokser år for år, gjennom alle hav, jorden rundt, under stormende vann og glassklare vann hvor skipperen ser ned, som seilte han gjennom den gjennomsiktige luft, ser myldrende fisk, et helt farvefyrverkeri.
Dypest ned strekker ormen seg, en velsignelsens midgardsorm som biter seg i halen idet den omslutter jorden. Fisk og krypdyr løper med pannen imot, de forstår dog ikke den tingen ovenfra: Meldinger på alle språk og dog lydløst, menneskehetens tankefylte kunnskapsorm på godt og ondt, den vidunderligste av havets vidundere, vår tids store sjøorm.

ORDFORKLARINGER

Knurr – fisk av piggfinnefamilien

Alen – målenhet, ca 62 cm

Havdynn – mudder, gjørme

Gorgoner – kvinnelige uhyrer i gresk mytologi

Aparte – uvanlig, spesiell, underlig

Grubliserer – grubler, spekulerer

Kløkt – skarpsindighet

Den stygge andungen (da: Den grimme ælling, 1844)

Det var så deilig ute på landet; det var sommer, kornet stod gult, havren grønn, høyet var reist i stakker nede i de grønne enger, og der gikk storken på sine lange, røde ben og snakket egyptisk, for det språket hadde han lært av sin mor. Rundt om åker og eng var der store skoger, og midt i skogene dype sjøer; jo, der var riktignok deilig der ute på landet! Midt i solskinnet lå der en gammel herregård med dype kanaler rundt om, og fra muren og ned til vannet vokste store skreppeblader som var så høye at små barn kunne stå oppreist under de største. Det var like vilt der inne som i den tykkeste skog, og her lå en and på sitt rede. Hun skulle ruge ut sine små andunger, men nå var hun nesten lei av det fordi det varte så lenge, og hun sjelden fikk visitt. De andre endene holdt mer av å svømme om i kanalene enn å løpe opp og sitte under et skreppeblad for å snadre med henne.

Endelig knaket det ene egget etter det annet: “Pip, pip!” sa det, alle eggeplommene var blitt levende og stakk hodet ut.

“Rapp, rapp!” sa hun, og så rappet de seg alt de kunne og så til alle sider under de grønne blader, og moren lot dem se så meget de ville, for det grønne er godt for øynene.         “Hvor dog verden er stor!” sa alle ungene; for nå hadde de jo ganske annerledes med plass enn da de lå inne i egget.

“Tror dere det er hele verden!” sa moren. “Den strekker seg langt på den andre siden av haven, like inn i prestens mark! Men der har jeg aldri vært! – Dere er vel her alle sammen!” – Og så reiste hun seg opp, “nei, jeg har ikke alle! Det største egget ligger der ennå; hvor lenge skal det vare! Nå er jeg snart lei av det!” Og så la hun seg igjen.

“Nå, hvordan går det?” sa en gammel and som kom for å gjøre visitt.

“Det varer så lenge med det ene egget!” sa anden som lå. “Det vil ikke gå hull på det! Men nå skal du se de andre, de er de deiligste andunger jeg har sett! De ligner alle sammen sin far, den slyngelen, han kommer ikke og besøker meg.”

“La meg se det egget som ikke vil revne!” sa den gamle. “Du skal se det er et kalkunegg! Sånn er jeg også blitt narret engang, og jeg hadde min sorg og nød med de ungene, for de er redde for vannet, skal jeg si deg! Jeg kunne ikke få dem uti! Jeg rappet og snappet, men det hjalp ikke! – La meg se egget! Jo, det er et kalkunegg! La det ligge, og lær de andre barna å svømme!”

“Jeg vil dog ligge på det litt til!” sa anden; ”har jeg nå ligget så lenge, så kan jeg ligge tiden ut!”

“Vær så god!” sa den gamle and, og så gikk hun.

Endelig revnet det store egget. “Pip, pip!” sa ungen og veltet ut; han var så stor og stygg. Anden så på ham: “Det er da en forferdelig stor andunge!” sa hun. “Ingen av de andre ser sånn ut! Det skulle dog vel aldri være en kalkunkylling! Nå, det skal vi snart få sett! I vannet skal han, om jeg så selv må sparke ham uti!”

Neste dag var det et velsignet, deilig vær; solen skinte på alle de grønne skreppene. Andemoren med hele sin familie kom frem nede ved kanalen: plask! hoppet hun i vannet: “Rapp, rapp!” sa hun, og den ene andunge etter den annen plumpet uti. Vannet slo over hodet på dem, men de kom straks opp igjen og fløt så deilig. Benene gikk av seg selv, og alle var de uti, selv den stygge, grå ungen svømte med.

“Nei, det er ingen kalkun!” sa hun. “Se hvor deilig den bruker benene, hvor rank den holder seg! Det er min egen unge! I grunnen er den da ganske skjønn, når man riktig ser på den! Rapp, rapp! – Kom nå med meg, så skal jeg føre dere inn i verden og presentere dere i andegården, men hold dere alltid nær ved meg så ingen trår på dere, og pass dere for kattene!”

Og så kom de inn i andegården. Der var en skrekkelig støy der inne, for det var to familier som slåss om et ålehode, og så fikk dog katten det.

“Se, således går det til i verden!” sa andemoren og slikket seg om snabelen, for hun ville også ha ålehodet. “Bruk nå benene!” sa hun. “Se å rappe dere, og nei med halsen for den gamle anden der borte! Hun er den fornemste av dem alle her! Hun er av spansk blod, derfor er hun svær, og ser dere, hun har en rød klut om benet! Det er noe overordentlig deilig, og den største utmerkelse noen and kan få, det betyr så meget, at man ikke vil miste henne, og at hun skal kjennes av dyr og av mennesker! – Rapp dere! – Ikke inntilbens! En veloppdragen andunge setter benene vidt fra hverandre, liksom far og mor! Se så! Nei nå med halsen og si: Rapp!”

Og det gjorde de. Men de andre endene rundt om så på dem og sa ganske høyt: “Se så! Nå skal vi ha enda et sleng til! Liksom vi ikke var nok allikevel! Og fy, hvor den ene andungen ser ut! Ham vil vi ikke tåle!” – Og straks fløy det en and bort og bet den i nakken.     “La ham være!” sa moren, “han gjør jo ingen noe!”

“Ja, men han er for stor og for aparte!” sa anden som bet, “og så skal han bankes!”

“Det er skjønne barn mor har!” sa den gamle anden med kluten om benet, “alle sammen skjønne, på den ene nær, den er ikke lykkes! Jeg ville ønske hun kunne gjøre den om igjen!”

“Det går ikke, Deres nåde!” sa andemoren. “Han er ikke skjønn, men han har et inderlig godt gemytt og svømmer så deilig som noen av de andre, ja, jeg tør si litt til! Jeg tenker han vokser seg skjønn, eller han med tiden blir noe mindre! Han har ligget for lenge i egget, og derfor har han ikke fått den rette skikkelse!” Og så pillet hun ham i nakken og glattet på personen. “Han er dessuten en andrik,” sa hun, “og så gjør det ikke så meget! Jeg tror han får gode krefter, han slår seg nok igjennom!”

“De andre andungene er nydelige!” sa den gamle, “lat nå som dere var hjemme, og finner dere et ålehode, så kan dere bringe meg det!” –

Og så var de som hjemme.
Men den stakkars andungen som sist var kommet ut av egget og så så fæl ut, ble bitt, puffet og gjort narr av, og det både av endene og hønsene. “Han er for stor!” sa de alle sammen, og den kalkunske hane som var født med sporer og trodde derfor at han var en keiser, pustet seg opp som et fartøy for fulle seil, gikk like inn på ham, og så pludret den og ble ganske rød i hodet. Den stakkars andungen visste verken hvor den torde stå eller gå, den var så bedrøvet fordi den så så stygg ut og var til spott for hele andegården.

Således gikk det den første dagen, og siden ble det verre og verre. Den stakkars andungen ble jaget av dem alle sammen, selv hans søsken var så onde imot ham, og de sa alltid: “Bare katten ville ta deg, ditt fæle spetakkel!” Og moren sa: “Gid du bare var langt borte!” Og endene bet ham, og hønsene hugget ham, og piken som skulle gi dyrene å ete, sparket til ham med foten.

Da løp og fløy han bort over gjerdet. De små fuglene i buskene for forskrekket i været; “Det er fordi jeg er så stygg,” tenkte andungen og lukket øynene, men løp allikevel avsted; så kom den ut i den store myren hvor villendene bodde. Her lå den hele natten, den var så trett og sorgfull.

Om morgenen fløy villendene opp, og de så på den nye kameraten; “Hva er du for en?” spurte de, og andungen dreide seg til alle sider og hilste så godt den kunne.

“Du er inderlig stygg!” sa villendene, “men det kan da være det samme for oss bare du ikke gifter deg inn i vår familie!” – Den stakkaren! Han tenkte riktignok ikke på å gifte seg, torde han bare ha lov å ligge i sivet og drikke litt myrvann.

Der lå han i hele to dager, så kom det to villgjess eller rettere villgasser, for de var to hanner; det var ikke lenge siden de var kommet ut av egget, og derfor var de så friske og freidige.

“Hør, kamerat!” sa de. “Du er så stygg at jeg godt kan like deg! Vil du drive med og være trekkfugl! Tett ved i en annen myr er det noen søte, velsignede villgjess, alle sammen frøkner som kan si: Rapp! Du er i stand til å gjøre lykke, så stygg som du er!” – -

“Piff! Paff!” lød det i det samme like over, og begge villgassene falt døde ned i sivet, og vannet ble blodrødt; piff, paff! lød det igjen, og hele skarer av villgjess fløy opp av sivet, og så knallet det igjen. Det var stor jakt, jegerne lå rundt om myren, ja, noen satt oppe i tregrenene som strakte seg langt ut over sivet. Den blå røken gikk som skyer inn imellom de mørke trær og hang langt hen over vannet. I mudderet kom jakthundene, klask klask; siv og strå svaiet til alle sider. Det var en forskrekkelse for den stakkars andungen, den dreide hodet om for å få det under vingen, og i det samme stod tett ved den en fryktelig stor hund, tungen hang langt ut av halsen på ham, og øynene skinte gruelig fælt. Han satte sitt gap like ned imot andungen, viste de skarpe tennene – - og plask plask, gikk han igjen uten å ta den.

“Oh gudskjelov,” sukket andungen, “jeg er så stygg at selv hunden ikke gidder bite meg!”

Og så lå den ganske stille mens haglene suste i sivet, og det knallet skudd på skudd.         Først langt ut på dagen ble det stille, men den stakkars ungen torde ennå ikke reise seg, den ventet flere timer ennå før den så seg om, og så skyndte den seg av sted fra myren alt hva den kunne; den løp over mark og over eng, det blåste sånn at den måtte streve for å komme av sted.

Mot aftenen nådde den et fattig lite bondehus; det var så elendig at det ikke selv visste til hvilken side det ville falle, og så ble det stående. Blåsten suste sånn om andungen at han måtte sette seg på halen for å holde imot; og det ble verre og verre. Da merket han at døren var gått av det ene hengsel og hang så skjevt at han igjennom sprekken kunne smutte inn i stuen, og det gjorde han.

Her bodde en gammel kone med sin katt og sin høne, og katten, som hun kalte Sønneke, kunne skyte rygg og male, han gnistret sågar, men så måtte man stryke ham mot hårene. Hønen hadde ganske små, lave ben, og derfor kaltes den Kykkelilavben. Den la gode egg, og konen holdt av den som av sitt eget barn.

Om morgenen merket man straks den fremmede andungen, og katten begynte å male og hønen å klukke.

“Hva for noe!” sa konen og så rundt omkring, men hun så ikke godt, og så trodde hun at andungen var en fet and som hadde forvillet seg. “Det var jo en fin fangst!” sa hun, “nå kan jeg få andeegg, bare det ikke er en andrik! Det må vi prøve!”

Og så ble andungen antatt på prøve i tre uker, men det kom ingen egg. Og katten var herre i huset og hønen var madam, og alltid sa de: “Vi og verden!” for de trodde at de var halvparten, og det den aller beste del. Andungen syntes at man kunne også ha en annen mening, men det tålte ikke hønen.

“Kan du legge egg?” spurte hun.

“Nei!”

“Ja, vil du så holde din munn!”

Og katten sa: “Kan du skyte rygg, male og gnistre?”

“Nei!”

“Ja, så skal du ikke mene noe når fornuftige folk taler!”

Og andungen satt i kroken og var i dårlig humør; da kom den til å tenke på den friske luften og solskinnet. Den fikk sådan en forunderlig lyst til å flyte på vannet, til sist kunne den ikke la være, den måtte si det til hønen.

“Hva går det av deg?” spurte hun. “Du har ingen ting å gjøre, derfor kommer de nykkene over deg! Legg egg eller mal, så går det over.”

“Men det er så deilig å flyte på vannet!” sa andungen. “Så deilig å få det over hodet og dukke ned på bunnen!”

“Ja, det er en stor fornøyelse!” sa hønen. “Du er nok blitt gal! Spør katten, han er den klokeste jeg kjenner, om han liker å flyte på vannet eller dykke ned! Jeg vil ikke tale om meg selv. – Spør selve vårt herskap, den gamle kone, klokere enn henne er ingen i verden! Tror du hun har lyst til å flyte og få vann over hodet!”

“Dere forstår meg ikke!” sa andungen.

“Ja, forstår vi deg ikke, hvem skulle så forstå deg! Du vil vel aldri være klokere enn katten og konen, for ikke å nevne meg! Skap deg ikke, barn! Og takk du din skaper for alt det gode man har gjort for deg! Er du ikke kommet i en varm stue og har omgang med noen du kan lære noe av! Men du er et vrøvlehode, og det er ikke morsomt å omgås deg! Meg kan du tro! Jeg mener det godt for deg, jeg sier deg ubehageligheter, og på det skal man kjenne sine sanne venner! Se nå bare til at du legger egg og lærer å male eller gnistre!”

“Jeg tror jeg vil gå ut i den vide verden!” sa andungen.

“Ja, gjør det, du!” sa hønen.

Og så gikk andungen: den fløt på vannet, den dykket ned, men av alle dyr ble den oversett for sin stygghet.

Nå falt høsten på, bladene i skogen ble gule og brune, vinden tok fatt i dem så de danset omkring, og oppe i luften så det kaldt ut. Skyene hang tunge med hagl og snøflak, og på gjerdet stod ravnen og skrek “au, au!” av bare kulde. Ja, man kunne riktig fryse når man tenkte på det. Den stakkars andungen hadde det nok ikke godt.

En aften solen gikk så velsignet ned, kom det en hel flokk deilige, store fugler ut av buskene, andungen hadde aldri sett noen så smukke, de var ganske skinnende hvite, med lange, smidige halser. Det var svaner, de utstøtte en ganske forunderlig lyd, bredte ut sine prektige, lange vinger og fløy bort fra de kalde strøk til varmere land, til åpne sjøer! De steg så høyt, så høyt, og den lille, stygge andungen ble så forunderlig til mote, den dreide seg rundt i vannet som et hjul, rakte halsen høyt opp i luften etter dem, utstøtte et skrik så høyt og forunderlig at den selv ble redd. Oh, den kunne ikke glemme de deilige fuglene, de lykkelige fuglene, og så snart den ikke lenger så dem, dukket den like ned til bunnen, og da den kom opp igjen, var den liksom ute av seg selv. Den visste ikke hva fuglene het, ikke hvor de fløy hen, men dog holdt den av dem som den aldri hadde holdt av noen. Den misunte dem slett ikke, hvordan kunne det falle den inn å ønske seg en sånn deilighet, den ville være glad når bare endene ville ha tålt den imellom seg! – Det stakkars, stygge dyr!

Og vinteren ble så kald, så kald. Andungen måtte svømme om i vannet for at det ikke skulle fryse rent til; men hver natt ble hullet der den svømte smalere og smalere. Det frøs så det knaket i isskorpen; andungen måtte alltid bruke benene så vannet ikke skulle lukkes. Til sist ble den matt, lå ganske stille og frøs så fast i isen.

Tidlig om morgenen kom en bondemann, han så den, gikk ut og slo isen i stykker med sin tresko og bar den så hjem til sin kone. Der ble den livet opp.

Barna ville leke med den, men andungen trodde at de ville plage den, og for i forskrekkelse like opp i melkefatet så at melken skvulpet ut i stuen. Konen skrek og slo hendene i været, og da fløy den i trauet hvor smøret var, og så ned i meltønnen og opp igjen. Nå, hvor den kom til å se ut! Og konen skrek og slo etter den med ildraken, og barna løp hverandre overende for å fange andungen, og de lo og de skrek! – Godt var det at døren stod åpen, ut for den imellom buskene i den nyfalte snøen – der lå den som i dvale.

Men det ville bli altfor bedrøvelig å fortelle all den nød og elendighet den måtte igjennom i den harde vinteren – - den lå i myren mellom sivrørene da solen igjen begynte å skinne varmt. Lerkene sang – det var deilig vår.

Da løftet den på en gang sine vinger, de bruste sterkere enn før og bar den kraftig av sted. Og før den rett visste det, var den i en stor have hvor epletrærne stod i blomst, hvor syrinene duftet og hang på de lange, grønne grenene like ned mot de buktende kanalene! Oh, her var så deilig, så vårfriskt! Og like foran, ut av tykningen, kom tre deilige, hvite svaner. De bruste med fjærene og fløt så lett på vannet. Andungen kjente de prektige dyrene og ble betatt av en forunderlig sørgmodighet.

“Jeg vil fly bort til dem, de konglige fuglene! Og de vil hugge meg i hjel fordi jeg som er så stygg, tør nærme meg dem! Men det er det samme! Bedre å drepes av dem enn å nappes av endene, hugges av hønsene, sparkes av piken som passer hønsegården, og lide ondt om vinteren!” Og den fløy ut i vannet og svømte henimot de prektige svanene. Svanene så den og skjøt med brusende fjær henimot den. “Bare drep meg!” sa det stakkars dyret og bøyde sitt hode ned mot vannflaten og ventet døden, – men hva så den i det klare vannet! Den så under seg sitt eget bilde, men den var ikke lenger en klumpete, sortgrå fugl, stygg og fæl, den var selv en svane.

Det gjør ikke noe å være født i andegården, når man kun har ligget i et svaneegg!         Den følte seg ordentlig glad over all den nød og gjenstridighet den hadde prøvet. Nå skjønte den sin lykke og all den deilighet som hilste den. – Og de store svanene svømte rundt omkring den og strøk den med nebbet.

I haven kom det noen små barn, de kastet brød og korn ut i vannet, og den minste ropte:

“Der er en ny!” og de andre barna jublet med: “Ja, der er kommet en ny!” Og de klappet i hendene og danset rundt; løp etter far og mor, og det ble kastet brød og kake i vannet, og alle sa de: “Den nye er den smukkeste! Så ung og så deilig!” Og de gamle svanene neide for den.

Da følte den seg ganske unnselig og stakk hodet om bak vingene, den visste ikke selv hva! Den var altfor lykkelig, men slett ikke stolt, for et godt hjerte blir aldri stolt! Den tenkte på hvordan den hadde vært forfulgt og forhånet, og hørte nå alle si at den var den deiligste av alle deilige fugler. Og syrinene bøyde seg med grenene like ned i vannet til den, og solen skinte så varmt og så godt, da bruste den med fjærene, den slanke halsen hevet seg, og av hjertet jublet den: “Så mye lykke drømte jeg ikke om da jeg var den stygge andungen!”

Ordforklaringer

Snadre – (lydmalende ord) utstøte små skrattende skrik, skravle

Sleng – påheng, haleheng

Aparte – spesiell, uvanlig, underlig

Gemytt – sinn, temperament

Andrik – hannand

Gruelig – fryktelig, fæl, veldig

Sågar – til og med

Smukkeste – peneste

Fillene (dansk: Laserne, 1870)

Utenfor fabrikken stod høyt oppstablede stakker med filler, samlet vidt og bredt fra. Hver fille hadde sin historie, hver førte sin tale, men man kan ikke høre dem alle sammen. Noen filler var innenlandske, andre var fra fremmede land. Her lå nå en dansk fille opp til en norsk fille; pæredansk var den ene, og ravnorsk var den andre, og det var det morsomme ved de to, vil hver fornuftig nordmann og danske si.

De kjente nå hverandre på språket, enda hvert av disse, sa den norske, var så forskjellig som fransk og hebraisk. “Vi går til fjells for å få det rått og opprinnelig, og dansken lager seg sin suttesøte, flate bragesnakk.”

Fillene talte, og fille er fille i ethvert land, de betyr bare noe i fillehaugen.

”Jeg er norsk!” sa den norske, “og når jeg sier at jeg er norsk, så tror jeg å ha sagt nok! Jeg er fast i trevlene, som urfjellene i gamle Norge, landet som har en konstitusjon som det frie Amerika! Det kiler meg i trevlene å tenke hva jeg er og la tanken malmklinge i granittord!”

“Men vi har en litteratur!” sa den danske fille. “Forstår De hva det er?”

“Forstår!” gjentok den norske. “Flatlandsbeboer! Skal jeg løfte ham til fjells og nordlyse ham, fille som han er! Når isen smelter for den norske sol, da kommer danske pæreskuter opp til oss med smør og ost, ganske spiselige varer! Og det følger til ballast dansk litteratur. Vi behøver den ikke! Man unnværer helst dovent øl der hvor den friske kilde sprudler, og her er det en brønn som ikke er boret, ikke skvaldret europeisk kjent ved aviser, kameratskap og forfatterreiser i utlandet. Fritt taler jeg fra leveren, og dansken må venne seg til den frie lyd, og det vil han i sin skandinaviske klamring til vårt stolte klippeland, verdens urknoll!”

“Således kunne nå aldri en dansk fille tale!” sa den danske. “Det er ikke vår natur. Jeg kjenner meg selv, og som jeg er alle våre filler, vi er så godmodige, så beskjedne, vi tror for lite om oss selv, og det vinner man riktignok ikke noe ved, men jeg kan så godt like det, jeg finner det så yndig! Forresten, det kan jeg forsikre Dem, kjenner jeg til fulle min egen gode bonitet, men jeg taler ikke om den, slike feil skal ingen kunne beskylde meg for. Jeg er bløt og bøyelig, tåler alt, misunner ingen, taler godt om alle, selv om det ikke er meget godt å si om de fleste andre, men la dem om det! Jeg ler av det, for jeg er så begavet!”

“Tal ikke til meg i dette flatlandets bløte klisterspråk, jeg blir kvalm av det!” sa den norske og løste seg i vinden fra haugen og kom over i en annen fillehaug.

Papir ble de begge to, og tilfellet ville at den norske fille ble et papir der en nordmann skrev et trofast elskovsbrev til en dansk pike, og den danske fille ble manuskript for en dansk ode som priste Norges kraft og herlighet.

Det kan også komme noe godt ut av fillene når de først er ute av fillehaugen og forvandlingen er skjedd til sannhet og skjønnhet, de lyser i god forståelse, og i den er velsignelse.

Det er historien, den er ganske fornøyelig og fornærmer aldeles ingen uten – fillene.

ORDFORKLARINGER

Stakk – stor haug med stake i midten

Bragesnakk – omstendelig, innviklet snakk

Konstitusjon – grunnlov

Bonitet – kvalitet

Ode – høystemt dikt

Grantreet (1845)

Ute i skogen stod der sånt et nydelig grantre; det hadde en god plass, sol kunne det få, luft var der nok av, og rundt om vokste mange større kamerater, både gran og furu; men det lille grantre var så ilter med å vokse. Det tenkte ikke på den varme sol og den friske luft, det brød seg ikke om bondebarna som gikk og småsnakket når de var ute for å samle jordbær eller bringebær. Titt kom de med en hel krukke full eller hadde jordbær trukket på strå, så satte de seg ved det lille tre og sa: “Nei, hvor nydelig det lille treet er!” Det ville treet slett ikke høre.

Året etter var det en lang stilk større, og året etter igjen var det enda en mye lenger; for på et grantre kan man alltid, etter de mange ledd det har, se hvor mange år det har vokst.

“Oh, var jeg dog sånt et stort tre som de andre!” sukket det lille tre, “så kunne jeg bre mine grener så langt omkring og med toppen se ut i den vide verden! Fuglene ville da bygge rede imellom mine grener, og når det blåste kunne jeg nikke så fornemt, slik som de andre der!”

Det hadde slett ingen fornøyelse av solskinnet, av fuglene eller de røde skyer som morgen og aften seilte hen over det.

Var det nå vinter, og snøen rundt omkring lå gnistrende hvit, så kom titt en hare springende og satte like over det lille tre, – oh, det var så ergerlig! – Men to vintrer gikk, og ved den tredje var treet så stort at haren måtte gå utenom det. Oh, vokse, vokse, bli stor og gammel, det var dog det eneste deilige i denne verden, tenkte treet.

Om høsten kom alltid tømmerhuggerne og felte noen av de største trær. Det skjedde hvert år, og det unge grantre som nå var ganske godt voksent, skalv fordi de store, prektige trær falt med et knak og brak til jorden. Grenene ble hugd fra, de så ganske nakne, lange og smale ut; de var nesten ikke til å kjenne igjen, men så ble de lagt på vogner, og hester trakk dem avsted ut av skogen.

Hvor skulle de hen? Hva skjedde med dem?

Om våren da svalen og storken kom, spurte treet dem: “Vet dere ikke hvor de førtes hen? Har dere ikke møtt dem?”

Svalene visste ikke noe, men storken så tenksom ut, nikket med hodet og sa: “Jo, jeg tror det! Jeg møtte mange nye skip da jeg fløy fra Egypt; på skipene var prektige mastetrær, jeg tør si at det var dem, de luktet av gran; jeg kan hilse mange ganger, de kneiser, de kneiser!”

“Oh, var jeg dog også stor nok til å fly hen over havet! Hvorledes er det egentlig, dette hav, og hva ligner det?”

“Ja, det er så vidløftig å forklare!” sa storken, og så gikk den.

“Gled deg ved din ungdom!” sa solstrålene. “Gled deg ved din friske vekst, ved det unge liv som er i deg!”

Og vinden kysset treet, og duggen gråt tårer over det, men det forstod ikke grantreet.

Når det var ved juletid, da ble ganske unge trær felt, trær som ofte ikke engang var så store eller på alder med dette grantre som verken hadde rast eller ro, men alltid ville av sted. Disse unge trær, og de var just de aller smukkeste, beholdt alltid alle sine grener, de ble lagt på vogner og hester trakk dem av sted ut av skogen.

“Hvor hen skulle de?” spurte grantreet. “De er ikke større enn jeg, det var til og med et som var mye mindre; hvorfor beholder de alle sine grener? Hvor kjører de hen?”

“Det vet vi! Det vet vi!” kvitret gråspurvene. “Vi har nede i byen kikket inn ad rutene! Vi vet hvor de kjører hen! Oh, de kommer til den største glans og herlighet som kan tenkes! Vi har kikket inn av vinduene og sett at de blir plantet midt i den varme stue og pyntet med de deiligste ting, både forgylte epler, honningkaker, leketøy og mange hundre lys!”

“Og så – ?” spurte grantreet og bevet i alle grenene. “Og så? Hva skjer så?”

“Ja, mer har vi ikke sett! Det var makeløst!”

“Mon jeg er blitt til for å gå denne strålende vei?” jublet treet. “Det er enda bedre enn å gå over havet! Hvor jeg lider av lengsel! Var det dog jul! Nå er jeg høy og utstrakt som de andre som førtes avsted sist år! – Oh, var jeg alt på vognen! Var jeg dog i den varme stue med all den prakt og herlighet! Og da – ? Ja, da kommer noe enda bedre, enda skjønnere, hvorfor skulle de ellers pynte meg! Der må komme noe enda større, enda herligere -! Men hva? Oh, jeg lider! Jeg lengter! Jeg vet ikke selv hvorledes det er med meg!”

“Gled deg ved meg!” sa luften og sollyset; “gled deg ved din friske ungdom ute i det fri!”

Men det gledet seg slett ikke; det vokste og vokste, vinter og sommer stod det grønt; mørkegrønt stod det. Folk som så det, sa: “Det er et deilig tre!” Og ved juletid ble det felt først av alle. Øksen hugde dypt igjennom margen, treet falt med et sukk hen ad jorden, det følte en smerte, en avmakt. Det kunne slett ikke tenke på noen lykke, det var bedrøvet ved å skilles fra hjemmet, fra den plett hvor det var skutt frem. Det visste jo at det aldri mer så de kjære gamle kamerater, de små busker og blomster rundt om, ja, kanskje ikke engang fuglene. Avreisen var slett ikke noe behagelig.

Treet kom først til seg selv da det ble pakket ut sammen med de andre trær og hørte en mann si: “Det der er prektig! Vi tar bare det!”

Nå kom to tjenere i full stas og bar grantreet inn i en stor, deilig sal. Rundt om på veggene hang portretter, og ved den store flisekakkelovn stod store kinesiske vaser med løver på lokket. Der var gyngestoler, silkesofaer, store bord fulle av billedbøker, og med leketøy for hundre ganger hundre riksdaler – i det minste sa barna det. Og grantreet ble reist opp i en stor fjerding fylt med sand, men ingen kunne se at det var en fjerding, for det ble hengt grønt tøy rundt om, og den stod på et stort broket teppe. Oh, hvor treet bevet! Hva ville dog skje? Både tjenere og frøkner gikk og pyntet det. På en gren hang små nett, klippet av kulørt papir; hvert nett var fylt med sukkergodt. Forgylte epler og valnøtter hang som om de var vokst fast, og over hundre røde, blå og hvite smålys ble stukket fast i grenene. Dukker som så livaktig ut som mennesker, – treet hadde aldri sett sådanne før – svevde i det grønne, og aller øverst oppe i toppen ble det satt en stor stjerne av glittergull. Det var prektig, ganske makeløst prektig.

“I aften,” sa de alle sammen, ” i aften skal det stråle!”

“Oh!” tenkte treet, “var det dog aften! Var bare lysene snart tent! Og hva vil da skje? Vil det komme trær fra skogen og se på meg? Vil gråspurvene fly ved ruten? Vil jeg vokse fast her og stå pyntet vinter og sommer?”

Jo, det visste god beskjed; men det hadde ordentlig barkepine av bare lengsel, og barkepine er likså vondt for et tre som hodepine for oss andre.

Nå ble lysene tent. Hvilken glans, hvilken prakt; treet skalv i alle grener så at ett av lysene stakk ild i det grønne; det sveid ordenlig.

“Gud bevare oss!” skrek frøknene og slukket i en hast.
Nå torde treet ikke engang skjelve. Oh, det var en gru! Det var så redd for å tape noe av all sin stas; det var ganske fortumlet i all glansen, – - og nå gikk begge fløydører opp, og en mengde barn styrtet inn som om de ville velte hele treet. De eldre folk kom besindig baketter; de små stod ganske tause, – men kun et øyeblikk, så jublet de igjen så at det runget. De danset rundt om treet, og den ene presang etter den annen ble plukket av.

“Hva er det de gjør?” tenkte treet. “Hva skal skje?” Og lysene brant like ned til grenene, og ettersom de brant ned, slukket man dem, og så fikk barna lov til å plyndre treet. Oh, de styrtet inn på det så at det knaket i alle grener. Hadde det ikke vært bundet fast til loftet ved snippen og gullstjernen, så var det styrtet om.

Barna danset rundt med sitt prektige leketøy, ingen så på treet unntagen den gamle barnepike som gikk og tittet inn i mellom grenene, men det var bare for å se om der ikke var glemt enda en fiken eller et eple.

“En historie, en historie!” ropte barna og trakk en liten tykk mann hen imot treet, og han satte seg like under det, “for så er vi i det grønne,” sa han, “og treet kan ha besynderlig godt av å høre med! Men jeg forteller kun én historie. Vil dere høre den om Ivede-Avede eller den om Klumpe-Dumpe som falt ned av trappene og dog kom i høysetet og fikk prinsessen!”

“Ivede-Avede!” skrek noen, “Klumpe-Dumpe!” skrek andre. Der var en roping og skriking, kun grantreet tidde ganske stille og tenkte: “Skal jeg slett ikke med, slett ikke gjøre noe!” Det hadde jo vært med, hadde gjort hva det skulle gjøre.

Og mannen fortalte om “Klumpe-Dumpe som falt ned av trappene og dog kom i høysetet og fikk prinsessen.” Og barna klappet i hendene og ropte: “Fortell! Fortell!” De ville også ha “Ivede-Avede”, men de fikk kun den om “Klumpe-Dumpe.” Grantreet stod ganske stille og tankefull, aldri hadde fuglene ute i skogen fortalt slikt. “Klumpe-Dumpe falt ned av trappene og fikk dog prinsessen! Ja, ja, således går det til i verden!” tenkte grantreet og trodde at det var virkelig fordi det var sådan en fin mann som fortalte. “Ja, ja, hvem kan vite! Kanskje faller jeg også ned av trappene og får en prinsesse!” Og det gledet seg til neste dag å bli kledd på med lys og leketøy, gull og frukter.

“I morgen vil jeg ikke ryste!” tenkte det. “Jeg vil bare fornøye meg i all min herlighet. I morgen skal jeg igjen høre historien om “Klumpe-Dumpe” og kanskje den om “Ivede-Avede” også.” Og treet stod stille og tankefull hele natten.

Om morgenen kom kar og pike inn.

“Nå begynner stasen igjen!” tenkte treet, men de slepte det ut av stuen, opp trappen, inn på loftet, og her, i en mørk krok hvor ingen dag skinte, stilte de det. “Hva skal det bety!” tenkte treet. “Hva har jeg her å gjøre? Hva skal jeg få høre her, mon tro?” Og det lente seg opp til muren og stod og tenkte og tenkte. – - Og god tid hadde det, for der gikk dager og netter; ingen kom opp hit opp, og da der endelig kom noen, så var det for å stille noen store kasser hen i kroken. Treet stod ganske skjult, man skulle tro at det var rent glemt.

“Nå er det vinter der ute!” tenkte treet. “Jorden er hard og dekket med snø, menneskene kunne ikke plante meg; derfor skal jeg nok stå her i le til våren! Hvor det er vel betenkt! Hvor dog menneskene er gode! – Var det bare ikke så mørkt her og så skrekkelig ensomt! – Ikke engang en liten hare! – Det var dog så artig der ute i skogen når snøen lå og haren sprang forbi; ja, selv da den hoppet over meg, men det holdt jeg ikke av den gang. Her oppe er det skrekkelig ensomt!”

“Pi, pi!” sa en liten mus i det samme og smatt frem; og så kom der nok en liten. De snuste på grantreet og smatt mellom grenene på det.

“Det er en gruelig kulde!” sa de små mus. “Ellers er det velsignet å være her! Ikke sant, du gamle grantre?”

“Jeg er slett ikke gammel!” sa grantreet, “der er mange som er mye eldre enn jeg!”

“Hvor kommer du fra?” spurte musene, “og hva vet du?” De var nå så gruelig nysgjerrige. “Fortell oss dog om det deiligste sted på jorden! Har du vært der? Har du vært i spiskammeret hvor det ligger oster på hyllene og henger skinker under loftet, hvor man danser på talglys og går mager inn og kommer fet ut!”

“Det kjenner jeg ikke!” sa treet, “men skogen kjenner jeg, hvor solen skinner, og hvor fuglene synger!” Og så fortalte det alt fra sin ungdom, og de små mus hadde aldri før hørt sånt noe, og de hørte sånn etter og sa: “Nei, hvor mye du har sett! Hvor lykkelig du har vært!”

“Jeg!” sa grantreet og tenkte over hva det selv fortalte. “Ja, det var i grunnen ganske morsomme tider!” – Men så fortalte det om julaften, da det var pyntet med kaker og lys.

“Oh!” sa de små mus, “hvor lykkelig du har vært, du gamle grantre!”

“Jeg er slett ikke gammel!” sa treet, “det er jo i denne vinter jeg er kommet fra skogen! Jeg er i min aller beste alder, jeg er bare stanset i veksten!”

”Hvor deilig du forteller!” sa de små mus, og neste natt kom de med fire andre småmus som skulle høre treet fortelle, og jo mer det fortalte, desto tydeligere husket det selv alt og syntes: “Det var dog ganske morsomme tider! Men de kan komme, de kan komme tilbake! Klumpe-Dumpe falt ned av trappene og fikk dog prinsessen, kanskje jeg også kan få en prinsesse.” Og så tenkte grantreet på slikt et nydelig lite bjerketre som vokste ute i skogen, det var for grantreet en virkelig deilig prinsesse.

“Hvem er Klumpe-Dumpe?” spurte de små mus. Og så fortalte grantreet hele eventyret, det kunne huske hvert evige ord; og de små mus holdt på å springe opp i toppen på treet av bare fornøyelse. Neste natt kom der mange flere mus, og om søndagen til og med to rotter; men de sa at historien var ikke morsom, og det bedrøvet de små mus, for nå syntes de også mindre om den.

“Kan De kun den ene historie?” spurte rottene.

“Kun den ene!” svarte treet, “den hørte jeg min lykkeligste aften, men den gang tenkte jeg ikke på hvor lykkelig jeg var!”

“Det er en overmåte dårlig historie! Kan De ingen med flesk og talglys? Ingen spiskammerhistorier?”

“Nei!” sa treet.

“Ja, så skal De ha takk!” svarte rottene og gikk inn til sitt.

De små mus ble til sist også borte, og da sukket treet: “Det var dog ganske hyggelig da de satt omkring meg, de livlige småmus, og hørte hva jeg fortalte! Nå er også det forbi! – Men jeg skal huske å glede meg når jeg nå tas frem igjen!”

Men når skjedde det? – Jo, det var en morgenstund, da kom der folk og romsterte på loftet; kassene ble flyttet, treet ble trukket frem. De kastet det riktignok litt hardt mot gulvet, men straks slepte en kar det hen imot trappen hvor dagen skinte.

“Nå begynner livet igjen!” tenkte treet; det følte den friske luft, den første solstråle, – og nå var det ute i gården. Alt gikk så fort, treet glemte rent å se på seg selv, der var så meget å se rundt om. Gården grenset opp til en have, og alt blomstret der inne; rosene hang så friske og duftende ut over det lille rekkverk, lindetrærne blomstret, og svalene fløy om og sa “kvirre-virre-vitt, min mann er kommet!” Men det var ikke grantreet de mente.

”Nå skal jeg leve!” jublet det og bredte sine grener vidt ut; akk, de var alle visne og gule; det var i kroken mellom ukrutt og nesler det lå. Gullpapirstjernen satt ennå oppe i toppen og glitret i det klare solskinn.

I gården lekte et par av de lystige barn som ved juletid hadde danset om treet og vært så glade ved det. En av de minste for hen og rev gullstjernen av.

“Se, hva som ennå sitter på det ekle, gamle juletre!” sa han og trampet på grenene så de knaket under støvlene.

Og treet så på all blomsterprakt og friskhet i haven, det så på seg selv, og det ønsket at det var blitt i sin mørke krok på loftet. Det tenkte på sin friske ungdom i skogen, på den lystige julaften og på de små mus som så glade hadde hørt på historien om ”Klumpe-Dumpe”.

“Forbi, forbi!” sa det stakkars tre. “Hadde jeg dog gledet meg da jeg kunne! Forbi, forbi!”

Og tjenestekaren kom og hugde treet i små stykker, en hel bunt lå der. Deilig blusset det opp under den store bryggekjele; og det sukket så dypt, hvert sukk var som et lite skudd. Derfor løp barna som lekte inn og satte seg foran ilden, så inn i den og ropte: “Piff! Paff!” Men ved hvert knall, som var et dypt sukk, tenkte treet på en sommerdag i skogen, en vinternatt der ute når stjernene skinte; det tenkte på julaften og ”Klumpe-Dumpe”, det eneste eventyr det hadde hørt og visste å fortelle -, og så var treet brent ut.

Guttene lekte i gården, og den minste hadde på brystet gullstjernen som treet hadde båret sin lykkeligste aften; nå var den forbi, og treet var forbi og historien med; forbi, forbi, og det blir alle historier!

ORDFORKLARINGER

Ilter – hissig, svært ivrig

Titt – ofte

Stilk – skudd

Kneise – være rank, rage i været

Vidløftig – omstendelig, innviklet

Just – nettopp, akkurat

Beve – skjelve

Mon – jeg skulle gjerne vite om, kanskje, undres om

Prektig – praktfull

Fjerding – (egentlig firedel, en firedel av en tønne) stamp, kar, stor bøtte

Bryggekjele – stor kjele som man før brukte til å vaske klær i eller brygge øl i

Hyrdinnen og skorstensfeieren (1845)

Har du noen sinne sett et riktig gammelt treskap, ganske sort av alderdom og skåret ut med snirkler og løvverk? Nettopp et slikt stod der i en dagligstue som var arvet fra oldemor og utskåret med roser og tulipaner fra øverst til nederst. Der var de underligste snirkler, og mellom dem stakk små hjorter hodene frem med mange takker, men midt på skapet stod snittet av en hel mann. Han var riktignok latterlig å se på, og smile gjorde han, men man kunne ikke kalle det latter. Han hadde gjetebukkeben, små horn i pannen og et langt skjegg. Barna i stuen kalte ham alltid gjetebukkebenoverogundergeneralkrigskommandersersjanten, for det var et vanskelig navn å si, og der er ikke mange som får den tittel; men å skjære ham ut var heller ikke lett. Men nå var han jo der! Alltid så han hen til bordet under speilet, for der stod en yndig liten hyrdinne av porselen. Skoene var forgylt, kjolen nydelig heftet opp med en rød rose, og så hadde hun gullhatt og hyrdestav; hun var deilig. Tett ved henne stod en liten skorstensfeier, så sort som kull, men for øvrig også av porselen. Han var likså ren og pen som noen annen. At han var skorstensfeier, det var jo bare noe han forestilte. Porselensmakeren kunne likså godt ha gjort en prins av ham, for det var blitt det samme!

Der stod han så nydelig med sin stige, og med et ansikt så hvitt og rødt som en pike, og det var egentlig en feil, for litt sort kunne han gjerne ha vært. Han stod ganske nær ved hyrdinnen; de var begge to stilt opp hvor de stod, og da de nu var stilt slik, så hadde de forlovet seg. De passet jo for hverandre, de var unge folk, de var av samme porselen og begge like skrøpelige.

Tett ved dem stod der nok en dukke som var tre ganger større. Det var en gammel kineser som kunne nikke; han var også av porselen og sa at han var bestefar til den lille hyrdinne, men det kunne han nok ikke bevise. Han påstod at han hadde makt over henne, og derfor hadde han nikket til gjetebukkebenoverogundergeneralkrigskommandersersjanten som fridde til den lille hyrdinne.

”Der får du en mann,” sa den gamle kineser, “en mann som jeg nesten tror er av mahognitre, han kan gjøre deg til gjetebukkebenoverogundergeneralkrigskommander-sersjantinne. Han har hele skapet fullt av sølvtøy, foruten det han har i de hemmelige gjemmer!”

”Jeg vil ikke inn i det mørke skap!” sa den lille hyrdinne. “Jeg har hørt at han der inne har elleve porselenskoner!” –

“Så kan du være den tolvte!” sa kineseren. “I natt, så snart det knaker i det gamle skap, skal dere ha bryllup, så sant som jeg er en kineser!” Og så nikket han med hodet og falt i søvn.

Men den lille hyrdinne gråt og så på sin hjertens aller kjæreste, porselensskorstensfeieren.

“Jeg tror jeg vil be deg,” sa hun, “at du vil gå med meg ut i den vide verden, for her kan vi ikke bli!”

“Jeg vil alt hva du vil!” sa den lille skorstensfeier. “La oss straks gå, jeg tenker nok jeg kan forsørge deg ved profesjonen!”

“Bare vi var vel nede av bordet!” sa hun. “Jeg blir ikke glad før vi er ute i den vide verden!”

Og han trøstet henne og viste hvor hun skulle sette sin lille fot på de utskårne kanter og det forgylte løvverk ned om bordbenet. Sin stige tok han også til hjelp, og så var de nede på gulvet, men da de så hen til det gamle skapet, var der sådan en røre. Alle de utskårne hjortene stakk hodene lenger frem, reiste takkene og dreide med halsen. Gjetebukkebensoverogundergeneralkrigskommandersersjanten spratt høyt i været og ropte over til den gamle kineser: “Nå løper de! Nå løper de!”

Da ble de litt forskrekket og spratt raskt opp i skuffen til forhøyningen.

Her lå tre, fire kortspill som ikke var komplette, og et lite dukketeater som var reist opp så godt det lot seg gjøre. Det ble spilt komedie, og alle damene, både ruter og hjerter, kløver og spar, satt i første rekke og viftet seg med sin tulipan, og bak ved dem stod alle knektene og viste at de hadde hode, både oventil og nedentil, således som spillkort har det. Komedien handlet om to som ikke kunne få hverandre, og hyrdinnen gråt, for det var liksom hennes egen historie.

“Det kan jeg ikke holde ut!” sa hun. “Jeg må opp av skuffen!” Men da de kom på gulvet og så opp mot bordet, så var den gamle kineser våknet og rokket med hele kroppen, han var jo en klump nedentil!

“Nå kommer den gamle kineser!” skrek den lille hyrdinne, og så falt hun like ned på sine porselensknær, så bedrøvet var hun.

“Jeg får en tanke,” sa skorstensfeieren, “skal vi krype ned i den store potpurrikrukken som står i kroken? Der kan vi ligge på roser og lavendel og kaste salt i øynene hans når han kommer.”

“Det går ikke!” sa hun. “Dessuten vet jeg at den gamle kineser og potpurrikrukken har vært forlovet, og der blir alltid litt godhet tilbake når man således har hatt et forhold! Nei, der er ikke annet å gjøre enn å gå ut i den vide verden!”

“Har du virkelig mot til å gå med meg ut i den vide verden?” spurte skorstensfeieren. “Har du tenkt på hvor stor den er, og at vi aldri mer kan komme tilbake!”

“Det har jeg!” sa hun.

Og skorstensfeieren så ganske stivt på henne, og så sa han: “Min vei går gjennom skorstenen! Har du virkelig mot til å krype med meg gjennom kakkelovnen både gjennom tromlen og røret? Så kommer vi ut i skorstenen, og der forstår jeg å bruke meg! Vi stiger så høyt at de ikke kan nå oss, og øverst oppe er der et hull ut til den vide verden!”

Og han førte henne hen til kakkelovnsdøren.

“Det ser svart ut!” sa hun, men hun gikk dog med ham, både gjennom tromlen og gjennom røret hvor der var belgmørk natt.

“Nå er vi i skorstenen!” sa han, “og se! Se! Der oppe skinner den deiligste stjerne!”

Og det var en virkelig stjerne på himmelen som skinte like ned til dem, som om den ville vise dem veien. Og de kravlet og de krøp, en gruelig vei var det, så høyt, så høyt; men han løftet og lettet, han holdt henne og viste de beste steder hvor hun skulle sette sine små porselensføtter. Og så nådde de like opp til skorstenskanten, og på den satte de seg, for de var riktignok trette, og det kunne de også være.

Himmelen med alle sine stjerner var ovenover, og alle byens tak nedenunder. De så så vidt omkring, så langt ut i verden. Den stakkars hyrdinne hadde aldri tenkt seg det således. Hun la sitt lille hode opp til sin skorstensfeier, og så gråt hun så at gullet rant av hennes livbånd.

“Det er altfor meget!” sa hun. “Det kan jeg ikke holde ut! Verden er altfor stor! Gid jeg igjen var på det lille bord under speilet! Jeg blir aldri glad før jeg er der igjen! Nå har jeg fulgt deg ut til den vide verden. Nå kan du gjerne følge meg hjem igjen dersom du holder noe av meg!”

Og skorstensfeieren talte fornuftig med henne, talte om den gamle kineser og om gjetebukkebensoverogundergeneralkrigskommandersersjanten, men hun hulket så gruelig og kysset sin lille skorstensfeier, så han kunne ikke annet enn føye henne, skjønt det var galt.

Og så kravlet de igjen med stort besvær ned av skorstenen, og de krøp gjennom tromlen og røret. Det var slett ikke hyggelig, og så stod de i den mørke kakkelovn. Der lurte de bak døren for å få vite hvorledes det stod til i stuen. Der var det ganske stille; de kikket ut – akk, der lå den gamle kineser midt på gulvet. Han var falt ned av bordet da han ville etter dem og lå slått i tre stykker; hele ryggen var gått av i en stump, og hodet lå trillet hen i en krok. Gjetebukkebensoverogundergeneralkrigskommandersersjanten stod hvor han alltid hadde stått og tenkte sitt.

“Det er gruelig!” sa den lille hyrdinne, “gamle bestefar er slått i stykker, og det er vår skyld! Det kan jeg aldri overleve!” Og så vred hun sine bitte små hender.

“Han kan da klinkes!” sa skorstensfeieren. “Han kan meget godt klinkes! – vær bare ikke så heftig! Når de limer ham i ryggen og gir ham en god klinke i nakken, så vil han være så god som ny igjen og kan si oss mange ubehageligheter!”

“Tror du?” sa hun. Og så krøp de opp igjen på bordet hvor de før hadde stått.

“Se, så langt kom vi!” sa skorstensfeieren. “Der kunne vi ha spart oss alt dette besvær.”

“Bare vi hadde den gamle bestefar klinket!” sa hyrdinnen. “Kan det være så dyrt?”

Og klinket ble han; familien lot ham lime i ryggen, han fikk en god klinke i halsen, han var så god som ny, men nikke kunne han ikke.

“De er nok blitt hovmodig siden De har vært slått i stykker!” sa gjetebukkebensoverogundergeneralkrigskommandersersjanten. “Jeg synes dog ikke at det er noe å være så forferdelig stolt av! Skal jeg ha henne eller skal jeg ikke ha henne?”

Og skorstensfeieren og den lille hyrdinne så så rørende på den gamle kineser, de var så redd han skulle nikke, men han kunne ikke, og det var ubehagelig å fortelle til en fremmed at han bestandig hadde en klinke i nakken. Og så ble porselensfolkene sammen, og de velsignet bestefars klinke og holdt av hverandre til de gikk i stykker.

ORDFORKLARINGER

Snitt – utskjæring

Gjemmer – skuffer og skap eller andre steder en gjemmer personlige ting

Profesjon – yrke, fag

Rokke – rugge urolig på seg, vagge

Potpurrikrukke – krukke med tørre, velluktende blader

Gruelig – fryktelig, fælt

Kjærestefolkene (1844)

Toppen og ballen lå i skuff sammen mellom annet leketøy, og så sa toppen til ballen: “Skal vi ikke være kjærestefolk siden vi ligger i skuff sammen”. Men ballen som var sydd av saffian og innbilte seg like meget som en fin frøken, ville ikke svare på sånt noe.

Neste dag kom den lille gutt som eide leketøyet, han malte toppen over med rødt og gult og slo et messingsøm midt i den. Det så prektig fint ut når toppen svingte rundt.

“Se på meg!” sa den til ballen. “Hva sier De nå? Skulle vi så ikke være kjærestefolk, vi som passer så godt sammen, De spretter og jeg danser! Lykkeligere enn vi to kan ingen bli!”   “Så, tror De det!” sa ballen, “De vet nok ikke at min far og mor har vært saffian-tøfler, og at jeg har en propp i livet!”

“Ja, men jeg er av mahognitre!” sa toppen, “og byfogden har selv dreiet meg, han har sin egen dreierbenk, og det var en stor fornøyelse!”

“Ja, kan jeg stole på det!” sa ballen.

“Gid jeg aldri får pisk om jeg lyver!” svarte toppen.

”De taler meget godt for Dem!” sa ballen, “men jeg kan ikke. Jeg er så godt som halvt forlovet med en svale! Hver gang jeg går til værs, stikker den hodet ut av redet og sier: “Vil De?” Og nå har jeg innvortes sagt ja, og det er så godt som en halv forlovelse! Men jeg lover Dem, jeg skal aldri glemme Dem!”

“Ja, det var til stor hjelp!” sa toppen, og så talte de ikke mer til hverandre.

Neste dag ble ballen tatt frem; toppen så hvordan den for høyt opp i luften som en fugl, man kunne til sist slett ikke få øye på den. Hver gang kom den tilbake igjen, men gjorde alltid et høyt sprett når den rørte jorden; og det kom enten av lengsel, eller fordi den hadde en propp i livet. Den niende gang ble ballen borte og kom ikke mer igjen. Gutten lette og søkte, men borte var den.

“Jeg vet nok hvor den er!” sukket toppen, “den er i svaleredet og er gift med svalen!” Jo mer toppen tenkte på det, dess mer betatt ble han av ballen; nettopp fordi han ikke kunne få henne, derfor vokste kjærligheten. At hun hadde tatt en annen, det var det aparte ved det. Og toppen danset rundt og snurret, men alltid tenkte den på ballen som i tankene ble skjønnere og skjønnere. Således gikk mange år – - og så var det blitt en gammel kjærlighet.

Og toppen var ikke ung mer – -! Men så ble den en dag helt og holdent forgylt; aldri hadde den sett så deilig ut. Den var nå en gulltopp og spratt så det snurret etter. Jo, det var noe! Men med ett spratt den for høyt og, – borte var den!

Man søkte og søkte, selv nede i kjelleren, men den var ikke å finne.

- – Hvor var den?

Den var sprotte i søppelkassen hvor der lå alt mulig, kålstilker, bøss og grus som var falt ned fra takrennen.

“Nå ligger jeg riktig godt! Her kommer snart forgyllingen til å gå av meg! Og hva er det for noen rakkere jeg er kommet imellom!” Og så skjelte den bort på en lang kålstilk som var pillet altfor nær og på en underlig rund ting som så ut som et gammelt eple. – Men det var intet eple, det var en gammel ball som i mange år hadde ligget oppe i takrennen, og som vannet hadde sivet igjennom.

”Gudskjelov, der kommer en av ens like som man kan tale med!” sa ballen og betraktet den forgylte toppen.

“Jeg er egentlig av saffian, sydd av jomfruhender, og har en propp i livet, men det skulle ingen se på meg! Jeg var like ved å holde bryllup med en svale, men så falt jeg i takrennen, og der har jeg ligget i fem år og sivet! Det er en lang tid, kan De tro, for en jomfru!”

Men toppen sa ikke noe, han tenkte på sin gamle kjæreste, og jo mer han hørte, desto klarere ble det for ham at det var henne.

Da kom tjenestepiken og ville tømme søppelkassen: “Heisan, der er gulltoppen!” sa hun.

Og toppen kom igjen inn i stuen til stor akt og ære, men ballen hørte man intet om, og toppen snakket aldri mer om sin gamle kjærlighet. Den går over når kjæresten har ligget fem år i en vannrenne og sivet, ja man kjenner henne aldri igjen når man møter henne i søppelkassen.

ORDFORKLARINGER

Toppen – snurrebassen

Saffian – ekstra fint saue- eller geiteskinn

Messingsøm – spiker

Aparte – spesiell, underlig

Linet (dansk: Hørren, 1850)

Linet stod i blomst. Det har slike deilige blå blomster så bløte som vingene på en møll og enda meget finere. – Solen skinte på linet og regnskyene vannet det, og det var likeså godt for linet som det er for småbarn å bli vasket, og så få et kyss av mor; de blir jo meget deiligere av det. Og det ble også linet.

“Folk sier jeg står så utmerket godt;” sa linet, “og at jeg blir så deilig lang, det vil komme et prektig stykke lerret av meg! Nei, hvor jeg er lykkelig! Jeg er bestemt den aller lykkeligste av alle! Jeg har det så godt, og jeg skal bli til noe! Hvor solskinnet muntrer opp, og hvor regnet smaker og forfrisker! Jeg er makeløst lykkelig, jeg er den aller lykkeligste!”

“Ja, ja, ja!” sa gjerdestavene, “dere kjenner ikke verden, men det gjør vi, det er knuter i oss!” Og så knaket de så ynkelig:

        "Snipp snapp snurre

        Basselurre

        Visen er ute!"

“Nei, det er den ikke!” sa linet. “Solen skinner i morgen, regnet gjør så godt, jeg kan høre hvor jeg vokser, jeg kan føle jeg har blomst! Jeg er den aller lykkeligste!”

Men en dag kom der folk og tok linet i toppen og rusket det opp med rot, det gjorde ondt; og den ble lagt i vann liksom den skulle druknes, og så kom den over ild liksom den skulle stekes, det var fryktelig!

“Man kan ikke alltid ha det godt!” sa linet. “Man må prøve noe, så vet man noe!”

Men det ble riktig nok slemt. Linet ble knekket og brekket, ristet og renset, ja hva visste det hva det het; det kom på rokken, snurre rur! Det var ikke mulig å holde tankene samlet.

“Jeg har vært overordentlig lykkelig!” tenkte den i all sin pine! “Man må være glad for det gode man har hatt! Glad, glad, au!” – Og det sa det ennå da det kom på veven, – og så ble det til et deilig, stort stykke lerret. Alt linet, hver eneste urt, ble til det ene stykke!

“Ja, men det er jo makeløst! Det hadde jeg aldri trodd! Nei, hvor jeg har lykken med meg! Jo, gjerdestavene de visste riktig nok god beskjed med sitt

         "Snipp snapp snurre

         Basselurre!"

Visen er slett ikke ute! Det er nå den begynner! Det er makeløst! Ja, har jeg lidd noe, så er jeg nå også blitt noe for det. Jeg er den lykkeligste av alle! – Jeg er så sterk og så bløt, så hvit og så lang! Det er noe annet enn kun å være urter, selv om man har blomst! Man blir ikke passet, og vann får man kun når det regner. Nå har jeg oppvartning! Piken vanner meg hver morgen, og med vannkannen får jeg regnbad hver aften. Ja, prestekonen selv har holdt tale over meg og sagt at jeg var det beste linstykke i sognet. Jeg kan ikke bli lykkeligere!”

Nå kom lerretet i hus, nå kom det under saks. Hvor man klipte, hvor man skar, hvor man stakk med synåler, for det gjorde man! Det var ingen fornøyelse. Men lerretet ble til tolv stykker lintøy, av det man ikke nevner, men som alle mennesker må ha; det var tolv stykker av det.

“Nei, se nå ble jeg først til noe! Så det var min bestemmelse! Ja, men det er jo velsignet! Nå gjør jeg gavn i verden, og det er det man skal gjøre, det er den rette fornøyelse. Vi er blitt tolv stykker, men vi er dog alle et og det samme, vi er et dusin! For en makeløs lykke!”

Og år gikk, – og så kunne det ikke holde lenger.

“En gang må det jo være forbi!” sa hvert stykke. “Jeg skulle jo gjerne holdt noe lenger, men man må ikke forlange umulige ting!” Og så ble de revet i stumper og filler, de trodde at det var rent forbi, for de ble hakket og maset og kokt, ja de visste ikke selv hva – og så ble de deilig, fint, hvitt papir!

“Nei, det er en overraskelse! Og en deilig overraskelse!” sa papiret! “Nå er jeg finere enn før, og nå skal det skrives på meg! Hva kan der ikke bli skrevet! Det er dog en makeløs lykke!” Og det ble skrevet på det, de aller deiligste historier, og folk hørte hva der stod, og det var så riktig og godt, det gjorde menneskene meget klokere og bedre. Det var en stor velsignelse som i ord var gitt de papirene.

“Det er mer enn jeg drømte om da jeg var en liten blå blomst på marken! Hvor kunne jeg tenke at jeg skulle komme til å bære glede og kunnskaper ut til menneskene. Jeg kan ennå selv ikke forstå det! Men det er nå en gang virkelig så! Vår Herre vet at jeg selv slett ingen ting har gjort, uten hva jeg etter fattig evne måtte gjøre for å være til! Og så bærer han meg således frem til den ene glede og heder etter den annen. Hver gang jeg tenker: “Visen er ute!” så går den straks over i noe meget høyere og bedre. Nå skal jeg visst på reise, sendes hele verden rundt for at alle mennesker skal kunne lese meg! Det er det rimeligste! Før hadde jeg blå blomster, nå har jeg for hver blomst de deiligste tanker! Jeg er den aller lykkeligste!”

Men papiret kom ikke på reise, det kom til boktrykkeren, og der ble alt hva der stod skrevet på det, satt i trykken til en bok, ja, til mange hundre bøker, for så kunne uendelig flere folk få gavn og glede av det, enn om det eneste papir som det skrevne var på, hadde løpt verden rundt og var blitt slitt opp på halvveien.

“Ja, det er nå det aller fornuftigste!” tenkte det beskrevne papir. “Det falt meg slett ikke inn! Jeg blir hjemme og holdes i ære liksom en gammel bestefar! Det er meg det er skrevet på, ordene fløt av pennen like inn i meg. Jeg blir og bøkene løper omkring! Nå kan det riktig bli gjort noe! Nei, hvor jeg er glad, hvor jeg er lykkelig!”

Så ble papiret samlet i bunt og lagt på hylle. “Man har godt av å hvile på sin gjerning!” sa papiret. “Det er meget riktig at man samler seg og kommer til ettertanke om hva det bor i en. Nå først vet jeg riktig hva der står i meg! Å kjenne seg selv, det er det egentlige fremskritt. Hva som enn måtte komme, går det fremad, det går alltid fremad!”

En dag ble alt papiret lagt på skorstenen, det skulle brennes, for det måtte ikke selges til kjøpmannen og pakkes om smør og puddersukker. Og alle barna i huset stod rundt om, de ville se det blusse, de ville se de mange røde ildgnister som liksom løper avsted og slukkes, den ene etter den annen, så raskt – det er barna som kommer fra skolen, og den aller siste gnist er skolemesteren. Ofte tror man han er gått, men så kommer han litt etter alle de andre.      Og alt papiret lå i en bunt på ilden. Uh! Hvor det slo opp i lue. “Uh!” sa det, og i det samme ble det en hel flamme. Den gikk så høyt i været som aldri linet hadde kunnet løfte sin lille blå blomst, og skinte som aldri det hvite linet hadde kunnet skinne. Alle de skrevne bokstaver ble i et øyeblikk ganske røde, og alle ord og tanker gikk opp i lue.

“Nå går jeg like opp i solen!” sa det inne i flammen, og det var som tusen stemmer sa det i én, og flammen slo gjennom skorstenen helt oppe; – - og finere enn flammen, ganske usynlig for menneskenes øyne, svevde bitte små vesener, likså mange som der hadde vært blomster på linet. De var enda lettere enn flammen som førte dem, og da den slukket, og det kun var den sorte aske tilbake av papiret, danset de ennå en gang hen over den, og der de berørte den, så man deres fotspor, – det var de røde gnister: “Barna gikk fra skolen og skolemesteren var den siste.” Det var en fornøyelse å se på, og husets barn stod og sang ved den døde aske:

         "Snipp snapp snurre

         Basselurre!

         Visen er ute!"

Men de små usynlige vesener sa hver især: “Visen er aldri ute! Det er det deiligste ved det hele! Jeg vet det, og derfor er jeg den aller lykkeligste!”

Men det kunne barna verken høre eller forstå, og det skulle de ikke heller, for barn skal ikke vite allting.

Ordforklaringer

Knute – kvist

Overordentlig – ualminnelig

Puddersukker – farin

Pengegrisen (1855)

Det var så meget leketøy i barnas stue; øverst på skapet stod sparebøssen, den var av brent leire i skikkelse av en gris. Den hadde naturlig sprekk i ryggen, og sprekken var med en kniv gjort større slik at der også kunne gå sølvdaler inn, og der var gått to, foruten mange andre skillinger. Pengegrisen var så proppet at han ikke lenger kunne rasle, og det er det høyeste en pengegris kan bringe det til. Der stod han nå øverst på hyllen og så ned på alt i stuen. Han visste nok at med hva han hadde i maven, kunne han kjøpe det hele, og det er å ha en god bevissthet!

Det tenkte de andre også på, selv om de ikke sa det, der var jo annet å tale om. Kommodeskuffen stod på klem, og der reiste seg en stor dukke, noe gammel var hun og klinket i halsen. Hun så ut og sa: “Skal vi nå leke mennesker, det er jo alltid noe!” Og så ble der en røre, selv portrettene vendte seg på veggen, de viste at de også hadde bakside, men det var ikke for å si imot.

Det var midt på natten, månen skinte inn av vinduet og gav fri belysning. Nå skulle leken begynne og alle var innbudt, selv barnevognen som dog hørte til det grovere leketøy. “Enhver er god for seg!” sa den. “Man kan ikke alle være av adel! Noen må gjøre gavn, som man sier!”

Pengegrisen var den eneste som fikk innbydelsen skriftlig. Han stod for høyt til at de trodde at han kunne høre den muntlig og gav heller ikke svar om han kom, for han kom ikke; skulle han med, måtte han nyte det hjemmefra, det kunne de rette seg etter, og det gjorde de.

Det lille dukketeater ble straks stilt opp slik at han kunne se like inn i det. De ville begynne med komedie, og så skulle det være te og forstandsøvelse, og med den begynte de straks. Gyngehesten talte om trening og fullblodshester, barnevognen om jernbaner og dampkraft; – det var jo alt sammen noe de forstod seg på og som de kunne tale om. Stueuret talte om politikk – tikk – tikk! Det visste hva klokken var slått, men man sa at det gikk ikke riktig. Spanskrøret stod og var stolt av sin doppsko og sølvknapp, han var jo beslått oppe og nede. I sofaen lå to broderte puter, de var nydelige og dumme – - og så kunne komedien begynne.

Alle satt de og så på, og det ble bedt om at man skulle smelle, knalle og rumle slik som man hadde lyst til. Men ridepisken sa at han aldri smelte for de gamle, men kun for de uforlovede. “Jeg knaller for alt!” sa knallperlen. “Et sted skal man jo være!” mente spyttebakken. Det var nå slik enhver tenkte ved å være på komedie. Stykket dugde ikke, men det ble godt spilt, og alle de spillende vendte naturligvis den malte side ut. De var kun til å se på fra en side, ikke på vrangen. Alle spilte utmerket, helt foran på teatret. Tråden var for lang for dem, men så ble de mer merkbare! Den klinkede dukken ble løs i klinken ved det, og pengegrisen ble så betatt at han besluttet å gjøre noe for en av dem; sette ham i sitt testamente som den som skulle ligge i åpen begravelse med ham når den tid kom.

Det var en sann nytelse, så man sløyfet tevannet og fortsatte med forstandsøvelsen. Det kalte de å leke mennesker, og der var ingen ondskap i det, for de lekte bare. Og hver tenkte på seg og på hva pengegrisen tenkte, og pengegrisen tenkte lengst, han tenkte jo på testament og begravelse – - og når kom det i stand? – Alltid før man venter det. – Knakk! Der lå han nede fra skapet – lå på gulvet i stumper og stykker mens skillingene danset og spratt. De minste snurret, de store rullet, især den ene sølvdaleren. Han ville ordenlig ut i verden, og det kom han, og det kom de alle sammen. Og skårene av pengegrisen kom i bøtten. –  –

Men på skapet selv stod igjen neste dag en ny pengegris av leirtøy. Det var ennå ikke en skilling i ham, derfor kunne han heller ikke rasle, og deri lignet han den annen. Det var alltid en begynnelse, – og med den vil vi ende!

ORDFORKLARINGER

Leirtøy – steintøy, brent leire

Doppsko – hylse på enden av en stokk

Penn og blekkhus  (1860)

Der ble sagt i en dikters stue, idet man så på blekkhuset som stod på bordet: “Det er merkelig, alt hva som kan komme opp av det blekkhus! Undres på hva det neste blir? Ja, det er merkelig!”

“Det er det!” sa blekkhuset. “Det er ubegripelig! Det er det jeg alltid sier!” sa det til pennefjæren og til hva annet som på bordet kunne høre det. “Det er merkelig alt det som kan komme fra meg! Ja, det er nesten utrolig! Og jeg vet virkelig ikke selv hva det neste blir når mennesket begynner å øse av meg. En dråpe av meg, den er nok til en halv side papir, og hva kan der ikke stå på det. Jeg er noe ganske merkelig! Fra meg utgår alle dikterens verker! Disse levende mennesker som folk tror å kjenne, disse inderlige følelser, dette gode humør, disse yndige skildringer av naturen. – Jeg begriper det ikke selv, for jeg kjenner ikke naturen, men det er nå engang i meg! Fra meg utgikk og utgår denne hærskare svevende, yndige piker, kjekke riddere på fnysende gangere, Per Døver og Kirsten Kimer! Ja, jeg vet det ikke selv! Jeg forsikrer Dem, jeg tenker ikke på det!”

“Det har De rett i!” sa pennefjæren. “De tenker slett ikke, for tenkte De, da ville De forstå at De kun gir væske! De gir væte så at jeg kan uttale og synliggjøre på papiret det jeg har i meg, det jeg skriver ned. Pennen er det som skriver! Derom tviler intet menneske, og de fleste mennesker har da likså god innsikt i poesien som et gammelt blekkhus!”
“De har kun lite erfaring!” sa blekkhuset. “De har jo knapt vært en uke i tjenesten og er allerede halvt oppslitt. Innbiller De Dem at De er dikteren! De er kun tjener, og mange av den slags har jeg hatt før De kom, og det både av gåsefamilien og av engelsk fabrikk. Jeg kjenner både fjærpenn og stålpenn! Der er mange jeg har hatt i tjeneste, og jeg vil få mange flere når han, mennesket, som gjør bevegelsene for meg, kommer og skriver ned hva han får ut av mitt innvendige. Jeg skulle gjerne vite hva det første blir han løfter ut av meg!”

“Blekkbøtte!” sa pennen.

Sent på aftenen kom dikteren hjem, han hadde vært i konsert, hørt en utmerket fiolinspiller og var ganske oppfylt og betatt av hans makeløse spill. Det hadde vært et forbausende vell av toner han hadde fått ut av instrumentet: snart lød det som klingende vanndråper, perle på perle, snart som kvitrende fugler i kor, som om stormen bruste gjennom en granskog; han trodde å høre sitt eget hjerte gråte, men i melodi, som den kan høres i en kvinnes deilige røst. Det hadde vært som om ikke bare fiolinens strenger klang, men strengestolen, ja skruer og sangbunn! Det var mektig! Og vanskelig hadde det vært, men sett ut som en lek, som om buen kun løp frem og tilbake henover strengene. Man skulle tro at enhver kunne gjøre det samme. Fiolinen klang av seg selv, buen spilte av seg selv, de to var det som gjorde det hele. Man glemte mesteren som førte dem, gav dem liv og sjel. Mesteren glemte man; men på ham tenkte dikteren, ham nevnte han og skrev ned sin tanke:

“Hvor tåpelig om buen og fiolinen ville hovmode seg over sin gjerning! Og det gjør dog så titt vi mennesker, dikteren, kunstneren, oppfinneren i vitenskap, feltherren; vi hovmoder oss, – og alle er vi dog kun instrumentene Vår Herre spiller på; ham alene Æren! Vi har intet å hovmode oss over!”

Ja, det skrev dikteren ned, skrev det som en parabel og kalte den “Mesteren og instrumentene”.

“Der fikk De Deres, madam!” sa pennen til blekkhuset da de to igjen var alene. “De hørte ham vel lese opp hva jeg hadde skrevet ned!”

“Ja, hva jeg gav Dem å skrive!” sa blekkhuset. “Det var jo et hipp til Dem for Deres hovmod! At De ikke engang kan forstå at man gjør narr av Dem! Jeg gav Dem et hipp like fra mitt innvendige! Jeg må dog kjenne min egen malise!”

“Blekkholderske!” sa pennen.

“Skrivepinne!” sa Blekkhuset.

Og hver av dem syntes de hadde svart godt, og det er en behagelig bevissthet å vite at man har svart godt. Det kan man sove på, og de sov på det. Men dikteren sov ikke! Tankene vellet frem som tonene fra fiolinen, trillende som perler, brusende som stormen gjennom skogen. Han fornemmet sitt eget hjerte deri, han fornemmet glimtet fra den evige mester.

Ham alene æren!

ORDFORKLARINGER

Ganger – hest

Per Døver og Kirsten Kimer – helt og heltinne fra en riddervise

Parabel – kort og poengtert historie

Hipp – spydig bemerkning

Malise – ondskapsfullhet

Skjortebrystet (da: Flipperne, 1848)

Der var en gang en fin kavaler som ikke eide annet enn en støvelknekt og en kam, men han hadde det deiligste skjortebryst i verden, og det er om skjortebrystet vi skal høre en historie. – Den var nå så gammel at den tenkte på å gifte seg, og så skjedde det at den kom i vask med et strømpebånd.
        “Nei!” sa skjortebrystet, “nå har jeg aldri sett noen så slank og så fin, så bløt og så nysselig. Kan jeg få spørre om Deres navn?”
        “Det sier jeg ikke!” sa strømpebåndet.

“Hvor hører De hjemme?” spurte skjortebrystet.

Men strømpebåndet var så unnselig av seg og syntes at det var noe underlig å svare på.

“De er nok livbånd!” sa skjortebrystet, “sådan innvortes livbånd! Jeg ser nok De er både til nytte og stas, lille jomfru!”
        “De må ikke tale til meg!” sa strømpebåndet, “jeg synes slett ikke jeg har gitt Dem anledning til det!”

“Jo, når man er så deilig som De!” sa skjortebrystet. “Det er anledning nok!”

“La være å komme meg så nær!” sa strømpebåndet. “De ser så mannfolkaktig ut!”

“Jeg er også fin kavaler!” sa skjortebrystet. “Jeg har støvelknekt og kam!” Og det var nå ikke sant, for det var jo hans herre som hadde det, men han pralet.
        “Kom meg ikke nær!” sa strømpebåndet. “Det er jeg ikke vant til!”

“Snerpe!” sa skjortebrystet, og så ble de tatt ut av vasken; de fikk stivelse, hengt på stolen i solskinn og ble så lagt på strykebrett. Der kom det varme jernet.

“Frue!” sa skjortebrystet, “lille enkefrue! Jeg blir ganske varm! Jeg blir en annen en, jeg kommer rent ut av foldene, De brenner hull i meg! Uh! – Jeg frir til Dem!”

“Fille!” sa strykejernet og gikk stolt hen over skjortebrystet; for det innbilte seg at det var en dampkjele som skulle ut på jernbanen og trekke vogner. 

“Fille!” sa det.

Skjortebrystet flosset litt i kantene, og så kom papirsaksen og skulle klippe flosset av.

“O!” sa skjortebrystet! “De er nok førstedanserinne! Hvor De kan strekke ben! Det er det yndigste jeg har sett! Det kan intet menneske gjøre etter Dem!”

“Det vet jeg!” sa saksen.

“De fortjente å være grevinne!” sa skjortebrystet. “Alt hva jeg har, er en fin kavaler, en støvelknekt og en kam -! Gid jeg hadde grevskap!”

“Frir han!” sa saksen, for den ble vred, og så gav den ham et ordentlig klipp, og så var han kassert.

“Jeg må nok fri til kammen! Det er merkelig hvor De beholder alle Deres tenner, lille frøken!” sa skjortebrystet. “Har De aldri tenkt på forlovelse!”

“Jo, det kan De vel nok vite!” sa kammen, “jeg er jo forlovet med støvelknekten!”

“Forlovet!” sa skjortebrystet; nå var der ingen flere å fri til, og så foraktet han det.

Lang tid gikk, så kom skjortebrystet i kasse hos papirmølleren; der var det stort fille-selskap; de fine for seg, de grove for seg, således som det skal være. De hadde alle meget å fortelle, men skjortebrystet mest, det var en ordenlig pralhans.

“Jeg har hatt så fryktelig mange kjærester!” sa skjortebrystet. “Jeg kunne ikke gå i fred! Jeg var nå også fin kavaler med stivelse! Jeg hadde både støvelknekt og kam som jeg aldri brukte! – De skulle ha sett meg den gang, sett meg når jeg lå på siden! Aldri glemmer jeg min første kjæreste. Hun var livbånd, så fin, så bløt og så nydelig, hun styrtet seg i en vannbalje for min skyld! – Der var også en enkefrue som ble glødende, men jeg lot henne stå og bli sort! Der var en førstedanserinne, hun gav meg den flenge jeg nå går med, hun var så glupsk! Min egen kam var forelsket i meg, hun tapte alle sine tenner av kjærestesorg. Ja, jeg har opplevd meget av den slags! Men det som gjør meg mest ondt er strømpebåndet, – jeg mener livbåndet som gikk i vannbaljen. Jeg har meget på min samvittighet, jeg kan trenge å bli til hvitt papir!”

Og det ble det, alle fillene ble hvitt papir, men skjortebrystet ble nettopp til dette stykket hvitt papir vi her ser, som historien er trykt på, og det var fordi at det pralet så fryktelig etterpå av hva som aldri hadde vært. Og det skal vi tenke på, at vi ikke oppfører oss slik, for vi kunne såmenn aldri vite om ikke vi også engang kommer i fillehaugen og blir gjort til hvitt papir og får hele vår historie trykt på, selv den aller hemmeligste, og må så selv løpe om og fortelle den, liksom skjortebrystet.

ORDFORKLARINGER

Prale – skryte, snobbe

Pralhans – storskryter

Snømannen (1861)

“Det skrubber og knaker i meg, så deilig kaldt er det!” sa snømannen. “Vinden kan riktignok bite liv i en! Og som den gloende der glor!” Det var solen han mente; den var like ved å gå ned. “Hun skal ikke få meg til å blinke, jeg kan nok holde på brokkene!”

Det var to store, trekantede takstensbrokker han hadde til øyne; munnen var et stykke av en gammel rive, derfor hadde han tenner.

Han var født under hurrarop av guttene, hilst av bjelleklang og piskesmell fra kanene.

Solen gikk ned, fullmånen stod opp, rund og stor, klar og deilig i den blå luft.

“Der har vi henne igjen fra en annen kant!” sa snømannen. Han trodde at det var solen som viste seg igjen. “Jeg har vent henne av med å glo! Nå kan hun henge der og lyse opp slik at jeg kan se meg selv. Visste jeg bare hvorledes man bærer seg ad med å flytte seg! Jeg ville så gjerne flytte meg! Kunne jeg det, ville jeg gå ned og gli på isen som jeg så guttene gjøre det; men jeg forstår ikke å løpe!”

“Vekk, vekk!” bjeffet den gamle lenkehund; han var noe hes, det hadde han vært siden han var stuehund og lå under kakkelovnen. “Solen vil nok lære deg å løpe! Det så jeg med din forgjenger i fjor og med hans forgjenger; vekk, vekk! Og vekk er de alle!”

“Jeg forstår deg ikke, kamerat!” sa snømannen. “Skal den der oppe lære meg å løpe?” Han mente månen. “Ja, hun løp jo riktignok før da jeg så stivt på henne, nå lister hun seg fra en annen kant!”

“Du vet ingenting!” sa lenkehunden, “men du er da også nylig klattet opp! Den du nå ser, kalles månen, den som gikk, var solen, hun kommer igjen i morgen, hun lærer deg nok å løpe ned i vollgraven. Vi får snart forandring i været, det kan jeg merke på mitt venstre bakben, det jager i det. Vi får værskifte!”

“Jeg forstår ham ikke!” sa snømannen, “men jeg har en fornemmelse av at det er noe ubehagelig han sier. Hun som glodde og gikk ned, som han kaller solen, hun er heller ikke min venn, det har jeg på følelsen!”

“Vekk, vekk!” bjeffet lenkehunden, gikk tre ganger rundt om seg selv og la seg så inn i sitt hus for å sove.

Der kom virkelig forandring i været. En tåke så tykk og klam la seg i morgenstunden over hele egnen. I dagningen luftet det; vinden var så isnende, frosten tok ordentlig tak, men det var et syn å se da solen stod opp. Alle trær og busker stod med rimfrost; det var som en hel skog av hvite koraller, det var som om alle grener var overdynget av strålehvite blomster. De uendelig mange og fine forgreninger, dem man om sommeren ikke kan se for de mange blader, kom nå frem hver evige en. Det var en knipling, og så skinnende hvit, som strømmet det en hvit glans ut fra hver gren. Hengebjørken beveget seg i vinden, der var liv i den, som i trærne ved sommertid; det var en makeløs deilighet! Og da solen så skinte, nei, hvor funklet det hele, som om det var overpudret med diamantstøv, og hen over jordens snølag glitret de store diamanter, eller man kunne også tro at der brant utallige bitte små lys, enda hvitere enn den hvite snø.

“Det er en makeløs deilighet!” sa en ung pike som med en ung mann trådte ut i haven og stanset rett ved snømannen hvor de så på de glitrende trær. “Deiligere syn har man ikke om sommeren!” sa hun, og hennes øyne strålte.

“Og sånn en kar som ham der, har man nå slett ikke!” sa den unge mann og pekte på snømannen. “Han er utmerket!”

Den unge pike lo, nikket til snømannen og danset så med sin venn hen over snøen som knirket under dem som om de gikk på stivelse.

“Hvem var de to?” spurte snømannen lenkehunden. “Du er eldre på gården enn jeg, kjenner du dem?”

“Det gjør jeg!” sa lenkehunden. “Hun har jo klappet meg, og han har gitt meg et kjøttben; dem biter jeg ikke!”

“Men hva forestiller de her?” spurte snømannen.

“Kjærrrrr-restefolk!” sa lenkehunden. “De skal flytte i hundehus og gnage ben sammen. Vekk, vekk!”

“Er de like betydelige som du og jeg?” spurte snømannen.

“De hører jo til herskapet!” sa lenkehunden. “Det er riktignok ganske lite man vet når man er født i går! Det merker jeg på deg! Jeg har alder og kunnskap, jeg kjenner alle her på gården! Og jeg har levd en tid hvor jeg ikke stod her i kulde og lenke. Vekk! Vekk!”

“Kulden er deilig!” sa snømannen. “Fortell, fortell! Men du må ikke rasle med lenken, for så knekker det i meg!”

“Vekk, vekk!” bjeffet lenkehunden. “Valp har jeg vært; liten og yndig, sa de, da lå jeg i fløyelsstol der inne på gården, lå i fanget på det øverste herskap; ble kysset på snuten og vasket om potene med brodert lommetørkle. Jeg het “den deiligste”, “nussenussebenet”, men så ble jeg for stor for dem! Så gav de meg til husholdersken; jeg kom i kjelleretasjen! Du kan se inn i den der hvor du står; du kan se ned i kammeret hvor jeg har vært herskap; for det var jeg hos husholdersken. Det var vel et dårligere sted enn ovenpå, men her var mer behaglig; jeg ble ikke krammet og slept om med av barn, som ovenpå. Jeg hadde likså god føde som før og meget mer. Jeg hadde min egen pute, og så var der en kakkelovn, den er på denne tid det deiligste i denne verden! Jeg krøp helt inn under den så at jeg ble borte. Åh, den kakkelovn drømmer jeg ennå om; vekk, vekk!”

        ”Ser en kakkelovn så deilig ut?” spurte snømannen. “Ligner den meg?”

“Den er like det motsatte av deg! Kullsort er den! Har en lang hals med messingtromler. Den eter brensel så ilden står ut av munnen. Man må holde seg på siden av den, tett opp til den, det er uendelig behagelig! Du kan se den gjennom vinduet der du står!”

Og snømannen så, og han så virkelig en sort, blankpolert gjenstand med messingtromler; ilden lyste ut nede. Snømannen ble ganske underlig til mote; han hadde en fornemmelse han ikke selv kunne gjøre rede for. Der kom over ham noe han ikke kjente, men som alle mennesker kjenner når de ikke er snømenn.

“Og hvorfor forlot du henne?” sa snømannen. Han følte at det måtte være et hunkjønnsvesen. “Hvordan kunne du forlate et sånt sted?”

“Det var jeg nok nødt til!” sa lenkehunden. “De kastet meg ut og satte meg her i lenke. Jeg hadde bitt den yngste junker i benet, for han tok fra meg det benet jeg gnagde på. Og ben for ben, tenker jeg! Men det tok de ille opp, og fra den tid har jeg stått i lenke og har mistet min klare røst, hør hvor hes jeg er: Vekk, vekk! Det ble enden på det!”

Snømannen hørte ikke mer etter; han så stadig inn i husholderskens kjelleretasje, ned i hennes stue hvor kakkelovnen stod på sine fire jernben og viste seg i størrelse som snømannen selv.

“Det knaker så underlig i meg!” sa han. “Skal jeg aldri komme dit inn? Det er et uskyldig ønske, og våre uskyldige ønsker må dog bli oppfylt. Det er mitt høyeste ønske, mitt eneste ønske, og det ville være nesten urettferdig om det ikke ble oppfylt. Jeg må inn der, jeg må lene meg opp til henne om jeg så skal knuse vinduet!”

“Der kommer du aldri inn!” sa lenkehunden. “Og kom du til kakkelovnen, så var du vekk, vekk!

“Jeg er så godt som vekk!” sa snømannen, “Jeg brekker over, tror jeg!”

        Hele dagen stod snømannen og så inn av vinduet; i tussmørket ble stuen enda mer innbydende; fra kakkelovnen lyste det så mildt, som ikke månen lyser og heller ikke solen, nei, som kun kakkelovnen kan lyse når der er noe i den. Gikk det i døren, så slo flammen ut, det var en vane. Det blusset ordenlig rødt i snømannens hvite ansikt, det lyste rødt like opp av brystet.

“Jeg holder det ikke ut!” sa han. “Hvor det kler henne å rekke ut tungen!”        

Natten var meget lang, men ikke for snømannen, han stod i sine egne, deilige tanker, og de frøs så de knaket.

I morgenstunden var kjellervinduene frosset til, de bar de deiligste isblomster noen snømann kunne forlange, men de skjulte kakkelovnen. Rutene ville ikke tø opp, han kunne ikke se henne. Det knakte, det knaste, det var just et frostvær som måtte fornøye en snømann, men han var ikke fornøyd. Han kunne og burde ha følt seg så lykkelig, men han var ikke lykkelig, han hadde kakkelovnslengsel.

“Det er en fæl syke for en snømann!” sa lenkehunden. “Jeg har også lidd av den syke, men jeg har overstått den! Vekk, vekk! – Nå få vi værskifte!”

Og der ble værskifte, det slo om i tø.

Tøværet tok til, snømannen tok av. Han sa ikke noe, han klaget ikke, og det er det riktige tegn.

En morgen styrtet han. Der stakk noe liksom et kosteskaft i været hvor han hadde stått, det hadde guttene reist ham opp om.

“Nå kan jeg forstå det med hans lengsel!” sa lenkehunden. “Snømannen har hatt en kakkelovnsskrape i livet! Det er den som har rørt seg i ham, nå er det overstått; vekk, vekk!”

Og snart var også vinteren overstått.

“Vekk, vekk!” bjeffet lenkehunden; men småpikene på gården sang:

       "Skyt frem, skogmerke! Frisk og prut,

       Heng pil! din ulne vante ut,

       Kom ko-ko, lerke! Syng, vi har

       Alt forår sist i februar!

       Jeg synger med, ko-ko! Kvi-vit!

       Kom, kjære sol, kom sådan titt!"

Så tenker ingen på snømannen!

ORDFORKLARINGER

Brokker – bruddstykker

Kane – liten slede

Kramme – knuge

Junker – ung adelsmann, her ant. gutt

Forår – vår

Tø – tøvær, bli mildere

Sommerfuglen (1862)

Sommerfuglen ville ha seg en kjæreste; naturligvis ville han ha seg en søt liten en av blomstene. Han så på dem; hver satt så stille og besindig på sin stilk, som en jomfru skal sitte når hun ikke er forlovet. Men her var så mange å velge mellom, det ble besværlig, det gadd ikke sommerfuglen være med på, og så fløy han til prestekraven. Henne kaller de franske Margrethe, de vet at hun kan spå, og det gjør hun idet kjærestefolk plukker blad for blad av henne, og ved hvert blad gjør de et spørsmål om kjæresten: “Av hjerte? – Med smerte? – Elsker meget? – Bitte litt? – Ikke det aller minste?” eller noe sånt. Enhver spør på sitt språk. Sommerfuglen kom også for å spørre; han nippet ikke bladene av, men kysset på hvert ett, i den mening at man kommer lengst med det gode.

“Søte Margrethe prestekrave!” sa han, “De er den klokeste kone av alle blomstene! De forstår å spå! Si meg, får jeg den eller den? Og hvem får jeg? Når jeg vet det, kan jeg fly rett bort og fri!”

Men Margrethe svarte slett ikke. Hun kunne ikke like at han kalte henne kone, for hun var jo jomfru, og da er man ikke kone. Han spurte annen gang og han spurte tredje gang, og da han ikke fikk et eneste ord av henne, så gadd han ikke spørre mer, men fløy uten videre på frieri.

Det var tidlig på våren; der var fullt opp av snøklokker og krokus. “De er meget nette!” sa sommerfuglen, “nydelige små konfirmanter, men noe ferske!” Han, som alle unge mannfolk, så etter eldre piker. Derpå fløy han til anemonene; de var litt for beske; fiolene litt for svermeriske; tulipanene for prangende; pinseliljene for borgerlige; lindeblomstene for små og de hadde så stor familie. Epleblomstene var jo riktignok som roser å se på, men de stod i dag og falt av i morgen, som vinden blåste, det ble et for kort ekteskap, syntes han. Erteblomsten var den som mest behaget, den var rød og hvit, den var skjær og fin, hørte til de huslige piker som ser godt ut og dog duger for kjøkkenet. Han var like ved å fri til henne, men i det samme så han tett ved, hang en ertebelg med vissen blomst på spissen. “Hvem er det?” spurte han. “Det er min søster,” sa erteblomsten.

“Nå, således kommer De til å se ut senere!” Det skremte sommerfuglen, og så fløy han.

Kaprifoliene hang over gjerdet; der var fullt opp av de frøknene, lange i ansiktet og gule i skinnet. Den slags holdt han ikke av. Ja, men hva holdt han av? Spør ham!     

Våren gikk, sommeren gikk, og så var det høst; like nær var han. Og blomstene kom i de deiligste klær, men hva kunne det hjelpe, her var ikke det friske, duftende ungdomssinn. Duft trenger nettopp hjertet med alderen, og duft er der nå ikke mye av hos georginer og stokkroser. Så søkte sommerfuglen ned til krusemynten.

“Den har nå slett ingen blomst, men den er hel blomst, dufter fra rot til topp, har blomsterduft i hvert et blad. Henne tar jeg!”

Og så fridde han endelig.

Men krusemynten stod stiv og stille, og til sist sa den: “Vennskap, men heller ikke mer! Jeg er gammel og De er gammel! Vi kunne meget godt leve for hverandre, men gifte oss – nei! La oss bare ikke gjøre oss til narr i vår høye alder!”

Og så fikk sommerfuglen slett ingen. Han hadde søkt for lenge, og det skal man ikke. Sommerfuglen ble peppersvenn, som man kaller det.

Sent var det på høsten, med regn og rusk. Vinden blåste kaldt nedover ryggen på de gamle piletrær så at det knaket i dem. Det var ikke godt å fly ute i sommerklær, da ville man få føle kjærligheten, som man sier. Men sommerfuglen fløy heller ikke ute, han var tilfeldigvis kommet innendørs hvor det var ild i kakkelovnen, ja, riktig sommervarmt. Han kunne leve; men “leve er ikke nok!” sa han. “Solskinn, frihet og en liten blomst må man ha!” Og han fløy mot ruten, ble sett, beundret og satt på nål i raritetskassen, mer kunne man ikke gjøre for ham.

“Nå sitter jeg også på stilk liksom blomstene!” sa sommerfuglen. “Ganske behagelig er det dog ikke! Det er nok som å være gift, man sitter fast!” Og så trøstet han seg med det.

“Det er en dårlig trøst!” sa potteblomstene i stuen.

“Men potteblomster kan man ikke tro på,” mente sommerfuglen, “de omgås for meget med mennesker!”

Ordforklaringer

besindig – rolig, sindig

nett – nydelig, velpleid

peppersvenn – gammel ungkar

Stoppenålen (1847)

Det var engang en stoppenål som var så fin på det at hun innbilte seg at hun var en synål.

        “Se nå bare hva du holder i!” sa stoppenålen til fingrene som tok den frem. “Mist meg ikke! Faller jeg på gulvet, er jeg i stand til aldri å finnes igjen, så fin er jeg!”

“Det får være måte på!” sa fingrene, og så klemte de henne om livet.

“Ser dere jeg kommer med suite!” sa stoppenålen, og så trakk den en lang tråd etter seg, men som dog ikke hadde knute.

Fingrene styrte nålen like mot kokkepikens tøffel hvor overlæret var revnet, og nå skulle det sys sammen.

“Det er et simpelt arbeid!” sa stoppenålen. “Jeg går aldri igjennom, jeg knekker! Jeg knekker!” – Og så knakk hun. “Sa jeg det ikke!” sa stoppenålen. “Jeg er for fin!”

Nå duger hun ikke til noe, mente fingrene, men de måtte holde fast om henne. Kokkepiken dryppet lakk på henne og stakk henne så foran i tørklet.

“Se, nå er jeg en brystnål!” sa stoppenålen; “jeg visste nok at jeg kom til ære; når man er noe, blir man alltid til noe.” Og så lo hun innvendig, for man kan aldri se utvendig på en stoppenål at den ler. Der satt hun nå så stolt som om hun kjørte i karet og så til alle sider.

“Må jeg ha den ære å spørre om De er av gull,” spurte hun knappenålen som var nabo. “De har et deilig utseende og Deres eget hode, men lite er det! De må se til at det vokser ut, for man kan ikke alle lakkes på enden!” Og så reiste stoppenålen seg så stolt i været at hun falt av tørkleet og i vasken idet kokkepiken skyllet ut.

“Nå drar vi på reise!” sa stoppenålen. “Bare jeg ikke blir borte!” Men det ble hun.

“Jeg er for fin for denne verden!” sa hun da hun satt i rennestenen. “Jeg har min gode bevissthet, og det er alltid en liten fornøyelse!” Og så holdt stoppenålen seg rank og tapte ikke sitt gode humør.

Og der seilte allslags hen over den, pinner, strå, stumper av aviser. “Se, hvor de seiler!” sa stoppenålen. “De vet ikke hva som stikker under dem! Jeg stikker, jeg sitter her. Se, der flyter nå en pinne, den tenker på ingen ting i verden uten på “pinne”, og det er den selv. Der flyter et strå, se hvor det svaier, se hvor det dreier! Tenk ikke så meget på deg selv, du kunne slå deg på brostenene! – Der flyter en avis! – Glemt er det som står i den, og likevel breier den seg! – Jeg sitter tålmodig og stille! Jeg vet hva jeg er, og det blir jeg!” –

En dag var der noe som skinte så deilig tett ved, og så trodde stoppenålen at det var en diamant, men det var et flaskeskår, og da det skinte, så talte stoppenålen til det og gav seg til kjenne som brystnål! “De er nok en diamant?” – “Ja, jeg er noe sånt!” Og så trodde den ene om den annen at de var riktig kostbare, og så talte de om hvor hovmodig verden var.

“Ja, jeg har bodd i eske hos en jomfru,” sa stoppenålen, “og den jomfru var kokkepike. Hun hadde på hver hånd fem fingrer, men noe så innbilsk som de fem fingrer har jeg ikke kjent, og så var de kun til for å holde meg, ta meg av eske og legge meg i eske!”

“Var det noe glans ved dem?” spurte flaskeskåret.

“Glans!” sa stoppenålen, “nei, der var hovmod! De var fem brødre, alle født “fingrer,” de holdt seg ranke opp til hverandre, skjønt av forskjellig lengde. Den ytterste av dem, Tommeltott, var kort og tykk, han gikk utenfor geledd, og så hadde han kun én knekk i ryggen. Han kunne kun bukke en gang, men han sa at ble han hugget av et menneske, så var hele det menneske spolert for krigstjeneste. Slikkepott kom i søtt og surt, pekte på sol og måne, og det var han som klemte når de skrev. Langemann så de andre over hodet. Gullebrand gikk med gullring om maven, og lille Per Spillemann bestilte ikke noe, og det var han stolt av. Pral var det og pral ble det, og så gikk jeg i vasken!”

“Og nå sitter vi og glinser!” sa glasskåret. I det samme kom der mer vann i rennestenen, den strømmet over alle bredder og rev glasskåret med seg.

”Se, nå ble det forfremmet!” sa stoppenålen. “Jeg blir sittende, jeg er for fin, men det er min stolthet og den er aktverdig!” Og så satt den rank og hadde mange tanker.

“Jeg skulle nesten tro at jeg er født av en solstråle, så fin er jeg! Synes jeg ikke også at solen alltid søker meg under vannet. Akk, jeg er så fin at min mor ikke kan finne meg. Hadde jeg mitt gamle øye som knakk, så tror jeg at jeg kunne gråte! – Skjønt jeg gjorde det ikke – gråte, det er ikke fint!”

En dag lå der noen gategutter og raket i rennestenen, hvor de fant gamle søm, skillinger og sånt noe. Det var griseri, men det var nå deres fornøyelse.

“Au!” sa den ene, han stakk seg på stoppenålen. “Det er også en fyr!”

“Jeg er ingen fyr, jeg er en frøken!” sa stoppenålen, men ingen hørte det. Lakken var gått av den og sort var den blitt, men sort gjør tynnere, og så trodde den at den var enda finere enn før.

“Der kommer et eggeskall seilende!” sa guttene, og så stakk de stoppenålen fast i skallet.     

”Hvite vegger og selv sort!” sa stoppenålen. “Det kler! Så kan man dog se meg! – Bare jeg ikke blir sjøsyk, for så knekker jeg!” – Men den ble ikke sjøsyk, og den knakk ikke.

“Det er godt mot sjøsyke å ha stålmave, og så alltid huske på at man er litt mer enn et menneske! Nå er mitt gått over! Jo finere man er, dess mer kan man holde ut.”

“Krask!” sa eggeskallet, der gikk et vognlass over det. “Hu, hvor det klemmer!” sa stoppenålen, “Nå blir jeg sjøsyk! Jeg knekker, jeg knekker!” Men den knakk ikke, skjønt der gikk et vognlass over, den lå på langs – og der kan den bli liggende!

ORDFORKLARINGER

Suite – fyrstelig persons følge

Karet – stor gallavogn

Pral – skryt

Søm – spiker

Sølvskillingen (1865)

Det var en skilling, den kom blank fra mynten, sprang og klang: “Hurra! Nå skal jeg ut i den vide verden!” Og det kom den.

Barnet holdt fast på den med varme hender, og den gjerrige med kalde, klamme hender; den eldre vendte og dreide den mange ganger, mens ungdommen straks lot den løpe videre. Skillingen var av sølv, hadde meget lite kobber i seg og var allerede et helt år ute i verden, det vil si, ute omkring i det land hvor den var myntet. Så kom den på reise ut av landet, den var den siste av landets mynt som ble tilbake i pengepungen som den reisende herre hadde med. Han visste ikke selv han hadde den før den kom mellom fingrene på ham.       

“Her har jeg jo enda en skilling hjemmefra!” sa han. “Den kan gjøre reisen med!” Og skillingen klang og sprang av glede da han puttet den i pungen igjen. Her lå den hos fremmede kamerater som kom og gikk. Den ene gjorde plass for den annen, men skillingen hjemmefra ble alltid tilbake; det var en utmerkelse.

Nå var allerede flere uker forbi, og skillingen var langt ute i verden, uten akkurat å vite hvor. Den hørte av de andre mynter at de var franske og italienske. Den ene sa at nå var de i den by, den annen sa at de var i den, men skillingen kunne ikke gjøre seg noen forestilling om det. Man ser ikke verden når man alltid er i en pose, og det var den. Men som den en dag lå der, merket den at pengepungen ikke var lukket, og da listet den seg til åpningen for å kikke litt ut. Det skulle den nå ikke ha gjort, men den var nysgjerrig, og det straffer seg. Den gled ut i bukselommen, og da pengepungen om aftenen ble lagt til side, lå skillingen ennå hvor den lå og kom med klærne ut på gangen. Der falt den straks på gulvet; ingen hørte det, ingen så det.       I morgenstunden kom klærne inn, herren tok dem på, reiste bort, og skillingen kom ikke med. Den ble funnet, skulle igjen gjøre tjeneste, og gikk ut med tre andre mynter.

“Det er dog hyggelig å se seg om i verden!” tenkte skillingen, “bli kjent med andre mennesker, andre skikker!”

“Hva er det for en skilling,” ble det i det samme sagt. “Den er ikke landets mynt! Den er falsk! Duger ikke!”

Ja, nå begynner skillingens historie, som den siden fortalte den.

“Falsk! Duger ikke! Det for igjennom meg,” sa skillingen. “Jeg visste jeg var av godt sølv, god klang og med ekte preg. De måtte bestemt ta feil, meg kunne de ikke mene, men meg mente de dog! Meg var det de kalte falsk, jeg dugde ikke! “Den må jeg gi ut i mørke!” sa mannen som hadde den, og jeg ble gitt ut i mørke og så igjen skjelt ut ved dagslys, – “falsk, duger ikke! Den må vi se å bli kvitt.”

Og skillingen sitret mellom fingrene hver gang den i smug skulle listes bort og gjelde for landets mynt.
        “Jeg elendige skilling! Hva hjelper meg mitt sølv, min verdi, mitt preg, når det ikke betyr noe. Man er for verden hva verden tror om en! Det må dog være skrekkelig å ha ond samvittighet, å liste seg frem på det ondes vei, når jeg, som dog er aldeles uskyldig, kan være således til mote ved bare å se sånn ut! – Hver gang jeg ble tatt frem, gruet jeg for de øyne som ville se på meg. Jeg visste at jeg ville bli støtt tilbake, kastet henad bordet som om jeg var løgn og bedrag.

En gang kom jeg til en stakkars fattig kone, hun fikk meg i daglønn for sitt slit og strev, men hun kunne nå slett ikke bli kvitt meg. Ingen ville ta imot meg, jeg var en sann ulykke for henne.”

’Jeg er såmenn nødt til å narre noen med den!’ sa hun. ’Jeg har ikke råd til å gjemme på en falsk skilling. Den rike baker skal ha den, han kan best tåle det, men en urett er det allikevel jeg gjør!’

’Nå skal jeg til og med belemre konens samvittighet!’ sukket det i skillingen. ’Er jeg da virkelig på mine eldre dager blitt så forandret?’

Og konen gikk til den rike baker, men han kjente altfor godt til de gangbare skillinger. Jeg fikk ikke lov å ligge hvor jeg lå, jeg ble slengt i ansiktet på konen. Hun fikk intet brød for meg, og jeg følte meg så inderlig bedrøvet ved å være myntet således til andres besvær, jeg som i unge dager hadde vært så freidig og så sikker; så bevisst om min verdi og mitt ekte preg. Jeg ble så melankolsk som en stakkars skilling kan bli når ingen vil ha den. Men konen tok meg hjem igjen, betraktet meg ganske inderlig, mildt og vennlig. ’Nei, jeg vil ikke narre noen med deg!’ sa hun. ’Jeg vil slå et hull i deg så at enhver kan se at du er en falsk ting, – og dog, – det faller meg nå så inn. – Du er kanskje en lykkeskilling, ja, det vil jeg tro! Den tanke kommer over meg. Jeg slår et hull i skillingen, trekker en lisse gjennom hullet og gir så nabokonens lille barn skillingen om halsen som lykkeskilling!’

Og hun slo et hull i meg; det er aldri behagelig å bli slått hull i, men når hensikten er god, kan man tåle meget! En lisse fikk jeg igjennom meg, ble en slags medalje å bære. Jeg ble hengt om halsen på det lille barn, og barnet smilte til meg, kysset meg, og jeg hvilte en hel natt på barnets varme, uskyldige bryst.

I morgenstunden tok moren meg imellom sine fingrer, så på meg og hadde sine tanker ved det, det fornemmet jeg snart. Hun fikk en saks frem og klippet lissen over.”         ’Lykkeskilling!’ sa hun. ’Ja, det skal vi nå se!’ Og hun la meg i surt så at jeg ble grønn; deretter kittet hun hullet igjen, gned meg litt og gikk så i mørkningen til loddselgeren for å få et lodd som skulle bringe lykke.

Hvor jeg var ille til mote! Det klemte i meg som om jeg skulle knekke over; jeg visste jeg ville bli kalt falsk og slengt hen, og det like foran den mengde skillinger og mynter som lå med innskrift og ansikt som de kunne være stolte av. Men jeg slapp. Det var så mange mennesker hos loddselgeren, han hadde så travelt, jeg for klingende i skuffen mellom de andre mynter. Om det siden ble vunnet på loddet, vet jeg ikke, men det vet jeg at allerede neste dag var jeg kjent som en falsk skilling, lagt til side og sendt ut for å bedra og alltid bedra. Det er nå ikke til å holde ut når man har en virkelig karakter, og den kan jeg ikke nekte meg selv.

I år og dag gikk jeg således fra hånd til hånd, fra hus til hus, alltid utskjelt, alltid ille ansett. Ingen trodde meg, og jeg trodde ikke meg selv, ikke verden, det var en fæl tid.

Da kom en dag en reisende, ham ble jeg naturligvis lurt på, og han var troskyldig nok til at ta meg for gangbar mynt; men nå skulle han gi meg ut, og da hørte jeg igjen de ropte: ’Duger ikke! Falsk!’

’Jeg har fått den for ekte!’ sa mannen og så nå rett nøye på meg; da smilte hele hans ansikt, det pleide ellers aldri noe ansikt ved nøye å se på meg: ’Nei, hva er dog det!’ sa han. ’Det er jo en av våre egne landets mynter, en god, ærlig skilling hjemmefra som man har slått hull i og kaller falsk. Det var ganske morsomt, det! Deg skal jeg jammen oppbevare og ta med hjem!’

Det for av glede gjennom meg, jeg ble kalt en god, ærlig skilling, og hjem skulle jeg hvor alle og enhver ville kjenne meg og vite at jeg var av godt sølv og med ekte preg. Jeg kunne gjerne ha gnistret av glede, men det ligger nå ikke i min natur å gnistre, det kan stål, men ikke sølv.

Jeg ble svøpt inn i fint papir for ikke å blandes med de andre mynter og komme bort; og kun ved festlige anledninger når det møttes landsmenn, ble jeg vist frem og overmåte vel omtalt. De sa at jeg var interessant; det er morsomt nok, at man kan være interessant uten å si et eneste ord!

Og så kom jeg hjem! All min nød var forbi, min glede begynte, jeg var jo av godt sølv, jeg hadde det ekte preg, og det var slett ikke meg imot at man hadde slått hull i meg som falsk; det gjør ikke noe, når man ikke er det! Man skal holde ut; alt kommer med tiden til sin rett! Det er nå min tro!” sa skillingen.

 ORDFORKLARINGER

Just – akkurat, nettopp

Sitre – dirre, skjelve

Henad – bortover

Belemre – bry

Fornemme – merke

Overmåte – særdeles, ualminnelig

Tepotten

Der var en stolt tepotte, stolt av sitt porselen, stolt av sin lange tut, stolt av sin brede hank. Den hadde noe forut og bakut, tuten for, hanken bak, og det talte den om. Men den talte ikke om sitt lokk, det var knekket, det var klinket, det hadde mangel, og sin mangel taler man ikke gjerne om, det gjør nok de andre. Kopper, fløte- og sukkerskål, hele teoppstillingen ville nok mer huske på lokkets skrøpelighet og tale om det, enn om den gode hank og den utmerkede tut; det visste tepotten.

“Jeg kjenner dem!” sa den inni seg selv. “Jeg kjenner nok også min mangel, og jeg erkjenner den; der er min ydmykhet, min beskjedenhet. Mangler har vi alle, men man har da også begavelse. Koppene fikk en hank, sukkerskålen et lokk, jeg fikk nå begge deler og en ting forut, den de aldri får, jeg fikk en tut, den gjør meg til dronning på tebordet. Sukkerskålen og fløtepotten ble forunt å være velsmakens tjenerinner, men jeg er den givende, den rådende; jeg utbrer velsignelsen blant den tørstende menneskehet. I mitt indre bearbeides de kinesiske blader i det kokende, smakløse vann.”

Alt dette sa tepotten i sin freidige ungdomstid. Den stod på det dekkede bord, den ble løftet av den fineste hånd; men den fineste hånd var keitet, tepotten falt, tuten knakk av, hanken knakk av, lokket er det ikke verdt å tale om, der er talt nok om det. Tepotten lå besvimt på gulvet, det kokende vann løp ut av den. Det var et fælt støt den fikk, og det fæleste var at de lo. De lo av den og ikke av den keitete hånd.

“Den erindring får jeg nå aldri ut av meg!” sa tepotten når den siden fortalte sig selv sitt levnetsløp. “Jeg ble kalt invalid, satt hen i en krok og dagen derpå forært bort til en kone som tigde matfett. Jeg kom ned i armoden, stod målløs, både ute og inne, men der hvor jeg stod, begynte mitt bedre liv; man er ett og blir noe ganske annet. Der ble lagt jord inni meg; det er for en tepotte å begraves, men i jorden ble det lagt en blomsterløk. Hvem som la den, hvem som gav den, vet jeg ikke, gitt ble den, en erstatning for de kinesiske teblader og det kokende vann, en erstatning for den avbrutte hank og tut. Og løken lå i jorden, løken lå i meg, den ble mitt hjerte, mitt levende hjerte, et sådant hadde jeg aldri hatt før. Der var liv i meg, der var kraft og krefter, pulsen slo, løken skjøt spirer, den var ved å sprenges av tanker og følelser. Den brøt ut i blomst; jeg så den, jeg bar den, jeg glemte meg selv i dens deilighet. Velsignet er det å glemme seg selv i andre! Blomsten sa ikke takk; den tenkte ikke på meg. – Den ble beundret og lovprist. Jeg var så glad for det, så hvor glad måtte den da ikke selv være.

En dag hørte jeg det ble sagt at den fortjente en bedre potte. Man slo meg midt over. Det gjorde voldsomt ondt; men blomsten kom i en bedre potte, – og jeg ble kastet ut i gården. Der ligger jeg som et gammelt skår, – men jeg har erindringen, den kan jeg ikke miste.”

ORDFORKLARINGER

Keitet – klosset, klønet

Levnetsløp – livshistorie

Forære – gi

Armod – fattigdom

Erindring – minne, hukommelse

Du kjenner da saktens et forstørrelsesglass, sånt et rundt brilleglass som gjør allting hundre ganger større enn det er? Når man tar og holder det for øyet og ser på en vanndråpe ute fra dammen, så ser man over tusen underlige dyr som man ellers aldri ser i vannet, men de er der, og det er virkelig. Det ser nesten ut som en hel tallerken full av reker som hopper mellom hverandre, og de er så glupske, de river armer og ben, ender og kanter av hverandre, og allikevel er de glade og fornøyde på sin måte.

Nå var det en gang en gammel mann som alle folk kalte Krible-Krable, for det het han. Han ville alltid ha det beste ut av enhver ting, og når det slett ikke ville gå, så tok han det med trolldom.

Nå sitter han en dag og holder sitt forstørrelsesglass for øyet og ser på en vanndråpe som var tatt ute av en vannpytt i grøften. Nei, hvor det kriblet og krablet der! Alle de tusen smådyr hoppet og sprang, trakk i hverandre og åt av hverandre.

“Ja, men det er jo avskyelig!” sa gamle Krible-Krable. “Kan man ikke få dem til å leve i fred og ro og hver passe sitt!” Og han tenkte og tenkte, men det ville ikke gå, og så måtte han trolle. “Jeg må gi dem farve så de kan bli tydeligere!” sa han, og så helte han liksom en liten dråpe rødvin i vanndråpen. Men det var hekseblod, det aller fineste slag til to skilling. Og så ble alle de underlige dyr rosenrøde over hele kroppen, det så ut som en hel by av nakne villmenn.

“Hva har du der?” spurte et annet gammelt troll som ikke hadde navn, og det var det fine ved ham.

“Ja, kan du gjette hva det er,” sa Krible-Krable, “så skal jeg forære deg det; men det er ikke lett å finne ut når man ikke vet det!”

Og trollet som intet navn hadde, så gjennom forstørrelsesglasset. Det så virkelig ut som en hel by hvor alle mennesker løper om uten klær! Det var gyselig, men enda mer gyselig å se hvor den ene puffet og støtte den annen. Hvor de nippet og nappet, bet hverandre og trakk hverandre frem. Hva der var nederst skulle øverst, og hva der var øverst skulle nederst! “Se, se! Hans ben er lenger enn mitt! Baff! Vekk med det! Der er en som har en liten knopp bak øret, en liten uskyldig knopp, men den piner ham, og så skal den pine mer!” Og de hakket i den, og de trakk i ham og de åt ham for den lille knopps skyld. Der satt en så stille som en liten jomfru og ønsket alene fred og ro, men så skulle jomfruen frem, og de trakk i henne og de slet i henne og de åt henne!

        “Det er overordenlig morsomt!” sa trollet.

“Ja, men hva tror du det er?” spurte Krible-Krable. “Kan du finne ut det?”

“Det er da lett å se!” sa den annen, “det er jo København eller en annen stor by, de ligner jo alle sammen hverandre. En stor by er det!”

“Det er grøftevann!” sa Krible-Krable.