Men så var det et par gamle folk som hadde tre sønner; den ene hette Per, den andre hette Pål, og den tredje kalte de Espen Askeladd, for han lå og karet i asken støtt.

Det var gjeve gutter, men han Per, som eldst var, skulle nå være den gjeveste, og så ba han far sin om han fikk lov til å reise ut i verden og friste lykken.

“Ja, det skal du få; sent er bedre enn aldri, glunten min,” sa kallen. Så fikk han brennevin på flasken og niste i tasken, og så tok han foten på nakken og lakket nedover bakken. Da han hadde gått en stund, kom han inn på en gammel kjerring som lå ved veien. “Å, kjære glunten min, gi meg en liten matsmule i dag,” sa kjerringa.

Men Per han så knapt til siden, han slengte bare på nakken og gikk sin vei.

“Ja, ja,” sa kjerringa, “gå du, du skal få se det går som det går,” sa hun.

Per gikk langt og lenge og lenger enn langt, til han kom fram til kongsgården. Der sto kongen i svalen og ga hønene mat.

“God kveld, gud signe jer,” sa Per. “Tippe tippe tippe, tuppe tuppe – –!” sa kongen og strødde både i øst og vest, og vørte ikke han Per det grann.

“Ja, stå der du og strø korn og kakl hønemål til det blir en bjønn av deg,” sa Per ved seg selv; “du skal nok være fri for at jeg skal tale til deg,” mente han, og så gikk han inn på kjøkkenet og satte seg bortpå benken som en annen storkar. “Hva er du for en illgutt?” sa kokka, for Per hadde ikke fått skjegg enda. Dette syntes han var spott og spe, og så tok han på å denge kokketøsa; men rett som det var, kom kongen og lot dem skjære tre røde remmer av ryggen på ham; så strødde de salt i såret og lot ham gå hjem igjen samme veien han var kommet.

Da Per vel var kommet til hus, ville han Pål ut. Å ja, han fikk også brennevin på flasken og niste i tasken, tok foten på nakken og lakket nedover bakken. Da han kom et stykke på veien, traff han kjerringa som ba om mat; men han strøk forbi og svarte ikke engang, og på kongsgården gikk det ikke et hår bedre med ham enn det hadde gått han Per. Kongen sa “tippe tuppe”, og kokketøsa kalte ham en uskikkelig bånsunge, og da han ville banke henne opp for det, kom kongen med slakterkniven og skar tre røde remmer og strødde ildmørje i, og sendte ham hjem igjen med sår rygg.

Så krøp Askeladden opp ifra grua og tok til å ruske på seg; den første dagen ristet han av seg asken, den andre vasket og kjemte han seg, og den tredje kledde han seg i kirkepynt.

“Nei, se på den!” sa han Per; “nå skinner det en ny sol her. Du vil vel til kongsgården og vinne kongsdatteren og det halve riket? Å, bli i oska og ligg i oska du,” sa han. Men Askeladden hørte ikke på det øret, han gikk inn til far sin og ba om å få lov til å gå litt ut i verden.

“Hva skal du ute i verden?” sa gamlingen; “det gikk ikke rart med han Per og han Pål, hvordan skal det så gå med deg?” sa han.

Men Askeladden ga seg ikke før han fikk lov til å gå.

Brødrene ville ikke at han skulle få matsmulen med seg, men moren ga ham en osteskorpe og et kjøttben, og dermed labbet han av gårde. Det hastet ikke med ham; “du kommer alltid tidsnok,” tenkte han; “nå har du dagen for deg, og siden tør det hende månen kommer opp, om lykka er god.” Så satte han den ene foten fremfor den andre, og pustet i bakkene og så seg vel om på veien.

Langt om lenge kom han fram-i den gamle kjerringa som lå under vei-veita.

“Stakkars deg, din gamle krok, du er vel sulten du!” sa Askeladden.

Hun var det, sa kjerringa.

“Ja, så får jeg dele med deg,” sa Askeladden og ga henne osteskorpen.

“Fryser du også?” sa han, han så hun hakket tenner. “Du får ta gamletrøya mi; det er ikke stort til ermer og lite til rygg, men det var et godt plagg da den var ny.”

“Bi nå,” sa kjerringa, hun raket nedi storlommen sin; “her har du en gammal nøkkel,” sa hun. “Jeg har hverken bedre eller verre å gi deg; men når du kikker gjennom nøkkelringen, så kan du se alt du vil.”

Da han kom fram til kongsgården, holdt kokka på å bære vann, og det hadde hun et svare strev med. “Det er for tungt for deg dette,” sa Askeladden, “det kan være så passe til meg å gjøre det,” sa han.

Den som ble glad var kokketøsa, og siden lot hun Ladden støtt få skrape gryta; men det varte ikke lenge, så fikk han mange uvenner for det, og de løy på ham for kongen, og sa han hadde sagt seg god for både det ene og det andre.

En dag kom kongen og spurte Askeladden, om det var sant at han var god for å holde fisken i dammen, så ikke trollet kunne skade den; “de sier du har sagt deg god for det,” sa han.

“Ikke har jeg sagt det,” sa Askeladden; “men hadde jeg sagt det, så var jeg også god for det.”

Ja, hvordan det var, så fikk han nok friste, om han ville frelse ryggskinnet sitt, sa kongen.

Ja, han fikk prøve da, sa Askeladden; for han hadde ikke hug til å gå med røde render under trøya, sa han.

Om kvelden kikket Askeladden gjennom nøkkelringen, og da så han det at trollet var redd for timian. Han til å ruske opp all den timian han kunne komme over; noe strødde han i vannet og noe på landet, og resten strødde han rundt kanten på dammen.

Så måtte trollet la fisken være i fred; men nå fikk sauene unngjelde for det; trollet jaget dem over alle hauger og hamrer hele den natten.

Så var det noen av de andre tjenerne som hadde vært ute igjen og sagt at Askeladden visste råd for sauene også, om han bare ville; han hadde sagt seg god for det, det var sikkert.

Ja, kongen gikk ut til ham og sa det samme som sist, og truet med åskjære tre brede røde remmer av ryggen på ham, om han ikke gjorde det.

Det var ikke annen råd da; Askeladden syntes nok det kunne være gildt ågå med kongens mundering og rød kjole, men han fikk heller være den foruten, når han selv skulle late ryggskinnet til å gjøre den av, sa han.

Og så tok han til med timian igjen; men det ble det mest ingen ende på; for etter som han bandt timian på sauene, så åt de av hverandre igjen, og det varte og det rakk, for sauene åt fortere enn han bandt på. Men til slutt gjorde han smurning av timian og tjære og smurte dem inn med, og så lot de være å ete den. Kyrne og hestene fikk også timianssmurning; så fikk de fred for trollet.

Men en dag som kongen var ute på jakt, kom han på villgress i skogen; han red omkring i mange dager og hadde hverken mat eller drikke, og klærne fór så ille i trangskogen, at til slutt hadde han nesten ikke filla på kroppen. Så kom trollet og sa at fikk han det første kongen møtte, når han kom i jordet sitt, så skulle han slippe hjem til kongsgården igjen. Ja, det skulle trollet få; kongen tenkte det var vel den vesle hunden hans som støtt kjåket og kjaset i møte med ham. Men da han kom så nær kongsgården at de kunne se ham, gikk den eldste kongsdatteren med alle folkene etter seg i møte med kongen og tok imot ham både godt og vel.

Da han fikk se det at hun var den første, ble han så ille ved at han stupte i bakken med det samme, og siden den tid var han mest som en halvtulling.

Om kvelden skulle trollet komme og hente kongsdatteren, og hun var pyntet og satt på en eng ute ved tjernet og gråt og bar seg ille. Det var en som hette Rødrev, som skulle følge henne, men han var så redd at han kløv opp i en tømmergran, og der ble han sittende. Rett som det var, kom Askeladden og satte seg ned på bakken ved siden av kongsdatteren. Og hun ble glad, det kan en nok vite, da hun fikk se det var kristenfolk som torde være hos henne enda. “Legg hodet i fanget mitt du, så skal jeg lyske deg,” sa hun. Espen Askeladd gjorde som hun sa, og mens hun gjorde det, sovnet han, og så tok hun en gullring av fingeren sin og knyttet fast i håret på ham.

Rett som det var, kom trollet pustende; han var så tung på foten at det knaket og braket i skogen en hel fjerding foran ham. Da han fikk se Rødrev, som satt i grantoppen som en liten orre, spyttet han etter ham: “Tvi,” sa han, så både Rødrev og tømmergranen føk i bakken, og der lå han og sprellet som en fisk på tørre landet.

“Hu hu!” sa trollet; “sitter du her og lysker kristent folk, så eter jeg deg,” sa han.

“Tvi!” sa Askeladden med det sammen han våknet, og til å kikke på trollet gjennom nøkkelringen.

“Hu hu! Hva glaner du på meg etter?” sa trollet til Askeladden, “hu hu!” Så kastet det jernstauren etter ham så den sto femten alen inn i berget; men Askeladden var så snapp og snar på foten, at han kom seg unna med det samme trollet kastet.

“Tvi for kjerringstykker!” sa Askeladden. “Hit med tannstikka di, skal du få se kast!” Ja trollet nappet opp stauren i ett rykk; den var så stor som tre grindstaurer. Imens stirret Askeladden under himmelen både i syd og i nord.

“Hu hu! Hva glaner du etter igjen?” sa trollet. “Jeg ser etter, hva for en stjerne jeg skal kaste til,” sa Askeladden; “ser du den ørende vesle beint i nord, den tar jeg,” sa han. “Nei, la den sitte som den sitter,” sa trollet; “du får ikke slenge bort jernstauren min.” – “Ja ja, så får du vel ha den igjen da,” sa Askeladden; “men kanskje du hadde bedre hug til at jeg skulle slenge deg opp til månen en vending?” sa han. Nei, det ville ikke trollet heller.

“Ja, men blindebukk! har du ikke hug til å leke blindebukk?” sa Askeladden. Jo, det kunne være snodig nok, mente trollet; “men du skal gå først,” sa han til Askeladden. “Å ja, gjerne det,” sa gutten; “men det greieste er at vi teller, så slipper vi å ha noe å græle om.” Ja ja, de fikk da det. Og så kan en vite at Askeladden laget det slik at trollet fikk bindet om øynene og kom til å gjøre den første reisa. Men der skulle du sett blindebukk; hei! de fór omkring i skogkanten; trollet røk og rente mot stubbene, så føsken føk og det knaket etter.

“Hau, hau, det skulle troll være blindebukk lenger!” skrek trollet, så illsint var det. “Bi litt,” sa Askeladden, “så skal jeg stå still og rope til du tar meg.” Imens tok han en hampehekle og sprang på den andre siden av tjernet, som det ikke var bunn i. “Kon nå, her står jeg!” skrek Askeladden. – “Det er vel læger og skog?” – “Du kan vel høre her ingen skog er,” sa Askeladden, og svor på det hverken var stubber eller skog. “Kom nå!” Så bar det i veien igjen. Plump! sa det; der lå trollet i tjernet, og Askeladden hugg ham i øynene med hekla, hver gang han fikk hodet over vannet.

Nå ba trollet så tynt for livet sitt at gutten syntes det var synd på ham; men først måtte han si fra seg kongsdatteren og skaffe fram den andre, som han hadde tatt før, og love at folk og fe skulle ha fred; så slapp trollet og krabbet hjem til berget sitt. Da var Rødreven kar igjen, kom ned av granen, og tok kongsdatteren med seg opp til slottet, og truet henne til å si at det var han som hadde frelst henne. Og så lusket han ned og tok imot den andre også, da Askeladden hadde sloppet henne inn i hagen. Nå ble det slik glede i kongsgården at det hørtes og spurtes over land og rike, og Rødrev skulle ha bryllup med den yngste kongsdatteren.

Ja, det var godt og vel; men det var ikke så vel enda – for rett som det var, så hadde trollet gått ned i jorden og stappet igjen alle vannårene; “kan jeg ikke gjøre annet ugagn,” tenkte han, “så skal de ikke få vann åkoke bryllupsgrauten i.” Det var ikke annen råd enn å sende bud etter Askeladden igjen. Han fikk seg en jernstang som skulle være femten alen lang, og seks smeder som skulle gjøre den gnistrende rød. Så kikket han gjennom nøkkelringen; da så han trollet like så godt under jorden som over jorden, og kjørte så stangen ned igjennom bakken og ned etter ryggen på trollet, så det luktet brent horn femten fjerdinger. “Hau, hau!” skrek trollet; “slipp meg opp!” Rett som det var, kom han settende opp gjennom hullet og var oppbrent like til nakken. Men Askeladden var ikke sen, han tok trollet og la det på en stang som var flettet med timian, og der måtte det ligge og si ham hvor det hadde fått øyne fra, siden han hakket dem ut med hampehekla. “Jeg stjal meg en rånepe,” sa trollet; “den smurte jeg vel inn med smurning; siden skar jeg den til som jeg ville, og satte den inn med pumpespiker, og bedre øyne vil jeg ikke ønske noen kristen mann.”

Så kom kongen og begge kongsdøtrene og ville se trollet, og Rødrev gikk så krepp og kry at rumpen sto høyere enn nakken. Men så fikk kongen se at det var noe som blinket i håret på Askeladden. “Hva har du der?” sa han. “Å, det er den ringen som datter di ga meg da jeg frelste henne fra trollet,” sa Askeladden. Og nå kom det for dagen hvordan alt var gått til. – Rødrev gråt og ba for seg; men alt han låt og alt han gråt, så hjalp det ikke, han måtte i ormegården, og der sprakk han med det samme.

Så tynte de trollet, og så tok de på å dundre og drikke og danse i bryllupet til Askeladden, for nå var han basen. Han fikk den yngste kongsdatteren og halve kongeriket.

Så legger jeg mitt eventyr på en slede, og kjører det til deg, som bedre kan kvede; men kan du ikke kvede bedre enn jeg, så skam få deg, for du laster meg.

Da de nå hadde reist et godt stykke på hjemveien, kom de tett framom en bratt fjellvegg, der risegården var. Der kom risen ut og fikk se dem, og så skapte han dem om til stein alle sammen, både prinsene og prinsessene.

Kongen ventet og ventet på de seks sønnene sine, men alt han ventet, så kom det ingen. Han gikk og sørget og sturte, og sa han aldri kunne bli riktig glad mere; “hadde jeg ikke deg igjen,” sa han til Askeladden, “ville jeg ikke leve, så sorgfull er jeg for det jeg har mistet brødrene dine.”

“Men nå hadde jeg tenkt å be om lov til å reise ut og finne dem igjen, jeg,” sa Askeladden.

“Nei, det får du ikke lov til,” sa faren, “du blir bare borte, du også.”

Men Askeladden ville og skulle avsted, og han tagg og ba så lenge til kongen måtte la ham reise. Nå hadde kongen ikke annet enn en gammel fillehest å la ham få, for de seks andre kongssønnene og følget deres hadde fått alle de andre hestene han hadde; men det brydde ikke Askeladden seg om; han satte seg opp på den gamle skabbete hesten, han. “Farvel, far!” sa han til kongen; “jeg skal nok komme igjen, og kanskje jeg skal ha med meg brødrene mine også,” og dermed reiste han.

Da han hadde ridd et stykke, kom han til en korp som lå i veien og flakset med vingene og ikke orket å komme unna, så sulten var den.

“Å kjære vene! gi meg litt mat, så skal jeg hjelpe deg i din ytterste nød,” sa korpen.

“Ikke mye mat har jeg, og ikke ser du ut til å kunne hjelpe meg stort heller,” sa kongssønnen; “men litt får jeg vel gi deg, for du kan nok trenge til det, ser jeg,” og så ga han korpen noe av nisten han hadde fått med seg.

Da han så hadde reist et stykke igjen, kom han til en bekk; der lå en stor laks som hadde kommet på tørt land, og slo og spratt og kunne ikke komme ut i vannet igjen.

“Å, kjære vene! hjelp meg ut i vannet igjen,” sa laksen til kongssønnen; “jeg skal hjelpe deg i din ytterste nød, jeg.”

“Hjelpen du gir meg, blir vel ikke stor,” sa kongssønnen; “men det er synd du skal ligge her og svelte i hjel,” og så skjøv han fisken uti igjen.

Nå reiste han et langt, langt stykke, og så møtte han en skrubb; den var så sulten at den lå og dro seg i veien.

“Kjære vene! la meg få hesten din,” sa skrubben; “jeg er så sulten at det piper i tarmene på meg, jeg har ikke fått et mål mat på to år.”

“Nei,” sa Askeladden, “det kan jeg ikke gjøre; først kom jeg til en korp, ham måtte jeg gi nisten min; så kom jeg til en laks, ham måtte jeg hjelpe ut i vannet; og nå vil du ha hesten min. Det er ikke råd, for så har jeg ikke noe å ri på.”

“Jo kjære, du må hjelpe meg,” sa gråbeinen; “du kan ri på meg, jeg skal hjelpe deg i din ytterste nød,” sa den.

“Ja, den hjelpen jeg får av deg, blir vel ikke stor; men du får vel ta hesten da, siden du er så nødig,” sa kongssønnen.

Da nå skrubben hadde ett opp hesten, tok Askeladden bikselet og bandt i kjeften på den, og salen og la på ryggen av den, og nå var skrubben blitt så sterk av det den hadde fått i seg, at den satte avsted med kongssønnen som ingen ting; så fort hadde han aldri ridd før.

“Når vi nå har reist et lite stykke til, skal jeg syne deg risegården,” sa gråbeinen, og om litt kom de der. “Se her er risegården,” sa den; “der ser du alle seks brødrene dine, som risen har gjort til stein, og der ser du de seks brudene deres; der borte er døren til trollet, der skal du gå inn.”

“Nei, det tør jeg ikke,” sa kongssønnen, “han tar livet av meg.”

“Å nei,” svarte skrubben; “når du kommer inn der, treffer du en kongsdatter; hun sier deg nok hvordan du skal bære deg at, så du kan få gjort ende på risen. Bare gjør som hun sier deg, du!”

Ja, Askeladden gikk da inn, men redd var han. Da han kom inn, var risen borte, men i det ene kammerset satt kongsdatteren, slik som skrubben hadde sagt, og så vakker en jomfru hadde Askeladden aldri sett før.

“Å Gud hjelpe deg, hvordan er du kommet her da?” sa kongsdatteren da hun fikk se ham; “det blir din visse død det; den risen som bor her, kan ingen få gjort ende på, for han bærer ikke hjertet på seg.”

“Ja, men er jeg kommet her, så får jeg vel prøve ham likevel jeg,” sa Askeladden. “Og brødrene mine, som står i stein utenfor, vil jeg nok se til å frelse, og deg vil jeg nok friste å berge også,” sa han.

“Ja, siden du endelig vil være, så får vi vel se å finne på en råd,” sa kongsdatteren. “Nå skal du krype inn under sengen der, og så må du lye vel etter hva jeg taler med ham om. Men ligg endelig bra stille.”

Ja, han krøp da under sengen, og aldri før han var innunder, så kom risen.

“Hu! her lukter så kristen mannelukt!” sa risen.

“Ja, her kom en skjære flyvende med et manneben og slapp ned igjennom pipen,” sa prinsessen; “jeg skyndte meg nok å få det ut, men lukten gikk vel ikke så snart bort likevel, den.”

Ja, så sa risen ikke mer om det.

Da det nå ble kvelden, gikk de til sengs, og da de hadde ligget en stund, sa kongsdatteren: “Det var en ting jeg gjerne ville spørre deg om, når jeg bare torde.”

“Hva er det for en ting?” spurte risen.

“Det var hvor du har hjertet ditt henne, siden du ikke har det på deg,” sa kongsdatteren.

“Å, det er noe du ikke trenger å bry deg med; men ellers ligger det under dørhella,” sa risen.

“Å hå! der skal vi vel se å finne det,” tenkte Askeladden, som under sengen lå.

Neste morgen sto risen fælt tidlig opp og strøk til skogs, og aldri før var han av gårde, så tok Askeladden og kongsdatteren på å lete under dørhellen etter hjertet hans; men alt det de grov og lette, så fant de ikke noe. “Denne gangen har han lurt oss,” sa prinsessen, “men vi får vel prøve ham enda en gang.” Så sanket hun alle de vakreste blomster hun kunne finne, og strødde rundt om dørhellen – den hadde de lagt slik den skulle ligge; og da det led mot den tiden de ventet risen hjem, krøp Askeladden under sengen igjen.

Straks han var vel innunder, kom risen. “Huttetu! her lukter så kristen mannelukt inne!” sa risen.

“Ja, her kom en skjære flyvende med et manneben i nebbet og slapp ned igjennom pipen,” sa kongsdatteren; “jeg skyndte meg nok å få det ut, men det er vel det det lukter av likevel.” Så tidde risen still, og sa ikke mere om det. Men om litt spurte han hvem det var som hadde strødd blomster omkring dørhellen.

“Å, det er nok jeg,” sa kongsdatteren.

“Hva skal nå det til da?” spurte risen.

“Å jeg har deg vel så kjær at jeg må gjøre det, når jeg vet at hjertet ditt ligger der,” sa prinsessen.

“Ja så; men ellers ligger det ikke der, du,” sa risen.

Da de hadde lagt seg om kvelden, spurte kongsdatteren igjen hvor hjertet hans var, for hun holdt så mye av ham at hun nok gjerne ville vite det, sa hun.

“Å, det ligger borti skapet der på veggen,” sa risen.

“Ja så,” tenkte Askeladden og kongsdatteren, “da skal vi vel prøve åfinne det.”

Neste morgen var risen tidlig på ferde og strøk til skogs igjen, og aldri så snart hadde han gått før Askeladden og kongsdatteren var i skapet og lette etter hjertet hans; men alt de lette, så fant de ikke noe der heller. “Ja ja, vi får friste én gang til,” sa kongsdatteren. Hun staset ut skapet igjen med blomster og kranser, og da det led mot kvelden, krøp Askeladden under sengen igjen.

Så kom risen. “Huttetu! her lukter så kristen mannelukt!” sa risen.

“Ja, for litt siden kom her en skjære flyvende med et manneben i nebbet og slapp ned igjennom pipen,” sa kongsdatteren; “jeg skyndte meg nok å få det ut igjen jeg, men det er vel det det lukter av likevel.”

Da risen hørte det, sa han ikke mere om det; men litt etter fikk han se at det var hengt blomster og kranser rundt skapet, og så spurte han hvem det var som hadde gjort det.

Jo, det var da kongsdatteren.

“Hva skal nå det narreriet være til?” spurte risen.

“Å, jeg har deg nå alltid så kjær at jeg må gjøre det, når jeg vet at hjertet ditt ligger der,” sa kongsdatteren.

“Kan du være så galen å tro slikt?” sa risen.

“Ja, jeg må vel tro det, når du sier meg det,” sa kongsdatteren.

“Å, du er ei tulle,” sa risen; “der hjertet mitt er, der kommer du aldri!”

“Men det var da rart å vite hvor det er henne likevel,” sa prinsessen.

Ja, så kunne risen ikke berge seg lenger, han måtte si det. “Langt, langt borte i et vann ligger en øy,” sa han; “på den øya står en kirke; i den kirken er en brønn, i den brønnen svømmer en and; i den anda er et egg, og i det egget – der er hjertet mitt, du.”

Om morgenen tidlig, det var ikke grålyst ennå, strøk risen til skogs igjen. “Ja, nå får jeg avsted, jeg også,” sa Askeladden; “bare jeg kunne finne veien!” Han sa farvel til kongsdatteren så lenge, og da han kom utenfor risegården, sto skrubben der ennå og ventet. Til ham fortalte han det som hadde hendt inne hos risen, og sa at nå ville han avsted til brønnen i kirken, bare han visste veien. Så ba skrubben ham sette seg på ryggen hans, for han skulle nok finne veien, sa han, og så bar det i vei så det suste om dem, over heier og åser, over berg og daler.

Da de nå hadde reist mange, mange dager, kom de til slutt til vannet. Det visste kongssønnen ikke hvordan han skulle komme over; men gråbeinen ba ham bare han ikke skulle være redd, og så la han uti med kongssønnen på ryggen og svømte over til øya. Så kom de til kirken; men kirkenøkkelen hang høyt, høyt oppe på tårnet, og først så visste kongssønnen ikke hvordan han skulle få den ned. “Du får rope på korpen,” sa gråbeinen, og det gjorde da kongssønnen; og straks kom korpen og fløy etter nøkkelen, så prinsen kom inn i kirken. Da han nå kom til brønnen, lå anda ganske riktig der og svømte fram og tilbake, slik som risen hadde sagt. Han sto og lokket, og til sist fikk han lokket den bort til seg og grep den. Men med det samme han løftet den opp av vannet, slapp den egget ned i brønnen, og så visste Askeladden slett ikke hvordan han skulle få det opp igjen. “Ja nå får du rope på laksen,” sa gråbeinen; og det gjorde da kongssønnen; så kom laksen og hentet opp egget, og så sa skrubben at han skulle klemme på det, og med det samme Askeladden klemte, skrek risen.

“Klem én gang til,” sa skrubben, og da Askeladden gjorde det, skrek risen enda ynkeligere, og ba både vakkert og vent for seg; han skulle gjøre alt kongssønnen ville, sa han, bare han ikke ville klemme sund hjertet hans.

“Si at dersom han skaper om igjen de seks brødrene dine som han har gjort til stein, og brudene deres, skal han berge livet,” sa skrubben, og det gjorde Askeladden.

Ja, det var trollet straks villig til; han skapte om igjen de seks brødrene til kongssønner og brudene deres til kongsdøtre.

“Klem nå sund egget,” sa skrubben. Så klemte Askeladden egget i stykker, og så sprakk risen.

Da han så var blitt av med risen, red Askeladden tilbake til risegården igjen på skrubben; der sto alle seks brødrene hans lys levende med brudene sine, og så gikk Askeladden inn i berget etter sin brud, og så reiste de alle sammen hjem til kongsgården. Da ble det vel glede på den gamle kongen, da alle syv sønnene hans kom tilbake, med hver sin brud. “Men den deiligste av alle prinsessene er bruden til Askeladden likevel,” sa kongen, “og han skal sitte øverst ved bordet med bruden sin.”

Så ble det turt gjestebud både vel og lenge, og har de ikke turt fra seg, så turer de ennå.

Det var nok av dem som ville prøve seg, skal jeg tro, for det er ikke hver dag en kan få en kongsdatter og et halvt kongerike til givendes. Grinden til kongsgården sto ikke noen stund, de kom i flokk og følge fra øst og vest, både ridende og gående. Men det var ingen som kunne ordbinde prinsessen. Til sist satte kongen ut at de som prøvde seg, men ikke kunne, de skulle sviemerkes på begge ørene med det store sviejernet hans. – Han ville ikke ha dette rennet i gården sin til ingen ting.

Så var det tre brødre også som hadde fått spurt om prinsessen, og da de ikke hadde det for rart hjemme, ville de ut og friste lykken, og se om de kunne vinne kongsdatteren og halve riket. De var venner og nokså vel forlikt, og derfor gikk de i følge alle tre.

Da de hadde kommet et stykke på veien, fant Askeladden en død skjærunge.

“Jeg fant, jeg fant!” ropte han.

“Hva fant du?” spurte brødrene.

“Jeg fant en død skjærunge,” sa han.

“Fy kast ‘n! Hva skal du med den?” sa de to, som alltid trodde at de var de klokeste.

“Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den,” sa Askeladden.

Da de hadde gått et stykke til, fant Askeladden en gammel vidjespenning; den tok han opp.

“Jeg fant, jeg fant!” ropte han.

“Hva fant du nå?” sa brødrene.

“Jeg fant en vidjespenning,” svarte han.

“Pøh! Hva skal du med den? Kast ‘n!” sa de to.

“Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den,” sa Askeladden.

Da de hadde gått litt til, fant han et skålbrott; det tok han også opp.

“Gutter, jeg fant, jeg fant!” sa han.

“Nå, hva fant du nå?” spurte brødrene.

“Et skålbrott,” sa han.

“Sj! Det var da også noe å dra på! Kast det!” sa de.

“Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel det,” svarte Askeladden.

Da de hadde kommet litt lenger, fant han et kroket bukkehorn, og like etter fant han maken til det.

“Jeg fant, jeg fant, gutter!” ropte han.

“Hva fant du nå da?” sa de andre.

“To bukkehorn,” svare Askeladden.

“Sj! Kast dem! hva gjør du med dem?” sa de.

“Nei, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel dem,” sa Askeladden.

Om litt fant han en blei.

“Nei, gutter, jeg fant, jeg fant!” ropte han.

“Det var da svare til finning på deg! Hva fant du nå igjen?” sa de to eldste.

“Jeg fant en blei,” svarte han.

“Å, kast ‘n! Hva gjør du med den?” sa de.

“Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den,” sa Askeladden.

Da de gikk over jordene ved kongsgården – der hadde de nylig bredd gjødsel, – bukket han seg og tok opp en utgått skosåle.

“Nei, nei, gutter, jeg fant, jeg fant!” sa han.

“Bare du fant litt vett til du kom fram!” sa de to. “Hva var det nå du fant igjen da?”

“En utgått skosåle,” svarte han.

“Isj da! Det var noe å ta opp også! Kast ‘n! Hva gjør du med den?” sa brødrene.

“Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg fører vel den, skal jeg vinne prinsessen og halve riket,” sa Askeladden.

“Ja, du ser ut til det du!” sa de to.

Så la de inn til kongsdatteren. Først den eldste.

“God dag,” sa han.

“God dag igjen,” svarte hun og vridde på seg.

“Det er fælt varmt her,” sa han.

“Det er varmere i glohaugen,” svarte prinsessen; der lå sviejernet ferdig og ventet. Da han så det, gikk det i stå for ham med én gang, og så var det ute med ham.

Det gikk ikke likere med den mellomste.

“God dag,” sa han.

“God dag igjen,” sa hun og vrikket på seg.

“Det er fælt så hett her,” sa han.

“Det er hetere i glohaugen,” svarte hun. Dermed så mistet han også mål og mæle, – og så var det fram med jernet igjen.

Så kom Askeladden.

“God dag,” sa han.

“God dag igjen,” svarte hun og vrikket og vridde på seg.

“Det var da godt og varmt her,” sa Askeladden.

“Det er varmere i glohaugen,” svarte hun; hun ble ikke blidere for det den tredje kom.

“Det var råd å få stekt skjæra mi her da?” spurte han.

“Jeg er redd hun sprekker,” sa kongsdatteren.

“Å det har ingen nød, jeg slår omkring denne vidjespenningen,” svarte gutten.

“Den er for rom,” sa hun.

“Jeg driver i en blei,” sa gutten, og tok fram bleien.

“Fettet renner av henne,” sa kongsdatteren.

“Jeg holder under dette,” svarte gutten, han viste fram skålbrottet.

“Du er så kroket i ord du,” sa prinsessen.

“Nei, jeg er ikke kroket, men dette er kroket,” svarte gutten, og tok opp det ene bukkehornet.

“Nei! nå har jeg aldri sett maken!” ropte prinsessen.

“Her ser du maken,” sa gutten, og tok opp det andre.

“Jeg mener du er utgått for å målbinde meg, du?” sa hun.

“Nei, jeg er ikke utgått, men den er utgått den,” svarte gutten, og dro fram skosålen.

Så var prinsessen målbundet.

“Nå er du min,” sa Askeladden, og så fikk han henne og halve landet og riket attpå.

Ja, så ville da den eldste bort og gjæte enga; han skulle nok passe gresset, mente han, og det så hverken folk eller fe eller fanden sjøl skulle få noe av det. Da det led mot kvelden, gikk han bort i låven og la seg til å sove; men litt utpå natten kom det slik en dur og slikt jordskjelv, at vegger og tak ristet; og gutten opp og til bens det forteste han hadde lært, han torde ikke se seg om engang, høyet ble ett opp den natten liksom de andre årene.

Neste jonsokkveld sa mannen igjen at det var for ille de år etter år mistet alt gresset på utenga, nå fikk en av sønnene bort og passe på, og passe det vel også. Slik ville den nesteldste prøve seg den kvelden. Han gikk da bort i høylåven og la seg til å sove, liksom broren hadde gjort; men utpå natten kom det en dur og et jordskjelv, enda verre enn siste jonsoknatt; og da gutten hørte det, ble han redd, og tok på sprang så fort som han skulle hatt betaling for det.

Året etter skulle da Askeladden i veien; men da han laget seg til å gå, lo de andre to og gjorde narr av ham. “Ja du skulle bli den rette til åpasse høyet, du som ikke har lært annet enn å sitte i asken og steike deg!” sa de. Men Askeladden brydde seg ikke om det snakket; da det led mot kvelden, ruslet han bortover til utenga han. Der gikk han inn i høylåven og la seg; men da det led om en stund, tok det til å dure og brake, så det var fælt. “Å blir det ikke verre, får jeg vel herde på,” tenkte Askeladden. Om litt kom det et brak igjen, og et jordskjelv, så høystråene føk omkring gutten. “Å blir det ikke verre, får jeg vel herde på,” tenkte Askeladden. Men aller best det var, kom den tredje duren, og et jordskjelv, så gutten tenkte at vegger og tak hadde ramlet sammen; men da det var over, ble det med ett kurende stilt omkring ham. “Skal tro det kommer igjen,” tenkte Askeladden. Men nei, det kom ikke igjen, det var stilt, og det ble stilt, og da han hadde ligget en liten stund, hørte han liksom en hest sto og tygget tett utenfor låvedøren. Han lurte seg bort i dørgløtten og skulle se hva det var; så sto en hest og gnog, og så stor og fet og gild hest hadde Askeladden aldri sett før, og sâl og biksel lå det på den og full rustning til en ridder, og alt i hop var av kobber, og så blankt at det skinte i det. “Hå, hå! er det du som eter opp høyet vårt,” tenkte gutten, “det skal jeg nok forby deg.” Han skyndte seg og tok opp ildstålet sitt og kastet over hesten, så den ikke hadde makt til å røre seg av flekken; den ble så tam, at gutten kunne gjøre med den hva han ville. Han satte seg opp på den og red bort til et sted ingen visste om; der hadde han den.

Da han kom hjem igjen, lo brødrene og spurte hvordan det hadde gått ham. “Du ble vel ikke lenge liggende i høylåven om du ellers har vært så langt som borti utenga,” sa de.

“Jeg lå i høylåven til sola rant jeg, men jeg hverken hørte eller så noe,” sa gutten; “tro hva det var dere ble så redde for!”

“Ja, vi får vel se etter hvordan du har passet enga,” svarte brødrene; men da de kom der bort, sto gresset der likså langt og tykt som om kvelden.

Neste jonsoknatten gikk det like ens: Ingen av de to brødrene torde gå bort i utenga og passe slåtten, men Askeladden torde; og så hendte akkurat det samme som siste jonsoknatten: først kom det en dur og et jordskjelv, så om litt ett til, og så enda ett; men alle tre jordskjelvene var mye, mye sterkere denne gangen. Så ble det med én gang kurende stilt igjen, og gutten hørte noe tygge utenfor låvedøren; han stjal seg da bort i dørgløtten så sakte han kunne, – jo! der sto en hest igjen like ved veggen og tamset og gnog; og den var enda mye større og fetere enn den andre; og sâl lå på ryggen dens, og biksel var det på den, og full rustning til en ridder – alt i hop av blankt sølv og så gromt som noen ville se. “Hå, hå! er det du som eter opp høyet vårt i natt,” tenkte gutten, “det skal jeg forby deg!” Han tok opp ildstålet sitt og kastet over manen på hesten, så sto den der så spak som et lam. Ja, gutten red den hesten også bort til det stedet der han hadde den andre, og gikk så hjem igjen.

“I dag ser det vel vakkert ut borti slåttenga?” sa brødrene.

“Å, jammen!” sa Askeladden.

De skulle da bort igjen, og så sto gresset både tykt og langt liksom før; men de ble ikke blidere på Askeladden for det.

Da den tredje jonsoknatten kom, torde heller ingen av de to eldste brødrene ligge i utlåven og passe gresset, for de var blitt så hjerteskremt den natten de lå der, at de aldri glemte det mer; men Askeladden torde. Og så hendte nettopp det samme som de to siste jonsoknettene; det kom tre jordskjelv, det ene fælere enn det andre; ved det siste danset gutten fra den ene låveveggen til den andre; men så ble det med én gang kurende stilt. Da han så hadde ligget en liten stund, hørte han noe tygge utenfor låvedøren; han stiltret bort i dørgløtten igjen – så sto det en hest tett utenfor, mye større og fetere enn de to andre han hadde fanget, og med både biksel og sâl og full rustning av rent, rødt gull. “Hå, hå! er det du som eter opp høyet vårt denne gangen,” tenkte gutten; “det skal jeg vel forby deg;” han rev opp ildstålet sitt og kastet over den, så sto den som den var naglet til marka, og gutten kunne gjøre med den hva han ville. Han red bort til stedet der han hadde de andre to, og så gikk han hjem igjen. Der gjorde de to brødrene narr av ham, liksom de andre gangene; den natten hadde han visst passet gresset i utenga godt, sa de, for han så ut som han gikk og sov ennå. Men Askeladden brydde seg ikke om det, han ba dem bare gå bort og se; det gjorde de, så sto gresset gildt og tykt denne gangen også.

Kongen der i landet hvor far til Askeladden bodde, hadde en datter som han ikke ville gi til noen, uten den som kunne ri’ oppover glassberget -for det var et høyt, høyt glassberg, blankt som en is, tett ved kongsgården. Øverst oppe på det skulle kongsdatteren sitte med tre gullepler i fanget, og den som kunne ri’ opp og ta de tre gulleplene, skulle få henne og halve riket, det lot kongen lyse opp på alle kirkebakker i hele landet og i mange andre kongeriker også. Kongsdatteren var så vakker, at alle som så henne, måtte bli borte i henne, enten de ville eller ei – og så kan du nok vite at alle prinser og riddere hadde lyst til åvinne henne og halve kongeriket med, og derfor kom de ridende fra alle verdens kanter, så gilde at det lyste av dem, og på slike hester at de gikk bare på dans; og det var ingen uten han tenkte at han skulle vinne kongsdatteren.

Da dagen kom som kongen hadde satt, var det så tykt av riddere og prinser ved glassberget at det yrte, og dit ville nå hver som krype og gå kunne, og se hvem som vant kongsdatteren, og de to brødrene til Askeladden ville da også i veien. Men ham ville de slett ikke ha med; for var de i følge med slik en bytting, så fæl og svart som han var, etter det han hadde ligget i asken og gravet, ville folk bare gjøre narr av dem, sa de.

“Ja, jeg går likså godt alene, som for meg sjøl jeg,” sa Askeladden.

Da de to brødrene kom til glassberget, holdt alle prinsene og ridderne på å ri’, så det skummet av hestene deres; men det nyttet ikke stort, skal jeg tro, for bare hestene satte hoven på berget, så gled de, og det var ikke én som kom så mye som et par alen oppetter. Det var heller ikke åundres på, for berget var glatt som en glassrute og bratt som en stuevegg. Men kongsdatteren og halve riket ville alle gjerne ha, og de red og de gled, og det ble aldri annet. Til sist var alle hestene så trette at de ikke orket mer, og så svette var de at skummet valt av dem, og så måtte ridderne gi seg. Kongen tenkte alt på at han skulle lyse opp at ridningen begynte på nytt neste dag, om det skulle gå bedre da; men med det samme kom det en ridder på en hest så gild at ingen hadde sett slik hest før, kobberrustning og kobberbiksel hadde han, alt så blankt at det lyste i det. De andre ropte til ham, at han gjerne kunne spare seg for å prøve å ri’ oppetter glassberget, for det nyttet så ikke likevel. Men han hørte ikke på det øret; han red like bort imot glassberget og oppetter det som ingen ting, og det et godt stykke, det kunne vel være som en tredjepart; da han kom der, snudde han hesten og red ned igjen. Men så vakker en ridder syntes kongsdatteren hun aldri hadde sett før, og mens han red, satt hun og tenkte: “Gi han bare kom opp!” og da hun så han snudde hesten, kastet hun det ene gulleplet etter ham, og det trillet ned i skoen hans. Men vel han var kommet ned av berget, red han sin vei, og det så fort at ingen visste hvor det ble av ham. Den kvelden skulle alle prinsene og ridderne fram for kongen, så den som hadde ridd så langt oppetter glassberget, kunne vise fram gulleplet kongsdatteren hadde kastet. Men det var ingen som hadde noe; den ene kom etter den andre, og ingen kunne vise eplet.

Om kvelden kom brødrene til Askeladden også hjem, og fortalte både vidt og bredt om ridningen oppetter glassberget, at først så var det slett ingen som orket å komme så mye som et steg oppover; “men så kom det én som hadde kobberrustning og kobberbiksel, så blankt at det lyste lang vei av ham,” sa de, “og det var gutt som kunne ri’; han red over en tredjepart oppetter glassberget, og han kunne nok ridd helt opp, hadde han bare villet; men der snudde han, for han syntes vel det var nok for den gangen.”

“Å han skulle jeg riktig hatt moro av å se, jeg også,” sa Askeladden -han satt i grua og grov, som han brukte, han.

“Ja, du!” sa brødrene, “du ser ut som du kunne være mellom så høye herrer, ditt stygge beist, du sitter der!”

Neste dag ville brødrene i veien igjen, og Askeladden ba denne gangen også, om han kunne få lov å være i følge med dem og se på dem som red; men nei, det fikk han slett ikke, det var han for stygg og fæl til, sa de.

“Ja, ja, jeg går likså gjerne alene, som for meg sjøl, også jeg,” sa Askeladden.

Da brødrene kom til glassberget, tok alle prinsene og ridderne på å ri’ igjen, og da kan det vel hende at de hadde skodd hestene sine. Men det hjalp ikke; de red og de gled, liksom forrige dagen, og ingen kom så mye som et par alen oppetter, og da de hadde maset ut hestene sine, så de ikke orket mer, måtte de holde opp igjen alle sammen. Så tenkte kongen at han vel fikk lyse opp at ridningen skulle gå for seg for siste gang dagen etter, om det kanskje skulle gå bedre da. Men så tenkte han omigjen: han fikk vel vente litt ennå, mente han, om han i kobberrustningen skulle komme igjen den dagen også. Ham så de ikke noe til, men rett som det var, så kom det en på en hest som var mye, mye gildere enn den ridderen i kobberrustningen hadde hatt, og denne hadde sølvrustning og sølvsâl og sølvbiksel, alt så blankt at det skinte og lyste i det lang lei. De andre ropte til ham igjen, og sa at han gjerne kunne la være å prøve ridningen oppetter glassberget, for det nyttet så aldri likevel. Men ridderen hørte ikke etter det; han red like bort til glassberget og oppetter det, enda lenger enn han i kobberrustningen; men da han hadde kommet så langt som to tredjeparter opp, snudde han hesten og red ned igjen. Ham likte kongsdatteren enda bedre, og hun satt og ønsket at han bare måtte komme opp; men da hun så han snudde, kastet hun det andre eplet etter ham, og det trillet ned i skoen hans, og med det samme han kom ned av glassberget, red han av gårde så fort at ingen kunne se hvor det ble av ham.

Om kvelden, da alle skulle fram for kongen og kongsdatteren, så den som hadde gulleplet, kunne vise det fram, kom den ene etter den andre, men ingen hadde noe gulleple. Liksom forrige dagen kom de to brødrene hjem den kvelden også, og fortalte hvordan det hadde gått, at alle hadde ridd, og ingen kunne komme opp. “Men langt om lenge kom det én i en sølvrustning, og sølvbiksel og sølvsâl hadde han også,” sa de, “og han, kunne ri’; han satte vel som to tredjeparter oppetter, så snudde han igjen. Det var gutt det! Og til ham kastet kongsdatteren det andre gulleplet,” sa brødrene.

“Å, han skulle jeg også hatt moro av å se,” sa Askeladden.

“Å ja, han var nå vel så blank som asken du sitter og graver i, ditt stygge svarte beist du er!” sa brødrene.

Tredje dagen gikk alt like ens som de andre dagene: Askeladden ville være med og se på ridningen, og de to ville ikke ha ham i følge med seg; og da de kom til glassberget, var det ingen som kom så langt som to alen oppetter. Alle ventet nå på ham i sølvrustningen; men han var hverken åhøre eller se. Men langt om lenge kom det en på en hest så gild at ingen hadde sett maken; han hadde gullrustning og gullsâl og gullbiksel, så blankt, så blankt, at det lyste og skinte lang vei av det. De andre ridderne og prinsene kom seg ikke engang til å rope til ham og si at det ikke nyttet å prøve seg, så opp i under ble de, da de så hvor gild han var. Han red like bort imot glassberget og føk oppetter det som en fjær i et vindkast, så kongsdatteren ikke engang fikk stunder til å ønske at han måtte komme helt opp, før han var der. Med det samme han nådde opp, tok han det tredje gulleplet av fanget på kongsdatteren, og så snudde han hesten og red ned igjen, men så var han også borte for øynene på dem, før de visste ordet av det.

Da de to brødrene kom hjem igjen om kvelden, fortalte de både vel og lenge om hvordan det hadde gått med ridningen den dagen, og til sist fortalte de også om ridderen i gullrustningen. “Det var vel gutt det! Så gild ridder fins ikke i verden,” sa brødrene.

“Å han skulle jeg hatt moro av å se, jeg også!” sa Askeladden.

“Ja, det glor nå ikke fullt så mye i kullhaugen du ligger og roter i, ditt stygge svarte beist!” sa brødrene.

Dagen etter skulle alle ridderne og prinsene fram for kongen og kongsdatteren – det var nok blitt for sent om kvelden, tror jeg, – så den som hadde gulleplet, kunne vise det fram; men den ene kom etter den andre, først prinsene og så ridderne, og ingen hadde noe gulleple.

“Ja, men én må ha det,” sa kongen, “for det var noe vi så alle sammen, at det var en som red opp og tok det;” og så ga han befaling til at alle som i landet var, skulle komme opp på slottet og prøve å vise fram gulleplet. Ja, de kom den ene etter den andre, men ingen hadde gulleplet, og langt om lenge kom de to brødrene til Askeladden også. De var de siste, og så spurte kongen, om det da slett ikke var fler igjen i riket.

“Å jo, vi har en bror,” sa de to; “men han har nok ikke tatt gulleplet; han har ikke vært ute av askehaugen noen av dagene.”

“Ja, det er det samme,” sa kongen, “har alle de andre vært oppe på slottet, så kan han også komme inn,” og så måtte da Askeladden opp i kongsgården han med.

“Har du gulleplet du?” spurte kongen.

“Ja, her er det ene, og her er det andre, og her er nok det tredje også,” sa Askeladden, han tok opp av lommen alle tre gulleplene; og med det samme kastet han av seg de sotete fillene, og så sto han der i gullrustningen, så gild at det lyste av ham.

“Ja, du skal ha datter min og halve riket; du har vel fortjent både henne og det,” sa kongen.

Så ble det bryllup, og så fikk Askeladden kongsdatteren, og i det bryllupet ble det vel turet, kan hende; for ture kunne de alle, om de ikke kunne ri’ oppetter glassberget, og har de ikke turet fra seg, så holder de på ennå.

Det var så stille i skogen nu; vi hørte ikke annen lyd enn slagene av skytternes hælringer og de sikre trinnene til kløvhesten, som fulgte efter med nisten, jakt-taskene og fiskekurvene våre. Det var helg over naturen. Mot kvelden tok en enslig fugl på å kvitre så smått i skogen; granen og furuen åndet ut sin krydrede duft i solvarmen, og over toppene åpnet det seg av og til utsikt til Lågen, som skummet og blinket dypt nede, så langt under oss at suset og bruset ikke nådde opp. Skyggene ble lengre; tusmørket og elvetåken la seg over dalen, men solen spilte ennu rød mellom granene i lien, og la glans om Lesja-fjellene, som blånte langt borte. Da vi nådde opp på åsen, ble skogen mere åpen; furuen ble lavere og sjeldnere, bjerk og brisk kom isteden, lyngen vokste frodig, og vi kom over myrer med tett, saftig gress. Høvringens tredve setrer lå snart fremfor oss, vang ved vang, mellom kratt og sten og lyng og grønne bakker, og bak dem tegnet Rondekampenes høye topper seg mot østhimmelen. Jentene kauet, luren låt og lokket i kveldstillheten, og kuene stimet sammen med rauting og bjelleklang.

Tor eide en av de første setrene vi kom til; han ba oss gå inn og drikke melk, men vi ville opp dit vi skulle være om natten, og Tor lovte å komme efter med én gang. Jeg så et glimt av en vakker jente i vinduet og et par nysgjerrige mannfolkfjes. Anders fortalte at jenta var en søsterdatter av konen til Tor; skolemesteren nyttet tiden mens han var fri av skolen, til ågå på frieri til henne, men hun ville ikke ha ham, enda han eide både gård og grunn og var svare til skolemester; hun likte bedre en unggutt som også var ute og fridde til henne.

Da vi kom på Lårgards-seteren, sto budeien på hellen utenfor halvdøren. Det var en baus jente, høy og rank, i hvite skjorteermer, rødt liv og svart stakk. Hun sto med ryggen til, og vi så bare den hvite nakken og et velformet hode med lyst hår, som aftensolen ga en enda rødligere glans enn det egentlig hadde. Hun lokket på en svartsiet geit som hadde krabbet opp på det gressgrodde torvtaket, og sto og rev og slet i en liten bjerk som var skutt opp av gresstorven. “Teksa, Teksa, Teksa, Teksa da, kom geite! Trinselire da, så kom nå da – hit du leie trøille, vil du la væra bjørkjé og ikkje rive upp take! Hit da!” ropte hun.

“Gu’ kveld, Brit,” sa Anders.

“Gu’si’nde,” svarte hun; hun snudde seg og skygget med hånden mot kveldsolen og så på oss. “Gudefré! Dæ æ vel fræmonde kare e ska hyse, si’n Anders æ mæ?”

“Ja,” sa Anders, “og staute og gjemente kare æ dæ du fæ på seteren; dønm æ ikkje store på dæ,” la han til likefrem.

“Dæ æ dæ staute kare, ja,” sa Brit; men hun kunne ikke bare seg på å dra på smilebåndet mens hun betraktet oss; sir Johns smekre figur og lange lokker lot især til å vekke hennes oppmerksomhet. “Enn hæin da? æ ‘n kar, hæin au? E tykjy ‘n æ likar te eit kvinnfolk i kar-klæé,” sa hun på skøy.

“Ha du sett kvinnfolk mæ skjegg, og kvinnfolk så lang du, jente?” spurte Anders.

“Nei, nei, du har rett du, Anders,” svarte hun og lo godt. “Døkk fæ gå inn; fræmont folk kan ikkje bli ståan’ ute, veit e. Dæ æ fel ovandt for døkk her sjå oss; men oss æ nå nordafor folkeskikken oss, dæ veit døkk vel,” ble hun ved, og pratet i ett vekk med oss og Anders, på en godslig, litt skøyeraktig, undertiden litt ironisk måte.

Seteren var en sperrestue med en stor peis i det ene hjørnet. Som det pleier på Gudbrandsdals-setrene, var det makeløst rent og ordentlig der inne. På hyller oppunder taket stod oster i rad og rekke, nedenunder var ringer og bukjørel oppstilt, og alt var renskurt og skinnende hvitt, like til bord og benker. Det store peisbålet under ystekjelen skaffet luftveksling; her var ingen innestengt stuelukt, men en frisk duft av briske-strøe på gulvet og av den vakre hvite vianvang, som sto i vinduene på sin kjøttfulle, lysegrønne bladkrans, med ringer og slyngninger av mørkegule ringblomster omkring – alt i anledning av vårt besøk.

“Men kå vil dessa karan så langt til fjells da; døm ha det sakte mykjy bæ’re heime hell på sætern sjå budeiom,” sa Brit litt nysgjerrig.

“Vi vudd’ sjå how det ser ut til fjells, og så vudd’ vi skuder rein,” svarte sir John.

“Ja, skjote rein du! det er vel på voné um du kjøm te skjote nogon; e er redd døkk går uppgjeve både du og følgje ditt, før døkk kjøm så langt. Men du skull voré her i vår, da oss kom på sætré; da gjekk det store reinsbukke like innåt buveggjé. Nord i ei tå Vågå-sætrom ligg det ei budeie som heiter Barbro; det va nogo te jente det, så ung ho er; ho skaut en rein som hadde komé midt inn i bølingen utpå setervangjé, og gjekk der som eit anna krytyr. Uppunder takjé inni stugun hekk det ei dunderbørse, som ho hadde høyrt skull væra lødd åt ulve; den tok ho og stilte seg sta og la over ryggen på stuté. Så sikta ho væl og lengje da, kan du væta; men da det small, stupte døm alle tri både jenta, bukken og uksin; uksin sette ti ein stygg gaul attpå, så redd vart ‘n. Men bukken vart liggjan’ og presten fekk steikjé.”

“Vi har et ærend til, Brit,” sa jeg, “vi vil gjerne høre eventyr. Vet du noen som er flinke til å fortelle?”

“Det er eit par jento her i sætrom som e ska sende bo på med gjæti-jentun, så døm kjøm hit i kveld,” svarte hun; “og e trur nok døm kan fortælja døkk nogre æventyr, om døm berre vil. Enn skulmestern da? Han er slem te fortælja histori. Han va nede sjå Marit i går, og er ‘n ikke der han, nå ‘n Hans ha komé, så fær oss visst høyre gauken ved Mikjilsmess.”

“Ja, e ba skulmestern sjå uppi åt oss, og ‘n Hans og ‘o Marit au,” sa Tor, som nettopp kom inn og satte fra seg riflen. “E kom i hog du tålå um æventy, – og døm kan sakte nogre.”

“Når skulmestern fysst tek te, er det ingen ende på remsom både utu bibelé og anna preik,” sa Brit. “Men stakkars mann, han ska nok væra bra sturin nå; det lyt væra stusleg å brenne einsleg, som ei feitved-stikke.”

Det varte ikke lenge før følget fra Tors seter kom efter. Jenten var kjernesunn og rød og hvit; hun hadde et livlig ansikt, og en trivelig figur. Ut av det åpne, djerve ansiktet på gutten lyste det også frisk, ufordervet natur. Den tredje i følget vr skolemesteren; han var ikke stort over tredve år, men ansiktet var skrukket; det skyldes visst hans iherdige strev med å gi seg en verdig mine. Drakten fortalte om det samme, den også; den skulle skille ham ut fra bøndene; han gikk i en sortbrun kjole med uhyre lange, spisse skjøter, om halsen et hvitt halstørkle og store fadermordere, oventil tagget med “egger”. På høyre siden av brystet sto det frem en veldig kul; jeg trodde først at den kom av en gevekst, men hørte siden at det var et digert blekkhus han alltid førte med seg. Hans hele fremtreden gjorde et meget ubehagelig inntrykk. Fjellbondens vitebegjærlighet og likefremme, naive spørsmål var her blitt til påtrengende, halvdannet spørresyke; og for hvert spørsmål han kom med, så han seg omkring som han sto midt iblant “den usæbede ungdom” i Vågå. Han snurpet sammen munnen med et smil, som spurte: “Er det ikke godt sagt? Åjo, jeg kan nok føle slike folk på tennene!” En flom av nærgående spørsmål veltet ut over oss, alt i en oppstyltet efterligning av foreldet boksprog, men inn imellom plumpet uforvarende djerve ord og vendinger fra Gudbrandsdalsmålet.

Hittil hadde jeg svart skolemesteren; men nu tapte min reisefelle tålmodigheten, han var mer ømtålig enn jeg, og det brast ut av ham på hans morsmål: “Gud fordømme denne mann, og hans øyne og hans munn og hans uforskammethet!”

“Å,” sa skolemesteren med en mine som om han hadde fått bukt med et reguladetristykke, da han hørte det fremmede målet. “Å,” sa han, “nu kan jeg sandelé formerke det er reisendes menn fra fremmede lænder. Måhende fra Engeland eller Frankrig, eller muligens fra Spanien; ti her var en greve derifra ifjor.”

“Å nei da, skolemester,” svarte jeg; “De kan nok høre at jeg er norsk, men min kamerat, sir John Tottenbroom, er fra Engeland.”

“Ja-så nå – så denne verdige mann er fra det britaniske rige?” sa skolemesteren og så seg omkring, for å gjøre oppmerksom på den kunnskap i geografien han nu aktet å legge for dagen. “Er han reist hertil vannveien over det betydelige hav som kalles Nordsøen, eller har han reist landveien gjennom Frankrige, Holland, Tyskland, Danmark og Sverige, og hvilke ærender har han her i dette land – med forlov, at jeg er så nåsavis at spørge?”

“Spør bare, skolemester,” sa jeg, “Deres første spørsmål kan jeg svare på. Han er kommet “vannveien” over Nordsjøen. Men om hans ærend får De spørre ham selv.”

“Da bli du sakte klok, skulmester, han javla vel berre englis,” sa hans medbeiler, den duknakkede gutten, som hadde satt seg ned og røkte på en liten merskumpipe med sølvlokk, hornrør og slange av kobbertråd.

“Ja, var han enda det tyske sprog mektig,” sa skolemesteren overlegen, “så skulle jeg nok tale ham til; ti deruti er jeg noget befaren – jeg haver studeret Geddikes læsebog og Hübners geografi i dette sprog.”

“Tal bare til ham på tysk, skolemester,” sa jeg, “han kan nok svare på samme sprog.”

“Damn you,” brast det ut av sir John; så ergerlig han var, kunne han ikke bare seg for å le over skolemesterens forlegne oppsyn.

“De spør om mitt ærende, skolemester?” sa han på tålelig godt tysk. “Blant annet reiser jeg for å studere narraktigheten hos menneskene, og det later til det her er god leilighet til å gjøre studier.”

“Das ist inglis, kan nix forstehen,” sa skolemesteren. “Aber,” han snappet efter det første han fikk fatt på i sine kunnskapers kramkiste, “Was ist Ihre formeinung anbelangende det faktum som står geschriebet om det Euxinske hav, das udi året 715 fraus soledes att, dass isen var førti ælner tjukk, und da das eis gesmalt, so gestand von derudav sodan en hidsighed udi luften, dass uppkom ein pestilens von hvilken alle mennesker bestarb udi Konstantinopolis?”

Den tyske konversasjon druknet i vår latter over dette “faktum” av Hübners geografi, og skolemesteren var en stund nokså muggen. Men han lot til å ha et forsonlig gemytt, og da vi rykket sammen om peisen, sluttet han seg til ringen. Jentene som det var gått bud efter, var kommet; pene og tekkelige var de alle, og en av dem hadde et virkelig fint ansikt og en yndig skapning, men var litt for blek til en fjellblomst å være.

Jeg ba dem fortelle eventyr, men enda Brit hjalp meg, forsikret de leende at de ikke kunne noen. De var unnselige alle sammen, og ingen ville begynne.

“Nei, skulmestern, skulmestern,” ropte de alle; “han kan fortælja; han kan både æventy og skrøno.”

“Ja,” sa skolemesteren, “jeg kan nok alltids fortelle noget av den bibelske historie, eller også for eksemplum om kjeiser Ocavianus. Dessforuden kjenner jeg en meget sorrigfull elskovshistorie om den mannhaftige ridder Tistram og den dydefulle prinsesse Indiane, og så videre, et cætera.”

“Nei, beste skolemester,” avbrøt jeg ham; “de der historier kan jeg på fingrene; det jeg ønsker å høre er fortellinger om huldrer og troll, eventyr om Askeladden, og slikt noe som aldri har stått på prent, men bare lever på folkemunne.”

“Slige finanserier kan jeg ikke berette,” sa skolemesteren snurt; “det anstår ikke en ungdommens lærer og meg, som er representant i formannskapet og har svoré til konstitusjonen. Hva skulle jeg sige, om de spurte om det var sant at Halsten Røen havde siddet og fortalt regler som en rørkjerring?”

“Kå va det du svårå i formannskapé da du hadde fortalt di skrønum du veit, og sungjé kveldsbøné åt jentom i julgjestboé på Ulsvollé?” spurte hans medbeiler ertende.

“Hva jeg svarede, vedkommer ikke sagen,” sa skolemesteren; “men det som sømmer seg for deg og andre lege folk, er det ikke sømmeligt at fortelle veifarende menn, der studerer på naturens slag og folkeferdens seder. Jeg anser det nu meget bedre at høste visdom ved at akte på sådanne menns skarpsindige talemåder, enn at fortelle lettferdige og tåbelige bondehistorier; ti reisende menn ere verdslig vise, og jeg vil derfor bede nogen av disse at belære meg ved sine talemåder.”

Jeg søkte å gjøre ham begripelig at jeg hadde så meget å gjøre med undervisning i byen som jeg bare kunne ønske, og på fjelltur ville jeg helst være fri for læreembedets byrder.

“Sia ingen vil fortælje nogo,” tok Anders til orde, “så kan e fortælja døkk ein stubb um ein mann frå Heiddalé, eit tå anneksom åt Vågå. Han heitte Hogne, men sia kalla døm ‘n Hogne Trøllkluvar. Han fór på sjøé i nogre år, men da han hadde tent seg i hop ein del pening, så han kunne løyse inn farsgarden sin, så kom ‘n åt heimbygden att, og tok te fri åt ei jente frå Vågå som låg på sætern og va budeie.

Men som han kom åt sætern ein gong, va budeia burte, og gjæti-jenta kom gråtande heimatt frå fjellé med krytyrom.

“Kå er det som vanta deg og kor er budeia?” spurde ‘n Hogne.

“Det kom tri bergetrøll og tok ‘o,” sa gjæti-jenta.

Han i vegen og skull finne att jenta si og få greie på trøllé, og så tok ‘n med seg ein som heitte Hårrik Langbein. Døm fór både langt og lengje, over skog og fjell og djupe dale; men døm fann korkje bergtrølløé heill jenta. Da døm kom åt Stuttgong-kampé, råkå døm frami eit trøll.

“Bie lite du,” sa ‘n Hogne, og rispa ‘n lite med sverdé sine. Dermed slo ‘n ein ring umkring ‘n på jorden, og hugg ein kross i væré over hugué hass, så trølle vart ståan’ som klumsa og kunn’ ikkje røyre seg tå flekkjé.

“Kor er budeia som vart burte på Bønnes?” sa ‘n Hogne. Trølle ville ikkje svårå, men ‘n Hogne truga ‘n på svarte livet, og da sa ‘n at det va Flatnåsan i Stuttgong-kampé som hadde tikji ho.

“Imorgo ska bryllupet stå,” sa ‘n, “og e ska åt Skula og åt Prestbergje og bea skyldfolket hass til gjestbos,” sa ‘n.

“Statt du der, til e kjøm att,” sa ‘n Hogne, og hogg nogre krosse over hugué hass; og trølle ska stå ved Stuttgongjé den dag i dag, etter som døm fortæl, men e ha æilder sett ‘n. Anten han Hogne kom inn i Kampen og fekk at jenta si helle inkje, det ha e æilder høyrt nogo um, men sia kalla døm ‘n støtt Hogne Trøllkluvar.”

“Dette er en umoralsk historie fra den paviske tid, hvilket kjendeligen betegnes ved korsets tegn, og sådanne høre djevelen til,” sa skolemesteren med salvelse. “Formodentligen er det nogle skovrøvere frå andre bygdlag, som da graserende, der havde bortført budeien, som rimeligvis har været et lettferdogt kvinnfolk, således som der gives mange av på setrom, og troldene ere blevne udlagde. Jeg skal nu fortelle en sannferdig historie, koss ligeledes huldren og troldene fikk skylden, men som alene blev utførd ved en betenkt manns skarpsindige skalkestykker.”

Han harket og rømmet seg, og lot blikket gå langsomt fra den ene til den andre. “I Preststulen udi Våge hovedsogn levede for lang tid siden et par ektefolk, Steingrim og Jøda, hvilket på dette åslende ernærede seg og børn med krytyravl og viltfangst. Mannen, Steingrim, bortrykkedes av snjoskriun i Jønndalsbråtom. Deres voksne sønn Ivar, vart samme år utkommandert, og Jøda blev alene forsørger for mange børn. Den annen sønn, Bjørn, blev, skjønt ennu ung, moderens eneste støtte. Han var stor av vekst, før og vovdristig, og merket seg snart ud i skiløben, fangst og skytteri, men særligen lagde han seg efter at kjenne dyrstrokjé, det er dyrenes oppholds-, fra- og tilflytningssteder under visse værkast, og formodentlig derved var han på jakt-vis som døm fortæl, ligesom hans erfaring om den fine og skarpe lukt åt reinsdyré brakte ham på innfallet om blindskytter. Som oftest var Bjørn befengt med eismal-sott, og søkte ved hver leilighet at blive åleine på veidestigen, og hans veidelykke satte folk udi største forundring. Somme troede at han kunne fjetre fugle og dyr ved trolldom, såsnart han fikk dem under øyne, andre at han levede i forståelse med bergtrøillom og i visse måder erholdt hjelp og underretning av dem om den båtand’ste jaktleien. Udi sådan tro bestyrkedis folk så meget mere som de såg ‘n grave reinsgraver og mure seg hytter i bjerge og i fjelldale, hvor den tid andre ei kunne blive natten over for bjergtrollenes årsags skyld. Undertiden fortalte han endog sjøl koss jutulerne spøgede med ham og gjorde ham fortredelighed, men at hans fortrolige venn, jutulen i Skula, Skulgubbin kalledet, ved sådan leilighed immer kom ham til hjelp – - -”

Det var lett å innse at skolemesterens fortelling ville bli like så lang og kjedelig som hans bedemannsstil var latterlig. Det var derfor ikke uten tilfredshet at jeg la merke til den uro som kom over ham, da han oppdaget at hans tilbedte hadde fjernet seg; gjennom vinduet så vi at hun gikk bortover til en av grannesetrene. Men da medbeileren fulgte efter, vokste skolemesterens uro til åndsfraværelse; han stottet og stammet og famlet efter uttrykk.

“Nei, med forlov, jeg kan ikke hugse meg rett på; jeg har litt ærend tilligemed. Du, Tor, du lyt fortælja slutten, du kan det, du med,” sa han og skyndte seg ut.

Jentene lo og hadde vondt av “stakkars skulmestern” og svartsyken hans. Så tok Tor fatt og fortalte videre:

“Granngarden åt Preststulé er Øvsteng. Der budde det ein mann, heitte Bård. Han va au skyttar, men han va støtt ovundsjuk på ‘n Bjønn, for han hadde slik lykke te vei’e. Denne Bård’n Øvsteng hadde ei dotter som heitte Rønnog. Åt henne for ‘n Bjønn og fridde i dølsmål; men da far hennar kom under vær med det, sa han at um han fekk sjå ‘n Bjønn på gardé, så skull det ikkje gå ‘om bære hell ein villrein; han skulle skjote ‘n ne på flekkjé.”

“Dotter mi ska ikkje ha nogon med skogbjønn,” la ‘n te.

Men nå ville ‘n gifte ho burt åt ein frå Skårvangjé, som heitte Sevall Uppistugen, og va ein tosk og eit jenteskremsel. Ho Rønnog ba nok vakkert for seg; det hjølpte ikkje; men ho slapp fløtja til brugomen fyre gjestboé som skull stå ved jonsok.

Brudgomen sjøl rei umkring og ba til gjestbos, og han kom åt Skogbygden au, der bruré hadde ætte si og grannan sine. På Synsteng gjekk mannen etter ‘om ut og spurde:

“Kå dag ska dæ væra da? Du gløymde seia tå dæ.”

“E veit ikkje anten dæ kæinn bli imorgo hell ein dag uti vikun; men døkk fær væra ferdoge, så ska oss blåse på lu, når oss kjøm uppi vegen,” svårå’n.

Dette høyrde bror hass Bjønn, og han gjorde trast bo åt ‘om um det; han Bjønn va ikkje lengje på å finne ut kå ‘n skull gjera. Han let mor si og bror sin passe på i Skogbygden; sjøl heldt ‘n seg i Skårvangjé. Fysst tenkte ‘n på å møte følgjé på kjørkjevegen, så døm ikkje skull komå fram åt bruren. Um natté gjekk ‘n upp i Skårvangsgjele og ville rive ned Bukkebrué, som ligg høgt uppi der, men far hass Sevall og eit par andre heldt på og sette ho i stand. Så tenkt ‘n, han skull fløyme av ne’re Målbrué, og det gjorde ‘n au.

Dagen etter rei ‘n Sevall og brurfølgje frå Skårvangjé. Da døm kom ned i Skogbygdé, rei nogre tå følgje uppum Øvsteng etter bruren; de andre ga seg att ned på vegen. Mea døm kvilte og drakk einannan te tå lummflaskom og bles på lu, låg bror hass Bjønn og gjætte på inni eit tett bjørksnære eit stykkjy tå vegen, og da døm reiste, stilte han seg etter.

Men det vårå og det rokk før gjestene vart ferdoge te følgje med, etter di gjestboe ikkje va dagstødt. Til sist kom bruré og folke hennar, og med døm brugomen og døm som hadde voré sta etter henne.

Då døm kom på vegen, fekk døm spurt at Målbrué va strokjé, og så tok døm langt uppi lié og kom over ved Sambuva’e. Kjørkja sto på Sør-Sambu i di ti’om, og da døm kom dit, va det langt på kvelden. Det va reint o-rå å koma åt gjestbosgardé att til natten, og derfor delte ‘n Bottol Holé og ‘n Alv Svaré gjestbos-hopen imillom seg. Der fekk døm både mat og drikke, og det kunn døm væl trøngje au, for døm hadde voré ute mest heile dagen og ikkje småkå anna hell ein tår tå lummflaskun.

Da døm hadde fått metta si, fekk ‘n Bottol og ‘n Alv døm te roe seg ei stund. Bruré og brugomen låg på Svare-lofté.

Seint på kveldé kom bror hass Bjønn og sa til ‘n det, at nå låg bruré på Svaré.

“E skull undre meg på um ho bli liggjan der til solé renn,” sa ‘n Bjønn.

Da det lei utpå natté, og brurfolkjé hadde roa seg på Svare-lofté, kom det inn igjennom loftsdøré ei ohorvelé stor frigge, med grøn stakk, og ein lang, blank kniv i hånden.

Ho reiv bruré utu armom på brugomé; han greip etter henne, men med di såmå stakk huldré avhendes inni veggen med knivé, så flisé spratt. Da tordest ikkje brugomen sjå etter døm eingong; men han fór ut, og inn i stugo, der alt gjestbosfolke låg. Han gret og bar seg, og sa han trudde Jønndalshuldré hadde voré på lofté og tikji frå ‘om bruré, for ho sa at ho Rønnog skull bli sonåkono åt Jønndalsfrugun; og nå meinte ‘n på at han ville gjera ende på seg.

“Hadde ho enda late meg fått ligji sjå seg, så kanskje trøillé ikkje hadde voré så hoga etter henne hell?” la ‘n til.

Døm heldt på ville trøste ‘n så godt døm kunna; men da døm fekk høyre detta, slo døm i å storskratte. Nå ville ‘n Sevall heimatt åt Skårvangjé og klågå åt mor sine. Men då følgje kom åt brun over Skjerva, va stokken åvhogne, brué va strokje, og døm kunn ikkje komå over. På den andre si’un sto det folk som va komne frå Skårvangjé, og skreik; men døm kunn heller ikkje komå over. Og alt det døm skreik og ropte, va det ikke rå å høyre eitt ord, for elvé hadde vuksé og gjekk i ein foss.

Så sende døm bo’ åt presté. Han sa døm skull ta kjørkeklukkun utu Vågåkjørkjun, føre døm uppi Jønndalen, og ringje i tri jemdøgert.

Jau, døm førde Vågå-klukkun over Jætta og uppå ein høg kamp inni Jønndalsgråtom; han vart heitan’ Klukk-kampen etter den ti.

Døm ringde i tre jamdøgert; men bruré va borte, og burte vart ho væran’.

Så va det ein gamall kall som rådde døm te ringja tri to’sdagskvelde etter einannan. Men det hjølpte ikkje meir, det hell. Til sist kom ‘n Bjønn Preststulé, og sa han hadde drøymt at ho Rønnog sleit ilt sjå trøllom; men Skulgubbin hadde lovå at han skull hjòlpe ‘om te fri ho ut att, for gubbin i Skula har agg åt Jønndalshuldern. Og det va ingen annan som kunn fri ho ut att hell ‘n Bjønn; for han va ho hoga etter.

Da ‘n Bård og ‘n Sevall høyrde det, sette døm innpå ‘n Bjønn, truga ‘n på live og ville få ‘n te skaffa framatt ho Rønnog.

Men da sette ‘n Bjønn ugg, og han krangla ved døm så lengje at ‘n fekk ho til sist.”

“Ja, såles gjekk de te,” sa Brit, da Tor hadde endt fortellingen, som ved sine djerve drag minte om sagatiden; “men når skulmestern fortæl, ramsa ‘n upp ei røgle så lang, som ingen kan skjønne, um presten og fauten, og attpå sier ‘n at det va ‘n Bjønn Preststulé som tok bruré tå Svare-lofté, men det va det ikkje; han fridde ho berre ut att; det va Jønndalshuldré som tok ho.”

Ingen av oss sa Brit imot; men vi trengte en nærmere forklaring på de mange navn og steder i Tors fortelling, ukjente som vi var her oppe. Og nu ble det talt langt og lenge om dalsøkk, elver, fjell og fiskevann, om fisker, fugler, dyr og mennesker. Mens vi snakket sammen om dette, satte Brit frem alt det gode hun hadde av seterkost. Da vi var omtrent ferdige med å spise, kom Marit tilbake og ga seg til å hviske og le sammen med de andre jentene; Brit lo og gottet seg hun også, og da Anders ville vite hvor Marit hadde gjort av skolemesteren, fortalte hun at Hans hadde narret ham rundt omkring i grannelaget fra den ene seteren til den andre. Han selv haddde først gått omkring og sagt jentene hva de skulle svare skolemesteren, og hvor skolemesteren enn lettet på klinken og spurte efter Marit, svarte de: “Ja rettnå gjekk døm ut igjennom døré, ‘n Hans og ho Marit; døm sa døm ville åt neste seté.” Men på slutten traff han noen karer som drakk ham til og skjenkte ham, og så var det ute med skolemesteren, “for han tåla ikkje meir hell ei høne, stakkarn,” sa Brit medlidende.

“Ja,” la Marit til, “nå er ‘n så smørblid at kjeften er mest firkanta på ‘om. Men på ‘n Hans er ‘n arg. E er reint sikker um han kjøm hit snart, og da ska døkk få høyre på spel.”

Det varte ikke lenge før vi hørte Hans. Han hadde en god bass, og sang på en gjætervise med en eiendommelig melodi. Han gjorde seg tydelig fore, ble stående der ute og sang klingende noen vers som lot til å være myntet på skolemesterens kjærlighet og røde hår:

Pål sine høno på haugæin utsleppte,
hønun så lett over haugæin sprang;
Pål på hønom kunna fornemme
at røven va ute med rompun så lang:
“Klukk, klukk, klukk!” sa høna på haugom.
Pål han flaug og rengde mæ augom:
“Nå tør e ikkje komå heim åt ‘n mor!”

Pål hæin gjekk lite lenger utpå haugæin,
fekk hæin sjå røven på hønun og gnog;
Pål hæin tok se ein stein uti nevæin,
dugle’ hæin da te røvé slo.
Røven flaug, så rompa ho rista,
Pål hæin gret for høna hæin mista:
“Nå tør e ikkje komå heim åt ‘n mor!”

“Ha e nå nebb, å ha e så klø,
å visste e berre kor røvæin låg,
skull e døm både rispe å klore
frama te nakke å bak over lår.
Skam få æille røvæin raue,
Gu’ gje at døm æille var daue,
så skull e komå heim åt ‘n mor!

Ikkje kæinn ‘o verpe, å ikkje kæinn ‘o gålå,
ikkje kæinn ‘o krupe, å ikkje kæinn ‘o gå.
E fær gå me åt kvæinn å målå
å få att mjølé e forliste igår.”
“Men skitt,” sa ‘n Pål, “e æ ikkje bange,
kjeften å mo’e ha hjòlpé så mange.
Nå tør e nok komå heim åt ‘n mor!”

Pål hæin køinne på kvæinné te å sleppe,
så at dæ jomma i kòr ein væigg,
så atte agnæin tok te å fuke
å døm vart lange som geiteræigg.
Pål hæin ga se te læje å knæiggje:
“Nå fekk e like for høna å æiggjé,
nå tør e trygt komå heim åt ‘n mor!”

Da visen var til ende, kom han inn, litt rød i hodet, og satte seg rolig bort i en krok og tente pipen sin. Det varte heller ikke lenge før skolemesteren innfant seg, sammen med en fremmed mann. Han hadde dradd fadermorderne sine høyt opp og søkte å oppby all sin verdighet. Men de stive øynene og hans usikre skritt røbet ham før han åpnet munnen.

“Om tilladelse, med forladelse høystærede herrer,” sa han med tykk tunge, og gjorde et latterlig bukk; “det var nok ikkje lekkert gjort tå me, at jeg flaug på døren ulovendes og ærbødigen efterlod Deres underholdning til denne verdige renskytter, som er en leg mann at kalle, og disse elskverdige hyrdepiger. Men jeg er en ungdommens lærer, og i gudaktighet og gudsfrøkt er jeg ikke at spøge med, og da jeg ligesom er en underdel av geistligheden at akte, og holder strengeligen på tukt og det sjette bud, så tåler e ikkje slikt. Nei, det gjere e ikkje! Og jeg må sige det reint ut, at det er ein ostyggelé ované, at gutæin løp etter førkjom før dom have skjeggevekst på hagen. Og da jeg nu såg denne Hans’en lettferdigen stryke sta etter kvinnfolkjé…tvi!” – her spyttet han i edel harme – “For som jeg siger jeg er en stor konterpart av allehånde gjøglen, fikten, lettferdig skanderen og snakk, dobbel, drukkjenskap og lettsindig dans.”

“Jøss, kå hard du æ idag da, skulmester!” sa Marit. “E tykjy dæ æ moro, e, når fela tæ te låte. E bli mest så gla som ei fele sjøl.”

“Det er sant, mitt barn,” sa skolemesteren unnvikende og med et søtt smil, “jeg talte kun om den lettsindige dans. Også jeg tykkjy det er såre fornøyeligt at se pigerne trede dansen, at sige når det er ved siden av en verdig mann, som indehaver en sømmelig anstendighed.”

Men med én gang var det som om den yndighet han priste, overmannet ham, han brøt med snøvlende tremulanter ut i en plutselig hyllning av vin og skjønnhet, som ikke syntes å stå i synderlig samklang med de strenge grunnsetninger han førte i munnen:

“Hva er allverdens gull og riger,
og hva er vel fornøyelsé?
Foruden vin og smukke piger
er verden kuns et hendelsé.
Enhver som er
på piger sær,
er dosmeré
ihvo han er.”

“Detta va ei vakker vise det,” sa Hans, han stakk hodet frem av sin krok, med pipen i munnen. “Men nå ska e syngje ein stubb åt de som du kanskje æilder ha høyrt før:

Å stakkars de, du din gamle tåpe,
du drakk tå flaskun som sto i skåpé,
Du trudde at dæ va brennevin;
men alt så va dæ nå terpentin,
men alt så va dæ nå terpentin.”

Visen siktet, som jeg siden hørte, til en begivenhet i skolemesterens liv; den egget ham sterkt, så meget mer som han tydelig hadde stått i den tro at medbeileren ikke var til stede. Han tørket seg om munnen med snippen av sitt lange kjoleskjørt og sa:

“Ungdommen er nåsåvis i våre dage; det kjøm derutav at den ikke får smage kjeppen nok. Du munnkåte pilt! du gaper over ei tobakkspibe i munnen, og renner på lørdagsfriing, og udlader fornærmelser mot verdige menn, som ere i besiddelse av større lærdom enn du; reis deg, sier jeg, når jeg taler!” fór han opp; “således som det var brug blant spartanerne, at ungdommen skulle reise seg for alderdommen og gamle kaller. Jeg har gått på skolen hos presten Grønbeck i tyve år, jeg, må du vite; reis deg, sier jeg!”

Men Hans ble rolig sittende der han satt, og viste bare et lattermildt ansikt, og to rader skinnende hvite tenner. Skolemesterens rus hadde synlig tatt til, og jeg vet ikke hva enden ville blitt, hadde ikke Marit lagt seg imellom. Hun rakte ham en melkebolle og sa:

“Å bry de ikkje um jålingen, skulmester! Vær nå bli att, og hugs på dæ ælangfræmont folk i selé.”

Da han hadde drukket, snudde han seg til oss, liksom for å unnskylde sin tilstand og motsi den mening som Hans’s hentydninger måtte ha gitt oss:

“Den fordervelige alkoholen! Det er den som er dårskabens moder. Men jeg er en såre nykter mann, om jeg ærbødigst selv skulle sige det, og i alminnelighet er jeg ikke hengiven til nogen overflødig nydelse av den fordervelige drukkenskabslast. Men riktignok må jeg unnskylde, mine høystærede herrer og verdige sognemenn, at jeg vart så lenge borte. Det er ikkje benkjørt å råke att dørholé, når en kommer i grannelag. Der kom nemlig nogle gode venner og naboer farendes med brennevinsflasker i lommen, og til støls gjør en dram forskrækkjelé godt i legemet. Ja det vedgår jeg reint ut, at jeg er i besiddelse av den forfengelighed at jeg tager meg en dram når jeg kan få den, men aldri til overstadighet.

Lad oss drikke, lad oss drikke
brennevin imens vi kan!
Mangen stakkel har det ikke,
men må drikke vann -”

stemte han uvilkårlig i.

“Nei,” ble han ved, “ikke til overstadighet, gud bevares! For jeg kommer godt i hug både det jeg har sagt og gjort, og det jeg skal gjøre og sige au. Men det er en fordervelig drikk likevæl, for den dræg etter ligervis som juleølet hans Bottol Moen. Men det jeg skulle komme i hug, det var om den merkelige historie anbelangendes Bjørn Preststulen, som jeg om forladels gikk fra midt i leken at regne for. Du sagde vel alltingen, min verdige venn Tor Ulsvollen, anbelangendes hvorlunde geistligheden kom i tull og den sivilie domstol måtte greie sakje?”

“Nei, det va det e sa, e,” kom det fra Brit; “du har slik ei lang remse attpå du, skulmester, som ingen kan skjønne. Han sa ikkje nogo um det, ‘n Tor.”

“Det er mangel på opplysning, mitt barn, mangel på lærdom,” sa skolemesteren viktig, “det som er uteglemt, er mest det merkeligste i hele historien, ti det er der klammeriet og prosessen begynner, skulle jeg formene. Ja, det gikk da således til, ser Dem, at den tid at disse karlene, ja han Sevald Oppistuen da han og Bård Østeng, døm satte spent på han Bjørn Preststulen, og med trugsmål og unnsigelse ville true ham til at utfri henne eller åbenbare hvorledes dette kunne lade seg gjøre, så kom Bjørn i tvivel om hva han skulle gjøre. Ti han så høy-onnen foran seg, og han havde følgelig naturligvis annet at bestille enn at holde Rønnog i skygg og skjul i skytterhytter og andre huller i fjellet. Han sagde dem at de forgjeves ville anstille sådanne forsøg hos jutulen, og at han selv ikke vovede det, forinden han hadde anmodet Skulgubbin om hjelp, ihvorvel han enn var underrettet derom. Men hvorpå så foreslo han dem at de alle tre skulle gå til presten og velge ham som skjelsmann imellom seg, hvilket de vedtoge. Og Bjørn forklarede meget vidløftigt hva en ånd hadde talet til ham med åbenbarelse i drømme, og især at han hadde ærbødigst befaling at ekte henne. Presten forlangte henstand for begge parter, inntil pigen kunne selv avgive vidnesbyrd, og da Bjørn efter et døgns tid kom frem med henne, forklarede hun hva hun led hos jutulom, og hvorlunde Jønndalshuldré skyndte på giftermålet mellom henne og sin sønn, så at de efter denne forbindelse skulle være aldeles i besiddelse av henne, samt at Bjørn og Skulgubbin befriede henne fra at blive i bjerget og blive trollinde. Under det at han utgranska begge parters bevisligheder og påstande, kom presten i tull, hvilket vil sige så meget som at han således innvikledes i denne labyrint, så han ikke visste at sno seg ut derav. Bjørns åbenbaring, tenkte han, var måskje den Høystes foranstaltning, mot hvilken presten ei ville felle dom. Sevald og Rønnog vare viede ved prest og Guds ord, hvilke begge vare betydelige. Bjørn hadde Rønnogs udelte kjærlighed likefra hennes barneben. Sevald hadde langtfra ikke hennes kjærlighed, men foreldrenes samtykke, som gamle og følgelig forstandige kunne innse hva som tjente børnene til velferd og lykke, enn de selv. Men foreldrenes uinnskrenkede myndighedsudøvelse i deres børns giftehandler gjør dem ofte til bødler og således videre, sagde presten – ja, ved seg sjøl da, at forstå. Ved at eftertenke dette ble følgende resultat: “Jeg befatter meg ikke med denne innviklede sag; den må følgelig naturligvis påkjennes av de sivile domstole. Imidlertid må Bjørn som hennes befrier beholde henne.”

Men av den borgerlige rett ble således dømt:

“Bjørn Preststulen kan inngå ekteskap med Rønnog Bårdsdatter Østeng uden nogen tiltale, og Sevald Oppistuen og Bård Østeng må rømme landet for at have unnsagt ham.”

Men det ble ikke noget av, for Bjørn tok sin svigerfader til nåde for sådan forseelse, og de ble siden de beste venner.”

Denne trumf satte skolemesteren på sagnet om Bjørn Preststulen. Men det skrevne ord er dødt og maktesløst. Det lå en maktesløs, en ubeskrivelig komikk over hans fremstilling, rolig i betoningen, i minespill, i stemmens stigning og fall, i den måte hans rus åpenbarte seg på i det han sa, for “ølet dro efter med ham”. Rett som det var, måtte vi le alle sammen; selv Tor lo høyt, så alvorlig han var. Og engelskammen lå på en benk kroket av latter “over denne karikatjur”. Men skolemesteren skjønte ingen ting, han lo med og tok det som bifall. Han ba Brit om en bolle melk til, og lot så munnen løpe på ny.

“Nu,” sa han, “vil jeg fortelle en såre sannferdig historie fra en nyere tid, som også derved er av merkelighed, fordi den inneholder spådomme eller åbenbaringer om tilkommende tider og hendelser. På gården Fliti i Lesja hovedsogn var en mann, benevnt Jens Ivarssøn, hvis forferdre fra uminnelige tider hadde beboet denne gård. Denne Jens var en tankefull mann, beinksam, lite til munns, og ingen hadde noget at sige på hans moralitet og vandel. En gang reiste han til seters i Lordalen, og der ville han hente hestene sine, for med dem at forrette jordarbeide og elvetømmerkjørsel. Men han kom ikke til seters, og ingen spurte om ham mere, efterdi all eftergransking var forgjeves. Men det åttende år giftede konen seg på ny; og medens brudefølget var ved kirken, kom hennes forrige mann Jens inn i gården, uden at nogen hadde bemerket hvor han kom fra. Han tok straks til sides ut av gården igjen for å unngå selskap, og ville ikke tale ved noget menneske. Men så ble der nu vikt og vavl og prat og skravl om hvem denne mann vel kunne være. Nogle sagde at det var én, og nogle at det ikke var en annen; men alle som så ham, så vare de éns i det, at han hadde bø av Jens.

Men han unndro seg deres beskuelse og nysgjerrige spørgsmåle, inntil brudefølget kom hjem, og da hans eldste sønn med andre flere toge bryllupshestene for at tjore dem på en avsides eng, så innfant han seg hos sønnen, som dog ikke kjente ham, førenn Jens ved tjoringen tiltalte ham sålunde: “Ikke så, min sønn; du skal alltid feste tjoret til venstre framfot, ellers tvinges hesten til at gå mot sin natur.” Nu kjente han att far sin, og ba ham følge hjem, til hvilket denne befantes villig. Og da Jens kom inn i bryllupsstuen, ble allting tyst. Ti nu gjenkjente alle ham, og konen brast i gråt og ba om forladelse og ville omfavne ham. Mens Jens trøstede henne så godt han kunne, og sagde derhos at han ikke hadde nogen erindring at gjøre mot hennes nye ekteskap, og derhos ytrede han på en underfundig måte at han selv hverken kunne eller var duelig til ektestanden og at forblive her, men at hans hensikt blot var at ordne det nødvendige for sine forsvarsløse efterkommere. Da han hadde sagt dette, så ba han ektefolkene at sette seg i høgsetet, og i hele den nysgjerrige bryllupsskarens påhørelse fremsagde han for dem sin siste vilje med henseende til boets deling mellom hans børn, forsåvidt deres arve- og odelsrett til gården var belangede, hvilket med hånd og munn bekreftedes. Da dette alt sammen nu var fullbyrdet, ville Jens tage avskjed og bort; men de vedble at inntrenge på ham med nysgjerrige spørgsmåle, på hvilke han for det meste ga unnvigende svar. Blant annet sagde hans kone:

“Gud skje lov du kom hjem, at vi kunne erfare din vilje, og at du kan vide at din avkom bliver her.”

“Ja,” svarede Jens, “min avkom skal blive her til landsens siste tider, men da skal et slag holdes på Lillehammer, og det skal være det største som nogensinde er skjedd på norsk grunn. Manneblod skal flyte over hane-kne, og gudbrandsdølen vil avgjøre om Norge lenger skal kalles et kongerige. I Frankrig lagde bondeklubba seg, og der vil den også igjen reise seg først, og med skjellongske slag forandre folkenes tilstand i landene.”

“Når vil det store slag her i landet skje?” ble atter spørsmålet.

“Når brede veie gjennom landets innskjæringer gjør fiendens inngang lett,” svarede Jens,” og når vota er landets lov, da bliver denne krigsgnist langsomt opptent, og Norge og Sverige skal forinden føres under ett scepter. Før disses forening vil Lågen bortrive det skjønne Flat-Sell og forenes med Skotte-vatnet, og de norske fjelle skulle begynne at kalve samt en skjære bygge sin rede i stueovnen på Fliti.”

Efter disse og andre artige og merkelige spådomme forlod Jens Ivarssøn folket, og ingen så mere hvor han tog hen.”

Det så ut som skolemesteren nu kom mer og mer til sans og samling. Han talte tydeligere enn før, især mot slutningen; det lot til at tungen hadde fått sin vante ferdighet tilbake. Men da han nu ville reise seg, begynte han til vår forundring å rave. Han sa farvel og trykket oss i hånden alle sammen med farefulle buktninger og skraput, og gikk sin vei, “fordi han ikke befant sin helbred riktig vel,” sa han.

Da skolemesteren var vel av gårde, og hans liv og egenhet var tilbørlig drøftet, ba Anders den vakre bleke jenten fra naboseteren om å fortelle. “E veit du kan mykjy, Ragnill, og du kan fortælja au du, når du berre er hoga,” sa han. “Fortæl oss ein stubb nå! Korleis va det med dotter hass Steffan Åseng, du?”

“Det er snart fortalt,” svarte hun blid, men rødmet unnselig da hun snudde seg mot oss og begynte å fortelle.

“Denne Steffan’n va frå Røllstad på Fron; han va gift med dottern på Åseng i Heiddalé, og med henne fekk ‘n ei litol jente. Men me’ døm låg på sætern ein somår, vart ho inntikji i fjelle; ho va ikkje meir hell åtte år den gongen. Foreldré hennar syrgde so på ho, for det va så overlag vakker ein jentunge. E er nogo skyld med Røllstad-folkjé, så bestefar min va ofte sjå døm, og han fortælde støtt så mykje un ho.

Da ho hadde vorte burte, gjorde døm manngard og ringde med kjørkeklukkom etter henne; men burte va ho, og burte vart ho væran’, og døm såg ho æilder meir.

Mange år etter låg det tvo fiskare inni Heimdals-fjellom. Døm låg ti ei litol steinhytte der og hadde varme på um natté. Da kom det inn eit kvinnfolk, og ho va både stor og vakker og vælvuksé. Ho fortælde at ho var dotter has Steffan Åseng, og at det va ho som hadde vorte inntikji for mange år si’a, og sjå haugfolkom hadde ho vore heile tié.

“Men imorgo ska e ha bryllup med gubba i Rånåskampé,” sa ho, “og så ville e bea døkk kaste stål over meg og fri meg ut att; for bli e ikkje utfridd da, lyt e bli sjå døm støtt. Når døkk passa på ved haugan nedved elvé, fær døkk sjå oss,” sa ho, “for oss kjøm frå Trostemkampé og reise åt Rånåskampé; brugomen er det lett å kjenne trast; han rid fyre på ein svart hest, og ha ein nåså så lang at ‘n røkk ned på sålknappen.”

Døm lovå at døm skull passe på når brurferdé kom, og bjo’ te kaste stål over ho, og dermed gjekk ho.

Dagen etter la døm seg burt på ein tå haugom ved elvé og gjætte på. Det bele solé gladde, kom brurferdé. Du skull æilder sett så mange greske kare, bykledde og staute, og så mange frugo og jomfrugo med silkeskjole og sylvstas. Og alle reid døm på gilde heste; men bruré reid fyre, og brugomen hadde ein nåså så lang at ‘n rokk ned på sâlknappen. Fiskaran vart mest klomsa, for slik stas og gromheit hadde døm æilder sett. Da ferdé kom så nær, såg bruré te sies. Da sansa døm seg, men da døm skull te kaste over ho, hadde døm ikkje stål, – og så laut ho bli med haugfolkom åt Rånåskampé på Lesja, og der er ho fel ennå, dersom ho ikkje har syrgt ihæl seg.”

“Ja,” sa gjæterjenta, som nettop kom inn, “ei slik fortæling ha e au høyrt eingong, um ei som heitte Kari. Ho låg på Gravensætern uti Øyer og vart inntikji med ho var der, men ho slapp væl frå di lel. Det var ein kveld ho jågå heim krytyré. Best døm kom ned i heimrekste, vart ho var ein liten gut som gjekk og jågå kryturé inn i skogen att – for det er skog på fjellé uti der. Ho Kari ba ‘n la det væra, men det hjelpte inkje. Dermed vart ho Kari sint ho, og ga seg te bruke kjeften på ‘n, og til sist tok ho og rista ‘n og slo ‘n i koll på ei tuve; med da det barst i koll, datt ho Kari au, og tuva ga etter så både guten og ho Kari for langt nedigjennom fjelle. Til sist datt døm ned ved eit stort slott, og guten tok og leidde ho med seg. Nå skjønte ho at han va tå haugfolkom, enda han va både stor og staut. Døm gjekk igjenom mangfoldige rom, som va så vakre at ho Kari æilder hadde trudd det va nogo så vakkert te i verden. Og det va slik musikk at ingen kan tru kå vakkert det va.

Der ba døm ho danse og baud henne både mat og drikke, og bakels kom døm med; det såg ut berre som høvelflis hjå oss; men ho Kari sa tvert nei, og døm fekk ikkje anna ord frå henne hell: “Nei, hells mange takk.”

Den tié ho Kari vart burte, og døm sakna henne på sætern, sende døm bo heim åt gårdé um det. Da foreldré hennar fekk spurt at ho va burte, vart det sorg på døm, måtå; døm trudde ho hadde gått seg burt i fjellé, og døm leitte og gjorde manngard, men det kunn ikkje nytte stort. Så bar døm te åskjønne korleis det hekk i hop, og så henta døm kjørkjeklukkun utu Øyekjørkjun.

Da det tok te ringje, reiste det seg ein gamal mann på slotté; han hadde eitt langt kvitt skjegg, og låg ti ei seng burti ein krok.

“Kast ho ut att!” ropte ‘n så det dundra i bergjé; “bjøillué frå Øyer æi fjellé og skrangla så dæ bryt i skæilla på me.”

Med det såmå kasta døm ho Kari utu slotté att frå eit loft så ho datt ned i ei myr.

Og burte va slotte og heile herlegheité. Døm fann ho att tett frammed sætern, og der gjekk ho på grasbakka og vadde som ti ei myr.

Ho fylgde med folkom som va uppi og leitte etter henne og fekk seg ein hest å rie på heim åt Graven. Men best ho rei, hoppa ho ned tå hesté og sang og dansa nogre underlege dansar; det let så vakkert at døm va mest på gråté, når døm lydde på. Og døm hadde ho lært i huldreslotté sjå haugfolkom,” sa ho.”

“Nå lyt du riktogt fortælja nogo du au, Brit,” sa Anders, som lot til ålegge vinn på at hver og én bidro til underholdningen. “Du kjøm visst i hog ho Mari Kleivmillom, syster åt bestemor dine; og kjøm du i hog ho, så minnist du fel ho fortælde um den gongen ho låg budeie i Valsætern, nordpå Høvringje her,” la han til som en opplysning for oss.

“Det kjøm e væl i hog,” svarte Brit; “og da e og syskjene mine va småe, fortælde ho ofte um det, og kor gong ho tålå um det, så gret ho.

Det va me’ ho va burte, så skull ho upp på Valsætré og væra underbudeie, og ho reiste uppover med kviendom tilé um våren.

Da ho hadde voré der ei stund, kom det uppover ein kar som heitte Gullbrann og skulle hafælla på ei ta di andre sætrom; men han heldt seg på Valsætern og låg der um natté, og glad va ho Marit, for ho va redd tå seg, og folk fanst det ikkje annan sta ‘n. Og til sist vart det nok så at ‘n festa ho, mena e. Så va det ein morgo ho skull løyse kviendé. Ho hadde nettupp gjevé mjòlkeku’n drikke, så den skull få det i seg med ho løyste ungnauté; og da ho hadde løyst døm, la ho seg over bolken og skull te løyse mjòlkekué, som sto og sleikte syrpekakken. Men med di såmå slo kue seg så tullé at ho spratt frampå golve, frauen sto utu kjefté på ‘n, og ho Marit fekk ikkje løyst ho. Men på hi sia åt bolkjé sto det ein stor, fræmon kar og sprikte med fingrom imot henne. Ho vart stygt redd, måta, da ho fekk sjå ein slik furk, sette på dør, og ropte på ‘n Gullbrann, som heldt på hafælle trast neafor. Jau, han kom med ein gong, men han såg ingen. Men kvige va mest tullé, og frauen sto utu kjefté på ‘n.

Til sist fekk han da løyst ho. Men ho Marit var mest frå seg, og det kom seg tå di ho hadde tålå um det trast og ikkje bidd natté over. Han Gullbrann laut følgje henne heim, og for kor bekk ho skull over, vart ho mest vetlaust. Langt um lengje kom ho seg da att; men kor gong ho tålå um det sia, så gret ho.

Så sende døm uppi den rette budeia. Det var ei som heitte Myra-Rønnog, og ho hadde med seg ei døm kalle Gæiln-Kari. Døm meinte at døm skull ikkje vera redde haugfolkom; døm kunn berre koma. Ved den tié hadde det komé budeie åt Lomsætern au. Desse tri jentun fór der og gjætte krytyrom, og va så ville og gælne at det va ikkje måte på di. Døm flaug over alle hauge um somårn og la seg etter å slå i hæl rup-unge, og når døm kom åt Valfjellé, ropte døm på ‘n Trond i Fjellé, og sa han kunn få koma åt døm laurdagskvelden, så skull ‘n få liggje sjå døm. Når døm kom burti Kvennstugu-dalen, ropte døm på ‘n Tjøstol i Bakka, og når døm kom åt ein fjellknatt burtved Sletthø, som heitte Eldførpungen, skreik døm på ‘n Kristoffer Pungjé og sa det såmå ved han.

Når døm hadde stelt frå seg um kveldan, kleiv døm upp på kvehafælla og ropte: “Trond Valfjellé, Kristoffer Eldførpungjé, Tjøstol Åbakka, kom nå, nå ska oss leggje oss!” For desse jentun trudde ikkje det som folk sa, at det va haugfolk te, og at dessa karan budde i fjellom her. Men døm vart var di, ska e tru.

For ein to’sdagskveld langt på hausten – ja det lei så langt at folk va heimattreiste tå sætrom – så hadde jentun gjort frå seg kveld-stelle og sat ved årin, og døm tåla fel um gutan sine, måta. Best det va, fór døré upp, og inn kom det tri småe kare. Ikkje sa døm eitt ord, og ikkje tålå jentun hell, men døm såg døm væl, for karan gjekk der fram og attende på golvé hell satt på benkjom. Døm hadde blåe fotside kjole, store raue augo og lange nåså. Um ei stund gjekk døm; men kvelden etter kom døm att; da tok døm te syne seg meir, og tess reddare vart ho Myra Rønnog og jenta frå Lomsætern. Døm ba Gud hjòlpe seg; men ennå va ikkje ho Gæiln-Kari redd.

Laurdagskvelden va døm ute att, og da heldt døm slikt styr med jentom at det va ikkje måte på di, for det va nogo te kare, så småe døm va. Men så kom det ein skyttar dit, heitte Per Gynt. Han skaut Åbakkjin og slo ihæl ‘n Trond Valfjellé, men Eldførpungjén fór uppigjennom pipa.”

Vi satt litt og talte om hvor ensomt og ødslig jentene har det på fjellet når de, som skikk er på enkelte gårder, blir liggende på seteren med ungfeet til utpå vinteren, for å gi opp fjellfôret og mosen som er sanket inn. Som vi satt slik, kom et par av jentene som hadde gitt seg på hjemveien, tilbake igjen, og fortalte under ustanselig latter at skolemesteren hadde gått seg fast i ein stenrøys nede på vollen og hverken kunne komme opp eller ned.

“E lyt fel hjòlpe ‘om e,” sa Hans; “men e kunn hå hog te å følgje kjøvhesté døkre innåt Uløyhyttun, og sjå etter um døkk fær nogon rein imorgo.”

“Nei, nei, nå mena e dæ æ ende på verden,” sa Brit og lo, “reise du frå ‘n Marit, når skulmestern æ her?”

“Skulmestern æ ikkje meint på fri korkje imorgo hæill iovermorgo; hæin tæinkje førr på å drepa se, når ‘n ha havt ein slik tur som i kvæill; e veit nok kåles ‘n ha dæ, e,” svarte Hans.

“Ja, bekko-de, kæinn du ikkje følgje kløvhesté!” sa Anders; “så følgje e ‘om Tor og karom; dæ kunn nok væra von te e skaut ein rein.”

“Dæ va så dæ,” sa Hans, han dro i vei sammen med Marit for å hjelpe skolemesteren.

Vi trakk benkene frem til peisen, laget oss leier av jakttasker, skrepper og kapper, og lå snart efter i trygg søvn.

De to dro i vei, og da de hadde reist i noen dager, kom de i en stor skog; der satte de seg til å hvile, og skulle få seg mat av nisten de hadde med, for de var både trette og sultne. Som de satt der, kom det en gammel kjerring opp gjennom en tue og ba om litt mat; hun var så gammel og skrøpelig at hun jevnet på munnen og hakket med hodet og måtte stave seg fram; hun hadde ikke hatt brødsmulen i sin munn på hundre år, sa hun. Men guttene lo bare og åt, og sa at når hun ikke hadde livnært seg så lenge, så holdt hun nok ut resten, om hun ikke skulle ete opp matsmulene for dem; de hadde lite niste og ingenting å miste.

Da de hadde spist seg gode og mette og hvilt, la de i veien igjen, og langt om lenge kom de til kongsgården; der fikk de tjeneste begge to.

En stund etter de hadde reist hjemmefra, sanket Askeladden i hop de smulene som brødrene hans hadde vraket, og la dem i den vesle nisteskreppen sin, og tok med den gamle børsa som det ikke var lås på, for han tenkte den kunne alltid være god å ha på veien; så gikk han av gårde. Da han hadde gått i noen dager, kom han også inn i den store skogen som brødrene hans hadde reist igjennom, og da han ble trett og sulten, satte han seg under et tre og ville hvile seg og få seg litt i livet; men han hadde øynene med seg, og mens han tok opp nisteskreppen, fikk han se det hang et skilderi på et tre, og på det var det malt en ung jomfru eller en prinsesse, som han syntes var så deilig at han ikke kunne ta øynene sine fra det. Han glemte både maten og skreppen og tok ned skilderiet og lå og ni-glante på det. Rett som det var, kom den gamle kjerringa opp gjennom tua, jevnet på munnen og hakket med hodet og stavet seg fram, og så ba hun om litt mat, for hun hadde ikke hatt brødsmulen i sin munn på hundre år, sa hun.

“Det kan være på tide du får litt å leve av da, gamlemor,” sa gutten, og ga henne av de brødsmulene han hadde. Kjerringa sa det var ikke noen som hadde kalt henne mor på hundre år, og hun skulle nok gjøre ham et morsstykke igjen, sa hun. Hun ga ham et grått ullgarnsnøste, som han bare skulle trille foran seg, så kom han dit han selv ville; men skilderiet sa hun han ikke skulle vøre; han kom bare i ulykke for det. Askeladden syntes at alt var godt og vel; men skilderiet ville han ikke være foruten; så tok han det under armen og trillet ullgarnsnøstet foran seg, og det varte ikke lenge før han kom til kongsgården, der brødrene hans tjente. Der ba han også om tjeneste. De svarte at de hadde ikke bruk for ham, for de hadde nylig fått to tjenestegutter; men han ba så vakkert, og til sist skulle han da få lov å være hos stallmesteren og bli opplært til å stelle hestene. Det ville Askeladden gjerne; for hester likte han godt, og han var både flink og flittig, så han lærte snart å stulle og stelle dem, og det varte ikke lenge før alle i kongsgården holdt av ham; men hver stund han hadde til overs, var han oppe og så på skilderiet; for det hadde han hengt i en krok på stalltrevet.

Brødrene hans var late og dovne; derfor fikk de ofte vondord og hugg, og da de så det gikk Askeladden bedre enn dem selv, ble de avindsyke på ham, og sa til stallmesteren at han var en avgudsdyrker; han ba til et billede og ikke til Vårherre. Enda stallmesteren tykte vel om gutten, var det ikke lenge før han sa det til kongen. Men kongen bare hekset og bet etter ham; han var nå sturen og sørgmodig støtt, for døtrene hans var røvet av et troll; men så lenge tutet de i ørene på kongen, at han ville ha greie på hva det var gutten hadde for seg. Da han kom opp på stalltrevet og fikk se skilderiet, så var det den yngste datteren hans som var malt på det. Men da brødrene til Askeladden høre det, var de straks ferdige og sa til stallmesteren: “Dersom bror vår ville, har han sagt seg god for å skaffe kongen igjen datter hans.” En kan nok vite det var ikke lenge før stallmesteren gikk til kongen med det, og da kongen hørte det, ropte han på Askeladden og sa: “Brødrene dine sier at du kan skaffe igjen datter mi, og nå skal du gjøre det.” Askeladden svarte han hadde aldri visst det var kongens datter, før kongen sa det selv, og kunne han frelse henne og hente henne, så skulle han visst gjøre sitt beste; men to dager måtte han ha til å områ seg og ruste seg på. Det skulle han få.

Gutten tok fram det grå ullgarnsnøstet og kastet i veien, og det trillet foran, og han gikk etter, til han kom til den gamle kjerringa som han hadde fått det av. Henne spurte han hva han skulle gjøre, og hun sa han skulle ta med den gamle børsa si, og tre hundre kasser med spiker og hesteskosøm, og tre hundre tønner bygg og tre hundre okseskrotter, og trille nøstet i veien, til han møtte en korp og en trollunge, så kom han nok fram; for de to var av slekta hennes. Ja, gutten gjorde som hun sa; han gikk innom i kongsgården og tok den gamle børsa si, og ba kongen om spiker, kjøtt og flesk, og hester og gutten og kjøredoning til å få det fram med. Kongen syntes det var mye forlangt; men når han kunne skaffe igjen datteren, skulle han få alt han ville kreve, om det så var halve riket, sa han.

Da gutten hadde rustet seg, trillet han nøstet i veien igjen og han hadde ikke gått mange dagene, før han kom til et høyt berg; der satt det en korp oppe i en furu. Askeladden gikk til han kom tett innunder, og la til åsikte og peke med børsa. “Nei, skyt ikke, skyt ikke meg, så skal jeg hjelpe deg,” skrek korpen. “Jeg har aldri hørt noen har kytt av korpesteik,” sa gutten, “og siden du er så nødig om livet ditt, så kan jeg gjerne spare deg.” Så kastet han børsa, og korpen kom flygende ned og sa: “Her oppe på dette fjellet går det en trollunge som har tullet seg bort, så han ikke kan komme ned igjen; jeg skal hjelpe deg opp, så kan du få følge ungen hjem og få deg en lønn som du vel kan trenge. Når du kommer dit, byr trollet deg alt det gildeste han har, men det skal du ikke vøre, du skal ikke ta noe annet enn det vesle grå eselet som står bakom stalldøren.”

Så tok korpen gutten på ryggen og fløy opp på berget med ham og satte ham der. Da han kom et stykke innover, hørte han trollungen kvinket og bar seg ille for han ikke kunne komme ned igjen; gutten talte nokså vel med ham; de ble venner og vel forlikt, og han tok seg på å hjelpe ham ned, og så skulle han følge trollungen hjem i trollgården, så han ikke skulle tulle seg bort på hjemveien. Så gikk de til korpen, og han tok dem på ryggen begge to og bar dem like til bergtrollet.

Da trollet fikk se igjen ungen sin, ble han så glad at han glemte seg selv, og sa til gutten han kunne følge med inn og ta hva han ville, for det han hadde frelst sønnen hans; han bød ham både gull og sølv og alt det som rart og dyrt var; men gutten sa han helst ville ha seg en hest. Ja, han skulle få hest da, sa trollet, og så bar det til stallen med dem. Der var det fullt av de gildeste hester, de skinte både som sol og måne; men gutten syntes de var for store til ham alle i hop. Så gløttet han bakom stalldøren, og så fikk han se det vesle grå eselet som sto der. “Det vil jeg ha,” sa han, “det er min like; detter jeg av, så er jeg ikke lenger fra bakken enn som så.” Trollet ville nødig miste eselet, men siden han hadde sagt det, måtte han stå ved det. Så fikk gutten eselet med sâl og biksel og alt det som til hørte, og så fór han avsted.

De reiste gjennom skog og mark, over fjell og vide heier. Da de hadde reist lenger enn langt, spurte eselet om gutten så noe. “Nei, jeg ser ikke annet enn et høyt berg som det blåner i,” sa gutten. “Ja, det berget skal vi igjennom,” sa eselet. “Skal tro det?” sa gutten. Da de var ved berget, kom det farende mot dem en enhjørning som om den ville ete dem levende. “Nå tror jeg mest jeg blir redd,” sa gutten. “Å inte,” sa eselet; “less av et par snes okseskrotter og be den bore hull og bryte vei gjennom berget,” sa det. Gutten så gjorde. Da enhjørningen hadde fått metta si, lovte de den et par snes slaktede svin, om den ville gå foran og bore hull i berget, så de kom igjennom. Da den hørte det, boret den hull og brøt vei gjennom berget så fort at de hadde nok med å følge den, og da den var ferdig med det, kastet de av et par snes svineskrotter til den.

Da de var kommet vel fra dette, reiste de langt bort gjennom landene, og så kom de gjennom skog og mark, over fjell og ville heier igjen. “Ser du noe nå?” spurte eselet. “Nå ser jeg ikke annet enn himmel og ville fjell,” sa gutten. Så reiste de langt og lenger enn langt, og da de kom høyere opp, ble fjellet jevnere og flatere, så de kunne se videre omkring seg. “Ser du noe nå?” sa eselet. “Ja, jeg ser noe langt, langt borte,” sa gutten; “det glitrer og skinner som en liten stjerne.” “Den er nok ikke så liten enda,” sa eselet. Da de hadde reiste langt og lenger enn langt igjen, spurte det: “Ser du noe nå?” – “Ja, nå ser jeg noe langt borte; det skinner som en måne,” sa gutten. “Det er ingen måne,” sa eselet; “det er sølvslottet vi skal til,” sa det. “Når vi kommer dit, ligger det tre drager på vakt ved porten; de har ikke vært våkne på hundre år, så det har grodd mose på øynene på dem.” – “Jeg mener mest jeg blir redd dem, jeg,” sa gutten. “Å inte,” sa eselet; “du får vekke den yngste og kaste i ham et par snes okseskrotter og slaktesvin, så snakker han nok til de andre to, så du kommer inn i slottet.”

De reiste langt og lenger enn langt, før de kom fram til slottet; men da de kom dit, var det både stort og gildt, og alt det de så, var støpt av sølv, og utenfor porten lå dragene og stengte så ingen kunne komme inn; men de hadde hatt det stilt og rolig og ikke vært mye brydd på vakten sin, for de var så moseløpne at ikke noen kunne se hva de var gjort av, og bortmed sidene på dem tok det til å gro småskog mellom mosetuene. Gutten vekket den minste av dem, og den til å gni øynene sine og kare vekk mosedottene. Da dragen fikk se det var folk, kom den imot ham med gapet på vid vegg, men da sto gutten ferdig og kastet i den okseskrotter og slengte i den svin, til den hadde fått metta og ble litt rimelig å snakke med. Gutten ba at den skulle vekke de andre og be dem flytte seg unna, så han kunne komme inn i slottet. Men det torde og ville den ikke, sa dragen i førstningen, for de hadde ikke vært våkne og ikke smakt mat på hundre år; den var redd de skulle fare i ørska og somle i seg både levende og dødt. Gutten mente, det hadde ikke noen nød, for de kunne legge igjen en hundre okseskrotter og en hundre slaktesvin og reise unna et stykke, så kunne de vel få metta si og samle seg, til de kom tilbake igjen. Ja, det ville dragen også, og så gjorde de så; men før dragene ble riktig våkne og fikk mosen av øynene på seg, fór de omkring og ørsket og glefset både etter likt og ulikt, og den yngste dragen hadde nok med å hytte seg for dem, til de hadde fått været av kjøttet. Da slukte de ned hele okser og svineskrotter, og åt til de var mette; siden ble de nokså spake og godlyndte og slapp gutten imellom seg inn i slottet. Der var det så gildt at han aldri hadde trodd det kunne være så gildt noen steds; men det var ødt for folk, for han gikk fra det ene rommet til det andre og lukket på alle dørene, men han så ingen. Jo til sist så gløttet han inn gjennom døren til et kammers han ikke hadde sett før; der inne satt det en prinsesse og spant, og hun ble glad og sæl da hun fikk se ham. “Nei, nei, tør det komme kristne folk hit?” ropte hun. “Men det er nok best du går igjen ellers kunne trollet drepe deg; for her bor et troll med tre hoder.” Gutten mente på det han flyttet seg ikke om trollet så hadde sju. Da prinsessen hørte det, ville hun han skulle friste om han kunne svinge det store rustne sverdet som hang bak døren; nei, han kunne ikke svinge det, han kunne ikke lette det engang. “Ja,” sa prinsessen, “når du ikke orker det, så får du ta deg en slurk av den flasken som henger ved siden, for det gjør trollet når han skal ut og bruke det.” Gutten tok seg et par slurker; så kunne han svinge sverdet som det var en bakstefløy.

Rett som det var, kom trollet susende. “Hu, her lukter så kristen mannlukt!” skrek det. “Det gjør så,” sa gutten; “men du har ikke bo å blåse i nesa for det; du skal ikke lenge ha vondt av den lukten,” sa han, og så hugg han alle hodene av det.

Prinsessen ble så glad som hun skulle fått noe godt. Men da det led på litt, ble hun sturen; for hun lengtet etter søster sin, som var røvet av et troll med seks hoder, og bodde på et slott av gull, tre hundre mil bortenfor verdens ende. Gutten mente det ikke var verre det; han kunne hente både prinsessen og slottet, og så tok han sverdet og krukken, satte seg på eselet, og ba dragene følge med og frakte kjøttet og flesket og spikerne han hadde.

Da de hadde vært på veien en stund, og reist langt, langt bortover, både land og strand, så sa eselet en dag: “Ser du noe?” “Jeg ser ikke annet enn land og vann og himmel og høye hamrer,” sa gutten. Så reiste de langt og lenger enn langt. “Ser du noe nå?” sa eselet. Ja, da han hadde sett seg vel for, så han noe langt, langt borte; det skinte som en liten stjerne, sa gutten. “Det blir nok større,” sa eselet. Da de hadde reist et langt stykke igjen spurte det: “Ser du noe nå?” “Nå ser jeg det skinner som en måne,” sa gutten. “Ja ja,” sa eselet. Da de hadde reist langt og lenger enn langt, bortover land og strand, over haug og hei igjen, spurte eselet: “Ser du noe nå?” “Nå synes jeg det skinner mest som sola,” sa gutten. “Ja, det er gullslottet vi skal til,” sa eselet; “men utenfor ligger en linnorm som stenger for veien og holder vakt.” “Jeg mener jeg blir redd den,” sa gutten. “Å inte,” sa eselet; “vi får bryte over den kvistelag og legge imellom flo’er av hesteskosøm og tenne varme på, så blir vi vel kvitt den.” Langt om lenge kom de bort imot der slottet hang; men linnormen lå fremfor og stengte for veien dit. Så ga gutten dragene et godt mål med okse- og svineskrotter for at de skulle hjelpe ham, og de brøt over den en flo kvist og en flo spiker og hesteskosøm, til de hadde brukt opp de tre hundre kassene som de hadde, og da det var gjort, satte de varme på og brente opp linnormen lys levende.

Da de var ferdige med den, fløy den ene dragen under og lettet slottet opp, og de to andre fór høyt til værs og løste ut lenkekrokene som det hang i, og så satte de det ned på marken. Da det var gjort, gikk gutten inn, og her var det enda gildere enn i sølvslottet, men folk så han ikke før han kom inn i det innerste rommet; der lå prinsessen på en gullseng. Hun sov så hardt som hun skulle være død, men det var hun ikke, enda han ikke var kar for å vekke henne, for hun var rød og hvit som melk og blod. Best som gutten sto og så på henne, kom trollet farende. Ikke før hadde det fått det første hodet inn gjennom døren, så skrek det: “Huff, her lukter så kristen mannlukt!” “Kanskje,” sa gutten; “men du har ikke bo å blåse så hardt i nesa for det; du skal ikke lenge ha vondt av den,” sa han; og så hugg han alle hodene av det, som de satt på kålstilker. Så tok dragene gullslottet på ryggen og fór hjem med det – de var ikke lenge om veien, skal jeg tro -og satte det ved siden av sølvslottet, så det skinte både vidt og bredt.

Da prinsessen fra sølvslottet kom til vinduet om morgenen og fikk se det, ble hun så glad at hun sprang over i gullslottet straks på timen; men da hun fikk se søster sin som lå og sov som hun var død, sa hun til gutten at de kunne ikke få liv i henne før de fikk dødsens og livsens vann, og det sto i to brønner på begge sider av et gullslott som hang i luften ni hundre mil bortenfor verdens ende, og der bodde den tredje søsteren. Ja, det var ikke annen råd, mente gutten, han fikk hente det også, og det var ikke lenge før han var på veien. Så reiste han langt og lenger enn langt, gjennom mange riker, gjennom mark og skog, over fjell og fjære, over berg og båre. Til sist kom han til verdens ende, og enda reiste han både langt og lenge, over hei og haug og høye hamrer. “Ser du noe?” sa eselet en dag. “Jeg ser ikke annet enn himmel og jord,” sa gutten. “Ser du noe nå?” sa eselet, da det led om noen dager. “Ja, nå synes jeg jeg skimter noe høyt oppe og langt borte, liksom en liten stjerne,” sa gutten. “Det er nok ikke så lite enda,” sa eselet. Da de hadde reist en stund igjen, spurte det: “Ser du noe nå?” “Ja, nå tykker jeg det skinner som en måne.” “Jaså,” sa eselet. Så reiste de i noen dager til. “Ser du noe nå?” spurte eselet. “Ja, nå skinner det som sola,” svarte gutten. “Dit skal vi,” sa eselet; “det er gullslottet som henger i luften. Der bor en prinsesse som er røvet av et troll med ni hoder; men alle de ville dyr som i verden er, ligger på vakt og stenger for veien dit,” sa eselet. “Huff, jeg mener mest jeg blir redd nå!” sa gutten. “Å inte,” sa eselet. Og så sa det at det ikke hadde noen fare når han ikke ga seg til å stanse der, men reiste så snart han hadde fylt krukkene sine med vannet; for det var ikke fremkommelig mer enn én time om dagen, og det var høgstdags; men var han ikke kar til å bli ferdig i den tiden og komme unna, så rev de ham i tusen stykker. Ja, det skulle han gjøre, sa gutten; han skulle nok ikke bie for lenge.

Klokken tolv kom de fram. Da lå alle de ville og vonde dyr som til var, som en gard utenfor porten og på to sider av veien; men de sov som stokk og stein, og det var ikke ett av dem som leet på labben engang. Gutten gikk imellom dem og aktet seg vel, så han hverken trådde på tærne eller rumpetippene av dem, og fylte krukkene sine med livets og dødens vann, og mens han gjorde det, så han på slottet, som var støpt av blanke gullet. Det var det gildeste han hadde sett, og han mente det måtte være enda gildere innvendig. “Pytt, jeg har tiden for meg,” tenkte Askeladden, “jeg kan alltid se meg om en halv times tid,” og så lukket han opp og gikk inn. Men der var det gildere enn gildt; han gikk fra den ene staselige stuen til den andre; det var så det lavde av gull og perler og alt det dyreste som til var. Folk fantes der ikke. Men til sist kom han inn i et kammers; der lå en prinsesse og sov på en gullseng igjen, som hun var død; men hun var så gild som den gildeste dronning, og rød og hvit som blod og sne, og så vakker at han aldri hadde sett noe som var så vakkert, uten skilderiet hennes; for det var hun som var skildret der. Gutten glemte både vannet han skulle hente, og dyrene og hele slottet, og så bare på prinsessen, og syntes han aldri kunne bli mett av å se på henne; men hun sov som en død, og han var ikke god for å få henne våken.

Da det led mot kvelden, kom trollet susende, og ramlet og smelte i porter og dører så det braket i hele slottet. “Huff, her lukter så kristen mannlukt!” sa det, og stakk det første hodet inn av døren og været. “Det tør nok hende,” sa gutten; “men du har ikke bo å blåse så belgen revner, for det; du skal ikke lenge ha vondt av den lukten,” sa han, og dermed så hugg han alle hodene av det. Men da han var ferdig, var han så trett at han ikke kunne holde øynene åpne. Så la han seg på sengen ved siden av prinsessen, og hun sov både natten og dagen, som hun aldri skulle våkne; men ved midnattstid var hun våken et øyeblikk, og da sa hun til ham at han hadde frelst henne; men hun måtte være der i tre år til; kom hun ikke hjem da, fikk han komme og hente henne.

Han våknet først da klokken gikk til ett andre dagen, og hørte at eselet tok til å skrike og låte så ille, og så tenkte han det var vel best han ga seg på hjemveien; men først klipte han et spuns ut av kjolen til prinsessen og tok med seg. Men hvordan det var eller ikke, så hadde han druntet der så lenge at dyrene tok på å våkne og ruske på seg, og da han var kommet opp på eselet, kringrente de ham, så han syntes det så rent spøkelig ut. Men eselet sa han skulle skvette på dem noen dråper av dødens vann. Det gjorde han, og så styrtet de på flekken og rørte ikke en lem mer. Mens de var på hjemveien, sa eselet til gutten: “Når du nå kommer til ære og herlighet, skal du se du glemmer meg, og det jeg har gjort for deg, så jeg kommer på knærne av sult.” Nei, det skulle aldri skje, mente gutten. Da han kom hjem til prinsessen med livsvannet, skvettet hun noen dråper på søster sin, så hun våknet, og så ble det glede og herlighet, det kan en vel vite.

Så reiste de hjem til kongen, og han var også blid og glad for det han hadde fått dem igjen; men han gikk og stundet og stundet etter at det skulle være slutt på de tre årene, til den yngste datteren skulle komme. Gutten som hadde hentet dem, gjorde han til en mektig mann, så han ble den første i landet nest kongen. Men det var mange som var avindsyke for det han var blitt slik en storkar, og så var det én – han hette enda Ridder Rød – som de sa ville ha den eldste prinsessen; han fikk henne til å skvette på gutten litt av dødens vann, så han sovnet.

Da de tre årene var omme, og det led et stykke ut i det fjerde, kom det seilende et fremmed krigsskip, og på det var den tredje søsteren, og hun hadde med seg et tre års gammelt barn. Hun skikket bud opp til kongsgården og sa at hun ville ikke sette sin fot på land, før de sendte den som hadde vært på gullslottet og frelst henne. Så sendte de en av de høyeste der i kongsgården, og da han kom på skipet til prinsessen, strøk han hatten av og bukket og krøket seg.

“Kan det være din far, sønn min?” sa prinsessen til barnet, som lekte med et gulleple. “Nei, min far kryper ikke som en ostemakk,” sa guttungen. Så sendte de én til av samme slaget, og det var Ridder Rød. Men det gikk ikke bedre med ham enn med den første, og prinsessen sendte bud med ham, at skikket de ikke den rette, så skulle det gå dem ille. Da de hørte det, måtte de vekke gutten med livsens vann, og så gikk han ned på skipet til prinsessen; men han bukket ikke for mye på seg, skal jeg tro; han bare nikket på hodet og tok fram spunset han hadde klipt ut av kjolen hennes på gullslottet. “Der er far min,” ropte gutten og ga ham gulleplet han lekte med. Så ble det stor herlighet over hele riket, og den gamle kongen var den gladeste av dem alle, for det han hadde fått igjen kjæleungen sin. Da det kom for dagen, det som Ridder Rød og den eldste prinsessen hadde gjort ved gutten, ville kongen at de skulle rulles i hver sin spikertønne; men Askeladden og den yngste prinsessen ba for dem, og så slapp de.

Da de skulle til å ture bryllup i kongsgården, så var det en dag gutten sto og så ut igjennom vinduet, – det var på vårsiden dette, de skulle til åslippe ut hestene og buskapen, og den siste som kom ut av stallen, var eselet; men det var så utsveltet at det kom på knærne ut gjennom stalldøren. Da ble han så ille ved, for det han hadde glemt det, at han gikk ned og ikke visste hva godt han ville gjøre; men eselet sa det beste han kunne gjøre, var å hugge hodet av det. Det ville han nødig; men eselet ba så vakkert at han måtte gjøre det til slutt, og i det samme hodet falt på tråkka, var det slutt med trollhammen som var kastet på det, og der sto den vakreste prins som noen ville se. Han fikk den andre prinsessen, og så turte de bryllup så det hørtes og spurtes over syv kongeriker.

Så bygde de bo,
så lappet de sko,
så fikk de småprinser
i hver eneste ro.

Langt om lenge hadde han Per fått høre at kongen ville ha gjeter til ågjete harene sine, og så sa han til faren at han ville dit, det kunne være passe til ham, for han ville ikke tjene noen ringere mann enn kongen sjøl, sa han. Kallen mente det at det nok kunne være arbeid som høvde bedre til ham; for den som skulle gjete haren, fikk være leug og lett og ikke noen daustokk, og når harene tok til å skjerpe og flyge, så ble det annen dans, enn å rusle stuemellom.

Ja, det fikk ikke hjelpe, han Per ville dit og han skulle dit; så tok han skreppen på nakken og labbet nedover bakken, og da han hadde gått langt og lenger enn langt, kom han til en gammel kjerring, som hadde fått nesen sin klemt fast i en vedkubbe, og da han så hvordan hun rykket og slet for åkomme løs, ga han seg til å storle.

“Stå ikke der og glis,” sa kjerringa, “men kom og hjelp en gammal krok; jeg skulle knerte sund litt ved, så fikk jeg nesa mi nedi her, og så har jeg stått og rykt og slitt og ikke smakt matsmulen på hundre år,” sa hun.

Men enda mer lo han Per, han syntes bare det var moro, og sa at når hun hadde stått slik i hundre år, kunne hun alltids holde ut i hundre til.

Da han kom til kongsgården, tok de ham til gjeter med én gang; det var ikke vondt om tjeneste der, og god niste og god lønn skulle han ha, og kanskje kongsdatteren på kjøpet; men om det kom bort en eneste av kongens harer, skulle de skjære tre røde remmer av ryggen hans og kaste ham i ormegården.

Så lenge Per var i fegata og heimehagen, hadde han alle harene i én flokk; men da det led på dagen, og de kom opp i skogen, tok de til å skjene og fly over alle åsene. Per satte etter og rente på spreng, så lenge han kunne skjønne han hadde én igjen, og da den siste var borte, var han nesten sprengt; siden så han ikke mer til dem.

Utpå ettermiddagen tok han til å rusle på hjemveien, og sto og kope og kopte etter dem i grinda. Å nei, det kom ingen harer; men da han kom hjem til kongsgården om kvelden, sto kongen ferdig med kniven, og tok og skar tre røde remmer av ryggen på ham, strødde pepper og salt i og kastet ham i ormegården.

Om en stund ville han Pål i veien og gjete harene til kongen. Kallen sa det samme til ham, og enda til mer; men han måtte av gårde og han ville av gårde, det var ingen råd for det, og det gikk hverken verre eller bedre med ham enn det hadde gått med han Per. Kjerringa sto der og rykket og slet med nesen i vedkubben, og han lo og syntes det bare var moro, og lot henne stå der og hakke. Tjeneste fikk han på timen, det var ikke nei til det. Men harene skjente fra ham bort over alle haugene, enda han sprengfløy, så han peste og bar seg som en buhund i solsteik. Og da han kom hareløs til kongsgården om kvelden, sto kongen ferdig med kniven på tråkka, og tok og skar de tre brede røde remmene av ryggen på ham og strødde pepper og salt i, og så i ormegården med ham.

Da det led en stund, ville Askeladden i veien og gjete kongens harer, og det sa han til kallen, han syntes det kunne være slikt høvelig arbeid for ham å fare i skog og mark og bortetter jordbærbråtene og reke etter en flokk harer, og ligge og sove og late seg i solbakkene stundomtil.

Kallen mente at det nok kunne være arbeid som høvde bedre for ham; gikk det ikke verre, så gikk det visst ikke bedre med ham enn det hadde gått med brødrene hans; den som skulle gjete kongens harer, fikk ikke dra seg som en daustokk med blyladder på, eller som en lus på en tjærekost; og når de tok til å skjene i solbakkene, ble det minst likså ille som å fange lopper med votter på; den som skulle slippe fra det med hel rygg, fikk være mer enn leug og lett, og fly måtte han verre enn et tørt skinn og en fugleving.

Ja, det fikk ikke hjelpe, sa Espen Askeladd; han ville til kongsgården og tjene kongen, for noen ringere mann ville han ikke tjene, sa han, og harene skulle han nok gjete, de kunne vel ikke være stort verre enn geita og kalven. Så tok Askeladden skreppen på nakken og labbet nedover bakken.

Da han hadde gått langt og lenger enn langt, så han tok til å bli riktig sulten, kom han til den gamle kjerringa som sto med nesen i vedkubben og rykket og slet og ville løs.

“God dag, gamlemor,” sa Askeladden; “står du her og bryner nesa di, din stakkars krok du er?” sa han.

“Nå har ingen kalt meg mor på hundre år,” sa kjerringa; “men kom nå og hjelp meg løs, og gi meg så litt å leve av, for jeg har ikke hatt mat i munnen i all den tiden; så skal jeg gjøre deg et morsstykke igjen,” sa hun.

Ja, han syntes nok hun skulle trenge til både mat og drikke da, sa Espen Askeladd.

Så kløvde han kubben for henne, så hun fikk ut nesen av vedsprunga, og satte seg til å ete og delte med henne, og kjerringa hadde god mathug, det kan en nok vite, så hun ble ved brorparten av nisten.

Da de var ferdige med det, ga hun Askeladden en pipe, som var slik at når han blåste i den ene enden, så spredde det seg til alle kanter, det som han ville ha bort, og når han blåste i den andre, så sanket det seg i hop igjen; og om pipa ble borte eller kom fra ham, så fikk han den igjen, bare han ønsket den tilbake. “Det var mye til pipe,” tenkte Espen Askeladd.

Da han kom til kongsgården, tok de ham til gjeter med én gang, det var ikke vondt om tjeneste der, og kost og lønn skulle han ha, og var han kar til å gjæte kongens harer så ingen kom bort, skulle han kanskje få kongsdatteren også; men kom det bort noen av dem, om det så ikke var mer enn en hareunge, skulle de skjære tre røde remmer av ryggen hans, og kongen var så sikker på det at han gikk bort og brynte kniven med det samme.

Det skulle være en smal sak å gjete disse harene, mente Espen Askeladd; for når de gikk ut, var de mest så tamme som en saueflokk. Og så lenge han var i fegata og i heimehagen, hadde han dem også i flokk og følge, men da de kom opp under skogåsen, og det led til middag, så solen tok til å brenne og skinne, i bråter og lier, tok de på å skjerpe og skjene bort mellom alle haugene.

“Eia mei da! hei, vil du gå!” skrek Espen Askeladd og blåste i den ene enden av pipa, så de fór til alle verdens kanter, og borte var de. Men da han kom fram på en gammel kølabonn, så blåste han i den andre enden på pipa, og før han visste ordet av det, var harene der og sto i rad og rekke, så han kunne se dem over som en tropp soldater på en ekserserplass. “Det var mye til pipe,” tenkte Espen Askeladd. Så la han seg til å sove borti en solbakke, og harene skjente og skjøtte seg selv til kveldstid; så blåste han dem sammen igjen, og kom fram til kongsgården med dem som med en saueflokk.

Kongen og dronningen, og prinsessen med, de sto i svalen og undres på hva dette var for en kar, som gjette harene så han kom hjem med dem igjen, og kongen talte og talte dem, og pekte med fingeren og talte dem igjen, men det var ikke borte så mye som en hareunge engang. “Det var gutt det!” sa prinsessen.

Neste dagen fór han til skogs og skulle gjete igjen. Men som han lå og latet seg i en jordbærbråte, sendte de stuepiken i kongsgården bort til ham; hun skulle se til å få greie på hvordan det gikk til at han var kar for å gjete kongens harer så vel.

Ja, han tok fram pipa og viste henne, og så blåste han i den ene enden, så de fór som en vind bort over alle hauger og åser, og så blåste han i den andre, så de kom travende hjem på bråten og sto på rekke og rad igjen.

Det var en artig pipe, syntes stuepiken; hun skulle gjerne gi hundre daler for den, om han ville selge den, sa hun.

“Ja, det er mye til pipe,” sa Espen Askeladd; for penger var den ikke til fals, men ville hun gi ham de hundre dalerne og en kyss for hver daler, så skulle hun få den, sa han.

Ja da, det skulle hun gjerne gjøre; hun skulle gjerne gi ham to for hver daler, og takk til.

Så fikk hun pipa. Men da hun kom fram til kongsgården, var pipa vekk, for Espen Askeladd hadde ønsket den til seg igjen, og da det led til kvelds, kom han hjem med harene sine som med en annen saueflokk, og alt det kongen talte og pekte, så hjalp det ikke, det manglet ikke et hår.

Den tredje dagen han gjette, sendte de prinsessen i veien, for at hun skulle få fra ham pipa. Hun gjorde seg blid som en lerke, og så bød hun ham to hundre daler, om han ville selge henne pipa og si henne hvordan hun skulle bære seg at for å få den vel hjem med seg.

“Ja, det er mye til pipe,” sa Espen Askeladd; og den var ikke til fals, sa han; men det var det samme, han fikk gjøre det for hennes skyld, ville hun gi ham to hundre daler og en kyss på kjøpet for hver daler, så skulle hun få pipa, og ville hun bli ved den, fikk hun passe vel på den, det var hennes sak det.

Det var høy pris på den harepipa, syntes prinsessen, og hun kvidde seg liksom for å gi ham kyssene; men siden det var i skogen, så ingen så eller hørte det, så fikk det skure, for pipa måtte hun ha, sa hun. Og da Espen Askeladd hadde fått det han skulle ha, så fikk hun pipa, og hun gikk og holdt og klemte på den hele veien; men da hun kom til kongsgården og skulle vise den fram, var den borte mellom fingrene på henne.

Neste dag ville dronningen selv i veien og få fra ham pipa, og hun mente nok hun skulle få den med seg hjem også.

Hun var mer knipen på skillingen hun, og bød ikke mer enn femti daler, men hun måtte legge på så det ble tre hundre. Askeladden sa det var mye til pipe, og det var rent skambud, men for hennes skyld fikk det være det samme; ville hun gi ham tre hundre daler og en smellkyss på kjøpet for hver daler, så fikk hun ha den. Det fikk han velmålt, for på det slaget var hun ikke så pruten.

Da hun hadde fått pipa, både bandt hun den fast og gjemte den vel attpå; men det gikk ikke henne det granne bedre enn de andre, for da hun skulle ta den fram, var pipa borte, og om kvelden kom Espen Askeladd drivende med kongens harer som med en tam saueflokk.

“Det var skrap alt i hop,” sa kongen; “jeg får nok i veien sjøl, skal vi få fra ‘n denne skarvepipa; det blir nok ikke annen råd, kan jeg skjønne.” Og da Espen Askeladd var kommet vel til skogs med harene den neste dagen, så strøk kongen etter og fant ham i den samme solbakken der kvinnfolkene hadde vært i kastelag med ham.

Ja, de var fine venner og vel forlikt, og Espen viste ham pipa og blåste både i den ene og i den andre enden på den, og kongen syntes det var en artig pipe, og ville endelig kjøpe den, om han så skulle gi tusen daler for pipa.

“Ja, det er mye til pipe det,” sa Espen Askeladd, “men for penger er den ikke til fals,” sa han; “men ser du den hvite hoppa der, som går nedi myra bakved den store furua?” sa han og pekte bort i skogen.

“Ja, det er min egen hest, det er Kvita det,” sa kongen; den var han god for å kjenne selv.

“Ja, vil du gi meg tusen daler og kysse Kvita, så skal du få pipa mi.”

“Er den ikke til fals for noen annen pris?” sa kongen.

“Nei, den er ikke det,” sa Espen.

“Ja, men jeg får vel lov å legge silkelommetørkleet mitt imellom?” sa kongen.

Det kunne han få lov til, og så fikk han pipa og la den i pengepungen sin, og den stakk han i lommen og knappet klaffen vel til, og så strøk han avsted hjemover; men da han kom til kongsgården og ville ta fram pipa, var det ikke likere med ham enn med kvinnfolkene, han hadde ikke mer pipe han enn de hadde; og Espen Askeladd kom drivende hjem med hareflokken, og det manglet ikke et hår.

Kongen var både hatsk og harm, for det Askeladden hadde narret dem alle sammen og snytt ham for pipa også, og nå skulle han miste livet, det var ikke noe å spørre om; og dronningen sa det samme, det var best å rette slik en fark på fersk gjerning.

Espen mente det, at det hverken var rett eller riktig, for han hadde ikke gjort annet enn det de hadde sagt han skulle gjøre, og så hadde han verget ryggen og livet sitt så godt han kunne.

Så sa kongen at det fikk være det samme: var han god for å juge det store bryggekaret så fullt at det rant over, så skulle han frelse livet.

Det var hverken noe langt eller vanskelig arbeid det, det trodde han seg vel til, sa Espen Askeladd. Og så tok han på å fortelle hvordan det hadde gått med ham fra førsten av; han fortalte om kjerringa med nesen i vedkubben, og rett som det var, så sa han: “jeg må noe juge i hop, skal karet bli fullt”; så talte han om pipa han fikk, og om stuepiken, som kom til ham og ville kjøpe den for hundre daler, og om alle kyssene hun måtte gi attpå borte i skogbakken; og så talte han om prinsessen, hvordan hun kom til ham og kysset ham så vel for pipa, for det ingen så eller hørte det, borte i skogen – “jeg må noe juge i hop, skal karet bli fullt,” sa Espen Askeladd; så talte han om dronningen, hvor nøye hun var på skillingen, og hvor flongs hun var med smellkyss – “jeg må noe juge i hop, skal karet bli fullt,” sa Espen Askeladden.

“Nå synes jeg det er temmelig fullt, jeg,” sa kongen.

“Å inte,” sa dronningen.

Så tok han på å tale om at kongen kom til ham, og om den kvite hoppa som gikk nedi myra – og dersom han ville ha pipa, så fikk han – så fikk han -”ja, med forlov, jeg må noe juge i hop, skal karet bli fullt,” sa Espen Askeladd.

“Holdt, holdt, det er fullt, gutt!” skrek kongen; “ser du ikke at det flømmer over!”

Så syntes kongen og dronningen at det var best han fikk prinsessen og halve riket; det var ingen råd for det.

“Det var mye til pipe det!” sa Espen Askeladd.

Et blikk ut av vinduet i prestegården bekreftet dessverre bare så altfor godt denne bemerkningen. Himmelen, som tidlig om morgenen hadde spådd oss det skjønneste vær, bestyrket min gamle erfaring at bare aftenklarheten er å bygge på. Den ene skuren sterkere enn den andre slo brusende ned i de store trærne utenfor, og det tegnet ikke til noe opphold den dag, til tross for at lille Trine, som fløy ut og inn, forsikret at det klarnet snart i øst og snart i vest, og at vi kunne reise før middag.

“Altså, beste jomfru, jeg er lutter øre!”

“Tror De jeg vil fortelle Dem noe, herr Asbjørnsen? Jeg er kommet efter at De ikke som en annen lar Dem nøye med å høre hva man forteller Dem, men skriver det ned og trykker det i avisene. Derfor gjelder ikke mitt løfte.”

“Jeg sverger at jeg ikke skal trykke det De nu forteller meg, i noen avis,” svarte jeg.

“Dessuten opplevde jeg ikke noe videre på den turen. Den var smukk; den grep meg, det var det hele. Men nu beklager jeg at jeg noensinne har fortalt Dem om den.”

“Deres stilling er visstnok beklagelig; men da jeg har Deres løfte -”

“Dessuten,” avbrøt hun meg, “kan De tenkte Dem noe flauere enn midt i håpet om en virkelig tur å bli avspist med en mager erindring? Istedenfor den varme virkelighet å få et ufullstendig billede? Det er som om man istedenfor å gå og høre en konsert satte seg til å lese en musikkresensjon. Det ville ikke undre meg om jeg midt i fortellingen så nissen som har spilt oss denne strek, stikke hodet ut av matkurven og le oss ut.”

Jeg sukket over damenes halsstarrighet, mens jeg hemmelig måtte beundre den masse av grunner som står til deres rådighet, grunner som, i det minste så lenge man sitter like overfor dem, er slående nok.

“Slike beretninger,” ble hun ved, i det hun klappet Marat, som ikke mindre slukkøret og mismodig enn vi hadde leiret seg ved våre føtter, “tilhører dessuten bare kakkelovnskroken og vinteren.”

“Herregud, jomfru, i vinter da jeg ba Dem, mente De nettopp at de tilhørte sommeren. Men la oss istedenfor å strides om det forene oss mot de onde makter som driller oss; la oss gi dem en god dag og oppgi turen, så skal De se at været klarner før vi vet av det.”

“Ja, og når det så er klarnet, reise like fullt, mener De?” vedble hun leende. “Det var sannelig verdt å prøve Deres råd. Nu vel! Det er dumt å la seg nøde. Så hør da selv at det ikke var møyen verdt å be meg så meget om denne min reiseskildring.

En dag i den tid da jeg var på seteren i sommer, gikk jeg og Trine med en av seterpikene innover fjellet for å sanke multer. Det var en klar og stille dag; for like før hadde det regnet, og luften var så ren og lett på fjellet. I kløftene og mellom stenene sto det planter med store, hvite, velluktende blomsterdusker. Ryper fløy opp foran føttene på oss og smuttet omkring mellom vidjene og bjerkeriset, engstelige for ungene sine. Da vi kom til multemyrene, var de helt røde og gule av multer, og ved breddene og på tuene sto en mengde blomster med rene, fine farver jeg aldri hadde sett make til: de fylte luften med den lifligste duft. O, det var så søtt å ånde i denne luft, og lille Trine var så glad; hun fløy fra den ene blomsten til den andre og klappet i hendene, og hun ble ikke trett av å plukke og beundre disse blomstene; og Brit fortalte oss om kuene og gjetene sine, og om rensdyrene hun hadde sett, og mange eventyr og underlige hendelser fra fjellet og seteren. Under hennes fortellinger og vennlige snakk ble neverskrukkene våre snart fylt med multer og blomster, og vi ga oss på hjemveien. Vi satte oss ned for å hvile i det friske gresset ved en varde, som sto på en liten høyde. Til venstre litt bak oss lå en gruppe høye, spisse fjell med hvite skinnende sneflekker. Trine sa meget treffende at de liknet sukkertopper i blått karduspapir som det var revet huller i, så at sukkeret skinte igjennom. Brit fortalte oss det var Rondane, og da jeg foreslo at vi skulle gå nærmere bort til dem, sa hun de lå over en mil borte; jeg syntes det ikke kunne være en tusen alen dit bort. Fjernt i vest og nord tårnet der seg fjell over fjell, høyere og høyere, i forunderlige former, med blålige og fiolette kupler, tinder og kammer. Brit visste navnene på dem alle og fortalte oss at de lå i Valdres, i Lom og henimot Sogn. Men foran våre føtter til det vide fjerne bredte der seg ut et landskap av annen art, store brune og grågrønne strekninger, kledd med lyng og mose, øde, ensformige, ikke avbrutt av noen høyde, ikke opplivet av noen gjenstand. Hele landskapet forekom meg å være det mest storartede, det mest opphøyede jeg hadde sett. Men tross all sin storhet gjorde det likevel et trist, nesten nedslående inntrykk på meg. En brunlig, spraglet fugl kom flyvende og satte seg på en tue nær ved oss og fløytet. Men denne lyden, åden var så sørgelig, så melankolsk, som om fuglen ville synge om hva jeg følte i dette øyeblikk.

Brit og Trine hadde snakket sammen hele tiden. Nu begynte jeg å lytte til deres samtale.

“Hva er det de kaller denne varden, Brit?” spurte Trine, som hadde vært her før, “er det ikke Tylevarden?”

“Jo, de kaller den så,” svarte Brit, “det var noen karer som reiste den, fordi de så noe her som var tyle.” Tyle betyr rart, underlig, som De kanskje vet,” brøt hun av.

“Det var Pål Brekke, som var husmann under Sell, og noen andre tjenestekarer. Budeiene var alt reist hjem fra seteren om høsten; så skulle disse karene ta mose til vinterfôr, og mens de kastet mose på bergflaten her, kom det svevende så mange jomfruer at det så ut som et helt brudefølge, og de var så vene at det lyste og skinte av dem. Kjolene glinste i solen som silke og slepte langt efter dem, og på hodet hadde de sølvkroner og sølvstas. Så lenge karene sto og så på dem, sto de også stille eller svevde hit og dit, men da de ga seg til å kaste mose igjen, begynte følget å gjøre det samme. Karene kastet mose efter dem, men det brydde de seg ikke om. Når de gikk bort dit hvor de så dem, var det ikke noen å se; men når de gikk bort der hvor de selv tok mose, så var jomfruene der igjen, og dette varte hele dagen.

Før om sommeren hadde to av disse karene og en til vært oppe for å hugge gjerdefang straks nordenfor Valfjellet. Ved de tider de spiste til middag, falt de to i søvn, og den tredje satt og spiste enda, men da hørte de “så deilig en leik på fele” at de aldri hadde hørt noe så vakkert før, og de snakket med hverandre om dette, de syntes at de var våkne og hørte spillet mange ganger, og en av dem, forsikret Brit, “hulla den leiken” lenge bakefter, så at ingen kunne tvile om det var sant. -

Brit visste meget å fortelle om de underjordiske eller haugfolket og huldren, men hun ville ikke være ved at hun trodde på disse naturmakter -så langt var hun da kommet i opplysningen. Når en av oss sa henne imot, ble hun furten, pukket på hva hun selv hadde opplevd, fortalte det vel også undertiden, men tidde som oftest aldeles stille. Det var langtfra at jeg ville forderve det gode humøret som belivet hennes fortellinger i dag. Derfor blunket jeg til Trine og sa: “Hvem tviler vel på sannheten av det? Nu skal jeg fortelle noe som må virke langt forunderligere. Du husker nok at jeg besøkte min onkel i Hallingdal for to år siden. Der så jeg en gammel mann, han var nesten hundre år, som de fortalte hadde vært tatt inn av huldren. Han var svak for brystet og i det hele ussel og skrøpelig.

Blikket var stirrende og matt, og han syntes ikke å være ved sans eller samling. En sommer mens han var ung, lå han på seteren. En dag det var dårlig vær, skulle han gå i fjellet og gjete for gjetergutten, eller hjuringen som de kaller det der. Om aftenen kom kreaturene hjem på setervollen, men Ole var borte. De gikk manngard efter ham; de lette og søkte overalt; de skjøt og de ringte med kirkeklokkene; men han kom ikke igjen. Han var hos haugfolkene, og de ville ikke slippe ham. Især var det en ung, deilig hulder som hang ved ham. Hun godsnakket for ham, var blid og vennlig mot ham og lærte ham å spille på munnharpe. Så liflig har visst heller aldri noen spilt på dette enkle instrumentet som gamle Ole. Det var særlig med munnen han fikk frem tonene, ikke som alminnelige munnharpespillere med fingrene. Jeg hørte ham en gang. Det minnet meg på engang om fuglekvitter, om helloens klagende fløyt og lurtoner i en sommerkveld, og det gjorde meg så underlig beveget at jeg fikk tårer i øynene. Men Ole syntes at huldren hadde slik en fæl kurumpe, og han ville ikke bli. En gang kom han til å si: “Når i Jesu navn skal jeg da komme hjem til kristne folk igjen?” Da begynte huldren å gråte og sa at siden han hadde nevnt det navnet som hun ikke kunne ta i sin munn, kunne de ikke holde på ham lenger. “Men hold deg til siden av døren når du går, ellers gjør far deg men,” føyde hun til.

I gleden over å bli fri glemte han dette rådet, og da han gikk, ble det skutt ut efter ham et gloende risknippe, som ild og gnister fraste av. Da ble han sundslått i hvert ben. Fra den dag fikk han aldri helsen igjen, og helt riktig var han heller ikke mere. Men hvor han gikk og hvor han sto, var den vakre huldren efter ham. Når han satt alene ved peisen om kveldene, så han henne ofte. “Gyri Ørnehovd, jeg ser deg nok,” ropte han. “Der er hun; ser dere henne ikke?” sa han til barna. De kunne ikke se henne; men de ble livende redde, enda de ingenting så.” -

“Hvorledes var det med deg, Brit?” sa Trine, som hadde forstått vinket jeg ga henne. “Du skal jo både ha hørt og sett huldren.”

“Ja, jeg har så det,” sa Brit; “jeg taler nødig om det, men til deg kan jeg nok fortelle det. Den tid jeg var hjemme hos foreldrene mine, lå far en gang ved kvernen oppe i åsen og malte. Jeg var bare framslenge den gang og hadde ikke gått og lest ennu. Så sa mor jeg skulle gå til ham med mat. Jeg var så vilter som en geit, og når jeg kunne komme på fjellet eller på åsen, om det ikke var lengre enn ut i skogen, så var allting vel. Jeg satte av sted og løp over engene og opp igjennom lien; det var riktig varmt i været, og da jeg kom opp i åsen et stykke, ble jeg så trett. Jeg kastet meg ned på en grønnflekk, hvor der var svalskygge, og hvor jeg så langt bort mellom trærne. Det var utpå eftermiddagen, og solen sto alt lavt nede mot åsen. Med ett ble jeg så søvnig, men jeg ville ikke sove. Rett som det var, hørte jeg en hund som gjødde, kubjeller som klang så klart som om de var av sølv, og langt borte blåste det på lur og lokket, så det ljomet i skog og åser.

Om en stund så kom det utover rabben kløvhester med kjeler, myseflasker, smørbutter og alle slags bukjørrel, og en buskap av grå stuter og store brannete kuer, så fete og vakre at jeg aldri hadde sett maken til dem hverken før eller siden. og på hornene hadde de gullknapper og om halsen sølvbjeller; men foran gikk der en stor frigge, som hadde en lur i hånden og en melkekolle med sølvgjorder på, og hun gikk og snakket med kuene og nevnte dem ved navn. Men slike navn hadde jeg aldri hørt før. Så begynte hun å lokke:

Granehøg og Greve,
og Vindelett og Lave,
og Lurve og Larve
og Spegelglatt,
Rekkje og Snekkje
Lulo
lulolo, lulo, lulo, lulo, lulo, lulo.

Da buskapen var forbi, reiste jeg meg og skulle se hvor det ble av den, men jeg så ikke annet enn buhunden og en jente, som just ble borte bak noen små granbusker. Den jenten hadde blå stakk, og under stakken syntes jeg jeg så en kurumpe. Så forsto jeg grant det var huldren.

Den andre gangen jeg var ute for huldren, var lenge efter. Jeg var alt voksen, men jeg var ikke meget gammel. Jeg var lystig av meg, og der hvor der låt en fele, der var jeg alltid, og derfor kalte de meg Spillevika. Så var det en sommer jeg lå på seteren, at der var dans i Lien. Der var jeg, og jeg kom ikke hjem til seteren før på morgensiden. Så kastet jeg meg ned på sengen og skulle hvile litt, tenkte jeg. Men hvorledes det var eller ikke, så forsov jeg meg, så at kuene kom til å stå inne over tiden. Da jeg våknet, sto solen høyt på himmelen, og ute på vollen sang det så vakkert. Jeg fór opp og ut, og skulle til å melke og slippe kreaturene, men i det samme jeg kom ut av døren, så jeg skimtet av huldren nede i skogkanten, og så kauet hun og sang denne lokkevisen, så det ljomet i åsene:

HULDRE-LOKK[1]

Sommarlauv og Sale, og Branderygg og Svale,
og Lurve og Larve, og Lita blå. Rekkje og
Snekkje Skaute og Raute, Langt-fram,
Skinfakse, Sjulibrand, Lulo Lulolo lulo
lulo lulo lulo lulo lulo.

LOKK[2]

Kari og Mari, statt op nå, tend ti ljos,
gakk i fjos! Kua ha børi svartan kælv,
kælven han heiter Dagros. Kælve ku, grise
su, kilje geit, lembe sø! Kua ho ligg ti
myra. Hei Halvorsen, Halvor Darsen, Dei
Dyringen, Dyring Bramsen, Bram Børresen,
Børing Bundersen, Dunder Dangsen og Somme
Ringsen, og Somme Dromlingen. Så lokker vi
kua på myra, hurra, hurra, hurra uti skog!
Kom late oss leike på Valdris vis! I
Valdris i Valdris, der er så godt ågjæte.
Der tuter dom i bukkehònne A A kua! kua!
åstakkar!

Mer fortalte ikke Brit og her ender også min reiseskildring.”

Mens jomfruen fortalte, hadde været virkelig klarnet, uten at vi hadde merket det. Nu trådte solen frem i all sin varme og prakt, og det ble en jubel og travelhet uten grenser. “Til seters, til seter,” hette det, og den skjønneste tur endte dagen.

Hvis den fagre fortellerske av ovenstående huldreeventyr skulle bli vred over mitt forræderi, når hun leser disse blad, da vil det gjøre meg inderlig ondt, men jeg kan dog ikke angre min brøde.

[1] Er egentlig med toner…

Guttene vokste opp, og store og staute karer ble det, og de var så like at en mest ikke kunne kjenne dem fra hverandre. Så ba den ene om lov til ådra ut i verden og friste lykken. Det fikk han, og faren sa han skulle ta den hunden som først gjødde, og den hesten som først knegget, og det sverdet som først rørte på seg når han kom inn til dem.

Så rustet han seg ut og reiste av gårde. Da han hadde ridd langt og lenger enn langt, kom han til en stor sandstrand; best som han red bortover den, møtte han en vogn som var kledd med svart, og inni satt en sorgkledd prinsesse. Han som kjørte, satte henne av på stranden og reiste sin vei. Dette syntes gutten var underlig, og så gikk han bort til jomfruen og spurte hvorfor hun skulle sitte der. Jo, sa hun, der kom et troll som ikke åt annet enn jomfrukjøtt; det hadde ett opp alle de jomfruer som i landet var, hun var den siste som var igjen, for hun var datter til kongen, og henne hadde kongen lovt bort til den som kunne frelse henne.

Var det ingen råd til å få frelst henne fra trollet, spurte han. Nei, det var det ikke.

“Ja, jeg vil nå våge det likevel, jeg,” sa gutten. Men kongsdatteren tagg og ba at han skulle ha seg av veien, det var nok at trollet gjorde ende på henne, om det ikke også skulle ta livet hans.

Så la det til å suse og bruse i sjøen, og så kom det opp et stort troll.

“Sitter du her hos min brud?” sa trollet.

“Det er ikke mere din enn min,” sa gutten.

“Det skal vi nappes om,” sa trollet.

“Ja nok,” sa gutten. “Hest opp og spenn, hund opp og bit, sverd fram og hogg!” sa han.

Så ble det basketak, og det varte ikke lenge før trollet måtte bite i bakken, og da det var gjort, skar gutten tungen ut av det og gjemte.

Så reiste de, og kongsdatteren var glad, det kan en nok vite. Da de kom bortimot kongsgården, sa hun at han skulle sitte igjen der, til kongen kom etter han med hester og vogn. Men det ville ikke gutten; skulle det så være, så ville han helst bli med med det samme, “for du bare glemmer meg,” sa han.

“Hvordan skulle jeg kunne glemme deg som har frelst meg i den ytterste nød?” sa kongsdatteren, og så tok hun en ring og knyttet i håret hans.

Så måtte han bli igjen, og hun reiste. Men da hun kom på den store broen utenfor kongsgården, møtte hun kullbrenneren til kongen.

“Kommer du levende att?” sa han.

Ja, hun fortalte at det hadde kommet en gutt og frelst henne.

“Nå skal du si til kongen at det er jeg som har frelst deg,” sa kullbrenneren; “eller så skubber jeg deg utfor brua.” Nei, det ville hun ikke, men han truet henne på livet, og så tenkte hun, hun kunne alltid si sant, når hun bare kom hjem.

Hun hadde en liten hund, og den kom imot henne, og da hun kom til kongsgården, sprang den oppetter henne og slikket henne om munnen; så glemte hun rent gutten. Kongen var glad, det kan en nok vite, for det hun var frelst og han hadde fått henne igjen, men han syntes det var ille at kullbrenneren skulle ha henne. Men hvordan det var eller ikke var, så tok de da på å lage til bryllups.

Imens satt gutten og ventet og ventet; men da det ikke kom noen etter ham, så reiste han til en annen kongsgård, som ikke lå langt derifra. Der bodde sønn til kongen, bror til prinsessen som gutten hadde frelst.

Gutten spurte hva det var for gjestebud de holdt der borte i den andre kongsgården. Å, det var søsteren som hadde bryllup med en kullbrenner som hadde frelst henne fra sjøtrollet, sa kongssønnen.

“Hvorfor er ikke du i bryllupet da?” spurte gutten.

“Nei, jeg er ikke riktig sams med far min, jeg,” sa han. “Men det skulle være moro å få noe av den maten og det drikket som de har i bryllupsgården,” sa kongssønnen.

“Det er ikke mer påkosta det,” sa gutten. “Min hest og min hund og mitt sverd, gakk fram og ta sulfatet og ølkannen som står for bruden!” Ja, de gikk imellom vakter og tjenere midt inn i salen og tok fatet og kannen.

Da kongssønnen og gutten hadde smakt på kjøttet og flesket og hadde drukket seg vel utørste, så sa kongssønnen at det skulle være moro å smake på steken og vinen de hadde i bryllupsgården.

“Det er ikke større påkostning det,” sa gutten. “Min hest og min hund og mitt sverd, gakk fram og ta steken og vinen som står på bordenden for kongen!” Ja, de gikk midt imellom alle vaktene og tjenerne og tok steken og vinen og strøk av gårde med. Dette ville kongen ha greie på, men før han fikk spurt, var de borte, både dyrene og sverdet.

Da så kongssønnen og gutten hadde levd vel, ett steken og drukket vinen, så syntes kongssønnen det skulle være moro å smake på bryllupskaken òg.

“Det er ikke mere påkosta enn som så det,” sa gutten. “Min hest og min hund og mitt sverd, gakk fram i kongsgården og ta bryllupskaken som står for dronningen.” Ja, de var ikke sene om det, men denne gangen måtte de både slå og bite og hugge seg fram. Og så ble de oppholdt så lenge at kongen fikk vite hvem som eide dyrene og sverdet. Så sendte han bud på gutten og ba til bryllups. Men han ville ikke, uten kongen kom selv og forlikte seg med sønn sin og hentet dem til bryllupsgården med hester og vogn. Ja, det var ikke annen råd da, og så fór de til bryllups begge to.

Gutten ble satt til bords tett innved bruden, og på den andre siden satt kullbrenneren. Stortrollet hadde han hengt opp over bordet.

“Hva er det for en diger kropp?” sa gutten.

“Det er stortrollet jeg drepte da jeg frelste jomfruen,” sa kullbrenneren.

“Det er underlig at slikt et stort troll ingen tunge har,” sa gutten, han så inn i kjeften på det.

“Nei, slike stortroll har ikke tunge, de,” sa kullbrenneren.

“Det var også noe prat; alt som lever har tunge,” sa gutten.

“Nei da.”

“Nå skal du se,” sa gutten, han tok opp tungen og stakk inn i kjeften på trollet; “sitt fast!” sa han, og så satt den fast.

“Tør du nå si det ikke har tunge?” sa gutten.

Så snudde kongsdatteren seg, og så fikk hun se ringen som hang i håret hans. “Der er han som har frelst meg!” sa hun.

Dette syntes kongen var underlig. “Du sa jo det var kullbrenneren,” sa han. Så fortalte hun hvordan alt var tilgått, at kullbrenneren ville skubbe henne utfor broen, om hun ikke sa det var han som hadde frelst henne. Men da ble kongen harm og lot kullbrenneren putte ned i den siste mila han hadde laget, så lyse luen sto opp over ham. Så ble det riktige bryllupet holdt, og kongen var så glad at han drakk til han danset.

Om kvelden, da brudefolkene var kommet ned i brudekammerset, så gutten et lys som brant, langt borte. Han spurte hva det var. Å, det var en trollkjerring som bodde der, sa kongsdatteren, mor til trollet han hadde drept. Da gutten hørte det, måtte han av gårde, og det på flyende flekken. Hun ba at han ikke skulle fare, men det var ingen råd, han måtte og han skulle.

Da han kom inn i stua til trollkjerringa, ba han om han kunne få lånt hus der om natten, “og hvor skal jeg gjøre av hesten min og hunden min og sverdet mitt?” sa han.

“Ta tre hår av hodet og bind dem!” sa trollkjerringa. Ja, det gjorde han, men så ble de til stein alle i hop, og han med.

Kongsdatteren ventet og ventet i syv lange og syv brede, men alt det hun ventet, så kom ikke brudgommen igjen. Og så ble det sorg på kongsgården igjen.

Da de ikke på langsommelig tid hadde hørt noe fra gutten der han var fra heller, så syntes fiskeren, far hans, at han fikk se hvordan det var med ham. Han gikk ned i kjelleren, der han hadde gravet ned leveren og tungen til fisken. – Der var det fullt med blod. Da han kom opp igjen, sa han til den andre sønnen: “Nå får du i veien, bror din er i livsfare!”

Ja, han tok den andre hesten, den andre hunden og det andre sverdet, og så reiste han. Da han hadde ridd et drygt stykke, kom han også til den store sandstranden, der broren hadde gjort av med stortrollet. Der møtte han en gammel mann, og ham spurte han hva det var for gårder som lå der borte, og hvorfor de var kledd med svart.

Jo, han kunne fortelle alt i hop, om at kongsdatteren var frelst av en gutt, og om bryllupet og kullbrenneren, og om at gutten gikk fra kongsdatteren brudenatten – og siden hadde ingen sett noe til ham. Gutten skjønte det var broren han fortalte om, og så gikk han like opp på kongsgården; der fikk han syn for sagn, for han var så lik den andre at både kongen og kongsdatteren trodde det var rette brudgommen. De ble så urimelig glade at det var ikke måte på det. Men da han kom i brudekammerset om kvelden, spurte han også hva det var for et lys de så.

“Minnes du ikke hva det er for et lys?” sa kongsdatteren. “Det var jo dit du reiste, sist vi var kommet inn her?” “Ja – så!” sa gutten, ja han måtte nok dit igjen, sa han. Og alt hun gråt og ba, så måtte og ville han av gårde, det var ikke å spørre om det.

Da han kom inn i stua til trollkjerringa, ba han også om han kunne få lånt hus, “og hvor skal jeg gjøre av hesten min og hunden min og sverdet mitt?” sa han.

Hun sa til ham som til broren, at han skulle ta tre hår av hodet sitt og binde dem. “Nei, om jeg gjør!” sa gutten. “Skaff først fram bror min, og hesten hans og hunden og sverdet!” sa han. Hun visste ikke noe om dem, sa hun, men så ropte gutten: “Min hest og min hund og mitt sverd fram, spenn og bit og hogg!” og så måtte hun gi seg. Hun tok ned en flaske av veggen og dryppet på fire steiner som lå der, og så ble de levende igjen. Men det første de brukte livet til, det var å slå ihjel trollkjerringa. Så tok de flasken og skvettet over hele steinrøysa som lå utenfor, og dermed ble alle steinene levende, de ble til folk og til fe alle i hop. Så reiste de tilbake til kongsgården; der turte de bryllup så det hørtes og spurtes over sju kongeriker, for da var rette brudgommen kommen.

“Ja, vil du lye etter alt det folk snakker, så får du mer å flye etter enn du rekker,” sa futen; “men er du så snill en mann at du gjør alt det folk ber deg om, så torde det hende jeg slapp denne gangen også, jeg,” sa han.

Ja, futen snakket vel for seg, og fanden var nokså godlidende, så til sist ble de forlikt om at de skulle slå følge et stykke, og den først de møtte, som noen ba fanden ta, ham skulle det bli som fanden skulle ha, og så skulle futen slippe. Men hjertelig måtte det være, sa fanden.

Først kom de til en stue; der sto kjerringa og kjernet smør; men da hun så fremmedfolk, måtte hun titte ut etter dem. Imens kom den vesle stuegrisen hennes, som gikk og snuste i hver ro, og satte trynet opp i kjernen; den over ende, og grisen til å smatte på rømmen.

“Er det verre skadedyr til enn slik en gris?” skrek kjerringa. “Gi fanden hadde deg!” sa hun.

“Så ta grisen da!” sa futen.

“Tror du hun unner meg griseflesket?” sa fanden. “Hva skulle hun så ha til helgekost i vinter? Nei, det var ikke av hjertet!”

Så gikk de til de kom til en annen stue. Her hadde den vesle ungen gjort ugagn. “Rett nå er jeg lei deg,” sa kjerringa, “jeg vinner ikke annet enn ågå og tørke og stelle etter den stygge ungen. Gi fanden hadde deg,” sa hun.

“Så ta ungen da!” sa futen.

“Å, det er ikke av hjertet at moren banner barnet,” sa fanden.

Så gikk de et stykke til; så møtte de to bønder.

“Der ser du futen vår,” sa den ene.

“Gi fanden hadde ‘n lys levende, den bondeflåeren!” sa den andre.

“Det var av hjertet det,” sa fanden; “kom så med meg!” sa han.

Den gangen hjalp det hverken bønn eller påkallelse.

Gutten vandret da ut i verden, og da han hadde gått en dags tid eller så, møtte han en fremmed mann.

“Hvor skal du hen?” spurte mannen.

“Jeg skal ut i verden og prøve å få meg tjeneste,” sa gutten.

“Vil du tjene hos meg?”

“Å ja, likeså gjerne hos deg som enn annen,” svarte gutten.

“Ja, du skal få det godt hos meg,” sa mannen; “du skal bare holde meg med selskap og ikke gjøre noen ting ellers.”

Så ble gutten med ham, og levde vel med mat og drikke, og hadde lite eller ingenting å gjøre; men han så heller aldri et menneske hos mannen.

En dag sa mannen til ham: “Nå reiser jeg bort i åtte dager; i den tiden får du være alene, men du må ikke gå inn i noen av disse fire kammersene her. Gjør du det, så tar jeg livet av deg når jeg kommer igjen.”

Nei, sa gutten, det skulle han nok ikke.

Men da mannen hadde vært borte i en tre, fire dager, kunne ikke gutten berge seg, men gikk inn i det ene kammerset. Han så seg rundt om, men så ingenting uten en hylle over døren, og der lå en nypetornpisk. Dette var riktig noe å forby meg så strengt, tenkte gutten.

Da de åtte dagene var omme, kom mannen hjem igjen.

“Du har vel ikke vært inne i noen av kammersene?” sa han.

“Nei, det har jeg slett ikke,” sa gutten.

“Ja, det skal jeg snart se,” sa mannen, og dermed gikk han inn i det som gutten hadde vært i. “Jo, du har vært der likevel,” sa han, “og nå skal du miste livet.

Gutten gråt og ba for seg, og så slapp han da med livet, men dyktig hugg fikk han. Da det var overstått, var de like gode venner igjen.

En tid etter reiste mannen bort på ny; da ville han være borte i fjorten dager, men først sa han til gutten at han ikke skulle sette sin fot i noen av de kammersene han ikke hadde vært i; for der han hadde vært, kunne han gjerne gå. Ja, det gikk like ens som forrige gangen, bare at gutten nå holdt seg fra å gå der inn i åtte dager. I det kammerset så han heller ikke annet enn en hylle over døren, med en kampestein og en vannkrukke på. Det var riktig noe å være redd for også, tenkte gutten igjen.

Da mannen kom hjem, spurte han om han hadde vært i noen av kammersene. Nei, var det likt det; der hadde gutten ikke vært.

“Ja, det skal jeg snart se,” sa mannen, og da han så han hadde vært der likevel, sa han: “Ja, nå sparer jeg deg ikke lenger, nå skal du miste livet!”

Men gutten gråt og ba for seg, og så slapp han med pryl den gangen òg, men det fikk han da også, så mye som kunne ligge på ham. Men da han ble frisk igjen, levde han likeså godt som før, og han og mannen var like gode venner.

En tid etter skulle mannen reise igjen, og nå ville han være borte i tre uker, og så sa han til gutten, at gikk han i det tredje kammerset, var det ikke å tenke på liv mer. Da fjorten dager var gått, kunne ikke gutten berge seg lenger, han smatt inn; men han så slett ikke noe der inne, uten en lem i gulvet. Da han løftet på den og så ned igjennom, sto det en stor kobberkjel og putret og kokte der nede; men han så ingen varme under. Det var artig å kjenne om det var varmt, tenkte gutten, og stakk fingeren nedi; da han tok den opp igjen, var den forgylt over det hele. Gutten skrapte og vasket den, men forgyllingen ville ikke gå av; så bandt han en fille om, og da mannen kom hjem og spurte hva som feilte fingeren hans, sa gutten han hadde skåret seg så stygt. Men mannen rev av fillen, og da så han nok hva som feilte fingeren. Først ville han drepe gutten; men da han gråt og ba igjen, banket han ham bare så han lå til sengs i tre dager. Da tok han et horn ned av veggen og smurte ham med, så ble gutten like frisk igjen.

Om en stund reiste mannen bort for fjerde gang, og da skulle han ikke komme igjen før om en måned. Men da sa han til gutten, at hvis han gikk inn i det fjerde kammerset, så måtte han aldri tenke på å berge livet. En, to eller tre uker holdt gutten seg, men så kunne han ikke berge seg igjen; han måtte og skulle inn i kammerset, og så smatt han inn. Der sto en stor, svart hest i et spiltau, med et glo-trau ved hodet og en høymeis ved halen. Gutten syntes det var ulikt; han byttet om og satte høymeisen ved hodet.

Så sa hesten: “Siden du har så godt hjertelag at du vil la meg få mat, skal jeg frelse deg, jeg. Kommer trollet hjem nå og finner deg, så dreper han deg. Men nå skal du gå opp på det kammerset som er bent over her, og ta en rustning av dem som henger der; og så må du endelig ikke ta noen av de blanke, men den mest rustne du ser, den skal du ta; og sverd og sal skal du lete deg ut på samme vis.”

Det gjorde gutten; men det var tungt å bære det alt sammen.

Da han kom tilbake, sa hesten at nå skulle han kle seg naken og gå ned i kjelen som sto og kokte i det andre kammerset, og lauge seg vel der. Jeg blir vel fæl da, tenkte gutten, men han gjorde det likevel. Da han hadde lauget seg, ble han både vakker og trivelig, og så rød og hvit som melk og blod, og mye sterkere enn før.

“Kjenner du noen forandring?” spurte hesten.

“Ja,” sa gutten.

“Prøv å løfte meg,” sa hesten.

Å ja, det kunne han, og sverdet svingte han som ingenting.

“Ja, legg nå salen på meg,” sa hesten, “og ta på deg rustningen, ta så nypetornpisken og steinen og vannkrukken og smurningshornet, så reiser vi.”

Da gutten vel hadde kommet opp på hesten, bar det avsted så han ikke visste hvordan han kom fram.

Han red en stund, så sa hesten: “Jeg synes jeg hører en dur. Se deg om, kan du se noe?”

“Det kommer mange, mange etter oss, visst et snes,” sa gutten.

“Ja, det er trollet det,” sa hesten, “nå kommer han med sine.”

De red enda en stund, til de som kom etter, var nære innpå.

“Kast nå tornepisken bak over akslen din,” sa hesten, “men kast den vel og langt fra meg!”

Det gjorde gutten, og i det samme vokste det opp en svær, tykk nypetornskog.

Så red gutten igjen et langt, langt stykke, mens trollet måtte hjem etter noe å hugge seg igjennom skogen med.

Men om en stund sa hesten igjen: “Se tilbake, kan du se noe nå?”

“Ja, en hel mengde,” sa gutten, “som en stor kirkealmue.”

“Ja, det er trollet det; nå har han flere med seg. Kast nå kampesteinen, men kast den vel og langt fra meg!”

Med det samme gutten gjorde som hesten hadde sagt, ble det et stort, stort kampeberg bak ham. Så måtte trollet hjem etter noe å hugge seg gjennom berget med, og mens trollet gjorde det, red gutten igjen et godt stykke.

Men så ba hesten ham se seg tilbake igjen, og da så han det yrte som en hel krigshær; de var så blanke at det skinte av dem. “Ja,” sa hesten, “det er trollet; nå har han alle sine med seg. Slå nå vannkrukken ut bak deg, men vokt deg vel så du ikke spiller noe på meg!” Det gjorde gutten; men hvordan han bar seg at, kom han til å spille en dråpe på lenden. Så ble der et stort, stort vann, men ved de dråpene han spilte, kom hesten til å stå langt uti vannet; likevel svømte den da til lands. Da trollene kom til vannet, la de seg ned for å drikke det tomt, og så slurket de i seg til de sprakk.

“Nå er vi kvitt dem,” sa hesten.

Så reiste de i lang, lang tid; til slutt kom de på en grønn slette i en skog. “Kle nå av deg hele rustningen og ta bare de fillete klærne dine,” sa hesten; “ta så salen av meg og slipp meg, og heng alt inn i den store innhule linden her. Så skal du gjøre deg en parykk av granlav og gå opp til kongsgården, som ligger her tett ved; der skal du be om tjeneste. Når du så trenger til meg, så gå bare hit og rist på bikslet, så skal jeg komme til deg.”

Ja, gutten gjorde som hesten hadde sagt, og da han fikk på lavparykken, ble han så ussel og blek og tufset å se på, at ingen kunne kjenne ham igjen. Han kom da til kongsgården, og ba først om å få være i kjøkkenet og bære vann og ved til kokka.

Men så spurte kokkejenta: “Hvorfor har du den stygge parykken? Ta av deg den, jeg vil ikke vite av noen så stygge her inne.”

“Det kan jeg ikke” svarte gutten, “jeg er ikke riktig ren i hodet.”

“Tenker du jeg vil ha deg her ved maten når du er slik da?” sa kokka; “gå ned til stallmesteren, du passer best til å gå og måke i stallen.”

Men da stallmesteren ba ham ta av parykken, fikk han samme svaret, og så ville ikke han heller ha ham; “du kan gå til hagemesteren,” sa han, “du passer best til å gå og grave i jorda.”

Hos hagemesteren fikk han da lov å bli. Men ingen av de andre tjenerne ville ligge i hus med ham; derfor måtte han sove for seg selv under trappen til lysthuset; det sto på stolper og hadde en høy trapp. Under den fikk han litt mose til seng, og der lå han så godt han kunne.

Da han hadde vært på kongsgården en tid, hendte det seg en morgen i det samme solen rant, at gutten hadde tatt av seg lavparykken og sto og vasket seg; og da var han så vakker at det var en lyst å se.

Prinsessen så den vakre hagegutten oppe fra vinduet sitt og syntes hun aldri hadde sett noen så vakker. Hun spurte da hagemesteren hvorfor han lå ute under trappen.

“Å, ingen av de andre tjenerne vil ligge med ham,” sa hagemesteren.

“La ham komme opp i kveld og ligge ved døren inne på kammerset mitt, så skal de vel ikke holde seg for gode til å la ham ligge i hus med seg siden,” sa prinsessen.

Hagemesteren sa det til gutten.

“Mener du jeg skal gjøre det,” sa gutten; “så ville de si at det var noe mellom meg og kongsdatteren.”

“Ja du har grunn til å være redd for det du,” svarte hagemesteren, “du som er så vakker!”

“Ja ja, når du sier det, så får jeg vel gjøre det,” sa gutten.

Da han skulle oppetter trappene om kvelden, trampet og slampet han slik i vei at de måtte be ham gå sakte, så ikke kongen skulle høre det. Han kom inn og la seg, og begynte straks å snorksove. Så sa prinsessen til ternen sin: “List deg bort og ta av ham lavparykken,” og det gjorde hun; men i det samme hun ville nappe den, holdt han på den med begge hender, og sa at den fikk hun slett ikke. Dermed la han seg til å snorke igjen. Prinsessen ga ternen et vink igjen, og så fikk hun nappet av parykken; da lå gutten der så deilig og rød og hvit som prinsessen hadde sett ham i morgensolen. Siden lå gutten hver natt oppe på rommet hos prinsessen.

Men det varte ikke lenge før kongen fikk spurt at hagegutten lå i kammerset hos prinsessen hver natt, og så ble han så harm at han nær hadde tatt livet av gutten. Det gjorde han nå ikke likevel, men kastet ham i fangetårnet, og sin egen datteren stengte han inne på kammerset, så hun aldri fikk lov å komme ut, hverken natt eller dag. Alt hun gråt og ba for seg og gutten, så hjalp det ikke; kongen ble enda harmere ved det.

En tid etter ble det ufred og krig i landet, og kongen måtte ruste seg mot en annen konge, som ville ta riket fra ham. Da gutten hørte det, ba han fangevokteren gå til kongen for seg, og be om rustning og sverd og lov til å være med i krigen. Alle de andre lo, da fangevokteren kom med ærendet sitt, og ba kongen at han måtte få noe gammelt skrammel å ha på seg, så de kunne få den moroen å se slik en stakkar være med i krigen. Det fikk han, og dertil et gammelt skarve-øk som hinket på tre ben; det fjerde dro det etter seg.

Så dro de da ut mot fienden; men de var ikke kommet langt bort fra kongsgården, før gutten ble sittende fast i en myr med øket sitt. Der satt han og hakket og nikket: “Hei, vil du opp! Hei, vil du opp!” sa han til gampen. Det hadde alle de andre riktig sin moro av, og lo og gjorde narr av gutten mens de red forbi. Men aldri før var de borte, så sprang han til linden, tok på seg rustningen og ristet på bikslet, straks kom hesten og sa: “Gjør du ditt beste, så skal jeg gjøre mitt!”

Da gutten kom etter, var slaget alt i gang, og kongen var i slem knipe; men aller best det var, hadde gutten jaget fienden lang vei. Kongen og hans folk undredes mye på hvem det kunne være som kom og hjalp dem; men ingen kom ham så nær at han fikk talt til ham, og da slaget var slutt, var han borte. Da de dro tilbake, satt gutten enda i myren og hakket og nikket på det trebente øket. Da lo de igjen. “Nei se bare, der sitter den fåmingen enda,” sa de.

Den andre dagen de dro ut, satt gutten der enda; de lo igjen og gjorde narr av ham; men aldri før hadde de ridd forbi, så sprang gutten til linden, og alt gikk som forrige dagen. Alle undredes de på hva det var for en fremmed kjempe som hadde hjulpet dem; men ingen kom så nær at han kunne få talt til ham; og det var nå ingen som gjettet på gutten, forstår seg.

Da de dro hjem om aftenen, og så gutten sitte på gampen enda, lo de ham ut, og én skjøt en pil etter ham og traff i benet. Han til å skrike og bære seg så det var stygt å høre; så kastet kongen lommetørkleet sitt til ham, for at han skulle knytte det omkring.

Da de dro ut igjen tredje morgenen, satt gutten igjen i myren. “Hei, vil du opp! Hei vil du opp!” skrek han til øket.

“Nei, nei! han kommer til å sitte der til han svelter ihel,” sa kongens folk mens de red forbi, og så lo de av ham så de var ferdige til å falle av hestene.

Ikke før var de borte, så sprang han til linden igjen, og kom etter til slaget, nettopp som det gjaldt. Den dagen drepte han den andre kongen, og så var det slutt på krigen med det samme.

Da slaget var ute, fikk kongen se lommetørkleet sitt, som den fremmede kjempen hadde om benet, og da hadde han lett for å kjenne ham. Så tok de ham mellom seg til kongsgården. Prinsessen så ham oppe fra vinduet, og ble så glad at du aldri det kan tro: “Der kommer min kjæreste også!” sa hun. Så kom smurningshornet fram; først smurte han seg selv på benet, og siden alle de sårede, og så ble de alle sammen gode på øyeblikket.

Da fikk han kongsdatteren til ekte. Men da han kom ned i stallen til hesten, den dagen bryllupet skulle stå, sto den der så stur og hengte med ørene og ville slett ikke ete. Da den unge kongen – for da var han blitt konge og hadde fått halve riket – talte til ham og spurte hva som feilte ham, sa hesten: “Nå skal du ta sverdet og hugge hodet av meg!”

“Nei, det vil jeg slett ikke gjøre,” sa den nye kongen; “men du skal få alt du vil ha, og stå på stas støtt.”

“Ja, gjør du ikke som jeg sier, skal jeg nok vite å få livet av deg,” sa hesten.

Så måtte da kongen gjøre det; men da han løftet sverdet og skulle hugge til, var han så ille ved at han måtte snu ansiktet vekk, for det han ikke orket se hugget; men aldri før hadde han hugget av hodet, så sto den vakreste prins der hesten hadde stått.

“Hvor i all verden kom du fra?” spurte kongen.

“Det var jeg som var hest,” svarte prinsen. “Før var jeg konge i samme landet som den kongen du drepte i slaget i går, det var han som kastet trollham på meg og solgte meg til trollet. Siden han nå er drept, så får jeg riket mitt igjen, og du og jeg blir grannekonger; men vi skal nok aldri føre krig med hinannen.”

Og det gjorde de ikke heller; de var venner så lenge de levde, og den ene kom titt og ofte og besøkte den andre.

En Sommerdag for ikke meget længe siden var jeg sammen med Eieren og en af hans Husmænd paa Vandring i en af disse dypt indgaaende Skovdale, om hvis Tilværelse og Udstrækning man neppe har nogen Anelse, før man er midt inde i dem. Efter en brat Opstigning gikk vi en Tid gjennom Braater og Lysninger, udhugne Strøg, med mægtige Stubber og kuede Rester af ældre Skovvæxt. Overalt skjød Ungskov og Smaafurer frem; hist var der et og andet Holt med smaat Hustømmer; her stred Furebuskene endnu for Livet; længre op, hvor Jordbunden var skrindere, havde Eneren udbredt sig i tætte Klynger; her stod Væxterskoven som en Børste, thi det væbnede, værgende Enerkrat havde fredet den mod Fætand og Fæfod.

Men alt som vi kom frem, skifdede Skoven og dens Scener; hvor Dalen snart videde sig ud, snart trængres sammen, stod Furerne høivoxne i jevnere, tættere Samstand; ranke, glatte Stammer skjød høit op i Veiret med en liden Bardusk i Toppen (saa syntes det idetminste nedenfra); her var dygtige Spirer og Emner til Mastertræer, om de fik Tid og Fred til fremdeles at voxe i Selskab med sine Frænder.

Jægtebyggernes hvirvlende Hammerslag og Skurlarmen fra Sagen paa Odden nede ved Fjorden lød for lidt siden i vort Øre. Nu hørtes den ikke længre; i Skoven herskede en Ro og Stilhed, som Vindens lette Sus i Trætoppene og Elvens Brus i Dalen kun gjorde endnu tydeligere; det dæmpede Lys mellem de tætte rødlige Furestammer gav det hele et eget Høitidsrpæg.

Endelig lysnede det mellem Stammerne, og Dalen laa aaben for os; den gik i sydlig Retning med en Bøinging mod Øst; i det klare Solskin laa Myrstrøg med store Tuer og vantrevne Smaafurer, afbrudte ved Lysninger paa fastere Jordbund og enkelte Grupper af høit opragende Træer; her var Skovluften frisk og sød at aande, mættet med krydret Duft. Mod Vest og Syd opover den nederste lavere Skraaning af Lien fortætter Høiskogen sig; den er vel af yngre Alder end den, vi nys forlod, men den har en Regelmæssighed og Alderslighed, som skriver sig derfra, at Jordbunden for mange Aar siden ved en Skovbrand tilfældigvis blev forberedt til at modtage et rigt Frøfald. Paa Østsiden er det brattere; steile Lier og høie Vægge skygge for Solen og kaste altimellem mægtige Slagskygger ut over Dalen, men op over disse Styrtninger klatre Fure og Birk, Rogn, Hægg og andre Løvvæxter overalt, hvor de finde Rodfæste, indtil de ikke længre formaa at staa imod Veirlaget i Høiden. Men oppe i Høiderne baade her og i de øvrige Strøg, hvor Jordbunden var knappere og hvor Kampen med Stormene optog en større Del af Væxternes Kræfter, artede Trærne sig ogsaa paa forskjellige Maader: snart toge de Plads paa forskjellige Hylder og Fremspring, klyngede sig ind til Væggen og stode der med Grenene paa Vindsiden som Kjæmper, ingen vovede at nærme sig til; snart stode de frit paa Knauser eller oppe i det aabnere Skovbryn med kore undersætsige Stammer og udbredte sine knudrede, vinklede Grene mod alle Kanter, ret som de med mægtige truende Arme trodsede Himlens Veir og Vind, til ligesaa megen Glæde for Yndere af maleriske Træformer, som til Næring for Jægtebyggerens praktiske Sands; thi her er ligesaa god Udsigt til Studier og Skitser for Maleren, som til Emner for Skibsknæ og Krumholter, Spanter og Kjøltræer.

Vi gjennemvandrede disse vestlige og sydlige Skovlier og fulgte Dalbunden tilbage igjen.

Som Skoven under vor Vandring vexlede i Trangskov og Lysninger med forskjellige Alders- og Væxtforhold, saaledes skiftede ogsaa det dæmpede Lys inde i de tætte Samstand med Solskinnet paa de friske aabne Græspletter, den klare Dag oppe i Lierne med Slagskyggerne i Dalen, de grønne Løvtepper udover Bratterne med de sorte dryppende Bergvægge og de graa Fjeldtoppe i Høiden.

En Tid hørte vi kun Elvens Sus og Brus; siden fulgte den os let og brunlig klar, snart strygende forbi i Hop og Dands, snart givende til Bedste et Regnbueskimt, hvor den i et Fossefald satte ud over Stupet, og endelig ilede den afsted gjennem Lunde af Birk og Older, mellem Græsvolde og fugtige Moseflader, som hist og her dannede Rammer om Stene og Klipper.

Fjeldbækken oppe i Høiden ser ikke saa liden ud; den vil ogsaa være lystig og gjøre det bedre end Elven, derfor sætter den dristig afsted utover tæt ved den høieste Fjeldkam, men den bliver borte paa Veien, opløst til Taage drysser den som det fineste Støvregn forfriskende ud over Skoven.

Som en Modsætning til denne oplivende Skovnatur stod hele Tiden Billederne fra den nøgne vilde Øgaard, fra den lyngdækkede Jordflekker mellem Klipperne, som Havet ombrusede, fra de veirslidte, skovbare Kyststrøg, hvor jeg for kort siden færdedes med alle de Savn, Skovbarheden og Træmangelen medførte for Agerbrug, Fædrift, som for de fleste af Menneskenes praktiske Gjerninge. Jeg vil ikke sige, at Sandsen for Havets udjevnede Indflydelse, for dets Kraft til at oplive og staalsætte Folket, aldeles manglede mig. Men det forekom mig, at jeg aldri som her havde følt, hvad Skoven er for Mennesket, ikke alene for dets Udvortes, dets fysiske Velvære, men for dets hele indre Liv. Den Kvægning, Skovnaturen skjænker, er som en oplivende Vin, og den kan vel behøves. Trænger man ikke længere til det tørre Træ, saa trænges der saa meget mere til det grønne, som det staar der i Saft og Kraft, til at varme det indvendige ved. Et Folk uden Skovland er næsten ligesaa ilde stelt som en Nation uden Søkyst; de store Skovvidder ere ikke alene en Fornyelseskilde for Jordbunden, men ogsaa for Folkeaanden og dens Aabenbarelser. – Skoven bør saaledes holdes i Agt og Ære ikke alene for Kakkelovnsvarmens Skyld, eller for Agerbrugets og Fædriftens, eller for Handelens og Søfartens Skyld, kort, ikke alene for Folkets legemlige Velvære, men ogsaa for dets aandelige Velgangs Skyld, forat Folkelivets Puls kan banke med fulde og friske Slag.

Alt ved flere Leiligheder havde jeg mærket, at Folket her i Egnen ikke var blevet uberørt af Skov- og Fjeldnaturen, men hidtil havde Skoven selv, dens Tilstand og Væxtforhold, med Tømmer og Tømmerslag, Førsel og Afsætning optaget vore Tanker og Tale.

Udpaa Eftermiddagen kom vi frem ved en Fjeldvæg og satte os i Skyggen af den tætte høistammede Skov, som stødte lige op til Uren, under Væggen for at hvile. – Jeg skal i dette Øieblik ikke kunne sige forvist, om mine Vandringsfæller, som jeg, alene nød Hvilen i Hvilen og lod Fantasien gaa ud paa Tog, eller om ikke Skoveieren kvægede sig ved en obligat Snadde og Husmanden ved atter at opføre et Efterspil paa den Spegebovfele, som vi riktignok tidligere havde skuret paa med tilhørende Klunk af Lommeflasken.

Sikkert er det, at Fjeldvæggen helt og holdent fængslede mine egne Tanker. Der skulle ikke meget til i dens Ridser og Kløfter, Fremspring og Fordybninger at finde en vis Lighed med et stort gotisk Bygningsværk. Spidsbuer, Portaler, Udhugninger og allehaande fantastiske Prydelser, som gik ind i Stilen, var der nok af, og den nærmeste Forestilling var naturligvis den, at Fjeldvæggen var Ydersiden af en Borg eller et Palads for Trolde og Underjordiske.

“Sig mig,” sagde jeg, livet af dette, til min rolige, besindige Ven, Skoveieren, – der rimeligvis tænkte paa alt andet end Troldskab – “sig mig, dette er vel Troldaasen, kan jeg tænke? Jeg har saa ofte hørt den nævne, men aldrig faaet vide noget nærmere om den, og noget maa der vel være.”

“Ja vist er det saa,” svarede Skoveieren og kastede Øiet op over Væggen. “Jeg har visst hørt baade mangt og meget i gamle Dage; men jeg har ikke godt Minde for slige Ting. John, tænker jeg, mindes det bedre, og derfor mener jeg nok, Du fortæller, hvad Du ved om Troldaasen og “hint Folket”, som de sige boede her engang i gamle Dage,” ytrede han opfordrende til Husmanden.

“Ja, det var saa det,” sagde John som var en aldrende Mand med dybtliggende Øine og et mørkladent Ansigt. “Jeg mindes ikke andet end det jeg har hørt før mig fra gammel Tid, og ilde tykkes det mig det skulle være, om Husbond havde glemt det, for mindes jeg ikke feil, saa har jeg hørt det saa, at det altid har været det samme Folkeslaget som har boet her paa Gaarden.”

“Ja, det var saa det,” sagde han atter, modtog den Skjænk, som blev tilbudt ham, med “Velkommen til” og gav, da han efter gjentagne Nødninger havde ladet den smake sig til sidste Draabe, Tomlingen fra sig med: “Tak for Skjænken; det var aavelag til god Vin.”

“Det var nu i meget gamle Tider, Gaarden var meget mindre indengjærds end nu; der var ikke mere Dyrkningsjord end mellem begge Elvene, og Husene stod paa Midtbøen strax nedenfor Veien. Det var bare én Mand, som eiede hele Gaarden den Tid, og der var ingen Husmand under den. Han var Løskarl og holdt bare Tjenestedreng og Tjenestepige. Selv stod han paa Sagen, naar der var Tømmer at skjære, men det gik nok ikke saa ofte paa i de Tider, for det var ikke saa letført at faa Tømmeret frem dengang som nu; Sagen stod i den nordre Elven; den søndre var ikke større end en Bæk, for der var endnu ikke dæmmet op for de Vandene, som ligge i Valefjeldene.

En Ting havde Tjenerne lagt Mærke til, og det var, at Manden gik bort næsten hver Lørdagskveld og kom først igjen ved Middagstid om Søndagen, og iblandt ikke før Mandagen. De undredes paa, hvad dette kunde være og var nysgjerrige efter at vide, hvor pas han var, men ikke torde de spørge, og endda mindre torde de gaa efter og lure, for han var en barsk og hvas Mand. En Lørdag traf det saa, at han tog Drengen med paa Sagen, for han vilde gjerne blive tidlig færdig med Skuren. Drengen skjønte vel, at Husbonden var i Godlundet, og saa var han saa forviten, at han vovede sig til at spørge: “Hvor gaar Husbond hen hver Lørdagskveld; skal tro han gaar paa Frieri ensteds?” “Nei,” sagde Husbonden, “det gjør jeg ikke, men har Du Lyst til at være med mig ikveld, saa skal du faa se, hvor jeg færdes og hvad Folk jeg er ilag med.” De drev paa, alt de orkede, og da det led til Non[2], var de færdige med Tømmerskuren. – Så gik de hjem, tvættede sig og tog Helgeklæderne paa, og da de havde spist Nonsmaden, gik de østover den søndre Elven og over Brattestølen og Tømmerflaten, – den samme Veien, vi skal gaa ned nu – og lige hid til Aasen. Her standese de.

“Nu er vi fremme,” sagde Husbonden; “naar de læte op Døren, maa Du gaa ind rat efter mig.”

Drengen blev rent fælen, da han hørte, han skulde ind her, for han saa ikke noget Hus. Men Manden bankede paa, og op gikk Døren med ét som en stor Port i Bergvæggen, saa de kom lige ind i Storstuen; der var det ikke saa folketomt som paa Gaarden, der var nok af “Hine[3]“. De sad om Langbordet, og der var tillaget som til Gjæstebuds. Husbonden gik omkring og hilste paa dem som paa andet Kjendsfolk og bad, de ikke maatte være vrede, fordi han havde taget Drengen sin med denne Gangen. Saa steg han over Bordet, som Skikken er til Bryllups og Gjæstebuds, og satte sig i Høisædet paa Siden af Gamlekallen og nogle andre Underjordiske. Drengen satte sig paa Forsiden fremfor Bordet. Der skulde ingen sulte for Madens Skyld, for der var nok af alle Slag, og store Ølboller gik rundt baade tidt og jevnt, og Husbonden spiste godt og drak endda bedre; han trivdes vel i Laget, men Drengen syntes, alt dette var saa underligt, at han ikke torde røre det ringeste af alle de gilde Retter, som stod paa Bordet; ikke torde han tale til nogen heller, og han ønskede bare, han var vel derfra. Da husbonden skjønte, hvorledes det var med ham, sagde han, at han skulde følge ham paa Hjemveien, om han ikke havde Hug til at være der. Ja, det vilde Drengen mere end heller. Saa godsnakket Husbonden lidt med Gamlingen og fulgte Drengen ned paa Tømmerflaten, hvor han kunde se hjem til Husene paa Gaarden.

Saalænge den Manden levde, havde han Samlag med de Underjordiske i Troldaasen; men den, som kom efter ham, holdt ikke noget Venskab og Kjendskap med dem, endda han færdedes i Marken baade sent og tidlig, for den Tid var det ikke saa vandt om Vildt og Dyr; han lagde sig ogsaa paa Jagt og var en duelig Dyreskytter. En Gang gik han længe efter en stor Hjort; tilsidst kom han ind paa den og skjød den, saa den faldt her under Troldaasen, men det var ikke noget Dødsskud; derfor stak han Tollekniven i Nakken paa den og gav sig til at flaa. Mens han holdt paa med det, satte han Kniven fra sig i en Fure, som sto ved Siden, men da han vilde tage den igjen, var den borte; alt han ledte, fandt han den ikke. Da han kom hjem, sendte han Drengen efter Hjorten. De ledte ogsaa efter Kniven, men borte var den, og borte blev den.

Om Høsten reiste Manden ind til Bergen; han skulle hente Korn for Skind og Fedevarer, og til Helgen blev han bedt til Kjøbmanden at spise, saa som Skikken er. Der kom han til at sidde tilbords paa Siden af en anden Mand, som han ikke kjendte. Den Tid laa der ikke Kniv og Gaffel paa Bordet som nu, men hver Mand skar Stegen med Tollekniven sin.

Det gjorde den fremmede Manden, som sad ved Siden av Dyreskytteren, ogsaa, og da han lagde den fra sig paa Bordet, saa var det den samme Kniven, han satte fra sig i Furen. Den var ikke vanskelig at kjende, skal tro, for den var sølvholket, og Navnet hans stod ogsaa paa. Da de havde spist, var han ude en Stund denne Fremmede, og saa spurgte Dyreskytteren, hvad det var for en Mand. Kjøbmanden undredes paa dette og sagde: “Kjender Du ikke ham? Han er jo nærmeste Naboen din; han kalder sig Børge Børgesen, og den Manden kommer ikke til Byen med Skind i Tylftetal eller Baadlaster. Jeg tror ikke jeg lyver, om jeg siger han har halve Jægten fuld.”

Da hin kom ind igjen, spurte Manden fra Valen, hvor han havde den Kniven fra, for den var hans, sagde han, og Navnet hans stod på den.

“Nei, den er min,” sagde Manden, “den hørte mig til, da Du satte den i Husvæggen min, dengang Du karvede Livet af Storoxen; den havde Du aldrig faaet, havde jeg ikke undt Dig den. Men det kan nu være for det som det er. Kniven skal nu være din, og en fagna Mand skal Du være, om Du kommer til Gjæstebuds til mig og smager paa Øllet mit, den første Søndagen Du er hjemme.”

“Du faar sige mig, hvor Du bor da,” sagde Manden fra Valen.

“I Troldaasen,” sagde hin.

Da var det ikke vanskeligt at vide, hvem han var, han var Husbond for “hint Folket”.

Siden kom der igjen en Mand paa Gaarden; men Grandelaget med ham likte de ikke, for Folket levede altfor vel sammen og troede ikke paa de Underjordiske mere.

En dag, som en af Opsangermændene[4] laa og hvilte Middag borte i Marken sin, kom der En til ham og sagde: “Nu er det saa galt med det Valefolket; Du maa lade os faa Lov til at flytte fra Troldaasen og sætte os ned i Vigefjeldet i Marken din.”

Manden var tung og ør af Søvnen og sandsede ikke rigtig, saa sagde han: “Ja, Du faar det.”

Siden var det ikke sjelden at se dem i Marken der. Nu siger Folk, de har flyttet derfra ogsaa, men der er ikke nogen, som kan sige, hvor de har flyttet hen.”

Her endte John Braaten sin Fortælling, men gjorde fremdeles nogle forblommede Hentydninger til, at disse Godtfolk havde været Stamfædre til den Slægt, som endnu eiede Gaarden. Under dette kom der frem paa Skovstien et Væsen, som efter Udseendet gjerne kunde bragt en eller anden til at tro, at “hint Folket” visede sig her endnu. Det var en rank Kvindeskikkelse i Egnens Dragt, kort sort Stak, rødt Liv, hvide Ærmer og en sort Hue med Sølvbroderi over det lyse Haar; hun drev et Par Ungsmaler[5] af en meget gjenstridig Natur, som i ét væk vilde ud af Veien, og som hun i lette Spring søgte at gjenne ind og frem paa Stien, snart under godslig Snak, snart under Skjænd dels over Smalerne[6] dels over Hunden, der som en Galning fór og skjælte og gjøede efter en Skarvehare oppe i Lien og lod hende være Smalehund isteden. Hun gjenkjendtes imidlertid snart som en af Gaardens Folk. Husmanden hjalp hende, og samtlige To- og Firbenede gik nu i Flok og Følge nedover; ogsaa Hunden, der snart var bleven kjed af Skarveharen, kom efter og overtog sit Hverv at holde de Gjenstridige til Orden.

Vi gik nedover langs Elven, og da vi kom ud paa Tømmerflaten, laa Fjorden for os vid og blank; den gjenspeilede Aftenhimmelens Glands, og Billederne af Øer og Aaser, Fjelde og Jægter vuggede sig i de lange Dønninger, et Dampskip havde efterladt. Under os laa Agrene, Lundene og Skoven med Birk og Løn og gamle Egetrær. Der ligger Gaardens Huse hvide og nette; over det nærmeste Teglstenstag rager Kjæmpe-Egen høit op i Lufen; dens mægtige Krone har maaske i mere end et halvt Aartusinde skjænket Menneskene Læ og Skygge. Ved det skovkronede Næs derude staar Sagen, og længere udenfor den, tæt ved den yderste flade Strand, sees Jægteskroget paa Stabelen mod den blanke Vandlfade; men Hamrene hvilte og Arbeidet med dem, og at Dagens Larm; kun Suset fra Elven og Sagrenden lyder gjennem Aftenstilheden.

Trett av heten og vandringen kastet jeg meg ned i en skygge på tunets gressvoll. Der lå jeg i en halvdøs og hvilte, til jeg ble skremt opp av en uhyggelig konsert; en skurrende kvinnestemme prøvde med skjenn og kjæleord å stagge gårdens gryntende griseyngel. Ved å gå efter lyden traff jeg på en gulgrå barbent kjerring; hun sto bøyd og holdt på å fylle trauet som de støyende smådyrene trengte seg om, mens de bet og rev i hverandre og hylte av forventning og glede.

På mitt spørsmål om veien svarte hun med et annet; uten å rette seg opp snudde hun hodet halvveis vekk fra kjæledeggene sine for å glo på meg.

“Hå er han fra da?”

Da hun hadde fått tilfredsstillende svar på det, fortsatte hun, snart henvendt til meg og snart til grisungene:

“Ja så – er han i prestlære hos Ringerikspresten – tsju gyssa mine da! — – vegen til Stubdal i Åsa? sier han – - – Sjå den du, vil du la de andre få med deg, styggen! Tsju, vil du være rolig! å stakkar, spente jeg deg nå da – - – Ja, den skal jeg ratt si han den, det er strake vegen ende beint fram over skogen like til kjerraten det.”

Da denne rettledningen forekom meg å være holdt i altfor alminnelige uttrykk om en skogsvei på et par mil, spurte jeg om jeg ikke for betaling kunne få med en gutt som var kjent.

“Nei, kors, var det likt seg det,” sa hun, og kom ut fra grisehuset, ut på tunet. “Dem driver så med slåttonna, at dem mest inte får i seg maten. Men det er strake vegen heile skogen over, og jeg skal te han den så skjellig, som han såg den for seg. Først så går han opp kleiva og alle bakkene borte i åslia der, og når han er kommet opp på høgda, så har han store sterke vegen ratt fram til Heggelia. Elva den har han på venstren heile tida, og ser han den inte, så hører han den. Men fremme ved Heggelia er det liksom litt vringel og kringelkrangel med vegen, så den jussom blir borte stykkomtil, og er en ikke kjent, er det ikke så greitt å finne fram; men han finnern nok fram til Heggelia, for den ligger ved vatnet. Sia så går han bort med Heggelivatnet, til han kommer fram til dammen; det er slik en dam foran et lite vatn, og liksom ei bru, som dem kaller det; der går han på venstren og tar av på høgren, og så har han store, strake vegen ende ratt fram til Stubdal i Åsa.”

Skjønt heller ikke denne rettledningen var helt tilfredsstillende, især da det var første gang jeg bega meg så langt ut fra den slagne alfarvei, tok jeg trøstig fatt på veien, og alle betenkeligheter var snart forsvunnet. Fra lien åpnet der seg av og til mellom graner og høye furutrær utsikt til dalen, der elven buktet seg som en smal sølvstripe mellom lunder og enger. Rødmalte gårder lå så vakkert og norskt på de grønne bakkene dernede, hvor karfolk og jenter drev på med slåttonnen. Fra enkelte piper steg røken blå og lett opp mot en mørk bakgrunn av grankledde åser. Over dalen hvilte en ro og en fred, så en neppe kunne ane at hovedstaden var så nær. Da jeg var kommet inn på åsen, lød toner av valthorn og en klingende los, som ekkoet gjentok mangedobbelt over meg, men den fjernet seg mer og mer, og til sist var det bare ljomen av den som nådde mitt øre. Nu hørte jeg elven også; den bruste langt til venstre; men efterhvert bar kløvstien ned mot den, og på enkelte strekninger klemte åsene seg sammen, så jeg stundomtil gikk i en dyp, skummende dal, der elven nesten opptok hele dalbunnen. Men veien fjernet seg fra elven igjen; det bar både vringel og kringelkrangel, for den buktet seg snart hit, snart dit, og ble på enkelte steder neppe til å skjelne. Det bar oppover og da jeg hadde gått over en liten åskam, så jeg et par blinkende skogtjern mellom furustammene, og ved et av tjernene lå en seter på en grønn bakke i aftensolens gull. I skyggen under bakken sto bunker av frodig ormegress,; gjeteramsen kneiste yppig mellom stenene med sin høye, røde, praktfulle blomstertopp; men den alvorlige, stormhatt hevet hodet høyere, så mørk og giftig ned på den og nikket takten til gjøkens gal, som ville den telle efter hvor mange dager den hadde igjen å leve. I det grønne bakkehellet og nede ved vannet pranget hegg og rogn i sommerlig blomsterskrud. De spredte liflig, kvegende duft vidt omkring og rystet vemodig sine hvite blad utover seterbakkens speilbillede i vannet, som på alle andre kanter var omringet av graner og mosegrodde berg.

I seteren var ingen hjemme. Alle dører var låst og lukket. Jeg hamret på overalt, men ingensteds var det noe svar å få. Jeg satte meg på en sten og ventet en stund, men ingen kom. Aftenen falt på; jeg syntes jeg ikke kunne bie lenger, og gikk av gårde. Det var mørkere i skogen, men snart kom jeg til en tømmerdam eller demning over en elvestubb mellom to tjern; her var det visst jeg “skulle gå på venstre og ta av på høyre”. Jeg gikk over, men på den siden av dammen var der bare – så vidt jeg kunne se – flate, glatte, fuktige svaberg, og ikke spor av noen vei; på den andre, den høyre siden av dammen, gikk det en sterkt oppgått sti. Jeg undersøkte begge sidene flere ganger, og enda det syntes å stride mot den rettledningen jeg hadde fått, bestemte jeg meg for den tydeligste stien, som fremdeles gikk på høyre side av vassdraget. Så lenge den fulgte det mørke tjernet var den god og fremkommelig, men plutselig dreiet den av i en retning som i mine tanker omtrent var den motsatte av den jeg skulle gå i, og tapte seg i et forvirret nett av krøtterstier dypt inne i den dunkle skogen.

Usigelig trett av denne engstelige, villsomme letingen kastet jeg meg ned i den bløte mosen for å hvile et øyeblikk, men trettheten seiret over skogangsten, og jeg vet ikke hvor lenge jeg blundet. Jeg fór opp ved et vilt skrik, som ennu klang i ørene mine, da jeg våknet; men så hørte jeg rødkjelken, og den trøstet meg, og jeg syntes ikke jeg var helt forlatt så lenge jeg hørte måltrostens muntre slag. Himmelen var overskyet, og den dype skumring hadde tiltatt i skogen. Det falt et fint støvregn, som gir fornyet liv til alle vekster og fylte luften med en frisk, krydret duft; men regnet syntes også å vekke til live alle skogens nattlige lyder og toner. Mellom toppene over meg hørte jeg en hul, metallisk klang, som kvekk på kvekk av frosk, og skjærende fløyt og pip. Rundt om meg surret hundre rokker: men det skremmende ved alle disse lydene var at de i ett øyeblikk lød like ved meg, i neste langt borte; snart ble de avbrutt av kåte, ville skrik under flaksende vingeslag, snart av fjerne nødrop, og så ble det plutselig stille igjen. Jeg ble grepet av en unevnelig angst; det isnet gjennom meg for hver lyd, og skogmørket øket redselen. Alt jeg så og skimtet, viste seg fortrukket, bevegelig, levende, og det var som tusener av hender og armer strakte seg ut efter den villsomme vandrer. Min oppskremte fantasi mante frem alle min barndoms eventyr, de levde i tusmørket omkring meg; hele skogen var full av troll og hulder og gjekkende dverger. Jeg satte avsted, jeg løp for livet, men efter som jeg løp, dukket nye skikkelser frem, enda fælsligere og mere fortrukne, og jeg kjente grepet av hendene deres. Med ett hørte jeg skritt: noen gikk tungt over knakende kvist. Jeg så, eller trodde å se, noe stort svart noe; det nærmet seg med et par øyne som glødende stjerner i mørket. Håret reiste seg på mitt hode, jeg trodde ikke faren var til å unngå, og i en ubevisst trang til å manne meg opp, skrek jeg:

“Er det folk, så si meg veien til Stubdal!”

En hul brumming var det svar jeg fikk, og den gående fjernet seg hurtig og med knak og brak den vei han var kommet. Jeg sto lenge og lydde efter de tunge skrittene og mumlet ved meg selv: “Gid det var lyst og jeg hadde en børse, så skulle du fått en kule, bamse, for det du skremte meg!”

Dette ønske og denne barnslige trusel tok all min frykt og all tanke om fare med seg, og jeg skrittet trygt videre i den myke mosen. Nu var det ikke spor hverken av vei eller sti, men det lysnet mellom stammene, skogen ble mere glissen, og jeg sto på hellingen ned mot en stor sjø; rundt den var barskog, som på bortre siden forsvant i nattetåken. Nordvesthimmelens purpurglød speilte seg i vannets mørke flate, som flaggermus kretset og flagret over, men høyt oppe i luften skjøt store fugler henover vannet, med den kvekkende lyd og de skjærende fløyt som før hadde skremt meg så. Og nu ble jeg klar over at jeg hadde gått i nordøst istedenfor mot vest. Mens jeg grundet på om jeg skulle bli her jeg var, til solen sto opp, eller friste åfinne tilbake igjen til dammen, ble jeg inderlig glad over å skimte ildslys mellom trærne på denne siden av vannet. Jeg skyndte meg avsted, men jeg ble snart var at det var lenger unna enn jeg hadde trodd i førstningen; for da jeg hadde gått en halv fjerdings vei, skilte en dyp dal meg fra lyset. Med strev og mas brøt jeg meg vei frem gjennom vindfall og ulende, men da jeg var kommet opp over den bratte mot-lien, måtte jeg gå enda et drygt stykke over en åpen, tørr furumo, der trærne sto i rader som ranke søyler og jorden ga klang under mine skritt. Ved randen av moen sildret en liten bekk, og langsefter den prøvde igjen or og gran å hevde seg; på en liten grønn flekk på andre siden av bekken flaret og brant en stor nying, som vidt og bredt kastet rødt skjær bort mellom stammene. Foran varmen satt en mørk skikkelse; på grunn av sin stilling mellom meg og bålet så den rent overnaturlig ut. Krokskogens gamle røverhistorier fór meg med ett gjennom hodet, og jeg var på nippet til å løpe min vei; men da jeg fikk øye på barhytten ved nyingen, de to karene som satt fremmenfor den, og alle øksene som var hugget fast i stubben efter en felt furu, forsto jeg at det var tømmerhuggere.

Den mørke skikkelsen var en gammel mann; jeg så han talte og rørte lebene; i hånden hadde han en kort pipe, som han bare av og til tok noen sterke drag av for å holde varmen ved like. Da jeg nærmet meg, var enten historien slutt, eller også ble han avbrutt, for han grov et tak ned i ildmørjen med pipen – den hadde gått ut – og røkte i ett vekk, og lot til åhøre vel efter hva en fjerdemann, som nu kom til, hadde å si. Denne fjerde karen var en stor rødhåret slusk; han måtte nok også høre til laget, for han var uten lue, hadde bare på seg en lang islandsk bundingstrøye og kom bærende med en vassbøtte fra bekken. Han så forskremt ut. Den gamle hadde snudd seg mot ham, og da jeg hadde nådd over bekken, så jeg ham fra siden i klart skjær fra varmen. Det var en liten mann med en lang kroket nese. En blå, rødbremmet topplue han hadde på seg, kunne nesten ikke holde styr på den strie, gråsprengte hårluggen, og en stuttlivet, sid ringerikskufte av mørkegrått vadmel med avslitte fløyelskanter gjorde ham enda mere kruggrygget enn han var.

Han som sist var kommet, lot til å tale om bjørnen.

“Ska’ tru det?” sa gamlingen. “Hå skulle ‘n der? Det har vøri annet brak du har hørt, for det vekser inte noe han kan gå etter på tørre furumoen -ja bamsen da,” – la han til. “Je trur mest du juger je, Per! Dom sier for et gammalt ord at rødt hår og furuskau trivs inte på god jord,” ble han ved halvhøyt. “Hadde det enda vøri i Bjønnholet eller i Styggdalen. Han Knut og je vi både hørte ‘n og såg ‘n der førredagen – men her? – Nei, så nær inn i varmen kommer ‘n vår Herre dø’ inte! Du har skremt deg sjøl!”

“Nei, dølen renne i meg, hørte je inte han rusla og braka i moen, min kjære Tor Lerberg,” svarte den andre snurt.

“Å ja, ja,” sa Tor, han holdt ved med sitt. “Det var vel en buskebjønn, gutten min.”

Jeg gikk nu borttil og sa at formodentlig var det meg han hadde hørt; jeg fortalte at jeg hadde tatt feil av veien, og om hvor skremt jeg var blitt, spurte om hvor jeg nu var, og om en av dem kunne følge meg til Stubdal, og klaget jammerlig over sult og tretthet.

Mitt komme vakte ikke liten forundring i laget; de sa ikke så meget, men så nysgjerrig på meg og hørte nøye på det jeg hadde å fortelle. Den gamle, som jeg hadde hørt nevnes Tor Lerberg, lydde især godt efter; det lot til han hadde den vane å tenke høyt, han satt og småmumlet for seg selv hele tiden, og av en ytring jeg hist og her fikk tak i, kunne jeg på en vis følge med i hans funderinger:

“Nei, nei, det var gæli; der skulle ‘n ha tatt over – ja, over dammen da – det var Stubdalsveien – han har trådd på villgras – - – han er for ung -han er inte skautam – å, det var rugda – det var kveldknarren – ja, det låter rart for den som aldri har hørt det – å ja, lommen han skriker fælt -når det dusker da – jagu hannom var bjønnen i veien for – det var kar til gutt!”

“Jaha,” sa jeg kjekk, og ga mitt våknende mot luft omtrent i samme ord som mannen som traff bjørnen sovende i solbakken: “Hadde det vært lyst, og jeg hadde vært skytter, og hadde jeg hatt en ladd børse, og jeg hadde fått den til å gå løs, ja min santen skulle ikke bjørnen ha ligget på flekken da!”

“Det var greit det, ha ha ha!” sa Tor Lerberg og klukklo, og de andre stemte i med; “det er greitt han hadde liggi på flekken, ha ha ha!”

“Men nå er han ved Storflåtan,” sa han, da jeg hadde gjort rede for meg; “det er det største vannet på skauen her, og når det blir lyst, så skal det nok bli rå’ til å finne fram, for vi har båt, og når han er kommet over vannet, så er det inte så langt att, ja til Stubdal da. Nå kan han vel ha bo å kvare seg og få seg litt mat, kan je tru. Je har inte anna heller ertelefse og trått flesk, og det er vel uvand kost for slik en kar, men er han sulten, så…ja kanskje han kunne ha hau på litt fisk. Je har nå vøri her og fiska, og grom aure har je fått, – ja i vannet da.” Jeg takket for tilbudet, og han ba en av de andre ta “en lekker fisk” av knippet og steke den i ildmørja.

Imens spurte han meg ut om ett og annet, og da han var ferdig med det, og jeg med stor appetitt ga meg i kast med maten, viste det seg at den historien han holdt på med da jeg kom, var ute.

“Nå får du fortælja det som hendte far din den gongen han låg på tømmerhogst,” sa han til en av de yngre, en grovlemmen kar med et uforferdet oppsyn, som ikke var stort over de tyve.

“Ja, det kan snart væra fortælt,” sa gutten. “Han far var på hogst hos mannen på Ask uti Lier, og dreiv og hogg oppi Askmarka. Om kvelden gikk ‘n til ei stue lenger ner imot bygda, og holdt til hos ‘n Helge Myra – ja du kjente nok ‘n Helge Myra du, Tor Lerberg? Men en dag hadde ‘n hvilt for lengi til eftasverd, det kom slik en tung sømn på ‘n – og da ‘n vakna, var sola alt i åsen. Men famnen ville ‘n ha full før han slutta, og han tel åhogge. Ei stund gikk det både godt og væl, og han hogg så flisa flaug om ‘n; men mørkere og mørkere vart det; enda var det att ei lita gran han syntes han ville ha med, men aldri før hadde ‘n hoggi det fysste hogget, så rauk øksa ta skaftet. Han til å leite, og til slutt så fant ‘n att a i et myrhol. Men rett som det var, syntes ‘n at én ropte namnet hass; han kunne inte skjønne håkken det kunne væra, for han Helge Myra hadde inte noe i marka å gjøre, og andre var det inte på lang lei. Han lydde og lydde, men han hørte inte no, og så tenkte ‘n at han kunne ha mishørt seg. Så ga ‘n seg til å hogge på nytt lag, men best det var, så rauk øksa ta skaftet igjen. Langt om lengi fant ‘n att a denna gongen au, men da ‘n skulle til åskårå på nordsia, så hørte ‘n så skjellig det ropte borti bergveggen: “Halvor, Halvor! tidlig kom du, og seint går du!” “Men da je det hørte,” sa ‘n, “var det mest som je gikk av i begge knea, og je fekk mest inte øksa ut av granleggen,” sa ‘n; “men da je kom på spranget, strauk je i ett renn like ner til stua hass Helge.” -

“Ja, det har je hørt før,” sa Tor Lerberg; “men det var inte det je mente, det var den gongen han var til brøllops i vårfjøset på Kilebakken.”

“Nå den gongen, ja det var sålesses det: Det var på vårsia, rektig straks føre påsketier i atten hundre og femten, da ‘n far budde på Oppen-Ela; snøen var inte borte enda. Men så skulle ‘n til skogs og hogge og dra hem no ved. Han gikk opp på åsen i hellinga bortimot Ådalsveien; der fant ‘n ei tørrfuru, og tel å hogge. Mea han hogg på den, syntes ‘n det var tørrfuru alt han såg. Rett som han sto og glante og undres på detta, kom det kjørendes ei ferd med elleve hester, og alle var dom musete. Han syntes det såg ut mest som ei brurferd.

“Men hå er detta for folk, som kommer farandes denna veien ovan-te åsen da?” sier ‘n far.

“Vi er her bortifrå Østhalla, frå Ulsnabben,” sier en ta dom, “vi skal til Veien-garden i hemkommerøl; han som kjører føre, det er presten, og dom som kjører etter hannom, det er brurfolka, og je er værfaren; du får stå på meia med meg.”

Da dom var komme et stykke nedover, sier værfaren: “Vil du ta imot dissa to sekka og gå til Veien-garden og måle i to tønner potteter til vi skal hematt?” – “Kan så det,” sa ‘n far. Han sto bakpå han, til dom kom enstan der han syntes han skulle kjenne seg att; det var rektig nord for Kilebakken, der det gamle vårfjøset sto. Fjøset såg ‘n inte, men en stor gild bygning, og der tok dom inn. Så møtte det fram noen ute på tråkka, som skulle skjenke dom, og dom ville skjenke ‘n far au. Men han sa nei takk han: “Je skal inte ha noen skjenk,” sa ‘n, “for je har bare på meg hverdagsbrok; je kan nok inte væra i lag med slike folk.” Så sa en ta dom: “La denna gammel’n væra for det han er, ta en hest og følgj ‘n på hemveien.” Ja, så gjorde dom det, dom tok og sette ‘n i en slea med en musete hest føre, og en fulgte med. Da ‘n kom et lite stykke fram til en liten dal nord for Oppenhagan, – det er enda et sandfall der, – syntes ‘n han satt imellom øra på ei bøtte. Om ei stund var a borte, bøtta au, og da syntes ‘n fysst han sansa seg rektig. Så skulle ‘n se etter øksa si, og den satt i den samma tørrfurua han hadde tatt til å hogge på. Da ‘n kom hem, var ‘n så reint fortumla at ‘n inte visste hå mange dager han hadde vøri borte; men han hadde inte vøri borte lenger enn ifrå morrån og til om kvelden, og han var inte rektig på lang ti’ etter.”

“Det går mye artig tel – ja på skauen da -,” tok Tor Lerberg til orde, “og je kan nok inte seia meg fri for anna heller je har sett litt, je au -ja spøkeri da, og har Di hau til å væra oppe lenger, så skal je fortælja det som har hendt meg – her på Krokskauen da.”

Jo, de hadde alle lyst til å høre; i morgen var det søndagen, så det var ikke så nøye om de ikke gjorde noe da.

“Det kan vel væra så en ti-tolv år sia,” tok han på, “je hadde ei kølmile innpå skauen bortmed Kampenhaug. Om vinteren låg je innpå der, og hadde to hester og kjørte køl til Bærumsverket. En dag så kom je til å bli litt for lengi ved verket, for je trefte noen kjenninger ovante Ringerike; vi hadde nå litt snakk imellom oss, og litt drakk vi au – ja brennevin da -og så kom je inte tebars-att til mila før klokka var innimot ti. Je fekk gjort opp en nying i mileringen, så je kunne se å lesse på, for det var styggmørkt. Og lesse måtte je om kvelden, for klokka tre om morrån måtte je i veien, når je skulle rekke til verket og tebars-att i lyse, samma dagen, – ja til mila. Da je hadde fått det til å frase dyktig, ga je meg til å få på lassa. Men i det samme je snudde meg mot varmen igjen og skulle til ågjøre et nytt tak, kommer det vår Herre dø’ en hel snøfloke seilende så hver køl og brann fraste og slokna – ja på nyingen. Så tenkte je ved meg sjøl: Jo vår Herre dø’ er inte hu bergmor arg nå je er kommet hem så seint og uroer a i kveld. Men je tel å slå varme på nytt lag og få gjort opp. Men hossen det var heller inte var, så var det jussom rokoa inte ville sleppe køla i kørja; halvparten og væl så det kom utafor. Endelig hadde je da fått på lassa og skulle til å gjere fast. Om morrån hadde je sett nye vidjuer på alle hælerhalsene, men dom rauk vår Herre dø’ den eine etter den andre – ja vidjuene da. Je tel å vrie nye vidjuer, sette hælera på att, og endelig så fekk je gjurt lassa. Så ga je hesten til natta, og kraup inn i køya og la meg. Men mener du je vakna klokka tre? Inte før sola var oppe, og enda var je tung og ør både i skrotten og i hue. Så skulle e få meg litt i livet, og gi hesta, men begge spiltaua i barskuten var tomme, og borte var hesta. Da vart je sint, og tok vår herre dø’ til å banne litt, og så ga je meg til åleite etter spora. Det var kommen noe nysnø om natta; til bygds hadde dom inte gått, og inte til verket heller. Men je såg slagferda etter to hester og to breie stutte fotblaer nordetter. Je gikk etter så ei halv mil reint bort i ubrøyta; der delte slagferda seg: én hest hadde gått i øst og én i vest, men spora etter fotbla’a var reint borte. Je måtte vafse etter den eine fysst ne-att til køya og få bundi og gitt den, og så av garde etter Blakken. Da je kom til mila med den, var det høgstdags, så slapp hesta åkjåke til verket den dagen. Men je ba vår Herre ta meg på det, at je aldri skulle uro a bergmor så seint mere – ja om kvelden da.

Men det er artig det en lovar; om en holder det til jul, så er det inte sagt en holder det til mikkelsmess. For andre året etter så var det seint utpå høstsia i verste bløyta je var i Krestjan. Det vart lenge utpå eftan før je kom ut av byen, men je ville gjerne hem om natta, og riendes var je. Så tok je like over ved Bogstad, Sørkedalsveien, og over skauen, for det er beinaste veien, det veit Di vel – ja til Åsfjerdingen da. Det var grått og uggint vær, og det var i skumminga da je kom avsted. Men som je kom over den vesle brua, straks innafor Heggelia, ser je en mann som kom beint imot meg. Han var inte mye høg, men urimelig dryg; over akslene var ‘n så brei som ei låvedør, og hver neva var mest ei halv alen tversover. I den eine handa hadde ‘n en skinnsekk, og gikk og jabba ganske smått; men da je kom nærmere, så gnistra aua på ‘n som varmebranner, og store var dom som tinntalliker. Håret det sto som grisebust, og skjegget var inte likere det heller, så je rektig syntes det var en ustyggelig stygg fant, og ga meg til å lesa det vesle je kunne. Med det samma je kom til: “Jesu namn, amen,” sokk ‘n ender ner – ja i jorda da.

Så rei je et stykke tel og småmullra på ei salme; men rett som det var, så jabba denna karen imot meg ovan-te lia. Da gnistra det både av hår og skjegg og aua med. Je til å be Fadervår igjen; og da jeg kom til “Og frels oss fra det onde,” så sa je amen i Jesu namn, og så var ‘n borte. Men aldri før hadde je ri’i en fjerdings vei, så møtte je suggen på ei klopp. Da gikk det jussom lynild ut av både auer og hår og skjegg, og så riste og skaka ‘n påsan så det fór både blåe og gule og raue varmetunger ut av ‘n, og det spraka stygt. Men da vart je sint: “Å far nå stabbeint til helvetes pøl og pine, ditt fordømte bergtrøll,” sa je, ja til mannen da, og borte var ‘n med det samma. Men best je rei, så dro det etter med meg, og je vart redd je skulle møte kallen ennå en gong. Da je kom til Lauvliva, visste je det låg en kjenning der, som skulle hogge tømmer. Je banka på og ba om å få ligge der til det vart lyst; men trur du je slapp inn? Han Per sa det, at je kunne reise om dagen som andre skikkelige folk, så slapp je å reke etter veien og tigge om hus. “Den rå’a veit je sjøl, min kjære Per,” sa je, men det var inga utkomme med ‘n. Så skjønte je det, at kallen hadde vøri der og forskremt ‘n og sett opp ‘n og je måtte av garde att. Men da song je så det ljoma i åsa: “Et lidet barn, et lidet barn så lysteligt” – og det varte og det rokk like til je kom ner til Stubdal; der fekk je hus, – men det var mest slutt på natta da.” -

Hans måte å fortelle på var, som hele hans tale, langsom og uttrykksfull. Han hadde den vanen å “snakke attpå”, det vil si ofte ågjenta ord eller deler av setningen, eller å henge bakefter en eller annen overflødig forklaring. De brukte å komme dumpende hver gang han hadde tatt noen seige drag av pipen for å holde varmen ved like, og lystig til sinns som jeg var, nu da all frykt og fare var glemt, kunne jeg nesten ikke bare meg for å le høyt, så komisk virket det. Dette var vel også grunnen til at hans historier ikke gjorde det inntrykk på meg som en kunne ventet, efter det jeg nyss hadde opplevd.

Men under Tor Lerbergs fortelling kom det frem en skikkelse fra barhytten; det lot til at han hadde ligget der og sovet. Jeg visste ikke riktig hva jeg skulle tro om ham; han kom virkelig den forestilling jeg hadde gjort meg om nisser og hauggubber, nærmere enn noe jeg hittil hadde sett. Det var en liten tørr, mager mann med hodet på skakke, røde øyne og en nese som et stort papegøyenebb. Om munnen hadde han et trekk som om han ville spytte folk i øynene. Han satt lenge og skar ansikter, gjorde grimaser med underleben, som sto sterkt frem, og det lot i det hele til at han mislikte Tor Lerbergs fortelling, for han hugg eller nikket til lyden med hodet, som om han misbilligende slo takt til Tor Lerbergs fortelling. Men da han lukket opp munnen og begynte å snakke, var også forestillingen om hans trollnatur forsvunnet; hvis han skulle være et overnaturlig vesen, måtte det være en nisse eller en gjekkende skogånd; men han var ikke annet enn rett og slett en karikatur av en bondemann. Han klesset eller lespet litt, og enda ivrigere enn til de andres, hugg han med hodet til sin egen tale. I det han fortalte, var det slik en åndsfraværende forveksling av alle tall- og vekt- og målsangivelser, slik en forbytning og omtumling med alle begreper og slik en evindelig forsnakkelse, at det iallfall i førstningen var mest uråd å få tak i hva han egentlig mente. Det ene utsagnet latterligere og urimeligere enn det andre kom i rivende fart, men hakkende og stammende:

“Du må vel for brennande fanden tru vi er så dumme at vi skjønner detta er løgn og kjerringrør?” var det første utbrudd.

“Jaggu trur je det ratt,” svarte Tor Lerberg med et lite grin til de andre, som han ville si: nå skal dere få høre på løyer og historier.

“Je kan nå for fanden inte skjønne på det, at du kan sitta her og seia atte du har sett slikt sjøl, – du skal jo væra en vettug mann, men jaggu tråver du fortere enn den svarte merra mi juger,” fortsatte tussen ivrig.

De andre lo, men Tor lot til å være vel kjent med hans egenheter, og enste ikke hans beskyldninger det grann. Han fikk ham inn på et nytt trav ved å spørre om det var den samme vesle gode merra han hadde nu, som da han ble gift.

“Du kan nå vel for brennande fanden veta det, at ei tannlaus merr kan inte leva til hu blir reint gammal. Men Vesle-Svarta var så god ei merr som en ville spenne for fire skor og dra oppover bakka det, måtta.”

“Da måtte a væra god,” sa Tor Lerberg – de andre lo så de ristet; “det var vel med den du reiste til Branes og henta den store takka på Bærumsverket? Du får fortælja oss den reisa.”

“Å, ja, vi har nå slikt å gjøra og slikt å føre her,” svarte han, han gjorde et tak i ildmørjen for å tenne en snaddde han nettopp hadde karvet i, og la så i vei:

“I fysstninga je var gift, hadde je ei lita god merr je, måtta, og den skulle je reise til Branes med. Så hadde je lovt a Sisle, kjæringa mi, at je skulle kjøpe et kjolety til a – - – ja, du kjenner vel kjæringa mi, hu Sisle, du Tor? Det er svært til kjæring til å baka; hu bakte havern hel og holden, som ‘n var kommen frå Branes; ja hu bakte femten og seksten og tjue brør på det sjuande tjauet om dagen. Men da dom rekna etter for veka, hadde a bakt femten og seksten og tjue brør på det sjuande tjauet på det fjorde hundre for veka – - – og detta kjoletyet hadde je lovt a, ratt sia je tok på å fri til a. Så kjøfte je detta kjoletyet da, måtta, og så la je ennå på den svarte merra halvfemsenstjue skippunds tøngde, og så reiste je om Bærumsverket og kjøfte ei takke som var fem fjerding på kant, og tjukken etter bredda, så som takkene skal væra, da måtta. Så reiste je oppover og kjørte opp alle Jonsrudbakka, så inte merra pusta et eneste pust. Demmerså reiste je til ‘n Ola i Garden, det er nå slik en eiende snill mann det, og kjæringa hass au. Je bandt merra mi i ferdeslasset je, måtta, som en ferdesmann skal gjøra. Han Ola kom ut, “Gjør inte detta,” sa ‘n Ola. “Sett inn merra hass du,” sier ‘n til gutten sin. “Du får bli med inn du,” sier ‘n Ola til meg. Så kom je inn i kjøkkenet je, og gikk bortåt peisen og ville varme meg, som en ferdesmann pla gjøra. “Nei, kom inn i kammerset,” sa ‘n Ola til meg. Så kom je inn i kammerset da, måtta, og sette meg bortmed omnen. Så kommer kjæringa med to store, digre smørrebrød på hver si’e av en tallik, og brennevinsglasset midt på talliken da, måtta. Je tok det eine og åt opp det. “Du skal ha det andre au,” sa kjæringa. Så sier ‘n Ola: “Du får la oss få inn noe varmt drikke au,” sa ‘n. Kjæringa kommer drivendes inn med en doktor så sterk at ‘n gikk i koppen da, måtta. Je ville tel å reise, je da. “Nei,” sa ‘n Ola, “du får bli til meddags nå,” sa ‘n Ola. Je satt nå og unters og unters på hå det skulle bli til meddags da, måtta. Kjæringa kommer inn drivendes med en grisunge på et brett, som var stekt hel og holden med klauver og ty, akkurat som ‘n skulle væra lys levandes. Rett som det var, kom a inn drivendes med to store brennevinsbutler og sette utmed, og så sette a seg beint føre meg, hu sette seg inte beint føre mann sin heller, så som kjæringa skal gjøra, måtta. Så tok a tel å skjære og skjære, og så glei kniven i handa på a, så hu skar stykket ut på golvet. “Detta får du ha det, Ola,” sa kjæringa. “Nei detta vil je ha det,” sa je. Je måtte nå få det, je som fremmend var da, måtta. Så åt vi da, både grisesteik og ty; og mea vi satt og åt, så drakk vi dram om dram, dram og dram. Han Ola vart klein, je åt; alt han var klein, åt je. Je sto meg bra, je som klein var, men dårlig gikk det med han som åt. Så sa je takk for meg je da, måtta, og så gjorde je som fanten og reiste ifrå garden og ratt til Skarud i ett skei med det tunge lasset, og Skarudbakka attpå, og merra inte pusta et eneste pust.”

“Folk sier det nytter ikke med denne støpinga, for barnet har ikke svekk, sider de, men det er en bytting; der var en skinnfellmaker her om dagen og han sa det samme, for da han var liten, hadde han sett en bytting ute i Ringebu, og den var så blaut i kroppen og så lealaus som denne.”

Mens hun talte, hadde det enfoldige ansiktet et uttrykk av bekymring, som vitnet om hvor dypt skinnfellmakerens utsagn hadde slått ned i hennes overtroiske sinn.

Den hun henvendte seg til, var et sværlemmet kvinnfolk, som så ut til ånærme seg de seksti. Hun var usedvanlig høy av vekst; men når hun satt, syntes hun heller liten, og denne egenhet hadde hun å takke for at folk hadde føyet økenavnet Langelår til navnet hennes, Gubjør. I det taterfølget hun hadde flakket om med, var hun kjent under andre navn. Grå hår stakk frem under skautet, som innrammet et mørkt ansikt med buskede bryn og en lang nese, bulket ved roten. En lav panne og ansiktets bredde over kinnbenene tydet på små evner, men det ble motsagt av det umiskjennelige uttrykk av lurhet i de små, spillende øynene og av den inkarnerte bondefulhet som preget seg i rynker og minespill. Klærne hennes tydet på at hun kom fra et nordligere bygdelag; ansiktet og hele hennes fremtreden røpet signekjerringen, eller i det minste den omstreifende fantekjerring, snart frekk og uforskammet; snart ydmyk og smiskende, alt etter omstendighetene. Mens husmannskonen snakket og syslet med kaffegryten, satt Gubjør og puffet så smått til en hengevugge, som det lå et sykelig utseende barn i. Rolig og selvsikker svarte hun på husmannskonens ord, ennskjønt de funklende øynene og dirrende trekninger omkring munnen viste at hun på ingen måte var tilfreds med skinnfellmakerens forklaring.

“Folk,” sa hun, “de snakker så mye om det de ikke skjønner, min kjære Marit Rognehaugen, de snakker både i vær og vind; og skinnfellmakeren skjønner seg kanhende vel på saueskinn; men på svekk og byttinger skjønner han seg ikke – det sier jeg, og det skal jeg stå ved òg. Jeg skal tro, jeg skjønner meg på byttinger, for jeg har sett nok av dem. Den byttingen han snakket om, det var vel den til henne Brit Briskebråten på Fron, for hun minnes jeg hadde en bytting, og det var vel den skinnfellmakeren utifra der talte om, kan jeg tro. Hun fikk den straks hun var blitt gift, for først hadde hun et lekkert barn; men det blei bytta om med en trollunge så arg og eitrende vill som sjølve Fanden. Aldri ville den mæle et ord, men bare ete og skrike. Ikke hadde hun hjerte til å denge ‘n eller fare ille med ungen heller; men hvordan det var eller ikke, så hadde de lært henne til å gjøre noen kokklementer og kokkeras, så de fikk ‘n til å snakke, og da skjønte hun riktig, hva for kar han var. Så sa hun til ‘n at jutulen skulle flytte ‘n til helvetes, kalte ‘n en helvetesbrann og en trollunge, ba ‘n reise dit han var kommet fra, og til å baske ‘n om øra med sopelimen, og det dugelig. Men da hun det gjorde, blei døra slått opp på vid vegg, mi mor, og der kom en inn gjennom den – enda hun ikke såg noen – nei bevars – og reiv byttingen bort og kasta barnet hennes eget inn på gulvet så hardt at det tok til å gråte. – Eller kanskje det var den til henne Siri Strømmhogget? Den var som en gammal, vindtørr kall; kanskje den var laus i leddene, men den lina ikke barnet ditt mer enn den gamle lua mi. Jeg kommer den godt i hug; det var den tid jeg tjente hos klokkeren liksom en dag til dugurds, da såg jeg den en gang, og jeg kommer vel i hug, hvorledes hun fekk ‘n, og hvorledes hun blei kvitt ‘n også. Det var snakk nok om det den tid; for denne Siri var kommet her av bygda. Da hun var ung, tjente hun på Kvam, og jeg hugser henne godt, da hun var heime i Gaupeskjelplassen hos foreldra sine. Sia kom hun ut til Strømhogget og blei gift med Ola, sønnen der. Da hun så låg på barneseng første gangen, kom det inn i stua ei fremmedkjerring og tok barnet – for nylig før hadde hun barslet – og la et anna istedenfor det. Siri ville opp og ha att barnet sitt, og hun kavde alt det hun orka; men hun kunne ikke komme av flekken, for hun var maktstjålen. Hun ville skrike på moster si, som var utafor, men hun kunne ikke få opp munnen, så redd var hun, hun kunne ikke være mer redd om de hadde stått over henne med kniven. Ungen hun hadde fått igjen, var en bytting, det var greitt å skjønne, for den var ikke som andre barn, den bare skreik og låt som det satt en kniv i ‘n, og den kveste og slo om seg som en huldrekatt og var argere enn arvesynda. Åt gjorde ‘n støtt. Mora visste ikke si arme råd for å bli kvitt ‘n; men så fikk hun oppspurt ei kjerring, som visste det bedre, skal jeg tru; for hun sa at hun skulle ta ungen og legge ‘n på søpledyngen og piske ‘n med et dugelig bjørkeris, og det skulle hun gjøre tre torsdagskvelder i rad. Ja, hun gjorde så, og den tredje torsdagskvelden kom det flyvende ei kjerring over låvetaket, og den kjerringa kasta en unge på flisedyngen og tok sin egen igjen. Men med det samme slo hun Siri over fingrene, så hun har merke av det ennå, og det merket har jeg sett med mine egne øyer,” tilføyet Gubjør for ytterligere å bekrefte sin fortelling. “Nei, dette barnet her er ikke mere en bytting, enn jeg er bytting, og hvorledes skulle det ha båret til at de skulle fått bytta det om?” spurte hun.

“Nei, det kan jeg ikke skjønne heller,” sa husmannskonen troskyldig; “for jeg har jo hatt bevergjel i vogga, – jeg har fyrt over han, og jeg har korsa han, og jeg har satt ei sølje i skjorta hans, og kniv har det stått over døra, så jeg veit ikke hvorledes de skulle få bytta ‘n om.”

“Jøss, de har inga makt da, nei korse meg da! jeg veit nok enda beskjed om det,” tok signekjerringen til orde igjen: “for ute på bygdene ved Kristiansbyen der kjente jeg ei kone. Hun hadde et barn, og det var hun så syten for, hun korsa og fyrte over det, det beste hun hadde lært både med bevergjel og anna, for det var nok mye trollskap og fandenstøy – Gud bevare min munn likevel – på den bygda; men så var det ei natt, hun låg med barnet framfor seg i senga, og mannen han låg ved veggen. Rett som de låg, så vakna han, og da fekk han se at der blei sånt et rautt lysskinn i stua, riktig som når en setter seg til å rake i glørne med eldraken. Ja, det var en som rakte i glørne også; for da mannen i stua såg dit, så satt det en gammal mann bortved omnen og rakte i glørne, og han var så fæl at det ikke var noen måte på det, og et langt skjegg hadde ‘n. Da det var blitt riktig lyst, begynte han å rekke og rekke med armene etter barnet, men han kunne ikke komme fra krakken, der han satt. Armene de blei så lange, ja så lange at de nådde midt ut i stua; men fra omnen kom ‘n ikke, og barnet kunne ‘n ikke nå. Såleis satt han ei lang stund, og mannen blei ganske fælen, der han låg, og han visste ikke hva ‘n skulle gjøre. Så hørte ‘n det pusla bort ved vinduet.

“Per, kom nå da!” sa det.

“Å, hold din skitne kjeft!” sa mannen, som satt ved omnen, “der er jo tomla for ungen, jeg kan inte få den.”

“Så kan du komme att da, veit jeg!” sa det utafor. Det var kjerringa, som sto der og skulle ta imot den.

Nei, se på denne lekre veslegutten her!” sa signekjerringen smiskende og tok barnet rett som det våknet. Det strittet imot kjærtegnene til den fremmede konen og dro på gjepen til hennes søtladne, vamle miner; “han er så kvitlett og klar som en engel; han er litt blaut i ledene sine – det er ‘n – men når de sier han er en bytting, så lyger de på ‘n, jaggu gjør de det, ja! Nei, mor, det er svekk,” sa hun i en overbevisende tone og snudde seg til moren; “det er svekk!”

“Hysj, husj! jeg synes det banker i veggen. Å, Gud trøste meg, er han Truls kommet att!” sa kjerringen på Rognehaugen, forskrekket over å bli overrasket av mannen i kaffeslabberas med signekjerringen. Hun sprang bort, åpnet døren og så ut; men der var ingen annen enn en broket katt, som satt på trappen og pusset sine våte labber efter en forårsjakt i orekrattet. Truls var det ikke; men utenfor i solveggen satt en grønnspett og hugg og banket for å vekke de døsige insekter av vinterdvalen. Hvert øyeblikk dreiet den på hodet, som om den så efter noen, men det var ikke annet enn en aprilskur den ventet.

“Er der noen?” spurte signekjerringen. “Nå ja så,” ble hun ved, da svaret var nei, “så la døra stå, så får vi litt godt av sola, og så ser vi mannen når han kommer, for han er vel på denna sida.”

“Han fór med skikjelken etter et lauvlass til geitene,” svarte husmannskonen. “Men jeg er så redd han skal komme på oss. Sist fekk ‘n spurt du hadde vært her, og han var så gal at det ikke var måte på det, og så sa ‘n at jeg skulle få noen skillinger å gå til doktoren med; han ville ikke vite av slikt jåleri og overnaturlig kurering, for han er så vel lært; han trur ikke på slikt, sia han gikk omkring i bygda med han Johannes skolemester.”

“Til dokteren? Tvi!” sa signekjerringen og spyttet. “Jo, det skulle vel noen by til å komme til den biksen med armoda. Kommer en ikke med gull og dyre gaver,” fortsatte hun knotende, “så hogger og biter han, som det var bikkjer og ikke folk. Hvorledes var det da Gjertrud Kostebakken låg med døden i halsen og hadde barnevondt på det tredje døgnet, meiner du? Neigu ville ‘n ikke ut til ei fantekjerring, for han var i julegjestebud hos skriveren, og ikke reiste han heller, før de truga ‘n både med bisp og amtmann. Han kunne gjerne ha latt det bli også, for da han kom på tråkka, var kjerringa død. Nei, gå til doktoren for slikt et barn som har svekk, det skulle vel Fanden. Ja, gud bevares, du må gjerne gå for meg,” sa hun spotsk. “Men kan han hjelpe mer enn som så – så la meg aldri skaffe noen til helsa si i dette liv. De kan ikke med svekk, for det står ikke om den i bøkene; de veit ikke hjelperåd for den sjuken; og det skjønner de sjøl også, derfor gir de hverken pulver eller vonde drikker og slikt fandenskap for den. Nei, det er ikke annan råd enn å støpe, men de kan ikke med det.”

“Sett så på støpeskeia, mor mi,” begynte hun i en annen dur, “for det lir til høgstdags. Har vi støpt to ganger, så får vi støpe den tredje med, ellers kunne det bli galt på ferde. Barnet har svekk, men der er ni slag svekk i verden. Ja, ja, det har jeg sagt deg, og du såg jo det, at han hadde vært ute både for trollsvekk og vassvekk; for den første torsdagen så blei det en mann med to store horn og ei lang rumpe. Det var trollsvekk. Sist så blei det ei havfrue. Ja, du såg den jo så skjellig, som den var skildra. Det var vassvekken. Men nå er det torsdag igjen, og nå spørs det hva det blir, når vi støper nå. Det er den tredje gangen det kommer an på, måvite. Der har du barnet,” sa hun, og rakte det til konen. “La meg nå få i meg denne kaffedråpen, så skal jeg til.”

Da kaffen var drukket, og den klinkende spilkum satt bort med “takk og ære”, gikk hun betenksomt bort til peisen og tok frem et snushorn.

“Sia sist torsdag,” sa hun, “har jeg vært i sju kjerkesogn og skrapt vindusbly av kjerkevinduene ved nattleite; for det blei forbi med kjerkeblyen den gangen. Det kan leite på både sjel og kropp,” mumlet hun hen for seg, mens hun rystet noe av det efter sigende så møysomt innsamlede bly fra snushornet ut i støpeskjeen.

“Du har vel henta nordenrennendes vatn høgstnattes?” spurte hun videre.

“Ja, jeg var ved kvernbekken i går natt; det er det eneste vatn, som er nordenrennendes på lang lei,” svarte husmannskonen og tok frem et veltillukket spann, og helte vannet fra det over i en ølbolle. Over den ble lagt en byggbrødleiv, som det var boret hull i med en stoppenål. Da blyet var smeltet, gikk Gubjør bort i døren, så opp på solen, tok så støpeskjeen og helte det smeltede blyet gjennom hullet langsomt ned i vannet, mens hun mumlet over det ord som syntes å lyde slik:

“Jeg maner for svik og jeg maner for svekk;
jeg maner den bort, jeg maner den vekk;
jeg maner den ut, jeg maner den inn;
jeg maner i vær, og jeg maner i vind;
jeg maner i syd, og jeg maner i øst;
jeg maner i nord, og jeg maner i vest;
jeg maner i jord, og jeg maner i vann;
jeg maner i berg, og jeg maner i sand;
jeg maner den ned i en olderrot;
jeg maner den inn i en folefot;
jeg maner den inn i helvetes brann;
jeg maner i nordenrinnendes vann;
der skal den ete, og der skal den tære;
til mén for barnet skal den inte være.”

Som ventelig kunne være, sydet og sprutet det glødende blyet, da det kom i vannet.

“Hør på trollskapen du, nå må den ut,” sa signekjerringen til den andre, som både redd og andektig sto og lyttet og så til med barnet på sine armer. Da brødleiven ble tatt bort, viste der seg i vannet et par figurer, som det smeltede blyet hadde dannet. Signekjerringen betraktet dem lenge, og grunnende med hodet på skakke; så gjorde hun et nikk og sa:

“Liksvekk, liksvekk! – først trollsvekk, så vassvekk, så liksvekk. En av dem kunne vært nok!” la hun til, og rystet på hodet. “Ja, nå ser jeg hvorledes det er gått til,” vedble hun høyt og vendte seg til konen i huset: “Først har Di reist gjennom en skog og forbi et berg, mens trolla var lause; der sa du Jesu navn. Så kom Di over et vatn; der sa du også Jesu navn over barnet; men da du kom forbi kjerkegarden, var det før hanegal, så glømte du det, og der fanga barnet liksvekk.”

“I Jesu navn, hvor kan du vite det?” brast det ut av husmannskonen. “Det er sant hvert evige ord du sier. Da vi reiste heim fra setra, kom vi så seint ut, for det var kommet noen sauer bort for oss, og mørket kom alt på da vi var i heimseterlia, og en gang syntes jeg jeg såg et lysskinn borte i skogen, og jeg hørte liksom en port gikk opp i Vestnabben – der sier de nå der skal være bergfolk – “jesu navn da,” sa jeg i det samme over barnet. Den tid vi satte over elva, hørte jeg et skrik så fælt at – “Jesu navn da,” sa jeg over barnet – men de andre sa det bare var lommen som skreik mot vondt vær.”

“Ja, det var nok det, om det bare var lommen,” sa signekjerringen; “når den dårer et spebarn, så får det svekk.”

“Det har jeg også hørt; jeg trudde nå det var det som verre var, den gang,” vedble den andre. “Men da vi kom forbi kjerkegarden, var det over høgstnatt, der slo stuten seg reint galen for oss, og bølingen til folka på garden var ikke likere, og der ble sånt styr med krøttera at jeg ikke sansa å signe barnet.”

“Der har han fanga det, mor, for det er liksvekk fra kjerkegarden. Se sjøl i bollen her: der står ei likkiste, og der står et kjerketårn, og i kista ligger der et lik og spriker i fingrene,” sa signekjerringen med salvelse, idet hun tolket de mystiske figurene det smeltede blyet hadde dannet.

“Hm, hm, hm, der er ei råd!” mumlet hun igjen, men høyt nok til at den andre kunne høre det.

“Hva er det for ei råd?” spurte konen glad og nysgjerrig til like.

“Der er ei råd, – det leiter på, men det får til,” sa signekjerringen. “Jeg skal gjøre sammen et svøpebarn, og det skal jeg grave ned på kjerkegården, så trur de døde de har fått barnet til seg, og Gud hjelpe meg om de skjønner anna! Men det spørs etter arvesølv. Har du arvesølv?”

“Ja, jeg har et par gamle sølvmarker jeg fekk i faddergave; jeg har ikke nennet røre dem før, men når det gjelder liv så -” sa konen, og ga seg straks til å lete i leddikken på en gammel kiste.

“Ja, ja, den ene skal jeg legge i berg, – den andre i vann, – den tredje skal jeg grave ned i vigd jord, der svekken er fanga; – tre må jeg ha,” sa kjerringen, “og så noen filler til å gjøre en reiverunge av.”

Hun fikk det hun ville ha. En dukke var snart sydd sammen i form av et svøpebarn. Nu reiste signekjerringen seg, tok dukken og staven og sa:

“Nå går jeg på kjerkegarden og graver den ned. Tredje torsdagen fra i dag kommer jeg igjen, – så får vi se. Blir det liv, så kan du se deg i øyesteinen på barnet, men skal det dø, før lauvet faller, så ser du bare svart, og ikke anna enn svart. Så går jeg nordetter til Joramo. Der har jeg ikke vært på lenge; men de har sendt bud etter meg for en unge som har bare trollsvekk: da er det inga sak; jeg skal føre han rangsøles under en grastorvstrimmel, så blir han til folk.”

“Ja så, ja så da!” sa husmannskonen beundrende. “Joramo? Det er jo i Lesja? Kors bevares, så langt borte da!”

“Ja, det er langt dit; men der er jeg født og båren,” svarte signekjerringen. “Jeg har vanka vidt, men sanka litt, sia jeg var der. Den tid var det bedre tider for Gubjør,” sa hun med et sukk og satte seg ned på benken. “Men der på Joramo var vel en bytting,” sa hun videre, idet et sagn fra fortiden dukket frem for erindringen, da hun så tilbake mot sin barndom. “Oldemor til moster min, hun var på Joramo i Lesja, og hun hadde en bytting. Jeg såg ‘n aldri; for hun var død, og den var borte, lenge før jeg kom til; men mi mor fortalte ofte om ‘n. Han såg ut i ansiktet som en gammal værbarka kall. I øynene var ‘n så rau som en mort, og han glodde i mørket som ei kattugle. Han hadde et hue så langt som et hestehue og så tjukt som et kålhue; men beina var som en saulegg, og på kroppen var ‘n som fjorgammalt spekekjøtt. Aldri gjorde ‘n anna enn ule og tute og skrike, og fekk ‘n noe i hendene, så kasta ‘n det lukt i synet på mor si. Støtt var ‘n sulten som ei bygdebikkje; alt han såg, ville ‘n ete, og han åt dem mest ut av huset. Jo eldre han blei, dess argere blei ‘n, og det var ikke noen måte med skrik og skrål; men aldri fekk de ‘n til å snakke et eneste ord, enda han var gammal nok til det. Han var det leieste troll noen hadde hørt om, og de hadde slikt kjåk med ‘n både natt og dag, at ingen kan si det. De søkte hjelperåd både her og der også, og kjerringa blei rådd både til det ene og til det andre. Men hun syntes ikke hun hadde hjerte til å slå og denge ‘n heller, før hun var riktig viss på det var en bytting; men så var det en som lærte henne at hun skulle si, at kongen skulle komme; så skulle hun gjøre opp en stor varme på skorsteinen og slå sund et egg. Skallet skulle hun sette over varmen, og målstanga skulle hun sette ned igjennom pipa. Ja, hun gjorde så. Da byttingen fikk se dette, reiste ‘n seg opp i vogga, og glodde på det. Kjerringa gikk ut og kikket gjennom nøkleholet. Da kraup ‘n ut av vogga på hendene, men beina blei liggende oppi den, og han strakte seg ut, og han blei så lang, ja så lang, at ‘n nådde tvers over stuegolvet og kom heilt opp i skorsteinen.

“Nei,” sa ‘n, “nå er jeg så gammal som sju vedfall på Lesjaskogen, men aldri har jeg sett så stor ei tvare i så lita ei gryte på Joramo.”

Da kjerringa såg dette, og hørte det han sa, så hadde hun nok. Da visste hun det var en bytting, og da hun kom inn igjen, kraup ‘n sammen bort i vogga som en orm. Så begynte hun å bli slem mot ‘n og om torsdagskvelden tok hun han ut og dengte ‘n dyktig på søpledynga, og da knistret og låt det rundt henne. Den andre torsdagskvelden gikk det like ens; men da hun syntes han hadde fått nok, så hørte hun det sa, liksom ved siden av henne, og det kunne hun skjønne var hennes eget barn: -

“Hver gang du slår ‘n Tjøstul Gautstigen, så slår de meg igjen i berget.”

Men den tredje torsdagskvelden hydde hun byttingen igjen. Da kom det ei kjerring flyvende med en unge, som hun var brent.

“Kom att med ‘n Tjøstul, der har du att hvalpen din!” sa hun og kastet til henne barnet.

Kjerringa rakte fram handa og skulle ta mot det, og hun fikk fatt i det ene beinet; det beholdt hun i handa. Men resten så hun aldri; så hardt hadde bergkjerringa kastet.”

Mens hun fortalte dette, satt konen i huset så urolig og skvetten at til slutt måtte Gubjør legge merke til det, enda hun nok var svært opptatt av sin egen fremstilling.

“Hva er det på ferde?” spurte hun. “Å, det er mannen som kommer,” sa hun og tittet ut av døren, og høytidelig la hun til: “Det er ikke blivendes for ho Gubjør ved pallen din; men vær ikke redd, mor; jeg skal gå nedmed kjerkegarden, så ser han meg ikke.”

“Å, huttetu gutt!” sa de andre; “nei, om vi tør ligge lenger, tenk så gjerrig som presten er, og så galen som han blir.” “Pytt,” sa gutten, “det skal jeg greie; jeg skal fri både dere og meg sjøl,” sa han, og så fikk han dem til å ligge til dugurds, og til å dovne og late seg hele dagen utover. Om kvelden strøk gutten til byen igjen. Så hadde han en stor ny pengepung, og på hjemveien fant han et vepsebol; det tok han, og stappet pengepungen full med veps. Da han det hadde gjort, gikk han hjem til presten.

“Ja, nå har vi gjort slått som forslår,” sa han; “vi har nesten gjort to dagers arbeid på én.”

“Det var bra det,” sa presten.

“Men da jeg gikk over brua, fant jeg en pengepung mett med sølvpenger,” sa gutten.

“Den er min!” sa presten.

“Ja, ja, men er den ikke prestens med rett og riktighet, så gi hver skilling som i pungen er, må bli til veps, og hvert strå som vi har slått i dag, må reise seg igjen imorra,” sa han, og dermed la gutten pungen på bordet og gikk.

Presten tok og lukket opp pungen; men ikke før hadde han fått den opp, før vepsen yrte ut og surret omkring ham. Det var fælt til kar, tenkte presten, og så tok han til å grunde på dette. Dagen etter torde han ikke vekke gutten, men han sendte av gårde en tjenestejente; hun skulle se etter om slåtten hadde reist seg. Da hun kom ut til gårdene, var det med det samme solen spratt, og etter som den steg, tok den tette enga på å reise seg etter natteduggen. Jenta fløy tilbake igjen det forteste hun vant. “Da jeg kom litt frammafor løa, så tok slåtten på å reise seg, og nå står enga som det aldri hadde vært ljå på den,” sa hun.

Åsene på sidene av elven stiger bratt opp med sine urer, sine uendelige vindfall og mørke graner, som alvorlige skuer ned på den ville lek i dypet og forfrisker seg ved de dampskyene fossen ustanselig kaster opp i deres grå, ærverdige lavskjegg. Og mellem rognene og bjerkene, som nede ved bredden luter seg ut over elven, ser fiskeren som ferdes i dette dypet, bare en smal stripe av den blå himmelen, oftest fordunklet av dunster som stiger opp fra fossen og svever langs åsene. Den som vil ferdes her, må ikke kjenne frykt for vann eller fjell; for ofte er kløften så trang at bredden blir borte og man må vade gjennem elven; undertiden senker bunnen seg, og det dannes en dyp, svartdunkel kulp med steile vegger, hvor elven i en skummende foss styrter fiskeren i møte. Da må han komme seg opp de bratte veggene og klatre frem mellem urene og stenene, som ofte raper ut under føttene på ham, så han, hvis han ikke styrter ned, henger svevende mellem himmel og vann og må klynge seg fast med hendene, slik at det står blodige striper efter taket. Og kjenner han ikke hver sten og stubbe her, så finner han snart i den fortvilende stilling at han hverken kan komme opp eller ned, “at han er gått i berg”, som det heter i jegersproget.

Jeg sprang fra sten til sten med fiskestangen som balansestokk og støttestav, jeg vadet og klatret og var riktig heldig. I de klare hvirvler og under de glassgrønne kulper elven dannet der den gikk med mindre voldsomhet, sprang småforellene livlig; i de dype kulper under fossene skjøt større fisker frem som gullblanke lyn, snappet fluene under vannet, rev snøret susende av snellen og fór ned i dypet, men derfra ble de snart brakt opp og i land.

Da jeg kom ut av kløften opp til elvens utspring av Bjørnsjøen, hvilte jeg en stund på dammen; solen sto i nedgangen og dens lys spilte mellem skogtoppene, mens himmelens dype blå, aftenskyenes prakt og de mørke graner, som overalt innfattet sjøen, speilet seg i dens blanke flate. Insektene summet i luften og oppførte sine alfelette danser over vannet, mens prektige fisker nu og da med plask og skvulp skjøt opp efter dem. Over skogen langt mot nord sto der en blyfarvet skybanke med gulbrune render. Lummerhete luftninger slo meg i møte og gjorde brystet beklemt i skogensomheten; fjernt borte klang en lur, eller kanskje det bare var gjenlyden av dens toner, som i aftenens stillhet nådde mitt øre, svevende, hendøende, på en gang forlokkende og klagende.

Jeg gikk igjennem Osskogen opp langs med vannet, for fra en eller annen av de fremskytende oddene, om der ennu var folk oppe, å rope efter båt over til Bonna, det eneste sted hvor mennesker bor ved denne innsjøen.

Ved Skysskafferodden kom to gamle menn ut av skogen.

Den ene hadde et patriarkalsk tiggerutseende, og var en aldeles kjempemessig figur med markert ansikt, buskete bryn og et langt ærverdig gråskjegg. På hodet hadde han en topplue av blått ullgarn, og over den gamle gråtrøyen hang en lammeskinns pose i et rødt ullbånd. Den andre var en fisker som jeg oftere hadde truffet på mine vandringer i disse ødemarkene. Hans slekt hadde bodd og ferdes her så lenge noen kunne minnes, og hadde i eldre tider ligget i evindelige klammerier med “skogfinnene”, som efter sagn i forskjellige bygdelag like til midten av forrige århundre bodde spredt i Nordmarken og de store skogviddene som i flukt med den strekker seg fra Lier og Holsfjorden like inn i Gudbrandsdalen og Valdres.

Men gamle Elias har ikke alltid vært bare fisker. I sin ungdom var han en kjekk sjømann, som likeså lite fryktet stormen som kanonenes drønn. Han var med ved Gøteborg 1788, han var båtsmannsmat på Prøvesten den 2. april 1801. Han har innåndet duften av Middelhavslandenes oransjelunder, og har sett Indiens palmer. I Nordmarken heter han Elias fisker eller Elias svenske fra sitt første tokt. Nu er han krøpling og har understøttelse av fattigkassen. Men de brede skuldrene og de kraftige armene vitner ennu om hva han engang var for en kar, og når ordet løsner seg fra leppene og han taler om kommandørkaptein Lassen, om havet, om annen april og om sine fisketurer i Nordmarken, kommer det liv i øynene og i det ellers slappe og skjeggete ansiktet. Gamle og unge lytter gjerne til hans fortellinger, og Elias er en velkommen gjest overalt, selv hos de små sjeler, som ser med misunnelse på hans hell som fisker. For fisker er han fremdeles med liv og sjel, og hans ferdighet, hans mangeårige kjennskap til fiskens gang og levevis i disse elvene og vannene, gjør at hans strev i alminnelighet krones med et sjeldent hell. I den beste fisketid ser man Elias fisker, selv nu i hans fire og åttiende år, hver uke dra til byen med en uhyre vidjeskreppe full av fisk på ryggen. Men en svakhet har han. Han søker altfor meget å fylle ut kløften mellem før og nu ved den nordiske Lethe. Når han vender hjem fra byen, er skrittene vaklende og hodet tungt, og skjønt han ikke har langt til sitt hjem, – den lille hytten som ligger på en bakke til venstre for veien straks før man kommer til Skjervenbroen i Maridalen – hender det at han undertiden overnatter ved siden av veien.

“Vel møtt, fiskere,” sa jeg.

“God kveld,” sa de begge og lettet på luene.

“Godaften, Elias, skal vi nu møtes her igjen?”

“Ja, jeg er som skyfloken jeg,” sa Elias, “den er der når de minst venter den.”

“Tenker dere å fiske her til natten?” spurte jeg.

“Vi har nok tenkt å freste den litt i natt,” sa Elias; “det er tidlig på året ennå, men kommer det vind og regn, så tør den nok slå etter.”

“Ja, det tror jeg også, Elias.”

“I har vel tatt den slemt i elva?” spurte Elias med et nysgjerrig blikk til fiskekurven min.

“Jeg har fått en del, men der er ikke mange som er over to merker,” sa jeg, og åpnet lokket.

“Det er over halvannet pund,…se der er en lekker fisk og der er flere også…jammen var det lekkert fiske,” sa Elias.

“Han fisker vel med fly han?” spurte den andre.

“Du kan vite det,” sa Elias, idet han forgjeves gjorde noen kast ut på vannet med sin stang; “du kan vite det; jeg sto ved sida av han og meita i Haklo-oset i fjor, og jeg fikk ikke bittet engang, mens han tok halvpundet, og det ratt også.”

Jeg spurte hvor hans kamerat var fra, og fikk vite at han holdt til på Hadelands-åsene om sommeren. Nu skulle han til byen og kjøpe salt; men han ville gjerne ha litt brennevin og tobakk med det samme; og midler til det aktet han å skaffe seg ved fiske.

Da natten falt på, brøt uværet løs: det tordnet og lynte i det fjerne; de mørke masser bredte seg ut; skyenes omriss ble mer og mer ubestemte og utvasket, og til sist hang regnet og skyene som et grått teppe nedover åsene. Foran været og regnet strøk en frisk vind henover vannet. Nu var tiden der til å fiske. Enkelte større fisker slo efter og ble av og til fanget, men oftest slo de feil.

“Den er ikke riktig hjerta på å bite ennå, derfor tar den så ofte imist,” sa Elias, som holdt på å bringe en fisk i land.

Med de første regndråper sprang fisken plask i plask efter metemark og fluer; men da skuren brøt løs for alvor og det begynte å hagle og skyllregne, var det aldeles forbi.

“På morrasida tør den nok få bedre hjertelag,” sa hallendingen.

“Hva mener du om været?” spurte jeg efter noen tids forløp. “Det klarner jo opp over åsen?”

“Østa glette gir våt hette. Det kommer mer regn, men det tør nok bli litt opphold iblant,” svarte hallingen. “Der kan I høre; den karen spår også om regn,” vedble han, da det langt ute fra landet lød et vedholdende fryktelig skrik, nesten som om et menneske var i livsnød.

“Er det nøkken?” spurte jeg.

“Jesu navn, si ikke det da; det var lommen,” sa Elias.

Vi ga opp fisket inntil videre og besluttet å tenne et bål, for vi var gjennemvåte. De gamle dro kvist og stokker sammen; jeg skaffet ild, og snart flammet det et bål på pynten av odden. Bålet i forening med min niste unnlot ikke å øve sin opplivende virkning på mine stallbrødre, og det ble en livlig samtale om fiske, om ørretens gang og levevis i Nordmarken og røyens i vannene på Hadelandsåsene. Elias dvelte med forkjærlighet ved de fisketurene han hadde gjort til Nordmarken i yngre dager, når han var kommet hjem fra reis.

“Da var her fisk å få,” sa han, idet han tente sin korte snadde; “men der var ikke slik sjau med vanna heller, og ikke så farlig om det kom opp et par stokker i dammen om natta, så fisken kunne gå ut i elva. Ja, ja, ved Sandungdammen var det godt å fiske den tid; for da sto den utafor de to berga og den djupe kulpen, der I veit den står nå. Jeg tok åtte pund der ei natt, og der var ingen under tre merker. Men nå veit fisken mest ikke hvordan det er stelt med den, for den får aldri ha sin riktige gang.”

“Det må ha vært morsomt å fiske her i de tider, Elias,” sa jeg, “men det hendte vel den tid også at fiskeriet slo feil for deg en gang imellem?”

“Det var rart om det skulle slå reint feil; noe fikk jeg alltid,” svarte han. “Jo, en gang hadde jeg så nær ikke fått noe, men jeg fikk enda. Det gikk så forunderlig til at jeg ikke har kunnet skjønne det. Slikt har jeg aldri vært ute for hverken før eller sia.”

“Hvorledes gikk det da?” spurte jeg.

“Du får fortelle oss det, Elias,” sa hallendingen; “vi har slikt slag åbestille nå.”

“Jeg tenkte så,” sa Elias.

“Det var i 1806. Jeg lå i byen i den tid, men det var så strengt at ingen matros måtte være lenger borte enn én dag og ikke over en halv mil fra Christian, med mindre han meldte det for kommandørkaptein Lassen. Jeg hadde lyst til å gå i Nordmarka og fiske; så meldte jeg meg og skar ut med litt niste og en buttel brennevin i hver lomme. Det gikk kleint med fiskeriet. I Bjørnsjøelva fikk jeg ikke et napp. Da jeg kom til dammen, lå båten der; den tok jeg og rodde over til Smalstrøm; men der var ikke fisk åfornemme, hverken på vannet eller der. Så strauk jeg nordover til Hakloa. På veien møtte jeg Per piper, som var en av de beste fiskere som gikk her i marka i den tid. “Det er ikke verdt du går lenger, Elias,” sa han; “jeg har vært nord i Katnosa, men jeg har mest ikke fått beinet. Se her,” sa han og tok fram skreppa si, og alt det han hadde, var vel en snes små pinner så lange som fingeren min.

“Har jeg trøytt alna, så trøyter jeg vel kvarten også, min kjære Per,” sa jeg og skjenkte han en dram eller to. Ja gudbevares, jeg tok en sjøl også. “Det torde vel hende den biter for meg, om den ikke biter for deg,” sa jeg.

“Jo visst!” sa piperen. Dermed skiltes vi.

Jeg gikk like til Storløken i Katnosa, for biter det ikke der, så biter det ingensteds. Nei, der var ikke bitt å få der heller. Så gjorde jeg opp en nying og fekk meg en dram til og varma meg litt, og så sov jeg til langt ut på dagen. Jeg fresta litt i Katnoselva igjen, men der var ikke fisk åkjenne, og så ga jeg meg på heimveien. Men da jeg kom til Skysskafferodden i Sandungen, så er det et lite tjern der, som de kaller Skysskaffertjernet. Der hadde jeg hørt det aldri skulle være fisk å få, enda de sa det gikk kulter uti der som tømmerstokker. Men det var et huldretjern, og ingen torde fiske der den tida. “Du får freste, Elias,” tenkte jeg, “kanskje huldrefisken går på beite, når den andre ikke er heime,” og dermed skar jeg ut på flytetorven og kasta ut like ved det vesle bekkeoset, for det er en liten bekk der, som sildrer ned til Sandungen gjennom myrene; men når dammen er stengt og vannet stort, stuer det opp i tjernet gjennom myrene og under flytetorven. Med det samme nappa det i, og fisken stakk under torven; men den lå på bunnen så tung som ei reiverunge; jeg kunne nok merke det ikke var noen ørret. Da jeg fekk den opp, var det en åbbor på åtte merker. Litt utpå så jeg det gjorde en hvelv opp i vannet, så det ringa seg. Der kasta jeg ut. Ikke var marken i vannet, før fisken hogg i; men det blei både slag og plask, og jeg baska me’n ei lang stund, før jeg fekk’n opp; Men da var det en ørret mellom sju åtte merker, av den vakre fisken som er i Sandungen, feit og brei, med lite hue og så gul som voks, men mørkere over ryggen enn sandungsfisken. Ja, jeg blei stående der og kasta opp den ene etter den andre, på fire, fem, seks merker og så. Men så kom jeg til åse ned bak meg; der lå det to vakre fisker og den tredje i kors over dem. Jeg undres nå på hva det skulle bety, om der var noen fisker som hadde lagt dem igjen, eller hvor de var kommet fra; men jeg så ingen. Så gikk jeg et lite stykke lengre bortpå, og der hvor jeg såg en hvelv, kasta jeg ut. Fisken beit, og det varte ikke lenge før jeg hadde fått vel to pund. Som jeg da kom til å se bak meg, så lå der fem store vakre fisker der igjen. Ja, jeg undres på hvem det kunne være som hadde lagt dem der, men jeg tok dem da opp og la dem i fiskesniken, både disse og de tre jeg først blei var. Men da blei der slikt vær og sånt et gny og brak i skogen at jeg trudde den skulle ryke ned på meg med det samme. “Nei, dette kan aldri være riktig,” tenkte jeg, “her er det nok ikke godt å være,” og dermed tok jeg de åtte fiskene jeg hadde funnet, og la dem på en stokk etter hverandre, så at den kunne ta dem som eide dem, eller fugl og dyr kunne ete dem opp; jeg ville ikke ha dem. Dermed la jeg ned til Sandungen, og det er ikke så mange skritt det. Men da jeg kom dit, var det ganske stilt, og vannet var så blankt at både åsene og skyene sto i det. Da skjønte jeg det var huldra, som hadde vært ute.” -

Til denne fortellingen knyttet nu hallendingen forskjellige historier om huldretjern og vann med dobbelt bunn, hvor fisken hører huldren til og bare får lov å komme opp hver sankthansdag, men med ett avbrøt han seg selv midt i fortellingen med et utrop:

“Kors i Jesu navn, hva er det for et lys der borte? Det er blått!”

Elias mente det ikke var langt fra Smalstrøm. Meg forekom lyset mere rødt enn blått, og jeg antok, som det senere viste seg, at det var et par fiskere som hadde leiret seg der og gjort opp varme. Nu gled samtalen over på skattegravere og skatter og om blå lys, som brenner over dem. Således fortalte Elias, at hans bestefar eller oldefar – jeg minnes ikke mere hvem av disse troverdige personer det var, men antar den første – hadde sett en sølvåre på bunnen av Blankvannet, så tykk som en tømmerstokk, og nu fulgte flere historier som jeg vil søke å gjengi så godt jeg kan.

“Han bestefar,” fortalte Elias, “kjørte tømmer fra Nordmarka til Sørkedalen. Det var utpå vårsida, så snøen og hålken var borte. Men han hadde med seg en liten jentunge; og da de kom mellom Vindernsetra og Blankvannsbråten, så gleid hun. “Nei, far, jammen er det hålke ennå da,” sa hun. Han så der hvor hun hadde glidd, men han så straks at det var sølv og ikke hålke. Så hogg han øksa i det.

“Ja, du har rett, barn, det er rart at hålken kan holde seg så lenge,” sa han, og lot seg ikke merke med noe. Fra den tid kjørte han titt og ofte til byen og tok mange penger inn. Men når han reiste, så reiste han hverken veien om Maridalshammeren eller om Sørkedalen; men han hadde en vei for seg sjøl gjennom skog og mark, som gikk bortover alle åsene og kom ned mellom Frognersetera og Ris. En gang han var i byen og hadde drukket litt, så han var på en kant – det var i gamle Ramstadgården i Grensen – så satt han og kytte og var kar:

“Ville jeg bare, skulle jeg gjerne sko hestene mine med sølv,” sa han.

Der satt mange der, og noen som var der, tok vitner på det, og skreiv det opp. Men før han farfar kom heim, var han død, og sia den tid har ingen sett noe til sølvet, enda de både har skjerpt og gravd borte i marka der.”

“Jeg har hørt si at han har vært hard til å leite etter skatter alle sine dager den karen,” bemerket hallendingen, og la en tørr tyrirot på bålet.

“Du kunne visst fortelle mere om ham du, Elias, når du bare ville,” tilføyde jeg.

“Der er nå ingen som trur riktig på slikt i våre dager,” svarte Elias; “men jeg kan nok fortelle likevel jeg.

Den tid han farfar var unggutt, var han og en annen kar ute og grov engang, de hadde vel sett blå lys, kan jeg tenkte, eller kanskje de visste hvor pengene lå. De grov i to torsdagsnetter, og det kom så mange julebukker og underlige skikkelser til dem, at de aldri hadde trudd der fans så mye stygt. Der kom både bjørner og udyr og stuter med store horn og alt det fæle som til var, og vel så det. De var redde og tenkte hvert øyeblikk å ta beina fatt; men de holdt ut og tidde stille. Så var det den tredje torsdagskvelden, da blei det mye verre enn begge de forrige gangene: men de grov og tidde stille, og det varte ikke lenge, før spaden skrapte ned på kopperkjelen. Rett som det var, så kom det kjørende ei vogn forbi med seks svarte hester for, og det gikk som en vind. Om ei lita stund kom der ei gammal kjerring etter, som akte seg fram i et trau, men kjeften hennes gikk som ei pepperkvern. “Jeg tar dem nok att, jeg tar dem nok att, jeg tar dem nok att,” sa hun i ett vekk og gnudde seg fram i trauet. “Å i helvete tar du dem att!” sa han farfar; men med det samme var kjerringa borte, og pengekjelen sakk ende ned.

“En annen gang skulle du tie stille,” tenkte han farfar, og det varte ikke lenge, skal jeg tru, før han var ute igjen. Den gangen var det ei gammal kjerring, som hadde sett en stor kopperkjel full med penger, just som hun gikk nedover jordene ved Grefsen i Akers sokn. Tre dager før sankthanstid står pengene oppe, må vite; men for hennes øyer så det ut som der lå en stor diger orm oppe i kjelen og velta seg ovapå pengene. Så var det to stykker fra Christian, den ene var enda en høker som eide både gård og grunn, og den andre var en underoffiser; og de slo seg sammen med han farfar om å grave opp kjelen. Ja, de grov i tre torsdagskvelder, og den tredje kvelden skrapte de ned på hankene, så det skrasla i pengene, og de tenkte de snart skulle ha den. Men nå skal I vel høre spell! Så syntes høkeren at gården hans nede i byen sto i lys loge, og enda det var så langt – en veit det er vel ei halv mil fra Grefsen – så syntes han at han skjellig så at kjerringa hans sto midt inne i logen med en unge på armen. “Det er nok ikke tid for meg å være her nå,” sa han, og kasta spaden og ville avsted; men med det samme var det forbi med varmen og det var det med pengene også, for kjelen den sakk.

Men så var det det jeg ville fortalt først. Det var kar til mann det: han var ikke fælen han. Til sist så la han i veien ganske aleine en torsdagskveld, og begynte å grave på et annet sted, som han visste der lå penger. Og det gjorde han den neste torsdagskvelden og, men han så så urimelig mye stygt at de aldri kunne få han til å tale om det. Men da det var høgstnattes den tredje torsdagen, så kom det en olm okse fram fra bunnen av gropa, som hadde store lange horn, og dem ville den stange tvers igjennom han, syntes han. Men han tok oksen i horna, og således blei han stående til sola rant. Da var oksen blitt til en stor kopperkjel full med penger, og horna som han holdt den i, det var hankene på kjelen.”

“Det er mest stygt å høre slikt,” sa hallendingen, “helst når det er så vondt for å tene en skilling som det er nå for tida. For det trur jeg at den som ikke har løst seg fra kakjisma og sin frelser aldri finner noen skatt.”

“Efter det du har fortalt om din bestefar, Elias, skulle en ikke tro at du behøvde å gå til byen hver uke for å selge fisk,” sa jeg.

“Å, Gud hjelpe meg så sant,” svarte Elias. “Far min arva ikke anna enn armoda efter far sin, enten nå han farfar hadde brukt opp det han hadde funnet, eller de som hadde gitt ham det, hadde tatt det tilbake igjen. Og jeg arva akkurat ei gråtrøye og ei treskei etter min far.”

“Det er som jeg sier,” sa hallendingen; “der er inga lykke ved slike penger, de går så fort som vatnet i fossen.”

Søvnen tok nu til å sige på oss, og samtalen begynte å gå i stå. Men i den tilstand vi var, tørre på den ene siden, som vendte mot ilden, og våte på den andre, holdt jeg det for mindre rådelig å overgi seg til en slummer som man ufeilbarlig ville våkne opp av med hakkende tenner og stive lemmer. Jeg skjenket derfor mine feller en dram, tente pipen og oppfordret dem til å holde seg våkne ved å fortelle noe. Elias fortalte mange historier, om hvorledes nissen hadde husert i Sandungen i gamle dager, og påsto at det ennu var blodflekker i stallen der, efter at nissen en natt hadde slått i hjel den hvite hesten til Pål Sandungen; om hvorledes de sto i vinduene og så at han skrapte saltet på hellen fra de andre hestene til kjæledyret sitt, om gamle Jo Hakloa, som hadde tjenestejente sammen med huldren; om Lukas finne, som hadde bodd i Fortjernbråten og kunne så meget at han frelste jorden sin for alle slags udyr, så aldri noe kreatur ble slått eller revet for ham, – og meget mere, som hadde tildradd seg i Nordmarken i gamle dager.

Til sist begynte hallendingen også å fortelle om det som hadde hendt hans frender og venner. Der var en egen patos i hele hans måte å fortelle på, som det ville være forgjeves for meg å prøve på å gjengi. Det var hans egen faste tro på tilstedeværelsen av disse naturmaktene han snakket om, som ga hans fortellinger denne eiendommelige virkning, som øktes ved at han talte i en dyp bass og i et langsomt, men velordnet foredrag.

“Den tid da krigsfolka låg ute i Holsein,” begynte han, – “ja du minnes nok den tida, du Elias? – var farbror min, som budde på Ringerike, oppå Krokskogen med noen andre. De lå ved Flak-setrene sønnafor vegen og hogg kolved. Ved kveldstid gjorde de opp en nying i en hellbakke og roa seg der, men de hadde ikke sovet lenge, før de hørte ungeskrik og tralling. Han farbror såg opp, og på en bergpynt beint imot dem fekk han se der satt ei hulder med en skrikende unge; den sang hun for og prøvde å stagge det beste hun kunne. “Hva sitter du der for, du?” spurte han farbror. “Å, mannen min er borte,” svarte hun, “og så tykte jeg jeg likså godt kunne gå ned her og hygge meg til dere.”

“Hvor er mannen din da?” spurte farbror.

“Han er ute i krigen han, der hvor de andre krigsfolka er,” svarte huldra.

Men ungen blei mer og mer gretten, og skreik og bar seg og holdt et slikt hus at det var reint umulig å få søvn på øynene. Dette syntes han farbror var for galt, han blei harm og sint og tok den ene varmebrannen etter den andre og kasta opp imot henne. Og så blei hun borte, men omkring i alle åsene og haugene skratta og lo det.

“Det var hygge du fikk av de karene, Gyri Haugen!” ropte det.

Men nå skal jeg fortelle noe, som hendte en av skyldfolka mine på Ringerike,” ble han ved.

“Han var møller på Viul og het Per Pålsen; sia kom han enda til kvernbruket på Henseiene i vassdraget Væla ytterst i Ådalen. Han gikk mye oppå åsene og fiska, og så var han en gang oppe ved Buttentjernet, som ligger i kanten av Hofseteråsen mellom Marigardsskogen og Bergermoen. Der gjorde han seg opp en nying og la seg til å sove natta over. Halvanna års tid etter var han oppe og fiska igjen. Om natta kom det ei kjerring til han med en liten unge på armen.

“Der ser du ungen din, Per,” sa hun.

“Ungen min? Det var artige ting det! Hvorledes skulle jeg fått den ungen da?” spurte Per Pålsen.

“Du husker nok den gangen du var oppe her sist, for halvanna år sia,” sa huldra.

Den gangen talte han nok ikke om det til noen, men seinere hen i åra -for han gikk alltid oppå åsene der og fiska om sommeren, og alltid hang den samme huldra etter han – sia talte han til mange om at han hadde ei dotter med huldra, som vel kunne være så gammal som barna pleier være, når de går til presten. Meg fortalte han det aldri, enda jeg kjente ham vel; men jeg har hørt det av en han sjøl hadde fortalt det til. En gang var hun kommet til ham, og hadde spurt om han ville se dotter si. Så hadde hun lukket opp ei dør i berget, og der var allting av sølv. Ja, iblant tok Per Pålsen andre med seg opp på åsen på fiske også, og da såg de to huldrer, som sto på den andre sida av Buttentjernet og fiska åbbor. Ellers var det i Stortjernet Per Pålsen fikk den meste fisken, men det var ingen andre som fekk fisk der. Men en gang han gikk oppover åsen, ropte det: “Du får vende att nå, Per, vi behøver fisken vår sjøl, for det er barsel hos dem i Lia.” En gang var en mann som hette Halvor fra Marigard, med han. Ham hadde han lovt at han skulle få se huldra. Da denne Halvor Marigarden fekk høre hun kom drivende med buskapen sin, blei han så redd at han ville av sted. Men Per Pålsen ba han stane og bare stå stille, så hadde det inga nau. Og da så de hun kom drivende med heile bølingen. Dette så de granngivelig begge to.” -

Elias hørte ikke mere av fortellingen; han sov en velsignet søvn på den hårde stenen, og snorket så det ga gjenlyd i skogen.

“Han sover han,” sa hallendingen, “men ennå skal jeg fortelle ei historie, som jeg synes er underlig; men så får vi kurre oss litt vi og, ellers blir vi for tunge til morgenen.”

“Der var en bonde, som budde i Telemarken, hvor far min er kommet fra,” begynte han sin fortelling, “og han åtte en stor gard, men han visste ikke av anna enn uår og skade på krøttera sine, og til sist måtte han gå fra både gard og grunn. Litt hadde han igjen, og for det kjøpte han seg en liten plass, som låg for seg sjøl, langt borte fra bygda, i vill skog og mark. En dag han gikk på gardstunet, møtte han en mann.

“Goddag granne,” sa mannen.

“Goddag,” sa bonden; “er du grannen min? Jeg trodde jeg var aleine her.”

“Der ser du garden min,” sa mannen, “den er ikke langt fra din.” Og der låg der en gard også, som han aldri hadde sett før, stor og gild og i full stand. Da kunne han skjønne at det var underjordiske, men han blei ikke redd for det; han ba grannen inn for å smake på ølet sitt, og grannen drakk både godt og vel.

“Hør nå,” sa grannen, “en ting skal du lye meg i.”

“La meg få høre på det først,” sa bonden.

“Du må flytte fehuset ditt, for det står i vegen for meg,” svarte grannen.

“Nei, det gjør jeg ikke,” sa bonden. “Jeg har bygd det opp nytt i sommer, og nå lir det til vinters. Hvor skulle jeg gjøre av buskapen min da?”

“Ja, ja, du gjør som du vil, men river du det ikke ned, er jeg redd du kommer til å angre det,” sa grannen. Og dermed gikk han.

Mannen gikk og undres på dette, og visste ikke hva han skulle gjøre. Ågi seg til å rive ned et nytt fehus mot vinternatts leite syntes han var reint ulikt, og lita hjelp hadde han også.

Rett som han sto i fjøset sitt en dag, sank han ende ned igjennom golvet. Der hvor han kom ned, var det så urimelig gildt. Allting var av gull og sølv. Med det samme kom den mannen som sa at han var grannen hans, og ba ham sitte ned. Om en stund blei der båret inn mat på sølvfat og øl i sølvkrus, og grannen ba ham sette seg inntil bordet og ete. Bonden torde ikke anna og flyttet seg inntil bordet, men rett som han ville ta opp i fatet med skeia, falt det noe ned i maten fra loftet, så han mista matlysta med det samme.

“Ja,” sa huldrekallen, “der kan du se, hva kuene dine gir oss. Matro får vi aldri for hver gang vi setter oss til bords, er det uråd straks, og om vi er aldri så sultne, så mister vi matlysta og kan ikke ete. Men vil du lye meg og flytte fjøset, så skal du ikke mangle fôr og grøde, om du blir aldri så gammal. Men vil du ikke, så skal du ikke vite om anna enn uår, så lenge du lever.”

Da mannen hørte det, ga han seg straks i ferd med å rive ned fjøset og tok til å sette det opp et anna sted. Men han bygde ikke aleine, for om natta mens alle sov, var det lagt like mange stokkekvarv som om dagen, og det kunne han nok skjønne, at det var grannen som hjalp ham.

Han angra heller ikke på det sia, for han hadde fôr og korn nok, og feet trivdes vel. Så blei der en gang et hardt år, og det var så knapt for fôr at han gikk og tenkte på han skulle selge og slakte halve buskapen sin. Men en morgen budeia skulle i fjøset, var buhunden borte og alle kyrne og alt ungfeet med den. Hun til å gråte og si det til husbonden, må tenkte. Men han tenkte ved seg sjøl at det var grannen som hadde tatt dem på fôr. Og det var det også, for da våren kom og det blei grønt i skogen, så hørte de en dag fehunden kom gjøende og springende i skogkanten, og etter den kom alle kvigene og alt ungfeet fram, og det var så blankt at det var en lyst åse.”

I le av ilden la vi oss til hvile og fikk oss et par timers kvegende søvn på den nakne stengrunnen. Da dagskjæret lyste over åsen, var vi ute på sjøen; for hallendingen, som istedenfor sitt eget usikre fiskeri hadde foretrukket å følge med meg og bære fiskekurv og håv, hadde hentet gamle Christen Bonna med båten. Jeg rodde opp over Bjørnsjøen og fisket i Smalstrøm og Hakloa. Det var gunstig fiskevær, for det vekslet med solskinn og regnbyger hele dagen. Først sent om aftenen kom jeg tilbake til byen, med fiskekurven full av ørret og hodet fullt av historier.

Her vil du finne mange av de norske folkeeventyrene som du kanskje husker fra bardommen. Per, Pål og Espen Askeladd. Trollet i skogen, Kjerringa som sitter fast i stubben, De tre bukkene brues og trollet under brua, og mange flere.

Vi håper du vil kose deg en stund med dette lesestoffet om du er på hyttetur, reise, ferietur, skole eller sitter hjemme å trenger litt underholdning.
Eventyr er ofte fortellinger som inneholder mennesker, dyr, troll og andre overnaturlige vesener.
Fortellingene inneholder gjerne faste stilmessige trekk, fantastiske elementer og handler ofte om overnaturlige og overmodige heltedåder. Mange eventyr har grobunn i gamle sagt, sagt og myter, – ofte med klangbunn i religion og psykologi.
Eventyr ble viderefortalt muntlig og har som oftest ukjent opphav, mens folkeeventyr ofte har kjent forfatter og blir kalt kunsteventyr.
Eventyrene er den eldste form for diktning vi kjenner til. Eventyr og sagn ble til lenge før det kom bøker. Ofte kjenner vi ikke til ett eventyrs opphav, men mange eventyr kan knyttes til den religiøse opplæringen i middelalderen og tidlig nytid.
Eventyr har ofte ett pedagogisk poeng, eller ble fortalt for å formidle en livsvisdom.

Den klingende kulden hadde rimet det grå, tottete, lange håret og bustete skjegget hans; men kulden syntes ikke å være ham til plage, for en sid kofte og vesten, som bar spor av at den en gang, da den ennu eide farve, hadde vært blå, sto åpen og viste den bare, hårrike bringen. Hans muskelfulle, men temmelig krumbøyde underlemmer var dekket med store knebukser og grå snesokker. På føttene hadde han sko av ugarvet kuskinn. En rød halsklut, et par store lovotter og en saueskinns lue fullendte klededrakten, som bar likeså tydelige spor av værets og tidens virkninger som ansiktet, og det så helt læraktig ut. I hånden bar han et stort knippe angelikarot.

“Gu dag, takk for sist; no ha me et finnt vær,” sa han og tok av seg luen og vottene.

“Det var pokker, kaller du dette fint vær?” sa jeg.

“Ja misant æ dæ ei forskrekkjilé kjøld me hava no um dagadn,” svarte han, mens han la sakene sine fra seg på en stol og varmet de store nevene ved ilden.

“Så du synes det er koldt likevel? Men det er sant, du er kanskje fra Hallingdal?” sa jeg, for jeg husket plutselig at uttrykket om det fine været var en talemåte som velanstendighet byr at man skal begynne enhver samtale med i flere av fjellbygdene.

“Engeland æ so ja, rettigt nok du! e æ or Ålsgjeld i Hallingdal; – du kan væl inkji ha sett me forr kanskji? – e ha no faré mykjy ut på bygdo -ja misant! – Du ska’kji handle tå me noko kvannerot i dag – rettigt tå den beste?” sa han, han uttrykte seg overvettes omstendelig, slik så mange gjør i det dalstrøket han var fra.

“Jeg har ikke bruk for den; den brukes jo til å sette på brennevin, og det drikker jeg sjelden.”

“Drikk du ‘kji brænevin? No då! E tikji no dæ æ kar få se ein dram fastand, når dæ æ kalt i væré. Dæ ska væra mange, ha e høyrt gjeté, som ha tikji se te drikke bærre vatn: å ja, dæ kann so væra – dæ æ no inkji meir påkosta dæ, dei kunne då berre gå burti grové, so hava dei sitt fornøæn; men dæ bli troll i turre sumra. Ellest kan du nok kjøpe tå me noko rot lill, for o æ velbehagelig å tyttjy å overmåtelé bra for magarev åatskjilige sjukdomma.”

Jeg kjøpte noen kranser av ham for å få ham til å bli en stund, bød ham sitte ned og varme seg litt ved ovnen, og ba ham uten omsvøp fortelle meg noen eventyr.

“Om haugatroll ell’ so, meinte du?” spurte han. “Hatt’du moro te høyre om slikt? E tru’kji e æ go te minnsa noko no; ellest kunne e væl ha høyrt enkort for lang ti sea. Ein bli så stutthugsén, når ein bli gammal, ja men bli ein so, ja! Men e kunna vel sea de tå, koss dæ bar te, då ‘n Håkun Haukeli smorde åv ølleve eikerværinga i Branesvegji ein gång.”

“Det kunne væra morosamt nok; men kan du ikke heller se å komma i hug noe om huldren og de underjordiske?”

“Ja, dæ va no dæ, la me sjå,” sa han eftertenktsomt – “jau, no kjem e i hug noko, som e ha høyrt tå’n mosyst mina om slikt som du meina. Dæ va på Nysætstølé, ja du veit væl inkji, kor Nysætstølen æ du?”

“Det vet jeg, den ligger jo i nærheten av Nysætknippen. Da jeg besøkte Hallingdal for en ti år siden, var jeg oppe der også.”

“Nei, ha du våré der?” sa den gamle fornøyd over at jeg var kjent i hjembygden hans. “Ja so då! Du va væl på Nysætknippé mæ då? Der såg du vidt du! Ein ser væl burt på Hallingskarvé, Skogshodn, å mangfoldige fjell imot Valdres. Kanskji du gjikk etté rjupu? Veia du mykjy?”

“Jeg var på rypejakt, som du sier; jeg fikk også noen ved Nysætknippen, og fra toppen av den så jeg vidt ut over alle fjellene der oppe; men glem nu ikke det som du kom i hug, det som du hørte av moster din på Nysætstølen.”

“Ja, dæ va so dæ ja – rettigt nok du,” tok han til orde. “Dæ va ho gamle Birgit Sandehusé, mosyste mi, ho låg på Nysætstølé ei gång mæ ho va jente. Dæ va langt på hausté, men dei totte dæ kunne væra bra å sita på stølé enno eitt bel, forr dæ va finnt vær og gildt beite endå i fjellé. So va dæ ein kveld då, som ho va eismal på sætern; ho tvelte se då att dæ kunna koma enkort te’n, å for å være hugheil meinte ‘o, so tok ‘o ein nabb å slo affor døré, forr ‘o la seg. Då ‘o hadde ligji ei stund, sprang døré upp. Detta syntes ‘o var artigt, laut då upp or sengen å sette nabben atti, måveta; men dæ vara ‘kji lengji, so datt nabben ut att. No tok ‘o te undras koss detta kunne ha se, å meinte dæ, ho skulle no væl sakte få nabben te sita; dreiv ‘n så inn me ein øksehamar so halt, at dæ va sjåand te dæ kunna væra urå, få’n ut att. Å jau, dæ vart nok endå rå te få’n ut, ska e tru! Dæ va ‘kji meir ell’ so ho mosyste va ve skull sobdne atte, å dæ æ no ‘kji so lengji forr gjentudn sobdne, når dei inkji hava guta hjå se, så flaug nabben or, å døré upp så dæ skrala; å so høyrde ‘o koss dæ tuste kring alle røne i buen mæ atskjilig læte, so dæ va reine spøkjilé. Ho kunna ingjin ting sjå, å værmen va no mest sløkt på årén mæ; men då vart ‘o so reine forfæld, so ‘o mest va ve uveta, forr ‘o skjønte dæ mått’ væra haugafolke, ja mi sant va dæ dei, som voro ute, dæ va dæ!

So va dæ ein dag trast etté, ‘o Birgit gjætte kjydn burtundé Nysætknippé. Rett so dæ va, fekk ‘o høyra gampa som kneggja, kjy som rauta, bjelleskrammel å gjentu som svalla å leto på lu å prillahodn, plent som når dei buføre. Ho stirde kringum se på alle kanta, men såg korkji folk ell’ krytyr, å so kunna ‘o nokk veta att dæ mått’ væra haugafolke som kom med bølingen sin te stølé. No skunda ‘o se driva krytyré heim att, å sa tå ve hine ko ho hadde fornåmé. Så snugga dei se te buføre på heimesætern då, for dei tålde no ‘kji drygjy lenger på langstølé; dei vor rædde, at hagafolkji skull bli ille, når dei soto over tié, sér du.”

Jeg voktet meg vel for å forstyrre gamlingen i hans tro ved en meget naturlig forklaring av den historien, han sist hadde fortalt. Efter mitt kjennskap til dalene, dekkene og de bratte høydene i egnen, skjønte jeg at en buferd på hjemvei hadde dradd gjennem en av smådalene lenger vekk, slik at lyden av knegging, rauting og bjellelåt, pikenes tale, lokk og lur ikke umidderlbart hadde nådd Birgits øre, på grunn av høydene og bakkene imellem, men var kastet tilbake fra Nysætknippens bratte sider, og da hun ingenting kunne oppdage, hadde hun trodd at det var huldren. Jeg oppfordret ham til å fortelle flere historier fra stølen.

“No høyré ein mest alder at nokon fornæm dei underjordiske,” begynte han igjen; “dæ må væra forrdi folke inkji trur viar på dei lenger; å ja, dæ kann so væra! Men forr i tié va dæ’kji so sjelda att dei både høyrde og sogo dei; jamen sogo dei då, dæ va endå likt te dæ. E ska fortælja dæ ko som hendte gomo henne Birgit ei gång, ho skull buføre heim om hausten; dæ va snodigt nok dæ mæ. Då ho hadde kokt bufargrauten om morgon den dagen dei skull’ reise, sette ‘o ‘n uppå buatakji, att ‘n skull’ kålne; men då dei skull’ snugge se te å dei la kløvjadn på gampadn, va ‘o no so annsam då, måveta, at ‘o gløymde grauten å komm ‘n ‘kji i hug, forr dei voro komme eit stykjy på heimvegji; då snudde ‘o att for å taka ‘n med se; men som ‘o kom att-ende, va grauten burte. Ho leitte å leitte både høgt og lågt; men dæ va ingjin graut. Då ‘o so va ve vende att, vart ‘o vare en grå sau, som sigla fram og att-ende på vollé. Dæ va ein fræmmansau som ‘o inkji kjende, stor og vén, mæ ull så langt att ‘o hekk ratt ned åt marken – ja dæ gjorde ‘o, og ho totte ‘o hadde alder sett so gild sau forr. Kanskji dena sauen hoyre te hjå hagafolko, tenkte ‘o, og dai ha tikji grauten, og vilje gjeva me sauen att ista’n. – “Takk for byté,” sa ‘o, og tok sauen mæ se. – “Sjøl takk for byté,” svara dæ burti hallé.

Den gamle satt ennu en stund og fortalte om fjellene oppe i Hallingdal, om ryper, om gauper, om fjellras og bjørner; han hadde vært skytter i sine yngre dager. Men om huldra og haugefolket visste han ikke mer. Alderdommen hadde gjort ham så stutthugsen, sa han.

Jeg prøvde å adsprede meg i min ensomhet og min mismodige stemning ved åse på alle de mange menneskene som ferdes opp og ned ad gaten i snefokk og vind, med rødblå neser og halvlukte øyne. Det begynte å more meg å iakkta livet og travelheten som hersket over i apoteket: døren sto ikke et øyeblikk, tjenestefolk og bønder strømmet inn og ut, og ga seg til åstudere signaturene når de kom ut på gaten igjen. Det så ut til at noen greide å tyde dem; men andre sto lenge og grundet og ristet betenkelig på hodet; oppgaven var nok for vanskelig for dem. Det skumret; jeg kunne ikke skjelne ansiktene lenger, men stirret over på den gamle bygningen. Således som apoteket da var, sto det med sine mørke rødbrune vegger, spisse gavler, og tårn med værhaner og blyvinduer, som et minne om bygningskunsten i fjerde Kristians tider. Bare svanen var da som nu meget adstadig, med gullring om halsen, ridestøvler på føttene, og vingene spent til flukt. Jeg var just i ferd med å fordype meg i betraktninger over fengslede fugler, da jeg ble avbrutt av støy og barnelatter i sideværelset og en svak, jomfrunalsk banking på døren.

På mitt “Kom inn” tren den eldste av mine vertinner, jomfru Mette, inn med et gammeldags kniks, spurte hvordan jeg hadde det, og ba meg under mange omsvøp ta til takke hos dem om aftenen. “De har ikke godt av å sitte så alene her i mørket, snille hr. løytnant,” la hun til, “vil De ikke komme inn til oss med det samme? Gamle mor Skau og min brors småpiker er kommet; kanskje det vil adsprede Dem litt. De holder jo så meget av de glade barna.”

Jeg fulgte den vennlige innbydelse. Et bål blusset i en stor firkantet kasse av en kakkelovn, kastet et rødt, ustadig lys ut i værelset gjennom den vidåpne ovnsdøren der jeg trådte inn. Rommet var meget dypt, og møblert i gammel stil, med høyryggete rullsærsstoler og en av disse kanapéene som er beregnet på fiskebensskjørter og storksnabelstilling. Veggene var prydet med oljemalerier, portretter av stive damer med pudrede koafyrer, av Oldenborgere og andre berømmelige personer i panser og plate eller røde kjoler.

“De må sannelig unnskylde, hr. løytnant, at vi ikke har tent lys ennu,” sa jomfru Cecilie, den yngre søsteren, som i dagliglaget alminnelig kaltes Sillemor, og kom meg i møte med et kniks, make til søsterens; “men barna tumler seg så gjerne ved ilden i skumringen, og mor Skau hygger seg også ved en liten passiar i ovnskroken.”

“Passiar meg hit, passiar meg dit, du koser deg selv ved en faddersladder i skreddertimen, Sillemor, og så skal vi ha skylden,” svarte den gamle, trangbrystede dame som ble titulert mor Skau. “Nei se, god aften, far! Kom og sett Dem her og fortell meg hvorledes det er med Dem; De er min santen blitt dyktig avpillet,” sa hun til meg og kneiste over sin egen svampete trivelighet.

Jeg måtte berette om min sykdom, og døyet til gjengjeld en meget lang og omstendelig fortelling om hennes gikt og astmatiske plager; til lykke ble den avbrutt ved at barna kom larmende inn fra kjøkkenet, hvor de hadde avlagt et besøk hos det gamle husinventar Stine.

“Faster, vet du hva Stine sier, du?” ropte en liten vever brunøyd tingest. “Hun sier at jeg skal være med på høyloftet i aften og gi nissen julegrøt. Men jeg vil ikke, jeg er redd for nissen!”

“Å, det sier Stine bare for å bli kvitt dere; hun tør ikke gå på høyloftet i mørke selv, tossa, for hun vet nok hun én gang er blitt skremt av nissen,” sa jomfru Mette. “Men vil dere ikke hilse på løytnanten da, barn?”

“Å nei, er det deg, løytnant, jeg kjente deg ikke; så blek du er! det er så lenge siden jeg så deg,” ropte barna i munnen på hverandre og flokket seg om meg. “Nå må du fortelle oss noe morsomt, det er så lenge siden du fortalte! Å fortell om Smørbukk, snille deg, fortell om Smørbukk og Gulltann!” Jeg måtte fortelle om Smørbukk og hunden Gulltann og enda gi til beste et par nissehistorier om Vaker-nissen og Bure-nissen som dro høy fra hverandre, og møttes med hver sin høybør på nakken, og sloss så de ble borte i en høysky. Jeg måtte fortelle om nissen på Hesselberg, som ertet gårdshunden til mannen kastet ham ut over låvebroen. Barna klappet i hendene og lo. “Det var til pass til ‘n det, stygge nissen,” sa de, og krevde mere.

“Nei, nu plager dere løytnanten for meget, barn,” sa jomfru Cecilie; “nu forteller nok faster Mette en historie.”

“Ja, fortell, faster Mette!” ropte de alle sammen.

“Jeg vet riktig ikke hva jeg skal fortelle,” svarte faster Mette; “men siden vi er kommet på snakk om nissen, så skal jeg også fortelle litt om ham. Dere husker vel gamle Kari Gausdal, barn, som var her og bakte flatbrød og lefse, og som alltid hadde så mange eventyr å fortelle?” – “Å ja!” ropte barna. – “Nå, gamle Kari fortalte at hun tjente på Vaisenhuset her for mange år siden. Den gang var det enda mere ensomt og trist enn det nu er, på den kant av byen, og det er en mørk og skummel bygning, Vaisenhuset. Nå, da Kari var kommet dit, skulle hun være kokke, og hun var en meget flink og fiks pike. En natt skulle hun stå opp og brygge; så sa de andre tjenerne til henne: “Du må akte deg så du ikke står for tidlig opp; før klokken to må du ikke legge på ròsten.”

“Hvorfor det?” spurte hun.

“Du vet da vel det at det er en nisse her, og du kan nok vite at han ikke vil uroes så tidlig, og før klokken to må du slett ikke ha på ròsten,” sa de.

“Pytt, ikke verre,” sa Kari, hun var meget frisk på leveren, som de sier, “jeg har ikke noe å skaffe med nissen, og kommer han til meg, så skal jeg nok, den og den ta meg, føyse ‘n på dør.”

De andre sa hun skulle akte seg, men hun ble ved sitt, og da klokken vel kunne være litt over ett, sto hun opp og la under bryggekjelen og hadde på ròsten. Men hvert øyeblikk sloknet det under kjelen, og det var liksom én kastet brannen ut over skorstenen, men hvem det var, kunne hun ikke se. Hun tok og samlet brannene den ene gangen efter den andre, men det gikk ikke bedre, og ròsten ville heller ikke gå. Til sist ble hun kjed av dette, tok en brann og løp med både høyt og lavt, og svingte den og ropte:

“Pakk deg dit du er kommet fra! Tror du du skal skremme meg, tar du feil.”

“Tvi vøre det da!” svarte det fra en av de mørkeste krokene; “jeg har fått sju sjeler her i gården; jeg tenkte jeg skulle fått den åttende med.”

Siden den tiden var det ingen som så eller hørte noe til nissen på Vaisenhuset, sa Kari Gausdal.” -

“Jeg blir redd, nei du skal fortelle løytnant; når du forteller, så blir jeg aldri redd, for du forteller så morsomt,” sa en av de små. En annen foreslo at jeg skulle fortelle om nissen som danset halling med jenten. Det var noe jeg meget nødig innlot meg på, for det hørte sang til. Men de ville på ingen måte la meg slippe, og jeg begynte allerede å kremte for åforberede min overmåte uharmoniske stemme til å synge hallingdansen som hørte til, da den vakre søsterdatteren trådte inn – til glede for barna og frelse for meg.

“Ja nu, barn, nu skal jeg fortelle, hvis dere kan få kusine Lise til åsynge hallingen for dere,” sa jeg da hun tok plass; “og så danser dere selv, ikke sant?” Kusinen ble overhengt av de små, og lovet å utføre dansemusikken, og jeg fortalte:

“Det var ensteds, jeg tror nesten det var i Hallingdal, en jente som skulle gå med fløtegrøt til nissen; om det var en torsdagskveld eller en julekveld, det kan jeg ikke huske, men jeg tror visst det var en julekveld. Nu syntes hun det var så synd å gi nissen den gode maten, spiste så selv fløtegrøten, og drakk fettet på kjøpet, og gikk på låven med havremelsgrøt og sur melk i et grisetrau. “Der har du trauet ditt, styggen!” sa hun. Men hun hadde ikke sagt det, før nissen kom farende og tok henne og begynte en dans med henne; det holdt han på med til hun lå og gispet, og da det kom folk på låven om morgenen, var hun mere død enn levende. Men så lenge som han danset, sang han” – her overtok jomfru Lise nissens parti og sang i hallingtakt:

“Å du har iti opp grauten for Tomten du, å du skal få danse med Tomten du!”

“Å har du iti opp grauten for Tomten du, så skal du få danse med Tomten du!”

Jeg hjalp til med å trampe takten med begge føttene, mens barna støyet og jublende tumlet seg mellom hverandre på gulvet.

“Jeg tror dere setter stuen på taket med det samme, barn. Dere støyer, så det verker i hodet på meg,” sa gamle mor Skau. “Vær nu rolige litt, så skal jeg fortelle dere noen historier.”

Det ble stille i stuen, og madamen tok til orde.

“Folk de forteller nå så meget om nisser og hulder og slikt, men jeg tror ikke stort av det. Jeg har hverken sett den ene eller den andre av dem – jeg har nå ikke vært vidt i mitt liv heller -, og jeg tror det er snakk; men gamle Stine ute, hun har sett nissen, sier hun. Da jeg gikk for presten, tjente hun hos mine foreldre, og til dem kom hun fra en gammel skipper, som hadde holdt opp å fare. Der var det så stilt og rolig. Aldri kom de til noen, og ikke kom det noen til dem, og skipperen var aldri lenger enn nede på bryggen; jeg minnes godt han gikk dit i tøfler og hvit nattlue, med lang pipe, og en sid, perlegrå frakk med stålknapper. Alltid gikk de tidlig til sengs, og det var en nisse der, sa de. “Men så var det en gang,” sa Stine, “som kokka og jeg, vi satt oppe en aften i pikekammerset og skulle stelle og sy for oss selv, og det led til sengetid, for vekteren hadde alt ropt ti. Det ville ikke gå med syingen og stoppingen, for hvert øyeblikk kom Jon Blund; rett som det var, så nikket jeg, og rett som det var, så nikket hun, for vi hadde vært tidlig oppe og vasket om morgenen. Men som vi satt slik, så hørte vi et forferdelig rabalder ute i kjøkkenet,” sa hun, “det var liksom én slo alle tallerkenene sammen og kastet dem på gulvet. Vi fór opp,” sa hun, “og jeg skrek: “Gud trøste oss, det er nissen!” og jeg var så redd at jeg ikke torde sette en fot i kjøkkenet. Kokka var nok fælen, hun også; men hun skjøt hjertet opp i livet, og da hun kom ut i kjøkkenet, lå alle tallerkenene på gulvet, men ikke én av dem var itu, og nissen sto i døren med rød lue på og lo så inderlig godt. Men nu hadde hun hørt at nissen iblant skulle la seg narre til å flytte, når en ba ham om det og sa det var roligere for ham på et annet sted, og så hadde hun lenge spekulert på å gjøre ham et puss, sa hun, “og så sa hun til ham det – hun skalv litt i målet – at han skulle flytte over til kobberslagerens tvers over gaten; der var det mere stilt og rolig, for der gikk de til sengs klokken ni hver aften. Det var sant nok også,” sa hun til meg; “men du vet nok det,” sa hun, “at mesteren var oppe og i arbeid med alle, både svenner og drenger, og hamret og støyet fra klokken tre om morgenen hele dagen. Siden den dag,” sa hun, “så vi ikke mere til nissen over hos skipperen. Men hos kobbersmeden likte han seg nok godt, enda de hamret og banket hele dagen, for folk sa at konen der satte grøt på loftet til ham hver torsdagskveld, og da kan en ikke undres på at de ble rike heller, for nissen gikk vel og dro til dem,” sa Stine; og det er sant, de tok seg opp og ble rike folk; men om det var nissen som hjalp dem, skal jeg ikke kunne si,” la mor Skau til, hun hostet og rømmet seg – det var en usedvanlig lang fortelling for henne.

Da hun hadde tatt seg en pris tobakk, kviknet hun, og begynte på en frisk:

“Min mor, det var en sanndru kone; hun fortalte en historie som har hendt her i byen, og det en julenatt, og den vet jeg er sann, for det kom aldri et usant ord i hennes munn.”

“La oss få høre den, madam Skau,” sa jeg. “Fortell, fortell, mor Skau!” ropte barna.

Madammen hostet litt, og tok seg en ny pris: “Da min mor ennu var pike, kom hun stundom til en enke som hun kjente, som henne – ja hva var det nå hun hette da? Madam – nei, jeg kan ikke komme på det, men det kan være det samme også, hun bodde oppe i Møllergaten og var en kone noe over sin beste alder. Så var det en juleaften, liksom nu; så tenkte hun ved seg selv at hun skulle gå i fropreken julemorgenen, for hun var flittig til å gå i kirken, og så satte hun ut kaffe, for at hun kunne få seg litt varmt drikke, så hun ikke skulle være fastende. Da hun våknet, skinte månen inn på gulvet, men da hun sto opp og skulle se på klokken, hadde den stanset og viserne sto på halv tolv. Hun visste ikke hva tid det var på natten, men så gikk hun bort til vinduet og så over til kirken. Det lyste ut gjennom alle kirkevinduene. Så vekket hun piken og lot henne koke kaffe, mens hun kledde på seg, og tok så salmeboken og gikk i kirken. Det var så stilt på gaten, og hun så ikke et menneske på veien. Da hun kom i kirken, satte hun seg i stolen hun pleide å sitte; men da hun så seg om, syntes hun folkene så så bleke og underlige ut, akkurat som de kunne være døde alle sammen. Der var ingen hun kjente, men det var mange som hun syntes hun skulle ha sett før, men hun kunne ikke minnes hvor hun hadde sett dem. Da presten kom på prekestolen, var det ikke noen av byens prester, det var en høy, blek mann, og ham syntes hun også hun skulle kjenne. Han preket nokså vakkert, og det var ikke slik støy og hosting og harking som det pleier å være ved fropreken om julemorgenen – det var så stilt at hun ble rent fælen. Da de begynte å synge igjen, bøyde en kone som satt ved siden av henne, seg bort og hvisket i øret på henne: “Kast kåpen løst om deg og gå; for bier du til det er forbi her, så gjør de ende på deg. Det er de døde som holder gudstjeneste.”

“Huff, jeg blir redd, jeg blir redd, mor Skau,” sutret en av de små, og krøp opp på en stol.

“Hysj, hysj, barn, hun slipper godt fra det; nu skal du bare høre,” sa mor Skau. “Men enken ble også redd, for da hun hørte stemmen og så på konen, kjente hun henne; det var nabokonen hennes, som var død for mange år siden, og da hun nu så seg om i kirken, husket hun godt at hun hadde sett både presten og mange av menigheten og at de var døde for lange tider siden. Det isnet i henne, så redd ble hun. Hun kastet kåpen løst om seg, som konen hadde sagt, og gikk sin vei; men da syntes hun de vendte seg og grep efter henne alle sammen, og benene skalv under henne, så hun nær hadde segnet ned på kirkegulvet. Da hun kom ut på kirketrappen, kjente hun de tok henne i kåpen; hun slapp taket og lot dem ha den, og skyndte seg hjem så fort hun kunne. Da hun var ved stuedøren sin, slo klokken ett, og da hun kom inn, var hun nesten halvdød, så angst var hun. Om morgenen da folk kom til kirken, lå kåpen på trappen, men den var revet i tusen stykker. Min mor, hun hadde sett den mange ganger før, det var en kort lyserød stoffes kåpe med hareskinns fôr og kanter, slik en som var i bruk i min barndom enda. Nu er det rart å se en sånn en, men det er noen gamle koner her i byen og på stiftelsen i Gamlebyen som jeg ser i kirken med slike kåper i julehelgen.”

Barna, som under den første del av fortellingen hadde vist sin engstelse, erklærte at de ikke ville høre flere slike fæle historier. De hadde krøpet opp i kanapéen og på stolene, og sa at de syntes det satt noen og tok efter dem under bordet. I det samme kom det inn lys i gamle armstaker, og vi oppdaget med latter at de satt med benene på bordet. Lysene og julekaken, syltetøyet, bakkels og mjød jaget snart spøkelseshistorier og frykt på dør, opplivet sinnene og førte samtalen over på de levende og på dagens emner. Til sist kom risengrøten og ribbesteken og ga tankene en retning mot det solide, og vi skiltes tidlig fra hverandre, med ønsket om en gledelig jul.

Men jeg hadde en meget urolig natt. Jeg vet ikke om det var fortellingene, kosten, min svakhet, eller alt sammen, som voldte det; jeg lå og kastet meg hit og dit, og var midt inne i nisse-, huldre- og spøkelseshistorier hele natten.

Til sist fór jeg til kirke med dombjeller gjennom luften. Kirken var opplyst, og da jeg kom inn, var det kirken hjemme i dalen. Det var ikke andre å se der enn døler med røde luer, soldater i full puss, og bondejenter med skaut og røde kinner. Presten sto på prekestolen; det var min bestefar, som var død da jeg var liten gutt. Men som han var best inne i sin preken, gjorde han et rundkast midt ned i kirken – han var kjent som en rask kar -, så samarien fór på én kant og kraven på en annen. “Der ligger presten, og her er jeg,” sa han med et munnhell han hadde, “og la oss nu få en springdans.”

Øyeblikkelig tumlet hele menigheten seg i den villeste dans, og en stor, lang døl kom bort og tok meg i skulderen og sa: “Du lyt væra med, kar!”

Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, da jeg i det samme våknet og kjente taket i skulderen, og så den samme jeg hadde sett i drømme, lute seg over sengen min med døleluen nedover ørene, en finnmut på armen, og et par store øyne naglet i meg.

“Du drømmer visst, kar,” sa han; “svetten står på panna di, og du sover tyngre enn en bjønn i hi. Guds fred og gledelig jul! sier jeg fra far din og dem i dalen. Her er brev fra skriveren og finnmut til deg, og Storborken står i gården.”

“Men i Guds navn, er det du, Tor?” Det var min fars husbondskar, en prektig døl. “Hvorledes i all verden er du kommet hit nu?” ropte jeg glad.

“Jo, det skal jeg si deg,” svarte Tor; jeg kom med Borken, men ellers så var jeg med skriveren ute på Nes, og så sa han: Tor, sa han, nå er det ikke langt til byen, du får ta Borken og reise inn og se til løtnan, og er han frisk og han kan væra med, så skal du ta han med, sa han.”

Da vi fór fra byen, var det klart igjen, og vi hadde det fineste føre. Borken langet ut med sine gamle raske ben, og en slik jul som jeg turte den gangen, har jeg aldri turt hverken før eller siden.

Kona hadde fått en ny sko. Med den gikk hun og spente og sparket på allting, krakker og stoler; “her ligger så mye i veien, det er så uryddig her!” sa hun.

Så ropte de på datteren, at hun skulle komme og rydde opp. Hun hadde fått ny lue; derfor satte hun hodet inn gjennom døren og nikket hit og dit. “Jeg kan da ikke være allesteds, jeg heller!” sa hun.

Å jo, det var velstandsfolk frieren var kommet til der.