Så var det en torsdagskveld sent om høsten; det var stygt vær ute og fælt mørkt, og regne og blåse gjorde det så det knaket i veggene; de satt omkring peisen og hadde noe å stelle med alle sammen. Rett som det var, så banket det tre ganger på ruten. Mannen gikk ut og skulle se hva som var på ferde, og da han kom ut, sto der en stor, stor kvitbjørn der.

“God kveld du!” sa kvitbjørnen.

“God kveld!” sa mannen.

“Vil du gi meg den yngste datteren din, skal jeg gjøre deg likså rik som du nå er fattig,” sa han.

Ja, mannen syntes det var nokså gildt at han skulle bli så rik, men han syntes da han måtte snakke med datteren først, og gikk inn og sa at det var en stor kvitbjørn ute, som lovte han skulle gjøre dem så rike, når han bare kunne få henne. Hun sa nei og ville nødig, og så gikk mannen ut igjen, og ble så forlikt med kvitbjørnen at den skulle komme igjen neste torsdagskvelden og hente svar. Imens ga de henne hverken rist eller ro, de snakket og leste opp for henne om all rikdommen de skulle komme til, og om hvor godt hun skulle ha det selv, og til sist ga hun seg da. Hun vasket seg og stelte i stand fillene sine, pyntet seg gå godt hun kunne, og holdt seg reiseferdig. Ikke stort var det hun skulle ha med heller.

Neste torsdagskvelden kom kvitbjørnen og skulle hente henne; hun satte seg på ryggen av den med tullen sin, og så bar det avsted.

Da de hadde kommet et godt stykke på veien, sa kvitbjørnen: “Er du redd?”

Nei, det var hun da ikke.

“Ja, hold deg bare godt fast i ragget mitt, så har det ingen fare heller,” sa den.

Hun red og hun red, og langt om lenge kom de til et stort fjell. Der banket kvitbjørnen på, og så gikk det opp en port, og de kom inn i et slott; det var lys i alle rom, og det skinte både av gull og sølv, og så var der en stor sal, som det sto et dekket bord i, og det så gromt at du ikke kan tro hvor gromt det var. Så gav kvitbjørnen henne en sølvklokke; når det var noe hun ville, skulle hun bare ringe på den, så fikk hun det. Ja, da hun hadde spist, og det led på kvelden, ble hun søvnig etter reisen, og syntes hun kunne ha lyst til å legge seg; så ringte hun på klokken, og hun hadde ikke tatt i den, før hun kom inn i et kammers, der det sto en oppredd seng, så deilig som noen ville ligge i, både med silkedyner og omheng og gullfrynser; og alt det som var der, var av gull og sølv. Men da hun hadde lagt seg og slokket lyset, kom det inn et menneske og la seg med henne; og det var kvitbjørnen, som kastet hammen av seg om natten; men hun fikk aldri se ham, for alltid kom han etter hun hadde slokket lyset; og før det var lyst om morgenen, var han borte igjen.

Det gikk både godt og vel en stund, men så tok hun på å bli så stille og sørgmodig, for hun gikk der så alene hele dagen og stundet hjem til foreldrene og søskene sine. Da kvitbjørnen spurte hva det var som feilte henne, sa hun at det var så stusslig der, hun gikk der så alene og stundet hjem til foreldrene og søskene sine, og det var for det hun ikke kunne komme til dem, at hun gikk og sørget så. “Det kan det nok bli råd til,” sa kvitbjørnen; “men du skal love meg det at du ikke taler med mor din alene, men bare når de andre hører på; for hun tar deg ved hånden,” sa han, “og vil ha deg inn i et kammers og tale alene med deg; men det må du slett ikke gjøre, ellers gjør du oss ulykkelige begge to.”

En søndag kom kvitbjørnen og sa, nå kunne de reise til foreldrene hennes. Ja, de reiste, hun satt på ryggen hans, og det gikk både langt og lenge; til sist kom de til en stor hvit gård; der løp søskene hennes ute og lekte seg, og det var så vakkert at det var en lyst å se det. “Der bor foreldrene dine,” sa kvitbjørnen; “men glem ikke det jeg har sagt deg, ellers gjør du både deg og meg ulykkelige.” Nei kors, det skulle hun nok ikke glemme, og da hun var kommet dit, så snudde kvitbjørnen om igjen, han.

Det var slik glede da hun kom inn til foreldrene, at det ikke var noen måte på det; de syntes de kunne ikke fulltakke henne for det hun hadde gjort imot dem; nå hadde de det både så godt, og så godt, og alle spurte de henne hvordan hun hadde det, der hun var. Hun hadde det både godt og vel, og hadde alt som hun kunne ønske seg, sa hun; hva hun svarte for resten, skal jeg ikke kunne si, men jeg tror ikke de fikk noen riktig greie på det.

Men så om ettermiddagen, da de hadde spist til middag, gikk det som kvitbjørnen hadde sagt: moren ville tale med henne alene inne i kammerset. Men hun mintes det kvitbjørnen hadde sagt, og ville ikke på noen måte. “Det vi har å snakke om,” sa hun, “det kan vi alltid snakke om.” Men hvordan det gikk eller ikke, så fikk da moren overtalt henne til sist, og så måtte hun si hvordan hun hadde det.

Hun sa da at det alltid kom et menneske og la seg med henne når hun hadde slokket lyset om aftenen, og ham fikk hun aldri se; for han var alltid borte før det ble lyst om morgenen. Det gikk hun og sørget over, for hun syntes hun ville så gjerne se ham, og om dagen gikk hun der alene og hadde det så stusselig.

“Huff det kan gjerne være et troll du ligger med,” sa moren; “men nå skal jeg lære deg en råd, så du skal få se ham; du skal få en lysestubb av meg, som du kan ta med deg i barmen; lys så på ham når han sover, men akt deg vel, så du ikke drypper talg på ham.”

Ja, hun tok lyset og gjemte det i barmen; og om kvelden kom kvitbjørnen og hentet henne.

Da de hadde kommet et stykke på veien, spurte kvitbjørnen om det ikke var gått så som han hadde sagt.

Jo, det kunne hun ikke nekte for.

“Ja har du lydd etter din mors råd, så har du gjort oss begge ulykkelige, og så er det ute mellom oss,” sa han.

Nei, det hadde hun nå slett ikke.

Da hun så var kommet hjem og hadde lagt seg, gikk det som det pleide: det kom et menneske og la seg med henne. Men da det led utpå natten, og hun hørte han sov, sto hun opp og slo varme, tente i lyset og lyste på ham, og da så hun det var den vakreste prins en kunne se for sine øyne, og hun ble så glad i ham at hun syntes hun ikke kunne leve, hvis hun ikke fikk kysset ham straks på øyeblikket: det gjorde hun også, men med det samme dryppet hun tre hete talgdråper på skjorten hans, så han våknet.

“Å, hva har du gjort nå?” sa han. “Nå har du gjort oss ulykkelige begge to. Hadde du bare holdt ut året, så hadde jeg vært frelst; for jeg har en stemor som har trollet meg, så jeg er kvitbjørn om dagen og menneske om natten. Men nå er det ute mellom oss, nå må jeg reise fra deg til henne; hun bor i et slott som ligger østenfor sol og vestenfor måne, og der er det en prinsesse med en nese som er tre alen lang, henne skal jeg ha nå.”

Hun gråt og bar seg, men det var ikke noe å gjøre ved det, han måtte reise. Så spurte hun om hun da ikke kunne få være med.

Nei, det bar aldri til.

“Kan du si meg veien, så skal jeg lete deg opp; det kan jeg vel få lov til?” sa hun.

Ja, det kunne hun; men det var ingen vei dit, det lå østenfor sol og vestenfor måne det, og dit fant hun aldri fram.

Om morgenen da hun våknet, var både prinsen og slottet borte; hun lå på en liten grønn flekk midt inne i mørke, tette skogen, og ved siden av henne lå den samme filletullen hun hadde hatt med seg hjemmefra. Da hun nå hadde gnidd søvnen av øynene sine og grått seg trett, ga hun seg på veien, og så gikk hun i mange, mange dager, alt til hun kom til et stort berg.

Utenfor det satt en gammel kjerring og lekte seg med et gulleple. Henne spurte hun om hun visste veien til den prinsen som var hos stemor sin, i et slott som lå østenfor sol og vestenfor måne, og som skulle ha en prinsesse med en nese som var tre alen lang.

“Hvor kjenner du ham fra?” spurte kjerringa, “kanskje det var du som skulle hatt ‘n?”

Ja det var da det.

“Jaså, er det du?” sa kjerringa. “Ja, jeg vet ikke noe mer om ‘n jeg, enn at han bor i det slottet som er østenfor sol og vestenfor måne, og dit kommer du sent eller aldri; men du skal få låne hesten min, og den kan du ri på til grannekjerringa mi, kanskje hun kan si deg det; og når du er kommet fram, så kan du bare slå til hesten under venstre øret og be den gå hjem igjen. Og dette gulleplet kan du ta med deg.”

Hun satte seg opp på hesten og red i lange, lange tider, og så kom hun til sist til et berg, der det satt en gammel kjerring utenfor med et gullhespetre. Henne spurte hun om hun visste veien til det slottet som lå østenfor sol og vestenfor måne. Hun sa som den andre kjerringa, at hun ikke visste noe om det, men det var nok østenfor sol og vestenfor måne, “og dit kommer du sent eller aldri; men du skal få låne hesten min til nærmeste grannekjerringa, kanskje hun tør vite det, og når du er kommet dit, så kan du bare slå den under venstre øret og be den gå hjem igjen,” og så ga hun henne hespetreet, for det kunne hun nok komme til å få bruk for, sa hun.

Jenta satte seg da opp på hesten, og red i langsommelig tid igjen, og langt om lenge kom hun da til et stort berg; der satt det en gammel kjerring og spant på en gullrokk. Henne spurte hun om hun visste veien til prinsen, og hvor det slottet var som lå østenfor sol og vestenfor måne.

Så gikk det like ens. “Kanskje det er du som skulle hatt prinsen der?” sa kjerringa.

Ja, det skulle nå være det da.

Men hun visste ikke bedre veien hun enn de andre to; østenfor sol og vestenfor måne var det, det visste hun, “og dit kommer du sent eller aldri,” sa hun, “men du kan få låne hesten min, så mener jeg du får ri til østenvinden, og spørre ham, kanskje han er kjent der og kan blåse deg dit. Når du er kommet fram, så kan du bare slå hesten under øret, så går den hjem igjen”. Og så ga hun henne gullrokken. “Kanskje du kan få bruk for den,” sa kjerringa.

Hun red i mange dager og i langsommelig tid, før hun kom dit; men langt om lenge kom hun da fram, og så spurte hun østenvinden om han kunne si henne veien til den prinsen som bodde østenfor sol og vestenfor måne.

Ja, den prinsen hadde han nok hørt tale om, sa østenvinden, og slottet med, men veien visste han ikke, for han hadde aldri blåst så langt. “Men hvis du vil, så skal jeg følge deg til bror min, vestenvinden, kanskje han kan vite det, for han er mye sterkere; du kan sette deg på ryggen min, så skal jeg bære deg dit.”

Ja, hun gjorde så, og det gikk nokså friskt. Da de kom fram dit, så gikk de inn, og østenvinden sa at den han hadde med seg, var hun som skulle ha prinsen i det slottet som lå østenfor sol og vestenfor måne, nå reiste hun og skulle lete ham opp, og så hadde han fulgt henne dit, og ville gjerne høre om vestenvinden visste hvor det var henne.

“Nei, så langt har jeg aldri blåst,” sa vestenvinden, “men vil du, så skal jeg følge deg til sønnenvinden, for han er mye sterkere enn noen av oss, og han har flakket både vidt og bredt; kanskje han kan si deg det. Du kan sette deg på ryggen min, så skal jeg bære deg dit.”

Ja, hun så gjorde; de reiste til sønnenvinden, og var ikke lenge om veien, skal jeg tro. Da de kom fram, spurte vestenvinden om han kunne si jenta veien til det slottet som lå østenfor sol og vestenfor måne; det var hun som skulle ha prinsen der.

“Ja så,” sa sønnenvinden, “er det hun? Ja, jeg har nok vanket noe hvert sted i min tid,” sa han, “men så langt har jeg aldri blåst. Men vil du, så skal jeg følge deg til bror min, nordenvinden; han er den eldste og sterkeste av oss alle sammen, og vet ikke han hvor det er, så får du aldri i verden spurt det. Du kan sette deg opp på ryggen min, så skal jeg bære deg dit.”

Ja, hun satte seg opp på ryggen hans, og han av gårde så det hadde god skikk. De gjorde ikke veien lang.

Da de kom dit nordenvinden bodde, var han så vill og galen at det sto kald gufs av ham lang vei.

“Hva vil dere?” skrek han langt borte, så det isnet i dem.

“Å, du får ikke være så streng av deg du heller,” sa sønnenvinden, “for det er jeg, og så er det hun som skulle hatt den prinsen som bor i slottet østenfor sol og vestenfor måne, og nå vil hun spørre deg om du har vært der og kan si henne veien, for hun ville gjerne finne ham igjen.”

“Ja, jeg vet nok hvor det er,” sa nordenvinden, “jeg har blåst et ospeløv dit en eneste gang, men da var jeg så trett at jeg ikke orket blåse på mange dager etterpå. Men er det så at du endelig vil dit, og du ikke er redd for å være med meg så, skal jeg ta deg på ryggen min og friste om jeg kan blåse deg dit.”

Ja, hun ville og hun måtte dit, hvis det på noe sett og vis var framkommelig, og redd var hun ikke, om det gikk aldri så galt.

“Ja ja, så får du ligge over her i natt,” sa nordenvinden; “for vi må ha dagen for oss og vel så det, skal vi rekke fram.”

Tidlig den andre morgenen vekket nordenvinden henne, og blåste seg opp og gjorde seg så stor og sterk at det var fælt; og så bar det avsted med dem høyt opp og bort igjennom luften, som de skulle fare til verdens ende med det samme. På bygda var det slik storm at det røk ned både hus og hele skogrøfter, og da de kom ut over storsjøen, forliste der skip i hundrevis. Slik fór de avsted så langt, så langt at ingen kan tro hvor langt de fór, og alltid gikk det utover havet, og nordenvinden ble trettere og trettere og så utkjørt at han nesten ikke orket blåse lenger, og lavere og lavere bar det med ham, og på slutten gikk det så lavt at bølgetoppene slo om hælene hennes.

“Er du redd?” sa nordenvinden.

Nei, sa hun, det var hun ikke.

Men de var ikke langt fra land heller, og det var nettopp så vidt makt igjen i nordenvinden at han fikk kastet henne inn på stranden under vinduene på slottet som lå østenfor sol og vestenfor måne; men da var han også så trett og ussel, at han måtte hvile over mange dager, før han kunne komme hjem igjen.

Den andre morgenen satte hun seg til å leke med gulleplet utenfor vinduene i slottet, og det første hun så, var det nesegrevet som skulle ha prinsen.

“Hva skal du ha for det gulleplet ditt, du da?” sa hun og gløttet på vinduet.

“Det er ikke til fals hverken for gull eller penger,” sa jenta.

“Er det ikke til fals for gull eller penger, hva vil du da ha for det? Du kan få hva du vil,” sa prinsessen.

“Ja, hvis jeg kan få komme opp til prinsen som er her, og få være hos ham i natt, så skal du få det,” sa hun som hadde kommet med nordenvinden.

Ja, det kunne hun nok, det var råd til det.

Prinsessen fikk gulleplet. Men da jenta kom opp på rommet til prinsen om kvelden, så sov han; hun ropte på ham og ristet i ham, og alt imellom så gråt hun, men hun kunne ikke få ham våken, for de hadde gitt ham en sovedrikk om kvelden. Om morgenen, da det lyste av dag, kom prinsessen med den lange nesen og jaget henne ut igjen.

Frempå dagen satte hun seg utenfor vinduene i slottet til å hespe på hespetreet, og det gikk da likedan. Prinsessen spurte hva hun ville ha for det, og hun sa at det var til fals hverken for gull eller penger, men kunne hun få lov til å komme opp til prinsen og være hos ham om natten, skulle hun få det. Men da hun kom der opp, så sov han igjen, og alt hun ropte og skrek og ristet i ham, og alt hun gråt, så sov han så hun ikke var god for å få liv i ham; og da det lyste av dag, kom prinsessen med den lange nesen og jaget henne på dør igjen.

Da det led på dagen, satte jenta seg utenfor vinduene i slottet til åspinne på gullrokken, og den ville også prinsessen med den lange nesen ha. Hun lukket opp vinduet og spurte hva hun skulle ha for den. Jenta sa, nå som begge de andre gangene, at den ikke var til fals hverken for gull eller penger, men kunne hun få komme opp til prinsen som var der, og være hos ham om natten, så skulle hun få den. Ja, det kunne hun gjerne. Men så var det noen kristne folk som var inntatt der, og de hadde sittet i det kammerset som var nærmest ved prinsens; de hadde hørt at det hadde vært kvinnfolk inne, som hadde grått og ropt på ham to netter i rad, og det sa de til prinsen. Om kvelden, da prinsessen kom med sovesupen, lot han som han drakk, men slo den bakover seg, for han kunne nok skjønne det var en dvaledrikk.

Da nå jenta kom inn, var prinsen våken, og så måtte hun fortelle hvordan hun var kommet dit. “Ja, nå kommer du riktig til pass også,” sa prinsen, “for i morgen skulle jeg hatt bryllup; men jeg vil ikke ha det nesegrevet, og du er den eneste som kan frelse meg. Jeg skal si at jeg vil se hva bruden min duger til, og be henne vaske av den skjorten med de tre talgflekkene på; det går hun inn på, for hun vet ikke at det er du som har gjort det; men det må kristent folk til det og ikke slikt trollpakk, og så skal jeg si at jeg ikke vil ha noen annen til brud enn den som kan gjøre det, og du kan, det vet jeg.”

Det var da stor fryd og glede på dem om natten. Men dagen etter, da bryllupet skulle stå, sa prinsen: “Jeg vil nok se hva bruden min duger til først.”

Ja, det kunne så være det, sa stemoren.

“Jeg har en fin skjorte, som jeg vil ha til brudgomsskjorte, men det er kommet tre talgflekker på den, som jeg vil ha vasket av, og det har jeg lovt at jeg ikke tar noen annen enn den som er god for æ gjøre det; kan hun ikke det, så er hun ikke verd å eie.”

Ja, det var ingen sak, mente de, og det gikk de inn på, og hun med den lange nesen til å vaske det beste hun kunne; men dess mer hun vasket og gnudde, dess større ble flekkene.

“Å, du kan ikke vaske,” sa gamletrollkjerringa, mor hennes, “la meg få den!” Men hun hadde ikke før tatt i skjorten, før den ble styggere enda, og dess mer hun vasket og gnudde, dess større og svartere ble flekkene.

Så skulle de andre trollene til å vaske; men dess lenger de led, dess styggere og fælere ble den, og til sist så hele skjorten ut som den hadde vært i skorsteinspipen.

“Å, dere duger ikke noe noen av dere,” sa prinsen; “det sitter en fantejente utenfor vinduene her; jeg er viss på hun er mye bedre til åvaske hun enn noen av dere. Kom inn, du jente!” ropte han.

Ja, hun kom inn.

“Kan du vaske ren denne skjorten du?” sa han.

“Å, jeg vet ikke jeg,” sa hun, “jeg får prøve.”

Og aldri før hadde hun tatt i skjorten og duppet den i vannet, før den var drivende hvit som nysne, og hvitere enda.

“Ja, deg vil jeg ha,” sa prinsen.

Så ble den gamle trollkjerringa så sint at hun sprakk, og prinsessen med den lange nesen og småtrollene sprakk nok også, for jeg har ikke hørt noe til dem siden. Prinsen og bruden hans, de løste da ut det kristenfolket som var inntatt der, og så tok de med seg så mye gull og sølv som de kunne føre, og flyttet langt bort fra slottet som lå østenfor sol og vestenfor måne.

“Kom med hesten, ellers slår jeg ihjel alle sauene dine til sommeren,” sa bjørnen.

“Å trøste og bære meg heller!” sa mannen, “det finst ikke vedpinnen hjemme; du får da la meg kjøre hjem et lass ved, ellers fryser vi rent ihjel; jeg kommer igjen med hesten til deg imorgen.”

Ja, det skulle han få lov til, det ble de forlikte om, men dersom han ikke kom igjen, så skulle han miste alle sauene sine til sommeren, sa bjørnen.

Mannen fikk veden på og ruslet hjemetter, men han var ikke mye glad i det forliket, kan en nok vite. Så møtte han en rev.

“Hva er det du er så sturen for?” spurte reven.

“Å, jeg møtte en bjørn oppi her,” sa mannen, “og ham måtte jeg love han skulle få hesten min imorgen ved dette leite, for fikk han ikke den, sa han, så ville han rive i hjel alle sauene mine til sommeren.”

“Pytt ikke verre,” sa reven. “Vil du gi meg den feiteste bukken din, skal jeg nok fri deg for det, jeg.”

Ja, det lovte han, og det skulle han holde også, sa mannen.

“Når du kommer til bjørnen med hesten din imorgen,” sa reven, “så skal jeg kaue oppi ura her jeg, og når så bjørnen spør hva det er, skal du si det er han Per skytter, som er den beste skytteren i verden, – og siden får du hjelpe deg sjøl.”

Neste dagen reiste mannen ut, og da han traff bjørnen, la det til å kaue oppi ura.

“Tsju, hva er det?” sa bjørnen.

“Å, det er han Per skytter, som er den beste skytteren i verden,” sa mannen. “Jeg kjenner ‘n på målet,” sa han.

“Har du sett noen bjørn oppi her, Erik?” ropte det borti skogen.

“Si nei!” sa bjørnen.

“Nei, jeg har ikke sett noen bjørn,” sa Erik.

“Hva er det som står attmed sleden din da?” ropte det borti skogen.

“Si det er en gammel tyrilåg,” hvisket bjørnen.

“Å, det er bare en gammel tyrilåg,” sa Erik.

“Slike tyristubber bruker vi ta og velte på sleden hos oss,” ropte det borti skogen; “orker du ikke, skal jeg komme og hjelpe deg.”

“Si du hjelper deg sjøl, og velt meg på sleden,” sa bjørnen.

“Nei, takk, jeg hjelper meg nok sjøl,” sa mannen og veltet bjørnen på sleden.

“Slike tyristubber bruker vi gjure på hos oss,” ropte det borti skogen. “Vil du ha hjelp?” spurte det.

“Si du hjelper deg sjøl, og gjur meg fast du,” sa bjørnen.

“Nei takk, jeg hjelper meg nok sjøl,” sa mannen, og ga seg til å gjure fast bjørnen med alle de rep han hadde, så den ikke kunne lee på en labb engang.

“Slike tyristubber bruker vi hugge øksa i hos oss, når vi har gjurt dem fast,” ropte det borti skogen; “for så styrer vi bedre i de store bakkene,” sa det.

“Lat som du hugger øksa i meg du,” hvisket bjørnen.

Så tok mannen øksa og kløvde skallen på bjørnen så den lå død på flekken, og han og reven var venner og vel forlikte; men da de kom bortimot gården, sa reven: “Jeg kunne nok ha hug til å følge deg inn, men jeg liker ikke bikkjene dine. Jeg får bie her til du kommer med bukken; ta bare en som er bra feit.”

Ja, det lovte mannen, og takket til for hjelpen. Da han hadde satt inn hesten, gikk han bortover til sauehuset.

“Hvor skal du hen?” spurte kjerringa hans.

“Å, jeg skal bort i sauehuset og hente en feit bukk til den snille reven som frelste hesten vår,” sa mannen, “for jeg har lovt ham det.”

“Det skulle pokkeren gi den tjuereven noen bukk,” sa kjerringa. “Hesten har vi jo, og bjørnen attpå, og reven har visst stjålet flere gjess fra oss enn bukken er verd, og har han ikke gjort det, så kan han gjøre det,” sa hun. “Nei, ta et par av de sinteste bikkjene i sekken din og slipp etter ‘n du, så blir vi kanskje kvitt den tjuveradden,” sa kjerringa.

Det syntes mannen var et godt råd, og tok to sinte røde hunder, puttet dem i sekken og dro avsted med.

“Har du bukken?” sa reven.

“Ja, kom og ta den,” sa mannen, han løste opp sekkebåndet og slapp hundene på ham.

“Huff!” sa reven og gjorde et hopp; “det er sant, som de sier for et gammelt ord, at vel gjort blir ille lønnet, og nå jeg ser det er sant også, at frende er frende verst,” sa han, – han så de røde hundene satte etter ham.

Da de nå hadde gått til om kvelden, satte de seg på et vindfall i skogen og tok fram skreppene sine, for sultne var de etter å ha gått hele dagen, og så syntes de at nå skulle en matbete smake godt. “Vil du som jeg, eter vi først av din skreppe, så lenge det er noe i den, så kan vi siden ta min,” sa Utro. Ja, det var Tro nøyd med, og så åt de; men alt det beste så Utro til å få puttet i seg, og Tro fikk bare skorpene, og de brente lefsestykkene og fleskesvorene, han. Om morgenen åt de igjen av maten hans Tro, og om middagen også; men så var det ikke mer i skreppen hans.

Da de så hadde gått til utpå kvelden og skulle til å få seg mat igjen, ville Tro ete av brorens skreppe; men Utro sa nei, og mente på at den maten var hans, og at han ikke hadde mer enn han godt trengte sjøl.

“Ja, men du fikk jo ete av min nisteskreppe, så lenge det var noe i den,” sa Tro.

“Ja, når du er slik en tosk og lar andre ete opp for deg, kan du ha det så godt,” mente Utro; “nå kan du sitte der og sikle nå,” sa han.

“Å ja, Utro heter du og utro er du, og det har du vært all din tid også,” sa Tro.

Da Utro hørte det, slo han seg sint, og røk like på broren og stakk ut begge øynene på ham. “Nå kan du se om folk er tro eller utro nå, din blindebukk,” sa han, og dermed strøk han fra ham.

Tro, stakkar, han gikk nå der og trevlet seg fram midt i tykke skogen; blind og alene var han, og ikke visste han hva han skulle ta seg til. Men så fikk han tak i et stort tykt lindetre, og så tenkte han at det fikk han klyve opp i og sette seg der natten over, for villdyrene. “Når fuglene tar på å synge, så er det dag, og så får jeg vel friste å trevle meg videre fram,” tenkte han, og så kløv han opp i linden.

Da han hadde sittet der en stund, hørte han det kom noen og tok til åkoke og stelle nedunder treet, og straks etter kom det flere, og da de hilste på hverandre, hørte han det var bjørnen og gråbeinen, reven og haren, som kom og skulle holde jonsokleik der. De ga seg til å ete og leve godt, og da de var ferdige med det, satte de seg til å snakke sammen.

Så sa reven: “Skal vi ikke nå fortelle en liten stubb hver, mens vi sitter her?”

Jo, det syntes de andre godt om, det kunne være morosamt, sa de, og så la bjørnen i vei – for han var nå den fornemste -: “Kongen av Engeland har så dårlige øyne,” sa bamsen, “han kan nesten ikke se et kvart i været; men dersom han kom opp i denne linden om morgenen, mens det var dugg på bladene, og han tok av duggen og smurte på øynene sine, så fikk han synet sitt igjen, så godt som han noen tid har hatt det.”

“Ja,” sa gråbeinen, “kongen av Engeland har en døvstum datter også; men visste han det jeg vet, så fant han snart på råd for henne. I fjor da hun gikk til alters, så spyttet hun ut igjen brødet, og det kom en stor padde og slukte; men når de bare grov under gulvet, så fant de padda, hun sitter bent under knefallet, og brødet sitter i halsen på henne ennå. Når de skar opp padda og tok brødet og ga kongsdatteren, så ble hun som andre folk igjen både til å høre og tale.”

“Ja, ja,” sa reven, “om kongen av Engeland visste det jeg vet, så hadde han ikke vondt for vann i kongsgården sin; under den store steinen midt i gården hans er det klareste kildevann noen kan ønske seg, bare han visste ågrave der.”

“Ja,” sa haren, “kongen av Engeland har den vakreste frukthagen i hele landet, men den bær ikke så mye som en eplekart engang; for det ligger en svær gullkjede tre ganger rundt om hagen. Fikk han gravet opp den, så ble det den gildeste hagen i hele hans rike.”

“Men nå er det langt på natt, og vi får nok hjem igjen nå,” sa reven, og så gikk de sin vei alle sammen.

Da de hadde gått, så sovnet Tro, der han satt oppi linden; men da fuglene tok til å synge om morgenen, våknet han igjen, og så tok han dugg av bladene på treet og smurte øynene sine med; da så han like så godt som før Utro stakk dem ut på ham.

Så gikk han like til kongen av Engelands gård og ba om tjeneste, og det fikk han med en gang.

En dag kom kongen ut på gården, og da han hadde gått der ute en stund, ville han drikke av vannposten sin, for det var hett om dagen og han var blitt tørst; men da de øste opp vannet til ham, var det både gurmet og seigt og stygt. Det ble kongen rent harm over.

“Jeg tror ikke det er en mann i hele mitt rike som har så dårlig vann i gården sin, og enda må jeg lede det lang vei over berg og daler!” sa kongen.

“Ja, men når du vil la meg få folk til å bryte opp den store steinen som ligger her midt på gården, skal du nok få både mye og godt vann,” sa Tro.

Ja, det var kongen straks ferdig til, og aldri før hadde de fått opp steinen og gravet en stund, så sto vass-spruten bent i været, så klar og tykk som den skulle komme av en tønneture; og klarere vann fantes ikke i hele Engeland.

En tid etter var kongen nedpå gården igjen; så kom det en stor hauk flygende etter hønsene hans, og alle til å klappe i hendene og skrike: “Der flyger ‘n! Der flyger ‘n!” Kongen grep børsa og la til å sikte; men han kunne ikke se så langt. Så ble han rent ute av det. “Gud gi noen kunne si meg råd for øynene mine! Jeg mener snart jeg blir rent blind,” sa kongen. “Det skal nok jeg si deg,” sa Tro, og så fortalte han hvordan han hadde båret seg at; og kongen reiste da til linden, samme kvelden, det kan du nok vite, og bra ble han, bare han hadde smurt seg med duggen som lå på bladene om morgenen.

Siden den tid var det ingen kongen holdt så gjev som han Tro; han måtte være med ham hvor han gikk og sto, både hjemme og borte.

Så var det en dag de gikk i hagen sammen.

“Jeg skjønner ikke hvordan det går til jeg,” sa kongen; “det er ikke noen mann i Engeland som koster så mye på hagen sin som jeg, og enda kan jeg ikke få et eneste tre til å bære så mye som en kart.”

“Ja, ja,” sa Tro, “får jeg bare det som ligger tre ganger rundt om hagen din, og folk til å grave det opp, så skal nok hagen bære.”

Ja, det ville kongen gjerne; Tro fikk folkene, og til å grave, og så fikk han til sist opp hele gullkjeden. Nå var Tro en grunnrik mann, mye, mye rikere enn kongen selv, men kongen var enda vel nøyd, for nå bar hagen så grenene hang like ned på bakken, og så søte epler og pærer hadde aldri noen smakt.

En dag igjen gikk Tro og kongen og snakket sammen; så kom kongsdatteren gående forbi dem, og kongen ble rent sørgmodig, da han så henne.

“Er det ikke synd at så vakker en kongsdatteren som min er, skal mangle mål og mæle?” sa han til Tro.

“Ja, men det er råd for det,” sa Tro.

Da kongen fikk høre det, ble han så glad at han lovte ham kongsdatteren og halve riket, dersom han kunne få henne god igjen.

Tro fikk med seg et par mann bort til kirken og grov fram padda som satt under knefallet ved alteret, skar henne opp og tok ut brødet og ga kongsdatteren det – så ble hun som andre folk igjen til å tale straks på timen.

Nå skulle da Tro ha kongsdatteren, og det ble laget til bryllup, for det skulle holdes så det både kunne høres og spørres over hele riket.

Mens de så holdt på å danse i bryllupet, kom det en fattiggutt og ba om en matbete, og han var så fillet og ynkelig å se på, at alle forkorset seg over ham; men Tro kjente ham igjen med en gang, og så at det var Utro, bror hans.

“Kjenner du igjen meg?” sa Tro.

“Å, hvor skulle jeg ha sett så stor en herre, jeg da?” sa Utro.

“Sett meg har du likevel,” sa Tro; “det var meg du stakk øynene ut på, et år i dag siden. Utro heter du og utro er du, det sa jeg og det sier jeg ennå; men du er nå bror min likevel, og derfor skal du få litt mat, og så kan du gå til det lindetreet der jeg satt i fjor. Får du så høre noe som kan gjøre din lykke, så er det deg vel unt.”

Ja, det slapp han å si Utro to ganger. “Har han Tro hatt slik nytte av åsitte i lindetreet, at han er blitt konge over halve Engeland siden i fjor, så -,” tenkte han; han la i veien og kom til linden, og den kløv han opp i.

Han hadde ikke sittet der lenge, så kom alle dyrene og åt og drakk og holdt jonsokleik nedenunder treet igjen. Da de hadde ett fra seg, ville reven at de skulle til å fortelle historier, og da kan det vel hende han Utro la til å lye, og det så ørene var ferdige til å dette av ham. Men bjørnen var sint han, og brummet og sa: “Det har noen sladret om det vi fortalte i fjor, og derfor vil vi nå tie med det vi vet.” Og så ba dyrene god natt og gikk fra hverandre, og Utro var like klok.

Det var for han hette Utro, og var Utro, det.

“Hvor skal du hen?” sa bjørnen.

“Å, jeg skal ut og leie meg gjeter,” sa konen.

“Vil du ikke ha meg til gjeter?” spurte bjørnen.

“Jo, bare du kan lokke, så -” sa konen.

“Hø-i!” sa bjørnen.

“Nei, deg vil jeg ikke ha,” sa konen da hun hørte det, og gikk sin vei.

Da hun hadde gått et stykke, møtte hun en ulv.

“Hvor skal du hen?” sa ulven.

“Jeg skal ut og leie meg gjeter,” svarte konen.

“Vil du ikke ha meg til gjeter?” spurte ulven.

“Ja, kan du lokke, så -” sa konen.

“Uh-uh!” sa ulven.

“Nei, deg vil jeg ikke ha,” sa konen.

Da hun hadde gått et stykke til, så møtte hun en rev.

“Hvor skal du hen?” sa reven.

“Å, jeg skal ut og leie meg gjeter,” sa konen.

“Vil du ikke ha meg til gjeter?” spurte reven.

“Jo, bare du kan lokke, så -” sa konen.

“Dill-dall-holom!” sa reven, så grant og fint.

“Ja, deg vil jeg ha til gjeter,” sa konen og så satte hun reven til ågjete buskapen sin.

Første dagen reven gjette, åt han opp alle geitene til konen; den andre dagen gjorde han ende på alle sauene hennes, og tredje dagen åt han opp alle kuene.

Da han så kom hjem om kvelden, spurte konen hvor han hadde gjort av buskapen hennes.

“Skallen er i åa og kroppen i holtet,” sa reven.

Hun sto nettopp og kjernet; men hun syntes da hun likevel måtte se etter, og mens hun var borte, smatt reven ned i kjernen og åt opp fløten. Da så konen kom hjem igjen og fikk se det, ble hun så sint at hun tok det vesle fløtegrannet som var igjen, og slo det etter reven, så han fikk en skvett på enden av halen. Derav kommet det at reven har hvit haletipp.

Men da han var kommet godt i jorden, og gravølet vel var over, så tok det på å komme friere til enka. Om lørdagskvelden banket det tre slag i døren til revehuset. “Å gå ut, du Korse, og se hva det er,” sa reve-enka; hun hadde ei kjette til tjenestejente, og hun hette Korse. Da jenta kom ut, så sto det en bjørn på tråkka.

“Godkveld,” hilste bjørnen.

“Godkveld igjen,” sa Korse.

“Er reve-enka hjemme i kveld?” spurte han.

“Hun sitter inne,” svarte jenta.

“Hva tar hun seg til i kveld,

låter hun ille eller vel?” spurte bjørnen.

“Hun sørger over husbonds død

og gråter nesa sår og rød – hun vet ikke sin arme råd hun,” sa kjetta.

“Be henne ut å gå

skal hun få et godt råd!” sa bjørnen.

Da kjetta kom inn, spurte matmoren:

“Hvem er det som tasser og banker på,

så jeg ikke må kveldsro få?”

“Det er frierne dine,” svarte kjetta; “jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få et godt råd.”

“Hva lett har kufta?” spurte revefruen.

“Ven vakker brun,” svarte jenta; “svær kar og kvast syn,” sa hun.

“La ‘n gå, la ‘n gå! Jeg trenger ikke hans råd.”

Korse gikk bort og gløttet på døren og sa:

“Hun ber deg heimatt gå, hun vil ikke ha noe råd.”

Ja, så var det ikke annet for, bamsen måtte snu og fare sin vei, dit han kom fra.

Neste lørdagskvelden banket det på igjen. Den gangen sto en ulv utenfor.

“Godkveld,” sa ulven, “er reve-enka hjemme?”

Jo, hun var da det.

“Hva gjør hun i kveld, låter hun ille eller vel,” spurte han.

“Å, hun vet ikke sin arme råd,” svarte jenta; “hun gråter nesa sår og rød, hun sørger over husbonds død.”

“Be henne ut å gå, skal hun få et godt råd,” sa gråbeinen.

“Hvem er det som flyr og banker på, så jeg ikke må kveldsro få,” spurte reve-enka.

“Å, det er friere, vet jeg,” sa kjetta. “Jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få et godt råd,” sa hun.

Nei, først ville revefruen vite hva slags lett kufta hadde.

“Ven vakker grå; lang kropp og lite på,” svarte Korse.

“La ‘n gå, la ‘n gå, jeg trenger ikke hans råd!” sa enka; og da gråtassen fikk det budet, måtte han gjøre vendereis, han med.

Tredje lørdagskvelden gikk det like ens. Det banket tre slag på døren, og kjetta reiste ut og skulle se etter. Så var det en hare.

“Godkveld,” sa han.

“Godkveld igjen,” svarte hun; “er det fremmedfolk ute og farer, så sent på kvelden?” sa hun.

Ja, det var da det, og så spurte han også, om reve-enka var hjemme og hva hun tok seg til.

“Hun gråter nesa sår og rød, hun sørger over husbonds død,” svarte jenta.

“Å be henne ut å gå, skal hun få et godt råd,” sa haren.

“Hvem er det som tripper og banker på, så jeg ikke må kveldsro få?” sa matmoren til Korse.

“Det er nok friere det, mor!” svarte jenta.

Ja, så ville hun vite hva lett kufta hadde denne gangen.

“Ven vakker hvit, tett vadmel og uten slit,” sa kjetta.

Men det ble ikke bedre, det: “La ‘n gå, la ‘n gå, jeg trenger ikke hans råd,” svarte reve-enka.

Så var det den fjerde lørdagskvelden. Best det var, kom det tre slag i døren til revehuset igjen. “Gå ut og se hva som er på ferde du,” sa enka til tjenestejenta. Da kjetta kom ut, sto det en rev på dørhella.

“Godkveld og takk for sist,” sa reven.

“Sjøl takk for sist,” svarte jenta.

“Er revefrua hjemme?” spurte han.

“Ja, hun sørger over husbonds død, og gråter nesa sår og rød,” sa jenta; “hun vet ikke sin arme råd, hun stakkar!”

“Bare be henne ut å gå, så skal hun få gode råd,” sa reven.

Så gikk Korse inn.

“Hvem er det som svinser og banker på, så jeg ikke må kveldsro få?” spurte matmoren.

“Å du vet det,” sa kjetta, “det er frierne dine, det. Jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få gode råd.”

“Hva lett har kufta?” spurte reve-enka.

“Ven vakker rød, – just som hans, er død,” svarte kjetta.

“Kjære, be ham inn å sjå, han har gode råd!”

sa enka.

“Send meg hit mine sokker små, jeg vil gjerne med ham gå; send meg hit mine sko å knappe, jeg vil gjerne med ham lakke.”

Ham ville hun ha, og så ble det bedt lag og bryllup hos reve-enka med det samme. Og dersom han ikke har vært i hønsegården, han også, så lever de i revehuset den dag i dag.

Det var en deilig aftenstund. På vesthimmelen glødet ennu det vinterlige aftenskjær. En lett kulde ga luften den friskhet som stundom gjør våre novemberdager så herlige. Fra bekken steg dunster opp og rimet trærne, så grenene lignet sølvkrystaller.

Vi gikk raskt avsted, og efter en sup av jaktflasken fikk den gamle snart munnen på glid.

Han pratet om alt mulig, om jakt og jaktvesen, og om hvor urimelig det var at Ola Gjørtier, som var Gjerdrum-sokning, skulle sette opp fuglestokker i Solbergmarka; dertil fikk jeg historien om de ni bjørnene som Matthias skulle ha skutt, hans reise til Hallingdal da presten flyttet, og en mengde bare altfor sanne bemerkninger om hvor ille og ufornuftig Gjerdrumsokningene fór med almenningen sin, og meget mere som jeg nu ikke minnes. Da vi kom på Askvangen, var forlengst hvert spor av dagen forbi; bare månen, som nettopp hevet seg over synsranden, kastet et usikkert skinn mellom tretoppene. Som vi gikk forbi den forlatte seterhytten, kom vi formodentlig over et friskt harespor, for hundene begynte å bli urolige i kobbelet.

“Nå gjelder det om kobbelet er sterkt,” sa Matthias, som holdt igjen det beste han kunne; “for det er inte rektig her.”

“Det kan du ha rett i,” sa jeg, “for det er ikke skytelyst; var så sant månen oppe over tretoppene, skulle du snart få høre en riktig los.”

“Ja, det kan nok væra,” svarte han, og så seg forsiktig tilbake til seteren, “men dom sier at huldra skal holde til her på disse tider.”

“Ja så, har du kanskje selv sett henne?”

“Nei, her har je aldri fornummi a,” sa han.

“Men hvor har du sett henne da, Matthias?” spurte jeg nysgjerrig. “Du tror da sikkert at det er slike underjordiske til, hører jeg?”

“Ja, skulle je inte tru det som står å lesa om i Skrifta?” svarte han. “Da Vårherre nedstøtte de onde englene, så falt noen til helvete, men dom som inte hadde synda så grovt, dom er jo i lufta og under jorda og i havet, veit je. Og ellers har je også ofte både hørt og sett slikt i skau og mark.”

“Det må du fortelle meg om, Matthias,” sa jeg, “vi har slikt slag ågjøre mens vi går.”

“Ja, har De hau til å høre, så kan je nok tala om det,” svarte han og begynte.

“Ja, den fysste gongen je fornam huldra, da kunne je vel væra så en åtte, ni år gammal, og det var enda oppe på storveien imellom Bjerke og Mo. Je kom gåandes etter veien, for je hadde vøri borte et ærend for far min; så kom det et stort vakkert kvinnfolk midt etter myra, på den høgre sia av veien; der er det enda fullt av blauthòl og vidjukjerr. Je minst det så grant som om je såg ‘a for aua mine nå i kveld, for det kunne vel væra så pass lyst som nå; brun stakk hadde a og et lyst skaut og i venstre handa en bunding, og vakker var a; men hu gikk midt etter myra, og vidjukjerr og myrpytter vørte hu aldri det grann; hu gikk som dom aldri skulle vært der. Je såg på a me’ je gikk bortover veien, men da je kom et stykke lenger fram, og det var kommet en bergrabb imellom så je inte såg a lenger, så tenkte je: det er da for gæli at mennesket skal gå der og vasse i myra, du får da gå opp på rabben og si til a at hu er gått av veien. Je opp; men det var inte anna å se enn månen, som skinte på vasspytta i myra, og så kunne je nok skjønne at det hadde vært huldra.”

Det forekom meg at det skulle mer til å skjønne det var huldra; men jeg beholdt mine tvil for meg selv; for jeg forutså at innvendinger ikke ville rokke hans tro, men bare lukke munnen på ham. Jeg spurte derfor bare om han ikke oftere hadde sett noe slikt.

“Jo, je har nok det; je har sett mangt og mye, og hørt mange underlige lyd i skau og mark,” sa Matthias. “Je har ofte hørt banning og prat og synging; til andre tider har je fornummi så gild musikk at je aldri kan si hå gild han var. Men så var det en gong je var ute på fuglelokk – det kunne vel væra mot enden, så i slutningen av augusti måne, for blåbæra var gjord og tyttebæra tok til å bli rau – je satt utmed en sti på ei tuve ne-imellom noen busker, slik at je såg ne-etter stien og et lite dalsøkk, og der var det enda fullt med lyng og tuver; neafor var det noen mørke berghòl. Je hørte høna kakla ne-i lyngen, je lokka og tenkte: får je se deg nå, skal du ha kakla siste gongen. Men så fekk je høre det kom noe tuslandes bak meg på gangstien. Je såg meg ikring, og det var en gammal mann; men det rareste var at han hadde liksom tre bein, og det eine hang og dingla mellom de to andre, me’ han gikk ne-over stien. Ja, han gikk inte rektig heller, det var liksom han glei, og borte vart ‘n i et av de mørkeste avhòla ne-i dalen. Je skjønte det, at je inte hadde vøri aleine om å se’n, for straks etter kom århøna hukandes fram ved ei tuve, skakka på hue og gjorde lang hals og gløtte forsiktig ne-etter, der mannen vart borte. Men da kan det vel hende je fekk børsa til auet, je au; det small, og der låg a og flaksa med venga.

Det var nå det. Men så var det en gong hime i Laskerud – det var inte lenge etter den gongen je såg huldra oppe på storveien. Det var enda en julekveld. Je og brørne mine fór og akte på slodde og gjorde snømann bortved en liten bergknatt; og der er det inte rektig fritt for underjordiske, skal je si. Ja, vi lekte og styrte vi, som De veit bån gjør, og det lei alt noe utpå kvelden; yngste bror min var inte mer enn fire, fem år gammal, og skreik og hoja og var glad. Men rett som det var, så sa det i berget. “Gå himatt nå!” – Å nei, vi blei vi, for vi syntes det var tidlig ennå. Men det varte inte lenge, så sa det igjen: “Gå-him straks nå!” – “Nei hør nå,” sa veslebror min, for han hadde inte bær’e vett enn å tala om det han, “nå sier dom borti berget, vi skal gå him!” Vi ga oss inte lel vi, men dreiv på å styre og ståke; men så skrek det rektig slik i med ett at det flaut dott i øret på oss: “Går De inte himatt straks på timen, så skal je -.” Mere hørte inte vi, for vi fekk slike føtter under oss at vi inte stansa før vi var utafor stuedøra.

Så var det en gong – men det var lenge etter, vi var vaksne alle i hop den gongen – det var en søndags morrå je og bror min kom him, vi hadde vøri ute og fiska om natta, så fekk vi høre slik fresk los i Solbergmarka, det var så mange bikkjer, og han låt så vakkert. Je var trøtt og gikk inn og la meg; men bror min sa han syntes det var slikt blankt vær, han hadde hau til å høre på losen. Rett som det var, så var det tap. Han gikk da bortover, for han tenkte han kanskje kunne få se haran, eller få skremt ‘n opp att. Men da han kom bort imot en stubbe, så sto det en raumåla bygning midt for ‘n så stor og gild, men alle vinduene sto på skakke og dørene med. Han undres nok på hå det kunne væra for en bygning som låg der; han trudde han skulle væra godt kjend der au, men den hadde ‘n aldri sett før. Frammafor bygningen låg ei stor myr; der ville ‘n gå over og se litt bæ’re på huset. Folk var inte å se. Så tenkte ‘n ved seg sjøl at han fekk gå him og snakke til meg og få meg med bort.”

“Å, der var skade,” sa jeg; “at han ikke kastet stål eller fyrte over den, for gevær hadde han saktens med, og før dere kom tilbake, var vel altsammen borte?”

“Ja, det kan De si,” sa Matthias; “hadde det vøri je, så hadde je skøti midt inn i bygningen, men han vart reint huegælen han. Men nå skal De høre, det gikk verre enda; da han var kommen midt ut på myra, var det så fullt med folk at han ordentlig måtte alboge seg fram, men alle var dom trøyelause, og alle gikk dom nordetter. Han kom inte lengre enn bort i bakken, så slo dom ‘n over ende, og der vart ‘n liggandes til søstrene mine skulle ha inn kua om kvelden; da låg ‘n der og holdt begge knyttnevane for ansiktet, og var reint blåsvart i synet, og store frohatten sto for munnen på ‘n. Dom ble reint fælne, kan en veta, dom dro ‘n med seg inn og la ‘n på benken og så henta dom meg. Da je fekk se ‘n, kunne je skjønne det var ilt på ferde, og je visste inte mere enn ei råd: je tok ned børsa av veggen, hu var skarpladd, og så skaut je langs med ‘n; men inte rørde ‘n seg mere enn den stokken Gjerdrumsøkningene har lagt midt over veien der. Han låg så dau som en stein, gjorde ‘n. “Ja så,” tenkte je, og så la je i på nytt lag. “Kom og ta i med meg, jenter,” sa je, “vi får legge ‘n der vi tok ‘n, det nytter nok inte her.” Vi gjorde så, vi la ‘n i bakken, og så skaut je igjen; men da kan det vel hende han vakna. Skvatt ‘n inte like under børsepipa, så la meg aldri komme levandes herifrå! Og han glodde og stirte om seg så fælt at vi vart reint ille ved. Så fekk vi ‘n himatt da, men han var klein, og så stygg og fæl vart ‘n etter, at De aldri det kan tru; der han sto, der sto ‘n, og stirde fram for seg, som om aua ville utor skallen på ‘n; inte ville ‘n ta seg noe til, og aldri tala ‘n til noen, når dom inte tala til han fysst; han var huldrin, han. Men så seig det ta ‘n smått om senn, og da var det fysst han fortælte om hosdan han var blitt slik.

Det er de gongene je har sett slikt,” sa Matthias.

“Har du aldri sett nissen?” spurte jeg.

“Jøsses jo, det har je,” svarte Matthias skråsikker; “det var me’ je var hime hos foreldra mine i Laskerud, for der var ‘n. Je såg ‘n inte mere enn én gong. Vi unga hadde lagt oss, men kallen skulle utom døra fysst, og det var vakkert, blankt månelys; så satt det en liten gutt på låvebrua og slengte med beina og såg opp på månen, så han inte merka kallen.

“Gå inn og legg deg nå, Mattis,” sa kallen, for han trudde det var je, “og sitt inte der og glo etter månen, så seint som det nå er.” Men med det samma vart gutten borte, og da kallen kom inn att og spurde etter meg, så låg je alt borti senga og snorksov je.

Men så var det den gongen je ville tala om, som je såg ‘n. Je var nettopp vaksen, for det var året etter je hadde gått for presten; det var en lørdagsefta, je hadde vøri i byen med planker, og vøri på en liten kant om dagen. Straks je kom him, gikk je sta og la meg. Da det lei utpå kvelden, sto je opp, og da je hadde fått i meg litt mat – mye var det inte, for je var ør og lei i hue ennå – så sa ‘n far til meg: “Før du går bort og legger deg igjen, får du gi Blakken nattefôret du, for de andre er vel ute og renner etter jentene igjen.”

Je såg da inn i stallen til Blakken fysst, han sto der og knegga, og så gikk je inn på stalltrevet og skulle ta et fange med høy; men så fekk je tak på to lodne ører liksom på ei bikkje, og straks etter fekk je se to auer så raue som glør, som glodde og stirde på meg. Je tenkte inte anna enn at det var en hund, og kasta ‘n inn i underlåven så det sokk ti ‘n. Da je så hadde vøri inne og lagt i hekken, gikk je inn på låvegolvet og tok med meg et gammalt riveskaft, som je ville skysse ‘n ut med, og je leita og skyssa, og inte var det et hòl så stort at en røyskatt kunne smette ut; men borte var ‘n og borte blei ‘n, han. Og i det samma je skulle gå ut, var det rektig som én skulle slått beina unna meg, og je rulla så freskt over ende at je aldri har rulla freskere; og da je kom opp-att, så sto ‘n i stalldøra og skrasla og lo så den raue topplua nikka.”

Således ble Matthias ved å fortelle fort vekk om puslinger, huldrer og nisser, til vi kom ut på Kolsrudåsen, hvor en ser ut over Øvre-Romerikes store flate, som nu lå foran oss i det klare måneskinnet. Mot nord løftet Mistberget seg blånende, med enkelte sneflekker; like ned for meg hadde jeg Heni og Gjerdrums kirker; efter dem kunne jeg bestemme min kos, og da jeg dessuten var vel kjent her oppe fra tidligere jakter, sa jeg farvel til min veiviser, og var heldig nok til å nå frem uten å bli ertet av nisse eller fristet av huldren.

Nei, den var ikke til fals for penger, men bare når han fikk henne selv. Ja, det var aldri verdt å leve uten den, sa hun; det var det samme hvor hun kom og hvem hun fikk, når hun bare fikk kransen, og så ble de forlikt om at han skulle hente henne om tre dager, og det var torsdagen.

Da hun kom hjem med kransen, ble alle glade for det hun var glad igjen, og kongen mente det kunne saktens ikke være så farlig å stagge en kvitbjørn. Den tredje dagen måtte hele krigsmakten ut rundt slottet til åta imot ham. Men da kvitbjørn kom, var det ingen som kunne stå seg mot ham, for ham bet det ingenting på; han slo dem ned på ymse sider, så de lå i haugevis. Dette syntes kongen gikk rent på skade; så sendte han den eldste datteren og henne tok kvitbjørnen på ryggen og fór avsted med. Da de hadde reist langt og lenger enn langt, så spurte kvitbjørnen:

“Har du sittet mjukere, har du sett klarere?” sa han.

“Ja, på min mors fang satt jeg mjukere, i min fars gård så jeg klarere,” sa hun.

“Ja, så er du ikke den rette,” sa kvitbjørnen, og jaget henne hjem igjen.

Neste torsdagen kom han igjen, og da gikk det like ens. Krigsmakten var ute og skulle ta imot kvitbjørnen; men det bet hverken jern eller stål på ham, og så slo han dem ned som gras, så kongen måtte be ham holde opp, og så sendte han ut den nesteldste datteren, og henne tok kvitbjørnen på ryggen og fór av gårde med. Da de hadde reist langt og lenger enn langt, spurte kvitbjørnen:

“Har du sett klarere, har du sittet mjukere?” sa han.

“Ja,” sa hun, “i min fars gård så jeg klarere, på min mors fang satt jeg mjukere.”

“Ja, så er du ikke den rette,” sa kvitbjørnen, og jaget henne hjem igjen.

Den tredje torsdagskvelden kom han igjen. Da sloss han enda hardere enn de andre gangene; så syntes kongen han ikke kunne la ham slå ned hele krigsmakten, og så ga han ham den tredje datteren i guds navn. Så tok han henne på ryggen og reiste avsted langt og lenger enn langt, og da de var kommet bort i skogen, så spurte han henne, som han hadde spurt de andre, om hun hadde sittet mjukere og sett klarere.

“Nei, aldri!” sa hun.

“Ja, du er den rette,” sa han.

Så kom de til et slott, som var så gildt at det slottet far hennes hadde, var som den usleste husmannsplass i sammenligning med det. Der skulle hun være og leve godt, og hun skulle ikke ha annet å gjøre enn passe på at varmen aldri gikk ut. Bjørnen var borte om dagen, men om natten var han hos henne, og da var han menneske. Det gikk alt både godt og vel i tre år. Men hvert år fikk hun et barn, og det tok han og fór bort med, straks det var kommet til verden. Så ble hun mer og mer sturen, og ba hun kunne få lov til å komme hjem og se til foreldrene sine. Ja, det var ikke noe i veien for det; men først måtte hun love at hun skulle lye etter det faren sa, men ikke etter det moren ville hun skulle gjøre. Så kom hun hjem, og da de var alene med henne, og hun hadde fortalt hvordan hun hadde det, ville moren gi henne lys med, så hun kunne få se hvordan han var. Men faren sa: Nei, det skulle hun ikke gjøre; “det er til skade og ikke til gagn.”

Men hvordan det var eller ikke, så fikk hun lysestubben med seg da hun reiste. Det første hun gjorde da han hadde sovnet, det var at hun tente i og lyste på ham; han var så vakker at hun syntes hun aldri kunne få sett nok på ham, men som hun lyste, så dryppet det en het talgdråpe på pannen hans, og så våknet han.

“Hva er det du har gjort?” sa han. “Nå har du gjort oss ulykkelige begge to; det var ikke mer enn en måned igjen, hadde du bare holdt ut den, så hadde jeg vært frelst; for det er en trollkjerring som har forgjort meg, så jeg er kvitbjørn om dagen. Men nå er det ute med oss, nå må jeg fare dit og ta henne.”

Hun gråt og bar seg ille; men han måtte reise og han skulle reise. Så spurte hun om hun ikke kunne få være med. Det var ingen råd til det, sa han; men da han fór av gårde i bjørnehammen, tok hun tak i ragget likevel, kastet seg opp på ryggen av ham og holdt seg fast. Så gikk det avsted over ur og berg, gjennom holt og runner, til klærne ble revet av henne, og hun var så dødelig trett at hun slapp taket og ikke visste mere av seg. Da hun våknet, var hun i en stor skog, og så la hun avsted igjen; men hun visste ikke, hvor det bar hen. Langt om lenge kom hun til en stue; der var det to kvinnfolk, en gammel kone og en vakker liten jentunge.

Kongsdatteren spurte om de hadde sett noe til Kvitebjørn kong Valemon.

“Ja, han fór her i dag tidlig; men han fór så fort at du visst aldri tar ham igjen,” sa de.

Jentungen fór om og klipte og lekte seg med en gullsaks, som var slik at silkefillene og fløyelsremsene fløy om henne, bare hun klipe i luften. Der den var, manglet det aldri klær.

“Men denne konen som skal fare så vidt og så vonde veier, hun må slite hardt,” sa jentungen; “hun kunne trenge mer til denne saksen, hun enn jeg, til å klippe klær til seg,” sa hun, og så ba hun om hun ikke fikk lov til ågi henne saksen. Jo, det skulle hun ha lov til.

Så reiste kongsdatteren av gårde gjennom skogen, som det aldri ville bli noen ende på, både dagen og natten, og neste morgen kom hun til en stue igjen. Der var det også to kvinnfolk, en gammel kone og en jentunge.

“God dag,” sa kongsdatteren. “Har dere sett noe til Kvitebjørn kong Valemon?” spurte hun.

“Var det du som skulle hatt ham kanskje?” sa kjerringa. Det var da det. “Jo, han fór framom her i går; men han fór så fort at du aldri tar ham igjen,” sa hun.

Jentungen gikk på gulvet og lekte med en flaske, som var slik at den skjenkte alt de ville ha, og der den var, manglet det aldri drikke.

“Men denne stakkars kjerringa som skal fare så vidt og så vonde veier, tenker jeg kan bli tørst og lide mye annet vondt,” sa jentungen; “hun kan trenge mer til denne flasken, hun enn jeg,” sa hun, og så spurte hun om hun ikke fikk lov til å gi henne flasken. Jo, det skulle hun få.

Så fikk kongsdatteren flasken, takket for seg og reiste av gårde igjen bort gjennom den samme skogen, både den dagen og natten med. Tredje morgenen kom hun til en stue, og der var det også en gammel kone og en jentunge.

“God dag,” sa kongsdatteren.

“God dag igjen,” sa kjerringa.

“Har dere sett noe til Kvitebjørn kong Valemon?” sa hun.

“Kanskje det var du som skulle hatt ham?” sa kjerringa. Ja, det var da det. “Jo, han fór framom her i går kveld; men han fór så fort at du aldri tar ham igjen,” sa hun.

Jentungen gikk på gulvet og lekte med en duk som var slik at når de sa til den: “Duk, bred deg og red deg med alle gode retter!” så gjorde den det, og der den var, manglet det aldri godmat.

“Men denne stakkars kjerringa som skal fare så vidt og så vonde veier,” sa jentungen, “hun kan komme til både å sulte og lide mye annet vondt, så hun kan trenge mer til denne duken enn jeg,” sa hun, og så spurte hun om hun ikke fikk lov til å gi henne duken. Det skulle hun ha lov til.

Så tok kongsdatteren duken og takket for seg, og reiste av gårde langt og lenger enn langt, bort igjennom den samme mørke skogen, hele den dagen og natten, og om morgenen kom hun til et tverrberg, som var så bratt som en vegg, og så høyt og så bredt at hun ingen ende kunne se. Det var en stue der også, og da hun kom inn, var det første hun sa:

“God dag, har du sett om Kvitebjørn kong Valemon har faret denne veien?”

“God dag igjen,” sa kjerringa; “det var kanskje du som skulle hatt ham?” sa hun. Det var da det. “Ja, han fór oppetter berget her for tre dager siden; men der kan ikke noe uflygende slippe opp,” sa hun.

I denne stua var det så fullt av småbarn, og alle sammen hang de i stakken på mor si og skrek på mat. Kjerringa satte på varmen en gryte full med runde småstein. Kongsdatteren spurte hva det skulle være godt for. De var så fattige, sa kjerringa, at de hverken hadde mat eller klær, og det var så vondt å høre barna skrike etter matbeten; men når hun satte gryta på varmen og sa: “Nå er eplene snart kokt,” så var det som det døyvde sulten, og de ga tål en stund, sa hun. Det varte ikke lenge før kongsdatteren fikk fram duken og flasken, det kan en nok vite, og da barna var mette og glade, klipte hun klær til dem med gullsaksen.

“Ja,” sa kjerringa i stua, “siden du har vært så hjertelig snill mot meg og barna mine, så var det skam om ikke jeg gjorde det vi kan, for å friste å hjelpe deg oppover berget. Mannen min er riktig en mestersmed. Nå får du slå deg til ro til han kommer hjem, så skal jeg ha ham til å smi klør til deg til hender og føtter, så får du friste å kravle deg opp.”

Da smeden kom, tok han på med klørne med én gang, og den andre morgenen var de ferdige. Hun hadde ikke tid til å bie, men takket for seg, hugg seg fast og krøp og kravlet med stålklørne hele dagen og natten, og da hun var så trett, så trett at hun syntes hun ikke kunne lette en hånd mer, men ville sige ned igjen, da var hun oppe. Det var en slette, med åkrer og enger så store og vide at hun aldri hadde tenkt seg så vidt og så jevnt, og straks ved var det et slott fullt av arbeidsfolk av alle slag, som strevde som maur i en tue.

“Hva er her på ferde?” spurte kongsdatteren.

Jo, her bodde hun, den trollkjerringa som hadde forgjort Kvitebjørn kong Valemon, og om tre dager skulle hun ha bryllup med ham. Hun spurte om hun ikke kunne få talt med henne. Nei, var det likt seg, det var da rent umulig. Så satte hun seg utenfor vinduet, og til å klippe med gullsaksen, så fløyels- og silkeklærne føk som i en snøkave. Da trollkjerringa fikk se det, ville hun kjøpe saksen; “for alt det skredderne strever, så monner det ikke,” sa hun; “det er for mange som skal kles opp.”

For penger var den ikke til fals, sa kongsdatteren; men hun skulle få den, om hun fikk lov til å sove med kjæresten hennes i natt. Ja, det kunne hun godt få, sa trollkjerringa; men hun ville selv svæve ham og selv vekke ham. Da han hadde lagt seg, ga hun ham en sovedrikk, så han ikke var i stand til å våkne, alt det kongsdatteren ropte og gråt.

Den neste dagen gikk kongsdatteren utenfor vinduene igjen, og satte seg til å skjenke av flasken; det fosset som en bekk både med øl og med vin, og aldri ble den tom. Da trollkjerringa fikk se det, ville hun kjøpe den; for “alt det de strever med å brygge og brenne, så monner det ikke, det er for mange som skal ha drikke,” sa hun. For penger var den ikke til fals, sa kongsdatteren; men fikk hun lov til å sove med kjæresten hennes i natt, skulle hun få den. Ja, det kunne hun godt få, sa trollkjerringa; men hun ville selv svæve ham og selv vekke ham. Da han hadde lagt seg, ga hun ham en sovedrikk igjen, så det ble ikke likere den natten heller; han var ikke god for å våkne; alt det kongsdatteren ropte og gråt. Men den natten var det en av håndverkerne som arbeidde i rommet ved siden. Han hørte gråten der inne, og skjønte hvordan det hang i hop, og neste dag sa han til prinsen at hun måtte ha kommet, kongsdatteren som skulle frelst ham.

Den dagen gikk det like ens med duken som med saksen og flasken; da det var ved middagstid, gikk kongsdatteren utenfor slottet, tok fram duken og sa: “Duk, bred deg og red deg med alle gode retter,” så var det mat, og så det var nok til hundre mann; men kongsdatteren satte seg til bords alene. Da trollkjerringa fikk se duken, så ville hun kjøpe den; “for alt det de koker og steker, så monner det ikke; det er for mange munner som mat skal ha,” sa hun. For penger er den ikke til fals, sa kongsdatteren; men fikk hun lov til å sove med kjæresten hennes i natt, skulle hun få den. Det kunne hun godt få, sa trollkjerringa; men selv ville hun svæve ham, og selv ville hun vekke ham og. Da han hadde lagt seg, kom hun med sovedrikken; men denne gangen aktet han seg og lurte henne. Trollkjerringa trodde ham ikke mer enn som så, hun heller; for hun tok en stoppenål og stakk tvers igjennom armen på ham og ville prøve om han sov tungt nok; men enda så vondt det gjorde, så rørte han seg ikke, og så fikk kongsdatteren lov til åkomme til ham.

Da var allting godt og vel, og når de bare ble kvitt trollkjerringa, så var han frelst. Så fikk han tømmermennene til å gjøre en svivelem i den broen brudeferden skulle fare over; for de hadde den skikken der, at bruden red fremst i ferden. Da hun kom utpå, sveiv lemmen rundt med bruden og alle de trollkjerringene som var brudekonene hennes. Men kong Valemon og kongsdatteren og alle bryllupsfolkene fór tilbake til slottet, og tok med av gullet og pengene til trollkjerringa, alt det de kunne føre, og fór av gårde til hans land og skulle holde det rette bryllupet. Men på veien var kong Valemon innom og tok med de tre småjentene, og nå fikk hun se hvorfor de var han hadde tatt fra henne barna og satt dem bort; det var for at de skulle hjelpe henne fram til ham. Så drakk de bryllup både stivt og sterkt.

Så var det en ung, rik jente som ble gift med grannemannen til klokkeren. Der smisket han seg inn, gjorde seg godvenner med mannen, og enda bedre venner ble han med kjerringa. Når mannen var hjemme, så låt han vel med ham; men når han var ved kverna eller i skogen, på fløting og til tings, så sendte kjerringa bud på klokkeren, og så holdt de gjestebud og bedt lag, de to. Det var ingen som skjønte dette, før tjenestegutten fikk været av det. Han syntes han fikk tale med husbonden om det også; men det ville aldri høve riktig, før en gang de var i utenga sammen etter lauvkjerv. Der pratet de både likt og ulikt om jenter og kjerringer. Mannen han syntes han hadde vel veidet da han fikk den rike, vakre kjerringa.

“Gud skje lov og takk, hun er både bra og snill,” sa han.

“Å ja, ja, hver mann er hjulpen med si tru,” sa gutten; “men kjente du henne vel, så talte du ikke slik bort i været. Vene kvinnfolk er som vind i varmt sommervær,” sa gutten, “og elsk er ingen vilje, den faller snart på en klokker og snart på ei lilje,” sa han.

“Hva er det du sier?” sa mannen.

“Jeg har lenge tenkt jeg skulle tale om at det går en svart okse klauv om klauv og horn om horn med den lyslette kviga i hagen din, jeg, husbond,” sa gutten.

“En kan si mye på en sommerdag,” sa mannen; “men ikke veit jeg hvor dette bærer hen,” sa han.

“Ja, det var det,” sa gutten, “jeg hadde tenkt å tale om at klokkeren er støtt og stendig hjemme hos hu mor, og de lever som det var bryllup hver dag, og vi, vi får ikke gumlingene av godmaten engang,” sa han.

“Den som vil smake på alt, han får både surt og salt,” sa mannen. “Jeg trur ikke ordet av det du mener,” sa han.

“Det er et underlig øre som ikke vil høre,” sa gutten; “men det som en sjøl får sjå, det slipper en å tvile på, og vil du lyde meg, så skal jeg gjerne våge ti daler på at du skal få trua,” sa han.

Det ville mannen, ti daler ville han våge, om det så var hest og gård og hundre daler til.

Ja, det stykket skulle stå; “men en gammal rev er vond å veide,” sa gutten; derfor skulle husbonden gjøre og si som tjenestegutten ville. Når de kom hjem, skulle han si de skulle reise til elva og lense tømmer, og hun skulle lage til niste til dem i røde rappet; det var best å passe på mens det var godt vær; det kunne snart slå opp med et uvær. Ja, mannen sa så, og nisten var ferdig på timen. Gutten spente hesten for tømmerdraget og reiste av gårde, men ikke lenger enn en halvfjerdings vei; der la de seg inn på en gård og satte hestene etter seg; utpå kvelden gikk de tilbake igjen. Da de kom hjem, var døren stengt.

“Nå har vi ‘n; det er vondt å venne fra åkeren, som til er vant,” sa gutten.

Så gikk de kjellerveien fra hagen opp gjennom lemmen i kjøkkenet, tente lys og gikk inn og lyste på ham. Jo, klokkeren hadde ett så vel at han lå med nesa i været og snorket, og kjerringa var ikke våken, hun heller.

“Ser du nå det går syn for sagn, husbond?” sa gutten.

“Gud trøste meg så sant; ikke hadde jeg trudd det om ti hadde sagt det,” sa mannen.

“Tsju, ti still!” sa gutten, og tok ham med ut.

“Mannslov er ikke landslov, men med tukt kan en temme sjølve bjørnen. Har du noe bly, husbond?” sa gutten.

Ja, han hadde visst over sytti blykuler i skatollet sitt. “Det var vel det.” De tok en glo-panne, bråsmeltet blyet og rente det i gapet på klokkeren.

“Hver liker sitt, derfor blir all mat ett,” sa gutten da det freste i halsen på klokkeren av den gloheite blytappen.

Så gikk de ut samme veien som de hadde kommet inn, og ga seg til å banke og dundre på husdøren. Konen våknet, og spurte hvem det var.

“Det er meg; lukk opp, sier jeg!” sa mannen.

Hun til å nugge på klokkeren. “Det er han far, det er han far!” sa hun. Nei, han vørte det ikke, og rørte ikke på seg heller; så satte hun knærne i siden på ham, spente ham ut på gulvet, hoppet så over, tok klokkeren i hommelsbøtene og trakk ham opp i vedroa bak ovnen; der gjemte hun ham. Før fikk hun ikke tid til å lukke opp for mannen heller.

“Skulle du etter døpevann først?” sa mannen.

“Å, jeg ørsket i søvne, og ikke tenkte jeg det var du heller,” sa kjerringa.

“Nå får du sette fram noe mat til meg og gutten, ” sa mannen; “sultne er vi,” sa han.

“Jeg har ikke ferdig noen mat,” sa kjerringa, “kan du tenkte slikt; jeg ventet deg hverken i dag eller i morgen. Du skulle jo til elva og lense tømmer,” sa han.

“En kan ikke henge kjeften på veggen; men selvhjulpen er velhjulpen; skal jeg ta inn nista, husbond?” sa gutten. Ja, han fikk det. Så satte de seg til å ete av nistetina, og la et par vedskier i ovnen; der lå klokkeren i ovnsroa.

“Hva er dette for en?” sa mannen.

“Å-å, det var en fattigmann som kom her seint på kvelden og ba om hus; han var like nøyd, når han bare kunne få ligge i vedroa,” sa kjerringa.

“Det var en artig fattigmann det, han har sølvspente skor og sølvspenner ved knærne,” sa mannen.

“Det er ikke alle fanter som har fillete klær,” sa gutten. “Men det er jo klokkeren i bygda vår,” sa han.

“Hva ville han her nå da, mor?” sa mannen, og rugget på ham og sparket til ham. Klokkeren hverken rørte seg eller reiste seg. Kjerringa sto og fomlet og stammet, og visste ikke hva hun skulle si; hun bet seg bare i tommelfingeren hun.

“Jeg ser det på ansiktet ditt hva du har gjort, mor,” sa mannen; “men livet er sårt å miste, og han var da klokkeren i bygda vår. Gjorde jeg det som rett var, skulle seg sende bud på lensmannen.”

“Gud velsigne deg, skaff bare klokkeren av veien,” sa kjerringa.

“Det er din sak og ikke min det,” sa mannen; “jeg har hverken bedt ham eller budsendt ham,” sa han; “men kan du få noen til å hjelpe deg av med ‘n, skal det ikke være meg imot.”

Så tok hun gutten til side og sa: “Jeg har laget til vadmel til mann min; det skal du få til klær om du kan få gravd ned klokkeren så det hverken blir hørt eller spurt,” sa hun.

“Ingenting duger ufristet; den som er ute i hålkeføre, han får la det skure og kjøre,” sa gutten. “Har du liner og tau, husbond, så skal jeg friste om det er noen botevon,” sa han. Ja, han vippet klokkeren inn i rennesnarer, kastet ham på ryggen, nappet hatten hans med, og stryker av gårde. Han hadde ikke gått langt utenfor ledet i enga før han traff noen hester. Så tok han en av disse, snaret og bandt klokkeren vel fast, satte hatten på ham og hånden ned på låret så han satt og husket og red, som en rytter skal.

“I utid skal troll drepes,” sa gutten, da han kom hjem; “det veit ingen hvor den feige flakker; men han kommer ikke igjen som i jorden er gravet,” sa han; “og den fuglen som er falt, han synger ikke mer.”

Hvordan det nå var eller ikke var, så gikk det en vei fra enga bortetter til en utlåve, og der hadde de kjørt høy og spilt høy også. Etter den veien gikk hesten og pilte opp høyspillet. Men i utlåven lå det to som skulle passe høyet for tyver; det var knapt fôrår det året.

“Der kommer tjuven,” sa de da de hørte hesten kom; “nå skal vi knipe ‘n.”

“Hvem der?” skrek de så det ljomet i åsen. Nei, det var ingen som svarte. Hesten aktet ikke på det, og klokkeren enda mindre.

“Svarer du ikke, så skyter jeg ei kule i fleisen på deg, din hestetjuv,” skrek de, og med det samme smalt det. Hesten til sprangs, så brått at klokkeren gjorde et kast og dumpet i bakken.

“Jeg mener du skaut ‘n kvekk ihel,” sa den ene, og sprang bort og skulle se om han kjente ham. “Å, jeie meg, det er klokkeren i bygda vår! Du skulle holdt på låret og ikke drept ‘n.”

“Gjort gjerning står ikke til å endre,” sa den andre. “Den første skaden er best å bøte, – vi får holde ørene stive og grave ‘n ned i høygolvet så lenge.”

Ja, de gjorde så, og da de hadde gjort det, la de seg til å hvile. Om en stund kommer det én pesende og stampende så det sang i bakken. De nugget på hverandre, de to som lå i høyet, de mente det var tyver igjen. Tett ved låveveggen var det saltstein; der satte han seg med børa si og snakket med seg selv. Han hadde slaktet svin i en gård for noen dager siden, men tykte han hadde fått for lite for det, for kleint traktement og for lite slaktemat; så hadde han vært avsted nå og stjålet den største grisen. “Den som skal bytte med bjønn, får ikke likere lotter; derfor er det best åhjelpe seg til retten sjøl,” sa han; “bedre er en liten lott enn en lang trette. Men bitter død, glemte jeg ikke att vottene mine! Finner de dem, så vet de hvem som har arvet grisen,” sa han, og la avsted etter vottene.

De to som var i høylåven, lå og lydde på dette.

“Den som gildrer for andre kommer i gildre selv,” sa den ene.

“Det er ikke greit å stjele fra en tjuv; men det blir ikke andre hengt enn de som ikke stjeler rett,” sa den andre; “det skulle være artig å bli kvitt klokkeren på en lettfengt måte og få givendes en gjøgris, jeg mener vi bytter jeg, gutt,” sa han. Den andre storlo. Så vrengte de sekken av grisen, satte klokkeren med hatten huestups nedi og knytte mulebåndet vel til.

Rett som det var, kom tyven flygende med vottene, nappet sekken og strøk hjem, der kastet han den inn på gulvet til kjerringa.

“Her har jeg en kult, mor!” skrek han.

“Det var gildt,” sa kjerringa. “Ingenting er godt i øyet, men ikke i munnen; maten kan ingen sakne, for den er mannens makt. Gud skje lov vi får mat i huset,” sa hun; “nå skal vi leve vel en stund.”

“Jeg tok den største jeg,” sa mannen, satte seg opp i høysetet og pustet og tørket svetten av skolten; “han hadde både bukser og bleier,” sa han; han mente, at grisen var vel gjødd og fleskelagt. “Har du noe mat, kjerring?” sa han.

“Nei, jeg har ingen mat,” sa hun; “hvor skulle jeg fått den ifra?”

“Så gjør på varmen, skjær flesk, salt, og steik ei fleskepanne.”

Hun gjorde som han sa, rev opp mulebåndet og skulle til å skjære flesk.

“Hvordan har dette seg da? han har jo klauvene på,” sa hun, da hun fikk se skoene. “Svart er han og.”

“Veit du ikke det, i mørket er alle katter grå og alle griser svarte,” sa mannen.

“Jojo, men hvitt i svart er alltid bjart, og det er skill på skodde og myrbær,” sa kjerringa. “Men denne grisen har bukser,” sa hun.

“Ja, pine jord har han flesebukser på låret, det har jeg fått kjenne; jeg har båret på ‘n så jeg er både heit og svett,” sa mannen.

“Nei, nei,” sa kjerringa; “han har sølvspente skor og sølvspenner ved knærne; det er jo klokkeren i bygda vår!” skrek hun.

“Det var gjøgrisen jeg tok,” sa mannen. Så kom han bort og skulle se. Jo, det var syn for sagn; det var klokkeren det, både med skor og spenner. Men det var den største grisen han hadde puttet i sekken, det ble han ved. Det var gjort, som gjort var. “Sjøl er beste drengen, men hjelp er også god, så nær som i grautfatet; vekk henne Mari, kjerring,” sa mannen. Ja da, de hadde en datter som var både flink og handfast; hun hadde kars krefter og visste råd for all uråd. Hun skulle ta og grave ned klokkeren i en avdal, så det aldri kom for dagens lys, og for det skulle hun få en ny verkenskledning som mor sjøl skulle hatt. Jenta tok klokkeren om livet, slengte ham på nakken og strøk av gårde, og hatten tok hun med. Men da hun kom et stykke på veien, hørte hun felelåt; det var danseball på en gård; der lurte hun seg inn og satte klokkeren oppe i den andre trappen. Han satt med hatten mellom hendene som han skulle be om noe for sælebot skyld, og stødde seg til staven og opp til veggen. Så kom det en jente vimsende.

“Jeg undres på hva dette er for en,” sa hun; “bonden er grå som ei gås, men denne er svart som en ravn. Hør du, hvorfor har du satt deg her? En kan mest ikke komme fram for deg.”

Klokkeren sa ikke et ord.

“Er du fattig? Ber du om en skilling for sælebot skyld? Å stakkars deg, der har du to skilling,” sa hun, og la dem i hatten. Klokkeren sa ingen ting. Hun ventet litt, for hun tenkte han skulle takke; men klokkeren var ikke den at han nikket på hodet engang.

“Nei, jeg har aldri sett maken til fattigmann som han som sitter i trappen her ute,” sa jenta, da hun kom inn; “han sitter ikke som ei skjære på en skigard han,” sa hun; “for han svarer ikke og takker ikke og leer ikke så mye som en finger engang, enda jeg ga ‘n to skilling.”

“Det må det minste være, at tiggeren takker,” sa en futedreng som var med i laget; “det skulle vel være snodig kar, om jeg ikke skulle få ‘n til å svare; jeg har fått opp mulebåndet både på tjuver og tverrbleier før jeg,” sa han, la ut på trappen og skrek inn i øret på klokkeren, for han trodde han var tunghørt: “Hvorfor sitter du der, du?” Nei da. “Er du fattig, ber du?”

Nei, klokkeren sa ingenting. Så tok han opp en halv daler og kastet i hatten: “Der har du den!” Klokkeren tidde og rørte ikke på seg. Da han ikke fikk noen takk, slo futedrengen til ham under øret, slikt som han orket, så klokkeren fór kant om kant nedover trappen. Da var jenta ikke sen om åkomme fram:

“Er De svimet eller er De død, far?” skrek hun, og til å skråle og bære seg ille. “Fattigmanns fred fins ikke noe sted,” sa hun; “men jeg har hverken hørt eller spurt at de har lagt seg til å slå ihel fattigfolk.”

“Tsju, gjør ingen styr,” sa futedrengen; “der har du ti daler, hold så kjeften på deg, og få ‘n vekk; jeg kom til å gi ‘n et svimeslag.”

Ja, hun var glad til: “Penger drar penger,” tenkte hun; “for gode ord og penger får en alt det en trenger, og det er ingen nød om niste, når en har penger i kiste.” Så tok hun klokkeren på nakken og strøk til nærmeste grannegården; der la hun ham tvers over brønnkanten. Da jenta kom hjem, sa hun hun hadde båret ham til skogs og gravet ham vel ned langt borte i en avdal.

“Gud skje lov vi ble kvitt ‘n, du skal få det jeg har lovt og mer til, det er sikkert det,” sa kjerringa.

Der lå klokkeren som han skottet ned i brønnen, til grålysningen da tjenestegutten kom kjørende. “Hva ligger du der og koper etter? Unna med deg; jeg skal ha vann!” sa gutten.

Nei, han rørte seg ikke. Gutten kjørte til så det sa plump – og der lå klokkeren i brønnen. Så måtte han ha hjelp; han hadde ikke noen råd før husmannen kom med en båtshake og dro ham opp.

“Det er klokkeren i bygda vår!” ropte de, og mente at han hadde levd så vel i gjestebudsgården at han hadde sovnet av på brønnkanten. Men da mannen kom og fikk se klokkeren, og hørte hvordan det hadde gått til, så sa han:

“Skaden vaker mens mannen sover; men mannskaden er meste skaden. Når den ene krukka støter til den andre, så brotner begge. Ta sâlen og legg på Blakken og reis etter lensmannen, gutt,” sa han, “så vi ikke legger oss borti ulykke for klokkerens skyld; en ulykke kommer sjelden alene; men leit er det å drukne på tørre landet,” sa han.

Ja, gutten fór av gårde til lensmannen, og da tiden kom, kom lensmannen og. Men for mye hast er heller til last, og brågjort verk vil ikke vare. Det tok tid før de fikk doktor og synsmenn til. Vi er alle Vårherre en død skyldig; men da ble det greid opp at klokkeren var drept tre ganger før han falt i brønnen. Først hadde blytappen tatt pusten fra ham, så hadde han fått en kule i pannen, og til syvende og sist var nakkebenet knekket. Han var ikke ufeig, der han fór. Det er ikke godt å vite hvordan det er spurt og har kommet ut; men en er ofte på orde, der en ikke er på bordet, og ordet står oppe, når mannen ligger i mulden.

“God dag, du mann i huset,” sa kjetta.

“God dag, du kjette,” sa mannen; “har du fått deg noe mat i dag?” sa han.

“Å, jeg har fått et lite grann, men jeg er mest fastende,” sa kjetta; “det var bare et grautfat og et fett-trau, og huskom meg, tar jeg ikke deg og,” sa hun, og så tok hun og åt opp mannen.

Da hun hadde gjort det, gikk hun i fjøset; der satt kjerringa og melket. “God dag, du kjerring i fjøset,” sa kjetta.

“God dag, er du der, du kjette?” sa kjerringa; “har du eti opp maten din?” sa hun.

“Å, jeg har eti litt i dag, men jeg er mest fastende,” sa kjetta; “det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset, og huskom meg, tar jeg ikke deg og,” sa hun, og så tok hun og åt opp kjerringa.

“God dag, du ku på båsen,” sa kjetta til bjellekua.

“God dag, du kjette,” sa bjellekua; “har du fått deg noe mat i dag?” sa hun.

“Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende,” sa kjetta; “det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset, og huskom meg, tar jeg ikke deg og,” sa kjetta, og så tok hun og åt opp bjellekua og.

Så satte hun opp i heimehagen; der sto en mann og hugg lauvkjerr.

“God dag, du mann i lauvskog,” sa kjetta.

“God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?” sa lauvmannen.

“Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende,” sa kjetta; “det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen, og huskom meg, tar jeg ikke deg og,” sa hun, og så tok hun og åt opp lauvmannen også.

Så kom hun til en stenrøys; der sto røyskatten og tittet ut.

“God dag, du røyskatt i stenrøysa,” sa kjetta.

“God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?” sa røyskatten.

“Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende,” sa kjetta; “det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen, og huskom meg, tar jeg ikke deg og,” sa kjetta, og så tok hun og åt opp røyskatten også.

Da hun hadde gått litt til, kom hun til et haslekjerr; der satt trebjørnen og sanket nøtter.

“God dag, du trebjørn i busken,” sa kjetta.

“God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?” sa trebjørnen.

“Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende i dag,” sa kjetta; “det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa, og huskom meg, tar jeg ikke deg og,” sa kjetta, og så tok hun og åt opp ekornet også.

Da hun hadde gått et stykke til, møtte hun Mikkel rev, som gikk og lusket borti skogkanten.

“God dag, du Mikkel Snittom,” sa kjetta.

“God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?” sa reven.

“Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende,” sa kjetta; “det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret, og huskom meg, tar jeg ikke deg og,” sa kjetta, og så tok hun og åt opp reven også.

Da hun hadde gått litt til, møtte hun en hare.

“God dag, du hoppende hare,” sa kjetta.

“God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?” sa haren.

“Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende,” sa kjetta; “det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom, og huskom meg, tar jeg ikke deg og,” sa kjetta, og så tok hun og åt opp haren også.

Da hun hadde gått et stykke til, møtte hun en gråbein.

“God dag, du gråbein Glup,” sa kjetta.

“God dag, du kjette, har du fått deg noe mat i dag?” sa gråbeinen.

“Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende,” sa kjetta; “det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare, og huskom meg, tar jeg ikke deg og,” sa kjetta, og så tok hun og åt opp gråbeinen også.

Så gikk hun til skogs, og da hun hadde gått langt og lenger enn langt, over berg og djupe daler, så møtte hun en bjørnunge.

“God dag, du bjørn Byksopp,” sa kjetta.

“God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?” sa bjørnungen.

“Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende,” sa kjetta; “det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare og gråbein Glup, og huskom meg, tar jeg ikke deg og,” sa kjetta, og så tok hun og åt opp bjørnungen med.

Da kjetta hadde gått et stykke til, så møtte hun binna, som rev i stubbene så fausken føk, så arg var hun for det hun hadde mistet ungen sin.

“God dag, du binne Bisk,” sa kjetta.

“God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?” sa binna.

“Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende,” sa kjetta; “det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare og gråbein Glup og bjørn Byksopp, og huskom meg, tar jeg ikke deg og,” sa kjetta, og så tok hun og åt opp binna og.

Da kjetta kom litt lenger fram, så møtte hun selve bamsen.

“God dag, du bamse Brakar,” sa kjetta.

“God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?” sa bamsen.

“Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende,” sa kjetta; “det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare og gråbein Glup og bjørn Byksopp og binne Bisk, og huskom meg, tar jeg ikke deg og,” sa kjetta, og så tok hun og åt opp bamsen også.

Så gikk kjetta langt og lenger enn langt, til hun kom til bygds igjen; der møtte hun et brudefølge på veien.

“God dag, du brudefølge i veien,” sa kjetta.

“God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?” sa brudefølget.

“Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende,” sa kjetta; “det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare og gråbein Glup og bjørn Byksopp og binne Bisk og bamse Brakar, og huskom meg, tar jeg ikke deg og,” sa kjetta, og så fór hun på dem og åt både brud og brudgom og hele følget med kjøkemester og spillemann og hester og alt i hop.

Da hun hadde gått et stykke til, kom hun til kirken; der møtte hun et likfølge.

“God dag, du likfølge ved kirken,” sa kjetta.

“God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?” sa likfølget.

“Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende,” sa kjetta; “det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare og gråbein Glup og bjørn Byksopp og binne Bisk og bamse Brakar og brudefølget i veien, og huskom meg, tar jeg ikke deg og,” sa kjetta, og så satte hun på likfølget og åt både liket og følget.

Da kjetta hadde fått til livs dette, så bar det til himmels med henne, og da hun hadde gått langt og lenger enn langt, så møtte hun månen i skyen.

“God dag, du måne i skya,” sa kjetta.

“God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?” sa månen.

“Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende,” sa kjetta; “det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare og gråbein Glup og bjørn Byksopp og binne Bisk og bamse Brakar og brudefølget i veien og likfølget ved kirken og huskom meg, eter jeg ikke deg og,” sa kjetta, og så satte hun på månen og åt den opp, både med ny og ne.

Så gikk kjetta langt og lenger enn langt, så møtte hun solen.

“God dag, du sol på himmelen,” sa kjetta.

“God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?” sa solen.

“Å, jeg har fått litt,” sa kjetta; “det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare og gråbein Glup og bjørn Byksopp og binne Bisk og bamse Brakar og brudefølget i veien og likfølget ved kirken og månen i skya, og huskom meg, eter jeg ikke deg og,” sa kjetta, og så satte hun på solen på himmelen.

Så gikk kjetta langt og lenger enn langt, til hun kom til en bro; der møtte hun en diger geitebukk.

“God dag, du bukk på brua den breie,” sa kjetta.

“God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?” sa bukken.

“Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende,” sa kjetta; “det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare og gråbein Glup og bjørn Byksopp og binne Bisk og bamse Brakar og brudefølget i veien og likfølget ved kirken og månen i skya og solen på himmelen, og huskom meg, tar jeg ikke deg og,” sa kjetta.

“Det skal vi nappes om,” sa bukken, og stanget til kjetta så hun røk utover broen og fór til elvs, og der sprakk hun.

Så krøp de fram og fór hver til seg, og var like gode som før, alle de som kjetta hadde ett, både mannen i huset og kjerringa i fjøset, og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen, og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret, og Mikkel Snittom og hoppende hare, og gråbein Glup og bjørn Byksopp, og binne Bisk og bamse Brakar, og brudefølget i veien og likfølget ved kirken, og månen i skyen og solen på himmelen.

“Å gud bære oss!” sa mannen i stua; “vi kan nok ikke låne hus til noen nå, for hver eneste julekveld kommer det så fullt med troll her at vi må flytte ut og ikke har tak over hodet sjøl engang.”

“Å, du kan nok låne meg hus for det,” sa mannen; “bjørnen min kan ligge under ovnen her, og jeg kan vel få ligge inne i koven.”

Ja, så lenge ba han da, at han fikk lov. Så flyttet folkene ut, og da var det laget til for trollene med dekkede bord, både med rømmegraut og lutefisk og pølse, og ellers alt det som godt var, liksom til et annet gildt gjestebud.

Rett som det var, så kom trollene. Noen var store, og noen var små, noen var langrumpet, og noen var rumpeløse, og noen hadde lange, lange neser, og de åt og de drakk og smakte på all ting.

Men så fikk en av trollungene se kvitbjørnen som lå under ovnen, og så tok han et stykke pølse og satte på en gaffel og stekte, gikk så bort og stakk det bort i nesa på kvitbjørnen, så han brente seg. “Kjette, vil du ha kurv?” skrek han. Så fór kvitbjørnen opp og brummet og jaget ut alle i hop, både store og små.

Året etter var Halvor i skogen julekveldsettermiddagen og skulle hente ved til helgen, for han ventet trollene igjen.

Aller best han hugg, hørte han det ropte borti skogen: “Halvor! Halvor!”

“Ja,” sa Halvor.

“Har du den store kjetta di ennå du?”

“Ja hun ligger hjemme under ovnen,” sa Halvor, “og nå har hun ynglet og fått sju unger, og de er mye større og sintere enn hun er sjøl.”

“Så kommer vi aldri til deg mere da!” ropte trollet borte i skogen; og siden den tid har trollene heller ikke ett julegraut hos Halvor på Dovre.

Juleaften ved middagstid dro vi fra byen. Det ble en stor sledefart; for et helt følge, som skulle gjeste i prestegården, dels reise i julebesøk annensteds i bygden, hadde kommet overens om å dra ut på samme tid. Der var finnmutkarer i spissleder, herrer og damer i bredsleder, og sluffer med to hester for, fylt med tallrike og blandede selskaper. I to av disse kjørte prestesønnene og deres selskap, damer fra byen, et par andre studenter, av hvilke den ene var teolog, den andre en medisiner, hvis årsak han alminnelig kaltes doktoren, samt jeg og noen barn.

Da føret på landeveien var dårlig omkring byen, kjørte vi isen, som alt tidlig hadde lagt seg, en tre fjerdings vei; der tok vi opp igjennom skogen. Føret ble ypperlig; det var friskt vintervær, og det gikk muntert avsted; bjellene klang lystig; selskapet lo og fjaset, barna jublet høyt; hestene dampet omkapp med studentenes piper; solstrålene brøt igjennom tåken og tindret på sne og is, på trær og rimede busker. Da vi kom på høydene, hvor det åpnet seg utsikter, sto himmelen i vinteraftenens glødende farver, og solen kastet sitt sterke røde lys over veldige, knudrete trestammer, grupper av bladløse trær, over skoger og lunder, som i usikre omriss avskyggedes gjennom tåke og dis; den spredte sitt rosenfarvede vinterskjær utover tåkehavet, der bølgende, som et snart skjulende, snart halvgjennomsiktig, tilslørende dekke, lå vidt over is og fjord, og bygder. Men vårt standpunkt var høyere; vi var nu ute av tåken, høyt over tåkehavet, og nær foran oss hevet seg mørke, skogkledde åser klart over disen. Mot den tindrende aftenhimmelen kunne vi skjelne hvert tre på høyden av dem. Fra en kirke, hvis tårn og hvite murer raget opp over et granholt et stykke fra veien, slo sterke alvorsfulle toner imot oss, selve landskapet lå i en stemning som gikk inn i dem. Grepet av den milde aftenstemning, som slik ble understøttet av høytidsklokkenes klang, ble selskapet mere taus og stille, inntil vi kom til skiftet, hvor hestene skulle puste og vi spise eftasverd.

Da vi igjen kom avsted, var dagen under, men det var ikke så meget mørkt, for den hvite sneen kastet stjernenes og himmelens lys tilbake. Skysskarene mente det ville bli koldt til natten, fordi det var “stjernerumt”, sa de. Øst over skogen tindret kolde, sølvklare strimer i himmelranden, og om en stund kom månen frem. – Snart gikk vi ved siden av sledene oppover bakker, snart jaget vi avsted henover åser og høyder, hvor granene sto pudret og snebetynget, og vi så under grenene og mellom stammene inn i hemmelighetsfulle grotter og ganger, hvor det måtte være lunt for alfer og troll å drive sitt gjekkende spill; nu og da åpnet det seg også vide utsikter utover mørke skoglandskaper. Så fór vi igjennom furumoer, hvor veien var jevn som på et stuegulv, hvor de ranke stammer dannet høye søylehaller, mellom hvilke eventyrlige skikkelser av dyre- og fabelverdenen gjøglende syntes å trede frem og vise seg i det usikre lys som månen sparsomt kastet bort igjennom skogen, for i neste øyeblikk atter å forsvinne eller forvandles til snedekte busker, stubber, kraker og vindfall. Nu slynget veien seg ned igjennom en dyp kløft, hvis steile sider som en ramme innfattet snedekte landskaper med skygger av åser og mørke skoger, som vidt og bredt lå nedenunder. Endelig var vi nede, og nu gikk det atter raskt avsted oven en islagt fjord. Kulden ble føleligere; her blåste en skarp nordensno, som nødte oss til å dra huene lenger ned over ørene, til å binde skjerfene fastere om halsen og livet, til å trampe i sluffen og banke i nevene. Hestene travet skarpt, og deres lange skygger fór flyktig hen over fjorden. Undertiden gikk det dundrende brak i isen; bydamene skrek høyt, og en middelaldrende herre, som nylig hadde forsøket verdien av sitt liv ved å forlove seg, og som med sin unge kjæreste kjørte efter oss i en bredslede, skrek enda høyere, og hver gang det braket, ropte han: “Pine død, tror jeg ikke det er best vi vender og kjører til land!”

Skyssgutten hans gjorde ham ganske tørt oppmerksom på at det omtrent var like langt til land på alle kanter. En annen føyde spøkende til at det ville være farligere for ham å kjøre tilbake enn frem; han ville da bli alene og ha vanskelig for å berge hest og kjæreste for ulveflokkene, som man på skiftet hadde fortalt skulle holde til langs fjorden under skogen. Til glede for den fryktsomme nærmet vi oss temmelig raskt landet; dog sannhet han visstnok det gamle ordtykke at isveien er drøy. Under farten reiste en av de fremmede studentene seg opp i sluffen, og mens han stirret bort i skyggen under en av de høye øene som lå her, ropte han:

“Hva er det som rører seg derinne?”

“Hva?” – “Hvor?”

“Derinne, på isen under øen – nu kommer det frem i månelyset, nordenfor den bratte bergveggen.”

“En ulveflokk!” ropte man med én munn.

“Man skal ikke male fanden på veggen!” utbrøt en av selskapet. “Det er syv stykker.”

“Ja, hadde vi såsant en rifle, skulle minst en av dem være feig!” sa doktoren med overbevisningens inderlighet.

“De reker etter oss!” ropte skyssgutten på bredsleden.

“Hu! hu!” skrek våre bydamer.

“Hvem?” spurte den forlovede, for han hadde sittet hensunken i en dyp samtale med sin kjæreste, og nu visste han ikke hva talen var om, eller hva som var på ferde. “Hva for noe?” spurte han oppskremt og forstyrret.

“Å, ulveflokken der nordmed øya,” sa skyssgutten.

“Hvor?” ropte han ilsomt, og før han ennu hadde fått øye på ulvene, smattet og smekket han i sin forskrekkelse med munn og pisk på hesten, så den i voldsom fart satte avsted forbi oss hen imot land. Våre hester som ikke ville svikte følget, fulgte dette gode eksempel; men just som vi svinget opp ad en odde, hvor isveien tok i land, fikk hestene været av ulvene, som også hadde tatt landjorden fatt og kom luntende den ene etter den andre og viste seg så lange og grå mot himmelen på en liten høyde hinsides veien. Sky satte våre hester ut; den svære sluffen slingret sterkt på skråplanet, veltet plutselig og styrtet hele sitt innhold av reisekledde herrer med tobakkspiper i munnen, damer i fotposer, oss barn samt en mangfoldighet av tiner, hatteesker og reisesekker om hverandre i en tett hop ut i snefanene. Det ble skrik og støy og latter; det ble en spraking og kravling for ikke å kveles i sneen eller av de overliggende masser, for åkomme fra hverandre og på fote igjen. En hadde fått en koffert i skjødet, en annen et par damer, en var falt på hodet inn i en hatteeske, en annen rotet i en nistetine med føttene, visstnok en uheldig stilling, men for barna åpnet den ene smilende utsikt til pannekaker og bakkels. Doktoren, som på grunn av sin iver og interesse for den edle kjørekunst, hadde bemektiget seg kuskens sete og forretning, hadde i befippelsen sloppet tømmene og latt hestene løpe. Da han nu oppdaget at ingen var kommet til skade, begynte han, formodentlig for å avlede oppmerksomheten fra sin egen dårlige oppførsel som kusk, å skjenne og bruke munn på hele selskapet over all denne støy og kvalm for ingenting.

“Kan dere ikke komme opp fra hverandre?” utbrøt han. “Det later jo til at søstersengen i sneen slett ikke er ubehagelig! Jeg ville bare ønske jeg kunne skaffe dere en større snefane til hodepute og overdyne. Dere ler og skriker både lunger og hjertet ut av dere, før dere kommer opp, og det kan dere gjøre med god grunn, for dere ser jo ut som spøkelser og julebukker og vil vel presentere dere for presten som et juletrollsfølge? Se til at dere kommer på fote engang! Han lille utysket i den gule kappen – synes han at det nu er tid til å ligge på maven og ete pannekaker? La oss komme avsted alle sammen og stans med skrålet og latteren!” ropte han ivrig.

Hans utidige oppførsel, de snepudrede, underlig formummede skikkelsene som reiste seg eller ble dratt frem i månelyset, og den hjelpeløse tilstand enkelte av selskapet befant seg i, fikk latteren og støyen til å bli foruroligende. Over dette ble kusken ennu sintere. Man tenkte ikke lenger på ulvene, som skremt av larmen, av latteren og bjelleklangen hadde tatt flukten – man tenkte ikke på sluffen eller på hestene, før en av prestesønnene reiste seg opp på knærne og sa:

“Ja, la oss det! du vil formodentlig bære oss alle på din brede rygg -men pust i bakken først – du ser jo de bare ler av deg. – Eller kan du kanskje si oss hvor det ble av hestene våre. Slapp du dem ikke?”

“Ble av hestene! slapp dem? Javisst slapp jeg dem, ja,” svarte kjøresvennen uforknytt; “tror du jeg kan holde hester igjen, når de løper løpsk! Takk meg til, at dere alle er hele.”

“Når du velter, skal du aldri slippe tømmene, gutten min, men heller la hestene slepe deg over stokk og sten.”

Denne kjørelæren, som ble gitt av en usedvanlig dyp stemme, og så langsomt og med slikt alvor, kom fra en av egnens proprietærer, som i spissen for det øvrige selskap nu innhentet oss her. Han tok seg ivrig av vår hjelpeløse forfatning, satte sin skysskar til å hjelpe oss, og tok selv hånd i med. Det ble nu brakt i erfaring at skuffen lå i en deld eller dokk litt lenger opp; skjækene var knekket, men heldigvis var hestene anholdt av skysskaren på bredsleden som kjørte foran. Under meget snakk og vrøvl hit og dit, og under utallige utrop ble våre bydamer tatt opp og pakket sammen på noen av de øvrige ankommende sleder, mens vedkommende herrer fant seg i å stige på meiene som kjøresvenner. Hele følget forsvant snart for oss, som gikk igjen omkring sluffen og prøvde å holde varmen ved å stampe i sneen og banke armene på fiskervis. Omsider kom skysskaren, som var sendt til en av de nærmeste gårdene, tilbake med noen lånte skjæker, og vi fikk skaden bøtet så vidt at vi langt om lenge kom frem til prestegården, ynkelig forfrysne.

“Nu, er I endelig der? Velkomne skal I være – Gud signe jer alle sammen,” – sa den gamle prestemann, som tok imot oss i svalen – “og dobbelt velkomne, siden I ikke er kommet til skade ved hestene – og siden tassen ikke tok jer,” tilføyde han spøkende og fulgte oss, efterat reisehammen var tatt av og neser og ører eftersett, inn til familien og damene, som var i begrep med å sette seg til julekveldsbordet.

Dette hyggelige hjemmet, disse vennlige menneskene og denne aftenen står for min erindring blant de beste minner fra min barndom. Den festlige opplysning og oppdekning, den milde fred, som i uhyklet fromhets skygge syntes å ha festet bo her, det velgjørende inntrykk av aftenandakten før nattverdsbordet, de gamle vennlige prestefolkene, de blide, tekkelige døtrene, de stø, alvorlige sønnene, den livlige samtalen med spøk og latter, som siden kom i gang ved erindring og fortellingen om begivenhetene og uhellene på reisen, de raske studentenes og de fjasende damenes spas og vrøvlerier – alt dette hensatte meg med ett som i et nytt, ukjent land.

En stor del av det som ble sagt og talt, er i årenes løp gått meg av minne; det som best har holdt seg i min erindring, er de fortellinger, sagn og eventyr som ble fortalt. Senere har jeg også hatt anledning til åoppfriske dem ved å høre dem igjen i de egnene hvor de har hjemme. I følgende vil jeg, så godt jeg kan, forsøke å gjenfortelle dem og det som knytter seg til dem.

En av damene fra byen satte denne underholdningen i gang idet hun under samtalen, jeg husker ikke hvordan det begynte, ytret at troen på hulder og underjordiske var utslettet. Studentene sa henne imot og anførte eksempler fra byens nærmeste omegn. Den eldste av prestesønnene sa at i Valdres, hvor han hadde tilbrakt en del av sin barndom, trodde man like så sikkert på disse “fostre av overtroen” som på et evangelium.

“Ja,” sa Gamle-Presten, “det er dessverre altfor visst, og jeg skal i den anledning fortelle Dem en historie, som for fullt alvor er blitt meg fortalt som virkelig hendt og opplevet i Valdres for et par år siden.”

Selskapet rykket sammen; de som sto satte seg, og presten begynte sin fortelling.

“Det var en skolemester fra Etnedalen, som lå på fiskeri på åsen. Han hadde meget lyst til å lese, denne mannen, og derfor hadde han alltid en eller annen bok med seg, som han lå og leste i om helligdagene, eller når været nødte ham til å holde seg inne i fiskerboden. En søndagsmorgen som han således lå og leste i boken sin, syntes han at han fornam det ringte med kirkeklokkene; iblant var lyden svak, som det skulle være langt borte, men iblant lød det sterkt, som om vinden bar klangen til ham. Han hørte lenge på dette og undret seg over det; han ville ikke tro sine sanser – for han visste at det var umulig å høre bygdens kirkeklokker så langt inn på åsen – men så klang det med ett ganske tydelig i hans ører. Nu la han boken fra seg, og sto opp og gikk ut. Solen skinte, det var vakkert vær, og den ene flokk med kirkefolk kom forbi efter den andre med salmebøker og kirkepyntet. Et stykke borte i åsen, hvor han aldri hadde sett annet enn skog og kratt før, sto det en gammel trekirke. Om en stund kom presten gående forbi, og han var så gammel og svakelig at hans kone og datter støttet ham. Da de kom forbi det stedet hvor skolemesteren sto, stanset de og ba ham følge med til kirken og lye messe. Skolemesteren betenkte seg litt på det, men da han syntes det kunne være morsomt å høre hvorledes folkene dyrket Gud, svarte han at han ville gå med, hvis han ikke hadde skade av det. Nei, skade skulle han ikke ha av det, men heller gavn, sa de. I kirken gikk det stilt og ordentlig til; det var ingen hunder eller skrikende barn der som forstyrret tjenesten, og sangen var vakker, men ordene kunne han ikke forstå. Da presten var ledet opp på prekestolen, holdt han en (i skolemesterens ører) vakker og oppbyggelig preken, men det var, så forekom det ham, en rar og underlig tankegang i den, som han ikke alltid var god for å følge. Fadervår klang heller ikke riktig, og “Frels oss fra det onde” hørte han slett ikke ble sagt; aldri ble Jesu navn nevnt, og da det var forbi, ble det ingen velsignelse lyst heller.

Da messen var forbi, ble skolemesteren bedt med til prestegården. Han svarte til det, som han hadde svart først, at han gjerne skulle gå med, hvis han ikke hadde skade av det, og de sa som de før hadde sagt, at om han gjorde dem til lags, skulle det være til gavn, og ikke til skade for ham. Han fulgte da med til prestegården, og den var som en smukk og god prestegård pleier være på landet. Det var have der med blomster og epletrær og et pent stakitt omkring. De ba ham spise middag, og den var vel tillaget og pent anrettet. Han sa som før at han gjerne skulle gjøre som de ba ham, dersom han ikke hadde skade av det, og han fikk det samme svar. Han spiste da der og sa siden at han ikke kunne finne noen forskjell på maten der og den kristne mat han hadde spist et par ganger han hadde vært til bords hos presten i bygden. Da han hadde drukket kaffe, tok prestekonen og datteren ham ut i et kammer, og konen klaget over at far ble så gammel og skrøpelig, så han ikke kunne gjøre det lenge; derpå talte hun om at skolemesteren var en rask og rørig mann, og til sist sa både hun og datteren at de gjerne ville ha ham til prest efter gamlefar, om han hadde lyst til å bli hos dem. Skolemesteren innvendte at han ikke var “prestelært”. Men de mente at han var mer lært enn det behøvdes hos dem; for der var ikke farlig for bispevisitas og prosteforhør; slikt visste de ikke av. Da skolemesteren hørte dette, sa han at om han endogså kunne være i besittelse av den nødvendige lærdom, så tvilte han om han hadde gavene, og da det var en altfor viktig sak både for ham og dem til å forhaste seg med, så forlangte han et års betenkningstid. Da han hadde sagt det, sto han ved et tjern innpå åsen og så hverken prestegård eller kirke, og dermed trodde han at den historien var ute. Men et år efter, just den dagen da betenkningstiden skulle være ute, holdt han på å tømre på en bygning; for når det var skolefrist, drev han enten på med tømring eller fisking. Som han sitter skrevs oppå den ene veggen med øksen, ser han prestedatteren han hadde sett i fjellet, komme gående like imot ham. Hun spurte om han nu hadde betenkt seg. “Ja,” svarte han, “betenkt meg har jeg, men jeg kan ikke; for jeg kan ikke forsvare for Gud og min samvittighet.” Den underjordiske prestedatteren var borte i samme øyeblikk, men straks efter hugg han seg i kneet, så han var krøpling all sin levetid.”

Presten og studentene begynte nu å drøfte hva som hadde fremkalt disse sagnene, og hva der så levende hadde innprentet denne overtro i almuens innbilning. En mente det skrev seg fra gamle fortellinger, som i forskjellige former kom så levende igjen i drømme, at man innbilte seg man hadde opplevet dem. Doktoren antok at det oftest kom av sinnsforvirring, en sykelig sjelstilstand eller legemlig sykdom; for man hørte ofte, sa han, at de som trodde å ha opplevet noe overnaturlig, ble syke eller tullete bakefter, som det het; men dette var ikke riktig; sykdommen eller forvirringen var kommet først, og synene, historiene med trollene, nissene osv. bakefter, under sykdommen. At mange slike fortellinger skrev seg fra drukkenskap og ølkvese, var altfor visst. At disse syner, sagn eller overnaturlige historier var noe som ikke hadde hjemme utenfor, men i vedkommende personers eget indre, hadde man god grunn til å slutte av det at slike fortellinger alminnelig grep levende inn i fortellerens daglige gjerning og beskjeftigelse. Var det en smed som fortalte, hadde han hørt de underjordiske trå belgen og svinge sleggen, sett ilden og gnistene sprute i smien for deres hammerslag; var det en tømmerhugger, hadde han hørt øksehugg efterat han hadde endt sitt arbeid; var det en møller, hørte han klapringen fra kvernen, var det en spillemann, hørte han slåtter i hauger og fjell, og huldren spille på langleik. Alt dette var så naturlig at det ikke trengte til noen forklaring; han behøvde bare å minne damene om den lyd som sang i ørene deres, når de hadde danset noen netter i rad i juletiden; han behøvde bare å erindre de av herrene som hadde ferdes på havet, om den minnelse som den uvante har av seilasen lenge efterat han er kommet i land, idet gulvet eller jorden synes å gynge på bølger. Slik var det også med de fleste av de lyd og syner, man anså for overnaturlige; det var noe som i virkeligheten ikke var lenger, men som gjennom de nerver og sanseredskaper som i lengre tid var påvirket ved naturlige midler, fremdeles syntes å være til stede. At en skolemester hørte klokkeklang, var således ingen besynderlighet; for det hørte nu på en møte til hans fag; kanskje håpet han å bli klokker eller ringer. -

Det som var anført, sa den yngste av prestesønnene, kunne nok i mange tilfelle være sant og riktig, især det siste, men under den forutsetning at man tok overtroen som en tilstedeværende levning av den fjerne oldtids forestillinger og ikke som et blott og bart foster av hjernespinn og drukkenskap og mavepine eller underlivstilfelle. En slik oppfatning av spørsmålet var så sanselig og grovkornet, at den ikke kunne holde stikk. Overtroen var folkets poesi og hadde engang vært dets religion, dets grunnlag, de gamle forestillinger om vesener som var menneskene hulde eller fiendske. Hvem av oss kjente ikke de gamle sagn om jøtner, riser, alfer og dverger? For det opprinnelige menneske var det en naturlig tanke at det vide hav, de ville fjell, de skumpe skoger, de dype vann, de øde heier, med deres ensomhet og gru, med deres underlige vekslende spill av lys og skygger, med alle deres lyder og gripende naturtoner, var et hjem for overnaturlige vesener. Det myldret av dem i sagatiden. Ved kristendommens innførelse hadde vel Hellig Olav og prestene manet dem i stokk og sten; men den gamle tro var altfor inngrodd, de gamle forestillinger lot seg ikke binde, så lenge den mektige natur ble ved å vise seg for folket på den samme måte; og det gjorde den ennu den dag i dag. Og følgelig ville de gamle gudesagn og oldtidsforestillinger, som vel gjennom tidene var mangfoldig forvansket og lemlestet, fremdeles, under visse stemninger og sjelstilstander, kunne kalles til live som levende og nærværende. Således forholdt det seg også: det myldret av dem ennu i folketroen; det gas egne som i denne henseende kunne sies å være overbefolket, idet hver seter, hvert tjern, hvert fremtredende punkt ifølge sagnet hadde beboere av huldrer og underjordiske. Man ville kanskje ikke innrømme at et slikt urgammelt stoff overalt var tilstede. Men enhver som kjente noe til den nordiske oldtid og til de diktninger som ennu lever mellom folket, visste og kjente jo hvor megen hedendom det ennu gikk igjen i våre eventyr, sagn og signevers. Enhver som hadde sett litt dypere i dette, visste at det i de fleste eventyr og sagn fantes levninger av en slik, fra de fjerneste tider nedarvet tro, som viste seg i en billedlig oppfatning av overnaturlige ting. Men, vedble han, en berømt forfatter har med sannhet sagt at dette mystiske i disse gudesagn ligger liksom småstykker av en itusprunget edelsten på en jordbunn så overvokset med gress og blomster at det kreves de aller skarpeste øyne til å oppdage dem. Det er visst og sant; for betydningen av det er nemlig for lenge siden gått tapt, men vi føler den ennu, og det er dette som gir eventyrene og sagnene deres innhold og betydning, på samme tid som det tilfredsstiller lysten til det vidunderlige; det er aldri et blott og bart farvespill av en tom innbilningskraft. Jo lenger vi går tilbake, desto mer vider det mystiske seg ut, og det ser ut som gudesagnene har dannet det eneste innhold av den eldste diktning. Men denne har heller ikke forsmådd det mest utrolige, gresselige og forferdelige, når den ubekymret om virkeligheten, skildrer naturens hemmelighetsfulle krefter og virke, revet med av stoffets storhet og oppløftende beskaffenhet. Man måtte imidlertid ikke tro at det bare var hos oss det fantes levninger av en slik oldtidstro; han kjente til at de fleste av våre eventyr fantes igjen i mange av Europas land, ja, enkelte endog i fjerne egne av Asia; at noe lignende var tilfelle med sagnene om de overnaturlige vesener, som almuen ennu befolket våre fjell og ødemarker med, trodde han sikkert; at noen nesten ordlydende fantes igjen både i Tyskland og blant skottene, visste han med sikkerhet. At samme sagn og eventyr under forskjellige former forekom vidt utbredt her i landet, hadde visst flere erfart. “Jeg kjenner således et fra Gudbrandsdalen,” sa han, “som på flere punkter stemmer over ens med det som far nylig fortalte fra Valdres. Har dere ennu lyst og tålmodighet til å høre, skal jeg fortelle det.”

Efter et bekreftende og oppfordrende svar begynte han:

“Det var en rådskar eller husbondsdreng i en prestegård i Gudbrandsdalen. Han var usedvanlig ivrig til å arbeide, var oppe tidlig om morgenen og sent om aftenen, men han syntes alltid at han hadde mest ugjort om søndagen, og derfor arbeidet han søndag efter søndag. Da presten kom under vær med dette, foreholdt han ham det uriktige i det og sa at det var bedre han brukte søndagen til det en kristen bør bruke den til, å høre Guds ords forkynnelse. Dette lovte han, og da det neste søndag var messe ved annekskirken, ville han gå dit. Han gikk både langt og lenge, og enda han var vel kjent på veien, syntes han at han var kommet på villstrå og vandret andre veier. Omsider kom han frem til en kirke, men den var lukket og låst, og han så hverken prest eller kirkefolk. Tett ved kirken lå det en gård, og der gikk han inn. Derinne var det en deilig jente, som holdt på å lave til middagsmaten. Nu forsto han at han ikke var kommet til annekskirken, men at han som før formodet, hadde gått vill og kommet til en annen bygdekirke, og at det var prestegården, han var kommet inn i. Jenta ga ham mat og drikke og stelte vel med ham, og da han ville gå, sa hun: “Far preker ved annekset i dag, og der er alt folket vårt; men neste søndag skal det være messe her, da får du komme igjen og høre hvorledes vi bruker det.” Rådskaren svarte hverken ja eller nei; men han tenkte; “den bruken er vel ens overalt, og pokker skulle gå så lang vei for en preken, når en kan ha den på den andre siden av almenveien; for neste søndag er det preke ved hovedkirken hjemme.” Men da det led til helgen, begynte han å tenkte på den vakre jenten, og til sist ga han seg på veien. Han traff henne i kjøkkenet denne gang og, liksom den forrige søndagen, og hun visste ikke alt det gode hun ville gjøre ham. Hun ga ham øl og brennevin og god mat, og da han hadde spist og drukket, fulgte hun ham til kirken. Presten sto på prekestolen og hadde begynt på prekenen sin, men da de kom inn, ble det urolig i kirken, for alle vendte seg for å se på denne fremmedkaren. Da jenten merket det, sa hun; “Det er nok best vi går ut, for når far er ferdig på stolen, blir det vel slik glåming på deg; de er ikke vant ved slike folk her.” – De gikk da ut, og han måtte igjen følge med til prestegården, hvor han ble traktert med middagsmat og kaffe, da presten og prestekonen kom fra kirken. Da de hadde drukket kaffen, tok prestefolket ham inn i kammerset og sa til ham at deres datter likte ham så vel at hun ikke lenger kunne stå imot. Til dette svarte rådskaren at han syntes nok hun var vakker, men han “var ikke hoga til åandse det”, sa han. Prestekonen både truet og ba, men han ville ikke ha henne; til sist kom datteren også til; men det hjalp ikke det heller.

“Vil du da slett ikke ha datteren vår?” spurte prestekonen til sist.

“Nei,” sa han, det ville han ikke. Så slo hun ham på skulderen. Med det samme ble han lam og var fra seg selv. Hvordan han kom hjem, visste han ikke, men han var sengeliggende i lang tid.

Årsdagen efter begynte han å komme seg og få samlingen igjen. Da det led utpå dagen, kom det inn til ham en mann, som han syntes han hadde sett før. “Hvordan står det til?” sa mannen. – “Å, det er nok galt, det,” svarte husbondskaren, “for jeg har ikke visst av meg på et helt år.” – “Nu får du sove en times tid,” sa mannen, tok frem en lommeflaske og skjenkte ham en dram; “kanskje du tør være bedre, når du våkner. Imens skal jeg sitte her,” sa han og tok en stol bort til sengen. – Den syke sovnet straks, og da han våknet, var han så frisk og rast at han syntes han aldri hadde vært så rask. Han takket presten – for ham var det – for helseboten; men denne sa: “Nu er det godt og vel med deg igjen; men hjemme hos meg ser det verre ut: Konen min er død, og datteren min er død og, fordi hun ikke fikk deg.”"

“Det kan høres besynderlig nok,” sa en av prestens døtre; “men jeg har virkelig trodd at jeg har sett og opplevet noe slikt.”

“Opplevet?” spurte en av de fremmede studentene. “Er det mulig! Det må De være så god å fortelle oss!” – “At du ikke har fortalt oss det!” sa søstrene. – “Kjære Marie, det kan da ikke være din mening at du virkelig har sett underjordiske eller noe overnaturlig?” sa fruen i en tone som både var spørrende og bebreidende.

“Opplevet? – nei, det er vel ikke det rette ordet; men hele scenen med sagnets syner og fortellingen om dem sto levende for meg, som om jeg selv hadde sett dem, som om jeg hadde hørt klokkene og kirkesangen, kort sagt som om jeg hadde opplevet det, og efter dette inntrykk ble det skrevet ned i dagboken min.”

“Ja, ja, vi kjenner Maries opplevelser,” sa den eldste broren, som gikk under navnet Prosaisten, spottende; “bare skade at det ofte faller litt sentimentale og overspente. Hun er i stand til å gjøre en fortryllende prins av en tiggergutt og et dikt av noen fuglepip.”

Søsteren ble en smule fortrydelig over disse utfallene, og lot seg nøde, men efter gjentatte anmodninger om å fortelle, sa hun:

“Mens inntrykket ennu var friskt, skrev jeg ned disse opplevelsene på min måte, og siden det nu forlanges, skal jeg hente dagboken og lese det opp.” Efter et øyeblikk kom hun tilbake og leste med vakkert foredrag og velklingende stemme følgende:

“Det første året vi var flyttet hit ut fra Valdres, tilbrakte jeg noen tid inne i byen; men jeg fant meg slett ikke vel der inne og lå også i en svær sykdom. Da jeg var kommet noe til krefter, rådet lægen meg til å ta hjem – det var også mitt inderligste ønske – og at jeg skulle reise og ferdes så meget som mulig ute i luften. Her var ikke anledning til store reiser, det kan De nok vite, men da far ved begynnelsen av sommeren skulle på sin vanlige anneksreise til dalen, fikk jeg lov å følge med. Nu følte jeg meg så frisk. Sunnheten strømmet atter gjennom mine årer; jeg syntes det var så herlig å leve; jeg gledet meg barnlig over naturen, over de ofte yndige, ofte triste, men gripende egne og landskaper vi reiste igjennom, over den gjennomsiktige elven vi rodde oppover, med dens avspeilinger av løvskoger, grønne bakker og åser, med dens hvirvler og strømmer og fosser. Enkelte av disse landskapene står så levende for meg at jeg synes jeg ser dem ennu. Således gikk jeg søndagseftermiddagen, da far hadde reist i sognebud innpå åsen, fra Sundgården bortover moen til en tverrelv, hvor jeg traff Hans, sønnen fra den gården hvor vi hadde tatt inn; han holdt på åmete eller fiske med flue, en kunst som han forsto best av alle vidt og bredt, og endel unge piker hadde samlet seg ved elvekanten for å se på fisken og på fiskeren. Her hørte jeg om den usynlige kirken på moen og om de underjordiske i Bratteberget.

Men det er ikke en, men mangfoldige, som har hørt det ringe med kirkeklokkene i den usynlige kirken på Brattebergmoen; de lyder nesten som kirkeklokkene ved annekskirken. I den tid da mor Sundet var hjemme i Tverrdalen, skulle hun engang hente en vending vann om aftenen. Da hørte hun at det ringte nordenfor på moen; hun satte bøttene fra seg for å lye, og det lød liksom ved annekskirken. Hans har også hørt det samme. Da han var en liten gutt, og han en natt hadde vært borte å mete i tverrelven i følge med en husmannsgutt, som var litt eldre, hørte de kirkeklokkene ringe på moen, og de syntes det “mumlet og tuslet” over hele moen, og hvor de gikk. Da de kom til plassen, torde Hans ikke gå hjem alene, men husmannsgutten måtte følge ham til grinden, og da han kom hjem, torde han ikke legge seg i sengen sin på låven, men han ble inne i stuen om natten. De hadde enda bare hørt klangen av klokkene; men da Elling Hvitmyr, som var husmann under Sundet, hadde vært ved tverrelven og fisket en natt, og han gikk hjem nordefter slette moen, som de sa, syntes han med ett at stien som går mellom tverrdalen og Sundet tett ved Bratteberget, og som just ikke er synderlig bred, ble så bred som en kirkevei, og før han visste hvordan det gikk til, var han like innpå kirkeveggen. Den var brun og nylig tjærebredd. På kirken var det tårn, og på tårnet en gullfløy så stor som en grind. Inni kirken var det fullt av folk; de sang, og det var sterkt lys der, så det lyste ut igjennom alle vinduer; bakenfor kirken var det grønne enger vidt og bredt, men gårder kunne han ikke se. Nøkkelen sto i kirkedøren, og en stor blank ring hang der; han syntes at døren ikke var lenger borte enn at han kunne hugge kniven sin i den. Mens han sto og så på døren og kirken og all denne herligheten og begynte å ta og famle efter tollekniven, var det som om én skulle ha slått benene bort under ham, for han falt nesegrus like mot kirkeveggen. Da han kom til seg selv igjen, lå han midt i stien, og så hverken kirke eller kirkeveien eller noen av alle disse herligheter; men stien og moen lå foran ham, Bratteberget til venstre, og til høyre hevet Bjørndalskollen seg høyt over åsen.

Med dette Bratteberget skal det heller ikke være ganske riktig. Det er en liten skogkledd åsknatt som på østsiden faller av i en glatt, tverrbratt vegg, som vender like mot den omtalte stien over moen. En vinteraften kom den samme Elling Hvitmyr og en annen mann, som hette Nils, fra kvernen ved Tverråen. De dro hver sitt kjelkelass; Ellings lass var ikke meget tungt; derfor gikk han raskt i forveien, så at Nils måtte ta i og dra så sterkt han kunne, for å holde skritt med ham. Da de kom midt for Bratteberget, satte de seg til å hvile, hver på sitt lass, og vendte ryggen mot åsknatten. Nils, som hvilte albuene på knærne og ansiktet i hendene, begynte straks å nikke og blunde; men Elling, som var lysvåken, fikk se et skimt borti åsen på den andre siden av moen, og dermed ble det så lyst, at han hadde kunne se å træ i en nål. Da han snudde seg om, var det åpnet en stor dør oppi berget; han så like inn i en høy prektig stue; på skorstenen brant et bål, som ga så sterkt lys at han kunne se spikerhodene sitte i rad bortover gulvet. Kvinnfolk fór frem og tilbake og skygget hvert øyeblikk for ilden; de hadde meget travelt, og for ham så det ut som om de stelte til gjestebud. “Nei, se disse du!” ropte han til Nils, – “Å, Kors i Jesu navn, hva er dette da?” ropte Nils, idet han våknet og lyset skar ham i øynene. Men han hadde ikke før sagt disse ordene, før det med larm og brak ble slått igjen en port i berget. Skrallet var så sterkt at det ga gjenlyd i Bjørndalskollen og åsen på den andre siden av moen, og de satt med ett i det dypeste mørke. Elling Hvitmyr lignet lyden med en han hadde hørt før, og sa at det var akkurat som når en skreller igjen den store festningsporten, da han sto ved fanteriet (infanteriet) i Fredrikstad.

Det var en deilig eftermiddag, da jeg hørte dette; under samtalen og fortellingene skummet og suste elven hen under løvtrærne; fiskene sprang høyt opp av vannet efter fluer og fryvil og blinket i solskinnet, og fuglene sang så liflig inne i de grønne kronene; det var noe så lunt og varmt i deres sang, som jeg aldri har følt hverken før eller siden – det var for meg som om sommeren og dens friske liv feiret sitt inntog denne dagen. En av disse sangene, hvis slag jeg alltid har yndet, men hvis navn jeg aldri har visst, begynte å synge i lave, dempede toner, som vugget meg i en mild og drømmende, sommerlig stemning. Sangen fremkalte yndige billeder, som vekslet i mitt sinn med det skiftende tonefall. Først forekom det meg at den sang om Nordens mørke høst, om skapningens lengsel efter det solbeskinnende, himmelklare Syden. Da syntes jeg den hvisket om hvordan den satt der dypt inne i de alltid grønne kroners skygge og svalhet, når middagssolen brant hett, og intet levende vesen var å se, uten de ville bøfler, som bisnet i sumpene; jeg syntes den sang om hvorledes den satt i pinjens krone ved aftentid og lyttet til gitarens toner, til de elskendes hvisken, der lød som sang i det fremmede tungemål; men – “snart kom det en tredje mann, mørk og formummet; jeg reddedes over de vrede ord, over stålet som blinket i månens stråler; jeg fløy langt bort imellom de høye berge; der lurte ville røvere”. Den sang om skudd, om mord og overfall, om deilige kvinner, som ble ført langt bort i de dype skoger. Med redsel fløy den lenger syd, over det blå skinnende hav, og besøkte Schiras, Damaskus og Kairos palmelunder; i muntre toner sang den om Østens deilige døtre og om det vidunderlige, brokede liv, som i klare farver er gått opp for den som engang med hele sitt sinn har tapt seg i de arabiske fortellingers fortryllende land. Men nu ble tonene smeltende, for snart å stige i dempet jubel. Det var vårlengselen efter Norden; det var ferden mot nord, inntoget i de sommerfriske løvkronene; det var elven og fossen og skogen og sommernatten som klang igjennom de fyldige tonene.

Jeg gikk alene bort over moen. Til høyre lå Bjørndalskollen; bare dens nøkne topp var belyst av aftensolen, mens en sky kastet sin skygge over dens mørke skogkledde masser og gjorde den enda mørkere; fra foten av denne strakte moen seg med sine ranke furutrær jevn og flat hen imot det steile Bratteberget, hvor den gjør en senkning og danner en dal; på den andre siden av dette berget strømmer storelven, som bare på et enkelt sted skimtes mellom stammene. Da jeg kom dithen, gled et stråleglimt frem under skyen som dekket for aftensolen, og spilte med et rødlig lys mellom trærne. Mens elvesuset og fuglesangen der borte fra ennu klang i mitt øre som den søteste melodi, begynte en måltrost sin muntre vise; en annen liten fugl fulgte den utrettelig med en ensformig sang. Jeg hørte og lyttet, plutselig var hele skogen fylt med den lifligste duft; jeg følte meg til mote som om jeg selv var en fugl, som svevet om mellom blomster og fuglesang, som et mindre jordisk vesen mellom høyere vesener, kort sagt – som om noe usynlig, overnaturlig var meg nær. Salmesang og fjerne kirkeklokker lød for mine ører – så syntes jeg – og det forekom meg som om jeg så den gamle kirken, de hadde fortalt meg skulle stå hist mellom trærne, og da jeg nu så hen mot elveblinket mellom trestammene, sto kirken plutselig for meg; i aftendunsten som steg fra elven, kunne jeg ikke skjelne dens omriss tydelig, men høyt på tårnet blinket gullfløyen, og ut igjennom vinduene gikk et lys, sterkere enn aftenlyset i skogen. Forbauset reiste jeg meg opp og ville gå nærmere, for å se bedre; sangen lød ennu i mitt øre; men jeg hadde ikke gjort et skritt før det hele var forsvunnet.”

Her endte hun opplesningen og fortsatte muntlig:

“Denne begivenhet har av og til dukket opp for meg som en fjern og uklar erindring, men under samtalen og fortellingene i aften er den kommet frem med usedvanlig klarhet. Hittil har jeg undertiden trodd at det virkelig var den usynlige kirken jeg så, at det var de underjordiskes sang og klokker jeg hørte; men efter det som er sagt i aften, må jeg vel anta at det ikke har vært annen enn en gjenklang i sjelen av de sagn som jeg nylig hadde hørt, en avspeiling av den natur som omga meg, og av de naturtoner jeg hadde lyttet til.”

Presten og fruen rystet av og til på hodet til denne fortellingen, mens den eldste broren fremdeles nu og da henkastet noen ord om slett fordøyede romaner, sentimentalitet og overspenthet; de andre lot til å høre på den med forundring og bifall, idet de snart smilte, snart nikket til skildringen. Da den var til ende, tok doktoren ordet: “Jeg kan ikke annet,” sa han, idet han bukkende nærmet seg fortellerinnen, “jeg kan ikke annet enn takke frøkenen for denne poetiske virkeliggjørelse av den synsmåte jeg har satt frem. Jeg er imidlertid ikke fullkommen viss på om det har vært Deres mening, på denne måte å ta den i forsvar.” – Frøkenen satte et likeså fremmed, forundret og spørrende ansikt opp til denne talen som tilhørerne. Noen brast tilmed i latter, hvorfor doktoren fortsatte: “Nu, det var altså ikke således ment. Hvis det da må være meg tillatt å ytre meg angående opprinnelsen til de syner eller fornemmelser gjennom syns- og høreredskapene De hadde, da er det min uforgripelige mening at nervefeberen og den efter sykdommen stigende livskraft og nervevirksomhet, ytterligere forøket ved den, under solstrålenes påvirkning på trærne og skogen, av disse rikeligere utstrømmende surstoffgass eller livsluft, har fremkalt en spent eller overinsitert stemning, hvorav synene naturlig fremgikk.” – Hele selskapet satte i å le, hvorefter den yngste av prestens sønner til alminnelig fornøyelse søkte å godtgjøre at hele fortellingen var et klart og håndgripelig bevis for det han tidligere hadde fremholdt.

Under denne meningskamp som nu oppsto, kom den eldre av prestens sønner inn igjen fra en utfart til folkestuen. “Har dere lyst,” sa han, “å høre spurninger og eventyr? Har dere lyst til å leke juleleker eller å se på, skal dere gå ut i borgstuen; der er det i full gang.”

Så var det en dag Espen var ute og skulle ha henne hjem, og da han hadde gått en stund, så han Hårslå høyt, høyt oppe i en berghammer.

“Kjære mi Hårslå, Hårslå! Du kan ikke lenger i hammaren stå, nå må du hjem gå; det er rette kveldsvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat,” sa han.

“Nei,” sa Hårslå, “ikke før jeg har pillet den tua og den tua og den tua og den tua!”

“Ja, så klager jeg på deg til mor,” sa gutten.

“Du kan det, så eter jeg i fred,” sa Hårslå.

Så klaget Espen til mor si.

“Gå til reven og be ham bite Hårslå,” sa mor hans.

Gutten til reven: “Kjære min rev! Rev bit Hårslå, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldsvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat,” sa Espen.

“Nei, jeg skjemmer ikke snuten min med svinebust og geiteragg,” sa reven.

Så klaget gutten til mor si.

“Ja, så gå til gråbeinen,” sa mor hans.

Gutten til gråbeinen: “Kjære min gråbein! Gråbein, riv rev, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldsvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!”

“Nei,” sa gråbeinen, “jeg sliter ikke tasser og tenner på en tørr reveskrott,” sa han.

Så klaget gutten til mor si.

“Ja, så gå til bjørnen og be ham slå gråbeinen,” sa mor hans.

Gutten til bjørnen: “Kjære min bjørn! Bjørn, slå gråbein, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!”

“Nei, jeg vil ikke,” sa bjørnen; “jeg vil ikke slite opp labbene for det, jeg.”

Så klaget gutten til mor si.

“Ja, så gå til finnen,” sa mor hans, “og be ham skyte bjørnen,” sa hun.

Gutten til finnen: “Kjære min finn! Finn, skyt bjørnen, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!”

“Nei, jeg vil ikke,” sa finnen, “jeg skyter ikke bort kulene mine for det, jeg.”

Så klaget gutten til mor si.

“Ja, så gå til furua,” sa mor hans, “og be den felle finnen,” sa hun.

Gutten til furua: “Kjære mi furu! Furu, fell finnen, finn vil ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!”

“Nei, jeg vil ikke,” sa furua, “jeg bryter ikke av grenene mine for det, jeg,” sa den.

Så klaget gutten til mor si.

“Ja, så gå til varmen,” sa mor hans, “og be den brenne furua,” sa hun.

Gutten til varmen: “Kjære min varme! Varme, brenn furua, furu vil ikke finn felle, finn vil ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!”

“Nei, jeg vil ikke,” sa varmen, “jeg brenner ikke opp meg etter det, jeg,” sa den.

Så klaget gutten til mor si.

“Ja, så gå til vannet, sa mor hans, “og be det slokke varmen,” sa hun.

Gutten til vannet: “Kjære mitt vann! Vann, slokk varmen, varme vil ikke furu brenne, furu vil ikke finn felle, finn vil ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!”

“Nei, jeg vil ikke,” sa vannet, “jeg spiller ikke bort meg for det, jeg,” sa det.

Så klaget gutten til mor si.

“Ja, så gå til oksen,” sa mor hans, “og be ham drikke opp vannet,” sa hun.

Gutten til oksen: “Kjære min okse! Okse, drikk vannet, vann vil ikke varme slokke, varme vil ikke furu brenne, furu vil ikke finn felle, finn vil ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!”

“Nei, jeg vil ikke,” sa oksen, “jeg sprenger meg ikke for det, jeg,” sa han.

Så klaget gutten til mor si.

“Ja, så gå til klaven,” sa mor hans, “og be den strype oksen.”

Gutten til klaven: “Kjære min klave! Klave, stryp oksen, okse vil ikke vann drikke, vann vil ikke varme slokke, varme vil ikke furu brenne, furu vil ikke finn felle, finn vil ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!”

“Nei, jeg vil ikke,” sa klaven, “jeg bryter ikke sund meg for det, jeg,” sa den.

Gutten klaget til mor si.

“Ja, så gå til øksa,” sa mor hans,” og be den hugge klaven,” sa hun.

Gutten til øksa: “Kjære mi øks! Øks, hugg klaven, klave vil ikke okse strype, okse vil ikke vann drikke, vann vil ikke varme slokke, varme vil ikke furu brenne, furu vil ikke finn felle, finn vil ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!”

“Nei, jeg vil ikke,” sa øksa, “jeg skjemmer ikke ut eggen min for det, jeg,” sa den.

Så klaget gutten til mor si.

“Ja, så gå til smeden,” sa mor hans, “og be ham smi øksa.”

Gutten til smeden: “Kjære min smed! Smed, smi øksa, øks vil ikke klave hugge, klave vil ikke okse strype, okse vil ikke vann drikke, vann vil ikke varme slokke, varme vil ikke furu brenne, furu vil ikke finn felle, finn vil ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!”

“Nei, jeg vil ikke,” sa smeden, “jeg brenner ikke opp kola mine og sliter ikke opp sleggene mine for det,” sa han.

Så klaget gutten til mor si.

“Ja, så gå til repet,” sa mor hans, “og be det henge smeden.”

Gutten til repet: “Kjære mitt rep! Rep, heng smeden, smed vil ikke øks smi, øks vil ikke klave hugge, klave vil ikke okse strype, okse vil ikke vann drikke, vann vil ikke varme slokke, varme vil ikke furu brenne, furu vil ikke finn felle, finn vil ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!”

“Nei, det vil jeg ikke,” sa repet, “jeg sliter ikke sund meg for det, jeg,” sa det.

Så klaget gutten til mor si.

“Ja, så gå til musa,” sa mor hans, “og be henne skjære repet!”

Gutten til musa: “Kjære mi mus! Mus, skjær repet, rep vil ikke smed henge, smed vil ikke øks smi, øks vil ikke klave hugge, klave vil ikke okse strype, okse vil ikke vann drikke, vann vil ikke varme slokke, varme vil ikke furu brenne, furu vil ikke finn felle, finn vil ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!”

“Nei, jeg vil ikke,” sa musa, “jeg gnager ikke sund tennene mine for det, jeg,” sa hun.

Så klaget gutten til mor si.

“Ja, så gå til kjetta,” sa mor hans, “og be henne bite musa,” sa hun.

Gutten til kjetta: “Kjære mi kjette! Kjette, bit musa, mus vil ikke rep skjære, rep vil ikke smed henge, smed vil ikke øks smi, øks vil ikke klave hugge, klave vil ikke okse strype, okse vil ikke vann drikke, vann vil ikke varme slokke, varme vil ikke furu brenne, furu vil ikke finn felle, finn vil ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!”

“Ja, gi meg litt melk til de små ungene mine, så -,” sa kjetta.

Ja, det skulle hun få.

Så bet kjetta musa, og musa skar repet og repet hengte smeden, og smeden smidde øksa, og øksa hugg klaven, og klaven strypte oksen, og oksen drakk vannet, og vannet slokket varmen, og varmen brente furua, og furua felte finnen, og finnen skjøt bjørnen, og bjørnen slo gråbeinen og gråbeinen rev reven, og reven bet Hårslå – og Hårslå på spranget: fløy hjem under låvevegg og brøt av seg både lår og legg.

“Mæ-æ-æ!” sa geita … Der lå hun, og er hun ikke dau, så hinker hun på tre ben. Men Espen, han sa hun kunne ha det så godt, for det hun ikke ville hjem gå til rette kveldvordstid.

Det var så stille i skogen nu; vi hørte ikke annen lyd enn slagene av skytternes hælringer og de sikre trinnene til kløvhesten, som fulgte efter med nisten, jakt-taskene og fiskekurvene våre. Det var helg over naturen. Mot kvelden tok en enslig fugl på å kvitre så smått i skogen; granen og furuen åndet ut sin krydrede duft i solvarmen, og over toppene åpnet det seg av og til utsikt til Lågen, som skummet og blinket dypt nede, så langt under oss at suset og bruset ikke nådde opp. Skyggene ble lengre; tusmørket og elvetåken la seg over dalen, men solen spilte ennu rød mellom granene i lien, og la glans om Lesja-fjellene, som blånte langt borte. Da vi nådde opp på åsen, ble skogen mere åpen; furuen ble lavere og sjeldnere, bjerk og brisk kom isteden, lyngen vokste frodig, og vi kom over myrer med tett, saftig gress. Høvringens tredve setrer lå snart fremfor oss, vang ved vang, mellom kratt og sten og lyng og grønne bakker, og bak dem tegnet Rondekampenes høye topper seg mot østhimmelen. Jentene kauet, luren låt og lokket i kveldstillheten, og kuene stimet sammen med rauting og bjelleklang.

Tor eide en av de første setrene vi kom til; han ba oss gå inn og drikke melk, men vi ville opp dit vi skulle være om natten, og Tor lovte å komme efter med én gang. Jeg så et glimt av en vakker jente i vinduet og et par nysgjerrige mannfolkfjes. Anders fortalte at jenta var en søsterdatter av konen til Tor; skolemesteren nyttet tiden mens han var fri av skolen, til ågå på frieri til henne, men hun ville ikke ha ham, enda han eide både gård og grunn og var svare til skolemester; hun likte bedre en unggutt som også var ute og fridde til henne.

Da vi kom på Lårgards-seteren, sto budeien på hellen utenfor halvdøren. Det var en baus jente, høy og rank, i hvite skjorteermer, rødt liv og svart stakk. Hun sto med ryggen til, og vi så bare den hvite nakken og et velformet hode med lyst hår, som aftensolen ga en enda rødligere glans enn det egentlig hadde. Hun lokket på en svartsiet geit som hadde krabbet opp på det gressgrodde torvtaket, og sto og rev og slet i en liten bjerk som var skutt opp av gresstorven. “Teksa, Teksa, Teksa, Teksa da, kom geite! Trinselire da, så kom nå da – hit du leie trøille, vil du la væra bjørkjé og ikkje rive upp take! Hit da!” ropte hun.

“Gu’ kveld, Brit,” sa Anders.

“Gu’si’nde,” svarte hun; hun snudde seg og skygget med hånden mot kveldsolen og så på oss. “Gudefré! Dæ æ vel fræmonde kare e ska hyse, si’n Anders æ mæ?”

“Ja,” sa Anders, “og staute og gjemente kare æ dæ du fæ på seteren; dønm æ ikkje store på dæ,” la han til likefrem.

“Dæ æ dæ staute kare, ja,” sa Brit; men hun kunne ikke bare seg på å dra på smilebåndet mens hun betraktet oss; sir Johns smekre figur og lange lokker lot især til å vekke hennes oppmerksomhet. “Enn hæin da? æ ‘n kar, hæin au? E tykjy ‘n æ likar te eit kvinnfolk i kar-klæé,” sa hun på skøy.

“Ha du sett kvinnfolk mæ skjegg, og kvinnfolk så lang du, jente?” spurte Anders.

“Nei, nei, du har rett du, Anders,” svarte hun og lo godt. “Døkk fæ gå inn; fræmont folk kan ikkje bli ståan’ ute, veit e. Dæ æ fel ovandt for døkk her sjå oss; men oss æ nå nordafor folkeskikken oss, dæ veit døkk vel,” ble hun ved, og pratet i ett vekk med oss og Anders, på en godslig, litt skøyeraktig, undertiden litt ironisk måte.

Seteren var en sperrestue med en stor peis i det ene hjørnet. Som det pleier på Gudbrandsdals-setrene, var det makeløst rent og ordentlig der inne. På hyller oppunder taket stod oster i rad og rekke, nedenunder var ringer og bukjørel oppstilt, og alt var renskurt og skinnende hvitt, like til bord og benker. Det store peisbålet under ystekjelen skaffet luftveksling; her var ingen innestengt stuelukt, men en frisk duft av briske-strøe på gulvet og av den vakre hvite vianvang, som sto i vinduene på sin kjøttfulle, lysegrønne bladkrans, med ringer og slyngninger av mørkegule ringblomster omkring – alt i anledning av vårt besøk.

“Men kå vil dessa karan så langt til fjells da; døm ha det sakte mykjy bæ’re heime hell på sætern sjå budeiom,” sa Brit litt nysgjerrig.

“Vi vudd’ sjå how det ser ut til fjells, og så vudd’ vi skuder rein,” svarte sir John.

“Ja, skjote rein du! det er vel på voné um du kjøm te skjote nogon; e er redd døkk går uppgjeve både du og følgje ditt, før døkk kjøm så langt. Men du skull voré her i vår, da oss kom på sætré; da gjekk det store reinsbukke like innåt buveggjé. Nord i ei tå Vågå-sætrom ligg det ei budeie som heiter Barbro; det va nogo te jente det, så ung ho er; ho skaut en rein som hadde komé midt inn i bølingen utpå setervangjé, og gjekk der som eit anna krytyr. Uppunder takjé inni stugun hekk det ei dunderbørse, som ho hadde høyrt skull væra lødd åt ulve; den tok ho og stilte seg sta og la over ryggen på stuté. Så sikta ho væl og lengje da, kan du væta; men da det small, stupte døm alle tri både jenta, bukken og uksin; uksin sette ti ein stygg gaul attpå, så redd vart ‘n. Men bukken vart liggjan’ og presten fekk steikjé.”

“Vi har et ærend til, Brit,” sa jeg, “vi vil gjerne høre eventyr. Vet du noen som er flinke til å fortelle?”

“Det er eit par jento her i sætrom som e ska sende bo på med gjæti-jentun, så døm kjøm hit i kveld,” svarte hun; “og e trur nok døm kan fortælja døkk nogre æventyr, om døm berre vil. Enn skulmestern da? Han er slem te fortælja histori. Han va nede sjå Marit i går, og er ‘n ikke der han, nå ‘n Hans ha komé, så fær oss visst høyre gauken ved Mikjilsmess.”

“Ja, e ba skulmestern sjå uppi åt oss, og ‘n Hans og ‘o Marit au,” sa Tor, som nettopp kom inn og satte fra seg riflen. “E kom i hog du tålå um æventy, – og døm kan sakte nogre.”

“Når skulmestern fysst tek te, er det ingen ende på remsom både utu bibelé og anna preik,” sa Brit. “Men stakkars mann, han ska nok væra bra sturin nå; det lyt væra stusleg å brenne einsleg, som ei feitved-stikke.”

Det varte ikke lenge før følget fra Tors seter kom efter. Jenten var kjernesunn og rød og hvit; hun hadde et livlig ansikt, og en trivelig figur. Ut av det åpne, djerve ansiktet på gutten lyste det også frisk, ufordervet natur. Den tredje i følget vr skolemesteren; han var ikke stort over tredve år, men ansiktet var skrukket; det skyldes visst hans iherdige strev med å gi seg en verdig mine. Drakten fortalte om det samme, den også; den skulle skille ham ut fra bøndene; han gikk i en sortbrun kjole med uhyre lange, spisse skjøter, om halsen et hvitt halstørkle og store fadermordere, oventil tagget med “egger”. På høyre siden av brystet sto det frem en veldig kul; jeg trodde først at den kom av en gevekst, men hørte siden at det var et digert blekkhus han alltid førte med seg. Hans hele fremtreden gjorde et meget ubehagelig inntrykk. Fjellbondens vitebegjærlighet og likefremme, naive spørsmål var her blitt til påtrengende, halvdannet spørresyke; og for hvert spørsmål han kom med, så han seg omkring som han sto midt iblant “den usæbede ungdom” i Vågå. Han snurpet sammen munnen med et smil, som spurte: “Er det ikke godt sagt? Åjo, jeg kan nok føle slike folk på tennene!” En flom av nærgående spørsmål veltet ut over oss, alt i en oppstyltet efterligning av foreldet boksprog, men inn imellom plumpet uforvarende djerve ord og vendinger fra Gudbrandsdalsmålet.

Hittil hadde jeg svart skolemesteren; men nu tapte min reisefelle tålmodigheten, han var mer ømtålig enn jeg, og det brast ut av ham på hans morsmål: “Gud fordømme denne mann, og hans øyne og hans munn og hans uforskammethet!”

“Å,” sa skolemesteren med en mine som om han hadde fått bukt med et reguladetristykke, da han hørte det fremmede målet. “Å,” sa han, “nu kan jeg sandelé formerke det er reisendes menn fra fremmede lænder. Måhende fra Engeland eller Frankrig, eller muligens fra Spanien; ti her var en greve derifra ifjor.”

“Å nei da, skolemester,” svarte jeg; “De kan nok høre at jeg er norsk, men min kamerat, sir John Tottenbroom, er fra Engeland.”

“Ja-så nå – så denne verdige mann er fra det britaniske rige?” sa skolemesteren og så seg omkring, for å gjøre oppmerksom på den kunnskap i geografien han nu aktet å legge for dagen. “Er han reist hertil vannveien over det betydelige hav som kalles Nordsøen, eller har han reist landveien gjennom Frankrige, Holland, Tyskland, Danmark og Sverige, og hvilke ærender har han her i dette land – med forlov, at jeg er så nåsavis at spørge?”

“Spør bare, skolemester,” sa jeg, “Deres første spørsmål kan jeg svare på. Han er kommet “vannveien” over Nordsjøen. Men om hans ærend får De spørre ham selv.”

“Da bli du sakte klok, skulmester, han javla vel berre englis,” sa hans medbeiler, den duknakkede gutten, som hadde satt seg ned og røkte på en liten merskumpipe med sølvlokk, hornrør og slange av kobbertråd.

“Ja, var han enda det tyske sprog mektig,” sa skolemesteren overlegen, “så skulle jeg nok tale ham til; ti deruti er jeg noget befaren – jeg haver studeret Geddikes læsebog og Hübners geografi i dette sprog.”

“Tal bare til ham på tysk, skolemester,” sa jeg, “han kan nok svare på samme sprog.”

“Damn you,” brast det ut av sir John; så ergerlig han var, kunne han ikke bare seg for å le over skolemesterens forlegne oppsyn.

“De spør om mitt ærende, skolemester?” sa han på tålelig godt tysk. “Blant annet reiser jeg for å studere narraktigheten hos menneskene, og det later til det her er god leilighet til å gjøre studier.”

“Das ist inglis, kan nix forstehen,” sa skolemesteren. “Aber,” han snappet efter det første han fikk fatt på i sine kunnskapers kramkiste, “Was ist Ihre formeinung anbelangende det faktum som står geschriebet om det Euxinske hav, das udi året 715 fraus soledes att, dass isen var førti ælner tjukk, und da das eis gesmalt, so gestand von derudav sodan en hidsighed udi luften, dass uppkom ein pestilens von hvilken alle mennesker bestarb udi Konstantinopolis?”

Den tyske konversasjon druknet i vår latter over dette “faktum” av Hübners geografi, og skolemesteren var en stund nokså muggen. Men han lot til å ha et forsonlig gemytt, og da vi rykket sammen om peisen, sluttet han seg til ringen. Jentene som det var gått bud efter, var kommet; pene og tekkelige var de alle, og en av dem hadde et virkelig fint ansikt og en yndig skapning, men var litt for blek til en fjellblomst å være.

Jeg ba dem fortelle eventyr, men enda Brit hjalp meg, forsikret de leende at de ikke kunne noen. De var unnselige alle sammen, og ingen ville begynne.

“Nei, skulmestern, skulmestern,” ropte de alle; “han kan fortælja; han kan både æventy og skrøno.”

“Ja,” sa skolemesteren, “jeg kan nok alltids fortelle noget av den bibelske historie, eller også for eksemplum om kjeiser Ocavianus. Dessforuden kjenner jeg en meget sorrigfull elskovshistorie om den mannhaftige ridder Tistram og den dydefulle prinsesse Indiane, og så videre, et cætera.”

“Nei, beste skolemester,” avbrøt jeg ham; “de der historier kan jeg på fingrene; det jeg ønsker å høre er fortellinger om huldrer og troll, eventyr om Askeladden, og slikt noe som aldri har stått på prent, men bare lever på folkemunne.”

“Slige finanserier kan jeg ikke berette,” sa skolemesteren snurt; “det anstår ikke en ungdommens lærer og meg, som er representant i formannskapet og har svoré til konstitusjonen. Hva skulle jeg sige, om de spurte om det var sant at Halsten Røen havde siddet og fortalt regler som en rørkjerring?”

“Kå va det du svårå i formannskapé da du hadde fortalt di skrønum du veit, og sungjé kveldsbøné åt jentom i julgjestboé på Ulsvollé?” spurte hans medbeiler ertende.

“Hva jeg svarede, vedkommer ikke sagen,” sa skolemesteren; “men det som sømmer seg for deg og andre lege folk, er det ikke sømmeligt at fortelle veifarende menn, der studerer på naturens slag og folkeferdens seder. Jeg anser det nu meget bedre at høste visdom ved at akte på sådanne menns skarpsindige talemåder, enn at fortelle lettferdige og tåbelige bondehistorier; ti reisende menn ere verdslig vise, og jeg vil derfor bede nogen av disse at belære meg ved sine talemåder.”

Jeg søkte å gjøre ham begripelig at jeg hadde så meget å gjøre med undervisning i byen som jeg bare kunne ønske, og på fjelltur ville jeg helst være fri for læreembedets byrder.

“Sia ingen vil fortælje nogo,” tok Anders til orde, “så kan e fortælja døkk ein stubb um ein mann frå Heiddalé, eit tå anneksom åt Vågå. Han heitte Hogne, men sia kalla døm ‘n Hogne Trøllkluvar. Han fór på sjøé i nogre år, men da han hadde tent seg i hop ein del pening, så han kunne løyse inn farsgarden sin, så kom ‘n åt heimbygden att, og tok te fri åt ei jente frå Vågå som låg på sætern og va budeie.

Men som han kom åt sætern ein gong, va budeia burte, og gjæti-jenta kom gråtande heimatt frå fjellé med krytyrom.

“Kå er det som vanta deg og kor er budeia?” spurde ‘n Hogne.

“Det kom tri bergetrøll og tok ‘o,” sa gjæti-jenta.

Han i vegen og skull finne att jenta si og få greie på trøllé, og så tok ‘n med seg ein som heitte Hårrik Langbein. Døm fór både langt og lengje, over skog og fjell og djupe dale; men døm fann korkje bergtrølløé heill jenta. Da døm kom åt Stuttgong-kampé, råkå døm frami eit trøll.

“Bie lite du,” sa ‘n Hogne, og rispa ‘n lite med sverdé sine. Dermed slo ‘n ein ring umkring ‘n på jorden, og hugg ein kross i væré over hugué hass, så trølle vart ståan’ som klumsa og kunn’ ikkje røyre seg tå flekkjé.

“Kor er budeia som vart burte på Bønnes?” sa ‘n Hogne. Trølle ville ikkje svårå, men ‘n Hogne truga ‘n på svarte livet, og da sa ‘n at det va Flatnåsan i Stuttgong-kampé som hadde tikji ho.

“Imorgo ska bryllupet stå,” sa ‘n, “og e ska åt Skula og åt Prestbergje og bea skyldfolket hass til gjestbos,” sa ‘n.

“Statt du der, til e kjøm att,” sa ‘n Hogne, og hogg nogre krosse over hugué hass; og trølle ska stå ved Stuttgongjé den dag i dag, etter som døm fortæl, men e ha æilder sett ‘n. Anten han Hogne kom inn i Kampen og fekk at jenta si helle inkje, det ha e æilder høyrt nogo um, men sia kalla døm ‘n støtt Hogne Trøllkluvar.”

“Dette er en umoralsk historie fra den paviske tid, hvilket kjendeligen betegnes ved korsets tegn, og sådanne høre djevelen til,” sa skolemesteren med salvelse. “Formodentligen er det nogle skovrøvere frå andre bygdlag, som da graserende, der havde bortført budeien, som rimeligvis har været et lettferdogt kvinnfolk, således som der gives mange av på setrom, og troldene ere blevne udlagde. Jeg skal nu fortelle en sannferdig historie, koss ligeledes huldren og troldene fikk skylden, men som alene blev utførd ved en betenkt manns skarpsindige skalkestykker.”

Han harket og rømmet seg, og lot blikket gå langsomt fra den ene til den andre. “I Preststulen udi Våge hovedsogn levede for lang tid siden et par ektefolk, Steingrim og Jøda, hvilket på dette åslende ernærede seg og børn med krytyravl og viltfangst. Mannen, Steingrim, bortrykkedes av snjoskriun i Jønndalsbråtom. Deres voksne sønn Ivar, vart samme år utkommandert, og Jøda blev alene forsørger for mange børn. Den annen sønn, Bjørn, blev, skjønt ennu ung, moderens eneste støtte. Han var stor av vekst, før og vovdristig, og merket seg snart ud i skiløben, fangst og skytteri, men særligen lagde han seg efter at kjenne dyrstrokjé, det er dyrenes oppholds-, fra- og tilflytningssteder under visse værkast, og formodentlig derved var han på jakt-vis som døm fortæl, ligesom hans erfaring om den fine og skarpe lukt åt reinsdyré brakte ham på innfallet om blindskytter. Som oftest var Bjørn befengt med eismal-sott, og søkte ved hver leilighet at blive åleine på veidestigen, og hans veidelykke satte folk udi største forundring. Somme troede at han kunne fjetre fugle og dyr ved trolldom, såsnart han fikk dem under øyne, andre at han levede i forståelse med bergtrøillom og i visse måder erholdt hjelp og underretning av dem om den båtand’ste jaktleien. Udi sådan tro bestyrkedis folk så meget mere som de såg ‘n grave reinsgraver og mure seg hytter i bjerge og i fjelldale, hvor den tid andre ei kunne blive natten over for bjergtrollenes årsags skyld. Undertiden fortalte han endog sjøl koss jutulerne spøgede med ham og gjorde ham fortredelighed, men at hans fortrolige venn, jutulen i Skula, Skulgubbin kalledet, ved sådan leilighed immer kom ham til hjelp – - -”

Det var lett å innse at skolemesterens fortelling ville bli like så lang og kjedelig som hans bedemannsstil var latterlig. Det var derfor ikke uten tilfredshet at jeg la merke til den uro som kom over ham, da han oppdaget at hans tilbedte hadde fjernet seg; gjennom vinduet så vi at hun gikk bortover til en av grannesetrene. Men da medbeileren fulgte efter, vokste skolemesterens uro til åndsfraværelse; han stottet og stammet og famlet efter uttrykk.

“Nei, med forlov, jeg kan ikke hugse meg rett på; jeg har litt ærend tilligemed. Du, Tor, du lyt fortælja slutten, du kan det, du med,” sa han og skyndte seg ut.

Jentene lo og hadde vondt av “stakkars skulmestern” og svartsyken hans. Så tok Tor fatt og fortalte videre:

“Granngarden åt Preststulé er Øvsteng. Der budde det ein mann, heitte Bård. Han va au skyttar, men han va støtt ovundsjuk på ‘n Bjønn, for han hadde slik lykke te vei’e. Denne Bård’n Øvsteng hadde ei dotter som heitte Rønnog. Åt henne for ‘n Bjønn og fridde i dølsmål; men da far hennar kom under vær med det, sa han at um han fekk sjå ‘n Bjønn på gardé, så skull det ikkje gå ‘om bære hell ein villrein; han skulle skjote ‘n ne på flekkjé.”

“Dotter mi ska ikkje ha nogon med skogbjønn,” la ‘n te.

Men nå ville ‘n gifte ho burt åt ein frå Skårvangjé, som heitte Sevall Uppistugen, og va ein tosk og eit jenteskremsel. Ho Rønnog ba nok vakkert for seg; det hjølpte ikkje; men ho slapp fløtja til brugomen fyre gjestboé som skull stå ved jonsok.

Brudgomen sjøl rei umkring og ba til gjestbos, og han kom åt Skogbygden au, der bruré hadde ætte si og grannan sine. På Synsteng gjekk mannen etter ‘om ut og spurde:

“Kå dag ska dæ væra da? Du gløymde seia tå dæ.”

“E veit ikkje anten dæ kæinn bli imorgo hell ein dag uti vikun; men døkk fær væra ferdoge, så ska oss blåse på lu, når oss kjøm uppi vegen,” svårå’n.

Dette høyrde bror hass Bjønn, og han gjorde trast bo åt ‘om um det; han Bjønn va ikkje lengje på å finne ut kå ‘n skull gjera. Han let mor si og bror sin passe på i Skogbygden; sjøl heldt ‘n seg i Skårvangjé. Fysst tenkte ‘n på å møte følgjé på kjørkjevegen, så døm ikkje skull komå fram åt bruren. Um natté gjekk ‘n upp i Skårvangsgjele og ville rive ned Bukkebrué, som ligg høgt uppi der, men far hass Sevall og eit par andre heldt på og sette ho i stand. Så tenkt ‘n, han skull fløyme av ne’re Målbrué, og det gjorde ‘n au.

Dagen etter rei ‘n Sevall og brurfølgje frå Skårvangjé. Da døm kom ned i Skogbygdé, rei nogre tå følgje uppum Øvsteng etter bruren; de andre ga seg att ned på vegen. Mea døm kvilte og drakk einannan te tå lummflaskom og bles på lu, låg bror hass Bjønn og gjætte på inni eit tett bjørksnære eit stykkjy tå vegen, og da døm reiste, stilte han seg etter.

Men det vårå og det rokk før gjestene vart ferdoge te følgje med, etter di gjestboe ikkje va dagstødt. Til sist kom bruré og folke hennar, og med døm brugomen og døm som hadde voré sta etter henne.

Då døm kom på vegen, fekk døm spurt at Målbrué va strokjé, og så tok døm langt uppi lié og kom over ved Sambuva’e. Kjørkja sto på Sør-Sambu i di ti’om, og da døm kom dit, va det langt på kvelden. Det va reint o-rå å koma åt gjestbosgardé att til natten, og derfor delte ‘n Bottol Holé og ‘n Alv Svaré gjestbos-hopen imillom seg. Der fekk døm både mat og drikke, og det kunn døm væl trøngje au, for døm hadde voré ute mest heile dagen og ikkje småkå anna hell ein tår tå lummflaskun.

Da døm hadde fått metta si, fekk ‘n Bottol og ‘n Alv døm te roe seg ei stund. Bruré og brugomen låg på Svare-lofté.

Seint på kveldé kom bror hass Bjønn og sa til ‘n det, at nå låg bruré på Svaré.

“E skull undre meg på um ho bli liggjan der til solé renn,” sa ‘n Bjønn.

Da det lei utpå natté, og brurfolkjé hadde roa seg på Svare-lofté, kom det inn igjennom loftsdøré ei ohorvelé stor frigge, med grøn stakk, og ein lang, blank kniv i hånden.

Ho reiv bruré utu armom på brugomé; han greip etter henne, men med di såmå stakk huldré avhendes inni veggen med knivé, så flisé spratt. Da tordest ikkje brugomen sjå etter døm eingong; men han fór ut, og inn i stugo, der alt gjestbosfolke låg. Han gret og bar seg, og sa han trudde Jønndalshuldré hadde voré på lofté og tikji frå ‘om bruré, for ho sa at ho Rønnog skull bli sonåkono åt Jønndalsfrugun; og nå meinte ‘n på at han ville gjera ende på seg.

“Hadde ho enda late meg fått ligji sjå seg, så kanskje trøillé ikkje hadde voré så hoga etter henne hell?” la ‘n til.

Døm heldt på ville trøste ‘n så godt døm kunna; men da døm fekk høyre detta, slo døm i å storskratte. Nå ville ‘n Sevall heimatt åt Skårvangjé og klågå åt mor sine. Men då følgje kom åt brun over Skjerva, va stokken åvhogne, brué va strokje, og døm kunn ikkje komå over. På den andre si’un sto det folk som va komne frå Skårvangjé, og skreik; men døm kunn heller ikkje komå over. Og alt det døm skreik og ropte, va det ikke rå å høyre eitt ord, for elvé hadde vuksé og gjekk i ein foss.

Så sende døm bo’ åt presté. Han sa døm skull ta kjørkeklukkun utu Vågåkjørkjun, føre døm uppi Jønndalen, og ringje i tri jemdøgert.

Jau, døm førde Vågå-klukkun over Jætta og uppå ein høg kamp inni Jønndalsgråtom; han vart heitan’ Klukk-kampen etter den ti.

Døm ringde i tre jamdøgert; men bruré va borte, og burte vart ho væran’.

Så va det ein gamall kall som rådde døm te ringja tri to’sdagskvelde etter einannan. Men det hjølpte ikkje meir, det hell. Til sist kom ‘n Bjønn Preststulé, og sa han hadde drøymt at ho Rønnog sleit ilt sjå trøllom; men Skulgubbin hadde lovå at han skull hjòlpe ‘om te fri ho ut att, for gubbin i Skula har agg åt Jønndalshuldern. Og det va ingen annan som kunn fri ho ut att hell ‘n Bjønn; for han va ho hoga etter.

Da ‘n Bård og ‘n Sevall høyrde det, sette døm innpå ‘n Bjønn, truga ‘n på live og ville få ‘n te skaffa framatt ho Rønnog.

Men da sette ‘n Bjønn ugg, og han krangla ved døm så lengje at ‘n fekk ho til sist.”

“Ja, såles gjekk de te,” sa Brit, da Tor hadde endt fortellingen, som ved sine djerve drag minte om sagatiden; “men når skulmestern fortæl, ramsa ‘n upp ei røgle så lang, som ingen kan skjønne, um presten og fauten, og attpå sier ‘n at det va ‘n Bjønn Preststulé som tok bruré tå Svare-lofté, men det va det ikkje; han fridde ho berre ut att; det va Jønndalshuldré som tok ho.”

Ingen av oss sa Brit imot; men vi trengte en nærmere forklaring på de mange navn og steder i Tors fortelling, ukjente som vi var her oppe. Og nu ble det talt langt og lenge om dalsøkk, elver, fjell og fiskevann, om fisker, fugler, dyr og mennesker. Mens vi snakket sammen om dette, satte Brit frem alt det gode hun hadde av seterkost. Da vi var omtrent ferdige med å spise, kom Marit tilbake og ga seg til å hviske og le sammen med de andre jentene; Brit lo og gottet seg hun også, og da Anders ville vite hvor Marit hadde gjort av skolemesteren, fortalte hun at Hans hadde narret ham rundt omkring i grannelaget fra den ene seteren til den andre. Han selv haddde først gått omkring og sagt jentene hva de skulle svare skolemesteren, og hvor skolemesteren enn lettet på klinken og spurte efter Marit, svarte de: “Ja rettnå gjekk døm ut igjennom døré, ‘n Hans og ho Marit; døm sa døm ville åt neste seté.” Men på slutten traff han noen karer som drakk ham til og skjenkte ham, og så var det ute med skolemesteren, “for han tåla ikkje meir hell ei høne, stakkarn,” sa Brit medlidende.

“Ja,” la Marit til, “nå er ‘n så smørblid at kjeften er mest firkanta på ‘om. Men på ‘n Hans er ‘n arg. E er reint sikker um han kjøm hit snart, og da ska døkk få høyre på spel.”

Det varte ikke lenge før vi hørte Hans. Han hadde en god bass, og sang på en gjætervise med en eiendommelig melodi. Han gjorde seg tydelig fore, ble stående der ute og sang klingende noen vers som lot til å være myntet på skolemesterens kjærlighet og røde hår:

Pål sine høno på haugæin utsleppte,
hønun så lett over haugæin sprang;
Pål på hønom kunna fornemme
at røven va ute med rompun så lang:
“Klukk, klukk, klukk!” sa høna på haugom.
Pål han flaug og rengde mæ augom:
“Nå tør e ikkje komå heim åt ‘n mor!”

Pål hæin gjekk lite lenger utpå haugæin,
fekk hæin sjå røven på hønun og gnog;
Pål hæin tok se ein stein uti nevæin,
dugle’ hæin da te røvé slo.
Røven flaug, så rompa ho rista,
Pål hæin gret for høna hæin mista:
“Nå tør e ikkje komå heim åt ‘n mor!”

“Ha e nå nebb, å ha e så klø,
å visste e berre kor røvæin låg,
skull e døm både rispe å klore
frama te nakke å bak over lår.
Skam få æille røvæin raue,
Gu’ gje at døm æille var daue,
så skull e komå heim åt ‘n mor!

Ikkje kæinn ‘o verpe, å ikkje kæinn ‘o gålå,
ikkje kæinn ‘o krupe, å ikkje kæinn ‘o gå.
E fær gå me åt kvæinn å målå
å få att mjølé e forliste igår.”
“Men skitt,” sa ‘n Pål, “e æ ikkje bange,
kjeften å mo’e ha hjòlpé så mange.
Nå tør e nok komå heim åt ‘n mor!”

Pål hæin køinne på kvæinné te å sleppe,
så at dæ jomma i kòr ein væigg,
så atte agnæin tok te å fuke
å døm vart lange som geiteræigg.
Pål hæin ga se te læje å knæiggje:
“Nå fekk e like for høna å æiggjé,
nå tør e trygt komå heim åt ‘n mor!”

Da visen var til ende, kom han inn, litt rød i hodet, og satte seg rolig bort i en krok og tente pipen sin. Det varte heller ikke lenge før skolemesteren innfant seg, sammen med en fremmed mann. Han hadde dradd fadermorderne sine høyt opp og søkte å oppby all sin verdighet. Men de stive øynene og hans usikre skritt røbet ham før han åpnet munnen.

“Om tilladelse, med forladelse høystærede herrer,” sa han med tykk tunge, og gjorde et latterlig bukk; “det var nok ikkje lekkert gjort tå me, at jeg flaug på døren ulovendes og ærbødigen efterlod Deres underholdning til denne verdige renskytter, som er en leg mann at kalle, og disse elskverdige hyrdepiger. Men jeg er en ungdommens lærer, og i gudaktighet og gudsfrøkt er jeg ikke at spøge med, og da jeg ligesom er en underdel av geistligheden at akte, og holder strengeligen på tukt og det sjette bud, så tåler e ikkje slikt. Nei, det gjere e ikkje! Og jeg må sige det reint ut, at det er ein ostyggelé ované, at gutæin løp etter førkjom før dom have skjeggevekst på hagen. Og da jeg nu såg denne Hans’en lettferdigen stryke sta etter kvinnfolkjé…tvi!” – her spyttet han i edel harme – “For som jeg siger jeg er en stor konterpart av allehånde gjøglen, fikten, lettferdig skanderen og snakk, dobbel, drukkjenskap og lettsindig dans.”

“Jøss, kå hard du æ idag da, skulmester!” sa Marit. “E tykjy dæ æ moro, e, når fela tæ te låte. E bli mest så gla som ei fele sjøl.”

“Det er sant, mitt barn,” sa skolemesteren unnvikende og med et søtt smil, “jeg talte kun om den lettsindige dans. Også jeg tykkjy det er såre fornøyeligt at se pigerne trede dansen, at sige når det er ved siden av en verdig mann, som indehaver en sømmelig anstendighed.”

Men med én gang var det som om den yndighet han priste, overmannet ham, han brøt med snøvlende tremulanter ut i en plutselig hyllning av vin og skjønnhet, som ikke syntes å stå i synderlig samklang med de strenge grunnsetninger han førte i munnen:

“Hva er allverdens gull og riger,
og hva er vel fornøyelsé?
Foruden vin og smukke piger
er verden kuns et hendelsé.
Enhver som er
på piger sær,
er dosmeré
ihvo han er.”

“Detta va ei vakker vise det,” sa Hans, han stakk hodet frem av sin krok, med pipen i munnen. “Men nå ska e syngje ein stubb åt de som du kanskje æilder ha høyrt før:

Å stakkars de, du din gamle tåpe,
du drakk tå flaskun som sto i skåpé,
Du trudde at dæ va brennevin;
men alt så va dæ nå terpentin,
men alt så va dæ nå terpentin.”

Visen siktet, som jeg siden hørte, til en begivenhet i skolemesterens liv; den egget ham sterkt, så meget mer som han tydelig hadde stått i den tro at medbeileren ikke var til stede. Han tørket seg om munnen med snippen av sitt lange kjoleskjørt og sa:

“Ungdommen er nåsåvis i våre dage; det kjøm derutav at den ikke får smage kjeppen nok. Du munnkåte pilt! du gaper over ei tobakkspibe i munnen, og renner på lørdagsfriing, og udlader fornærmelser mot verdige menn, som ere i besiddelse av større lærdom enn du; reis deg, sier jeg, når jeg taler!” fór han opp; “således som det var brug blant spartanerne, at ungdommen skulle reise seg for alderdommen og gamle kaller. Jeg har gått på skolen hos presten Grønbeck i tyve år, jeg, må du vite; reis deg, sier jeg!”

Men Hans ble rolig sittende der han satt, og viste bare et lattermildt ansikt, og to rader skinnende hvite tenner. Skolemesterens rus hadde synlig tatt til, og jeg vet ikke hva enden ville blitt, hadde ikke Marit lagt seg imellom. Hun rakte ham en melkebolle og sa:

“Å bry de ikkje um jålingen, skulmester! Vær nå bli att, og hugs på dæ ælangfræmont folk i selé.”

Da han hadde drukket, snudde han seg til oss, liksom for å unnskylde sin tilstand og motsi den mening som Hans’s hentydninger måtte ha gitt oss:

“Den fordervelige alkoholen! Det er den som er dårskabens moder. Men jeg er en såre nykter mann, om jeg ærbødigst selv skulle sige det, og i alminnelighet er jeg ikke hengiven til nogen overflødig nydelse av den fordervelige drukkenskabslast. Men riktignok må jeg unnskylde, mine høystærede herrer og verdige sognemenn, at jeg vart så lenge borte. Det er ikkje benkjørt å råke att dørholé, når en kommer i grannelag. Der kom nemlig nogle gode venner og naboer farendes med brennevinsflasker i lommen, og til støls gjør en dram forskrækkjelé godt i legemet. Ja det vedgår jeg reint ut, at jeg er i besiddelse av den forfengelighed at jeg tager meg en dram når jeg kan få den, men aldri til overstadighet.

Lad oss drikke, lad oss drikke
brennevin imens vi kan!
Mangen stakkel har det ikke,
men må drikke vann -”

stemte han uvilkårlig i.

“Nei,” ble han ved, “ikke til overstadighet, gud bevares! For jeg kommer godt i hug både det jeg har sagt og gjort, og det jeg skal gjøre og sige au. Men det er en fordervelig drikk likevæl, for den dræg etter ligervis som juleølet hans Bottol Moen. Men det jeg skulle komme i hug, det var om den merkelige historie anbelangendes Bjørn Preststulen, som jeg om forladels gikk fra midt i leken at regne for. Du sagde vel alltingen, min verdige venn Tor Ulsvollen, anbelangendes hvorlunde geistligheden kom i tull og den sivilie domstol måtte greie sakje?”

“Nei, det va det e sa, e,” kom det fra Brit; “du har slik ei lang remse attpå du, skulmester, som ingen kan skjønne. Han sa ikkje nogo um det, ‘n Tor.”

“Det er mangel på opplysning, mitt barn, mangel på lærdom,” sa skolemesteren viktig, “det som er uteglemt, er mest det merkeligste i hele historien, ti det er der klammeriet og prosessen begynner, skulle jeg formene. Ja, det gikk da således til, ser Dem, at den tid at disse karlene, ja han Sevald Oppistuen da han og Bård Østeng, døm satte spent på han Bjørn Preststulen, og med trugsmål og unnsigelse ville true ham til at utfri henne eller åbenbare hvorledes dette kunne lade seg gjøre, så kom Bjørn i tvivel om hva han skulle gjøre. Ti han så høy-onnen foran seg, og han havde følgelig naturligvis annet at bestille enn at holde Rønnog i skygg og skjul i skytterhytter og andre huller i fjellet. Han sagde dem at de forgjeves ville anstille sådanne forsøg hos jutulen, og at han selv ikke vovede det, forinden han hadde anmodet Skulgubbin om hjelp, ihvorvel han enn var underrettet derom. Men hvorpå så foreslo han dem at de alle tre skulle gå til presten og velge ham som skjelsmann imellom seg, hvilket de vedtoge. Og Bjørn forklarede meget vidløftigt hva en ånd hadde talet til ham med åbenbarelse i drømme, og især at han hadde ærbødigst befaling at ekte henne. Presten forlangte henstand for begge parter, inntil pigen kunne selv avgive vidnesbyrd, og da Bjørn efter et døgns tid kom frem med henne, forklarede hun hva hun led hos jutulom, og hvorlunde Jønndalshuldré skyndte på giftermålet mellom henne og sin sønn, så at de efter denne forbindelse skulle være aldeles i besiddelse av henne, samt at Bjørn og Skulgubbin befriede henne fra at blive i bjerget og blive trollinde. Under det at han utgranska begge parters bevisligheder og påstande, kom presten i tull, hvilket vil sige så meget som at han således innvikledes i denne labyrint, så han ikke visste at sno seg ut derav. Bjørns åbenbaring, tenkte han, var måskje den Høystes foranstaltning, mot hvilken presten ei ville felle dom. Sevald og Rønnog vare viede ved prest og Guds ord, hvilke begge vare betydelige. Bjørn hadde Rønnogs udelte kjærlighed likefra hennes barneben. Sevald hadde langtfra ikke hennes kjærlighed, men foreldrenes samtykke, som gamle og følgelig forstandige kunne innse hva som tjente børnene til velferd og lykke, enn de selv. Men foreldrenes uinnskrenkede myndighedsudøvelse i deres børns giftehandler gjør dem ofte til bødler og således videre, sagde presten – ja, ved seg sjøl da, at forstå. Ved at eftertenke dette ble følgende resultat: “Jeg befatter meg ikke med denne innviklede sag; den må følgelig naturligvis påkjennes av de sivile domstole. Imidlertid må Bjørn som hennes befrier beholde henne.”

Men av den borgerlige rett ble således dømt:

“Bjørn Preststulen kan inngå ekteskap med Rønnog Bårdsdatter Østeng uden nogen tiltale, og Sevald Oppistuen og Bård Østeng må rømme landet for at have unnsagt ham.”

Men det ble ikke noget av, for Bjørn tok sin svigerfader til nåde for sådan forseelse, og de ble siden de beste venner.”

Denne trumf satte skolemesteren på sagnet om Bjørn Preststulen. Men det skrevne ord er dødt og maktesløst. Det lå en maktesløs, en ubeskrivelig komikk over hans fremstilling, rolig i betoningen, i minespill, i stemmens stigning og fall, i den måte hans rus åpenbarte seg på i det han sa, for “ølet dro efter med ham”. Rett som det var, måtte vi le alle sammen; selv Tor lo høyt, så alvorlig han var. Og engelskammen lå på en benk kroket av latter “over denne karikatjur”. Men skolemesteren skjønte ingen ting, han lo med og tok det som bifall. Han ba Brit om en bolle melk til, og lot så munnen løpe på ny.

“Nu,” sa han, “vil jeg fortelle en såre sannferdig historie fra en nyere tid, som også derved er av merkelighed, fordi den inneholder spådomme eller åbenbaringer om tilkommende tider og hendelser. På gården Fliti i Lesja hovedsogn var en mann, benevnt Jens Ivarssøn, hvis forferdre fra uminnelige tider hadde beboet denne gård. Denne Jens var en tankefull mann, beinksam, lite til munns, og ingen hadde noget at sige på hans moralitet og vandel. En gang reiste han til seters i Lordalen, og der ville han hente hestene sine, for med dem at forrette jordarbeide og elvetømmerkjørsel. Men han kom ikke til seters, og ingen spurte om ham mere, efterdi all eftergransking var forgjeves. Men det åttende år giftede konen seg på ny; og medens brudefølget var ved kirken, kom hennes forrige mann Jens inn i gården, uden at nogen hadde bemerket hvor han kom fra. Han tok straks til sides ut av gården igjen for å unngå selskap, og ville ikke tale ved noget menneske. Men så ble der nu vikt og vavl og prat og skravl om hvem denne mann vel kunne være. Nogle sagde at det var én, og nogle at det ikke var en annen; men alle som så ham, så vare de éns i det, at han hadde bø av Jens.

Men han unndro seg deres beskuelse og nysgjerrige spørgsmåle, inntil brudefølget kom hjem, og da hans eldste sønn med andre flere toge bryllupshestene for at tjore dem på en avsides eng, så innfant han seg hos sønnen, som dog ikke kjente ham, førenn Jens ved tjoringen tiltalte ham sålunde: “Ikke så, min sønn; du skal alltid feste tjoret til venstre framfot, ellers tvinges hesten til at gå mot sin natur.” Nu kjente han att far sin, og ba ham følge hjem, til hvilket denne befantes villig. Og da Jens kom inn i bryllupsstuen, ble allting tyst. Ti nu gjenkjente alle ham, og konen brast i gråt og ba om forladelse og ville omfavne ham. Mens Jens trøstede henne så godt han kunne, og sagde derhos at han ikke hadde nogen erindring at gjøre mot hennes nye ekteskap, og derhos ytrede han på en underfundig måte at han selv hverken kunne eller var duelig til ektestanden og at forblive her, men at hans hensikt blot var at ordne det nødvendige for sine forsvarsløse efterkommere. Da han hadde sagt dette, så ba han ektefolkene at sette seg i høgsetet, og i hele den nysgjerrige bryllupsskarens påhørelse fremsagde han for dem sin siste vilje med henseende til boets deling mellom hans børn, forsåvidt deres arve- og odelsrett til gården var belangede, hvilket med hånd og munn bekreftedes. Da dette alt sammen nu var fullbyrdet, ville Jens tage avskjed og bort; men de vedble at inntrenge på ham med nysgjerrige spørgsmåle, på hvilke han for det meste ga unnvigende svar. Blant annet sagde hans kone:

“Gud skje lov du kom hjem, at vi kunne erfare din vilje, og at du kan vide at din avkom bliver her.”

“Ja,” svarede Jens, “min avkom skal blive her til landsens siste tider, men da skal et slag holdes på Lillehammer, og det skal være det største som nogensinde er skjedd på norsk grunn. Manneblod skal flyte over hane-kne, og gudbrandsdølen vil avgjøre om Norge lenger skal kalles et kongerige. I Frankrig lagde bondeklubba seg, og der vil den også igjen reise seg først, og med skjellongske slag forandre folkenes tilstand i landene.”

“Når vil det store slag her i landet skje?” ble atter spørsmålet.

“Når brede veie gjennom landets innskjæringer gjør fiendens inngang lett,” svarede Jens,” og når vota er landets lov, da bliver denne krigsgnist langsomt opptent, og Norge og Sverige skal forinden føres under ett scepter. Før disses forening vil Lågen bortrive det skjønne Flat-Sell og forenes med Skotte-vatnet, og de norske fjelle skulle begynne at kalve samt en skjære bygge sin rede i stueovnen på Fliti.”

Efter disse og andre artige og merkelige spådomme forlod Jens Ivarssøn folket, og ingen så mere hvor han tog hen.”

Det så ut som skolemesteren nu kom mer og mer til sans og samling. Han talte tydeligere enn før, især mot slutningen; det lot til at tungen hadde fått sin vante ferdighet tilbake. Men da han nu ville reise seg, begynte han til vår forundring å rave. Han sa farvel og trykket oss i hånden alle sammen med farefulle buktninger og skraput, og gikk sin vei, “fordi han ikke befant sin helbred riktig vel,” sa han.

Da skolemesteren var vel av gårde, og hans liv og egenhet var tilbørlig drøftet, ba Anders den vakre bleke jenten fra naboseteren om å fortelle. “E veit du kan mykjy, Ragnill, og du kan fortælja au du, når du berre er hoga,” sa han. “Fortæl oss ein stubb nå! Korleis va det med dotter hass Steffan Åseng, du?”

“Det er snart fortalt,” svarte hun blid, men rødmet unnselig da hun snudde seg mot oss og begynte å fortelle.

“Denne Steffan’n va frå Røllstad på Fron; han va gift med dottern på Åseng i Heiddalé, og med henne fekk ‘n ei litol jente. Men me’ døm låg på sætern ein somår, vart ho inntikji i fjelle; ho va ikkje meir hell åtte år den gongen. Foreldré hennar syrgde so på ho, for det va så overlag vakker ein jentunge. E er nogo skyld med Røllstad-folkjé, så bestefar min va ofte sjå døm, og han fortælde støtt så mykje un ho.

Da ho hadde vorte burte, gjorde døm manngard og ringde med kjørkeklukkom etter henne; men burte va ho, og burte vart ho væran’, og døm såg ho æilder meir.

Mange år etter låg det tvo fiskare inni Heimdals-fjellom. Døm låg ti ei litol steinhytte der og hadde varme på um natté. Da kom det inn eit kvinnfolk, og ho va både stor og vakker og vælvuksé. Ho fortælde at ho var dotter has Steffan Åseng, og at det va ho som hadde vorte inntikji for mange år si’a, og sjå haugfolkom hadde ho vore heile tié.

“Men imorgo ska e ha bryllup med gubba i Rånåskampé,” sa ho, “og så ville e bea døkk kaste stål over meg og fri meg ut att; for bli e ikkje utfridd da, lyt e bli sjå døm støtt. Når døkk passa på ved haugan nedved elvé, fær døkk sjå oss,” sa ho, “for oss kjøm frå Trostemkampé og reise åt Rånåskampé; brugomen er det lett å kjenne trast; han rid fyre på ein svart hest, og ha ein nåså så lang at ‘n røkk ned på sålknappen.”

Døm lovå at døm skull passe på når brurferdé kom, og bjo’ te kaste stål over ho, og dermed gjekk ho.

Dagen etter la døm seg burt på ein tå haugom ved elvé og gjætte på. Det bele solé gladde, kom brurferdé. Du skull æilder sett så mange greske kare, bykledde og staute, og så mange frugo og jomfrugo med silkeskjole og sylvstas. Og alle reid døm på gilde heste; men bruré reid fyre, og brugomen hadde ein nåså så lang at ‘n rokk ned på sâlknappen. Fiskaran vart mest klomsa, for slik stas og gromheit hadde døm æilder sett. Da ferdé kom så nær, såg bruré te sies. Da sansa døm seg, men da døm skull te kaste over ho, hadde døm ikkje stål, – og så laut ho bli med haugfolkom åt Rånåskampé på Lesja, og der er ho fel ennå, dersom ho ikkje har syrgt ihæl seg.”

“Ja,” sa gjæterjenta, som nettop kom inn, “ei slik fortæling ha e au høyrt eingong, um ei som heitte Kari. Ho låg på Gravensætern uti Øyer og vart inntikji med ho var der, men ho slapp væl frå di lel. Det var ein kveld ho jågå heim krytyré. Best døm kom ned i heimrekste, vart ho var ein liten gut som gjekk og jågå kryturé inn i skogen att – for det er skog på fjellé uti der. Ho Kari ba ‘n la det væra, men det hjelpte inkje. Dermed vart ho Kari sint ho, og ga seg te bruke kjeften på ‘n, og til sist tok ho og rista ‘n og slo ‘n i koll på ei tuve; med da det barst i koll, datt ho Kari au, og tuva ga etter så både guten og ho Kari for langt nedigjennom fjelle. Til sist datt døm ned ved eit stort slott, og guten tok og leidde ho med seg. Nå skjønte ho at han va tå haugfolkom, enda han va både stor og staut. Døm gjekk igjenom mangfoldige rom, som va så vakre at ho Kari æilder hadde trudd det va nogo så vakkert te i verden. Og det va slik musikk at ingen kan tru kå vakkert det va.

Der ba døm ho danse og baud henne både mat og drikke, og bakels kom døm med; det såg ut berre som høvelflis hjå oss; men ho Kari sa tvert nei, og døm fekk ikkje anna ord frå henne hell: “Nei, hells mange takk.”

Den tié ho Kari vart burte, og døm sakna henne på sætern, sende døm bo heim åt gårdé um det. Da foreldré hennar fekk spurt at ho va burte, vart det sorg på døm, måtå; døm trudde ho hadde gått seg burt i fjellé, og døm leitte og gjorde manngard, men det kunn ikkje nytte stort. Så bar døm te åskjønne korleis det hekk i hop, og så henta døm kjørkjeklukkun utu Øyekjørkjun.

Da det tok te ringje, reiste det seg ein gamal mann på slotté; han hadde eitt langt kvitt skjegg, og låg ti ei seng burti ein krok.

“Kast ho ut att!” ropte ‘n så det dundra i bergjé; “bjøillué frå Øyer æi fjellé og skrangla så dæ bryt i skæilla på me.”

Med det såmå kasta døm ho Kari utu slotté att frå eit loft så ho datt ned i ei myr.

Og burte va slotte og heile herlegheité. Døm fann ho att tett frammed sætern, og der gjekk ho på grasbakka og vadde som ti ei myr.

Ho fylgde med folkom som va uppi og leitte etter henne og fekk seg ein hest å rie på heim åt Graven. Men best ho rei, hoppa ho ned tå hesté og sang og dansa nogre underlege dansar; det let så vakkert at døm va mest på gråté, når døm lydde på. Og døm hadde ho lært i huldreslotté sjå haugfolkom,” sa ho.”

“Nå lyt du riktogt fortælja nogo du au, Brit,” sa Anders, som lot til ålegge vinn på at hver og én bidro til underholdningen. “Du kjøm visst i hog ho Mari Kleivmillom, syster åt bestemor dine; og kjøm du i hog ho, så minnist du fel ho fortælde um den gongen ho låg budeie i Valsætern, nordpå Høvringje her,” la han til som en opplysning for oss.

“Det kjøm e væl i hog,” svarte Brit; “og da e og syskjene mine va småe, fortælde ho ofte um det, og kor gong ho tålå um det, så gret ho.

Det va me’ ho va burte, så skull ho upp på Valsætré og væra underbudeie, og ho reiste uppover med kviendom tilé um våren.

Da ho hadde voré der ei stund, kom det uppover ein kar som heitte Gullbrann og skulle hafælla på ei ta di andre sætrom; men han heldt seg på Valsætern og låg der um natté, og glad va ho Marit, for ho va redd tå seg, og folk fanst det ikkje annan sta ‘n. Og til sist vart det nok så at ‘n festa ho, mena e. Så va det ein morgo ho skull løyse kviendé. Ho hadde nettupp gjevé mjòlkeku’n drikke, så den skull få det i seg med ho løyste ungnauté; og da ho hadde løyst døm, la ho seg over bolken og skull te løyse mjòlkekué, som sto og sleikte syrpekakken. Men med di såmå slo kue seg så tullé at ho spratt frampå golve, frauen sto utu kjefté på ‘n, og ho Marit fekk ikkje løyst ho. Men på hi sia åt bolkjé sto det ein stor, fræmon kar og sprikte med fingrom imot henne. Ho vart stygt redd, måta, da ho fekk sjå ein slik furk, sette på dør, og ropte på ‘n Gullbrann, som heldt på hafælle trast neafor. Jau, han kom med ein gong, men han såg ingen. Men kvige va mest tullé, og frauen sto utu kjefté på ‘n.

Til sist fekk han da løyst ho. Men ho Marit var mest frå seg, og det kom seg tå di ho hadde tålå um det trast og ikkje bidd natté over. Han Gullbrann laut følgje henne heim, og for kor bekk ho skull over, vart ho mest vetlaust. Langt um lengje kom ho seg da att; men kor gong ho tålå um det sia, så gret ho.

Så sende døm uppi den rette budeia. Det var ei som heitte Myra-Rønnog, og ho hadde med seg ei døm kalle Gæiln-Kari. Døm meinte at døm skull ikkje vera redde haugfolkom; døm kunn berre koma. Ved den tié hadde det komé budeie åt Lomsætern au. Desse tri jentun fór der og gjætte krytyrom, og va så ville og gælne at det va ikkje måte på di. Døm flaug over alle hauge um somårn og la seg etter å slå i hæl rup-unge, og når døm kom åt Valfjellé, ropte døm på ‘n Trond i Fjellé, og sa han kunn få koma åt døm laurdagskvelden, så skull ‘n få liggje sjå døm. Når døm kom burti Kvennstugu-dalen, ropte døm på ‘n Tjøstol i Bakka, og når døm kom åt ein fjellknatt burtved Sletthø, som heitte Eldførpungen, skreik døm på ‘n Kristoffer Pungjé og sa det såmå ved han.

Når døm hadde stelt frå seg um kveldan, kleiv døm upp på kvehafælla og ropte: “Trond Valfjellé, Kristoffer Eldførpungjé, Tjøstol Åbakka, kom nå, nå ska oss leggje oss!” For desse jentun trudde ikkje det som folk sa, at det va haugfolk te, og at dessa karan budde i fjellom her. Men døm vart var di, ska e tru.

For ein to’sdagskveld langt på hausten – ja det lei så langt at folk va heimattreiste tå sætrom – så hadde jentun gjort frå seg kveld-stelle og sat ved årin, og døm tåla fel um gutan sine, måta. Best det va, fór døré upp, og inn kom det tri småe kare. Ikkje sa døm eitt ord, og ikkje tålå jentun hell, men døm såg døm væl, for karan gjekk der fram og attende på golvé hell satt på benkjom. Døm hadde blåe fotside kjole, store raue augo og lange nåså. Um ei stund gjekk døm; men kvelden etter kom døm att; da tok døm te syne seg meir, og tess reddare vart ho Myra Rønnog og jenta frå Lomsætern. Døm ba Gud hjòlpe seg; men ennå va ikkje ho Gæiln-Kari redd.

Laurdagskvelden va døm ute att, og da heldt døm slikt styr med jentom at det va ikkje måte på di, for det va nogo te kare, så småe døm va. Men så kom det ein skyttar dit, heitte Per Gynt. Han skaut Åbakkjin og slo ihæl ‘n Trond Valfjellé, men Eldførpungjén fór uppigjennom pipa.”

Vi satt litt og talte om hvor ensomt og ødslig jentene har det på fjellet når de, som skikk er på enkelte gårder, blir liggende på seteren med ungfeet til utpå vinteren, for å gi opp fjellfôret og mosen som er sanket inn. Som vi satt slik, kom et par av jentene som hadde gitt seg på hjemveien, tilbake igjen, og fortalte under ustanselig latter at skolemesteren hadde gått seg fast i ein stenrøys nede på vollen og hverken kunne komme opp eller ned.

“E lyt fel hjòlpe ‘om e,” sa Hans; “men e kunn hå hog te å følgje kjøvhesté døkre innåt Uløyhyttun, og sjå etter um døkk fær nogon rein imorgo.”

“Nei, nei, nå mena e dæ æ ende på verden,” sa Brit og lo, “reise du frå ‘n Marit, når skulmestern æ her?”

“Skulmestern æ ikkje meint på fri korkje imorgo hæill iovermorgo; hæin tæinkje førr på å drepa se, når ‘n ha havt ein slik tur som i kvæill; e veit nok kåles ‘n ha dæ, e,” svarte Hans.

“Ja, bekko-de, kæinn du ikkje følgje kløvhesté!” sa Anders; “så følgje e ‘om Tor og karom; dæ kunn nok væra von te e skaut ein rein.”

“Dæ va så dæ,” sa Hans, han dro i vei sammen med Marit for å hjelpe skolemesteren.

Vi trakk benkene frem til peisen, laget oss leier av jakttasker, skrepper og kapper, og lå snart efter i trygg søvn.

Da det led utpå natten, ble den vesle hunden lei av å stå der. “Vov, vov, vov!” sa han, og gjødde mot månen. Så kom en rev lakkendes og lakkendes, og tenkte han riktig skulle gjøre marken, og så gjorde han et hopp – lukt ned i ulvestua. Da det led litt lenger utpå natten, så ble den vesle hunden så lei og så sulten, og så tok han på å gjø og gneldre: “Vov, vov, vov!” sa han. Rett som det var, kom en gråbein tassendes og tassendes. Han tenkte nok han skulle hente seg en fet stek, og så gjorde han et hopp -lukt ned i ulvestua.

Da det led ut i grålysningen om morgenen, kom nordensnoen, og det ble så kaldt at den vesle hunden sto og frøs og skalv, og så var han så trett og sulten. “Vov, vov, vov, vov!” sa han og gjødde i ett vekk. Så kom en bjørn labbendes og labbendes bortover og husket på seg, og tenkte han skulle nok få seg en godbit på morgenkvisten. Så husket han i vei ut på kvistene -lukt ned i ulvestua.

Da det led litt lenger utpå morgenen, kom det gåendes en gammel fantekjerring, som slang gardimellom med en pose på ryggen. Da hun fikk øye på den vesle hunden som sto der og gjødde, måtte hun bort og se om det hadde kommet dyr i ulvestua om natten. Ja, hun la seg på kne og kikket nedi.

“Er du kommet i fella nå, Mikkel?” sa hun til reven, for ham så hun først. “Til pass til deg, din hønsetjuv! – Du og, gråtass?” sa hun til gråbeinen; “har du revet geit og sau, så blir du nå pint og peisa dau. -Eia meg da, bamse! Sitter du i stua du og, din merraflåer? Ja deg skal vi rispe, og deg skal vi flå, og skallen din skal vi på buveggen slå!” skrek kjerringa ivrig og hyttet til bjørnen. Men i det samme falt posen fram over hodet på henne, og kjerringa røk – lukt ned i ulvestua.

Så satt de der og glodde på hverandre alle fire, hver i sin krok: reven i det ene hjørnet, gråbeinen i det andre, bjørnen i det tredje, og kjerringa i det fjerde.

Men da det ble riktig lyst, begynte Mikkel å riste på seg, og så vimset han omkring, for han tenkte vel han skulle prøve å komme ut. Men så sa kjerringa: “Kan du ikke sitte rolig du da, di sviverove, og ikke gå slik og svinse og svanse? Se på han far sjøl i stua, han sitter så stø som en prest,” – for nå tenkte hun at hun skulle prøve å gjøre seg godvenner med bjørnen.

Men så kom mannen som eide ulvestua. Først dro han opp kjerringa, og så slo han ihjel alle dyrene, og han sparte hverken han far sjøl i stua eller tassen eller Mikkel Sviverove. Den natten syntes han at han hadde gjort et godt kast.

Kongsdatteren der i landet var tatt inn i fjellet av et troll, og kongen hadde ikke flere barn; derfor var både han og hele landet i stor sorg, og kongen hadde lovt ut kongsdatteren og halve riket til den som kunne frelse henne; men det var ingen som kunne det, enda det var nok av dem som prøvde på.

Da nå gutten hadde vært der et års tid eller så, ville han hjem igjen og høre til foreldrene sine; men da han kom hjem, var foreldrene døde, og brødrene hadde delt alt de eide og hadde, mellom seg, så det ikke var noe igjen til gutten.

“Hvem kunne vite at du var til ennå, som har ranglet og flakket slik omkring?” svarte brødrene. “Men det er det samme: oppe i heiene går det tolv hopper, dem har vi ikke delt ennå, og vil du ha dem for din del, kan du ta dem.”

Ja, det var gutten vel nøyd med; han takket til, og la avsted opp i heiene, der de tolv hoppene gikk på havn.

Da han kom deropp og fant dem, hadde hver sin sugefole, og med den ene hoppen gikk en stor borket folunge; den var i slikt hold at det skinte i den.

“Du er vakker du, vesle folungen min!” sa gutten.

“Ja, men vil du slå i hjel de andre folungene, så jeg kan få suge alle hoppene ett år, skal du se jeg skal bli stor og vakker da!” sa folen.

Ja, det gjorde gutten, han slo i hjel alle tolv folene, og gikk så hjem igjen.

Da han så kom igjen neste året og skulle se til folen og hoppene, var han så fet, så fet, at det glinste i huden på den, og så stor var den at gutten med nød kunne komme opp på den; og alle hoppene hadde fått hver sin folunge igjen.

“Ja, det er sant at jeg fikk lide for det jeg lot deg suge alle hoppene mine,” sa gutten til enåringen; “men nå er du stor nok, nå får du være med meg.”

“Nei, jeg får gå her ett år til,” sa folen; “slå i hjel de tolv folungene, så kan jeg suge alle hoppene dette året også; så skal du se jeg skal bli stor og vakker til sommeren!”

Ja, det gjorde gutten igjen. Og da han kom opp i heiene det andre året og skulle se til folen sin og hoppene sine, hadde hver sin folunge på nytt; men borkenfolen var så stor at gutten slett ikke nådde opp, da han ville ta i nakken på den for å kjenne hvor fet den var, og så blank var den at det lyste av den.

“Stor og vakker var du i fjor, folen min, men i år er du enda gildere,” sa gutten; “slik hest finnes ikke i kongens gård. Men nå får du være med meg.”

“Nei,” sa borken igjen, “jeg får gå her enda et år. Slå nå bare i hjel de tolv folungene igjen, så jeg kan suge hoppene dette året også, så skal du få se meg til sommeren!”

Ja, gutten gjorde det også: han slo i hjel alle folungene, og så gikk han hjem igjen.

Men da han kom igjen neste året og skulle se til borkenfolen og hoppene, ble han rent fælen. Så stor og grovvoksen hadde han aldri trodd hest kunne bli; for Borken måtte legge seg ned på alle fire, før gutten kunne ta opp på den; han hadde nok med å komme opp på den, enda den lå, og så smekkfet var den at det glinste og skinte i den som i et speil.

Og denne gangen var ikke Borken uvillig til å følge med gutten. Han satte seg da opp på den, og da han kom ridende hjem til brødrene sine, slo de hendene i hop og forkorset seg, for slik hest hadde de hverken sett eller hørt tale om.

“Dersom dere nå vil skaffe meg så god skoning under hesten, og så gild sâl og biksel som gives kan,” sa gutten, “så skal dere få alle tolv hoppene mine, slik som de står og går oppe i heiene, og de tolv folungene deres også,” – det året hadde også hver hoppe fått sin fole.

Det ville brødrene gjerne, og så fikk gutten slik skoning under hesten, at steinsplintene fløy i luften, når han red bortover fjellheiene, og slik gullsâl og slikt gullbiksel fikk han, at det lyste og blinket lang vei av det.

“Nå reiser vi til kongsgården!” sa Grimsborken – det var navnet dens; “men kom vel i hug å be kongen om godt stallrom og godt fôr til meg.”

Ja, det lovte gutten han ikke skulle glemme.

Han red av gårde, og en kan nok vite han ikke var lenge om å komme til kongsgården, slik hest som han hadde.

Da han kom der, sto kongen ute på trammen, og han glante og glodde på ham som kom ridende. “Nei, nei!” sa han, “slik kar og slik hest har jeg aldri sett i mitt levende liv før.” Og da gutten spurte om han kunne få tjeneste i kongsgården, ble kongen så glad at han var ferdig til å danse, der han sto på trammen; det kan vel hende at han skulle få tjeneste.

“Ja, men godt stallrom og forsvarlig fôr vil jeg ha til hesten min,” sa gutten.

Ja, han skulle få vollhøy og havre, så mye Borken ville ha; og alle de andre ridderne måtte ta hestene sine ut av stallen, der skulle Grimsborken stå alene, så den kunne ha riktig godt rom.

Men det varte ikke lenge før de andre i kongsgården ble avindsyke på gutten, og de visste ikke alt det vonde de ville gjøre ham, når de bare torde. Til sist fant de på å si til kongen, at han hadde sagt seg god for åfrelse kongsdatteren som trollet hadde tatt inn i berget for lang tid siden, når han bare ville. Straks kalte kongen han fram for seg, og sa at det og det visste han gutten hadde sagt seg god for, og nå skulle han gjøre det; kunne han, så visste han at kongen hadde lovt ut både datteren og halve riket, og det skulle han riktig og redelig få, men kunne han ikke, skulle han drepes. Gutten nektet at han hadde sagt det; men det hjalp ikke, kongen ville ikke høre på det øret, og så var det ikke annen råd enn at han måtte si han fikk vel prøve.

Han gikk da ned i stallen, stur og lei seg var han. Så spurte Grimsborken hva han var så sturen for; det fortalte gutten, og sa han ikke visste hvordan han skulle stelle seg; “for å frelse kongsdatteren, det er vel rent uråd det,” sa gutten.

“Å, det kunne vel la seg gjøre,” sa Grimsborken; “jeg skal hjelpe deg. Men vel skodd må du først få meg. Du må forlangte tyve pund jern og tolv pund stål til skoning, og én smed til å smi og én til å legge under.”

Ja, det gjorde gutten, og det ble ikke svart nei til det: han fikk både jernet og stålet og smedene, og så ble Grimsborken skodd godt og vel, og gutten ut av kongsgården så gyven sto etter.

Men da han kom til berget som kongsdatteren var tatt inn i, så gjaldt det å komme opp etter bergveggen og dit han skulle inn i fjellet, for berget sto ende opp og ned, så bratt som en stuevegg og så glatt som en glassrute. Første gangen gutten red i veien, kom han nok et stykke opp etter fjellveggen, men så gled Borken med begge framføttene, og de ned igjen, så det dundret i heia. Andre gangen han red, kom han et stykke lenger opp, men så glapp den ene framfoten, og ned bar det, som du skulle hørt et jordskred. Men tredje gangen sa Borken: “Nå får vi prøve oss!” og så satte han i veien, så steinen sprutet himmels høyt om dem, og så kom de opp; gutten red inn i fullt firsprang, nappet kongsdatteren opp på sâlknappen, og ut igjen, før trollet kom seg fore så mye som å reise seg -og så var kongsdatteren frelst.

Da gutten kom tilbake til kongsgården, var kongen både glad og velnøyd med det at han hadde fått igjen datter si, det kan du nok vite; men hvordan det var eller ikke var, så hadde de andre i kongsgården fått stelt opp kongen, så han var harm på gutten likevel.

“Takk skal du ha, for du har frelst datter mi,” sa han til gutten, da han kom inn på slottet med henne; og så ville han gå sin vei.

“Hun skulle være min, likså vel som din nå, for du er vel ordstø mann,” sa gutten.

“Ja, ja,” sa kongen, “ha henne skal du siden jeg har sagt det; men først skal du skaffe solen til å skinne inn her i kongsgården.” For det var et stort høyt fjell like utenfor vinduene, som sto og skygget så solen ikke kunne skinne inn.

“Det sto nok ikke i akkorden det,” svarte gutten; “men det hjelper vel ingen bønn, jeg får vel prøve mitt beste; for kongsdatteren vil jeg ha.”

Han ned til Borken igjen, og fortalte hva kongen forlangte, og så mente Grimsborken at det vel var råd; men ny skoning måtte først under ham, og den skulle det tyve pund jern og tolv pund stål til; to smeder måtte det også til, én til å smi og én til å legge under, så skulle de vel få solen til å skinne i kongsgården. Da gutten forlangte dette, fikk han det med en gang; det syntes kongen for skam skyld ikke han kunne nekte ham; og så ble det da lagt ny skoning under Grimsborken, og det skoning som dugde. Gutten satte seg på, og så bar det vel i veien igjen, og for hvert hopp Grimsborken gjorde, sank fjellet femten alen ned i jorden, og slik holdt de på, til kongen ikke kunne se mere til fjellet.

Da gutten kom ned igjen i kongsgården, spurte han kongen om ikke kongsdatteren skulle være hans nå heller, for nå visste han ikke annet enn at solen skinte i slottet, sa han. Men så hadde de andre i kongsgården stelt opp kongen igjen, og så svarte han at gutten nok skulle få henne, han hadde aldri annet tenkt, men først skulle han skaffe henne så gild brudehest, som han hadde brudgomshest. Gutten sa at det hadde kongen aldri talt om før, og nå syntes han at han hadde fortjent kongsdatteren; men kongen ble ved sitt, og dersom gutten ikke kunne det, skulle han miste livet til, sa kongen.

Gutten gikk ned i stallen igjen, og sturen og ille ved var han, det kan du nok vite. Der fortalte han til Grimsborken at nå hadde kongen forlangt at han skulle skaffe kongsdatteren så gild brudehest som han hadde brudgomshest, ellers skulle han miste livet; “det blir ugreitt nok, tenker jeg,” sa han, “for maken din finnes vel ikke i verden.”

“Å jo, det er maken til meg,” svarte Grimsborken; “men lett blir det ikke å få den; den er i helvete den. Men vi får vel prøve. Nå skal du gå opp til kongen og forlange ny skoning under meg, og til den må det tyve pund jern og tolv pund stål igjen, og to smeder, én til å smi og én til ålegge under, men se vel til at hakene og grevene blir riktig kvasse; og tolv tønner rug og tolv tønner bygg og tolv okseskrotter må vi ha med oss; og alle tolv oksehudene, med tolv hundre spiker i hver, må du også forlange; alt det må vi ha, og en tjæretønne til, med tolv tønner tjære i.”

Gutten gikk opp til kongen og forlangte alt Grimsborken hadde sagt, og kongen syntes nå igjen det var skam å nekte ham det, og så fikk han det alt i hop.

Så satte han seg opp på Grimsborken og red av gårde, og da han så hadde ridd langt, langt bort over berg og heier, spurte Borken: “Hører du noe?”

“Ja, det suser så fælt oppi luften; jeg mener jeg blir redd, jeg,” sa gutten.

“Det er alle de ville fugler i skogen er, som kommer flygende; de er sendt ut for å stoppe oss,” sa Grimsborken. “Men skjær hull på kornsekkene du, så får de så mye å stime med at de glemmer oss.”

Ja det gjorde gutten, han skar hull på kornsekkene, så byggen og rugen rant utover til alle sider. Så kom alle de ville fugler i skogen var, så tykt at det svartnet for solen; men da de fikk se kornet, så kunne de ikke berge seg, men slo seg ned og tok på å hakke og pikke opp kornet og rugen, og til sist røk de i hop og sloss seg imellom; gutten og Grimsborken gjorde de ikke noe, dem glemte de rent.

Nå red gutten igjen både langt og lenge, over berg og daler, over åser og moer; så la Grimsborken til å lye igjen, og så spurte den gutten om han hørte noe nå.

“Ja, nå hører jeg det braker så stygt i skogen på alle kanter; jeg mener jeg blir redd nå,” sa gutten.

“Det er alle de ville dyr i skogen er, det,” sa Grimsborken; “de er sendt ut for å stoppe oss. Men kast bare ut de tolv okseskrottene, så har de nok å gjøre med dem, og så glemmer de oss.”

Ja, gutten kastet ut okseskrottene, og så kom alle de ville dyr i skogen, både bjørn og gråbein og løve og alle slags fæle dyr; men da de fikk se okseskrottene, rente de i hop og sloss om dem så blodet rant, og gutten og Grimsborken glemte de rent.

Så red gutten bortover igjen, det var mange, mange blåner, for med Grimsborken gikk det ikke sent, kan en nok vite. Så knegget Borken.

“Hører du noe?” sa han.

“Jo, jeg hører liksom en folunge knegge så grant, langt, langt borte,” svarte gutten.

“Det er nok en voksen folunge det,” sa Grimsborken; “det høres så grant, av det han er så langt fra oss.”

Så reiste de et godt stykke, en blåne eller vel så det, igjen.

Så knegget Grimsborken på nytt. “Hører du noe nå?” sa han.

“Ja, nå hørte jeg tydelig det knegget som en voksen hest,” svarte gutten.

“Ja, du får nok høre den én gang enda,” sa Grimsborken, “da skal du høre det er mål i den.”

De reiste en blåne eller vel så det igjen, så knegget Grimsborken tredje gangen; men før den fikk spurt gutten om han hørte noe, så knegget det borti heia, så gutten tenkte at både berg og fjell skulle revne.

“Nå er den her,” sa Grimsborken. “Skynd deg nå og kast over meg oksehudene med spikrene i, og tjæretønna kaster du bortetter bakken; klyv så opp i den store grana der. Når den kommer, spruter den varme ut av begge neseborene, og så tar det fatt i tjæretønna. Legg så vel merke: dersom luen stiger, så vinner jeg: men dersom den faller, så taper jeg. Men ser du jeg vinner, så kaster du på bikselet – det må du ta av meg; og så er den spak.”

Nettopp gutten hadde fått kastet spikerhudene over Grimsborken og tjæretønna bortover bakken og vel var kommet opp i grana, så kom det en hest, så varmen sprutet av den, og så fløy det ild i tjæretønna med det samme; og den og Grimsborken til å slåss, så steinen danset himmelhøyt. De bet og de slo både med framføttene og med bakføttene, og somme tider så gutten på dem, og somme tider så han på tjæretønna, men til sist steg luen; for hvor den andre hesten bet og hvor den slo, så traff den spikerhudene, og så måtte den gi seg. Da gutten så det, var han ikke sen om å komme ned av treet og få kastet bikselet på den, og da var den så spak at han kunne styrt den med en tvinnetråd. Den hesten var også borket, og så lik Grimsborken at ingen kunne skille den ene fra den andre.

Gutten satte seg opp på den borkete hesten han hadde fanget, og red hjem igjen til kongsgården, og Grimsborken sprang med løs. Da han kom der, sto kongen ute på tunet.

“Kan du nå si meg hva for en hest jeg har fanget, og hva for en jeg hadde før?” sa gutten. “Kan du ikke det, så mener jeg datter di hører meg til.”

Kongen gikk og så på begge Borkene, både høyt og lavt, både fremme og bak, men det var ikke et hår annerledes på den ene enn på den andre.

“Nei,” sa kongen, “det kan jeg ikke si deg; og siden du har skaffet datter mi så gild brudehest, skal du ha henne. Men ett må vi prøve først: om det er så laga. Nå skal først hun gjemme seg to ganger,” sa han, “og siden skal du gjemme deg to ganger; dersom du kan finne henne de gangene hun har gjemt seg, men ikke hun finner deg i gjemmestedet ditt, så er det så laga, og så skal du ha kongsdatteren.”

“Det står nå ikke i akkorden, det heller,” sa gutten; “men vi får vel prøve, siden det så skal være,” og så skulle kongsdatteren til å gjemme seg først.

Hun skapte seg til en and, og lå og svømte på vannet som var tett utenfor kongsgården. Men gutten gikk bare ned i stallen og spurte Grimsborken hvor hun hadde gjort av seg. “Å du trenger bare ta børsa di og gå ned til dammen og sikte på den anda som ligger og svømmer der,” sa Grimsborken, “så kommer hun nok fram igjen.”

Gutten nappet børsa og la ned til vannet, han. “Jeg vil nok klemme på denne anda, jeg,” sa han, og ga seg til å sikte på den.

“Nei, nei, kjære vene, skyt ikke! det er meg,” sa kongsdatteren. Så hadde han funnet henne den gangen.

Andre gangen skapte hun seg til et brød, og la seg på bordet mellom fire andre; og så lik var hun de andre brødene, at ingen kunne skille dem fra hverandre. Men gutten gikk ned i stallen til Grimsborken igjen, og sa at nå hadde kongsdatteren gjemt seg, og han visste slett ikke hvor det var blitt av henne. “Å, ta bare og bryn en dyktig brødkniv, og lat som du vil skjære tvert igjennom det tredje brødet fra venstre hånd, av de fem brødene som ligger på kjøkkenbordet i kongsgården, så kommer hun nok fram igjen,” sa Grimsborken.

Ja, gutten opp i kjøkkenet og til å bryne den største brødkniven han kunne finne, grep så det tredje brødet fra venstre hånd og satte kniven på det, som han ville skjære det tvert igjennom.

“Jeg vil ha meg en skalk av dette brødet,” sa han.

“Nei, kjære vene, skjær ikke! Det er meg!” sa kongsdatteren igjen, og så hadde han funnet henne andre gangen også.

Så skulle han til å gjemme seg; men ham sa Grimsborken så vel fore at han ikke var god å finne igjen. Først skapte han seg til en klegg og gjemte seg i det venstre neseboret til Grimsborken; kongsdatteren gikk og lette og snuste allesteds, både høyt og lavt, og så ville hun opp i spiltauet til Grimsborken også; men han til å bite og slå om seg, så hun ikke torde våge seg til, og så kunne hun ikke finne ham.

“Ja, siden jeg ikke kan finne deg, så får du komme fram igjen av deg selv,” sa hun, og straks sto gutten der på stallgulvet.

Andre gangen sa Grimsborken igjen hva han skulle gjøre seg til, og den gang skapte han seg til en jordklump og satte seg mellom hoven og skoen på den venstre framfoten til Borken; kongsdatteren gikk og lette og lette igjen, både ute og inne, og til sist kom hun da i stallen og ville opp i spiltauet til Grimsborken. Ja, denne gangen lot han henne komme opp til seg; og hun snuste både høyt og lavt; men under hovene kunne hun ikke komme, han sto for fast på benene til det, Grimsborken; og så kunne hun ikke finne gutten.

“Ja, så får du komme fram igjen av deg selv da, siden jeg ikke kan finne deg,” sa kongsdatteren, og i det samme sto gutten ved siden av henne på stallgulvet.

“Ja, nå er du mi,” sa gutten til kongsdatteren, “for nå kan du se det er så laga,” sa han til kongen.

“Ja, er det så laga, så får det så bli,” sa kongen.

Det ble laget til bryllup både vel og snart, og gutten satte seg på Grimsborken, og kongsdatteren på maken hans; så du kan nok vite de ikke var lenge om kirkeveien.

Dette syntes kjerringa var ille, og enda verre syntes hun det var at sønnen gikk der og aldri tok seg annet til enn dra seg utmed veggene.

Tett ved der de bodde, gikk det en stor elv, og den var stri og slem åkomme over. Så sa kjerringa en dag til gutten, at det var ikke vondt for tømmerskog der, den vokste mest innpå stueveggen; han fikk hugge, drive fram, og friste å bygge bru over elven og ta toll, så hadde han da noe ågjøre og noe til levemåte også.

Ja, det syntes Mattis også, for mor hans hadde sagt det; det hun ba om, det skulle han gjøre, det var visst og sikkert, sa han, og det hun sa, det skulle være så og ikke annerledes. Han hugg tømmer og drev det fram og bygde bro. Det gikk ikke fælende fort med arbeidet, men så hadde han da noe å ta seg til mens det sto på.

Da broen var ferdig, skulle gutten stå nedved der og ta toll av dem som ville fare over, og mor hans sa han skulle ikke slippe over noen uten de betalte toll; det fikk være det samme om det ikke støtt var penger; varer var også god betaling, sa hun.

Den første dagen kom det tre karer med hver sitt høylass og ville over broen.

“Nei,” sa gutten, “dere får ikke fare over før jeg har fått toll.”

“Vi har ikke noe å betale med,” sa de.

“Ja, så kommer dere ikke over; men det får være det samme om det ikke er penger; varer er også god betaling,” sa gutten.

Så ga de ham en høydott hver, så han hadde et lite kjelkelass; så skulle de få lov å fare over broen.

Så kom det en skreppekremmer, som hadde synåler og tråd og annet skreppegods, og ville over.

“Du får ikke fare over før du har betalt toll,” sa gutten.

“Jeg har ikke noe å betale med,” sa kremmeren.

“Du har vel varer?” sa gutten.

Så tok kremmeren fram et par synåler og ga ham; så fikk han fare over broen. Gutten stakk nålene inn i høyet, og så reiste han. Da han vel var kommet hjem, så sa han: “Nå har jeg fått toll og noe til levemåte!”

“Hva fikk du da?” sa kjerringa.

“Å, det kom farende tre karer med hver sitt høylass; de ga meg en høydott hver, så jeg fikk et lite kjelkelass; og så fikk jeg et par synåler av en skreppekremmer,” sa gutten.

“Hvor gjorde du av høyet?” sa kjerringa.

“Jeg tygde på det jeg; men det smakte ikke annet enn gress, så kastet jeg det på elva,” sa gutten.

“Det skulle du bredd utover låvegulvet,” sa kjerringa.

“Det skal jeg gjøre en annen gang det, mor,” sa gutten.

“Hvor gjorde du av synålene da?” sa kjerringa.

“Jeg stakk dem i høyet,” sa gutten.

“Å du er en tull!” sa kjerringa; “du skulle stukket dem ut og inn i lua di.”

“Ja, ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang,” sa gutten.

Neste dagen, da gutten var nedved broen igjen, kom det en mann fra kverna med en mjøl-kløv og ville over.

“Du kommer ikke over før du betaler toll,” sa gutten.

“Jeg har ikke skillinger å betale med,” sa mannen.

“Ja, så kommer du ikke over,” sa gutten; “men varer er god betaling,” sa han. Så fikk han et mjølpund og så slapp han mannen over.

Det varte ikke lenge før det kom farende en smed med en kløv smedarbeid og ville over. Men det var det samme.

“Du får ikke komme over før du betaler toll,” sa gutten. Men han hadde heller ikke penger å betale med, så ga han gutten en navar, og så slapp han over.

Da gutten kom hjem til mor si, så var tollen det første hun spurte etter. “Hva fikk du til toll i dag?” sa hun.

“Å, det kom en mann fra kverna med en mjølkløv, han ga meg et mjølpund, og så kom det en smed med en kløv smedarbeid, han ga meg en navar,” sa gutten.

“Hva gjorde du av navaren da?” sa kjerringa.

“Jeg gjorde som du ba meg jeg, mor,” sa gutten; “jeg stakk den ut og inn i lua mi.”

“Ja men det er galt det,” sa kjerringa; “den skulle du ikke ha stukket ut og inn i lua di, men du skulle stukket den inn i trøyeermet ditt.”

“Ja, ja, ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang,” sa gutten.

“Hva gjorde du av mjølet da?” sa kjerringa.

“Å, jeg gjorde som du ba meg jeg, mor,” sa gutten; “jeg bredde det utover låvegulvet.”

“Jeg har aldri hørt så galt!” sa kjerringa; “du skulle gått hjem etter et spann og hatt det i,” sa hun.

“Ja, ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang,” sa gutten.

Dagen etter var gutten ved broen igjen og skulle ta toll. Så kom det én med en brennevinskløv og ville fare over.

“Du kommer ikke over før du betaler toll,” sa gutten.

“Jeg har ikke skillinger,” sa kløvkaren.

“Ja, så får du ikke komme over; men du har vel varer?” sa gutten. Ja så fikk han en halvpott brennevin, og den slo han i trøyeermet sitt.

En stund etter kom det én med en geitedrift og ville over broen.

“Du kommer ikke over før du betaler toll,” sa gutten. Ja, han var ikke rikere han enn de andre; han hadde ikke penger; men så ga han gutten en liten geitebukk, og så kom han over med driften sin. Men gutten tok bukken og tråkket ned i en ambar han hadde tatt med. Da han kom hjem, spurte kjerringa igjen:

“Hva fikk du i dag?”

“Å, det kom én med en brennevinskløv; han fikk jeg en halvpott brennevin av,” sa gutten.

“Hva gjorde du med det?” sa kjerringa.

“Å, jeg gjorde som du ba meg jeg, mor,” sa gutten; “jeg slo det i trøyeermet mitt.”

“Ja, men det var galt det, sønn min; du skulle gått hjem etter en flaske og slått det på,” sa hun.

“Ja, ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang,” sa gutten.

“Så kom det en mann med en geitedrift, han ga meg en liten geitebukk, og den tråkket jeg ned i ambaren,” sa han.

“Det var galt og galere enn galt det, sønn min,” sa kjerringa; “du skulle ha bundet på den en vidju og leid bukken hjem,” sa mor hans.

“Ja, ti still du mor; det skal jeg gjøre en annen gang,” sa gutten.

Neste dagen la han ned til broen igjen og skulle ta imot toll. Så kom det en mann med en smørkløv, og ville over broen. Men gutten sa, han fikk ikke komme over før han betalte toll.

“Jeg har ikke noe å betale med,” sa mannen.

“Ja, så får du ikke fare over,” sa gutten; “men har du varer, kan jeg ta dem for god betaling,” sa han.

Så ga mannen ham et smørstykke, da fikk han lov til å fare over broen og gutten strøk til vidjuskogen, vred en vidju, satte den på smørstykket, og dro det hjem etter veien; men hvor han gikk, ble det liggende igjen noe av smøret, og da han kom hjem, hadde han ikke mer igjen.

“Hva fikk du i dag?” sa mor hans.

“Det kom en mann med en smørkløv, han ga meg et stykke smør,” sa gutten.

“Hvor har du det da?” spurte kjerringa.

“Jeg gjorde som du ba meg jeg, mor,” sa gutten, “jeg bandt på smøret en vidju og leide det hjem; men det ble borte på veien,” sa han.

“Å du er en tull, og du blir en tull!” sa kjerringa. “Nå har du jo ikke noe for alt det strevet; men hadde du vært som andre folk, kunne du hatt både mat og brennevin, både høy og redskap. Er du ikke god for å stelle deg bedre, vet jeg ikke hva jeg skal ta meg til med deg. Kanskje du kunne bli likere og få noe vett, om du ble gift og fikk et menneske som kunne stelle på deg; jeg mener det er best du tar i veien og ser til å finne deg ei bra jente. Men så må du bære deg snilt åt på veien, og hilse når du treffer folk.”

“Hva skal jeg si da?” spurte gutten.

“Skal du spørre om det?” sa moren. “Guds fred! skal du si, måvite.”

“Ja, jeg skal gjøre som du sier, jeg,” sa gutten, og så la han i veien og skulle gå på friing. Da han var kommet et stykke på veien, møtte han en gråbein med sju unger, og da han kom så langt fram at han var ved siden av den, stanset han og hilste: “Guds fred!” Da han hadde sagt det, gikk han hjem igjen. “Jeg sa som du ba meg, jeg mor,” sa gutten.

“Hva sa du da?” spurte moren.

“Guds fred! sa jeg,” sa gutten.

“Hvem møtte du da?” spurte moren.

“Jeg møtte en skrubb med sju unger,” sa gutten.

“Ja, du er lik deg sjøl du!” sa moren. “Hvorfor skulle du si Guds fred til skrubben? Du skulle ha klappet i hop hendene og sagt: Husj! husj! di skrubbe! skulle du sagt.”

“Ja, ti still du mor, det skal jeg si en annen gang det,” sa gutten og strøk av gårde, og da han var kommet et stykke på veien, møtte han et brudefølge. Så stanset han, da han var kommet midt for bruden og brudgommen, og slo hendene i hop og sa: “Husj! husj! di skrubbe!” Så gikk han hjem til mor si. “Jeg gjorde som du ba meg jeg, mor,” sa gutten; “men stryk fikk jeg for det,” sa han.”

“Hva gjorde du da?” spurte kjerringa.

“Jeg slo i hop hendene og sa: Husj! husj! di skrubbe! jeg,” sa gutten.

“Hvem møtte du da?” sa kjerringa.

“Jeg møtte en brudeferd,” sa gutten.

“Å du er en tull! du blir lik deg!” sa moren. “Hvorfor skulle du si så til brudeferda? Rid lystig, brud og brudgom, skulle du sagt,” sa kjerringa.

“Ja, ti still du mor, det skal jeg si en annen gang,” sa gutten og la i veien igjen. Så møtte han en bjørn som red på en hest. Gutten bidde til han kom ved siden av den. “Rid lystig, brud og brudgom!” sa han, og så gikk han hjem igjen og fortalte han hadde sagt det som mor hans ba ham om.

“Hva sa du da?” spurte mor hans.

“Rid lystig, brud og brudgom! sa jeg,” svarte gutten.

“Hvem møtte du da?” spurte mor hans.

“Jeg møtte en bjørn som rei på en hest,” sa gutten.

“Kors for en tull du er!” sa moren. “Til h-s med deg! skulle du ha sagt,” sa hun.

“Ja ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang,” sa gutten.

Så la han avsted igjen og møtte et likfølge; da han kom midt for liket, hilste han og sa: “Til h-s med deg!” Så la ham hjem til mor si, og fortalte han hadde sagt som hun ba ham.

“Hva sa du da?” spurte kjerringa.

“Til h-s med deg! sa jeg,” svarte gutten.

“Hvem møtte du da?” spurte mor hans.

“Jeg møtte et likfølge,” sa gutten; “men stryk fikk jeg,” sa han.

“Ja, det skulle du hatt mer av,” sa kjerringa; “Gud vær din arme sjel nådig! skulle du sagt,” sa hun.

“Ja, ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang det,” sa gutten, og så strøk han avsted igjen. Da han kom et stykke på veien, fikk han se et par stygge langfanter som flådde en bikkje. Da han kom fram til dem, så hilste han og sa: “Gud være din arme sjel nådig!” og da han hadde sagt det, gikk han hjem igjen og fortalte at han hadde sagt det mor hans ba ham om; men stryk fikk han, så han nesten ikke orket å dra seg hjem.

“Hva sa du da?” spurte kjerringa.

“Gud være din arme sjel nådig! sa jeg,” svarte gutten.

“Hvem møtte du?” spurte mor hans.

“Det var et par langfanter som flådde ei bikkje,” sa gutten.

“Ja du blir lik deg du!” sa kjerringa. “Det er både synd og skam som du farer fram. En skulle aldri hørt slik stygghet. Men nå får du fare i veien en gang til og ikke bry deg om hvem du møter, for du får bort og gifte deg, og se om du kan få en som skjønner bedre på verdens løp og er klokere til åstyre enn du. Men nå får du skikke deg som folk, og går det vel, får du ønske til lykke og rope hurra,” sa hun.

Ja, gutten gjorde alt det mor hans ba ham om. Han la i veien og fridde til en jente, og hun syntes at gutten kunne ikke være så lei enda, og så sa hun ja, hun ville ha ham.

Da gutten kom hjem, ville kjerringa vite hva jenta hans hette. Men det visste han ikke. Så ble kjerringa harm, og sa at han fikk i veien igjen; for nå ville hun vite hva jenta hans hette. Med det samme gutten skulle reise hjem igjen, sanset han så mye at han spurte etter navnet. Jo, hun hette Sølvi, sa hun. Gutten sprang og mullet med seg selv:

“Sølvi, Sølvi tausa mi! Sølvi, Sølvi, tausa mi!”

Men rett som han rente så fort, forat han skulle komme hjem før han hadde glemt det bort, stupte han over en tue, og så glemte han navnet igjen. Da han kom på benene, tok han på å lete omkring tua, men han fant ikke annet enn et grev. Det tok han, og til å grave og lete alt han orket. Som han sto der og grov, kom det en gammel mann.

“Hva er det du graver etter?” sa mannen. “Har du mistet noe her?”

“Å ja, å ja, jeg har mistet navnet til tausa mi,” sa gutten; “men jeg kan ikke finne det att,” sa han.

“Jeg tror hun heter Sølvi,” sa mannen.

Da gutten hørte det, rente han avsted med grevet i hånden og ropte:

“Sølvi, Sølvi
tausa mi!”

Men da han var kommet litt bortpå jordet, kom han i hug at han hadde tatt grevet med seg, og så kastet han det tilbake, like i foten på mannen. Mannen til å skrike og bære seg som det satt en kniv i ham, og så glemte gutten navnet og løp hjem det forteste han kunne, og da han kom hjem, var det første mor hans spurte: “Hva heter jenta di?” Gutten var like klok; han visste det ikke bedre nå enn første gangen.

“Du er samme stortullen du,” sa kjerringa. “Du kommer nok ingen vei med dette heller. Men nå får jeg reise i veien sjøl og hente jenta di her hjem og få giftet deg. Imens får du bære vann på femte veggen, og så får du ta noe av bust og noe av bog, og det grønneste i kålhagen får du ta, og koke alt, og når du har gjort det, får du fjøre deg vel opp, så du er søt gutt til jenta di kommer, og så kan du sette deg på stabben.”

Ja, det mente gutten han nok skulle gjøre; han bar vann og slo inn i stua så det hadde skikk; men han kunne ikke få det til å stå høyere enn på fjerde stokklaget; når det kom høyere, rant det ut. Så måtte han holde opp med det. Men nå hadde de en hund som hette Bust, og en katt som hette Bog; dem tok han og puttet i soddgryta. Det grønneste han fant i kålhagen, var en grønn kjole, som kjerringa hadde eslet sønnekona si; den hakket han fint og hadde på soddet; men grisen som hette Alt, den kokte han for seg selv i bryggepanna. Da gutten vel hadde gjort ifra seg det, fant han seg en krukke med sirup og en fjærdyne; først smurte han seg med sirupen, og siden sprettet han opp dyna og veltet seg i fjærene, og så satte han seg på stabben ute i kjøkkenet, til moren og jenta kom.

Det første kjerringa saknet da hun kom til gårds, var hunden, for den brukte støtt å møte henne på jordet. Det neste hun savnet, var katten, for den møtte hun støtt i svalen, og når det var riktig godt vær og solskinn, så kom den ut på tråkka og møtte henne ved grinda. Den grønne kjolen hun hadde eslet sønnekona si, så hun heller ikke, og grisen, som gryntet og fulgte etter hvor hun gikk, den var ikke der, den heller. Så skulle hun til å spørre om det; men i det samme hun lettet på klinken, sto vannet ut gjennom døren som en foss, så de nær var blitt borte i flommen, både kjerringa og jenta.

De måtte gå omkring til kjøkkendøren, og da de kom inn, satt denne skikkelsen oppfjæret der.

“Hva er det du har gjort?” sa kjerringa.

“Jeg har gjort som du ba meg jeg, mor,” sa gutten; “jeg bar vann på femte veggen; men like fort som jeg bar inn, rant det ut, så jeg fikk det ikke høyere enn på den fjerde.”

“Ja men Bust og Bog da?” sa kjerringa, og ville slå det bort i noe annet, “hvor har du gjort av dem?” sa hun.

“Jeg gjorde som du ba meg om jeg, mor,” sa gutten, “jeg tok og la dem i soddgryta. De både skreik og de låt, og de beit og de klorte, og han Bust var sterk og sparket imot, men han måtte til til sist likevel, og Alt, han koker i bryggepanna i størhuset, for han var det ikke rom til i soddgryta!” sa han.

“Men hva har du gjort av den nye grønne kjolen jeg hadde eslet sønnekona mi?” sa kjerringa, og ville slå bort galskapen hans.

“Å, jeg gjorde som du ba meg jeg, mor,” sa gutten. “Den hang i kålhagen, og den var det grønneste som var der, og så tok jeg den og hakket den smått og hadde på soddgryta.”

Kjerringa bort i peisen og rev gryta av, slo ut alt sammen, og fikk på en ny en. Men da hun fikk se på gutten, ble hun rent fælen.

“Hvordan er det du ser ut da?” sa hun.

“Jeg gjorde som du ba meg jeg, mor,” sa gutten; “først så smurte jeg meg med sirup og gjorde meg søt, og siden så sprettet jeg opp dyna og fjøra meg vel opp,” sa han.

Ja, kjerringa slo det bort så godt hun kunne, fikk ribbet fjærene av gutten, og vasket ham, og fikk klær på ham igjen.

Så skulle de ha bryllup; men først skulle Mattis gå til byen og selge en ku og kjøpe til bryllups for. Kjerringa sa ham hvordan han skulle bære seg at, og både det første og det siste var at han endelig måtte se å få noe for kua. Ja, gutten mente nok at han skulle få noe for den. Da han kom på torvet med kua, og de spurte hva han skulle ha for den, var det ikke annet svar å få av ham enn at han skulle ha “noe” for den. Så kom det en slakter, og han ba gutten ta kua og følge med hjem, så skulle han få “noe” for den. Ja, Mattis tok med kua, og da han kom fram, så spyttet slakteren i neven på ham og sa: “Der har du noe for kua de, men pass vel på det!”

Gutten gikk så varlig som han gikk på egg, og holdt neven igjen; men da han var kommet så langt som på bygdeveien nedenfor jordet, møtte han presten, som kom kjørende.

“Lukk opp grinden for meg, gutten min!” sa presten.

Gutten skyndte seg å lukke opp, men glemte det han hadde i hånden, og grep til med begge hender, så det ble sittende igjen på grinda. Da han kjente det var borte, ble han sint, og sa at “han far” hadde tatt “noe” fra ham. Men da presten spurte om han ikke var riktig, og sa at han ikke hadde tatt noe fra ham, ble gutten så harm at han slo presten i hjel, og grov ham ned i en myr ved veien. Da han var kommet hjem, fortalte han moren det, og hun slaktet en geitebukk og la ned der gutten hadde lagt presten, og presten grov hun ned et annet sted. Da hun hadde gjort det, hengte hun over en gryte med grynvelling, og da den var kokt, fikk hun Mattis til å sette seg i peisen og spikke stikker. Imens gikk hun opp på taket med gryta og helte grynvellinga nedigjennom pipa, så den flømte over gutten.

Dagen etter kom lensmannen. Da han spurte, dulgte ikke Mattis for det han hadde slått presten i hjel, og han sa han gjerne skulle té lensmannen hvor han hadde lagt han far også. Lensmannen spurte hvilken dag det var. “Det var den dagen da det regnet grynvelling over all verden,” sa gutten. Da så han og lensmannen kom der han hadde gravd ned presten, trakk han fram geitebukken og spurte: “Hadde presten deres horn?” Men da øvrigheten hørte det, trodde den at gutten var rent fra vettet, og slapp han så.

Så skulle bryllupet stå, og kjerringa snakket både godt og vel for gutten og sa at når de kom til bords, måtte han bære seg vakkert at; han måtte ikke se for mye på bruden, men kaste et øye på henne nå og da; ertene kunne han ete sjøl, men eggene måtte han skifte med henne, og benene skulle han legge utmed seg på bordet, men han måtte legge dem vel sammen opp på tallerkenen.

Ja, Mattis skulle gjøre det, og gjøre det vel også; han gjorde alt det mor hans ba ham, han, og ikke noe annet. Han strøk i sauehuset og stakk ut øynene på alle sauer og geiter der fantes, og tok dem med seg. Da de kom til bords, satte han seg med ryggen til jenta; men best han satt kastet han et saueøye, så det klinte seg i ansiktet på henne; om en liten stund kastet han ett til, og slik holdt han på. Eggene åt gutten alle i hop, så jenta fikk ikke smake ett; men da ertene kom, skiftet han med henne. Da de så hadde spist en stund, la gutten føttene sine sammen, og opp på tallerkenen med dem.

Om kvelden da de skulle legge seg, var jenta kei og lei, og hun syntes det ikke var noen hjelp i å ha slik en tull til mann. Så sa hun at hun hadde glemt noe, hun ville gå ut litt. Men det måtte hun slett ikke få lov til; gutten ville følge med, for han var redd at hun ikke skulle komme inn igjen.

“Nei, ligg still du!” sa bruden; “her er et langt bustereip; det skal jeg binde på meg, og så skal jeg la døren stå åpen. Synes du da at jeg blir for lenge, kan du bare dra i reipet, så drar du meg inn igjen.”

Ja, det var Mattis nøyd med; men da jenta kom ut på tråkka, møtte hun en geitebukk, løste av seg repet og bandt det på geitebukken.

Da gutten syntes hun ble for lenge ute, tok han til å dra i repet, og så dro han geitebukken opp i sengen til seg. Da han hadde ligget en stund, ropte han:

“Mor, mor, brura mi har horn som en geitebukk!”

“Ei, stygge gutten ligger og våser!” sa mor hans; “det er hårflettene hennes vesla, vet jeg.”

Rett som det var, skrek gutten igjen:

“Mor, mor, brura mi har ragg som ei geit!”

“Ei, du stygge gutten, ligger og galer!” sa kjerringa.

Men det var ingen ro å få, for rett som det var, skrek og gol gutten om at jenta hans var som en geitebukk, både i ett og annet. Da det led på morgensiden, sa kjerringa:

“Klyv opp du, sønn min, og gjør på varmen!”

Gutten kløv opp på en hjell under taket og tente varme på noe halm og flis og annet rask som lå der; men så ble det slik røk at han ikke kunne holde ut inne; han måtte ut og det var i det samme dagen spratt. Kjerringa måtte også ta hyven, og da de kom ut, brente stua, så luen sto høyt opp gjennom taket.

“Til lykke, til lykke! Hurra!” skrek gutten. Det syntes han var glup bryllupsmoro.

Det varte ikke lenge før det spurtes vidt og bredt både i by og bygd, ja over mange bygder og fremmede land, og så kom ordet om det også til en konge langt borte i landene, som hadde tolv sønner. Da de fikk høre om de tolv kongsdøtrene, ba de faren om lov til å reise ut og lete etter dem. Han ville nødig gi dem lov, han var redd han aldri skulle få se dem igjen, men de gjorde knefall for kongen og ba så lenge, så til sist måtte han la dem fare likevel. Han rustet et skip til dem og satte Ridder Rød til styrmann, for han var vel kjent på sjøen.

De seilte omkring i lange tider, og var oppe i alle land de kom til, og lette og spurte etter prinsessene; men de fikk hverken hørt eller spurt dem. Nå var det bare noen dager igjen, så hadde de seilt i syv år; da ble det sterk storm en dag og slikt vær at de trodde de aldri skulle komme til land mer, og alle måtte henge i, så de fikk ikke søvn på øynene så lenge uværet sto på. Men da det led på tredje dagen, la vinden seg, og med ett ble det blikkende stilt. Alle var nå så trette etter slitet og hardværet at de sovnet på øyeblikket; men den yngste kongssønnen hadde ikke ro på seg og kunne slett ikke sove.

Mens han nå gikk fram og tilbake på dekket, kom skipet til en liten øy, og på øya løp en liten hund og gjødde og knistret mot skipet, liksom den ville ut på det. Kongssønnen gikk på dekket og lokket og plystret på hunden; dess mere gjødde og knistret den. Han syntes at det var synd den skulle gå der og sette til, han trodde den kunne være kommet fra et skip som var forlist i stormen, men han syntes ikke han kunne hjelpe den heller; han trodde ikke han var i stand til å sette ut båten alene, og de andre sov så godt at han ikke ville vekke dem bare for en hunds skyld. Men været var blankt og stilt; så tenkte han: du får likevel i land og frelse hunden; så prøvde han å sette ut båten, og det gikk lettere enn han hadde trodd. Han rodde i land og gikk opp til hunden, men hver gang han grep etter den, sprang hunden unna, og slik holdt det ved til han kom inn i et slott, før han visste ordet av det. Der gjorde hunden seg om til en vakker prinsesse, og i benken satt en mann så stor og stygg at kongssønnen ble rent fælen.

“Du har ikke bo å bli redd,” sa mannen – enda reddere ble kongssønnen da han hørte målet hans – “for jeg vet vel hva det er du vil: det er tolv prinser av dere, og dere leter etter de tolv prinsessene som ble borte. Jeg vet nok hvor de er henne, de er hos husbonden min; der sitter de på hver sin gullstol og lysker ham, for han har tolv hoder. Nå har dere seilt i syv år, men dere kommer til å seile i syv år til før dere finner dem. Du kunne gjerne bli her du,” sa han, “og få datter min; men først må du slå ham i hjel, for han er en streng herre mot oss. Men prøv nå om du kan svinge sverdet,” sa trollet.

Kongssønnen tok fatt i et gammelt, rustent sverd som hang på veggen, men han kunne snaut rugge det.

“Så får du ta deg en slurk av denne flasken,” sa trollet.

Da han hadde gjort det, kunne han rugge det, og da han hadde tatt én til, kunne han løfte det, og da han hadde tatt enda én, kunne han svinge sverdet så lett som en bakstefløy.

“Når du nå kommer ombord,” sa trollprinsen, “så må du gjemme sverdet vel i køyen din, så Ridder Rød ikke får se det; han er vel ikke god for åsvinge det, men han vil enda bli hatsk på deg og stå deg etter livet. Når syv år er omme på tre dager nær,” sa han videre, “så går det like ens som nå: det kommer et sterkt vær over dere med storm, og når det er over, blir dere søvnige alle sammen; da må du ta sverdet og ro i land, så kommer du til et slott, og der står alle slags vakter, både ulver og bjørner og løver; men du skal ikke være redd dem, for de faller deg til fote alle sammen. Men når du kommer inn i slottet, så ser du han sitter i et staselig kammers, gild og grom; men tolv hoder har han, og prinsessene sitter på hver sin gullstol og lysker hver sitt hode. Og det arbeidet kan du nok vite de ikke synes om. Så må du skynde deg og hugge av det ene hodet etter det andre; våkner han og får se deg, så sluker han deg levende.”

Kongssønnen gikk ombord med sverdet, og det han hadde fått visst, kom han vel i hug. De andre lå og sov enda, og han gjemte sverdet i køyen sin, så hverken Ridder Rød eller noen av de andre fikk se det. Nå tok det til åblåse igjen, og han vekket dem og sa han syntes det lignet ingen ting at de lå og dro seg lenger, nå da det var slik god vind. Det var ingen som merket at han hadde vært borte.

Da nå de syv årene var omme på tre dager nær, så gikk det som trollet hadde sagt. Det kom hardvær og storm som varte i tre dager, og da det var over, ble de søvnige etter alt slitet og la seg til å sove alle sammen; men den yngste kongssønnen rodde til land, og vaktene falt ham til fote, så han kom fram til slottet. Da han kom inn i kammerset, satt stortrollet og sov, som trollprinsen hadde sagt, og de tolv prinsessene satt hver på sin stol og lysket hver sitt hode. Kongssønnen vinket til prinsessene at de skulle flytte seg av veien; men de pekte på trollet, og vinket til ham at han skulle gå sin vei og ha seg bort; men han holdt ved å gjøre miner til dem at de skulle flytte seg unna, og så skjønte de at han ville frelse dem, og flyttet seg bort så stilt de kunne, den ene etter den andre, og like så fort hugg kongssønnen hodene av trollkongen, så blodet til sist flømmet som en stor bekk.

Da trollet var drept, rodde han ombord igjen og gjemte sverdet; nå hadde han gjort nok, syntes han, og da han ikke rådde med å få liket av veien alene, så var det ikke for mye, mente han, om de hjalp til litt de andre også. Han vekket dem og sa det var skam slik de lå og dro seg, nå hadde han funnet kongsdøtrene og frelst dem fra trollet. De andre lo av ham og sa at han nok hadde sover like godt som de og vel så det, og drømt at han var slik kar; dersom noen skulle frelst prinsessene, var det nok rimeligere at en av dem hadde gjort det. Men den yngste kongssønnen sa hvordan alt var gått til, og så fulgte de med i land da; først fikk de se blodbekken, og så slottet og de tolv hodene og prinsessene; da så de han hadde sagt sant, og nå hjalp de til med å kaste hodene og kroppen på sjøen. Alle var de nå glade; men ingen var gladere enn kongsdøtrene, som slapp å sitte og lyske trollet hele dagen. Av alt det gull og sølv og de kostbare ting som var der, tok de med seg så mye som skipet kunne føre, og så gikk de ombord alle sammen, både prinsene og prinsessene.

Men da de hadde kommet et stykke ut på sjøen, sa kongsdøtrene at i gleden hadde de glemt gullkronene sine; de lå i et skap, og dem ville de gjerne ha med. Da ingen andre ville hente dem, sa den yngste kongssønnen: “Å ja, jeg har nå våget såpass før, så jeg kan vel reise etter gullkronene også, bare dere vil ta ned seilene og vente til jeg kommer igjen.” Ja, det skulle de. Men da han hadde kommet så langt bort at de ikke så mer til ham, sa Ridder Rød, som gjerne ville være den fornemste selv og ha den yngste kongsdatteren, at de kunne ikke nytte å ligge stille og bie på ham, for det kunne de nok vite at han aldri kom igjen; de visste, sa han, at kongen hadde gitt ham – Ridder Rød – makt og myndighet, så han seilte når han ville, og de skulle si at han hadde frelst prinsessene, og var det noen som sa noe annet, skulle han miste livet. Prinsene torde ikke gjøre annet enn det som Ridder Rød ville, og så seilte de.

Imens rodde den yngste kongssønnen i land og gikk opp i slottet; han fant skapet med gullkronene i, trælet og dro på det til han fikk det ned i båten; men da han kom der han skulle se skipet, var det borte. Da han nå slett ikke så det på noen kant, så kunne han nok skjønne hvordan det hadde gått til; å ro etter kunne nå ikke nytte, og så snudde han og rodde til lands igjen. Han var nok redd for å være alene om natten i slottet; men det var ikke annet hus å få, og så skjøt han hjertet opp i livet, låste alle dører og porter i lås, og la seg på et rom der det sto en oppredd seng. Men redd var han, og reddere ble han da han hadde ligget en stund, og det tok til å knake og brake i vegger og tak, som hele slottet skulle revne. Med ett dusket det ned ved siden av sengen som et høylass. Så ble det stille igjen; men han hørte en røst som ba ham ikke være redd, og sa:

“Jeg er Fugl Dam,
og jeg skal hjelpe deg fram.

Med det første du våkner i morgen, må du gå på stabburet etter fire tønner rug til meg, det må jeg ha til livs til dugurds; ellers kan jeg ikke gjøre noe.”

Da han våknet, fikk han se en urimelig stor fugl, som hadde en fjær i nakken så svær som en halvvoksen bjelkegran. Kongssønnen gikk nå på stabburet etter fire tønner rug til Fugl Dam, og da han hadde satt til livs dem, ba han kongssønnen at han skulle henge skapet med gullkronene på den ene siden av halsen på ham, og ta så mye gull og sølv som kunne veie likt imot, og henge på den andre siden, og så fikk han selv sette seg opp på ryggen og holde seg vel fast i nakkefjæren.

Så bar det avsted gjennom luften så det suste, og det varte ikke lenge før de fór forbi skipet. Kongssønnen ville vært ombord etter sverdet, for han var redd noen skulle få se det, og det hadde trollet sagt ingen måtte; men Fugl Dam sa at det fikk være med det nå. “Ridder Rød får vel ikke se det,” sa fuglen; “men kommer du ombord, så står han deg etter livet, for han ville gjerne ha den yngste prinsessen; men henne kan du være trygg for, hun legger et nakent sverd fremfor seg i sengen hver natt.”

Langt om lenge kom de til trollprinsen, og der ble kongssønnen så vel mottatt at det ikke var måte på det. Trollprinsen visste ikke alt det gode han ville gjøre ham fordi han hadde slått i hjel husbonden hans og gjort ham til kongen; han hadde gjerne gikk ham datter sin og det halve land og rike. Men han hadde nå fått slik godhet for den yngste av de tolv kongsdøtrene at han aldri hadde ro på seg, men endelig ville avsted den ene gangen etter den andre. Trollet ba ham være rolig enda en stund, og sa de hadde nesten syv år å seile før de kom hjem. Om prinsessen sa trollet det samme som Fugl Dam: “For henne kan du nok være trygg; hun legger et nakent sverd fremfor seg i sengen. Og hvis du ikke tror meg,” sa trollet, “så kan du gå ombord når de seiler fremom her, og se etter og hente sverdet; det må jeg så ha igjen likevel.”

Da de seilte forbi, hadde det igjen vært uvær, og da kongssønnen kom ombord, sov de alle sammen, og hver prinsesse lå med sin prins; men den yngste lå alene, med et nakent sverd fremfor seg i sengen, og på gulvet fremfor sengen lå Ridder Rød. Kongssønnen tok sverdet og rodde i land igjen, uten at noen av dem merket han hadde vært ombord.

Men enda var ikke kongssønnen rolig, og han ville ofte avsted, og da det endelig led mot slutten av de syv årene, og det bare var som en tre uker igjen, sa trollkongen: “Nå kan du gjøre deg i stand til å reise, siden du ikke vil bli hos oss; du skal få lånt jernbåten min, som går av seg selv bare du sier: Båt, gå fram! I båten er det en jernklubbe, og den jernklubben skal du lette på, når du får se skipet like foran deg, så får de slik bør at de glemmer å se etter deg; når du kommer på siden av skipet, skal du lette på jernklubben igjen, så blir det en slik storm at de nok får annet å gjøre enn kikke etter deg; og når du er forbi dem, skal du lette på klubben tredje gangen; men du må alltid legge den varlig ned igjen, ellers blir det slikt et vær at dere forgår, både du og de. Når du så er kommet til lands, har du ikke nødig å bry deg om båten; skyv den bare ut og vend den, og si: Båt, gå veien hjem, som du gikk den fram!”

Da han reiste, fikk han så mye gull og sølv og så mye annet gildt, og klær og linnet som trollprinsessen hadde sydd til ham i all denne tiden, så han var mye rikere enn noen av brødrene sine. Han hadde ikke før satt seg i båten og sagt: “Båt, gå fram,” så gikk båten, og da han fikk se skipet rett fremfor seg, lettet han på klubben; så fikk de slik bør at de glemte å se etter ham. Da han var på siden av skipet, lettet han på jernklubben igjen, og da ble det slik en storm og slikt vær at hvite skummet sto rundt skipet, og sjøene slo over dekket, så de nok hadde annet å gjøre enn kikke etter ham; og da han kom fremom dem, lettet han på klubben tredje gangen, og så fikk de så rundelig nok å gjøre at de slett ingen tid hadde til å se etter hva det var for en. Han kom i land lenge, lenge før skipet, og da han hadde fått alt sitt ut av båten, skjøv han den ut igjen, vendte den om og sa. “Båt, gå veien hjem, som du gikk den fram!” og så gikk båten.

Selv kledde han seg ut som sjømann, og gikk opp i en ussel stue til en gammel kjerring; henne bilte han inn at han var en stakkars matros, at han hadde vært på et stort skip som hadde forlist, og at han var den eneste som var blitt frelst; og så ba han om hun ville låne ham hus for seg og de tingene han hadde berget.

“Bære meg,” sa konen, “jeg kan nok ikke la noen få hus; du ser hvordan det er her; jeg har ikke noe å ligge på sjøl, og enda mindre noe å la andre ligge på.”

“Ja, det er det samme,” sa sjømannen; når han bare fikk tak over hodet, så fikk det være det samme hvordan han lå; hus kunne hun da ikke nekte ham, når han ville ta til takke slik som hun hadde det.

Om kvelden flyttet han inn sakene sine, og han hadde ikke fått dem inn, før kjerringa, som gjerne ville høre nytt å renne med, tok på å spørre hva han var for en, hvor han var fra, hvor han hadde vært henne, hvor han skulle hen, hva det var han hadde med seg, hva ærend han reiste i, og om han ikke hadde hørt noe til de tolv prinsessene som var blitt borte for mange herrens år siden, og enda mye annet, som det skulle god tid til åtale om, og regne opp. Men han sa han var så skrøpelig og hadde så vondt i hodet av det fæle været som hadde vært, at han ikke visste greie på noen ting. Hun måtte endelig la ham ha ro noen dager, til han hadde kommet seg etter alt det han hadde hatt å stå i, så skulle hun få vite alt hun ville, og mer til. Dagen etter tok kjerringa igjen til å spørre og grave, men sjømannen hadde ennå slik verk i hodet etter været at han ikke visste greie på noe; men rett som det var, så lot han likevel falle et ord om at han nok visste litt om kongsdøtrene. Straks fór kjerringa av gårde med det hun hadde fått vite, til alle de sladrekjerringene som i grenda fans, og nå kom den ene rennende etter den andre og spurte nytt om kongsdøtrene, om han hadde sett dem, om de kom snart, om de var på veien, og mere slikt. Han ga seg enda for at han hadde vondt i hodet etter været, så han ikke kunne greie alt; men så mye sa han, at var de ikke blitt borte i det harde været som hadde vært, så kom de om en fjorten dagers tid, eller kanskje før; men han kunne ikke si om de var i live ennå, for han hadde ikke sett dem, men det kunne gjerne være de hadde gått til bunns siden.

En av kjerringene fór til kongsgården med dette, og sa at det bodde en sjømann i stua hos den og den kjerringa, han hadde sett prinsessene, og de kom nok om en fjorten dagers tid, eller kanskje åtte. Da kongen hørte dette, sendte han bud på sjømannen, at han skulle komme og fortelle ham det selv.

“Jeg ser ikke slik ut,” sa matrosen, “jeg har ikke klær så jeg kan komme fram for ham.” Men kongens ærendssvenn sa at han endelig skulle komme; kongen ville og måtte tale med ham enten han var slik eller slik, for ennå hadde det ingen vært som hadde kunnet gi ham noen melding om prinsessene.

Ja, så måtte han i vei til kongsgården og kom inn til kongen, som spurte om det var sant han hadde sett noe til prinsessene.

“Ja, det har jeg,” sa sjømannen; “men jeg kan ikke vite om de lever ennå, for da jeg så dem, var det slikt vær at vi forliste; men hvis de er til ennå, kommer de nok om en fjorten dagers tid, og kanskje før.”

Da kongen hørte det, ble han nesten ute av seg av glede, og da det led mot den tiden som sjømannen hadde sagt de skulle komme, dro kongen imot dem ned til stranden i full stas, og det var stor glede over hele landet da skipet kom med prinsessene og prinsene og Ridder Rød; men ingen var gladere enn den gamle kongen, som hadde fått igjen døtrene sine.

Alle de elleve eldste prinsessene var glade og lystige; men den yngste, som skulle ha Ridder Rød, hun gråt og var sorgfull støtt. Kongen syntes ille om dette, og spurte hvorfor hun ikke var munter og lystig, hun som de andre prinsessene; hun hadde da ingenting å være sturen for, nå som hun hadde sloppet fra trollet og skulle få en mann som Ridder Rød. Men hun torde ikke si noe, for Ridder Rød hadde sagt at han ville ta livet av den som fortalte hvordan det hadde gått til.

Men en dag da de holdt på å sy på bryllupsstasen, kom det inn én i en stor matroskjole, med et kremmerskap på ryggen, og spurte om prinsessene ikke skulle handle stas av ham til bryllupet; han hadde så mange rare og kostelige ting, både av gull og sølv. Jo, det kunne nok hende det. De så på stasen, og de så på ham, for de syntes de dro kjensel både på ham og mange av tingene han hadde.

“Den som har så mye gildt,” sa den yngste prinsessen, “har visst noe som er enda gildere, og som kunne passe enda bedre for oss.”

Det kunne nok være, sa kremmeren.

Men de andre hysset på henne, og ba henne minnes hva Ridder Rød hadde truet med.

En stund etter satt prinsessene ved vinduet en dag, og så kom kongssønnen igjen med den store matroskjolen på seg og skapet med gullkronene på ryggen. Da han kom inn i storstuen i kongsgården, lukket han opp skapet for prinsessene, og da de kjente igjen hver sin gullkrone, så sa den yngste: “Jeg synes det er rett at den som har frelst oss, får den lønn han har fortjent, og det er ikke Ridder Rød, men han som kom med gullkronene våre – ham har frelst oss.” Da kastet kongssønnen av seg matroskjolen, og sto der mye gildere enn alle de andre; og så lot den gamle kongen Ridder Rød avlive. Nå ble det først riktig glede på kongsgården; hver tok sin, og så ble det bryllup så det hørtes og spurtes over tolv kongeriker.

Endelig var vi der. Det er friskt og grønt på dette neset, et rikt teppe av mose og gress, så bløtt og innbydende som silke og fløyel. Nedved stranden i bukten står det en eldgammel ek; den brer de knudrete grenene og det mektige løvhvelvet ut over det mosedekte taket på et fallferdig naust og over et gammelt opplagt jekteskrog, som halvgjemt titter frem gjennom en skog av hassel og klunger. Skarpt tegner den mørke veldige ekekroner seg av mot det finere og lysere løvverk på hengebjerkene, som sammen med ville epletrær og annen løvskog dekker de bratte lier og innrammer en skinnende grønn flekk med en utløe under en utoverhengende bergvegg. Det går et sakte sus gjennom skogen og hasselkrattet; der inne ringer visst småvetter til aftensang med revebjellene, for de purpurfarvede klokkeradene svinger hit og dit, enda det ikke er et vindpust å kjenne.

Mens et par av folkene bar i land fra båten det vi behøvde, og en av dem ga seg til å gjøre opp varme mellom noen store stener for å koke kaffen, som de lenge hadde stundet efter og snakket om, tente jeg meg en sigar, og trett av den lange stillesittingen i båten strakte jeg meg med velbehag ut i gresset på en gammel dragonkappe. Røken fra bålet steg tungt til værs, og førtes av det svake drag som ennu var i luften, hen over båten med dens eventyrlige ladning av alle de underlige greiene til å fange dypvannsdyr med, og innover den blanke fjord.

I flere dager hadde det vært solgangsvær med vekslende landvind og stille, havvind og klar luft, som bare av og til ble svakt fordunklet av lette sommerskyer eller tettere skybanker som trakk opp med havgulen om eftermiddagen. I dette herlige augustværet viste fjorden seg riktig i sin glans. Bak hverandre sprang fjell og mektige fjellrader frem med sine mektige former, med bøyde, brutte og styrtede linjer, og lå der i samstemte, fine farveoverganger, fra det dypeste blå og blåsort til horisontens luftige himmelfarve, som i solnedgangen gikk over til klart fiolett eller gyllent i et mildt rosenskjær over snefonnene; og så langt vi øynet i dette blånende fjerne, var fjorden i kveldingen som et speil, og gynget i sin blanke flate de mektige fjell, og himmelens og solnedgangens prakt. Elvene og bekkene, som skummet ned fra de høye kammer og topper, suste sterkere i aftenstillheten, og brummet villere om breene og jøklene og de øde høyfjellsvidder de kom fra. – Her så jeg like for øynene mine hvordan de snakker som blinde om farvene, disse superkloke fremmede og innfødte stuesitterne som, uten å kjenne høyfjellets og fjordens natur, vennlig kommer og forteller oss at bare Syden har slik luft, klarhet og farverikdom som den malerne gjengir våre nordiske landskaper med! Vi har så titt og ofte fått høre at det bare er linjene de gjengir sant, ellers gir de landskapene en fantasidrakt; at fjellenes blånende, fiolette luft bare er en konvensjonell tone, som hører skolen eller maleren til, men som ingenting har med norsk natur å bestille. Men la dem med opplatne øyne ferdes i høyfjellet eller vugges på fjordene, til naturen viser seg for dem i sitt høytidsskrud, og de skal få se en herlighet de aldri har ant, og erkjenne at virkeligheten i gripende storhet og prakt står der uoppnådd og uoppnåelig.

Denne klarhet i luften hadde alt fra den tidlige morgen av latt oss se selv de fjerneste ting i skarpe omriss, og den hadde fremkalt alle disse fine blånende overganger, som særlig kommer frem under frisk kuling en sollys dag. Men nu vek den mer og mer for en dis, som gjorde farvene mattere og tyngre og lot fjellene synes enda veldigere, enda mer storslagne og truende. Mørke skybanker, gulaktige, kobberglinsende og sammenvredne i midten, fanget aftensolens stråler og gjød dem atter brutte, glødende og gyllende ut over fjelltinder og snebreer; gjennom en flenge i skyen faller en tindrende stråleflod inn i det grønne løvet oppe i lien, og den står likeså grelt og skrikende mot de mørke skygger og dype farver i landskapet, som glammet av hunder opp gjennom brattene efter en smaleflokk med ranglende bjeller, lyder forstyrrende i aftenstillheten.

Solen sank snart bak fjellkammens snerand og efterlot bare et skjær av sin glans i skyene og sin rødme på breene; og hundeglammet tapte seg oppe i høyden, bare ljomen av det klang ned til oss sammen med det sterkere, dypere sus av alle elver. Men dette elvesus, lummertheten, disen og de opptrekkende skybanker, alt varslet uvær.

Mine folk hadde kokt “den brune nektar” og kastet dyktig på bålet, som om luften ikke var varm nok for dem; nu lå de og dro seg omkring ilden, bare basen sto oppreist og talte med meg om været; han trodde knapt det ville bryte løs før midnatt. Slik som “Bård i Skuggjen” sto der foran ilden, så han enda mer kjempemessig ut enn han var av naturen, og han passet derfor så meget bedre inn i de storslagne omgivelser. Han var en høy, sterkbygget kar, med en litt for sterkt utviklet overkropp, som så oftes hos sjøfolk. Men hans liv og virke på hav og fjord hadde ikke holdt ham rent vekk fra bondens syssel og ferd i fjellet, og hans fot var derfor likeså sterk og sikker som hans hånd og arm; hans legeme var herdet likeså meget ved den trettende jakt efter bjørnen i lien og renen på fjellet, som ved kamp mot storm og sjø. Ansiktet var godt skåret, og hadde kjekke, djerve trekk; de store buskete brynene, som var vokset sammen over en krum, sterkt fremtredende nese, og det rike, på disse kanter uvanlige, røde skjegget, gjorde uttrykket nesten vilt; når det rant i ham, og han heftig ga de andre ordre eller påminning med den mektige ølbasse han imellom lot høre, fikk hele hans adferd noe så forvovet og utfordrende at han i Marokko eller på de greske øer bare hadde trengt andre klær for å gå for en sjørøver. Men Bård var ikke så farlig som han i slike øyeblikk så ut til, for han lot aldri sol gå ned over sin vrede; så snart han hadde snudd seg rundt, spilte munterhet og lune igjen i de klare, mørkeblå øynene; og en bøyelig stemme, ofte med en mild og vennlig klang, støttet hans livlige foredrag, både i samtaler og i de historiene han jevnt og titt fortalte på sitt vakre, klingende sognemål. Han kjente alle, og alle kjente ham; i de åtte dagene vi hadde ferdes sammen, hadde vi ikke vært i land noe sted uten at han var kjent der, og vi hadde neppe møtt en båt eller jekt uten at han kjente en eller flere, undertiden alle i laget; og med alle hadde han vekslet ord fulle av lystighet og skjemt, selv når de ikke dreiet seg om annet enn været. Det var imidlertid ikke alltid for spøkens skyld han ga seg i prat med reisende fra andre steder; det var ett emne han allesteds søkte opplysning om, og det var ølet; å skaffe seg greie på hvor de nylig hadde brygget, eller hvor det var flust av denne drikken lot til å ligge ham svært på hjertet, og hvor leilighet bød seg, ble alltid dunken eller den lille kaggen forsynt med friskt forråd av det maltrike, humlesterke hjemmebryggede “drikke”. Sitt vidstrakte kjennskap til godtfolk fra forskjellige kanter av landet sa han han hadde fått rundt om på fiske, eller i de mange år han tidligere hadde fart som kjentmann, jekteskipper og lignende; da hadde han, som han selv sa, “vært inne i hvert hull mellom Varanger og Arendal”. Det lot også til at han hadde lært lykkens omskiftelser å kjenne; for mens han tidligere hadde eid gård og jekt, måtte han nu nøyes med en liten plass, og lå i skyss og på dagarbeid med leid båt. Men enten endringen i hans kår skrev seg fra uhell, eller fra ølet som han var så glad i, eller fra hans lette ustadige sinn, som lot hver dag ha nok med sin plage, – eller av alt dette til sammen, det fikk jeg ingen opplysing om.

Fra en samtale med de andre folkene om det siste vårsildfiske han hadde vært med på, kom han inn på et av sine yndlingsemner, strilene, og deres særegne, skittenferdige levevis og husholdning, som han skildret i løyerlige, til dels overdrevne trekk, og nu gikk han gjennom motsetningen over til å fortelle om den beundringsverdige kraft og utholdenhet som mange av dette folkeferd la for dagen i hin redselens tid da koleraen brøt ut under sildefisket i 1849. Å gjengi disse fortellingene slik som de ble fortalt, ville være en vanskelig oppgave: vi fulgte dem under den angstfulle hjemreisen, hørte samtalene mellom de syke og døende og deres trofaste kamerater, som slet seg opp til siste stund for å få dem hjem, eller berede dem en roligere og mildere død under båthvelvet enn under den ublide vinterhimmel; og i disse samtalene malte det seg en fortvilelsens høytidelighet og dødsforaktens humor, som sto i den skarpeste motsetning til all den overdrevne latterlige frykt og alle de urimelige påfunn hos hjemfolket på de steder hvor de søkte tilflukt og hjelp.

Fra slike fortellinger om skrekk og død var overgangen til det overnaturlige lett; vi var snart inne i alskens historier om gjengangere eller “dauinger”, og de var så meget morsommere å lytte til, som Bård var en mester i å fortelle, og det kjernefulle sognemålet ga hans skildringer et fynd og et preg som skriftsproget med all sin bøyelighet har vanskelig for å gjengi.

Da han gjorde en stans i fortellingene, kom en annen av laget til orde. Mens han talte, karvet Bård tobakk, stappet den lille metallpipen sin og tente den ved varmen, som nu brente friskt, og sterkere enn det siste dagsskjær kastet sitt lys over eken og naustet og revebjellene. Da kameraten var til ende med sin fortelling, gikk Bård i gang med en ny.

[1] “Ja, detta va øye til spøkri,” sa han; “men dan verste dauingjen eg ha høyrt gjete, da va Gamle-lensmannen på Dalsøyri, og da va ikkje undarleg; for mea han livde, va han ein fæle stygge mann med ei stor bjødnaskinnshua, og han hadde gjort alt da idla so noken kann gjera; han hadde soge sveitten og blode av fatigstakkaren, han hadde flådd armoi og flytta marksteina; men så fekk han òg ein bråe og ufjelge ende, for han stupte daue i vegaveiti før han kunne nebna Jesu nabn. Alder hadde noken høyrt um slike styr med noke lik so da va med hass; ja da va ei makaløyse til spøkri. Då han låg lik og dei vakte og brende yva han, vart ljosi sløkte, og då dei kom innatte med dei, sat da ei stor svart kjette ved hove åt likje, og dan va da ingjen so va kar te flytta. Ikkje fleire enn tvo hjarta og herdige kara torde vera dar; dei låg i ein sengjakarm, men heila natti kjende dei kòrleis fjøledna dysste under dei, nett so dei skulle ha lege på bylgje. Då dei skulde slå atte kista, vart da ei haglbyga so varde so lengje gravøle sto på, og klokkedna kunde dei ‘kje få te ringja, før han Ringar-Daoe i Bergsbøen gjekk upp i tårne og løyste dei; då fór da so mykje trollskap og develskap ner i gjennom at han kunne mest ikkje berga seg. Men han va no av dei so kunde mangt og mykje. Lensmannen va ein store svære kar i livande live, men kista va ‘kje tyngre enn han skulle ha hatt ein hanaskrott, og da va dei so både sa og meinte at dan svarta kjetta hadde reist med han, før han kom i kista. Då han kom under torva, vart vere like so fint og yndeleg, so da hadde vore ufjelgt og meinsleg under gravøle. Men på gròvi voks da upp alslags ris med nåle på, so ingjen hadde sett før. Sia dan ti’i fere han med julaskreii, og der e han med dei høgste. Han fere nærmaste nykkjen, so rie fyre på ein svarte øyk, og difor får ingjen i fylgje seia: “nykk i beitle”.”

“Da va fint fylgje dan karen var kommen i,” sa Ådne Utigarden, han tørket seg om munnen efter ølslurken han hadde tatt, og langet dunken over til Bård; “eg ha høyrt gjete denna skreii i Nordfjord, og dar seie dei at da e’kje andre i henne enn marksteinsflyttara og illgjerningsmenn og kvinnfolk og styggeheit. Men kor helst ho kjemme frå, edle kor ho ha upptakje sitt, da ha eg alder høyrt.”

“Jau da skal eg plent seia deg,” svarte Bård, som hadde greie på alt mulig, eller iallfall alltid hadde et troverdig utsagn på rede hånd. “Inni Luster va da tvo jente so va usams um ein dreng dei likte godt beggja tvo. Men drengjen likte berre dan eina, og ho vart fremmeleg. Då dei skulle til støls dessa jentedna, òg dei rei forbi Kringelvatne på stupe, so ville dan eina skua hi uti. Men da gjekk ikkje likare te, anna dei valt neri vatne, beggja tvo. Når julaskreii kjemme dar, så kjemme jentedna òg riande upp frå vatne. Og Gamle-lensmannen kjemme te attmed ei stor osp på Øygardsbøen, for dar ha han vore med og flytta marksteina. Og kvar gong han kjemme, brenne da i ospi, nett so ho sto i logje; men elden e’kje soleis so vår; da e ikkje ljose eld; men han e myrkraue – myrkare enn glø og vindskye om morgonen. Da va elleve kara so såg da på ein gong. Dei andre so fylgje skreii, kjemme te i kver sin fjerding, summe på hesta, summe på sala, summe på tønne og summe på kjerre. Og dei fere med store dun og dynjing, nett so ei heil øykjadrift skulde ha fore nedgjennom Dalsdalen, – forbi Øygaren og igjennom Skåragaradne i Dalsøyri. Dar helde dei dans. Attmed Maltgroi e dei òg vande til å stogga. Dar trefte han Halvor Bringe dei ein gong på hålken, og rædde vart han, for da va eit fælt fylgje te møta dar, da va både hålt og bratt. Ja han vart so redde at han lovde ein måle kodn til dei fatige, berre han slapp ifrå dei. Og da skulle visst mykje te, når han Halvar Bringe tok soleis i – ha eg høyrt seia. Ho Svarte-Ragnelda møtte dei på ei klopp attmed Morsmyri. Ho laut ut i myri, og ho sette atte både skodna og sokkadne, og mjelkji ho skulde ha til julegrauten, skvatt ut or butten for henne, då ho fekk sjå at da va ein i skreii so rei med hòve under armen.”

Nu ble det en lang prat om juleskreien, og for om mulig å kalle frem andre minner og fortellinger, fortalte jeg noen av sagnene fra Telemark, Setesdal og Valdres om åsgårdsreien. Det lyktes imidlertid ikke. En av dem hadde en dunkel erindring om at skreien fór om i Uddland før jul og var inne i alle kjellerne og smakte på juledrikken; dette gjorde selvsagt at Bård fikk meget til overs for ferden, så han mente på at han ikke skulle være uvillig til å fare med til jul, om han bare hadde strupe til å romme ølet, og hest som kunne holde skritt med skreien. Heller ikke kjente de sagnet fra Nordhordland om at den farer omkring ved juletider med to hunder, og lik den tyske “Frau Holle” eller “Bertha” gir lønn og gode gaver til dem som hjelper den. Det eneste de visste, var at den i gamle dager hadde vært mere på ferde enn nu, fordi folk nu hadde mistet troen, og til prov på det ble nevnt at i Justedalen hadde det vært skikk i gamle dager åha stål på låven, i fjøset og i bekken, for at skreien ikke skulle stjele og trolle i dem, og at man hadde brukt å fri seg fra dens besøk ved å sette tjærekors på dører og fehus; slike kors kunne en se den dag i dag; men nu sa folk som oftest at de var ute av troen. Da det ikke var mere å få tak i om juleskreien, ga Bård seg til å fortelle en gammel historie om Svartesmeden; først måtte vi høre litt om det kjennskaps- og slektskapsforhold oldefedrene hans hadde stått i til smeden, og så kom historien:

“Svartesmeden budde på Bjedla i Sogndal; han va ein store, svære kar, so alder va fælen korkje for ølkrus elde slagsmål, elde trodl elde dauinga. Men han hadde ikkje bo å vera da helde, for sterke va han so ein bjødn, og han hadde eit lita trodla-sverd han kadla Flusi, og da bar han på seg støtt. Så va da ein gong ein tysdagskveldn seinhaustes at Svartesmeden hadde vore til sjøs. Med samma han kom upp på Lundemyri – midt i-mydlo fjorden og Bjedla – fekk han sjå Lundemyrstrodle. Da låg flatt på myri og let månen skina på seg. Da va meste so langt so myri va brei, og auge hadde da so store so bakstehedle. Svartesmeden vart korkje redde edle fælen. Han sprang beint fram og stakk Flusi i hjarta på da. Då trodle skjønte kó slag stål da hadde fått i seg, og da kjende at da ville te å sælast, hadde da hug te få tak i smeden; men so lengje Flusi sat i da, kunne da ‘kje røyra seg. “Stikk og dra,” sa trodle. “Lat stå so står til måndags,” sa Svartesmeden. Han visste be’re, enn å dra sverde ut or såre, og darmed vart trodle liggjande. Då da hadde mist åndi, og live va vel or da, såg smeden at sjau gloande jednporta opna seg i fjedle på hi sia av fjorden, og ut or desse portadne krukte da so mange småtroll at dar kom veltande ein stim, nett so ein laurdagsmorgo på Triangedlen i Bergen, og adle bar dei seg idla og skreik; “no e han bestefar daue, no e han bestafar daue,” og så tok dei han imydlo seg og bar han inn igjennom dan støsste av portadne. Sia va da ingjen so høyrde noke til Lundemyrstrodle.”

De andre folkene i båtlaget hadde ikke noe av det som særmerkte Bård i Skuggjen; det var alminnelige fjordbønder, og på én nær nokså trege og enfoldige. Til tross for Bårds ironiske tone, hadde de antatt at han i ett og alt trodde på de fortellingene han ga til beste, og de nektet ivrig at den siste historien var å lite på; det var bare eventyr og fabel, påsto de. Den ene av dem, Trond på Plassen, var den ivrigste; det var en gammelaktig, bredskuldret mann med kort hals og et kantet hode som satt nedimellom skuldrene på ham, et par øyne som blåsur melk og en lys, nesten hvit hårlugg; han var ilter til sinns og fremfusende i sin tale, og dette sammen med en løyerlig stamming, bevirket at ordene ofte falt ham litt bakvendt av munnen, så han kom i skade for å forsnakke seg alt i ett, og kom med de urimeligste og fabelaktigste påstander. Dette forfeilet nesten aldri sin virkning på kameratenes lattermuskler; men da ble han gjerne enda hissigere og ørsket enda verre.

“Vetige folk so e spikande galne,” utbrøt han hissig, “kann ikkje tru slikt so han Bård fortele, at Flusi køyrde smeden i trodle.” – “De kann høyra eg e sannspådde: ruskevere e’kje langt unna, for han Trond på Plassen teke te å snakka bakvendt,” sa Bård og lo. De andre stemte i, men han fortsatte enda hissigere: “No ha eg gått i badndomen i femti år – ja eg vil seia da, at no e da femti år sia eg va slikt eit badn at eg va so fabelaktige at eg kunne tru dan rispa so Flusi fortele, at Svartesmeden køyrde han Bård inn i Lundemyrstrodle – ja De skjønna sjølve kò eg meina,” rettet han seg, da han på ansiktene til de andre kunne merke han var på gal vei og hadde forfuset seg. “Men da va da eg vilda sagt – eg skal fortelja dikka ei rispa so eg veit e sann, for da eg veit da. Da va ein so heitte Bratten, og han va goe vene med Svartesmeden. Desse tvo va dei likaste te sigla på ski i manga sokne, og dei va so svære te gå på ski, at da va ‘kje noken so fekk so mykje fisk so Bratten; for kver gong han hengde skii i vatne, so beit Bratten på krokjen – so reint overhendige va han. Ein gong gjekk han i fjedle; då kom han til ei liti rund tjødn so låg uti ei fjellmyr. Han hadde alder høyrt at nokon hadde fått fisk dar; men ikkje før hadde han kasta uti, so fikk han ein aure. Ja, han va sikkert meste so store so ei liti kviga, og so feite at han va nett so flesk. Slik ein rugg hadde han alder sett før. Han sputta i guss nabn og sa “tvi deg” i halsen på ‘an, for da gjorde han jamt med dan fyste fiskjen. Han hadde ikkje før bite, før han sette agn på og kasta uti; og soleis ga han på heile kvelden, han agna og beit, og fiskjen dro upp da fortaste han vann – ja De skjønna da sjølve – so han fekk ei stor kipa full med fisk. So ville han heim-atte, men te nærare han kom kipa, te lettare vart stova hass.”

Dette ble altfor ille, og med all hakkingen og stammingen hans tok det seg så løyerlig ut at vi ikke kunne bare oss for å le, og latteren ble ikke mindre da Bård utbrøt: “Meir ruskevér.” Men nu ble Trond på Plassen fornærmet og sa at den som ville, kunne fortelle resten; han sa ikke et mukk mere; at hvalpene flirte og gliste som noen tøser, det kunne så være, men Bård var jo ikke et hår bedre; han knegget verre enn en gast.

“Ver no berre ikkje idle bestefar, so skal eg fortelje resten,” sa Ådne Utigarden, en av de yngste i laget, og godsnakket for ham. “Då Bratten kjende at kipa vart lettare og lettare,” begynte han, og ble ved på den jevne og enkle måten som slike fortellinger gjerne blir fremført på, “tykte han at detta va undarlag, for kipa va ny, og da fans ikkje hòl i hene; men han vart reint forbina då han sette ho ifrå seg, og fekk sjå at da fanst ikkje atte meir enn ein fisk. Han sa ‘kje noke til kjeringji, si; men då da lei um nôn andre dagjen, kunne han ikkje halda seg – han laut på fiskje atte. Og fiskjen beit likaso friskt so dagjen før. Etter kvert han fekk dei or vatne, trædde han dei på ei vidja, for han ville sjå kòleis da gjekk te at han miste dei. Men då han kom på heimvegen, vart auradne vekke, ein etter hin; og han kunne ikkje sjå kor da vart av dei. Han skjønte sakte da at da va haugafolkji so ikkje unnte han fiskjen. Og han skjønte nok da òg at dei va med og tok han frå han. Men harme var han for han ikkje kunne sjå korleis dei tok han. So strauk han til Stedjekyrkja med kipa, og fyllte ho med vigd mold, og strauk so til tjødni i atte i eitt gåande. Då han kom fram, strødde han ein ring med kyrkjemold rundt heila tjødni, og reiste so heimatte. Jonsokkekvelden strauk han til fjells atte. Då ville han sjå kòleis da no va laga. Med samma han kom til tjødni, høyrde han da gret og let so idla. Da va haugafolkji, og då dei fekk sjå han, tok dei av seg hatten, so dei vart synlege, og ropte og skreik: “Idla gjorde du, kristenmann, du stengde tjødni for oss.” “Verre gjorde de – de tok fiskjen frå meg, so eg hadde fiska,” svarte Bratten. “Tjødni e vår, og fisken va vår, sa nær so den fysste; dan sputta du i halsen på og sa kristenmanns ord til. Men vil du etla oss berre eit lite le’ i moldringen, so skal du få fiska alt med du vil.” Bratten gjorde so dei ba han, og skrapte vekk moldi på ein stad, so dei kunne koma igjennom nett so i le’e på ein gard. Men fysste laut haugafolkji lova at dei ikkje skudle forgjera fiskjen, so han vart trå-biten elde utidige, og at dei ikkje skulle gjera han noke annaslag meinspikk. Sia dan ti’ va han goe vene med haugafolkje, og fiska so mykje han ville alde sine daga.”

Det glødet bare så vidt i brandene og asken, skyene var trukket mer og mer sammen fra havkanten, og da vi begynte å gjøre oss ferdige til å dra avsted, skumret det sterkere mellom de høye fjellene enn vanlig på denne tid av aftenen, men sommerkvelden var ennu lys nok til at vi kunne se et par båter med stort mannskap stevne innover fjorden mot neset vi sto på. Snart kjente Bård en del av mannskapet også; det lot til han tok øret likeså meget til hjelp som øyet, og det falt just ikke vanskelig; for de som kom, var svært høymælte, og et umerkelig drag som sto inn fra havet, bar til oss nesten hvert ord som ble talt på båtene. De bar staselige klær og skravlet og bråket, så vi forsto snart at de var på hjemreise fra et bryllup. Det var også kvinner i følget. Bård regnet snart opp en remse med navnene på dem som var på den første, og på dem på den andre båten. Det var han Ola i Hagen og Hans i Hammaren, han Haldor på Haugen og Per i Vallen, han Åsmund på Øyren og Knut i Viken, og mange andre. Men hvordan han Fleske-Hans, Mjøltråver-Ala og matpresten Lesar-Per var kommet i dette følget, som ellers var svært skikkelig, ihvertfall efter sogningsvis, det var noe som hverken Bård eller de andre kunne forklare. Når de var med, var det lett å spå slagsmål og brotne panner innen ferden kom hjem; for det var et ord som var på hver manns tunge, at mjøltråveren og matpresten engang hadde hjulpet Hans med å stjele stabburskost, og det var ikke å vente at de andre, i den oppspilte og øllete tilstand de var i, skulle la være å terge dem for dette. Nu ble det imidlertid sang og klang istedenfor slagsmål. For til melodien av “Stuslé sundags-eftan eingong for me va”, som spillemannen strøk på felen, ga de på den ene båten seg til å synge en vise: det var “Purkevisao”, sa Bård, og den inneholdt nettopp spiren til krangel; de sang den saktens bare for å terge de tre elskere av stabburskosten. I den stille aftenluften lød sangen klart inn til oss:

Tre ao beste bøndo her uti vaor bygd
skulde sta å henta purkao.
Dao dei kom pao vegen, møtte dai no ain,
so dai gjedna vilde møta.
Atle Snaueskadle han var fysste mann,
Einar Tambarskjelvar han bar purkao fram,
Purke-Snakupp me;
sai va adle tre.
Draingen ette kom me hòve.

Trur du slike folk kan ha sitt rette vet?
Hòve da va laonge speke.
Denna stolna purkao drepi va pao Fet,
ho va gjødd i tvo tre veke.
Snakupp kom å la seg ne pao sine kne,
snydde, svor og bante, purkao skulle te.
Purkao ho bortfór,
ho kom pao hass bor,
kjerringi slapp te å eta.

D’e’ kje vandt å vera gilde bønde no,
gao kring garadne å skrota,
naor dai kann bekoma svinaslakte so,
hengja lengjedna i roti.
Da va da so gjorde kjeringi so stolt,
ho fekk utor purkao yv’ eit hallpund smolt.
Kò kan da forslao,
naor dei ska ut å gao?
Da staor inkji’ aotta daga.

Vi hadde støtt fra land, og da visen var til ende, lå vi tett ved de to båtene; mellom mannskapet der ombord og folkene mine ble det nu vekslet en del av disse talemåter som er gjengse og gjeve når bønder møtes, om godt vær, om at det var hugsamt å ses, om hva slags skyss de fór i, hva jeg var for en kar, om traktementet, skålgavene og dansen, og mest om ølet i bryllupet; det var helt utmerket, ble det sagt, og Bård beklaget at han ikke hadde litt av dette gode drikket på dunken sin; – nu var det ikke mer igjen enn en sluttsup av det han hadde fått overlatt av Åbmund i Reina for gode ord og for gammelt kjennskaps skyld. Da kjøkemesteren hørte det, gikk det et stort smil over det blanke ansiktet hans, som tydelig nok vidnet om hvor gjevt bryllupsølet hadde vært; – han nikket hullsalig og rakte Bård et mektig krus med frohatt på, friskt tappet av en “nysprettet hjemferdsdunk”.

Mens kruset gikk rundt og ølet ble prist etter fortjeneste, og hver snakket sitt snakk, begynte Lesar-Per å utbre seg om drikkens og brennevinets fordervelighet og forfengelighet, i en sangrende og sutrende preketone og med hengehodenes vanlige vesen og fakter; men hakkingen og stammingen, det stive blikket og usikre setet, viste at han hadde tatt til seg vel så meget av mosten som noen; til sist vendte han seg like frem til Bård med formaninger og trusler om svovelpølen og helvedes ild; han syntes nok Bård drakk for tett. Men Bård var ikke den mann som ble noen svar skyldig; han målte ham skjeppen full, som man sier, under de andres latter og høylytte bifall.

“Kanskje,” sa han og rakte ølkruset tilbake med takk og ære, “kanskje eg gjorde rettast i ikkje å svara deg, Per; da e eit gammalt ord at da e skam å snakka til presten på preikestolen. Men da va da eg ville seia deg, at um Sankte Peder noken gong skulle setja deg te gjæta porten i dan hellige staden, so skal eg strjuka på segle og lufta på hatten tl deg; men til eg får himmelbrev på da, skal segle stå og hatten sitja. Og so va da da, at brennevine, so du snakka so mykkje um, da ha eg brukt for helsa sin del på fiskje, og so ofta eg kunne få da, når da røynte på. Men elles skal ingjen kunna seia,” la han til med fynd og klem, “at han Bård i Skuggjen e kommen heim frå byreis med tome brennevinskaggje og fudle skolt. Sia eg ha høyrt kò gåve du ha, og kòleis du leggje ut skrifti, kann eg nok skjønna at du trengje gå til skåpe og ta deg ein tår te styrkja deg på – um da so var midt i preikji. Elles kunne da verta for turt og tomt i bringa både på deg og dei so skal lya på. Men da du sa um øle, held eg ikkje med deg i – og da helde dei ikkje med deg i dei rette nykterheitskaradne heller. Du korkje e elde verte so passa du so dei; dei ha sagt eit ord so e verdt meira enn sjau av preikjedna dine; ja, da orde e so eg skulde ha sagt da sjøl. Veit du kò da e? Nei da veit du ikkje! Difor får du sjå be’re etter når du vil stikka nòsi i nykterheiti. Har du ‘kje,” ble han ved, halvt i spøk og halvt foraktelig, idet han tok ølkruset som hadde gått båten rundt og nu ble rakt ham på nytt, og igjen drakk likeså hjertelig til ølets pris som han talte, “ha du ‘kje set dan store plakaten til dessa nykterheitsfolkji? – Han e meste so store so eit færingssegl. Han e greie nok te lesa og skjønna, skal eg tru. Ein trengje korkje vera brevsynte elde bibelsprengde te da; for bokstavadne e meste so lange og greie so siderevi i ein svolten gris. Har du ‘kje set han?”

“De siger så,” ble han ved og ga seg til å lese opp “Plakaten”, først i en dyp, høytidelig tone, langsomt og på skriftsproget, men snart gikk han igjen over til sin egen mere livfulle fremstilling: “Våre forfedre vare store – og sterke – og kjekke, – og de undertvang den halve verden; thi de berusede sig ikke i vin eller brennevin eller i nogen med brennevin tillavet drikk – - Men kò drakk dei, meina du? – Dei drakk øl, står da; heimabryggja sognaøl drakk dei, far min; – da va da so ga dei merg i beini, da seie plakaten, og dei so ha gjort han, desse nykterheitskaradne, da e mine folk. – - Øle e da, – da e da so styrkje. Drikk øl, so skal du kjenna kor sterke du verte i ryggjen og kor kjeike du verte. Då trengje du ‘kje hengja med hòve og rengja augo, når du skal sjå på ein gasta kar. – - -Trur du eg hadde vore kar til å ta ei sildatynna på nakkjen, lika so lett so ‘an Ola slengje ein skarve mjølpose på ryggjen, elde du og ‘an Hans renne avsted med ei fleskelengja, når eg ikkje hadde drukke øl? Øle – da e basen!”

Den rungende latter som overdøvet knurringen fra dem som ble rammet, fortalte at Bård hadde truffet hodet på sømmet; den godtgjorde hans talent som folketaler, og avverget dertil det utbrudd av vrede som en kunne vente seg av de sure miner og hatske øyekast fra de hårdt fornærmede. Kvinnene skyndte seg å gi tanker og stemninger en annen retning; de satte i med en vise, som spillemannen også med én gang tok opp på hardingfelen. Den snodige teksten og den kvikke melodien fikk snart også noen av mennene til å synge med, og under sang og klang skjøt båtene igjen for raske åretak hen over det mørke fjordspeil:

SVARTERABBEN[2]

Svarte rabben skulde sta å køyra ve,
kjerringi skulde truska; rett so han kom me
lasse i le, sunde se gjekk hass buksa.
Mannen å merri valt i ai vait, dar lang no
dai å ropte å skreik, ropte pao Knut
åBrita, å kjeringi me te lika.

Knut å ho Brita, gjenta å draing
haurde da tok te skrika,
spraong dai pao dyri adle so ain,
hunden me dai telika;
summe me staong å summe me staur
krydde kring merri nett likso maur;
adle me merri bala,
slepa å slait å hala.

Hundra å nitti vindespel,
nye so sku’ dai vera,
laga dai te å smurde dai vel,
laut so aot vaiti bera.
Adle vindespel i stykkje dai brast,
dar stod dai adle endao lika fast,
alt te dar kom ai kjempa
å bar pao ai byr med lenkje.

Kjempao ho kasta byri si ne,
so da i marki glumde,
traiv so i merri nett so i ait kjé,
merri ho laog å stunde:
traiv han i merri, gjorde so ait kast,
kasta ho uppao marki me hast;
dar laog ho spent’ å sparka,
rudla seg å grov upp marki.

Svarterabben sku’ gje kjempao brø,
hundra å nitti laiva,
sjau smalafall å sjau vaoge smør
å skinn utao sekstan raina,
tolv tønne rjomme, tolv tønne øl,
tolv tønne skyr å tolv tønne mjøl,
slire me kniv å belte,
fyre da han merri hjelte.

Bård og de andre folkene mine brummet også med i førstningen, men de lot ikke til å kunne teksten, og tidde derfor snart still; i bryllupsbåtene var det større mannskap ved årene også, så vi ble snart til akters, og om litt hørte vi bare melodien klinge over til oss.

I den skumring som nu har bredt seg, stiger fjellene jettehøye opp over våre hoder; enkelte av dem taper seg i skyene og synes ved det å bli enda høyere. Fjorden ligger i et halvmørke, som blir dypere ved de tette skylag og skyggene av de himmelstrebende fjell, som sorte og truende synes å stige nærmere sammen for å trampe ned den forvovne som drister seg til å ferdes innunder dem. Men der oppe i et skar ser vi gjennom en flenge i de lavere liggende skyer, at høyt over de andre hever det seg enda høyere fjell; mørkt blånende svever det over de tunge uværssvangre skylag, og den snekledde toppen er hyllet i matt glans fra natthimmelen, som skinnende hvelver seg over den.

Ut fra de dype kløfter og daler, som lik svarte skygger kaster seg inn mellom fjellradene, faller en gufs, som med ett rifler fjordflaten, som når et menneskepust dugger og mørker det blanke stål. I dette øyeblikk er det ingen annen forstyrrelse i den nattlige fred enn disse naturens åndepust, som vi også synes vi fornemmer i det sterke sus fra elver og bekker, og i den krydrede duft som bæres ut over fjorden fra trær og urter,og kveger og styrker oss efter lummerheten. Men freden er ikke å stole på; disse brå vindkastene er de nærmeste forbud om uværet. Her i fjordene er et tordenvær en stor sjeldenhet; men nu glimter lynet med ett over fjell og breer, og skyenes eventyrlige hærskarer trer frem i den flyktige glans av lynslangene, for i det dype mørke efterpå å stå enda eventyrligere for innbilningen. Lyn følger på lyn, skrall på skrall, som rullende og dundrende blir gjentatt av dvergmålet. Det lyder som om den gamle tordenguden er ute og aker i spissen for åsgårdsreien.

Uværet nærmer seg med utrolig fart, og folkene mine, som nu først lot til å fatte hva slags vær det var, halte ut av alle livsens krefter for ånå det eneste landingssted som fantes på lang lei under de stupbratte fjellveggene.

“Da verte ska-vér,” sa Bård, da båten var halt på land, og det første voldsomme vindstøt hev seg ned; “vinden kjemme so han skulle vore slepte utor ei hit; gu hjelpe dei so e på fjorden i natt!”

Det varte ikke lenge, så styrtet stormen ned fra breene; hvinende og brusende som et fossefall pisket den fjorden så den sto i et rykende skum; det pep og ulte ut fra kløftene, som om alle troll var sloppet løs og ville overby hverandre i hyl og huiing; og gjennom all larmen var det som vi et øyeblikk hørte menneskestemmer, men ville og opprørte, nesten som naturens egne ulyd. Bård trodde han ved lynblinket hadde sett den ene av de to båtene med kjølen i været langt ute, og tett ved mennene i den andre mot hverandre i slagsmål. Jeg så ikke annet enn glimt og mørke, men så meget er sikkert, at vi hørte et hvin eller et skrik, et håpløst jamrende skrik, ute fra fjorden. De andre hvisket om draug og nøkk; men Bård bød dem gjøre båten klar og kaste alt ut av den; for så snart som været ga seg den minste monn, skulle de på fjorden, “og då,” sa han, “då spyrst da um me ha merg i beini og retta hjartelagje.” Så rakte han dem øldungen, og sa: “De skal sjå da kjemme te røyne på; ta dikka difor fysste ein tår attepå av bryggja hass Åbmund i Reina.”

Et blikk ut av vinduet i prestegården bekreftet dessverre bare så altfor godt denne bemerkningen. Himmelen, som tidlig om morgenen hadde spådd oss det skjønneste vær, bestyrket min gamle erfaring at bare aftenklarheten er å bygge på. Den ene skuren sterkere enn den andre slo brusende ned i de store trærne utenfor, og det tegnet ikke til noe opphold den dag, til tross for at lille Trine, som fløy ut og inn, forsikret at det klarnet snart i øst og snart i vest, og at vi kunne reise før middag.

“Altså, beste jomfru, jeg er lutter øre!”

“Tror De jeg vil fortelle Dem noe, herr Asbjørnsen? Jeg er kommet efter at De ikke som en annen lar Dem nøye med å høre hva man forteller Dem, men skriver det ned og trykker det i avisene. Derfor gjelder ikke mitt løfte.”

“Jeg sverger at jeg ikke skal trykke det De nu forteller meg, i noen avis,” svarte jeg.

“Dessuten opplevde jeg ikke noe videre på den turen. Den var smukk; den grep meg, det var det hele. Men nu beklager jeg at jeg noensinne har fortalt Dem om den.”

“Deres stilling er visstnok beklagelig; men da jeg har Deres løfte -”

“Dessuten,” avbrøt hun meg, “kan De tenkte Dem noe flauere enn midt i håpet om en virkelig tur å bli avspist med en mager erindring? Istedenfor den varme virkelighet å få et ufullstendig billede? Det er som om man istedenfor å gå og høre en konsert satte seg til å lese en musikkresensjon. Det ville ikke undre meg om jeg midt i fortellingen så nissen som har spilt oss denne strek, stikke hodet ut av matkurven og le oss ut.”

Jeg sukket over damenes halsstarrighet, mens jeg hemmelig måtte beundre den masse av grunner som står til deres rådighet, grunner som, i det minste så lenge man sitter like overfor dem, er slående nok.

“Slike beretninger,” ble hun ved, i det hun klappet Marat, som ikke mindre slukkøret og mismodig enn vi hadde leiret seg ved våre føtter, “tilhører dessuten bare kakkelovnskroken og vinteren.”

“Herregud, jomfru, i vinter da jeg ba Dem, mente De nettopp at de tilhørte sommeren. Men la oss istedenfor å strides om det forene oss mot de onde makter som driller oss; la oss gi dem en god dag og oppgi turen, så skal De se at været klarner før vi vet av det.”

“Ja, og når det så er klarnet, reise like fullt, mener De?” vedble hun leende. “Det var sannelig verdt å prøve Deres råd. Nu vel! Det er dumt å la seg nøde. Så hør da selv at det ikke var møyen verdt å be meg så meget om denne min reiseskildring.

En dag i den tid da jeg var på seteren i sommer, gikk jeg og Trine med en av seterpikene innover fjellet for å sanke multer. Det var en klar og stille dag; for like før hadde det regnet, og luften var så ren og lett på fjellet. I kløftene og mellom stenene sto det planter med store, hvite, velluktende blomsterdusker. Ryper fløy opp foran føttene på oss og smuttet omkring mellom vidjene og bjerkeriset, engstelige for ungene sine. Da vi kom til multemyrene, var de helt røde og gule av multer, og ved breddene og på tuene sto en mengde blomster med rene, fine farver jeg aldri hadde sett make til: de fylte luften med den lifligste duft. O, det var så søtt å ånde i denne luft, og lille Trine var så glad; hun fløy fra den ene blomsten til den andre og klappet i hendene, og hun ble ikke trett av å plukke og beundre disse blomstene; og Brit fortalte oss om kuene og gjetene sine, og om rensdyrene hun hadde sett, og mange eventyr og underlige hendelser fra fjellet og seteren. Under hennes fortellinger og vennlige snakk ble neverskrukkene våre snart fylt med multer og blomster, og vi ga oss på hjemveien. Vi satte oss ned for å hvile i det friske gresset ved en varde, som sto på en liten høyde. Til venstre litt bak oss lå en gruppe høye, spisse fjell med hvite skinnende sneflekker. Trine sa meget treffende at de liknet sukkertopper i blått karduspapir som det var revet huller i, så at sukkeret skinte igjennom. Brit fortalte oss det var Rondane, og da jeg foreslo at vi skulle gå nærmere bort til dem, sa hun de lå over en mil borte; jeg syntes det ikke kunne være en tusen alen dit bort. Fjernt i vest og nord tårnet der seg fjell over fjell, høyere og høyere, i forunderlige former, med blålige og fiolette kupler, tinder og kammer. Brit visste navnene på dem alle og fortalte oss at de lå i Valdres, i Lom og henimot Sogn. Men foran våre føtter til det vide fjerne bredte der seg ut et landskap av annen art, store brune og grågrønne strekninger, kledd med lyng og mose, øde, ensformige, ikke avbrutt av noen høyde, ikke opplivet av noen gjenstand. Hele landskapet forekom meg å være det mest storartede, det mest opphøyede jeg hadde sett. Men tross all sin storhet gjorde det likevel et trist, nesten nedslående inntrykk på meg. En brunlig, spraglet fugl kom flyvende og satte seg på en tue nær ved oss og fløytet. Men denne lyden, åden var så sørgelig, så melankolsk, som om fuglen ville synge om hva jeg følte i dette øyeblikk.

Brit og Trine hadde snakket sammen hele tiden. Nu begynte jeg å lytte til deres samtale.

“Hva er det de kaller denne varden, Brit?” spurte Trine, som hadde vært her før, “er det ikke Tylevarden?”

“Jo, de kaller den så,” svarte Brit, “det var noen karer som reiste den, fordi de så noe her som var tyle.” Tyle betyr rart, underlig, som De kanskje vet,” brøt hun av.

“Det var Pål Brekke, som var husmann under Sell, og noen andre tjenestekarer. Budeiene var alt reist hjem fra seteren om høsten; så skulle disse karene ta mose til vinterfôr, og mens de kastet mose på bergflaten her, kom det svevende så mange jomfruer at det så ut som et helt brudefølge, og de var så vene at det lyste og skinte av dem. Kjolene glinste i solen som silke og slepte langt efter dem, og på hodet hadde de sølvkroner og sølvstas. Så lenge karene sto og så på dem, sto de også stille eller svevde hit og dit, men da de ga seg til å kaste mose igjen, begynte følget å gjøre det samme. Karene kastet mose efter dem, men det brydde de seg ikke om. Når de gikk bort dit hvor de så dem, var det ikke noen å se; men når de gikk bort der hvor de selv tok mose, så var jomfruene der igjen, og dette varte hele dagen.

Før om sommeren hadde to av disse karene og en til vært oppe for å hugge gjerdefang straks nordenfor Valfjellet. Ved de tider de spiste til middag, falt de to i søvn, og den tredje satt og spiste enda, men da hørte de “så deilig en leik på fele” at de aldri hadde hørt noe så vakkert før, og de snakket med hverandre om dette, de syntes at de var våkne og hørte spillet mange ganger, og en av dem, forsikret Brit, “hulla den leiken” lenge bakefter, så at ingen kunne tvile om det var sant. -

Brit visste meget å fortelle om de underjordiske eller haugfolket og huldren, men hun ville ikke være ved at hun trodde på disse naturmakter -så langt var hun da kommet i opplysningen. Når en av oss sa henne imot, ble hun furten, pukket på hva hun selv hadde opplevd, fortalte det vel også undertiden, men tidde som oftest aldeles stille. Det var langtfra at jeg ville forderve det gode humøret som belivet hennes fortellinger i dag. Derfor blunket jeg til Trine og sa: “Hvem tviler vel på sannheten av det? Nu skal jeg fortelle noe som må virke langt forunderligere. Du husker nok at jeg besøkte min onkel i Hallingdal for to år siden. Der så jeg en gammel mann, han var nesten hundre år, som de fortalte hadde vært tatt inn av huldren. Han var svak for brystet og i det hele ussel og skrøpelig.

Blikket var stirrende og matt, og han syntes ikke å være ved sans eller samling. En sommer mens han var ung, lå han på seteren. En dag det var dårlig vær, skulle han gå i fjellet og gjete for gjetergutten, eller hjuringen som de kaller det der. Om aftenen kom kreaturene hjem på setervollen, men Ole var borte. De gikk manngard efter ham; de lette og søkte overalt; de skjøt og de ringte med kirkeklokkene; men han kom ikke igjen. Han var hos haugfolkene, og de ville ikke slippe ham. Især var det en ung, deilig hulder som hang ved ham. Hun godsnakket for ham, var blid og vennlig mot ham og lærte ham å spille på munnharpe. Så liflig har visst heller aldri noen spilt på dette enkle instrumentet som gamle Ole. Det var særlig med munnen han fikk frem tonene, ikke som alminnelige munnharpespillere med fingrene. Jeg hørte ham en gang. Det minnet meg på engang om fuglekvitter, om helloens klagende fløyt og lurtoner i en sommerkveld, og det gjorde meg så underlig beveget at jeg fikk tårer i øynene. Men Ole syntes at huldren hadde slik en fæl kurumpe, og han ville ikke bli. En gang kom han til å si: “Når i Jesu navn skal jeg da komme hjem til kristne folk igjen?” Da begynte huldren å gråte og sa at siden han hadde nevnt det navnet som hun ikke kunne ta i sin munn, kunne de ikke holde på ham lenger. “Men hold deg til siden av døren når du går, ellers gjør far deg men,” føyde hun til.

I gleden over å bli fri glemte han dette rådet, og da han gikk, ble det skutt ut efter ham et gloende risknippe, som ild og gnister fraste av. Da ble han sundslått i hvert ben. Fra den dag fikk han aldri helsen igjen, og helt riktig var han heller ikke mere. Men hvor han gikk og hvor han sto, var den vakre huldren efter ham. Når han satt alene ved peisen om kveldene, så han henne ofte. “Gyri Ørnehovd, jeg ser deg nok,” ropte han. “Der er hun; ser dere henne ikke?” sa han til barna. De kunne ikke se henne; men de ble livende redde, enda de ingenting så.” -

“Hvorledes var det med deg, Brit?” sa Trine, som hadde forstått vinket jeg ga henne. “Du skal jo både ha hørt og sett huldren.”

“Ja, jeg har så det,” sa Brit; “jeg taler nødig om det, men til deg kan jeg nok fortelle det. Den tid jeg var hjemme hos foreldrene mine, lå far en gang ved kvernen oppe i åsen og malte. Jeg var bare framslenge den gang og hadde ikke gått og lest ennu. Så sa mor jeg skulle gå til ham med mat. Jeg var så vilter som en geit, og når jeg kunne komme på fjellet eller på åsen, om det ikke var lengre enn ut i skogen, så var allting vel. Jeg satte av sted og løp over engene og opp igjennom lien; det var riktig varmt i været, og da jeg kom opp i åsen et stykke, ble jeg så trett. Jeg kastet meg ned på en grønnflekk, hvor der var svalskygge, og hvor jeg så langt bort mellom trærne. Det var utpå eftermiddagen, og solen sto alt lavt nede mot åsen. Med ett ble jeg så søvnig, men jeg ville ikke sove. Rett som det var, hørte jeg en hund som gjødde, kubjeller som klang så klart som om de var av sølv, og langt borte blåste det på lur og lokket, så det ljomet i skog og åser.

Om en stund så kom det utover rabben kløvhester med kjeler, myseflasker, smørbutter og alle slags bukjørrel, og en buskap av grå stuter og store brannete kuer, så fete og vakre at jeg aldri hadde sett maken til dem hverken før eller siden. og på hornene hadde de gullknapper og om halsen sølvbjeller; men foran gikk der en stor frigge, som hadde en lur i hånden og en melkekolle med sølvgjorder på, og hun gikk og snakket med kuene og nevnte dem ved navn. Men slike navn hadde jeg aldri hørt før. Så begynte hun å lokke:

Granehøg og Greve,
og Vindelett og Lave,
og Lurve og Larve
og Spegelglatt,
Rekkje og Snekkje
Lulo
lulolo, lulo, lulo, lulo, lulo, lulo.

Da buskapen var forbi, reiste jeg meg og skulle se hvor det ble av den, men jeg så ikke annet enn buhunden og en jente, som just ble borte bak noen små granbusker. Den jenten hadde blå stakk, og under stakken syntes jeg jeg så en kurumpe. Så forsto jeg grant det var huldren.

Den andre gangen jeg var ute for huldren, var lenge efter. Jeg var alt voksen, men jeg var ikke meget gammel. Jeg var lystig av meg, og der hvor der låt en fele, der var jeg alltid, og derfor kalte de meg Spillevika. Så var det en sommer jeg lå på seteren, at der var dans i Lien. Der var jeg, og jeg kom ikke hjem til seteren før på morgensiden. Så kastet jeg meg ned på sengen og skulle hvile litt, tenkte jeg. Men hvorledes det var eller ikke, så forsov jeg meg, så at kuene kom til å stå inne over tiden. Da jeg våknet, sto solen høyt på himmelen, og ute på vollen sang det så vakkert. Jeg fór opp og ut, og skulle til å melke og slippe kreaturene, men i det samme jeg kom ut av døren, så jeg skimtet av huldren nede i skogkanten, og så kauet hun og sang denne lokkevisen, så det ljomet i åsene:

HULDRE-LOKK[1]

Sommarlauv og Sale, og Branderygg og Svale,
og Lurve og Larve, og Lita blå. Rekkje og
Snekkje Skaute og Raute, Langt-fram,
Skinfakse, Sjulibrand, Lulo Lulolo lulo
lulo lulo lulo lulo lulo.

LOKK[2]

Kari og Mari, statt op nå, tend ti ljos,
gakk i fjos! Kua ha børi svartan kælv,
kælven han heiter Dagros. Kælve ku, grise
su, kilje geit, lembe sø! Kua ho ligg ti
myra. Hei Halvorsen, Halvor Darsen, Dei
Dyringen, Dyring Bramsen, Bram Børresen,
Børing Bundersen, Dunder Dangsen og Somme
Ringsen, og Somme Dromlingen. Så lokker vi
kua på myra, hurra, hurra, hurra uti skog!
Kom late oss leike på Valdris vis! I
Valdris i Valdris, der er så godt ågjæte.
Der tuter dom i bukkehònne A A kua! kua!
åstakkar!

Mer fortalte ikke Brit og her ender også min reiseskildring.”

Mens jomfruen fortalte, hadde været virkelig klarnet, uten at vi hadde merket det. Nu trådte solen frem i all sin varme og prakt, og det ble en jubel og travelhet uten grenser. “Til seters, til seter,” hette det, og den skjønneste tur endte dagen.

Hvis den fagre fortellerske av ovenstående huldreeventyr skulle bli vred over mitt forræderi, når hun leser disse blad, da vil det gjøre meg inderlig ondt, men jeg kan dog ikke angre min brøde.

[1] Er egentlig med toner…

Guttene vokste opp, og store og staute karer ble det, og de var så like at en mest ikke kunne kjenne dem fra hverandre. Så ba den ene om lov til ådra ut i verden og friste lykken. Det fikk han, og faren sa han skulle ta den hunden som først gjødde, og den hesten som først knegget, og det sverdet som først rørte på seg når han kom inn til dem.

Så rustet han seg ut og reiste av gårde. Da han hadde ridd langt og lenger enn langt, kom han til en stor sandstrand; best som han red bortover den, møtte han en vogn som var kledd med svart, og inni satt en sorgkledd prinsesse. Han som kjørte, satte henne av på stranden og reiste sin vei. Dette syntes gutten var underlig, og så gikk han bort til jomfruen og spurte hvorfor hun skulle sitte der. Jo, sa hun, der kom et troll som ikke åt annet enn jomfrukjøtt; det hadde ett opp alle de jomfruer som i landet var, hun var den siste som var igjen, for hun var datter til kongen, og henne hadde kongen lovt bort til den som kunne frelse henne.

Var det ingen råd til å få frelst henne fra trollet, spurte han. Nei, det var det ikke.

“Ja, jeg vil nå våge det likevel, jeg,” sa gutten. Men kongsdatteren tagg og ba at han skulle ha seg av veien, det var nok at trollet gjorde ende på henne, om det ikke også skulle ta livet hans.

Så la det til å suse og bruse i sjøen, og så kom det opp et stort troll.

“Sitter du her hos min brud?” sa trollet.

“Det er ikke mere din enn min,” sa gutten.

“Det skal vi nappes om,” sa trollet.

“Ja nok,” sa gutten. “Hest opp og spenn, hund opp og bit, sverd fram og hogg!” sa han.

Så ble det basketak, og det varte ikke lenge før trollet måtte bite i bakken, og da det var gjort, skar gutten tungen ut av det og gjemte.

Så reiste de, og kongsdatteren var glad, det kan en nok vite. Da de kom bortimot kongsgården, sa hun at han skulle sitte igjen der, til kongen kom etter han med hester og vogn. Men det ville ikke gutten; skulle det så være, så ville han helst bli med med det samme, “for du bare glemmer meg,” sa han.

“Hvordan skulle jeg kunne glemme deg som har frelst meg i den ytterste nød?” sa kongsdatteren, og så tok hun en ring og knyttet i håret hans.

Så måtte han bli igjen, og hun reiste. Men da hun kom på den store broen utenfor kongsgården, møtte hun kullbrenneren til kongen.

“Kommer du levende att?” sa han.

Ja, hun fortalte at det hadde kommet en gutt og frelst henne.

“Nå skal du si til kongen at det er jeg som har frelst deg,” sa kullbrenneren; “eller så skubber jeg deg utfor brua.” Nei, det ville hun ikke, men han truet henne på livet, og så tenkte hun, hun kunne alltid si sant, når hun bare kom hjem.

Hun hadde en liten hund, og den kom imot henne, og da hun kom til kongsgården, sprang den oppetter henne og slikket henne om munnen; så glemte hun rent gutten. Kongen var glad, det kan en nok vite, for det hun var frelst og han hadde fått henne igjen, men han syntes det var ille at kullbrenneren skulle ha henne. Men hvordan det var eller ikke var, så tok de da på å lage til bryllups.

Imens satt gutten og ventet og ventet; men da det ikke kom noen etter ham, så reiste han til en annen kongsgård, som ikke lå langt derifra. Der bodde sønn til kongen, bror til prinsessen som gutten hadde frelst.

Gutten spurte hva det var for gjestebud de holdt der borte i den andre kongsgården. Å, det var søsteren som hadde bryllup med en kullbrenner som hadde frelst henne fra sjøtrollet, sa kongssønnen.

“Hvorfor er ikke du i bryllupet da?” spurte gutten.

“Nei, jeg er ikke riktig sams med far min, jeg,” sa han. “Men det skulle være moro å få noe av den maten og det drikket som de har i bryllupsgården,” sa kongssønnen.

“Det er ikke mer påkosta det,” sa gutten. “Min hest og min hund og mitt sverd, gakk fram og ta sulfatet og ølkannen som står for bruden!” Ja, de gikk imellom vakter og tjenere midt inn i salen og tok fatet og kannen.

Da kongssønnen og gutten hadde smakt på kjøttet og flesket og hadde drukket seg vel utørste, så sa kongssønnen at det skulle være moro å smake på steken og vinen de hadde i bryllupsgården.

“Det er ikke større påkostning det,” sa gutten. “Min hest og min hund og mitt sverd, gakk fram og ta steken og vinen som står på bordenden for kongen!” Ja, de gikk midt imellom alle vaktene og tjenerne og tok steken og vinen og strøk av gårde med. Dette ville kongen ha greie på, men før han fikk spurt, var de borte, både dyrene og sverdet.

Da så kongssønnen og gutten hadde levd vel, ett steken og drukket vinen, så syntes kongssønnen det skulle være moro å smake på bryllupskaken òg.

“Det er ikke mere påkosta enn som så det,” sa gutten. “Min hest og min hund og mitt sverd, gakk fram i kongsgården og ta bryllupskaken som står for dronningen.” Ja, de var ikke sene om det, men denne gangen måtte de både slå og bite og hugge seg fram. Og så ble de oppholdt så lenge at kongen fikk vite hvem som eide dyrene og sverdet. Så sendte han bud på gutten og ba til bryllups. Men han ville ikke, uten kongen kom selv og forlikte seg med sønn sin og hentet dem til bryllupsgården med hester og vogn. Ja, det var ikke annen råd da, og så fór de til bryllups begge to.

Gutten ble satt til bords tett innved bruden, og på den andre siden satt kullbrenneren. Stortrollet hadde han hengt opp over bordet.

“Hva er det for en diger kropp?” sa gutten.

“Det er stortrollet jeg drepte da jeg frelste jomfruen,” sa kullbrenneren.

“Det er underlig at slikt et stort troll ingen tunge har,” sa gutten, han så inn i kjeften på det.

“Nei, slike stortroll har ikke tunge, de,” sa kullbrenneren.

“Det var også noe prat; alt som lever har tunge,” sa gutten.

“Nei da.”

“Nå skal du se,” sa gutten, han tok opp tungen og stakk inn i kjeften på trollet; “sitt fast!” sa han, og så satt den fast.

“Tør du nå si det ikke har tunge?” sa gutten.

Så snudde kongsdatteren seg, og så fikk hun se ringen som hang i håret hans. “Der er han som har frelst meg!” sa hun.

Dette syntes kongen var underlig. “Du sa jo det var kullbrenneren,” sa han. Så fortalte hun hvordan alt var tilgått, at kullbrenneren ville skubbe henne utfor broen, om hun ikke sa det var han som hadde frelst henne. Men da ble kongen harm og lot kullbrenneren putte ned i den siste mila han hadde laget, så lyse luen sto opp over ham. Så ble det riktige bryllupet holdt, og kongen var så glad at han drakk til han danset.

Om kvelden, da brudefolkene var kommet ned i brudekammerset, så gutten et lys som brant, langt borte. Han spurte hva det var. Å, det var en trollkjerring som bodde der, sa kongsdatteren, mor til trollet han hadde drept. Da gutten hørte det, måtte han av gårde, og det på flyende flekken. Hun ba at han ikke skulle fare, men det var ingen råd, han måtte og han skulle.

Da han kom inn i stua til trollkjerringa, ba han om han kunne få lånt hus der om natten, “og hvor skal jeg gjøre av hesten min og hunden min og sverdet mitt?” sa han.

“Ta tre hår av hodet og bind dem!” sa trollkjerringa. Ja, det gjorde han, men så ble de til stein alle i hop, og han med.

Kongsdatteren ventet og ventet i syv lange og syv brede, men alt det hun ventet, så kom ikke brudgommen igjen. Og så ble det sorg på kongsgården igjen.

Da de ikke på langsommelig tid hadde hørt noe fra gutten der han var fra heller, så syntes fiskeren, far hans, at han fikk se hvordan det var med ham. Han gikk ned i kjelleren, der han hadde gravet ned leveren og tungen til fisken. – Der var det fullt med blod. Da han kom opp igjen, sa han til den andre sønnen: “Nå får du i veien, bror din er i livsfare!”

Ja, han tok den andre hesten, den andre hunden og det andre sverdet, og så reiste han. Da han hadde ridd et drygt stykke, kom han også til den store sandstranden, der broren hadde gjort av med stortrollet. Der møtte han en gammel mann, og ham spurte han hva det var for gårder som lå der borte, og hvorfor de var kledd med svart.

Jo, han kunne fortelle alt i hop, om at kongsdatteren var frelst av en gutt, og om bryllupet og kullbrenneren, og om at gutten gikk fra kongsdatteren brudenatten – og siden hadde ingen sett noe til ham. Gutten skjønte det var broren han fortalte om, og så gikk han like opp på kongsgården; der fikk han syn for sagn, for han var så lik den andre at både kongen og kongsdatteren trodde det var rette brudgommen. De ble så urimelig glade at det var ikke måte på det. Men da han kom i brudekammerset om kvelden, spurte han også hva det var for et lys de så.

“Minnes du ikke hva det er for et lys?” sa kongsdatteren. “Det var jo dit du reiste, sist vi var kommet inn her?” “Ja – så!” sa gutten, ja han måtte nok dit igjen, sa han. Og alt hun gråt og ba, så måtte og ville han av gårde, det var ikke å spørre om det.

Da han kom inn i stua til trollkjerringa, ba han også om han kunne få lånt hus, “og hvor skal jeg gjøre av hesten min og hunden min og sverdet mitt?” sa han.

Hun sa til ham som til broren, at han skulle ta tre hår av hodet sitt og binde dem. “Nei, om jeg gjør!” sa gutten. “Skaff først fram bror min, og hesten hans og hunden og sverdet!” sa han. Hun visste ikke noe om dem, sa hun, men så ropte gutten: “Min hest og min hund og mitt sverd fram, spenn og bit og hogg!” og så måtte hun gi seg. Hun tok ned en flaske av veggen og dryppet på fire steiner som lå der, og så ble de levende igjen. Men det første de brukte livet til, det var å slå ihjel trollkjerringa. Så tok de flasken og skvettet over hele steinrøysa som lå utenfor, og dermed ble alle steinene levende, de ble til folk og til fe alle i hop. Så reiste de tilbake til kongsgården; der turte de bryllup så det hørtes og spurtes over sju kongeriker, for da var rette brudgommen kommen.