- Det var i en slik arreststue oppe i Gudbrandsdalen ensteds. På den lave kleberstenspeisen, av den form som en kan se i de fleste stuene der oppe, spraket og gnistret det i en kronglete tyrirot og noen rå bjørkegrener. Utenfor var det et hundevær med storm og snøføyke, så det pep og hvinte i hver veggsprunge; men her inne bredte det seg en lun varme fra de opphetede ovnstenene.

Skinnet fra peisvarmen, som ennu kjempet med den siste lysning av februardagen, kastet et rødaktig skjær over noen menneskelige skikkelser. I halvskyggen borte i kroken på det innerste sengestedet lå en mann og dro seg på en skinnfell, med hodet støttet mot en muskelsvulmende, håret arm; av de skiftende skygger over det svarte ansiktet kunne en se hva som rørte seg bak den lave pannen; stundom kom det et glimt i øynene, så vilt og stikkende ondt at selv den sløve vaktkaren som sto der inne, ble rent uhyggelig til mote når blikket hendelsesvis traff ham. Men ikke et ord røbet hva som rørte seg i hans indre. Hans strie kullsvarte hår, det skarpskårne langaktige ansiktet og det korte svarte skjegget fortalte at han var av de omvankende tatere, eller langfantene som bøndene noen steder i landet kaller dem. Hans uhyggelige oppsyn hadde skaffet ham navnet Svarte-Bertel. Av profesjon var han hesteskjærer, men han fusket også med skiftende hell i å kurere hester.

Den andre lot til å være av en mer sorgløs natur; men den lave pannen og det skarpe ansiktet var taterfolkets, og de dyptliggende øynene hadde det samme ubeskrivelige, fosforlysende blikk, på én gang lurende og stikkende. Han var gjørtler og knappestøper, men hadde en sann lidenskap for å fange fugl og fiske i alle åer og elver; han vedkjente seg derfor likså gjerne navnet Jakob Fuglefenger som Jakob Knappefant; men han kunne bli rasende når buroene kalte ham “Bekkespringeren” – et klengenavn som ofte blir tillagt hele stammen, som syntes å dele interessen og aktelsen for gamle Isak Waltons “guddommelige fiskekunst” med de britiske sportsmenn. Han satt på sengekanten og stirret tankeløs snart bort på kameraten, som lå mørk og taus, og snart ned på de dinglende benene sine, – de var kledd i et par bukser som visst engang for lenge siden hadde vært himmelblå. Men endelig kom det da liv i ham, han ble med ett pratsom og lystig, og tok frem en flaske som han hadde gjemt i sengehalmen. Først bød han vaktkaren en dram, men han skulle ikke ha; så tok han selv en og skjenkte kameraten en ditto, som denne lot til å svelge uten noen klar forestilling om hva det var. Da det var gjort, tok han til å fortelle Lange-Ola, vaktkaren, tyveregler og røverhistorier, så han mest skremte vettet av fyren, som ikke så videre oppvakt ut. Han hadde fått lånt pipen til vaktkaren, og da den var utrøkt, la han i vei med en vise; et av versene lød slik:

Er du da blank som gull,
og er jeg svart som muld,
én frihet vil jeg eie:
å vandre mine veie,
å gå til hvem jeg vil,
det selv meg hører til.

Visen var fra ende til annen et uttrykk for taterfolkets kjærlighet til friluftslivet, og han sang den med velklingende stemme og godt naturlig foredrag. Svarte-Bertel lot især til å bli oppkvikket av de versene som rommet hentydninger til stammens forhold til buroene. Da visen var ute, tok han på med en annen, som var en blanding av tatersprog, eller romani som de selv kaller det, og et litt forsvensket norsk. Den handlet om det samme, klaget over hvor ulykkelig den var som satt innesperret i den fagre sommer, når fuglen sang i lunden og fisken spratt i åen, og priste den frie manns lykke, som selv rådde for sine veier – om han ellers lå i strid med hele verden. Men han var ikke kommet langt, før han med ett brøt av og lyttet. Litt etter hørte de andre også larm og et surr av stemmer. Det var tydeligvis fulle folk, eller i hvert fall noen som lot som de var det; det hørtes som et par av dem talte tatermål, og alt imellom lød en røst som en lett kunne kjenne som lensmannens. Han kalte dem til orden på et halvstudert røversprog, som han hadde lagt seg til under sine mislykkede forsøk på å ta norsk juridisk eksamen. De skulle være rolige og respektere ham og hans hus, som var en helligdom, fordi han var øvrighetsperson og bar kongens mundering. En av fantene mente høyt han fikk gå inn og dra den på, om det skulle ha klem.

En kvinnfolkstemme ba smiskende og underdanig den nådige lensmann at han måtte ikke bli sint fordi “karmannen” tiltalte ham så uærbødig; han var jo full, det så nok lensmannen. Når han var edru, var han så bra en mann som noen til å streve for kjerring og unger, og så snill og myk at en kunne gjerne vinde’n om en finger; i samme åndedrett skjelte hun med utrolig tungerapphet “karmannen” ut for en slagsbror og en fyllefant, som ikke annet gjorde enn trette og slåss og drikke bort Vårherres dag; hun overhøljet ham med en strøm av skjellsord og bebreidelser, for det han torde våge seg til å tiltale den snille, bra lensmannen på en så upassende måte, lensmannen som ville sørge for dem, gi dem husly og mat og alt det som godt var! Mannen, han svarte ikke ett ord til hundre; han visste vel at det bare var på skrømt.

Imens var hengelåsen tatt av og skåtene skutt til side, og inn gjennom døren tumlet hele flokken, tilsnedd og rødøyet, blomstrende av snefokk og nordensno, brennevin og opphisselse av det klammeriet de var grepet i på en bryllupsgård i nærheten.

Et vilt glimt av glede fór over ansiktet til Svarte-Bertel, da han så folk av sin egen stamme, ja av sitt eget følge; men han reiste ikke på seg, og lot seg i det hele tatt ikke merke med noe; men det gjorde Fuglefengeren, han sto med et hopp midt i flokken, som han ville hilse dem velkommen alle sammen. Men et advarende blunk fikk ham også til å ta på seg en likegyldig mine. En av følget fikk i farten hvisket til ham: “Stilla møien raklo! dikkar dero kji’en bængeske muskroen0?”

“Hva er dette for folk, herr lensmann?” spurte han fremmed og med påtatt ydmykhet, “om jeg får lov å driste meg til å spørre?”

“Det er noen stridbare lovovertredere, som jeg så å sige fakket in flaxanti, det er det samme som: mens døm flaksa i vingene, skjønner du, just som de gjorde seg skyldige i benshugg og stenshugg, hårgrep og kleders sønderrivelse efter 6 bogs 7-8,” svarte lensmannen viktig. “Og jeg er ikke langt fra faktum, når jeg antar at det er disse og lignende løsgjengere som her og i andre bygdelag i de senere tider har forøvet atskillige simple og kvalifiserende innbrudd. Det gamle kvinnemennesket er av Truls skoleholder på Rognehaugen angitt som overbevisendes for kvakksalveri og fandenskunster med smeltet bly, og bør for måten, signen osv. efter 6 bogs 1-12 på tukthuset. Anbelangende en av disse karle, da er det min visse formodning at han er den langfant som i sommer i en smie på eksisplassen på Gardermoen, med en gloheit jerntein nesten drepte eller halvstekte en soldat, og det som verre var: med det samme brente opp og skamferte kongens mundering, som den menige hadde på skrotten. – Skulle en vel ha hørt slikt! Men,” brøt han av i sinne, da Fuglefengeren ikke kunne bare seg for å le av den avsky og forferdelse lensmannen la for dagen, over at noen så grovelig kunne forgripe seg på kongens mundering; “men her står jeg og prater for deg, og du graver og spør, og kanskje holder du meg for narr attpå. Det var likere jeg spurte deg, for du er jo knappefant, og så kjenner du vel folkene dine på knapphullene,” la han lunt til. “Kråke søker make, sier et gammelt ord, og jeg syntes døm javla samme kråkemålet som du buldrer når du har fått brennevin.”

Dermed trampet lensmannen avsted, slo døren dundrende i lås og skjøt for slåen. Men idet han gikk, sa Fuglefengeren med meget ydmykhet i stemmen, mens skøyeren tindret i øynene på ham og lurte i hver mine:

“Nådige og vise herr lensmann, De må sannelig ikke være vred på meg bæng le dero[1]. Jeg mente ikke noe vondt med det jeg spurte; men jeg har aldri sett disse godfolk før, og jeg vil gjerne vite hvem jeg skal dele bord og seng med. Gi’dero suta i voldron i bængelske bau attmed bule til sastra bæng[2]!”

Dette hjertelige ønske fikk hele følget til å slå opp en latter, som lensmannen brummet bass til utenfor. Da han vel var vekk, fikk ansiktene et annet uttrykk og kvinnfolkene dro seg borttil varmen. Den ene av dem viklet nu seg selv og en skinnende blank kaffekjele ut av den store ulltørkleet som hadde dekket ansiktet og hele den lange skikkelsen. Det var Gubjør Langskånka, signekjerringen. Det andre kvinnfolket – hun som så ydmyk hadde unnskyldt “karmannens” uforskammethet mot lensmannen – kunne vel være et snes år yngre enn Gubjør; hun nevntes Karen eller Steffens-Karen. Hun var liten av vekst, men lett og smidig, hadde ravnsvart eller rettere svartblått hår og et ekte taterfjes. I den gulbrune huden, som satt stramt over kinnbenene og den skarpe nesen – slik som en ofte kan se det hos iltre og bråsinte folk – var det rift på rift efter basketaket hun nylig hadde hatt med den “snille karmannen”; til gjengjeld hadde hun traktert ham så rundelig med negler og follekniv at trekkene hans mest ikke var til åskjelne for skrammer og sår og størknet blod. Han kaltes Jon Pottefot, og så ikke ut til å være av taterslekt. Like så lite som en annen av følget, som så ytterst slapp og sløv ut, og som på grunn av dette sitt ytre og også av et yndlingsuttrykk han brukte, kunne glede seg ved navnet Likeglad; men fulle var de begge. Den femte i følget hette egentlig Per Svendsen, men kaltes oftest med oppnavnet Per hesteskjærer, Heste-Per eller Svolke-Per. Han hadde et ytterst frastøtende oppsyn, og under de veldige, buskete brynene et enda mer gjennomtrengende basiliskblikk enn noen av de andre taterne. Det var en tettbygd kar, men på ingen måte klumpet av vekst; i hans sikre, lette bevegelser lå det en styrke og en smidighet som gjorde det enda farligere å egge de voldsomme lidenskaper og den brutale villhet som kom frem i rynkene i tyrepannen, i skulmen over øynene og i det dyrisk fremstående underansiktet. Uten å vøre de andre slengte han seg over ende på benken foran den sengen Svarte-Bertel lå i, tok frem en liten snadde, karvet i og ba Steffens-Karen tenne i en stikke for seg. Imens hadde kvinnfolkene satt over kaffen, som nest brennevinet er den drikken taterne ynder mest, og så begynte de å snakke sammen, med stor forsiktighet og med mange ord og vendinger fra tatersproget, som vaktkaren ikke skjønte. De satt og la over å få Svarte-Bertel og Fuglefengeren med å bryte ut av arresten og gjøre et innbrudd på en bondegård i nærheten, og nu gjaldt det å gjøre vaktkaren trygg, så han ikke merket noe når de skulle til å innvie de to andre i planen.

Da dette var i orden, og både karfolk og kvinnfolk hadde dampet på pipene til rommet sto i en skodde, samlet hele flokken seg om varmen, unntagen Jon Pottefot, som var såret, og de to borti kroken.

“Du har vanket vidt du, Gubjør, hører jeg,” sa Fuglefengeren – som straks var gått inn for den nevnte planen – efter en stans i samtalen, som mest hadde dreiet seg om grunnen til at følget var blitt satt fast; “jeg har hørt giti summipaene[3] og ragustaene[4] dine,” la han til i tatersproget, og blunket nesten umerkelig bort mot Svarte-Bertel, for å antyde at det var ham han hadde det fra. “Nå får du fortelle oss noe.”

“Ja, jeg hadde vanket vidt og sanket litt,” svarte Gubjør med et munnhell hun hadde; det passet ellers ikke videre godt til klærne hennes, for hun var kledd omtrent som en velstående bondekone. “Mye har jeg hørt og mye har jeg spurt, og mang en vis gjerning har jeg vært nødt til å gjøre for bøndene, jeg måtte jo skaffe mat til meg og mine den tid jeg var alene, og siden også. Men nå tar jeg på å bli gammel.”

På sin langsomme, høytidelige måte fortalte hun så om noen av sine “vise gjerninger”; snyterier og listige streker. Av hensyn til vaktkaren la hun vinn på å gjøre fortellingen så dunkel og tvetydig at han umulig kunne fått tak i sammenhengen selv om han hadde vært gløggere og hadde fulgt bedre med. Fikk hun det ikke dunkelt nok på annen vis, blandet hun inn ord og talemåter på romani[5].

Glanspunktene i disse fortellingene var historien om hvordan hun med sin såkalte ragusta hadde skaffet tilbake den utro kjæresten til en jomfru i Tvedestrand, – og noen taveske summipaer[6], som hun hadde tjent seg både klær og levemåte og penger med. Det så ikke egentlig ut som hun angret sine “vise gjerninger”; for gleden lyste ut av øynene på henne, når hun la ut om hvordan hun til gagns hadde tatt en buro ved nesen.

“Men hvordan var det med maskan[7]?” spurte Fuglefengeren; “jeg har hørt si du har gjort det godt med den?”

“Det er lenge siden jeg hadde noen nå,” svarte Gubjør. “Det var da han” – hun gjorde et umerkelig nikk mot Svarte-Bertel – “var liten gutt og reiste med meg. Seint en kveld kom vi til en gård. Alle dører var lukt så nær som døra til fehuset, – drabb[8] -” sa hun, og så på de andre, og de skjønte meningen. “Men der hadde jeg da ikke mer å gjøre. Dagen etter var jeg innom samme gården igjen. Jeg gikk inn til bonden og hilste på’n og sa: “God dag.” – “God dag,” sa han igjen; arg var’n som en bandhund. “Min kjære bonde,” sa jeg, “du skal ikke være vond på meg for den ulykken du har hatt.” – “Hosdan kan du veta det at jeg har hatt noen ulykke?” spurte bonden og gjorde store auer. – “Jeg ser det på ditt ansikt og dine øyne,” sa jeg. “Men nå kan du være glad og takke din gud for det jeg er kommet; jeg vet alle ting, og jeg har hjelperåd for alle ting.” – “Ja men jeg skjønner ikke hosdan du kan veta det som har hendt her,” sa bonden igjen.

“Hvordan kunne Moses vite at kong Farao og hans hær skulle drukne i det røde hav?” sa jeg. “Ja, det var i det gamle testamentet det,” sa bonden; “eller er du kanskje en profet, mor?” – “Nei, ikke det, far, men den store Allako har gitt meg et åpent øye i ragusta, så jeg kan se det som har hendt deg.” – “Jaså,” sa han. – “Det er to kuer, som er sturteferdige for deg av finnskudd, en svart og hvit, og en rød og hvit,” sa jeg. – “Hvor lå du i natt?” sa bonden. Da aschar jik goshvardo buro[9]. – Men så sa jeg: “Skal du vite det, så lå jeg i natt pre dumon i voldron minschia uppri[10].”

Her hadde tilhørerne vondt for å holde latteren tilbake.

“Da bonden fikk høre dette,” ble Gubjør ved, “vart ‘n reint undren. “Onde naboer har utsendt en trolldomskatt for å suge marg og blod av kuene dine,” sa jeg, “det ser jeg; men får jeg rå, skal jeg vise ‘n fram, og jeg skal hjelpe deg, så han ikke får makt til å forderve flere.”

“Kan du det, skal jeg forskylde deg rundelig, og mat og klær skal du få attpå,” sa bonden. – “Følg med i fehuset, så skal jeg té deg den som suger blod og bryter bein,” sa jeg til bonden; “men ta med deg hakke og spade.” Det gjorde ‘n, han tok med seg hakke og spade, og kona hans gikk etter ‘n som en hund. – “Jeg har aldri vært her,” sa jeg; “men jeg værer godt, og jeg kjenner skjulte ting; gå til den svarte og hvite kua,” sa jeg. – “Her er det gravd før,” sa bonden. – “Grav igjen!” sa jeg, “det som er skjult, skal vorde åbenbart.” Mannen, han grov, og best han grov, sprang det en katt fram av båsen og bortover golvet, og skreik så fælt. I det samme gnistra det for aua både på bonden og kona hans som ild og luer.”

Her nikket hun betydningsfullt til tilhørerne, og satte opp en hemmelighetsfull mine.

“Mannen ble så redd at han rulla over ende, og kjerringa slo opp en bælj, og rente i ring så hun ikke kunne finne døra. Imens tok jeg katten og klemte den, så blodet skvatt utover gulvet. “Nå skal jeg sende ‘n bort og binde ‘n, så han aldri skal slite seg og komme hit igjen,” sa jeg, og til ålese ei lekse over katten, mens jeg gikk til døra med ‘n: “Vårherre og St. Per gikk veien fram, så møtte den forferdelige trolldomsmaskan. “Hvor skal du hen?” sa Herre Jesus Krist. – “Jeg skal til bondens gård og bryte bein og suge blod.” – “Vend om igjen, jeg stevner deg, jeg binder deg i tre jordfaste steiner:

Ikke skal du bein bryte,
ikke skal du blod suge;
ikke skal du bo på land,
der noen bor;
ikke skal du bo på vann,
der noen ror.
Du skal på havsens bunn
under en jordfast stein.

Men utenfor fjøsdøra sto den svarte,” sa hun med en hentydning til Bertel, “og tok katten og fór til skogs med, så den så de aldri mer.

For det fikk jeg kaffe og tobakk, ullent og linnet, flesk og spekemat, og seks sølvskjeer og mange penger.”

Fuglefengeren, Steffens-Karen og Ola Likeglad satt hele tiden og hørte nøye efter det Gubjør fortalte; en og annen gang hørtes en klukkende latter eller et ønske på tatersproget, om at buroene støtt måtte bli tatt slik ved nesen. Vaktkaren som hadde ligget på ovnsbenken og fordrevet tiden med årøke tobakk og glo halvsøvnig inn i varmen, slo seg til laget han også, da Fuglefengeren la i vei med en historie:

“Nå skal jeg fortelle om et finnskudd,” sa han. “For mange år sia var det en finn som de kalte Trefotfinnen.”

“Det var kji lallaro[11], han var jik romani,” sa Gubjør. “Jeg kjente han.”

“Kan så være; nok er det, denna Trefotfinnen kom inn her nordpå Sellsbygda,” ble Fuglefengeren ved, “der selsnepene vokser, på en gård som heter Rommongard. Der sto kjerringa og kinna smør.

“Gi meg litt smør du,” sa Trefotfinnen.

“Jeg har ikke no smør,” sa kjerringa.

“Har du ikke smør, skal du ikke få smør heller,” sa Trefotfinnen, og dermed så gikk ‘n.

Kjerringa kinna mest hele dagen, men det ville ikke bli smør, og om natta sturta ei ku for henne. Så skjønte hu at finnen hadde sendt ut finnskudd, og så sendte hu etter ‘n en mann for å få gjort det godt igjen. Denne mannen var husmann under garden, han hette Knut Mo og var rapp på foten; men finnen nådde ‘n ikke att før han var tre mil nordafor Trondhjem, og der fikk ‘n forlikt det og gjort det godt igjen med penger og løfte på mer når finnen kom utetter.

“Det er best du er snøgg heimatt,” sa Trefotfinnen, “for det ligger tre kalvehuer under fehuset; dersom ikke de blir tatt bort og brent før ne, kommer det stordaue på feet; så det er best du nøiter deg.”

“Jaggu skal jeg væra snøgg,” sa ‘n Knut Mo, “men jeg kan ikke flyge fortere enn beina vil, jeg heller,” sa ‘n.

“Å, jeg skal hjelpe deg fram,” sa finnen; “for jeg har været og veien i skinnhita.” Og så sa han for ‘n at han skulle fare bortigjennom lufta og komme ned på tre rettersteder, og det var på Halbakken på Dovreskogen, på Nilsbakken på Rusten og på steilen på Sell, tett ovenfor Rommongard ved Lågen.

“Fra steilen kommer du ikke opp att,” sa finnen, “for da har du ikke lange veien; men den du først møter, må du ikke snakke til; du må ikke så mye som se etter ‘n engang.”

Nei, han skulle ikke snakke til noen kristen sjel; han skulle ikke se til sies, om han så møtte kongen av England.

Dermed tok han farvel med finnen og reiste av gårde, og det varte ikke lenge skal jeg tru, før han var over Jemlom[12] og nede i Gudbrandsdalen på Halbakken på Dovreskogen, for han fór som et vær. Rett som det var, kom han ned på Nilsbakken, og før han visste ordet av det, var han nede på steilen. Derfra skulle han til å gå nedover til Rommongard; men da han kom bortpå Vågåveien til ei lita dokk som de kaller Maurstad-dokka tett ved Lårgard, møtte ‘n kjerringa si, og hu blei stående og glane så stort på ‘n fordi han strøk så fort forbi. Så kunne han ikke bare seg lenger, men måtte glo etter henne; men fra den stund satt hue hans Knut Mo på skakke, og han som fortalte meg det, hadde sett ‘n og hørt det av hans eien munn.” -

“Det har vært en ful bondemann,” sa Steffens-Karen; “han har drukket opp pengene hos kremmeren, og så har han stupt over ende i fylla og vrikket nakkebeinet, og sia så har ‘n jugi i hop den historia.”

Denne forklaringen hadde de sin store moro av alle sammen, og Gubjør gjentok at hun hadde kjent Trefotfinnen, og at han ikke var noen lallaro, men hørte til romani; hun visste han hadde vært slem i ragusta.

Vaktkaren, som hadde hørt på den siste fortellingen med stor interesse, gjorde innvendinger mot Steffens-Karens forklaring; slike snøggferder gjennom luften hadde han hørt om før, og han fortalte til bevis historien om jutulen og Johannes Blessom. Efter det oppfordret han taterne til åfortelle flere slike morsomme historier.

“Ja, vi skal nok fortelle, men nå må du fortelle en først,” ropte taterne, den ene høyere enn den andre, og Svolke-Per og Svarte-Bertel ble ved høymælte borte i kroken. “Fortell, enten det er løgn eller sanning, enten det er om troll eller om fanden, det er det samme!”

“Ja, er det det samme, så kan jeg vel komme på en stubb, jeg og, må’a; men dølen renne i meg veit jeg riktig hva jeg skal fortelle! Jo, nå kommer jeg på en,” sa han, da han hadde sittet og grundet en stund.

“Det var en gang en gutt som skulle i tømmerskogen. Men som han gikk, tro han på villgras, og kom reint av veien bort i avhòla, så han ikke kunne finne fram. Han gikk hele dagen da, må’a; men da det lei på kvelden, fikk ‘n se en vogn som kom kjørendes, og den var blå, må’a. Best det var, kom det en til, og den var gloende rau den, må’a, og så kom det så fullt med vogner, og noen var av gull, og noen av sølv, og det var så urimelig mange hester føre, så han aldri hadde sett slik ei ferd. Men rett som det var, vart døm borte i skogen, og gutten han gikk videre han, må’a. Som han gikk slik, kom ‘n til å spenne i et purkeøre, som sto opp av bakken. Det grynta nedi, og klang liksom i en pengekjel; men i det samme kom det lunkendes en med ei skarvemerr for ei kjerre.

“Vi når døm vel att?” sa ‘n.

“Ja, i morgen tar du døm att,” sa gutten. “Men hva dølen var det det låt i?” tenkte ‘n med seg sjøl, og ville til å ta i purkeøret; men da var det borte. Men hadde ‘n ikke snakket, så hadde ‘n fått kloa i en av pengekjelene til Gamle-Erik.

“Kunne du ikke skysse meg hjem, du?” sa ‘n til han som satt på kjerra, “for jeg er kommen så reint abrengslig langt av veien, så jeg trur mest ikke jeg er kar for å finne heimatt på ei natt,” sa ‘n.

Jo da, han skulle få skyss, må’a, og døm kjørte, og døm kjørte temmelig fort au. Langt om lenge kom døm fram til en gjestegivergard, og der var det så gildt at døm kunne få alt døm ville. Det var så mye både av mat og drikke, at det mest ikke var noen ende på det, og ikke skulle det koste noe heller. Dette var nå både godt og væl det, må’a. Men da døm skulle til ålegge seg, spurte kjerringa hva for en seng han ville ligge i, enten i den raue eller i den blå. Ja, det var vakkert alt i hop, og det var store frynser og blommer og ty på skinnfellen, både i den blå og i den raue. Men gutten han ville helst ligge i den blå han, må’a. Det skulle han da få lov til, og han dro av seg klærne og la døm på en stol, og med det samme han skulle velte seg oppi, sa han Jesu navn, må’a. Men da var senga et blått vatn, og stolen var en stein frammed vatnet, og den raue senga var varme og ildmørje, og ne-i var det folk som kraup og kravla så gnistene freste om døm. Ja, gutten han tykte dette var grovelig fælt han, må’a. Men da han fikk se seg riktig ikring, så ‘n månen som sto over fjellkammen så stor og rau og rund, og så var ‘n i fjellet utmed et vatn, der han kjente seg væl att. Men gjestgivergarden og hele det stellet, det var borte det, må’a.”

Mens flokken rundt varmen var fullt opptatt av disse historiene, eller lot til å være det, snakket Svarte-Bertel og Svolke-Per sammen i skyggen borte i kroken. Gubjør og Fuglefengeren skottet nå og da varsomt over dit, og mot slutningen av den siste fortellingen lurte Gubjør seg bort til dem. Svolke-Pers heftige fakter og minespillet i Svarte-Bertels ansikt, som i raskt skifte avspeilte lurende oppmerksomhet, stolthet og forakt, hat og harme, vitnet klart om at de drøftet sine kår og sitt forhold til buroene.

“Hå aschar dero i stillepa for[13]?” spurte Svolke-Per, da han hadde fortalt om noen av sine hendelser siden de såes sist.

“For jik marrapina[14],” var svaret.

“For jik marrapina?” spurte Svolke-Per opp igjen med forbauset mine.

“Ja ja, som jeg sier, for ei ussel grime av en taustomp og et par vidjer, ikke så mye verdt som en halvskilling,” svarte Bertel innett; “jeg tok a på gjerdet ved en bondegård for å binde hesten min; men så kom buroen etter og fakka meg, og satte meg i stillepa, fordi jeg var en romani og ikke noen buro, og lensmannen sier jeg kommer på kjev[15] for den marrapina.”

“På tukthuset for ei vidjegrime!” ropte Svolke-Per med likså meget tilgjort som virkelig harme. “Ja, ja, Kristian Kjeldsen satt jo for en høyvisk, som han tok opp og ville tørke svetten av hesten sin med. Gamle Kristian kammaker, som mest er halvblind, har de også satt dit, fordi han ikke har drabrat hos rascho[16]. Han har aldri sovet under sotbjelken åtte dager i rad, og aldri har han talt annet enn tenner i kammer og vevskjeer; men nå har de satt ‘n inn på et helt år til å rekne opp bokstaver og lære abc som en skolunge. De fordømte buroene! De skriver opp navnet og handteringene våre, og holder manntall på oss som vi var krøttera deres, og setter oss i tukthus og slaveri for ingen ting; når vi setter oss litt opp imot dem. De vil vel forby oss å trå på jorda til slutt, og fare over fjellet, og fiske i bekkene!”

“Kjatko, pral[17]!” sa Svarte-Bertel; hatet og harmen lyste ut av øynene på ham.

“I min ungdom var det annerledes,” ble Svolke-Per ved. “Når vi kom til buroens gård og sa: vi trenger brennevin og tobakk og kaffe, vi har ikke klær og mat, vi skal reise langt, vi må ha niste og reisepenger, – så fikk vi det; han torde ikke annet, han visste vi hadde makta, vi kunne skade feet hans og åkeren, og maktstjele hestene; da var det gode dager for romani. Jeg mins godt at da Lang-Ola var kommet hjem fra Russland, truet ‘n engang en lensmann til å danse springdans med mor mi, hu Steffens-Olea, på hans eget tun. Men nå, nå må vi fare over ville fjellet og borti åsbygdene, og de verste avhòl og baklier som fins, og enda våger de å true oss både med bygdevakten og lensmann og tukthus!”

“Jeg har aldri tatt så mye som for to skilling,” tok Svarte-Bertel til orde. “Jeg har nært meg horta pre[18]; jeg har kurert hester, og jeg har vært klok og ful mot buroene, men jeg har hverken spanæt[19] eller kjårat[20] hos dem, og jeg har ikke slått i hjel noen, og nå skal jeg sitte på huset for den usle grima. Det fordømte buropakket! Jeg skulle være glad om jeg kunne gjøre ende på dem alle i hop, både dem og feet deres og alt det de eier og har.”

Nu hadde Svolke-Per fått ham i rette laget, og han gjorde hva han kunne for å egge ham opp mer og mer; han malte opp om all den urimelige kontroll buroene på det siste hadde satt i verk; hårdt fór de også frem mot gamle og sløve folk når de tvang dem til å lese og lære kristendom; endelig la han ut om alt det følget hans hadde måttet gå igjennom under disse forfølgelsene, især efter de innbruddene lensmannen talte om. Flere ganger hadde de vært nødt til å legge til fjells midt på svarte vinteren, og det de da hadde slått ut, var rent utrolig. De hadde ikke våget å la seg se i bygdelag der de var kjent, for de ville ikke på kjatkipa[21] for noen pris; randebraskroene[22] var fule, og det var lett å forsnakke seg. Det kunne jo kanskje bli opplyst at han “hadde brent soldaten for knippe”, sa han med et hestedoktoruttrykk, og så var det engang en mjøltråver…, den karen var ikke stort verd, men kom det for dagen at det var en av romani som hadde gjort det, så – her gjorde han en betegnende håndbevegelse over strupen. Han hadde ikke lyst hverken til å “la knappen springe” eller til å kjeræs pagen[23], og derfor ville han reise til Sverige, der det skulle være fredeligere enn her til lands. Men gode reisepenger ville han ha, og han ville nødig reise fra følget og fra skyldfolkene sine, derfor ville han ha med Svarte-Bertel og Fuglefengeren. Og ville de så sant, skulle det bli råd både til å komme ut og til reisepenger. Det var visst ingen av dem som var kjent i disse bygdelagene uten Gubjør, som de nå hadde truffet igjen efter at hun hadde vært borte fra dem i mange år. Av henne hadde de fått spurt at Svarte-Bertel og Fuglefengeren satt hos lensmannen; en eller et par av følget hadde tenkt å se innom til dem i arresten for å gjøre avtale, men underveis “kom Pottefoten og kvinnfolket hans i håra på hverandre”, fordi han hadde klappet en bondejente i en bryllupsgård de var inne på. Noen fulle bønder la seg imellom og ville skille dem; de ble rundjult av følget; men det var tett ved gården, og så satte alle bryllupsgjestene på dem, og det ble slikt slagsmål og lurveleven at det aldri hadde tatt noen ende, hadde ikke lensmannen kommet til. Nu de var kommet sammen i arresten, hadde det ingen nød; vaktkaren skulle de drikke full, – de hadde brennevin med seg, og hjalp ikke det, hadde Gubjør gode dråper; som ga trygg søvn. Brekkjern og tenger hadde de – de lå gjemt i sengehalmen. Men de måtte bryte ut av arresten samme natten, kanskje hadde lensmannen kjent dem eller gjettet hvem de var; det innbruddet Svolke-Per talte om, måtte også gjøres i natt; folkene på den gården var borte i bryllup.

“Hvordan vet du at der er penger?” spurte Svarte-Bertel, som var blitt mer og mer interessert mens den andre fortalte.

“Gubjør har vært der,” svarte Svolke-Per med et nikk til henne. “Hu har fått spurt at mannen er en valdris som har flyttet hit. Han er nylig kommet hjem fra Krestjans-marken og Branesmarken, og der har ‘n vært på smørhandel og slaktekrav; hu så han talte mange penger på stabburet.”

“Ja,” sa Gubjør, som var kommet bort til dem mot slutten av samtalen, “jeg kom der sist lørdag og ville kjøpe et spekelår av valdreskjerringa, for dølene holder spekekjøttet sitt som det var grommere enn sølv – og fullt var der av all slags stabbursmat. Det var riktig ei snill kjerring; – så skulle hu vise meg valdresstasen på loftet. Der sto mannen og talte penger i ei raumåla kiste, både gule og grønne og hvite og blå. Han smelte att kista, og det fort au, men jeg så både sølvet og pengene, og fullt var det av penger og allting.

“Jeg er så nødig om en tobakksrull eller to,” sa jeg; “du har vel ikke vondt for dem du, som kommer like av marken,” sa jeg.

“Å reis du til helvete og tigg tobakk av fanden,” sa valdres-slasken.

“Nå nå,” sa jeg, “den er vel å få kjøpt for penger og for gode ord; jeg har ikke tenkt å tigge dem om ‘n,” sa jeg; “men jeg synes jeg ser på dine øyne at det skal hende deg noe ondt.” Da jeg gikk, satte han hunden på meg, men da jeg kom bakom husene, kastet jeg drabb til ‘n, og jeg så ‘n åt. – -”

“Der er reisepengene, vi trenger bare ta dem,” avbrøt Svolke-Per. “Gården ligger litt oppi en dal østpå; derfra er det ikke mange mil over fjellet til Østerdalen; så har vi ikke langt til Sverige, og gir fanden i tukthuset og lensmannen.”

“Ja,” sa den andre med et slag i skinnfellen, “jeg er med, bror! Jeg skal ta både sølv og penger! Har jeg ikke gjort det før, så skal jeg gjøre så mye nå at jeg fortjener både krave og hoseband.”

“Det var rett, bror,” sa Svolke-Per fornøyd, og satte opp et uhyggelig grin, idet han tok og ristet hånden som Svarte-Bertel rakte ham. Så vinket han på Fuglefengeren. Han trengte ikke å gjøre så mange omstendigheter for å få ham med; for da han hørte hva det gjaldt, svarte han med et ordsprog, hentet fra den håndteringen han selv drev med: “den fugl er lett å lokke, som etter vil hoppe,” og var med én gang ferdig både til utbrudd og innbrudd.

Da det led mot slutten av vaktkarens fortelling, hørte de det bråke utenfor, og mente, som rimelig kunne være at det var lensmannen som kom og skulle visitere. De satte seg omkring varmen alle sammen, og fulgte fortellingen med slikt et spetakkel, lo og bar seg, så han måtte tro de aldri hadde tenkt på annet enn å korte tiden og holde moro.

“Det er både varme og moro og tobakk her,” sa lensmannen og hostet og smattet på sin sølvbeslagne merskumspipe. “Ute fyker det så en mest ikke tør lukke opp kjeften, og tobakken brenner som bråtekvas. Men det er da fanden til leven dere holder; en skulle mest tro dere holdt på å sette stua på taket.”

“Lensmannen må riktig være så inderlig god,” svarte Steffens-Karen rapt og med krypende underdanighet, “ikke å bli vill, for det vi står på hue og holder helg, men tia blir så lei og lang når en ikke har noe å ta seg til, – og så tok ‘n Jakob knappemaker og denne snille bondemannen til å fortelle gamle eventyr og historier. Men gubevares, befaler lensmannen det, skal vi gjerne sitte så stø som katter på en peispall.”

“Å sitt dere og le og jug i hop så mye dere vil for meg,” sa lensmannen. “Men styr ikke som dere skulle rive ned veggene. En skulle mest tro dere var til bryllups eller gjestebuds, og ikke at dere satt i arrest – -, men men,” brøt han av og været, “her lukter sterkt. Dere har vel ikke brennevin?”

“Lensmannen må være så nådig ikke å fortryde det,” sa Steffens-Karen igjen, om mulig enda mer hundeydmyk enn før; “men jeg fikk riktig med meg en liten tår til å slå på skrapene til karmannen.”

“Som du sjøl har klort opp, kan jeg tenke,” sa lensmannen. “Ja du er en snill kjerring; først slår du, og siden klapper du! Jeg har hørt om det! Men,” vendte han seg vil vaktkaren, “har du ikke sett om de har slått brennevinet i seg?”

“Å døm tok seg vel en dram, må’a,” svarte vaktkaren.

“Du tok deg vel en du og da, må’a,” gjepte lensmannen sint.

“Nei, lel, lensmann, jeg drikker ikke brennevin: jeg er i nykterheta nå, for jeg har forskrevet meg, jeg må’a,” svarte han på sin daue måte.

“Nei, nei, det er jo sant, du er medlem av nykterhetsforeningen, min kjære Ola,” sa lensmannen formildet.

“Men det er ulovlig å drikke brennevin i arresten,” sa han morsk til taterne; “hit med butelen! – Å, den tåren slår ingen mann av krakken,” sa han, da han hadde ristet flasken mot peislyset. “Har dere ikke mer?”

Nei, det hadde de ikke, det lovte de på alle i hop, og vaktkaren hadde ikke sett flere flasker han heller; lensmannen snuste omkring, men kunne ingenting finne, dertil var brennevinet altfor vel forvart hos Gubjør. Heller ikke fant han redskapene som lå gjemt i halmen. Men han holdt likevel en skarp, med atskillige lovsteder siret tale mot svir og støy i arresten.

Taterne svarte ydmykt at de kunne vel ikke svire, for de eide ikke brennevin, det hadde lensmannen selv sett; og stille og rolige skulle de være, det lovte de.

“Men gode lensmann, jeg tør vel ikke være så dristig å spørre om De ikke skulle ha en gammel kortleik å selge eller låne oss; det var nok det samme om den var aldri så brukt,” sa Steffens-Karen. “Det faller nå ikke så mye styr med det, og så var det ei moro å ha til ombytte.”

“Å, det lot ikke til at tiden falt så lang da jeg kom inn her,” sa lensmannen. “Det er nå ikke bare for moro skyld dere er her heller. Men kan dere ikke holde ut, får dere se til å juge i hop noen regler igjen. Jeg har ingen kortleik å låne bort.”

“Du kan da veta det, han slitet kortleiken sjøl til det ikke er filla igjen av den,” hvisket Ola Likeglad, idet lensmannen gikk ut gjennom døren.

“Den karen må nok holdes nær inn til varmen, om fettet skal dryppe av ‘n,” sa Svolke-Per.

“Ja, vi lyt vel til å fortelle igjen da, sia lensmannen sier det, må’a,” sa vaktkaren. “Jeg tykte du sa du ville fortelle om en prest på Lesja,” vendte han seg til Ola Likeglad.

“Ja,” svarte Ola, “det er ikke noe eventyr heller, men det hendte på lag for hundre år sia. Det var en prest på Lesja, men hva han hette, det veit fanden og ikke jeg. Hva var det, Gubjør?”

“Jeg mins ikke,” svarte Gubjør.

“Ja, jeg er like glad hva han hette,” tok Ola Likeglad til orde igjen. “Men han kjørte sørover til tings, og det skulle være på Bottum. Straks presten kom ut på isen, for Lesjavatnet låg – det var om vinteren dette -så møtte ‘n en mann, som gikk for seg sjøl med en liten kagge under armen. Mannen han tok til lua, og presten nikket igjen og hilste.

“Goddag, min mann,” sa presten og stanset hesten litt. “Vil du ikke stå på meiene med meg og legge koppen din i sleden, det er slik kald sno i dag.”

“Takk far,” sa mannen; han var like glad han, men han slengte seg da bakpå.

“Hvor er du ifra, og hva heter du?” spurte presten.

“Jeg er fra Lordalen og heter Torberg Flyvang,” sa mannen.

“Hvor skal du hen, og hva er det for ærend du går i?” spurte presten.

“Jeg skal til Bottumsberg-mannen og betale skatten, men den blir ikke stor i år,” sa mannen.

“Er du den eneste skattyteren i Lordalen?” spurte presten.

“Ei da! det fins flere skattytere i Lordalen enn på hele Lesja,” sa mannen; “men jeg skal møte fram og gjøre regnskap og riktighet for hele skattelaget.”

“Men hvorfor blir skatten så liten, når det er så mange skattytere?” sa presten, for prestene har nå støtt så mye å spørre om de, måvite.

“Vi har hatt misvekst,” svarte mannen; “for det kom frost og vindvæsking på avlinga, og skatten lignes først når den er berga,” sa han.

Dette syntes presten var rar snakk, og han var ikke god for å bli klok på om det var en underjordisk eller en annen stortingsmann. Men han var like glad, han ville prøve det, og da de skulle skilles utafor Bottum, tok ‘n pennekniven sin og kastet over kroppen. Men da ble mannen harm og sa til presten:

“Jeg var en jåling og en godfjotting som sa deg slikt, Søren Svartserk. Nå har du skilt meg ved hele skatten, og kanskje jeg mister æra attpå. Men jeg er like glad; du skal betale skatten til siste skilling, og det med renter og rentersrenter du, ringstuten du er.”

Presten han grein bare på nesa av dette snakket, og reiste sin vei; men hossen det var eller ikke var, så vart det mer og mer fant med presten. Penger ville ikke stane hos ‘n. Hver evige skilling gikk sin vei, enda han la dem i jernskrin med dirkefri låser, og satte dem under senga, og bar nøkkelen om halsen på seg. Den ti’ hadde presten i Grytten ufred med bøndene. Så byttet Lesjapresten seg dit, men det vart ikke bedre for det. Dradokka fant veien både til pengeskrinet og til Romsdalen. Men det ellevte året var det slutt; da hadde dradokka hans Torberg Flyvang dradd inn skatten både med renter og renters renter.”

“Å, det var en skarveprest,” sa Svolke-Per. “Nei, nå skal jeg fortelle om en prest; han snøt fanden for den siste firskillingen han eide. Det var annet til kar. – Det var en fut nord i dalen, han var så grovt ugudelig at han vørte ikke hva han gjorde; men en urolig død fikk ‘n. Når det ikke var folk i likstua, låg ‘n stille, men kom det inn noen, sto den døde mannen opp og tok dem i handa og takka for sist. Da han skulle i jorda, satte de ‘n i likkjelleren under kjerkegulvet. Nå var han rolig ei stund, men rett som det var, tok ‘n til å spøke hver evige natt.

En dag kom det en skomaker til en av gårdene ved kjerka; han trodde ikke på spøkeriet, men våga på han skulle sitte på kjerkegolvet utmed likkista ei hel natt og sy et par sko. De holdt imot på det. Kista tok de opp av kjelleren, og skomakeren satte seg på golvet; men først krita ‘n en rund ring ikring seg. Da det lei utpå natta, kom sjølve fanden flyendes og reiv lokket av kista, slo hue av futen og til å flå ‘n. Dette drev ‘n på med så hardt at han sansa ikke skomakeren, som satt og dro huda inn i ringen, ettersom fanden fikk den av futen, og da det siste holdet slapp, dro han til seg hele huda. Da fanden skulle ta den, kunne han ikke for ringen. Han vart så arg og vill som han ville verpe både mord og brann, og han skreik og bante at han ville ha att futeskinnet.

“Du får det ikke,” sa skomakeren.

“Men hva fanden vil du med skarvehuda,” spurte fanden.

“Jeg vil barke a og gjøre sko ta a,” sa skomakeren.

“Dem kan du ikke nytte,” sa fanden.

“Jo, jeg skal ha dem til å gå att i,” sa skomakeren. “For det er dem som banner på at futen går att; men når jeg får gjort sko ta skinnet hans, tenker jeg nok han skal la være å gå att; er det noen som går att da, så er det meg, som har futeskinnet på beina.”

Men fanden måtte ha huda, og han skulle betale a både dyrt og væl.

“Hva vil du gi da?” sa skomakeren.

“Jeg vil gi deg skarvehuda full med skillinger,” sa fanden.

“Det er et ord,” sa skomakeren; “du skal få a igjen når du har fylt a med penger; men jeg vil henge a der jeg vil.”

Ja, det skulle han få lov til. Men skomakeren var redd for å ha mer med fanden å gjøre, og så solgte ‘n huda til presten, og til han sa ‘n det de var forlikt om. Presten ga mange hundre daler for futehuda, og så skulle skomakeren få a att når presten hadde brukt a. Så slo presten hòl på låvetaket sitt, snurpa huda til en sekk, som det ikke var botn i, og hengte sekken under hòlet. Fanden han fór att og fram mellom helvete og prestelåven, og bar og dro sekker og kister fulle med penger hver evige dag, så han mest sleit helsa av seg. Til slutt hadde ‘n ikke skillingen igjen, og så sa han til presten at nå var ‘n raka fant.

“Du får se etter i tøflene dine, så finner du nok fler,” sa presten; “det jeg har fått, er ikke stort, og jeg har hørt du kan mynte så mange du vil.”

Fanden sto og tenkte seg om en stund.

“Hå, hå, nå kommer jeg i hug jeg har en firskilling stående i ei veggsprunge,” sa fanden og reiste etter den. Men det skulle ikke monne stort, skal jeg tru; sekken var like tom.

“Nå ser jeg det er sant, det de sier for et gammelt ord, at prestesekken blir aldri full,” sa fanden, og så reiste ‘n dit han var ifra. Men presten levde vel for pengene, og skarvehuda ga ‘n til skomakeren. Han barka huda og gjorde sko ta a, og har ‘n ikke slitt ut dem, så går ‘n med dem ennå.” -

Med den slags historier drev de på hele kvelden og til langt på natt, så en skulle ikke trodd de tenkte på annet enn å korte tiden og gjøre seg det hyggelig innendørs, så lenge uværet sto på. Ved en stans i fortellingen sa Gubjør hun var “låk i magen” og måtte ha noe bittert; hun hadde noe som var godt til helsebot – hun hadde kjøpt det av apotekeren på Lillehammer. Det lot til at ondet var smittsomt, for mens hun rotet om i en tine efter helsedrikken, sa Ola Likeglad, som just skulle til å fortelle, at han hadde slik kolikk; den dro ham så han måtte kroke seg som en follekniv. Riktignok hadde han skrevet seg inn i nykterhetsforeningen han også; men når han var dårlig, hadde han jo lov til å bruke brennevin til doktering. Da vaktkaren hørte det, var han også “låk”; han visste ikke riktig hvordan det var, men siden han fikk en honningkakesnabb av ‘n Ola Likeglad, var han så underlig i magen.

“Drikk en bitter dram, gutt! Hu Gubjør brygger deg en skorsteinsfeier som rensker kråen,” sa Ola Likeglad, han la seg bakover og tømte i det vide gapet sitt den hun hadde laget til ham.

Nykterhetsmannens betenkeligheter vek snart for fristelsen og for taternes overtalelser. Han fikk den tredje drammen, – slumpen av den brennevinståren lensmannen hadde ment ikke skulle slå noen mann av krakken. – Så tok de til å fortelle igjen; men det var lett å se at oppmerksomheten ikke var så stor lenger, og det gikk i stå flere ganger. Før en halvtime var gått, seg det over vaktkaren en tyngde og døsighet som ikke var til åstå imot. Peisvarmen ble svakere og svakere, til slutt var det så vidt det glødet i den store tyriroten; bare en gang imellom når det fattet i noe kvae, slo det ut en flamme, som for et øyeblikk kastet et mørkerødt lys over de lurende taterfjesene. Endelig forkynte tunge åndedrag og en dyp snorking at vaktkaren ikke lenger kunne legge noen hindring i veien for flukten. De holdt seg rolig ennu en liten stund, og undersøkte så døren og vinduet. Begge deler fant de var så sterke og solide at det var uråd åbryte dem opp uten å vekke hele gården. Pipen kunne de til nød komme opp igjennom – det var ingen stenger eller sprinkler i den, – men det var ingen vei for den sårede og kvinnfolkene. Her var gode råd dyre. – Men arreststuen var et lite hus som lå for seg selv, og åstaket hvilte på tømmerveggen uten annet feste enn sin egen tyngde. Da Svolke-Per var blitt klar over dette, ga han de andre et vink. De tok en av de lange benkene, satte den ene enden inn i sammenføyningen og brøt og bendte; på det viset lettet de taket opp fra veggen. For at det ikke skulle falle ned igjen, la de den andre benken tvers over langenden av vågen, og stakk den ene benkefoten inn under hjellen; den andre surret de fast i skorsteinsstøtten med en repstump. Med denne dobbelte vektstangen holdt de taket trygt oppe, så det var rent i utrengsmål at Ola Likeglad la seg over benken, mens taterne hjalp hverandre ut. Den ene efter den andre hoppet ned i sneen utenfor. Svolke-Per og Ola Likeglad var de siste. Efter å ha prøvd om taket lå støtt når Ola Likeglad reiste seg, hjalp Svolke-Per kameraten ut. Da han selv ingen hjelp hadde, måtte han entre oppefter benken for å nå åpningen; men det voldte en del risting, og med det samme kom det et kraftig vindstøt, som lettet litt på taket; dermed rugget benken så repet ble revet løs, og taket falt. Svolke-Per ble vippet opp mellom taket og benken, og satt som en rotte i en felle. Vaktkaren våknet av levenet og satte i et skrik, som fikk taterne ute i sneen til å skjelve for at folk på gården skulle våkne og oppdage utbruddet. Fuglefengeren og Svarte-Bertel så på hverandre; i neste øyeblikk var de oppe på taket, i drivende snøføyke, og forsvant nedigjennom pipen. Vaktkaren som lå fortumlet og grov i asken efter ild, fikk en ny skrekk i livet, da de fór nedover ham i en kvelende sotsky; men før han kunne få opp munnen for sot og aske, eller sanset seg på om det var spøkeri eller tatere, hadde de bakbundet ham og stoppet munnen på ham med en skinnfell, som de tullet om hodet på ham. Da det var gjort, fikk de Svolke-Per løs av klemmen – han var slemt forslått, – og stakk så av opp igjennom pipen.

“Jeg trudde nå ikke jeg skulle truffet deg mer i denne verdens rike, den ti’ taket datt,” sa Steffens-Karen, da Svolke-Per hoppet ned i sneen ved siden av henne.

“Hvor skulle vi treffes henne da?” svarte han arg; “i helvete blir hver stekt i si eiga gryte.”

Da folk kom hjem fra bryllupet, savnet de på stabburet til valdrisen noen hundre daler i rede penger, sølv, klær, og matvarer, og dertil flere par ski og truger som sto i stabburssvalen. – Taterfølget var hverken hørt eller spurt, det var som sunket i jorden; og de som ikke trodde det hadde gjort seg usynlig med fandenskunster, mente det var strøket til fjells og hadde gått seg vill på vidda, og satt livet til i uværet, som varte i flere dager.

Først lang tid efter at dette hendte, lyktes det å få spurlag på noen av følget:

Svolke-Per skal være drept ensteds på Vestlandet i et slagsmål med sine arvefiender mjøltråverne. Svarte-Bertel sitter på slaveriet for innbrudd og forsøk på mord, og Fuglefengeren har et par ganger gjort seg en fornøyelse å reise landet rundt fra lensmann til lensmann, på offentlig bekostning; idet han oppga å høre hjemme snart der snart der. Om de andre tier historien.

Det er likevel et spor efter signekjerringen Gubjør Langskånka. Siste høst fant en reinskytter som fulgte sporet efter et skadeskutt dyr i en avsides botn oppe i Illmannshøen, levninger av et menneskelig skjelett, som jerv og fjellrakk hadde gnaget i sund. Mellom stenene lå et snushorn av kobber, fylt med småskåret bly. Dessuten fant han en sammenrullet tanngard av en rokke, noen skall av en venus og forskjellige andre sjødyr – noe rât som ingen i dalen hadde sett før eller kjent bruken av, men som taterne nytter i sin ragusta, – og endelig noen små flasker. Den ene av dem inneholdt en brunaktig eller gulrød væske, som distriktslegen sa var opium. 0Stilla møien osv.: Hold munn, gutt! ser du ikke den fandens lensmannen?

[1] bæng le dero: fanden ta deg.

[2] gi’ dero suta osv. gi du lå i en seng i heite helvete ved baken av sjølve fanden.

[3] summipaer: bedragerier.

[4] ragustaer: trolldommer.

[5] romani betegner i tatersproget både folket, taterne og sproget de taler.

[6] taveske summipaer: bedragerier ved knuten på en tråd.

[7] maskan: trollkatt, laget av en trekloss overtrukket med katteskinn; inni er det en blære med en rød væske og en mekanisme så den kan løpe bortover gulvet og skrike. Taterne graver den ned i fjøset, forgifter kuene med selsnepe eller annet, og kommer så og byr seg til å drive ut trolldommen. Om fremgangsmåten forteller Gubjør. – “Det gnistrer for øynene på bonden” fordi taterne visker ham om øynene med en strybunt innsatt med fosfor. Kuene kurerer de med motgift.

[8] drabb: gift.

[9] da aschar osv.: det var en ful bonde.

[10] pre dumon osv.: på ryggen med baken i sengen.

[11] kji lallaro: ingen finn.

[12] Jemlom: Dovrefjell.

[13] hå aschar osv.: hvorfor er du i arrest.

[14] for jik osv.: for en grime.

[15] kjev: tukthuset.

[16] drabrat hos rascho: gått for presten, stått til konfirmasjon.

[17] kjatko, pral: det er sant, min bror.

[18] horta pre: på en redelig måte.

[19] spanæt: rapset.

[20] kjårat: gjort innbrudd.

[21] kjatkipa: forhør.

[22] randebraskro: sorenskriver.

[23] kjeræs pagen: dømmes til slaveri.

Men da han hadde gått et stykke til, fant han en liten nøkkel. Så ble han trett og satte seg ned, og så tenkte han det skulle være moro om nøkkelen passet til skrinet, for et lite nøkkelhull var det på det. Så tok han den lille nøkkelen opp av lommen sin; først blåste han i nøkkelpipen, og så blåste han i nøkkelhullet; så satte han nøkkelen i nøkkelhullet og vred rundt; “knepp!” sa det i låsen, og da han tok i lokket, var skrinet åpent.

Men kan du gjette hva det var som lå i skrinet? – - -

Det var en kalverumpe.

Og hadde kalverumpa vært lengre, hadde eventyret vært lengre også.

Men så var det et par gamle folk som hadde tre sønner; den ene hette Per, den andre hette Pål, og den tredje kalte de Espen Askeladd, for han lå og karet i asken støtt.

Det var gjeve gutter, men han Per, som eldst var, skulle nå være den gjeveste, og så ba han far sin om han fikk lov til å reise ut i verden og friste lykken.

“Ja, det skal du få; sent er bedre enn aldri, glunten min,” sa kallen. Så fikk han brennevin på flasken og niste i tasken, og så tok han foten på nakken og lakket nedover bakken. Da han hadde gått en stund, kom han inn på en gammel kjerring som lå ved veien. “Å, kjære glunten min, gi meg en liten matsmule i dag,” sa kjerringa.

Men Per han så knapt til siden, han slengte bare på nakken og gikk sin vei.

“Ja, ja,” sa kjerringa, “gå du, du skal få se det går som det går,” sa hun.

Per gikk langt og lenge og lenger enn langt, til han kom fram til kongsgården. Der sto kongen i svalen og ga hønene mat.

“God kveld, gud signe jer,” sa Per. “Tippe tippe tippe, tuppe tuppe – –!” sa kongen og strødde både i øst og vest, og vørte ikke han Per det grann.

“Ja, stå der du og strø korn og kakl hønemål til det blir en bjønn av deg,” sa Per ved seg selv; “du skal nok være fri for at jeg skal tale til deg,” mente han, og så gikk han inn på kjøkkenet og satte seg bortpå benken som en annen storkar. “Hva er du for en illgutt?” sa kokka, for Per hadde ikke fått skjegg enda. Dette syntes han var spott og spe, og så tok han på å denge kokketøsa; men rett som det var, kom kongen og lot dem skjære tre røde remmer av ryggen på ham; så strødde de salt i såret og lot ham gå hjem igjen samme veien han var kommet.

Da Per vel var kommet til hus, ville han Pål ut. Å ja, han fikk også brennevin på flasken og niste i tasken, tok foten på nakken og lakket nedover bakken. Da han kom et stykke på veien, traff han kjerringa som ba om mat; men han strøk forbi og svarte ikke engang, og på kongsgården gikk det ikke et hår bedre med ham enn det hadde gått han Per. Kongen sa “tippe tuppe”, og kokketøsa kalte ham en uskikkelig bånsunge, og da han ville banke henne opp for det, kom kongen med slakterkniven og skar tre røde remmer og strødde ildmørje i, og sendte ham hjem igjen med sår rygg.

Så krøp Askeladden opp ifra grua og tok til å ruske på seg; den første dagen ristet han av seg asken, den andre vasket og kjemte han seg, og den tredje kledde han seg i kirkepynt.

“Nei, se på den!” sa han Per; “nå skinner det en ny sol her. Du vil vel til kongsgården og vinne kongsdatteren og det halve riket? Å, bli i oska og ligg i oska du,” sa han. Men Askeladden hørte ikke på det øret, han gikk inn til far sin og ba om å få lov til å gå litt ut i verden.

“Hva skal du ute i verden?” sa gamlingen; “det gikk ikke rart med han Per og han Pål, hvordan skal det så gå med deg?” sa han.

Men Askeladden ga seg ikke før han fikk lov til å gå.

Brødrene ville ikke at han skulle få matsmulen med seg, men moren ga ham en osteskorpe og et kjøttben, og dermed labbet han av gårde. Det hastet ikke med ham; “du kommer alltid tidsnok,” tenkte han; “nå har du dagen for deg, og siden tør det hende månen kommer opp, om lykka er god.” Så satte han den ene foten fremfor den andre, og pustet i bakkene og så seg vel om på veien.

Langt om lenge kom han fram-i den gamle kjerringa som lå under vei-veita.

“Stakkars deg, din gamle krok, du er vel sulten du!” sa Askeladden.

Hun var det, sa kjerringa.

“Ja, så får jeg dele med deg,” sa Askeladden og ga henne osteskorpen.

“Fryser du også?” sa han, han så hun hakket tenner. “Du får ta gamletrøya mi; det er ikke stort til ermer og lite til rygg, men det var et godt plagg da den var ny.”

“Bi nå,” sa kjerringa, hun raket nedi storlommen sin; “her har du en gammal nøkkel,” sa hun. “Jeg har hverken bedre eller verre å gi deg; men når du kikker gjennom nøkkelringen, så kan du se alt du vil.”

Da han kom fram til kongsgården, holdt kokka på å bære vann, og det hadde hun et svare strev med. “Det er for tungt for deg dette,” sa Askeladden, “det kan være så passe til meg å gjøre det,” sa han.

Den som ble glad var kokketøsa, og siden lot hun Ladden støtt få skrape gryta; men det varte ikke lenge, så fikk han mange uvenner for det, og de løy på ham for kongen, og sa han hadde sagt seg god for både det ene og det andre.

En dag kom kongen og spurte Askeladden, om det var sant at han var god for å holde fisken i dammen, så ikke trollet kunne skade den; “de sier du har sagt deg god for det,” sa han.

“Ikke har jeg sagt det,” sa Askeladden; “men hadde jeg sagt det, så var jeg også god for det.”

Ja, hvordan det var, så fikk han nok friste, om han ville frelse ryggskinnet sitt, sa kongen.

Ja, han fikk prøve da, sa Askeladden; for han hadde ikke hug til å gå med røde render under trøya, sa han.

Om kvelden kikket Askeladden gjennom nøkkelringen, og da så han det at trollet var redd for timian. Han til å ruske opp all den timian han kunne komme over; noe strødde han i vannet og noe på landet, og resten strødde han rundt kanten på dammen.

Så måtte trollet la fisken være i fred; men nå fikk sauene unngjelde for det; trollet jaget dem over alle hauger og hamrer hele den natten.

Så var det noen av de andre tjenerne som hadde vært ute igjen og sagt at Askeladden visste råd for sauene også, om han bare ville; han hadde sagt seg god for det, det var sikkert.

Ja, kongen gikk ut til ham og sa det samme som sist, og truet med åskjære tre brede røde remmer av ryggen på ham, om han ikke gjorde det.

Det var ikke annen råd da; Askeladden syntes nok det kunne være gildt ågå med kongens mundering og rød kjole, men han fikk heller være den foruten, når han selv skulle late ryggskinnet til å gjøre den av, sa han.

Og så tok han til med timian igjen; men det ble det mest ingen ende på; for etter som han bandt timian på sauene, så åt de av hverandre igjen, og det varte og det rakk, for sauene åt fortere enn han bandt på. Men til slutt gjorde han smurning av timian og tjære og smurte dem inn med, og så lot de være å ete den. Kyrne og hestene fikk også timianssmurning; så fikk de fred for trollet.

Men en dag som kongen var ute på jakt, kom han på villgress i skogen; han red omkring i mange dager og hadde hverken mat eller drikke, og klærne fór så ille i trangskogen, at til slutt hadde han nesten ikke filla på kroppen. Så kom trollet og sa at fikk han det første kongen møtte, når han kom i jordet sitt, så skulle han slippe hjem til kongsgården igjen. Ja, det skulle trollet få; kongen tenkte det var vel den vesle hunden hans som støtt kjåket og kjaset i møte med ham. Men da han kom så nær kongsgården at de kunne se ham, gikk den eldste kongsdatteren med alle folkene etter seg i møte med kongen og tok imot ham både godt og vel.

Da han fikk se det at hun var den første, ble han så ille ved at han stupte i bakken med det samme, og siden den tid var han mest som en halvtulling.

Om kvelden skulle trollet komme og hente kongsdatteren, og hun var pyntet og satt på en eng ute ved tjernet og gråt og bar seg ille. Det var en som hette Rødrev, som skulle følge henne, men han var så redd at han kløv opp i en tømmergran, og der ble han sittende. Rett som det var, kom Askeladden og satte seg ned på bakken ved siden av kongsdatteren. Og hun ble glad, det kan en nok vite, da hun fikk se det var kristenfolk som torde være hos henne enda. “Legg hodet i fanget mitt du, så skal jeg lyske deg,” sa hun. Espen Askeladd gjorde som hun sa, og mens hun gjorde det, sovnet han, og så tok hun en gullring av fingeren sin og knyttet fast i håret på ham.

Rett som det var, kom trollet pustende; han var så tung på foten at det knaket og braket i skogen en hel fjerding foran ham. Da han fikk se Rødrev, som satt i grantoppen som en liten orre, spyttet han etter ham: “Tvi,” sa han, så både Rødrev og tømmergranen føk i bakken, og der lå han og sprellet som en fisk på tørre landet.

“Hu hu!” sa trollet; “sitter du her og lysker kristent folk, så eter jeg deg,” sa han.

“Tvi!” sa Askeladden med det sammen han våknet, og til å kikke på trollet gjennom nøkkelringen.

“Hu hu! Hva glaner du på meg etter?” sa trollet til Askeladden, “hu hu!” Så kastet det jernstauren etter ham så den sto femten alen inn i berget; men Askeladden var så snapp og snar på foten, at han kom seg unna med det samme trollet kastet.

“Tvi for kjerringstykker!” sa Askeladden. “Hit med tannstikka di, skal du få se kast!” Ja trollet nappet opp stauren i ett rykk; den var så stor som tre grindstaurer. Imens stirret Askeladden under himmelen både i syd og i nord.

“Hu hu! Hva glaner du etter igjen?” sa trollet. “Jeg ser etter, hva for en stjerne jeg skal kaste til,” sa Askeladden; “ser du den ørende vesle beint i nord, den tar jeg,” sa han. “Nei, la den sitte som den sitter,” sa trollet; “du får ikke slenge bort jernstauren min.” – “Ja ja, så får du vel ha den igjen da,” sa Askeladden; “men kanskje du hadde bedre hug til at jeg skulle slenge deg opp til månen en vending?” sa han. Nei, det ville ikke trollet heller.

“Ja, men blindebukk! har du ikke hug til å leke blindebukk?” sa Askeladden. Jo, det kunne være snodig nok, mente trollet; “men du skal gå først,” sa han til Askeladden. “Å ja, gjerne det,” sa gutten; “men det greieste er at vi teller, så slipper vi å ha noe å græle om.” Ja ja, de fikk da det. Og så kan en vite at Askeladden laget det slik at trollet fikk bindet om øynene og kom til å gjøre den første reisa. Men der skulle du sett blindebukk; hei! de fór omkring i skogkanten; trollet røk og rente mot stubbene, så føsken føk og det knaket etter.

“Hau, hau, det skulle troll være blindebukk lenger!” skrek trollet, så illsint var det. “Bi litt,” sa Askeladden, “så skal jeg stå still og rope til du tar meg.” Imens tok han en hampehekle og sprang på den andre siden av tjernet, som det ikke var bunn i. “Kon nå, her står jeg!” skrek Askeladden. – “Det er vel læger og skog?” – “Du kan vel høre her ingen skog er,” sa Askeladden, og svor på det hverken var stubber eller skog. “Kom nå!” Så bar det i veien igjen. Plump! sa det; der lå trollet i tjernet, og Askeladden hugg ham i øynene med hekla, hver gang han fikk hodet over vannet.

Nå ba trollet så tynt for livet sitt at gutten syntes det var synd på ham; men først måtte han si fra seg kongsdatteren og skaffe fram den andre, som han hadde tatt før, og love at folk og fe skulle ha fred; så slapp trollet og krabbet hjem til berget sitt. Da var Rødreven kar igjen, kom ned av granen, og tok kongsdatteren med seg opp til slottet, og truet henne til å si at det var han som hadde frelst henne. Og så lusket han ned og tok imot den andre også, da Askeladden hadde sloppet henne inn i hagen. Nå ble det slik glede i kongsgården at det hørtes og spurtes over land og rike, og Rødrev skulle ha bryllup med den yngste kongsdatteren.

Ja, det var godt og vel; men det var ikke så vel enda – for rett som det var, så hadde trollet gått ned i jorden og stappet igjen alle vannårene; “kan jeg ikke gjøre annet ugagn,” tenkte han, “så skal de ikke få vann åkoke bryllupsgrauten i.” Det var ikke annen råd enn å sende bud etter Askeladden igjen. Han fikk seg en jernstang som skulle være femten alen lang, og seks smeder som skulle gjøre den gnistrende rød. Så kikket han gjennom nøkkelringen; da så han trollet like så godt under jorden som over jorden, og kjørte så stangen ned igjennom bakken og ned etter ryggen på trollet, så det luktet brent horn femten fjerdinger. “Hau, hau!” skrek trollet; “slipp meg opp!” Rett som det var, kom han settende opp gjennom hullet og var oppbrent like til nakken. Men Askeladden var ikke sen, han tok trollet og la det på en stang som var flettet med timian, og der måtte det ligge og si ham hvor det hadde fått øyne fra, siden han hakket dem ut med hampehekla. “Jeg stjal meg en rånepe,” sa trollet; “den smurte jeg vel inn med smurning; siden skar jeg den til som jeg ville, og satte den inn med pumpespiker, og bedre øyne vil jeg ikke ønske noen kristen mann.”

Så kom kongen og begge kongsdøtrene og ville se trollet, og Rødrev gikk så krepp og kry at rumpen sto høyere enn nakken. Men så fikk kongen se at det var noe som blinket i håret på Askeladden. “Hva har du der?” sa han. “Å, det er den ringen som datter di ga meg da jeg frelste henne fra trollet,” sa Askeladden. Og nå kom det for dagen hvordan alt var gått til. – Rødrev gråt og ba for seg; men alt han låt og alt han gråt, så hjalp det ikke, han måtte i ormegården, og der sprakk han med det samme.

Så tynte de trollet, og så tok de på å dundre og drikke og danse i bryllupet til Askeladden, for nå var han basen. Han fikk den yngste kongsdatteren og halve kongeriket.

Så legger jeg mitt eventyr på en slede, og kjører det til deg, som bedre kan kvede; men kan du ikke kvede bedre enn jeg, så skam få deg, for du laster meg.

Da vi var kommet et stykke forbi “Odden”, fikk hesten det innfall åstanse i en bakke. Nesten rett frem for oss lå Biri kirke i noen avstand, og til venstre lenger bort på en høyde lå en gård med en mørk ås i bakgrunnen. Jeg husket ikke navnet på den og spurte om det.

“Det er Lunde,” sa mannen. “Det er rart Di ikke veit det, Di som er så kjent her. Di har da visst hørt tale om “Lundeblod” og “Lundetull”; det er velkjent ord i Biri det, veit jeg.”

Nei, det kjente jeg ikke til og ba ham fortelle, noe han straks var villig til.

“På det Lunde,” begynte han, “har der alltid vært rare folk; de sier der har vært huldrefolk, og rent annleis har de også vært enn alle andre mennesker; derfor er “Lundeblod og Lundetull” kommet for orde her i Biri. En gang var ei kjerring på Lunde, som hette Åse. Hun blei borte i barnseng, og det låg en olderkubbe i senga istedenfor henne. Sia den tid er det blitt skikk her å sette kniver over alle dørene når ei barnsengkone får de første rier, forat der ikke skal komme trollskap til henne. Det var de underjordiske som tok henne, og de hadde vært etter henne lenge før også, for da det var festerøl for henne på Lier, tok de henne og satte henne på hue i et vasskar, men da var det så mange folk som sto ute på tråkka, at hun ikke kom til skade; og så sa det borte i bakken ved stabburet at det kom av hun ikke hadde festering. Men sia den tid går hver skarvejente, som har seg en fant, med festering.

Sønn etter denne Åse hette Dagfin, og det var en kar for seg sjøl det også. Så knapp og gjerrig var han, at det ikke var noe lag på det; når han skulle hogge ved, satte han stabben utafor kjøkkendøra og sa til fattigfolk: “Gå ikke inn, for kjerringa er så knapp og så gjerrig, du får ikke noe av henne likevel.” Men det var ikke sant; Eli var ei snill kone, og en bedrøvelig ende tok det med han, for han hengte seg i ei bjørk utafor stueveggen. Stubben av den står der ennå.

Denne Dagfin hadde tre barn, og de hette Åse, Per og Amund, og Amund lever den dag i dag, men verre folk har der vel aldri vært til. Åse hun var så mager og så fæl og stygg, at hun gjerne kunne ha skremt vettet av Fanden. Hun låg nesten bestandig i ei stor kiste med lokk på, ja rittmesteren veit nok det han, for han kom en gang til å lukke på lokket, og så stakk hun ut den tørre kloa si, riktig som ei haukeklo, og slo igjen lokket midt for nesa på han. Per han var reint huldring, han gikk og stampa småveger i alle jorda sine med et grev, og reiv opp bringebærbusker og jordbærblomster, forat det ikke skulle komme folk og unger dit og sanke bær. Om sommeren gikk han mye og dreiv om på åsene og i fjellet og såg på hestene, for han kjente alle de hester som fans i bygda, og mange fra andre bygdelag og. Sjøl hadde han også alltid staute og gjeve hester, men han temte dem aldri før de ble seks, sju år gamle; da tok han dem med til skogen og hogg ned ei stor gran, spente dem for den og lot dem dra den heim, så blei de spake, må vite; og når han skulle selge hester eller kuer, hadde han også en rar skikk; han bora et hol i stallveggen og tok en dott av rumpa og slo fast med en plugg, og lot så dyret gå, så dotten blei sittende igjen; det gjorde han, forat de ikke skulle dra lykka fra garden, og hele sørveggen sitter full av plugger og tagldotter den dag i dag er.

Per Lunde gikk ofte til kjerka, men han gikk aldri inn, uten han var til alters. Mens almugen hørte gudsord, gikk han om på hestegarden og snakka med hestene. Og når der var altergang, smaug han ned i likkjelleren og satt der til andre kom fram til alteret, så kom han fram, og når han hadde nytt sakramentet, gikk han til kjellers igjen, til almugen var gått ut av kjerka. Per Lunde var mye for å tjærebre allting med; han tjærebredde seg sjøl imellom, og han tjærebredde stabbursflesket sitt og slo det fullt med skomakerpinner. Da han var død, var det et heilt stabbur etter han fullt av ull og uhekla lin, og flesk og smør, som var mange år gammalt, og så harskt og beiskt som galle; men stabburet det hadde han spikra til og lukt med ploglenker på alle kanter. Ja, han var riktig en rar kar den Peren, for en gang mens gamlelensmannen levde, kom han til han og ga han en hestesko til ferskmat. Han døde da, men han døde ikke noen udød, som folk trudde. Etter han fikk Amund garden, og han lever ennå. Han er den likeste av dem, for han har vært ute blant folk og tent som dragon for Bratter. Det er en stor, svær, feit mann, men han er så blass i ansiktet som et lik. Han er nå litt rar han også, for en gang rittmesteren kom på visitering, paraderte Amund på garden med en fôrtapp under armen istedenfor furasjerlue, og så var han så slem etter brennevin, han drakk et par potter om dagen, sa de. Her et år begynte han å drikke rødvin, men det holdt han snart opp med, for han syntes den var for sur. Nå drikker han fire potter kaffe om dagen, og dessimellom ligger han på badstua og heter den og tuller seg inn i skinnfeller. Om sommeren kler han varmen ute, for jo varmere det er, dess flere trøyer tar han på.

Men så var det gamle Åse Lunde. Lang tid etter at hun var blitt borte, gikk Hans Sigstad og leitte etter hestene sine på Sigstadmoene; men før han visste hvorledes det var, så kom han ved domsteinene, og der var han inne ensteds som han aldri hadde sett før, og det var så gildt der liksom på et slott. Der gikk ei kjerring og stelte, og henne syntes han at han skulle kjenne, men han kunne ikke huske hvor han hadde sett henne.

“Kjenner du ikke meg, du?” sa hun.

“Jo, jeg synes nok jeg skal kjenne deg,” svarte han.

“Ja, jeg er Åse Lunde, som blei borte i barnseng,” sa hun. “Jeg kjente deg vel, da du var en smågutt, og her har jeg vært sia den tid. Hadde de bare ringt litt med kjerkeklokkene den gangen jeg blei borte, så hadde jeg sloppet herfra; for jeg hadde alt det ene beinet over hafella, men så holdt de opp, og jeg måtte tilbake igjen. Du går og leiter etter hestene dine du,” sa hun, “men jeg skal si deg det at mannen min og grannene hans de kjører med dem hvert øyeblikk, og det kommer av at guttene dine slår etter hestene med bikselet, når de slipper dem. Men nå kommer mannen min snart heim, og treffer han deg her, så farer du ille.”

Sigstaden gikk og fann hestene sine straks etter. Sia har ikke noen hverken hørt eller spurt Åse Lunde; men er hun ikke død, så lever hun vel ennå og bur i huldreslottet ved domsteinene på Sigstadmoen.” – Skyggene steg lenger og lenger frem over Birisiden og Mjøsen; aftenens svalhet hvilte over egnen. Vinden kom og suste og hvisket i trærnes kroner og bar med seg bud og hilsen fra den blomstrende hegg og alle markens og skogens duftende blommer til fuglene, som nyss var kommet hjem fra Syden, og nu satt bak løvet og drømte om de deilige eventyr, de hadde opplevd på sine reiser i Grekenland og Marokko.

Det siste stykke av veien gikk hurtig. På Svennes fikk jeg bekreftelse på riktigheten av, at Per Lunde hadde gitt gamlelensmannen en hestesko til ferskmat, plugget sine hester fast ved halen i stallveggen, når han skulle selge dem, og i det hele på troverdigheten av min skyssgutts fortellinger.

Langt om lenge kom han lykkelig hjem; det var både vel og ille; noen av dem som hadde hjulpet til og rustet ham ut, syntes han hadde gjort en god gjerning, men andre var misnøyde med at han skulle kaste bort pengene sine på den visen. Men så ville de prøve om han ikke kunne gjøre det bedre en annen gang, og lot ham så velge én last til. Han tok samme lasten og reiste samme veien, og fikk den enda bedre betalt. Men da han kom på hjemveien, traff han to som hadde røvet en kongsdatter. De hadde satt sele på henne og holdt på å kjøre med henne; de hadde kledd av henne til beltestedet, og gikk en på hver side og pisket på. Gutten syntes synd i henne, for det var en vakker jomfru. Så spurte han om de ville selge henne. Ja, ville han veie henne opp med sølvpenger, skulle han få henne, og det ble ikke lang pruting; han betalte det de forlangte.

Langt om lenge kom han lykkelig hjem igjen. Men de som hadde rustet ham ut, ble så ute av seg over handelen hans at de landlyste ham. Så måtte han reise over til England. Der holdt han seg i fire år med kjæresten sin. De levde av det at hun var slik en mester til å slå kniplinger, som han solgte for to mark om dagen.

En dag traff han to som var uvenner, og den ene ville piske den andre opp, for det han var skyldig ham halvannen mark. Dette syntes gutten var ulikt, og betalte for ham.

En annen dag traff han to reisende, som ga seg i snakk med ham og spurte om han hadde noe å selge. Han hadde ikke annet enn kniplinger, sa han. Ja, de ville kjøpe for tre mark, og spurte hvor han bodde, og satte en dag de skulle komme; på den dagen kom de også. Da de kom, var den ene bror til kongsdatteren og den andre en som hun var trolovet med, en keisersønn. De fikk kniplingene som de hadde tinget på, og så ville de ha henne med seg hjem. Men hun ville ikke være med, uten de ville ta med gutten og forsørge ham; for han som hadde frelst henne, ville hun ikke forlate så lenge hun hadde liv. De måtte gå inn på dette, ville de ha henne med.

Da de skulle ombord, gikk broren og søsteren først i båten; men da keisersønnen skulle uti, skjøv han fra land og slengte seg oppi, så gutten ble stående igjen. Skipet lå seilferdig, og seilte så snart de kom ombord. Men så kom han som han hadde betalt halvannen mark for, med båt, og reiste ombord med ham. Da ble kongsdatteren så glad at hun tok en gullring av fingeren sin og ga ham, og så skulle han ned på rommet der hun lå.

De seilte i mange dager; så kom de til en vill øy. Der ville de opp og se etter vilt, og så stelte de det slik at broren og den norske som hadde frelst kongsdatterens liv, de skulle gå på hver sin kant av øya, og keisersønnen i midten; og da gutten var ringet, så de ikke så ham og han ikke dem, reiste de ombord, og så ble han gående igjen alene. Han visste ingen annen råd enn at der måtte han være; og der ble han i syv år. Føden fikk han av et fruktbart tre som han fant, og da de syv årene var omme, kom det en gammel mann og sa til ham, at “i dag skal din kjæreste stå brud,” sa han; “de har ikke fått et ord av henne på de syv årene siden hun skiltes fra deg; men enda vil keisersønnen gifte seg med henne, for han skjønner hun er vettug, og så er hun så rik.” Og så spør mannen om han ikke hadde lyst til å komme til bryllups. Det var vel noe en kunne vite, mente gutten; men han fikk vel lykke til helst å være der han var kommet. Men om en liten stund sto han i garden der bryllupet var. Nå ville han vite hva slags mann det var som hadde ført ham dit. Han var ikke noe menneske, sa han, men en ånd; det var han som han hadde kjøpt og begravd i Tyrkia. Så forærte han ham et glass og en flaske med drikkendes på, og sa det at han skulle sende en inn med bud til kjøkemesteren, at han skulle komme ut til ham. “Først skal du slå i et glass og drikke selv,” sa han; “så skal du slå i ett og skjenke kjøkemesteren, og så skal du slå i det tredje og sende inn til bruden; men først skal du ta ringen av fingeren din og legge i det glasset du sender henne.”

Da kjøkemesteren kom inn med skjenken, sa alle hun måtte ikke drikke. Men kjøkemesteren sa: “Først drakk han, så drakk jeg, så må vel hun trygt kunne drikke.” Da hun hadde drukket ut, kjente hun ringen som lå på bunnen av glasset, og ville ut, og da hun kom ut, kjente hun ham igjen, og tok ham om halsen og kysset ham, enda så skjeggete han var, for du kan vite han hadde hverken hatt kost eller kniv på skjegget sitt i syv år.

Men så kom kongen etter, og ville vite hva det var for slags kjærlighet som var mellom dem. De ble hentet inn på et rom og fortalte hvordan det hadde gått fra først til sist. Så befalte kongen å hente barber som skulle skrape busta av ham og fli ham, og skredder med ny staskledning, og så reiste kongen inn i bryllupsstua og spurte brudgommen, denne keisersønnen, hva dom han ville felle over én som hadde stjålet liv og ære fra et menneske. Han svarte at slik en skarv først skulle henges i galgen, og siden skulle kroppen brennes. Han ble tatt på samme måten som han hadde felt dommen over seg selv, og krambugutten ble gift med kongsdatteren og levde både lenge og lykkelig.

Så var ikke jeg med lenger, og jeg vet ikke hvordan det gikk; men det vet jeg, at den som sist fortalte dette eventyret, lever den dag i dag, og det var Ole Olsen Hilli i Røldal.

Om en stund fikk kongen krig med en annen konge og dro ut i ledning; da trodde dronningen hun kunne gjøre hva hun ville, og så både sultet og slo hun kongsdatteren, og var etter henne i hver krok. Til sist syntes hun all ting var for godt for henne, og så satte hun henne til å gjæte. Hun gikk da med buskapen og gjætte i skogen og på fjellet. Mat fikk hun lite eller ingenting av; blek og mager ble hun, og nesten alltid gråt hun og var sørgmodig.

I buskapen var det en stor blå stut, som støtt holdt seg så fin og blank, og den kom ofte bort til kongsdatteren og lot henne kjæle seg. En gang som hun satt og gråt og var utav det igjen, kom stuten bort til henne og spurte hvorfor hun var så sørgmodig. Hun svarte ingenting, men ble ved ågråte. “Ja,” sa stuten, “jeg vet det nok, enda du ikke vil si det; du gråter for det dronningen er slem mot deg, og fordi hun vil sulte deg i hjel. Men mat har du ikke nødig å sørge for; i det venstre øret mitt ligger det en duk, og når du tar og brer den ut, kan du få så mange retter du vil.” Det gjorde hun, hun tok duken og bredde den ut på gulvet, og så disket den opp med de fineste retter noen kunne ønske seg; det var både vin og mjød og søtkake. Hun kom nå snart i hold igjen og ble så rød og rund og hvit at dronningen og den tørrskranglete datter hennes ble både blå og bleke av sinne over det. Dronningen kunne slett ikke skjønne hvordan stedatteren kunne komme til å se så godt ut på så dårlig kost; så sa hun til en terne, at hun skulle gå etter henne i skogen, og passe på og se hvordan det hang i hop, for hun trodde at noen av tjenestefolkene ga henne mat. Jenta gikk da etter i skogen og passet på, og så fikk hun se kongsdatteren tok duken ut av øret på den blå stuten og bredde den ut, så disket duken opp med de gildeste retter, som kongsdatteren gjorde seg til gode med. Det gikk jenta hjem og sa til dronningen.

Nå kom kongen hjem, og hadde vunnet over den andre kongen, som han hadde vært i krig med; det ble stor glede over hele slottet, og ingen var gladere enn kongens datter. Men dronningen la seg syk og ga doktoren mange penger, forat han skulle si hun ikke kunne bli frisk igjen, uten at hun fikk kjøtt av den blå stuten å ete. Både kongsdatteren og folkene spurte doktoren, om ikke noe annet kunne hjelpe, og ba for stuten, for alle holdt av den, og sa at det fantes ikke make til stut i hele riket, men nei, den måtte slaktes og den skulle slaktes, det var ingen annen råd. Da kongsdatteren hørte det, ble hun ille ved og gikk ned i fjøset til stuten. Den sto der også og hang med hodet, og så så sørgmodig ut, at hun skar i å gråte.

“Hva gråter du for?” sa stuten.

Så sa hun at kongen var kommet hjem igjen, og at dronningen hadde lagt seg syk, og at hun hadde fått doktoren til å si at hun ikke kunne bli frisk, dersom hun ikke fikk kjøtt av den blå stuten, og nå skulle han slaktes.

“Får de først livet av meg, så dreper de snart deg og,” sa stuten; “vil du som jeg, så reiser vi vår vei i natt.”

Ja, kongsdatteren syntes nok det var vondt å reise fra far sin; men det var enda verre å være i hus med dronningen, og så lovte hun stuten at hun skulle komme.

Om kvelden, da alle de andre hadde lagt seg, stiltret kongsdatteren seg ned i fjøset til stuten; så tok han henne på ryggen og fór avgårde det forteste han kunne. Da nå folkene kom opp i otta neste dagen og skulle slakte stuten, var den vekk, og da kongen kom opp og spurte etter datteren, var hun også borte. Han sendte bud på alle kanter for å lete etter dem, og lyste etter dem fra kirkebakken, men det var ingen som hadde sett noe til dem.

Imens fór stuten gjennom mange land med kongsdatteren på ryggen, og så kom de til en stor kobberskog; trær og grener og blad og blomster og all ting var av kobber.

Men før de reiste inn i skogen, sa stuten til kongsdatteren: “Når vi nå kommer inn i skogen, må du ta deg vel i akt, så du ikke røret et blad av den engang, ellers er det ute både med meg og deg, for her bor et troll med tre hoder, som eier den.”

Nei kors, hun skulle ta seg vel i vare og ikke røre noe.

Hun var så forsiktig og bøyde seg til side for grenene og skjøv dem bort med hendene; men det var så trangskoget at det nesten ikke var råd å komme fram, og hvordan hun stelte seg, kom hun likevel til å rive av et blad, som hun fikk i hånden.

“Au, au, hva gjorde du nå?” sa stuten; “nå gjelder det å slåss på liv og død. Men gjem bare bladet vel.”

Straks etter var de ved enden av skogen, og da kom det et troll farendes med tre hoder.

“Hvem er det som rører min skog?” sa trollet.

“Den er likså mye min som din,” sa stuten.

“Det skal vi nappes om,” skrek trollet.

“Kan så det,” sa stuten.

Så rente de i hop og sloss, og stuten den stanget og spente av alle livsens krefter, men trollet slo like godt, og det varte hele dagen før stuten fikk ende på det, og da var han så full av sår og så ussel at han nesten ikke orket å gå. Så måtte de hvile over en dag; og så sa stuten til kongsdatteren, at hun skulle ta det smurningshornet som hang ved beltet til trollet, og smøre ham med. Da kom han seg, og dagen etter ruslet de avsted igjen.

De reiste nå i mange, mange dager, og så kom de langt om lenge til en sølvskog; trær og grener og blad og blomster og all ting var av sølv.

Før stuten gikk inn i den, sa han til kongsdatteren: “Når vi nå kommer inn i denne skogen, må du for guds skyld ta deg vel i akt; du må slett ikke røre ved noen ting, og ikke rive av så mye som et blad, for ellers er det ute både med deg og med meg; det er et troll med seks hoder som eier den, og det tror jeg snaut jeg kan rå med.”

“Nei,” sa kongsdatteren, “jeg skal nok akte meg, og ikke røre ved det du ikke vil jeg skal røre.”

Men da de kom inn i skogen, var den så tett og så trang at de nesten ikke kunne komme fram. Hun fór så varlig som hun kunne, og bøyde seg til siden for grenene og skjøv dem bort i foran seg med hendene; men hvert øyeblikk slo kvistene i øynene på henne, og hvordan hun stelte det, så kom hun til å rive av et blad.

“Au, au, hva gjorde du nå?” sa stuten; “nå gjelder det å slåss på liv og død, for dette trollet har seks hoder og er dobbelt så sterkt som det andre, men bare pass på bladet og gjem det vel.

Rett som det var, så kom trollet. “Hvem er det som rører min skog?” sa det.

“Den er likså mye min som din,” sa stuten.

“Det skal vi nappes om,” skrek trollet.

“Kan så det,” sa stuten – og røk på trollet, og stanget ut øynene på det og kjørte hornene tvers igjennom det, så tarmene rant ut, men det slo like godt, og det varte i tre samfulle dager før stuten fikk livet av det. Men da var han også så ussel og oppgitt, at han med nød og neppe kunne røre seg, og så full med sår at blodet rant. Så sa han til kongsdatteren, at hun skulle ta smurningshornet som hang ved beltet til trollet og smøre ham med. Det gjorde hun, og så kom han seg; men de måtte ligge over og hvile en uke, før han orket å gå lenger.

Endelig ga de seg på veien igjen; men stuten var skrøpelig ennå, og det gikk ikke fort i førstningen. Kongsdatteren ville spare stuten, og sa at hun var så ung og lett på foten, hun kunne gjerne gå; men det fikk hun slett ikke lov til; hun måtte sette seg opp på ryggen hans igjen.

Så reiste de i lang tid gjennom mange land, og kongsdatteren visste slett ikke hvor det bar hen, men langt om lenge kom de til en gullskog; den var så gild at gullet dryppet av den, og trær og grener og blomster og blad var av bare gull.

Her gikk det like ens som i kobberskogen og sølvskogen. Stuten sa til kongsdatteren at hun slett ikke på noen måte måtte røre ved den, for det var et troll med ni hoder som eide skogen; det var mye større og sterkere enn begge de andre tilsammen, og stuten trodde slett ikke at han kunne rå med det. Nei, hun skulle nok passe seg og ikke røre ved skogen, det kunne han nok vite. Men da de kom inn i den, så var den enda tettere enn sølvskogen, og dess lenger de kom, dess verre ble det; skogen ble tettere og tettere og trangere og trangere, og til sist syntes hun de ikke på noe sett og vis kunne komme fram; hun var så redd for å rive av noe, at hun satt og snudde og bøyde seg både hit og dit for kvistene og skjøv dem bort fremfor seg med hendene; men alt i ett slo de henne i øynene, så hun ikke kunne se hvor de grep henne, og før hun visste av det, hadde hun et gulleple i hånden. Hun var så hjertelig redd at hun gråt, og ville kaste det igjen; men stuten sa hun skulle ikke, men gjemme det vel, og trøstet henne så godt han kunne; men han trodde det ble et hardt basketak, og han tvilte på det ville gå godt.

Rett som det var, så kom trollet med ni hoder; det var så fælt at kongsdatteren nesten ikke torde se på det.

“Hvem er det som rører min skog?” skrek det.

“Den er likså mye min som din,” sa stuten.

“Det skal vi nappes om,” skrek trollet.

“Kan så det,” sa stuten.

Og så rente de i hop og sloss, og det var så fælt å se på, at kongsdatteren var nære på å dåne. Stuten stanget ut øynene på trollet, og kjørte hornene tvers igjennom det, så innvollene veltet ut; men trollet slo like godt, for når stuten fikk stanget i hjel ett hode, blåste de andre liv i det igjen, og det varte en hel uke, før han var i stand til å ta livet av det. Men da var stuten så ussel og skrøpelig at han ikke kunne røre seg. Sår hadde han over det hele; han kunne ikke engang si så mye som at kongsdatteren skulle ta smurningshornet til trollet og smøre ham med. Men hun gjorde det likevel, og da kom han seg også; men de måtte ligge over og hvile i tre uker, før han var god for å gå videre.

Da reiste de så smått avsted, for stuten sa at de skulle litt lenger fram, og så kom de over mange store åser med tykk skog. Dette varte nå en stund, så kom de opp på fjellet.

“Ser du noe?” spurte stuten.

“Nei, jeg ser ikke annet enn himmelen og ville fjellet,” sa kongsdatteren.

Da de kom litt høyere opp, ble fjellet slettere, så de kunne se videre omkring seg.

“Ser du noe nå?” sa stuten.

“Ja, jeg ser et lite slott langt, langt borte,” sa kongsdatteren.

“Det er nok ikke så lite enda,” sa stuten.

Langt om lenge kom de til en stor haug, hvor det var en tverrbratt bergvegg.

“Ser du noe nå?” sa stuten.

“Ja, nå ser jeg slottet tett ved, nå er det mye, mye større,” sa kongsdatteren.

“Dit skal du,” sa stuten; “straks nedenfor slottet er det et grisehus, og der skal du være. Når du kommer dit, finner du en trestakk; den skal du ta på deg, og gå fram til slottet, og si du heter Kari Trestakk, og be om tjeneste. Men nå skal du ta den vesle kniven din og skjære hodet av meg med; så skal du flå meg og rulle i hop huden, og legge den under bergveggen der, og inne i huden skal du legge kobberbladet og sølvbladet og gulleplet. Borte ved berget står det en kjepp; når du vil meg noe, så banker du bare på bergveggen der med den.”

I førstningen ville hun ikke; men stuten sa at det var den eneste takken han ville ha for det han hadde gjort for henne, og så kunne hun ikke annet. Hun syntes det var så inderlig vondt, men hun trælet og skar med kniven på det store dyret til hun fikk av hodet og huden, så la hun den sammen borte under bergveggen, og la kobberbladet og sølvbladet og gulleplet inn i den.

Da hun hadde gjort det, så gikk hun bortover til grisehuset; men alt som hun gikk, gråt hun og var rent utav det. Der tok hun trestakken på seg, og så gikk hun fram til kongsgården; da hun kom inn på kjøkkenet, ba hun om tjeneste, og sa at hun hette Kari Trestakk. Ja, sa kokka, det kunne hun nok få, hun kunne få lov til å være der og vaske opp, for den som hadde gjort det før hadde nyss gått sin vei; “men når du blir lei av å være her, så stryker du vel din kos, du også,” sa hun. Nei, det skulle hun slett ikke.

Hun var både flink og snar til å vaske opp. Om søndagen skulle det komme fremmede til kongsgården. Så ba Kari om å få lov til å gå med vaskevann til prinsen; men de andre lo av henne og sa:

“Hva vil du der? Tror du prinsen vil vite noe av deg, som ser slik ut?”

Hun ga seg ikke hun, men holdt ved å be, og endelig fikk hun da lov.

Da hun gikk oppover trappene, ramlet det i trestakken, så prinsen kom ut og spurte: “Hva er du for en?”

“Jeg skulle nok bære vaskevann til Dere jeg,” sa Kari.

“Tror du jeg vil ha det vaskevannet du bærer?” sa prinsen, og slo vannet over henne.

Med det måtte hun gå; men så ba hun om lov til å gå til kirken; det fikk hun også, for kirken lå tett ved. Men først gikk hun bort til berget og banket på med kjeppen som sto der, slik som stuten hadde sagt. Straks kom det ut en mann og spurte hva hun ville. Kongsdatteren sa at nå hadde hun fått lov til å gå i kirke og høre presten, men hun hadde ingen klær å ha på seg. Så kom han med en kjole til henne, den var så blank som kobberskogen, og hest og sâl fikk hun også. Da hun kom til kirken, var hun så vakker og gild, at alle undres på hvem hun var, og nesten ingen hørte etter det presten sa, for de så for mye på henne; prinsen selv likte henne så godt, at han ikke kunne få øynene fra henne et øyeblikk.

I det samme hun gikk ut av kirken, sprang prinsen etter og dro kirkedøren til etter henne, og så fikk han den ene hansken hennes i hånden. Da hun gikk bort og satte seg på hesten, kom prinsen etter igjen, og spurte hvor hun var fra.

“Jeg er fra Vaskeland,” sa Kari; og da prinsen tok fram hansken og ville gi henne den igjen, sa hun:

“Lyst fore og mørkt bak,
så prinsen ikke ser hvor jeg ri’r hen i dag!”

Prinsen hadde aldri sett maken til hanske, og han fór både vidt og bredt og spurte etter det landet den stolte damen som reiste fra hansken sin, hadde sagt hun var fra, men det var ingen som kunne si ham hvor det lå.

Om søndagen skulle én gå opp til prinsen med håndkle.

“Å, får jeg lov til å gå opp med det,” sa Kari.

“Hva skal det være til!” sa de andre som var i kjøkkenet; “du så jo hvordan det gikk sist.”

Kari ga seg ikke, men holdt ved å be til hun fikk lov, og så løp hun oppover trappene, så det ramlet i trestakken. Prinsen fór ut, og da han fikk se det var Kari, rev han til seg håndkleet og kastet det like i syntes på henne.

“Pakk deg nå, ditt stygge troll!” sa han; “tror du jeg vil ha et håndkle som du har tatt i med de svarte fingrene dine?”

Siden reiste prinsen til kirke, og Kari ba også om å få gå dit. De spurte hva hun ville til kirke etter, hun som ikke hadde noe annet å ha på seg enn den trestakken, og som var så svart og fæl. Men Kari sa hun syntes at presten var slik en gild mann til å preke; hun hadde så godt av det han sa, og så fikk hun da lov til sist. Hun gikk til berget og banket på, og så kom mannen ut og ga henne en kjole som var mye gildere enn den første; den var utsydd med sølv overalt, og det skinte av den liksom av sølvskogen, og en grusk hest med sølvbrodert dekken og sølvbiksel fikk hun også.

Da kongsdatteren kom til kirken, sto kirkefolket utenfor på bakken ennå; alle så undres de på hva hun var for en, og prinsen var straks på ferde og kom og ville holde hesten for henne mens hun steg av. Men hun sprang av og sa at det hadde han ikke nødig, for hesten var så vel temmet at den sto stille når hun sa det, og kom når hun ropte på den. Så gikk de alle sammen i kirken; men det var nesten ingen som hørte etter det presten sa, for de så for mye på henne, og prinsen ble enda mer inntatt i henne enn forrige gang. Da prekenen var slutt, og hun gikk ut av kirken og skulle sette seg på hesten, kom prinsen igjen og spurte hvor hun var fra.

“Jeg er fra Håndkleland,” sa kongsdatteren, og i det samme slapp hun ned ridepisken sin; da så prinsen bukket og skulle ta den opp, sa hun:

“Lyst fore og mørkt bak,
så prinsen ikke ser hvor jeg ri’r hen i dag!”

Borte var hun igjen, og prinsen kunne ikke vite hvor hun var blitt av; han fór både vidt og bredt og spurte etter det landet som hun hadde sagt hun var fra; men det var ingen som kunne si ham hvor det lå, og prinsen måtte da slå seg til tåls igjen.

Om søndagen skulle én gå opp til prinsen med en kam; Kari ba om å få lov til å gå med den, men de andre minnet henne om hvordan det hadde gått sist, og skjente på henne for det hun ville vise seg for prinsen, så svart og fæl som hun var i trestakken sin; men hun holdt ikke opp å be, før de lot henne gå opp til prinsen med kammen. Da hun kom ramlende oppover trappene igjen, fór prinsen ut, tok kammen og kastet den etter henne, og ba hun bare skulle pakke seg.

Siden reiste prinsen til kirken, og Kari ba også om lov; de spurte igjen hva hun skulle der, hun som var så fæl og svart, og som ikke hadde klær så hun kunne vise seg blant folk; prinsen eller noen annen kunne gjerne få se henne, sa de, så ble både hun og de ulykkelige; men Kari sa at de hadde nok annet å se etter, og hun holdt ikke opp å be, før hun fikk lov til å gå.

Nå gikk det like ens som begge de andre gangene; hun gikk bort til berget og banket på med kjeppen, og så kom mannen ut og ga henne en kjole som var enda mye gildere enn de andre; den var nesten av bare gull og edelstener, og en gjev hest med gullsydd dekken og gullbiksel fikk hun også.

Da kongsdatteren kom til kirken, sto presten og almuen på bakken ennå, og ventet på henne. Prinsen kom løpende og ville holde hesten, men hun sprang av og sa: “Nei takk, det trengst ikke, min hest er så vel temmet at den står still når jeg sier det.” Så skyndte de seg i kirken alle sammen, og presten på prekestolen; men ingen hørte etter det han sa, for de så for mye på henne, og undres på hvor hun var fra, og prinsen var enda mer forelsket enn begge de andre gangene; han sanset ikke noen ting, men så bare på henne.

Da prekenen var ute, og kongsdatteren skulle gå ut av kirken, hadde prinsen slått ut en kvartel råtjære i kirkesvalen, for å komme til å hjelpe henne over. Men hun brydde seg ikke om det, satte foten midt ute i tjæren og sprang over; så ble den ene gullskoen sittende igjen, og da hun hadde satt seg på hesten, kom prinsen farende ut av kirken og spurte hvor hun var fra.

“Fra Kammeland,” sa Kari. Men da prinsen ville rekke henne gullskoen, sa hun:

“Lyst fore og mørkt bak,
så prinsen ikke ser hvor jeg ri’r hen i dag!”

Prinsen kunne da ikke vite hvor det var blitt av henne denne gangen heller, og så fór han i langsommelig tid omkring i verden og spurte etter Kammeland; men da ingen kunne si ham hvor det var, lot han kunngjøre at den som kunne passe gullskoen, ville han gifte seg med. Det kom da sammen både vakre og stygge fra alle kanter; men det var ingen som hadde så liten fot at hun kunne få på gullskoen. Langt om lenge kom den slemme stemoren til Kari Trestakk med datteren sin også, og henne passet skoen til; men stygg var hun, og så lei så hun ut, at prinsen nødig gjorde det han hadde lovt. Likevel ble det laget til bryllups, og hun ble pyntet til brud, men da de red til kirken, så satt det en liten fugl i et tre og sang:

“Et stykke av hæl og et stykke av tå; Kari Trestakkens sko er full av blod!”

Og da de så etter, hadde fuglen sagt sant, for blodet sildret ut av skoen. Så måtte alle tjenestejentene og alle de kvinnfolk som på slottet var, fram og prøve på seg skoen, men det var ingen den ville passe.

“Men hvor er Kari Trestakk da?” spurte prinsen, da alle de andre hadde prøvd, for han skjønte fuglesang, og kom vel i hug det fuglen hadde sagt.

“Å, hun da!” sa de andre; “det kan aldri nytte hun kommer fram, for hun har føtter som en gamp.”

“Kan være,” sa prinsen, “men siden alle de andre har prøvd, så kan Kari også.”

“Kari!” ropte han ut gjennom døren, og Kari kom oppover trappene, og det ramlet i trestakken, som det var et helt regiment dragoner som kom farendes.

“Nå skal du passe gullskoen og bli prinsesse, du og,” sa de andre jentene, og lo og gjorde narr av henne.

Kari tok opp skoen og satte foten i den så lett hun ville, kastet trestakken av seg, og så sto hun der med gullkjolen på, så det skinte av henne, og på den andre foten hadde hun maken til gullskoen. Prinsen kjente henne straks, og ble så glad at han gikk bent bort og tok henne om livet og kysset henne, og da han fikk høre hun var kongsdatter, ble han enda gladere, og så ble det bryllup.

Snipp snapp snute, så er eventyret ute.

Juleaften ved middagstid dro vi fra byen. Det ble en stor sledefart; for et helt følge, som skulle gjeste i prestegården, dels reise i julebesøk annensteds i bygden, hadde kommet overens om å dra ut på samme tid. Der var finnmutkarer i spissleder, herrer og damer i bredsleder, og sluffer med to hester for, fylt med tallrike og blandede selskaper. I to av disse kjørte prestesønnene og deres selskap, damer fra byen, et par andre studenter, av hvilke den ene var teolog, den andre en medisiner, hvis årsak han alminnelig kaltes doktoren, samt jeg og noen barn.

Da føret på landeveien var dårlig omkring byen, kjørte vi isen, som alt tidlig hadde lagt seg, en tre fjerdings vei; der tok vi opp igjennom skogen. Føret ble ypperlig; det var friskt vintervær, og det gikk muntert avsted; bjellene klang lystig; selskapet lo og fjaset, barna jublet høyt; hestene dampet omkapp med studentenes piper; solstrålene brøt igjennom tåken og tindret på sne og is, på trær og rimede busker. Da vi kom på høydene, hvor det åpnet seg utsikter, sto himmelen i vinteraftenens glødende farver, og solen kastet sitt sterke røde lys over veldige, knudrete trestammer, grupper av bladløse trær, over skoger og lunder, som i usikre omriss avskyggedes gjennom tåke og dis; den spredte sitt rosenfarvede vinterskjær utover tåkehavet, der bølgende, som et snart skjulende, snart halvgjennomsiktig, tilslørende dekke, lå vidt over is og fjord, og bygder. Men vårt standpunkt var høyere; vi var nu ute av tåken, høyt over tåkehavet, og nær foran oss hevet seg mørke, skogkledde åser klart over disen. Mot den tindrende aftenhimmelen kunne vi skjelne hvert tre på høyden av dem. Fra en kirke, hvis tårn og hvite murer raget opp over et granholt et stykke fra veien, slo sterke alvorsfulle toner imot oss, selve landskapet lå i en stemning som gikk inn i dem. Grepet av den milde aftenstemning, som slik ble understøttet av høytidsklokkenes klang, ble selskapet mere taus og stille, inntil vi kom til skiftet, hvor hestene skulle puste og vi spise eftasverd.

Da vi igjen kom avsted, var dagen under, men det var ikke så meget mørkt, for den hvite sneen kastet stjernenes og himmelens lys tilbake. Skysskarene mente det ville bli koldt til natten, fordi det var “stjernerumt”, sa de. Øst over skogen tindret kolde, sølvklare strimer i himmelranden, og om en stund kom månen frem. – Snart gikk vi ved siden av sledene oppover bakker, snart jaget vi avsted henover åser og høyder, hvor granene sto pudret og snebetynget, og vi så under grenene og mellom stammene inn i hemmelighetsfulle grotter og ganger, hvor det måtte være lunt for alfer og troll å drive sitt gjekkende spill; nu og da åpnet det seg også vide utsikter utover mørke skoglandskaper. Så fór vi igjennom furumoer, hvor veien var jevn som på et stuegulv, hvor de ranke stammer dannet høye søylehaller, mellom hvilke eventyrlige skikkelser av dyre- og fabelverdenen gjøglende syntes å trede frem og vise seg i det usikre lys som månen sparsomt kastet bort igjennom skogen, for i neste øyeblikk atter å forsvinne eller forvandles til snedekte busker, stubber, kraker og vindfall. Nu slynget veien seg ned igjennom en dyp kløft, hvis steile sider som en ramme innfattet snedekte landskaper med skygger av åser og mørke skoger, som vidt og bredt lå nedenunder. Endelig var vi nede, og nu gikk det atter raskt avsted oven en islagt fjord. Kulden ble føleligere; her blåste en skarp nordensno, som nødte oss til å dra huene lenger ned over ørene, til å binde skjerfene fastere om halsen og livet, til å trampe i sluffen og banke i nevene. Hestene travet skarpt, og deres lange skygger fór flyktig hen over fjorden. Undertiden gikk det dundrende brak i isen; bydamene skrek høyt, og en middelaldrende herre, som nylig hadde forsøket verdien av sitt liv ved å forlove seg, og som med sin unge kjæreste kjørte efter oss i en bredslede, skrek enda høyere, og hver gang det braket, ropte han: “Pine død, tror jeg ikke det er best vi vender og kjører til land!”

Skyssgutten hans gjorde ham ganske tørt oppmerksom på at det omtrent var like langt til land på alle kanter. En annen føyde spøkende til at det ville være farligere for ham å kjøre tilbake enn frem; han ville da bli alene og ha vanskelig for å berge hest og kjæreste for ulveflokkene, som man på skiftet hadde fortalt skulle holde til langs fjorden under skogen. Til glede for den fryktsomme nærmet vi oss temmelig raskt landet; dog sannhet han visstnok det gamle ordtykke at isveien er drøy. Under farten reiste en av de fremmede studentene seg opp i sluffen, og mens han stirret bort i skyggen under en av de høye øene som lå her, ropte han:

“Hva er det som rører seg derinne?”

“Hva?” – “Hvor?”

“Derinne, på isen under øen – nu kommer det frem i månelyset, nordenfor den bratte bergveggen.”

“En ulveflokk!” ropte man med én munn.

“Man skal ikke male fanden på veggen!” utbrøt en av selskapet. “Det er syv stykker.”

“Ja, hadde vi såsant en rifle, skulle minst en av dem være feig!” sa doktoren med overbevisningens inderlighet.

“De reker etter oss!” ropte skyssgutten på bredsleden.

“Hu! hu!” skrek våre bydamer.

“Hvem?” spurte den forlovede, for han hadde sittet hensunken i en dyp samtale med sin kjæreste, og nu visste han ikke hva talen var om, eller hva som var på ferde. “Hva for noe?” spurte han oppskremt og forstyrret.

“Å, ulveflokken der nordmed øya,” sa skyssgutten.

“Hvor?” ropte han ilsomt, og før han ennu hadde fått øye på ulvene, smattet og smekket han i sin forskrekkelse med munn og pisk på hesten, så den i voldsom fart satte avsted forbi oss hen imot land. Våre hester som ikke ville svikte følget, fulgte dette gode eksempel; men just som vi svinget opp ad en odde, hvor isveien tok i land, fikk hestene været av ulvene, som også hadde tatt landjorden fatt og kom luntende den ene etter den andre og viste seg så lange og grå mot himmelen på en liten høyde hinsides veien. Sky satte våre hester ut; den svære sluffen slingret sterkt på skråplanet, veltet plutselig og styrtet hele sitt innhold av reisekledde herrer med tobakkspiper i munnen, damer i fotposer, oss barn samt en mangfoldighet av tiner, hatteesker og reisesekker om hverandre i en tett hop ut i snefanene. Det ble skrik og støy og latter; det ble en spraking og kravling for ikke å kveles i sneen eller av de overliggende masser, for åkomme fra hverandre og på fote igjen. En hadde fått en koffert i skjødet, en annen et par damer, en var falt på hodet inn i en hatteeske, en annen rotet i en nistetine med føttene, visstnok en uheldig stilling, men for barna åpnet den ene smilende utsikt til pannekaker og bakkels. Doktoren, som på grunn av sin iver og interesse for den edle kjørekunst, hadde bemektiget seg kuskens sete og forretning, hadde i befippelsen sloppet tømmene og latt hestene løpe. Da han nu oppdaget at ingen var kommet til skade, begynte han, formodentlig for å avlede oppmerksomheten fra sin egen dårlige oppførsel som kusk, å skjenne og bruke munn på hele selskapet over all denne støy og kvalm for ingenting.

“Kan dere ikke komme opp fra hverandre?” utbrøt han. “Det later jo til at søstersengen i sneen slett ikke er ubehagelig! Jeg ville bare ønske jeg kunne skaffe dere en større snefane til hodepute og overdyne. Dere ler og skriker både lunger og hjertet ut av dere, før dere kommer opp, og det kan dere gjøre med god grunn, for dere ser jo ut som spøkelser og julebukker og vil vel presentere dere for presten som et juletrollsfølge? Se til at dere kommer på fote engang! Han lille utysket i den gule kappen – synes han at det nu er tid til å ligge på maven og ete pannekaker? La oss komme avsted alle sammen og stans med skrålet og latteren!” ropte han ivrig.

Hans utidige oppførsel, de snepudrede, underlig formummede skikkelsene som reiste seg eller ble dratt frem i månelyset, og den hjelpeløse tilstand enkelte av selskapet befant seg i, fikk latteren og støyen til å bli foruroligende. Over dette ble kusken ennu sintere. Man tenkte ikke lenger på ulvene, som skremt av larmen, av latteren og bjelleklangen hadde tatt flukten – man tenkte ikke på sluffen eller på hestene, før en av prestesønnene reiste seg opp på knærne og sa:

“Ja, la oss det! du vil formodentlig bære oss alle på din brede rygg -men pust i bakken først – du ser jo de bare ler av deg. – Eller kan du kanskje si oss hvor det ble av hestene våre. Slapp du dem ikke?”

“Ble av hestene! slapp dem? Javisst slapp jeg dem, ja,” svarte kjøresvennen uforknytt; “tror du jeg kan holde hester igjen, når de løper løpsk! Takk meg til, at dere alle er hele.”

“Når du velter, skal du aldri slippe tømmene, gutten min, men heller la hestene slepe deg over stokk og sten.”

Denne kjørelæren, som ble gitt av en usedvanlig dyp stemme, og så langsomt og med slikt alvor, kom fra en av egnens proprietærer, som i spissen for det øvrige selskap nu innhentet oss her. Han tok seg ivrig av vår hjelpeløse forfatning, satte sin skysskar til å hjelpe oss, og tok selv hånd i med. Det ble nu brakt i erfaring at skuffen lå i en deld eller dokk litt lenger opp; skjækene var knekket, men heldigvis var hestene anholdt av skysskaren på bredsleden som kjørte foran. Under meget snakk og vrøvl hit og dit, og under utallige utrop ble våre bydamer tatt opp og pakket sammen på noen av de øvrige ankommende sleder, mens vedkommende herrer fant seg i å stige på meiene som kjøresvenner. Hele følget forsvant snart for oss, som gikk igjen omkring sluffen og prøvde å holde varmen ved å stampe i sneen og banke armene på fiskervis. Omsider kom skysskaren, som var sendt til en av de nærmeste gårdene, tilbake med noen lånte skjæker, og vi fikk skaden bøtet så vidt at vi langt om lenge kom frem til prestegården, ynkelig forfrysne.

“Nu, er I endelig der? Velkomne skal I være – Gud signe jer alle sammen,” – sa den gamle prestemann, som tok imot oss i svalen – “og dobbelt velkomne, siden I ikke er kommet til skade ved hestene – og siden tassen ikke tok jer,” tilføyde han spøkende og fulgte oss, efterat reisehammen var tatt av og neser og ører eftersett, inn til familien og damene, som var i begrep med å sette seg til julekveldsbordet.

Dette hyggelige hjemmet, disse vennlige menneskene og denne aftenen står for min erindring blant de beste minner fra min barndom. Den festlige opplysning og oppdekning, den milde fred, som i uhyklet fromhets skygge syntes å ha festet bo her, det velgjørende inntrykk av aftenandakten før nattverdsbordet, de gamle vennlige prestefolkene, de blide, tekkelige døtrene, de stø, alvorlige sønnene, den livlige samtalen med spøk og latter, som siden kom i gang ved erindring og fortellingen om begivenhetene og uhellene på reisen, de raske studentenes og de fjasende damenes spas og vrøvlerier – alt dette hensatte meg med ett som i et nytt, ukjent land.

En stor del av det som ble sagt og talt, er i årenes løp gått meg av minne; det som best har holdt seg i min erindring, er de fortellinger, sagn og eventyr som ble fortalt. Senere har jeg også hatt anledning til åoppfriske dem ved å høre dem igjen i de egnene hvor de har hjemme. I følgende vil jeg, så godt jeg kan, forsøke å gjenfortelle dem og det som knytter seg til dem.

En av damene fra byen satte denne underholdningen i gang idet hun under samtalen, jeg husker ikke hvordan det begynte, ytret at troen på hulder og underjordiske var utslettet. Studentene sa henne imot og anførte eksempler fra byens nærmeste omegn. Den eldste av prestesønnene sa at i Valdres, hvor han hadde tilbrakt en del av sin barndom, trodde man like så sikkert på disse “fostre av overtroen” som på et evangelium.

“Ja,” sa Gamle-Presten, “det er dessverre altfor visst, og jeg skal i den anledning fortelle Dem en historie, som for fullt alvor er blitt meg fortalt som virkelig hendt og opplevet i Valdres for et par år siden.”

Selskapet rykket sammen; de som sto satte seg, og presten begynte sin fortelling.

“Det var en skolemester fra Etnedalen, som lå på fiskeri på åsen. Han hadde meget lyst til å lese, denne mannen, og derfor hadde han alltid en eller annen bok med seg, som han lå og leste i om helligdagene, eller når været nødte ham til å holde seg inne i fiskerboden. En søndagsmorgen som han således lå og leste i boken sin, syntes han at han fornam det ringte med kirkeklokkene; iblant var lyden svak, som det skulle være langt borte, men iblant lød det sterkt, som om vinden bar klangen til ham. Han hørte lenge på dette og undret seg over det; han ville ikke tro sine sanser – for han visste at det var umulig å høre bygdens kirkeklokker så langt inn på åsen – men så klang det med ett ganske tydelig i hans ører. Nu la han boken fra seg, og sto opp og gikk ut. Solen skinte, det var vakkert vær, og den ene flokk med kirkefolk kom forbi efter den andre med salmebøker og kirkepyntet. Et stykke borte i åsen, hvor han aldri hadde sett annet enn skog og kratt før, sto det en gammel trekirke. Om en stund kom presten gående forbi, og han var så gammel og svakelig at hans kone og datter støttet ham. Da de kom forbi det stedet hvor skolemesteren sto, stanset de og ba ham følge med til kirken og lye messe. Skolemesteren betenkte seg litt på det, men da han syntes det kunne være morsomt å høre hvorledes folkene dyrket Gud, svarte han at han ville gå med, hvis han ikke hadde skade av det. Nei, skade skulle han ikke ha av det, men heller gavn, sa de. I kirken gikk det stilt og ordentlig til; det var ingen hunder eller skrikende barn der som forstyrret tjenesten, og sangen var vakker, men ordene kunne han ikke forstå. Da presten var ledet opp på prekestolen, holdt han en (i skolemesterens ører) vakker og oppbyggelig preken, men det var, så forekom det ham, en rar og underlig tankegang i den, som han ikke alltid var god for å følge. Fadervår klang heller ikke riktig, og “Frels oss fra det onde” hørte han slett ikke ble sagt; aldri ble Jesu navn nevnt, og da det var forbi, ble det ingen velsignelse lyst heller.

Da messen var forbi, ble skolemesteren bedt med til prestegården. Han svarte til det, som han hadde svart først, at han gjerne skulle gå med, hvis han ikke hadde skade av det, og de sa som de før hadde sagt, at om han gjorde dem til lags, skulle det være til gavn, og ikke til skade for ham. Han fulgte da med til prestegården, og den var som en smukk og god prestegård pleier være på landet. Det var have der med blomster og epletrær og et pent stakitt omkring. De ba ham spise middag, og den var vel tillaget og pent anrettet. Han sa som før at han gjerne skulle gjøre som de ba ham, dersom han ikke hadde skade av det, og han fikk det samme svar. Han spiste da der og sa siden at han ikke kunne finne noen forskjell på maten der og den kristne mat han hadde spist et par ganger han hadde vært til bords hos presten i bygden. Da han hadde drukket kaffe, tok prestekonen og datteren ham ut i et kammer, og konen klaget over at far ble så gammel og skrøpelig, så han ikke kunne gjøre det lenge; derpå talte hun om at skolemesteren var en rask og rørig mann, og til sist sa både hun og datteren at de gjerne ville ha ham til prest efter gamlefar, om han hadde lyst til å bli hos dem. Skolemesteren innvendte at han ikke var “prestelært”. Men de mente at han var mer lært enn det behøvdes hos dem; for der var ikke farlig for bispevisitas og prosteforhør; slikt visste de ikke av. Da skolemesteren hørte dette, sa han at om han endogså kunne være i besittelse av den nødvendige lærdom, så tvilte han om han hadde gavene, og da det var en altfor viktig sak både for ham og dem til å forhaste seg med, så forlangte han et års betenkningstid. Da han hadde sagt det, sto han ved et tjern innpå åsen og så hverken prestegård eller kirke, og dermed trodde han at den historien var ute. Men et år efter, just den dagen da betenkningstiden skulle være ute, holdt han på å tømre på en bygning; for når det var skolefrist, drev han enten på med tømring eller fisking. Som han sitter skrevs oppå den ene veggen med øksen, ser han prestedatteren han hadde sett i fjellet, komme gående like imot ham. Hun spurte om han nu hadde betenkt seg. “Ja,” svarte han, “betenkt meg har jeg, men jeg kan ikke; for jeg kan ikke forsvare for Gud og min samvittighet.” Den underjordiske prestedatteren var borte i samme øyeblikk, men straks efter hugg han seg i kneet, så han var krøpling all sin levetid.”

Presten og studentene begynte nu å drøfte hva som hadde fremkalt disse sagnene, og hva der så levende hadde innprentet denne overtro i almuens innbilning. En mente det skrev seg fra gamle fortellinger, som i forskjellige former kom så levende igjen i drømme, at man innbilte seg man hadde opplevet dem. Doktoren antok at det oftest kom av sinnsforvirring, en sykelig sjelstilstand eller legemlig sykdom; for man hørte ofte, sa han, at de som trodde å ha opplevet noe overnaturlig, ble syke eller tullete bakefter, som det het; men dette var ikke riktig; sykdommen eller forvirringen var kommet først, og synene, historiene med trollene, nissene osv. bakefter, under sykdommen. At mange slike fortellinger skrev seg fra drukkenskap og ølkvese, var altfor visst. At disse syner, sagn eller overnaturlige historier var noe som ikke hadde hjemme utenfor, men i vedkommende personers eget indre, hadde man god grunn til å slutte av det at slike fortellinger alminnelig grep levende inn i fortellerens daglige gjerning og beskjeftigelse. Var det en smed som fortalte, hadde han hørt de underjordiske trå belgen og svinge sleggen, sett ilden og gnistene sprute i smien for deres hammerslag; var det en tømmerhugger, hadde han hørt øksehugg efterat han hadde endt sitt arbeid; var det en møller, hørte han klapringen fra kvernen, var det en spillemann, hørte han slåtter i hauger og fjell, og huldren spille på langleik. Alt dette var så naturlig at det ikke trengte til noen forklaring; han behøvde bare å minne damene om den lyd som sang i ørene deres, når de hadde danset noen netter i rad i juletiden; han behøvde bare å erindre de av herrene som hadde ferdes på havet, om den minnelse som den uvante har av seilasen lenge efterat han er kommet i land, idet gulvet eller jorden synes å gynge på bølger. Slik var det også med de fleste av de lyd og syner, man anså for overnaturlige; det var noe som i virkeligheten ikke var lenger, men som gjennom de nerver og sanseredskaper som i lengre tid var påvirket ved naturlige midler, fremdeles syntes å være til stede. At en skolemester hørte klokkeklang, var således ingen besynderlighet; for det hørte nu på en møte til hans fag; kanskje håpet han å bli klokker eller ringer. -

Det som var anført, sa den yngste av prestesønnene, kunne nok i mange tilfelle være sant og riktig, især det siste, men under den forutsetning at man tok overtroen som en tilstedeværende levning av den fjerne oldtids forestillinger og ikke som et blott og bart foster av hjernespinn og drukkenskap og mavepine eller underlivstilfelle. En slik oppfatning av spørsmålet var så sanselig og grovkornet, at den ikke kunne holde stikk. Overtroen var folkets poesi og hadde engang vært dets religion, dets grunnlag, de gamle forestillinger om vesener som var menneskene hulde eller fiendske. Hvem av oss kjente ikke de gamle sagn om jøtner, riser, alfer og dverger? For det opprinnelige menneske var det en naturlig tanke at det vide hav, de ville fjell, de skumpe skoger, de dype vann, de øde heier, med deres ensomhet og gru, med deres underlige vekslende spill av lys og skygger, med alle deres lyder og gripende naturtoner, var et hjem for overnaturlige vesener. Det myldret av dem i sagatiden. Ved kristendommens innførelse hadde vel Hellig Olav og prestene manet dem i stokk og sten; men den gamle tro var altfor inngrodd, de gamle forestillinger lot seg ikke binde, så lenge den mektige natur ble ved å vise seg for folket på den samme måte; og det gjorde den ennu den dag i dag. Og følgelig ville de gamle gudesagn og oldtidsforestillinger, som vel gjennom tidene var mangfoldig forvansket og lemlestet, fremdeles, under visse stemninger og sjelstilstander, kunne kalles til live som levende og nærværende. Således forholdt det seg også: det myldret av dem ennu i folketroen; det gas egne som i denne henseende kunne sies å være overbefolket, idet hver seter, hvert tjern, hvert fremtredende punkt ifølge sagnet hadde beboere av huldrer og underjordiske. Man ville kanskje ikke innrømme at et slikt urgammelt stoff overalt var tilstede. Men enhver som kjente noe til den nordiske oldtid og til de diktninger som ennu lever mellom folket, visste og kjente jo hvor megen hedendom det ennu gikk igjen i våre eventyr, sagn og signevers. Enhver som hadde sett litt dypere i dette, visste at det i de fleste eventyr og sagn fantes levninger av en slik, fra de fjerneste tider nedarvet tro, som viste seg i en billedlig oppfatning av overnaturlige ting. Men, vedble han, en berømt forfatter har med sannhet sagt at dette mystiske i disse gudesagn ligger liksom småstykker av en itusprunget edelsten på en jordbunn så overvokset med gress og blomster at det kreves de aller skarpeste øyne til å oppdage dem. Det er visst og sant; for betydningen av det er nemlig for lenge siden gått tapt, men vi føler den ennu, og det er dette som gir eventyrene og sagnene deres innhold og betydning, på samme tid som det tilfredsstiller lysten til det vidunderlige; det er aldri et blott og bart farvespill av en tom innbilningskraft. Jo lenger vi går tilbake, desto mer vider det mystiske seg ut, og det ser ut som gudesagnene har dannet det eneste innhold av den eldste diktning. Men denne har heller ikke forsmådd det mest utrolige, gresselige og forferdelige, når den ubekymret om virkeligheten, skildrer naturens hemmelighetsfulle krefter og virke, revet med av stoffets storhet og oppløftende beskaffenhet. Man måtte imidlertid ikke tro at det bare var hos oss det fantes levninger av en slik oldtidstro; han kjente til at de fleste av våre eventyr fantes igjen i mange av Europas land, ja, enkelte endog i fjerne egne av Asia; at noe lignende var tilfelle med sagnene om de overnaturlige vesener, som almuen ennu befolket våre fjell og ødemarker med, trodde han sikkert; at noen nesten ordlydende fantes igjen både i Tyskland og blant skottene, visste han med sikkerhet. At samme sagn og eventyr under forskjellige former forekom vidt utbredt her i landet, hadde visst flere erfart. “Jeg kjenner således et fra Gudbrandsdalen,” sa han, “som på flere punkter stemmer over ens med det som far nylig fortalte fra Valdres. Har dere ennu lyst og tålmodighet til å høre, skal jeg fortelle det.”

Efter et bekreftende og oppfordrende svar begynte han:

“Det var en rådskar eller husbondsdreng i en prestegård i Gudbrandsdalen. Han var usedvanlig ivrig til å arbeide, var oppe tidlig om morgenen og sent om aftenen, men han syntes alltid at han hadde mest ugjort om søndagen, og derfor arbeidet han søndag efter søndag. Da presten kom under vær med dette, foreholdt han ham det uriktige i det og sa at det var bedre han brukte søndagen til det en kristen bør bruke den til, å høre Guds ords forkynnelse. Dette lovte han, og da det neste søndag var messe ved annekskirken, ville han gå dit. Han gikk både langt og lenge, og enda han var vel kjent på veien, syntes han at han var kommet på villstrå og vandret andre veier. Omsider kom han frem til en kirke, men den var lukket og låst, og han så hverken prest eller kirkefolk. Tett ved kirken lå det en gård, og der gikk han inn. Derinne var det en deilig jente, som holdt på å lave til middagsmaten. Nu forsto han at han ikke var kommet til annekskirken, men at han som før formodet, hadde gått vill og kommet til en annen bygdekirke, og at det var prestegården, han var kommet inn i. Jenta ga ham mat og drikke og stelte vel med ham, og da han ville gå, sa hun: “Far preker ved annekset i dag, og der er alt folket vårt; men neste søndag skal det være messe her, da får du komme igjen og høre hvorledes vi bruker det.” Rådskaren svarte hverken ja eller nei; men han tenkte; “den bruken er vel ens overalt, og pokker skulle gå så lang vei for en preken, når en kan ha den på den andre siden av almenveien; for neste søndag er det preke ved hovedkirken hjemme.” Men da det led til helgen, begynte han å tenkte på den vakre jenten, og til sist ga han seg på veien. Han traff henne i kjøkkenet denne gang og, liksom den forrige søndagen, og hun visste ikke alt det gode hun ville gjøre ham. Hun ga ham øl og brennevin og god mat, og da han hadde spist og drukket, fulgte hun ham til kirken. Presten sto på prekestolen og hadde begynt på prekenen sin, men da de kom inn, ble det urolig i kirken, for alle vendte seg for å se på denne fremmedkaren. Da jenten merket det, sa hun; “Det er nok best vi går ut, for når far er ferdig på stolen, blir det vel slik glåming på deg; de er ikke vant ved slike folk her.” – De gikk da ut, og han måtte igjen følge med til prestegården, hvor han ble traktert med middagsmat og kaffe, da presten og prestekonen kom fra kirken. Da de hadde drukket kaffen, tok prestefolket ham inn i kammerset og sa til ham at deres datter likte ham så vel at hun ikke lenger kunne stå imot. Til dette svarte rådskaren at han syntes nok hun var vakker, men han “var ikke hoga til åandse det”, sa han. Prestekonen både truet og ba, men han ville ikke ha henne; til sist kom datteren også til; men det hjalp ikke det heller.

“Vil du da slett ikke ha datteren vår?” spurte prestekonen til sist.

“Nei,” sa han, det ville han ikke. Så slo hun ham på skulderen. Med det samme ble han lam og var fra seg selv. Hvordan han kom hjem, visste han ikke, men han var sengeliggende i lang tid.

Årsdagen efter begynte han å komme seg og få samlingen igjen. Da det led utpå dagen, kom det inn til ham en mann, som han syntes han hadde sett før. “Hvordan står det til?” sa mannen. – “Å, det er nok galt, det,” svarte husbondskaren, “for jeg har ikke visst av meg på et helt år.” – “Nu får du sove en times tid,” sa mannen, tok frem en lommeflaske og skjenkte ham en dram; “kanskje du tør være bedre, når du våkner. Imens skal jeg sitte her,” sa han og tok en stol bort til sengen. – Den syke sovnet straks, og da han våknet, var han så frisk og rast at han syntes han aldri hadde vært så rask. Han takket presten – for ham var det – for helseboten; men denne sa: “Nu er det godt og vel med deg igjen; men hjemme hos meg ser det verre ut: Konen min er død, og datteren min er død og, fordi hun ikke fikk deg.”"

“Det kan høres besynderlig nok,” sa en av prestens døtre; “men jeg har virkelig trodd at jeg har sett og opplevet noe slikt.”

“Opplevet?” spurte en av de fremmede studentene. “Er det mulig! Det må De være så god å fortelle oss!” – “At du ikke har fortalt oss det!” sa søstrene. – “Kjære Marie, det kan da ikke være din mening at du virkelig har sett underjordiske eller noe overnaturlig?” sa fruen i en tone som både var spørrende og bebreidende.

“Opplevet? – nei, det er vel ikke det rette ordet; men hele scenen med sagnets syner og fortellingen om dem sto levende for meg, som om jeg selv hadde sett dem, som om jeg hadde hørt klokkene og kirkesangen, kort sagt som om jeg hadde opplevet det, og efter dette inntrykk ble det skrevet ned i dagboken min.”

“Ja, ja, vi kjenner Maries opplevelser,” sa den eldste broren, som gikk under navnet Prosaisten, spottende; “bare skade at det ofte faller litt sentimentale og overspente. Hun er i stand til å gjøre en fortryllende prins av en tiggergutt og et dikt av noen fuglepip.”

Søsteren ble en smule fortrydelig over disse utfallene, og lot seg nøde, men efter gjentatte anmodninger om å fortelle, sa hun:

“Mens inntrykket ennu var friskt, skrev jeg ned disse opplevelsene på min måte, og siden det nu forlanges, skal jeg hente dagboken og lese det opp.” Efter et øyeblikk kom hun tilbake og leste med vakkert foredrag og velklingende stemme følgende:

“Det første året vi var flyttet hit ut fra Valdres, tilbrakte jeg noen tid inne i byen; men jeg fant meg slett ikke vel der inne og lå også i en svær sykdom. Da jeg var kommet noe til krefter, rådet lægen meg til å ta hjem – det var også mitt inderligste ønske – og at jeg skulle reise og ferdes så meget som mulig ute i luften. Her var ikke anledning til store reiser, det kan De nok vite, men da far ved begynnelsen av sommeren skulle på sin vanlige anneksreise til dalen, fikk jeg lov å følge med. Nu følte jeg meg så frisk. Sunnheten strømmet atter gjennom mine årer; jeg syntes det var så herlig å leve; jeg gledet meg barnlig over naturen, over de ofte yndige, ofte triste, men gripende egne og landskaper vi reiste igjennom, over den gjennomsiktige elven vi rodde oppover, med dens avspeilinger av løvskoger, grønne bakker og åser, med dens hvirvler og strømmer og fosser. Enkelte av disse landskapene står så levende for meg at jeg synes jeg ser dem ennu. Således gikk jeg søndagseftermiddagen, da far hadde reist i sognebud innpå åsen, fra Sundgården bortover moen til en tverrelv, hvor jeg traff Hans, sønnen fra den gården hvor vi hadde tatt inn; han holdt på åmete eller fiske med flue, en kunst som han forsto best av alle vidt og bredt, og endel unge piker hadde samlet seg ved elvekanten for å se på fisken og på fiskeren. Her hørte jeg om den usynlige kirken på moen og om de underjordiske i Bratteberget.

Men det er ikke en, men mangfoldige, som har hørt det ringe med kirkeklokkene i den usynlige kirken på Brattebergmoen; de lyder nesten som kirkeklokkene ved annekskirken. I den tid da mor Sundet var hjemme i Tverrdalen, skulle hun engang hente en vending vann om aftenen. Da hørte hun at det ringte nordenfor på moen; hun satte bøttene fra seg for å lye, og det lød liksom ved annekskirken. Hans har også hørt det samme. Da han var en liten gutt, og han en natt hadde vært borte å mete i tverrelven i følge med en husmannsgutt, som var litt eldre, hørte de kirkeklokkene ringe på moen, og de syntes det “mumlet og tuslet” over hele moen, og hvor de gikk. Da de kom til plassen, torde Hans ikke gå hjem alene, men husmannsgutten måtte følge ham til grinden, og da han kom hjem, torde han ikke legge seg i sengen sin på låven, men han ble inne i stuen om natten. De hadde enda bare hørt klangen av klokkene; men da Elling Hvitmyr, som var husmann under Sundet, hadde vært ved tverrelven og fisket en natt, og han gikk hjem nordefter slette moen, som de sa, syntes han med ett at stien som går mellom tverrdalen og Sundet tett ved Bratteberget, og som just ikke er synderlig bred, ble så bred som en kirkevei, og før han visste hvordan det gikk til, var han like innpå kirkeveggen. Den var brun og nylig tjærebredd. På kirken var det tårn, og på tårnet en gullfløy så stor som en grind. Inni kirken var det fullt av folk; de sang, og det var sterkt lys der, så det lyste ut igjennom alle vinduer; bakenfor kirken var det grønne enger vidt og bredt, men gårder kunne han ikke se. Nøkkelen sto i kirkedøren, og en stor blank ring hang der; han syntes at døren ikke var lenger borte enn at han kunne hugge kniven sin i den. Mens han sto og så på døren og kirken og all denne herligheten og begynte å ta og famle efter tollekniven, var det som om én skulle ha slått benene bort under ham, for han falt nesegrus like mot kirkeveggen. Da han kom til seg selv igjen, lå han midt i stien, og så hverken kirke eller kirkeveien eller noen av alle disse herligheter; men stien og moen lå foran ham, Bratteberget til venstre, og til høyre hevet Bjørndalskollen seg høyt over åsen.

Med dette Bratteberget skal det heller ikke være ganske riktig. Det er en liten skogkledd åsknatt som på østsiden faller av i en glatt, tverrbratt vegg, som vender like mot den omtalte stien over moen. En vinteraften kom den samme Elling Hvitmyr og en annen mann, som hette Nils, fra kvernen ved Tverråen. De dro hver sitt kjelkelass; Ellings lass var ikke meget tungt; derfor gikk han raskt i forveien, så at Nils måtte ta i og dra så sterkt han kunne, for å holde skritt med ham. Da de kom midt for Bratteberget, satte de seg til å hvile, hver på sitt lass, og vendte ryggen mot åsknatten. Nils, som hvilte albuene på knærne og ansiktet i hendene, begynte straks å nikke og blunde; men Elling, som var lysvåken, fikk se et skimt borti åsen på den andre siden av moen, og dermed ble det så lyst, at han hadde kunne se å træ i en nål. Da han snudde seg om, var det åpnet en stor dør oppi berget; han så like inn i en høy prektig stue; på skorstenen brant et bål, som ga så sterkt lys at han kunne se spikerhodene sitte i rad bortover gulvet. Kvinnfolk fór frem og tilbake og skygget hvert øyeblikk for ilden; de hadde meget travelt, og for ham så det ut som om de stelte til gjestebud. “Nei, se disse du!” ropte han til Nils, – “Å, Kors i Jesu navn, hva er dette da?” ropte Nils, idet han våknet og lyset skar ham i øynene. Men han hadde ikke før sagt disse ordene, før det med larm og brak ble slått igjen en port i berget. Skrallet var så sterkt at det ga gjenlyd i Bjørndalskollen og åsen på den andre siden av moen, og de satt med ett i det dypeste mørke. Elling Hvitmyr lignet lyden med en han hadde hørt før, og sa at det var akkurat som når en skreller igjen den store festningsporten, da han sto ved fanteriet (infanteriet) i Fredrikstad.

Det var en deilig eftermiddag, da jeg hørte dette; under samtalen og fortellingene skummet og suste elven hen under løvtrærne; fiskene sprang høyt opp av vannet efter fluer og fryvil og blinket i solskinnet, og fuglene sang så liflig inne i de grønne kronene; det var noe så lunt og varmt i deres sang, som jeg aldri har følt hverken før eller siden – det var for meg som om sommeren og dens friske liv feiret sitt inntog denne dagen. En av disse sangene, hvis slag jeg alltid har yndet, men hvis navn jeg aldri har visst, begynte å synge i lave, dempede toner, som vugget meg i en mild og drømmende, sommerlig stemning. Sangen fremkalte yndige billeder, som vekslet i mitt sinn med det skiftende tonefall. Først forekom det meg at den sang om Nordens mørke høst, om skapningens lengsel efter det solbeskinnende, himmelklare Syden. Da syntes jeg den hvisket om hvordan den satt der dypt inne i de alltid grønne kroners skygge og svalhet, når middagssolen brant hett, og intet levende vesen var å se, uten de ville bøfler, som bisnet i sumpene; jeg syntes den sang om hvorledes den satt i pinjens krone ved aftentid og lyttet til gitarens toner, til de elskendes hvisken, der lød som sang i det fremmede tungemål; men – “snart kom det en tredje mann, mørk og formummet; jeg reddedes over de vrede ord, over stålet som blinket i månens stråler; jeg fløy langt bort imellom de høye berge; der lurte ville røvere”. Den sang om skudd, om mord og overfall, om deilige kvinner, som ble ført langt bort i de dype skoger. Med redsel fløy den lenger syd, over det blå skinnende hav, og besøkte Schiras, Damaskus og Kairos palmelunder; i muntre toner sang den om Østens deilige døtre og om det vidunderlige, brokede liv, som i klare farver er gått opp for den som engang med hele sitt sinn har tapt seg i de arabiske fortellingers fortryllende land. Men nu ble tonene smeltende, for snart å stige i dempet jubel. Det var vårlengselen efter Norden; det var ferden mot nord, inntoget i de sommerfriske løvkronene; det var elven og fossen og skogen og sommernatten som klang igjennom de fyldige tonene.

Jeg gikk alene bort over moen. Til høyre lå Bjørndalskollen; bare dens nøkne topp var belyst av aftensolen, mens en sky kastet sin skygge over dens mørke skogkledde masser og gjorde den enda mørkere; fra foten av denne strakte moen seg med sine ranke furutrær jevn og flat hen imot det steile Bratteberget, hvor den gjør en senkning og danner en dal; på den andre siden av dette berget strømmer storelven, som bare på et enkelt sted skimtes mellom stammene. Da jeg kom dithen, gled et stråleglimt frem under skyen som dekket for aftensolen, og spilte med et rødlig lys mellom trærne. Mens elvesuset og fuglesangen der borte fra ennu klang i mitt øre som den søteste melodi, begynte en måltrost sin muntre vise; en annen liten fugl fulgte den utrettelig med en ensformig sang. Jeg hørte og lyttet, plutselig var hele skogen fylt med den lifligste duft; jeg følte meg til mote som om jeg selv var en fugl, som svevet om mellom blomster og fuglesang, som et mindre jordisk vesen mellom høyere vesener, kort sagt – som om noe usynlig, overnaturlig var meg nær. Salmesang og fjerne kirkeklokker lød for mine ører – så syntes jeg – og det forekom meg som om jeg så den gamle kirken, de hadde fortalt meg skulle stå hist mellom trærne, og da jeg nu så hen mot elveblinket mellom trestammene, sto kirken plutselig for meg; i aftendunsten som steg fra elven, kunne jeg ikke skjelne dens omriss tydelig, men høyt på tårnet blinket gullfløyen, og ut igjennom vinduene gikk et lys, sterkere enn aftenlyset i skogen. Forbauset reiste jeg meg opp og ville gå nærmere, for å se bedre; sangen lød ennu i mitt øre; men jeg hadde ikke gjort et skritt før det hele var forsvunnet.”

Her endte hun opplesningen og fortsatte muntlig:

“Denne begivenhet har av og til dukket opp for meg som en fjern og uklar erindring, men under samtalen og fortellingene i aften er den kommet frem med usedvanlig klarhet. Hittil har jeg undertiden trodd at det virkelig var den usynlige kirken jeg så, at det var de underjordiskes sang og klokker jeg hørte; men efter det som er sagt i aften, må jeg vel anta at det ikke har vært annen enn en gjenklang i sjelen av de sagn som jeg nylig hadde hørt, en avspeiling av den natur som omga meg, og av de naturtoner jeg hadde lyttet til.”

Presten og fruen rystet av og til på hodet til denne fortellingen, mens den eldste broren fremdeles nu og da henkastet noen ord om slett fordøyede romaner, sentimentalitet og overspenthet; de andre lot til å høre på den med forundring og bifall, idet de snart smilte, snart nikket til skildringen. Da den var til ende, tok doktoren ordet: “Jeg kan ikke annet,” sa han, idet han bukkende nærmet seg fortellerinnen, “jeg kan ikke annet enn takke frøkenen for denne poetiske virkeliggjørelse av den synsmåte jeg har satt frem. Jeg er imidlertid ikke fullkommen viss på om det har vært Deres mening, på denne måte å ta den i forsvar.” – Frøkenen satte et likeså fremmed, forundret og spørrende ansikt opp til denne talen som tilhørerne. Noen brast tilmed i latter, hvorfor doktoren fortsatte: “Nu, det var altså ikke således ment. Hvis det da må være meg tillatt å ytre meg angående opprinnelsen til de syner eller fornemmelser gjennom syns- og høreredskapene De hadde, da er det min uforgripelige mening at nervefeberen og den efter sykdommen stigende livskraft og nervevirksomhet, ytterligere forøket ved den, under solstrålenes påvirkning på trærne og skogen, av disse rikeligere utstrømmende surstoffgass eller livsluft, har fremkalt en spent eller overinsitert stemning, hvorav synene naturlig fremgikk.” – Hele selskapet satte i å le, hvorefter den yngste av prestens sønner til alminnelig fornøyelse søkte å godtgjøre at hele fortellingen var et klart og håndgripelig bevis for det han tidligere hadde fremholdt.

Under denne meningskamp som nu oppsto, kom den eldre av prestens sønner inn igjen fra en utfart til folkestuen. “Har dere lyst,” sa han, “å høre spurninger og eventyr? Har dere lyst til å leke juleleker eller å se på, skal dere gå ut i borgstuen; der er det i full gang.”

Det var så stille i skogen nu; vi hørte ikke annen lyd enn slagene av skytternes hælringer og de sikre trinnene til kløvhesten, som fulgte efter med nisten, jakt-taskene og fiskekurvene våre. Det var helg over naturen. Mot kvelden tok en enslig fugl på å kvitre så smått i skogen; granen og furuen åndet ut sin krydrede duft i solvarmen, og over toppene åpnet det seg av og til utsikt til Lågen, som skummet og blinket dypt nede, så langt under oss at suset og bruset ikke nådde opp. Skyggene ble lengre; tusmørket og elvetåken la seg over dalen, men solen spilte ennu rød mellom granene i lien, og la glans om Lesja-fjellene, som blånte langt borte. Da vi nådde opp på åsen, ble skogen mere åpen; furuen ble lavere og sjeldnere, bjerk og brisk kom isteden, lyngen vokste frodig, og vi kom over myrer med tett, saftig gress. Høvringens tredve setrer lå snart fremfor oss, vang ved vang, mellom kratt og sten og lyng og grønne bakker, og bak dem tegnet Rondekampenes høye topper seg mot østhimmelen. Jentene kauet, luren låt og lokket i kveldstillheten, og kuene stimet sammen med rauting og bjelleklang.

Tor eide en av de første setrene vi kom til; han ba oss gå inn og drikke melk, men vi ville opp dit vi skulle være om natten, og Tor lovte å komme efter med én gang. Jeg så et glimt av en vakker jente i vinduet og et par nysgjerrige mannfolkfjes. Anders fortalte at jenta var en søsterdatter av konen til Tor; skolemesteren nyttet tiden mens han var fri av skolen, til ågå på frieri til henne, men hun ville ikke ha ham, enda han eide både gård og grunn og var svare til skolemester; hun likte bedre en unggutt som også var ute og fridde til henne.

Da vi kom på Lårgards-seteren, sto budeien på hellen utenfor halvdøren. Det var en baus jente, høy og rank, i hvite skjorteermer, rødt liv og svart stakk. Hun sto med ryggen til, og vi så bare den hvite nakken og et velformet hode med lyst hår, som aftensolen ga en enda rødligere glans enn det egentlig hadde. Hun lokket på en svartsiet geit som hadde krabbet opp på det gressgrodde torvtaket, og sto og rev og slet i en liten bjerk som var skutt opp av gresstorven. “Teksa, Teksa, Teksa, Teksa da, kom geite! Trinselire da, så kom nå da – hit du leie trøille, vil du la væra bjørkjé og ikkje rive upp take! Hit da!” ropte hun.

“Gu’ kveld, Brit,” sa Anders.

“Gu’si’nde,” svarte hun; hun snudde seg og skygget med hånden mot kveldsolen og så på oss. “Gudefré! Dæ æ vel fræmonde kare e ska hyse, si’n Anders æ mæ?”

“Ja,” sa Anders, “og staute og gjemente kare æ dæ du fæ på seteren; dønm æ ikkje store på dæ,” la han til likefrem.

“Dæ æ dæ staute kare, ja,” sa Brit; men hun kunne ikke bare seg på å dra på smilebåndet mens hun betraktet oss; sir Johns smekre figur og lange lokker lot især til å vekke hennes oppmerksomhet. “Enn hæin da? æ ‘n kar, hæin au? E tykjy ‘n æ likar te eit kvinnfolk i kar-klæé,” sa hun på skøy.

“Ha du sett kvinnfolk mæ skjegg, og kvinnfolk så lang du, jente?” spurte Anders.

“Nei, nei, du har rett du, Anders,” svarte hun og lo godt. “Døkk fæ gå inn; fræmont folk kan ikkje bli ståan’ ute, veit e. Dæ æ fel ovandt for døkk her sjå oss; men oss æ nå nordafor folkeskikken oss, dæ veit døkk vel,” ble hun ved, og pratet i ett vekk med oss og Anders, på en godslig, litt skøyeraktig, undertiden litt ironisk måte.

Seteren var en sperrestue med en stor peis i det ene hjørnet. Som det pleier på Gudbrandsdals-setrene, var det makeløst rent og ordentlig der inne. På hyller oppunder taket stod oster i rad og rekke, nedenunder var ringer og bukjørel oppstilt, og alt var renskurt og skinnende hvitt, like til bord og benker. Det store peisbålet under ystekjelen skaffet luftveksling; her var ingen innestengt stuelukt, men en frisk duft av briske-strøe på gulvet og av den vakre hvite vianvang, som sto i vinduene på sin kjøttfulle, lysegrønne bladkrans, med ringer og slyngninger av mørkegule ringblomster omkring – alt i anledning av vårt besøk.

“Men kå vil dessa karan så langt til fjells da; døm ha det sakte mykjy bæ’re heime hell på sætern sjå budeiom,” sa Brit litt nysgjerrig.

“Vi vudd’ sjå how det ser ut til fjells, og så vudd’ vi skuder rein,” svarte sir John.

“Ja, skjote rein du! det er vel på voné um du kjøm te skjote nogon; e er redd døkk går uppgjeve både du og følgje ditt, før døkk kjøm så langt. Men du skull voré her i vår, da oss kom på sætré; da gjekk det store reinsbukke like innåt buveggjé. Nord i ei tå Vågå-sætrom ligg det ei budeie som heiter Barbro; det va nogo te jente det, så ung ho er; ho skaut en rein som hadde komé midt inn i bølingen utpå setervangjé, og gjekk der som eit anna krytyr. Uppunder takjé inni stugun hekk det ei dunderbørse, som ho hadde høyrt skull væra lødd åt ulve; den tok ho og stilte seg sta og la over ryggen på stuté. Så sikta ho væl og lengje da, kan du væta; men da det small, stupte døm alle tri både jenta, bukken og uksin; uksin sette ti ein stygg gaul attpå, så redd vart ‘n. Men bukken vart liggjan’ og presten fekk steikjé.”

“Vi har et ærend til, Brit,” sa jeg, “vi vil gjerne høre eventyr. Vet du noen som er flinke til å fortelle?”

“Det er eit par jento her i sætrom som e ska sende bo på med gjæti-jentun, så døm kjøm hit i kveld,” svarte hun; “og e trur nok døm kan fortælja døkk nogre æventyr, om døm berre vil. Enn skulmestern da? Han er slem te fortælja histori. Han va nede sjå Marit i går, og er ‘n ikke der han, nå ‘n Hans ha komé, så fær oss visst høyre gauken ved Mikjilsmess.”

“Ja, e ba skulmestern sjå uppi åt oss, og ‘n Hans og ‘o Marit au,” sa Tor, som nettopp kom inn og satte fra seg riflen. “E kom i hog du tålå um æventy, – og døm kan sakte nogre.”

“Når skulmestern fysst tek te, er det ingen ende på remsom både utu bibelé og anna preik,” sa Brit. “Men stakkars mann, han ska nok væra bra sturin nå; det lyt væra stusleg å brenne einsleg, som ei feitved-stikke.”

Det varte ikke lenge før følget fra Tors seter kom efter. Jenten var kjernesunn og rød og hvit; hun hadde et livlig ansikt, og en trivelig figur. Ut av det åpne, djerve ansiktet på gutten lyste det også frisk, ufordervet natur. Den tredje i følget vr skolemesteren; han var ikke stort over tredve år, men ansiktet var skrukket; det skyldes visst hans iherdige strev med å gi seg en verdig mine. Drakten fortalte om det samme, den også; den skulle skille ham ut fra bøndene; han gikk i en sortbrun kjole med uhyre lange, spisse skjøter, om halsen et hvitt halstørkle og store fadermordere, oventil tagget med “egger”. På høyre siden av brystet sto det frem en veldig kul; jeg trodde først at den kom av en gevekst, men hørte siden at det var et digert blekkhus han alltid førte med seg. Hans hele fremtreden gjorde et meget ubehagelig inntrykk. Fjellbondens vitebegjærlighet og likefremme, naive spørsmål var her blitt til påtrengende, halvdannet spørresyke; og for hvert spørsmål han kom med, så han seg omkring som han sto midt iblant “den usæbede ungdom” i Vågå. Han snurpet sammen munnen med et smil, som spurte: “Er det ikke godt sagt? Åjo, jeg kan nok føle slike folk på tennene!” En flom av nærgående spørsmål veltet ut over oss, alt i en oppstyltet efterligning av foreldet boksprog, men inn imellom plumpet uforvarende djerve ord og vendinger fra Gudbrandsdalsmålet.

Hittil hadde jeg svart skolemesteren; men nu tapte min reisefelle tålmodigheten, han var mer ømtålig enn jeg, og det brast ut av ham på hans morsmål: “Gud fordømme denne mann, og hans øyne og hans munn og hans uforskammethet!”

“Å,” sa skolemesteren med en mine som om han hadde fått bukt med et reguladetristykke, da han hørte det fremmede målet. “Å,” sa han, “nu kan jeg sandelé formerke det er reisendes menn fra fremmede lænder. Måhende fra Engeland eller Frankrig, eller muligens fra Spanien; ti her var en greve derifra ifjor.”

“Å nei da, skolemester,” svarte jeg; “De kan nok høre at jeg er norsk, men min kamerat, sir John Tottenbroom, er fra Engeland.”

“Ja-så nå – så denne verdige mann er fra det britaniske rige?” sa skolemesteren og så seg omkring, for å gjøre oppmerksom på den kunnskap i geografien han nu aktet å legge for dagen. “Er han reist hertil vannveien over det betydelige hav som kalles Nordsøen, eller har han reist landveien gjennom Frankrige, Holland, Tyskland, Danmark og Sverige, og hvilke ærender har han her i dette land – med forlov, at jeg er så nåsavis at spørge?”

“Spør bare, skolemester,” sa jeg, “Deres første spørsmål kan jeg svare på. Han er kommet “vannveien” over Nordsjøen. Men om hans ærend får De spørre ham selv.”

“Da bli du sakte klok, skulmester, han javla vel berre englis,” sa hans medbeiler, den duknakkede gutten, som hadde satt seg ned og røkte på en liten merskumpipe med sølvlokk, hornrør og slange av kobbertråd.

“Ja, var han enda det tyske sprog mektig,” sa skolemesteren overlegen, “så skulle jeg nok tale ham til; ti deruti er jeg noget befaren – jeg haver studeret Geddikes læsebog og Hübners geografi i dette sprog.”

“Tal bare til ham på tysk, skolemester,” sa jeg, “han kan nok svare på samme sprog.”

“Damn you,” brast det ut av sir John; så ergerlig han var, kunne han ikke bare seg for å le over skolemesterens forlegne oppsyn.

“De spør om mitt ærende, skolemester?” sa han på tålelig godt tysk. “Blant annet reiser jeg for å studere narraktigheten hos menneskene, og det later til det her er god leilighet til å gjøre studier.”

“Das ist inglis, kan nix forstehen,” sa skolemesteren. “Aber,” han snappet efter det første han fikk fatt på i sine kunnskapers kramkiste, “Was ist Ihre formeinung anbelangende det faktum som står geschriebet om det Euxinske hav, das udi året 715 fraus soledes att, dass isen var førti ælner tjukk, und da das eis gesmalt, so gestand von derudav sodan en hidsighed udi luften, dass uppkom ein pestilens von hvilken alle mennesker bestarb udi Konstantinopolis?”

Den tyske konversasjon druknet i vår latter over dette “faktum” av Hübners geografi, og skolemesteren var en stund nokså muggen. Men han lot til å ha et forsonlig gemytt, og da vi rykket sammen om peisen, sluttet han seg til ringen. Jentene som det var gått bud efter, var kommet; pene og tekkelige var de alle, og en av dem hadde et virkelig fint ansikt og en yndig skapning, men var litt for blek til en fjellblomst å være.

Jeg ba dem fortelle eventyr, men enda Brit hjalp meg, forsikret de leende at de ikke kunne noen. De var unnselige alle sammen, og ingen ville begynne.

“Nei, skulmestern, skulmestern,” ropte de alle; “han kan fortælja; han kan både æventy og skrøno.”

“Ja,” sa skolemesteren, “jeg kan nok alltids fortelle noget av den bibelske historie, eller også for eksemplum om kjeiser Ocavianus. Dessforuden kjenner jeg en meget sorrigfull elskovshistorie om den mannhaftige ridder Tistram og den dydefulle prinsesse Indiane, og så videre, et cætera.”

“Nei, beste skolemester,” avbrøt jeg ham; “de der historier kan jeg på fingrene; det jeg ønsker å høre er fortellinger om huldrer og troll, eventyr om Askeladden, og slikt noe som aldri har stått på prent, men bare lever på folkemunne.”

“Slige finanserier kan jeg ikke berette,” sa skolemesteren snurt; “det anstår ikke en ungdommens lærer og meg, som er representant i formannskapet og har svoré til konstitusjonen. Hva skulle jeg sige, om de spurte om det var sant at Halsten Røen havde siddet og fortalt regler som en rørkjerring?”

“Kå va det du svårå i formannskapé da du hadde fortalt di skrønum du veit, og sungjé kveldsbøné åt jentom i julgjestboé på Ulsvollé?” spurte hans medbeiler ertende.

“Hva jeg svarede, vedkommer ikke sagen,” sa skolemesteren; “men det som sømmer seg for deg og andre lege folk, er det ikke sømmeligt at fortelle veifarende menn, der studerer på naturens slag og folkeferdens seder. Jeg anser det nu meget bedre at høste visdom ved at akte på sådanne menns skarpsindige talemåder, enn at fortelle lettferdige og tåbelige bondehistorier; ti reisende menn ere verdslig vise, og jeg vil derfor bede nogen av disse at belære meg ved sine talemåder.”

Jeg søkte å gjøre ham begripelig at jeg hadde så meget å gjøre med undervisning i byen som jeg bare kunne ønske, og på fjelltur ville jeg helst være fri for læreembedets byrder.

“Sia ingen vil fortælje nogo,” tok Anders til orde, “så kan e fortælja døkk ein stubb um ein mann frå Heiddalé, eit tå anneksom åt Vågå. Han heitte Hogne, men sia kalla døm ‘n Hogne Trøllkluvar. Han fór på sjøé i nogre år, men da han hadde tent seg i hop ein del pening, så han kunne løyse inn farsgarden sin, så kom ‘n åt heimbygden att, og tok te fri åt ei jente frå Vågå som låg på sætern og va budeie.

Men som han kom åt sætern ein gong, va budeia burte, og gjæti-jenta kom gråtande heimatt frå fjellé med krytyrom.

“Kå er det som vanta deg og kor er budeia?” spurde ‘n Hogne.

“Det kom tri bergetrøll og tok ‘o,” sa gjæti-jenta.

Han i vegen og skull finne att jenta si og få greie på trøllé, og så tok ‘n med seg ein som heitte Hårrik Langbein. Døm fór både langt og lengje, over skog og fjell og djupe dale; men døm fann korkje bergtrølløé heill jenta. Da døm kom åt Stuttgong-kampé, råkå døm frami eit trøll.

“Bie lite du,” sa ‘n Hogne, og rispa ‘n lite med sverdé sine. Dermed slo ‘n ein ring umkring ‘n på jorden, og hugg ein kross i væré over hugué hass, så trølle vart ståan’ som klumsa og kunn’ ikkje røyre seg tå flekkjé.

“Kor er budeia som vart burte på Bønnes?” sa ‘n Hogne. Trølle ville ikkje svårå, men ‘n Hogne truga ‘n på svarte livet, og da sa ‘n at det va Flatnåsan i Stuttgong-kampé som hadde tikji ho.

“Imorgo ska bryllupet stå,” sa ‘n, “og e ska åt Skula og åt Prestbergje og bea skyldfolket hass til gjestbos,” sa ‘n.

“Statt du der, til e kjøm att,” sa ‘n Hogne, og hogg nogre krosse over hugué hass; og trølle ska stå ved Stuttgongjé den dag i dag, etter som døm fortæl, men e ha æilder sett ‘n. Anten han Hogne kom inn i Kampen og fekk at jenta si helle inkje, det ha e æilder høyrt nogo um, men sia kalla døm ‘n støtt Hogne Trøllkluvar.”

“Dette er en umoralsk historie fra den paviske tid, hvilket kjendeligen betegnes ved korsets tegn, og sådanne høre djevelen til,” sa skolemesteren med salvelse. “Formodentligen er det nogle skovrøvere frå andre bygdlag, som da graserende, der havde bortført budeien, som rimeligvis har været et lettferdogt kvinnfolk, således som der gives mange av på setrom, og troldene ere blevne udlagde. Jeg skal nu fortelle en sannferdig historie, koss ligeledes huldren og troldene fikk skylden, men som alene blev utførd ved en betenkt manns skarpsindige skalkestykker.”

Han harket og rømmet seg, og lot blikket gå langsomt fra den ene til den andre. “I Preststulen udi Våge hovedsogn levede for lang tid siden et par ektefolk, Steingrim og Jøda, hvilket på dette åslende ernærede seg og børn med krytyravl og viltfangst. Mannen, Steingrim, bortrykkedes av snjoskriun i Jønndalsbråtom. Deres voksne sønn Ivar, vart samme år utkommandert, og Jøda blev alene forsørger for mange børn. Den annen sønn, Bjørn, blev, skjønt ennu ung, moderens eneste støtte. Han var stor av vekst, før og vovdristig, og merket seg snart ud i skiløben, fangst og skytteri, men særligen lagde han seg efter at kjenne dyrstrokjé, det er dyrenes oppholds-, fra- og tilflytningssteder under visse værkast, og formodentlig derved var han på jakt-vis som døm fortæl, ligesom hans erfaring om den fine og skarpe lukt åt reinsdyré brakte ham på innfallet om blindskytter. Som oftest var Bjørn befengt med eismal-sott, og søkte ved hver leilighet at blive åleine på veidestigen, og hans veidelykke satte folk udi største forundring. Somme troede at han kunne fjetre fugle og dyr ved trolldom, såsnart han fikk dem under øyne, andre at han levede i forståelse med bergtrøillom og i visse måder erholdt hjelp og underretning av dem om den båtand’ste jaktleien. Udi sådan tro bestyrkedis folk så meget mere som de såg ‘n grave reinsgraver og mure seg hytter i bjerge og i fjelldale, hvor den tid andre ei kunne blive natten over for bjergtrollenes årsags skyld. Undertiden fortalte han endog sjøl koss jutulerne spøgede med ham og gjorde ham fortredelighed, men at hans fortrolige venn, jutulen i Skula, Skulgubbin kalledet, ved sådan leilighed immer kom ham til hjelp – - -”

Det var lett å innse at skolemesterens fortelling ville bli like så lang og kjedelig som hans bedemannsstil var latterlig. Det var derfor ikke uten tilfredshet at jeg la merke til den uro som kom over ham, da han oppdaget at hans tilbedte hadde fjernet seg; gjennom vinduet så vi at hun gikk bortover til en av grannesetrene. Men da medbeileren fulgte efter, vokste skolemesterens uro til åndsfraværelse; han stottet og stammet og famlet efter uttrykk.

“Nei, med forlov, jeg kan ikke hugse meg rett på; jeg har litt ærend tilligemed. Du, Tor, du lyt fortælja slutten, du kan det, du med,” sa han og skyndte seg ut.

Jentene lo og hadde vondt av “stakkars skulmestern” og svartsyken hans. Så tok Tor fatt og fortalte videre:

“Granngarden åt Preststulé er Øvsteng. Der budde det ein mann, heitte Bård. Han va au skyttar, men han va støtt ovundsjuk på ‘n Bjønn, for han hadde slik lykke te vei’e. Denne Bård’n Øvsteng hadde ei dotter som heitte Rønnog. Åt henne for ‘n Bjønn og fridde i dølsmål; men da far hennar kom under vær med det, sa han at um han fekk sjå ‘n Bjønn på gardé, så skull det ikkje gå ‘om bære hell ein villrein; han skulle skjote ‘n ne på flekkjé.”

“Dotter mi ska ikkje ha nogon med skogbjønn,” la ‘n te.

Men nå ville ‘n gifte ho burt åt ein frå Skårvangjé, som heitte Sevall Uppistugen, og va ein tosk og eit jenteskremsel. Ho Rønnog ba nok vakkert for seg; det hjølpte ikkje; men ho slapp fløtja til brugomen fyre gjestboé som skull stå ved jonsok.

Brudgomen sjøl rei umkring og ba til gjestbos, og han kom åt Skogbygden au, der bruré hadde ætte si og grannan sine. På Synsteng gjekk mannen etter ‘om ut og spurde:

“Kå dag ska dæ væra da? Du gløymde seia tå dæ.”

“E veit ikkje anten dæ kæinn bli imorgo hell ein dag uti vikun; men døkk fær væra ferdoge, så ska oss blåse på lu, når oss kjøm uppi vegen,” svårå’n.

Dette høyrde bror hass Bjønn, og han gjorde trast bo åt ‘om um det; han Bjønn va ikkje lengje på å finne ut kå ‘n skull gjera. Han let mor si og bror sin passe på i Skogbygden; sjøl heldt ‘n seg i Skårvangjé. Fysst tenkte ‘n på å møte følgjé på kjørkjevegen, så døm ikkje skull komå fram åt bruren. Um natté gjekk ‘n upp i Skårvangsgjele og ville rive ned Bukkebrué, som ligg høgt uppi der, men far hass Sevall og eit par andre heldt på og sette ho i stand. Så tenkt ‘n, han skull fløyme av ne’re Målbrué, og det gjorde ‘n au.

Dagen etter rei ‘n Sevall og brurfølgje frå Skårvangjé. Da døm kom ned i Skogbygdé, rei nogre tå følgje uppum Øvsteng etter bruren; de andre ga seg att ned på vegen. Mea døm kvilte og drakk einannan te tå lummflaskom og bles på lu, låg bror hass Bjønn og gjætte på inni eit tett bjørksnære eit stykkjy tå vegen, og da døm reiste, stilte han seg etter.

Men det vårå og det rokk før gjestene vart ferdoge te følgje med, etter di gjestboe ikkje va dagstødt. Til sist kom bruré og folke hennar, og med døm brugomen og døm som hadde voré sta etter henne.

Då døm kom på vegen, fekk døm spurt at Målbrué va strokjé, og så tok døm langt uppi lié og kom over ved Sambuva’e. Kjørkja sto på Sør-Sambu i di ti’om, og da døm kom dit, va det langt på kvelden. Det va reint o-rå å koma åt gjestbosgardé att til natten, og derfor delte ‘n Bottol Holé og ‘n Alv Svaré gjestbos-hopen imillom seg. Der fekk døm både mat og drikke, og det kunn døm væl trøngje au, for døm hadde voré ute mest heile dagen og ikkje småkå anna hell ein tår tå lummflaskun.

Da døm hadde fått metta si, fekk ‘n Bottol og ‘n Alv døm te roe seg ei stund. Bruré og brugomen låg på Svare-lofté.

Seint på kveldé kom bror hass Bjønn og sa til ‘n det, at nå låg bruré på Svaré.

“E skull undre meg på um ho bli liggjan der til solé renn,” sa ‘n Bjønn.

Da det lei utpå natté, og brurfolkjé hadde roa seg på Svare-lofté, kom det inn igjennom loftsdøré ei ohorvelé stor frigge, med grøn stakk, og ein lang, blank kniv i hånden.

Ho reiv bruré utu armom på brugomé; han greip etter henne, men med di såmå stakk huldré avhendes inni veggen med knivé, så flisé spratt. Da tordest ikkje brugomen sjå etter døm eingong; men han fór ut, og inn i stugo, der alt gjestbosfolke låg. Han gret og bar seg, og sa han trudde Jønndalshuldré hadde voré på lofté og tikji frå ‘om bruré, for ho sa at ho Rønnog skull bli sonåkono åt Jønndalsfrugun; og nå meinte ‘n på at han ville gjera ende på seg.

“Hadde ho enda late meg fått ligji sjå seg, så kanskje trøillé ikkje hadde voré så hoga etter henne hell?” la ‘n til.

Døm heldt på ville trøste ‘n så godt døm kunna; men da døm fekk høyre detta, slo døm i å storskratte. Nå ville ‘n Sevall heimatt åt Skårvangjé og klågå åt mor sine. Men då følgje kom åt brun over Skjerva, va stokken åvhogne, brué va strokje, og døm kunn ikkje komå over. På den andre si’un sto det folk som va komne frå Skårvangjé, og skreik; men døm kunn heller ikkje komå over. Og alt det døm skreik og ropte, va det ikke rå å høyre eitt ord, for elvé hadde vuksé og gjekk i ein foss.

Så sende døm bo’ åt presté. Han sa døm skull ta kjørkeklukkun utu Vågåkjørkjun, føre døm uppi Jønndalen, og ringje i tri jemdøgert.

Jau, døm førde Vågå-klukkun over Jætta og uppå ein høg kamp inni Jønndalsgråtom; han vart heitan’ Klukk-kampen etter den ti.

Døm ringde i tre jamdøgert; men bruré va borte, og burte vart ho væran’.

Så va det ein gamall kall som rådde døm te ringja tri to’sdagskvelde etter einannan. Men det hjølpte ikkje meir, det hell. Til sist kom ‘n Bjønn Preststulé, og sa han hadde drøymt at ho Rønnog sleit ilt sjå trøllom; men Skulgubbin hadde lovå at han skull hjòlpe ‘om te fri ho ut att, for gubbin i Skula har agg åt Jønndalshuldern. Og det va ingen annan som kunn fri ho ut att hell ‘n Bjønn; for han va ho hoga etter.

Da ‘n Bård og ‘n Sevall høyrde det, sette døm innpå ‘n Bjønn, truga ‘n på live og ville få ‘n te skaffa framatt ho Rønnog.

Men da sette ‘n Bjønn ugg, og han krangla ved døm så lengje at ‘n fekk ho til sist.”

“Ja, såles gjekk de te,” sa Brit, da Tor hadde endt fortellingen, som ved sine djerve drag minte om sagatiden; “men når skulmestern fortæl, ramsa ‘n upp ei røgle så lang, som ingen kan skjønne, um presten og fauten, og attpå sier ‘n at det va ‘n Bjønn Preststulé som tok bruré tå Svare-lofté, men det va det ikkje; han fridde ho berre ut att; det va Jønndalshuldré som tok ho.”

Ingen av oss sa Brit imot; men vi trengte en nærmere forklaring på de mange navn og steder i Tors fortelling, ukjente som vi var her oppe. Og nu ble det talt langt og lenge om dalsøkk, elver, fjell og fiskevann, om fisker, fugler, dyr og mennesker. Mens vi snakket sammen om dette, satte Brit frem alt det gode hun hadde av seterkost. Da vi var omtrent ferdige med å spise, kom Marit tilbake og ga seg til å hviske og le sammen med de andre jentene; Brit lo og gottet seg hun også, og da Anders ville vite hvor Marit hadde gjort av skolemesteren, fortalte hun at Hans hadde narret ham rundt omkring i grannelaget fra den ene seteren til den andre. Han selv haddde først gått omkring og sagt jentene hva de skulle svare skolemesteren, og hvor skolemesteren enn lettet på klinken og spurte efter Marit, svarte de: “Ja rettnå gjekk døm ut igjennom døré, ‘n Hans og ho Marit; døm sa døm ville åt neste seté.” Men på slutten traff han noen karer som drakk ham til og skjenkte ham, og så var det ute med skolemesteren, “for han tåla ikkje meir hell ei høne, stakkarn,” sa Brit medlidende.

“Ja,” la Marit til, “nå er ‘n så smørblid at kjeften er mest firkanta på ‘om. Men på ‘n Hans er ‘n arg. E er reint sikker um han kjøm hit snart, og da ska døkk få høyre på spel.”

Det varte ikke lenge før vi hørte Hans. Han hadde en god bass, og sang på en gjætervise med en eiendommelig melodi. Han gjorde seg tydelig fore, ble stående der ute og sang klingende noen vers som lot til å være myntet på skolemesterens kjærlighet og røde hår:

Pål sine høno på haugæin utsleppte,
hønun så lett over haugæin sprang;
Pål på hønom kunna fornemme
at røven va ute med rompun så lang:
“Klukk, klukk, klukk!” sa høna på haugom.
Pål han flaug og rengde mæ augom:
“Nå tør e ikkje komå heim åt ‘n mor!”

Pål hæin gjekk lite lenger utpå haugæin,
fekk hæin sjå røven på hønun og gnog;
Pål hæin tok se ein stein uti nevæin,
dugle’ hæin da te røvé slo.
Røven flaug, så rompa ho rista,
Pål hæin gret for høna hæin mista:
“Nå tør e ikkje komå heim åt ‘n mor!”

“Ha e nå nebb, å ha e så klø,
å visste e berre kor røvæin låg,
skull e døm både rispe å klore
frama te nakke å bak over lår.
Skam få æille røvæin raue,
Gu’ gje at døm æille var daue,
så skull e komå heim åt ‘n mor!

Ikkje kæinn ‘o verpe, å ikkje kæinn ‘o gålå,
ikkje kæinn ‘o krupe, å ikkje kæinn ‘o gå.
E fær gå me åt kvæinn å målå
å få att mjølé e forliste igår.”
“Men skitt,” sa ‘n Pål, “e æ ikkje bange,
kjeften å mo’e ha hjòlpé så mange.
Nå tør e nok komå heim åt ‘n mor!”

Pål hæin køinne på kvæinné te å sleppe,
så at dæ jomma i kòr ein væigg,
så atte agnæin tok te å fuke
å døm vart lange som geiteræigg.
Pål hæin ga se te læje å knæiggje:
“Nå fekk e like for høna å æiggjé,
nå tør e trygt komå heim åt ‘n mor!”

Da visen var til ende, kom han inn, litt rød i hodet, og satte seg rolig bort i en krok og tente pipen sin. Det varte heller ikke lenge før skolemesteren innfant seg, sammen med en fremmed mann. Han hadde dradd fadermorderne sine høyt opp og søkte å oppby all sin verdighet. Men de stive øynene og hans usikre skritt røbet ham før han åpnet munnen.

“Om tilladelse, med forladelse høystærede herrer,” sa han med tykk tunge, og gjorde et latterlig bukk; “det var nok ikkje lekkert gjort tå me, at jeg flaug på døren ulovendes og ærbødigen efterlod Deres underholdning til denne verdige renskytter, som er en leg mann at kalle, og disse elskverdige hyrdepiger. Men jeg er en ungdommens lærer, og i gudaktighet og gudsfrøkt er jeg ikke at spøge med, og da jeg ligesom er en underdel av geistligheden at akte, og holder strengeligen på tukt og det sjette bud, så tåler e ikkje slikt. Nei, det gjere e ikkje! Og jeg må sige det reint ut, at det er ein ostyggelé ované, at gutæin løp etter førkjom før dom have skjeggevekst på hagen. Og da jeg nu såg denne Hans’en lettferdigen stryke sta etter kvinnfolkjé…tvi!” – her spyttet han i edel harme – “For som jeg siger jeg er en stor konterpart av allehånde gjøglen, fikten, lettferdig skanderen og snakk, dobbel, drukkjenskap og lettsindig dans.”

“Jøss, kå hard du æ idag da, skulmester!” sa Marit. “E tykjy dæ æ moro, e, når fela tæ te låte. E bli mest så gla som ei fele sjøl.”

“Det er sant, mitt barn,” sa skolemesteren unnvikende og med et søtt smil, “jeg talte kun om den lettsindige dans. Også jeg tykkjy det er såre fornøyeligt at se pigerne trede dansen, at sige når det er ved siden av en verdig mann, som indehaver en sømmelig anstendighed.”

Men med én gang var det som om den yndighet han priste, overmannet ham, han brøt med snøvlende tremulanter ut i en plutselig hyllning av vin og skjønnhet, som ikke syntes å stå i synderlig samklang med de strenge grunnsetninger han førte i munnen:

“Hva er allverdens gull og riger,
og hva er vel fornøyelsé?
Foruden vin og smukke piger
er verden kuns et hendelsé.
Enhver som er
på piger sær,
er dosmeré
ihvo han er.”

“Detta va ei vakker vise det,” sa Hans, han stakk hodet frem av sin krok, med pipen i munnen. “Men nå ska e syngje ein stubb åt de som du kanskje æilder ha høyrt før:

Å stakkars de, du din gamle tåpe,
du drakk tå flaskun som sto i skåpé,
Du trudde at dæ va brennevin;
men alt så va dæ nå terpentin,
men alt så va dæ nå terpentin.”

Visen siktet, som jeg siden hørte, til en begivenhet i skolemesterens liv; den egget ham sterkt, så meget mer som han tydelig hadde stått i den tro at medbeileren ikke var til stede. Han tørket seg om munnen med snippen av sitt lange kjoleskjørt og sa:

“Ungdommen er nåsåvis i våre dage; det kjøm derutav at den ikke får smage kjeppen nok. Du munnkåte pilt! du gaper over ei tobakkspibe i munnen, og renner på lørdagsfriing, og udlader fornærmelser mot verdige menn, som ere i besiddelse av større lærdom enn du; reis deg, sier jeg, når jeg taler!” fór han opp; “således som det var brug blant spartanerne, at ungdommen skulle reise seg for alderdommen og gamle kaller. Jeg har gått på skolen hos presten Grønbeck i tyve år, jeg, må du vite; reis deg, sier jeg!”

Men Hans ble rolig sittende der han satt, og viste bare et lattermildt ansikt, og to rader skinnende hvite tenner. Skolemesterens rus hadde synlig tatt til, og jeg vet ikke hva enden ville blitt, hadde ikke Marit lagt seg imellom. Hun rakte ham en melkebolle og sa:

“Å bry de ikkje um jålingen, skulmester! Vær nå bli att, og hugs på dæ ælangfræmont folk i selé.”

Da han hadde drukket, snudde han seg til oss, liksom for å unnskylde sin tilstand og motsi den mening som Hans’s hentydninger måtte ha gitt oss:

“Den fordervelige alkoholen! Det er den som er dårskabens moder. Men jeg er en såre nykter mann, om jeg ærbødigst selv skulle sige det, og i alminnelighet er jeg ikke hengiven til nogen overflødig nydelse av den fordervelige drukkenskabslast. Men riktignok må jeg unnskylde, mine høystærede herrer og verdige sognemenn, at jeg vart så lenge borte. Det er ikkje benkjørt å råke att dørholé, når en kommer i grannelag. Der kom nemlig nogle gode venner og naboer farendes med brennevinsflasker i lommen, og til støls gjør en dram forskrækkjelé godt i legemet. Ja det vedgår jeg reint ut, at jeg er i besiddelse av den forfengelighed at jeg tager meg en dram når jeg kan få den, men aldri til overstadighet.

Lad oss drikke, lad oss drikke
brennevin imens vi kan!
Mangen stakkel har det ikke,
men må drikke vann -”

stemte han uvilkårlig i.

“Nei,” ble han ved, “ikke til overstadighet, gud bevares! For jeg kommer godt i hug både det jeg har sagt og gjort, og det jeg skal gjøre og sige au. Men det er en fordervelig drikk likevæl, for den dræg etter ligervis som juleølet hans Bottol Moen. Men det jeg skulle komme i hug, det var om den merkelige historie anbelangendes Bjørn Preststulen, som jeg om forladels gikk fra midt i leken at regne for. Du sagde vel alltingen, min verdige venn Tor Ulsvollen, anbelangendes hvorlunde geistligheden kom i tull og den sivilie domstol måtte greie sakje?”

“Nei, det va det e sa, e,” kom det fra Brit; “du har slik ei lang remse attpå du, skulmester, som ingen kan skjønne. Han sa ikkje nogo um det, ‘n Tor.”

“Det er mangel på opplysning, mitt barn, mangel på lærdom,” sa skolemesteren viktig, “det som er uteglemt, er mest det merkeligste i hele historien, ti det er der klammeriet og prosessen begynner, skulle jeg formene. Ja, det gikk da således til, ser Dem, at den tid at disse karlene, ja han Sevald Oppistuen da han og Bård Østeng, døm satte spent på han Bjørn Preststulen, og med trugsmål og unnsigelse ville true ham til at utfri henne eller åbenbare hvorledes dette kunne lade seg gjøre, så kom Bjørn i tvivel om hva han skulle gjøre. Ti han så høy-onnen foran seg, og han havde følgelig naturligvis annet at bestille enn at holde Rønnog i skygg og skjul i skytterhytter og andre huller i fjellet. Han sagde dem at de forgjeves ville anstille sådanne forsøg hos jutulen, og at han selv ikke vovede det, forinden han hadde anmodet Skulgubbin om hjelp, ihvorvel han enn var underrettet derom. Men hvorpå så foreslo han dem at de alle tre skulle gå til presten og velge ham som skjelsmann imellom seg, hvilket de vedtoge. Og Bjørn forklarede meget vidløftigt hva en ånd hadde talet til ham med åbenbarelse i drømme, og især at han hadde ærbødigst befaling at ekte henne. Presten forlangte henstand for begge parter, inntil pigen kunne selv avgive vidnesbyrd, og da Bjørn efter et døgns tid kom frem med henne, forklarede hun hva hun led hos jutulom, og hvorlunde Jønndalshuldré skyndte på giftermålet mellom henne og sin sønn, så at de efter denne forbindelse skulle være aldeles i besiddelse av henne, samt at Bjørn og Skulgubbin befriede henne fra at blive i bjerget og blive trollinde. Under det at han utgranska begge parters bevisligheder og påstande, kom presten i tull, hvilket vil sige så meget som at han således innvikledes i denne labyrint, så han ikke visste at sno seg ut derav. Bjørns åbenbaring, tenkte han, var måskje den Høystes foranstaltning, mot hvilken presten ei ville felle dom. Sevald og Rønnog vare viede ved prest og Guds ord, hvilke begge vare betydelige. Bjørn hadde Rønnogs udelte kjærlighed likefra hennes barneben. Sevald hadde langtfra ikke hennes kjærlighed, men foreldrenes samtykke, som gamle og følgelig forstandige kunne innse hva som tjente børnene til velferd og lykke, enn de selv. Men foreldrenes uinnskrenkede myndighedsudøvelse i deres børns giftehandler gjør dem ofte til bødler og således videre, sagde presten – ja, ved seg sjøl da, at forstå. Ved at eftertenke dette ble følgende resultat: “Jeg befatter meg ikke med denne innviklede sag; den må følgelig naturligvis påkjennes av de sivile domstole. Imidlertid må Bjørn som hennes befrier beholde henne.”

Men av den borgerlige rett ble således dømt:

“Bjørn Preststulen kan inngå ekteskap med Rønnog Bårdsdatter Østeng uden nogen tiltale, og Sevald Oppistuen og Bård Østeng må rømme landet for at have unnsagt ham.”

Men det ble ikke noget av, for Bjørn tok sin svigerfader til nåde for sådan forseelse, og de ble siden de beste venner.”

Denne trumf satte skolemesteren på sagnet om Bjørn Preststulen. Men det skrevne ord er dødt og maktesløst. Det lå en maktesløs, en ubeskrivelig komikk over hans fremstilling, rolig i betoningen, i minespill, i stemmens stigning og fall, i den måte hans rus åpenbarte seg på i det han sa, for “ølet dro efter med ham”. Rett som det var, måtte vi le alle sammen; selv Tor lo høyt, så alvorlig han var. Og engelskammen lå på en benk kroket av latter “over denne karikatjur”. Men skolemesteren skjønte ingen ting, han lo med og tok det som bifall. Han ba Brit om en bolle melk til, og lot så munnen løpe på ny.

“Nu,” sa han, “vil jeg fortelle en såre sannferdig historie fra en nyere tid, som også derved er av merkelighed, fordi den inneholder spådomme eller åbenbaringer om tilkommende tider og hendelser. På gården Fliti i Lesja hovedsogn var en mann, benevnt Jens Ivarssøn, hvis forferdre fra uminnelige tider hadde beboet denne gård. Denne Jens var en tankefull mann, beinksam, lite til munns, og ingen hadde noget at sige på hans moralitet og vandel. En gang reiste han til seters i Lordalen, og der ville han hente hestene sine, for med dem at forrette jordarbeide og elvetømmerkjørsel. Men han kom ikke til seters, og ingen spurte om ham mere, efterdi all eftergransking var forgjeves. Men det åttende år giftede konen seg på ny; og medens brudefølget var ved kirken, kom hennes forrige mann Jens inn i gården, uden at nogen hadde bemerket hvor han kom fra. Han tok straks til sides ut av gården igjen for å unngå selskap, og ville ikke tale ved noget menneske. Men så ble der nu vikt og vavl og prat og skravl om hvem denne mann vel kunne være. Nogle sagde at det var én, og nogle at det ikke var en annen; men alle som så ham, så vare de éns i det, at han hadde bø av Jens.

Men han unndro seg deres beskuelse og nysgjerrige spørgsmåle, inntil brudefølget kom hjem, og da hans eldste sønn med andre flere toge bryllupshestene for at tjore dem på en avsides eng, så innfant han seg hos sønnen, som dog ikke kjente ham, førenn Jens ved tjoringen tiltalte ham sålunde: “Ikke så, min sønn; du skal alltid feste tjoret til venstre framfot, ellers tvinges hesten til at gå mot sin natur.” Nu kjente han att far sin, og ba ham følge hjem, til hvilket denne befantes villig. Og da Jens kom inn i bryllupsstuen, ble allting tyst. Ti nu gjenkjente alle ham, og konen brast i gråt og ba om forladelse og ville omfavne ham. Mens Jens trøstede henne så godt han kunne, og sagde derhos at han ikke hadde nogen erindring at gjøre mot hennes nye ekteskap, og derhos ytrede han på en underfundig måte at han selv hverken kunne eller var duelig til ektestanden og at forblive her, men at hans hensikt blot var at ordne det nødvendige for sine forsvarsløse efterkommere. Da han hadde sagt dette, så ba han ektefolkene at sette seg i høgsetet, og i hele den nysgjerrige bryllupsskarens påhørelse fremsagde han for dem sin siste vilje med henseende til boets deling mellom hans børn, forsåvidt deres arve- og odelsrett til gården var belangede, hvilket med hånd og munn bekreftedes. Da dette alt sammen nu var fullbyrdet, ville Jens tage avskjed og bort; men de vedble at inntrenge på ham med nysgjerrige spørgsmåle, på hvilke han for det meste ga unnvigende svar. Blant annet sagde hans kone:

“Gud skje lov du kom hjem, at vi kunne erfare din vilje, og at du kan vide at din avkom bliver her.”

“Ja,” svarede Jens, “min avkom skal blive her til landsens siste tider, men da skal et slag holdes på Lillehammer, og det skal være det største som nogensinde er skjedd på norsk grunn. Manneblod skal flyte over hane-kne, og gudbrandsdølen vil avgjøre om Norge lenger skal kalles et kongerige. I Frankrig lagde bondeklubba seg, og der vil den også igjen reise seg først, og med skjellongske slag forandre folkenes tilstand i landene.”

“Når vil det store slag her i landet skje?” ble atter spørsmålet.

“Når brede veie gjennom landets innskjæringer gjør fiendens inngang lett,” svarede Jens,” og når vota er landets lov, da bliver denne krigsgnist langsomt opptent, og Norge og Sverige skal forinden føres under ett scepter. Før disses forening vil Lågen bortrive det skjønne Flat-Sell og forenes med Skotte-vatnet, og de norske fjelle skulle begynne at kalve samt en skjære bygge sin rede i stueovnen på Fliti.”

Efter disse og andre artige og merkelige spådomme forlod Jens Ivarssøn folket, og ingen så mere hvor han tog hen.”

Det så ut som skolemesteren nu kom mer og mer til sans og samling. Han talte tydeligere enn før, især mot slutningen; det lot til at tungen hadde fått sin vante ferdighet tilbake. Men da han nu ville reise seg, begynte han til vår forundring å rave. Han sa farvel og trykket oss i hånden alle sammen med farefulle buktninger og skraput, og gikk sin vei, “fordi han ikke befant sin helbred riktig vel,” sa han.

Da skolemesteren var vel av gårde, og hans liv og egenhet var tilbørlig drøftet, ba Anders den vakre bleke jenten fra naboseteren om å fortelle. “E veit du kan mykjy, Ragnill, og du kan fortælja au du, når du berre er hoga,” sa han. “Fortæl oss ein stubb nå! Korleis va det med dotter hass Steffan Åseng, du?”

“Det er snart fortalt,” svarte hun blid, men rødmet unnselig da hun snudde seg mot oss og begynte å fortelle.

“Denne Steffan’n va frå Røllstad på Fron; han va gift med dottern på Åseng i Heiddalé, og med henne fekk ‘n ei litol jente. Men me’ døm låg på sætern ein somår, vart ho inntikji i fjelle; ho va ikkje meir hell åtte år den gongen. Foreldré hennar syrgde so på ho, for det va så overlag vakker ein jentunge. E er nogo skyld med Røllstad-folkjé, så bestefar min va ofte sjå døm, og han fortælde støtt så mykje un ho.

Da ho hadde vorte burte, gjorde døm manngard og ringde med kjørkeklukkom etter henne; men burte va ho, og burte vart ho væran’, og døm såg ho æilder meir.

Mange år etter låg det tvo fiskare inni Heimdals-fjellom. Døm låg ti ei litol steinhytte der og hadde varme på um natté. Da kom det inn eit kvinnfolk, og ho va både stor og vakker og vælvuksé. Ho fortælde at ho var dotter has Steffan Åseng, og at det va ho som hadde vorte inntikji for mange år si’a, og sjå haugfolkom hadde ho vore heile tié.

“Men imorgo ska e ha bryllup med gubba i Rånåskampé,” sa ho, “og så ville e bea døkk kaste stål over meg og fri meg ut att; for bli e ikkje utfridd da, lyt e bli sjå døm støtt. Når døkk passa på ved haugan nedved elvé, fær døkk sjå oss,” sa ho, “for oss kjøm frå Trostemkampé og reise åt Rånåskampé; brugomen er det lett å kjenne trast; han rid fyre på ein svart hest, og ha ein nåså så lang at ‘n røkk ned på sålknappen.”

Døm lovå at døm skull passe på når brurferdé kom, og bjo’ te kaste stål over ho, og dermed gjekk ho.

Dagen etter la døm seg burt på ein tå haugom ved elvé og gjætte på. Det bele solé gladde, kom brurferdé. Du skull æilder sett så mange greske kare, bykledde og staute, og så mange frugo og jomfrugo med silkeskjole og sylvstas. Og alle reid døm på gilde heste; men bruré reid fyre, og brugomen hadde ein nåså så lang at ‘n rokk ned på sâlknappen. Fiskaran vart mest klomsa, for slik stas og gromheit hadde døm æilder sett. Da ferdé kom så nær, såg bruré te sies. Da sansa døm seg, men da døm skull te kaste over ho, hadde døm ikkje stål, – og så laut ho bli med haugfolkom åt Rånåskampé på Lesja, og der er ho fel ennå, dersom ho ikkje har syrgt ihæl seg.”

“Ja,” sa gjæterjenta, som nettop kom inn, “ei slik fortæling ha e au høyrt eingong, um ei som heitte Kari. Ho låg på Gravensætern uti Øyer og vart inntikji med ho var der, men ho slapp væl frå di lel. Det var ein kveld ho jågå heim krytyré. Best døm kom ned i heimrekste, vart ho var ein liten gut som gjekk og jågå kryturé inn i skogen att – for det er skog på fjellé uti der. Ho Kari ba ‘n la det væra, men det hjelpte inkje. Dermed vart ho Kari sint ho, og ga seg te bruke kjeften på ‘n, og til sist tok ho og rista ‘n og slo ‘n i koll på ei tuve; med da det barst i koll, datt ho Kari au, og tuva ga etter så både guten og ho Kari for langt nedigjennom fjelle. Til sist datt døm ned ved eit stort slott, og guten tok og leidde ho med seg. Nå skjønte ho at han va tå haugfolkom, enda han va både stor og staut. Døm gjekk igjenom mangfoldige rom, som va så vakre at ho Kari æilder hadde trudd det va nogo så vakkert te i verden. Og det va slik musikk at ingen kan tru kå vakkert det va.

Der ba døm ho danse og baud henne både mat og drikke, og bakels kom døm med; det såg ut berre som høvelflis hjå oss; men ho Kari sa tvert nei, og døm fekk ikkje anna ord frå henne hell: “Nei, hells mange takk.”

Den tié ho Kari vart burte, og døm sakna henne på sætern, sende døm bo heim åt gårdé um det. Da foreldré hennar fekk spurt at ho va burte, vart det sorg på døm, måtå; døm trudde ho hadde gått seg burt i fjellé, og døm leitte og gjorde manngard, men det kunn ikkje nytte stort. Så bar døm te åskjønne korleis det hekk i hop, og så henta døm kjørkjeklukkun utu Øyekjørkjun.

Da det tok te ringje, reiste det seg ein gamal mann på slotté; han hadde eitt langt kvitt skjegg, og låg ti ei seng burti ein krok.

“Kast ho ut att!” ropte ‘n så det dundra i bergjé; “bjøillué frå Øyer æi fjellé og skrangla så dæ bryt i skæilla på me.”

Med det såmå kasta døm ho Kari utu slotté att frå eit loft så ho datt ned i ei myr.

Og burte va slotte og heile herlegheité. Døm fann ho att tett frammed sætern, og der gjekk ho på grasbakka og vadde som ti ei myr.

Ho fylgde med folkom som va uppi og leitte etter henne og fekk seg ein hest å rie på heim åt Graven. Men best ho rei, hoppa ho ned tå hesté og sang og dansa nogre underlege dansar; det let så vakkert at døm va mest på gråté, når døm lydde på. Og døm hadde ho lært i huldreslotté sjå haugfolkom,” sa ho.”

“Nå lyt du riktogt fortælja nogo du au, Brit,” sa Anders, som lot til ålegge vinn på at hver og én bidro til underholdningen. “Du kjøm visst i hog ho Mari Kleivmillom, syster åt bestemor dine; og kjøm du i hog ho, så minnist du fel ho fortælde um den gongen ho låg budeie i Valsætern, nordpå Høvringje her,” la han til som en opplysning for oss.

“Det kjøm e væl i hog,” svarte Brit; “og da e og syskjene mine va småe, fortælde ho ofte um det, og kor gong ho tålå um det, så gret ho.

Det va me’ ho va burte, så skull ho upp på Valsætré og væra underbudeie, og ho reiste uppover med kviendom tilé um våren.

Da ho hadde voré der ei stund, kom det uppover ein kar som heitte Gullbrann og skulle hafælla på ei ta di andre sætrom; men han heldt seg på Valsætern og låg der um natté, og glad va ho Marit, for ho va redd tå seg, og folk fanst det ikkje annan sta ‘n. Og til sist vart det nok så at ‘n festa ho, mena e. Så va det ein morgo ho skull løyse kviendé. Ho hadde nettupp gjevé mjòlkeku’n drikke, så den skull få det i seg med ho løyste ungnauté; og da ho hadde løyst døm, la ho seg over bolken og skull te løyse mjòlkekué, som sto og sleikte syrpekakken. Men med di såmå slo kue seg så tullé at ho spratt frampå golve, frauen sto utu kjefté på ‘n, og ho Marit fekk ikkje løyst ho. Men på hi sia åt bolkjé sto det ein stor, fræmon kar og sprikte med fingrom imot henne. Ho vart stygt redd, måta, da ho fekk sjå ein slik furk, sette på dør, og ropte på ‘n Gullbrann, som heldt på hafælle trast neafor. Jau, han kom med ein gong, men han såg ingen. Men kvige va mest tullé, og frauen sto utu kjefté på ‘n.

Til sist fekk han da løyst ho. Men ho Marit var mest frå seg, og det kom seg tå di ho hadde tålå um det trast og ikkje bidd natté over. Han Gullbrann laut følgje henne heim, og for kor bekk ho skull over, vart ho mest vetlaust. Langt um lengje kom ho seg da att; men kor gong ho tålå um det sia, så gret ho.

Så sende døm uppi den rette budeia. Det var ei som heitte Myra-Rønnog, og ho hadde med seg ei døm kalle Gæiln-Kari. Døm meinte at døm skull ikkje vera redde haugfolkom; døm kunn berre koma. Ved den tié hadde det komé budeie åt Lomsætern au. Desse tri jentun fór der og gjætte krytyrom, og va så ville og gælne at det va ikkje måte på di. Døm flaug over alle hauge um somårn og la seg etter å slå i hæl rup-unge, og når døm kom åt Valfjellé, ropte døm på ‘n Trond i Fjellé, og sa han kunn få koma åt døm laurdagskvelden, så skull ‘n få liggje sjå døm. Når døm kom burti Kvennstugu-dalen, ropte døm på ‘n Tjøstol i Bakka, og når døm kom åt ein fjellknatt burtved Sletthø, som heitte Eldførpungen, skreik døm på ‘n Kristoffer Pungjé og sa det såmå ved han.

Når døm hadde stelt frå seg um kveldan, kleiv døm upp på kvehafælla og ropte: “Trond Valfjellé, Kristoffer Eldførpungjé, Tjøstol Åbakka, kom nå, nå ska oss leggje oss!” For desse jentun trudde ikkje det som folk sa, at det va haugfolk te, og at dessa karan budde i fjellom her. Men døm vart var di, ska e tru.

For ein to’sdagskveld langt på hausten – ja det lei så langt at folk va heimattreiste tå sætrom – så hadde jentun gjort frå seg kveld-stelle og sat ved årin, og døm tåla fel um gutan sine, måta. Best det va, fór døré upp, og inn kom det tri småe kare. Ikkje sa døm eitt ord, og ikkje tålå jentun hell, men døm såg døm væl, for karan gjekk der fram og attende på golvé hell satt på benkjom. Døm hadde blåe fotside kjole, store raue augo og lange nåså. Um ei stund gjekk døm; men kvelden etter kom døm att; da tok døm te syne seg meir, og tess reddare vart ho Myra Rønnog og jenta frå Lomsætern. Døm ba Gud hjòlpe seg; men ennå va ikkje ho Gæiln-Kari redd.

Laurdagskvelden va døm ute att, og da heldt døm slikt styr med jentom at det va ikkje måte på di, for det va nogo te kare, så småe døm va. Men så kom det ein skyttar dit, heitte Per Gynt. Han skaut Åbakkjin og slo ihæl ‘n Trond Valfjellé, men Eldførpungjén fór uppigjennom pipa.”

Vi satt litt og talte om hvor ensomt og ødslig jentene har det på fjellet når de, som skikk er på enkelte gårder, blir liggende på seteren med ungfeet til utpå vinteren, for å gi opp fjellfôret og mosen som er sanket inn. Som vi satt slik, kom et par av jentene som hadde gitt seg på hjemveien, tilbake igjen, og fortalte under ustanselig latter at skolemesteren hadde gått seg fast i ein stenrøys nede på vollen og hverken kunne komme opp eller ned.

“E lyt fel hjòlpe ‘om e,” sa Hans; “men e kunn hå hog te å følgje kjøvhesté døkre innåt Uløyhyttun, og sjå etter um døkk fær nogon rein imorgo.”

“Nei, nei, nå mena e dæ æ ende på verden,” sa Brit og lo, “reise du frå ‘n Marit, når skulmestern æ her?”

“Skulmestern æ ikkje meint på fri korkje imorgo hæill iovermorgo; hæin tæinkje førr på å drepa se, når ‘n ha havt ein slik tur som i kvæill; e veit nok kåles ‘n ha dæ, e,” svarte Hans.

“Ja, bekko-de, kæinn du ikkje følgje kløvhesté!” sa Anders; “så følgje e ‘om Tor og karom; dæ kunn nok væra von te e skaut ein rein.”

“Dæ va så dæ,” sa Hans, han dro i vei sammen med Marit for å hjelpe skolemesteren.

Vi trakk benkene frem til peisen, laget oss leier av jakttasker, skrepper og kapper, og lå snart efter i trygg søvn.

Da vi var nådd på den andre siden av kongeveien, skiftet landskapet helt karakter. Det bar oppover åsen; furuen og granen hvelvet svale koller over oss. Ennu lød lerkenes triller over til oss; men de tonene som hadde hjemme her, var bare skjærende pip fra travle meiser, gjertrudsfuglens skrik, som varslet regn, og værstillernes glam under skyen. Trett efter stigningen hvilte vi et øyeblikk på de flate mosegrodde stenene ved Prestemyren, drakk en avskjedsskål med vårt følge, og kveget oss ved synet av Øyerens blanke flate, som vi skimtet mellem furutoppene.

Småguttene var alt ute på myren for å sanke multer, og jublet hver gang de så en rødmende kart. Jomfruen og jeg fulgte efter. Kranset med furu og gran strakte myren seg fjerdinglangt ut mot vest. Bare enkelte grupper av ranke siv eller tuer av den lysegrønne kalmus brøt ensformigheten i den store flaten. Av og til sprang det frem en odde, og ute på pynten så vi her og der en gulnet barhytte, som sto igjen som et minne fra orrfuglleiken om våren. Mot nord, den veien vi skulle, var det knapt et tusen skritt over. Rundt bredden sto lyngen i blomst, men ute på myren vinket nøkkerosenes gule prektige beger, den skjeggete bukkebladblomst og den sirlige myrkongen mot oss. Pyntet med nikkende myrdun, multeblomster og fint starrgress spilte mosteppet i de forskjelligste overganger og gynget under føttene på oss, som om det hvilte på et bølgende hav. Vi gjorde også en liten avstikker for å sanke multer. Da vi igjen kom frem mot pynten av en av disse furukronede oddene, svingte dunkjevlen sine store valseformige aks frem og tilbake over hodene på oss: en skjærende vind pep oss i ansiktet, og like over oss sto mørke skymasser med grålige, utvaskede render. Det brygget til en regnskur; vi kjente alt enkelte dråper. Jeg trøstet min forskrekkede ledsagerinne med at vi nu skulle finne ly i den gamle vardehytten som sto igjen fra krigens tid. Den lå knapt et par bøsseskudd borte, rett oppfor den lutende furuen ved myren. Da vi nådde bredden, skyllregnet det; men nu hadde det ingen nød, vi kjente fast grunn under føttene, skogen dekket oss, og et par minutter efter var vi oppe på bakken og vel forvaret i vardehytten. I grunnen var vi på ingen måte vel forvaret. Taket var styrtet ned; bare en liten snipp var igjen av det i det ene hjørnet, så vi fritt kunne se himmelens fugler fly over oss. Men i dette ene hjørnet, under den lille snippen hadde en menneskevennlig skytter eller vedhugger anbrakt en benk av et par briskestammer mellem tømmerstokkene, så lang at der med nød og neppe var rom til to. Her måtte vi altså ta plass, og jeg syntes det var et herlig sete. Småguttene klatret med fare for liv og lemmer opp på levningene av den gamle skorstenen i det andre hjørnet og sto der mot den grå himmelen og trettet om de kunne se ni eller elleve kirker, til de ikke så de nærmeste trær for regn.

Man skulle vel tro at vår stilling i kroken hadde gjort oss fortrolige og meddelsomme. Men det var ikke så; jeg satt og stirret i taushet på Øyerens flate, som gjennem døråpningen viste seg mattskimtende i regnfloret; jeg så efter småguttene på skorstensruinen, og på mine egne ben. Stjal blikket seg over til min skjønne nabo, var det bare for å vende tilbake med dobbelt fart. Situasjonen var erotisk og komisk tillike; det var kjærlighet i huslærerkategorien. Vi satt der som et par høns på en pinne. Grip leiligheten! hvisket jeg til meg selv. Mens jeg gikk og vadet i myren, hadde jeg i stillhet øvd meg på den tale jeg hadde tenkt å anbringe ved ti lignende leiligheter. Hvorledes den lød, erindrer jeg ikke nu; men det vet jeg at den alltid ble sittende i halsen på meg, når den skulle brukes. Nu var det skjebnesvangre øyeblikk der igjen. Småguttene var nede av pipen og tumlet seg utenfor i blåbærlyngen. Jeg holdt det for nødvendig å begynne min erklæring med en viss kjekkhet, og jeg våget virkelig å legge armen om hennes liv; men det viste seg snart at jomfruen var meget kjekkere enn jeg. Hun sprang opp og sto truende og lattermild foran meg.

“Hva vil De meg? Min Gud! vet De hva De våger?” sa hun. “De kjenner jo min slekt! De vet vel at jeg stammer fra huldrefolk, og at det rinner trollblod i mine årer?”

“Min beste jomfru,” sa jeg stakkar, som imidlertid var kommet en smule til sans og samling igjen; “jeg skjønner Dem ikke, jeg vet ikke,” føyde jeg til for dog å si noe, “om en så fordektig herkomst.”

“Nå, det var da rart at mor, som har fortalt Dem så mange eventyr og historier, ikke har fortalt Dem det. Min oldemor eller tippoldemor var jo en virkelig hulder. Nå skal De høre; men hvis De ikke vil at jeg skal bli gjennemvåt, må De forunne meg å sitte i fred på pinnen ved Deres side. Nå da, mine tippoldeforeldre eller tipptippoldeforeldre (de vet jeg ikke riktig) lå til seters en sommer. De hadde en sønn, og han var med dem. Da det led på høstsiden og de skulle reise hjem fra setra, sa gutten, at han ville bli igjen der, for han hadde lyst til å se om det var sant hva de sa, at huldra kom dit med bølingen sin, når folket reiste hjem. Foreldrene likte ikke dette noe videre, og sa at det kunne han nok tro, det var både visst og sant, for det visste så mange å fortelle om. Sønnen ga seg ikke, han ville bli der allikevel, og til sist fikk han lov; til niste ga de ham et fat fløtegrøt, og så reiste foreldrene. Rett som han lå i sine egne tanker, begynte det å bli levende ute på setervollen. Han hørte bjellene klinge, kuene brølte og sauene brekte, og det var snakking og styr og stussing og stelling akkurat som når bølingen kommer til seters. Om litt ble det stilt, og en stund efter kom to fremmedfolk inn. Den yngste av dem var så vakker at der ikke var noen måte på. De ga seg til å rydde og stelle derinne, og begynte å koke melkegrøt. Imens lot gutten som han sov. Huldra hadde ikke lagt merke til ham i begynnelsen; men med ett begynte den yngste å gråte.

“Nå, hva feiler deg? hva gråter du for?” sa den andre.

“Å, jeg synes den gutten er så vakker jeg, mor, at jeg ikke kan være til hvis jeg ikke får ham; men det går vel ikke an,” sa den yngste.

“Hyss, hyss, vi skal snakke med ham,” sa moren og søkte å stagge henne. Så satte de seg til å spise, og nå lot gutten som om han våknet, og hilste på dem. De bød ham av maten, men han takket for seg og spurte om de ikke heller ville smake på den fløtegrøten han hadde til niste.

Jo, det ville de gjerne, for fløtegrøt skal jeg si Dem, er det beste huldra kan få. De spiste da sammen og snakket både om det ene og det andre, og hvorledes det nå var, så sa moren til ham:

“Du er så vakker gutt, og datter min synes godt om deg; liker du henne, og du vil love meg å gå til presten og få henne døpt, så kan du ta henne. Men snill må du være mot henne, så skal det ikke mangle på hjemmegifte. Dere skal få alt det dere behøver til gårdsens bruk og drift, og mere til.”

Å ja, gutten syntes nok han kunne like henne, og sånt et tilbud var ikke å vrake. Så lovte han at han skulle gå til presten og få henne døpt, og snill skulle han også være. De reiste da hjem og hun ble døpt, og de holdt bryllup og levde både godt og vel, som man sier.

En gang han hadde vært litt slem og gjort henne imot om dagen, hørte han sånn larm og styr på gården om natten. Men da han kom i svalen om morgenen, var hele gården full av alt det som kunne behøves både til gårdsdrift og husholdning. Der var både kuer og hester, og ploger og høysleder, og ringer og bøtter og alle mulige ting.

Da det led til høsten igjen og kålen ble stor, og kona skulle til åhakke og stelle til slaktingen, så hadde hun ikke noe hakkebrett og ikke heller noe hakketrau. Hun ba da mannen ta øksa og gå opp i fjellet og hugge ned den store furua som sto ved myra på seterveien; hun skulle ha den til et hakketrau.

“Jeg mener du er styren, kjerring,” sa mannen. “Skulle jeg hugge ned det beste treet i tømmerskogen til å gjøre hakketrau av? Og hvorledes skulle jeg få den hjem fra fjellet på denne tiden, den er jo så diger at ingen hest orker å dra den?”

Hun ba mannen likevel; men da han slett ikke ville gå, så tok hun øksa, gikk opp i skogen, hugde furua ned og kom hjem med den på ryggen. Da mannen så det, ble han så forskrekket, at han aldri siden torde si henne imot, eller gjøre annet enn hun ba om, og fra den tid var det aldri uenighet mellem dem. Det var historien. Hvilken sterk og slem mann min bestefar var, har De visst hørt; min far proprietæren kjenner De,” sa hun halvt truende, halvt skjemtende; “De kan altså slutte Dem til hva De kan vente, hvis De gjør meg sint for alvor.”

“Du vil nok bli her med det samme du, Marie,” sa småguttene, som aldeles blåsorte om munnen viste seg ved døren med et umåtelig knippe blåbærlyng. “Det er forbi med regnet for lenge siden,” sa de; “kom nå og la oss gå.”

Vi reise oss; det rike løvverket av moser og lav som dekket de fuktige veggstokkene, spilte i det glitrende sollyset forfrisket av regnet. Utenfor, i skogen, var det en glede over alle planter og fugler. Perleblom og linnea sendte ut strømmer av vellukt, og granen drysset sin duft over oss. Skogen var full av fuglesang og jubel; i hver topp satt det en måltrost og spottet min kjærlighet; gjerdesmutter og fuglekonger sang omkapp og frydet seg over sin lykke; bare en enslig rødkjelke klaget mellem de tetteste grener.

Mens vi vandret nedover skråningen gjennem skogen, lå Øvre-Romerike for oss i solskinnet; over de vestlige åser hang regnet ennu som et grått slør; men mot nord var det så blankt og klart; mistberget, disse egnes øyentrøst, hvelvet seg der som en blålig kuppel, og vi så bakkene og skogene og kirkene og gårdene, og småguttene kjente grant den røde stallbygningen hjemme på gården. Det gikk raskt nedover; Marie løp omkapp med småguttene; jeg slentret efter, stirret melankolsk ut i det vannløse landskapet og slokket min tørst med saftige blåbær. Vi var ikke lenge om det siste stykket; men da vi kom i hjemmehagen, stakk middagssolen så brennende hett at det ikke var til å holde ut. Marie satte seg i gresset under den gamle eken, og vi fulgte eksemplet. Da bølget plutselig en strøm av toner nedover oss. Forundret lyttet Marie og stirret opp i hvelvet av den mørke skyggerike krone, som om hun ventet å få øye på alle skogens vingete sangere. Jeg kjente tonene; det var en sjelden gjest i egnen; det var den gulbrystede sanger, som ga oss denne konserten. Den var i sitt beste lune; den skrek som falken og smånynnet som sisikken. Den ga oss lerketriller og stærsang og svalekvitter; den kjente måltrostens og alle løvsangeres toner. Det var et sant potpourri av fuglesang med jubel og smerte.

“Hører De?” ropte Marie, idet hun sprang opp og danset rundt under treet: “Når jeg hører disse tonene kjenner jeg min huldrenatur; jeg føler at jeg hører hjemme her, like så visst som De tilhører byen og bøkene og komediespillet og lirekassene!”

“Signe arbeidet!” sa hjemmusa; “skal jeg treffe skyldfolk her så langt ute i bygda?” sa hun.

“Det var så det,” sa fjellmusa.

“Du sanker nøtter du, og drar til hus,” sa hjemmusa.

“Jeg nødes til det, om vi skal ha noe å leve av til vinteren,” sa fjellmusa.

“Hamsen er stor, og nøtta er full i år, så det kan monne i sulten skrott,” sa hjemmusa.

“Det er vel det,” sa fjellmusa, og talte om at hun levde vel og hadde det godt.

Hjemmusa mente hun hadde det bedre; men fjellmusa ble ved sitt, og sa at det var ingensteds så godt som i skogen og fjellet, og hun hadde det selv best. Hjemmusa sa at hun hadde det best, og dette kunne de ikke bli sams om. Til sist lovte de de skulle komme ti hverandre i julen, så de fikk se og smake hvem som hadde det best.

Hjemmusa var den som først skulle fare i julegjestebud. Hun fór gjennom skog og dype daler, for enda fjellmusa hadde flyttet ned til vinteren, var veien både lang og tung; det bar imot, og sneen var dyp og løs, så hun ble både trett og sulten før hun kom fram. “Nå skal det være godt å få mat,” tenkte hun da hun var fremme.

Fjellmusa hadde krafset i hop nokså bra: det var nøttekjerner og sisselrøtter og andre slags røtter, og mye annet godt som vokser i skog og mark, og det hadde hun i et hull dypt nede i jorden, så det ikke frøs, og tett ved var et oppkomme som var åpent hele vinteren, så hun kunne drikke så mye vann hun ville.

Det var nok av det som var, og de åt både godt og vel; men hjemmusa syntes det var ikke mer enn nødtørftig kost.

“Med dette kan en livnære seg,” sa hun, “men det er ikke rart, er det. Nå får du være så snill å komme til meg og smake hvordan vi har det,” ba hun.

Ja, det skulle hun, og det varte ikke lenge før hun kom. Da hadde hjemmusa samlet sammen av all den julekosten som konen i huset hadde spilt mens hun gikk og var ør i juletiden: det var ostesmuler og smørbiter og talg, og klingsmuler og rømmebrød og mye annet godt. I spillfatet under tønnetappen hadde hun drikke nok, og hele stuen var full av all slagt godmat. De åt og levde vel, og det var nesten ingen bunn i fjellmusa; slik kost hadde hun aldri smakt. Så ble hun tørst, for maten var både sterk og fet, sa hun, og nå måtte hun drikke en gang.

“Det er ikke langt etter ølet, her skal vi drikke,” sa hjemmusa og sprang opp på kanten av spillfatet og drakk seg utørst; men hun drakk ikke mere heller, for hun kjente juleølet og visste det var sterkt. Men fjellmusa syntes det var et herlig drikke, hun hadde aldri smakt annet enn vann, og tok den ene supen etter den andre; men hun kunne ikke med sterkt drikke; så ble hun drukken før hun kom ned av koppen, og så ble hun ør i toppen og fikk det i føttene, så hun tok til å renne og springe fra den ene øltønna og opp på den andre, og til å danse og tumle på hyllene mellom kopper og krus, og knistre og pipe som hun både var full og galen, og full var hun da også.

“Du må ikke bære deg som du var kommen ut av berget i dag,” sa hjemmusa; “gjør ikke slik styr og hold ikke slikt leven; vi har slik hard fut her,” sa hun.

Fjellmusa sa hun aktet hverken fut eller fant.

Men katten satt på kjellerlemmen og lurte og hørte både snakket og ståket. Med det samme konen skulle ned og tappe i en ølskål og hun lettet på lemmen, smatt katten ned i kjelleren og slo kloen i fjellmusa; det ble en annen dans det. Hjemmusa smatt inn i hullet sitt, og satt trygg og så på at fjellmusa ble fastende med ett, da hun kjente kattekloen.

“Å kjære min fut, å kjære min fut, vær nådig spar liv, skal jeg fortelle deg et eventyr,” sa hun.

“Kom med det!” sa katten.

“Det var en gang to små mus,” sa fjellmusa, og pep så sent og så ynkelig, for hun ville dra det ut så langt hun kunne.

“Så var de ikke alene,” sa katten, både kort og tvert.

“Så hadde vi en stek vi skulle steke oss.”

“Så svalt dere ikke,” sa katten.

“Så satte vi den ut på taket, så den kunne svale seg vel,” sa fjellmusa.

“Så brente du deg ikke,” sa katten.

“Så kom reven og kråka og tok og åt den,” sa fjellmusa.

“Så eter jeg deg!” sa katten.

Men i det samme smelte kjerringa igjen kjellerlemmen, så katten ble redd og slapp taket. Og vips! var fjellmusa oppe i hullet til hjemmusa. Derfra var det en gang ut i sneen, og fjellmusa var ikke sen om å komme på hjemveien.

“Dette kaller du å ha det vel, og sier at du lever best?” sa hun til hjemmusa. “Gud glede meg det mindre da, fremfor slik en stor gård og slik en hauk til fut! det var jo så vidt jeg slapp med livet.”

“Hu bestemor er tunghørt,” sa en røst fra en dunkel krok, hvor det nu begynte å lysne. Det var en jentunge med en mindre unge på armen.

“Kan du si meg hvor jeg skal finne Per graver?” spurte jeg henne.

“Han er inte hime,” svarte hun.

“Vet du ikke hvor han er?”

“Han er vel på Styri hos a moster.”

“Hvor ligger Styri henne?”

“På østsia.”

“Er det langt dit?” spurte jeg.

“Je veit inte.”

“Er ingen annen hjemme?”

“Nei, dem er til bryllups.”

“Enn i neste stue?”

“Je veit inte.”

I neste stue fikk jeg imidlertid vite det jeg trengte. Der var ikke annet for meg å gjøre enn å dra over til Styri. Utenfor i svalen fant jeg den omtalte moster i skikkelse av en lang, tørr, middelaldrende kone med det grå håret strøket opp under en sort lue. Med en viss vennlighet kom hun meg i møte og sa: “Han få være så god å gå inn.”

Nokså forsagt over den motgang jeg allerede hadde hatt, spurte jeg om ikke Per graver skulle være her.

“Han skulle kanskje bestille grav for noen?” spurte hun.

“Nei, ikke det; jeg har hørt at han skal kunne så mange gamle eventyr og historier, og jeg hadde lyst til å høre noen av dem,” sa jeg.

“Ja så da! Ja, hadde Gamle-Anders, far hans Per, vært her, så – det var mann som kunne fortelle! Når han begynte, så blei det mest aldri ende på.”

“Herregud, kan du ikke få fatt i Gamle-Anders for meg?”

“Ja, det veit jeg visst! Gamle-Anders er død for to år sia! Han Per kan nok noen han og; men det er ikke så godt å få han på travet; han er litt vrang med det, må vite! Nei, Gamle-Anders, han kunne historier! En behøvde ikke å be han dessmer! Men nå er det just to år sia til mikkelsmess.”

“Det kan jo ikke hjelpe meg stort,” avbrøt jeg, ergerlig over at den lovpriste Anders ikke levde. “Er ikke Per her?”

“Jaggu var han her også, det er sant det, men han skulle fram til klokkeren. Han treffer ham visst hos klokkeren; og er han ikke der, så er han visst i Bakken, eller i prestegården, dersom han ikke er inne på kjerkegården og graver ei grav, for gamle mor Habberstad er død.”

Nu var det nesten forbi med min tålmodighet; men da alt syntes å tyde på at man måtte ha mer enn alminnelig av denne gave like overfor Per graver, så besluttet jeg å spare den siste rest. Jeg prøvde å komme avsted. Men nu hadde konen tatt et ikke meget gjennomsiktig glass frem av skjenken og skjenket en dram finkel, som hun sammen med et stykke kandissukker presenterte meg på en tallerken mens hun tapte seg i en mangfoldighet av utrop om hvor makeløs Gamle-Anders hadde vært til å fortelle.

“Han Per er ganske visst hos klokkeren, og er han ikke der, så er han i Bakken eller prestegården, dersom han ikke er på kjerkegården,” ropte hun ennu efter meg, da jeg gikk ut gjennom grinden. Det lød som hån; for disse stedene hadde jeg nettopp gått fra eller forbi.

Jeg besluttet imidlertid å søke ham først på det siste stedet, det som efter hennes mening var det minst sannsynlige.

Det var en av disse kolde, triste sommerdager da jeg gikk bortover til kirken gjennom prestegårdshavens mørke alléer. Regnet hadde holdt opp, men ved hvert vindstøt drysset det raslende ned imellom bladene fra trærnes kroner. Tåken og skyene drev lavt mellom toppene. Matt og grålig falt lyset over kirkegårdens graver og enkle minner; vindens sukk lød mellom grenene, og ingen fugl sang bak løvet. En forutanelse om høsten syntes alt ågjennombeve denne stille, ensomme egn, hvor bare kirken sto som en trøster og pekte mot himmelen med tårn og spir.

Fra det fjerneste hjørne på kirkegården hørte jeg klangen av spaden. Graveren sto og grov nede i en grav. På en tue tett ved sto klokkerens store prektige geitebukk, som jeg kjente godt fra tidligere besøk, med skjegg og horn og spiste gress. Jeg ble stående en stund og betrakte graveren. Han var en aldrende mann, men man kunne ikke si at han var noen vakker gammel mann. Hans kall syntes ikke å ha hatt noen mildende eller forsonende innflytelse på hans sinn; for han så ut i verden med et bistert blikk og et hypokondrisk ansikt. Jeg syntes det var noe kjent ved dette fysiognomiet; jeg lette efter det i hukommelsen, og fant det omsider igjen hos en stedig hest jeg engang hadde vært plaget med. Da han et øyeblikk stanset i arbeidet for å hvile, så han opp, og han fikk øye på meg, som hittil hadde stått der ubemerket.

“Godafter, graver,” sa jeg.

Han målte meg fra øverst til nederst, spyttet i nevene, og tok fatt på arbeidet igjen.

“Det er tungt arbeid du har i dette våte været,” fortsatte jeg utfortrødent.

“Det er ikke lettere i solskinn,” svarte han med et eddiksurt grin, og ble ved å grave.

“Hvem graver du denne graven for?” spurte jeg, i det håp at det kanskje kunne utspille seg en samtale av dette spørsmål.

“For fanden og kjerka,” svarte graveren. Dette måtte jeg be om en forklaring på.

“Fanden tar sjela og kjerka får pengene,” svarte han.

“Ikke slik; jeg mente, hvem skal ligge i graven?”

“Ei dau kjerring,” svarte graveren.

Dermed var broen kastet av. Jeg innså at dette kunne ikke føre til noe ønskelig resultat. Utålmodig over regnet, som igjen begynte å ruske, og ergerlig over min efter all sannsynlighet mislykkede ekspedisjon fortalte jeg graveren at jeg hadde søkt ham for å få høre eventyr og historier fra gamle tider; sa at han saktens ikke skulle fortelle meg dem for ingenting, at det endog måtte glede ham å kunne fortelle dem for en person som meg, som trodde på slikt, hva folk i alminnelighet ikke gjorde i våre dager, osv.

Under denne talen så graveren av og til på meg med sitt stedige hesteblikk, som kullkastet alle mine forhåpninger.

“Enten folk trur det jeg forteller, eller de ikke trur det, er jeg like glad,” sa han. “Men det jeg har hørt og det jeg veit, det veit jeg, og jeg vil ikke være narr for noen og sitte og fortelle som ei rørkjerring. Om det så var for kongen sjøl,” tilføyde han til ytterligere bekreftelse.

Jeg var allerede i ferd med å gå, da han igjen stanset, halvveis vendt fra meg. Efter å ha skjøvet hatten bort på det ene øret, begynte han å lete først i den ene, så i den andre vestelommen; men han lot ikke til å finne hva han søkte; for ansiktet ble synlig lengre, især efter at han hadde anstillet en ny fruktesløs ransakelse av begge de angjeldende lommer.

Jeg skjønte straks at hans tobakk var sloppet opp, og tenkte fornøyd: nu er turen kommet til meg. I botaniserkassen hadde jeg en av Tidemands så meget efterspurte kvartruller, og idet jeg lot som jeg grep efter lommetørkleet laget jeg det ved et lite knep slik at bemeldte kvartrull falt ned like på randen av den grav han sto i. Ganske rolig bøyde jeg meg ned efter den, men unnlot ikke å bemerke det solglimt som gikk over graverens ansikt ved dette syn. Liksom i tanker viklet jeg den opp, lokket på min hornede venn, som sto på graven, tett ved, og lot den bite et stort stykke av rullen.

“Hvor langt er det til Tønsaker?” spurte jeg.

Graveren mumlet noe om å misbruke Guds gaver, men svarte dog høfligere enn før, at det var som en halv fjerding på den andre siden av sundet.

“Og til gullverket?” spurte jeg.

“Ei mil,” sa graveren. “Men hvor kommer den karen fra da, med forlov om jeg tør spørre?” tilføyde han med det pussigste uttrykk i ansiktet.

“Sist kommer jeg fra Store Finstad, hvor jeg spurte efter Per graver,” svarte jeg, og la rullen i kassen igjen, efter å ha gitt geitebukken enda et stykke. På denne fulgte ikke noe svar, men Per graver ga seg til å grave med megen iver. Foruten jord og sten kastet han halvråtne tresplinter og smuldrende ben opp med spaden. Blant benene som rullet bort til mine føtter, var et kvinnelig kranium av en så skjønn og fullendt form at Rezius ville ha ansett det for et ideal av den skandinaviske typus. Jeg tok det opp og betraktet det oppmerksomt.

“Det var inga gammal kjerring som eide den skallen,” begynte graveren igjen.

“Det ser jeg,” svarte jeg.

“Det var ei gardmannskone her av bygda, og hun var både i akt og ære,” bemerket han videre.

“Ja så.”

Var graveren blitt seg lik i sin vrantenhet, ville han uten tvil ha tidd, men en rull tobakk, om enda bare i håpet, har en vidunderlig innflytelse på gemyttet.

“Inna krank, uta blank,” vedble han ufortrødent.

Intet svar fra min side.

“Men det var en deilig fin tobakk, den De har der i blikkesken.”

“Det syntes denne knekten her også,” svarte jeg, idet jeg lokket på bukken og gjorde mine til å gi den mer tobakk.

“Nei, hadde han Gamle-Anders, far min levd,” sa Per graver hurtig, idet han med et oppkastet ben søkte å hindre sin lykkelige medbeiler i å bli delaktig i de goder jeg tiltenkte den, “han kunne historier. Det jeg kan, er ikke stort.”

“Nu, jeg skjønner jo nok at du også vil ha et stykke tobakk, Per graver. Se der har du alt det bukken har levnet. Hadde du vært villigere før, så hadde du fått hele rullen. Men fortell meg nu noe.”

“Jeg får vel det da, for jeg kan skjønne I er en skikkelig fyr og ingen apefant,” svarte graveren, mens han samlet sine redskaper og steg opp av graven. “Forbanna udyr!” ropte han harmfull og slo efter geitebukken; “slike bukker er de største skadedyr som tenkes kan; de burde slås i hjel, så mange som de er.”

Efter disse lettende hjerteutgytelser satte han seg på en gravsten og begynte å fortelle.

“I er ikke den første som jeg forteller dette,” tok han til orde. “Vil I tru det, så kan I, og trur I det ikke, så kan det være for det som det er. Men det var en bondemann i bygda her. Han hadde hørt, at trollkjerringene skulle holde slik leik og slikt spell i kjerka om høgtidskveldene. Det trudde han ikke, men han syntes han kunne ha lyst til å se om det var sant, og så hadde han moro av å se hvem som var trollkjerringer i bygda. Ja, om påskekvelden så satte han seg inn på likbåra i kjerkesvala, og rett som det var, så kom det et heilt følge, og foran dem gikk en stor svart hund. Da de kom til kjerkedøra, satte hunden seg på bakbeina og krafsa på døra, så sprang den opp, enda den var låst.

“Såg du det?” sa ei kjerring, som gikk nærmest etter hunden, til ei anna ei, og det var henne her,” tilføyde graveren, idet han viste på hjerneskallen.

“Nei, det hadde jeg ikke trudd, enda du sa det,” svarte den andre, som gikk ved sida av henne, og det var også ei bra kone av bygda her. Etter dem kom der nå så mange at han nesten ikke hadde tall på dem. Men han kjente dem alle sammen, og han hadde ikke trudd at det var så mange trollkjerringer over heile Romerike, som han fekk se at der var i Eidsvoll prestegjeld aleine. De hoppa og de dansa, og de gjorde alle de bespottelige ting, som noen kunne falle på, både på prekestol og på alter. Da de ikke visste noe anna å finne på, så trolla de ei ku opp i tårnet og lot den ake utover trappene med alle fire beina i været. Kua syntes han han skulle kjenne, han trudde den hørte til i Prestbakken, og da trollkjerringene hadde gjort fra seg og allting var forbi i kjerka, så gikk han bort i Prestbakken. Da han kom inn i fjøset der, sto kua og skalv, og så svett var den, at skummet dreiv av den.

Men så var det en gang lenge baketter, der var et bryllup, og i det bryllupet var han kjøkemester den samme mannen som hadde sett alt dette om påskekvelden. Og der var også den kjerringa som hadde gått foran i trollkjerringstimet. Da de skulle til bords, ville de ha henne til å sette seg inntil bordet først, for det var sånn ei bra kone, må vite. Men hun skulle nå være så unnselig og gjorde seg så kostbar at det ikke var noen måte med det. Kjøkemesteren ba og nødde henne til å sette seg inntil bordet, men til sist blei han kjei av dette og så sa han ganske sakte til henne:

“Gå du først du, du er vant til det, skal jeg tru. Sist jeg såg deg om påskekvelden, var du ikke så blyg, da var du den første i dansen med han Gamle-Erik både på alter og prekestol.”

Da falt hun i svime, og sia den tid hadde hun ikke en helsedag.”

Graveren tidde stille, og ansiktet hans fikk igjen sitt sure, tverre uttrykk; men jeg ble ved å spørre og fritte ham om trollkjerringer, deres reiser og hendelser, så lenge til jeg fikk ham til å gi det løfte at han skulle fortelle meg alt det han visste om slikt.

“Der var noen skyttere,” begynte han igjen, “som var på fugleleik ei påskenatt. Rett som de satt i skytterhytta, så i grålysinga om morgenen, fekk de høre slik sus og brus oppi været, og de trudde nesten det var en heil skokk storfugl som kom og ville slå ned på myra. Men det var fanden til fugler det. Da de kom fram over skogtoppene, så var det en flokk trollkjerringer, som hadde vært på påskeleik. De kom ridende på limer og skuffer og møkkgreip, på bukker og geiter og de urimeligste ting som tenkes kunne. Da de var tett ved, kjente skytterne ei kjerring, for hun var grannekjerringa til den ene av dem.

“Maren Myra,” skreik han. Så falt hun ned i ei furu og braut av det ene lårbeinet; for når en kjenner dem og roper navnet på dem, så må de ned, om de er aldri så høgt. De tok henne opp og satte henne til lensmannen, og til sist blei det så at hun skulle brennes levendes. Men før de fikk henne opp på vedstabelen, ba hun de ville ta tørkleet fra øynene hennes litt. Ja, det skulle de gjøre; men først vendte de henne så at hun ikke kunne se imot åker og eng, men langt bort i åsen. Og der hvor hun hadde sett med øynene sine blei skogen svidd, så den var ganske svart.

Men etter den kjerringa var der ei dotter, og henne satte de til en prest oppi Gudbrandsdalen. Hun kunne vel være ni år gammal, men hun var slem og full av trollkjerringnykker. En gang sa presten at hun skulle ta noen fliser som lå på gården, og bære dem inn i kjøkkenet.

“Pytt, jeg kan nok få dem inn, om jeg ikke skal bære dem,” sa hun.

“Ja så,” sa presten, “la meg se på det.”

Ja, straks så gjorde hun en vind, så flisene flaug like inn i kjøkkenet. Presten spurte om hun kunne gjøre mer. Ja, det kunne hun. Hun kunne mjølke, sa hun, men hun ville nødig gjøre det, for det var til skade for krøttera. Presten ba henne, men hun ville nødig; til sist skulle hun til å gjøre det likevel. Så satt hun en telgjekniv i veggen og ei kolle under den, og straks hun rørte ved kniven, sprita mjølka ned i kolla. Da hun hadde mjølka ei stund, ville hun holde opp.

“Å nei, melk du, mitt barn,” sa presten.

Nei, hun ville ikke; men presten snakka så lenge for henne, til hun begynte igjen.

“Nå må jeg holde opp,” sa hun litt etter, “for ellers kommer det bare blod.”

“Å melk du, mitt barn,” sa presten, “og bry deg ikke om det.” Hun ville ikke, men til sist så ga hun etter og blei ved å mjølke.

Om ei stund så sa hun: “Ja, holder jeg ikke opp nå, ligger den beste kua dau på båsen.”

“Melk du, mitt barn, og bry deg ikke om det,” sa presten, for han ville se hva hun kunne.

Hun ville nødig; men presten nødte henne, til hun ga seg og blei ved åmjølke.

“Nå falt kua,” sa hun, og da de gikk ut i fjøset og såg etter, låg den beste kua som presten åtte, dau på båsen. Så brente de henne også, liksom de hadde gjort med mora. -

Ja, det var ei forargerlig trollkjerring, den jeg fortalte om,” fortsatte graveren, “men der var ei som jeg syntes var enda verre, for hun tok mannen sin opp av senga en påskekveld, og rei på ryggen hans like fra Gudbrandsdalen og til Bergens kjerke, og mens hun var oppi tårnet og holdt påskeleik med de andre trollkjerringene og Gamle-Erik, måtte mannen ligge splitter naken utmed kjerkeveggen og fryse heile natta; og der var slikt et vær med sno og med snøfokk, og mannen blei så reint utmatta at han mest var fra seg sjøl. Da det leid på morrasida, reiste han på seg litt, men han fraus og hakka tenner. I det samme kom det gående en forbi.

“Men si meg i Guds navn, hvor er jeg?” sa mannen.

“Nå er du ved Bergens kjerke,” svara han, og da han fikk se bukgjorda, som mannen hadde om livet, så kunne han skjønne hvorledes det hang sammen -for trollkjerringene var der både til jul og påske den tid – og så sa han: “Når hun kommer ut, hun som du er med, så ta bare bukgjorda og gi henne et dyktig drag over ryggen, så rir du heim igjen på henne, ellers står du det ikke ut.”

Ja, da kjerringa kom ut, gjorde mannen som han hadde sagt; og så reid han heim på ryggen hennes, og det radt.” -

“Hadde hun ikke smurningshornet med?” spurte jeg.

“Hun akta seg nok for å ta det med, for hun hadde saktens smurt kroppen, før hun reiste heimefra,” sa graveren. “Men siden I snakker om smurningshorn, så kommer jeg til å huske på noen historier som skal være hendt for lang tid sia.”

“La meg høre,” sa jeg.

“På en gard i Ringebu,” fortalte han, “var det ei trollkjerring, som var så fælt slem. Men der var en som visste om at hun var trollkjerring; han gikk dit og ba om hus en helgekveld, og det fekk han også.

“Du får ikke bli redd, om du ser jeg sover med åpne øyer,” sa han; “jeg har den vanen, men jeg kan ikke for det.”

Å nei, det skulle hun ikke bli redd for, sa hun.

Rett som det var, så snorka han, og sov så fælt med øynene åpne, og best han lå såleis, tok kjerringa fram et stort smørjehorn under en stein i peisen og smurte sopelimen.

“Her opp og her ned til Jønsås,” sa hun og fór av sted opp igjennom pipa til Jønsås, som er et stort seterfjell.

Gutten syntes det skulle være løyerlig å komme etter og se hva hun hadde for seg der, for han syntes hun sa: “her opp og her ned til mønsås.” Så tok han hornet under steinene i skorsteinen og smurte ei vedstikke. “Her opp og her ned til mønsås,” sa han, og så fór han opp og ned imellom skorsteinen og møningen på huset heile natta, og slo mest i hel seg, fordi han hadde mishørt. Sia fekk han teneste der, og om kvelden årsdagen etter satt han og gjorde og la seg til å sove på benken, og såg fælt fram for seg med åpne øyer. Rett som det var, tok kjerringa fram hornet i skorsteinen og smurte limen, og så fór hun opp igjennom pipa igjen. Gutten la merke til hvor hun gjømte hornet, og da hun vel var reist, så tok han avsted, og de såg aldri mer hverken til gutten eller sleden. Den garden, som dette var på, den hette Kjæstad, og Kjæstadhornet er namngjetent den dag i dag er. -

Men så var der ei kjerring på en gard på Dovre, som også var trollkjerring. Det var en julekveld. Tjenestejenta hennes holdt på å vaske et bryggekar. Imens tok kjerringa fram et horn og smurte limen, og med det samme fór hun opp igjennom pipa. Jenta syntes det var fælt til kunst, og tok og smurte litt av smøringa på karet. Så reiste hun også avsted og stanste ikke, før hun kom til Blåkolls. Der møtte de en heil smale med trollkjerringer, og Gamle-Erik sjøl, og han prekte for dem, og da de hadde gjort fra seg, skulle han se dem over, om de hadde møtt alle. Så fekk han se denne jenta, som satt i bryggekaret; henne kjente han ikke, for hun hadde ikke skrevet seg inn hos ham. Og så spurte han kjerringa, som hun var med, om hun ville skrive seg inn. Kjerringa meinte det. Gamle-Erik ga da jenta boka og ba henne skrive i den; han meinte, hun skulle skrive navnet sitt. Men hun skreiv det som skolebarna på landet pleier skrive, når de prøver penner: “Den som meg føder, det er Gud, i Jesu navn,” derfor fikk hun beholde den, for Gamle-Erik var ikke kar til å ta den igjen. Men da blei det larm og styr på fjellet, må vite. Trollkjerringene tok pisker og slo på det de hadde å fare på, og med det samme satte de avsted bort igjennom vær og vind. Jenta forsømte seg ikke, hun tok også en pisk, slo på bryggekaret og satte etter dem. Ensteds var de nede og kvilte på et høgt fjell. Nedafor var der en brei dal med et stort vatn, og på den andre sida av den var der et høgt fjell igjen. Da trollkjerringene hadde kvilt ut, slo de på og fór over. Jenta undres på om hun også skulle komme over. Til sist slo hun på og kom over til den andre sida hun også, og det både godt og vel.

“Det var fanden til sprang av et bryggekar,” sa hun, men med det samme mista hun boka, og så falt hun ned og kom ikke lenger, fordi hun hadde talt og kalt på han, enda hun ikke var innskrevet. Resten av vegen måtte hun gå og vasse i snøen, for friskyss fikk hun ikke lenger, og det var igjen mange mil.” -

“Det kan være løyerlig nok å reise med trollkjerringene på kosteskaft og bryggekar,” sa jeg. “Men det må være slemt iblant, for nordenvinden faller skarp til værs, og en kan knekke nakkebenet, før en vet av det. Da er det bedre ved kirketårnmøtene; der kan man jo få se dem, når man setter seg på en oppskåret gresstorv, er det ikke så, Per graver?”

“Nei, en skal ikke sitte på en grastorv,” sa graveren belærende; “men en skal stå med en grastorv i været på hver hand, og den skal være oppskåret rangsøles, og salmeboka skal de ha på brystet og tre byggkorn i munnen, og det ene korn betyr Vårherre, og det andre hans sønn, og det tredje den Helligånd. Og når en lager seg til på den måten, da tør hverken Gamle-Erik eller trollkjerringene yppe seg. Hadde han gjort det, en mann jeg har hørt tale om, hadde han kanskje sloppet bedre fra det. Ja, han slapp fra det likevel på en vis; men det var med nesa og begge ørene, som de sier.

Denne mannen hadde fått spurt at trollkjerringene holdt slik leik og styr og sånn rumstering i kjerketårnet om helgekveldene. Der syntes han han skulle ha lyst til å være med, og så gikk han opp om julekvelden og satte seg i en krok. Han hadde nok med seg noe grastorv, men han har vel ikke gjort det riktig, kan jeg tru. Rett som det var, så tok de til å komme: Den ene trollkjerringa fauk inn igjennom tårngluggene etter den andre, noen på limer og noen på skuffer, noen på geiter og noen på bukker og alle de underligste ting, som til kunne være. Og imellom alle disse var ei av grannekjerringene hans; men da hun fekk se han, fór hun bort og stakk veslefingeren inn i nesa hans og holdt han slik, liksom jeg holder en ørret i ganen, ut igjennom gluggen.

“Vil du love at du aldri skal si du har sett meg her, ellers slepper jeg deg,” sa hun.

“Nei, om jeg gjør,” sa han, for han var en vrangpeis; “kom og ta imot meg, Fanden!” skreik han i det samme hun slapp, og så kom Fanden kjørendes i en smalslede og sto under og tok imot han, så han ikke skrubba kneskallen engang. Nå skulle Fanden skysse han heim også. Men mannen satt og slo på og huide og agjerte, så Fanden hadde vondt for å holde seg på meiene; og da de kom tett ved garden hans, så kjørte han imot et vasstrau, så sleden velta og Fanden blei liggende på den ene sida av vasstrauet og han på den andre. Hadde han ikke gjort det, så hadde han ikke sloppet ut av Fandens klør, men nå hadde ikke Fanden mer makt over han.

“Tvi vøre deg da!” sa Fanden; “hadde jeg tenkt du ville snyte meg, skulle jeg ikke reist så langt for filleskjela di. Da du ropte på meg, var jeg tjue mil nordafor Trondhjem og holdt over ryggen på ei jente som var i ferd med å vri om halsen på ungen sin.”"

Her sa graveren at nu kunne han ikke minnes flere trollkjerringhistorier. Men da han var kommet så godt på glid, trodde jeg at jeg burde nytte leiligheten, og spurte om han ikke hadde noe å fortelle om de underjordiske.

“Hm,” sa han, “jeg kan nok ha hørt noe av moster mi kanskje. Da hun var jente, var hun på Modum og tjente hos presten der; Teilmann tror jeg hun kalte han.

Det var engang på vårsida, da møkka skulle kjøres ut, så gjorde den presten en stor dovning, for han var en svare mann til å drive jorda, og til den ba han folk både vidt og bredt fra alle bygdas kanter. Så var der en gutt hos en mann, som også var bedt, og han var så urimelig gjestebudskjær. Da husbonden hans sa til han om kvelden at han skulle lage seg til å kjøre til dovnings, så han kunne komme avsted i otta, blei han så glad at han lå og velta seg heile natta og kunne ikke sove. Inga klokke var der heller, så han kunne vite hva tida leid, og så sto han opp ved midnattstider og satte hestene for og kjørte til prestegården. Men der var det ikke oppe ei levende sjel enda, og så gikk han omkring og vakserte for tidsfordriv. Best som han gikk kom han inn på kjerkegården, og der vaska han søvnen og vågen av øynene sine i ei grøft, hvor det sto noe vatn, for det hadde nylig linna, og fra den tid var han synen; men han var halvsuset også, og de kalte ham en galning. Enten han gikk av teneste eller tente ut året sitt, det skal jeg ikke kunne si, men sia fór han alltid og svevde omkring i bygda, hvor der var gjestebud eller noe på ferde, og baud seg til å jage ut de underjordiske.

En gang skulle det være bryllup på en gard som hette Presterud, og barsel på Komperud på en dag. Da var han reint opprådd, for han visste ikke hvor han skulle gå hen, men til sist så gikk han til bryllupsgarden.

Da han hadde vært der og sett seg om ei stund, tok han fatt på kjøkemesteren.

“Du passer godt på det du har, du,” sa han. “Ser du ikke, at de underjordiske drikker av ølspannet du har satt i kroken der, det minker jo hvert øyeblikk, men får jeg lov å være her, mens bryllupet varer, så skal jeg nok jage dem sin kos.”

“Ja, du kan nok få være, men hvorledes vil du få dem ut?” spurte kjøkemesteren.

“Det skal du få se,” sa gutten, tok spannet, satte det midt på gulvet og kritta en stor ring rundt omkring det. “Nå tar du ei stor klubbe,” sa han til kjøkemesteren, “og når jeg vinker til deg, så slår du midt inn i ringen; det er det samme hvor jeg er henne, men når jeg har fått dem inn i ringen alle sammen, så slår du til alt det du orker.”

Da han hadde sagt det, tok han til å renne omkring; han fór både høgt og lågt, og skyssa og jaga inn imot ringen. Kjøkemesteren kunne nesten ikke stå på beina, slik lo han av alle de gale faktene gutten gjorde, og de trudde mest han var gælen, alle som såg på det. Men da fikk dem se at han ikke var så gælen som de trudde, for da han vinket til kjøkemesteren, og kjøkemesteren slo til, hørtes et skrik og et hvin gjennom heile huset; og noen som kom til bryllupsgarden fra Komperud-kanten, fortalte at dem hadde hørt slik sus og brus i lufta, det var liksom en heil flokk hadde snakka i munnen på hverandre: “Til Komperud, til Komperud til barsels! Til Komperud til barsels!”

Her endte Per graver sine fortellinger. Han kunne ikke minnes mer i kveld sa han, og ga seg til å jage geitebukken til klokkeren ut av kirkegården.

Endelig var vi der. Det er friskt og grønt på dette neset, et rikt teppe av mose og gress, så bløtt og innbydende som silke og fløyel. Nedved stranden i bukten står det en eldgammel ek; den brer de knudrete grenene og det mektige løvhvelvet ut over det mosedekte taket på et fallferdig naust og over et gammelt opplagt jekteskrog, som halvgjemt titter frem gjennom en skog av hassel og klunger. Skarpt tegner den mørke veldige ekekroner seg av mot det finere og lysere løvverk på hengebjerkene, som sammen med ville epletrær og annen løvskog dekker de bratte lier og innrammer en skinnende grønn flekk med en utløe under en utoverhengende bergvegg. Det går et sakte sus gjennom skogen og hasselkrattet; der inne ringer visst småvetter til aftensang med revebjellene, for de purpurfarvede klokkeradene svinger hit og dit, enda det ikke er et vindpust å kjenne.

Mens et par av folkene bar i land fra båten det vi behøvde, og en av dem ga seg til å gjøre opp varme mellom noen store stener for å koke kaffen, som de lenge hadde stundet efter og snakket om, tente jeg meg en sigar, og trett av den lange stillesittingen i båten strakte jeg meg med velbehag ut i gresset på en gammel dragonkappe. Røken fra bålet steg tungt til værs, og førtes av det svake drag som ennu var i luften, hen over båten med dens eventyrlige ladning av alle de underlige greiene til å fange dypvannsdyr med, og innover den blanke fjord.

I flere dager hadde det vært solgangsvær med vekslende landvind og stille, havvind og klar luft, som bare av og til ble svakt fordunklet av lette sommerskyer eller tettere skybanker som trakk opp med havgulen om eftermiddagen. I dette herlige augustværet viste fjorden seg riktig i sin glans. Bak hverandre sprang fjell og mektige fjellrader frem med sine mektige former, med bøyde, brutte og styrtede linjer, og lå der i samstemte, fine farveoverganger, fra det dypeste blå og blåsort til horisontens luftige himmelfarve, som i solnedgangen gikk over til klart fiolett eller gyllent i et mildt rosenskjær over snefonnene; og så langt vi øynet i dette blånende fjerne, var fjorden i kveldingen som et speil, og gynget i sin blanke flate de mektige fjell, og himmelens og solnedgangens prakt. Elvene og bekkene, som skummet ned fra de høye kammer og topper, suste sterkere i aftenstillheten, og brummet villere om breene og jøklene og de øde høyfjellsvidder de kom fra. – Her så jeg like for øynene mine hvordan de snakker som blinde om farvene, disse superkloke fremmede og innfødte stuesitterne som, uten å kjenne høyfjellets og fjordens natur, vennlig kommer og forteller oss at bare Syden har slik luft, klarhet og farverikdom som den malerne gjengir våre nordiske landskaper med! Vi har så titt og ofte fått høre at det bare er linjene de gjengir sant, ellers gir de landskapene en fantasidrakt; at fjellenes blånende, fiolette luft bare er en konvensjonell tone, som hører skolen eller maleren til, men som ingenting har med norsk natur å bestille. Men la dem med opplatne øyne ferdes i høyfjellet eller vugges på fjordene, til naturen viser seg for dem i sitt høytidsskrud, og de skal få se en herlighet de aldri har ant, og erkjenne at virkeligheten i gripende storhet og prakt står der uoppnådd og uoppnåelig.

Denne klarhet i luften hadde alt fra den tidlige morgen av latt oss se selv de fjerneste ting i skarpe omriss, og den hadde fremkalt alle disse fine blånende overganger, som særlig kommer frem under frisk kuling en sollys dag. Men nu vek den mer og mer for en dis, som gjorde farvene mattere og tyngre og lot fjellene synes enda veldigere, enda mer storslagne og truende. Mørke skybanker, gulaktige, kobberglinsende og sammenvredne i midten, fanget aftensolens stråler og gjød dem atter brutte, glødende og gyllende ut over fjelltinder og snebreer; gjennom en flenge i skyen faller en tindrende stråleflod inn i det grønne løvet oppe i lien, og den står likeså grelt og skrikende mot de mørke skygger og dype farver i landskapet, som glammet av hunder opp gjennom brattene efter en smaleflokk med ranglende bjeller, lyder forstyrrende i aftenstillheten.

Solen sank snart bak fjellkammens snerand og efterlot bare et skjær av sin glans i skyene og sin rødme på breene; og hundeglammet tapte seg oppe i høyden, bare ljomen av det klang ned til oss sammen med det sterkere, dypere sus av alle elver. Men dette elvesus, lummertheten, disen og de opptrekkende skybanker, alt varslet uvær.

Mine folk hadde kokt “den brune nektar” og kastet dyktig på bålet, som om luften ikke var varm nok for dem; nu lå de og dro seg omkring ilden, bare basen sto oppreist og talte med meg om været; han trodde knapt det ville bryte løs før midnatt. Slik som “Bård i Skuggjen” sto der foran ilden, så han enda mer kjempemessig ut enn han var av naturen, og han passet derfor så meget bedre inn i de storslagne omgivelser. Han var en høy, sterkbygget kar, med en litt for sterkt utviklet overkropp, som så oftes hos sjøfolk. Men hans liv og virke på hav og fjord hadde ikke holdt ham rent vekk fra bondens syssel og ferd i fjellet, og hans fot var derfor likeså sterk og sikker som hans hånd og arm; hans legeme var herdet likeså meget ved den trettende jakt efter bjørnen i lien og renen på fjellet, som ved kamp mot storm og sjø. Ansiktet var godt skåret, og hadde kjekke, djerve trekk; de store buskete brynene, som var vokset sammen over en krum, sterkt fremtredende nese, og det rike, på disse kanter uvanlige, røde skjegget, gjorde uttrykket nesten vilt; når det rant i ham, og han heftig ga de andre ordre eller påminning med den mektige ølbasse han imellom lot høre, fikk hele hans adferd noe så forvovet og utfordrende at han i Marokko eller på de greske øer bare hadde trengt andre klær for å gå for en sjørøver. Men Bård var ikke så farlig som han i slike øyeblikk så ut til, for han lot aldri sol gå ned over sin vrede; så snart han hadde snudd seg rundt, spilte munterhet og lune igjen i de klare, mørkeblå øynene; og en bøyelig stemme, ofte med en mild og vennlig klang, støttet hans livlige foredrag, både i samtaler og i de historiene han jevnt og titt fortalte på sitt vakre, klingende sognemål. Han kjente alle, og alle kjente ham; i de åtte dagene vi hadde ferdes sammen, hadde vi ikke vært i land noe sted uten at han var kjent der, og vi hadde neppe møtt en båt eller jekt uten at han kjente en eller flere, undertiden alle i laget; og med alle hadde han vekslet ord fulle av lystighet og skjemt, selv når de ikke dreiet seg om annet enn været. Det var imidlertid ikke alltid for spøkens skyld han ga seg i prat med reisende fra andre steder; det var ett emne han allesteds søkte opplysning om, og det var ølet; å skaffe seg greie på hvor de nylig hadde brygget, eller hvor det var flust av denne drikken lot til å ligge ham svært på hjertet, og hvor leilighet bød seg, ble alltid dunken eller den lille kaggen forsynt med friskt forråd av det maltrike, humlesterke hjemmebryggede “drikke”. Sitt vidstrakte kjennskap til godtfolk fra forskjellige kanter av landet sa han han hadde fått rundt om på fiske, eller i de mange år han tidligere hadde fart som kjentmann, jekteskipper og lignende; da hadde han, som han selv sa, “vært inne i hvert hull mellom Varanger og Arendal”. Det lot også til at han hadde lært lykkens omskiftelser å kjenne; for mens han tidligere hadde eid gård og jekt, måtte han nu nøyes med en liten plass, og lå i skyss og på dagarbeid med leid båt. Men enten endringen i hans kår skrev seg fra uhell, eller fra ølet som han var så glad i, eller fra hans lette ustadige sinn, som lot hver dag ha nok med sin plage, – eller av alt dette til sammen, det fikk jeg ingen opplysing om.

Fra en samtale med de andre folkene om det siste vårsildfiske han hadde vært med på, kom han inn på et av sine yndlingsemner, strilene, og deres særegne, skittenferdige levevis og husholdning, som han skildret i løyerlige, til dels overdrevne trekk, og nu gikk han gjennom motsetningen over til å fortelle om den beundringsverdige kraft og utholdenhet som mange av dette folkeferd la for dagen i hin redselens tid da koleraen brøt ut under sildefisket i 1849. Å gjengi disse fortellingene slik som de ble fortalt, ville være en vanskelig oppgave: vi fulgte dem under den angstfulle hjemreisen, hørte samtalene mellom de syke og døende og deres trofaste kamerater, som slet seg opp til siste stund for å få dem hjem, eller berede dem en roligere og mildere død under båthvelvet enn under den ublide vinterhimmel; og i disse samtalene malte det seg en fortvilelsens høytidelighet og dødsforaktens humor, som sto i den skarpeste motsetning til all den overdrevne latterlige frykt og alle de urimelige påfunn hos hjemfolket på de steder hvor de søkte tilflukt og hjelp.

Fra slike fortellinger om skrekk og død var overgangen til det overnaturlige lett; vi var snart inne i alskens historier om gjengangere eller “dauinger”, og de var så meget morsommere å lytte til, som Bård var en mester i å fortelle, og det kjernefulle sognemålet ga hans skildringer et fynd og et preg som skriftsproget med all sin bøyelighet har vanskelig for å gjengi.

Da han gjorde en stans i fortellingene, kom en annen av laget til orde. Mens han talte, karvet Bård tobakk, stappet den lille metallpipen sin og tente den ved varmen, som nu brente friskt, og sterkere enn det siste dagsskjær kastet sitt lys over eken og naustet og revebjellene. Da kameraten var til ende med sin fortelling, gikk Bård i gang med en ny.

[1] “Ja, detta va øye til spøkri,” sa han; “men dan verste dauingjen eg ha høyrt gjete, da va Gamle-lensmannen på Dalsøyri, og da va ikkje undarleg; for mea han livde, va han ein fæle stygge mann med ei stor bjødnaskinnshua, og han hadde gjort alt da idla so noken kann gjera; han hadde soge sveitten og blode av fatigstakkaren, han hadde flådd armoi og flytta marksteina; men så fekk han òg ein bråe og ufjelge ende, for han stupte daue i vegaveiti før han kunne nebna Jesu nabn. Alder hadde noken høyrt um slike styr med noke lik so da va med hass; ja da va ei makaløyse til spøkri. Då han låg lik og dei vakte og brende yva han, vart ljosi sløkte, og då dei kom innatte med dei, sat da ei stor svart kjette ved hove åt likje, og dan va da ingjen so va kar te flytta. Ikkje fleire enn tvo hjarta og herdige kara torde vera dar; dei låg i ein sengjakarm, men heila natti kjende dei kòrleis fjøledna dysste under dei, nett so dei skulle ha lege på bylgje. Då dei skulde slå atte kista, vart da ei haglbyga so varde so lengje gravøle sto på, og klokkedna kunde dei ‘kje få te ringja, før han Ringar-Daoe i Bergsbøen gjekk upp i tårne og løyste dei; då fór da so mykje trollskap og develskap ner i gjennom at han kunne mest ikkje berga seg. Men han va no av dei so kunde mangt og mykje. Lensmannen va ein store svære kar i livande live, men kista va ‘kje tyngre enn han skulle ha hatt ein hanaskrott, og da va dei so både sa og meinte at dan svarta kjetta hadde reist med han, før han kom i kista. Då han kom under torva, vart vere like so fint og yndeleg, so da hadde vore ufjelgt og meinsleg under gravøle. Men på gròvi voks da upp alslags ris med nåle på, so ingjen hadde sett før. Sia dan ti’i fere han med julaskreii, og der e han med dei høgste. Han fere nærmaste nykkjen, so rie fyre på ein svarte øyk, og difor får ingjen i fylgje seia: “nykk i beitle”.”

“Da va fint fylgje dan karen var kommen i,” sa Ådne Utigarden, han tørket seg om munnen efter ølslurken han hadde tatt, og langet dunken over til Bård; “eg ha høyrt gjete denna skreii i Nordfjord, og dar seie dei at da e’kje andre i henne enn marksteinsflyttara og illgjerningsmenn og kvinnfolk og styggeheit. Men kor helst ho kjemme frå, edle kor ho ha upptakje sitt, da ha eg alder høyrt.”

“Jau da skal eg plent seia deg,” svarte Bård, som hadde greie på alt mulig, eller iallfall alltid hadde et troverdig utsagn på rede hånd. “Inni Luster va da tvo jente so va usams um ein dreng dei likte godt beggja tvo. Men drengjen likte berre dan eina, og ho vart fremmeleg. Då dei skulle til støls dessa jentedna, òg dei rei forbi Kringelvatne på stupe, so ville dan eina skua hi uti. Men da gjekk ikkje likare te, anna dei valt neri vatne, beggja tvo. Når julaskreii kjemme dar, så kjemme jentedna òg riande upp frå vatne. Og Gamle-lensmannen kjemme te attmed ei stor osp på Øygardsbøen, for dar ha han vore med og flytta marksteina. Og kvar gong han kjemme, brenne da i ospi, nett so ho sto i logje; men elden e’kje soleis so vår; da e ikkje ljose eld; men han e myrkraue – myrkare enn glø og vindskye om morgonen. Da va elleve kara so såg da på ein gong. Dei andre so fylgje skreii, kjemme te i kver sin fjerding, summe på hesta, summe på sala, summe på tønne og summe på kjerre. Og dei fere med store dun og dynjing, nett so ei heil øykjadrift skulde ha fore nedgjennom Dalsdalen, – forbi Øygaren og igjennom Skåragaradne i Dalsøyri. Dar helde dei dans. Attmed Maltgroi e dei òg vande til å stogga. Dar trefte han Halvor Bringe dei ein gong på hålken, og rædde vart han, for da va eit fælt fylgje te møta dar, da va både hålt og bratt. Ja han vart so redde at han lovde ein måle kodn til dei fatige, berre han slapp ifrå dei. Og da skulle visst mykje te, når han Halvar Bringe tok soleis i – ha eg høyrt seia. Ho Svarte-Ragnelda møtte dei på ei klopp attmed Morsmyri. Ho laut ut i myri, og ho sette atte både skodna og sokkadne, og mjelkji ho skulde ha til julegrauten, skvatt ut or butten for henne, då ho fekk sjå at da va ein i skreii so rei med hòve under armen.”

Nu ble det en lang prat om juleskreien, og for om mulig å kalle frem andre minner og fortellinger, fortalte jeg noen av sagnene fra Telemark, Setesdal og Valdres om åsgårdsreien. Det lyktes imidlertid ikke. En av dem hadde en dunkel erindring om at skreien fór om i Uddland før jul og var inne i alle kjellerne og smakte på juledrikken; dette gjorde selvsagt at Bård fikk meget til overs for ferden, så han mente på at han ikke skulle være uvillig til å fare med til jul, om han bare hadde strupe til å romme ølet, og hest som kunne holde skritt med skreien. Heller ikke kjente de sagnet fra Nordhordland om at den farer omkring ved juletider med to hunder, og lik den tyske “Frau Holle” eller “Bertha” gir lønn og gode gaver til dem som hjelper den. Det eneste de visste, var at den i gamle dager hadde vært mere på ferde enn nu, fordi folk nu hadde mistet troen, og til prov på det ble nevnt at i Justedalen hadde det vært skikk i gamle dager åha stål på låven, i fjøset og i bekken, for at skreien ikke skulle stjele og trolle i dem, og at man hadde brukt å fri seg fra dens besøk ved å sette tjærekors på dører og fehus; slike kors kunne en se den dag i dag; men nu sa folk som oftest at de var ute av troen. Da det ikke var mere å få tak i om juleskreien, ga Bård seg til å fortelle en gammel historie om Svartesmeden; først måtte vi høre litt om det kjennskaps- og slektskapsforhold oldefedrene hans hadde stått i til smeden, og så kom historien:

“Svartesmeden budde på Bjedla i Sogndal; han va ein store, svære kar, so alder va fælen korkje for ølkrus elde slagsmål, elde trodl elde dauinga. Men han hadde ikkje bo å vera da helde, for sterke va han so ein bjødn, og han hadde eit lita trodla-sverd han kadla Flusi, og da bar han på seg støtt. Så va da ein gong ein tysdagskveldn seinhaustes at Svartesmeden hadde vore til sjøs. Med samma han kom upp på Lundemyri – midt i-mydlo fjorden og Bjedla – fekk han sjå Lundemyrstrodle. Da låg flatt på myri og let månen skina på seg. Da va meste so langt so myri va brei, og auge hadde da so store so bakstehedle. Svartesmeden vart korkje redde edle fælen. Han sprang beint fram og stakk Flusi i hjarta på da. Då trodle skjønte kó slag stål da hadde fått i seg, og da kjende at da ville te å sælast, hadde da hug te få tak i smeden; men so lengje Flusi sat i da, kunne da ‘kje røyra seg. “Stikk og dra,” sa trodle. “Lat stå so står til måndags,” sa Svartesmeden. Han visste be’re, enn å dra sverde ut or såre, og darmed vart trodle liggjande. Då da hadde mist åndi, og live va vel or da, såg smeden at sjau gloande jednporta opna seg i fjedle på hi sia av fjorden, og ut or desse portadne krukte da so mange småtroll at dar kom veltande ein stim, nett so ein laurdagsmorgo på Triangedlen i Bergen, og adle bar dei seg idla og skreik; “no e han bestefar daue, no e han bestafar daue,” og så tok dei han imydlo seg og bar han inn igjennom dan støsste av portadne. Sia va da ingjen so høyrde noke til Lundemyrstrodle.”

De andre folkene i båtlaget hadde ikke noe av det som særmerkte Bård i Skuggjen; det var alminnelige fjordbønder, og på én nær nokså trege og enfoldige. Til tross for Bårds ironiske tone, hadde de antatt at han i ett og alt trodde på de fortellingene han ga til beste, og de nektet ivrig at den siste historien var å lite på; det var bare eventyr og fabel, påsto de. Den ene av dem, Trond på Plassen, var den ivrigste; det var en gammelaktig, bredskuldret mann med kort hals og et kantet hode som satt nedimellom skuldrene på ham, et par øyne som blåsur melk og en lys, nesten hvit hårlugg; han var ilter til sinns og fremfusende i sin tale, og dette sammen med en løyerlig stamming, bevirket at ordene ofte falt ham litt bakvendt av munnen, så han kom i skade for å forsnakke seg alt i ett, og kom med de urimeligste og fabelaktigste påstander. Dette forfeilet nesten aldri sin virkning på kameratenes lattermuskler; men da ble han gjerne enda hissigere og ørsket enda verre.

“Vetige folk so e spikande galne,” utbrøt han hissig, “kann ikkje tru slikt so han Bård fortele, at Flusi køyrde smeden i trodle.” – “De kann høyra eg e sannspådde: ruskevere e’kje langt unna, for han Trond på Plassen teke te å snakka bakvendt,” sa Bård og lo. De andre stemte i, men han fortsatte enda hissigere: “No ha eg gått i badndomen i femti år – ja eg vil seia da, at no e da femti år sia eg va slikt eit badn at eg va so fabelaktige at eg kunne tru dan rispa so Flusi fortele, at Svartesmeden køyrde han Bård inn i Lundemyrstrodle – ja De skjønna sjølve kò eg meina,” rettet han seg, da han på ansiktene til de andre kunne merke han var på gal vei og hadde forfuset seg. “Men da va da eg vilda sagt – eg skal fortelja dikka ei rispa so eg veit e sann, for da eg veit da. Da va ein so heitte Bratten, og han va goe vene med Svartesmeden. Desse tvo va dei likaste te sigla på ski i manga sokne, og dei va so svære te gå på ski, at da va ‘kje noken so fekk so mykje fisk so Bratten; for kver gong han hengde skii i vatne, so beit Bratten på krokjen – so reint overhendige va han. Ein gong gjekk han i fjedle; då kom han til ei liti rund tjødn so låg uti ei fjellmyr. Han hadde alder høyrt at nokon hadde fått fisk dar; men ikkje før hadde han kasta uti, so fikk han ein aure. Ja, han va sikkert meste so store so ei liti kviga, og so feite at han va nett so flesk. Slik ein rugg hadde han alder sett før. Han sputta i guss nabn og sa “tvi deg” i halsen på ‘an, for da gjorde han jamt med dan fyste fiskjen. Han hadde ikkje før bite, før han sette agn på og kasta uti; og soleis ga han på heile kvelden, han agna og beit, og fiskjen dro upp da fortaste han vann – ja De skjønna da sjølve – so han fekk ei stor kipa full med fisk. So ville han heim-atte, men te nærare han kom kipa, te lettare vart stova hass.”

Dette ble altfor ille, og med all hakkingen og stammingen hans tok det seg så løyerlig ut at vi ikke kunne bare oss for å le, og latteren ble ikke mindre da Bård utbrøt: “Meir ruskevér.” Men nu ble Trond på Plassen fornærmet og sa at den som ville, kunne fortelle resten; han sa ikke et mukk mere; at hvalpene flirte og gliste som noen tøser, det kunne så være, men Bård var jo ikke et hår bedre; han knegget verre enn en gast.

“Ver no berre ikkje idle bestefar, so skal eg fortelje resten,” sa Ådne Utigarden, en av de yngste i laget, og godsnakket for ham. “Då Bratten kjende at kipa vart lettare og lettare,” begynte han, og ble ved på den jevne og enkle måten som slike fortellinger gjerne blir fremført på, “tykte han at detta va undarlag, for kipa va ny, og da fans ikkje hòl i hene; men han vart reint forbina då han sette ho ifrå seg, og fekk sjå at da fanst ikkje atte meir enn ein fisk. Han sa ‘kje noke til kjeringji, si; men då da lei um nôn andre dagjen, kunne han ikkje halda seg – han laut på fiskje atte. Og fiskjen beit likaso friskt so dagjen før. Etter kvert han fekk dei or vatne, trædde han dei på ei vidja, for han ville sjå kòleis da gjekk te at han miste dei. Men då han kom på heimvegen, vart auradne vekke, ein etter hin; og han kunne ikkje sjå kor da vart av dei. Han skjønte sakte da at da va haugafolkji so ikkje unnte han fiskjen. Og han skjønte nok da òg at dei va med og tok han frå han. Men harme var han for han ikkje kunne sjå korleis dei tok han. So strauk han til Stedjekyrkja med kipa, og fyllte ho med vigd mold, og strauk so til tjødni i atte i eitt gåande. Då han kom fram, strødde han ein ring med kyrkjemold rundt heila tjødni, og reiste so heimatte. Jonsokkekvelden strauk han til fjells atte. Då ville han sjå kòleis da no va laga. Med samma han kom til tjødni, høyrde han da gret og let so idla. Da va haugafolkji, og då dei fekk sjå han, tok dei av seg hatten, so dei vart synlege, og ropte og skreik: “Idla gjorde du, kristenmann, du stengde tjødni for oss.” “Verre gjorde de – de tok fiskjen frå meg, so eg hadde fiska,” svarte Bratten. “Tjødni e vår, og fisken va vår, sa nær so den fysste; dan sputta du i halsen på og sa kristenmanns ord til. Men vil du etla oss berre eit lite le’ i moldringen, so skal du få fiska alt med du vil.” Bratten gjorde so dei ba han, og skrapte vekk moldi på ein stad, so dei kunne koma igjennom nett so i le’e på ein gard. Men fysste laut haugafolkji lova at dei ikkje skudle forgjera fiskjen, so han vart trå-biten elde utidige, og at dei ikkje skulle gjera han noke annaslag meinspikk. Sia dan ti’ va han goe vene med haugafolkje, og fiska so mykje han ville alde sine daga.”

Det glødet bare så vidt i brandene og asken, skyene var trukket mer og mer sammen fra havkanten, og da vi begynte å gjøre oss ferdige til å dra avsted, skumret det sterkere mellom de høye fjellene enn vanlig på denne tid av aftenen, men sommerkvelden var ennu lys nok til at vi kunne se et par båter med stort mannskap stevne innover fjorden mot neset vi sto på. Snart kjente Bård en del av mannskapet også; det lot til han tok øret likeså meget til hjelp som øyet, og det falt just ikke vanskelig; for de som kom, var svært høymælte, og et umerkelig drag som sto inn fra havet, bar til oss nesten hvert ord som ble talt på båtene. De bar staselige klær og skravlet og bråket, så vi forsto snart at de var på hjemreise fra et bryllup. Det var også kvinner i følget. Bård regnet snart opp en remse med navnene på dem som var på den første, og på dem på den andre båten. Det var han Ola i Hagen og Hans i Hammaren, han Haldor på Haugen og Per i Vallen, han Åsmund på Øyren og Knut i Viken, og mange andre. Men hvordan han Fleske-Hans, Mjøltråver-Ala og matpresten Lesar-Per var kommet i dette følget, som ellers var svært skikkelig, ihvertfall efter sogningsvis, det var noe som hverken Bård eller de andre kunne forklare. Når de var med, var det lett å spå slagsmål og brotne panner innen ferden kom hjem; for det var et ord som var på hver manns tunge, at mjøltråveren og matpresten engang hadde hjulpet Hans med å stjele stabburskost, og det var ikke å vente at de andre, i den oppspilte og øllete tilstand de var i, skulle la være å terge dem for dette. Nu ble det imidlertid sang og klang istedenfor slagsmål. For til melodien av “Stuslé sundags-eftan eingong for me va”, som spillemannen strøk på felen, ga de på den ene båten seg til å synge en vise: det var “Purkevisao”, sa Bård, og den inneholdt nettopp spiren til krangel; de sang den saktens bare for å terge de tre elskere av stabburskosten. I den stille aftenluften lød sangen klart inn til oss:

Tre ao beste bøndo her uti vaor bygd
skulde sta å henta purkao.
Dao dei kom pao vegen, møtte dai no ain,
so dai gjedna vilde møta.
Atle Snaueskadle han var fysste mann,
Einar Tambarskjelvar han bar purkao fram,
Purke-Snakupp me;
sai va adle tre.
Draingen ette kom me hòve.

Trur du slike folk kan ha sitt rette vet?
Hòve da va laonge speke.
Denna stolna purkao drepi va pao Fet,
ho va gjødd i tvo tre veke.
Snakupp kom å la seg ne pao sine kne,
snydde, svor og bante, purkao skulle te.
Purkao ho bortfór,
ho kom pao hass bor,
kjerringi slapp te å eta.

D’e’ kje vandt å vera gilde bønde no,
gao kring garadne å skrota,
naor dai kann bekoma svinaslakte so,
hengja lengjedna i roti.
Da va da so gjorde kjeringi so stolt,
ho fekk utor purkao yv’ eit hallpund smolt.
Kò kan da forslao,
naor dei ska ut å gao?
Da staor inkji’ aotta daga.

Vi hadde støtt fra land, og da visen var til ende, lå vi tett ved de to båtene; mellom mannskapet der ombord og folkene mine ble det nu vekslet en del av disse talemåter som er gjengse og gjeve når bønder møtes, om godt vær, om at det var hugsamt å ses, om hva slags skyss de fór i, hva jeg var for en kar, om traktementet, skålgavene og dansen, og mest om ølet i bryllupet; det var helt utmerket, ble det sagt, og Bård beklaget at han ikke hadde litt av dette gode drikket på dunken sin; – nu var det ikke mer igjen enn en sluttsup av det han hadde fått overlatt av Åbmund i Reina for gode ord og for gammelt kjennskaps skyld. Da kjøkemesteren hørte det, gikk det et stort smil over det blanke ansiktet hans, som tydelig nok vidnet om hvor gjevt bryllupsølet hadde vært; – han nikket hullsalig og rakte Bård et mektig krus med frohatt på, friskt tappet av en “nysprettet hjemferdsdunk”.

Mens kruset gikk rundt og ølet ble prist etter fortjeneste, og hver snakket sitt snakk, begynte Lesar-Per å utbre seg om drikkens og brennevinets fordervelighet og forfengelighet, i en sangrende og sutrende preketone og med hengehodenes vanlige vesen og fakter; men hakkingen og stammingen, det stive blikket og usikre setet, viste at han hadde tatt til seg vel så meget av mosten som noen; til sist vendte han seg like frem til Bård med formaninger og trusler om svovelpølen og helvedes ild; han syntes nok Bård drakk for tett. Men Bård var ikke den mann som ble noen svar skyldig; han målte ham skjeppen full, som man sier, under de andres latter og høylytte bifall.

“Kanskje,” sa han og rakte ølkruset tilbake med takk og ære, “kanskje eg gjorde rettast i ikkje å svara deg, Per; da e eit gammalt ord at da e skam å snakka til presten på preikestolen. Men da va da eg ville seia deg, at um Sankte Peder noken gong skulle setja deg te gjæta porten i dan hellige staden, so skal eg strjuka på segle og lufta på hatten tl deg; men til eg får himmelbrev på da, skal segle stå og hatten sitja. Og so va da da, at brennevine, so du snakka so mykkje um, da ha eg brukt for helsa sin del på fiskje, og so ofta eg kunne få da, når da røynte på. Men elles skal ingjen kunna seia,” la han til med fynd og klem, “at han Bård i Skuggjen e kommen heim frå byreis med tome brennevinskaggje og fudle skolt. Sia eg ha høyrt kò gåve du ha, og kòleis du leggje ut skrifti, kann eg nok skjønna at du trengje gå til skåpe og ta deg ein tår te styrkja deg på – um da so var midt i preikji. Elles kunne da verta for turt og tomt i bringa både på deg og dei so skal lya på. Men da du sa um øle, held eg ikkje med deg i – og da helde dei ikkje med deg i dei rette nykterheitskaradne heller. Du korkje e elde verte so passa du so dei; dei ha sagt eit ord so e verdt meira enn sjau av preikjedna dine; ja, da orde e so eg skulde ha sagt da sjøl. Veit du kò da e? Nei da veit du ikkje! Difor får du sjå be’re etter når du vil stikka nòsi i nykterheiti. Har du ‘kje,” ble han ved, halvt i spøk og halvt foraktelig, idet han tok ølkruset som hadde gått båten rundt og nu ble rakt ham på nytt, og igjen drakk likeså hjertelig til ølets pris som han talte, “ha du ‘kje set dan store plakaten til dessa nykterheitsfolkji? – Han e meste so store so eit færingssegl. Han e greie nok te lesa og skjønna, skal eg tru. Ein trengje korkje vera brevsynte elde bibelsprengde te da; for bokstavadne e meste so lange og greie so siderevi i ein svolten gris. Har du ‘kje set han?”

“De siger så,” ble han ved og ga seg til å lese opp “Plakaten”, først i en dyp, høytidelig tone, langsomt og på skriftsproget, men snart gikk han igjen over til sin egen mere livfulle fremstilling: “Våre forfedre vare store – og sterke – og kjekke, – og de undertvang den halve verden; thi de berusede sig ikke i vin eller brennevin eller i nogen med brennevin tillavet drikk – - Men kò drakk dei, meina du? – Dei drakk øl, står da; heimabryggja sognaøl drakk dei, far min; – da va da so ga dei merg i beini, da seie plakaten, og dei so ha gjort han, desse nykterheitskaradne, da e mine folk. – - Øle e da, – da e da so styrkje. Drikk øl, so skal du kjenna kor sterke du verte i ryggjen og kor kjeike du verte. Då trengje du ‘kje hengja med hòve og rengja augo, når du skal sjå på ein gasta kar. – - -Trur du eg hadde vore kar til å ta ei sildatynna på nakkjen, lika so lett so ‘an Ola slengje ein skarve mjølpose på ryggjen, elde du og ‘an Hans renne avsted med ei fleskelengja, når eg ikkje hadde drukke øl? Øle – da e basen!”

Den rungende latter som overdøvet knurringen fra dem som ble rammet, fortalte at Bård hadde truffet hodet på sømmet; den godtgjorde hans talent som folketaler, og avverget dertil det utbrudd av vrede som en kunne vente seg av de sure miner og hatske øyekast fra de hårdt fornærmede. Kvinnene skyndte seg å gi tanker og stemninger en annen retning; de satte i med en vise, som spillemannen også med én gang tok opp på hardingfelen. Den snodige teksten og den kvikke melodien fikk snart også noen av mennene til å synge med, og under sang og klang skjøt båtene igjen for raske åretak hen over det mørke fjordspeil:

SVARTERABBEN[2]

Svarte rabben skulde sta å køyra ve,
kjerringi skulde truska; rett so han kom me
lasse i le, sunde se gjekk hass buksa.
Mannen å merri valt i ai vait, dar lang no
dai å ropte å skreik, ropte pao Knut
åBrita, å kjeringi me te lika.

Knut å ho Brita, gjenta å draing
haurde da tok te skrika,
spraong dai pao dyri adle so ain,
hunden me dai telika;
summe me staong å summe me staur
krydde kring merri nett likso maur;
adle me merri bala,
slepa å slait å hala.

Hundra å nitti vindespel,
nye so sku’ dai vera,
laga dai te å smurde dai vel,
laut so aot vaiti bera.
Adle vindespel i stykkje dai brast,
dar stod dai adle endao lika fast,
alt te dar kom ai kjempa
å bar pao ai byr med lenkje.

Kjempao ho kasta byri si ne,
so da i marki glumde,
traiv so i merri nett so i ait kjé,
merri ho laog å stunde:
traiv han i merri, gjorde so ait kast,
kasta ho uppao marki me hast;
dar laog ho spent’ å sparka,
rudla seg å grov upp marki.

Svarterabben sku’ gje kjempao brø,
hundra å nitti laiva,
sjau smalafall å sjau vaoge smør
å skinn utao sekstan raina,
tolv tønne rjomme, tolv tønne øl,
tolv tønne skyr å tolv tønne mjøl,
slire me kniv å belte,
fyre da han merri hjelte.

Bård og de andre folkene mine brummet også med i førstningen, men de lot ikke til å kunne teksten, og tidde derfor snart still; i bryllupsbåtene var det større mannskap ved årene også, så vi ble snart til akters, og om litt hørte vi bare melodien klinge over til oss.

I den skumring som nu har bredt seg, stiger fjellene jettehøye opp over våre hoder; enkelte av dem taper seg i skyene og synes ved det å bli enda høyere. Fjorden ligger i et halvmørke, som blir dypere ved de tette skylag og skyggene av de himmelstrebende fjell, som sorte og truende synes å stige nærmere sammen for å trampe ned den forvovne som drister seg til å ferdes innunder dem. Men der oppe i et skar ser vi gjennom en flenge i de lavere liggende skyer, at høyt over de andre hever det seg enda høyere fjell; mørkt blånende svever det over de tunge uværssvangre skylag, og den snekledde toppen er hyllet i matt glans fra natthimmelen, som skinnende hvelver seg over den.

Ut fra de dype kløfter og daler, som lik svarte skygger kaster seg inn mellom fjellradene, faller en gufs, som med ett rifler fjordflaten, som når et menneskepust dugger og mørker det blanke stål. I dette øyeblikk er det ingen annen forstyrrelse i den nattlige fred enn disse naturens åndepust, som vi også synes vi fornemmer i det sterke sus fra elver og bekker, og i den krydrede duft som bæres ut over fjorden fra trær og urter,og kveger og styrker oss efter lummerheten. Men freden er ikke å stole på; disse brå vindkastene er de nærmeste forbud om uværet. Her i fjordene er et tordenvær en stor sjeldenhet; men nu glimter lynet med ett over fjell og breer, og skyenes eventyrlige hærskarer trer frem i den flyktige glans av lynslangene, for i det dype mørke efterpå å stå enda eventyrligere for innbilningen. Lyn følger på lyn, skrall på skrall, som rullende og dundrende blir gjentatt av dvergmålet. Det lyder som om den gamle tordenguden er ute og aker i spissen for åsgårdsreien.

Uværet nærmer seg med utrolig fart, og folkene mine, som nu først lot til å fatte hva slags vær det var, halte ut av alle livsens krefter for ånå det eneste landingssted som fantes på lang lei under de stupbratte fjellveggene.

“Da verte ska-vér,” sa Bård, da båten var halt på land, og det første voldsomme vindstøt hev seg ned; “vinden kjemme so han skulle vore slepte utor ei hit; gu hjelpe dei so e på fjorden i natt!”

Det varte ikke lenge, så styrtet stormen ned fra breene; hvinende og brusende som et fossefall pisket den fjorden så den sto i et rykende skum; det pep og ulte ut fra kløftene, som om alle troll var sloppet løs og ville overby hverandre i hyl og huiing; og gjennom all larmen var det som vi et øyeblikk hørte menneskestemmer, men ville og opprørte, nesten som naturens egne ulyd. Bård trodde han ved lynblinket hadde sett den ene av de to båtene med kjølen i været langt ute, og tett ved mennene i den andre mot hverandre i slagsmål. Jeg så ikke annet enn glimt og mørke, men så meget er sikkert, at vi hørte et hvin eller et skrik, et håpløst jamrende skrik, ute fra fjorden. De andre hvisket om draug og nøkk; men Bård bød dem gjøre båten klar og kaste alt ut av den; for så snart som været ga seg den minste monn, skulle de på fjorden, “og då,” sa han, “då spyrst da um me ha merg i beini og retta hjartelagje.” Så rakte han dem øldungen, og sa: “De skal sjå da kjemme te røyne på; ta dikka difor fysste ein tår attepå av bryggja hass Åbmund i Reina.”

Et blikk ut av vinduet i prestegården bekreftet dessverre bare så altfor godt denne bemerkningen. Himmelen, som tidlig om morgenen hadde spådd oss det skjønneste vær, bestyrket min gamle erfaring at bare aftenklarheten er å bygge på. Den ene skuren sterkere enn den andre slo brusende ned i de store trærne utenfor, og det tegnet ikke til noe opphold den dag, til tross for at lille Trine, som fløy ut og inn, forsikret at det klarnet snart i øst og snart i vest, og at vi kunne reise før middag.

“Altså, beste jomfru, jeg er lutter øre!”

“Tror De jeg vil fortelle Dem noe, herr Asbjørnsen? Jeg er kommet efter at De ikke som en annen lar Dem nøye med å høre hva man forteller Dem, men skriver det ned og trykker det i avisene. Derfor gjelder ikke mitt løfte.”

“Jeg sverger at jeg ikke skal trykke det De nu forteller meg, i noen avis,” svarte jeg.

“Dessuten opplevde jeg ikke noe videre på den turen. Den var smukk; den grep meg, det var det hele. Men nu beklager jeg at jeg noensinne har fortalt Dem om den.”

“Deres stilling er visstnok beklagelig; men da jeg har Deres løfte -”

“Dessuten,” avbrøt hun meg, “kan De tenkte Dem noe flauere enn midt i håpet om en virkelig tur å bli avspist med en mager erindring? Istedenfor den varme virkelighet å få et ufullstendig billede? Det er som om man istedenfor å gå og høre en konsert satte seg til å lese en musikkresensjon. Det ville ikke undre meg om jeg midt i fortellingen så nissen som har spilt oss denne strek, stikke hodet ut av matkurven og le oss ut.”

Jeg sukket over damenes halsstarrighet, mens jeg hemmelig måtte beundre den masse av grunner som står til deres rådighet, grunner som, i det minste så lenge man sitter like overfor dem, er slående nok.

“Slike beretninger,” ble hun ved, i det hun klappet Marat, som ikke mindre slukkøret og mismodig enn vi hadde leiret seg ved våre føtter, “tilhører dessuten bare kakkelovnskroken og vinteren.”

“Herregud, jomfru, i vinter da jeg ba Dem, mente De nettopp at de tilhørte sommeren. Men la oss istedenfor å strides om det forene oss mot de onde makter som driller oss; la oss gi dem en god dag og oppgi turen, så skal De se at været klarner før vi vet av det.”

“Ja, og når det så er klarnet, reise like fullt, mener De?” vedble hun leende. “Det var sannelig verdt å prøve Deres råd. Nu vel! Det er dumt å la seg nøde. Så hør da selv at det ikke var møyen verdt å be meg så meget om denne min reiseskildring.

En dag i den tid da jeg var på seteren i sommer, gikk jeg og Trine med en av seterpikene innover fjellet for å sanke multer. Det var en klar og stille dag; for like før hadde det regnet, og luften var så ren og lett på fjellet. I kløftene og mellom stenene sto det planter med store, hvite, velluktende blomsterdusker. Ryper fløy opp foran føttene på oss og smuttet omkring mellom vidjene og bjerkeriset, engstelige for ungene sine. Da vi kom til multemyrene, var de helt røde og gule av multer, og ved breddene og på tuene sto en mengde blomster med rene, fine farver jeg aldri hadde sett make til: de fylte luften med den lifligste duft. O, det var så søtt å ånde i denne luft, og lille Trine var så glad; hun fløy fra den ene blomsten til den andre og klappet i hendene, og hun ble ikke trett av å plukke og beundre disse blomstene; og Brit fortalte oss om kuene og gjetene sine, og om rensdyrene hun hadde sett, og mange eventyr og underlige hendelser fra fjellet og seteren. Under hennes fortellinger og vennlige snakk ble neverskrukkene våre snart fylt med multer og blomster, og vi ga oss på hjemveien. Vi satte oss ned for å hvile i det friske gresset ved en varde, som sto på en liten høyde. Til venstre litt bak oss lå en gruppe høye, spisse fjell med hvite skinnende sneflekker. Trine sa meget treffende at de liknet sukkertopper i blått karduspapir som det var revet huller i, så at sukkeret skinte igjennom. Brit fortalte oss det var Rondane, og da jeg foreslo at vi skulle gå nærmere bort til dem, sa hun de lå over en mil borte; jeg syntes det ikke kunne være en tusen alen dit bort. Fjernt i vest og nord tårnet der seg fjell over fjell, høyere og høyere, i forunderlige former, med blålige og fiolette kupler, tinder og kammer. Brit visste navnene på dem alle og fortalte oss at de lå i Valdres, i Lom og henimot Sogn. Men foran våre føtter til det vide fjerne bredte der seg ut et landskap av annen art, store brune og grågrønne strekninger, kledd med lyng og mose, øde, ensformige, ikke avbrutt av noen høyde, ikke opplivet av noen gjenstand. Hele landskapet forekom meg å være det mest storartede, det mest opphøyede jeg hadde sett. Men tross all sin storhet gjorde det likevel et trist, nesten nedslående inntrykk på meg. En brunlig, spraglet fugl kom flyvende og satte seg på en tue nær ved oss og fløytet. Men denne lyden, åden var så sørgelig, så melankolsk, som om fuglen ville synge om hva jeg følte i dette øyeblikk.

Brit og Trine hadde snakket sammen hele tiden. Nu begynte jeg å lytte til deres samtale.

“Hva er det de kaller denne varden, Brit?” spurte Trine, som hadde vært her før, “er det ikke Tylevarden?”

“Jo, de kaller den så,” svarte Brit, “det var noen karer som reiste den, fordi de så noe her som var tyle.” Tyle betyr rart, underlig, som De kanskje vet,” brøt hun av.

“Det var Pål Brekke, som var husmann under Sell, og noen andre tjenestekarer. Budeiene var alt reist hjem fra seteren om høsten; så skulle disse karene ta mose til vinterfôr, og mens de kastet mose på bergflaten her, kom det svevende så mange jomfruer at det så ut som et helt brudefølge, og de var så vene at det lyste og skinte av dem. Kjolene glinste i solen som silke og slepte langt efter dem, og på hodet hadde de sølvkroner og sølvstas. Så lenge karene sto og så på dem, sto de også stille eller svevde hit og dit, men da de ga seg til å kaste mose igjen, begynte følget å gjøre det samme. Karene kastet mose efter dem, men det brydde de seg ikke om. Når de gikk bort dit hvor de så dem, var det ikke noen å se; men når de gikk bort der hvor de selv tok mose, så var jomfruene der igjen, og dette varte hele dagen.

Før om sommeren hadde to av disse karene og en til vært oppe for å hugge gjerdefang straks nordenfor Valfjellet. Ved de tider de spiste til middag, falt de to i søvn, og den tredje satt og spiste enda, men da hørte de “så deilig en leik på fele” at de aldri hadde hørt noe så vakkert før, og de snakket med hverandre om dette, de syntes at de var våkne og hørte spillet mange ganger, og en av dem, forsikret Brit, “hulla den leiken” lenge bakefter, så at ingen kunne tvile om det var sant. -

Brit visste meget å fortelle om de underjordiske eller haugfolket og huldren, men hun ville ikke være ved at hun trodde på disse naturmakter -så langt var hun da kommet i opplysningen. Når en av oss sa henne imot, ble hun furten, pukket på hva hun selv hadde opplevd, fortalte det vel også undertiden, men tidde som oftest aldeles stille. Det var langtfra at jeg ville forderve det gode humøret som belivet hennes fortellinger i dag. Derfor blunket jeg til Trine og sa: “Hvem tviler vel på sannheten av det? Nu skal jeg fortelle noe som må virke langt forunderligere. Du husker nok at jeg besøkte min onkel i Hallingdal for to år siden. Der så jeg en gammel mann, han var nesten hundre år, som de fortalte hadde vært tatt inn av huldren. Han var svak for brystet og i det hele ussel og skrøpelig.

Blikket var stirrende og matt, og han syntes ikke å være ved sans eller samling. En sommer mens han var ung, lå han på seteren. En dag det var dårlig vær, skulle han gå i fjellet og gjete for gjetergutten, eller hjuringen som de kaller det der. Om aftenen kom kreaturene hjem på setervollen, men Ole var borte. De gikk manngard efter ham; de lette og søkte overalt; de skjøt og de ringte med kirkeklokkene; men han kom ikke igjen. Han var hos haugfolkene, og de ville ikke slippe ham. Især var det en ung, deilig hulder som hang ved ham. Hun godsnakket for ham, var blid og vennlig mot ham og lærte ham å spille på munnharpe. Så liflig har visst heller aldri noen spilt på dette enkle instrumentet som gamle Ole. Det var særlig med munnen han fikk frem tonene, ikke som alminnelige munnharpespillere med fingrene. Jeg hørte ham en gang. Det minnet meg på engang om fuglekvitter, om helloens klagende fløyt og lurtoner i en sommerkveld, og det gjorde meg så underlig beveget at jeg fikk tårer i øynene. Men Ole syntes at huldren hadde slik en fæl kurumpe, og han ville ikke bli. En gang kom han til å si: “Når i Jesu navn skal jeg da komme hjem til kristne folk igjen?” Da begynte huldren å gråte og sa at siden han hadde nevnt det navnet som hun ikke kunne ta i sin munn, kunne de ikke holde på ham lenger. “Men hold deg til siden av døren når du går, ellers gjør far deg men,” føyde hun til.

I gleden over å bli fri glemte han dette rådet, og da han gikk, ble det skutt ut efter ham et gloende risknippe, som ild og gnister fraste av. Da ble han sundslått i hvert ben. Fra den dag fikk han aldri helsen igjen, og helt riktig var han heller ikke mere. Men hvor han gikk og hvor han sto, var den vakre huldren efter ham. Når han satt alene ved peisen om kveldene, så han henne ofte. “Gyri Ørnehovd, jeg ser deg nok,” ropte han. “Der er hun; ser dere henne ikke?” sa han til barna. De kunne ikke se henne; men de ble livende redde, enda de ingenting så.” -

“Hvorledes var det med deg, Brit?” sa Trine, som hadde forstått vinket jeg ga henne. “Du skal jo både ha hørt og sett huldren.”

“Ja, jeg har så det,” sa Brit; “jeg taler nødig om det, men til deg kan jeg nok fortelle det. Den tid jeg var hjemme hos foreldrene mine, lå far en gang ved kvernen oppe i åsen og malte. Jeg var bare framslenge den gang og hadde ikke gått og lest ennu. Så sa mor jeg skulle gå til ham med mat. Jeg var så vilter som en geit, og når jeg kunne komme på fjellet eller på åsen, om det ikke var lengre enn ut i skogen, så var allting vel. Jeg satte av sted og løp over engene og opp igjennom lien; det var riktig varmt i været, og da jeg kom opp i åsen et stykke, ble jeg så trett. Jeg kastet meg ned på en grønnflekk, hvor der var svalskygge, og hvor jeg så langt bort mellom trærne. Det var utpå eftermiddagen, og solen sto alt lavt nede mot åsen. Med ett ble jeg så søvnig, men jeg ville ikke sove. Rett som det var, hørte jeg en hund som gjødde, kubjeller som klang så klart som om de var av sølv, og langt borte blåste det på lur og lokket, så det ljomet i skog og åser.

Om en stund så kom det utover rabben kløvhester med kjeler, myseflasker, smørbutter og alle slags bukjørrel, og en buskap av grå stuter og store brannete kuer, så fete og vakre at jeg aldri hadde sett maken til dem hverken før eller siden. og på hornene hadde de gullknapper og om halsen sølvbjeller; men foran gikk der en stor frigge, som hadde en lur i hånden og en melkekolle med sølvgjorder på, og hun gikk og snakket med kuene og nevnte dem ved navn. Men slike navn hadde jeg aldri hørt før. Så begynte hun å lokke:

Granehøg og Greve,
og Vindelett og Lave,
og Lurve og Larve
og Spegelglatt,
Rekkje og Snekkje
Lulo
lulolo, lulo, lulo, lulo, lulo, lulo.

Da buskapen var forbi, reiste jeg meg og skulle se hvor det ble av den, men jeg så ikke annet enn buhunden og en jente, som just ble borte bak noen små granbusker. Den jenten hadde blå stakk, og under stakken syntes jeg jeg så en kurumpe. Så forsto jeg grant det var huldren.

Den andre gangen jeg var ute for huldren, var lenge efter. Jeg var alt voksen, men jeg var ikke meget gammel. Jeg var lystig av meg, og der hvor der låt en fele, der var jeg alltid, og derfor kalte de meg Spillevika. Så var det en sommer jeg lå på seteren, at der var dans i Lien. Der var jeg, og jeg kom ikke hjem til seteren før på morgensiden. Så kastet jeg meg ned på sengen og skulle hvile litt, tenkte jeg. Men hvorledes det var eller ikke, så forsov jeg meg, så at kuene kom til å stå inne over tiden. Da jeg våknet, sto solen høyt på himmelen, og ute på vollen sang det så vakkert. Jeg fór opp og ut, og skulle til å melke og slippe kreaturene, men i det samme jeg kom ut av døren, så jeg skimtet av huldren nede i skogkanten, og så kauet hun og sang denne lokkevisen, så det ljomet i åsene:

HULDRE-LOKK[1]

Sommarlauv og Sale, og Branderygg og Svale,
og Lurve og Larve, og Lita blå. Rekkje og
Snekkje Skaute og Raute, Langt-fram,
Skinfakse, Sjulibrand, Lulo Lulolo lulo
lulo lulo lulo lulo lulo.

LOKK[2]

Kari og Mari, statt op nå, tend ti ljos,
gakk i fjos! Kua ha børi svartan kælv,
kælven han heiter Dagros. Kælve ku, grise
su, kilje geit, lembe sø! Kua ho ligg ti
myra. Hei Halvorsen, Halvor Darsen, Dei
Dyringen, Dyring Bramsen, Bram Børresen,
Børing Bundersen, Dunder Dangsen og Somme
Ringsen, og Somme Dromlingen. Så lokker vi
kua på myra, hurra, hurra, hurra uti skog!
Kom late oss leike på Valdris vis! I
Valdris i Valdris, der er så godt ågjæte.
Der tuter dom i bukkehònne A A kua! kua!
åstakkar!

Mer fortalte ikke Brit og her ender også min reiseskildring.”

Mens jomfruen fortalte, hadde været virkelig klarnet, uten at vi hadde merket det. Nu trådte solen frem i all sin varme og prakt, og det ble en jubel og travelhet uten grenser. “Til seters, til seter,” hette det, og den skjønneste tur endte dagen.

Hvis den fagre fortellerske av ovenstående huldreeventyr skulle bli vred over mitt forræderi, når hun leser disse blad, da vil det gjøre meg inderlig ondt, men jeg kan dog ikke angre min brøde.

[1] Er egentlig med toner…

Guttene vokste opp, og store og staute karer ble det, og de var så like at en mest ikke kunne kjenne dem fra hverandre. Så ba den ene om lov til ådra ut i verden og friste lykken. Det fikk han, og faren sa han skulle ta den hunden som først gjødde, og den hesten som først knegget, og det sverdet som først rørte på seg når han kom inn til dem.

Så rustet han seg ut og reiste av gårde. Da han hadde ridd langt og lenger enn langt, kom han til en stor sandstrand; best som han red bortover den, møtte han en vogn som var kledd med svart, og inni satt en sorgkledd prinsesse. Han som kjørte, satte henne av på stranden og reiste sin vei. Dette syntes gutten var underlig, og så gikk han bort til jomfruen og spurte hvorfor hun skulle sitte der. Jo, sa hun, der kom et troll som ikke åt annet enn jomfrukjøtt; det hadde ett opp alle de jomfruer som i landet var, hun var den siste som var igjen, for hun var datter til kongen, og henne hadde kongen lovt bort til den som kunne frelse henne.

Var det ingen råd til å få frelst henne fra trollet, spurte han. Nei, det var det ikke.

“Ja, jeg vil nå våge det likevel, jeg,” sa gutten. Men kongsdatteren tagg og ba at han skulle ha seg av veien, det var nok at trollet gjorde ende på henne, om det ikke også skulle ta livet hans.

Så la det til å suse og bruse i sjøen, og så kom det opp et stort troll.

“Sitter du her hos min brud?” sa trollet.

“Det er ikke mere din enn min,” sa gutten.

“Det skal vi nappes om,” sa trollet.

“Ja nok,” sa gutten. “Hest opp og spenn, hund opp og bit, sverd fram og hogg!” sa han.

Så ble det basketak, og det varte ikke lenge før trollet måtte bite i bakken, og da det var gjort, skar gutten tungen ut av det og gjemte.

Så reiste de, og kongsdatteren var glad, det kan en nok vite. Da de kom bortimot kongsgården, sa hun at han skulle sitte igjen der, til kongen kom etter han med hester og vogn. Men det ville ikke gutten; skulle det så være, så ville han helst bli med med det samme, “for du bare glemmer meg,” sa han.

“Hvordan skulle jeg kunne glemme deg som har frelst meg i den ytterste nød?” sa kongsdatteren, og så tok hun en ring og knyttet i håret hans.

Så måtte han bli igjen, og hun reiste. Men da hun kom på den store broen utenfor kongsgården, møtte hun kullbrenneren til kongen.

“Kommer du levende att?” sa han.

Ja, hun fortalte at det hadde kommet en gutt og frelst henne.

“Nå skal du si til kongen at det er jeg som har frelst deg,” sa kullbrenneren; “eller så skubber jeg deg utfor brua.” Nei, det ville hun ikke, men han truet henne på livet, og så tenkte hun, hun kunne alltid si sant, når hun bare kom hjem.

Hun hadde en liten hund, og den kom imot henne, og da hun kom til kongsgården, sprang den oppetter henne og slikket henne om munnen; så glemte hun rent gutten. Kongen var glad, det kan en nok vite, for det hun var frelst og han hadde fått henne igjen, men han syntes det var ille at kullbrenneren skulle ha henne. Men hvordan det var eller ikke var, så tok de da på å lage til bryllups.

Imens satt gutten og ventet og ventet; men da det ikke kom noen etter ham, så reiste han til en annen kongsgård, som ikke lå langt derifra. Der bodde sønn til kongen, bror til prinsessen som gutten hadde frelst.

Gutten spurte hva det var for gjestebud de holdt der borte i den andre kongsgården. Å, det var søsteren som hadde bryllup med en kullbrenner som hadde frelst henne fra sjøtrollet, sa kongssønnen.

“Hvorfor er ikke du i bryllupet da?” spurte gutten.

“Nei, jeg er ikke riktig sams med far min, jeg,” sa han. “Men det skulle være moro å få noe av den maten og det drikket som de har i bryllupsgården,” sa kongssønnen.

“Det er ikke mer påkosta det,” sa gutten. “Min hest og min hund og mitt sverd, gakk fram og ta sulfatet og ølkannen som står for bruden!” Ja, de gikk imellom vakter og tjenere midt inn i salen og tok fatet og kannen.

Da kongssønnen og gutten hadde smakt på kjøttet og flesket og hadde drukket seg vel utørste, så sa kongssønnen at det skulle være moro å smake på steken og vinen de hadde i bryllupsgården.

“Det er ikke større påkostning det,” sa gutten. “Min hest og min hund og mitt sverd, gakk fram og ta steken og vinen som står på bordenden for kongen!” Ja, de gikk midt imellom alle vaktene og tjenerne og tok steken og vinen og strøk av gårde med. Dette ville kongen ha greie på, men før han fikk spurt, var de borte, både dyrene og sverdet.

Da så kongssønnen og gutten hadde levd vel, ett steken og drukket vinen, så syntes kongssønnen det skulle være moro å smake på bryllupskaken òg.

“Det er ikke mere påkosta enn som så det,” sa gutten. “Min hest og min hund og mitt sverd, gakk fram i kongsgården og ta bryllupskaken som står for dronningen.” Ja, de var ikke sene om det, men denne gangen måtte de både slå og bite og hugge seg fram. Og så ble de oppholdt så lenge at kongen fikk vite hvem som eide dyrene og sverdet. Så sendte han bud på gutten og ba til bryllups. Men han ville ikke, uten kongen kom selv og forlikte seg med sønn sin og hentet dem til bryllupsgården med hester og vogn. Ja, det var ikke annen råd da, og så fór de til bryllups begge to.

Gutten ble satt til bords tett innved bruden, og på den andre siden satt kullbrenneren. Stortrollet hadde han hengt opp over bordet.

“Hva er det for en diger kropp?” sa gutten.

“Det er stortrollet jeg drepte da jeg frelste jomfruen,” sa kullbrenneren.

“Det er underlig at slikt et stort troll ingen tunge har,” sa gutten, han så inn i kjeften på det.

“Nei, slike stortroll har ikke tunge, de,” sa kullbrenneren.

“Det var også noe prat; alt som lever har tunge,” sa gutten.

“Nei da.”

“Nå skal du se,” sa gutten, han tok opp tungen og stakk inn i kjeften på trollet; “sitt fast!” sa han, og så satt den fast.

“Tør du nå si det ikke har tunge?” sa gutten.

Så snudde kongsdatteren seg, og så fikk hun se ringen som hang i håret hans. “Der er han som har frelst meg!” sa hun.

Dette syntes kongen var underlig. “Du sa jo det var kullbrenneren,” sa han. Så fortalte hun hvordan alt var tilgått, at kullbrenneren ville skubbe henne utfor broen, om hun ikke sa det var han som hadde frelst henne. Men da ble kongen harm og lot kullbrenneren putte ned i den siste mila han hadde laget, så lyse luen sto opp over ham. Så ble det riktige bryllupet holdt, og kongen var så glad at han drakk til han danset.

Om kvelden, da brudefolkene var kommet ned i brudekammerset, så gutten et lys som brant, langt borte. Han spurte hva det var. Å, det var en trollkjerring som bodde der, sa kongsdatteren, mor til trollet han hadde drept. Da gutten hørte det, måtte han av gårde, og det på flyende flekken. Hun ba at han ikke skulle fare, men det var ingen råd, han måtte og han skulle.

Da han kom inn i stua til trollkjerringa, ba han om han kunne få lånt hus der om natten, “og hvor skal jeg gjøre av hesten min og hunden min og sverdet mitt?” sa han.

“Ta tre hår av hodet og bind dem!” sa trollkjerringa. Ja, det gjorde han, men så ble de til stein alle i hop, og han med.

Kongsdatteren ventet og ventet i syv lange og syv brede, men alt det hun ventet, så kom ikke brudgommen igjen. Og så ble det sorg på kongsgården igjen.

Da de ikke på langsommelig tid hadde hørt noe fra gutten der han var fra heller, så syntes fiskeren, far hans, at han fikk se hvordan det var med ham. Han gikk ned i kjelleren, der han hadde gravet ned leveren og tungen til fisken. – Der var det fullt med blod. Da han kom opp igjen, sa han til den andre sønnen: “Nå får du i veien, bror din er i livsfare!”

Ja, han tok den andre hesten, den andre hunden og det andre sverdet, og så reiste han. Da han hadde ridd et drygt stykke, kom han også til den store sandstranden, der broren hadde gjort av med stortrollet. Der møtte han en gammel mann, og ham spurte han hva det var for gårder som lå der borte, og hvorfor de var kledd med svart.

Jo, han kunne fortelle alt i hop, om at kongsdatteren var frelst av en gutt, og om bryllupet og kullbrenneren, og om at gutten gikk fra kongsdatteren brudenatten – og siden hadde ingen sett noe til ham. Gutten skjønte det var broren han fortalte om, og så gikk han like opp på kongsgården; der fikk han syn for sagn, for han var så lik den andre at både kongen og kongsdatteren trodde det var rette brudgommen. De ble så urimelig glade at det var ikke måte på det. Men da han kom i brudekammerset om kvelden, spurte han også hva det var for et lys de så.

“Minnes du ikke hva det er for et lys?” sa kongsdatteren. “Det var jo dit du reiste, sist vi var kommet inn her?” “Ja – så!” sa gutten, ja han måtte nok dit igjen, sa han. Og alt hun gråt og ba, så måtte og ville han av gårde, det var ikke å spørre om det.

Da han kom inn i stua til trollkjerringa, ba han også om han kunne få lånt hus, “og hvor skal jeg gjøre av hesten min og hunden min og sverdet mitt?” sa han.

Hun sa til ham som til broren, at han skulle ta tre hår av hodet sitt og binde dem. “Nei, om jeg gjør!” sa gutten. “Skaff først fram bror min, og hesten hans og hunden og sverdet!” sa han. Hun visste ikke noe om dem, sa hun, men så ropte gutten: “Min hest og min hund og mitt sverd fram, spenn og bit og hogg!” og så måtte hun gi seg. Hun tok ned en flaske av veggen og dryppet på fire steiner som lå der, og så ble de levende igjen. Men det første de brukte livet til, det var å slå ihjel trollkjerringa. Så tok de flasken og skvettet over hele steinrøysa som lå utenfor, og dermed ble alle steinene levende, de ble til folk og til fe alle i hop. Så reiste de tilbake til kongsgården; der turte de bryllup så det hørtes og spurtes over sju kongeriker, for da var rette brudgommen kommen.

“Ja, vil du lye etter alt det folk snakker, så får du mer å flye etter enn du rekker,” sa futen; “men er du så snill en mann at du gjør alt det folk ber deg om, så torde det hende jeg slapp denne gangen også, jeg,” sa han.

Ja, futen snakket vel for seg, og fanden var nokså godlidende, så til sist ble de forlikt om at de skulle slå følge et stykke, og den først de møtte, som noen ba fanden ta, ham skulle det bli som fanden skulle ha, og så skulle futen slippe. Men hjertelig måtte det være, sa fanden.

Først kom de til en stue; der sto kjerringa og kjernet smør; men da hun så fremmedfolk, måtte hun titte ut etter dem. Imens kom den vesle stuegrisen hennes, som gikk og snuste i hver ro, og satte trynet opp i kjernen; den over ende, og grisen til å smatte på rømmen.

“Er det verre skadedyr til enn slik en gris?” skrek kjerringa. “Gi fanden hadde deg!” sa hun.

“Så ta grisen da!” sa futen.

“Tror du hun unner meg griseflesket?” sa fanden. “Hva skulle hun så ha til helgekost i vinter? Nei, det var ikke av hjertet!”

Så gikk de til de kom til en annen stue. Her hadde den vesle ungen gjort ugagn. “Rett nå er jeg lei deg,” sa kjerringa, “jeg vinner ikke annet enn ågå og tørke og stelle etter den stygge ungen. Gi fanden hadde deg,” sa hun.

“Så ta ungen da!” sa futen.

“Å, det er ikke av hjertet at moren banner barnet,” sa fanden.

Så gikk de et stykke til; så møtte de to bønder.

“Der ser du futen vår,” sa den ene.

“Gi fanden hadde ‘n lys levende, den bondeflåeren!” sa den andre.

“Det var av hjertet det,” sa fanden; “kom så med meg!” sa han.

Den gangen hjalp det hverken bønn eller påkallelse.

Gutten vandret da ut i verden, og da han hadde gått en dags tid eller så, møtte han en fremmed mann.

“Hvor skal du hen?” spurte mannen.

“Jeg skal ut i verden og prøve å få meg tjeneste,” sa gutten.

“Vil du tjene hos meg?”

“Å ja, likeså gjerne hos deg som enn annen,” svarte gutten.

“Ja, du skal få det godt hos meg,” sa mannen; “du skal bare holde meg med selskap og ikke gjøre noen ting ellers.”

Så ble gutten med ham, og levde vel med mat og drikke, og hadde lite eller ingenting å gjøre; men han så heller aldri et menneske hos mannen.

En dag sa mannen til ham: “Nå reiser jeg bort i åtte dager; i den tiden får du være alene, men du må ikke gå inn i noen av disse fire kammersene her. Gjør du det, så tar jeg livet av deg når jeg kommer igjen.”

Nei, sa gutten, det skulle han nok ikke.

Men da mannen hadde vært borte i en tre, fire dager, kunne ikke gutten berge seg, men gikk inn i det ene kammerset. Han så seg rundt om, men så ingenting uten en hylle over døren, og der lå en nypetornpisk. Dette var riktig noe å forby meg så strengt, tenkte gutten.

Da de åtte dagene var omme, kom mannen hjem igjen.

“Du har vel ikke vært inne i noen av kammersene?” sa han.

“Nei, det har jeg slett ikke,” sa gutten.

“Ja, det skal jeg snart se,” sa mannen, og dermed gikk han inn i det som gutten hadde vært i. “Jo, du har vært der likevel,” sa han, “og nå skal du miste livet.

Gutten gråt og ba for seg, og så slapp han da med livet, men dyktig hugg fikk han. Da det var overstått, var de like gode venner igjen.

En tid etter reiste mannen bort på ny; da ville han være borte i fjorten dager, men først sa han til gutten at han ikke skulle sette sin fot i noen av de kammersene han ikke hadde vært i; for der han hadde vært, kunne han gjerne gå. Ja, det gikk like ens som forrige gangen, bare at gutten nå holdt seg fra å gå der inn i åtte dager. I det kammerset så han heller ikke annet enn en hylle over døren, med en kampestein og en vannkrukke på. Det var riktig noe å være redd for også, tenkte gutten igjen.

Da mannen kom hjem, spurte han om han hadde vært i noen av kammersene. Nei, var det likt det; der hadde gutten ikke vært.

“Ja, det skal jeg snart se,” sa mannen, og da han så han hadde vært der likevel, sa han: “Ja, nå sparer jeg deg ikke lenger, nå skal du miste livet!”

Men gutten gråt og ba for seg, og så slapp han med pryl den gangen òg, men det fikk han da også, så mye som kunne ligge på ham. Men da han ble frisk igjen, levde han likeså godt som før, og han og mannen var like gode venner.

En tid etter skulle mannen reise igjen, og nå ville han være borte i tre uker, og så sa han til gutten, at gikk han i det tredje kammerset, var det ikke å tenke på liv mer. Da fjorten dager var gått, kunne ikke gutten berge seg lenger, han smatt inn; men han så slett ikke noe der inne, uten en lem i gulvet. Da han løftet på den og så ned igjennom, sto det en stor kobberkjel og putret og kokte der nede; men han så ingen varme under. Det var artig å kjenne om det var varmt, tenkte gutten, og stakk fingeren nedi; da han tok den opp igjen, var den forgylt over det hele. Gutten skrapte og vasket den, men forgyllingen ville ikke gå av; så bandt han en fille om, og da mannen kom hjem og spurte hva som feilte fingeren hans, sa gutten han hadde skåret seg så stygt. Men mannen rev av fillen, og da så han nok hva som feilte fingeren. Først ville han drepe gutten; men da han gråt og ba igjen, banket han ham bare så han lå til sengs i tre dager. Da tok han et horn ned av veggen og smurte ham med, så ble gutten like frisk igjen.

Om en stund reiste mannen bort for fjerde gang, og da skulle han ikke komme igjen før om en måned. Men da sa han til gutten, at hvis han gikk inn i det fjerde kammerset, så måtte han aldri tenke på å berge livet. En, to eller tre uker holdt gutten seg, men så kunne han ikke berge seg igjen; han måtte og skulle inn i kammerset, og så smatt han inn. Der sto en stor, svart hest i et spiltau, med et glo-trau ved hodet og en høymeis ved halen. Gutten syntes det var ulikt; han byttet om og satte høymeisen ved hodet.

Så sa hesten: “Siden du har så godt hjertelag at du vil la meg få mat, skal jeg frelse deg, jeg. Kommer trollet hjem nå og finner deg, så dreper han deg. Men nå skal du gå opp på det kammerset som er bent over her, og ta en rustning av dem som henger der; og så må du endelig ikke ta noen av de blanke, men den mest rustne du ser, den skal du ta; og sverd og sal skal du lete deg ut på samme vis.”

Det gjorde gutten; men det var tungt å bære det alt sammen.

Da han kom tilbake, sa hesten at nå skulle han kle seg naken og gå ned i kjelen som sto og kokte i det andre kammerset, og lauge seg vel der. Jeg blir vel fæl da, tenkte gutten, men han gjorde det likevel. Da han hadde lauget seg, ble han både vakker og trivelig, og så rød og hvit som melk og blod, og mye sterkere enn før.

“Kjenner du noen forandring?” spurte hesten.

“Ja,” sa gutten.

“Prøv å løfte meg,” sa hesten.

Å ja, det kunne han, og sverdet svingte han som ingenting.

“Ja, legg nå salen på meg,” sa hesten, “og ta på deg rustningen, ta så nypetornpisken og steinen og vannkrukken og smurningshornet, så reiser vi.”

Da gutten vel hadde kommet opp på hesten, bar det avsted så han ikke visste hvordan han kom fram.

Han red en stund, så sa hesten: “Jeg synes jeg hører en dur. Se deg om, kan du se noe?”

“Det kommer mange, mange etter oss, visst et snes,” sa gutten.

“Ja, det er trollet det,” sa hesten, “nå kommer han med sine.”

De red enda en stund, til de som kom etter, var nære innpå.

“Kast nå tornepisken bak over akslen din,” sa hesten, “men kast den vel og langt fra meg!”

Det gjorde gutten, og i det samme vokste det opp en svær, tykk nypetornskog.

Så red gutten igjen et langt, langt stykke, mens trollet måtte hjem etter noe å hugge seg igjennom skogen med.

Men om en stund sa hesten igjen: “Se tilbake, kan du se noe nå?”

“Ja, en hel mengde,” sa gutten, “som en stor kirkealmue.”

“Ja, det er trollet det; nå har han flere med seg. Kast nå kampesteinen, men kast den vel og langt fra meg!”

Med det samme gutten gjorde som hesten hadde sagt, ble det et stort, stort kampeberg bak ham. Så måtte trollet hjem etter noe å hugge seg gjennom berget med, og mens trollet gjorde det, red gutten igjen et godt stykke.

Men så ba hesten ham se seg tilbake igjen, og da så han det yrte som en hel krigshær; de var så blanke at det skinte av dem. “Ja,” sa hesten, “det er trollet; nå har han alle sine med seg. Slå nå vannkrukken ut bak deg, men vokt deg vel så du ikke spiller noe på meg!” Det gjorde gutten; men hvordan han bar seg at, kom han til å spille en dråpe på lenden. Så ble der et stort, stort vann, men ved de dråpene han spilte, kom hesten til å stå langt uti vannet; likevel svømte den da til lands. Da trollene kom til vannet, la de seg ned for å drikke det tomt, og så slurket de i seg til de sprakk.

“Nå er vi kvitt dem,” sa hesten.

Så reiste de i lang, lang tid; til slutt kom de på en grønn slette i en skog. “Kle nå av deg hele rustningen og ta bare de fillete klærne dine,” sa hesten; “ta så salen av meg og slipp meg, og heng alt inn i den store innhule linden her. Så skal du gjøre deg en parykk av granlav og gå opp til kongsgården, som ligger her tett ved; der skal du be om tjeneste. Når du så trenger til meg, så gå bare hit og rist på bikslet, så skal jeg komme til deg.”

Ja, gutten gjorde som hesten hadde sagt, og da han fikk på lavparykken, ble han så ussel og blek og tufset å se på, at ingen kunne kjenne ham igjen. Han kom da til kongsgården, og ba først om å få være i kjøkkenet og bære vann og ved til kokka.

Men så spurte kokkejenta: “Hvorfor har du den stygge parykken? Ta av deg den, jeg vil ikke vite av noen så stygge her inne.”

“Det kan jeg ikke” svarte gutten, “jeg er ikke riktig ren i hodet.”

“Tenker du jeg vil ha deg her ved maten når du er slik da?” sa kokka; “gå ned til stallmesteren, du passer best til å gå og måke i stallen.”

Men da stallmesteren ba ham ta av parykken, fikk han samme svaret, og så ville ikke han heller ha ham; “du kan gå til hagemesteren,” sa han, “du passer best til å gå og grave i jorda.”

Hos hagemesteren fikk han da lov å bli. Men ingen av de andre tjenerne ville ligge i hus med ham; derfor måtte han sove for seg selv under trappen til lysthuset; det sto på stolper og hadde en høy trapp. Under den fikk han litt mose til seng, og der lå han så godt han kunne.

Da han hadde vært på kongsgården en tid, hendte det seg en morgen i det samme solen rant, at gutten hadde tatt av seg lavparykken og sto og vasket seg; og da var han så vakker at det var en lyst å se.

Prinsessen så den vakre hagegutten oppe fra vinduet sitt og syntes hun aldri hadde sett noen så vakker. Hun spurte da hagemesteren hvorfor han lå ute under trappen.

“Å, ingen av de andre tjenerne vil ligge med ham,” sa hagemesteren.

“La ham komme opp i kveld og ligge ved døren inne på kammerset mitt, så skal de vel ikke holde seg for gode til å la ham ligge i hus med seg siden,” sa prinsessen.

Hagemesteren sa det til gutten.

“Mener du jeg skal gjøre det,” sa gutten; “så ville de si at det var noe mellom meg og kongsdatteren.”

“Ja du har grunn til å være redd for det du,” svarte hagemesteren, “du som er så vakker!”

“Ja ja, når du sier det, så får jeg vel gjøre det,” sa gutten.

Da han skulle oppetter trappene om kvelden, trampet og slampet han slik i vei at de måtte be ham gå sakte, så ikke kongen skulle høre det. Han kom inn og la seg, og begynte straks å snorksove. Så sa prinsessen til ternen sin: “List deg bort og ta av ham lavparykken,” og det gjorde hun; men i det samme hun ville nappe den, holdt han på den med begge hender, og sa at den fikk hun slett ikke. Dermed la han seg til å snorke igjen. Prinsessen ga ternen et vink igjen, og så fikk hun nappet av parykken; da lå gutten der så deilig og rød og hvit som prinsessen hadde sett ham i morgensolen. Siden lå gutten hver natt oppe på rommet hos prinsessen.

Men det varte ikke lenge før kongen fikk spurt at hagegutten lå i kammerset hos prinsessen hver natt, og så ble han så harm at han nær hadde tatt livet av gutten. Det gjorde han nå ikke likevel, men kastet ham i fangetårnet, og sin egen datteren stengte han inne på kammerset, så hun aldri fikk lov å komme ut, hverken natt eller dag. Alt hun gråt og ba for seg og gutten, så hjalp det ikke; kongen ble enda harmere ved det.

En tid etter ble det ufred og krig i landet, og kongen måtte ruste seg mot en annen konge, som ville ta riket fra ham. Da gutten hørte det, ba han fangevokteren gå til kongen for seg, og be om rustning og sverd og lov til å være med i krigen. Alle de andre lo, da fangevokteren kom med ærendet sitt, og ba kongen at han måtte få noe gammelt skrammel å ha på seg, så de kunne få den moroen å se slik en stakkar være med i krigen. Det fikk han, og dertil et gammelt skarve-øk som hinket på tre ben; det fjerde dro det etter seg.

Så dro de da ut mot fienden; men de var ikke kommet langt bort fra kongsgården, før gutten ble sittende fast i en myr med øket sitt. Der satt han og hakket og nikket: “Hei, vil du opp! Hei, vil du opp!” sa han til gampen. Det hadde alle de andre riktig sin moro av, og lo og gjorde narr av gutten mens de red forbi. Men aldri før var de borte, så sprang han til linden, tok på seg rustningen og ristet på bikslet, straks kom hesten og sa: “Gjør du ditt beste, så skal jeg gjøre mitt!”

Da gutten kom etter, var slaget alt i gang, og kongen var i slem knipe; men aller best det var, hadde gutten jaget fienden lang vei. Kongen og hans folk undredes mye på hvem det kunne være som kom og hjalp dem; men ingen kom ham så nær at han fikk talt til ham, og da slaget var slutt, var han borte. Da de dro tilbake, satt gutten enda i myren og hakket og nikket på det trebente øket. Da lo de igjen. “Nei se bare, der sitter den fåmingen enda,” sa de.

Den andre dagen de dro ut, satt gutten der enda; de lo igjen og gjorde narr av ham; men aldri før hadde de ridd forbi, så sprang gutten til linden, og alt gikk som forrige dagen. Alle undredes de på hva det var for en fremmed kjempe som hadde hjulpet dem; men ingen kom så nær at han kunne få talt til ham; og det var nå ingen som gjettet på gutten, forstår seg.

Da de dro hjem om aftenen, og så gutten sitte på gampen enda, lo de ham ut, og én skjøt en pil etter ham og traff i benet. Han til å skrike og bære seg så det var stygt å høre; så kastet kongen lommetørkleet sitt til ham, for at han skulle knytte det omkring.

Da de dro ut igjen tredje morgenen, satt gutten igjen i myren. “Hei, vil du opp! Hei vil du opp!” skrek han til øket.

“Nei, nei! han kommer til å sitte der til han svelter ihel,” sa kongens folk mens de red forbi, og så lo de av ham så de var ferdige til å falle av hestene.

Ikke før var de borte, så sprang han til linden igjen, og kom etter til slaget, nettopp som det gjaldt. Den dagen drepte han den andre kongen, og så var det slutt på krigen med det samme.

Da slaget var ute, fikk kongen se lommetørkleet sitt, som den fremmede kjempen hadde om benet, og da hadde han lett for å kjenne ham. Så tok de ham mellom seg til kongsgården. Prinsessen så ham oppe fra vinduet, og ble så glad at du aldri det kan tro: “Der kommer min kjæreste også!” sa hun. Så kom smurningshornet fram; først smurte han seg selv på benet, og siden alle de sårede, og så ble de alle sammen gode på øyeblikket.

Da fikk han kongsdatteren til ekte. Men da han kom ned i stallen til hesten, den dagen bryllupet skulle stå, sto den der så stur og hengte med ørene og ville slett ikke ete. Da den unge kongen – for da var han blitt konge og hadde fått halve riket – talte til ham og spurte hva som feilte ham, sa hesten: “Nå skal du ta sverdet og hugge hodet av meg!”

“Nei, det vil jeg slett ikke gjøre,” sa den nye kongen; “men du skal få alt du vil ha, og stå på stas støtt.”

“Ja, gjør du ikke som jeg sier, skal jeg nok vite å få livet av deg,” sa hesten.

Så måtte da kongen gjøre det; men da han løftet sverdet og skulle hugge til, var han så ille ved at han måtte snu ansiktet vekk, for det han ikke orket se hugget; men aldri før hadde han hugget av hodet, så sto den vakreste prins der hesten hadde stått.

“Hvor i all verden kom du fra?” spurte kongen.

“Det var jeg som var hest,” svarte prinsen. “Før var jeg konge i samme landet som den kongen du drepte i slaget i går, det var han som kastet trollham på meg og solgte meg til trollet. Siden han nå er drept, så får jeg riket mitt igjen, og du og jeg blir grannekonger; men vi skal nok aldri føre krig med hinannen.”

Og det gjorde de ikke heller; de var venner så lenge de levde, og den ene kom titt og ofte og besøkte den andre.

En Sommerdag for ikke meget længe siden var jeg sammen med Eieren og en af hans Husmænd paa Vandring i en af disse dypt indgaaende Skovdale, om hvis Tilværelse og Udstrækning man neppe har nogen Anelse, før man er midt inde i dem. Efter en brat Opstigning gikk vi en Tid gjennom Braater og Lysninger, udhugne Strøg, med mægtige Stubber og kuede Rester af ældre Skovvæxt. Overalt skjød Ungskov og Smaafurer frem; hist var der et og andet Holt med smaat Hustømmer; her stred Furebuskene endnu for Livet; længre op, hvor Jordbunden var skrindere, havde Eneren udbredt sig i tætte Klynger; her stod Væxterskoven som en Børste, thi det væbnede, værgende Enerkrat havde fredet den mod Fætand og Fæfod.

Men alt som vi kom frem, skifdede Skoven og dens Scener; hvor Dalen snart videde sig ud, snart trængres sammen, stod Furerne høivoxne i jevnere, tættere Samstand; ranke, glatte Stammer skjød høit op i Veiret med en liden Bardusk i Toppen (saa syntes det idetminste nedenfra); her var dygtige Spirer og Emner til Mastertræer, om de fik Tid og Fred til fremdeles at voxe i Selskab med sine Frænder.

Jægtebyggernes hvirvlende Hammerslag og Skurlarmen fra Sagen paa Odden nede ved Fjorden lød for lidt siden i vort Øre. Nu hørtes den ikke længre; i Skoven herskede en Ro og Stilhed, som Vindens lette Sus i Trætoppene og Elvens Brus i Dalen kun gjorde endnu tydeligere; det dæmpede Lys mellem de tætte rødlige Furestammer gav det hele et eget Høitidsrpæg.

Endelig lysnede det mellem Stammerne, og Dalen laa aaben for os; den gik i sydlig Retning med en Bøinging mod Øst; i det klare Solskin laa Myrstrøg med store Tuer og vantrevne Smaafurer, afbrudte ved Lysninger paa fastere Jordbund og enkelte Grupper af høit opragende Træer; her var Skovluften frisk og sød at aande, mættet med krydret Duft. Mod Vest og Syd opover den nederste lavere Skraaning af Lien fortætter Høiskogen sig; den er vel af yngre Alder end den, vi nys forlod, men den har en Regelmæssighed og Alderslighed, som skriver sig derfra, at Jordbunden for mange Aar siden ved en Skovbrand tilfældigvis blev forberedt til at modtage et rigt Frøfald. Paa Østsiden er det brattere; steile Lier og høie Vægge skygge for Solen og kaste altimellem mægtige Slagskygger ut over Dalen, men op over disse Styrtninger klatre Fure og Birk, Rogn, Hægg og andre Løvvæxter overalt, hvor de finde Rodfæste, indtil de ikke længre formaa at staa imod Veirlaget i Høiden. Men oppe i Høiderne baade her og i de øvrige Strøg, hvor Jordbunden var knappere og hvor Kampen med Stormene optog en større Del af Væxternes Kræfter, artede Trærne sig ogsaa paa forskjellige Maader: snart toge de Plads paa forskjellige Hylder og Fremspring, klyngede sig ind til Væggen og stode der med Grenene paa Vindsiden som Kjæmper, ingen vovede at nærme sig til; snart stode de frit paa Knauser eller oppe i det aabnere Skovbryn med kore undersætsige Stammer og udbredte sine knudrede, vinklede Grene mod alle Kanter, ret som de med mægtige truende Arme trodsede Himlens Veir og Vind, til ligesaa megen Glæde for Yndere af maleriske Træformer, som til Næring for Jægtebyggerens praktiske Sands; thi her er ligesaa god Udsigt til Studier og Skitser for Maleren, som til Emner for Skibsknæ og Krumholter, Spanter og Kjøltræer.

Vi gjennemvandrede disse vestlige og sydlige Skovlier og fulgte Dalbunden tilbage igjen.

Som Skoven under vor Vandring vexlede i Trangskov og Lysninger med forskjellige Alders- og Væxtforhold, saaledes skiftede ogsaa det dæmpede Lys inde i de tætte Samstand med Solskinnet paa de friske aabne Græspletter, den klare Dag oppe i Lierne med Slagskyggerne i Dalen, de grønne Løvtepper udover Bratterne med de sorte dryppende Bergvægge og de graa Fjeldtoppe i Høiden.

En Tid hørte vi kun Elvens Sus og Brus; siden fulgte den os let og brunlig klar, snart strygende forbi i Hop og Dands, snart givende til Bedste et Regnbueskimt, hvor den i et Fossefald satte ud over Stupet, og endelig ilede den afsted gjennem Lunde af Birk og Older, mellem Græsvolde og fugtige Moseflader, som hist og her dannede Rammer om Stene og Klipper.

Fjeldbækken oppe i Høiden ser ikke saa liden ud; den vil ogsaa være lystig og gjøre det bedre end Elven, derfor sætter den dristig afsted utover tæt ved den høieste Fjeldkam, men den bliver borte paa Veien, opløst til Taage drysser den som det fineste Støvregn forfriskende ud over Skoven.

Som en Modsætning til denne oplivende Skovnatur stod hele Tiden Billederne fra den nøgne vilde Øgaard, fra den lyngdækkede Jordflekker mellem Klipperne, som Havet ombrusede, fra de veirslidte, skovbare Kyststrøg, hvor jeg for kort siden færdedes med alle de Savn, Skovbarheden og Træmangelen medførte for Agerbrug, Fædrift, som for de fleste af Menneskenes praktiske Gjerninge. Jeg vil ikke sige, at Sandsen for Havets udjevnede Indflydelse, for dets Kraft til at oplive og staalsætte Folket, aldeles manglede mig. Men det forekom mig, at jeg aldri som her havde følt, hvad Skoven er for Mennesket, ikke alene for dets Udvortes, dets fysiske Velvære, men for dets hele indre Liv. Den Kvægning, Skovnaturen skjænker, er som en oplivende Vin, og den kan vel behøves. Trænger man ikke længere til det tørre Træ, saa trænges der saa meget mere til det grønne, som det staar der i Saft og Kraft, til at varme det indvendige ved. Et Folk uden Skovland er næsten ligesaa ilde stelt som en Nation uden Søkyst; de store Skovvidder ere ikke alene en Fornyelseskilde for Jordbunden, men ogsaa for Folkeaanden og dens Aabenbarelser. – Skoven bør saaledes holdes i Agt og Ære ikke alene for Kakkelovnsvarmens Skyld, eller for Agerbrugets og Fædriftens, eller for Handelens og Søfartens Skyld, kort, ikke alene for Folkets legemlige Velvære, men ogsaa for dets aandelige Velgangs Skyld, forat Folkelivets Puls kan banke med fulde og friske Slag.

Alt ved flere Leiligheder havde jeg mærket, at Folket her i Egnen ikke var blevet uberørt af Skov- og Fjeldnaturen, men hidtil havde Skoven selv, dens Tilstand og Væxtforhold, med Tømmer og Tømmerslag, Førsel og Afsætning optaget vore Tanker og Tale.

Udpaa Eftermiddagen kom vi frem ved en Fjeldvæg og satte os i Skyggen af den tætte høistammede Skov, som stødte lige op til Uren, under Væggen for at hvile. – Jeg skal i dette Øieblik ikke kunne sige forvist, om mine Vandringsfæller, som jeg, alene nød Hvilen i Hvilen og lod Fantasien gaa ud paa Tog, eller om ikke Skoveieren kvægede sig ved en obligat Snadde og Husmanden ved atter at opføre et Efterspil paa den Spegebovfele, som vi riktignok tidligere havde skuret paa med tilhørende Klunk af Lommeflasken.

Sikkert er det, at Fjeldvæggen helt og holdent fængslede mine egne Tanker. Der skulle ikke meget til i dens Ridser og Kløfter, Fremspring og Fordybninger at finde en vis Lighed med et stort gotisk Bygningsværk. Spidsbuer, Portaler, Udhugninger og allehaande fantastiske Prydelser, som gik ind i Stilen, var der nok af, og den nærmeste Forestilling var naturligvis den, at Fjeldvæggen var Ydersiden af en Borg eller et Palads for Trolde og Underjordiske.

“Sig mig,” sagde jeg, livet af dette, til min rolige, besindige Ven, Skoveieren, – der rimeligvis tænkte paa alt andet end Troldskab – “sig mig, dette er vel Troldaasen, kan jeg tænke? Jeg har saa ofte hørt den nævne, men aldrig faaet vide noget nærmere om den, og noget maa der vel være.”

“Ja vist er det saa,” svarede Skoveieren og kastede Øiet op over Væggen. “Jeg har visst hørt baade mangt og meget i gamle Dage; men jeg har ikke godt Minde for slige Ting. John, tænker jeg, mindes det bedre, og derfor mener jeg nok, Du fortæller, hvad Du ved om Troldaasen og “hint Folket”, som de sige boede her engang i gamle Dage,” ytrede han opfordrende til Husmanden.

“Ja, det var saa det,” sagde John som var en aldrende Mand med dybtliggende Øine og et mørkladent Ansigt. “Jeg mindes ikke andet end det jeg har hørt før mig fra gammel Tid, og ilde tykkes det mig det skulle være, om Husbond havde glemt det, for mindes jeg ikke feil, saa har jeg hørt det saa, at det altid har været det samme Folkeslaget som har boet her paa Gaarden.”

“Ja, det var saa det,” sagde han atter, modtog den Skjænk, som blev tilbudt ham, med “Velkommen til” og gav, da han efter gjentagne Nødninger havde ladet den smake sig til sidste Draabe, Tomlingen fra sig med: “Tak for Skjænken; det var aavelag til god Vin.”

“Det var nu i meget gamle Tider, Gaarden var meget mindre indengjærds end nu; der var ikke mere Dyrkningsjord end mellem begge Elvene, og Husene stod paa Midtbøen strax nedenfor Veien. Det var bare én Mand, som eiede hele Gaarden den Tid, og der var ingen Husmand under den. Han var Løskarl og holdt bare Tjenestedreng og Tjenestepige. Selv stod han paa Sagen, naar der var Tømmer at skjære, men det gik nok ikke saa ofte paa i de Tider, for det var ikke saa letført at faa Tømmeret frem dengang som nu; Sagen stod i den nordre Elven; den søndre var ikke større end en Bæk, for der var endnu ikke dæmmet op for de Vandene, som ligge i Valefjeldene.

En Ting havde Tjenerne lagt Mærke til, og det var, at Manden gik bort næsten hver Lørdagskveld og kom først igjen ved Middagstid om Søndagen, og iblandt ikke før Mandagen. De undredes paa, hvad dette kunde være og var nysgjerrige efter at vide, hvor pas han var, men ikke torde de spørge, og endda mindre torde de gaa efter og lure, for han var en barsk og hvas Mand. En Lørdag traf det saa, at han tog Drengen med paa Sagen, for han vilde gjerne blive tidlig færdig med Skuren. Drengen skjønte vel, at Husbonden var i Godlundet, og saa var han saa forviten, at han vovede sig til at spørge: “Hvor gaar Husbond hen hver Lørdagskveld; skal tro han gaar paa Frieri ensteds?” “Nei,” sagde Husbonden, “det gjør jeg ikke, men har Du Lyst til at være med mig ikveld, saa skal du faa se, hvor jeg færdes og hvad Folk jeg er ilag med.” De drev paa, alt de orkede, og da det led til Non[2], var de færdige med Tømmerskuren. – Så gik de hjem, tvættede sig og tog Helgeklæderne paa, og da de havde spist Nonsmaden, gik de østover den søndre Elven og over Brattestølen og Tømmerflaten, – den samme Veien, vi skal gaa ned nu – og lige hid til Aasen. Her standese de.

“Nu er vi fremme,” sagde Husbonden; “naar de læte op Døren, maa Du gaa ind rat efter mig.”

Drengen blev rent fælen, da han hørte, han skulde ind her, for han saa ikke noget Hus. Men Manden bankede paa, og op gikk Døren med ét som en stor Port i Bergvæggen, saa de kom lige ind i Storstuen; der var det ikke saa folketomt som paa Gaarden, der var nok af “Hine[3]“. De sad om Langbordet, og der var tillaget som til Gjæstebuds. Husbonden gik omkring og hilste paa dem som paa andet Kjendsfolk og bad, de ikke maatte være vrede, fordi han havde taget Drengen sin med denne Gangen. Saa steg han over Bordet, som Skikken er til Bryllups og Gjæstebuds, og satte sig i Høisædet paa Siden af Gamlekallen og nogle andre Underjordiske. Drengen satte sig paa Forsiden fremfor Bordet. Der skulde ingen sulte for Madens Skyld, for der var nok af alle Slag, og store Ølboller gik rundt baade tidt og jevnt, og Husbonden spiste godt og drak endda bedre; han trivdes vel i Laget, men Drengen syntes, alt dette var saa underligt, at han ikke torde røre det ringeste af alle de gilde Retter, som stod paa Bordet; ikke torde han tale til nogen heller, og han ønskede bare, han var vel derfra. Da husbonden skjønte, hvorledes det var med ham, sagde han, at han skulde følge ham paa Hjemveien, om han ikke havde Hug til at være der. Ja, det vilde Drengen mere end heller. Saa godsnakket Husbonden lidt med Gamlingen og fulgte Drengen ned paa Tømmerflaten, hvor han kunde se hjem til Husene paa Gaarden.

Saalænge den Manden levde, havde han Samlag med de Underjordiske i Troldaasen; men den, som kom efter ham, holdt ikke noget Venskab og Kjendskap med dem, endda han færdedes i Marken baade sent og tidlig, for den Tid var det ikke saa vandt om Vildt og Dyr; han lagde sig ogsaa paa Jagt og var en duelig Dyreskytter. En Gang gik han længe efter en stor Hjort; tilsidst kom han ind paa den og skjød den, saa den faldt her under Troldaasen, men det var ikke noget Dødsskud; derfor stak han Tollekniven i Nakken paa den og gav sig til at flaa. Mens han holdt paa med det, satte han Kniven fra sig i en Fure, som sto ved Siden, men da han vilde tage den igjen, var den borte; alt han ledte, fandt han den ikke. Da han kom hjem, sendte han Drengen efter Hjorten. De ledte ogsaa efter Kniven, men borte var den, og borte blev den.

Om Høsten reiste Manden ind til Bergen; han skulle hente Korn for Skind og Fedevarer, og til Helgen blev han bedt til Kjøbmanden at spise, saa som Skikken er. Der kom han til at sidde tilbords paa Siden af en anden Mand, som han ikke kjendte. Den Tid laa der ikke Kniv og Gaffel paa Bordet som nu, men hver Mand skar Stegen med Tollekniven sin.

Det gjorde den fremmede Manden, som sad ved Siden av Dyreskytteren, ogsaa, og da han lagde den fra sig paa Bordet, saa var det den samme Kniven, han satte fra sig i Furen. Den var ikke vanskelig at kjende, skal tro, for den var sølvholket, og Navnet hans stod ogsaa paa. Da de havde spist, var han ude en Stund denne Fremmede, og saa spurgte Dyreskytteren, hvad det var for en Mand. Kjøbmanden undredes paa dette og sagde: “Kjender Du ikke ham? Han er jo nærmeste Naboen din; han kalder sig Børge Børgesen, og den Manden kommer ikke til Byen med Skind i Tylftetal eller Baadlaster. Jeg tror ikke jeg lyver, om jeg siger han har halve Jægten fuld.”

Da hin kom ind igjen, spurte Manden fra Valen, hvor han havde den Kniven fra, for den var hans, sagde han, og Navnet hans stod på den.

“Nei, den er min,” sagde Manden, “den hørte mig til, da Du satte den i Husvæggen min, dengang Du karvede Livet af Storoxen; den havde Du aldrig faaet, havde jeg ikke undt Dig den. Men det kan nu være for det som det er. Kniven skal nu være din, og en fagna Mand skal Du være, om Du kommer til Gjæstebuds til mig og smager paa Øllet mit, den første Søndagen Du er hjemme.”

“Du faar sige mig, hvor Du bor da,” sagde Manden fra Valen.

“I Troldaasen,” sagde hin.

Da var det ikke vanskeligt at vide, hvem han var, han var Husbond for “hint Folket”.

Siden kom der igjen en Mand paa Gaarden; men Grandelaget med ham likte de ikke, for Folket levede altfor vel sammen og troede ikke paa de Underjordiske mere.

En dag, som en af Opsangermændene[4] laa og hvilte Middag borte i Marken sin, kom der En til ham og sagde: “Nu er det saa galt med det Valefolket; Du maa lade os faa Lov til at flytte fra Troldaasen og sætte os ned i Vigefjeldet i Marken din.”

Manden var tung og ør af Søvnen og sandsede ikke rigtig, saa sagde han: “Ja, Du faar det.”

Siden var det ikke sjelden at se dem i Marken der. Nu siger Folk, de har flyttet derfra ogsaa, men der er ikke nogen, som kan sige, hvor de har flyttet hen.”

Her endte John Braaten sin Fortælling, men gjorde fremdeles nogle forblommede Hentydninger til, at disse Godtfolk havde været Stamfædre til den Slægt, som endnu eiede Gaarden. Under dette kom der frem paa Skovstien et Væsen, som efter Udseendet gjerne kunde bragt en eller anden til at tro, at “hint Folket” visede sig her endnu. Det var en rank Kvindeskikkelse i Egnens Dragt, kort sort Stak, rødt Liv, hvide Ærmer og en sort Hue med Sølvbroderi over det lyse Haar; hun drev et Par Ungsmaler[5] af en meget gjenstridig Natur, som i ét væk vilde ud af Veien, og som hun i lette Spring søgte at gjenne ind og frem paa Stien, snart under godslig Snak, snart under Skjænd dels over Smalerne[6] dels over Hunden, der som en Galning fór og skjælte og gjøede efter en Skarvehare oppe i Lien og lod hende være Smalehund isteden. Hun gjenkjendtes imidlertid snart som en af Gaardens Folk. Husmanden hjalp hende, og samtlige To- og Firbenede gik nu i Flok og Følge nedover; ogsaa Hunden, der snart var bleven kjed af Skarveharen, kom efter og overtog sit Hverv at holde de Gjenstridige til Orden.

Vi gik nedover langs Elven, og da vi kom ud paa Tømmerflaten, laa Fjorden for os vid og blank; den gjenspeilede Aftenhimmelens Glands, og Billederne af Øer og Aaser, Fjelde og Jægter vuggede sig i de lange Dønninger, et Dampskip havde efterladt. Under os laa Agrene, Lundene og Skoven med Birk og Løn og gamle Egetrær. Der ligger Gaardens Huse hvide og nette; over det nærmeste Teglstenstag rager Kjæmpe-Egen høit op i Lufen; dens mægtige Krone har maaske i mere end et halvt Aartusinde skjænket Menneskene Læ og Skygge. Ved det skovkronede Næs derude staar Sagen, og længere udenfor den, tæt ved den yderste flade Strand, sees Jægteskroget paa Stabelen mod den blanke Vandlfade; men Hamrene hvilte og Arbeidet med dem, og at Dagens Larm; kun Suset fra Elven og Sagrenden lyder gjennem Aftenstilheden.

Vi hadde ikke vært her lenge efter solnedgang, før vi hørte en susende flukt og de sterke tunge vingeslag av en fugl som slo seg inn.

“Det var ikke noen gammel fugl,” sa kapteinen med kjennermine, da han ikke hørte fuglen gi lyd efter at den hadde satt seg.

To fugler kom snart susende efter og slo seg inn uten å gi lyd. Men så kom én flyvende med enda tungere, mer susende vingeslag, og da han hadde satt seg, skar den nebb.

“Den karen er inte fødd i fjor. Det er husbond på leiken,” sa Per Sandaker; “bare det inte er Gamle-Storen sjøl; men det trur je mest.”

Det kom enda tre fugler, og for hver som slo seg inn, skar den gamle med nebbet. De to ga ikke lyd, men den tredje svarte i samme tone.

“Det var en fremmed kar,” kom det fra Per; “han kjente inte gammel’n; ellers hadde ‘n holdt kjeften sin. På morråkvisten kommer ‘n til å angre det; for tru meg, gammel’n finner ‘n nok, og han er inte grei å keikes med, når rette lunet er på ‘n. Je har sett hossen han børsta en kranglefant som skar til ‘n på leiken en gong før.”

Under disse ord la skytterens åpne, værbitte ansikt seg i høyst besynderlige, poliske folder, som syntes å sikte til en eller annen mystisk historie. Efter den korte skildring kapteinen hadde gitt meg av ham, da Per Sandaker en gang var blitt et stykke efter, skulle han være sterk i historier om trollfugler, utsendinger og underjordiske, og ble især omstendelig når han fortalte om en eller annen av de atten bjørnene han hadde skutt i sine dager; derimot tidde han gjerne om det like så store antall som onde tunger beskyldte ham for å ha skutt bort.

“Men hva er det for en “Gammel” og “Gamle-Stor” du snakker om?” spurte jeg.

“Det skal jeg si Dem,” tok kapteinen hurtig til orde, idet vi ga oss på vei til seteren. Rimeligvis fryktet han for at dette overilte og utidige spørsmål efter så kort et bekjentskap skulle gjøre Per mistroisk og legge bånd på hans tunge. “Det skal jeg si Dem,” svarte han. “Det er en gammel tiur på leken her som er blitt et fabeldyr i hele bygden. Mellom skytterne er den kjent under navnet “Brekaren”; for istedenfor å sitte rolig på kvisten og kneppe, flyr den ofte om mellom tretoppene og breker som en geit. Først når denne manøvren er utført, setter den seg opp for å klunke og sage. Slikt spill er så ufornuftig at ingen kan komme den på skudd. Enda oftere bruker den imidlertid et annet knep, som er meget verre; den sitter rolig og knepper og slår sin klunk, men når den skal sage, flytter den over i et annet tre. Kommer en ved et slumpetreff til å skyte, biter det ikke på den. Gamle Per der har skutt på den både med salt og med sølv, men enda fjærene føk av den, tok den ikke mere notis av hans sikre rifleskudd enn av en salutt. Neste morgen spilte den like raskt og like falskt.”

“En kunne likså godt skyte på en stein,” sa Per tverrsikker. “Je kom innpå ‘n en gong han holdt leik på flatbergja her borte ved kloppa, rektig midt i veien som går til Skau; og satt det ikke så fullt med røy om ‘n at je tælte sju stykker, og flere var det i skauen, for det snøvla og prata bak hver buske. Og dom som var frampå, dom rente rundt omkring ‘n og strakte hals og huka på seg og gjorde seg lekre; men fuggel’n satt på flatberget og briska seg så kjøn og spansk som en greve. Rett som det var, sett ‘n styven opp og slo hjul, snudde på seg og sopte venga nedmed beina, og hoppe ende til værs, så høgt som så… Ja, je visste inte det var den kallen je, ellers hadde je nok gitt ‘n en smell straks, før han hadde gjort seg hard kanskje; men je syntes det var moro å se på. Som han var i beste leiken, så kom det fykendes en annen tiur – den var inte brått så stor – og kasta seg på leiken. Men da ble det vel spell; gammel’n reiste styven til værs, og skjegget sto ut på ‘n som tinder i ei hekle, og så skar ‘n med nebbet så det rektig grøste i meg, og den andre han svarte – han var inte mindre kar, må tru. Men så fauk gammel’n på ‘n, og da dom slo nebba og venga sammen, small det så det braka i skauen. Best det var, så hoppa dom høgt imot hverandre, og hogg med nebbet og reiv med klørne og slo med venga, og dom var så arge at dom inte åkke sansa eller samla seg, og je syntes jeg kunne gjerne gått bort og tatt dem med hendene begge to. Men til sist tok gammel’n rektig tak i luggen på den andre, og han slo ‘n og handterte ‘n så ‘n ordentlig peip, og je syntes mest synd på fuggel’n for han leidde ‘n om i toppen, trykte ‘n til marka og hadde ‘n under seg, så han ordentlig kom akandes utover flatberget på ‘n like nedfor beina mine. Da la je til aue i røde rappet. Det small, og fuggeln lå dau på flekken; men gammel’n blei sittandes og lugge ‘n enda, og han løfte inte på venga. Jaså, tenkte je, er du så stø i logga, skal du væra min. Je ladde igjen og skulle legge på ‘n, men da reiste ‘n på seg og reiste ende til værs; men var ‘n mer enn ti steg frå meg, så la meg aldri skyte fuggel mer i mi ti. -En annen gong var je au her oppe, og hørte å han slo inn henne, liksom i kveld. Det var i ei gammal furu han sette seg på kvist. Men da han tok til å spella, spelte ‘n realt den gongen. Han spelte så furua riste, og det vanta inte åkke klunk eller saging, og inte fløtt’n heller. Da han slo det fjerde spellet, var je innom holdt, – han satt langt nere på en kvist innmed furuleggen. Nå skal du væra min, tenkte je, for je hadde skøri opp en sølvtoskilling og lagt for kula. Men jaggu tenkte je feil. Da det small, flaug ‘n like ratt, enda fjøra fauk ta ‘n. Det biter inte noe på den karen.”

“I morgen skal vi prøve å få den likevel. Per; nu vet vi jo hvor den sitter?” sa kapteinen med et lite lurt blink i øyekroken.

“Det måtte inte væra fnuggel i skauen, når en skulle gi seg til å gå etter den,” svarte Per mutt. “Ja, gudbevar, vil kaftein gå etter ‘n så -; je spiller inte et kru’kønn på ‘n. For det sier je,” la han troverdig til, “at slikt spell skulle aldri noen ha hørt. Og slik en fuggel da! Det er det underligste dyr en kan se. Han er inte skapt som en annen skikkelig tiur; han er mest en halv gong til så stor og væl så det.”

“Ja du har rett, det er en gammel radd, som ikke er et skudd krutt verd,” sa kapteinen. “Kjøttet er visst så seigt og beskt som den furukvisten den spiller på. Men jeg skulle nok ønske å få livet av den, for å få en ende på dette raklespillet, som den så ofte har tatt oss ved nesen med. Jeg har flere ganger gått efter den uten å få rede på spillet. Jeg har også skutt på den et par ganger, men på så langt hold at det var liten rimelighet for treff. Det er riktignok en Donatbommert å skyte to ganger på langt hold i tiurskogen, det vet De nok,” henvendte han seg til meg; “men siste gangen var det ikke annen råd; for jeg hørte den kanaljen Sara-Anders stille efter fuglen på samme tid. Det er virkelig, som Per sier, en underlig fugl, den gamle tiuren. Men,” la han til med et lite nikk henimot meg, som antydet at han ville se å få Per Sandaker til å rykke ut med flere av sine historier, “når vi kommer opp i seteren, skal jeg fortelle en tildragelse jeg har opplevd med en trollhare, som var enda besynderligere enn vår tiur.”

Vi kom snart til den øde seteren, dit gutten var gått med hundene da vi tok bort i Skjærsjøhaugen; efter kapteinenes ordre hadde han luftet og gjort opp en skikkelig varme på peisen. Da vi hadde skilt oss ved børser og jaktvesker, og satt til livs et godt aftensmåltid av kapteinens fortrinlige niste, begynte denne med påtatt alvor i tale, ansikt og miner å fortelle sin historie om trollharen.

“Da jeg var løytnant, lå jeg og ekserserte på Toten en sommer. Jeg hadde hunder med meg for å jage. En eftermiddag som jeg sto i kjøkkenet og skulle ut og prøve kvelds-jakten, kom en av husmennene inn.”

“Er det meget hare her, du?” spurte jeg.

“Det er enda nok av den,” svarte husmannen. “Oppå Sukkestadsletta går det en gammel sugg; det har vøri mange både bikkjer og folk etter den, men han er inte grei å få, måtta.” Og dermed ristet husmannen betenkelig på hodet.

“Er den ikke grei å få? Hva er det for snakk! Det fins vel ikke en ordentlig hund her? Når mine bikkjer får den på benene, tenker jeg nok den skal bli å få,” sa jeg og klappet hundene, som dro i kobbelet og ville ut.

“Jaså? Jagu tør det hende au da,” sa husmannen, og grinte vantro.

Jeg gikk like opp på Sukkestadsletta, og ikke før hadde jeg sloppet hundene, så var haren på benene, og det var los. Men det ville ikke bli noe ordentlig av; den fór og stakk og stakk; hundene var ikke i stand til å få riktig rede på foten; men hvert øyeblikk var den på benene igjen, og så gikk det nokså bra, til den på ny stakk inn i en buske. Jeg løp hit og dit – det var ikke vondt for post – og jeg skjøt på den flere ganger, men det ble ikke annet enn bom i bom. Til sist satte den seg for meg ved en granbuske på førti skrit. Jeg skjøt og gikk ganske sikker frem og skulle ta den opp; men da jeg kom bort til granbusken, var ingen hare å se; der lå ikke annet enn en stokk og en fille. Dagen efter gjorde jeg børsa ren, for den var uren og full av kruttslam. Mens jeg holdt på med det, kom husmannen.

“Hosdan gikk det med haran, løtnan?” spurte han og satte opp et polisk fjes.

Jeg fortalte ham historien.

“Det har vøri mange etter ‘n, både bikkjer og folk, men han er inte grei å få, måtta,” gjentok han hemmelighetsfull. “Di gjør rein børsa Deres; men det skal inte hjelpe stort, skal je tru; pus berget seg nok likevel.”

“Men Guds død, hva er det på ferde med den haren, biter ikke krutt og bly på den?” spurte jeg.

“Det torde hende det var som Di sier,” svarte han; “je kan nok si Dere det, at det er en trollhara, den rusken; men den som var oppe i går, det var bare utsendingen hans; for han går alltid realt sjøl. Men nå skal je lære Dere ei rå: ta en orm – je skal finn en til Dere je – og pisk ‘n inn i børsepipa og skyt ‘n ut, og prøv så om det biter med krutt og bly.”

Dette gjorde jeg; han skaffet meg en levende orm, som vi truet inn i børsepipen; jeg skjøt den ut mot låveveggen; og merkelig nok, det var ikke annet å se av den enn en våt flekk.

Noen dager efter gikk jeg opp på Sukkestadmoen. Det var tidlig en morgen. Hundene var knapt sloppet, før haren var på benene. Denne gang var det ikke støt og glefs, det gikk i full los, og haren hadde ikke gått en halv time, før den kom dansende nedover sletten like mot meg. Jeg la til kinnet og skjøt. Den falt på flekken, og det var en stor gammel ramler, full av arr og skrammer; den hadde ikke mer enn halvannet øre.” -

“Slik en hara her je au hørt om,” sa Per, som hadde fulgt kapteinens fortelling med stor oppmerksomhet. “Han holdt til her i Holleia, bortimot Granbu; men dom sa han var mest kolsvart. Det var mange etter ‘n og skaut på ‘n, men dom fekk aldri rå med ‘n før denna fandens Sara-Anders kom borti der. Han skaut ‘n, for han er nå alle stan, måtta, – det var vondt å se faret etter trugene hass, for han kan aldri bie som andre folk til fuggel’n har stødd ordentlig leik.”

“Det tror jeg gjerne,” sa kapteinen og strøk sin knebelsbart. “Det er ikke første gang den karen går i fredlyst mark. Men si meg, var det han som skjøt den trollharen inne ved Kristiania du en gang fortalte om?”

“Å den – ja det er sant. Nei, det var en skytter innante byen som hette Brande-Lars. Di kjenner ‘n visst, Di som er fra Krestjan?” sa han til meg.

Nei, jeg kjente ham ikke.

“Jaså, kjenner Di inte hannom? han bur enda i ei lita hytte under åsen straks neafor Grefsen. Je trefte ‘n på Ha’land en gong han var på jakt med noen bykakser. Det var en rar skrue, men kar til å skyte. På haran skaut ‘n mest aldri bom, og fuggel’n tok ‘n i flukta, liksom kaftein gjør. Men så var det om den haran kaftein mente. Det fortælte han meg, og mye tel.

“Je skulle drive bikkjene for gamle Simensen på Vesletorgje – og skaffe no ferskmat,” sa ‘n. “Det var tre ta dom; den ene hette Rapp, og det var slik en hund at haugfolk inte hadde noen makt med ‘n, for han var rau, måtta; de andre to var også bra hunder, ja gubevars vel. Så var det en Kristi himmelfarts morrå” – sa ‘n – “je var oppe ved Linderudseter-Røa. Der tok han Rapp ut, og han kjørte ‘n så det kvein og peip i åsen. Je tok post på en kølabonn der. Da han hadde gått en tur, så kom haran like forbi meg. Je skaut, men det var bom, og så bar det avsted i full los. Det varte inte lenge, så kom ‘n att på samme flekken – han var ganske svart etter ryggen -og je skaut bom igjen.

Men hossen i dævelen henger detta i hop, vil inte de andre bikkjene slå tel, tenkte jeg ved meg,” sa ‘n, “for det var bare ‘n Rapp som dreiv, og det gikk i ett kjør. Nei, det kan inte væra noen rektig hara. Men je vil se på ‘n en gong tel fysst. Ja, så kom ‘n trea gongen au, og je skaut bom, og begge de andre bikkjene var med, men hals gav dom inte. Men så forsynte je svansskruen og loddet,” sa ‘n.”

“Hvorledes?” spurte jeg.

“Du får fortelle det, Per,” sa kapteinen.

“Ja, han ville inte ut med det i fysstninga,” svarte Per, “men da je hadde skjenkt ‘n realt og gitt en rull tobakk, så sa ‘n det til meg.

“Du skal ta bork av ei flau-rogn,” sa ‘n, “og forsyne svansskruen med, og så skal du skrapa tre sølvsmuler av en sølvskilling som er arva; men det må væra ta de gamle gode penga som har vøri med ute i krigen; så skal du skrapa tre fliser av veslefingneglen på den venstre handa, og så skal du ta tre byggkønn, men har du inte døm, kan du ta tre brødsmuler, og alt det skal du legge for loddet, så blir det dot, om det så var sjølve fanden du skaut på,” sa ‘n. “Det gjorde je den gongen ved Linderudsetra,” sa ‘n, “og da han kom fjerde gongen, så måtte ‘n i bakken i det samma det small,” sa ‘n. “Det var en liten tørr hund, og han var så gammal at han var mest svart. Ja, je tok og hengte’n opp etter bakbeina i ei kronglebjørk og til åveide’n ut, men Herren forsyne meg,” sa ‘n, “blødde ‘n inte som ei lita kvie, og bikkjene slafsa og slafsa blodet i seg nedpå bakken. Så gikk je med ‘n da, men hossen je gikk, gikk je gæli, og blodet rann ta ‘n; je kom fram ved den samme kronglebjørka igjen to gonger. Detta var da artig det, tenkte je,” – sa ‘n – “for her skulle je mest væra likså vel kjent som heme på stuegolvet mitt. Men når det er gæli, så er det gjerne reint gæli. Nå da, je får la bikkjene finne veien da, og det gjorde je; men da je kom nerover framom noen bergknauser der, så var ho gamlemor ute. Hu sto rektig frammafor no småbjørk, oppmed en liten bergknatt, med skaut på hue og skinntrøye og svart stakk, og stødde seg på en krykkjestokk og såg ut som ei kone oppe frå landet.

“Du Lars, sa a, “du har fått mangen hara av meg i marka her, og je har unt deg godt. Derfor kunne du gjerne latt seterharan min gå for den han var. Og hadde du inte hatt den raue Rappen din, hadde du inte fått ‘n heller!”

Je svara inte ordet je,” sa ‘n Lars, “men strauk nerover til Merramyra og oppover til Bamsebråtan. Der slapp je bikkjene, og los var det straks; Rapp tok ut, og je sto og lydde ei stund, om de andre skulle slå tel, for det bar bortover til Linderudsetra igjen, så je vart reint fælen. Jo, så fekk je høra målet på dom alle tre, og så visste je det var rektig hara. Det var fanden til lang tur han gjorde; men da han kom att, trampa ‘n i bakken som en fòlunge, og da je fekk se øra på ‘n, var ‘n mest så stor som en liten geitebukk. Den skaut je. Så gikk je sørover ner imot Alundsjøen. Der tok dom ut igjen, og så gikk der i skurande los oppover til Linderudsetra igjen – for bortom der måtte dom nå med ‘n. Langt om lenge kom dom att. Så skaut je den. Da hadde je tre. Nå kan det væra nok for idag, min kjære Lars, sa je” – sa ‘n – “og så gikk je ner og hengte dom opp i kjellerhalsen til han Simen. Men Herren forsynte meg, blødde inte den vesle svarte i tre dager etter, så kjelleren mest var halv med blod” – sa ‘n.”

“Du sa nylig at det skulle ha vært en trollhare her i Holleia; – det går også sagn om at det er fullt av rikdommer av edelt metall i bergene her. Det skulle det ikke være ille å ha en del av, ikke sant, Per?” sa kapteinen, – han tok til å lirke igjen for å få fram en ny fortelling.

“Å, – hå skulle kaftein med de,” svarte Per, og ristet på hodet. “Han har nok og vel så det. For en fattig stakkar kunne det så væra; men tru meg, det er inte greit å få kloa i.”

“Jeg syntes da det er besynderlig at du ikke har lagt deg efter å få tak i noe av det,” ble kapteinen ved.

“Å, hossen skulle det gå til?” spurte Per. “Å ligge og grava i åsa som han gamle Jon Haugen gjorde all Holleia over, det har je lite hau på.”

“Det fins andre måter å komme til rikdom på,” svarte kapteinen hemmelighetsfullt. “Hva sier du om å gjøre seg godvenner med bergkjerringene? Du har min santen ikke vært så stygg en kar i din tid, du Per Sandaker! Du kunne nok ha gjort lykke.”

“Hå, hå, hå!” lo Per i skjegget, det var tydelig han likte kapteinens spøkende ytring. “Je har inte trudd på slikt, for je har aldri sett åkke troll eller hulder.”

“Men det bodde da en bergkjerring borti Holleia her i gamle dager?” sa kapteinen.

“Å, det er inte anna henn et gammalt eventyr. Je har nok hørt slikt prat, men je trur inte no på det,” svarte Per.

“Ja men du vet da visst beskjed om det, du som har ferdes her i marken så lenge? Du får fortelle det du vet; denne bymannen er en narr efter slike historier.”

“Kanskje det? Ja, – kan det da. Men je trur inte det er sant,” forsikret Per, og begynte.

“Sønnafor Hollei-spira – - – ja dom kaller det nå Holleia mellom Tyristranda her og Soknedalen – - – er det to bergnuter, som dom kaller Store-Knuten og Vesle-Knuten; der Di sitter, kan Di enda se litt av høgste Spiråsen, beint opp for Skau. Borti der er mangfoldige gamle skjerp, og det er så mye sølv og rikdom i bergja, at det inte er noen ende på det, sier dom da. Men det er inte greit å få noe ta det, for i knuta bur det ei gammal bergkjerring. Hu eig det alt sammen, og sitter på det som en drake -sier dom da. Hu er mye rikere enn Kongsbergkongen; for da dom hadde brøti så grovt mye sølv på Kongsberg en gong, så kom kongen ut i gruva og sa til folka: “Nei, nå kan je snart inte tåle Dere lenger nere, for holder De ved slik, blir je en arm mann; De gjør meg reit til fant. Nei, fløtt til søster mi, Guri Knutan i Holleia; hu er ti gonger rikere enn je.”"

“Guri Knutan blir altså en søster av Ekebergkongen,” sa jeg.

“Ekebergkongen? Å er det for en? Er han frå Krestjan kanskje?” spurte Per.

Jeg fortalte ham sagnet om Ekebergkongen og hans flytning, og hva han sa i 1814, om at han ville flytte til bror sin på Kongsberg, fordi han ikke kunne holde ut all skytingen og domineringen der var.

“Ja, han var så det da, han var bror til denne kjerringa je snakker om,” sa Per troskyldig. “Je har au hørt om én som fløtte, for det han inte kunne tåle skyting og dommenering. Men han var her frå marka. Anten det nå var mann til denna Guri’a eller det var en annen en, det veit je inte, men det skulle væra en ta dom som bur i bergja og eig mye. Det gikk slik tel at det ved de tider dom tok opp gruver i Skausmakra, så var det ei kjerring, hu budde borte ved Langesjøbekken, som går midt imellom Soknedalen og Tyristrand. Denne kjerringa hette Rønnau, og så kalte dom a Rønnau Skaune. Tidlig en morrå ved Sankthansdags leite skylte hu klær neri bekken, og så fekk a se så mye sølvty, både talliker og fat og skeier og sleiver og alt det som tel var, og det var så mye vakkert kjøkkenty, og det lå på bonn av bekken og blenkte og skein i sola under vannet. Da hu fekk se all denna rikdommen, vart a liksom hu var reint tullete; hu tok til beins og flaug hem, for hu ville hente et kjørrel og ta det alt i hop. Men da hu kom att, var det borte hver evige smitt og smule. Det var inte så mye som en blank sølvtoskilling, og hu såg inte anna enn klare vannet, som blenkte og rann over steina. Ei stund etter var det dom la tel å ta opp koppergruver i Skausmarka, og det var slik støy og skyting og dunder støtt og stendig, at det var inte fred noen tid. Seint en kveld hadde hu Rønnau vøri ved bekken. Så møtte hu en svær mann på en stor svart hest. Han fulgte en hel rad med fløttningslass og dreiv noen flokker med sauer og andre krøtter.

“God kveld, Rønnau,” sa ‘n, “je fløtter je nå.”

“Ja, je ser det, far, men åffer gjør De det da?” spurte hu.

“Å dom holder slik dommenering i dissa gruvene her at det bryter i skallen på meg. Det kan je inte klare lenger, derfor fløtter je til bror min i Tinn i Telemark. Men hør du, Rønnau,” sa ‘n, “åffer ville du ha hele kjøkkenstellet mitt, den ti’ du såg sølvet i bekken? Hadde du nøgd deg med det du kunne børi i stakken din, skulle du fått det.”

Sia den ti,” sa Per, “har je inte hørt noen har sett no slikt på dissa kanta, anten det nå er så dom har fløtt, eller dom holder seg hémleies. Slikt fanteri har inte makt til å vise seg nå, for det folk inte trur på det, måtta.”

“Der sier du en større sannhet enn du selv vet, min kjære Per,” utbrøt kapteinen. “Folk som gjelder for visere enn både du og jeg, sier nettopp det samme. Ellers kan du nok ennu komme ut for troll.”

Efter kapteinens gjentatte oppfordringer vedble Per å korte oss tiden utover natten med sagn og eventyr og fortellinger om sine jaktbedrifter. Av og til ga kapteinen en jakthistorie til beste, og som oftest inneholdt den hvasse hentydninger til en eller annen av de bjørnene Per hadde skutt bort, og hver gang la skytteren sin snurrige grinebiterfjes i helligdagsfolder og klødde seg bak øret; stundom blunket han også polisk med det ene øyet og sa: “Det var til deg det, Per Sandaker, ta det med deg hematt!”

Ved midnatt la vi oss til ro foran varmen på et par benker og fikk oss en kort hvil. Da vi våknet, sa Per at det var på tide å gå på leken. Ute var det temmelig kaldt; det var frosset skare på sneen, så den knirket under foten. Men himmelen var nesten vårlik klar og mørkeblå, og noen hvitlige skyer som sakte kom seilende fra sør, spådde at nattekulden snart ville gi seg. Månen sto lavt nede ved himmelbrynet: istedenfor å lyse for oss på vår nattlige vandring, bredte den bare et mildt skjær over de fjerne åser og trærnes topper, men mellom furusøylene la den denne mystiske skumring som forlenger skyggene i det endeløse, gjøgler frem fabelaktige skikkelser mellom stammene, og gjør skogen så dyp og lønndomsfull.

Bare rødstrupen brøt stillheten med sin milde ottesang.

“Der synger den fuggel’n som er fysst oppe om morrån,” sa Per. “Nå varer det inte lenge før det blir liv i skauen; vi får visst gå på litt.”

“Det har god ti, min kjære Per,” sa kapteinen; “tiuren spiller best på haugen mellom oss og Løndalsmyra; og jeg tror ikke det blir noe med spillet, det er for kaldt.”

“Det blir linnere på morråsia,” svarte Per påståelig; “for det er sønnadrag i været, og je trur det blir friskt spell, med det det har vøri så kaldt de siste nettene. Solspellet blir visst reint gildt. Hør bare på rugda, så frisk hu knorter og trekker. Hu venter godt vær. Dér breker myrbukken også. Det blir godt!” la han til, skråsikker.

Vi hørte rugdens eiendommelige lyd, som lignet kvekk på kvekk av en frosk, fulgt av en skarp, skjærende hvislen, som et sterkt linerlekvitter; i det svake lys fra månen som nettopp gikk ned, så vi den ene skyggen efter den andre av rugder fare bort over tretoppene. Vi fornam myrbukkens -enkeltbekkasinens – uhyggelige, brekende lyd, snart nær, snart fjern, snart høyt oppe i luften, og så plutselig, som det syntes, like ved øret på oss, rundt om på alle kanter, uten at vi var i stand til å få øye på fuglen. Hegrens ville, gjennomtrengende skrik skar gjennom de andre fuglers; det var som de bevet av redsel, for de tidde plutselig hver gang det lød, – det ble en stillhet som gjorde avbrytelsen dobbelt uhyggelig. Men nu stemte trelerken i sin morgensang med klare, klingende toner; gjennom nattens mulm og mørke minte den om det lyse dagskjær, og dannet en opplivende motsetning til nattefuglenes spøkelsesaktige ferd og uhyggelige toner.

“Der ringer tiurklokken,” sa kapteinen; “så kaller svenskene denne lille muntre fuglen; for når den stemmer opp, tar tiuren morgensalmen fatt på nattkvisten. La oss nu stanse litt her, vi er ikke langt fra de fuglene som kom sist i går; går vi nærmere, kan vi lett komme til å støkke dem.”

Da vi hadde stått og lyttet i noen minutter, hørte vi en fugl spille et par hundre skritt borte.

“Je trur mest det er den karen som kom sist og skar nebb,” sa Per. “Je skal rektig undres på om han inte får stryk; gammel’n plar inte væra stutthugsen.”

Kapteinen ga meg valget mellom å gå på den kanten hvor vi hørte fuglen spille, eller mer nordlig, hvor han trodde ungfuglene satt. Jeg valgte den første. Kapteinen gikk nordover. Jeg og Per snek oss frem mot fuglen og søkte med ytterste varsomhet å unngå skare og brakende kvister. Da vi hørte fuglen skjerpe, stanset vi et øyeblikk, men under hver følgende skjerping eller saging, umiddelbart efter at den hadde slått klunken, sprang vi to eller tre skritt frem. Under kneppingen og klunken sto vi naturligvis dørgende still. Da vi på denne vis hadde nærmet oss treet den satt i, på en førti, femti skritt, hørte vi en fugl komme flyvende og med bulder slå seg inn i treet. Lyden av nebb og vinger som slo sammen, forkynte at den gamle hadde avlagt sitt besøk hos den fremmede medbeiler på morgenkvisten. Under kampen sprang vi noen steg frem, men susende vingeslag vidnet om at den fremmede flyktet, og om en lettvunnet seier for den gamle. Nu var det stille litt; men dér kaklet en røy, og straks tok fuglen på å spille; den kneppet og slo klunk; men da vi løftet foten for å springe til, lettet den på vingene og flyttet til et annet tre, der den på ny begynte sitt skuffende spill.

“Det kunne je mest veta,” sa Per ergerlig. “Nå er ‘n ute igjen, gammel’n. Det nytter aldri i verdens rike å stille etter ‘n; en kunne likså godt stille etter skyflokken. Nei, la oss gå litt lenger nordpå; der sitter flere fugler, og kanskje en ta dom tør løfte på nebbet, enda dom er redde for detta ubeistet, – gid fanden hadde ‘n!”

“Ved du hvor denne gammel’n pleier spille solspillet?” spurte jeg.

“Ja, det veit je vel,” svarte Per. “Han speller det i ei furu på en liten bergknaus ner-under her i Hyttetjennsmyra; men det er inte greit å få skott på ‘n, for furua er så urimelig høg og lang.”

“Dit vil vi,” sa jeg; “men siden du tror det er bedre, kan vi først gå litt nordover.”

Vi gikk et stykke i den foreslåtte retning, forbi en uhyre stor rullesten, som Per kalte Mjølne-Ragnhild, langs sørsiden av Løndalsmyra. Men vi hørte ikke en fugl spille. Per Sandaker undret seg meget over hvor de alle var blitt av, og kom endelig til den slutning at slagsmålet hadde jaget dem bort, eller gjort dem så redde “at de ikke torde mukke”. Det begynte å lyse av dagen, da vi hørte et knall langt nord i Sandtjennåsen, hvor Per fortalte at han og kapteinen pleide ha bjørnåte liggende. En stund efter hørte vi atter en smell, – det var kapteinens børse, sa Per, begge gangene. Vi gikk ut på myren bortover mot furuen. Per hadde ikke stor lyst på det og ga sin ergrelse luft; han småsnakket i avbrutte setninger med seg selv: “Bare kru’spille – nei, nei, kaftein, det er kar til mann han har én – kan hende to – Sara-Anders var det inte – den fillebørsa da – hm, det er en annen smell i kafteins.”

“Trøst deg, Per,” sa jeg. “Kan hende vi tør få den som er bedre enn alle de andre fuglene på leken.”

“Di må kunne rare konster, Di da,” sa Per; “men han er ful, og han er for hard, skal je si.”

Da vi var kommet ut på bergknausen på den andre siden av den frostne myren og jeg fikk se det dryge hold fuglen måtte felles på, hvis den, som vi tenkte, slo ned i furutoppen, tok jeg haglene ut av børsen min og ladde med en haglpatron i ståltråd-vire. Per så på dette, ristet på hodet og uttrykte sin mistillit med et:

“Skal tru det hjelper!”

“Får se,” svarte jeg.

Den knausen vi sto på, lå som en liten øy i den store myren. Høyest oppe på øya kneiste den omtalte furuen, et umåtelig mastetre, fullt av hakkespetthuller. Ved østenden av bergknausen sto en annen furu, som hadde vært like så veldig. Men nu lutet den ut over myren; stormen hadde brutt toppen på den, bare de nederste grenene var tilbake, nesten nakne, og som muskelknudrete kjempearmer strakte de seg ut mot den sølvklare morgenhimmel. Solen begynte å heve seg; den gylte åsryggene og la efterhånden sin glans ut over de mørke granlier. Men Skjærsjømyren, som dro seg sydover så langt at det blånet i skogen ved den borteste bredd, lå ennu i dyp skygge. Rugden, myrbukken og alle nattens fugler hadde gått til ro; men skogens muntre sangere fylte den klare morgenstund med jublende toner: Gransangeren lot sitt monotone klapreverk gå; århaner kjeklet og buldret høyt; måltrosten sendte av full hals ut spotteviser og skjellsord mot alle, men falt dog stundom over i det følsomme og kvitret sakte og unnselig noen kjælne strofer. På den andre siden av myren spilte en tiur på topp. Røyene gjorde seg elskverdige, kaklet og snøvlet sine hese neselyd, som fra sangfuglenes stade måtte ta seg ut som når våre oldemødre ville begynne åtolke elskov og ungpikefølelser for oss.

Imens sto vi skjult i et tett briskekratt på den lille bergknausen, og ventet fuglen hvert øyeblikk; men den gamle dvelte lenge i sitt harem. Endelig, da solstrålene gylte i furutoppen, kom den susende på tunge vingeslag, og kastet seg, ikke som vi hadde ventet, i det høye treet over oss, men i den toppløse furuen som lutet ut over myren. Det var i sannhet en prektig fugl, en stolt kjempe, som den satt der på den nakne grenen mot himmelen, med det skinnende lysegrønne brystet i solglansen. En røy kom efter og kastet seg ned i toppen over hodet på oss. I samme øyeblikk slo fuglen til spill, reiste hakeskjegget, slepte vingene nedpå føttene, gjorde under bølgeformede bevegelser med halsen gravitetisk noen skritt frem på grenen, begynte så å spille, og slo halen opp som et veldig hjul. Jeg sto med fingeren på hanen, og ventet spent på det avgjørende øyeblikk da den skulle bre vingene til flukt, så jeg fikk større mål å sikte efter, – det trengtes på det lange holdet. Men røya kaklet som før, tiuren spilte spillet til ende, og hadde alt slått klunken i det andre, da det knakk en kvist under foten min. Røya utstøtte en skarp, varslende lyd; men nu var den gamle kommet slik i hete at den ikke enste det velmente råd, men ble ved å skjerpe, helt til den trofaste elskerinnen lettet og fløy like imot ham, som om hun ville støte ham ned av grenen. Vakt ved det varslende vingeslag, lettet den gamle seg til flukt. Men min børse var løftet, og den mektige fugl styrtet hodekuls ned på myren. Dødskampen var lett; den flakset bare et par ganger med vingene.

Per sprang til og tok opp fuglen, og det gikk en skygning av forbauselse over hans ansikt, snart avløst av et fornøyet, beundrende grin. Han ristet på hodet og sa:

“Neiggu hadde je inte trudd det, om så kaftein sjøl hadde sagt det; for detta er den rette. Je kjenner ‘n på nebbet: så gult og krumt og digert et nebb har ingen annen tiur i marka. Se, så grønn han er i brøstet; det skinner mest ta ‘n! Og så tung og svær han er!” ble Per ved, han veide fuglen i hånden under nesten barnaktige gledesutbrudd. “Je trur inte je juger stort når jeg sier han veger sine tredve merker. Det var skott! Nei, kaftein han vil da bli glad… Ho, ho, her over!” skrek han, så ekkoet fra åsene tok det rungende opp igjen.

Kapteinen viste seg snart på myren, fulgt av gutten, som hadde støtt til ham med hundene. De bar hver sin tiur. Per løftet triumferende vårt bytte i været og ropte på langt hold:

“Det er gamle-suggen, kaftein!”

“Hva sier du, kar?” ropte kapteinen, og kom med hastige skritt. “Er det den gamle? Det er et ordentlig stykke arbeide, som fortjener en dotsup. -Vivant alle fugle-republikker, pereant suverenene!” ropte han, da han hadde fått flasken og sølvstøpet av jaktvesken og drakk oss til.

“Var det inte det je sa, at han blei glad, kaftein?” sa Per grinende, blunket med øynene og tok seg en forsvarlig slurk av begeret som ble rakt ham. “Nå blir det annen moro på leiken, sia vi er kvitt den helvetesbrannen.”

Da vi hadde utvekslet beretningene om våre hendelser, ble hundene sloppet. Jaktskriket fylte skogen. Det var straks fot, og snart efter gikk det avsted i full, skurende los. Ekkoet gjentok glammet mangedobbelt mellom åsene, og hjertet svulmet av lyst ved lyden av den klingende jakt i den solblanke morgenstund.

Trett av heten og vandringen kastet jeg meg ned i en skygge på tunets gressvoll. Der lå jeg i en halvdøs og hvilte, til jeg ble skremt opp av en uhyggelig konsert; en skurrende kvinnestemme prøvde med skjenn og kjæleord å stagge gårdens gryntende griseyngel. Ved å gå efter lyden traff jeg på en gulgrå barbent kjerring; hun sto bøyd og holdt på å fylle trauet som de støyende smådyrene trengte seg om, mens de bet og rev i hverandre og hylte av forventning og glede.

På mitt spørsmål om veien svarte hun med et annet; uten å rette seg opp snudde hun hodet halvveis vekk fra kjæledeggene sine for å glo på meg.

“Hå er han fra da?”

Da hun hadde fått tilfredsstillende svar på det, fortsatte hun, snart henvendt til meg og snart til grisungene:

“Ja så – er han i prestlære hos Ringerikspresten – tsju gyssa mine da! — – vegen til Stubdal i Åsa? sier han – - – Sjå den du, vil du la de andre få med deg, styggen! Tsju, vil du være rolig! å stakkar, spente jeg deg nå da – - – Ja, den skal jeg ratt si han den, det er strake vegen ende beint fram over skogen like til kjerraten det.”

Da denne rettledningen forekom meg å være holdt i altfor alminnelige uttrykk om en skogsvei på et par mil, spurte jeg om jeg ikke for betaling kunne få med en gutt som var kjent.

“Nei, kors, var det likt seg det,” sa hun, og kom ut fra grisehuset, ut på tunet. “Dem driver så med slåttonna, at dem mest inte får i seg maten. Men det er strake vegen heile skogen over, og jeg skal te han den så skjellig, som han såg den for seg. Først så går han opp kleiva og alle bakkene borte i åslia der, og når han er kommet opp på høgda, så har han store sterke vegen ratt fram til Heggelia. Elva den har han på venstren heile tida, og ser han den inte, så hører han den. Men fremme ved Heggelia er det liksom litt vringel og kringelkrangel med vegen, så den jussom blir borte stykkomtil, og er en ikke kjent, er det ikke så greitt å finne fram; men han finnern nok fram til Heggelia, for den ligger ved vatnet. Sia så går han bort med Heggelivatnet, til han kommer fram til dammen; det er slik en dam foran et lite vatn, og liksom ei bru, som dem kaller det; der går han på venstren og tar av på høgren, og så har han store, strake vegen ende ratt fram til Stubdal i Åsa.”

Skjønt heller ikke denne rettledningen var helt tilfredsstillende, især da det var første gang jeg bega meg så langt ut fra den slagne alfarvei, tok jeg trøstig fatt på veien, og alle betenkeligheter var snart forsvunnet. Fra lien åpnet der seg av og til mellom graner og høye furutrær utsikt til dalen, der elven buktet seg som en smal sølvstripe mellom lunder og enger. Rødmalte gårder lå så vakkert og norskt på de grønne bakkene dernede, hvor karfolk og jenter drev på med slåttonnen. Fra enkelte piper steg røken blå og lett opp mot en mørk bakgrunn av grankledde åser. Over dalen hvilte en ro og en fred, så en neppe kunne ane at hovedstaden var så nær. Da jeg var kommet inn på åsen, lød toner av valthorn og en klingende los, som ekkoet gjentok mangedobbelt over meg, men den fjernet seg mer og mer, og til sist var det bare ljomen av den som nådde mitt øre. Nu hørte jeg elven også; den bruste langt til venstre; men efterhvert bar kløvstien ned mot den, og på enkelte strekninger klemte åsene seg sammen, så jeg stundomtil gikk i en dyp, skummende dal, der elven nesten opptok hele dalbunnen. Men veien fjernet seg fra elven igjen; det bar både vringel og kringelkrangel, for den buktet seg snart hit, snart dit, og ble på enkelte steder neppe til å skjelne. Det bar oppover og da jeg hadde gått over en liten åskam, så jeg et par blinkende skogtjern mellom furustammene, og ved et av tjernene lå en seter på en grønn bakke i aftensolens gull. I skyggen under bakken sto bunker av frodig ormegress,; gjeteramsen kneiste yppig mellom stenene med sin høye, røde, praktfulle blomstertopp; men den alvorlige, stormhatt hevet hodet høyere, så mørk og giftig ned på den og nikket takten til gjøkens gal, som ville den telle efter hvor mange dager den hadde igjen å leve. I det grønne bakkehellet og nede ved vannet pranget hegg og rogn i sommerlig blomsterskrud. De spredte liflig, kvegende duft vidt omkring og rystet vemodig sine hvite blad utover seterbakkens speilbillede i vannet, som på alle andre kanter var omringet av graner og mosegrodde berg.

I seteren var ingen hjemme. Alle dører var låst og lukket. Jeg hamret på overalt, men ingensteds var det noe svar å få. Jeg satte meg på en sten og ventet en stund, men ingen kom. Aftenen falt på; jeg syntes jeg ikke kunne bie lenger, og gikk av gårde. Det var mørkere i skogen, men snart kom jeg til en tømmerdam eller demning over en elvestubb mellom to tjern; her var det visst jeg “skulle gå på venstre og ta av på høyre”. Jeg gikk over, men på den siden av dammen var der bare – så vidt jeg kunne se – flate, glatte, fuktige svaberg, og ikke spor av noen vei; på den andre, den høyre siden av dammen, gikk det en sterkt oppgått sti. Jeg undersøkte begge sidene flere ganger, og enda det syntes å stride mot den rettledningen jeg hadde fått, bestemte jeg meg for den tydeligste stien, som fremdeles gikk på høyre side av vassdraget. Så lenge den fulgte det mørke tjernet var den god og fremkommelig, men plutselig dreiet den av i en retning som i mine tanker omtrent var den motsatte av den jeg skulle gå i, og tapte seg i et forvirret nett av krøtterstier dypt inne i den dunkle skogen.

Usigelig trett av denne engstelige, villsomme letingen kastet jeg meg ned i den bløte mosen for å hvile et øyeblikk, men trettheten seiret over skogangsten, og jeg vet ikke hvor lenge jeg blundet. Jeg fór opp ved et vilt skrik, som ennu klang i ørene mine, da jeg våknet; men så hørte jeg rødkjelken, og den trøstet meg, og jeg syntes ikke jeg var helt forlatt så lenge jeg hørte måltrostens muntre slag. Himmelen var overskyet, og den dype skumring hadde tiltatt i skogen. Det falt et fint støvregn, som gir fornyet liv til alle vekster og fylte luften med en frisk, krydret duft; men regnet syntes også å vekke til live alle skogens nattlige lyder og toner. Mellom toppene over meg hørte jeg en hul, metallisk klang, som kvekk på kvekk av frosk, og skjærende fløyt og pip. Rundt om meg surret hundre rokker: men det skremmende ved alle disse lydene var at de i ett øyeblikk lød like ved meg, i neste langt borte; snart ble de avbrutt av kåte, ville skrik under flaksende vingeslag, snart av fjerne nødrop, og så ble det plutselig stille igjen. Jeg ble grepet av en unevnelig angst; det isnet gjennom meg for hver lyd, og skogmørket øket redselen. Alt jeg så og skimtet, viste seg fortrukket, bevegelig, levende, og det var som tusener av hender og armer strakte seg ut efter den villsomme vandrer. Min oppskremte fantasi mante frem alle min barndoms eventyr, de levde i tusmørket omkring meg; hele skogen var full av troll og hulder og gjekkende dverger. Jeg satte avsted, jeg løp for livet, men efter som jeg løp, dukket nye skikkelser frem, enda fælsligere og mere fortrukne, og jeg kjente grepet av hendene deres. Med ett hørte jeg skritt: noen gikk tungt over knakende kvist. Jeg så, eller trodde å se, noe stort svart noe; det nærmet seg med et par øyne som glødende stjerner i mørket. Håret reiste seg på mitt hode, jeg trodde ikke faren var til å unngå, og i en ubevisst trang til å manne meg opp, skrek jeg:

“Er det folk, så si meg veien til Stubdal!”

En hul brumming var det svar jeg fikk, og den gående fjernet seg hurtig og med knak og brak den vei han var kommet. Jeg sto lenge og lydde efter de tunge skrittene og mumlet ved meg selv: “Gid det var lyst og jeg hadde en børse, så skulle du fått en kule, bamse, for det du skremte meg!”

Dette ønske og denne barnslige trusel tok all min frykt og all tanke om fare med seg, og jeg skrittet trygt videre i den myke mosen. Nu var det ikke spor hverken av vei eller sti, men det lysnet mellom stammene, skogen ble mere glissen, og jeg sto på hellingen ned mot en stor sjø; rundt den var barskog, som på bortre siden forsvant i nattetåken. Nordvesthimmelens purpurglød speilte seg i vannets mørke flate, som flaggermus kretset og flagret over, men høyt oppe i luften skjøt store fugler henover vannet, med den kvekkende lyd og de skjærende fløyt som før hadde skremt meg så. Og nu ble jeg klar over at jeg hadde gått i nordøst istedenfor mot vest. Mens jeg grundet på om jeg skulle bli her jeg var, til solen sto opp, eller friste åfinne tilbake igjen til dammen, ble jeg inderlig glad over å skimte ildslys mellom trærne på denne siden av vannet. Jeg skyndte meg avsted, men jeg ble snart var at det var lenger unna enn jeg hadde trodd i førstningen; for da jeg hadde gått en halv fjerdings vei, skilte en dyp dal meg fra lyset. Med strev og mas brøt jeg meg vei frem gjennom vindfall og ulende, men da jeg var kommet opp over den bratte mot-lien, måtte jeg gå enda et drygt stykke over en åpen, tørr furumo, der trærne sto i rader som ranke søyler og jorden ga klang under mine skritt. Ved randen av moen sildret en liten bekk, og langsefter den prøvde igjen or og gran å hevde seg; på en liten grønn flekk på andre siden av bekken flaret og brant en stor nying, som vidt og bredt kastet rødt skjær bort mellom stammene. Foran varmen satt en mørk skikkelse; på grunn av sin stilling mellom meg og bålet så den rent overnaturlig ut. Krokskogens gamle røverhistorier fór meg med ett gjennom hodet, og jeg var på nippet til å løpe min vei; men da jeg fikk øye på barhytten ved nyingen, de to karene som satt fremmenfor den, og alle øksene som var hugget fast i stubben efter en felt furu, forsto jeg at det var tømmerhuggere.

Den mørke skikkelsen var en gammel mann; jeg så han talte og rørte lebene; i hånden hadde han en kort pipe, som han bare av og til tok noen sterke drag av for å holde varmen ved like. Da jeg nærmet meg, var enten historien slutt, eller også ble han avbrutt, for han grov et tak ned i ildmørjen med pipen – den hadde gått ut – og røkte i ett vekk, og lot til åhøre vel efter hva en fjerdemann, som nu kom til, hadde å si. Denne fjerde karen var en stor rødhåret slusk; han måtte nok også høre til laget, for han var uten lue, hadde bare på seg en lang islandsk bundingstrøye og kom bærende med en vassbøtte fra bekken. Han så forskremt ut. Den gamle hadde snudd seg mot ham, og da jeg hadde nådd over bekken, så jeg ham fra siden i klart skjær fra varmen. Det var en liten mann med en lang kroket nese. En blå, rødbremmet topplue han hadde på seg, kunne nesten ikke holde styr på den strie, gråsprengte hårluggen, og en stuttlivet, sid ringerikskufte av mørkegrått vadmel med avslitte fløyelskanter gjorde ham enda mere kruggrygget enn han var.

Han som sist var kommet, lot til å tale om bjørnen.

“Ska’ tru det?” sa gamlingen. “Hå skulle ‘n der? Det har vøri annet brak du har hørt, for det vekser inte noe han kan gå etter på tørre furumoen -ja bamsen da,” – la han til. “Je trur mest du juger je, Per! Dom sier for et gammalt ord at rødt hår og furuskau trivs inte på god jord,” ble han ved halvhøyt. “Hadde det enda vøri i Bjønnholet eller i Styggdalen. Han Knut og je vi både hørte ‘n og såg ‘n der førredagen – men her? – Nei, så nær inn i varmen kommer ‘n vår Herre dø’ inte! Du har skremt deg sjøl!”

“Nei, dølen renne i meg, hørte je inte han rusla og braka i moen, min kjære Tor Lerberg,” svarte den andre snurt.

“Å ja, ja,” sa Tor, han holdt ved med sitt. “Det var vel en buskebjønn, gutten min.”

Jeg gikk nu borttil og sa at formodentlig var det meg han hadde hørt; jeg fortalte at jeg hadde tatt feil av veien, og om hvor skremt jeg var blitt, spurte om hvor jeg nu var, og om en av dem kunne følge meg til Stubdal, og klaget jammerlig over sult og tretthet.

Mitt komme vakte ikke liten forundring i laget; de sa ikke så meget, men så nysgjerrig på meg og hørte nøye på det jeg hadde å fortelle. Den gamle, som jeg hadde hørt nevnes Tor Lerberg, lydde især godt efter; det lot til han hadde den vane å tenke høyt, han satt og småmumlet for seg selv hele tiden, og av en ytring jeg hist og her fikk tak i, kunne jeg på en vis følge med i hans funderinger:

“Nei, nei, det var gæli; der skulle ‘n ha tatt over – ja, over dammen da – det var Stubdalsveien – han har trådd på villgras – - – han er for ung -han er inte skautam – å, det var rugda – det var kveldknarren – ja, det låter rart for den som aldri har hørt det – å ja, lommen han skriker fælt -når det dusker da – jagu hannom var bjønnen i veien for – det var kar til gutt!”

“Jaha,” sa jeg kjekk, og ga mitt våknende mot luft omtrent i samme ord som mannen som traff bjørnen sovende i solbakken: “Hadde det vært lyst, og jeg hadde vært skytter, og hadde jeg hatt en ladd børse, og jeg hadde fått den til å gå løs, ja min santen skulle ikke bjørnen ha ligget på flekken da!”

“Det var greit det, ha ha ha!” sa Tor Lerberg og klukklo, og de andre stemte i med; “det er greitt han hadde liggi på flekken, ha ha ha!”

“Men nå er han ved Storflåtan,” sa han, da jeg hadde gjort rede for meg; “det er det største vannet på skauen her, og når det blir lyst, så skal det nok bli rå’ til å finne fram, for vi har båt, og når han er kommet over vannet, så er det inte så langt att, ja til Stubdal da. Nå kan han vel ha bo å kvare seg og få seg litt mat, kan je tru. Je har inte anna heller ertelefse og trått flesk, og det er vel uvand kost for slik en kar, men er han sulten, så…ja kanskje han kunne ha hau på litt fisk. Je har nå vøri her og fiska, og grom aure har je fått, – ja i vannet da.” Jeg takket for tilbudet, og han ba en av de andre ta “en lekker fisk” av knippet og steke den i ildmørja.

Imens spurte han meg ut om ett og annet, og da han var ferdig med det, og jeg med stor appetitt ga meg i kast med maten, viste det seg at den historien han holdt på med da jeg kom, var ute.

“Nå får du fortælja det som hendte far din den gongen han låg på tømmerhogst,” sa han til en av de yngre, en grovlemmen kar med et uforferdet oppsyn, som ikke var stort over de tyve.

“Ja, det kan snart væra fortælt,” sa gutten. “Han far var på hogst hos mannen på Ask uti Lier, og dreiv og hogg oppi Askmarka. Om kvelden gikk ‘n til ei stue lenger ner imot bygda, og holdt til hos ‘n Helge Myra – ja du kjente nok ‘n Helge Myra du, Tor Lerberg? Men en dag hadde ‘n hvilt for lengi til eftasverd, det kom slik en tung sømn på ‘n – og da ‘n vakna, var sola alt i åsen. Men famnen ville ‘n ha full før han slutta, og han tel åhogge. Ei stund gikk det både godt og væl, og han hogg så flisa flaug om ‘n; men mørkere og mørkere vart det; enda var det att ei lita gran han syntes han ville ha med, men aldri før hadde ‘n hoggi det fysste hogget, så rauk øksa ta skaftet. Han til å leite, og til slutt så fant ‘n att a i et myrhol. Men rett som det var, syntes ‘n at én ropte namnet hass; han kunne inte skjønne håkken det kunne væra, for han Helge Myra hadde inte noe i marka å gjøre, og andre var det inte på lang lei. Han lydde og lydde, men han hørte inte no, og så tenkte ‘n at han kunne ha mishørt seg. Så ga ‘n seg til å hogge på nytt lag, men best det var, så rauk øksa ta skaftet igjen. Langt om lengi fant ‘n att a denna gongen au, men da ‘n skulle til åskårå på nordsia, så hørte ‘n så skjellig det ropte borti bergveggen: “Halvor, Halvor! tidlig kom du, og seint går du!” “Men da je det hørte,” sa ‘n, “var det mest som je gikk av i begge knea, og je fekk mest inte øksa ut av granleggen,” sa ‘n; “men da je kom på spranget, strauk je i ett renn like ner til stua hass Helge.” -

“Ja, det har je hørt før,” sa Tor Lerberg; “men det var inte det je mente, det var den gongen han var til brøllops i vårfjøset på Kilebakken.”

“Nå den gongen, ja det var sålesses det: Det var på vårsia, rektig straks føre påsketier i atten hundre og femten, da ‘n far budde på Oppen-Ela; snøen var inte borte enda. Men så skulle ‘n til skogs og hogge og dra hem no ved. Han gikk opp på åsen i hellinga bortimot Ådalsveien; der fant ‘n ei tørrfuru, og tel å hogge. Mea han hogg på den, syntes ‘n det var tørrfuru alt han såg. Rett som han sto og glante og undres på detta, kom det kjørendes ei ferd med elleve hester, og alle var dom musete. Han syntes det såg ut mest som ei brurferd.

“Men hå er detta for folk, som kommer farandes denna veien ovan-te åsen da?” sier ‘n far.

“Vi er her bortifrå Østhalla, frå Ulsnabben,” sier en ta dom, “vi skal til Veien-garden i hemkommerøl; han som kjører føre, det er presten, og dom som kjører etter hannom, det er brurfolka, og je er værfaren; du får stå på meia med meg.”

Da dom var komme et stykke nedover, sier værfaren: “Vil du ta imot dissa to sekka og gå til Veien-garden og måle i to tønner potteter til vi skal hematt?” – “Kan så det,” sa ‘n far. Han sto bakpå han, til dom kom enstan der han syntes han skulle kjenne seg att; det var rektig nord for Kilebakken, der det gamle vårfjøset sto. Fjøset såg ‘n inte, men en stor gild bygning, og der tok dom inn. Så møtte det fram noen ute på tråkka, som skulle skjenke dom, og dom ville skjenke ‘n far au. Men han sa nei takk han: “Je skal inte ha noen skjenk,” sa ‘n, “for je har bare på meg hverdagsbrok; je kan nok inte væra i lag med slike folk.” Så sa en ta dom: “La denna gammel’n væra for det han er, ta en hest og følgj ‘n på hemveien.” Ja, så gjorde dom det, dom tok og sette ‘n i en slea med en musete hest føre, og en fulgte med. Da ‘n kom et lite stykke fram til en liten dal nord for Oppenhagan, – det er enda et sandfall der, – syntes ‘n han satt imellom øra på ei bøtte. Om ei stund var a borte, bøtta au, og da syntes ‘n fysst han sansa seg rektig. Så skulle ‘n se etter øksa si, og den satt i den samma tørrfurua han hadde tatt til å hogge på. Da ‘n kom hem, var ‘n så reint fortumla at ‘n inte visste hå mange dager han hadde vøri borte; men han hadde inte vøri borte lenger enn ifrå morrån og til om kvelden, og han var inte rektig på lang ti’ etter.”

“Det går mye artig tel – ja på skauen da -,” tok Tor Lerberg til orde, “og je kan nok inte seia meg fri for anna heller je har sett litt, je au -ja spøkeri da, og har Di hau til å væra oppe lenger, så skal je fortælja det som har hendt meg – her på Krokskauen da.”

Jo, de hadde alle lyst til å høre; i morgen var det søndagen, så det var ikke så nøye om de ikke gjorde noe da.

“Det kan vel væra så en ti-tolv år sia,” tok han på, “je hadde ei kølmile innpå skauen bortmed Kampenhaug. Om vinteren låg je innpå der, og hadde to hester og kjørte køl til Bærumsverket. En dag så kom je til å bli litt for lengi ved verket, for je trefte noen kjenninger ovante Ringerike; vi hadde nå litt snakk imellom oss, og litt drakk vi au – ja brennevin da -og så kom je inte tebars-att til mila før klokka var innimot ti. Je fekk gjort opp en nying i mileringen, så je kunne se å lesse på, for det var styggmørkt. Og lesse måtte je om kvelden, for klokka tre om morrån måtte je i veien, når je skulle rekke til verket og tebars-att i lyse, samma dagen, – ja til mila. Da je hadde fått det til å frase dyktig, ga je meg til å få på lassa. Men i det samme je snudde meg mot varmen igjen og skulle til ågjøre et nytt tak, kommer det vår Herre dø’ en hel snøfloke seilende så hver køl og brann fraste og slokna – ja på nyingen. Så tenkte je ved meg sjøl: Jo vår Herre dø’ er inte hu bergmor arg nå je er kommet hem så seint og uroer a i kveld. Men je tel å slå varme på nytt lag og få gjort opp. Men hossen det var heller inte var, så var det jussom rokoa inte ville sleppe køla i kørja; halvparten og væl så det kom utafor. Endelig hadde je da fått på lassa og skulle til å gjere fast. Om morrån hadde je sett nye vidjuer på alle hælerhalsene, men dom rauk vår Herre dø’ den eine etter den andre – ja vidjuene da. Je tel å vrie nye vidjuer, sette hælera på att, og endelig så fekk je gjurt lassa. Så ga je hesten til natta, og kraup inn i køya og la meg. Men mener du je vakna klokka tre? Inte før sola var oppe, og enda var je tung og ør både i skrotten og i hue. Så skulle e få meg litt i livet, og gi hesta, men begge spiltaua i barskuten var tomme, og borte var hesta. Da vart je sint, og tok vår herre dø’ til å banne litt, og så ga je meg til åleite etter spora. Det var kommen noe nysnø om natta; til bygds hadde dom inte gått, og inte til verket heller. Men je såg slagferda etter to hester og to breie stutte fotblaer nordetter. Je gikk etter så ei halv mil reint bort i ubrøyta; der delte slagferda seg: én hest hadde gått i øst og én i vest, men spora etter fotbla’a var reint borte. Je måtte vafse etter den eine fysst ne-att til køya og få bundi og gitt den, og så av garde etter Blakken. Da je kom til mila med den, var det høgstdags, så slapp hesta åkjåke til verket den dagen. Men je ba vår Herre ta meg på det, at je aldri skulle uro a bergmor så seint mere – ja om kvelden da.

Men det er artig det en lovar; om en holder det til jul, så er det inte sagt en holder det til mikkelsmess. For andre året etter så var det seint utpå høstsia i verste bløyta je var i Krestjan. Det vart lenge utpå eftan før je kom ut av byen, men je ville gjerne hem om natta, og riendes var je. Så tok je like over ved Bogstad, Sørkedalsveien, og over skauen, for det er beinaste veien, det veit Di vel – ja til Åsfjerdingen da. Det var grått og uggint vær, og det var i skumminga da je kom avsted. Men som je kom over den vesle brua, straks innafor Heggelia, ser je en mann som kom beint imot meg. Han var inte mye høg, men urimelig dryg; over akslene var ‘n så brei som ei låvedør, og hver neva var mest ei halv alen tversover. I den eine handa hadde ‘n en skinnsekk, og gikk og jabba ganske smått; men da je kom nærmere, så gnistra aua på ‘n som varmebranner, og store var dom som tinntalliker. Håret det sto som grisebust, og skjegget var inte likere det heller, så je rektig syntes det var en ustyggelig stygg fant, og ga meg til å lesa det vesle je kunne. Med det samma je kom til: “Jesu namn, amen,” sokk ‘n ender ner – ja i jorda da.

Så rei je et stykke tel og småmullra på ei salme; men rett som det var, så jabba denna karen imot meg ovan-te lia. Da gnistra det både av hår og skjegg og aua med. Je til å be Fadervår igjen; og da jeg kom til “Og frels oss fra det onde,” så sa je amen i Jesu namn, og så var ‘n borte. Men aldri før hadde je ri’i en fjerdings vei, så møtte je suggen på ei klopp. Da gikk det jussom lynild ut av både auer og hår og skjegg, og så riste og skaka ‘n påsan så det fór både blåe og gule og raue varmetunger ut av ‘n, og det spraka stygt. Men da vart je sint: “Å far nå stabbeint til helvetes pøl og pine, ditt fordømte bergtrøll,” sa je, ja til mannen da, og borte var ‘n med det samma. Men best je rei, så dro det etter med meg, og je vart redd je skulle møte kallen ennå en gong. Da je kom til Lauvliva, visste je det låg en kjenning der, som skulle hogge tømmer. Je banka på og ba om å få ligge der til det vart lyst; men trur du je slapp inn? Han Per sa det, at je kunne reise om dagen som andre skikkelige folk, så slapp je å reke etter veien og tigge om hus. “Den rå’a veit je sjøl, min kjære Per,” sa je, men det var inga utkomme med ‘n. Så skjønte je det, at kallen hadde vøri der og forskremt ‘n og sett opp ‘n og je måtte av garde att. Men da song je så det ljoma i åsa: “Et lidet barn, et lidet barn så lysteligt” – og det varte og det rokk like til je kom ner til Stubdal; der fekk je hus, – men det var mest slutt på natta da.” -

Hans måte å fortelle på var, som hele hans tale, langsom og uttrykksfull. Han hadde den vanen å “snakke attpå”, det vil si ofte ågjenta ord eller deler av setningen, eller å henge bakefter en eller annen overflødig forklaring. De brukte å komme dumpende hver gang han hadde tatt noen seige drag av pipen for å holde varmen ved like, og lystig til sinns som jeg var, nu da all frykt og fare var glemt, kunne jeg nesten ikke bare meg for å le høyt, så komisk virket det. Dette var vel også grunnen til at hans historier ikke gjorde det inntrykk på meg som en kunne ventet, efter det jeg nyss hadde opplevd.

Men under Tor Lerbergs fortelling kom det frem en skikkelse fra barhytten; det lot til at han hadde ligget der og sovet. Jeg visste ikke riktig hva jeg skulle tro om ham; han kom virkelig den forestilling jeg hadde gjort meg om nisser og hauggubber, nærmere enn noe jeg hittil hadde sett. Det var en liten tørr, mager mann med hodet på skakke, røde øyne og en nese som et stort papegøyenebb. Om munnen hadde han et trekk som om han ville spytte folk i øynene. Han satt lenge og skar ansikter, gjorde grimaser med underleben, som sto sterkt frem, og det lot i det hele til at han mislikte Tor Lerbergs fortelling, for han hugg eller nikket til lyden med hodet, som om han misbilligende slo takt til Tor Lerbergs fortelling. Men da han lukket opp munnen og begynte å snakke, var også forestillingen om hans trollnatur forsvunnet; hvis han skulle være et overnaturlig vesen, måtte det være en nisse eller en gjekkende skogånd; men han var ikke annet enn rett og slett en karikatur av en bondemann. Han klesset eller lespet litt, og enda ivrigere enn til de andres, hugg han med hodet til sin egen tale. I det han fortalte, var det slik en åndsfraværende forveksling av alle tall- og vekt- og målsangivelser, slik en forbytning og omtumling med alle begreper og slik en evindelig forsnakkelse, at det iallfall i førstningen var mest uråd å få tak i hva han egentlig mente. Det ene utsagnet latterligere og urimeligere enn det andre kom i rivende fart, men hakkende og stammende:

“Du må vel for brennande fanden tru vi er så dumme at vi skjønner detta er løgn og kjerringrør?” var det første utbrudd.

“Jaggu trur je det ratt,” svarte Tor Lerberg med et lite grin til de andre, som han ville si: nå skal dere få høre på løyer og historier.

“Je kan nå for fanden inte skjønne på det, at du kan sitta her og seia atte du har sett slikt sjøl, – du skal jo væra en vettug mann, men jaggu tråver du fortere enn den svarte merra mi juger,” fortsatte tussen ivrig.

De andre lo, men Tor lot til å være vel kjent med hans egenheter, og enste ikke hans beskyldninger det grann. Han fikk ham inn på et nytt trav ved å spørre om det var den samme vesle gode merra han hadde nu, som da han ble gift.

“Du kan nå vel for brennande fanden veta det, at ei tannlaus merr kan inte leva til hu blir reint gammal. Men Vesle-Svarta var så god ei merr som en ville spenne for fire skor og dra oppover bakka det, måtta.”

“Da måtte a væra god,” sa Tor Lerberg – de andre lo så de ristet; “det var vel med den du reiste til Branes og henta den store takka på Bærumsverket? Du får fortælja oss den reisa.”

“Å, ja, vi har nå slikt å gjøra og slikt å føre her,” svarte han, han gjorde et tak i ildmørjen for å tenne en snaddde han nettopp hadde karvet i, og la så i vei:

“I fysstninga je var gift, hadde je ei lita god merr je, måtta, og den skulle je reise til Branes med. Så hadde je lovt a Sisle, kjæringa mi, at je skulle kjøpe et kjolety til a – - – ja, du kjenner vel kjæringa mi, hu Sisle, du Tor? Det er svært til kjæring til å baka; hu bakte havern hel og holden, som ‘n var kommen frå Branes; ja hu bakte femten og seksten og tjue brør på det sjuande tjauet om dagen. Men da dom rekna etter for veka, hadde a bakt femten og seksten og tjue brør på det sjuande tjauet på det fjorde hundre for veka – - – og detta kjoletyet hadde je lovt a, ratt sia je tok på å fri til a. Så kjøfte je detta kjoletyet da, måtta, og så la je ennå på den svarte merra halvfemsenstjue skippunds tøngde, og så reiste je om Bærumsverket og kjøfte ei takke som var fem fjerding på kant, og tjukken etter bredda, så som takkene skal væra, da måtta. Så reiste je oppover og kjørte opp alle Jonsrudbakka, så inte merra pusta et eneste pust. Demmerså reiste je til ‘n Ola i Garden, det er nå slik en eiende snill mann det, og kjæringa hass au. Je bandt merra mi i ferdeslasset je, måtta, som en ferdesmann skal gjøra. Han Ola kom ut, “Gjør inte detta,” sa ‘n Ola. “Sett inn merra hass du,” sier ‘n til gutten sin. “Du får bli med inn du,” sier ‘n Ola til meg. Så kom je inn i kjøkkenet je, og gikk bortåt peisen og ville varme meg, som en ferdesmann pla gjøra. “Nei, kom inn i kammerset,” sa ‘n Ola til meg. Så kom je inn i kammerset da, måtta, og sette meg bortmed omnen. Så kommer kjæringa med to store, digre smørrebrød på hver si’e av en tallik, og brennevinsglasset midt på talliken da, måtta. Je tok det eine og åt opp det. “Du skal ha det andre au,” sa kjæringa. Så sier ‘n Ola: “Du får la oss få inn noe varmt drikke au,” sa ‘n. Kjæringa kommer drivendes inn med en doktor så sterk at ‘n gikk i koppen da, måtta. Je ville tel å reise, je da. “Nei,” sa ‘n Ola, “du får bli til meddags nå,” sa ‘n Ola. Je satt nå og unters og unters på hå det skulle bli til meddags da, måtta. Kjæringa kommer inn drivendes med en grisunge på et brett, som var stekt hel og holden med klauver og ty, akkurat som ‘n skulle væra lys levandes. Rett som det var, kom a inn drivendes med to store brennevinsbutler og sette utmed, og så sette a seg beint føre meg, hu sette seg inte beint føre mann sin heller, så som kjæringa skal gjøra, måtta. Så tok a tel å skjære og skjære, og så glei kniven i handa på a, så hu skar stykket ut på golvet. “Detta får du ha det, Ola,” sa kjæringa. “Nei detta vil je ha det,” sa je. Je måtte nå få det, je som fremmend var da, måtta. Så åt vi da, både grisesteik og ty; og mea vi satt og åt, så drakk vi dram om dram, dram og dram. Han Ola vart klein, je åt; alt han var klein, åt je. Je sto meg bra, je som klein var, men dårlig gikk det med han som åt. Så sa je takk for meg je da, måtta, og så gjorde je som fanten og reiste ifrå garden og ratt til Skarud i ett skei med det tunge lasset, og Skarudbakka attpå, og merra inte pusta et eneste pust.”

“Folk sier det nytter ikke med denne støpinga, for barnet har ikke svekk, sider de, men det er en bytting; der var en skinnfellmaker her om dagen og han sa det samme, for da han var liten, hadde han sett en bytting ute i Ringebu, og den var så blaut i kroppen og så lealaus som denne.”

Mens hun talte, hadde det enfoldige ansiktet et uttrykk av bekymring, som vitnet om hvor dypt skinnfellmakerens utsagn hadde slått ned i hennes overtroiske sinn.

Den hun henvendte seg til, var et sværlemmet kvinnfolk, som så ut til ånærme seg de seksti. Hun var usedvanlig høy av vekst; men når hun satt, syntes hun heller liten, og denne egenhet hadde hun å takke for at folk hadde føyet økenavnet Langelår til navnet hennes, Gubjør. I det taterfølget hun hadde flakket om med, var hun kjent under andre navn. Grå hår stakk frem under skautet, som innrammet et mørkt ansikt med buskede bryn og en lang nese, bulket ved roten. En lav panne og ansiktets bredde over kinnbenene tydet på små evner, men det ble motsagt av det umiskjennelige uttrykk av lurhet i de små, spillende øynene og av den inkarnerte bondefulhet som preget seg i rynker og minespill. Klærne hennes tydet på at hun kom fra et nordligere bygdelag; ansiktet og hele hennes fremtreden røpet signekjerringen, eller i det minste den omstreifende fantekjerring, snart frekk og uforskammet; snart ydmyk og smiskende, alt etter omstendighetene. Mens husmannskonen snakket og syslet med kaffegryten, satt Gubjør og puffet så smått til en hengevugge, som det lå et sykelig utseende barn i. Rolig og selvsikker svarte hun på husmannskonens ord, ennskjønt de funklende øynene og dirrende trekninger omkring munnen viste at hun på ingen måte var tilfreds med skinnfellmakerens forklaring.

“Folk,” sa hun, “de snakker så mye om det de ikke skjønner, min kjære Marit Rognehaugen, de snakker både i vær og vind; og skinnfellmakeren skjønner seg kanhende vel på saueskinn; men på svekk og byttinger skjønner han seg ikke – det sier jeg, og det skal jeg stå ved òg. Jeg skal tro, jeg skjønner meg på byttinger, for jeg har sett nok av dem. Den byttingen han snakket om, det var vel den til henne Brit Briskebråten på Fron, for hun minnes jeg hadde en bytting, og det var vel den skinnfellmakeren utifra der talte om, kan jeg tro. Hun fikk den straks hun var blitt gift, for først hadde hun et lekkert barn; men det blei bytta om med en trollunge så arg og eitrende vill som sjølve Fanden. Aldri ville den mæle et ord, men bare ete og skrike. Ikke hadde hun hjerte til å denge ‘n eller fare ille med ungen heller; men hvordan det var eller ikke, så hadde de lært henne til å gjøre noen kokklementer og kokkeras, så de fikk ‘n til å snakke, og da skjønte hun riktig, hva for kar han var. Så sa hun til ‘n at jutulen skulle flytte ‘n til helvetes, kalte ‘n en helvetesbrann og en trollunge, ba ‘n reise dit han var kommet fra, og til å baske ‘n om øra med sopelimen, og det dugelig. Men da hun det gjorde, blei døra slått opp på vid vegg, mi mor, og der kom en inn gjennom den – enda hun ikke såg noen – nei bevars – og reiv byttingen bort og kasta barnet hennes eget inn på gulvet så hardt at det tok til å gråte. – Eller kanskje det var den til henne Siri Strømmhogget? Den var som en gammal, vindtørr kall; kanskje den var laus i leddene, men den lina ikke barnet ditt mer enn den gamle lua mi. Jeg kommer den godt i hug; det var den tid jeg tjente hos klokkeren liksom en dag til dugurds, da såg jeg den en gang, og jeg kommer vel i hug, hvorledes hun fekk ‘n, og hvorledes hun blei kvitt ‘n også. Det var snakk nok om det den tid; for denne Siri var kommet her av bygda. Da hun var ung, tjente hun på Kvam, og jeg hugser henne godt, da hun var heime i Gaupeskjelplassen hos foreldra sine. Sia kom hun ut til Strømhogget og blei gift med Ola, sønnen der. Da hun så låg på barneseng første gangen, kom det inn i stua ei fremmedkjerring og tok barnet – for nylig før hadde hun barslet – og la et anna istedenfor det. Siri ville opp og ha att barnet sitt, og hun kavde alt det hun orka; men hun kunne ikke komme av flekken, for hun var maktstjålen. Hun ville skrike på moster si, som var utafor, men hun kunne ikke få opp munnen, så redd var hun, hun kunne ikke være mer redd om de hadde stått over henne med kniven. Ungen hun hadde fått igjen, var en bytting, det var greitt å skjønne, for den var ikke som andre barn, den bare skreik og låt som det satt en kniv i ‘n, og den kveste og slo om seg som en huldrekatt og var argere enn arvesynda. Åt gjorde ‘n støtt. Mora visste ikke si arme råd for å bli kvitt ‘n; men så fikk hun oppspurt ei kjerring, som visste det bedre, skal jeg tru; for hun sa at hun skulle ta ungen og legge ‘n på søpledyngen og piske ‘n med et dugelig bjørkeris, og det skulle hun gjøre tre torsdagskvelder i rad. Ja, hun gjorde så, og den tredje torsdagskvelden kom det flyvende ei kjerring over låvetaket, og den kjerringa kasta en unge på flisedyngen og tok sin egen igjen. Men med det samme slo hun Siri over fingrene, så hun har merke av det ennå, og det merket har jeg sett med mine egne øyer,” tilføyet Gubjør for ytterligere å bekrefte sin fortelling. “Nei, dette barnet her er ikke mere en bytting, enn jeg er bytting, og hvorledes skulle det ha båret til at de skulle fått bytta det om?” spurte hun.

“Nei, det kan jeg ikke skjønne heller,” sa husmannskonen troskyldig; “for jeg har jo hatt bevergjel i vogga, – jeg har fyrt over han, og jeg har korsa han, og jeg har satt ei sølje i skjorta hans, og kniv har det stått over døra, så jeg veit ikke hvorledes de skulle få bytta ‘n om.”

“Jøss, de har inga makt da, nei korse meg da! jeg veit nok enda beskjed om det,” tok signekjerringen til orde igjen: “for ute på bygdene ved Kristiansbyen der kjente jeg ei kone. Hun hadde et barn, og det var hun så syten for, hun korsa og fyrte over det, det beste hun hadde lært både med bevergjel og anna, for det var nok mye trollskap og fandenstøy – Gud bevare min munn likevel – på den bygda; men så var det ei natt, hun låg med barnet framfor seg i senga, og mannen han låg ved veggen. Rett som de låg, så vakna han, og da fekk han se at der blei sånt et rautt lysskinn i stua, riktig som når en setter seg til å rake i glørne med eldraken. Ja, det var en som rakte i glørne også; for da mannen i stua såg dit, så satt det en gammal mann bortved omnen og rakte i glørne, og han var så fæl at det ikke var noen måte på det, og et langt skjegg hadde ‘n. Da det var blitt riktig lyst, begynte han å rekke og rekke med armene etter barnet, men han kunne ikke komme fra krakken, der han satt. Armene de blei så lange, ja så lange at de nådde midt ut i stua; men fra omnen kom ‘n ikke, og barnet kunne ‘n ikke nå. Såleis satt han ei lang stund, og mannen blei ganske fælen, der han låg, og han visste ikke hva ‘n skulle gjøre. Så hørte ‘n det pusla bort ved vinduet.

“Per, kom nå da!” sa det.

“Å, hold din skitne kjeft!” sa mannen, som satt ved omnen, “der er jo tomla for ungen, jeg kan inte få den.”

“Så kan du komme att da, veit jeg!” sa det utafor. Det var kjerringa, som sto der og skulle ta imot den.

Nei, se på denne lekre veslegutten her!” sa signekjerringen smiskende og tok barnet rett som det våknet. Det strittet imot kjærtegnene til den fremmede konen og dro på gjepen til hennes søtladne, vamle miner; “han er så kvitlett og klar som en engel; han er litt blaut i ledene sine – det er ‘n – men når de sier han er en bytting, så lyger de på ‘n, jaggu gjør de det, ja! Nei, mor, det er svekk,” sa hun i en overbevisende tone og snudde seg til moren; “det er svekk!”

“Hysj, husj! jeg synes det banker i veggen. Å, Gud trøste meg, er han Truls kommet att!” sa kjerringen på Rognehaugen, forskrekket over å bli overrasket av mannen i kaffeslabberas med signekjerringen. Hun sprang bort, åpnet døren og så ut; men der var ingen annen enn en broket katt, som satt på trappen og pusset sine våte labber efter en forårsjakt i orekrattet. Truls var det ikke; men utenfor i solveggen satt en grønnspett og hugg og banket for å vekke de døsige insekter av vinterdvalen. Hvert øyeblikk dreiet den på hodet, som om den så efter noen, men det var ikke annet enn en aprilskur den ventet.

“Er der noen?” spurte signekjerringen. “Nå ja så,” ble hun ved, da svaret var nei, “så la døra stå, så får vi litt godt av sola, og så ser vi mannen når han kommer, for han er vel på denna sida.”

“Han fór med skikjelken etter et lauvlass til geitene,” svarte husmannskonen. “Men jeg er så redd han skal komme på oss. Sist fekk ‘n spurt du hadde vært her, og han var så gal at det ikke var måte på det, og så sa ‘n at jeg skulle få noen skillinger å gå til doktoren med; han ville ikke vite av slikt jåleri og overnaturlig kurering, for han er så vel lært; han trur ikke på slikt, sia han gikk omkring i bygda med han Johannes skolemester.”

“Til dokteren? Tvi!” sa signekjerringen og spyttet. “Jo, det skulle vel noen by til å komme til den biksen med armoda. Kommer en ikke med gull og dyre gaver,” fortsatte hun knotende, “så hogger og biter han, som det var bikkjer og ikke folk. Hvorledes var det da Gjertrud Kostebakken låg med døden i halsen og hadde barnevondt på det tredje døgnet, meiner du? Neigu ville ‘n ikke ut til ei fantekjerring, for han var i julegjestebud hos skriveren, og ikke reiste han heller, før de truga ‘n både med bisp og amtmann. Han kunne gjerne ha latt det bli også, for da han kom på tråkka, var kjerringa død. Nei, gå til doktoren for slikt et barn som har svekk, det skulle vel Fanden. Ja, gud bevares, du må gjerne gå for meg,” sa hun spotsk. “Men kan han hjelpe mer enn som så – så la meg aldri skaffe noen til helsa si i dette liv. De kan ikke med svekk, for det står ikke om den i bøkene; de veit ikke hjelperåd for den sjuken; og det skjønner de sjøl også, derfor gir de hverken pulver eller vonde drikker og slikt fandenskap for den. Nei, det er ikke annan råd enn å støpe, men de kan ikke med det.”

“Sett så på støpeskeia, mor mi,” begynte hun i en annen dur, “for det lir til høgstdags. Har vi støpt to ganger, så får vi støpe den tredje med, ellers kunne det bli galt på ferde. Barnet har svekk, men der er ni slag svekk i verden. Ja, ja, det har jeg sagt deg, og du såg jo det, at han hadde vært ute både for trollsvekk og vassvekk; for den første torsdagen så blei det en mann med to store horn og ei lang rumpe. Det var trollsvekk. Sist så blei det ei havfrue. Ja, du såg den jo så skjellig, som den var skildra. Det var vassvekken. Men nå er det torsdag igjen, og nå spørs det hva det blir, når vi støper nå. Det er den tredje gangen det kommer an på, måvite. Der har du barnet,” sa hun, og rakte det til konen. “La meg nå få i meg denne kaffedråpen, så skal jeg til.”

Da kaffen var drukket, og den klinkende spilkum satt bort med “takk og ære”, gikk hun betenksomt bort til peisen og tok frem et snushorn.

“Sia sist torsdag,” sa hun, “har jeg vært i sju kjerkesogn og skrapt vindusbly av kjerkevinduene ved nattleite; for det blei forbi med kjerkeblyen den gangen. Det kan leite på både sjel og kropp,” mumlet hun hen for seg, mens hun rystet noe av det efter sigende så møysomt innsamlede bly fra snushornet ut i støpeskjeen.

“Du har vel henta nordenrennendes vatn høgstnattes?” spurte hun videre.

“Ja, jeg var ved kvernbekken i går natt; det er det eneste vatn, som er nordenrennendes på lang lei,” svarte husmannskonen og tok frem et veltillukket spann, og helte vannet fra det over i en ølbolle. Over den ble lagt en byggbrødleiv, som det var boret hull i med en stoppenål. Da blyet var smeltet, gikk Gubjør bort i døren, så opp på solen, tok så støpeskjeen og helte det smeltede blyet gjennom hullet langsomt ned i vannet, mens hun mumlet over det ord som syntes å lyde slik:

“Jeg maner for svik og jeg maner for svekk;
jeg maner den bort, jeg maner den vekk;
jeg maner den ut, jeg maner den inn;
jeg maner i vær, og jeg maner i vind;
jeg maner i syd, og jeg maner i øst;
jeg maner i nord, og jeg maner i vest;
jeg maner i jord, og jeg maner i vann;
jeg maner i berg, og jeg maner i sand;
jeg maner den ned i en olderrot;
jeg maner den inn i en folefot;
jeg maner den inn i helvetes brann;
jeg maner i nordenrinnendes vann;
der skal den ete, og der skal den tære;
til mén for barnet skal den inte være.”

Som ventelig kunne være, sydet og sprutet det glødende blyet, da det kom i vannet.

“Hør på trollskapen du, nå må den ut,” sa signekjerringen til den andre, som både redd og andektig sto og lyttet og så til med barnet på sine armer. Da brødleiven ble tatt bort, viste der seg i vannet et par figurer, som det smeltede blyet hadde dannet. Signekjerringen betraktet dem lenge, og grunnende med hodet på skakke; så gjorde hun et nikk og sa:

“Liksvekk, liksvekk! – først trollsvekk, så vassvekk, så liksvekk. En av dem kunne vært nok!” la hun til, og rystet på hodet. “Ja, nå ser jeg hvorledes det er gått til,” vedble hun høyt og vendte seg til konen i huset: “Først har Di reist gjennom en skog og forbi et berg, mens trolla var lause; der sa du Jesu navn. Så kom Di over et vatn; der sa du også Jesu navn over barnet; men da du kom forbi kjerkegarden, var det før hanegal, så glømte du det, og der fanga barnet liksvekk.”

“I Jesu navn, hvor kan du vite det?” brast det ut av husmannskonen. “Det er sant hvert evige ord du sier. Da vi reiste heim fra setra, kom vi så seint ut, for det var kommet noen sauer bort for oss, og mørket kom alt på da vi var i heimseterlia, og en gang syntes jeg jeg såg et lysskinn borte i skogen, og jeg hørte liksom en port gikk opp i Vestnabben – der sier de nå der skal være bergfolk – “jesu navn da,” sa jeg i det samme over barnet. Den tid vi satte over elva, hørte jeg et skrik så fælt at – “Jesu navn da,” sa jeg over barnet – men de andre sa det bare var lommen som skreik mot vondt vær.”

“Ja, det var nok det, om det bare var lommen,” sa signekjerringen; “når den dårer et spebarn, så får det svekk.”

“Det har jeg også hørt; jeg trudde nå det var det som verre var, den gang,” vedble den andre. “Men da vi kom forbi kjerkegarden, var det over høgstnatt, der slo stuten seg reint galen for oss, og bølingen til folka på garden var ikke likere, og der ble sånt styr med krøttera at jeg ikke sansa å signe barnet.”

“Der har han fanga det, mor, for det er liksvekk fra kjerkegarden. Se sjøl i bollen her: der står ei likkiste, og der står et kjerketårn, og i kista ligger der et lik og spriker i fingrene,” sa signekjerringen med salvelse, idet hun tolket de mystiske figurene det smeltede blyet hadde dannet.

“Hm, hm, hm, der er ei råd!” mumlet hun igjen, men høyt nok til at den andre kunne høre det.

“Hva er det for ei råd?” spurte konen glad og nysgjerrig til like.

“Der er ei råd, – det leiter på, men det får til,” sa signekjerringen. “Jeg skal gjøre sammen et svøpebarn, og det skal jeg grave ned på kjerkegården, så trur de døde de har fått barnet til seg, og Gud hjelpe meg om de skjønner anna! Men det spørs etter arvesølv. Har du arvesølv?”

“Ja, jeg har et par gamle sølvmarker jeg fekk i faddergave; jeg har ikke nennet røre dem før, men når det gjelder liv så -” sa konen, og ga seg straks til å lete i leddikken på en gammel kiste.

“Ja, ja, den ene skal jeg legge i berg, – den andre i vann, – den tredje skal jeg grave ned i vigd jord, der svekken er fanga; – tre må jeg ha,” sa kjerringen, “og så noen filler til å gjøre en reiverunge av.”

Hun fikk det hun ville ha. En dukke var snart sydd sammen i form av et svøpebarn. Nu reiste signekjerringen seg, tok dukken og staven og sa:

“Nå går jeg på kjerkegarden og graver den ned. Tredje torsdagen fra i dag kommer jeg igjen, – så får vi se. Blir det liv, så kan du se deg i øyesteinen på barnet, men skal det dø, før lauvet faller, så ser du bare svart, og ikke anna enn svart. Så går jeg nordetter til Joramo. Der har jeg ikke vært på lenge; men de har sendt bud etter meg for en unge som har bare trollsvekk: da er det inga sak; jeg skal føre han rangsøles under en grastorvstrimmel, så blir han til folk.”

“Ja så, ja så da!” sa husmannskonen beundrende. “Joramo? Det er jo i Lesja? Kors bevares, så langt borte da!”

“Ja, det er langt dit; men der er jeg født og båren,” svarte signekjerringen. “Jeg har vanka vidt, men sanka litt, sia jeg var der. Den tid var det bedre tider for Gubjør,” sa hun med et sukk og satte seg ned på benken. “Men der på Joramo var vel en bytting,” sa hun videre, idet et sagn fra fortiden dukket frem for erindringen, da hun så tilbake mot sin barndom. “Oldemor til moster min, hun var på Joramo i Lesja, og hun hadde en bytting. Jeg såg ‘n aldri; for hun var død, og den var borte, lenge før jeg kom til; men mi mor fortalte ofte om ‘n. Han såg ut i ansiktet som en gammal værbarka kall. I øynene var ‘n så rau som en mort, og han glodde i mørket som ei kattugle. Han hadde et hue så langt som et hestehue og så tjukt som et kålhue; men beina var som en saulegg, og på kroppen var ‘n som fjorgammalt spekekjøtt. Aldri gjorde ‘n anna enn ule og tute og skrike, og fekk ‘n noe i hendene, så kasta ‘n det lukt i synet på mor si. Støtt var ‘n sulten som ei bygdebikkje; alt han såg, ville ‘n ete, og han åt dem mest ut av huset. Jo eldre han blei, dess argere blei ‘n, og det var ikke noen måte med skrik og skrål; men aldri fekk de ‘n til å snakke et eneste ord, enda han var gammal nok til det. Han var det leieste troll noen hadde hørt om, og de hadde slikt kjåk med ‘n både natt og dag, at ingen kan si det. De søkte hjelperåd både her og der også, og kjerringa blei rådd både til det ene og til det andre. Men hun syntes ikke hun hadde hjerte til å slå og denge ‘n heller, før hun var riktig viss på det var en bytting; men så var det en som lærte henne at hun skulle si, at kongen skulle komme; så skulle hun gjøre opp en stor varme på skorsteinen og slå sund et egg. Skallet skulle hun sette over varmen, og målstanga skulle hun sette ned igjennom pipa. Ja, hun gjorde så. Da byttingen fikk se dette, reiste ‘n seg opp i vogga, og glodde på det. Kjerringa gikk ut og kikket gjennom nøkleholet. Da kraup ‘n ut av vogga på hendene, men beina blei liggende oppi den, og han strakte seg ut, og han blei så lang, ja så lang, at ‘n nådde tvers over stuegolvet og kom heilt opp i skorsteinen.

“Nei,” sa ‘n, “nå er jeg så gammal som sju vedfall på Lesjaskogen, men aldri har jeg sett så stor ei tvare i så lita ei gryte på Joramo.”

Da kjerringa såg dette, og hørte det han sa, så hadde hun nok. Da visste hun det var en bytting, og da hun kom inn igjen, kraup ‘n sammen bort i vogga som en orm. Så begynte hun å bli slem mot ‘n og om torsdagskvelden tok hun han ut og dengte ‘n dyktig på søpledynga, og da knistret og låt det rundt henne. Den andre torsdagskvelden gikk det like ens; men da hun syntes han hadde fått nok, så hørte hun det sa, liksom ved siden av henne, og det kunne hun skjønne var hennes eget barn: -

“Hver gang du slår ‘n Tjøstul Gautstigen, så slår de meg igjen i berget.”

Men den tredje torsdagskvelden hydde hun byttingen igjen. Da kom det ei kjerring flyvende med en unge, som hun var brent.

“Kom att med ‘n Tjøstul, der har du att hvalpen din!” sa hun og kastet til henne barnet.

Kjerringa rakte fram handa og skulle ta mot det, og hun fikk fatt i det ene beinet; det beholdt hun i handa. Men resten så hun aldri; så hardt hadde bergkjerringa kastet.”

Mens hun fortalte dette, satt konen i huset så urolig og skvetten at til slutt måtte Gubjør legge merke til det, enda hun nok var svært opptatt av sin egen fremstilling.

“Hva er det på ferde?” spurte hun. “Å, det er mannen som kommer,” sa hun og tittet ut av døren, og høytidelig la hun til: “Det er ikke blivendes for ho Gubjør ved pallen din; men vær ikke redd, mor; jeg skal gå nedmed kjerkegarden, så ser han meg ikke.”