Et blikk ut av vinduet i prestegården bekreftet dessverre bare så altfor godt denne bemerkningen. Himmelen, som tidlig om morgenen hadde spådd oss det skjønneste vær, bestyrket min gamle erfaring at bare aftenklarheten er å bygge på. Den ene skuren sterkere enn den andre slo brusende ned i de store trærne utenfor, og det tegnet ikke til noe opphold den dag, til tross for at lille Trine, som fløy ut og inn, forsikret at det klarnet snart i øst og snart i vest, og at vi kunne reise før middag.

“Altså, beste jomfru, jeg er lutter øre!”

“Tror De jeg vil fortelle Dem noe, herr Asbjørnsen? Jeg er kommet efter at De ikke som en annen lar Dem nøye med å høre hva man forteller Dem, men skriver det ned og trykker det i avisene. Derfor gjelder ikke mitt løfte.”

“Jeg sverger at jeg ikke skal trykke det De nu forteller meg, i noen avis,” svarte jeg.

“Dessuten opplevde jeg ikke noe videre på den turen. Den var smukk; den grep meg, det var det hele. Men nu beklager jeg at jeg noensinne har fortalt Dem om den.”

“Deres stilling er visstnok beklagelig; men da jeg har Deres løfte -”

“Dessuten,” avbrøt hun meg, “kan De tenkte Dem noe flauere enn midt i håpet om en virkelig tur å bli avspist med en mager erindring? Istedenfor den varme virkelighet å få et ufullstendig billede? Det er som om man istedenfor å gå og høre en konsert satte seg til å lese en musikkresensjon. Det ville ikke undre meg om jeg midt i fortellingen så nissen som har spilt oss denne strek, stikke hodet ut av matkurven og le oss ut.”

Jeg sukket over damenes halsstarrighet, mens jeg hemmelig måtte beundre den masse av grunner som står til deres rådighet, grunner som, i det minste så lenge man sitter like overfor dem, er slående nok.

“Slike beretninger,” ble hun ved, i det hun klappet Marat, som ikke mindre slukkøret og mismodig enn vi hadde leiret seg ved våre føtter, “tilhører dessuten bare kakkelovnskroken og vinteren.”

“Herregud, jomfru, i vinter da jeg ba Dem, mente De nettopp at de tilhørte sommeren. Men la oss istedenfor å strides om det forene oss mot de onde makter som driller oss; la oss gi dem en god dag og oppgi turen, så skal De se at været klarner før vi vet av det.”

“Ja, og når det så er klarnet, reise like fullt, mener De?” vedble hun leende. “Det var sannelig verdt å prøve Deres råd. Nu vel! Det er dumt å la seg nøde. Så hør da selv at det ikke var møyen verdt å be meg så meget om denne min reiseskildring.

En dag i den tid da jeg var på seteren i sommer, gikk jeg og Trine med en av seterpikene innover fjellet for å sanke multer. Det var en klar og stille dag; for like før hadde det regnet, og luften var så ren og lett på fjellet. I kløftene og mellom stenene sto det planter med store, hvite, velluktende blomsterdusker. Ryper fløy opp foran føttene på oss og smuttet omkring mellom vidjene og bjerkeriset, engstelige for ungene sine. Da vi kom til multemyrene, var de helt røde og gule av multer, og ved breddene og på tuene sto en mengde blomster med rene, fine farver jeg aldri hadde sett make til: de fylte luften med den lifligste duft. O, det var så søtt å ånde i denne luft, og lille Trine var så glad; hun fløy fra den ene blomsten til den andre og klappet i hendene, og hun ble ikke trett av å plukke og beundre disse blomstene; og Brit fortalte oss om kuene og gjetene sine, og om rensdyrene hun hadde sett, og mange eventyr og underlige hendelser fra fjellet og seteren. Under hennes fortellinger og vennlige snakk ble neverskrukkene våre snart fylt med multer og blomster, og vi ga oss på hjemveien. Vi satte oss ned for å hvile i det friske gresset ved en varde, som sto på en liten høyde. Til venstre litt bak oss lå en gruppe høye, spisse fjell med hvite skinnende sneflekker. Trine sa meget treffende at de liknet sukkertopper i blått karduspapir som det var revet huller i, så at sukkeret skinte igjennom. Brit fortalte oss det var Rondane, og da jeg foreslo at vi skulle gå nærmere bort til dem, sa hun de lå over en mil borte; jeg syntes det ikke kunne være en tusen alen dit bort. Fjernt i vest og nord tårnet der seg fjell over fjell, høyere og høyere, i forunderlige former, med blålige og fiolette kupler, tinder og kammer. Brit visste navnene på dem alle og fortalte oss at de lå i Valdres, i Lom og henimot Sogn. Men foran våre føtter til det vide fjerne bredte der seg ut et landskap av annen art, store brune og grågrønne strekninger, kledd med lyng og mose, øde, ensformige, ikke avbrutt av noen høyde, ikke opplivet av noen gjenstand. Hele landskapet forekom meg å være det mest storartede, det mest opphøyede jeg hadde sett. Men tross all sin storhet gjorde det likevel et trist, nesten nedslående inntrykk på meg. En brunlig, spraglet fugl kom flyvende og satte seg på en tue nær ved oss og fløytet. Men denne lyden, åden var så sørgelig, så melankolsk, som om fuglen ville synge om hva jeg følte i dette øyeblikk.

Brit og Trine hadde snakket sammen hele tiden. Nu begynte jeg å lytte til deres samtale.

“Hva er det de kaller denne varden, Brit?” spurte Trine, som hadde vært her før, “er det ikke Tylevarden?”

“Jo, de kaller den så,” svarte Brit, “det var noen karer som reiste den, fordi de så noe her som var tyle.” Tyle betyr rart, underlig, som De kanskje vet,” brøt hun av.

“Det var Pål Brekke, som var husmann under Sell, og noen andre tjenestekarer. Budeiene var alt reist hjem fra seteren om høsten; så skulle disse karene ta mose til vinterfôr, og mens de kastet mose på bergflaten her, kom det svevende så mange jomfruer at det så ut som et helt brudefølge, og de var så vene at det lyste og skinte av dem. Kjolene glinste i solen som silke og slepte langt efter dem, og på hodet hadde de sølvkroner og sølvstas. Så lenge karene sto og så på dem, sto de også stille eller svevde hit og dit, men da de ga seg til å kaste mose igjen, begynte følget å gjøre det samme. Karene kastet mose efter dem, men det brydde de seg ikke om. Når de gikk bort dit hvor de så dem, var det ikke noen å se; men når de gikk bort der hvor de selv tok mose, så var jomfruene der igjen, og dette varte hele dagen.

Før om sommeren hadde to av disse karene og en til vært oppe for å hugge gjerdefang straks nordenfor Valfjellet. Ved de tider de spiste til middag, falt de to i søvn, og den tredje satt og spiste enda, men da hørte de “så deilig en leik på fele” at de aldri hadde hørt noe så vakkert før, og de snakket med hverandre om dette, de syntes at de var våkne og hørte spillet mange ganger, og en av dem, forsikret Brit, “hulla den leiken” lenge bakefter, så at ingen kunne tvile om det var sant. -

Brit visste meget å fortelle om de underjordiske eller haugfolket og huldren, men hun ville ikke være ved at hun trodde på disse naturmakter -så langt var hun da kommet i opplysningen. Når en av oss sa henne imot, ble hun furten, pukket på hva hun selv hadde opplevd, fortalte det vel også undertiden, men tidde som oftest aldeles stille. Det var langtfra at jeg ville forderve det gode humøret som belivet hennes fortellinger i dag. Derfor blunket jeg til Trine og sa: “Hvem tviler vel på sannheten av det? Nu skal jeg fortelle noe som må virke langt forunderligere. Du husker nok at jeg besøkte min onkel i Hallingdal for to år siden. Der så jeg en gammel mann, han var nesten hundre år, som de fortalte hadde vært tatt inn av huldren. Han var svak for brystet og i det hele ussel og skrøpelig.

Blikket var stirrende og matt, og han syntes ikke å være ved sans eller samling. En sommer mens han var ung, lå han på seteren. En dag det var dårlig vær, skulle han gå i fjellet og gjete for gjetergutten, eller hjuringen som de kaller det der. Om aftenen kom kreaturene hjem på setervollen, men Ole var borte. De gikk manngard efter ham; de lette og søkte overalt; de skjøt og de ringte med kirkeklokkene; men han kom ikke igjen. Han var hos haugfolkene, og de ville ikke slippe ham. Især var det en ung, deilig hulder som hang ved ham. Hun godsnakket for ham, var blid og vennlig mot ham og lærte ham å spille på munnharpe. Så liflig har visst heller aldri noen spilt på dette enkle instrumentet som gamle Ole. Det var særlig med munnen han fikk frem tonene, ikke som alminnelige munnharpespillere med fingrene. Jeg hørte ham en gang. Det minnet meg på engang om fuglekvitter, om helloens klagende fløyt og lurtoner i en sommerkveld, og det gjorde meg så underlig beveget at jeg fikk tårer i øynene. Men Ole syntes at huldren hadde slik en fæl kurumpe, og han ville ikke bli. En gang kom han til å si: “Når i Jesu navn skal jeg da komme hjem til kristne folk igjen?” Da begynte huldren å gråte og sa at siden han hadde nevnt det navnet som hun ikke kunne ta i sin munn, kunne de ikke holde på ham lenger. “Men hold deg til siden av døren når du går, ellers gjør far deg men,” føyde hun til.

I gleden over å bli fri glemte han dette rådet, og da han gikk, ble det skutt ut efter ham et gloende risknippe, som ild og gnister fraste av. Da ble han sundslått i hvert ben. Fra den dag fikk han aldri helsen igjen, og helt riktig var han heller ikke mere. Men hvor han gikk og hvor han sto, var den vakre huldren efter ham. Når han satt alene ved peisen om kveldene, så han henne ofte. “Gyri Ørnehovd, jeg ser deg nok,” ropte han. “Der er hun; ser dere henne ikke?” sa han til barna. De kunne ikke se henne; men de ble livende redde, enda de ingenting så.” -

“Hvorledes var det med deg, Brit?” sa Trine, som hadde forstått vinket jeg ga henne. “Du skal jo både ha hørt og sett huldren.”

“Ja, jeg har så det,” sa Brit; “jeg taler nødig om det, men til deg kan jeg nok fortelle det. Den tid jeg var hjemme hos foreldrene mine, lå far en gang ved kvernen oppe i åsen og malte. Jeg var bare framslenge den gang og hadde ikke gått og lest ennu. Så sa mor jeg skulle gå til ham med mat. Jeg var så vilter som en geit, og når jeg kunne komme på fjellet eller på åsen, om det ikke var lengre enn ut i skogen, så var allting vel. Jeg satte av sted og løp over engene og opp igjennom lien; det var riktig varmt i været, og da jeg kom opp i åsen et stykke, ble jeg så trett. Jeg kastet meg ned på en grønnflekk, hvor der var svalskygge, og hvor jeg så langt bort mellom trærne. Det var utpå eftermiddagen, og solen sto alt lavt nede mot åsen. Med ett ble jeg så søvnig, men jeg ville ikke sove. Rett som det var, hørte jeg en hund som gjødde, kubjeller som klang så klart som om de var av sølv, og langt borte blåste det på lur og lokket, så det ljomet i skog og åser.

Om en stund så kom det utover rabben kløvhester med kjeler, myseflasker, smørbutter og alle slags bukjørrel, og en buskap av grå stuter og store brannete kuer, så fete og vakre at jeg aldri hadde sett maken til dem hverken før eller siden. og på hornene hadde de gullknapper og om halsen sølvbjeller; men foran gikk der en stor frigge, som hadde en lur i hånden og en melkekolle med sølvgjorder på, og hun gikk og snakket med kuene og nevnte dem ved navn. Men slike navn hadde jeg aldri hørt før. Så begynte hun å lokke:

Granehøg og Greve,
og Vindelett og Lave,
og Lurve og Larve
og Spegelglatt,
Rekkje og Snekkje
Lulo
lulolo, lulo, lulo, lulo, lulo, lulo.

Da buskapen var forbi, reiste jeg meg og skulle se hvor det ble av den, men jeg så ikke annet enn buhunden og en jente, som just ble borte bak noen små granbusker. Den jenten hadde blå stakk, og under stakken syntes jeg jeg så en kurumpe. Så forsto jeg grant det var huldren.

Den andre gangen jeg var ute for huldren, var lenge efter. Jeg var alt voksen, men jeg var ikke meget gammel. Jeg var lystig av meg, og der hvor der låt en fele, der var jeg alltid, og derfor kalte de meg Spillevika. Så var det en sommer jeg lå på seteren, at der var dans i Lien. Der var jeg, og jeg kom ikke hjem til seteren før på morgensiden. Så kastet jeg meg ned på sengen og skulle hvile litt, tenkte jeg. Men hvorledes det var eller ikke, så forsov jeg meg, så at kuene kom til å stå inne over tiden. Da jeg våknet, sto solen høyt på himmelen, og ute på vollen sang det så vakkert. Jeg fór opp og ut, og skulle til å melke og slippe kreaturene, men i det samme jeg kom ut av døren, så jeg skimtet av huldren nede i skogkanten, og så kauet hun og sang denne lokkevisen, så det ljomet i åsene:

HULDRE-LOKK[1]

Sommarlauv og Sale, og Branderygg og Svale,
og Lurve og Larve, og Lita blå. Rekkje og
Snekkje Skaute og Raute, Langt-fram,
Skinfakse, Sjulibrand, Lulo Lulolo lulo
lulo lulo lulo lulo lulo.

LOKK[2]

Kari og Mari, statt op nå, tend ti ljos,
gakk i fjos! Kua ha børi svartan kælv,
kælven han heiter Dagros. Kælve ku, grise
su, kilje geit, lembe sø! Kua ho ligg ti
myra. Hei Halvorsen, Halvor Darsen, Dei
Dyringen, Dyring Bramsen, Bram Børresen,
Børing Bundersen, Dunder Dangsen og Somme
Ringsen, og Somme Dromlingen. Så lokker vi
kua på myra, hurra, hurra, hurra uti skog!
Kom late oss leike på Valdris vis! I
Valdris i Valdris, der er så godt ågjæte.
Der tuter dom i bukkehònne A A kua! kua!
åstakkar!

Mer fortalte ikke Brit og her ender også min reiseskildring.”

Mens jomfruen fortalte, hadde været virkelig klarnet, uten at vi hadde merket det. Nu trådte solen frem i all sin varme og prakt, og det ble en jubel og travelhet uten grenser. “Til seters, til seter,” hette det, og den skjønneste tur endte dagen.

Hvis den fagre fortellerske av ovenstående huldreeventyr skulle bli vred over mitt forræderi, når hun leser disse blad, da vil det gjøre meg inderlig ondt, men jeg kan dog ikke angre min brøde.

[1] Er egentlig med toner…

Guttene vokste opp, og store og staute karer ble det, og de var så like at en mest ikke kunne kjenne dem fra hverandre. Så ba den ene om lov til ådra ut i verden og friste lykken. Det fikk han, og faren sa han skulle ta den hunden som først gjødde, og den hesten som først knegget, og det sverdet som først rørte på seg når han kom inn til dem.

Så rustet han seg ut og reiste av gårde. Da han hadde ridd langt og lenger enn langt, kom han til en stor sandstrand; best som han red bortover den, møtte han en vogn som var kledd med svart, og inni satt en sorgkledd prinsesse. Han som kjørte, satte henne av på stranden og reiste sin vei. Dette syntes gutten var underlig, og så gikk han bort til jomfruen og spurte hvorfor hun skulle sitte der. Jo, sa hun, der kom et troll som ikke åt annet enn jomfrukjøtt; det hadde ett opp alle de jomfruer som i landet var, hun var den siste som var igjen, for hun var datter til kongen, og henne hadde kongen lovt bort til den som kunne frelse henne.

Var det ingen råd til å få frelst henne fra trollet, spurte han. Nei, det var det ikke.

“Ja, jeg vil nå våge det likevel, jeg,” sa gutten. Men kongsdatteren tagg og ba at han skulle ha seg av veien, det var nok at trollet gjorde ende på henne, om det ikke også skulle ta livet hans.

Så la det til å suse og bruse i sjøen, og så kom det opp et stort troll.

“Sitter du her hos min brud?” sa trollet.

“Det er ikke mere din enn min,” sa gutten.

“Det skal vi nappes om,” sa trollet.

“Ja nok,” sa gutten. “Hest opp og spenn, hund opp og bit, sverd fram og hogg!” sa han.

Så ble det basketak, og det varte ikke lenge før trollet måtte bite i bakken, og da det var gjort, skar gutten tungen ut av det og gjemte.

Så reiste de, og kongsdatteren var glad, det kan en nok vite. Da de kom bortimot kongsgården, sa hun at han skulle sitte igjen der, til kongen kom etter han med hester og vogn. Men det ville ikke gutten; skulle det så være, så ville han helst bli med med det samme, “for du bare glemmer meg,” sa han.

“Hvordan skulle jeg kunne glemme deg som har frelst meg i den ytterste nød?” sa kongsdatteren, og så tok hun en ring og knyttet i håret hans.

Så måtte han bli igjen, og hun reiste. Men da hun kom på den store broen utenfor kongsgården, møtte hun kullbrenneren til kongen.

“Kommer du levende att?” sa han.

Ja, hun fortalte at det hadde kommet en gutt og frelst henne.

“Nå skal du si til kongen at det er jeg som har frelst deg,” sa kullbrenneren; “eller så skubber jeg deg utfor brua.” Nei, det ville hun ikke, men han truet henne på livet, og så tenkte hun, hun kunne alltid si sant, når hun bare kom hjem.

Hun hadde en liten hund, og den kom imot henne, og da hun kom til kongsgården, sprang den oppetter henne og slikket henne om munnen; så glemte hun rent gutten. Kongen var glad, det kan en nok vite, for det hun var frelst og han hadde fått henne igjen, men han syntes det var ille at kullbrenneren skulle ha henne. Men hvordan det var eller ikke var, så tok de da på å lage til bryllups.

Imens satt gutten og ventet og ventet; men da det ikke kom noen etter ham, så reiste han til en annen kongsgård, som ikke lå langt derifra. Der bodde sønn til kongen, bror til prinsessen som gutten hadde frelst.

Gutten spurte hva det var for gjestebud de holdt der borte i den andre kongsgården. Å, det var søsteren som hadde bryllup med en kullbrenner som hadde frelst henne fra sjøtrollet, sa kongssønnen.

“Hvorfor er ikke du i bryllupet da?” spurte gutten.

“Nei, jeg er ikke riktig sams med far min, jeg,” sa han. “Men det skulle være moro å få noe av den maten og det drikket som de har i bryllupsgården,” sa kongssønnen.

“Det er ikke mer påkosta det,” sa gutten. “Min hest og min hund og mitt sverd, gakk fram og ta sulfatet og ølkannen som står for bruden!” Ja, de gikk imellom vakter og tjenere midt inn i salen og tok fatet og kannen.

Da kongssønnen og gutten hadde smakt på kjøttet og flesket og hadde drukket seg vel utørste, så sa kongssønnen at det skulle være moro å smake på steken og vinen de hadde i bryllupsgården.

“Det er ikke større påkostning det,” sa gutten. “Min hest og min hund og mitt sverd, gakk fram og ta steken og vinen som står på bordenden for kongen!” Ja, de gikk midt imellom alle vaktene og tjenerne og tok steken og vinen og strøk av gårde med. Dette ville kongen ha greie på, men før han fikk spurt, var de borte, både dyrene og sverdet.

Da så kongssønnen og gutten hadde levd vel, ett steken og drukket vinen, så syntes kongssønnen det skulle være moro å smake på bryllupskaken òg.

“Det er ikke mere påkosta enn som så det,” sa gutten. “Min hest og min hund og mitt sverd, gakk fram i kongsgården og ta bryllupskaken som står for dronningen.” Ja, de var ikke sene om det, men denne gangen måtte de både slå og bite og hugge seg fram. Og så ble de oppholdt så lenge at kongen fikk vite hvem som eide dyrene og sverdet. Så sendte han bud på gutten og ba til bryllups. Men han ville ikke, uten kongen kom selv og forlikte seg med sønn sin og hentet dem til bryllupsgården med hester og vogn. Ja, det var ikke annen råd da, og så fór de til bryllups begge to.

Gutten ble satt til bords tett innved bruden, og på den andre siden satt kullbrenneren. Stortrollet hadde han hengt opp over bordet.

“Hva er det for en diger kropp?” sa gutten.

“Det er stortrollet jeg drepte da jeg frelste jomfruen,” sa kullbrenneren.

“Det er underlig at slikt et stort troll ingen tunge har,” sa gutten, han så inn i kjeften på det.

“Nei, slike stortroll har ikke tunge, de,” sa kullbrenneren.

“Det var også noe prat; alt som lever har tunge,” sa gutten.

“Nei da.”

“Nå skal du se,” sa gutten, han tok opp tungen og stakk inn i kjeften på trollet; “sitt fast!” sa han, og så satt den fast.

“Tør du nå si det ikke har tunge?” sa gutten.

Så snudde kongsdatteren seg, og så fikk hun se ringen som hang i håret hans. “Der er han som har frelst meg!” sa hun.

Dette syntes kongen var underlig. “Du sa jo det var kullbrenneren,” sa han. Så fortalte hun hvordan alt var tilgått, at kullbrenneren ville skubbe henne utfor broen, om hun ikke sa det var han som hadde frelst henne. Men da ble kongen harm og lot kullbrenneren putte ned i den siste mila han hadde laget, så lyse luen sto opp over ham. Så ble det riktige bryllupet holdt, og kongen var så glad at han drakk til han danset.

Om kvelden, da brudefolkene var kommet ned i brudekammerset, så gutten et lys som brant, langt borte. Han spurte hva det var. Å, det var en trollkjerring som bodde der, sa kongsdatteren, mor til trollet han hadde drept. Da gutten hørte det, måtte han av gårde, og det på flyende flekken. Hun ba at han ikke skulle fare, men det var ingen råd, han måtte og han skulle.

Da han kom inn i stua til trollkjerringa, ba han om han kunne få lånt hus der om natten, “og hvor skal jeg gjøre av hesten min og hunden min og sverdet mitt?” sa han.

“Ta tre hår av hodet og bind dem!” sa trollkjerringa. Ja, det gjorde han, men så ble de til stein alle i hop, og han med.

Kongsdatteren ventet og ventet i syv lange og syv brede, men alt det hun ventet, så kom ikke brudgommen igjen. Og så ble det sorg på kongsgården igjen.

Da de ikke på langsommelig tid hadde hørt noe fra gutten der han var fra heller, så syntes fiskeren, far hans, at han fikk se hvordan det var med ham. Han gikk ned i kjelleren, der han hadde gravet ned leveren og tungen til fisken. – Der var det fullt med blod. Da han kom opp igjen, sa han til den andre sønnen: “Nå får du i veien, bror din er i livsfare!”

Ja, han tok den andre hesten, den andre hunden og det andre sverdet, og så reiste han. Da han hadde ridd et drygt stykke, kom han også til den store sandstranden, der broren hadde gjort av med stortrollet. Der møtte han en gammel mann, og ham spurte han hva det var for gårder som lå der borte, og hvorfor de var kledd med svart.

Jo, han kunne fortelle alt i hop, om at kongsdatteren var frelst av en gutt, og om bryllupet og kullbrenneren, og om at gutten gikk fra kongsdatteren brudenatten – og siden hadde ingen sett noe til ham. Gutten skjønte det var broren han fortalte om, og så gikk han like opp på kongsgården; der fikk han syn for sagn, for han var så lik den andre at både kongen og kongsdatteren trodde det var rette brudgommen. De ble så urimelig glade at det var ikke måte på det. Men da han kom i brudekammerset om kvelden, spurte han også hva det var for et lys de så.

“Minnes du ikke hva det er for et lys?” sa kongsdatteren. “Det var jo dit du reiste, sist vi var kommet inn her?” “Ja – så!” sa gutten, ja han måtte nok dit igjen, sa han. Og alt hun gråt og ba, så måtte og ville han av gårde, det var ikke å spørre om det.

Da han kom inn i stua til trollkjerringa, ba han også om han kunne få lånt hus, “og hvor skal jeg gjøre av hesten min og hunden min og sverdet mitt?” sa han.

Hun sa til ham som til broren, at han skulle ta tre hår av hodet sitt og binde dem. “Nei, om jeg gjør!” sa gutten. “Skaff først fram bror min, og hesten hans og hunden og sverdet!” sa han. Hun visste ikke noe om dem, sa hun, men så ropte gutten: “Min hest og min hund og mitt sverd fram, spenn og bit og hogg!” og så måtte hun gi seg. Hun tok ned en flaske av veggen og dryppet på fire steiner som lå der, og så ble de levende igjen. Men det første de brukte livet til, det var å slå ihjel trollkjerringa. Så tok de flasken og skvettet over hele steinrøysa som lå utenfor, og dermed ble alle steinene levende, de ble til folk og til fe alle i hop. Så reiste de tilbake til kongsgården; der turte de bryllup så det hørtes og spurtes over sju kongeriker, for da var rette brudgommen kommen.

“Ja, vil du lye etter alt det folk snakker, så får du mer å flye etter enn du rekker,” sa futen; “men er du så snill en mann at du gjør alt det folk ber deg om, så torde det hende jeg slapp denne gangen også, jeg,” sa han.

Ja, futen snakket vel for seg, og fanden var nokså godlidende, så til sist ble de forlikt om at de skulle slå følge et stykke, og den først de møtte, som noen ba fanden ta, ham skulle det bli som fanden skulle ha, og så skulle futen slippe. Men hjertelig måtte det være, sa fanden.

Først kom de til en stue; der sto kjerringa og kjernet smør; men da hun så fremmedfolk, måtte hun titte ut etter dem. Imens kom den vesle stuegrisen hennes, som gikk og snuste i hver ro, og satte trynet opp i kjernen; den over ende, og grisen til å smatte på rømmen.

“Er det verre skadedyr til enn slik en gris?” skrek kjerringa. “Gi fanden hadde deg!” sa hun.

“Så ta grisen da!” sa futen.

“Tror du hun unner meg griseflesket?” sa fanden. “Hva skulle hun så ha til helgekost i vinter? Nei, det var ikke av hjertet!”

Så gikk de til de kom til en annen stue. Her hadde den vesle ungen gjort ugagn. “Rett nå er jeg lei deg,” sa kjerringa, “jeg vinner ikke annet enn ågå og tørke og stelle etter den stygge ungen. Gi fanden hadde deg,” sa hun.

“Så ta ungen da!” sa futen.

“Å, det er ikke av hjertet at moren banner barnet,” sa fanden.

Så gikk de et stykke til; så møtte de to bønder.

“Der ser du futen vår,” sa den ene.

“Gi fanden hadde ‘n lys levende, den bondeflåeren!” sa den andre.

“Det var av hjertet det,” sa fanden; “kom så med meg!” sa han.

Den gangen hjalp det hverken bønn eller påkallelse.

Gutten vandret da ut i verden, og da han hadde gått en dags tid eller så, møtte han en fremmed mann.

“Hvor skal du hen?” spurte mannen.

“Jeg skal ut i verden og prøve å få meg tjeneste,” sa gutten.

“Vil du tjene hos meg?”

“Å ja, likeså gjerne hos deg som enn annen,” svarte gutten.

“Ja, du skal få det godt hos meg,” sa mannen; “du skal bare holde meg med selskap og ikke gjøre noen ting ellers.”

Så ble gutten med ham, og levde vel med mat og drikke, og hadde lite eller ingenting å gjøre; men han så heller aldri et menneske hos mannen.

En dag sa mannen til ham: “Nå reiser jeg bort i åtte dager; i den tiden får du være alene, men du må ikke gå inn i noen av disse fire kammersene her. Gjør du det, så tar jeg livet av deg når jeg kommer igjen.”

Nei, sa gutten, det skulle han nok ikke.

Men da mannen hadde vært borte i en tre, fire dager, kunne ikke gutten berge seg, men gikk inn i det ene kammerset. Han så seg rundt om, men så ingenting uten en hylle over døren, og der lå en nypetornpisk. Dette var riktig noe å forby meg så strengt, tenkte gutten.

Da de åtte dagene var omme, kom mannen hjem igjen.

“Du har vel ikke vært inne i noen av kammersene?” sa han.

“Nei, det har jeg slett ikke,” sa gutten.

“Ja, det skal jeg snart se,” sa mannen, og dermed gikk han inn i det som gutten hadde vært i. “Jo, du har vært der likevel,” sa han, “og nå skal du miste livet.

Gutten gråt og ba for seg, og så slapp han da med livet, men dyktig hugg fikk han. Da det var overstått, var de like gode venner igjen.

En tid etter reiste mannen bort på ny; da ville han være borte i fjorten dager, men først sa han til gutten at han ikke skulle sette sin fot i noen av de kammersene han ikke hadde vært i; for der han hadde vært, kunne han gjerne gå. Ja, det gikk like ens som forrige gangen, bare at gutten nå holdt seg fra å gå der inn i åtte dager. I det kammerset så han heller ikke annet enn en hylle over døren, med en kampestein og en vannkrukke på. Det var riktig noe å være redd for også, tenkte gutten igjen.

Da mannen kom hjem, spurte han om han hadde vært i noen av kammersene. Nei, var det likt det; der hadde gutten ikke vært.

“Ja, det skal jeg snart se,” sa mannen, og da han så han hadde vært der likevel, sa han: “Ja, nå sparer jeg deg ikke lenger, nå skal du miste livet!”

Men gutten gråt og ba for seg, og så slapp han med pryl den gangen òg, men det fikk han da også, så mye som kunne ligge på ham. Men da han ble frisk igjen, levde han likeså godt som før, og han og mannen var like gode venner.

En tid etter skulle mannen reise igjen, og nå ville han være borte i tre uker, og så sa han til gutten, at gikk han i det tredje kammerset, var det ikke å tenke på liv mer. Da fjorten dager var gått, kunne ikke gutten berge seg lenger, han smatt inn; men han så slett ikke noe der inne, uten en lem i gulvet. Da han løftet på den og så ned igjennom, sto det en stor kobberkjel og putret og kokte der nede; men han så ingen varme under. Det var artig å kjenne om det var varmt, tenkte gutten, og stakk fingeren nedi; da han tok den opp igjen, var den forgylt over det hele. Gutten skrapte og vasket den, men forgyllingen ville ikke gå av; så bandt han en fille om, og da mannen kom hjem og spurte hva som feilte fingeren hans, sa gutten han hadde skåret seg så stygt. Men mannen rev av fillen, og da så han nok hva som feilte fingeren. Først ville han drepe gutten; men da han gråt og ba igjen, banket han ham bare så han lå til sengs i tre dager. Da tok han et horn ned av veggen og smurte ham med, så ble gutten like frisk igjen.

Om en stund reiste mannen bort for fjerde gang, og da skulle han ikke komme igjen før om en måned. Men da sa han til gutten, at hvis han gikk inn i det fjerde kammerset, så måtte han aldri tenke på å berge livet. En, to eller tre uker holdt gutten seg, men så kunne han ikke berge seg igjen; han måtte og skulle inn i kammerset, og så smatt han inn. Der sto en stor, svart hest i et spiltau, med et glo-trau ved hodet og en høymeis ved halen. Gutten syntes det var ulikt; han byttet om og satte høymeisen ved hodet.

Så sa hesten: “Siden du har så godt hjertelag at du vil la meg få mat, skal jeg frelse deg, jeg. Kommer trollet hjem nå og finner deg, så dreper han deg. Men nå skal du gå opp på det kammerset som er bent over her, og ta en rustning av dem som henger der; og så må du endelig ikke ta noen av de blanke, men den mest rustne du ser, den skal du ta; og sverd og sal skal du lete deg ut på samme vis.”

Det gjorde gutten; men det var tungt å bære det alt sammen.

Da han kom tilbake, sa hesten at nå skulle han kle seg naken og gå ned i kjelen som sto og kokte i det andre kammerset, og lauge seg vel der. Jeg blir vel fæl da, tenkte gutten, men han gjorde det likevel. Da han hadde lauget seg, ble han både vakker og trivelig, og så rød og hvit som melk og blod, og mye sterkere enn før.

“Kjenner du noen forandring?” spurte hesten.

“Ja,” sa gutten.

“Prøv å løfte meg,” sa hesten.

Å ja, det kunne han, og sverdet svingte han som ingenting.

“Ja, legg nå salen på meg,” sa hesten, “og ta på deg rustningen, ta så nypetornpisken og steinen og vannkrukken og smurningshornet, så reiser vi.”

Da gutten vel hadde kommet opp på hesten, bar det avsted så han ikke visste hvordan han kom fram.

Han red en stund, så sa hesten: “Jeg synes jeg hører en dur. Se deg om, kan du se noe?”

“Det kommer mange, mange etter oss, visst et snes,” sa gutten.

“Ja, det er trollet det,” sa hesten, “nå kommer han med sine.”

De red enda en stund, til de som kom etter, var nære innpå.

“Kast nå tornepisken bak over akslen din,” sa hesten, “men kast den vel og langt fra meg!”

Det gjorde gutten, og i det samme vokste det opp en svær, tykk nypetornskog.

Så red gutten igjen et langt, langt stykke, mens trollet måtte hjem etter noe å hugge seg igjennom skogen med.

Men om en stund sa hesten igjen: “Se tilbake, kan du se noe nå?”

“Ja, en hel mengde,” sa gutten, “som en stor kirkealmue.”

“Ja, det er trollet det; nå har han flere med seg. Kast nå kampesteinen, men kast den vel og langt fra meg!”

Med det samme gutten gjorde som hesten hadde sagt, ble det et stort, stort kampeberg bak ham. Så måtte trollet hjem etter noe å hugge seg gjennom berget med, og mens trollet gjorde det, red gutten igjen et godt stykke.

Men så ba hesten ham se seg tilbake igjen, og da så han det yrte som en hel krigshær; de var så blanke at det skinte av dem. “Ja,” sa hesten, “det er trollet; nå har han alle sine med seg. Slå nå vannkrukken ut bak deg, men vokt deg vel så du ikke spiller noe på meg!” Det gjorde gutten; men hvordan han bar seg at, kom han til å spille en dråpe på lenden. Så ble der et stort, stort vann, men ved de dråpene han spilte, kom hesten til å stå langt uti vannet; likevel svømte den da til lands. Da trollene kom til vannet, la de seg ned for å drikke det tomt, og så slurket de i seg til de sprakk.

“Nå er vi kvitt dem,” sa hesten.

Så reiste de i lang, lang tid; til slutt kom de på en grønn slette i en skog. “Kle nå av deg hele rustningen og ta bare de fillete klærne dine,” sa hesten; “ta så salen av meg og slipp meg, og heng alt inn i den store innhule linden her. Så skal du gjøre deg en parykk av granlav og gå opp til kongsgården, som ligger her tett ved; der skal du be om tjeneste. Når du så trenger til meg, så gå bare hit og rist på bikslet, så skal jeg komme til deg.”

Ja, gutten gjorde som hesten hadde sagt, og da han fikk på lavparykken, ble han så ussel og blek og tufset å se på, at ingen kunne kjenne ham igjen. Han kom da til kongsgården, og ba først om å få være i kjøkkenet og bære vann og ved til kokka.

Men så spurte kokkejenta: “Hvorfor har du den stygge parykken? Ta av deg den, jeg vil ikke vite av noen så stygge her inne.”

“Det kan jeg ikke” svarte gutten, “jeg er ikke riktig ren i hodet.”

“Tenker du jeg vil ha deg her ved maten når du er slik da?” sa kokka; “gå ned til stallmesteren, du passer best til å gå og måke i stallen.”

Men da stallmesteren ba ham ta av parykken, fikk han samme svaret, og så ville ikke han heller ha ham; “du kan gå til hagemesteren,” sa han, “du passer best til å gå og grave i jorda.”

Hos hagemesteren fikk han da lov å bli. Men ingen av de andre tjenerne ville ligge i hus med ham; derfor måtte han sove for seg selv under trappen til lysthuset; det sto på stolper og hadde en høy trapp. Under den fikk han litt mose til seng, og der lå han så godt han kunne.

Da han hadde vært på kongsgården en tid, hendte det seg en morgen i det samme solen rant, at gutten hadde tatt av seg lavparykken og sto og vasket seg; og da var han så vakker at det var en lyst å se.

Prinsessen så den vakre hagegutten oppe fra vinduet sitt og syntes hun aldri hadde sett noen så vakker. Hun spurte da hagemesteren hvorfor han lå ute under trappen.

“Å, ingen av de andre tjenerne vil ligge med ham,” sa hagemesteren.

“La ham komme opp i kveld og ligge ved døren inne på kammerset mitt, så skal de vel ikke holde seg for gode til å la ham ligge i hus med seg siden,” sa prinsessen.

Hagemesteren sa det til gutten.

“Mener du jeg skal gjøre det,” sa gutten; “så ville de si at det var noe mellom meg og kongsdatteren.”

“Ja du har grunn til å være redd for det du,” svarte hagemesteren, “du som er så vakker!”

“Ja ja, når du sier det, så får jeg vel gjøre det,” sa gutten.

Da han skulle oppetter trappene om kvelden, trampet og slampet han slik i vei at de måtte be ham gå sakte, så ikke kongen skulle høre det. Han kom inn og la seg, og begynte straks å snorksove. Så sa prinsessen til ternen sin: “List deg bort og ta av ham lavparykken,” og det gjorde hun; men i det samme hun ville nappe den, holdt han på den med begge hender, og sa at den fikk hun slett ikke. Dermed la han seg til å snorke igjen. Prinsessen ga ternen et vink igjen, og så fikk hun nappet av parykken; da lå gutten der så deilig og rød og hvit som prinsessen hadde sett ham i morgensolen. Siden lå gutten hver natt oppe på rommet hos prinsessen.

Men det varte ikke lenge før kongen fikk spurt at hagegutten lå i kammerset hos prinsessen hver natt, og så ble han så harm at han nær hadde tatt livet av gutten. Det gjorde han nå ikke likevel, men kastet ham i fangetårnet, og sin egen datteren stengte han inne på kammerset, så hun aldri fikk lov å komme ut, hverken natt eller dag. Alt hun gråt og ba for seg og gutten, så hjalp det ikke; kongen ble enda harmere ved det.

En tid etter ble det ufred og krig i landet, og kongen måtte ruste seg mot en annen konge, som ville ta riket fra ham. Da gutten hørte det, ba han fangevokteren gå til kongen for seg, og be om rustning og sverd og lov til å være med i krigen. Alle de andre lo, da fangevokteren kom med ærendet sitt, og ba kongen at han måtte få noe gammelt skrammel å ha på seg, så de kunne få den moroen å se slik en stakkar være med i krigen. Det fikk han, og dertil et gammelt skarve-øk som hinket på tre ben; det fjerde dro det etter seg.

Så dro de da ut mot fienden; men de var ikke kommet langt bort fra kongsgården, før gutten ble sittende fast i en myr med øket sitt. Der satt han og hakket og nikket: “Hei, vil du opp! Hei, vil du opp!” sa han til gampen. Det hadde alle de andre riktig sin moro av, og lo og gjorde narr av gutten mens de red forbi. Men aldri før var de borte, så sprang han til linden, tok på seg rustningen og ristet på bikslet, straks kom hesten og sa: “Gjør du ditt beste, så skal jeg gjøre mitt!”

Da gutten kom etter, var slaget alt i gang, og kongen var i slem knipe; men aller best det var, hadde gutten jaget fienden lang vei. Kongen og hans folk undredes mye på hvem det kunne være som kom og hjalp dem; men ingen kom ham så nær at han fikk talt til ham, og da slaget var slutt, var han borte. Da de dro tilbake, satt gutten enda i myren og hakket og nikket på det trebente øket. Da lo de igjen. “Nei se bare, der sitter den fåmingen enda,” sa de.

Den andre dagen de dro ut, satt gutten der enda; de lo igjen og gjorde narr av ham; men aldri før hadde de ridd forbi, så sprang gutten til linden, og alt gikk som forrige dagen. Alle undredes de på hva det var for en fremmed kjempe som hadde hjulpet dem; men ingen kom så nær at han kunne få talt til ham; og det var nå ingen som gjettet på gutten, forstår seg.

Da de dro hjem om aftenen, og så gutten sitte på gampen enda, lo de ham ut, og én skjøt en pil etter ham og traff i benet. Han til å skrike og bære seg så det var stygt å høre; så kastet kongen lommetørkleet sitt til ham, for at han skulle knytte det omkring.

Da de dro ut igjen tredje morgenen, satt gutten igjen i myren. “Hei, vil du opp! Hei vil du opp!” skrek han til øket.

“Nei, nei! han kommer til å sitte der til han svelter ihel,” sa kongens folk mens de red forbi, og så lo de av ham så de var ferdige til å falle av hestene.

Ikke før var de borte, så sprang han til linden igjen, og kom etter til slaget, nettopp som det gjaldt. Den dagen drepte han den andre kongen, og så var det slutt på krigen med det samme.

Da slaget var ute, fikk kongen se lommetørkleet sitt, som den fremmede kjempen hadde om benet, og da hadde han lett for å kjenne ham. Så tok de ham mellom seg til kongsgården. Prinsessen så ham oppe fra vinduet, og ble så glad at du aldri det kan tro: “Der kommer min kjæreste også!” sa hun. Så kom smurningshornet fram; først smurte han seg selv på benet, og siden alle de sårede, og så ble de alle sammen gode på øyeblikket.

Da fikk han kongsdatteren til ekte. Men da han kom ned i stallen til hesten, den dagen bryllupet skulle stå, sto den der så stur og hengte med ørene og ville slett ikke ete. Da den unge kongen – for da var han blitt konge og hadde fått halve riket – talte til ham og spurte hva som feilte ham, sa hesten: “Nå skal du ta sverdet og hugge hodet av meg!”

“Nei, det vil jeg slett ikke gjøre,” sa den nye kongen; “men du skal få alt du vil ha, og stå på stas støtt.”

“Ja, gjør du ikke som jeg sier, skal jeg nok vite å få livet av deg,” sa hesten.

Så måtte da kongen gjøre det; men da han løftet sverdet og skulle hugge til, var han så ille ved at han måtte snu ansiktet vekk, for det han ikke orket se hugget; men aldri før hadde han hugget av hodet, så sto den vakreste prins der hesten hadde stått.

“Hvor i all verden kom du fra?” spurte kongen.

“Det var jeg som var hest,” svarte prinsen. “Før var jeg konge i samme landet som den kongen du drepte i slaget i går, det var han som kastet trollham på meg og solgte meg til trollet. Siden han nå er drept, så får jeg riket mitt igjen, og du og jeg blir grannekonger; men vi skal nok aldri føre krig med hinannen.”

Og det gjorde de ikke heller; de var venner så lenge de levde, og den ene kom titt og ofte og besøkte den andre.

En Sommerdag for ikke meget længe siden var jeg sammen med Eieren og en af hans Husmænd paa Vandring i en af disse dypt indgaaende Skovdale, om hvis Tilværelse og Udstrækning man neppe har nogen Anelse, før man er midt inde i dem. Efter en brat Opstigning gikk vi en Tid gjennom Braater og Lysninger, udhugne Strøg, med mægtige Stubber og kuede Rester af ældre Skovvæxt. Overalt skjød Ungskov og Smaafurer frem; hist var der et og andet Holt med smaat Hustømmer; her stred Furebuskene endnu for Livet; længre op, hvor Jordbunden var skrindere, havde Eneren udbredt sig i tætte Klynger; her stod Væxterskoven som en Børste, thi det væbnede, værgende Enerkrat havde fredet den mod Fætand og Fæfod.

Men alt som vi kom frem, skifdede Skoven og dens Scener; hvor Dalen snart videde sig ud, snart trængres sammen, stod Furerne høivoxne i jevnere, tættere Samstand; ranke, glatte Stammer skjød høit op i Veiret med en liden Bardusk i Toppen (saa syntes det idetminste nedenfra); her var dygtige Spirer og Emner til Mastertræer, om de fik Tid og Fred til fremdeles at voxe i Selskab med sine Frænder.

Jægtebyggernes hvirvlende Hammerslag og Skurlarmen fra Sagen paa Odden nede ved Fjorden lød for lidt siden i vort Øre. Nu hørtes den ikke længre; i Skoven herskede en Ro og Stilhed, som Vindens lette Sus i Trætoppene og Elvens Brus i Dalen kun gjorde endnu tydeligere; det dæmpede Lys mellem de tætte rødlige Furestammer gav det hele et eget Høitidsrpæg.

Endelig lysnede det mellem Stammerne, og Dalen laa aaben for os; den gik i sydlig Retning med en Bøinging mod Øst; i det klare Solskin laa Myrstrøg med store Tuer og vantrevne Smaafurer, afbrudte ved Lysninger paa fastere Jordbund og enkelte Grupper af høit opragende Træer; her var Skovluften frisk og sød at aande, mættet med krydret Duft. Mod Vest og Syd opover den nederste lavere Skraaning af Lien fortætter Høiskogen sig; den er vel af yngre Alder end den, vi nys forlod, men den har en Regelmæssighed og Alderslighed, som skriver sig derfra, at Jordbunden for mange Aar siden ved en Skovbrand tilfældigvis blev forberedt til at modtage et rigt Frøfald. Paa Østsiden er det brattere; steile Lier og høie Vægge skygge for Solen og kaste altimellem mægtige Slagskygger ut over Dalen, men op over disse Styrtninger klatre Fure og Birk, Rogn, Hægg og andre Løvvæxter overalt, hvor de finde Rodfæste, indtil de ikke længre formaa at staa imod Veirlaget i Høiden. Men oppe i Høiderne baade her og i de øvrige Strøg, hvor Jordbunden var knappere og hvor Kampen med Stormene optog en større Del af Væxternes Kræfter, artede Trærne sig ogsaa paa forskjellige Maader: snart toge de Plads paa forskjellige Hylder og Fremspring, klyngede sig ind til Væggen og stode der med Grenene paa Vindsiden som Kjæmper, ingen vovede at nærme sig til; snart stode de frit paa Knauser eller oppe i det aabnere Skovbryn med kore undersætsige Stammer og udbredte sine knudrede, vinklede Grene mod alle Kanter, ret som de med mægtige truende Arme trodsede Himlens Veir og Vind, til ligesaa megen Glæde for Yndere af maleriske Træformer, som til Næring for Jægtebyggerens praktiske Sands; thi her er ligesaa god Udsigt til Studier og Skitser for Maleren, som til Emner for Skibsknæ og Krumholter, Spanter og Kjøltræer.

Vi gjennemvandrede disse vestlige og sydlige Skovlier og fulgte Dalbunden tilbage igjen.

Som Skoven under vor Vandring vexlede i Trangskov og Lysninger med forskjellige Alders- og Væxtforhold, saaledes skiftede ogsaa det dæmpede Lys inde i de tætte Samstand med Solskinnet paa de friske aabne Græspletter, den klare Dag oppe i Lierne med Slagskyggerne i Dalen, de grønne Løvtepper udover Bratterne med de sorte dryppende Bergvægge og de graa Fjeldtoppe i Høiden.

En Tid hørte vi kun Elvens Sus og Brus; siden fulgte den os let og brunlig klar, snart strygende forbi i Hop og Dands, snart givende til Bedste et Regnbueskimt, hvor den i et Fossefald satte ud over Stupet, og endelig ilede den afsted gjennem Lunde af Birk og Older, mellem Græsvolde og fugtige Moseflader, som hist og her dannede Rammer om Stene og Klipper.

Fjeldbækken oppe i Høiden ser ikke saa liden ud; den vil ogsaa være lystig og gjøre det bedre end Elven, derfor sætter den dristig afsted utover tæt ved den høieste Fjeldkam, men den bliver borte paa Veien, opløst til Taage drysser den som det fineste Støvregn forfriskende ud over Skoven.

Som en Modsætning til denne oplivende Skovnatur stod hele Tiden Billederne fra den nøgne vilde Øgaard, fra den lyngdækkede Jordflekker mellem Klipperne, som Havet ombrusede, fra de veirslidte, skovbare Kyststrøg, hvor jeg for kort siden færdedes med alle de Savn, Skovbarheden og Træmangelen medførte for Agerbrug, Fædrift, som for de fleste af Menneskenes praktiske Gjerninge. Jeg vil ikke sige, at Sandsen for Havets udjevnede Indflydelse, for dets Kraft til at oplive og staalsætte Folket, aldeles manglede mig. Men det forekom mig, at jeg aldri som her havde følt, hvad Skoven er for Mennesket, ikke alene for dets Udvortes, dets fysiske Velvære, men for dets hele indre Liv. Den Kvægning, Skovnaturen skjænker, er som en oplivende Vin, og den kan vel behøves. Trænger man ikke længere til det tørre Træ, saa trænges der saa meget mere til det grønne, som det staar der i Saft og Kraft, til at varme det indvendige ved. Et Folk uden Skovland er næsten ligesaa ilde stelt som en Nation uden Søkyst; de store Skovvidder ere ikke alene en Fornyelseskilde for Jordbunden, men ogsaa for Folkeaanden og dens Aabenbarelser. – Skoven bør saaledes holdes i Agt og Ære ikke alene for Kakkelovnsvarmens Skyld, eller for Agerbrugets og Fædriftens, eller for Handelens og Søfartens Skyld, kort, ikke alene for Folkets legemlige Velvære, men ogsaa for dets aandelige Velgangs Skyld, forat Folkelivets Puls kan banke med fulde og friske Slag.

Alt ved flere Leiligheder havde jeg mærket, at Folket her i Egnen ikke var blevet uberørt af Skov- og Fjeldnaturen, men hidtil havde Skoven selv, dens Tilstand og Væxtforhold, med Tømmer og Tømmerslag, Førsel og Afsætning optaget vore Tanker og Tale.

Udpaa Eftermiddagen kom vi frem ved en Fjeldvæg og satte os i Skyggen af den tætte høistammede Skov, som stødte lige op til Uren, under Væggen for at hvile. – Jeg skal i dette Øieblik ikke kunne sige forvist, om mine Vandringsfæller, som jeg, alene nød Hvilen i Hvilen og lod Fantasien gaa ud paa Tog, eller om ikke Skoveieren kvægede sig ved en obligat Snadde og Husmanden ved atter at opføre et Efterspil paa den Spegebovfele, som vi riktignok tidligere havde skuret paa med tilhørende Klunk af Lommeflasken.

Sikkert er det, at Fjeldvæggen helt og holdent fængslede mine egne Tanker. Der skulle ikke meget til i dens Ridser og Kløfter, Fremspring og Fordybninger at finde en vis Lighed med et stort gotisk Bygningsværk. Spidsbuer, Portaler, Udhugninger og allehaande fantastiske Prydelser, som gik ind i Stilen, var der nok af, og den nærmeste Forestilling var naturligvis den, at Fjeldvæggen var Ydersiden af en Borg eller et Palads for Trolde og Underjordiske.

“Sig mig,” sagde jeg, livet af dette, til min rolige, besindige Ven, Skoveieren, – der rimeligvis tænkte paa alt andet end Troldskab – “sig mig, dette er vel Troldaasen, kan jeg tænke? Jeg har saa ofte hørt den nævne, men aldrig faaet vide noget nærmere om den, og noget maa der vel være.”

“Ja vist er det saa,” svarede Skoveieren og kastede Øiet op over Væggen. “Jeg har visst hørt baade mangt og meget i gamle Dage; men jeg har ikke godt Minde for slige Ting. John, tænker jeg, mindes det bedre, og derfor mener jeg nok, Du fortæller, hvad Du ved om Troldaasen og “hint Folket”, som de sige boede her engang i gamle Dage,” ytrede han opfordrende til Husmanden.

“Ja, det var saa det,” sagde John som var en aldrende Mand med dybtliggende Øine og et mørkladent Ansigt. “Jeg mindes ikke andet end det jeg har hørt før mig fra gammel Tid, og ilde tykkes det mig det skulle være, om Husbond havde glemt det, for mindes jeg ikke feil, saa har jeg hørt det saa, at det altid har været det samme Folkeslaget som har boet her paa Gaarden.”

“Ja, det var saa det,” sagde han atter, modtog den Skjænk, som blev tilbudt ham, med “Velkommen til” og gav, da han efter gjentagne Nødninger havde ladet den smake sig til sidste Draabe, Tomlingen fra sig med: “Tak for Skjænken; det var aavelag til god Vin.”

“Det var nu i meget gamle Tider, Gaarden var meget mindre indengjærds end nu; der var ikke mere Dyrkningsjord end mellem begge Elvene, og Husene stod paa Midtbøen strax nedenfor Veien. Det var bare én Mand, som eiede hele Gaarden den Tid, og der var ingen Husmand under den. Han var Løskarl og holdt bare Tjenestedreng og Tjenestepige. Selv stod han paa Sagen, naar der var Tømmer at skjære, men det gik nok ikke saa ofte paa i de Tider, for det var ikke saa letført at faa Tømmeret frem dengang som nu; Sagen stod i den nordre Elven; den søndre var ikke større end en Bæk, for der var endnu ikke dæmmet op for de Vandene, som ligge i Valefjeldene.

En Ting havde Tjenerne lagt Mærke til, og det var, at Manden gik bort næsten hver Lørdagskveld og kom først igjen ved Middagstid om Søndagen, og iblandt ikke før Mandagen. De undredes paa, hvad dette kunde være og var nysgjerrige efter at vide, hvor pas han var, men ikke torde de spørge, og endda mindre torde de gaa efter og lure, for han var en barsk og hvas Mand. En Lørdag traf det saa, at han tog Drengen med paa Sagen, for han vilde gjerne blive tidlig færdig med Skuren. Drengen skjønte vel, at Husbonden var i Godlundet, og saa var han saa forviten, at han vovede sig til at spørge: “Hvor gaar Husbond hen hver Lørdagskveld; skal tro han gaar paa Frieri ensteds?” “Nei,” sagde Husbonden, “det gjør jeg ikke, men har Du Lyst til at være med mig ikveld, saa skal du faa se, hvor jeg færdes og hvad Folk jeg er ilag med.” De drev paa, alt de orkede, og da det led til Non[2], var de færdige med Tømmerskuren. – Så gik de hjem, tvættede sig og tog Helgeklæderne paa, og da de havde spist Nonsmaden, gik de østover den søndre Elven og over Brattestølen og Tømmerflaten, – den samme Veien, vi skal gaa ned nu – og lige hid til Aasen. Her standese de.

“Nu er vi fremme,” sagde Husbonden; “naar de læte op Døren, maa Du gaa ind rat efter mig.”

Drengen blev rent fælen, da han hørte, han skulde ind her, for han saa ikke noget Hus. Men Manden bankede paa, og op gikk Døren med ét som en stor Port i Bergvæggen, saa de kom lige ind i Storstuen; der var det ikke saa folketomt som paa Gaarden, der var nok af “Hine[3]“. De sad om Langbordet, og der var tillaget som til Gjæstebuds. Husbonden gik omkring og hilste paa dem som paa andet Kjendsfolk og bad, de ikke maatte være vrede, fordi han havde taget Drengen sin med denne Gangen. Saa steg han over Bordet, som Skikken er til Bryllups og Gjæstebuds, og satte sig i Høisædet paa Siden af Gamlekallen og nogle andre Underjordiske. Drengen satte sig paa Forsiden fremfor Bordet. Der skulde ingen sulte for Madens Skyld, for der var nok af alle Slag, og store Ølboller gik rundt baade tidt og jevnt, og Husbonden spiste godt og drak endda bedre; han trivdes vel i Laget, men Drengen syntes, alt dette var saa underligt, at han ikke torde røre det ringeste af alle de gilde Retter, som stod paa Bordet; ikke torde han tale til nogen heller, og han ønskede bare, han var vel derfra. Da husbonden skjønte, hvorledes det var med ham, sagde han, at han skulde følge ham paa Hjemveien, om han ikke havde Hug til at være der. Ja, det vilde Drengen mere end heller. Saa godsnakket Husbonden lidt med Gamlingen og fulgte Drengen ned paa Tømmerflaten, hvor han kunde se hjem til Husene paa Gaarden.

Saalænge den Manden levde, havde han Samlag med de Underjordiske i Troldaasen; men den, som kom efter ham, holdt ikke noget Venskab og Kjendskap med dem, endda han færdedes i Marken baade sent og tidlig, for den Tid var det ikke saa vandt om Vildt og Dyr; han lagde sig ogsaa paa Jagt og var en duelig Dyreskytter. En Gang gik han længe efter en stor Hjort; tilsidst kom han ind paa den og skjød den, saa den faldt her under Troldaasen, men det var ikke noget Dødsskud; derfor stak han Tollekniven i Nakken paa den og gav sig til at flaa. Mens han holdt paa med det, satte han Kniven fra sig i en Fure, som sto ved Siden, men da han vilde tage den igjen, var den borte; alt han ledte, fandt han den ikke. Da han kom hjem, sendte han Drengen efter Hjorten. De ledte ogsaa efter Kniven, men borte var den, og borte blev den.

Om Høsten reiste Manden ind til Bergen; han skulle hente Korn for Skind og Fedevarer, og til Helgen blev han bedt til Kjøbmanden at spise, saa som Skikken er. Der kom han til at sidde tilbords paa Siden af en anden Mand, som han ikke kjendte. Den Tid laa der ikke Kniv og Gaffel paa Bordet som nu, men hver Mand skar Stegen med Tollekniven sin.

Det gjorde den fremmede Manden, som sad ved Siden av Dyreskytteren, ogsaa, og da han lagde den fra sig paa Bordet, saa var det den samme Kniven, han satte fra sig i Furen. Den var ikke vanskelig at kjende, skal tro, for den var sølvholket, og Navnet hans stod ogsaa paa. Da de havde spist, var han ude en Stund denne Fremmede, og saa spurgte Dyreskytteren, hvad det var for en Mand. Kjøbmanden undredes paa dette og sagde: “Kjender Du ikke ham? Han er jo nærmeste Naboen din; han kalder sig Børge Børgesen, og den Manden kommer ikke til Byen med Skind i Tylftetal eller Baadlaster. Jeg tror ikke jeg lyver, om jeg siger han har halve Jægten fuld.”

Da hin kom ind igjen, spurte Manden fra Valen, hvor han havde den Kniven fra, for den var hans, sagde han, og Navnet hans stod på den.

“Nei, den er min,” sagde Manden, “den hørte mig til, da Du satte den i Husvæggen min, dengang Du karvede Livet af Storoxen; den havde Du aldrig faaet, havde jeg ikke undt Dig den. Men det kan nu være for det som det er. Kniven skal nu være din, og en fagna Mand skal Du være, om Du kommer til Gjæstebuds til mig og smager paa Øllet mit, den første Søndagen Du er hjemme.”

“Du faar sige mig, hvor Du bor da,” sagde Manden fra Valen.

“I Troldaasen,” sagde hin.

Da var det ikke vanskeligt at vide, hvem han var, han var Husbond for “hint Folket”.

Siden kom der igjen en Mand paa Gaarden; men Grandelaget med ham likte de ikke, for Folket levede altfor vel sammen og troede ikke paa de Underjordiske mere.

En dag, som en af Opsangermændene[4] laa og hvilte Middag borte i Marken sin, kom der En til ham og sagde: “Nu er det saa galt med det Valefolket; Du maa lade os faa Lov til at flytte fra Troldaasen og sætte os ned i Vigefjeldet i Marken din.”

Manden var tung og ør af Søvnen og sandsede ikke rigtig, saa sagde han: “Ja, Du faar det.”

Siden var det ikke sjelden at se dem i Marken der. Nu siger Folk, de har flyttet derfra ogsaa, men der er ikke nogen, som kan sige, hvor de har flyttet hen.”

Her endte John Braaten sin Fortælling, men gjorde fremdeles nogle forblommede Hentydninger til, at disse Godtfolk havde været Stamfædre til den Slægt, som endnu eiede Gaarden. Under dette kom der frem paa Skovstien et Væsen, som efter Udseendet gjerne kunde bragt en eller anden til at tro, at “hint Folket” visede sig her endnu. Det var en rank Kvindeskikkelse i Egnens Dragt, kort sort Stak, rødt Liv, hvide Ærmer og en sort Hue med Sølvbroderi over det lyse Haar; hun drev et Par Ungsmaler[5] af en meget gjenstridig Natur, som i ét væk vilde ud af Veien, og som hun i lette Spring søgte at gjenne ind og frem paa Stien, snart under godslig Snak, snart under Skjænd dels over Smalerne[6] dels over Hunden, der som en Galning fór og skjælte og gjøede efter en Skarvehare oppe i Lien og lod hende være Smalehund isteden. Hun gjenkjendtes imidlertid snart som en af Gaardens Folk. Husmanden hjalp hende, og samtlige To- og Firbenede gik nu i Flok og Følge nedover; ogsaa Hunden, der snart var bleven kjed af Skarveharen, kom efter og overtog sit Hverv at holde de Gjenstridige til Orden.

Vi gik nedover langs Elven, og da vi kom ud paa Tømmerflaten, laa Fjorden for os vid og blank; den gjenspeilede Aftenhimmelens Glands, og Billederne af Øer og Aaser, Fjelde og Jægter vuggede sig i de lange Dønninger, et Dampskip havde efterladt. Under os laa Agrene, Lundene og Skoven med Birk og Løn og gamle Egetrær. Der ligger Gaardens Huse hvide og nette; over det nærmeste Teglstenstag rager Kjæmpe-Egen høit op i Lufen; dens mægtige Krone har maaske i mere end et halvt Aartusinde skjænket Menneskene Læ og Skygge. Ved det skovkronede Næs derude staar Sagen, og længere udenfor den, tæt ved den yderste flade Strand, sees Jægteskroget paa Stabelen mod den blanke Vandlfade; men Hamrene hvilte og Arbeidet med dem, og at Dagens Larm; kun Suset fra Elven og Sagrenden lyder gjennem Aftenstilheden.

Trett av heten og vandringen kastet jeg meg ned i en skygge på tunets gressvoll. Der lå jeg i en halvdøs og hvilte, til jeg ble skremt opp av en uhyggelig konsert; en skurrende kvinnestemme prøvde med skjenn og kjæleord å stagge gårdens gryntende griseyngel. Ved å gå efter lyden traff jeg på en gulgrå barbent kjerring; hun sto bøyd og holdt på å fylle trauet som de støyende smådyrene trengte seg om, mens de bet og rev i hverandre og hylte av forventning og glede.

På mitt spørsmål om veien svarte hun med et annet; uten å rette seg opp snudde hun hodet halvveis vekk fra kjæledeggene sine for å glo på meg.

“Hå er han fra da?”

Da hun hadde fått tilfredsstillende svar på det, fortsatte hun, snart henvendt til meg og snart til grisungene:

“Ja så – er han i prestlære hos Ringerikspresten – tsju gyssa mine da! — – vegen til Stubdal i Åsa? sier han – - – Sjå den du, vil du la de andre få med deg, styggen! Tsju, vil du være rolig! å stakkar, spente jeg deg nå da – - – Ja, den skal jeg ratt si han den, det er strake vegen ende beint fram over skogen like til kjerraten det.”

Da denne rettledningen forekom meg å være holdt i altfor alminnelige uttrykk om en skogsvei på et par mil, spurte jeg om jeg ikke for betaling kunne få med en gutt som var kjent.

“Nei, kors, var det likt seg det,” sa hun, og kom ut fra grisehuset, ut på tunet. “Dem driver så med slåttonna, at dem mest inte får i seg maten. Men det er strake vegen heile skogen over, og jeg skal te han den så skjellig, som han såg den for seg. Først så går han opp kleiva og alle bakkene borte i åslia der, og når han er kommet opp på høgda, så har han store sterke vegen ratt fram til Heggelia. Elva den har han på venstren heile tida, og ser han den inte, så hører han den. Men fremme ved Heggelia er det liksom litt vringel og kringelkrangel med vegen, så den jussom blir borte stykkomtil, og er en ikke kjent, er det ikke så greitt å finne fram; men han finnern nok fram til Heggelia, for den ligger ved vatnet. Sia så går han bort med Heggelivatnet, til han kommer fram til dammen; det er slik en dam foran et lite vatn, og liksom ei bru, som dem kaller det; der går han på venstren og tar av på høgren, og så har han store, strake vegen ende ratt fram til Stubdal i Åsa.”

Skjønt heller ikke denne rettledningen var helt tilfredsstillende, især da det var første gang jeg bega meg så langt ut fra den slagne alfarvei, tok jeg trøstig fatt på veien, og alle betenkeligheter var snart forsvunnet. Fra lien åpnet der seg av og til mellom graner og høye furutrær utsikt til dalen, der elven buktet seg som en smal sølvstripe mellom lunder og enger. Rødmalte gårder lå så vakkert og norskt på de grønne bakkene dernede, hvor karfolk og jenter drev på med slåttonnen. Fra enkelte piper steg røken blå og lett opp mot en mørk bakgrunn av grankledde åser. Over dalen hvilte en ro og en fred, så en neppe kunne ane at hovedstaden var så nær. Da jeg var kommet inn på åsen, lød toner av valthorn og en klingende los, som ekkoet gjentok mangedobbelt over meg, men den fjernet seg mer og mer, og til sist var det bare ljomen av den som nådde mitt øre. Nu hørte jeg elven også; den bruste langt til venstre; men efterhvert bar kløvstien ned mot den, og på enkelte strekninger klemte åsene seg sammen, så jeg stundomtil gikk i en dyp, skummende dal, der elven nesten opptok hele dalbunnen. Men veien fjernet seg fra elven igjen; det bar både vringel og kringelkrangel, for den buktet seg snart hit, snart dit, og ble på enkelte steder neppe til å skjelne. Det bar oppover og da jeg hadde gått over en liten åskam, så jeg et par blinkende skogtjern mellom furustammene, og ved et av tjernene lå en seter på en grønn bakke i aftensolens gull. I skyggen under bakken sto bunker av frodig ormegress,; gjeteramsen kneiste yppig mellom stenene med sin høye, røde, praktfulle blomstertopp; men den alvorlige, stormhatt hevet hodet høyere, så mørk og giftig ned på den og nikket takten til gjøkens gal, som ville den telle efter hvor mange dager den hadde igjen å leve. I det grønne bakkehellet og nede ved vannet pranget hegg og rogn i sommerlig blomsterskrud. De spredte liflig, kvegende duft vidt omkring og rystet vemodig sine hvite blad utover seterbakkens speilbillede i vannet, som på alle andre kanter var omringet av graner og mosegrodde berg.

I seteren var ingen hjemme. Alle dører var låst og lukket. Jeg hamret på overalt, men ingensteds var det noe svar å få. Jeg satte meg på en sten og ventet en stund, men ingen kom. Aftenen falt på; jeg syntes jeg ikke kunne bie lenger, og gikk av gårde. Det var mørkere i skogen, men snart kom jeg til en tømmerdam eller demning over en elvestubb mellom to tjern; her var det visst jeg “skulle gå på venstre og ta av på høyre”. Jeg gikk over, men på den siden av dammen var der bare – så vidt jeg kunne se – flate, glatte, fuktige svaberg, og ikke spor av noen vei; på den andre, den høyre siden av dammen, gikk det en sterkt oppgått sti. Jeg undersøkte begge sidene flere ganger, og enda det syntes å stride mot den rettledningen jeg hadde fått, bestemte jeg meg for den tydeligste stien, som fremdeles gikk på høyre side av vassdraget. Så lenge den fulgte det mørke tjernet var den god og fremkommelig, men plutselig dreiet den av i en retning som i mine tanker omtrent var den motsatte av den jeg skulle gå i, og tapte seg i et forvirret nett av krøtterstier dypt inne i den dunkle skogen.

Usigelig trett av denne engstelige, villsomme letingen kastet jeg meg ned i den bløte mosen for å hvile et øyeblikk, men trettheten seiret over skogangsten, og jeg vet ikke hvor lenge jeg blundet. Jeg fór opp ved et vilt skrik, som ennu klang i ørene mine, da jeg våknet; men så hørte jeg rødkjelken, og den trøstet meg, og jeg syntes ikke jeg var helt forlatt så lenge jeg hørte måltrostens muntre slag. Himmelen var overskyet, og den dype skumring hadde tiltatt i skogen. Det falt et fint støvregn, som gir fornyet liv til alle vekster og fylte luften med en frisk, krydret duft; men regnet syntes også å vekke til live alle skogens nattlige lyder og toner. Mellom toppene over meg hørte jeg en hul, metallisk klang, som kvekk på kvekk av frosk, og skjærende fløyt og pip. Rundt om meg surret hundre rokker: men det skremmende ved alle disse lydene var at de i ett øyeblikk lød like ved meg, i neste langt borte; snart ble de avbrutt av kåte, ville skrik under flaksende vingeslag, snart av fjerne nødrop, og så ble det plutselig stille igjen. Jeg ble grepet av en unevnelig angst; det isnet gjennom meg for hver lyd, og skogmørket øket redselen. Alt jeg så og skimtet, viste seg fortrukket, bevegelig, levende, og det var som tusener av hender og armer strakte seg ut efter den villsomme vandrer. Min oppskremte fantasi mante frem alle min barndoms eventyr, de levde i tusmørket omkring meg; hele skogen var full av troll og hulder og gjekkende dverger. Jeg satte avsted, jeg løp for livet, men efter som jeg løp, dukket nye skikkelser frem, enda fælsligere og mere fortrukne, og jeg kjente grepet av hendene deres. Med ett hørte jeg skritt: noen gikk tungt over knakende kvist. Jeg så, eller trodde å se, noe stort svart noe; det nærmet seg med et par øyne som glødende stjerner i mørket. Håret reiste seg på mitt hode, jeg trodde ikke faren var til å unngå, og i en ubevisst trang til å manne meg opp, skrek jeg:

“Er det folk, så si meg veien til Stubdal!”

En hul brumming var det svar jeg fikk, og den gående fjernet seg hurtig og med knak og brak den vei han var kommet. Jeg sto lenge og lydde efter de tunge skrittene og mumlet ved meg selv: “Gid det var lyst og jeg hadde en børse, så skulle du fått en kule, bamse, for det du skremte meg!”

Dette ønske og denne barnslige trusel tok all min frykt og all tanke om fare med seg, og jeg skrittet trygt videre i den myke mosen. Nu var det ikke spor hverken av vei eller sti, men det lysnet mellom stammene, skogen ble mere glissen, og jeg sto på hellingen ned mot en stor sjø; rundt den var barskog, som på bortre siden forsvant i nattetåken. Nordvesthimmelens purpurglød speilte seg i vannets mørke flate, som flaggermus kretset og flagret over, men høyt oppe i luften skjøt store fugler henover vannet, med den kvekkende lyd og de skjærende fløyt som før hadde skremt meg så. Og nu ble jeg klar over at jeg hadde gått i nordøst istedenfor mot vest. Mens jeg grundet på om jeg skulle bli her jeg var, til solen sto opp, eller friste åfinne tilbake igjen til dammen, ble jeg inderlig glad over å skimte ildslys mellom trærne på denne siden av vannet. Jeg skyndte meg avsted, men jeg ble snart var at det var lenger unna enn jeg hadde trodd i førstningen; for da jeg hadde gått en halv fjerdings vei, skilte en dyp dal meg fra lyset. Med strev og mas brøt jeg meg vei frem gjennom vindfall og ulende, men da jeg var kommet opp over den bratte mot-lien, måtte jeg gå enda et drygt stykke over en åpen, tørr furumo, der trærne sto i rader som ranke søyler og jorden ga klang under mine skritt. Ved randen av moen sildret en liten bekk, og langsefter den prøvde igjen or og gran å hevde seg; på en liten grønn flekk på andre siden av bekken flaret og brant en stor nying, som vidt og bredt kastet rødt skjær bort mellom stammene. Foran varmen satt en mørk skikkelse; på grunn av sin stilling mellom meg og bålet så den rent overnaturlig ut. Krokskogens gamle røverhistorier fór meg med ett gjennom hodet, og jeg var på nippet til å løpe min vei; men da jeg fikk øye på barhytten ved nyingen, de to karene som satt fremmenfor den, og alle øksene som var hugget fast i stubben efter en felt furu, forsto jeg at det var tømmerhuggere.

Den mørke skikkelsen var en gammel mann; jeg så han talte og rørte lebene; i hånden hadde han en kort pipe, som han bare av og til tok noen sterke drag av for å holde varmen ved like. Da jeg nærmet meg, var enten historien slutt, eller også ble han avbrutt, for han grov et tak ned i ildmørjen med pipen – den hadde gått ut – og røkte i ett vekk, og lot til åhøre vel efter hva en fjerdemann, som nu kom til, hadde å si. Denne fjerde karen var en stor rødhåret slusk; han måtte nok også høre til laget, for han var uten lue, hadde bare på seg en lang islandsk bundingstrøye og kom bærende med en vassbøtte fra bekken. Han så forskremt ut. Den gamle hadde snudd seg mot ham, og da jeg hadde nådd over bekken, så jeg ham fra siden i klart skjær fra varmen. Det var en liten mann med en lang kroket nese. En blå, rødbremmet topplue han hadde på seg, kunne nesten ikke holde styr på den strie, gråsprengte hårluggen, og en stuttlivet, sid ringerikskufte av mørkegrått vadmel med avslitte fløyelskanter gjorde ham enda mere kruggrygget enn han var.

Han som sist var kommet, lot til å tale om bjørnen.

“Ska’ tru det?” sa gamlingen. “Hå skulle ‘n der? Det har vøri annet brak du har hørt, for det vekser inte noe han kan gå etter på tørre furumoen -ja bamsen da,” – la han til. “Je trur mest du juger je, Per! Dom sier for et gammalt ord at rødt hår og furuskau trivs inte på god jord,” ble han ved halvhøyt. “Hadde det enda vøri i Bjønnholet eller i Styggdalen. Han Knut og je vi både hørte ‘n og såg ‘n der førredagen – men her? – Nei, så nær inn i varmen kommer ‘n vår Herre dø’ inte! Du har skremt deg sjøl!”

“Nei, dølen renne i meg, hørte je inte han rusla og braka i moen, min kjære Tor Lerberg,” svarte den andre snurt.

“Å ja, ja,” sa Tor, han holdt ved med sitt. “Det var vel en buskebjønn, gutten min.”

Jeg gikk nu borttil og sa at formodentlig var det meg han hadde hørt; jeg fortalte at jeg hadde tatt feil av veien, og om hvor skremt jeg var blitt, spurte om hvor jeg nu var, og om en av dem kunne følge meg til Stubdal, og klaget jammerlig over sult og tretthet.

Mitt komme vakte ikke liten forundring i laget; de sa ikke så meget, men så nysgjerrig på meg og hørte nøye på det jeg hadde å fortelle. Den gamle, som jeg hadde hørt nevnes Tor Lerberg, lydde især godt efter; det lot til han hadde den vane å tenke høyt, han satt og småmumlet for seg selv hele tiden, og av en ytring jeg hist og her fikk tak i, kunne jeg på en vis følge med i hans funderinger:

“Nei, nei, det var gæli; der skulle ‘n ha tatt over – ja, over dammen da – det var Stubdalsveien – han har trådd på villgras – - – han er for ung -han er inte skautam – å, det var rugda – det var kveldknarren – ja, det låter rart for den som aldri har hørt det – å ja, lommen han skriker fælt -når det dusker da – jagu hannom var bjønnen i veien for – det var kar til gutt!”

“Jaha,” sa jeg kjekk, og ga mitt våknende mot luft omtrent i samme ord som mannen som traff bjørnen sovende i solbakken: “Hadde det vært lyst, og jeg hadde vært skytter, og hadde jeg hatt en ladd børse, og jeg hadde fått den til å gå løs, ja min santen skulle ikke bjørnen ha ligget på flekken da!”

“Det var greit det, ha ha ha!” sa Tor Lerberg og klukklo, og de andre stemte i med; “det er greitt han hadde liggi på flekken, ha ha ha!”

“Men nå er han ved Storflåtan,” sa han, da jeg hadde gjort rede for meg; “det er det største vannet på skauen her, og når det blir lyst, så skal det nok bli rå’ til å finne fram, for vi har båt, og når han er kommet over vannet, så er det inte så langt att, ja til Stubdal da. Nå kan han vel ha bo å kvare seg og få seg litt mat, kan je tru. Je har inte anna heller ertelefse og trått flesk, og det er vel uvand kost for slik en kar, men er han sulten, så…ja kanskje han kunne ha hau på litt fisk. Je har nå vøri her og fiska, og grom aure har je fått, – ja i vannet da.” Jeg takket for tilbudet, og han ba en av de andre ta “en lekker fisk” av knippet og steke den i ildmørja.

Imens spurte han meg ut om ett og annet, og da han var ferdig med det, og jeg med stor appetitt ga meg i kast med maten, viste det seg at den historien han holdt på med da jeg kom, var ute.

“Nå får du fortælja det som hendte far din den gongen han låg på tømmerhogst,” sa han til en av de yngre, en grovlemmen kar med et uforferdet oppsyn, som ikke var stort over de tyve.

“Ja, det kan snart væra fortælt,” sa gutten. “Han far var på hogst hos mannen på Ask uti Lier, og dreiv og hogg oppi Askmarka. Om kvelden gikk ‘n til ei stue lenger ner imot bygda, og holdt til hos ‘n Helge Myra – ja du kjente nok ‘n Helge Myra du, Tor Lerberg? Men en dag hadde ‘n hvilt for lengi til eftasverd, det kom slik en tung sømn på ‘n – og da ‘n vakna, var sola alt i åsen. Men famnen ville ‘n ha full før han slutta, og han tel åhogge. Ei stund gikk det både godt og væl, og han hogg så flisa flaug om ‘n; men mørkere og mørkere vart det; enda var det att ei lita gran han syntes han ville ha med, men aldri før hadde ‘n hoggi det fysste hogget, så rauk øksa ta skaftet. Han til å leite, og til slutt så fant ‘n att a i et myrhol. Men rett som det var, syntes ‘n at én ropte namnet hass; han kunne inte skjønne håkken det kunne væra, for han Helge Myra hadde inte noe i marka å gjøre, og andre var det inte på lang lei. Han lydde og lydde, men han hørte inte no, og så tenkte ‘n at han kunne ha mishørt seg. Så ga ‘n seg til å hogge på nytt lag, men best det var, så rauk øksa ta skaftet igjen. Langt om lengi fant ‘n att a denna gongen au, men da ‘n skulle til åskårå på nordsia, så hørte ‘n så skjellig det ropte borti bergveggen: “Halvor, Halvor! tidlig kom du, og seint går du!” “Men da je det hørte,” sa ‘n, “var det mest som je gikk av i begge knea, og je fekk mest inte øksa ut av granleggen,” sa ‘n; “men da je kom på spranget, strauk je i ett renn like ner til stua hass Helge.” -

“Ja, det har je hørt før,” sa Tor Lerberg; “men det var inte det je mente, det var den gongen han var til brøllops i vårfjøset på Kilebakken.”

“Nå den gongen, ja det var sålesses det: Det var på vårsia, rektig straks føre påsketier i atten hundre og femten, da ‘n far budde på Oppen-Ela; snøen var inte borte enda. Men så skulle ‘n til skogs og hogge og dra hem no ved. Han gikk opp på åsen i hellinga bortimot Ådalsveien; der fant ‘n ei tørrfuru, og tel å hogge. Mea han hogg på den, syntes ‘n det var tørrfuru alt han såg. Rett som han sto og glante og undres på detta, kom det kjørendes ei ferd med elleve hester, og alle var dom musete. Han syntes det såg ut mest som ei brurferd.

“Men hå er detta for folk, som kommer farandes denna veien ovan-te åsen da?” sier ‘n far.

“Vi er her bortifrå Østhalla, frå Ulsnabben,” sier en ta dom, “vi skal til Veien-garden i hemkommerøl; han som kjører føre, det er presten, og dom som kjører etter hannom, det er brurfolka, og je er værfaren; du får stå på meia med meg.”

Da dom var komme et stykke nedover, sier værfaren: “Vil du ta imot dissa to sekka og gå til Veien-garden og måle i to tønner potteter til vi skal hematt?” – “Kan så det,” sa ‘n far. Han sto bakpå han, til dom kom enstan der han syntes han skulle kjenne seg att; det var rektig nord for Kilebakken, der det gamle vårfjøset sto. Fjøset såg ‘n inte, men en stor gild bygning, og der tok dom inn. Så møtte det fram noen ute på tråkka, som skulle skjenke dom, og dom ville skjenke ‘n far au. Men han sa nei takk han: “Je skal inte ha noen skjenk,” sa ‘n, “for je har bare på meg hverdagsbrok; je kan nok inte væra i lag med slike folk.” Så sa en ta dom: “La denna gammel’n væra for det han er, ta en hest og følgj ‘n på hemveien.” Ja, så gjorde dom det, dom tok og sette ‘n i en slea med en musete hest føre, og en fulgte med. Da ‘n kom et lite stykke fram til en liten dal nord for Oppenhagan, – det er enda et sandfall der, – syntes ‘n han satt imellom øra på ei bøtte. Om ei stund var a borte, bøtta au, og da syntes ‘n fysst han sansa seg rektig. Så skulle ‘n se etter øksa si, og den satt i den samma tørrfurua han hadde tatt til å hogge på. Da ‘n kom hem, var ‘n så reint fortumla at ‘n inte visste hå mange dager han hadde vøri borte; men han hadde inte vøri borte lenger enn ifrå morrån og til om kvelden, og han var inte rektig på lang ti’ etter.”

“Det går mye artig tel – ja på skauen da -,” tok Tor Lerberg til orde, “og je kan nok inte seia meg fri for anna heller je har sett litt, je au -ja spøkeri da, og har Di hau til å væra oppe lenger, så skal je fortælja det som har hendt meg – her på Krokskauen da.”

Jo, de hadde alle lyst til å høre; i morgen var det søndagen, så det var ikke så nøye om de ikke gjorde noe da.

“Det kan vel væra så en ti-tolv år sia,” tok han på, “je hadde ei kølmile innpå skauen bortmed Kampenhaug. Om vinteren låg je innpå der, og hadde to hester og kjørte køl til Bærumsverket. En dag så kom je til å bli litt for lengi ved verket, for je trefte noen kjenninger ovante Ringerike; vi hadde nå litt snakk imellom oss, og litt drakk vi au – ja brennevin da -og så kom je inte tebars-att til mila før klokka var innimot ti. Je fekk gjort opp en nying i mileringen, så je kunne se å lesse på, for det var styggmørkt. Og lesse måtte je om kvelden, for klokka tre om morrån måtte je i veien, når je skulle rekke til verket og tebars-att i lyse, samma dagen, – ja til mila. Da je hadde fått det til å frase dyktig, ga je meg til å få på lassa. Men i det samme je snudde meg mot varmen igjen og skulle til ågjøre et nytt tak, kommer det vår Herre dø’ en hel snøfloke seilende så hver køl og brann fraste og slokna – ja på nyingen. Så tenkte je ved meg sjøl: Jo vår Herre dø’ er inte hu bergmor arg nå je er kommet hem så seint og uroer a i kveld. Men je tel å slå varme på nytt lag og få gjort opp. Men hossen det var heller inte var, så var det jussom rokoa inte ville sleppe køla i kørja; halvparten og væl så det kom utafor. Endelig hadde je da fått på lassa og skulle til å gjere fast. Om morrån hadde je sett nye vidjuer på alle hælerhalsene, men dom rauk vår Herre dø’ den eine etter den andre – ja vidjuene da. Je tel å vrie nye vidjuer, sette hælera på att, og endelig så fekk je gjurt lassa. Så ga je hesten til natta, og kraup inn i køya og la meg. Men mener du je vakna klokka tre? Inte før sola var oppe, og enda var je tung og ør både i skrotten og i hue. Så skulle e få meg litt i livet, og gi hesta, men begge spiltaua i barskuten var tomme, og borte var hesta. Da vart je sint, og tok vår herre dø’ til å banne litt, og så ga je meg til åleite etter spora. Det var kommen noe nysnø om natta; til bygds hadde dom inte gått, og inte til verket heller. Men je såg slagferda etter to hester og to breie stutte fotblaer nordetter. Je gikk etter så ei halv mil reint bort i ubrøyta; der delte slagferda seg: én hest hadde gått i øst og én i vest, men spora etter fotbla’a var reint borte. Je måtte vafse etter den eine fysst ne-att til køya og få bundi og gitt den, og så av garde etter Blakken. Da je kom til mila med den, var det høgstdags, så slapp hesta åkjåke til verket den dagen. Men je ba vår Herre ta meg på det, at je aldri skulle uro a bergmor så seint mere – ja om kvelden da.

Men det er artig det en lovar; om en holder det til jul, så er det inte sagt en holder det til mikkelsmess. For andre året etter så var det seint utpå høstsia i verste bløyta je var i Krestjan. Det vart lenge utpå eftan før je kom ut av byen, men je ville gjerne hem om natta, og riendes var je. Så tok je like over ved Bogstad, Sørkedalsveien, og over skauen, for det er beinaste veien, det veit Di vel – ja til Åsfjerdingen da. Det var grått og uggint vær, og det var i skumminga da je kom avsted. Men som je kom over den vesle brua, straks innafor Heggelia, ser je en mann som kom beint imot meg. Han var inte mye høg, men urimelig dryg; over akslene var ‘n så brei som ei låvedør, og hver neva var mest ei halv alen tversover. I den eine handa hadde ‘n en skinnsekk, og gikk og jabba ganske smått; men da je kom nærmere, så gnistra aua på ‘n som varmebranner, og store var dom som tinntalliker. Håret det sto som grisebust, og skjegget var inte likere det heller, så je rektig syntes det var en ustyggelig stygg fant, og ga meg til å lesa det vesle je kunne. Med det samma je kom til: “Jesu namn, amen,” sokk ‘n ender ner – ja i jorda da.

Så rei je et stykke tel og småmullra på ei salme; men rett som det var, så jabba denna karen imot meg ovan-te lia. Da gnistra det både av hår og skjegg og aua med. Je til å be Fadervår igjen; og da jeg kom til “Og frels oss fra det onde,” så sa je amen i Jesu namn, og så var ‘n borte. Men aldri før hadde je ri’i en fjerdings vei, så møtte je suggen på ei klopp. Da gikk det jussom lynild ut av både auer og hår og skjegg, og så riste og skaka ‘n påsan så det fór både blåe og gule og raue varmetunger ut av ‘n, og det spraka stygt. Men da vart je sint: “Å far nå stabbeint til helvetes pøl og pine, ditt fordømte bergtrøll,” sa je, ja til mannen da, og borte var ‘n med det samma. Men best je rei, så dro det etter med meg, og je vart redd je skulle møte kallen ennå en gong. Da je kom til Lauvliva, visste je det låg en kjenning der, som skulle hogge tømmer. Je banka på og ba om å få ligge der til det vart lyst; men trur du je slapp inn? Han Per sa det, at je kunne reise om dagen som andre skikkelige folk, så slapp je å reke etter veien og tigge om hus. “Den rå’a veit je sjøl, min kjære Per,” sa je, men det var inga utkomme med ‘n. Så skjønte je det, at kallen hadde vøri der og forskremt ‘n og sett opp ‘n og je måtte av garde att. Men da song je så det ljoma i åsa: “Et lidet barn, et lidet barn så lysteligt” – og det varte og det rokk like til je kom ner til Stubdal; der fekk je hus, – men det var mest slutt på natta da.” -

Hans måte å fortelle på var, som hele hans tale, langsom og uttrykksfull. Han hadde den vanen å “snakke attpå”, det vil si ofte ågjenta ord eller deler av setningen, eller å henge bakefter en eller annen overflødig forklaring. De brukte å komme dumpende hver gang han hadde tatt noen seige drag av pipen for å holde varmen ved like, og lystig til sinns som jeg var, nu da all frykt og fare var glemt, kunne jeg nesten ikke bare meg for å le høyt, så komisk virket det. Dette var vel også grunnen til at hans historier ikke gjorde det inntrykk på meg som en kunne ventet, efter det jeg nyss hadde opplevd.

Men under Tor Lerbergs fortelling kom det frem en skikkelse fra barhytten; det lot til at han hadde ligget der og sovet. Jeg visste ikke riktig hva jeg skulle tro om ham; han kom virkelig den forestilling jeg hadde gjort meg om nisser og hauggubber, nærmere enn noe jeg hittil hadde sett. Det var en liten tørr, mager mann med hodet på skakke, røde øyne og en nese som et stort papegøyenebb. Om munnen hadde han et trekk som om han ville spytte folk i øynene. Han satt lenge og skar ansikter, gjorde grimaser med underleben, som sto sterkt frem, og det lot i det hele til at han mislikte Tor Lerbergs fortelling, for han hugg eller nikket til lyden med hodet, som om han misbilligende slo takt til Tor Lerbergs fortelling. Men da han lukket opp munnen og begynte å snakke, var også forestillingen om hans trollnatur forsvunnet; hvis han skulle være et overnaturlig vesen, måtte det være en nisse eller en gjekkende skogånd; men han var ikke annet enn rett og slett en karikatur av en bondemann. Han klesset eller lespet litt, og enda ivrigere enn til de andres, hugg han med hodet til sin egen tale. I det han fortalte, var det slik en åndsfraværende forveksling av alle tall- og vekt- og målsangivelser, slik en forbytning og omtumling med alle begreper og slik en evindelig forsnakkelse, at det iallfall i førstningen var mest uråd å få tak i hva han egentlig mente. Det ene utsagnet latterligere og urimeligere enn det andre kom i rivende fart, men hakkende og stammende:

“Du må vel for brennande fanden tru vi er så dumme at vi skjønner detta er løgn og kjerringrør?” var det første utbrudd.

“Jaggu trur je det ratt,” svarte Tor Lerberg med et lite grin til de andre, som han ville si: nå skal dere få høre på løyer og historier.

“Je kan nå for fanden inte skjønne på det, at du kan sitta her og seia atte du har sett slikt sjøl, – du skal jo væra en vettug mann, men jaggu tråver du fortere enn den svarte merra mi juger,” fortsatte tussen ivrig.

De andre lo, men Tor lot til å være vel kjent med hans egenheter, og enste ikke hans beskyldninger det grann. Han fikk ham inn på et nytt trav ved å spørre om det var den samme vesle gode merra han hadde nu, som da han ble gift.

“Du kan nå vel for brennande fanden veta det, at ei tannlaus merr kan inte leva til hu blir reint gammal. Men Vesle-Svarta var så god ei merr som en ville spenne for fire skor og dra oppover bakka det, måtta.”

“Da måtte a væra god,” sa Tor Lerberg – de andre lo så de ristet; “det var vel med den du reiste til Branes og henta den store takka på Bærumsverket? Du får fortælja oss den reisa.”

“Å, ja, vi har nå slikt å gjøra og slikt å føre her,” svarte han, han gjorde et tak i ildmørjen for å tenne en snaddde han nettopp hadde karvet i, og la så i vei:

“I fysstninga je var gift, hadde je ei lita god merr je, måtta, og den skulle je reise til Branes med. Så hadde je lovt a Sisle, kjæringa mi, at je skulle kjøpe et kjolety til a – - – ja, du kjenner vel kjæringa mi, hu Sisle, du Tor? Det er svært til kjæring til å baka; hu bakte havern hel og holden, som ‘n var kommen frå Branes; ja hu bakte femten og seksten og tjue brør på det sjuande tjauet om dagen. Men da dom rekna etter for veka, hadde a bakt femten og seksten og tjue brør på det sjuande tjauet på det fjorde hundre for veka – - – og detta kjoletyet hadde je lovt a, ratt sia je tok på å fri til a. Så kjøfte je detta kjoletyet da, måtta, og så la je ennå på den svarte merra halvfemsenstjue skippunds tøngde, og så reiste je om Bærumsverket og kjøfte ei takke som var fem fjerding på kant, og tjukken etter bredda, så som takkene skal væra, da måtta. Så reiste je oppover og kjørte opp alle Jonsrudbakka, så inte merra pusta et eneste pust. Demmerså reiste je til ‘n Ola i Garden, det er nå slik en eiende snill mann det, og kjæringa hass au. Je bandt merra mi i ferdeslasset je, måtta, som en ferdesmann skal gjøra. Han Ola kom ut, “Gjør inte detta,” sa ‘n Ola. “Sett inn merra hass du,” sier ‘n til gutten sin. “Du får bli med inn du,” sier ‘n Ola til meg. Så kom je inn i kjøkkenet je, og gikk bortåt peisen og ville varme meg, som en ferdesmann pla gjøra. “Nei, kom inn i kammerset,” sa ‘n Ola til meg. Så kom je inn i kammerset da, måtta, og sette meg bortmed omnen. Så kommer kjæringa med to store, digre smørrebrød på hver si’e av en tallik, og brennevinsglasset midt på talliken da, måtta. Je tok det eine og åt opp det. “Du skal ha det andre au,” sa kjæringa. Så sier ‘n Ola: “Du får la oss få inn noe varmt drikke au,” sa ‘n. Kjæringa kommer drivendes inn med en doktor så sterk at ‘n gikk i koppen da, måtta. Je ville tel å reise, je da. “Nei,” sa ‘n Ola, “du får bli til meddags nå,” sa ‘n Ola. Je satt nå og unters og unters på hå det skulle bli til meddags da, måtta. Kjæringa kommer inn drivendes med en grisunge på et brett, som var stekt hel og holden med klauver og ty, akkurat som ‘n skulle væra lys levandes. Rett som det var, kom a inn drivendes med to store brennevinsbutler og sette utmed, og så sette a seg beint føre meg, hu sette seg inte beint føre mann sin heller, så som kjæringa skal gjøra, måtta. Så tok a tel å skjære og skjære, og så glei kniven i handa på a, så hu skar stykket ut på golvet. “Detta får du ha det, Ola,” sa kjæringa. “Nei detta vil je ha det,” sa je. Je måtte nå få det, je som fremmend var da, måtta. Så åt vi da, både grisesteik og ty; og mea vi satt og åt, så drakk vi dram om dram, dram og dram. Han Ola vart klein, je åt; alt han var klein, åt je. Je sto meg bra, je som klein var, men dårlig gikk det med han som åt. Så sa je takk for meg je da, måtta, og så gjorde je som fanten og reiste ifrå garden og ratt til Skarud i ett skei med det tunge lasset, og Skarudbakka attpå, og merra inte pusta et eneste pust.”

“Folk sier det nytter ikke med denne støpinga, for barnet har ikke svekk, sider de, men det er en bytting; der var en skinnfellmaker her om dagen og han sa det samme, for da han var liten, hadde han sett en bytting ute i Ringebu, og den var så blaut i kroppen og så lealaus som denne.”

Mens hun talte, hadde det enfoldige ansiktet et uttrykk av bekymring, som vitnet om hvor dypt skinnfellmakerens utsagn hadde slått ned i hennes overtroiske sinn.

Den hun henvendte seg til, var et sværlemmet kvinnfolk, som så ut til ånærme seg de seksti. Hun var usedvanlig høy av vekst; men når hun satt, syntes hun heller liten, og denne egenhet hadde hun å takke for at folk hadde føyet økenavnet Langelår til navnet hennes, Gubjør. I det taterfølget hun hadde flakket om med, var hun kjent under andre navn. Grå hår stakk frem under skautet, som innrammet et mørkt ansikt med buskede bryn og en lang nese, bulket ved roten. En lav panne og ansiktets bredde over kinnbenene tydet på små evner, men det ble motsagt av det umiskjennelige uttrykk av lurhet i de små, spillende øynene og av den inkarnerte bondefulhet som preget seg i rynker og minespill. Klærne hennes tydet på at hun kom fra et nordligere bygdelag; ansiktet og hele hennes fremtreden røpet signekjerringen, eller i det minste den omstreifende fantekjerring, snart frekk og uforskammet; snart ydmyk og smiskende, alt etter omstendighetene. Mens husmannskonen snakket og syslet med kaffegryten, satt Gubjør og puffet så smått til en hengevugge, som det lå et sykelig utseende barn i. Rolig og selvsikker svarte hun på husmannskonens ord, ennskjønt de funklende øynene og dirrende trekninger omkring munnen viste at hun på ingen måte var tilfreds med skinnfellmakerens forklaring.

“Folk,” sa hun, “de snakker så mye om det de ikke skjønner, min kjære Marit Rognehaugen, de snakker både i vær og vind; og skinnfellmakeren skjønner seg kanhende vel på saueskinn; men på svekk og byttinger skjønner han seg ikke – det sier jeg, og det skal jeg stå ved òg. Jeg skal tro, jeg skjønner meg på byttinger, for jeg har sett nok av dem. Den byttingen han snakket om, det var vel den til henne Brit Briskebråten på Fron, for hun minnes jeg hadde en bytting, og det var vel den skinnfellmakeren utifra der talte om, kan jeg tro. Hun fikk den straks hun var blitt gift, for først hadde hun et lekkert barn; men det blei bytta om med en trollunge så arg og eitrende vill som sjølve Fanden. Aldri ville den mæle et ord, men bare ete og skrike. Ikke hadde hun hjerte til å denge ‘n eller fare ille med ungen heller; men hvordan det var eller ikke, så hadde de lært henne til å gjøre noen kokklementer og kokkeras, så de fikk ‘n til å snakke, og da skjønte hun riktig, hva for kar han var. Så sa hun til ‘n at jutulen skulle flytte ‘n til helvetes, kalte ‘n en helvetesbrann og en trollunge, ba ‘n reise dit han var kommet fra, og til å baske ‘n om øra med sopelimen, og det dugelig. Men da hun det gjorde, blei døra slått opp på vid vegg, mi mor, og der kom en inn gjennom den – enda hun ikke såg noen – nei bevars – og reiv byttingen bort og kasta barnet hennes eget inn på gulvet så hardt at det tok til å gråte. – Eller kanskje det var den til henne Siri Strømmhogget? Den var som en gammal, vindtørr kall; kanskje den var laus i leddene, men den lina ikke barnet ditt mer enn den gamle lua mi. Jeg kommer den godt i hug; det var den tid jeg tjente hos klokkeren liksom en dag til dugurds, da såg jeg den en gang, og jeg kommer vel i hug, hvorledes hun fekk ‘n, og hvorledes hun blei kvitt ‘n også. Det var snakk nok om det den tid; for denne Siri var kommet her av bygda. Da hun var ung, tjente hun på Kvam, og jeg hugser henne godt, da hun var heime i Gaupeskjelplassen hos foreldra sine. Sia kom hun ut til Strømhogget og blei gift med Ola, sønnen der. Da hun så låg på barneseng første gangen, kom det inn i stua ei fremmedkjerring og tok barnet – for nylig før hadde hun barslet – og la et anna istedenfor det. Siri ville opp og ha att barnet sitt, og hun kavde alt det hun orka; men hun kunne ikke komme av flekken, for hun var maktstjålen. Hun ville skrike på moster si, som var utafor, men hun kunne ikke få opp munnen, så redd var hun, hun kunne ikke være mer redd om de hadde stått over henne med kniven. Ungen hun hadde fått igjen, var en bytting, det var greitt å skjønne, for den var ikke som andre barn, den bare skreik og låt som det satt en kniv i ‘n, og den kveste og slo om seg som en huldrekatt og var argere enn arvesynda. Åt gjorde ‘n støtt. Mora visste ikke si arme råd for å bli kvitt ‘n; men så fikk hun oppspurt ei kjerring, som visste det bedre, skal jeg tru; for hun sa at hun skulle ta ungen og legge ‘n på søpledyngen og piske ‘n med et dugelig bjørkeris, og det skulle hun gjøre tre torsdagskvelder i rad. Ja, hun gjorde så, og den tredje torsdagskvelden kom det flyvende ei kjerring over låvetaket, og den kjerringa kasta en unge på flisedyngen og tok sin egen igjen. Men med det samme slo hun Siri over fingrene, så hun har merke av det ennå, og det merket har jeg sett med mine egne øyer,” tilføyet Gubjør for ytterligere å bekrefte sin fortelling. “Nei, dette barnet her er ikke mere en bytting, enn jeg er bytting, og hvorledes skulle det ha båret til at de skulle fått bytta det om?” spurte hun.

“Nei, det kan jeg ikke skjønne heller,” sa husmannskonen troskyldig; “for jeg har jo hatt bevergjel i vogga, – jeg har fyrt over han, og jeg har korsa han, og jeg har satt ei sølje i skjorta hans, og kniv har det stått over døra, så jeg veit ikke hvorledes de skulle få bytta ‘n om.”

“Jøss, de har inga makt da, nei korse meg da! jeg veit nok enda beskjed om det,” tok signekjerringen til orde igjen: “for ute på bygdene ved Kristiansbyen der kjente jeg ei kone. Hun hadde et barn, og det var hun så syten for, hun korsa og fyrte over det, det beste hun hadde lært både med bevergjel og anna, for det var nok mye trollskap og fandenstøy – Gud bevare min munn likevel – på den bygda; men så var det ei natt, hun låg med barnet framfor seg i senga, og mannen han låg ved veggen. Rett som de låg, så vakna han, og da fekk han se at der blei sånt et rautt lysskinn i stua, riktig som når en setter seg til å rake i glørne med eldraken. Ja, det var en som rakte i glørne også; for da mannen i stua såg dit, så satt det en gammal mann bortved omnen og rakte i glørne, og han var så fæl at det ikke var noen måte på det, og et langt skjegg hadde ‘n. Da det var blitt riktig lyst, begynte han å rekke og rekke med armene etter barnet, men han kunne ikke komme fra krakken, der han satt. Armene de blei så lange, ja så lange at de nådde midt ut i stua; men fra omnen kom ‘n ikke, og barnet kunne ‘n ikke nå. Såleis satt han ei lang stund, og mannen blei ganske fælen, der han låg, og han visste ikke hva ‘n skulle gjøre. Så hørte ‘n det pusla bort ved vinduet.

“Per, kom nå da!” sa det.

“Å, hold din skitne kjeft!” sa mannen, som satt ved omnen, “der er jo tomla for ungen, jeg kan inte få den.”

“Så kan du komme att da, veit jeg!” sa det utafor. Det var kjerringa, som sto der og skulle ta imot den.

Nei, se på denne lekre veslegutten her!” sa signekjerringen smiskende og tok barnet rett som det våknet. Det strittet imot kjærtegnene til den fremmede konen og dro på gjepen til hennes søtladne, vamle miner; “han er så kvitlett og klar som en engel; han er litt blaut i ledene sine – det er ‘n – men når de sier han er en bytting, så lyger de på ‘n, jaggu gjør de det, ja! Nei, mor, det er svekk,” sa hun i en overbevisende tone og snudde seg til moren; “det er svekk!”

“Hysj, husj! jeg synes det banker i veggen. Å, Gud trøste meg, er han Truls kommet att!” sa kjerringen på Rognehaugen, forskrekket over å bli overrasket av mannen i kaffeslabberas med signekjerringen. Hun sprang bort, åpnet døren og så ut; men der var ingen annen enn en broket katt, som satt på trappen og pusset sine våte labber efter en forårsjakt i orekrattet. Truls var det ikke; men utenfor i solveggen satt en grønnspett og hugg og banket for å vekke de døsige insekter av vinterdvalen. Hvert øyeblikk dreiet den på hodet, som om den så efter noen, men det var ikke annet enn en aprilskur den ventet.

“Er der noen?” spurte signekjerringen. “Nå ja så,” ble hun ved, da svaret var nei, “så la døra stå, så får vi litt godt av sola, og så ser vi mannen når han kommer, for han er vel på denna sida.”

“Han fór med skikjelken etter et lauvlass til geitene,” svarte husmannskonen. “Men jeg er så redd han skal komme på oss. Sist fekk ‘n spurt du hadde vært her, og han var så gal at det ikke var måte på det, og så sa ‘n at jeg skulle få noen skillinger å gå til doktoren med; han ville ikke vite av slikt jåleri og overnaturlig kurering, for han er så vel lært; han trur ikke på slikt, sia han gikk omkring i bygda med han Johannes skolemester.”

“Til dokteren? Tvi!” sa signekjerringen og spyttet. “Jo, det skulle vel noen by til å komme til den biksen med armoda. Kommer en ikke med gull og dyre gaver,” fortsatte hun knotende, “så hogger og biter han, som det var bikkjer og ikke folk. Hvorledes var det da Gjertrud Kostebakken låg med døden i halsen og hadde barnevondt på det tredje døgnet, meiner du? Neigu ville ‘n ikke ut til ei fantekjerring, for han var i julegjestebud hos skriveren, og ikke reiste han heller, før de truga ‘n både med bisp og amtmann. Han kunne gjerne ha latt det bli også, for da han kom på tråkka, var kjerringa død. Nei, gå til doktoren for slikt et barn som har svekk, det skulle vel Fanden. Ja, gud bevares, du må gjerne gå for meg,” sa hun spotsk. “Men kan han hjelpe mer enn som så – så la meg aldri skaffe noen til helsa si i dette liv. De kan ikke med svekk, for det står ikke om den i bøkene; de veit ikke hjelperåd for den sjuken; og det skjønner de sjøl også, derfor gir de hverken pulver eller vonde drikker og slikt fandenskap for den. Nei, det er ikke annan råd enn å støpe, men de kan ikke med det.”

“Sett så på støpeskeia, mor mi,” begynte hun i en annen dur, “for det lir til høgstdags. Har vi støpt to ganger, så får vi støpe den tredje med, ellers kunne det bli galt på ferde. Barnet har svekk, men der er ni slag svekk i verden. Ja, ja, det har jeg sagt deg, og du såg jo det, at han hadde vært ute både for trollsvekk og vassvekk; for den første torsdagen så blei det en mann med to store horn og ei lang rumpe. Det var trollsvekk. Sist så blei det ei havfrue. Ja, du såg den jo så skjellig, som den var skildra. Det var vassvekken. Men nå er det torsdag igjen, og nå spørs det hva det blir, når vi støper nå. Det er den tredje gangen det kommer an på, måvite. Der har du barnet,” sa hun, og rakte det til konen. “La meg nå få i meg denne kaffedråpen, så skal jeg til.”

Da kaffen var drukket, og den klinkende spilkum satt bort med “takk og ære”, gikk hun betenksomt bort til peisen og tok frem et snushorn.

“Sia sist torsdag,” sa hun, “har jeg vært i sju kjerkesogn og skrapt vindusbly av kjerkevinduene ved nattleite; for det blei forbi med kjerkeblyen den gangen. Det kan leite på både sjel og kropp,” mumlet hun hen for seg, mens hun rystet noe av det efter sigende så møysomt innsamlede bly fra snushornet ut i støpeskjeen.

“Du har vel henta nordenrennendes vatn høgstnattes?” spurte hun videre.

“Ja, jeg var ved kvernbekken i går natt; det er det eneste vatn, som er nordenrennendes på lang lei,” svarte husmannskonen og tok frem et veltillukket spann, og helte vannet fra det over i en ølbolle. Over den ble lagt en byggbrødleiv, som det var boret hull i med en stoppenål. Da blyet var smeltet, gikk Gubjør bort i døren, så opp på solen, tok så støpeskjeen og helte det smeltede blyet gjennom hullet langsomt ned i vannet, mens hun mumlet over det ord som syntes å lyde slik:

“Jeg maner for svik og jeg maner for svekk;
jeg maner den bort, jeg maner den vekk;
jeg maner den ut, jeg maner den inn;
jeg maner i vær, og jeg maner i vind;
jeg maner i syd, og jeg maner i øst;
jeg maner i nord, og jeg maner i vest;
jeg maner i jord, og jeg maner i vann;
jeg maner i berg, og jeg maner i sand;
jeg maner den ned i en olderrot;
jeg maner den inn i en folefot;
jeg maner den inn i helvetes brann;
jeg maner i nordenrinnendes vann;
der skal den ete, og der skal den tære;
til mén for barnet skal den inte være.”

Som ventelig kunne være, sydet og sprutet det glødende blyet, da det kom i vannet.

“Hør på trollskapen du, nå må den ut,” sa signekjerringen til den andre, som både redd og andektig sto og lyttet og så til med barnet på sine armer. Da brødleiven ble tatt bort, viste der seg i vannet et par figurer, som det smeltede blyet hadde dannet. Signekjerringen betraktet dem lenge, og grunnende med hodet på skakke; så gjorde hun et nikk og sa:

“Liksvekk, liksvekk! – først trollsvekk, så vassvekk, så liksvekk. En av dem kunne vært nok!” la hun til, og rystet på hodet. “Ja, nå ser jeg hvorledes det er gått til,” vedble hun høyt og vendte seg til konen i huset: “Først har Di reist gjennom en skog og forbi et berg, mens trolla var lause; der sa du Jesu navn. Så kom Di over et vatn; der sa du også Jesu navn over barnet; men da du kom forbi kjerkegarden, var det før hanegal, så glømte du det, og der fanga barnet liksvekk.”

“I Jesu navn, hvor kan du vite det?” brast det ut av husmannskonen. “Det er sant hvert evige ord du sier. Da vi reiste heim fra setra, kom vi så seint ut, for det var kommet noen sauer bort for oss, og mørket kom alt på da vi var i heimseterlia, og en gang syntes jeg jeg såg et lysskinn borte i skogen, og jeg hørte liksom en port gikk opp i Vestnabben – der sier de nå der skal være bergfolk – “jesu navn da,” sa jeg i det samme over barnet. Den tid vi satte over elva, hørte jeg et skrik så fælt at – “Jesu navn da,” sa jeg over barnet – men de andre sa det bare var lommen som skreik mot vondt vær.”

“Ja, det var nok det, om det bare var lommen,” sa signekjerringen; “når den dårer et spebarn, så får det svekk.”

“Det har jeg også hørt; jeg trudde nå det var det som verre var, den gang,” vedble den andre. “Men da vi kom forbi kjerkegarden, var det over høgstnatt, der slo stuten seg reint galen for oss, og bølingen til folka på garden var ikke likere, og der ble sånt styr med krøttera at jeg ikke sansa å signe barnet.”

“Der har han fanga det, mor, for det er liksvekk fra kjerkegarden. Se sjøl i bollen her: der står ei likkiste, og der står et kjerketårn, og i kista ligger der et lik og spriker i fingrene,” sa signekjerringen med salvelse, idet hun tolket de mystiske figurene det smeltede blyet hadde dannet.

“Hm, hm, hm, der er ei råd!” mumlet hun igjen, men høyt nok til at den andre kunne høre det.

“Hva er det for ei råd?” spurte konen glad og nysgjerrig til like.

“Der er ei råd, – det leiter på, men det får til,” sa signekjerringen. “Jeg skal gjøre sammen et svøpebarn, og det skal jeg grave ned på kjerkegården, så trur de døde de har fått barnet til seg, og Gud hjelpe meg om de skjønner anna! Men det spørs etter arvesølv. Har du arvesølv?”

“Ja, jeg har et par gamle sølvmarker jeg fekk i faddergave; jeg har ikke nennet røre dem før, men når det gjelder liv så -” sa konen, og ga seg straks til å lete i leddikken på en gammel kiste.

“Ja, ja, den ene skal jeg legge i berg, – den andre i vann, – den tredje skal jeg grave ned i vigd jord, der svekken er fanga; – tre må jeg ha,” sa kjerringen, “og så noen filler til å gjøre en reiverunge av.”

Hun fikk det hun ville ha. En dukke var snart sydd sammen i form av et svøpebarn. Nu reiste signekjerringen seg, tok dukken og staven og sa:

“Nå går jeg på kjerkegarden og graver den ned. Tredje torsdagen fra i dag kommer jeg igjen, – så får vi se. Blir det liv, så kan du se deg i øyesteinen på barnet, men skal det dø, før lauvet faller, så ser du bare svart, og ikke anna enn svart. Så går jeg nordetter til Joramo. Der har jeg ikke vært på lenge; men de har sendt bud etter meg for en unge som har bare trollsvekk: da er det inga sak; jeg skal føre han rangsøles under en grastorvstrimmel, så blir han til folk.”

“Ja så, ja så da!” sa husmannskonen beundrende. “Joramo? Det er jo i Lesja? Kors bevares, så langt borte da!”

“Ja, det er langt dit; men der er jeg født og båren,” svarte signekjerringen. “Jeg har vanka vidt, men sanka litt, sia jeg var der. Den tid var det bedre tider for Gubjør,” sa hun med et sukk og satte seg ned på benken. “Men der på Joramo var vel en bytting,” sa hun videre, idet et sagn fra fortiden dukket frem for erindringen, da hun så tilbake mot sin barndom. “Oldemor til moster min, hun var på Joramo i Lesja, og hun hadde en bytting. Jeg såg ‘n aldri; for hun var død, og den var borte, lenge før jeg kom til; men mi mor fortalte ofte om ‘n. Han såg ut i ansiktet som en gammal værbarka kall. I øynene var ‘n så rau som en mort, og han glodde i mørket som ei kattugle. Han hadde et hue så langt som et hestehue og så tjukt som et kålhue; men beina var som en saulegg, og på kroppen var ‘n som fjorgammalt spekekjøtt. Aldri gjorde ‘n anna enn ule og tute og skrike, og fekk ‘n noe i hendene, så kasta ‘n det lukt i synet på mor si. Støtt var ‘n sulten som ei bygdebikkje; alt han såg, ville ‘n ete, og han åt dem mest ut av huset. Jo eldre han blei, dess argere blei ‘n, og det var ikke noen måte med skrik og skrål; men aldri fekk de ‘n til å snakke et eneste ord, enda han var gammal nok til det. Han var det leieste troll noen hadde hørt om, og de hadde slikt kjåk med ‘n både natt og dag, at ingen kan si det. De søkte hjelperåd både her og der også, og kjerringa blei rådd både til det ene og til det andre. Men hun syntes ikke hun hadde hjerte til å slå og denge ‘n heller, før hun var riktig viss på det var en bytting; men så var det en som lærte henne at hun skulle si, at kongen skulle komme; så skulle hun gjøre opp en stor varme på skorsteinen og slå sund et egg. Skallet skulle hun sette over varmen, og målstanga skulle hun sette ned igjennom pipa. Ja, hun gjorde så. Da byttingen fikk se dette, reiste ‘n seg opp i vogga, og glodde på det. Kjerringa gikk ut og kikket gjennom nøkleholet. Da kraup ‘n ut av vogga på hendene, men beina blei liggende oppi den, og han strakte seg ut, og han blei så lang, ja så lang, at ‘n nådde tvers over stuegolvet og kom heilt opp i skorsteinen.

“Nei,” sa ‘n, “nå er jeg så gammal som sju vedfall på Lesjaskogen, men aldri har jeg sett så stor ei tvare i så lita ei gryte på Joramo.”

Da kjerringa såg dette, og hørte det han sa, så hadde hun nok. Da visste hun det var en bytting, og da hun kom inn igjen, kraup ‘n sammen bort i vogga som en orm. Så begynte hun å bli slem mot ‘n og om torsdagskvelden tok hun han ut og dengte ‘n dyktig på søpledynga, og da knistret og låt det rundt henne. Den andre torsdagskvelden gikk det like ens; men da hun syntes han hadde fått nok, så hørte hun det sa, liksom ved siden av henne, og det kunne hun skjønne var hennes eget barn: -

“Hver gang du slår ‘n Tjøstul Gautstigen, så slår de meg igjen i berget.”

Men den tredje torsdagskvelden hydde hun byttingen igjen. Da kom det ei kjerring flyvende med en unge, som hun var brent.

“Kom att med ‘n Tjøstul, der har du att hvalpen din!” sa hun og kastet til henne barnet.

Kjerringa rakte fram handa og skulle ta mot det, og hun fikk fatt i det ene beinet; det beholdt hun i handa. Men resten så hun aldri; så hardt hadde bergkjerringa kastet.”

Mens hun fortalte dette, satt konen i huset så urolig og skvetten at til slutt måtte Gubjør legge merke til det, enda hun nok var svært opptatt av sin egen fremstilling.

“Hva er det på ferde?” spurte hun. “Å, det er mannen som kommer,” sa hun og tittet ut av døren, og høytidelig la hun til: “Det er ikke blivendes for ho Gubjør ved pallen din; men vær ikke redd, mor; jeg skal gå nedmed kjerkegarden, så ser han meg ikke.”

“Å, huttetu gutt!” sa de andre; “nei, om vi tør ligge lenger, tenk så gjerrig som presten er, og så galen som han blir.” “Pytt,” sa gutten, “det skal jeg greie; jeg skal fri både dere og meg sjøl,” sa han, og så fikk han dem til å ligge til dugurds, og til å dovne og late seg hele dagen utover. Om kvelden strøk gutten til byen igjen. Så hadde han en stor ny pengepung, og på hjemveien fant han et vepsebol; det tok han, og stappet pengepungen full med veps. Da han det hadde gjort, gikk han hjem til presten.

“Ja, nå har vi gjort slått som forslår,” sa han; “vi har nesten gjort to dagers arbeid på én.”

“Det var bra det,” sa presten.

“Men da jeg gikk over brua, fant jeg en pengepung mett med sølvpenger,” sa gutten.

“Den er min!” sa presten.

“Ja, ja, men er den ikke prestens med rett og riktighet, så gi hver skilling som i pungen er, må bli til veps, og hvert strå som vi har slått i dag, må reise seg igjen imorra,” sa han, og dermed la gutten pungen på bordet og gikk.

Presten tok og lukket opp pungen; men ikke før hadde han fått den opp, før vepsen yrte ut og surret omkring ham. Det var fælt til kar, tenkte presten, og så tok han til å grunde på dette. Dagen etter torde han ikke vekke gutten, men han sendte av gårde en tjenestejente; hun skulle se etter om slåtten hadde reist seg. Da hun kom ut til gårdene, var det med det samme solen spratt, og etter som den steg, tok den tette enga på å reise seg etter natteduggen. Jenta fløy tilbake igjen det forteste hun vant. “Da jeg kom litt frammafor løa, så tok slåtten på å reise seg, og nå står enga som det aldri hadde vært ljå på den,” sa hun.

Åsene på sidene av elven stiger bratt opp med sine urer, sine uendelige vindfall og mørke graner, som alvorlige skuer ned på den ville lek i dypet og forfrisker seg ved de dampskyene fossen ustanselig kaster opp i deres grå, ærverdige lavskjegg. Og mellem rognene og bjerkene, som nede ved bredden luter seg ut over elven, ser fiskeren som ferdes i dette dypet, bare en smal stripe av den blå himmelen, oftest fordunklet av dunster som stiger opp fra fossen og svever langs åsene. Den som vil ferdes her, må ikke kjenne frykt for vann eller fjell; for ofte er kløften så trang at bredden blir borte og man må vade gjennem elven; undertiden senker bunnen seg, og det dannes en dyp, svartdunkel kulp med steile vegger, hvor elven i en skummende foss styrter fiskeren i møte. Da må han komme seg opp de bratte veggene og klatre frem mellem urene og stenene, som ofte raper ut under føttene på ham, så han, hvis han ikke styrter ned, henger svevende mellem himmel og vann og må klynge seg fast med hendene, slik at det står blodige striper efter taket. Og kjenner han ikke hver sten og stubbe her, så finner han snart i den fortvilende stilling at han hverken kan komme opp eller ned, “at han er gått i berg”, som det heter i jegersproget.

Jeg sprang fra sten til sten med fiskestangen som balansestokk og støttestav, jeg vadet og klatret og var riktig heldig. I de klare hvirvler og under de glassgrønne kulper elven dannet der den gikk med mindre voldsomhet, sprang småforellene livlig; i de dype kulper under fossene skjøt større fisker frem som gullblanke lyn, snappet fluene under vannet, rev snøret susende av snellen og fór ned i dypet, men derfra ble de snart brakt opp og i land.

Da jeg kom ut av kløften opp til elvens utspring av Bjørnsjøen, hvilte jeg en stund på dammen; solen sto i nedgangen og dens lys spilte mellem skogtoppene, mens himmelens dype blå, aftenskyenes prakt og de mørke graner, som overalt innfattet sjøen, speilet seg i dens blanke flate. Insektene summet i luften og oppførte sine alfelette danser over vannet, mens prektige fisker nu og da med plask og skvulp skjøt opp efter dem. Over skogen langt mot nord sto der en blyfarvet skybanke med gulbrune render. Lummerhete luftninger slo meg i møte og gjorde brystet beklemt i skogensomheten; fjernt borte klang en lur, eller kanskje det bare var gjenlyden av dens toner, som i aftenens stillhet nådde mitt øre, svevende, hendøende, på en gang forlokkende og klagende.

Jeg gikk igjennem Osskogen opp langs med vannet, for fra en eller annen av de fremskytende oddene, om der ennu var folk oppe, å rope efter båt over til Bonna, det eneste sted hvor mennesker bor ved denne innsjøen.

Ved Skysskafferodden kom to gamle menn ut av skogen.

Den ene hadde et patriarkalsk tiggerutseende, og var en aldeles kjempemessig figur med markert ansikt, buskete bryn og et langt ærverdig gråskjegg. På hodet hadde han en topplue av blått ullgarn, og over den gamle gråtrøyen hang en lammeskinns pose i et rødt ullbånd. Den andre var en fisker som jeg oftere hadde truffet på mine vandringer i disse ødemarkene. Hans slekt hadde bodd og ferdes her så lenge noen kunne minnes, og hadde i eldre tider ligget i evindelige klammerier med “skogfinnene”, som efter sagn i forskjellige bygdelag like til midten av forrige århundre bodde spredt i Nordmarken og de store skogviddene som i flukt med den strekker seg fra Lier og Holsfjorden like inn i Gudbrandsdalen og Valdres.

Men gamle Elias har ikke alltid vært bare fisker. I sin ungdom var han en kjekk sjømann, som likeså lite fryktet stormen som kanonenes drønn. Han var med ved Gøteborg 1788, han var båtsmannsmat på Prøvesten den 2. april 1801. Han har innåndet duften av Middelhavslandenes oransjelunder, og har sett Indiens palmer. I Nordmarken heter han Elias fisker eller Elias svenske fra sitt første tokt. Nu er han krøpling og har understøttelse av fattigkassen. Men de brede skuldrene og de kraftige armene vitner ennu om hva han engang var for en kar, og når ordet løsner seg fra leppene og han taler om kommandørkaptein Lassen, om havet, om annen april og om sine fisketurer i Nordmarken, kommer det liv i øynene og i det ellers slappe og skjeggete ansiktet. Gamle og unge lytter gjerne til hans fortellinger, og Elias er en velkommen gjest overalt, selv hos de små sjeler, som ser med misunnelse på hans hell som fisker. For fisker er han fremdeles med liv og sjel, og hans ferdighet, hans mangeårige kjennskap til fiskens gang og levevis i disse elvene og vannene, gjør at hans strev i alminnelighet krones med et sjeldent hell. I den beste fisketid ser man Elias fisker, selv nu i hans fire og åttiende år, hver uke dra til byen med en uhyre vidjeskreppe full av fisk på ryggen. Men en svakhet har han. Han søker altfor meget å fylle ut kløften mellem før og nu ved den nordiske Lethe. Når han vender hjem fra byen, er skrittene vaklende og hodet tungt, og skjønt han ikke har langt til sitt hjem, – den lille hytten som ligger på en bakke til venstre for veien straks før man kommer til Skjervenbroen i Maridalen – hender det at han undertiden overnatter ved siden av veien.

“Vel møtt, fiskere,” sa jeg.

“God kveld,” sa de begge og lettet på luene.

“Godaften, Elias, skal vi nu møtes her igjen?”

“Ja, jeg er som skyfloken jeg,” sa Elias, “den er der når de minst venter den.”

“Tenker dere å fiske her til natten?” spurte jeg.

“Vi har nok tenkt å freste den litt i natt,” sa Elias; “det er tidlig på året ennå, men kommer det vind og regn, så tør den nok slå etter.”

“Ja, det tror jeg også, Elias.”

“I har vel tatt den slemt i elva?” spurte Elias med et nysgjerrig blikk til fiskekurven min.

“Jeg har fått en del, men der er ikke mange som er over to merker,” sa jeg, og åpnet lokket.

“Det er over halvannet pund,…se der er en lekker fisk og der er flere også…jammen var det lekkert fiske,” sa Elias.

“Han fisker vel med fly han?” spurte den andre.

“Du kan vite det,” sa Elias, idet han forgjeves gjorde noen kast ut på vannet med sin stang; “du kan vite det; jeg sto ved sida av han og meita i Haklo-oset i fjor, og jeg fikk ikke bittet engang, mens han tok halvpundet, og det ratt også.”

Jeg spurte hvor hans kamerat var fra, og fikk vite at han holdt til på Hadelands-åsene om sommeren. Nu skulle han til byen og kjøpe salt; men han ville gjerne ha litt brennevin og tobakk med det samme; og midler til det aktet han å skaffe seg ved fiske.

Da natten falt på, brøt uværet løs: det tordnet og lynte i det fjerne; de mørke masser bredte seg ut; skyenes omriss ble mer og mer ubestemte og utvasket, og til sist hang regnet og skyene som et grått teppe nedover åsene. Foran været og regnet strøk en frisk vind henover vannet. Nu var tiden der til å fiske. Enkelte større fisker slo efter og ble av og til fanget, men oftest slo de feil.

“Den er ikke riktig hjerta på å bite ennå, derfor tar den så ofte imist,” sa Elias, som holdt på å bringe en fisk i land.

Med de første regndråper sprang fisken plask i plask efter metemark og fluer; men da skuren brøt løs for alvor og det begynte å hagle og skyllregne, var det aldeles forbi.

“På morrasida tør den nok få bedre hjertelag,” sa hallendingen.

“Hva mener du om været?” spurte jeg efter noen tids forløp. “Det klarner jo opp over åsen?”

“Østa glette gir våt hette. Det kommer mer regn, men det tør nok bli litt opphold iblant,” svarte hallingen. “Der kan I høre; den karen spår også om regn,” vedble han, da det langt ute fra landet lød et vedholdende fryktelig skrik, nesten som om et menneske var i livsnød.

“Er det nøkken?” spurte jeg.

“Jesu navn, si ikke det da; det var lommen,” sa Elias.

Vi ga opp fisket inntil videre og besluttet å tenne et bål, for vi var gjennemvåte. De gamle dro kvist og stokker sammen; jeg skaffet ild, og snart flammet det et bål på pynten av odden. Bålet i forening med min niste unnlot ikke å øve sin opplivende virkning på mine stallbrødre, og det ble en livlig samtale om fiske, om ørretens gang og levevis i Nordmarken og røyens i vannene på Hadelandsåsene. Elias dvelte med forkjærlighet ved de fisketurene han hadde gjort til Nordmarken i yngre dager, når han var kommet hjem fra reis.

“Da var her fisk å få,” sa han, idet han tente sin korte snadde; “men der var ikke slik sjau med vanna heller, og ikke så farlig om det kom opp et par stokker i dammen om natta, så fisken kunne gå ut i elva. Ja, ja, ved Sandungdammen var det godt å fiske den tid; for da sto den utafor de to berga og den djupe kulpen, der I veit den står nå. Jeg tok åtte pund der ei natt, og der var ingen under tre merker. Men nå veit fisken mest ikke hvordan det er stelt med den, for den får aldri ha sin riktige gang.”

“Det må ha vært morsomt å fiske her i de tider, Elias,” sa jeg, “men det hendte vel den tid også at fiskeriet slo feil for deg en gang imellem?”

“Det var rart om det skulle slå reint feil; noe fikk jeg alltid,” svarte han. “Jo, en gang hadde jeg så nær ikke fått noe, men jeg fikk enda. Det gikk så forunderlig til at jeg ikke har kunnet skjønne det. Slikt har jeg aldri vært ute for hverken før eller sia.”

“Hvorledes gikk det da?” spurte jeg.

“Du får fortelle oss det, Elias,” sa hallendingen; “vi har slikt slag åbestille nå.”

“Jeg tenkte så,” sa Elias.

“Det var i 1806. Jeg lå i byen i den tid, men det var så strengt at ingen matros måtte være lenger borte enn én dag og ikke over en halv mil fra Christian, med mindre han meldte det for kommandørkaptein Lassen. Jeg hadde lyst til å gå i Nordmarka og fiske; så meldte jeg meg og skar ut med litt niste og en buttel brennevin i hver lomme. Det gikk kleint med fiskeriet. I Bjørnsjøelva fikk jeg ikke et napp. Da jeg kom til dammen, lå båten der; den tok jeg og rodde over til Smalstrøm; men der var ikke fisk åfornemme, hverken på vannet eller der. Så strauk jeg nordover til Hakloa. På veien møtte jeg Per piper, som var en av de beste fiskere som gikk her i marka i den tid. “Det er ikke verdt du går lenger, Elias,” sa han; “jeg har vært nord i Katnosa, men jeg har mest ikke fått beinet. Se her,” sa han og tok fram skreppa si, og alt det han hadde, var vel en snes små pinner så lange som fingeren min.

“Har jeg trøytt alna, så trøyter jeg vel kvarten også, min kjære Per,” sa jeg og skjenkte han en dram eller to. Ja gudbevares, jeg tok en sjøl også. “Det torde vel hende den biter for meg, om den ikke biter for deg,” sa jeg.

“Jo visst!” sa piperen. Dermed skiltes vi.

Jeg gikk like til Storløken i Katnosa, for biter det ikke der, så biter det ingensteds. Nei, der var ikke bitt å få der heller. Så gjorde jeg opp en nying og fekk meg en dram til og varma meg litt, og så sov jeg til langt ut på dagen. Jeg fresta litt i Katnoselva igjen, men der var ikke fisk åkjenne, og så ga jeg meg på heimveien. Men da jeg kom til Skysskafferodden i Sandungen, så er det et lite tjern der, som de kaller Skysskaffertjernet. Der hadde jeg hørt det aldri skulle være fisk å få, enda de sa det gikk kulter uti der som tømmerstokker. Men det var et huldretjern, og ingen torde fiske der den tida. “Du får freste, Elias,” tenkte jeg, “kanskje huldrefisken går på beite, når den andre ikke er heime,” og dermed skar jeg ut på flytetorven og kasta ut like ved det vesle bekkeoset, for det er en liten bekk der, som sildrer ned til Sandungen gjennom myrene; men når dammen er stengt og vannet stort, stuer det opp i tjernet gjennom myrene og under flytetorven. Med det samme nappa det i, og fisken stakk under torven; men den lå på bunnen så tung som ei reiverunge; jeg kunne nok merke det ikke var noen ørret. Da jeg fekk den opp, var det en åbbor på åtte merker. Litt utpå så jeg det gjorde en hvelv opp i vannet, så det ringa seg. Der kasta jeg ut. Ikke var marken i vannet, før fisken hogg i; men det blei både slag og plask, og jeg baska me’n ei lang stund, før jeg fekk’n opp; Men da var det en ørret mellom sju åtte merker, av den vakre fisken som er i Sandungen, feit og brei, med lite hue og så gul som voks, men mørkere over ryggen enn sandungsfisken. Ja, jeg blei stående der og kasta opp den ene etter den andre, på fire, fem, seks merker og så. Men så kom jeg til åse ned bak meg; der lå det to vakre fisker og den tredje i kors over dem. Jeg undres nå på hva det skulle bety, om der var noen fisker som hadde lagt dem igjen, eller hvor de var kommet fra; men jeg så ingen. Så gikk jeg et lite stykke lengre bortpå, og der hvor jeg såg en hvelv, kasta jeg ut. Fisken beit, og det varte ikke lenge før jeg hadde fått vel to pund. Som jeg da kom til å se bak meg, så lå der fem store vakre fisker der igjen. Ja, jeg undres på hvem det kunne være som hadde lagt dem der, men jeg tok dem da opp og la dem i fiskesniken, både disse og de tre jeg først blei var. Men da blei der slikt vær og sånt et gny og brak i skogen at jeg trudde den skulle ryke ned på meg med det samme. “Nei, dette kan aldri være riktig,” tenkte jeg, “her er det nok ikke godt å være,” og dermed tok jeg de åtte fiskene jeg hadde funnet, og la dem på en stokk etter hverandre, så at den kunne ta dem som eide dem, eller fugl og dyr kunne ete dem opp; jeg ville ikke ha dem. Dermed la jeg ned til Sandungen, og det er ikke så mange skritt det. Men da jeg kom dit, var det ganske stilt, og vannet var så blankt at både åsene og skyene sto i det. Da skjønte jeg det var huldra, som hadde vært ute.” -

Til denne fortellingen knyttet nu hallendingen forskjellige historier om huldretjern og vann med dobbelt bunn, hvor fisken hører huldren til og bare får lov å komme opp hver sankthansdag, men med ett avbrøt han seg selv midt i fortellingen med et utrop:

“Kors i Jesu navn, hva er det for et lys der borte? Det er blått!”

Elias mente det ikke var langt fra Smalstrøm. Meg forekom lyset mere rødt enn blått, og jeg antok, som det senere viste seg, at det var et par fiskere som hadde leiret seg der og gjort opp varme. Nu gled samtalen over på skattegravere og skatter og om blå lys, som brenner over dem. Således fortalte Elias, at hans bestefar eller oldefar – jeg minnes ikke mere hvem av disse troverdige personer det var, men antar den første – hadde sett en sølvåre på bunnen av Blankvannet, så tykk som en tømmerstokk, og nu fulgte flere historier som jeg vil søke å gjengi så godt jeg kan.

“Han bestefar,” fortalte Elias, “kjørte tømmer fra Nordmarka til Sørkedalen. Det var utpå vårsida, så snøen og hålken var borte. Men han hadde med seg en liten jentunge; og da de kom mellom Vindernsetra og Blankvannsbråten, så gleid hun. “Nei, far, jammen er det hålke ennå da,” sa hun. Han så der hvor hun hadde glidd, men han så straks at det var sølv og ikke hålke. Så hogg han øksa i det.

“Ja, du har rett, barn, det er rart at hålken kan holde seg så lenge,” sa han, og lot seg ikke merke med noe. Fra den tid kjørte han titt og ofte til byen og tok mange penger inn. Men når han reiste, så reiste han hverken veien om Maridalshammeren eller om Sørkedalen; men han hadde en vei for seg sjøl gjennom skog og mark, som gikk bortover alle åsene og kom ned mellom Frognersetera og Ris. En gang han var i byen og hadde drukket litt, så han var på en kant – det var i gamle Ramstadgården i Grensen – så satt han og kytte og var kar:

“Ville jeg bare, skulle jeg gjerne sko hestene mine med sølv,” sa han.

Der satt mange der, og noen som var der, tok vitner på det, og skreiv det opp. Men før han farfar kom heim, var han død, og sia den tid har ingen sett noe til sølvet, enda de både har skjerpt og gravd borte i marka der.”

“Jeg har hørt si at han har vært hard til å leite etter skatter alle sine dager den karen,” bemerket hallendingen, og la en tørr tyrirot på bålet.

“Du kunne visst fortelle mere om ham du, Elias, når du bare ville,” tilføyde jeg.

“Der er nå ingen som trur riktig på slikt i våre dager,” svarte Elias; “men jeg kan nok fortelle likevel jeg.

Den tid han farfar var unggutt, var han og en annen kar ute og grov engang, de hadde vel sett blå lys, kan jeg tenkte, eller kanskje de visste hvor pengene lå. De grov i to torsdagsnetter, og det kom så mange julebukker og underlige skikkelser til dem, at de aldri hadde trudd der fans så mye stygt. Der kom både bjørner og udyr og stuter med store horn og alt det fæle som til var, og vel så det. De var redde og tenkte hvert øyeblikk å ta beina fatt; men de holdt ut og tidde stille. Så var det den tredje torsdagskvelden, da blei det mye verre enn begge de forrige gangene: men de grov og tidde stille, og det varte ikke lenge, før spaden skrapte ned på kopperkjelen. Rett som det var, så kom det kjørende ei vogn forbi med seks svarte hester for, og det gikk som en vind. Om ei lita stund kom der ei gammal kjerring etter, som akte seg fram i et trau, men kjeften hennes gikk som ei pepperkvern. “Jeg tar dem nok att, jeg tar dem nok att, jeg tar dem nok att,” sa hun i ett vekk og gnudde seg fram i trauet. “Å i helvete tar du dem att!” sa han farfar; men med det samme var kjerringa borte, og pengekjelen sakk ende ned.

“En annen gang skulle du tie stille,” tenkte han farfar, og det varte ikke lenge, skal jeg tru, før han var ute igjen. Den gangen var det ei gammal kjerring, som hadde sett en stor kopperkjel full med penger, just som hun gikk nedover jordene ved Grefsen i Akers sokn. Tre dager før sankthanstid står pengene oppe, må vite; men for hennes øyer så det ut som der lå en stor diger orm oppe i kjelen og velta seg ovapå pengene. Så var det to stykker fra Christian, den ene var enda en høker som eide både gård og grunn, og den andre var en underoffiser; og de slo seg sammen med han farfar om å grave opp kjelen. Ja, de grov i tre torsdagskvelder, og den tredje kvelden skrapte de ned på hankene, så det skrasla i pengene, og de tenkte de snart skulle ha den. Men nå skal I vel høre spell! Så syntes høkeren at gården hans nede i byen sto i lys loge, og enda det var så langt – en veit det er vel ei halv mil fra Grefsen – så syntes han at han skjellig så at kjerringa hans sto midt inne i logen med en unge på armen. “Det er nok ikke tid for meg å være her nå,” sa han, og kasta spaden og ville avsted; men med det samme var det forbi med varmen og det var det med pengene også, for kjelen den sakk.

Men så var det det jeg ville fortalt først. Det var kar til mann det: han var ikke fælen han. Til sist så la han i veien ganske aleine en torsdagskveld, og begynte å grave på et annet sted, som han visste der lå penger. Og det gjorde han den neste torsdagskvelden og, men han så så urimelig mye stygt at de aldri kunne få han til å tale om det. Men da det var høgstnattes den tredje torsdagen, så kom det en olm okse fram fra bunnen av gropa, som hadde store lange horn, og dem ville den stange tvers igjennom han, syntes han. Men han tok oksen i horna, og således blei han stående til sola rant. Da var oksen blitt til en stor kopperkjel full med penger, og horna som han holdt den i, det var hankene på kjelen.”

“Det er mest stygt å høre slikt,” sa hallendingen, “helst når det er så vondt for å tene en skilling som det er nå for tida. For det trur jeg at den som ikke har løst seg fra kakjisma og sin frelser aldri finner noen skatt.”

“Efter det du har fortalt om din bestefar, Elias, skulle en ikke tro at du behøvde å gå til byen hver uke for å selge fisk,” sa jeg.

“Å, Gud hjelpe meg så sant,” svarte Elias. “Far min arva ikke anna enn armoda efter far sin, enten nå han farfar hadde brukt opp det han hadde funnet, eller de som hadde gitt ham det, hadde tatt det tilbake igjen. Og jeg arva akkurat ei gråtrøye og ei treskei etter min far.”

“Det er som jeg sier,” sa hallendingen; “der er inga lykke ved slike penger, de går så fort som vatnet i fossen.”

Søvnen tok nu til å sige på oss, og samtalen begynte å gå i stå. Men i den tilstand vi var, tørre på den ene siden, som vendte mot ilden, og våte på den andre, holdt jeg det for mindre rådelig å overgi seg til en slummer som man ufeilbarlig ville våkne opp av med hakkende tenner og stive lemmer. Jeg skjenket derfor mine feller en dram, tente pipen og oppfordret dem til å holde seg våkne ved å fortelle noe. Elias fortalte mange historier, om hvorledes nissen hadde husert i Sandungen i gamle dager, og påsto at det ennu var blodflekker i stallen der, efter at nissen en natt hadde slått i hjel den hvite hesten til Pål Sandungen; om hvorledes de sto i vinduene og så at han skrapte saltet på hellen fra de andre hestene til kjæledyret sitt, om gamle Jo Hakloa, som hadde tjenestejente sammen med huldren; om Lukas finne, som hadde bodd i Fortjernbråten og kunne så meget at han frelste jorden sin for alle slags udyr, så aldri noe kreatur ble slått eller revet for ham, – og meget mere, som hadde tildradd seg i Nordmarken i gamle dager.

Til sist begynte hallendingen også å fortelle om det som hadde hendt hans frender og venner. Der var en egen patos i hele hans måte å fortelle på, som det ville være forgjeves for meg å prøve på å gjengi. Det var hans egen faste tro på tilstedeværelsen av disse naturmaktene han snakket om, som ga hans fortellinger denne eiendommelige virkning, som øktes ved at han talte i en dyp bass og i et langsomt, men velordnet foredrag.

“Den tid da krigsfolka låg ute i Holsein,” begynte han, – “ja du minnes nok den tida, du Elias? – var farbror min, som budde på Ringerike, oppå Krokskogen med noen andre. De lå ved Flak-setrene sønnafor vegen og hogg kolved. Ved kveldstid gjorde de opp en nying i en hellbakke og roa seg der, men de hadde ikke sovet lenge, før de hørte ungeskrik og tralling. Han farbror såg opp, og på en bergpynt beint imot dem fekk han se der satt ei hulder med en skrikende unge; den sang hun for og prøvde å stagge det beste hun kunne. “Hva sitter du der for, du?” spurte han farbror. “Å, mannen min er borte,” svarte hun, “og så tykte jeg jeg likså godt kunne gå ned her og hygge meg til dere.”

“Hvor er mannen din da?” spurte farbror.

“Han er ute i krigen han, der hvor de andre krigsfolka er,” svarte huldra.

Men ungen blei mer og mer gretten, og skreik og bar seg og holdt et slikt hus at det var reint umulig å få søvn på øynene. Dette syntes han farbror var for galt, han blei harm og sint og tok den ene varmebrannen etter den andre og kasta opp imot henne. Og så blei hun borte, men omkring i alle åsene og haugene skratta og lo det.

“Det var hygge du fikk av de karene, Gyri Haugen!” ropte det.

Men nå skal jeg fortelle noe, som hendte en av skyldfolka mine på Ringerike,” ble han ved.

“Han var møller på Viul og het Per Pålsen; sia kom han enda til kvernbruket på Henseiene i vassdraget Væla ytterst i Ådalen. Han gikk mye oppå åsene og fiska, og så var han en gang oppe ved Buttentjernet, som ligger i kanten av Hofseteråsen mellom Marigardsskogen og Bergermoen. Der gjorde han seg opp en nying og la seg til å sove natta over. Halvanna års tid etter var han oppe og fiska igjen. Om natta kom det ei kjerring til han med en liten unge på armen.

“Der ser du ungen din, Per,” sa hun.

“Ungen min? Det var artige ting det! Hvorledes skulle jeg fått den ungen da?” spurte Per Pålsen.

“Du husker nok den gangen du var oppe her sist, for halvanna år sia,” sa huldra.

Den gangen talte han nok ikke om det til noen, men seinere hen i åra -for han gikk alltid oppå åsene der og fiska om sommeren, og alltid hang den samme huldra etter han – sia talte han til mange om at han hadde ei dotter med huldra, som vel kunne være så gammal som barna pleier være, når de går til presten. Meg fortalte han det aldri, enda jeg kjente ham vel; men jeg har hørt det av en han sjøl hadde fortalt det til. En gang var hun kommet til ham, og hadde spurt om han ville se dotter si. Så hadde hun lukket opp ei dør i berget, og der var allting av sølv. Ja, iblant tok Per Pålsen andre med seg opp på åsen på fiske også, og da såg de to huldrer, som sto på den andre sida av Buttentjernet og fiska åbbor. Ellers var det i Stortjernet Per Pålsen fikk den meste fisken, men det var ingen andre som fekk fisk der. Men en gang han gikk oppover åsen, ropte det: “Du får vende att nå, Per, vi behøver fisken vår sjøl, for det er barsel hos dem i Lia.” En gang var en mann som hette Halvor fra Marigard, med han. Ham hadde han lovt at han skulle få se huldra. Da denne Halvor Marigarden fekk høre hun kom drivende med buskapen sin, blei han så redd at han ville av sted. Men Per Pålsen ba han stane og bare stå stille, så hadde det inga nau. Og da så de hun kom drivende med heile bølingen. Dette så de granngivelig begge to.” -

Elias hørte ikke mere av fortellingen; han sov en velsignet søvn på den hårde stenen, og snorket så det ga gjenlyd i skogen.

“Han sover han,” sa hallendingen, “men ennå skal jeg fortelle ei historie, som jeg synes er underlig; men så får vi kurre oss litt vi og, ellers blir vi for tunge til morgenen.”

“Der var en bonde, som budde i Telemarken, hvor far min er kommet fra,” begynte han sin fortelling, “og han åtte en stor gard, men han visste ikke av anna enn uår og skade på krøttera sine, og til sist måtte han gå fra både gard og grunn. Litt hadde han igjen, og for det kjøpte han seg en liten plass, som låg for seg sjøl, langt borte fra bygda, i vill skog og mark. En dag han gikk på gardstunet, møtte han en mann.

“Goddag granne,” sa mannen.

“Goddag,” sa bonden; “er du grannen min? Jeg trodde jeg var aleine her.”

“Der ser du garden min,” sa mannen, “den er ikke langt fra din.” Og der låg der en gard også, som han aldri hadde sett før, stor og gild og i full stand. Da kunne han skjønne at det var underjordiske, men han blei ikke redd for det; han ba grannen inn for å smake på ølet sitt, og grannen drakk både godt og vel.

“Hør nå,” sa grannen, “en ting skal du lye meg i.”

“La meg få høre på det først,” sa bonden.

“Du må flytte fehuset ditt, for det står i vegen for meg,” svarte grannen.

“Nei, det gjør jeg ikke,” sa bonden. “Jeg har bygd det opp nytt i sommer, og nå lir det til vinters. Hvor skulle jeg gjøre av buskapen min da?”

“Ja, ja, du gjør som du vil, men river du det ikke ned, er jeg redd du kommer til å angre det,” sa grannen. Og dermed gikk han.

Mannen gikk og undres på dette, og visste ikke hva han skulle gjøre. Ågi seg til å rive ned et nytt fehus mot vinternatts leite syntes han var reint ulikt, og lita hjelp hadde han også.

Rett som han sto i fjøset sitt en dag, sank han ende ned igjennom golvet. Der hvor han kom ned, var det så urimelig gildt. Allting var av gull og sølv. Med det samme kom den mannen som sa at han var grannen hans, og ba ham sitte ned. Om en stund blei der båret inn mat på sølvfat og øl i sølvkrus, og grannen ba ham sette seg inntil bordet og ete. Bonden torde ikke anna og flyttet seg inntil bordet, men rett som han ville ta opp i fatet med skeia, falt det noe ned i maten fra loftet, så han mista matlysta med det samme.

“Ja,” sa huldrekallen, “der kan du se, hva kuene dine gir oss. Matro får vi aldri for hver gang vi setter oss til bords, er det uråd straks, og om vi er aldri så sultne, så mister vi matlysta og kan ikke ete. Men vil du lye meg og flytte fjøset, så skal du ikke mangle fôr og grøde, om du blir aldri så gammal. Men vil du ikke, så skal du ikke vite om anna enn uår, så lenge du lever.”

Da mannen hørte det, ga han seg straks i ferd med å rive ned fjøset og tok til å sette det opp et anna sted. Men han bygde ikke aleine, for om natta mens alle sov, var det lagt like mange stokkekvarv som om dagen, og det kunne han nok skjønne, at det var grannen som hjalp ham.

Han angra heller ikke på det sia, for han hadde fôr og korn nok, og feet trivdes vel. Så blei der en gang et hardt år, og det var så knapt for fôr at han gikk og tenkte på han skulle selge og slakte halve buskapen sin. Men en morgen budeia skulle i fjøset, var buhunden borte og alle kyrne og alt ungfeet med den. Hun til å gråte og si det til husbonden, må tenkte. Men han tenkte ved seg sjøl at det var grannen som hadde tatt dem på fôr. Og det var det også, for da våren kom og det blei grønt i skogen, så hørte de en dag fehunden kom gjøende og springende i skogkanten, og etter den kom alle kvigene og alt ungfeet fram, og det var så blankt at det var en lyst åse.”

I le av ilden la vi oss til hvile og fikk oss et par timers kvegende søvn på den nakne stengrunnen. Da dagskjæret lyste over åsen, var vi ute på sjøen; for hallendingen, som istedenfor sitt eget usikre fiskeri hadde foretrukket å følge med meg og bære fiskekurv og håv, hadde hentet gamle Christen Bonna med båten. Jeg rodde opp over Bjørnsjøen og fisket i Smalstrøm og Hakloa. Det var gunstig fiskevær, for det vekslet med solskinn og regnbyger hele dagen. Først sent om aftenen kom jeg tilbake til byen, med fiskekurven full av ørret og hodet fullt av historier.

Her vil du finne mange av de norske folkeeventyrene som du kanskje husker fra bardommen. Per, Pål og Espen Askeladd. Trollet i skogen, Kjerringa som sitter fast i stubben, De tre bukkene brues og trollet under brua, og mange flere.

Vi håper du vil kose deg en stund med dette lesestoffet om du er på hyttetur, reise, ferietur, skole eller sitter hjemme å trenger litt underholdning.
Eventyr er ofte fortellinger som inneholder mennesker, dyr, troll og andre overnaturlige vesener.
Fortellingene inneholder gjerne faste stilmessige trekk, fantastiske elementer og handler ofte om overnaturlige og overmodige heltedåder. Mange eventyr har grobunn i gamle sagt, sagt og myter, – ofte med klangbunn i religion og psykologi.
Eventyr ble viderefortalt muntlig og har som oftest ukjent opphav, mens folkeeventyr ofte har kjent forfatter og blir kalt kunsteventyr.
Eventyrene er den eldste form for diktning vi kjenner til. Eventyr og sagn ble til lenge før det kom bøker. Ofte kjenner vi ikke til ett eventyrs opphav, men mange eventyr kan knyttes til den religiøse opplæringen i middelalderen og tidlig nytid.
Eventyr har ofte ett pedagogisk poeng, eller ble fortalt for å formidle en livsvisdom.

Den klingende kulden hadde rimet det grå, tottete, lange håret og bustete skjegget hans; men kulden syntes ikke å være ham til plage, for en sid kofte og vesten, som bar spor av at den en gang, da den ennu eide farve, hadde vært blå, sto åpen og viste den bare, hårrike bringen. Hans muskelfulle, men temmelig krumbøyde underlemmer var dekket med store knebukser og grå snesokker. På føttene hadde han sko av ugarvet kuskinn. En rød halsklut, et par store lovotter og en saueskinns lue fullendte klededrakten, som bar likeså tydelige spor av værets og tidens virkninger som ansiktet, og det så helt læraktig ut. I hånden bar han et stort knippe angelikarot.

“Gu dag, takk for sist; no ha me et finnt vær,” sa han og tok av seg luen og vottene.

“Det var pokker, kaller du dette fint vær?” sa jeg.

“Ja misant æ dæ ei forskrekkjilé kjøld me hava no um dagadn,” svarte han, mens han la sakene sine fra seg på en stol og varmet de store nevene ved ilden.

“Så du synes det er koldt likevel? Men det er sant, du er kanskje fra Hallingdal?” sa jeg, for jeg husket plutselig at uttrykket om det fine været var en talemåte som velanstendighet byr at man skal begynne enhver samtale med i flere av fjellbygdene.

“Engeland æ so ja, rettigt nok du! e æ or Ålsgjeld i Hallingdal; – du kan væl inkji ha sett me forr kanskji? – e ha no faré mykjy ut på bygdo -ja misant! – Du ska’kji handle tå me noko kvannerot i dag – rettigt tå den beste?” sa han, han uttrykte seg overvettes omstendelig, slik så mange gjør i det dalstrøket han var fra.

“Jeg har ikke bruk for den; den brukes jo til å sette på brennevin, og det drikker jeg sjelden.”

“Drikk du ‘kji brænevin? No då! E tikji no dæ æ kar få se ein dram fastand, når dæ æ kalt i væré. Dæ ska væra mange, ha e høyrt gjeté, som ha tikji se te drikke bærre vatn: å ja, dæ kann so væra – dæ æ no inkji meir påkosta dæ, dei kunne då berre gå burti grové, so hava dei sitt fornøæn; men dæ bli troll i turre sumra. Ellest kan du nok kjøpe tå me noko rot lill, for o æ velbehagelig å tyttjy å overmåtelé bra for magarev åatskjilige sjukdomma.”

Jeg kjøpte noen kranser av ham for å få ham til å bli en stund, bød ham sitte ned og varme seg litt ved ovnen, og ba ham uten omsvøp fortelle meg noen eventyr.

“Om haugatroll ell’ so, meinte du?” spurte han. “Hatt’du moro te høyre om slikt? E tru’kji e æ go te minnsa noko no; ellest kunne e væl ha høyrt enkort for lang ti sea. Ein bli så stutthugsén, når ein bli gammal, ja men bli ein so, ja! Men e kunna vel sea de tå, koss dæ bar te, då ‘n Håkun Haukeli smorde åv ølleve eikerværinga i Branesvegji ein gång.”

“Det kunne væra morosamt nok; men kan du ikke heller se å komma i hug noe om huldren og de underjordiske?”

“Ja, dæ va no dæ, la me sjå,” sa han eftertenktsomt – “jau, no kjem e i hug noko, som e ha høyrt tå’n mosyst mina om slikt som du meina. Dæ va på Nysætstølé, ja du veit væl inkji, kor Nysætstølen æ du?”

“Det vet jeg, den ligger jo i nærheten av Nysætknippen. Da jeg besøkte Hallingdal for en ti år siden, var jeg oppe der også.”

“Nei, ha du våré der?” sa den gamle fornøyd over at jeg var kjent i hjembygden hans. “Ja so då! Du va væl på Nysætknippé mæ då? Der såg du vidt du! Ein ser væl burt på Hallingskarvé, Skogshodn, å mangfoldige fjell imot Valdres. Kanskji du gjikk etté rjupu? Veia du mykjy?”

“Jeg var på rypejakt, som du sier; jeg fikk også noen ved Nysætknippen, og fra toppen av den så jeg vidt ut over alle fjellene der oppe; men glem nu ikke det som du kom i hug, det som du hørte av moster din på Nysætstølen.”

“Ja, dæ va so dæ ja – rettigt nok du,” tok han til orde. “Dæ va ho gamle Birgit Sandehusé, mosyste mi, ho låg på Nysætstølé ei gång mæ ho va jente. Dæ va langt på hausté, men dei totte dæ kunne væra bra å sita på stølé enno eitt bel, forr dæ va finnt vær og gildt beite endå i fjellé. So va dæ ein kveld då, som ho va eismal på sætern; ho tvelte se då att dæ kunna koma enkort te’n, å for å være hugheil meinte ‘o, so tok ‘o ein nabb å slo affor døré, forr ‘o la seg. Då ‘o hadde ligji ei stund, sprang døré upp. Detta syntes ‘o var artigt, laut då upp or sengen å sette nabben atti, måveta; men dæ vara ‘kji lengji, so datt nabben ut att. No tok ‘o te undras koss detta kunne ha se, å meinte dæ, ho skulle no væl sakte få nabben te sita; dreiv ‘n så inn me ein øksehamar so halt, at dæ va sjåand te dæ kunna væra urå, få’n ut att. Å jau, dæ vart nok endå rå te få’n ut, ska e tru! Dæ va ‘kji meir ell’ so ho mosyste va ve skull sobdne atte, å dæ æ no ‘kji so lengji forr gjentudn sobdne, når dei inkji hava guta hjå se, så flaug nabben or, å døré upp så dæ skrala; å so høyrde ‘o koss dæ tuste kring alle røne i buen mæ atskjilig læte, so dæ va reine spøkjilé. Ho kunna ingjin ting sjå, å værmen va no mest sløkt på årén mæ; men då vart ‘o so reine forfæld, so ‘o mest va ve uveta, forr ‘o skjønte dæ mått’ væra haugafolke, ja mi sant va dæ dei, som voro ute, dæ va dæ!

So va dæ ein dag trast etté, ‘o Birgit gjætte kjydn burtundé Nysætknippé. Rett so dæ va, fekk ‘o høyra gampa som kneggja, kjy som rauta, bjelleskrammel å gjentu som svalla å leto på lu å prillahodn, plent som når dei buføre. Ho stirde kringum se på alle kanta, men såg korkji folk ell’ krytyr, å so kunna ‘o nokk veta att dæ mått’ væra haugafolke som kom med bølingen sin te stølé. No skunda ‘o se driva krytyré heim att, å sa tå ve hine ko ho hadde fornåmé. Så snugga dei se te buføre på heimesætern då, for dei tålde no ‘kji drygjy lenger på langstølé; dei vor rædde, at hagafolkji skull bli ille, når dei soto over tié, sér du.”

Jeg voktet meg vel for å forstyrre gamlingen i hans tro ved en meget naturlig forklaring av den historien, han sist hadde fortalt. Efter mitt kjennskap til dalene, dekkene og de bratte høydene i egnen, skjønte jeg at en buferd på hjemvei hadde dradd gjennem en av smådalene lenger vekk, slik at lyden av knegging, rauting og bjellelåt, pikenes tale, lokk og lur ikke umidderlbart hadde nådd Birgits øre, på grunn av høydene og bakkene imellem, men var kastet tilbake fra Nysætknippens bratte sider, og da hun ingenting kunne oppdage, hadde hun trodd at det var huldren. Jeg oppfordret ham til å fortelle flere historier fra stølen.

“No høyré ein mest alder at nokon fornæm dei underjordiske,” begynte han igjen; “dæ må væra forrdi folke inkji trur viar på dei lenger; å ja, dæ kann so væra! Men forr i tié va dæ’kji so sjelda att dei både høyrde og sogo dei; jamen sogo dei då, dæ va endå likt te dæ. E ska fortælja dæ ko som hendte gomo henne Birgit ei gång, ho skull buføre heim om hausten; dæ va snodigt nok dæ mæ. Då ho hadde kokt bufargrauten om morgon den dagen dei skull’ reise, sette ‘o ‘n uppå buatakji, att ‘n skull’ kålne; men då dei skull’ snugge se te å dei la kløvjadn på gampadn, va ‘o no so annsam då, måveta, at ‘o gløymde grauten å komm ‘n ‘kji i hug, forr dei voro komme eit stykjy på heimvegji; då snudde ‘o att for å taka ‘n med se; men som ‘o kom att-ende, va grauten burte. Ho leitte å leitte både høgt og lågt; men dæ va ingjin graut. Då ‘o so va ve vende att, vart ‘o vare en grå sau, som sigla fram og att-ende på vollé. Dæ va ein fræmmansau som ‘o inkji kjende, stor og vén, mæ ull så langt att ‘o hekk ratt ned åt marken – ja dæ gjorde ‘o, og ho totte ‘o hadde alder sett so gild sau forr. Kanskji dena sauen hoyre te hjå hagafolko, tenkte ‘o, og dai ha tikji grauten, og vilje gjeva me sauen att ista’n. – “Takk for byté,” sa ‘o, og tok sauen mæ se. – “Sjøl takk for byté,” svara dæ burti hallé.

Den gamle satt ennu en stund og fortalte om fjellene oppe i Hallingdal, om ryper, om gauper, om fjellras og bjørner; han hadde vært skytter i sine yngre dager. Men om huldra og haugefolket visste han ikke mer. Alderdommen hadde gjort ham så stutthugsen, sa han.

Jeg prøvde å adsprede meg i min ensomhet og min mismodige stemning ved åse på alle de mange menneskene som ferdes opp og ned ad gaten i snefokk og vind, med rødblå neser og halvlukte øyne. Det begynte å more meg å iakkta livet og travelheten som hersket over i apoteket: døren sto ikke et øyeblikk, tjenestefolk og bønder strømmet inn og ut, og ga seg til åstudere signaturene når de kom ut på gaten igjen. Det så ut til at noen greide å tyde dem; men andre sto lenge og grundet og ristet betenkelig på hodet; oppgaven var nok for vanskelig for dem. Det skumret; jeg kunne ikke skjelne ansiktene lenger, men stirret over på den gamle bygningen. Således som apoteket da var, sto det med sine mørke rødbrune vegger, spisse gavler, og tårn med værhaner og blyvinduer, som et minne om bygningskunsten i fjerde Kristians tider. Bare svanen var da som nu meget adstadig, med gullring om halsen, ridestøvler på føttene, og vingene spent til flukt. Jeg var just i ferd med å fordype meg i betraktninger over fengslede fugler, da jeg ble avbrutt av støy og barnelatter i sideværelset og en svak, jomfrunalsk banking på døren.

På mitt “Kom inn” tren den eldste av mine vertinner, jomfru Mette, inn med et gammeldags kniks, spurte hvordan jeg hadde det, og ba meg under mange omsvøp ta til takke hos dem om aftenen. “De har ikke godt av å sitte så alene her i mørket, snille hr. løytnant,” la hun til, “vil De ikke komme inn til oss med det samme? Gamle mor Skau og min brors småpiker er kommet; kanskje det vil adsprede Dem litt. De holder jo så meget av de glade barna.”

Jeg fulgte den vennlige innbydelse. Et bål blusset i en stor firkantet kasse av en kakkelovn, kastet et rødt, ustadig lys ut i værelset gjennom den vidåpne ovnsdøren der jeg trådte inn. Rommet var meget dypt, og møblert i gammel stil, med høyryggete rullsærsstoler og en av disse kanapéene som er beregnet på fiskebensskjørter og storksnabelstilling. Veggene var prydet med oljemalerier, portretter av stive damer med pudrede koafyrer, av Oldenborgere og andre berømmelige personer i panser og plate eller røde kjoler.

“De må sannelig unnskylde, hr. løytnant, at vi ikke har tent lys ennu,” sa jomfru Cecilie, den yngre søsteren, som i dagliglaget alminnelig kaltes Sillemor, og kom meg i møte med et kniks, make til søsterens; “men barna tumler seg så gjerne ved ilden i skumringen, og mor Skau hygger seg også ved en liten passiar i ovnskroken.”

“Passiar meg hit, passiar meg dit, du koser deg selv ved en faddersladder i skreddertimen, Sillemor, og så skal vi ha skylden,” svarte den gamle, trangbrystede dame som ble titulert mor Skau. “Nei se, god aften, far! Kom og sett Dem her og fortell meg hvorledes det er med Dem; De er min santen blitt dyktig avpillet,” sa hun til meg og kneiste over sin egen svampete trivelighet.

Jeg måtte berette om min sykdom, og døyet til gjengjeld en meget lang og omstendelig fortelling om hennes gikt og astmatiske plager; til lykke ble den avbrutt ved at barna kom larmende inn fra kjøkkenet, hvor de hadde avlagt et besøk hos det gamle husinventar Stine.

“Faster, vet du hva Stine sier, du?” ropte en liten vever brunøyd tingest. “Hun sier at jeg skal være med på høyloftet i aften og gi nissen julegrøt. Men jeg vil ikke, jeg er redd for nissen!”

“Å, det sier Stine bare for å bli kvitt dere; hun tør ikke gå på høyloftet i mørke selv, tossa, for hun vet nok hun én gang er blitt skremt av nissen,” sa jomfru Mette. “Men vil dere ikke hilse på løytnanten da, barn?”

“Å nei, er det deg, løytnant, jeg kjente deg ikke; så blek du er! det er så lenge siden jeg så deg,” ropte barna i munnen på hverandre og flokket seg om meg. “Nå må du fortelle oss noe morsomt, det er så lenge siden du fortalte! Å fortell om Smørbukk, snille deg, fortell om Smørbukk og Gulltann!” Jeg måtte fortelle om Smørbukk og hunden Gulltann og enda gi til beste et par nissehistorier om Vaker-nissen og Bure-nissen som dro høy fra hverandre, og møttes med hver sin høybør på nakken, og sloss så de ble borte i en høysky. Jeg måtte fortelle om nissen på Hesselberg, som ertet gårdshunden til mannen kastet ham ut over låvebroen. Barna klappet i hendene og lo. “Det var til pass til ‘n det, stygge nissen,” sa de, og krevde mere.

“Nei, nu plager dere løytnanten for meget, barn,” sa jomfru Cecilie; “nu forteller nok faster Mette en historie.”

“Ja, fortell, faster Mette!” ropte de alle sammen.

“Jeg vet riktig ikke hva jeg skal fortelle,” svarte faster Mette; “men siden vi er kommet på snakk om nissen, så skal jeg også fortelle litt om ham. Dere husker vel gamle Kari Gausdal, barn, som var her og bakte flatbrød og lefse, og som alltid hadde så mange eventyr å fortelle?” – “Å ja!” ropte barna. – “Nå, gamle Kari fortalte at hun tjente på Vaisenhuset her for mange år siden. Den gang var det enda mere ensomt og trist enn det nu er, på den kant av byen, og det er en mørk og skummel bygning, Vaisenhuset. Nå, da Kari var kommet dit, skulle hun være kokke, og hun var en meget flink og fiks pike. En natt skulle hun stå opp og brygge; så sa de andre tjenerne til henne: “Du må akte deg så du ikke står for tidlig opp; før klokken to må du ikke legge på ròsten.”

“Hvorfor det?” spurte hun.

“Du vet da vel det at det er en nisse her, og du kan nok vite at han ikke vil uroes så tidlig, og før klokken to må du slett ikke ha på ròsten,” sa de.

“Pytt, ikke verre,” sa Kari, hun var meget frisk på leveren, som de sier, “jeg har ikke noe å skaffe med nissen, og kommer han til meg, så skal jeg nok, den og den ta meg, føyse ‘n på dør.”

De andre sa hun skulle akte seg, men hun ble ved sitt, og da klokken vel kunne være litt over ett, sto hun opp og la under bryggekjelen og hadde på ròsten. Men hvert øyeblikk sloknet det under kjelen, og det var liksom én kastet brannen ut over skorstenen, men hvem det var, kunne hun ikke se. Hun tok og samlet brannene den ene gangen efter den andre, men det gikk ikke bedre, og ròsten ville heller ikke gå. Til sist ble hun kjed av dette, tok en brann og løp med både høyt og lavt, og svingte den og ropte:

“Pakk deg dit du er kommet fra! Tror du du skal skremme meg, tar du feil.”

“Tvi vøre det da!” svarte det fra en av de mørkeste krokene; “jeg har fått sju sjeler her i gården; jeg tenkte jeg skulle fått den åttende med.”

Siden den tiden var det ingen som så eller hørte noe til nissen på Vaisenhuset, sa Kari Gausdal.” -

“Jeg blir redd, nei du skal fortelle løytnant; når du forteller, så blir jeg aldri redd, for du forteller så morsomt,” sa en av de små. En annen foreslo at jeg skulle fortelle om nissen som danset halling med jenten. Det var noe jeg meget nødig innlot meg på, for det hørte sang til. Men de ville på ingen måte la meg slippe, og jeg begynte allerede å kremte for åforberede min overmåte uharmoniske stemme til å synge hallingdansen som hørte til, da den vakre søsterdatteren trådte inn – til glede for barna og frelse for meg.

“Ja nu, barn, nu skal jeg fortelle, hvis dere kan få kusine Lise til åsynge hallingen for dere,” sa jeg da hun tok plass; “og så danser dere selv, ikke sant?” Kusinen ble overhengt av de små, og lovet å utføre dansemusikken, og jeg fortalte:

“Det var ensteds, jeg tror nesten det var i Hallingdal, en jente som skulle gå med fløtegrøt til nissen; om det var en torsdagskveld eller en julekveld, det kan jeg ikke huske, men jeg tror visst det var en julekveld. Nu syntes hun det var så synd å gi nissen den gode maten, spiste så selv fløtegrøten, og drakk fettet på kjøpet, og gikk på låven med havremelsgrøt og sur melk i et grisetrau. “Der har du trauet ditt, styggen!” sa hun. Men hun hadde ikke sagt det, før nissen kom farende og tok henne og begynte en dans med henne; det holdt han på med til hun lå og gispet, og da det kom folk på låven om morgenen, var hun mere død enn levende. Men så lenge som han danset, sang han” – her overtok jomfru Lise nissens parti og sang i hallingtakt:

“Å du har iti opp grauten for Tomten du, å du skal få danse med Tomten du!”

“Å har du iti opp grauten for Tomten du, så skal du få danse med Tomten du!”

Jeg hjalp til med å trampe takten med begge føttene, mens barna støyet og jublende tumlet seg mellom hverandre på gulvet.

“Jeg tror dere setter stuen på taket med det samme, barn. Dere støyer, så det verker i hodet på meg,” sa gamle mor Skau. “Vær nu rolige litt, så skal jeg fortelle dere noen historier.”

Det ble stille i stuen, og madamen tok til orde.

“Folk de forteller nå så meget om nisser og hulder og slikt, men jeg tror ikke stort av det. Jeg har hverken sett den ene eller den andre av dem – jeg har nå ikke vært vidt i mitt liv heller -, og jeg tror det er snakk; men gamle Stine ute, hun har sett nissen, sier hun. Da jeg gikk for presten, tjente hun hos mine foreldre, og til dem kom hun fra en gammel skipper, som hadde holdt opp å fare. Der var det så stilt og rolig. Aldri kom de til noen, og ikke kom det noen til dem, og skipperen var aldri lenger enn nede på bryggen; jeg minnes godt han gikk dit i tøfler og hvit nattlue, med lang pipe, og en sid, perlegrå frakk med stålknapper. Alltid gikk de tidlig til sengs, og det var en nisse der, sa de. “Men så var det en gang,” sa Stine, “som kokka og jeg, vi satt oppe en aften i pikekammerset og skulle stelle og sy for oss selv, og det led til sengetid, for vekteren hadde alt ropt ti. Det ville ikke gå med syingen og stoppingen, for hvert øyeblikk kom Jon Blund; rett som det var, så nikket jeg, og rett som det var, så nikket hun, for vi hadde vært tidlig oppe og vasket om morgenen. Men som vi satt slik, så hørte vi et forferdelig rabalder ute i kjøkkenet,” sa hun, “det var liksom én slo alle tallerkenene sammen og kastet dem på gulvet. Vi fór opp,” sa hun, “og jeg skrek: “Gud trøste oss, det er nissen!” og jeg var så redd at jeg ikke torde sette en fot i kjøkkenet. Kokka var nok fælen, hun også; men hun skjøt hjertet opp i livet, og da hun kom ut i kjøkkenet, lå alle tallerkenene på gulvet, men ikke én av dem var itu, og nissen sto i døren med rød lue på og lo så inderlig godt. Men nu hadde hun hørt at nissen iblant skulle la seg narre til å flytte, når en ba ham om det og sa det var roligere for ham på et annet sted, og så hadde hun lenge spekulert på å gjøre ham et puss, sa hun, “og så sa hun til ham det – hun skalv litt i målet – at han skulle flytte over til kobberslagerens tvers over gaten; der var det mere stilt og rolig, for der gikk de til sengs klokken ni hver aften. Det var sant nok også,” sa hun til meg; “men du vet nok det,” sa hun, “at mesteren var oppe og i arbeid med alle, både svenner og drenger, og hamret og støyet fra klokken tre om morgenen hele dagen. Siden den dag,” sa hun, “så vi ikke mere til nissen over hos skipperen. Men hos kobbersmeden likte han seg nok godt, enda de hamret og banket hele dagen, for folk sa at konen der satte grøt på loftet til ham hver torsdagskveld, og da kan en ikke undres på at de ble rike heller, for nissen gikk vel og dro til dem,” sa Stine; og det er sant, de tok seg opp og ble rike folk; men om det var nissen som hjalp dem, skal jeg ikke kunne si,” la mor Skau til, hun hostet og rømmet seg – det var en usedvanlig lang fortelling for henne.

Da hun hadde tatt seg en pris tobakk, kviknet hun, og begynte på en frisk:

“Min mor, det var en sanndru kone; hun fortalte en historie som har hendt her i byen, og det en julenatt, og den vet jeg er sann, for det kom aldri et usant ord i hennes munn.”

“La oss få høre den, madam Skau,” sa jeg. “Fortell, fortell, mor Skau!” ropte barna.

Madammen hostet litt, og tok seg en ny pris: “Da min mor ennu var pike, kom hun stundom til en enke som hun kjente, som henne – ja hva var det nå hun hette da? Madam – nei, jeg kan ikke komme på det, men det kan være det samme også, hun bodde oppe i Møllergaten og var en kone noe over sin beste alder. Så var det en juleaften, liksom nu; så tenkte hun ved seg selv at hun skulle gå i fropreken julemorgenen, for hun var flittig til å gå i kirken, og så satte hun ut kaffe, for at hun kunne få seg litt varmt drikke, så hun ikke skulle være fastende. Da hun våknet, skinte månen inn på gulvet, men da hun sto opp og skulle se på klokken, hadde den stanset og viserne sto på halv tolv. Hun visste ikke hva tid det var på natten, men så gikk hun bort til vinduet og så over til kirken. Det lyste ut gjennom alle kirkevinduene. Så vekket hun piken og lot henne koke kaffe, mens hun kledde på seg, og tok så salmeboken og gikk i kirken. Det var så stilt på gaten, og hun så ikke et menneske på veien. Da hun kom i kirken, satte hun seg i stolen hun pleide å sitte; men da hun så seg om, syntes hun folkene så så bleke og underlige ut, akkurat som de kunne være døde alle sammen. Der var ingen hun kjente, men det var mange som hun syntes hun skulle ha sett før, men hun kunne ikke minnes hvor hun hadde sett dem. Da presten kom på prekestolen, var det ikke noen av byens prester, det var en høy, blek mann, og ham syntes hun også hun skulle kjenne. Han preket nokså vakkert, og det var ikke slik støy og hosting og harking som det pleier å være ved fropreken om julemorgenen – det var så stilt at hun ble rent fælen. Da de begynte å synge igjen, bøyde en kone som satt ved siden av henne, seg bort og hvisket i øret på henne: “Kast kåpen løst om deg og gå; for bier du til det er forbi her, så gjør de ende på deg. Det er de døde som holder gudstjeneste.”

“Huff, jeg blir redd, jeg blir redd, mor Skau,” sutret en av de små, og krøp opp på en stol.

“Hysj, hysj, barn, hun slipper godt fra det; nu skal du bare høre,” sa mor Skau. “Men enken ble også redd, for da hun hørte stemmen og så på konen, kjente hun henne; det var nabokonen hennes, som var død for mange år siden, og da hun nu så seg om i kirken, husket hun godt at hun hadde sett både presten og mange av menigheten og at de var døde for lange tider siden. Det isnet i henne, så redd ble hun. Hun kastet kåpen løst om seg, som konen hadde sagt, og gikk sin vei; men da syntes hun de vendte seg og grep efter henne alle sammen, og benene skalv under henne, så hun nær hadde segnet ned på kirkegulvet. Da hun kom ut på kirketrappen, kjente hun de tok henne i kåpen; hun slapp taket og lot dem ha den, og skyndte seg hjem så fort hun kunne. Da hun var ved stuedøren sin, slo klokken ett, og da hun kom inn, var hun nesten halvdød, så angst var hun. Om morgenen da folk kom til kirken, lå kåpen på trappen, men den var revet i tusen stykker. Min mor, hun hadde sett den mange ganger før, det var en kort lyserød stoffes kåpe med hareskinns fôr og kanter, slik en som var i bruk i min barndom enda. Nu er det rart å se en sånn en, men det er noen gamle koner her i byen og på stiftelsen i Gamlebyen som jeg ser i kirken med slike kåper i julehelgen.”

Barna, som under den første del av fortellingen hadde vist sin engstelse, erklærte at de ikke ville høre flere slike fæle historier. De hadde krøpet opp i kanapéen og på stolene, og sa at de syntes det satt noen og tok efter dem under bordet. I det samme kom det inn lys i gamle armstaker, og vi oppdaget med latter at de satt med benene på bordet. Lysene og julekaken, syltetøyet, bakkels og mjød jaget snart spøkelseshistorier og frykt på dør, opplivet sinnene og førte samtalen over på de levende og på dagens emner. Til sist kom risengrøten og ribbesteken og ga tankene en retning mot det solide, og vi skiltes tidlig fra hverandre, med ønsket om en gledelig jul.

Men jeg hadde en meget urolig natt. Jeg vet ikke om det var fortellingene, kosten, min svakhet, eller alt sammen, som voldte det; jeg lå og kastet meg hit og dit, og var midt inne i nisse-, huldre- og spøkelseshistorier hele natten.

Til sist fór jeg til kirke med dombjeller gjennom luften. Kirken var opplyst, og da jeg kom inn, var det kirken hjemme i dalen. Det var ikke andre å se der enn døler med røde luer, soldater i full puss, og bondejenter med skaut og røde kinner. Presten sto på prekestolen; det var min bestefar, som var død da jeg var liten gutt. Men som han var best inne i sin preken, gjorde han et rundkast midt ned i kirken – han var kjent som en rask kar -, så samarien fór på én kant og kraven på en annen. “Der ligger presten, og her er jeg,” sa han med et munnhell han hadde, “og la oss nu få en springdans.”

Øyeblikkelig tumlet hele menigheten seg i den villeste dans, og en stor, lang døl kom bort og tok meg i skulderen og sa: “Du lyt væra med, kar!”

Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, da jeg i det samme våknet og kjente taket i skulderen, og så den samme jeg hadde sett i drømme, lute seg over sengen min med døleluen nedover ørene, en finnmut på armen, og et par store øyne naglet i meg.

“Du drømmer visst, kar,” sa han; “svetten står på panna di, og du sover tyngre enn en bjønn i hi. Guds fred og gledelig jul! sier jeg fra far din og dem i dalen. Her er brev fra skriveren og finnmut til deg, og Storborken står i gården.”

“Men i Guds navn, er det du, Tor?” Det var min fars husbondskar, en prektig døl. “Hvorledes i all verden er du kommet hit nu?” ropte jeg glad.

“Jo, det skal jeg si deg,” svarte Tor; jeg kom med Borken, men ellers så var jeg med skriveren ute på Nes, og så sa han: Tor, sa han, nå er det ikke langt til byen, du får ta Borken og reise inn og se til løtnan, og er han frisk og han kan væra med, så skal du ta han med, sa han.”

Da vi fór fra byen, var det klart igjen, og vi hadde det fineste føre. Borken langet ut med sine gamle raske ben, og en slik jul som jeg turte den gangen, har jeg aldri turt hverken før eller siden.

Kona hadde fått en ny sko. Med den gikk hun og spente og sparket på allting, krakker og stoler; “her ligger så mye i veien, det er så uryddig her!” sa hun.

Så ropte de på datteren, at hun skulle komme og rydde opp. Hun hadde fått ny lue; derfor satte hun hodet inn gjennom døren og nikket hit og dit. “Jeg kan da ikke være allesteds, jeg heller!” sa hun.

Å jo, det var velstandsfolk frieren var kommet til der.

Av det grundige studier i denne gullgrube for hans idéer ble det, som man nok kan vite, utklekket mangehånde kløktige formeninger; at han selv i det minste var overbevist om deres fortreffelighet, syntes det fiffige blikket å antyde som han tilkastet meg fra sine klippende øyne; det var heller ingen mangel på “velmente patriotiske ytringer”, gehalten av dem kan den best dømme om som har hatt anledning til å kikke i det ovenforomtalte skrift eller hans store avhandling i manuskript om tienden. Men all denne visdom var spilt på meg; jeg kunne den på mine fingrer, for jeg hørte den nu for tre og tyvende gang. Jeg er ikke utrustet med noen engletålmodighet; men hva skulle jeg vel gjøre? Tilbaketoget til værelset mitt var avskåret, der var det skurt til helgen; det sto i en damp. Efter noen forgjeves forsøk på å fordype meg i min bok, måtte jeg således la meg føre av proprietærens veltalenhets strøm. Proprietæren var nu på sin hvite hest, som man sier; den gamle rødslitte skinnluen hadde han lagt ved siden av seg i sofaen, og han bar sin skallete panne og sine grå hårs verdighet åpent til skue. Han ble ivrigere og ivrigere; han reiste seg og fektet med hendene; han gikk opp og ned ad gulvet med hastige skritt, så flammen i lyset viftet hit og dit, og flakene på den grå fotside vadmelskjolen hans beskrev store buer hver gang han svinget rundt og hevet seg på sitt lange ben; for som Tyrtæus og Per Solvold var han låghalt. Hans bevingede ord summet om ørene på meg som oldenborrer i en lindetopp. Det gikk løs om prosesser og høyesterettsprejudikater, om kranglerier med overformynderiet, om tømmerbrøtning og luksus, om makthavernes regjereri og Mørkfossens utminering, om kontrollen og Jærens oppdyrking, om industri og sentralisasjon, om sirkulasjonsmidlets utilstrekkelighet, om byråkrati og embetsaristokrati, og om alle de -kratier, -arkier og -rier, som har eksistert like fra kong Nebukadnesar til Per Solvolds statsborgeri.

Det var ikke til å holde ut lenger med proprietærens knot og affekterte patos. Fra kjøkkenet skrallet den ene lattersalven efter den andre; Kristen smed førte ordet der ute; han hadde nettopp holdt opp, og der lød på ny en hjertelig latter.

“Nei,” sa jeg og brøt over tvert, “nu vil jeg riktig ut og høre smedens historier,” løp ut og lot proprietæren bli tilbake i stuen med den mattlysende pråsen og sin egen forstyrrede tankegang.

“Barnevev og løgnaktige regler!” brummet han med det samme jeg lukket døren efter meg; “det er skam for lærde folk; men velmente patriotiske ytringer -”, mere hørte jeg ikke.

Lys og liv og munterhet strålte ut i det høye, luftige kjøkkenet. Et bål som lyste opp tilmed i de fjerneste kroker, flammet på peisen. Ved siden av peisstangen tronet proprietærens madam med sin rokk. Skjønt hun i mange år hadde ligget til felts mot gikten og forskanset seg mot dens anfall i en mangfoldighet av stakker og trøyer, og som utenverker utenom alle de øvrige anlagt et uhyre av en grå vadmelskofte, skinte likevel ansiktet under skautet som en fullmåne. På peiskanten satt barna og lo og knekket nøtter. Rundt om satt en krets av piker og husmannskoner; “de traadte Rokken med flittige Fødder eller brugte de skrabende Karder”. I svalen trampet treskerne av seg sneen, kom inn med agner i håret og satte seg ved langbordet, hvor kokken bar frem nattverden for dem, en melkering og et trau hårdstampet grøt. Lenet opp til skorstensmuren sto smeden; han røkte på en liten snadde, og over ansiktet hans, som bar sotspor fra smieavlen, lå en tørr alvorlig mine, som vitnet om at han hadde fortalt, og fortalt godt.

“God aften, smed,” sa jeg, “hva er det du forteller, som vekker slik latter?”

“Hi, hi, hi,” lo småguttene, kisteglade i ansiktene. “Kristen fortalte om Fanden og smeden, og så om gutten som fikk ham inn i nøtta, og nå har han sagt han skal fortelle om Per Sannum, som de underjordiske holdt hesten for i Asmyrbakken.”

“Ja,” begynte smeden, “den Per Sannum var fra en av Sannumgardene nordafor kjerka. Han var en signekall, og han blei ofte henta både med hest og slede for å gjøre åt folk og fe, liksom gamle Berthe Tuppenhaug hernede i Bråten. Men hvordan det var eller ikke, så var ‘n ikke klok nok, for en gang hadde de underjordiske bundet ‘n, så ‘n måtte stå ei heil natt i heimehagen sin med kjeften på skakke, og det gikk ikke riktig vel til den gangen jeg nå vil fortelle om heller. Denne Peren kunne aldri forlikes med folk, akkurat liksom – hm, hm – nå ja, han var en kranglefant, som hadde sak med alle. Så var det en gang han hadde ei sak i stiftsretten i Christian, og der inne skulle ‘n være til klokka ti om morgenen. Han tenkte han hadde god tid, når han reid hjemmefra kvelden i forvegen, og det gjorde ‘n også; men da ‘n kom til Asmyrbakken, blei hesten holdt for ‘n. Det er ikke riktig der heller; for lange tider sia har én hengt seg oppe i haugen, og det er mange som har hørt musikk der, både av feler og klarinetter og fløyter og andre blåsegreier. Ja, gamle Berthe veit nok å tale om det; hun har hørt det, og hu sier hu aldri har hørt så vakkert, det var akkurat som da den store musikken var hos lensmannen i 1814. Var det ikke så, Berthe?” spurte smeden.

“Jo, det er sant, det er gudsens sanning òg det, far,” svarte husmannskjerringen, som satt ved skorstenen og kardet.

“Nå, hesten blei da holdt for ‘n,” fortsatte smeden, “og den ville ikke røre seg av flekken. Alt det han slo på og alt det han huia og skreik, så dansa ‘n bare i ring, og han kunne hverken få ‘n att eller fram. Det leid med det skreid, men det blei ikke annleis. Slik gikk det heile natta, det var tydelig å se at der sto en og holdt ‘n, for alt det Sannumen bante og huserte så kom ‘n ikke videre. Men da det leid utpå morgenen i grålysinga, så sto ‘n av og gikk opp til Ingebret Asmyrhaugen, og fikk han til å ta med seg en varmebrann, og da ‘n var kommet i salen igjen, så ba ‘n han fyre over hesten med den. Da kan det vel hende det gikk av garde i fullt firsprang, og Per hadde nok med å henge på, og ikke stansa det, før ‘n kom til byen; men da var hesten sprengt.”

“Dette har jeg hørt før,” sa gamle Berthe og holdt opp å karde, “men jeg har aldri villet tru at Per Sannum ikke var klokere; men siden du sier det, Kristen, så må jeg vel tru det.”

“Ja, det kan du,” svarte smeden, “for jeg har hørt det av Ingebret Asmyrhaugen sjøl, som bar brannen og fyrte over hesten for ‘n.”

“Han skulle vel ha sett gjennom hulaget, Berthe, skulle ‘n ikke?” spurte en av småguttene.

“Jo, det skulle ‘n,” svarte gamle Berthe, “for da hadde ‘n fått se hvem det var som holdt hesten, og da hadde han måttet sleppe. Det har jeg hørt av en som visste om slikt bedre enn noen, det var en som de kalte Hans Frimodig heime på Halland. I andre bygdelag kalte de ‘n Hans med skikkelighet, for han hadde nå det munnhell: “Allting med skikkelighet.” Han blei inntatt av de underjordiske og hadde vært hos dem i mange år, og de ville endelig ha ‘n til å ta datter deres, som hang etter ‘n støtt; men det ville ‘n ikke, og da det blei ringt etter ‘n fra mange kjerker, så tok de han til sist og kasta han ut fra en høg kolle langt ute i bygdene, som jeg trur de kalte Hortekollen, og da syntes ‘n han fór like til fjords. Fra den tid var han en jåling. Så kom han i legd og gikk fra gard til gard og fortalte mange underlige historier, men best han satt, så lo han:

“Hi, hi, hi, Kari Karina, jeg ser deg nok!” sa han, for huldrejenta var bestandig etter ‘n.

Mens han var hos de underjordiske, fortalte ‘n, så måtte ‘n bestandig være med dem, når de var ute og forsynte seg med mat og mjølk, for det som var korsa over og signa med Jesu navn, hadde de ikke makt til å ta, og så sa de til ‘n Hans: “Du får ta i her, for dette er der “krikla på”,” og han la nå sånne bører i meisene til dem at det var fæle ting; men når det kom tordenslag, satte de avsted så fort at han ikke kunne følge dem. Hans var bestandig i lag med en av dem, som hette Vått, og han var så sterk at han tok og bar både Hans og børa når der kom slikt bråvær på dem. En gang møtte de futen fra Ringerike i en djup dal oppe på Halland, så gikk Vått bort og holdt hesten for ‘n, og futen skreik og slo på og fór så ille med hesten at det var synd å se. Men så gikk skyssgutten fram av meiene og såg gjennom hulaget, så måtte Vått slippe, “og da kan det vel hende det gikk,” sa Hans, “skyssgutten var nær ikke kommet på meiene igjen, og vi slo opp en skrassel, så at futen vendte seg i sleden og såg seg tebars”.”

“Ja,” sa en av husmennene, som var en utbygding, “det har jeg hørt om en prest i Lier også. Han skulle reise i soknebud til ei gammal kjerring, som hadde vært et ugudelig menneske mens hun levde. Da han kom på skogen, blei hesten holdt for ‘n; men han visste råd, for det var en rask kar den Lier-presten; i et sprang var han fra sleden oppe på hesteryggen og skotta ned gjennom hulaget, og der såg han det var en stygg gammal mann som holdt i tømmen – de sier, det var Fanden sjøl.

“Slipp kuns, du får henne ikke,” sa presten.

Han måtte sleppe, men med det samme ga ‘n hesten et rapp, så den satte av sted slik at det gnistra under hovene og lyste i alle skogtoppene, og det var ikke mer enn skyssgutten kunne holde seg bakpå. Den gangen kom presten ridende i soknebud.” -

“Nei, om jeg skjønner hvorledes det skal gå med kuene likevel, mor,” sa Mari budeie, som kom ståkende inn med et melkespann, “jeg trur dom svelter reint i hel, her kan mor se hvor lite mjølk vi får.”

“Du får dra høy fra stallgolvet, Mari,” sa gamlemor.

“Ja, det var sant!” svarte Mari; “kommer jeg dit, så er karmennene og kallen så forsinna som ville gasser.”

“Jeg kan gi deg et råd, Mari,” sa en av småguttene med en polisk mine. “Du skal koke rømmegraut og sette ut på stall-låven om torsdagskvelden, så hjelper nok nissen deg å dra høyt til fjøset, mens guttene sover.”

“Ja, bare der var noen nisse her, så skulle jeg nok gjøre det,” svarte den gamle budeien troskyldig; “men det er fanken ingen nisse her i garden, for de trur ikke på slikt sjølvefolka; nei, på Nes hos kaftein, den tid jeg tente der, der var nissen.”

“Hvorledes kan du vite det, Mari?” spurte gamlemor. “Har du sett han?”

“Sett han? Ja, det har jeg riktig også det,” svarte Mari, “det er sikker nok.”

“Å, fortell oss det, fortell oss det!” ropte småguttene.

“Ja, det kan jeg nok,” sa budeien og begynte.

“Det var nå den tid jeg tente hos kaftein, så sa gardsgutten til meg en lørdagskveld:

“Du er nok så snill at du gir hestene for meg i kveld du Mari, så skal jeg alltids gjøre deg et puss igjen.”

“Å ja,” sa jeg, “jeg kan nok det,” for han skulle gå til jenta si.

Da det leid mot tida at hestene skulle ha kveldsfôret, så ga jeg først de to, og så tok jeg et høyfang og skulle gi hesten til kaftein; og den var alltid så feit og blank at en gjerne kunne speile seg i den; men i det samme jeg skulle gå inn i spilltauet, så kom ‘n fallande like ned over armene på meg -”

“Hvem, hvem? Hesten?” spurte småguttene.

“Å nei visst, det var nissen; og jeg blei så forferda at jeg slapp høyet der jeg sto, og skyndte meg ut igjen det forteste jeg vann. Og da Per kom heim, så sa jeg: “Jeg har gitt hestene for deg én gang, min kjære Per, men neigu blir det ikke oftere, og Bronen til kaftein den fikk ikke høystrået heller,” sa jeg og så fortalte jeg ‘n det.

“Å ja, det har inga nau med Bronen,” sa Per. “Han har nok den som passer seg han.”

“Hvorledes så nissen ut da, Mari?” spurte en av småguttene.

“Ja, meiner du jeg kunne se det?” sa hun; “det var så mørkt at jeg ikke kunne se hendene mine, men jeg kjente ‘n så tydelig som jeg tar i deg; han var lodden, og det lyste i øynene på ‘n.”

“Å, det var visst bare ei katte,” innvendte en av dem.

“Katte?” sa hun med den dypeste forakt. “Jeg kjente hver finger på ‘n; han hadde ikke mer enn fire, og de var lodne, og var det ikke nissen, så la meg ikke komme levende av flekken.”

“Jo, det var nissen, det er visst,” sa smeden, “for tommelfinger har ‘n ikke, og lodden ska ‘n væra på nevene; jeg har aldri handtakes med ‘n; men så skal det være, det har jeg hørt; og at han passer hestene og er den beste husbondskar noen kan ha, det veit vi alle det. Det er mange som har stor nytte av ‘n; men det er da ikke han aleine de har nytte av, for oppe i Ullensaker var det en mann som en gang hadde likså mye nytte av de underjordiske som andre har av nissen; han budde på Røgli. De visste nå vel det at huldra var der og holdt til der, for det var en gang han reiste til byen så i flekksnøen om våren, og da ‘n kom inn til Skjellebekk og hadde vatna hestene sine, kommer der utover bakken en buskap med brannete kuer, så store og feite at det var moro så se dem, og noen av dem som var med, kjørte med alle slags bukjørel og greie på kjerrer med vakre feite hester for; men foran gikk der ei svær jente, som hadde ei drivende kvit mjølkekolle i handa.

“Men hvor skal Di hen på denne årsens tid da?” spurte Røgli-mannen forundret.

“Å,” svarte hun, som gikk foran, “vi skal til seters i Røgli-hagen i Ullensaker, der er hamn nok der.”

Dette syntes han var rart, at de skulle hamne i hagen hans; og ingen andre enn han hverken så eller hørte noe, og alle dem han møtte på vegen innover, spurte han; men ingen hadde sett en sånn buskap.

Heime på garden hos den Røgli-mannen gikk det også underlig til iblant, for når ‘n hadde gjort noe arbeid etter solegladsleite, så blei det alltid ødelagt om natta, og til sist måtte ‘n reint holde opp å arbeide når sola var gått ned. Men så var det den gangen jeg ville tale om, det var en høst, han gikk ned og kjente på byggloa om den var tørr – det var seint utpå høsten – og han syntes den ikke var riktig tørr nok ennå, men så hørte ‘n så skjellig det sa borte i en haug:

“Kjør inn loa di du, i morra snør det.”

Han til å kjøre det beste han kunne; han kjørte til langt over midnatt, og han fikk inn loa; men morgenen etter låg der over en sko djup snø.” -

“Ja, men det er ikke alltid de underjordiske er så snille, smed,” sa en av småguttene; “hvorledes var det med henne som stal bryllupskosten på Eldstad og glømte igjen lua si?”

“Jo, det skal jeg si deg,” sa smeden, og hugg straks i med en ny fortelling.

“På Eldstad i Ullensaker var der en gang et bryllup; men på bryllupsdagen hadde de ikke noen bakeromn, og derfor måtte de sende steikene bort i nabogarden, hvor de hadde bakeromn, og steike dem der. Om kvelden skulle gutten i bryllupsgarden kjøre heim med dem. Da han kom over en av moene der, hørte han ganske skjellig at det ropte:

“Hør du, kjører du til Eldstad fram, så si til henne Deld, at Dild datt i eld!”

Gutten slo på og kjørte, så det kvinta om nesa på ‘n, for det var kaldt i været og gildt sledeføre, og det samme ropte det etter ham flere ganger, så han mintes det vel. Han kom vel heim med føringa si, og gikk så fram for bordenden, hvor tjenerne gikk fra og til, som de hadde tid til, og fikk seg noe å leve av.

“Nå da gutt, har fanden sjøl skyssa deg, eller har du ikke reist etter steika ennå?” sa en av husets folk.

“Jo, det har jeg,” sa han, “der ser du den kommer inn gjennom døra, men jeg slo på og lot det gå alt det merra orka å spenne i, for da jeg kom på moen, så ropte det:

“Kjører du til Eldstad fram, så si til henne Deld, at Dild datt i eld!”

“Å, det var barnet mitt det,” ropte det i gjestebudsstua, og så fór en av sted som om hun var gælen, hun rente på den ene etter den andre og slo dem for skallen alle sammen; men til sist falt hatten av henne, og så fikk de se det var ei hulder som hadde vært der; for hun hadde rapset med seg både kjøtt og flesk og smør og kake og øl og brennevin og alt det som godt var; men hun var så forfjamsa over ungen at hun glømte igjen ei sølvkaupe i ølkaret og ikke sansa at hatten falt av henne. De tok både sølvkaupa og hatten og gjømte på Eldstad; og hatten den var slik at den som hadde den på, han kunne ikke noe dødelig menneske se, uten ‘n kanskje var synen; men om ‘n er der ennå, skal jeg ikke kunne si for visst; for jeg har ikke sett ‘n, og ikke har jeg hatt ‘n på heller.” -

“Ja, de underjordiske er slemme til å stele, det har jeg alltid hørt,” sa gamle Berthe Tuppenhaugen, “men verst skal de være i setertida; det er liksom ei lang høgtid både for huldrer og underjordiske; for mens seterjentene går og tenker på guttene sine, glømmer de å korse over mjølk og fløte og annen bumat, og da tar huldrefolket alt det de vil. Det er ikke ofte at folk får se dem, men det hender da iblant, og det hendte en gang på Nebergsetra oppe i almenningen her.

Det var noen tømmerhoggere eller vedhoggere oppi der og hogde. Da de så skulle gå fram til Nebergsvangen til kvelds, så ropte det til dem borte i skogen:

“Hils henne Kilde at begge sønnene hennes fór ille; de brente opp seg i soddkitiln.”"

Da hoggerne kom fram til setra, så fortalte de jentene dette og sa: “Den tid vi skulle gå hjem til kvelds og vi hadde fått øksa på nakken, så sa det borte i skogen:

“Hils henne Kilde at begge sønnene hennes fór ille; de brente opp seg i soddkitiln.”

“Å, det var barna mine det,” skreik det inne i mjølkebua, og så kom det farende ut ei hulder med ei kolle i neven, og den kasta hun, så at mjølka skvatt om dem.” -

“Folk forteller nå så mye,” sa smeden, akkurat som om han nærte tvil om troverdigheten av denne fortellingen, men det var visst bare av ergrelse over å være blitt avbrutt, nå han hadde fått munnen så godt på glid. Det fantes neppe noen i hele bygden som var rikere på de vidunderligste fortellinger om huldren og de underjordiske enn han; og i troen på disse vesener hamlet han opp med de sterkest troende. “Folk forteller så mye,” sa han, “en kan ikke tru det alt. Men når det er hendt i ens eia slekt, så får en tru det. og nå skal jeg fortelle noe som har hendt værfar min; det var en alvorlig og truverdig mann, så det nok var sant det han sa. Han budde på Skroperud på Lodding-eiene i Ullensaker; han hette Jo. Han hadde bygd seg ei ny stue, han hadde en to-tre kuer, feite og i god stand, og en hest som var utmerkt framfor alle andre. Med denne hesten fór ‘n ofte i skyss fra Mo til Trøgstad, og når det falt seg så, derifra til Skrimstad og tilbake til Mo igjen; og han brydde seg ikke om hvordan han fór med hesten, for den var og blei like feit. Skytter var ‘n også, og spelemann med. Ofte var ‘n ute og spelte, men heime kunne de aldri få ‘n til å røre fela; om så hele stua var full av ungdom, nekta ‘n like fullt å spelle. Men en gang var det kommet noen gutten til ‘n med lommeflasker og brennevin. Da de hadde fått kallen på en pisk, kom det flere til, og enda han sa nei i begynnelsen, så fikk ‘n fela fatt til sist allikevel. Men da han hadde spelt ei stund, la han den bort, for han visste at de underjordiske ikke var langt borte, og at de ikke syntes om sånt spetakkel; men guttene fikk ‘n til å spelle igjen, og således gikk det en to-tre ganger; han la fela bort, og de fikk ‘n til å ta den fatt igjen. Til sist hengte han den opp på veggen og svor på at han ikke ville gjøre et strøk med buen mer den kvelden, og så jaga ‘n dem ut alle sammen både gutter og jenter. Da han hadde begynt å kle av seg og sto i skjorteermene borte i skorsteinen og skulle tenne kveldspipa si med en brann, så kom det inn et følgje av store og små, så det yrte i stua.

“Nå,” sa Jo, “kommer dere nå igjen?” Han trudde det var de som hadde vært inne og dansa; men da han fikk se at det ikke var dem, blei ‘n redd, tok døtrene sine, som alt lå i senga, og slengte dem opp på golvet – han var en stor og sterk mann – og spurte: “Hva er dette for folk? kjenner dere dem?”

Jentene var søvntunge og sansa ikke. Så tok han geværet ned av veggen og vendte seg mot det følget som var kommet inn og hytta til dem med trompen. “Dersom dere nå ikke pakker dere, så skal jeg” – bante han – “føyse dere således ut at dere ikke skal vite om dere står på hue eller beina.” De satte ut gjennom døra og huiskreik, så den ene fór huestups over den andre, og han syntes det ikke så annerledes ut enn som en hop grå garnnøster trilla ut gjennom døra. Men da Jo hadde satt fra seg geværet og kom bort til skorsteinen igjen og skulle tenne på pipa si, som hadde slokna, så satt der en gammal mann på peiskrakken med et skjegg så langt at det rakk helt ned til benken, ja, det var over ei alen langt; han hadde også ei pipe, og fór fram og tilbake med en brann liksom Jo sjøl og skulle tenne på den; rett som det var, så slokna den, så tente han på igjen, og det blei ikke annerledes.

“Enn du,” sa Jo, “hører du til samme fantefølget du med? hvor er du fra?”

“Jeg bur ikke langt borte jeg, du,” svarte mannen, “og jeg rår deg til at du passer deg og ikke holder slikt styr og larm heretter, ellers gjør jeg deg til en arm mann.”

“Nå, hvor bur du da?” spurte Jo.

“Jeg bur her borte under kjona, og hadde ikke vi vært der, så hadde den nok strøket med for lenge sia, for du har lagt svært på varmen iblant; det har vært hett der, og den er ikke frakere, enn at den faller over ende, dersom jeg setter fingeren min bortpå den. Nå veit du det,” sa han, “og pass deg etter denne dag.”

Aldri blei der spelt til dans mer; Jo skilte seg ved fela si, og aldri fikk de han til å røre noen annen etter den tid.” -

Under den siste del av denne fortellingen hadde proprietæren holdt en svare rumstering inne i stuen; skapdøren ble lukket opp og igjen; det ble raslet med sølvtøy og nøkkelknipper; man kunne høre og vite han var beskjeftiget med å låse igjen for all rørlig eiendom fra sølvkruset til blytobbaksdåsen. Nettopp som smeden hadde endt, gløttet han på døren, stakk hodet ut med luen på det ene øret og sa:

“Er du nå ute med reglene dine og lyver igjen, smed?”

“Lyger?” sa smeden meget støtt; “det har jeg aldri gjort, for dette er sant; jeg er jo gift med den ene av de jentene, og kjerringa mi, Dorthe, hun låg sjøl i senga og såg den gamle skjeggkallen; riktignok var de jentene rare og liksom halvfjollete, men det kom av at de hadde sett de underjordiske,” tilføyde han med et harmfullt blikk på proprietæren.

“Fjollete?” sa proprietæren, “ja, det tror jeg nok; det er jo du også når du ikke er på en kant, for da er du rent binnegal. – Kom, smågutter, og gå opp og legg jer, og sitt ikke her og hør på det røret hans.”

“Det må jeg si er dårlig sagt av deg, far,” ytret smeden overlegent. “Sist jeg hørte der blei snakka fjolleri og rør, var da I prekte på Neberhaugen den syttende mai,” føyde han til i samme tone.

“Forbannet sludder!” brummet proprietæren og kom stampende gjennom kjøkkenet med lyset i den ene hånden og en pakke akter og noen aviser under armen.

“Å, bi litt far,” sa smeden drillende, “og la småguttene få lov å være her, så skal I også få høre en liten stubb; I har ikke godt av å lese i lovboka støtt I heller.

Jeg skal fortelle Jer om en dragon som blei gift med ei hulder. Det veit jeg er sant, for jeg har hørt det av Gamle-Berthe, og hun er sjøl fra den bygda der det hendte.”

Proprietæren slo bister døren igjen, og man hørte han trampet oppover trappen.

“Ja ja, siden kallen ikke ville høre, så får jeg fortelle ‘n til dere da,” sa smeden til småguttene, som ikke lenger brydde seg om den bestefaderlige myndighet når smeden lovte å fortelle eventyr.

“For mange år sia,” begynte han, “budde der et par gamle velstående folk på en gard oppe på Halland. De hadde en sønn og han var dragon, og en stor vakker kar var ‘n. På fjellet hadde de ei seter, og den var ikke som seterstuene pleier være, men den var pen og godt oppbygd, og der var både skorsteinsmur og tak og vinduer i den. Her låg de heile sommeren, men når de reiste heim om høsten, hadde tømmerhoggere og skyttere og fiskere og sånne som ferdes i skogen ved de tider, lagt merke til at huldrefolk flytta inn der med buskapen sin. Og med dem var det ei jente, som var så nauvakker at de aldri hadde sett hennes make.

Dette hadde sønnen ofte hørt tale om, og en høst de reiste heim fra setra, kledde han seg i full mundering, la dragonsalen på dragonhesten både med pistolhylsene og pistolene, og så reid han der opp. Da han kom i vrangbredden, var det sånn varme på i setra at det lyste ut gjennom alle mosefara, og da kunne han skjønne at huldrefolket alt var der. Så bandt han hesten sin ved en granlegg, tok den ene pistolen ut av hylstret og lista seg sakte opp til vinduet og skotta, og der inne i setra såg han en gammal mann og ei kjerring, som var krokete og reint skrukkete av alderdom og så urimelig stygg at han aldri hadde sett noe så stygt i sitt liv; men så var det ei jente der, og hun var så deilig at han syntes han ikke kunne leve, hvis han ikke kunne få henne. Alle hadde de kurumper, og det hadde den vakre jenta òg. Han kunne se at de nylig var kommet, for det var nettopp rydda opp der. Jenta holdt på å vaske gamlestyggen, mens kjerringa gjorde opp varme under den store primkjelen på peisen.

Rett som det var, støtte dragonen opp døra og skaut av pistolen like over hue på jenta, så at hun tulla bortover golvet. Men i det samme blei a likså fæl som hun før hadde vært vakker, og ei nese fikk hun så lang som pistolhylsteret.

“Nå kan du ta henne; nå er hu di,” sa den gamle mannen. Men dragonen kunne ikke flytte seg et skritt hverken fram eller tilbake. Den gamle begynte da å vaske jenta; så blei hu noe likere: nesa minka saktens til det halve, og den stygge kurumpa blei bundet opp, men vakker var a ikke, det var synd å si.

“Nå er a di, min staute dragon, sett a nå på salknappen og rid til bygda og hold bryllup med henne. Men til oss kan du lage til det vesle kammerset i størhuset; for vi vil ikke være sammen med de øvrige brurefolka,” sa den gamle styggfanten, som var far hennes; “men når skåla går om, så kan du se ut til oss.”

Han torde ikke gjøre anna; han tok henne med på salknappen og laga til bryllup. Men før de gikk til kjerka, ba brura ei av brurepikene å stå vel bak henne, forat ikke noen skulle se at rumpa falt av, når presten la handa på henne.

Så drakk de bryllup, og da skåla gikk om, gikk den unge mannen ut i kammerset, hvor der var laga til for de gamle huldrefolkene. Den gang såg han ingenting der, men da bryllupsfolka var reist, låg der igjen så mye gull og sølv og så mange penger at han aldri hadde sett så mye rikdom før.

Det gikk nå både godt og vel i lang tid; hver gang der var fremmedlag, laga kona til for de gamle ute i kammerset, og alltid låg det etter dem så mange penger at de til sist nesten ikke visste hva de skulle gjøre av dem. Men stygg var a og stygg blei a, og kei var han av henne, og det var ikke fritt for at han var litt slem iblant, så at han baud til å slå og denge henne.

En gang skulle ‘n til byen; det var på barfrosten om høsten, og så skulle ‘n legge sko under hesten. Han gikk da til smia, for han var en dyktig smed sjøl; men hvorledes han laga det, så blei skoen enten for stor eller også blei ‘n for liten, og aldri ville ‘n passe. Han hadde ikke flere hester heime, og det leid med det skreid, så det blei middag og det blei eftasverdstid.

“Kan du da aldri få lagt under den skoen?” sa kona; “ikke er du rar mann, men du er nok enda kleinere smed. Der blir ikke annen råd, enn at jeg får gå i smia og sko; er den for stor, kan du jo gjøre den mindre, og er den for liten, kan du jo gjøre den større!”

Hun gikk til smia, og det første hun gjorde, var å ta skoen med begge never og rette den ut.

“Se her,” sa hun, “slik skal du gjøre.” Så bøyde hun den sammen, som om den hadde vært av bly. “Hold nå opp beinet,” sa hun, og skoen passet så akkurat at den beste smed ikke kunne gjort ‘n bedre.

“Du er nok stiv i fingrene du,” sa mannen og såg på henne.

“Synes du det?” sa hun. “Hvordan mener du det var gått med meg, dersom du hadde vært så stiv i fingrene? Men jeg holder for mye av deg til at jeg skulle bruke kreftene mine på deg,” sa hun.

Fra den dag var han en aparte mann imot henne.” -

“Nå synes jeg vi kan ha hørt nok for i kveld,” sa gamlemor, da fortellingen var slutt, og reiste seg.

“Ja, vi får vel til å rusle på oss, siden kallen har kurra seg,” sa smeden og ba godnatt, men han lovte småguttene å fortelle mere neste aften, og tinget med dem om en kvart tobakk.

Om eftermiddagen da jeg var ute i smien hos smeden, skrådde han sterkt, hvilket alltid var et merke på at han hadde drukket brennevin; om aftenen var han gått på bygden for å få mere. Da jeg flere dager efter så ham igjen, var han mørk og ordknapp. Han ville ikke fortelle noe, enda småguttene lovte ham både tobakk og brennevin. Men pikene mumlet om at de underjordiske hadde hatt fatt på ham og slått ham over ende i Asmyrbakken. Der hadde en kjører funnet ham liggende på morgensiden, og da snakket han over seg.

Mens han i et slikt sprog vedble å tolke sin begeistring for naturen og satte stangen sammen, kastet jeg meg ned i det duftende gresset med min sigar. Rundt om meg i bakken blomstret spireaer, skabioser, blåklokker, nardus og den røde, yppige geiterams. Over meg vaiet bjerkenes svevende grener, nede ved elven tittet forglemmegeier frem mellem frodig voksende stargress, som også i yppigste fylde dekket noen store stener ute i elven. Her strømmer den stri mellem stener og klipper, men vender seg også forbauset over sin egen vilterhet om i en bakevje for å betrakte sitt forandrede fysiognomi – den ellers så stille og vennlige Andelv.

På den andre siden hever det seg en høyde dekket med or, hvitstammede bjerker og mørke graner. Under dem fins skyggefulle mosdekte hvilesteder, hvis svalhet, fred og ro bare den kan fatte som en het sommerdag i le av disse trær har lyttet til fuglenes søte kvitter, kveget seg ved de kjølende, duftesvangre luftninger fra elven, eller som gjennem en anonym forfatterinnes fine skildringer av disse egner har fornummet den “alfeaktige, drømmeriske duft, som hviler derover.”

Nedenfor, på broen sto et par jenter og så med en blanding av nysgjerrighet og forundring på den selsomme fiskeren og hans kunstige sving med stangen. Der ligger en ubeskrivelig ynde i disse svingninger av en fin og velproporsjonert stang i en øvet fluefiskers hånd. Som et blink farer snøret gjennem luften og drysser glimtrende vannstøv i sitt tilbakesving, bukter seg igjen som en slange eller ruller ut som et hjul bortover elven; stangen bøyer seg som et siv i sirlige buer, mens fiskeren, halvveis skjult mellem stenene, svinger den behendig i sin fremstrakte høyre.

Mens han skritt for skritt flytter seg ned langs elven, lå jeg og blåste tobakkskyer mot den blå himmel opp i myggsvermenes aftendans, og lyttet til klangen av ljå, til fossesuset og fuglekvitteret, som tok til i styrke eftersom aftenen ble svalere. Av den halvt drømmende tilstand dette hadde satt meg i, ble jeg vekket ved et klart “godaften”!

En middelaldrende bondekone sto med en bunding i hånden nede på stien og så med forundring på fiskeren og på stangens raske bevegelser.

Jeg hilste igjen, og så sa hun halvt spørrende: “Han fisker nok med fly han der? Tro jeg tør gå forbi?”

“Det tør du nok; når du går nær inn til fiskeren, så er det ikke farlig. Men si meg, hvor er du fra?” spurte jeg; for både i vesen og tale var det noe usedvanlig for hennes stand.

“Jeg bor i en liten stue oppå Åshøyden, østenfor Vorma,” svarte hun.

“Så heter du sikkert Anne Marie og har vært barnepike i prestegården, ikke sant? Jeg har hørt tale om alle eventyrene og historiene dine.”

“Ja så, har han det, så er han vel kjent med noen fra prestegården da? Hvem er han da, med forlov å spørre?” sa hun.

Jeg gjorde rede for det og ba henne så om å fortelle meg noe, “helst noe om hulder”; for jeg visste hun var vant med slike anmodninger, så at jeg ikke behøvde å gå de vanlige omveier eller være redd for noe avslag på en likefrem anmodning.

“Det torde være farlig å tale om huldra så sent,” sa hun leende, “for hun er gjerne ute i kveldingen og i solrenningen, men dersom han ikke blir redd, så skal jeg nok fortelle.”

“Fortell, fortell,” sa jeg, “jeg er ikke redd for det som verre er, langt mindre for huldren eller de usynlige.”

“Det var et stort bryllup i en gård ensted,” begynte hun, “og til det bryllupet skulle en husmann. Rett som han gikk over en aker, så fant han en melkesil, slik en som de gjør av kurumper. Den så ikke annerledes enn som en brun tue. Han tok den opp, for han tenkte det kunne være slått ut, og ville gi den til kjerringen sin til å vaske kjørrel med. Men da han kom frem i bryllupsgården, var det som om ingen så ham. Alle de andre hilste brud og brudgom på, snakket med dem og skjenket dem også, men han fikk hverken skjenk eller hilsen. Så kom kjøkemesteren og ba de andre gå til bords, men ham ba han ikke, og han fikk ingenting; for selv ville han ikke sette seg inntil bordet, når ikke noen ba ham. Så ble han arg og tenkte: “Jeg kan gå hjem igjen jeg, siden der ikke er noen som bryr seg om meg.”

Da han kom hjem, så sa han: “God kveld, her er jeg igjen.”

“Jesu navn, kommer du igjen nå da?” sa kjerringen.

“Ja, der var ingen som brydde seg om meg eller ville less se meg,” sa mannen, “og når de ikke aktet meg så meget, så synes jeg ikke jeg hadde noe der å gjøre.”

“Men hvor er du henne? Jeg hører deg jo, men jeg kan ikke se deg,” sa kjerringen.

Mannen var blitt usynlig han, for det var en huldrehatt han hadde funnet.

“Hva er det for snakk, ser du meg ikke? Er du også blitt galen?” sa han. “Der har du en gammel hårsil jeg fant borte på jordet,” sa han, og kastet den på benken. Da så hun ham, men med det sammen var huldrehatten borte, for han skulle bare ha lånt den. Så kunne han skjønne hvorledes det hang sammen, og gikk til bryllups igjen. Da tok de gildt imot ham, og han fikk både skjenk og sete ved bordet.” -

“Om jeg fant en slik hatt, Anne Marie,” sa jeg, “skulle jeg holde den mere i ære; skjønt Vårherre har gitt meg en temmelig tynn figur, som du ser, skulle jeg nok undertiden ønske å gjøre den ganske usynlig.”

“Ja, det var sant,” svarte Anne Marie og lo. “Det syntes guttene på Nordstrand også; det var sønnene der, Kristoffer og Torvald, som fikk begge jentene på Råholt siden. De hadde slik lyst til å komme til Råholt, så ingen så dem, og derfor ville de gjerne låne seg en huldrehatt. Nå visste de det var et stort tre oppe i Strandsåsen hvor der var underjordiske; for trollfolket hadde lånt både øl og annet, og da ble spannet satt der til dem; og der sto det igjen, når ølet var drukket. Og så hadde de hørt at de skulle ha med seg et svart lam eller en svart katte og gå dit tre torsdagskvelder i rad og be: “Kjære la meg få lånt den gamle bestefarshatten, så skal du få en svart katte for lånet.” De fikk seg da en svart katte og gikk dit tre torsdagskvelder og ba om den gamle bestefarshatten, men den tredje kvelden kom det ut en så stor og stygg, at de tok benene fatt: “Nei, nei, vi vil ikke ha noen hatt; der har du katta likevel,” skrek de, kastet katten og fløy hodestups utover berget.” -

“Til frieri å være syns jeg ikke det var meget hjertelag i de karene, Anne Marie,” sa jeg; “for en slik hatt var da verdt å våge litt.”

“Det kan I ha rett i,” svarte Anne Marie; “men siden vi taler om frieri, så skal jeg fortelle om en underjordisk som de sa fridde til en jente her i bygden. Det var på Haverstad. Den tid jeg var blitt gift, var der slik en vakker jente der, som hette Mari, og henne var det en usynlig som gikk og fridde til, han bodde ved kirken og hadde sett henne en gang hun spiste av et tre i prestejordet; han kom bestandig om natten, og hver gang han var der, var hun så usigelig redd. Dette fortalte hun kjerringen der, som hette Inger Margrete, og så sa hun at han hadde et gullur han ville gi henne, men hun var så usigelig redd. Kjerringen rådet henne å fyre over sengen med svovel. Da han kom, hadde hun ikke fått gjort det enda, men så ba hun ham komme igjen neste torsdagskveld og ta med seg en god venn, om han hadde en, så skulle hun kanskje bli med ham hjem, sa hun – for å bli kvitt ham.

Om torsdagskvelden kom han til sundet og ropte at sundmannen skulle komme og lukke opp, for det var om vinteren, så det var bro over Vorma. Sundmannen skyndte seg alt han kunne, men han kom ikke så snart som frieren syntes, og så fikk han en øredask, så han tullet bortover marken, og da var han alt igjennom bommen, og sundmannen hørte det kjørte så fykende nordetter, men han så ingen.

Da han kom frem, hadde Mari fyrt over sengen med svovel, og så måtte han sitte på en stol. Han ba henne følge med seg hjem og ville gi henne gulluret, men hun torde ikke ta imot det, for hun var så usigelig redd.

“Ja, jeg vet nok hvem som er skyld i at jeg ikke kan komme til deg,” sa han til sist, “det er Inger Margrete; men det skal hun komme til åunngjelde dyrt.”

Straks etter hengte mannen hennes seg, og det var mange som trodde at den underjordiske hadde hengt ham, eller at han var skyld i det i det minste. Og den samme aften som dette skjedde, så Ingebret Prestegården fem rever, som danset om den rabben han hengte seg på.

Vi bodde på Nøtterhaugen den tid, og jeg og mannen min vi var ute og lydde den kvelden hun hadde sagt han skulle komme og hente henne; for vi tenkte det skulle bli musikk, men vi hørte ingenting.”

Mens hun ennu fortalte, kom en mann bortover stien; de raske fottrinnene forekom meg så kjent. Før jeg kunne se hvem det var, ropte han:

“God aften A-! Og sir John – og Anne Marie! Nå, hun har visst fortalt Dem eventyr. God aften, mine herrer. Men fisker De med flue her, sir John? Her er ikke annet enn gjedde.”

“Det trudd’ jeg straks,” svarte sir John meget selvklok; “den elv så meg så suspicious ut, er det ikke sant, A -, og når her er gjedde,” vedble han, “er her ikke urret, for den eter både ham og ditt og dætt og den ændre.”

Den fremmede var en kjenning fra hovedstaden, og vel inne i alle forhold her oppe. Han rådet meg til å besøke Anne Marie hjemme i stuen hennes, som han viste meg imot himmelranden i en uthugning i barskogen oppe på øståsen. Neste dag gikk jeg opptil henne og fikk høre mange eventyr og sagn. Og da Anne Maries eget forråd var oppbrukt, viste hun meg til Per Graver som et uuttømmelig skattkammer.

I den gaten jeg tumlet meg som barn, grodde gresset friskt og grønt mellom stenene; hønsene brystet seg og pillet uforstyrret der ute. Klokkeren sto halve dagen og gløttet på vinduet og spurte tjenestepikene om deres herskaps befinnende, eller hørte efter hva de hadde spist til middag. Bare en sjelden gang ble sladderen og stillheten brutt av vognrammel. Endene plasket i rennestenen midt i gaten, uten å ane at det fantes vektere og rådstuarrest, og høken gjorde likeså freidig jakt på ungene deres; ja, efter et sagn som nød tiltro, gikk det så vidt at høken engang forgrep seg på den høyærverdige geistlighet og slo ned i parykken på gamle stiftsprost Lumholtz, som uten hatt og med hendene på ryggen tok sin vanlige eftermiddagstur, iført bredskjøtet, perlegrå kjole med stålknapper, sorte knebukser og sølvspente sko. “Ei, se meg til den røver!” ropte han med sin sterke, jyske røst, da han sto der ribbet, og truet med knyttneven efter fuglen, som steg til værs med sitt pudrete, vel friserte bytte, som eieren vel minst hadde drømt om skulle komme til å kle et høkerede. Ungene i gaten, som han formodentlig var et skremsel for, ventet visst at han skulle rope efter den: “Du skal wahrhaftig på tukthuset!” – et munnhell han brukte til konfirmantene og til dem han “fant trettende og i uforlikelig samliv,” når han på sine aftenvandringer iakttok godtfolk ved å kikke inn gjennom vinduene til dem. – Barna tumlet seg, skrek og holdt leven, og tok så å si gaten i enebesittelse, og det i en utstrekning som man nu selv oppe i Vollgatene og langt ute i forstadene ikke kan gjøre seg noen forestilling om. Jeg og barna i nabolaget holdt mest til på engen der Børsen nu står, og på kirkegården, der slakterbodene siden er bygget. Mellom gravstenene og gravene og under de gamle kastanjetrærne, som for lengst er hugget ned, gikk leken med liv og lyst i de svale sommerkveldene, og jeg glemmer visst aldri den redselsblandede stemning som grep oss, når vi i mørkningen stirret inn gjennom gluggene i kirkeveggen på de mektige kistene i likkjelleren, til vi syntes de åpnet seg og dødningene steg ut, og vi med gru flyktet hjem – for en annen aften å våge oss på det samme. Om høsten tydde vi heller inn i gårdene, som dengang ikke på langt nær huset så mange som nu; det hørte visst til unntagelsene at det bodde flere enn en, eller i høyden et par familier i en gård.

Nabogården vår var en av de mest yndede leke- og samlingsplasser i hele gaten; det var en gammel rønne, med et stort gårdsrom som på alle kanter var omgitt av pakkboder, lofter og mørke, hemmelighetsfulle svalganger og skur. Over alt dette hevet seg høye, nakne murer av nabolagets bakgårder og sidebygninger, og gjorde det enda mer skummelt og forlatt i den gamle bygningen. Alle gårdens brukelige og bebodde værelser vendte ut til gaten, og det var bare gjennom et par lave kjøkkenvinduer med små, grønne blyinnfattede ruter og fra de lange svalgangene, at en kunne se det som gikk for seg i gårdsrommet. Om høsten hadde derfor barneflokken i nabolaget her en av sine frieste tumleplasser; leken og levenet der ute forstyrret sjelden noen av gårdens fåtallige beboere, og skjenn vanket det aldri, uten når eieren, en aldrende kjøpmann, skulle ut i pakkbodene sine. Alle disse rom og loft, boder og ganger var de ypperligste gjemsler en kunne ønske seg; for oss var det likeså mange fremmede steder og land, og mang en dristig ferd ble gjort der; likevel nærmet vi oss sjelden helt uten frykt høyloftet og den lange mørke gangen som førte forbi det og bort til de store overværelsene; der oppe bodde dengang en løytnant, og der var også barnekammeret og madamens sovekammer. Men det var ingenlunde av frykt for madamen eller løytnanten at vi holdt oss borte fra loftsgangen; riktignok ville ikke løytnanten vite av oss innenfor sine enemerker når han var hjemme; men han var en ganske snill mann, og hans sabler, pistoler og geværer var for flere av oss likeså tiltrekkende som hyrdestykkene og jaktscenene med allslags underlige dyr, som prydet “salen” hans, – husets praktværelse. Madamen var ung, blid og lattermild, og skjente sjelden for levenet vi holdt, uten når løytnanten hadde vært i gilde og skulle styrke seg efter nattesviren med en dyktig middagslur. Hun var dessuten meget ute i besøk og ofte på komedie i Grensehaven. – Nei, det var hverken madamen eller løytnanten som skremte oss; men når ikke solen skinte, var det svart og uhyggelig på denne gangen og på loftet ved siden av, særlig om høsten, og så visste vi at nissen holdt til der. Ola gårdsgutt hadde fortalt oss, og Kari Gusdal hadde bekreftet det, at Gudbrand gårdsgutt, som tjente i gården dengang “han bestefar” levde, hadde tatt ryggtak med nissen på høyloftet. Gudbrand var så sterk at han kunne lette en hest og bære fire tønner rug, men nissen var sterkere; det var som å bryte på en bastuvegg, sa Gudbrand, og alt det han brøt, så var han ikke god for å flytte ham av flekken. Men da nissen ble lei av det, tok han Gudbrand som en høydott og slengte ham ned i stallen gjennom den åpne lemmen, og siden den tid hadde Gudbrand ikke en helsedag mer, men var skakk og halt hele sitt liv, slik som vi alle hadde sett ham.

Om leken gikk aldri så lystig og støyende i den gamle gården når det var lyse dag, – om kvelden gjorde frykten for nissen det stilt, og jeg tror ikke det var noen av hele den støyende flokken som ville hatt mot til åsette foten sin i gården uten følge, efter at det hadde begynt å skumre. Hendte det en sjelden gang, når madamen var ute om aftenen, at vi fikk lov til å komme ovenpå og høre eventyr av barnepiken, skjedde utvandringen alltid i flokk og følge. Men kakkelovnskroken i dagligstuen var gjerne det området der vi fikk lov å samle oss, når mørket falt på, bare det ikke var for mange av oss, og husfaren var i godlaget. Ja, det var en dagligstue og en kakkelovnskrok som en nu skal ha vondt for å finne maken til. Stuen tok hele dybden og lengden av huset på ett fag nær; ved en bordvegg var det delt av en alkove og et lite såkalt kontor med et skrivebord og noen regnskapsbøker. Der inne satt husfaren om kveldene med grønn skjerm over øynene, og leste i Wolffs Journal, Riises Archiv eller Elmqvists Læsefrugter, og smattet på sin svartrøkte merskumspipe. Men bordveggen delte ikke stuen tvers over, den gikk bare to tredjedeler inn i den; der bøyde den av i rett vinkel og levnet rom til en stor rødmalt slagbenk; og like overfor den sto kakkelovnen, en tre etasjers kakkelovn med to store dører på bredsiden. I den flammet et bål som kunne forslå, og mens osteskorper og poteter ble stekt i asken og ildmørjen, lekte vi stille og snakket smått for ikke å forstyrre “far”. Imellom fikk vi gårdsgutten til åfortelle eventyr, og da var det stas; av og til kunne det hende at husfaren også slo seg til laget og fortalte historier om huldrer og nisser, og om troll med neser så lange at de rakk nedpå sâlknappen, eller så de måtte slå knute på dem; eller han fortalte om trollkjerringenes ferd så håret reiste seg på hodene våre. Men da måtte han riktig være i godlag, og det var han alltid når han hadde gjort noen reiser bort til hjørneskapet; derfra hørte vi en hemmelighetsfull klukkende lyd og klang som av glass; men hva han i grunnen foretok seg der, hadde ingen av oss vært i stand til å finne ut. Sikkert er det at han ble rødere og rødere, og blidere og blidere for hver tur, og da kunne det hende at en eller annen av oss våget seg til å nappe ham i kjoleskjørtet for å få i stand en liten jakt; han bare lo og forfulgte synderen og gjorde de utroligste trin og volter med sine blankstøvlede ben.

Kom han sent hjem fra byen, var han ofte sur og tverr, skjente for den minste støy, og jaget oss ut på kjøkkenet. Slik hadde det nettopp gått for seg en høstaften som jeg godt husker. Men denne kvelden var ikke kjøkkenet noe slemt forvisningssted. Gamle Kari Gusdal var der og bakte lefser og flatbrød, som det var skikk den tid i de fleste hus der husbonden eller matmoren var fra bygdene. Og hun var rik på sagn og eventyr, gamle Kari, fortalte godt, var sjelden uvillig når vi ba henne, og ga gjerne en lefse attpå.

På skorstenen flammet et bål som lyste opp hele rommet, det som var så mørkt og skummelt om dagen. Pikene gikk omkring, småpratet med hverandre og stelte med sitt, og Ola gårdsgutt, som var solung likesom husbonden, satt bortved peisen med en svartrøkt snadde i ene munnviken og la av og til litt mer på bålet. Hans friske utseende og kraftige bygning dannet en påfallende motsetning til Kari Gusdals lange, alvorlige ansikt og høye, mørke, bøyde skikkelse; hun var så barnegod som noen, men nu så hun rent spøkelsesaktig ut i det røde lysskjæret fra glørne under bakstehellen. Når hun satt ved bakstefjelen og kjevlet ut emnene, svingte lefsene, bredde dem og vendte dem på takken med bakstefløyen, var hun gjerne mest opplagt og villig til åfortelle eventyr; i kveld lot hun seg heller ikke nøde; da vi ba henne om det, begynte hun å fortelle med én gang. Hun fortalte langsomt og eftertenktsomt og med urokkelig alvor, men så livaktig at vi syntes vi så for oss både troll og drager og prinser, og hele eventyrlandet; hun fengslet hele vår sjel, så vi glemte alt – uten lefsene som hun måtte stikke til oss mellom eventyrene. Jeg vil ikke prøve på å gjengi noen av disse historiene; de fleste av dem, eller lignende og tilsvarende finnes nu på prent, mange av dem har jeg glemt og aldri funnet igjen, og en av dem, Hans Kinafarer, svever i utydelige, tåkete trekk for mitt minne som et av de herligste og mest fantasirike eventyr jeg noensinne har hørt; men det er fåfengt å friste på å mane det frem i sin helhet. Kanskje har det også lånt en del av den storhet som det nu står for meg i, fra det uklare i det barnlige oppfatning.

Men hvordan det var eller ikke var, Kari fortalte eventyr efter eventyr i et par timers tid. Da hun til en avveksling tok fatt på nissehistoriene, kom “husbond” ut og spurte en av pikene efter smørbrødene sine. Nu var det solskinn og gode tider; kinnene hans skinte, han plirte blidt med de blanke øynene, og det vanket ikke skrubb, enda piken svarte at madamen måtte ha glemt å legge ut spiskammernøkkelen, før hun gikk i Grensehaven; han ba bare nokså godslig Kari Gusdal om et par lefser til aftensmat.

“Ja, det skal husbond så visst få,” svarte gamle Kari; “men skal jeg sitte her og stappe alle disse velsignede ungene både med eventyr og lefser, blir jeg ikke ferdig med baksten hverken i dag eller i morgen,” ble hun ved, og ga seg til å kjevle ut et nytt emne. “Vil ikke husbond la dem få lov til å komme inn i stua så jeg kan få hendene fri? Han Ola kan da fortelle, han og.”

“Kom Ola og hjelp meg, så vi kan få jaget inn disse lefseeterne og eventyrbimplene,” sa husbonden og begynte å jage og kyse oss, som en jager sauer eller høns. Vi var slett ikke redde lenger, for nu var det ikke et uværstegn i hans ansikt, og til en avveksling flyttet vi gjerne inn i ovnskroken i dagligstuen; under støy og latter tumlet vi inn. Da vi var kommet til ro her, begynte Ola gårdsgutt, som hadde satt seg på kanten av vedkassen, å fortelle alskens sagn og historier fra hjembygden, om elvefolket som danset om brovarmen, om Dånåsmannen og Dånåskjerringen, om gardvorden som slo huldren i hjel, om berghunden som alltid sier “vov, vov, vov!”, om hvordan Margret Elset slapp fra trollet, og mange flere. Det var lett å se at han moret seg selv og husbonden like meget som oss med disse fortellingene, som for dem begge kalte frem billeder og minner fra ungdommen. Det var mer en samtale mellom de to enn fortelling for oss; for imellom tok også husbonden ordet og rettet på det som ble fortalt, eller ga sidestykker til det. Men han glemte ikke for det å ta seg en tur rett som det var, til lefsene sine borte i hjørneskapet, og hver gang han kom tilbake igjen, smattet han, visket seg om munnen med håndbaken og plirte enda blidere med de våte øynene.

Han mente den var ikke videre troverdig, historien om Margret Elset som slapp ut av berget uten at trollet råkte henne med den gloende jernstangen det skjøt efter henne. “Ja, jeg har ikke vært med henne, det er greitt det,” sa gårdsgutten, “men hun har mangfoldige ganger fortalt det til mor min, og av henne har jeg hørt det. Husbond får si hva han vil om det; men Simen Skreddergutt, han var blant bergfolk, det veit jeg, for jeg har hørt det av hans eien munn. Husbond har vel ikke kjent han kanskje, for han var vel alt herinne, før gutten blei født, men denne Simen, det var søstersønnen til gamle Rasmus Skredder, som fór gard imellom og skreddra som en mester med et heilt følge.”

Ja, ham hadde han kjent.

“Nå ja, denne Rasmus og heile skredderfølget,” fortsatte gårdsgutten, “de satt på Kåten som husbond veit ligger ei halv mil nordafor Våler kjerke. De skreddra til jul, de rangla med saksene, de sang viser, de sydde så busta fauk av dem, og snakka om nål og tråd og persejern, og Rasmus undres iblant på, hvor det kunne bli av Simen, som han hadde sendt bort ei mils veg eller så etter noe skredderstell. Langt om lenge kom han, men ingenting hadde han med seg, og han var så kvit i ansiktet som en kalka vegg.

“Nå, du skal få gå igjennom både for sekk og reip!” sa Rasmus; “har du henta døpevatn og skodd alle de jordlause steiner, sia du blir borte heile dagen? Du må ha krekt som ei flue i ei mjølkekolle! Hvor har du greiene og sysakene? – Har du ikke noe, sier du? – Nå skal da” – - “Gud velsigne morbror, må inte skjenne,” sa han Simen, “for jeg har nok vært blant bergfolk.” Men Rasmus Skredder trudde ikke noe videre på slikt, og så sa han: “Nei, nå må jeg le, sa mannen, da de skrev datter hans til soldat,” og det gjorde han; han lo, så han mest blei mer krokete enn han var; men da Simen fortalte, hvorledes det var tilgått, så måtte han tru det, det var greitt det. Rett som han gikk etter kongevegen, sa han, og trudde at han var mye over halvvegs, så var det liksom allting var forgjort med ett, “og jeg syntes, at jeg sto utafor døra her i Kåten igjen,” sa han; “men hvorledes det gikk til, det kunne jeg ikke skjønne. Artig var det, og det var vel for det, jeg var fælen for å gå inn; men så hørte jeg, at det skreddra innafor og rangla med saksene og sang visene, som vi pleier synge, og så trudde jeg, at jeg var kommet på villgras, og at det var utafor Kåten jeg var igjen. Da jeg kom inn,” sa han, “såg jeg ingen handverksfolk; men Kåtenkjerringa kom imot meg med et sølvkrus og baud meg en øldrikk.” Dette syntes han var rart, det var greitt det, for han hadde så skinnbarlig hørt, at det rangla med saksene utafor; så kunne han skjønne det var galt, og så slo han ølet bak for seg og ga kjerringa kruset igjen. Straks etter gikk der en i kovedøra, så han fekk gløtte der inne; der satt det en heil hop kvinnfolk rundt om et bord, og alle hadde de lange, stygge kurumper, som sto fram under stakken på dem, og en av dem hadde en unge på armen. “Da jeg fekk se litt på dem,” sa han, “såg jeg det var henne Anne Pers-Bråten, som blei bortbytta ved mikkelsmess, og hun som før såg ut som Kåtenkjerringa, hun hadde også fått ei lang rumpe. “Nå syntes jeg det var best å gå jeg,” sa han, “og så tok jeg i døra og sa takk for meg.” “Ja, gutten min,” sa hun, som baud meg sølvkruset med øldrikken, “du skulle nok ikke kommet så lett herfra du, hadde du ikke hatt den på fingeren,” og dermed pekte hun på sølvringen, som jeg fekk etter bestemor. Det var greitt det.” -

“Jøsses ja, kunne jeg minnes rett all den fabel, jeg har hørt om byttinger og bergtatte huldrer og troll og trollkjerringer og Fanden og hans oldemor,” sa husbonden, “ble vi ikke ferdige i natt; og ville jeg fortelle det jeg ennå vet, kom alt dette småtteri til å bli så redde, at de ikke torde gå heim i kveld,” vedble han og smattet på tobakkspipen.

Men det var ingen som var redd, det erklærte vi høyt; vi torde nok høre historiene, om det så var om troll med ni hoder, for vi var mannsterke, og ilden brente så klart i ovnen at det ikke var mørkt i noen krok av stuen. Ja, når så var, så ville han fortelle. Da han hadde rømmet seg og tatt noen dype drag av tobakkspipen, begynte han i et noe famlende og usikkert foredrag, under små avbrytelser dels for å holde pipen i gang, dels for ågjøre et besøk i hjørneskapet å fortelle om de underjordiske.

“Ensteds i Solør var det, ja det var et bryllup. De spiste der og de drakk – de drikker alltid i bryllupene, – og mens de drakk og spiste, så hørte de en lyd fra en krok i stua. Naturligvis, ja, det var som en latter, en hes latter av flere mennesker – men da de ikke så noen, og den kom fra en krok, hvor de kunne se, så var meningen den, at der var kommet ubudne gjester i laget. Naturligvis var det de underjordiske, for når der i gamle dager var noe på ferde, som de ikke kunne forstå, så var det alltid de underjordiske som var ute og hadde gjort det, og det var ikke lenge mellom hver gang de så dem, hvorledes de reiste og fór omkring med neser så lange og røde, at de nådde til sâlknappen.”

Derpå drakk han et glass øl og fortsatte: “Naturligvis bekreftet det seg også nå, at det hadde vært de underjordiske, som lo så hest i kroken; for det hendte siden, at en kone, som hadde forbindelse med disse underjordiske, kom til å tale med en huldrekulle, som naturligvis bodde i en haug tett ved, og som undertiden lånte smør og melk og annet sådant og alltid betalte ordentlig igjen – når kvinnfolka slipper slarven løs, så vet vi, hvorledes det går – naturligvis, der går ikke noe korn ukaklendes igjennom hønsekråen – noksagt, de kom også på tale om bryllupet.

“Ja, det var tørr traktering der,” sa huldrekullen, “allting var så forkorsa og krikla på, at vi ikke fikk smake på noe av det, for de fattige suppedråpene, vi fanget mellom fatet og munnen, var ikke en munnsmak engang. Og vi var kommet sultne fra bryllupsgården, hadde ikke Hans Bergersen – det var kjøkemesteren – sloppet et stykke kjøtt ned på gulvet, som vi både sloss og droges om; gamlefar var så forhissig på det, og rev og slet i det, så han falt på ryggen og vendte bena i været. Det var det, som vi lo av.”

Vi tilhørerne lo også av dette og forlangte mere. Ole sa, at han hadde hørt historien og visste til og med å nevne brud, brudgom og deres slekt, og konen og flere av gjestene, men disse navnene minnes jeg ikke mere.

“Husbonden begynte igjen, og sa: “Pass nå på, for nå kommer der trollkjerringhistorier – Bu!

Det var i gamle dager naturligvis, men det var lenge etter de tider da der var bygd fjellstuer for de reisende som fór over Dovrefjell; for det var en som skulle fare over fjellet ved juletider og reise sørover i Kristiania. Der skulle han naturligvis drikke jul, og det var dumt av ham, for naturligvis drikker de både mer og bedre alle årsens tider i Trondhjem enn i Kristiania. Men hva var det jeg skulle ha sagt? Jo, det var det at da han kom til en av fjellstuene – jeg tror nok det var Kongsvoll – så skulle han hvile natten over der, og det var julenatten. Han kom inn, og naturligvis det brente på varmen og var lunt og godt og varmt, slik som en reisende kan behøve det; men på en krakk foran grua satt der en stor svart katte og glodde på ham. Han hadde aldri sett en slik katte, den var så stor og svart og blankt at det skinte i den og øynene på den lyste som glør, og når han så fra den og så på den igjen, var de naturligvis så store som tinntallerkener. Men folk var der ikke hverken å se eller høre, for det var julekvelden. Ja, han satte seg ned og tenkte både mangt og meget. Men rett som han satt, kom den ene katta farende inn igjennom døra etter den andre. Dette syntes han var leit og uhyggelig, og han tok seg for å jage dem ut; men for hver katte som han jagde ut, kom det naturligvis to, tre inn igjen. Dette kunne ikke nytte til annet enn til å få stua full, og så lot han det være og satte seg ned for å vente på skyssgutten, som var gått til en annen stue for å finne folk. Ja, han hadde funnet folk, og det første han sa, da han kom inn, det var naturligvis det:

“Nå skal I høre nytt, far, i gårmorges falt prestekjerringa i Lesja på stabburstrappa og brøt av seg lårbenet, og de sa hun kunne ikke leve natta over.” – “Hva for noe?” sa den store katten som satt på peiskrakken; “er storepus død, så hører regimentet naturligvis meg til.”

Da kunne han forstå at det var trollkjerringer han var iblant, for på Dovrefjell har der naturligvis alle dager vært like så gode trollkjerringmøter som på Bloksberg.”

Dette var en nokså uhyggelig historie, som brakte oss barn til å rykke nærmere sammen, ja flere trakk vel også bena til seg og utstøtte et uvilkårlig “Uff, jeg blir redd!” At det var brent ut i ovnen, så det bare falt et svakt rødlig skjær fra glørne ut i den store skumle stuen, ga den barnlige innbilning fritt spillerom og gjorde det enda verre; for lysglimtet fra kontordøren bredte bare en svak demring i den andre enden av værelset.

Det var ellers merkelig hvordan fortelleren kom seg under fortellingen; foredraget ble sikrere, hans ord og uttrykk mere betegnende, bare kom et og annet undertiden en smule bakvendt; men på samme tid ble hans gang og bevegelser mere og mere ustø og famlende, og mot slutningen måtte han sette seg ned. Han tok atter til orde: “Dere må ikke være redde. Hva er det for narrestreker? Der er jo ikke annet enn snakk og fabel, det vet dere vel? Nå skal dere bare høre en som er meget verre.”

Her hjalp ingen innvendinger, intet hu! eller uff! Han ga oss valget mellom ingenting å høre, eller høre de historiene han ville fortelle, og vi foretrakk å høre det frykteligste for den enda frykteligere taushet og stillhet i det uhyggelige mørke, som ruget over oss. Han begynte altså en ny historie:

“Der var en prest og en prestekone, som var kommet heropp fra Danmark, og der kom det mange fra i gamle dager. Men disse prestefolkene, som jeg snakker om, de var naturligvis så plaget med rotter at de lå på rotter og trådte på rotter og hvor de tok hen, så tok de i rotter.”

Nu syntes flere av oss at det begynte å krype og kravle rundt om; engstelige utrop og undertrykt latter avbrøt fortellingen.

“Rottene la seg oppi allting, rakket til og med bort maten og gjorde ikke annet enn ustell; men en søndags formiddag ble det verre enn noen kan tro, for de la seg naturligvis opp i gryta som sto og kokte på skorsteinen, og ville til å trekke rygehuggene ut av den. Men nå syntes kokka det ble for galt, og så tok hun naturligvis skumsleiva full av kokende fett og øste over ryggene på dem og drev til dem. Straks etter kom en av naboene og ba presten om han kunne få noe som var godt for brent, for kona hans hadde brent fordervet ryggen sin, og naturligvis det varte ikke lenge, før det kom en til som skulle ha råd for brent rygg og brente lår og brente alle steder, og slik gikk det hele ettermiddagen, den ene naboen kom etter den andre. Da kunne de skjønne det var trollkjerringer – -”

Før han ennu hadde talt ordet ut, ble det forferdelig larm ovenpå; det lød som et bord med glass, tallerkener og annet ble revet over ende på løytnantens værelse. Men nu hadde vi alle hørt at han ikke var hjemme, ja flere av oss hadde tilmed sett ham gå ut, og derfor ble det enda verre støy i dagligstuen; for oppskremte som vi var, skrek vi alle i munnen på hverandre: “Der er de, der er der!”

“Ja, de tar løytnanten og drar av med ham; la dem ta ham og ha ham!” sa husbonden og brøt ut i en klukkende latter, som ikke syntes å ville ta noen ende. Da vi barn imidlertid ikke lot oss berolige av dette, ble det tent lys, og en av pikene ble kalt inn og spurt hva det var for støy ovenpå. Hun sa at det måtte være barnepiken som hadde revet ildtøyet over ende med et vedfange, for løytnanten var gått ut.

Nu tilbød Ole seg å fortelle et lite eventyr om Bamse Brakar som tok skyss, og dette tilbudet ble mottatt med glede ovenpå all denne forskrekkelsen.

“Der var en bonde som reiste langt opp til fjells etter et lauvlass til krøttera sine om vinteren. Da han kom til lauvhesja rygget han sleden med hesten tett inntil, og gikk opp i hesja og begynte å velte lauv på sleden. Men det var en bjørn i hesja, som hadde lagt seg i hi der, og da den kjente at mannen begynte å rumstere, så sprang den ut, like ned på sleden. Da hesten fikk været av bamsen, blei den redd og satte av sted som om den hadde stjålet både bjørnen og sleden – det var greitt det -, og det gikk mange ganger fortere samme veien ned, enn den hadde kommet opp. Bamsen har ord for seg at han ikke skal være fælen; men han var ikke vel fornøyd med skyssen denne gangen, der han satt; han holdt seg fast det beste han orka, og glante stygt til ymse kanter, om han skulle kunne kaste seg av; men han var nok ikke vant ved å ake, og så syntes han at der ikke var noen von.

Da han hadde akt et langt stykke, møtte han en kremmer.

“Hvor i Guds navn skal far hen i dag?” sa kremmeren; “han har visst knapp tid og lang vei, sia han aker så fort?”

“Men bjørnen svarte ikke et ord, det var greitt det, for han hadde nok med å holde seg fast. Om ei stund så møtte han ei fattigkjerring. Hun hilste og nikka med hue, og ba om en skilling i Guds navn. Bjørnen sa ingenting, men holdt seg fast og akte utover det forteste han vann. Da han kom et stykke lengre ned, møtte han Mikkel rev. “Hei, hei, er du ute og aker?” skreik Mikkel. “Bi litt, la meg få sitte bakpå og være skyssgutt!” Bamsen sa ikke et ord, men holdt seg fast, og akte så fort som hesten ville renne. “Ja, vil du ikke ta meg med, så skal jeg spå deg at det at om du kjører som en finnmutkar i dag, henger du i morgen med ryggen bar,” skreik reven etter ham. Bjørnen hørte ikke et ord av det som Mikkel sa; han kjørte like fort. Men da hesten kom på garden, satte den inn igjennom stalldøra i fullt firsprang, så den kledde av seg både sele og slede, og bjørnen slo skallen i dørstolpen, så han låg dau på flekken.

Bonden han låg i hesja og velta og velta lauvkjerv, til han trudde han hadde lass på sleden; men da han skulle til å gjure lasset, hadde han hverken hest eller slede, det var greitt det. Så måtte han traske etter for å finne hesten sin igjen. Om ei stund møtte han kremmeren. “Har du møtt noen hest og slede?” sa han til kremmeren. “Nei,” sa kremmeren, “men jeg møtte futen nedpå her; han fór så fort, han skulle visst bort og flå noen.” Om ei stund så møtte han fattigkjerringa. “Har du møtt noen hest og slede?” sa han til fattigkjerringa. “Nei,” sa kjerringa; “men jeg møtte presten nedpå her; han skulle visst i soknebud, for han fór så fort, og bondeskyss hadde han.” Ei stund etter møtte bonden reven. “Har du møtt noen hest og slede?” sa bonden. “Ja,” svarte Mikkel, “men Bamse Brakar satt på og kjørte som om han hadde stjålet både hest og slede.” – “Fanden fare i ham; han kjører vel i hjel hesten min,” sa bonden. – “Så trekk av ham pelsen og steik ham på gloa,” sa Mikkel. “Men skulle du få igjen hesten din, så kunne du skysse meg over fjellet, for jeg kan fare lekkert,” sa reven, “og jeg skulle også ha lyst til å prøve hvordan det er å ha fire bein foran meg.”

- “Hva gir du for skyssen?” sa bonden. – “Du kan få vått og tørt, hva du lyster,” sa reven; “alltid får du likså mye av meg som av Bamse Brakar, for han pleier være grov til å betale, når han tar skyss og henger seg på hesteryggen.” – “Ja, du skal få skyss over fjellet,” sa bonden, “når du vil møte meg her i morgen dette leite.” Han skjønte at Mikkel gjorde narr av ham og var ute med strekene sine, – det var greitt det. Så tok han med ei ladd børse på sleden, og da Mikkel kom og tenkte han skulle få fri skyss, fekk han en haglladning i skrotten, og så trakk bonden belgen av ham, så hadde han både bjørnehud og reveskinn.” -

Mens det ble snakket frem og tilbake om disse to dyrefablenes helter, sa husbonden at han også skulle fortelle oss om en som var ute å kjøre på juleføre, og det var trollet med trillebroken.

“Moster min,” sa han, “var fra Stadsbygden i Trondhjem, og der var det naturligvis en annekskirke, som kalles Klosteret. I denne kirke var det en pokal, og den er der vel ennå, for hun hadde selv sett den og drukket vin av den, og den var meget tung og prektig forgylt både innvendig og utvendig; den var ofret en juledag i gamle tider, og således gikk det naturligvis til at det var en mann som skulle reise dit til ottesang om julenatten. Han fór på ski, så som alle gjør i fjellbygdene ved de tider om vinteren. Og da han rente forbi et berg, gikk det naturligvis opp en dør, og det kom ut et troll, med en nese så lang som et riveskaft og med en stor pokal i neven, og ba ham drikke av den. Han torde ikke annet enn ta imot den, men han visste at den som drakk slik trolldrikk, han var dødsens, fordi den var sterkere enn den sterkeste spiritus; men han visste råd, han slo drikken bakover seg, og da fikk han se hvor sterk den var, for en dråpe som skvatt på den ene skien, svidde naturligvis hull i den. Da han hadde gjort det, satte han avsted og rente av med pokalen.

“Ja, bi til jeg får på meg trillebroka mi, så skal jeg nok ta deg!” skrek trollet. Men mannen rene alt hva han kunne, og lovte det at kunne han frelse seg og pokalen fra trollet, skulle han ofre den på alteret om juledagen. Det gikk så fort med ham ned igjennom liene at han syntes han ikke var nær ved jorden lange stykker; men trollet det trillet etter, og det trillet så fort med broken sin at det til sist satt på ryggen av ham. Mannen ba til Gud at han måtte komme vel fram, og da han var et stykke fra kirken spratt dagen. “Nei, se den røde gullhesten på åsen!” sa mannen. Så slapp trollet, og med det samme sprakk det naturligvis. Men vær ikke sikker – for trollet går igjen. “Der er det! der er det! og der er det!” ropte han og kilte og støtte til dem av oss, han i farten fikk fatt på. Hele flokken fór opp skrikende, leende og støyende, og gjorde redelig gjengjeld ved åtrekke ham i kjoleskjøtene og henge seg i benene på ham, da han med ikke altfor sikre skritt vaklet ut på gulvet. Følgen var at han tumlet over ende midt i flokken, mens pipen fór til en kant og parykken til en annen. Fallet øket latteren og støyen, som vokste enda mere, da en av de minste av selskapet begynte å skrike, “fordi far hadde slått håret av seg”.

Den gamle begynte imidlertid å klage over at han hadde slått seg, og ba Ole om å få oss opp på barnekammeret, da det vel var for tidlig å skikke oss hjem.

“Ja, gå nå ovenpå til Anne,” sa Ole, “så skal jeg straks komme og fortelle dere om prinsessen som tjente kongen østafor sol og vestafor måne på en ekserserplass bak Babylons tårn.”

Vi la modig i vei, for vi var mange; men lys fikk vi ikke, fordi vi skulle forbi høyloftet, og da vi kom på høyloftsgangen, sviktet mannemotet. Det var en som syntes han så to gloende øyne der inne, og hele gutteflokken stimet som i ørske mot døren til løytnanten, som var nærmere enn barnekammerdøren. Den var visst ikke ordentlig låst, for den ga efter, og flere av oss tumlet inn på gulvet.

Det brente og spraket i ovnen der inne, og en lysstrime falt fra ovnshullet ut i værelset og på en underlig formummet skikkelse; den bøyde seg ned under divanbordet, for å komme frem på den andre siden og styrte seg over oss, trodde vi. Men dette var ikke det verste. Fra sofaen lød det med forferdelig røst: “Jeg skal bætter dø’ karnøfle jer!”

Det var ikke seks skritt til barnekammerdøren, men vi satte alle som én bortover høyloftsgangen, nedover trappen igjen og hørte med redsel at døren til løytnantens værelse ble slått igjen med et skrall. Ikke noe i verden kunne den kvelden få oss til å gå ovenpå igjen. Det var med nød og neppe vi torde gå hjem hver til sitt.

Da klokkeren neste eftermiddag stakk sitt røde fjes med de tre vel pudrede hårbuklene bak hvert øre, ut gjennom vindusgløtten, vinket han meg bort til seg, og da han hadde spurt meg ut og fått nøye rede på det som hadde hendt forrige kvelden, sa han:

“Si meg min sønn, la du også merke til hva det egentlig var for slags spøkelse?”

Sagnene om Ekebergkongen, de underjordiske og deres bergslott har mere og mere forstummet, men et og annet av det jeg hørte i min barndom, lever ennu i min erindring, og det har jeg her søkt å oppfriske.

For en halvhundre år tilbake i tiden[1] var Ekeberg ikke så ryddet og bebodd som nu; det var overgrodd med skog og kratt, og fra byen så man ikke andre menneskeboliger der enn Ekeberggårdens gamle hus oppe på høyden, og en liten rød hytte nede i bakken på den venstre side av veien, hvor den svinger oppover til høyre mot Ekeberggården. Den kaltes Svingen. På dette stedet ser man nu en staseligere bygning, hvor det er sommerdans og forfriskningslokale for de spaserlystne “unge herskaper”, som i de første sommernetter drar ut “for å høre gjøken”.

Her i Svingen i den lille røde hytten bodde i den gamle tid jeg taler om, en fattig kurvkone, som kummerlig nok slo seg igjennom i verden. En gang hun hadde vært borte for å hente en vending vann, satt der en stor tykk padde i stien for henne.

“Gå av veien for meg, så skal jeg være jordmor for deg, når du kommer i barselseng,” sa hun for spøk til padden, som straks begynte å dra seg av veien så raskt det ville gå.

Noen tid efter da kurvkonen en høstaften var kommet hjem fra byen og satt foran skorstenen og spant, kom det en fremmed mann inn til henne.

“Hør du,” sa han, “kjerringa mi skal snart ligge, hu har ikke lenge igjen. Vil du hjelpe henne, når hun gjør barsel, så som du har lovet, så skal du ikke angre det.”

“Å Gud hjelpe meg så sant,” sa konen, “det kan nok ikke jeg, for jeg forstår meg ikke noe på det.”

“Jo, du får nok gjøre det, for du har lovet henne det,” sa mannen.

Konen kunne slett ikke minnes, at hun hadde lovet noen å være jordmor, og det sa hun til ham; men mannen svarte:

“Jo, lovet det har du gjort, for den padda, som satt i veien for deg da du gikk etter vann, det var kjerringa mi. Vil du hjelpe henne,” vedble mannen, som hun nu skjønte ikke kunne være noen annen enn Ekebergkongen, “så skal du aldri angre det, jeg skal forskylde deg vel for det, men du må ikke ødsle med pengene jeg gir deg, ikke må du gi dem bort, om noen ber deg, og ikke må du tale om det, ja du må ikke så meget som klunke på det til noe menneske engang.”

“Nei, kors!” sa hun, “jeg kan nok tie; og si meg bare til når kona får vondt, så får jeg hjelpe så godt jeg kan.”

Der gikk noen tid, så kom den samme mannen en natt inn til kurvkonen og ba henne følge med. Hun sto opp og tok på seg; han gikk fore og hun efter, og før hun visste hvor de var eller hvorledes det gikk til, var hun inne i berget, hvor dronningen lå i sengen og var i barnsnød. Det var en stue, som var staselig, mest som en slottssal, og kurvkonen syntes hun aldri hadde vært noe sted hvor det var så gildt.

Men da de vel var kommet inn, satte mannen seg på en stol og knep hendene sammen om knærne sine, og når mannfolk sitter slik, kan en barselkone ikke bli forløst; det visste kurvkonen meget godt. Derfor prøvde både hun og dronningen å gi ham mange ærender og ba ham snart gå efter ett og snart efter et annet, men der han satt der satt han, og han rørte seg ikke av flekken. Til sist fikk jordmoren et innfall.

“Nå er hun forløst,” sa hun til mannen. “Hosdan gikk det til?” skrek han, og ble så forundret at han slapp taket. I øyeblikket la den kristne konen hånden på dronningen, og med det samme var hun forløst.

Mens mannen var ute for å få varmt vaskevann til barnet, sa barselkonen til kurvkonen:

“Mannen min liker deg nok du, men når du skal gå, så skyter han etter deg likevel, for han kan ikke bryte arta; derfor må du skynde deg og smette bak døra i det samme du går, så treffer han deg ikke.”

Da barnet var vasket, pyntet og kledd, sendte dronningen henne ut i kjøkkenet for å hente en salvekrukke til å smøre øynene på det. Men slikt et kjøkken og slikt kjøkkentøy hadde hun aldri sett make til. I rekkene var oppstilt de prektigste fat og tallerkener, og under taket hang panner, kjeler og kjørrel, alt av rent sølv og så blankt at det skinte rundt alle veggene.

Men ingen kan tenkte seg hvor forundret hun ble, da hun fikk se at hennes egen tjenestepike sto der og malte gryn på en håndkvern. Hun tok en saks og klippet et spuns ut av skjørtet hennes, uten at hun merket det, og det gjemte hun.

Da hun var ferdig og skulle gå, kom hun vel i hu hva barselkonen hadde sagt, og smatt bak døren. I det samme skjøt kongen en gloende sopelime efter henne, så ilden fraste av den.

“Traff jeg deg?” skrek han.

“Å nei,” svarte konen.

“Det var bra!” ropte han.

Solen sto langt inn på gulvet da kurvkonen kom hjem, men piken, som alltid klaget over at hun var matt og hadde vondt over korsryggen, lå og stønnet og sov enda. Hun vekket henne og spurte.

“Hvor har du vært henne i natt?”

“Jeg mor?” sa piken, “jeg har ingensteds vært det jeg veit, uten her i senga.”

“Ja, da veit jeg bedre,” sa konen, “dette spunset har jeg klipt ut av skjørtet ditt i berget i natt; du ser det passer? Men således er ungdommen nå til dags; i forrige tider leste folk sin aftenbønn og sang en salme før de gikk til sengs, at slikt trollskap ikke skulle ha noen makt, og jeg skal også lære deg å ta Vårherre for øyne; for du kan vel begripe at du må bli matt og klein og få vondt over ryggen, og at jeg heller ikke får stor nytte av deg, når du skal tjene dem om natta og meg om dagen.”

Fra den tid selgekonen hadde vært jordmor for dronningen, fant hun hver morgen en hop sølvpenger utenfor døren sin, og hennes omstendigheter bedret seg, så hun snart var en holden kone. Men så hendte det en gang at en meget fattig kone bar seg ille og klaget sin nød for henne.

“Å pytt!” sa hun, “det kan vel ikke være så farlig; når jeg bare ville, var det ingen sak for meg å hjelpe deg, for den som noe sår, han noe får, og jeg har nok hjulpet den som drar til meg.” Men efter den dag fant hun ikke en skilling utenfor sin dør; de pengene hun hadde fått, var som blåst bort, og hun måtte igjen til å ta kurven på armen og vandre til byen i solskinn og regn. -

Men Ekebergkongen gikk ikke alltid sin kones ærender; undertiden var han også ute i sine egne og fridde til pikene fra byen, som på søn- og helligdagene vanket omkring i kratt og kløfter eller gikk i skogen for åsanke bær. Oftest var han å se til som en stygg innskrumpet mann med røde øyne; men når han ville gjøre lykke, tok han på seg Bernt Ankers skikkelse og viste seg som en vakker, litt gammelaktig mann med stjerne på brystet. Men dette var bare synkverving; han var og ble det gamle fæle, rødøyde trollet, og det kunne nok merkes på avkommet; for konen hans fikk alltid de argeste og fæleste byttinger, forslukne skrikhalser med store hoder og røde øyne, som foreldrene søkte å bli kvitt så snart de kunne, og derfor ble de underjordiske, det verdige kongepars lydige tjenere og undersåtter, sendt ut.

I den tiden hadde nemlig de underjordiske i Ekeberg et slemt ord på seg for at de stjal vakre og snille menneskebarn på Grønland, Enerhaugen og især i Gamlebyen, og la slike byttinger isteden; og dette barnetyveriet og barnebytteriet gikk så vidt at de ikke engang kunne komme over å amme dem opp selv; derfor stjal de også ammer til dem, og dem beholdt de ofte for bestandig. Men det var en jente fra Gamlebyen som de hadde tatt inn, hun var heldigere. Hun hadde vært i berget et års tid og vært amme for et vakkert menneskebarn de underjordiske hadde stjålet, men så slapp hun ut. Om det var fordi det ble ringt efter henne, eller hun satte sine sko bakvendt, eller hun forsnakket seg, eller hun fant en synål i serken sin, det kan jeg ikke minnes; nok var det, hun slapp ut, og siden fortalte hun både vidt og bredt om hvor staselig og gromt det var inne i Ekeberg, hvor snille folkene der hadde vært med henne, hvor vel de hadde snakket med henne for å få henne til å bli, og hvilken søt unge det var hun ammet. Hver morgen sa de underjordiske hun skulle smøre barnets øyne med en salve, som hun skulle ta av en krukke som hang i kjøkkenet; men det la de til, hun måtte akte seg vel for å komme nær sine egne med den. Hun kunne ikke skjønne hva det skulle være til, for barnet hadde de deiligste øyne noen kunne se, og en gang da kjerringen ikke var i kjøkkenet, tok hun og strøk litt av salven over det høyre øyet sitt.

Et halvt års tid efter at hun var kommet fra de underjordiske, skulle hun inn og kjøpe noe i Bjerkenbusch’s krambod på hjørnet av Storgaten og Torvet. Og der sto bergkjerringen hun hadde vært amme hos, ved disken og stjal risengryn av skuffen, og det lot ikke til at noen merket det eller så henne.

“God dag, mor skal jeg treffe Jer her?” sa jenten, og hilste på henne; “hvorledes står det til med barnet?”

“Kan du se meg?” spurte konen meget forundret.

“Ja, skulle jeg ikke kunne se Jer da?” sa jenten.

“Hva er det for et øye du ser meg med?” spurte den underjordiske.

“Bi litt, det er med det høyre,” svarte jenten, og klippet med øynene.

Så spyttet den underjordiske i øyet på henne, og fra den tid så jenten hverken henne eller noen annen med det; for hun var og ble blind på det høyre øyet.

Skjønt det fremdeles visst ikke er mangel på tykkhodete unger både på Grønland og i Gamlebyen, får ikke lenger de underjordiske i Ekeberg skylden for det. For det første er nemlig opplysningen steget så høyt at istedenfor å rishye byttinger tre torsdagskvelder på søppeldyngen eller knipe dem i nesen med en gloende ildtang, som skikk var i de dager, så lar de nu mor Torgersen eller en annen signekjerring støpe over barnet for svekk, trollskap og fanteri, eller de sender en av barnets bleier til Stine Bredvolden, som er så klok at hun leser barnets sykdom og skjebne og derefter avgjør hvordan det skal gå. Og for det annet så har både Ekebergkongen og de underjordiske flyttet; for den evindelige trommingen og skrellskytingen av militæret under den siste krigen, rammelen av de svære rust- og bagasjevognene som dundret bortover veien over Ekebergkongens tak og rystet huset hans så sølvtøyet dirret på veggene, gjorde ham kjed av livet der. En mann møtte ham en natt i 1814 med mangfoldige lass flyttegods og en stor bøling av kollete og brandete kyr.

“Kors, hvor skal I hen så seint i denne farlige tida med så mye flytningsgods og så stor en bøling da?” sa mannen.

“Jeg vil flytte til bror min på Kongsberg, for jeg kan ikke holde ut denne skytinga og dommeneringa,” svarte Ekebergkongen, og siden den tid har han hverken vært hørt eller spurt.

“Ja, la oss prøve hvem av oss som kan få narret dem best, så får vi se hvem som er den dummeste,” sa de da, og det ble de forlikte om.

Da så mannen kom hjem av skogen, sa den ene kjerringa: “Gud bære meg for deg! Det er da altfor ille, du er visst sjuk, om du ikke er feig.”

“Det vanter ikke annet enn mat og drikke,” sa mannen.

“Gud bære meg så sant!” skrålte kjerringa; “det blir nok verre og verre, du ser mest ut som lik i synet. Du får legge deg! Å, dette kan aldri vare lenge!”

Slik holdt hun på til hun fikk mannen til å tro han var døden på det nærmeste nær, og fikk ham til å legge seg, folde hendene, legge i hop øynene, og så strakte hun ham, la ham på likstrå og fikk ham i kisten; men for at han ikke skulle kvamme mens han lå der, hadde hun fått gjort noen hull i fjelen, så han kunne puste og kikke ut.

Den andre kjerringa, hun tok seg et par karder og satte seg til å karde, men hun hadde ingen ull på dem. Mannen kom inn og så dette apespillet.

“Det er lite hjelp i rokk uten hjul, men karder uten ull er bare kjerringtull,” sa mannen.

“Uten ull?” sa kjerringa; “jo jeg har ull; men du ser den ikke, for den er av det fine slaget,” sa hun.

Da hun hadde kardet fra seg, fikk hun rokken fram og tok på å spinne.

“Nei, dette går reint på ska’e,” sa mannen; “du sitter jo og surrer og skjemmer ut rokken din, når du ikke har noe på ‘n.”

“Ikke noe på ‘n?” sa kjerringa; “tråden er så fin at det skal andre øyne til å se den,” sa hun.

Da hun var ferdig med spinningen, så bommet hun, satte opp veven, rente og spolte og vevde tøyet. Så tok hun det ut av veven, stampet det og skar det til, og sydde klær av det til mannen sin, og da de var ferdige, hengte hun dem opp på stabbursloftet. Mannen kunne hverken se tøyet eller klærne, men han var nå kommet i troen på at det var så fint at han ikke kunne se det, og så sa han: “Ja ja, når det er så fint, så er det så fint da.”

Men så var det en dag kjerringa sa til ham: “I dag får du gå i gravøl, mannen i Nord-i-garden farer til jorda i dag; og så får du ha på deg de nye klærne.” Jaha, han skulle gå i gravølet, og hun hjalp ham å få klærne på, for de var så fine at han kunne rive dem sund, om han skulle hjelpe seg sjøl.

Da han kom opp i gravølsgården, hadde de alt drukket både stivt og sterkt der; sorgen ble ikke større da de fikk se han med de nye kirkeklærne, skal jeg tro. Men da det bar avsted til kirkegården, og den døde kikket ut gjennom pustehullet, slo han opp hele latterdøra: “Nei, nå må jeg storle,” sa han; “går ikke han Ola Sør-i-garden splittnaken i gravølet mitt!”

Da følget hørte det, var de ikke sene om å få lokket av kisten, og han med de nye kirkeklærne, han spurte hvordan det gikk til at han lå i kisten og pratet og lo, han som de holdt gravøl over; det var da likere om han gråt. “Gråt graver ingen opp av grava,” sa den andre. Men hvordan de snakket da, så kom det for dagen at det var kjerringene som hadde stelt det til. Så gikk mennene hjem og gjorde det klokeste de noen tid hadde gjort, og er det noen som vil vite hva det var, så får han spørre bjørkefuten.

Da han hadde kommet der ned, satt Dukken i Gresset på en stol; hun var så deilig og pyntet, og så spurte hun Askeladden hvor han skulle hen, og hva ærend han reiste i.

Han fortalte at det var tolv brødre av dem, og at kongen hadde gitt dem hest og rustning og sagt at de skulle reise ut i verden og finne seg en kone, og hun skulle kunne spinne og veve og sy en skjorte på én dag; “men vil du gjøre det, og du vil bli konen min, så vil jeg ikke reise lenger,” sa Askeladden til Dukken i Gresset. Jo, det ville hun gjerne, og hun skyndte seg med å få spunnet, vevd og sydd skjorten, men den ble så for-ørende liten, ikke lenger enn som så – - -.

Denne skjorten reiste nå Askeladden hjem med; men da han kom fram med den, var han skamfull for den var så liten; likevel sa kongen at han skulle få henne, og så reiste Askeladden lystig og glad tilbake for å hente den lille kjæresten sin. Da han kom til Dukken i Gresset, ville han ta henne opp på hesten til seg; men nei, det ville hun ikke; hun sa hun ville sitte og kjøre i en sølvskje, og hun hadde selv to små hvite hester som skulle dra henne. Så reiste de avsted, han på hesten og hun i sølvskjeen, og hestene som dro henne, var to små hvite mus; men Askeladden holdt seg alltid på den andre siden av veien, for han var redd han skulle komme til åride inn på henne, hun som var så ørliten. Da de hadde kommet et stykke på veien, kom de til et stort vann, der ble hesten til Askeladden sky, skvatt over på den andre siden av veien og veltet skjeen, så Dukken i Gresset falt i vannet. Askeladden ble så ille ved, han visste ikke hvordan han skulle få henne opp igjen; men om litt kom det opp en havmann med henne, og nå var hun blitt likeså stor som et annet voksent menneske, og meget deiligere enn hun var før. Så satte han henne fremfor seg på hesten og red hjem.

Da Askeladden kom der, var også alle brødrene hans kommet med hver sin kjæreste; men de var så stygge og fæle, og så slemme at de hadde vært i luggen på kjærestene sine på veien; på hodet hadde de noen hatter som var malt med tjære og sot, og så hadde det rent av hattene ned over ansiktet på dem, så de var blitt enda styggere og fælere. Da brødrene fikk se kjæresten til Askeladden ble de avindsyke på ham alle sammen; men kongen ble så glad i dem begge at han jaget alle de andre på dør, og så holdt Askeladden bryllup med Dukken i Gresset, og siden levde de både godt og vel i lang, lang tid, og er de ikke døde, så lever de ennå.

Da de var kommet et stykke opp i åslia, fikk de se et lite blått hosebånd som lå i kløvveien. Det ba gutten om han fikk lov til å ta. “Nei,” sa moren, “det kan være fanteri ved det,” og så truet hun gutten til åfølge seg.

Da de var kommet litt lenger opp, sa gutten han måtte gå av veien et stykke. Imens satte kjerringa seg på en tømmertopp. Men gutten ble lenge borte; for da han var kommet så langt inn i skogen at kjerringa ikke kunne se ham, sprang han ned der hosebåndet lå, tok det og knyttet det om livet på seg; da ble han så sterk at han syntes han kunne løfte hele åsen.

Da han kom igjen, var kjerringa vill, og spurte hva han gjorde så lenge. “Du er ikke redd for tia du,” sa hun, “enda det lir på kvelden. Du veit vi skal over åsen før det blir mørkt.”

Så gikk de en stund, men da de var kommet midtveis innover åsen eller vel så det, ble kjerringa trett og ville legge seg under en buske.

“Kjære mor mi,” sa gutten, “får jeg lov å gå opp på dette høye berget her mens du hviler, og se om jeg ikke kan se fram til folk?”

Det fikk han lov til, og da han kom opp på høygda, så han det lyste straks nordpå der. Gutten sprang tilbake igjen og sa til kjerringa: “Vi får til å gå, mor, det er ikke langt til folk; jeg ser det lyser så gildt tett nordmed her.”

Hun opp, trev tiggersekken og ville med og se; men de hadde ikke gått langt, før de kom til et tverrberg.

“Dette kunne jeg tru,” sa kjerringa; “nå kommer vi ikke lenger; det er vel grommere å ligge her!”

Men gutten tok sekken under ene armen og kjerringa under den andre og satte oppetter med dem.

“Nå ser du det at det er ikke langt til folk; se der så gildt det lyser,” sa gutten.

Men kjerringa sa det var ikke folk, det måtte være bergtroll, for hun var kjent på hele bjørneskogen, og hun visste at det ikke fantes folk noen steds, før på den andre siden nord under åsen.

Da de hadde gått et lite stykke, kom de til en stor rødmalt gård.

“Her tør vi ikke gå inn,” sa kjerringa, “det bor bergtroll her.”

“Å jo, vi går inn; vi ser det lyser; der er nok folk inne,” sa gutten, han gikk inn først og kjerringa etter; men i det samme han lukket opp døren, dånte hun, for hun fikk se der satt en stor, svær mann på krakken.

“God kveld, bestefar,” sa gutten.

“Nå har jeg sitter her i tre hundre år, men det har ikke kommet noen som har hilst bestefar til meg,” sa mannen som satt på krakken.

Gutten satte seg ved siden av mannen, og tok til å snakke med ham, som de var gamle kjenninger.

“Men hvordan gikk det med mor di?” spurte mannen, da de hadde snakket en stund, “jeg tror hun dånte; du får se til henne.”

Gutten gikk bort, tok kjerringa og dro henne innover gulvet; så kviknet hun i, og krabbet bort og satte seg vel inn i vedroa, men hun var så redd at hun nesten ikke torde gløtte fram.

Da det led på litt, spurte gutten om de kunne få hus om natten. Jo, det kunne de få, sa mannen. Så snaktes de ved en stund, men rett som det var, ble gutten sulten, og spurte om de kunne få mat til kvelds også. Jo, det skulle nok bli råd til det, mente mannen.

Da de hadde sittet litt, sto han opp og la seks tørrgranlass på varmen. Enda reddere ble kjerringa. “Nå vil han brenne opp oss også,” sa hun i roa, der hun satt. Da tørrgranen hadde brent ned til kull, sto mannen opp og gikk ut.

“Gud bære meg for deg! du er så vågal, ser du ikke du er hos troll?” sa kjerringa.

“Å pytt, det er ikke farlig,” sa gutten.

Om litt kom mannen inn med en okse, så stor og diger at gutten aldri hadde sett maken, og drev til den under øret med knyttneven, så den stupte død i gulvet. Da han hadde gjort det, tok han den i alle fire føttene, la den på glohaugen og snudde og veltet den til han fikk den brunbrent utenpå. Så gikk han borti et skap, tok fram et sølvfat og la oksen på det, og det var så stort at den nådde ikke utover på noen kant. Dette satte han fram på bordet, og gikk så ned i kjelleren og tok opp en vinambe, slo ut den ene bunnen og satte den opp på bordet, og la så fram to kniver som var tre alen lange. Da han hadde gjort det, ba han dem gå bort til bordet og sette seg til å ete. Gutten gikk føre og ba kjerringa komme etter; hun tok til å låte og bære seg og undres på hvordan hun skulle orke disse knivene. Men gutten nappet den ene, og til å skjære stykker ut av låret på oksen, som han la bort til mor si. Da de hadde ett en stund, tok han vinamben mellom hendene og løftet den ned på gulvet. Så ba han moren komme, skulle hun få drikke. Den var så høy at hun ikke nådde opp; men gutten letter henne opp til kanten og holdt henne, og selv kløv han opp og hang over kanten som en katt mens han drakk. Da han hadde drukket seg utørst, tok han amben og satte den på bordet, takket for maten, og ba moren at hun også skulle komme og takke, og så redd hun var, så torde hun ikke annet enn gå bort og takke mannen for maten. Gutten satte seg ved siden av mannen på krakken og til å snakke med ham igjen.

Da de hadde sittet litt, sa mannen: “Jeg får vel sta og få meg litt kveldsverd, jeg og,” gikk så bort til bordet, og åt hele oksen, både med horn og bein, tok vinamben og drakk av den, og satte seg bort på krakken igjen.

“Jeg vet ikke hvordan det blir med sengested,” sa han; “jeg har ikke annet enn ei vogge her; det kunne vel gå an at du lå i den, så kunne mor di få ligge borti senga.”

“Ja takk, det var godt nok,” sa gutten, rev av seg klærne og la seg opp i vuggen – den var stor som en diger standseng – og kjerringa måtte gå etter mannen og legge seg i sengen, så redd hun var.

“Det er ikke verdt å legge seg til å sove her; jeg får nok ligge våken, og høre hvordan det går når det lir på natta,” tenkte gutten.

Da det led om en stund, tok mannen til å snakke med kjerringa. “Her kunne vi leve nokså godt og hyggelig, når vi bare var kvitt denne sønnen din,” sa mannen.

“Veit du ikke noen råd med ham, mener du?” sa kjerringa.

Å ja, han skulle friste, sa han; han skulle late som han ville få kjerringa til å stelle for seg i noen dager, så skulle han få gutten bort i berget og bryte laftestein, og velte ned et berg på ham.

Dette lå gutten og lydde på.

Den andre dagen spurte trollet – for et troll var det, det var greitt åskjønne – om han kunne få kjerringa til å stelle for seg noen dager, og da det led på dagen, tok trollet en stor jernstaur, og spurte gutten om han ville være med bort i berget og bryte laftestein.

Da de hadde brutt noen stein, ville trollet ha ham til å gå nedved og se etter stekker i berget. Mens gutten gjorde det, brøt og bendte trollet med jernstauren, til han fikk avsted et helt berg, som kom veltende ned over gutten; men han stødde imot, til han kom unna, og lot så berget velte.

“Nå ser jeg hvordan du mener det med meg,” sa gutten til trollet,” du vil slå meg ihjel; men gå nå du nedved og se etter stekker, så skal jeg stå oppå.”

Trollet torde ikke annet enn gjøre som gutten sa, og gutten brøt ned et digert berg, som veltet over trollet og brøt av det ene lårbenet på ham.

“Å du er en stakkar,” sa gutten, han steg ned og løftet opp berget, og tok mannen unna det. Og så måtte han ta ham på ryggen og bære ham hjem. Han fór avsted med ham som en hest, og ristet ham, så han skrek som det satt en kniv i ham. Da de kom hjem, måtte de legge trollet til sengs, og liggende ble han og skrøpelig var han.

Da det led på natta igjen, tok trollet til å snakke med kjerringa og undres på hvordan han skulle bli kvitt gutten.

“Veit ikke du noen råd til å bli kvitt ‘n, så veit ikke jeg,” sa kjerringa.

Jo, han hadde tolv løver i en hage, sa trollet; når de bare kunne få gutten dit, så rev de ham i stykker.

Det mente kjerringa det skulle ikke ha noen nød med. Hun skulle legge seg syk, og si at hun var så skrøpelig at hun ikke kunne bli frisk igjen uten hun fikk løvemelk.

Dette lå gutten og lydde på.

Da han hadde stått opp om morgenen, sa kjerringa at hun var skrøpeligere enn noen kunne tro, og fikk hun ikke løvemelk, ble hun visst aldri god igjen.

“Da kommer du nok til å bli skrøpelig lenge, mor,” sa gutten, “for ikke veit jeg hvor den er å få.”

Jo, mente trollet, det var ikke vondt for løvemelk, når bare én ville gå etter den. Brødrene hans hadde en hage som der var tolv løver i, og nøkkelen kunne han få, dersom han trøstet seg til å melke dem.

Gutten tok nøkkelen og en melkebolle og strøk avsted. Da han fikk låst opp og kom inn i hagen, sto løvene imot ham på toben alle tolv. Gutten lette ut den største av dem, tok den i framføttene, og slo den mot stokk og stein, til den ikke var mer igjen av den enn labbene. Da de andre så dette, ble de så redde at de krøp og la seg ned ved føttene på ham, som skamfulle hunder; siden fulgte de ham hvor han gikk og sto, og da han kom hjem, la de seg utenfor med framlabbene på dørstokken.

“Nå skal du bli god igjen, for her er løvemelk, mor,” sa gutten, da han kom inn – han hadde melket en skvett i kolla.

Men trollet lå borti senga og svor at det ikke var sant; der skulle annen kar til å melke løvemelk, sa han.

Da gutten hørte det, truet han trollet ut av sengen og rev opp døren. Løvene riset opp mot trollet og tok fatt på ham, så gutten måtte gå imellom og løse taket.

Da det led på natten tok trollet på å snakke med kjerringa igjen. “Jeg vet ikke hvordan vi skal få livet av denne gutten,” sa trollet; “han er altfor sterk; veit ikke du noen råd?” sa han til kjerringa.

“Nei, veit ikke du noen råd, så veit ikke jeg,” sa kjerringa.

“Ja, jeg har to brødre på et herreslott,” sa trollet, “de er tolv ganger sterkere enn jeg, og derfor ble jeg utstøtt og fikk gården; de bruker slottet, og der er en frukthage med epler i, som er slik at den som eter av dem, sover i tre jamdøger etter. Når vi kunne få denne gutten dit etter epler -! Han var ikke kar til å berge seg for å smake på eplene, og når han først sov, så rev brødrene mine ham i stykker.”

Kjerringa sa hun fikk gjøre seg syk, og si hun ikke ble god før hun fikk av de eplene, så gikk han nok etter dem.

Dette lå gutten og lydde på.

Om morgenen var kjerringa så skral og skrøpelig at hun kunne ikke bli god igjen, uten hun fikk epler fra den hagen som lå ved slottet til trollbrødrene, men hun hadde ingen å sende dit.

Jo, gutten var villig til å gå, og de elleve løvene fulgte med. Da han kom til hagen, krøp han opp i epletreet og åt så mange epler han kunne rå med, og han var ikke kommet ned igjen, før han sovnet; men løvene la seg i ring omkring ham. Den tredje dagen kom brødrene til trollet. Men de kom ikke som folk; de kom burende som mannolme stuter, og undres på hva det var for en som hadde lagt seg der, og sa de skulle plukke ham så små som gryn, så det ikke skulle bli filla igjen av ham. Men løvene fór opp og rev trollene i småstykker, så det så ut som de skulle ha veltet en dynge bortetter, og da de var ferdige med det, la de seg omkring gutten igjen. Han våknet ikke før sent utpå ettermiddagen, og da han kom opp på knærne og fikk gnidd søvnen ut av øynene på seg, undres han på hva som hadde vært på ferde, da han så sparketakene etter dem.

Men da gutten kom bort til slottet, var det en jomfru der, som hadde sett hvordan det hadde gått til, og hun sa: “Du kan takke Gud for det du ikke var med i det basketaket, ellers hadde du mistet livet.”

“Hva for noe? Jeg miste livet?” sa gutten. Det var ikke farlig med det, mente han.

Så ba hun at han skulle komme inn, så hun kunne få tale med ham; hun hadde ikke sett kristent menneske siden hun kom hit.

Da han lukket opp porten, ville løvene også inn, men hun ble så redd at hun skrek over seg, og så lot gutten dem legge seg utenfor. Så talte de om mangt og mye, og gutten spurte hvordan det gikk til at hun ville ha de stygge trollene, hun som var så vakker. Hun hadde aldri villet ha dem, sa hun, og det var ikke med sin gode vilje hun var der, for de hadde tatt henne, hun var datter til kongen av Arabia. Som de satt og pratet, så spurte hun hva han ville, enten hun skulle reise hjem, eller han ville ha henne. Jo kors, han ville ha henne.

Så gikk de omkring i slottet og så seg om, og så kom de til en stor sal; der hang to digre sverd etter trollene, høyt oppe på veggen.

“Var du så sant slik kar at du kunne bruke et av disse!” sa kongsdatteren.

“Hvem? Jeg?” sa gutten; “skulle jeg ikke kunne bruke et av disse? Det skulle vel være noen sak!” sa han, og satte to-tre stoler oppå hverandre, hoppet opp og tok det største sverdet i klypa, kastet det i været og tok det igjen i håndtaket, og støtte det i gulvet så hele salen ristet. Da han så var kommet ned, tok han det under armen og bar det.

Da de hadde vært sammen på slottet en tid, så syntes kongsdatteren hun måtte reise hjem til foreldrene sine og fortelle dem hvor hun var blitt av. De lastet et skip, og så reiste hun av gårde.

Da hun hadde reist, og gutten hadde gått der og slengt en stund, kom han i hug at han hadde hatt ærend dit, og at han skulle gå etter helsebot til mor si. Men så tenkte han kjerringa var ikke sykere enn hun nok var bra igjen nå; likevel ville han da gå ned og se hvordan de hadde det.

Mannen var frisk, og kjerringa var lenge siden god igjen også.

“Dere er da noen stakkarer, som sitter her i denne fillehytta,” sa gutten. “Kom og følg meg opp på slottet mitt, skal dere se at jeg er en annen kar,” sa han.

Ja de ble med, både mannen og kjerringa, og på veien snakket hun vel med ham og spurte hvordan han var blitt så sterk.

Jo, det kom seg av det blå båndet som lå på åshøygda, den tid de hadde vært ute på bygdene og bedt, sa gutten.

“Har du det ennå da?” spurte kjerringa.

Ja han hadde da det, han hadde det under bukselinningen sin, sa han. Så ba kjerringa om hun kunne få se det. Ja, gutten rev opp trøya og brystduken, og skulle vise henne det. Så grep hun til med begge hender og rev det fra ham og virret det om neven.

“Hva skulle jeg gjøre ved deg, slik en radd som du er?” sa hun; “jeg skulle slå til deg, så hjernen skulle skvette!”

“Det var altfor lett en død for slik en skarv,” sa trollet, “vi burde brenne ut øynene på ham og sette ham i en liten båt ut på havet.”

Det gjorde de også, alt det han pep og bar seg.

Men der båten drev, svømte løvene etter, og til sist tok de den og dro inn på en øy, og satte gutten opp under en toll. De fanget vilt til ham, og fugl ribbet de, så de laget en hel dunseng til ham. Men han måtte ete rått, og blind var han. Så var det en dag den største løven jaget en hare, og den var blind, for rett som det var, løp den på både stokk og stein, og til sist rente den imot en furulegg, så den stupte kråke bortetter bakken like ned i en tjernpytt. Men da den kom opp igjen av vannet, fant den veien nok så vel, så den fridde livet sitt. “Nå, nå!” tenkte løven, dro gutten til tjernet og dyttet ham nedi. Da han hadde fått igjen synet, gikk han ned til vannet, og gjorde miner til løvene at de skulle legge seg ved siden av hverandre som en flåte, og han sto oppå ryggen av dem, mens de svømte til lands med ham.

Da han vel var kommet i land, gikk han opp i en bjørkehaug, og der lot han løvene legge seg igjen. Så stjal han seg fram til slottet som en tyv, for å se om han ikke kunne få fatt på båndet sitt, og da han kom til døren, kikket han gjennom nøkkelhullet og så at båndet hang over en dør i kjøkkenet; så stiltret han inn over gulvet, for det var ingen inne; men da han hadde fått tak i båndet, tok han på å banke med hælene og sparke i bena, som han var styren. I det samme kom kjerringa fykende ut.

“Kjære vene, vesle gutten min! la meg få det båndet,” sa hun.

“Nei, takk, nå skal du få den dommen som du ville gitt meg,” sa gutten, og den satte han i verk med det samme.

Da trollet hørte det, kom han inn og ba så vakkert om å slippe med livet. “Ja, du skal nok få leve, men du skal få samme straffen som du ga meg,” sa gutten, og så brente han ut øynene på trollet og satte ham i en båt ut på havet – men han hadde ingen løver til å følge seg.

Nå var gutten alene, og han gikk der og stundet etter kongsdatteren; til sist kunne han ikke holde det ut lenger, han fikk så sterk hug til henne at han måtte reise. Så lastet han fire skip, og skulle seile til Arabia etter henne. En stund hadde de god og føyelig vind, men så ble de liggende værfast ved en bergholme. Der gikk skipsfolkene i land og drev omkring til tidsfordriv; så fant de et stort digert egg, mest som et lite hus. Det la de til å slå og banke på med store steiner, men de var ikke i stand til åfå det sund. Gutten kom etter med sverdet og skulle se hva det var for leven, og da han fikk se egget, mente han at det kunne ikke være noen sak åfå det i stykker, hugg til med sverdet så egget kløvnet, og så kom det ut en unge så stor som en elefant.

“Nå har vi visst stelt oss ille,” sa gutten; “dette kan komme til åkoste livet vårt,” sa han, og så spurte han sjøfolkene om de var kar for åseile til Arabia på fire og tyve timer, når de fikk god vind.

Jo, det skulle de være god for, mente de.

Så fikk de god vind, seilte avsted, og var i land i Arabia på tre og tyve timer. Straks kommanderte gutten skipsfolkene til å gå opp og grave seg ned i en sandhaug, så de nettopp kunne se skipene. Skipperen og gutten gikk opp på et høyt berg og satte seg under en toll. En time etter kom fuglen med bergholmen i klørne og slapp den over flåten, så skipene sank. Da den hadde gjort det, gikk den til sandhaugen, og slo med vingene, så den nær hadde tatt hodene av dem, og opp under tollen så fort at den svingte gutten rundt omkring. Men gutten var ferdig med sverdet, og hugg til fuglen, så den stupte død.

Så gikk han til byen, og der var det vel glede over at kongen hadde fått igjen datteren sin. Men nå hadde han gjemt henne bort selv, og lovt ut det, at den som kunne finne henne, skulle få henne, enda hun var lovt bort før.

Som han gikk, møtte gutten en som solgte kvitbjørnhuder; en av de kvitbjørnhudene kjøpte han og tok på seg. Den ene skipperen måtte ta en jernlenke og leie ham i, og så reiste han omkring i byen og gjorde kunster. Til sist spurtes de hos kongen, at aldri noen hadde sett slikt spell, kvitbjørnen danset på alle slags vis, etter som de kommanderte den. Så kom der bud at han skulle komme til kongen og gjøre kunster der, for kongen ville se den.

Da han kom inn, ble de redde alle sammen, for de hadde aldri sett slikt et dyr; men skipperen sa det var ingen fare ved det, uten de lo av den; det måtte de ikke, ellers slo den dem i hjel. Da kongen hørte det, formante han dem og sa til hoff-folkene at de måtte ikke le. Men da det led på, kom kongens terne inn, og tok til å briske seg å le; så drev kvitbjørnen til henne, så hun fløy i filler. Hoffolkene til å bære seg, og skipperen aller mest. “Å pytt,” sa kongen, “det er bare en terne om å gjøre, det blir min sak og ikke Deres.”

Da de sluttet, var det sent på kvelden. “Det er ikke verdt du går ut med den nå det er så sent,” sa kongen; “den kan få ligge her i natt.”

“Kanskje den kan få ligge bak ovnen?” sa skipperen.

“Nei, den skal ha dyner og puter å ligge på,” sa kongen, og fant fram en hel røys. Skipperen fikk ligge i et kammers ved siden av.

Høgstnattes kom kongen med lykt og et stort nøkkelknippe, og leide kvitbjørnen med seg. Han gikk gjennom svaler og lukkede ganger, den ene etter den andre, gjennom dører og værelser, trapper opp og trapper ned; til sist kom han ut på en brygge som bar like ut på havet. Der tok kongen til åriste og skake på kjepper og pinner, og dro den ene opp og den andre ned, til det fløt opp et lite hus; der hadde han datter sin; for han holdt så mye av henne, at han hadde gjemt henne så ingen skulle finne henne. Han satte igjen kvitbjørnen utenfor døren, mens han gikk inn og fortalte om bjørnen og dansen og kunstene. Hun sa hun var redd, og hun torde ikke se på den. Men kongen overtalte henne, og sa at det ikke var noen fare, når hun bare ikke lo. Så lukket han inn bjørnen, og den danset og gjorde kunster. Men rett som det var tok ternen til prinsessen til å le. Dermed drev gutten til henne, så hun fløy i filler og prinsessen jamret seg og bar seg ille.

“Å pytt!” sa kongen, “det er bare en terne om å gjøre, og så god terne skal jeg skaffe deg igjen. Men nå er det best at bjørnen blir igjen her,” sa han; “for jeg bryr meg ikke om å gå og renne over alle gangene og svalene med den nattes tider.”

Nei, da torde hun ikke være der, sa prinsessen.

Men bjørnen ringet seg i hop og la seg bak ovnen, og det ble så til sist at prinsessen la seg og lot lyset brenne. Men da kongen vel var borte, og det var blitt stilt, kom kvitbjørnen og ba henne løse hakebåndet. Prinsessen ble så redd at hun nesten var dåneferdig, men hun trevlet til hun fant det, og hun hadde ikke løst det før han rev av kvitbjørnhodet. Så kjente hun ham, og ble så glad at det ikke var noen måte på det, og hun ville på timen si at det var han som hadde frelst henne. Men det ville han ikke, han ville tjene henne én gang til, sa han.

Da de hørte kongen tok til å rusle med kjeppene om morgenen, dro gutten på seg bjørnehuden og la seg bak ovnen.

“Nå, har den ligget stille?” spurte kongen.

“Ja, bevares,” sa prinsessen, “den har ikke så mye som leet på en labb engang.”

Oppe på slottet tok skipperen imot den igjen.

Men så gikk gutten til en skreddermester og målte seg til prinseklær, og da de var ferdige, gikk han opp til kongen og sa at han kunne ha hug til ålete opp prinsessen.

“Der er mange som har hatt hug til det,” sa kongen, “men de har mistet livet alle i hop, for den som ikke kan finne henne på fire og tyve timer, har forbrutt sitt liv.”

Ja, det hadde ingen fare, mente gutten, han ville lete, og fant han henne ikke, ble det hans sak.

Men på slottet var det spillemenn som spilte, og jomfruer å danse med, og gutten danset.

Etter tolv timer kom kongen og sa: “Jeg synes synd på deg; du er så skrøpelig til å lete, at du mister nok livet.”

“Å pytt! det er ikke farlig med liket så lenge det nyser; vi har tiden for oss,” sa gutten, og danset til det ikke var igjen mer enn som én time, da ville han til å lete.

“Å, det nytter ikke,” sa kongen; “nå er tiden ute.”

“Tenn på lykta, og kom med det store nøkkelknippet ditt!” sa gutten, “og følg meg der jeg vil gå! Det er igjen en hel time.”

Gutten gikk slik som kongen hadde gått siste natten, og kommanderte ham til å låse opp for seg, til han kom på bryggen som bar like ut på havet.

“Nå nytter det ikke; tiden er ute, og det bær like på havet med deg,” sa kongen.

“Det er igjen fem minutter ennå,” sa gutten, og rev og slet i pinnene og kjeppene, så huset fløt opp.

“Nå er tiden ute!” skrek kongen; “kom nå, min fektemester, og ta hodet av ham!”

“Nei, stopp litt!” sa gutten, “det er igjen tre minutter ennå. Kom med nøkkelen, så jeg kommer inn.”

Men kongen sto og fomlet og trevlet etter nøkkelen, og sa at han ingen fant, for å hale ut tiden.

“Har ikke du, så har jeg sjøl,” sa gutten og spente til døren, så den fløy i stykker innover gulvet.

Prinsessen møtte ham i døren, og sa at det var han som hadde frelst henne, og ham ville hun ha. Så måtte hun få ham og så holdt gutten bryllup med datter til kongen av Arabia.