Et blikk ut av vinduet i prestegården bekreftet dessverre bare så altfor godt denne bemerkningen. Himmelen, som tidlig om morgenen hadde spådd oss det skjønneste vær, bestyrket min gamle erfaring at bare aftenklarheten er å bygge på. Den ene skuren sterkere enn den andre slo brusende ned i de store trærne utenfor, og det tegnet ikke til noe opphold den dag, til tross for at lille Trine, som fløy ut og inn, forsikret at det klarnet snart i øst og snart i vest, og at vi kunne reise før middag.

“Altså, beste jomfru, jeg er lutter øre!”

“Tror De jeg vil fortelle Dem noe, herr Asbjørnsen? Jeg er kommet efter at De ikke som en annen lar Dem nøye med å høre hva man forteller Dem, men skriver det ned og trykker det i avisene. Derfor gjelder ikke mitt løfte.”

“Jeg sverger at jeg ikke skal trykke det De nu forteller meg, i noen avis,” svarte jeg.

“Dessuten opplevde jeg ikke noe videre på den turen. Den var smukk; den grep meg, det var det hele. Men nu beklager jeg at jeg noensinne har fortalt Dem om den.”

“Deres stilling er visstnok beklagelig; men da jeg har Deres løfte -”

“Dessuten,” avbrøt hun meg, “kan De tenkte Dem noe flauere enn midt i håpet om en virkelig tur å bli avspist med en mager erindring? Istedenfor den varme virkelighet å få et ufullstendig billede? Det er som om man istedenfor å gå og høre en konsert satte seg til å lese en musikkresensjon. Det ville ikke undre meg om jeg midt i fortellingen så nissen som har spilt oss denne strek, stikke hodet ut av matkurven og le oss ut.”

Jeg sukket over damenes halsstarrighet, mens jeg hemmelig måtte beundre den masse av grunner som står til deres rådighet, grunner som, i det minste så lenge man sitter like overfor dem, er slående nok.

“Slike beretninger,” ble hun ved, i det hun klappet Marat, som ikke mindre slukkøret og mismodig enn vi hadde leiret seg ved våre føtter, “tilhører dessuten bare kakkelovnskroken og vinteren.”

“Herregud, jomfru, i vinter da jeg ba Dem, mente De nettopp at de tilhørte sommeren. Men la oss istedenfor å strides om det forene oss mot de onde makter som driller oss; la oss gi dem en god dag og oppgi turen, så skal De se at været klarner før vi vet av det.”

“Ja, og når det så er klarnet, reise like fullt, mener De?” vedble hun leende. “Det var sannelig verdt å prøve Deres råd. Nu vel! Det er dumt å la seg nøde. Så hør da selv at det ikke var møyen verdt å be meg så meget om denne min reiseskildring.

En dag i den tid da jeg var på seteren i sommer, gikk jeg og Trine med en av seterpikene innover fjellet for å sanke multer. Det var en klar og stille dag; for like før hadde det regnet, og luften var så ren og lett på fjellet. I kløftene og mellom stenene sto det planter med store, hvite, velluktende blomsterdusker. Ryper fløy opp foran føttene på oss og smuttet omkring mellom vidjene og bjerkeriset, engstelige for ungene sine. Da vi kom til multemyrene, var de helt røde og gule av multer, og ved breddene og på tuene sto en mengde blomster med rene, fine farver jeg aldri hadde sett make til: de fylte luften med den lifligste duft. O, det var så søtt å ånde i denne luft, og lille Trine var så glad; hun fløy fra den ene blomsten til den andre og klappet i hendene, og hun ble ikke trett av å plukke og beundre disse blomstene; og Brit fortalte oss om kuene og gjetene sine, og om rensdyrene hun hadde sett, og mange eventyr og underlige hendelser fra fjellet og seteren. Under hennes fortellinger og vennlige snakk ble neverskrukkene våre snart fylt med multer og blomster, og vi ga oss på hjemveien. Vi satte oss ned for å hvile i det friske gresset ved en varde, som sto på en liten høyde. Til venstre litt bak oss lå en gruppe høye, spisse fjell med hvite skinnende sneflekker. Trine sa meget treffende at de liknet sukkertopper i blått karduspapir som det var revet huller i, så at sukkeret skinte igjennom. Brit fortalte oss det var Rondane, og da jeg foreslo at vi skulle gå nærmere bort til dem, sa hun de lå over en mil borte; jeg syntes det ikke kunne være en tusen alen dit bort. Fjernt i vest og nord tårnet der seg fjell over fjell, høyere og høyere, i forunderlige former, med blålige og fiolette kupler, tinder og kammer. Brit visste navnene på dem alle og fortalte oss at de lå i Valdres, i Lom og henimot Sogn. Men foran våre føtter til det vide fjerne bredte der seg ut et landskap av annen art, store brune og grågrønne strekninger, kledd med lyng og mose, øde, ensformige, ikke avbrutt av noen høyde, ikke opplivet av noen gjenstand. Hele landskapet forekom meg å være det mest storartede, det mest opphøyede jeg hadde sett. Men tross all sin storhet gjorde det likevel et trist, nesten nedslående inntrykk på meg. En brunlig, spraglet fugl kom flyvende og satte seg på en tue nær ved oss og fløytet. Men denne lyden, åden var så sørgelig, så melankolsk, som om fuglen ville synge om hva jeg følte i dette øyeblikk.

Brit og Trine hadde snakket sammen hele tiden. Nu begynte jeg å lytte til deres samtale.

“Hva er det de kaller denne varden, Brit?” spurte Trine, som hadde vært her før, “er det ikke Tylevarden?”

“Jo, de kaller den så,” svarte Brit, “det var noen karer som reiste den, fordi de så noe her som var tyle.” Tyle betyr rart, underlig, som De kanskje vet,” brøt hun av.

“Det var Pål Brekke, som var husmann under Sell, og noen andre tjenestekarer. Budeiene var alt reist hjem fra seteren om høsten; så skulle disse karene ta mose til vinterfôr, og mens de kastet mose på bergflaten her, kom det svevende så mange jomfruer at det så ut som et helt brudefølge, og de var så vene at det lyste og skinte av dem. Kjolene glinste i solen som silke og slepte langt efter dem, og på hodet hadde de sølvkroner og sølvstas. Så lenge karene sto og så på dem, sto de også stille eller svevde hit og dit, men da de ga seg til å kaste mose igjen, begynte følget å gjøre det samme. Karene kastet mose efter dem, men det brydde de seg ikke om. Når de gikk bort dit hvor de så dem, var det ikke noen å se; men når de gikk bort der hvor de selv tok mose, så var jomfruene der igjen, og dette varte hele dagen.

Før om sommeren hadde to av disse karene og en til vært oppe for å hugge gjerdefang straks nordenfor Valfjellet. Ved de tider de spiste til middag, falt de to i søvn, og den tredje satt og spiste enda, men da hørte de “så deilig en leik på fele” at de aldri hadde hørt noe så vakkert før, og de snakket med hverandre om dette, de syntes at de var våkne og hørte spillet mange ganger, og en av dem, forsikret Brit, “hulla den leiken” lenge bakefter, så at ingen kunne tvile om det var sant. -

Brit visste meget å fortelle om de underjordiske eller haugfolket og huldren, men hun ville ikke være ved at hun trodde på disse naturmakter -så langt var hun da kommet i opplysningen. Når en av oss sa henne imot, ble hun furten, pukket på hva hun selv hadde opplevd, fortalte det vel også undertiden, men tidde som oftest aldeles stille. Det var langtfra at jeg ville forderve det gode humøret som belivet hennes fortellinger i dag. Derfor blunket jeg til Trine og sa: “Hvem tviler vel på sannheten av det? Nu skal jeg fortelle noe som må virke langt forunderligere. Du husker nok at jeg besøkte min onkel i Hallingdal for to år siden. Der så jeg en gammel mann, han var nesten hundre år, som de fortalte hadde vært tatt inn av huldren. Han var svak for brystet og i det hele ussel og skrøpelig.

Blikket var stirrende og matt, og han syntes ikke å være ved sans eller samling. En sommer mens han var ung, lå han på seteren. En dag det var dårlig vær, skulle han gå i fjellet og gjete for gjetergutten, eller hjuringen som de kaller det der. Om aftenen kom kreaturene hjem på setervollen, men Ole var borte. De gikk manngard efter ham; de lette og søkte overalt; de skjøt og de ringte med kirkeklokkene; men han kom ikke igjen. Han var hos haugfolkene, og de ville ikke slippe ham. Især var det en ung, deilig hulder som hang ved ham. Hun godsnakket for ham, var blid og vennlig mot ham og lærte ham å spille på munnharpe. Så liflig har visst heller aldri noen spilt på dette enkle instrumentet som gamle Ole. Det var særlig med munnen han fikk frem tonene, ikke som alminnelige munnharpespillere med fingrene. Jeg hørte ham en gang. Det minnet meg på engang om fuglekvitter, om helloens klagende fløyt og lurtoner i en sommerkveld, og det gjorde meg så underlig beveget at jeg fikk tårer i øynene. Men Ole syntes at huldren hadde slik en fæl kurumpe, og han ville ikke bli. En gang kom han til å si: “Når i Jesu navn skal jeg da komme hjem til kristne folk igjen?” Da begynte huldren å gråte og sa at siden han hadde nevnt det navnet som hun ikke kunne ta i sin munn, kunne de ikke holde på ham lenger. “Men hold deg til siden av døren når du går, ellers gjør far deg men,” føyde hun til.

I gleden over å bli fri glemte han dette rådet, og da han gikk, ble det skutt ut efter ham et gloende risknippe, som ild og gnister fraste av. Da ble han sundslått i hvert ben. Fra den dag fikk han aldri helsen igjen, og helt riktig var han heller ikke mere. Men hvor han gikk og hvor han sto, var den vakre huldren efter ham. Når han satt alene ved peisen om kveldene, så han henne ofte. “Gyri Ørnehovd, jeg ser deg nok,” ropte han. “Der er hun; ser dere henne ikke?” sa han til barna. De kunne ikke se henne; men de ble livende redde, enda de ingenting så.” -

“Hvorledes var det med deg, Brit?” sa Trine, som hadde forstått vinket jeg ga henne. “Du skal jo både ha hørt og sett huldren.”

“Ja, jeg har så det,” sa Brit; “jeg taler nødig om det, men til deg kan jeg nok fortelle det. Den tid jeg var hjemme hos foreldrene mine, lå far en gang ved kvernen oppe i åsen og malte. Jeg var bare framslenge den gang og hadde ikke gått og lest ennu. Så sa mor jeg skulle gå til ham med mat. Jeg var så vilter som en geit, og når jeg kunne komme på fjellet eller på åsen, om det ikke var lengre enn ut i skogen, så var allting vel. Jeg satte av sted og løp over engene og opp igjennom lien; det var riktig varmt i været, og da jeg kom opp i åsen et stykke, ble jeg så trett. Jeg kastet meg ned på en grønnflekk, hvor der var svalskygge, og hvor jeg så langt bort mellom trærne. Det var utpå eftermiddagen, og solen sto alt lavt nede mot åsen. Med ett ble jeg så søvnig, men jeg ville ikke sove. Rett som det var, hørte jeg en hund som gjødde, kubjeller som klang så klart som om de var av sølv, og langt borte blåste det på lur og lokket, så det ljomet i skog og åser.

Om en stund så kom det utover rabben kløvhester med kjeler, myseflasker, smørbutter og alle slags bukjørrel, og en buskap av grå stuter og store brannete kuer, så fete og vakre at jeg aldri hadde sett maken til dem hverken før eller siden. og på hornene hadde de gullknapper og om halsen sølvbjeller; men foran gikk der en stor frigge, som hadde en lur i hånden og en melkekolle med sølvgjorder på, og hun gikk og snakket med kuene og nevnte dem ved navn. Men slike navn hadde jeg aldri hørt før. Så begynte hun å lokke:

Granehøg og Greve,
og Vindelett og Lave,
og Lurve og Larve
og Spegelglatt,
Rekkje og Snekkje
Lulo
lulolo, lulo, lulo, lulo, lulo, lulo.

Da buskapen var forbi, reiste jeg meg og skulle se hvor det ble av den, men jeg så ikke annet enn buhunden og en jente, som just ble borte bak noen små granbusker. Den jenten hadde blå stakk, og under stakken syntes jeg jeg så en kurumpe. Så forsto jeg grant det var huldren.

Den andre gangen jeg var ute for huldren, var lenge efter. Jeg var alt voksen, men jeg var ikke meget gammel. Jeg var lystig av meg, og der hvor der låt en fele, der var jeg alltid, og derfor kalte de meg Spillevika. Så var det en sommer jeg lå på seteren, at der var dans i Lien. Der var jeg, og jeg kom ikke hjem til seteren før på morgensiden. Så kastet jeg meg ned på sengen og skulle hvile litt, tenkte jeg. Men hvorledes det var eller ikke, så forsov jeg meg, så at kuene kom til å stå inne over tiden. Da jeg våknet, sto solen høyt på himmelen, og ute på vollen sang det så vakkert. Jeg fór opp og ut, og skulle til å melke og slippe kreaturene, men i det samme jeg kom ut av døren, så jeg skimtet av huldren nede i skogkanten, og så kauet hun og sang denne lokkevisen, så det ljomet i åsene:

HULDRE-LOKK[1]

Sommarlauv og Sale, og Branderygg og Svale,
og Lurve og Larve, og Lita blå. Rekkje og
Snekkje Skaute og Raute, Langt-fram,
Skinfakse, Sjulibrand, Lulo Lulolo lulo
lulo lulo lulo lulo lulo.

LOKK[2]

Kari og Mari, statt op nå, tend ti ljos,
gakk i fjos! Kua ha børi svartan kælv,
kælven han heiter Dagros. Kælve ku, grise
su, kilje geit, lembe sø! Kua ho ligg ti
myra. Hei Halvorsen, Halvor Darsen, Dei
Dyringen, Dyring Bramsen, Bram Børresen,
Børing Bundersen, Dunder Dangsen og Somme
Ringsen, og Somme Dromlingen. Så lokker vi
kua på myra, hurra, hurra, hurra uti skog!
Kom late oss leike på Valdris vis! I
Valdris i Valdris, der er så godt ågjæte.
Der tuter dom i bukkehònne A A kua! kua!
åstakkar!

Mer fortalte ikke Brit og her ender også min reiseskildring.”

Mens jomfruen fortalte, hadde været virkelig klarnet, uten at vi hadde merket det. Nu trådte solen frem i all sin varme og prakt, og det ble en jubel og travelhet uten grenser. “Til seters, til seter,” hette det, og den skjønneste tur endte dagen.

Hvis den fagre fortellerske av ovenstående huldreeventyr skulle bli vred over mitt forræderi, når hun leser disse blad, da vil det gjøre meg inderlig ondt, men jeg kan dog ikke angre min brøde.

[1] Er egentlig med toner…

Guttene vokste opp, og store og staute karer ble det, og de var så like at en mest ikke kunne kjenne dem fra hverandre. Så ba den ene om lov til ådra ut i verden og friste lykken. Det fikk han, og faren sa han skulle ta den hunden som først gjødde, og den hesten som først knegget, og det sverdet som først rørte på seg når han kom inn til dem.

Så rustet han seg ut og reiste av gårde. Da han hadde ridd langt og lenger enn langt, kom han til en stor sandstrand; best som han red bortover den, møtte han en vogn som var kledd med svart, og inni satt en sorgkledd prinsesse. Han som kjørte, satte henne av på stranden og reiste sin vei. Dette syntes gutten var underlig, og så gikk han bort til jomfruen og spurte hvorfor hun skulle sitte der. Jo, sa hun, der kom et troll som ikke åt annet enn jomfrukjøtt; det hadde ett opp alle de jomfruer som i landet var, hun var den siste som var igjen, for hun var datter til kongen, og henne hadde kongen lovt bort til den som kunne frelse henne.

Var det ingen råd til å få frelst henne fra trollet, spurte han. Nei, det var det ikke.

“Ja, jeg vil nå våge det likevel, jeg,” sa gutten. Men kongsdatteren tagg og ba at han skulle ha seg av veien, det var nok at trollet gjorde ende på henne, om det ikke også skulle ta livet hans.

Så la det til å suse og bruse i sjøen, og så kom det opp et stort troll.

“Sitter du her hos min brud?” sa trollet.

“Det er ikke mere din enn min,” sa gutten.

“Det skal vi nappes om,” sa trollet.

“Ja nok,” sa gutten. “Hest opp og spenn, hund opp og bit, sverd fram og hogg!” sa han.

Så ble det basketak, og det varte ikke lenge før trollet måtte bite i bakken, og da det var gjort, skar gutten tungen ut av det og gjemte.

Så reiste de, og kongsdatteren var glad, det kan en nok vite. Da de kom bortimot kongsgården, sa hun at han skulle sitte igjen der, til kongen kom etter han med hester og vogn. Men det ville ikke gutten; skulle det så være, så ville han helst bli med med det samme, “for du bare glemmer meg,” sa han.

“Hvordan skulle jeg kunne glemme deg som har frelst meg i den ytterste nød?” sa kongsdatteren, og så tok hun en ring og knyttet i håret hans.

Så måtte han bli igjen, og hun reiste. Men da hun kom på den store broen utenfor kongsgården, møtte hun kullbrenneren til kongen.

“Kommer du levende att?” sa han.

Ja, hun fortalte at det hadde kommet en gutt og frelst henne.

“Nå skal du si til kongen at det er jeg som har frelst deg,” sa kullbrenneren; “eller så skubber jeg deg utfor brua.” Nei, det ville hun ikke, men han truet henne på livet, og så tenkte hun, hun kunne alltid si sant, når hun bare kom hjem.

Hun hadde en liten hund, og den kom imot henne, og da hun kom til kongsgården, sprang den oppetter henne og slikket henne om munnen; så glemte hun rent gutten. Kongen var glad, det kan en nok vite, for det hun var frelst og han hadde fått henne igjen, men han syntes det var ille at kullbrenneren skulle ha henne. Men hvordan det var eller ikke var, så tok de da på å lage til bryllups.

Imens satt gutten og ventet og ventet; men da det ikke kom noen etter ham, så reiste han til en annen kongsgård, som ikke lå langt derifra. Der bodde sønn til kongen, bror til prinsessen som gutten hadde frelst.

Gutten spurte hva det var for gjestebud de holdt der borte i den andre kongsgården. Å, det var søsteren som hadde bryllup med en kullbrenner som hadde frelst henne fra sjøtrollet, sa kongssønnen.

“Hvorfor er ikke du i bryllupet da?” spurte gutten.

“Nei, jeg er ikke riktig sams med far min, jeg,” sa han. “Men det skulle være moro å få noe av den maten og det drikket som de har i bryllupsgården,” sa kongssønnen.

“Det er ikke mer påkosta det,” sa gutten. “Min hest og min hund og mitt sverd, gakk fram og ta sulfatet og ølkannen som står for bruden!” Ja, de gikk imellom vakter og tjenere midt inn i salen og tok fatet og kannen.

Da kongssønnen og gutten hadde smakt på kjøttet og flesket og hadde drukket seg vel utørste, så sa kongssønnen at det skulle være moro å smake på steken og vinen de hadde i bryllupsgården.

“Det er ikke større påkostning det,” sa gutten. “Min hest og min hund og mitt sverd, gakk fram og ta steken og vinen som står på bordenden for kongen!” Ja, de gikk midt imellom alle vaktene og tjenerne og tok steken og vinen og strøk av gårde med. Dette ville kongen ha greie på, men før han fikk spurt, var de borte, både dyrene og sverdet.

Da så kongssønnen og gutten hadde levd vel, ett steken og drukket vinen, så syntes kongssønnen det skulle være moro å smake på bryllupskaken òg.

“Det er ikke mere påkosta enn som så det,” sa gutten. “Min hest og min hund og mitt sverd, gakk fram i kongsgården og ta bryllupskaken som står for dronningen.” Ja, de var ikke sene om det, men denne gangen måtte de både slå og bite og hugge seg fram. Og så ble de oppholdt så lenge at kongen fikk vite hvem som eide dyrene og sverdet. Så sendte han bud på gutten og ba til bryllups. Men han ville ikke, uten kongen kom selv og forlikte seg med sønn sin og hentet dem til bryllupsgården med hester og vogn. Ja, det var ikke annen råd da, og så fór de til bryllups begge to.

Gutten ble satt til bords tett innved bruden, og på den andre siden satt kullbrenneren. Stortrollet hadde han hengt opp over bordet.

“Hva er det for en diger kropp?” sa gutten.

“Det er stortrollet jeg drepte da jeg frelste jomfruen,” sa kullbrenneren.

“Det er underlig at slikt et stort troll ingen tunge har,” sa gutten, han så inn i kjeften på det.

“Nei, slike stortroll har ikke tunge, de,” sa kullbrenneren.

“Det var også noe prat; alt som lever har tunge,” sa gutten.

“Nei da.”

“Nå skal du se,” sa gutten, han tok opp tungen og stakk inn i kjeften på trollet; “sitt fast!” sa han, og så satt den fast.

“Tør du nå si det ikke har tunge?” sa gutten.

Så snudde kongsdatteren seg, og så fikk hun se ringen som hang i håret hans. “Der er han som har frelst meg!” sa hun.

Dette syntes kongen var underlig. “Du sa jo det var kullbrenneren,” sa han. Så fortalte hun hvordan alt var tilgått, at kullbrenneren ville skubbe henne utfor broen, om hun ikke sa det var han som hadde frelst henne. Men da ble kongen harm og lot kullbrenneren putte ned i den siste mila han hadde laget, så lyse luen sto opp over ham. Så ble det riktige bryllupet holdt, og kongen var så glad at han drakk til han danset.

Om kvelden, da brudefolkene var kommet ned i brudekammerset, så gutten et lys som brant, langt borte. Han spurte hva det var. Å, det var en trollkjerring som bodde der, sa kongsdatteren, mor til trollet han hadde drept. Da gutten hørte det, måtte han av gårde, og det på flyende flekken. Hun ba at han ikke skulle fare, men det var ingen råd, han måtte og han skulle.

Da han kom inn i stua til trollkjerringa, ba han om han kunne få lånt hus der om natten, “og hvor skal jeg gjøre av hesten min og hunden min og sverdet mitt?” sa han.

“Ta tre hår av hodet og bind dem!” sa trollkjerringa. Ja, det gjorde han, men så ble de til stein alle i hop, og han med.

Kongsdatteren ventet og ventet i syv lange og syv brede, men alt det hun ventet, så kom ikke brudgommen igjen. Og så ble det sorg på kongsgården igjen.

Da de ikke på langsommelig tid hadde hørt noe fra gutten der han var fra heller, så syntes fiskeren, far hans, at han fikk se hvordan det var med ham. Han gikk ned i kjelleren, der han hadde gravet ned leveren og tungen til fisken. – Der var det fullt med blod. Da han kom opp igjen, sa han til den andre sønnen: “Nå får du i veien, bror din er i livsfare!”

Ja, han tok den andre hesten, den andre hunden og det andre sverdet, og så reiste han. Da han hadde ridd et drygt stykke, kom han også til den store sandstranden, der broren hadde gjort av med stortrollet. Der møtte han en gammel mann, og ham spurte han hva det var for gårder som lå der borte, og hvorfor de var kledd med svart.

Jo, han kunne fortelle alt i hop, om at kongsdatteren var frelst av en gutt, og om bryllupet og kullbrenneren, og om at gutten gikk fra kongsdatteren brudenatten – og siden hadde ingen sett noe til ham. Gutten skjønte det var broren han fortalte om, og så gikk han like opp på kongsgården; der fikk han syn for sagn, for han var så lik den andre at både kongen og kongsdatteren trodde det var rette brudgommen. De ble så urimelig glade at det var ikke måte på det. Men da han kom i brudekammerset om kvelden, spurte han også hva det var for et lys de så.

“Minnes du ikke hva det er for et lys?” sa kongsdatteren. “Det var jo dit du reiste, sist vi var kommet inn her?” “Ja – så!” sa gutten, ja han måtte nok dit igjen, sa han. Og alt hun gråt og ba, så måtte og ville han av gårde, det var ikke å spørre om det.

Da han kom inn i stua til trollkjerringa, ba han også om han kunne få lånt hus, “og hvor skal jeg gjøre av hesten min og hunden min og sverdet mitt?” sa han.

Hun sa til ham som til broren, at han skulle ta tre hår av hodet sitt og binde dem. “Nei, om jeg gjør!” sa gutten. “Skaff først fram bror min, og hesten hans og hunden og sverdet!” sa han. Hun visste ikke noe om dem, sa hun, men så ropte gutten: “Min hest og min hund og mitt sverd fram, spenn og bit og hogg!” og så måtte hun gi seg. Hun tok ned en flaske av veggen og dryppet på fire steiner som lå der, og så ble de levende igjen. Men det første de brukte livet til, det var å slå ihjel trollkjerringa. Så tok de flasken og skvettet over hele steinrøysa som lå utenfor, og dermed ble alle steinene levende, de ble til folk og til fe alle i hop. Så reiste de tilbake til kongsgården; der turte de bryllup så det hørtes og spurtes over sju kongeriker, for da var rette brudgommen kommen.

“Ja, vil du lye etter alt det folk snakker, så får du mer å flye etter enn du rekker,” sa futen; “men er du så snill en mann at du gjør alt det folk ber deg om, så torde det hende jeg slapp denne gangen også, jeg,” sa han.

Ja, futen snakket vel for seg, og fanden var nokså godlidende, så til sist ble de forlikt om at de skulle slå følge et stykke, og den først de møtte, som noen ba fanden ta, ham skulle det bli som fanden skulle ha, og så skulle futen slippe. Men hjertelig måtte det være, sa fanden.

Først kom de til en stue; der sto kjerringa og kjernet smør; men da hun så fremmedfolk, måtte hun titte ut etter dem. Imens kom den vesle stuegrisen hennes, som gikk og snuste i hver ro, og satte trynet opp i kjernen; den over ende, og grisen til å smatte på rømmen.

“Er det verre skadedyr til enn slik en gris?” skrek kjerringa. “Gi fanden hadde deg!” sa hun.

“Så ta grisen da!” sa futen.

“Tror du hun unner meg griseflesket?” sa fanden. “Hva skulle hun så ha til helgekost i vinter? Nei, det var ikke av hjertet!”

Så gikk de til de kom til en annen stue. Her hadde den vesle ungen gjort ugagn. “Rett nå er jeg lei deg,” sa kjerringa, “jeg vinner ikke annet enn ågå og tørke og stelle etter den stygge ungen. Gi fanden hadde deg,” sa hun.

“Så ta ungen da!” sa futen.

“Å, det er ikke av hjertet at moren banner barnet,” sa fanden.

Så gikk de et stykke til; så møtte de to bønder.

“Der ser du futen vår,” sa den ene.

“Gi fanden hadde ‘n lys levende, den bondeflåeren!” sa den andre.

“Det var av hjertet det,” sa fanden; “kom så med meg!” sa han.

Den gangen hjalp det hverken bønn eller påkallelse.

Gutten vandret da ut i verden, og da han hadde gått en dags tid eller så, møtte han en fremmed mann.

“Hvor skal du hen?” spurte mannen.

“Jeg skal ut i verden og prøve å få meg tjeneste,” sa gutten.

“Vil du tjene hos meg?”

“Å ja, likeså gjerne hos deg som enn annen,” svarte gutten.

“Ja, du skal få det godt hos meg,” sa mannen; “du skal bare holde meg med selskap og ikke gjøre noen ting ellers.”

Så ble gutten med ham, og levde vel med mat og drikke, og hadde lite eller ingenting å gjøre; men han så heller aldri et menneske hos mannen.

En dag sa mannen til ham: “Nå reiser jeg bort i åtte dager; i den tiden får du være alene, men du må ikke gå inn i noen av disse fire kammersene her. Gjør du det, så tar jeg livet av deg når jeg kommer igjen.”

Nei, sa gutten, det skulle han nok ikke.

Men da mannen hadde vært borte i en tre, fire dager, kunne ikke gutten berge seg, men gikk inn i det ene kammerset. Han så seg rundt om, men så ingenting uten en hylle over døren, og der lå en nypetornpisk. Dette var riktig noe å forby meg så strengt, tenkte gutten.

Da de åtte dagene var omme, kom mannen hjem igjen.

“Du har vel ikke vært inne i noen av kammersene?” sa han.

“Nei, det har jeg slett ikke,” sa gutten.

“Ja, det skal jeg snart se,” sa mannen, og dermed gikk han inn i det som gutten hadde vært i. “Jo, du har vært der likevel,” sa han, “og nå skal du miste livet.

Gutten gråt og ba for seg, og så slapp han da med livet, men dyktig hugg fikk han. Da det var overstått, var de like gode venner igjen.

En tid etter reiste mannen bort på ny; da ville han være borte i fjorten dager, men først sa han til gutten at han ikke skulle sette sin fot i noen av de kammersene han ikke hadde vært i; for der han hadde vært, kunne han gjerne gå. Ja, det gikk like ens som forrige gangen, bare at gutten nå holdt seg fra å gå der inn i åtte dager. I det kammerset så han heller ikke annet enn en hylle over døren, med en kampestein og en vannkrukke på. Det var riktig noe å være redd for også, tenkte gutten igjen.

Da mannen kom hjem, spurte han om han hadde vært i noen av kammersene. Nei, var det likt det; der hadde gutten ikke vært.

“Ja, det skal jeg snart se,” sa mannen, og da han så han hadde vært der likevel, sa han: “Ja, nå sparer jeg deg ikke lenger, nå skal du miste livet!”

Men gutten gråt og ba for seg, og så slapp han med pryl den gangen òg, men det fikk han da også, så mye som kunne ligge på ham. Men da han ble frisk igjen, levde han likeså godt som før, og han og mannen var like gode venner.

En tid etter skulle mannen reise igjen, og nå ville han være borte i tre uker, og så sa han til gutten, at gikk han i det tredje kammerset, var det ikke å tenke på liv mer. Da fjorten dager var gått, kunne ikke gutten berge seg lenger, han smatt inn; men han så slett ikke noe der inne, uten en lem i gulvet. Da han løftet på den og så ned igjennom, sto det en stor kobberkjel og putret og kokte der nede; men han så ingen varme under. Det var artig å kjenne om det var varmt, tenkte gutten, og stakk fingeren nedi; da han tok den opp igjen, var den forgylt over det hele. Gutten skrapte og vasket den, men forgyllingen ville ikke gå av; så bandt han en fille om, og da mannen kom hjem og spurte hva som feilte fingeren hans, sa gutten han hadde skåret seg så stygt. Men mannen rev av fillen, og da så han nok hva som feilte fingeren. Først ville han drepe gutten; men da han gråt og ba igjen, banket han ham bare så han lå til sengs i tre dager. Da tok han et horn ned av veggen og smurte ham med, så ble gutten like frisk igjen.

Om en stund reiste mannen bort for fjerde gang, og da skulle han ikke komme igjen før om en måned. Men da sa han til gutten, at hvis han gikk inn i det fjerde kammerset, så måtte han aldri tenke på å berge livet. En, to eller tre uker holdt gutten seg, men så kunne han ikke berge seg igjen; han måtte og skulle inn i kammerset, og så smatt han inn. Der sto en stor, svart hest i et spiltau, med et glo-trau ved hodet og en høymeis ved halen. Gutten syntes det var ulikt; han byttet om og satte høymeisen ved hodet.

Så sa hesten: “Siden du har så godt hjertelag at du vil la meg få mat, skal jeg frelse deg, jeg. Kommer trollet hjem nå og finner deg, så dreper han deg. Men nå skal du gå opp på det kammerset som er bent over her, og ta en rustning av dem som henger der; og så må du endelig ikke ta noen av de blanke, men den mest rustne du ser, den skal du ta; og sverd og sal skal du lete deg ut på samme vis.”

Det gjorde gutten; men det var tungt å bære det alt sammen.

Da han kom tilbake, sa hesten at nå skulle han kle seg naken og gå ned i kjelen som sto og kokte i det andre kammerset, og lauge seg vel der. Jeg blir vel fæl da, tenkte gutten, men han gjorde det likevel. Da han hadde lauget seg, ble han både vakker og trivelig, og så rød og hvit som melk og blod, og mye sterkere enn før.

“Kjenner du noen forandring?” spurte hesten.

“Ja,” sa gutten.

“Prøv å løfte meg,” sa hesten.

Å ja, det kunne han, og sverdet svingte han som ingenting.

“Ja, legg nå salen på meg,” sa hesten, “og ta på deg rustningen, ta så nypetornpisken og steinen og vannkrukken og smurningshornet, så reiser vi.”

Da gutten vel hadde kommet opp på hesten, bar det avsted så han ikke visste hvordan han kom fram.

Han red en stund, så sa hesten: “Jeg synes jeg hører en dur. Se deg om, kan du se noe?”

“Det kommer mange, mange etter oss, visst et snes,” sa gutten.

“Ja, det er trollet det,” sa hesten, “nå kommer han med sine.”

De red enda en stund, til de som kom etter, var nære innpå.

“Kast nå tornepisken bak over akslen din,” sa hesten, “men kast den vel og langt fra meg!”

Det gjorde gutten, og i det samme vokste det opp en svær, tykk nypetornskog.

Så red gutten igjen et langt, langt stykke, mens trollet måtte hjem etter noe å hugge seg igjennom skogen med.

Men om en stund sa hesten igjen: “Se tilbake, kan du se noe nå?”

“Ja, en hel mengde,” sa gutten, “som en stor kirkealmue.”

“Ja, det er trollet det; nå har han flere med seg. Kast nå kampesteinen, men kast den vel og langt fra meg!”

Med det samme gutten gjorde som hesten hadde sagt, ble det et stort, stort kampeberg bak ham. Så måtte trollet hjem etter noe å hugge seg gjennom berget med, og mens trollet gjorde det, red gutten igjen et godt stykke.

Men så ba hesten ham se seg tilbake igjen, og da så han det yrte som en hel krigshær; de var så blanke at det skinte av dem. “Ja,” sa hesten, “det er trollet; nå har han alle sine med seg. Slå nå vannkrukken ut bak deg, men vokt deg vel så du ikke spiller noe på meg!” Det gjorde gutten; men hvordan han bar seg at, kom han til å spille en dråpe på lenden. Så ble der et stort, stort vann, men ved de dråpene han spilte, kom hesten til å stå langt uti vannet; likevel svømte den da til lands. Da trollene kom til vannet, la de seg ned for å drikke det tomt, og så slurket de i seg til de sprakk.

“Nå er vi kvitt dem,” sa hesten.

Så reiste de i lang, lang tid; til slutt kom de på en grønn slette i en skog. “Kle nå av deg hele rustningen og ta bare de fillete klærne dine,” sa hesten; “ta så salen av meg og slipp meg, og heng alt inn i den store innhule linden her. Så skal du gjøre deg en parykk av granlav og gå opp til kongsgården, som ligger her tett ved; der skal du be om tjeneste. Når du så trenger til meg, så gå bare hit og rist på bikslet, så skal jeg komme til deg.”

Ja, gutten gjorde som hesten hadde sagt, og da han fikk på lavparykken, ble han så ussel og blek og tufset å se på, at ingen kunne kjenne ham igjen. Han kom da til kongsgården, og ba først om å få være i kjøkkenet og bære vann og ved til kokka.

Men så spurte kokkejenta: “Hvorfor har du den stygge parykken? Ta av deg den, jeg vil ikke vite av noen så stygge her inne.”

“Det kan jeg ikke” svarte gutten, “jeg er ikke riktig ren i hodet.”

“Tenker du jeg vil ha deg her ved maten når du er slik da?” sa kokka; “gå ned til stallmesteren, du passer best til å gå og måke i stallen.”

Men da stallmesteren ba ham ta av parykken, fikk han samme svaret, og så ville ikke han heller ha ham; “du kan gå til hagemesteren,” sa han, “du passer best til å gå og grave i jorda.”

Hos hagemesteren fikk han da lov å bli. Men ingen av de andre tjenerne ville ligge i hus med ham; derfor måtte han sove for seg selv under trappen til lysthuset; det sto på stolper og hadde en høy trapp. Under den fikk han litt mose til seng, og der lå han så godt han kunne.

Da han hadde vært på kongsgården en tid, hendte det seg en morgen i det samme solen rant, at gutten hadde tatt av seg lavparykken og sto og vasket seg; og da var han så vakker at det var en lyst å se.

Prinsessen så den vakre hagegutten oppe fra vinduet sitt og syntes hun aldri hadde sett noen så vakker. Hun spurte da hagemesteren hvorfor han lå ute under trappen.

“Å, ingen av de andre tjenerne vil ligge med ham,” sa hagemesteren.

“La ham komme opp i kveld og ligge ved døren inne på kammerset mitt, så skal de vel ikke holde seg for gode til å la ham ligge i hus med seg siden,” sa prinsessen.

Hagemesteren sa det til gutten.

“Mener du jeg skal gjøre det,” sa gutten; “så ville de si at det var noe mellom meg og kongsdatteren.”

“Ja du har grunn til å være redd for det du,” svarte hagemesteren, “du som er så vakker!”

“Ja ja, når du sier det, så får jeg vel gjøre det,” sa gutten.

Da han skulle oppetter trappene om kvelden, trampet og slampet han slik i vei at de måtte be ham gå sakte, så ikke kongen skulle høre det. Han kom inn og la seg, og begynte straks å snorksove. Så sa prinsessen til ternen sin: “List deg bort og ta av ham lavparykken,” og det gjorde hun; men i det samme hun ville nappe den, holdt han på den med begge hender, og sa at den fikk hun slett ikke. Dermed la han seg til å snorke igjen. Prinsessen ga ternen et vink igjen, og så fikk hun nappet av parykken; da lå gutten der så deilig og rød og hvit som prinsessen hadde sett ham i morgensolen. Siden lå gutten hver natt oppe på rommet hos prinsessen.

Men det varte ikke lenge før kongen fikk spurt at hagegutten lå i kammerset hos prinsessen hver natt, og så ble han så harm at han nær hadde tatt livet av gutten. Det gjorde han nå ikke likevel, men kastet ham i fangetårnet, og sin egen datteren stengte han inne på kammerset, så hun aldri fikk lov å komme ut, hverken natt eller dag. Alt hun gråt og ba for seg og gutten, så hjalp det ikke; kongen ble enda harmere ved det.

En tid etter ble det ufred og krig i landet, og kongen måtte ruste seg mot en annen konge, som ville ta riket fra ham. Da gutten hørte det, ba han fangevokteren gå til kongen for seg, og be om rustning og sverd og lov til å være med i krigen. Alle de andre lo, da fangevokteren kom med ærendet sitt, og ba kongen at han måtte få noe gammelt skrammel å ha på seg, så de kunne få den moroen å se slik en stakkar være med i krigen. Det fikk han, og dertil et gammelt skarve-øk som hinket på tre ben; det fjerde dro det etter seg.

Så dro de da ut mot fienden; men de var ikke kommet langt bort fra kongsgården, før gutten ble sittende fast i en myr med øket sitt. Der satt han og hakket og nikket: “Hei, vil du opp! Hei, vil du opp!” sa han til gampen. Det hadde alle de andre riktig sin moro av, og lo og gjorde narr av gutten mens de red forbi. Men aldri før var de borte, så sprang han til linden, tok på seg rustningen og ristet på bikslet, straks kom hesten og sa: “Gjør du ditt beste, så skal jeg gjøre mitt!”

Da gutten kom etter, var slaget alt i gang, og kongen var i slem knipe; men aller best det var, hadde gutten jaget fienden lang vei. Kongen og hans folk undredes mye på hvem det kunne være som kom og hjalp dem; men ingen kom ham så nær at han fikk talt til ham, og da slaget var slutt, var han borte. Da de dro tilbake, satt gutten enda i myren og hakket og nikket på det trebente øket. Da lo de igjen. “Nei se bare, der sitter den fåmingen enda,” sa de.

Den andre dagen de dro ut, satt gutten der enda; de lo igjen og gjorde narr av ham; men aldri før hadde de ridd forbi, så sprang gutten til linden, og alt gikk som forrige dagen. Alle undredes de på hva det var for en fremmed kjempe som hadde hjulpet dem; men ingen kom så nær at han kunne få talt til ham; og det var nå ingen som gjettet på gutten, forstår seg.

Da de dro hjem om aftenen, og så gutten sitte på gampen enda, lo de ham ut, og én skjøt en pil etter ham og traff i benet. Han til å skrike og bære seg så det var stygt å høre; så kastet kongen lommetørkleet sitt til ham, for at han skulle knytte det omkring.

Da de dro ut igjen tredje morgenen, satt gutten igjen i myren. “Hei, vil du opp! Hei vil du opp!” skrek han til øket.

“Nei, nei! han kommer til å sitte der til han svelter ihel,” sa kongens folk mens de red forbi, og så lo de av ham så de var ferdige til å falle av hestene.

Ikke før var de borte, så sprang han til linden igjen, og kom etter til slaget, nettopp som det gjaldt. Den dagen drepte han den andre kongen, og så var det slutt på krigen med det samme.

Da slaget var ute, fikk kongen se lommetørkleet sitt, som den fremmede kjempen hadde om benet, og da hadde han lett for å kjenne ham. Så tok de ham mellom seg til kongsgården. Prinsessen så ham oppe fra vinduet, og ble så glad at du aldri det kan tro: “Der kommer min kjæreste også!” sa hun. Så kom smurningshornet fram; først smurte han seg selv på benet, og siden alle de sårede, og så ble de alle sammen gode på øyeblikket.

Da fikk han kongsdatteren til ekte. Men da han kom ned i stallen til hesten, den dagen bryllupet skulle stå, sto den der så stur og hengte med ørene og ville slett ikke ete. Da den unge kongen – for da var han blitt konge og hadde fått halve riket – talte til ham og spurte hva som feilte ham, sa hesten: “Nå skal du ta sverdet og hugge hodet av meg!”

“Nei, det vil jeg slett ikke gjøre,” sa den nye kongen; “men du skal få alt du vil ha, og stå på stas støtt.”

“Ja, gjør du ikke som jeg sier, skal jeg nok vite å få livet av deg,” sa hesten.

Så måtte da kongen gjøre det; men da han løftet sverdet og skulle hugge til, var han så ille ved at han måtte snu ansiktet vekk, for det han ikke orket se hugget; men aldri før hadde han hugget av hodet, så sto den vakreste prins der hesten hadde stått.

“Hvor i all verden kom du fra?” spurte kongen.

“Det var jeg som var hest,” svarte prinsen. “Før var jeg konge i samme landet som den kongen du drepte i slaget i går, det var han som kastet trollham på meg og solgte meg til trollet. Siden han nå er drept, så får jeg riket mitt igjen, og du og jeg blir grannekonger; men vi skal nok aldri føre krig med hinannen.”

Og det gjorde de ikke heller; de var venner så lenge de levde, og den ene kom titt og ofte og besøkte den andre.

En Sommerdag for ikke meget længe siden var jeg sammen med Eieren og en af hans Husmænd paa Vandring i en af disse dypt indgaaende Skovdale, om hvis Tilværelse og Udstrækning man neppe har nogen Anelse, før man er midt inde i dem. Efter en brat Opstigning gikk vi en Tid gjennom Braater og Lysninger, udhugne Strøg, med mægtige Stubber og kuede Rester af ældre Skovvæxt. Overalt skjød Ungskov og Smaafurer frem; hist var der et og andet Holt med smaat Hustømmer; her stred Furebuskene endnu for Livet; længre op, hvor Jordbunden var skrindere, havde Eneren udbredt sig i tætte Klynger; her stod Væxterskoven som en Børste, thi det væbnede, værgende Enerkrat havde fredet den mod Fætand og Fæfod.

Men alt som vi kom frem, skifdede Skoven og dens Scener; hvor Dalen snart videde sig ud, snart trængres sammen, stod Furerne høivoxne i jevnere, tættere Samstand; ranke, glatte Stammer skjød høit op i Veiret med en liden Bardusk i Toppen (saa syntes det idetminste nedenfra); her var dygtige Spirer og Emner til Mastertræer, om de fik Tid og Fred til fremdeles at voxe i Selskab med sine Frænder.

Jægtebyggernes hvirvlende Hammerslag og Skurlarmen fra Sagen paa Odden nede ved Fjorden lød for lidt siden i vort Øre. Nu hørtes den ikke længre; i Skoven herskede en Ro og Stilhed, som Vindens lette Sus i Trætoppene og Elvens Brus i Dalen kun gjorde endnu tydeligere; det dæmpede Lys mellem de tætte rødlige Furestammer gav det hele et eget Høitidsrpæg.

Endelig lysnede det mellem Stammerne, og Dalen laa aaben for os; den gik i sydlig Retning med en Bøinging mod Øst; i det klare Solskin laa Myrstrøg med store Tuer og vantrevne Smaafurer, afbrudte ved Lysninger paa fastere Jordbund og enkelte Grupper af høit opragende Træer; her var Skovluften frisk og sød at aande, mættet med krydret Duft. Mod Vest og Syd opover den nederste lavere Skraaning af Lien fortætter Høiskogen sig; den er vel af yngre Alder end den, vi nys forlod, men den har en Regelmæssighed og Alderslighed, som skriver sig derfra, at Jordbunden for mange Aar siden ved en Skovbrand tilfældigvis blev forberedt til at modtage et rigt Frøfald. Paa Østsiden er det brattere; steile Lier og høie Vægge skygge for Solen og kaste altimellem mægtige Slagskygger ut over Dalen, men op over disse Styrtninger klatre Fure og Birk, Rogn, Hægg og andre Løvvæxter overalt, hvor de finde Rodfæste, indtil de ikke længre formaa at staa imod Veirlaget i Høiden. Men oppe i Høiderne baade her og i de øvrige Strøg, hvor Jordbunden var knappere og hvor Kampen med Stormene optog en større Del af Væxternes Kræfter, artede Trærne sig ogsaa paa forskjellige Maader: snart toge de Plads paa forskjellige Hylder og Fremspring, klyngede sig ind til Væggen og stode der med Grenene paa Vindsiden som Kjæmper, ingen vovede at nærme sig til; snart stode de frit paa Knauser eller oppe i det aabnere Skovbryn med kore undersætsige Stammer og udbredte sine knudrede, vinklede Grene mod alle Kanter, ret som de med mægtige truende Arme trodsede Himlens Veir og Vind, til ligesaa megen Glæde for Yndere af maleriske Træformer, som til Næring for Jægtebyggerens praktiske Sands; thi her er ligesaa god Udsigt til Studier og Skitser for Maleren, som til Emner for Skibsknæ og Krumholter, Spanter og Kjøltræer.

Vi gjennemvandrede disse vestlige og sydlige Skovlier og fulgte Dalbunden tilbage igjen.

Som Skoven under vor Vandring vexlede i Trangskov og Lysninger med forskjellige Alders- og Væxtforhold, saaledes skiftede ogsaa det dæmpede Lys inde i de tætte Samstand med Solskinnet paa de friske aabne Græspletter, den klare Dag oppe i Lierne med Slagskyggerne i Dalen, de grønne Løvtepper udover Bratterne med de sorte dryppende Bergvægge og de graa Fjeldtoppe i Høiden.

En Tid hørte vi kun Elvens Sus og Brus; siden fulgte den os let og brunlig klar, snart strygende forbi i Hop og Dands, snart givende til Bedste et Regnbueskimt, hvor den i et Fossefald satte ud over Stupet, og endelig ilede den afsted gjennem Lunde af Birk og Older, mellem Græsvolde og fugtige Moseflader, som hist og her dannede Rammer om Stene og Klipper.

Fjeldbækken oppe i Høiden ser ikke saa liden ud; den vil ogsaa være lystig og gjøre det bedre end Elven, derfor sætter den dristig afsted utover tæt ved den høieste Fjeldkam, men den bliver borte paa Veien, opløst til Taage drysser den som det fineste Støvregn forfriskende ud over Skoven.

Som en Modsætning til denne oplivende Skovnatur stod hele Tiden Billederne fra den nøgne vilde Øgaard, fra den lyngdækkede Jordflekker mellem Klipperne, som Havet ombrusede, fra de veirslidte, skovbare Kyststrøg, hvor jeg for kort siden færdedes med alle de Savn, Skovbarheden og Træmangelen medførte for Agerbrug, Fædrift, som for de fleste af Menneskenes praktiske Gjerninge. Jeg vil ikke sige, at Sandsen for Havets udjevnede Indflydelse, for dets Kraft til at oplive og staalsætte Folket, aldeles manglede mig. Men det forekom mig, at jeg aldri som her havde følt, hvad Skoven er for Mennesket, ikke alene for dets Udvortes, dets fysiske Velvære, men for dets hele indre Liv. Den Kvægning, Skovnaturen skjænker, er som en oplivende Vin, og den kan vel behøves. Trænger man ikke længere til det tørre Træ, saa trænges der saa meget mere til det grønne, som det staar der i Saft og Kraft, til at varme det indvendige ved. Et Folk uden Skovland er næsten ligesaa ilde stelt som en Nation uden Søkyst; de store Skovvidder ere ikke alene en Fornyelseskilde for Jordbunden, men ogsaa for Folkeaanden og dens Aabenbarelser. – Skoven bør saaledes holdes i Agt og Ære ikke alene for Kakkelovnsvarmens Skyld, eller for Agerbrugets og Fædriftens, eller for Handelens og Søfartens Skyld, kort, ikke alene for Folkets legemlige Velvære, men ogsaa for dets aandelige Velgangs Skyld, forat Folkelivets Puls kan banke med fulde og friske Slag.

Alt ved flere Leiligheder havde jeg mærket, at Folket her i Egnen ikke var blevet uberørt af Skov- og Fjeldnaturen, men hidtil havde Skoven selv, dens Tilstand og Væxtforhold, med Tømmer og Tømmerslag, Førsel og Afsætning optaget vore Tanker og Tale.

Udpaa Eftermiddagen kom vi frem ved en Fjeldvæg og satte os i Skyggen af den tætte høistammede Skov, som stødte lige op til Uren, under Væggen for at hvile. – Jeg skal i dette Øieblik ikke kunne sige forvist, om mine Vandringsfæller, som jeg, alene nød Hvilen i Hvilen og lod Fantasien gaa ud paa Tog, eller om ikke Skoveieren kvægede sig ved en obligat Snadde og Husmanden ved atter at opføre et Efterspil paa den Spegebovfele, som vi riktignok tidligere havde skuret paa med tilhørende Klunk af Lommeflasken.

Sikkert er det, at Fjeldvæggen helt og holdent fængslede mine egne Tanker. Der skulle ikke meget til i dens Ridser og Kløfter, Fremspring og Fordybninger at finde en vis Lighed med et stort gotisk Bygningsværk. Spidsbuer, Portaler, Udhugninger og allehaande fantastiske Prydelser, som gik ind i Stilen, var der nok af, og den nærmeste Forestilling var naturligvis den, at Fjeldvæggen var Ydersiden af en Borg eller et Palads for Trolde og Underjordiske.

“Sig mig,” sagde jeg, livet af dette, til min rolige, besindige Ven, Skoveieren, – der rimeligvis tænkte paa alt andet end Troldskab – “sig mig, dette er vel Troldaasen, kan jeg tænke? Jeg har saa ofte hørt den nævne, men aldrig faaet vide noget nærmere om den, og noget maa der vel være.”

“Ja vist er det saa,” svarede Skoveieren og kastede Øiet op over Væggen. “Jeg har visst hørt baade mangt og meget i gamle Dage; men jeg har ikke godt Minde for slige Ting. John, tænker jeg, mindes det bedre, og derfor mener jeg nok, Du fortæller, hvad Du ved om Troldaasen og “hint Folket”, som de sige boede her engang i gamle Dage,” ytrede han opfordrende til Husmanden.

“Ja, det var saa det,” sagde John som var en aldrende Mand med dybtliggende Øine og et mørkladent Ansigt. “Jeg mindes ikke andet end det jeg har hørt før mig fra gammel Tid, og ilde tykkes det mig det skulle være, om Husbond havde glemt det, for mindes jeg ikke feil, saa har jeg hørt det saa, at det altid har været det samme Folkeslaget som har boet her paa Gaarden.”

“Ja, det var saa det,” sagde han atter, modtog den Skjænk, som blev tilbudt ham, med “Velkommen til” og gav, da han efter gjentagne Nødninger havde ladet den smake sig til sidste Draabe, Tomlingen fra sig med: “Tak for Skjænken; det var aavelag til god Vin.”

“Det var nu i meget gamle Tider, Gaarden var meget mindre indengjærds end nu; der var ikke mere Dyrkningsjord end mellem begge Elvene, og Husene stod paa Midtbøen strax nedenfor Veien. Det var bare én Mand, som eiede hele Gaarden den Tid, og der var ingen Husmand under den. Han var Løskarl og holdt bare Tjenestedreng og Tjenestepige. Selv stod han paa Sagen, naar der var Tømmer at skjære, men det gik nok ikke saa ofte paa i de Tider, for det var ikke saa letført at faa Tømmeret frem dengang som nu; Sagen stod i den nordre Elven; den søndre var ikke større end en Bæk, for der var endnu ikke dæmmet op for de Vandene, som ligge i Valefjeldene.

En Ting havde Tjenerne lagt Mærke til, og det var, at Manden gik bort næsten hver Lørdagskveld og kom først igjen ved Middagstid om Søndagen, og iblandt ikke før Mandagen. De undredes paa, hvad dette kunde være og var nysgjerrige efter at vide, hvor pas han var, men ikke torde de spørge, og endda mindre torde de gaa efter og lure, for han var en barsk og hvas Mand. En Lørdag traf det saa, at han tog Drengen med paa Sagen, for han vilde gjerne blive tidlig færdig med Skuren. Drengen skjønte vel, at Husbonden var i Godlundet, og saa var han saa forviten, at han vovede sig til at spørge: “Hvor gaar Husbond hen hver Lørdagskveld; skal tro han gaar paa Frieri ensteds?” “Nei,” sagde Husbonden, “det gjør jeg ikke, men har Du Lyst til at være med mig ikveld, saa skal du faa se, hvor jeg færdes og hvad Folk jeg er ilag med.” De drev paa, alt de orkede, og da det led til Non[2], var de færdige med Tømmerskuren. – Så gik de hjem, tvættede sig og tog Helgeklæderne paa, og da de havde spist Nonsmaden, gik de østover den søndre Elven og over Brattestølen og Tømmerflaten, – den samme Veien, vi skal gaa ned nu – og lige hid til Aasen. Her standese de.

“Nu er vi fremme,” sagde Husbonden; “naar de læte op Døren, maa Du gaa ind rat efter mig.”

Drengen blev rent fælen, da han hørte, han skulde ind her, for han saa ikke noget Hus. Men Manden bankede paa, og op gikk Døren med ét som en stor Port i Bergvæggen, saa de kom lige ind i Storstuen; der var det ikke saa folketomt som paa Gaarden, der var nok af “Hine[3]“. De sad om Langbordet, og der var tillaget som til Gjæstebuds. Husbonden gik omkring og hilste paa dem som paa andet Kjendsfolk og bad, de ikke maatte være vrede, fordi han havde taget Drengen sin med denne Gangen. Saa steg han over Bordet, som Skikken er til Bryllups og Gjæstebuds, og satte sig i Høisædet paa Siden af Gamlekallen og nogle andre Underjordiske. Drengen satte sig paa Forsiden fremfor Bordet. Der skulde ingen sulte for Madens Skyld, for der var nok af alle Slag, og store Ølboller gik rundt baade tidt og jevnt, og Husbonden spiste godt og drak endda bedre; han trivdes vel i Laget, men Drengen syntes, alt dette var saa underligt, at han ikke torde røre det ringeste af alle de gilde Retter, som stod paa Bordet; ikke torde han tale til nogen heller, og han ønskede bare, han var vel derfra. Da husbonden skjønte, hvorledes det var med ham, sagde han, at han skulde følge ham paa Hjemveien, om han ikke havde Hug til at være der. Ja, det vilde Drengen mere end heller. Saa godsnakket Husbonden lidt med Gamlingen og fulgte Drengen ned paa Tømmerflaten, hvor han kunde se hjem til Husene paa Gaarden.

Saalænge den Manden levde, havde han Samlag med de Underjordiske i Troldaasen; men den, som kom efter ham, holdt ikke noget Venskab og Kjendskap med dem, endda han færdedes i Marken baade sent og tidlig, for den Tid var det ikke saa vandt om Vildt og Dyr; han lagde sig ogsaa paa Jagt og var en duelig Dyreskytter. En Gang gik han længe efter en stor Hjort; tilsidst kom han ind paa den og skjød den, saa den faldt her under Troldaasen, men det var ikke noget Dødsskud; derfor stak han Tollekniven i Nakken paa den og gav sig til at flaa. Mens han holdt paa med det, satte han Kniven fra sig i en Fure, som sto ved Siden, men da han vilde tage den igjen, var den borte; alt han ledte, fandt han den ikke. Da han kom hjem, sendte han Drengen efter Hjorten. De ledte ogsaa efter Kniven, men borte var den, og borte blev den.

Om Høsten reiste Manden ind til Bergen; han skulle hente Korn for Skind og Fedevarer, og til Helgen blev han bedt til Kjøbmanden at spise, saa som Skikken er. Der kom han til at sidde tilbords paa Siden af en anden Mand, som han ikke kjendte. Den Tid laa der ikke Kniv og Gaffel paa Bordet som nu, men hver Mand skar Stegen med Tollekniven sin.

Det gjorde den fremmede Manden, som sad ved Siden av Dyreskytteren, ogsaa, og da han lagde den fra sig paa Bordet, saa var det den samme Kniven, han satte fra sig i Furen. Den var ikke vanskelig at kjende, skal tro, for den var sølvholket, og Navnet hans stod ogsaa paa. Da de havde spist, var han ude en Stund denne Fremmede, og saa spurgte Dyreskytteren, hvad det var for en Mand. Kjøbmanden undredes paa dette og sagde: “Kjender Du ikke ham? Han er jo nærmeste Naboen din; han kalder sig Børge Børgesen, og den Manden kommer ikke til Byen med Skind i Tylftetal eller Baadlaster. Jeg tror ikke jeg lyver, om jeg siger han har halve Jægten fuld.”

Da hin kom ind igjen, spurte Manden fra Valen, hvor han havde den Kniven fra, for den var hans, sagde han, og Navnet hans stod på den.

“Nei, den er min,” sagde Manden, “den hørte mig til, da Du satte den i Husvæggen min, dengang Du karvede Livet af Storoxen; den havde Du aldrig faaet, havde jeg ikke undt Dig den. Men det kan nu være for det som det er. Kniven skal nu være din, og en fagna Mand skal Du være, om Du kommer til Gjæstebuds til mig og smager paa Øllet mit, den første Søndagen Du er hjemme.”

“Du faar sige mig, hvor Du bor da,” sagde Manden fra Valen.

“I Troldaasen,” sagde hin.

Da var det ikke vanskeligt at vide, hvem han var, han var Husbond for “hint Folket”.

Siden kom der igjen en Mand paa Gaarden; men Grandelaget med ham likte de ikke, for Folket levede altfor vel sammen og troede ikke paa de Underjordiske mere.

En dag, som en af Opsangermændene[4] laa og hvilte Middag borte i Marken sin, kom der En til ham og sagde: “Nu er det saa galt med det Valefolket; Du maa lade os faa Lov til at flytte fra Troldaasen og sætte os ned i Vigefjeldet i Marken din.”

Manden var tung og ør af Søvnen og sandsede ikke rigtig, saa sagde han: “Ja, Du faar det.”

Siden var det ikke sjelden at se dem i Marken der. Nu siger Folk, de har flyttet derfra ogsaa, men der er ikke nogen, som kan sige, hvor de har flyttet hen.”

Her endte John Braaten sin Fortælling, men gjorde fremdeles nogle forblommede Hentydninger til, at disse Godtfolk havde været Stamfædre til den Slægt, som endnu eiede Gaarden. Under dette kom der frem paa Skovstien et Væsen, som efter Udseendet gjerne kunde bragt en eller anden til at tro, at “hint Folket” visede sig her endnu. Det var en rank Kvindeskikkelse i Egnens Dragt, kort sort Stak, rødt Liv, hvide Ærmer og en sort Hue med Sølvbroderi over det lyse Haar; hun drev et Par Ungsmaler[5] af en meget gjenstridig Natur, som i ét væk vilde ud af Veien, og som hun i lette Spring søgte at gjenne ind og frem paa Stien, snart under godslig Snak, snart under Skjænd dels over Smalerne[6] dels over Hunden, der som en Galning fór og skjælte og gjøede efter en Skarvehare oppe i Lien og lod hende være Smalehund isteden. Hun gjenkjendtes imidlertid snart som en af Gaardens Folk. Husmanden hjalp hende, og samtlige To- og Firbenede gik nu i Flok og Følge nedover; ogsaa Hunden, der snart var bleven kjed af Skarveharen, kom efter og overtog sit Hverv at holde de Gjenstridige til Orden.

Vi gik nedover langs Elven, og da vi kom ud paa Tømmerflaten, laa Fjorden for os vid og blank; den gjenspeilede Aftenhimmelens Glands, og Billederne af Øer og Aaser, Fjelde og Jægter vuggede sig i de lange Dønninger, et Dampskip havde efterladt. Under os laa Agrene, Lundene og Skoven med Birk og Løn og gamle Egetrær. Der ligger Gaardens Huse hvide og nette; over det nærmeste Teglstenstag rager Kjæmpe-Egen høit op i Lufen; dens mægtige Krone har maaske i mere end et halvt Aartusinde skjænket Menneskene Læ og Skygge. Ved det skovkronede Næs derude staar Sagen, og længere udenfor den, tæt ved den yderste flade Strand, sees Jægteskroget paa Stabelen mod den blanke Vandlfade; men Hamrene hvilte og Arbeidet med dem, og at Dagens Larm; kun Suset fra Elven og Sagrenden lyder gjennem Aftenstilheden.

Her vil du finne mange av de norske folkeeventyrene som du kanskje husker fra bardommen. Per, Pål og Espen Askeladd. Trollet i skogen, Kjerringa som sitter fast i stubben, De tre bukkene brues og trollet under brua, og mange flere.

Vi håper du vil kose deg en stund med dette lesestoffet om du er på hyttetur, reise, ferietur, skole eller sitter hjemme å trenger litt underholdning.
Eventyr er ofte fortellinger som inneholder mennesker, dyr, troll og andre overnaturlige vesener.
Fortellingene inneholder gjerne faste stilmessige trekk, fantastiske elementer og handler ofte om overnaturlige og overmodige heltedåder. Mange eventyr har grobunn i gamle sagt, sagt og myter, – ofte med klangbunn i religion og psykologi.
Eventyr ble viderefortalt muntlig og har som oftest ukjent opphav, mens folkeeventyr ofte har kjent forfatter og blir kalt kunsteventyr.
Eventyrene er den eldste form for diktning vi kjenner til. Eventyr og sagn ble til lenge før det kom bøker. Ofte kjenner vi ikke til ett eventyrs opphav, men mange eventyr kan knyttes til den religiøse opplæringen i middelalderen og tidlig nytid.
Eventyr har ofte ett pedagogisk poeng, eller ble fortalt for å formidle en livsvisdom.

Den klingende kulden hadde rimet det grå, tottete, lange håret og bustete skjegget hans; men kulden syntes ikke å være ham til plage, for en sid kofte og vesten, som bar spor av at den en gang, da den ennu eide farve, hadde vært blå, sto åpen og viste den bare, hårrike bringen. Hans muskelfulle, men temmelig krumbøyde underlemmer var dekket med store knebukser og grå snesokker. På føttene hadde han sko av ugarvet kuskinn. En rød halsklut, et par store lovotter og en saueskinns lue fullendte klededrakten, som bar likeså tydelige spor av værets og tidens virkninger som ansiktet, og det så helt læraktig ut. I hånden bar han et stort knippe angelikarot.

“Gu dag, takk for sist; no ha me et finnt vær,” sa han og tok av seg luen og vottene.

“Det var pokker, kaller du dette fint vær?” sa jeg.

“Ja misant æ dæ ei forskrekkjilé kjøld me hava no um dagadn,” svarte han, mens han la sakene sine fra seg på en stol og varmet de store nevene ved ilden.

“Så du synes det er koldt likevel? Men det er sant, du er kanskje fra Hallingdal?” sa jeg, for jeg husket plutselig at uttrykket om det fine været var en talemåte som velanstendighet byr at man skal begynne enhver samtale med i flere av fjellbygdene.

“Engeland æ so ja, rettigt nok du! e æ or Ålsgjeld i Hallingdal; – du kan væl inkji ha sett me forr kanskji? – e ha no faré mykjy ut på bygdo -ja misant! – Du ska’kji handle tå me noko kvannerot i dag – rettigt tå den beste?” sa han, han uttrykte seg overvettes omstendelig, slik så mange gjør i det dalstrøket han var fra.

“Jeg har ikke bruk for den; den brukes jo til å sette på brennevin, og det drikker jeg sjelden.”

“Drikk du ‘kji brænevin? No då! E tikji no dæ æ kar få se ein dram fastand, når dæ æ kalt i væré. Dæ ska væra mange, ha e høyrt gjeté, som ha tikji se te drikke bærre vatn: å ja, dæ kann so væra – dæ æ no inkji meir påkosta dæ, dei kunne då berre gå burti grové, so hava dei sitt fornøæn; men dæ bli troll i turre sumra. Ellest kan du nok kjøpe tå me noko rot lill, for o æ velbehagelig å tyttjy å overmåtelé bra for magarev åatskjilige sjukdomma.”

Jeg kjøpte noen kranser av ham for å få ham til å bli en stund, bød ham sitte ned og varme seg litt ved ovnen, og ba ham uten omsvøp fortelle meg noen eventyr.

“Om haugatroll ell’ so, meinte du?” spurte han. “Hatt’du moro te høyre om slikt? E tru’kji e æ go te minnsa noko no; ellest kunne e væl ha høyrt enkort for lang ti sea. Ein bli så stutthugsén, når ein bli gammal, ja men bli ein so, ja! Men e kunna vel sea de tå, koss dæ bar te, då ‘n Håkun Haukeli smorde åv ølleve eikerværinga i Branesvegji ein gång.”

“Det kunne væra morosamt nok; men kan du ikke heller se å komma i hug noe om huldren og de underjordiske?”

“Ja, dæ va no dæ, la me sjå,” sa han eftertenktsomt – “jau, no kjem e i hug noko, som e ha høyrt tå’n mosyst mina om slikt som du meina. Dæ va på Nysætstølé, ja du veit væl inkji, kor Nysætstølen æ du?”

“Det vet jeg, den ligger jo i nærheten av Nysætknippen. Da jeg besøkte Hallingdal for en ti år siden, var jeg oppe der også.”

“Nei, ha du våré der?” sa den gamle fornøyd over at jeg var kjent i hjembygden hans. “Ja so då! Du va væl på Nysætknippé mæ då? Der såg du vidt du! Ein ser væl burt på Hallingskarvé, Skogshodn, å mangfoldige fjell imot Valdres. Kanskji du gjikk etté rjupu? Veia du mykjy?”

“Jeg var på rypejakt, som du sier; jeg fikk også noen ved Nysætknippen, og fra toppen av den så jeg vidt ut over alle fjellene der oppe; men glem nu ikke det som du kom i hug, det som du hørte av moster din på Nysætstølen.”

“Ja, dæ va so dæ ja – rettigt nok du,” tok han til orde. “Dæ va ho gamle Birgit Sandehusé, mosyste mi, ho låg på Nysætstølé ei gång mæ ho va jente. Dæ va langt på hausté, men dei totte dæ kunne væra bra å sita på stølé enno eitt bel, forr dæ va finnt vær og gildt beite endå i fjellé. So va dæ ein kveld då, som ho va eismal på sætern; ho tvelte se då att dæ kunna koma enkort te’n, å for å være hugheil meinte ‘o, so tok ‘o ein nabb å slo affor døré, forr ‘o la seg. Då ‘o hadde ligji ei stund, sprang døré upp. Detta syntes ‘o var artigt, laut då upp or sengen å sette nabben atti, måveta; men dæ vara ‘kji lengji, so datt nabben ut att. No tok ‘o te undras koss detta kunne ha se, å meinte dæ, ho skulle no væl sakte få nabben te sita; dreiv ‘n så inn me ein øksehamar so halt, at dæ va sjåand te dæ kunna væra urå, få’n ut att. Å jau, dæ vart nok endå rå te få’n ut, ska e tru! Dæ va ‘kji meir ell’ so ho mosyste va ve skull sobdne atte, å dæ æ no ‘kji so lengji forr gjentudn sobdne, når dei inkji hava guta hjå se, så flaug nabben or, å døré upp så dæ skrala; å so høyrde ‘o koss dæ tuste kring alle røne i buen mæ atskjilig læte, so dæ va reine spøkjilé. Ho kunna ingjin ting sjå, å værmen va no mest sløkt på årén mæ; men då vart ‘o so reine forfæld, so ‘o mest va ve uveta, forr ‘o skjønte dæ mått’ væra haugafolke, ja mi sant va dæ dei, som voro ute, dæ va dæ!

So va dæ ein dag trast etté, ‘o Birgit gjætte kjydn burtundé Nysætknippé. Rett so dæ va, fekk ‘o høyra gampa som kneggja, kjy som rauta, bjelleskrammel å gjentu som svalla å leto på lu å prillahodn, plent som når dei buføre. Ho stirde kringum se på alle kanta, men såg korkji folk ell’ krytyr, å so kunna ‘o nokk veta att dæ mått’ væra haugafolke som kom med bølingen sin te stølé. No skunda ‘o se driva krytyré heim att, å sa tå ve hine ko ho hadde fornåmé. Så snugga dei se te buføre på heimesætern då, for dei tålde no ‘kji drygjy lenger på langstølé; dei vor rædde, at hagafolkji skull bli ille, når dei soto over tié, sér du.”

Jeg voktet meg vel for å forstyrre gamlingen i hans tro ved en meget naturlig forklaring av den historien, han sist hadde fortalt. Efter mitt kjennskap til dalene, dekkene og de bratte høydene i egnen, skjønte jeg at en buferd på hjemvei hadde dradd gjennem en av smådalene lenger vekk, slik at lyden av knegging, rauting og bjellelåt, pikenes tale, lokk og lur ikke umidderlbart hadde nådd Birgits øre, på grunn av høydene og bakkene imellem, men var kastet tilbake fra Nysætknippens bratte sider, og da hun ingenting kunne oppdage, hadde hun trodd at det var huldren. Jeg oppfordret ham til å fortelle flere historier fra stølen.

“No høyré ein mest alder at nokon fornæm dei underjordiske,” begynte han igjen; “dæ må væra forrdi folke inkji trur viar på dei lenger; å ja, dæ kann so væra! Men forr i tié va dæ’kji so sjelda att dei både høyrde og sogo dei; jamen sogo dei då, dæ va endå likt te dæ. E ska fortælja dæ ko som hendte gomo henne Birgit ei gång, ho skull buføre heim om hausten; dæ va snodigt nok dæ mæ. Då ho hadde kokt bufargrauten om morgon den dagen dei skull’ reise, sette ‘o ‘n uppå buatakji, att ‘n skull’ kålne; men då dei skull’ snugge se te å dei la kløvjadn på gampadn, va ‘o no so annsam då, måveta, at ‘o gløymde grauten å komm ‘n ‘kji i hug, forr dei voro komme eit stykjy på heimvegji; då snudde ‘o att for å taka ‘n med se; men som ‘o kom att-ende, va grauten burte. Ho leitte å leitte både høgt og lågt; men dæ va ingjin graut. Då ‘o so va ve vende att, vart ‘o vare en grå sau, som sigla fram og att-ende på vollé. Dæ va ein fræmmansau som ‘o inkji kjende, stor og vén, mæ ull så langt att ‘o hekk ratt ned åt marken – ja dæ gjorde ‘o, og ho totte ‘o hadde alder sett so gild sau forr. Kanskji dena sauen hoyre te hjå hagafolko, tenkte ‘o, og dai ha tikji grauten, og vilje gjeva me sauen att ista’n. – “Takk for byté,” sa ‘o, og tok sauen mæ se. – “Sjøl takk for byté,” svara dæ burti hallé.

Den gamle satt ennu en stund og fortalte om fjellene oppe i Hallingdal, om ryper, om gauper, om fjellras og bjørner; han hadde vært skytter i sine yngre dager. Men om huldra og haugefolket visste han ikke mer. Alderdommen hadde gjort ham så stutthugsen, sa han.

Jeg prøvde å adsprede meg i min ensomhet og min mismodige stemning ved åse på alle de mange menneskene som ferdes opp og ned ad gaten i snefokk og vind, med rødblå neser og halvlukte øyne. Det begynte å more meg å iakkta livet og travelheten som hersket over i apoteket: døren sto ikke et øyeblikk, tjenestefolk og bønder strømmet inn og ut, og ga seg til åstudere signaturene når de kom ut på gaten igjen. Det så ut til at noen greide å tyde dem; men andre sto lenge og grundet og ristet betenkelig på hodet; oppgaven var nok for vanskelig for dem. Det skumret; jeg kunne ikke skjelne ansiktene lenger, men stirret over på den gamle bygningen. Således som apoteket da var, sto det med sine mørke rødbrune vegger, spisse gavler, og tårn med værhaner og blyvinduer, som et minne om bygningskunsten i fjerde Kristians tider. Bare svanen var da som nu meget adstadig, med gullring om halsen, ridestøvler på føttene, og vingene spent til flukt. Jeg var just i ferd med å fordype meg i betraktninger over fengslede fugler, da jeg ble avbrutt av støy og barnelatter i sideværelset og en svak, jomfrunalsk banking på døren.

På mitt “Kom inn” tren den eldste av mine vertinner, jomfru Mette, inn med et gammeldags kniks, spurte hvordan jeg hadde det, og ba meg under mange omsvøp ta til takke hos dem om aftenen. “De har ikke godt av å sitte så alene her i mørket, snille hr. løytnant,” la hun til, “vil De ikke komme inn til oss med det samme? Gamle mor Skau og min brors småpiker er kommet; kanskje det vil adsprede Dem litt. De holder jo så meget av de glade barna.”

Jeg fulgte den vennlige innbydelse. Et bål blusset i en stor firkantet kasse av en kakkelovn, kastet et rødt, ustadig lys ut i værelset gjennom den vidåpne ovnsdøren der jeg trådte inn. Rommet var meget dypt, og møblert i gammel stil, med høyryggete rullsærsstoler og en av disse kanapéene som er beregnet på fiskebensskjørter og storksnabelstilling. Veggene var prydet med oljemalerier, portretter av stive damer med pudrede koafyrer, av Oldenborgere og andre berømmelige personer i panser og plate eller røde kjoler.

“De må sannelig unnskylde, hr. løytnant, at vi ikke har tent lys ennu,” sa jomfru Cecilie, den yngre søsteren, som i dagliglaget alminnelig kaltes Sillemor, og kom meg i møte med et kniks, make til søsterens; “men barna tumler seg så gjerne ved ilden i skumringen, og mor Skau hygger seg også ved en liten passiar i ovnskroken.”

“Passiar meg hit, passiar meg dit, du koser deg selv ved en faddersladder i skreddertimen, Sillemor, og så skal vi ha skylden,” svarte den gamle, trangbrystede dame som ble titulert mor Skau. “Nei se, god aften, far! Kom og sett Dem her og fortell meg hvorledes det er med Dem; De er min santen blitt dyktig avpillet,” sa hun til meg og kneiste over sin egen svampete trivelighet.

Jeg måtte berette om min sykdom, og døyet til gjengjeld en meget lang og omstendelig fortelling om hennes gikt og astmatiske plager; til lykke ble den avbrutt ved at barna kom larmende inn fra kjøkkenet, hvor de hadde avlagt et besøk hos det gamle husinventar Stine.

“Faster, vet du hva Stine sier, du?” ropte en liten vever brunøyd tingest. “Hun sier at jeg skal være med på høyloftet i aften og gi nissen julegrøt. Men jeg vil ikke, jeg er redd for nissen!”

“Å, det sier Stine bare for å bli kvitt dere; hun tør ikke gå på høyloftet i mørke selv, tossa, for hun vet nok hun én gang er blitt skremt av nissen,” sa jomfru Mette. “Men vil dere ikke hilse på løytnanten da, barn?”

“Å nei, er det deg, løytnant, jeg kjente deg ikke; så blek du er! det er så lenge siden jeg så deg,” ropte barna i munnen på hverandre og flokket seg om meg. “Nå må du fortelle oss noe morsomt, det er så lenge siden du fortalte! Å fortell om Smørbukk, snille deg, fortell om Smørbukk og Gulltann!” Jeg måtte fortelle om Smørbukk og hunden Gulltann og enda gi til beste et par nissehistorier om Vaker-nissen og Bure-nissen som dro høy fra hverandre, og møttes med hver sin høybør på nakken, og sloss så de ble borte i en høysky. Jeg måtte fortelle om nissen på Hesselberg, som ertet gårdshunden til mannen kastet ham ut over låvebroen. Barna klappet i hendene og lo. “Det var til pass til ‘n det, stygge nissen,” sa de, og krevde mere.

“Nei, nu plager dere løytnanten for meget, barn,” sa jomfru Cecilie; “nu forteller nok faster Mette en historie.”

“Ja, fortell, faster Mette!” ropte de alle sammen.

“Jeg vet riktig ikke hva jeg skal fortelle,” svarte faster Mette; “men siden vi er kommet på snakk om nissen, så skal jeg også fortelle litt om ham. Dere husker vel gamle Kari Gausdal, barn, som var her og bakte flatbrød og lefse, og som alltid hadde så mange eventyr å fortelle?” – “Å ja!” ropte barna. – “Nå, gamle Kari fortalte at hun tjente på Vaisenhuset her for mange år siden. Den gang var det enda mere ensomt og trist enn det nu er, på den kant av byen, og det er en mørk og skummel bygning, Vaisenhuset. Nå, da Kari var kommet dit, skulle hun være kokke, og hun var en meget flink og fiks pike. En natt skulle hun stå opp og brygge; så sa de andre tjenerne til henne: “Du må akte deg så du ikke står for tidlig opp; før klokken to må du ikke legge på ròsten.”

“Hvorfor det?” spurte hun.

“Du vet da vel det at det er en nisse her, og du kan nok vite at han ikke vil uroes så tidlig, og før klokken to må du slett ikke ha på ròsten,” sa de.

“Pytt, ikke verre,” sa Kari, hun var meget frisk på leveren, som de sier, “jeg har ikke noe å skaffe med nissen, og kommer han til meg, så skal jeg nok, den og den ta meg, føyse ‘n på dør.”

De andre sa hun skulle akte seg, men hun ble ved sitt, og da klokken vel kunne være litt over ett, sto hun opp og la under bryggekjelen og hadde på ròsten. Men hvert øyeblikk sloknet det under kjelen, og det var liksom én kastet brannen ut over skorstenen, men hvem det var, kunne hun ikke se. Hun tok og samlet brannene den ene gangen efter den andre, men det gikk ikke bedre, og ròsten ville heller ikke gå. Til sist ble hun kjed av dette, tok en brann og løp med både høyt og lavt, og svingte den og ropte:

“Pakk deg dit du er kommet fra! Tror du du skal skremme meg, tar du feil.”

“Tvi vøre det da!” svarte det fra en av de mørkeste krokene; “jeg har fått sju sjeler her i gården; jeg tenkte jeg skulle fått den åttende med.”

Siden den tiden var det ingen som så eller hørte noe til nissen på Vaisenhuset, sa Kari Gausdal.” -

“Jeg blir redd, nei du skal fortelle løytnant; når du forteller, så blir jeg aldri redd, for du forteller så morsomt,” sa en av de små. En annen foreslo at jeg skulle fortelle om nissen som danset halling med jenten. Det var noe jeg meget nødig innlot meg på, for det hørte sang til. Men de ville på ingen måte la meg slippe, og jeg begynte allerede å kremte for åforberede min overmåte uharmoniske stemme til å synge hallingdansen som hørte til, da den vakre søsterdatteren trådte inn – til glede for barna og frelse for meg.

“Ja nu, barn, nu skal jeg fortelle, hvis dere kan få kusine Lise til åsynge hallingen for dere,” sa jeg da hun tok plass; “og så danser dere selv, ikke sant?” Kusinen ble overhengt av de små, og lovet å utføre dansemusikken, og jeg fortalte:

“Det var ensteds, jeg tror nesten det var i Hallingdal, en jente som skulle gå med fløtegrøt til nissen; om det var en torsdagskveld eller en julekveld, det kan jeg ikke huske, men jeg tror visst det var en julekveld. Nu syntes hun det var så synd å gi nissen den gode maten, spiste så selv fløtegrøten, og drakk fettet på kjøpet, og gikk på låven med havremelsgrøt og sur melk i et grisetrau. “Der har du trauet ditt, styggen!” sa hun. Men hun hadde ikke sagt det, før nissen kom farende og tok henne og begynte en dans med henne; det holdt han på med til hun lå og gispet, og da det kom folk på låven om morgenen, var hun mere død enn levende. Men så lenge som han danset, sang han” – her overtok jomfru Lise nissens parti og sang i hallingtakt:

“Å du har iti opp grauten for Tomten du, å du skal få danse med Tomten du!”

“Å har du iti opp grauten for Tomten du, så skal du få danse med Tomten du!”

Jeg hjalp til med å trampe takten med begge føttene, mens barna støyet og jublende tumlet seg mellom hverandre på gulvet.

“Jeg tror dere setter stuen på taket med det samme, barn. Dere støyer, så det verker i hodet på meg,” sa gamle mor Skau. “Vær nu rolige litt, så skal jeg fortelle dere noen historier.”

Det ble stille i stuen, og madamen tok til orde.

“Folk de forteller nå så meget om nisser og hulder og slikt, men jeg tror ikke stort av det. Jeg har hverken sett den ene eller den andre av dem – jeg har nå ikke vært vidt i mitt liv heller -, og jeg tror det er snakk; men gamle Stine ute, hun har sett nissen, sier hun. Da jeg gikk for presten, tjente hun hos mine foreldre, og til dem kom hun fra en gammel skipper, som hadde holdt opp å fare. Der var det så stilt og rolig. Aldri kom de til noen, og ikke kom det noen til dem, og skipperen var aldri lenger enn nede på bryggen; jeg minnes godt han gikk dit i tøfler og hvit nattlue, med lang pipe, og en sid, perlegrå frakk med stålknapper. Alltid gikk de tidlig til sengs, og det var en nisse der, sa de. “Men så var det en gang,” sa Stine, “som kokka og jeg, vi satt oppe en aften i pikekammerset og skulle stelle og sy for oss selv, og det led til sengetid, for vekteren hadde alt ropt ti. Det ville ikke gå med syingen og stoppingen, for hvert øyeblikk kom Jon Blund; rett som det var, så nikket jeg, og rett som det var, så nikket hun, for vi hadde vært tidlig oppe og vasket om morgenen. Men som vi satt slik, så hørte vi et forferdelig rabalder ute i kjøkkenet,” sa hun, “det var liksom én slo alle tallerkenene sammen og kastet dem på gulvet. Vi fór opp,” sa hun, “og jeg skrek: “Gud trøste oss, det er nissen!” og jeg var så redd at jeg ikke torde sette en fot i kjøkkenet. Kokka var nok fælen, hun også; men hun skjøt hjertet opp i livet, og da hun kom ut i kjøkkenet, lå alle tallerkenene på gulvet, men ikke én av dem var itu, og nissen sto i døren med rød lue på og lo så inderlig godt. Men nu hadde hun hørt at nissen iblant skulle la seg narre til å flytte, når en ba ham om det og sa det var roligere for ham på et annet sted, og så hadde hun lenge spekulert på å gjøre ham et puss, sa hun, “og så sa hun til ham det – hun skalv litt i målet – at han skulle flytte over til kobberslagerens tvers over gaten; der var det mere stilt og rolig, for der gikk de til sengs klokken ni hver aften. Det var sant nok også,” sa hun til meg; “men du vet nok det,” sa hun, “at mesteren var oppe og i arbeid med alle, både svenner og drenger, og hamret og støyet fra klokken tre om morgenen hele dagen. Siden den dag,” sa hun, “så vi ikke mere til nissen over hos skipperen. Men hos kobbersmeden likte han seg nok godt, enda de hamret og banket hele dagen, for folk sa at konen der satte grøt på loftet til ham hver torsdagskveld, og da kan en ikke undres på at de ble rike heller, for nissen gikk vel og dro til dem,” sa Stine; og det er sant, de tok seg opp og ble rike folk; men om det var nissen som hjalp dem, skal jeg ikke kunne si,” la mor Skau til, hun hostet og rømmet seg – det var en usedvanlig lang fortelling for henne.

Da hun hadde tatt seg en pris tobakk, kviknet hun, og begynte på en frisk:

“Min mor, det var en sanndru kone; hun fortalte en historie som har hendt her i byen, og det en julenatt, og den vet jeg er sann, for det kom aldri et usant ord i hennes munn.”

“La oss få høre den, madam Skau,” sa jeg. “Fortell, fortell, mor Skau!” ropte barna.

Madammen hostet litt, og tok seg en ny pris: “Da min mor ennu var pike, kom hun stundom til en enke som hun kjente, som henne – ja hva var det nå hun hette da? Madam – nei, jeg kan ikke komme på det, men det kan være det samme også, hun bodde oppe i Møllergaten og var en kone noe over sin beste alder. Så var det en juleaften, liksom nu; så tenkte hun ved seg selv at hun skulle gå i fropreken julemorgenen, for hun var flittig til å gå i kirken, og så satte hun ut kaffe, for at hun kunne få seg litt varmt drikke, så hun ikke skulle være fastende. Da hun våknet, skinte månen inn på gulvet, men da hun sto opp og skulle se på klokken, hadde den stanset og viserne sto på halv tolv. Hun visste ikke hva tid det var på natten, men så gikk hun bort til vinduet og så over til kirken. Det lyste ut gjennom alle kirkevinduene. Så vekket hun piken og lot henne koke kaffe, mens hun kledde på seg, og tok så salmeboken og gikk i kirken. Det var så stilt på gaten, og hun så ikke et menneske på veien. Da hun kom i kirken, satte hun seg i stolen hun pleide å sitte; men da hun så seg om, syntes hun folkene så så bleke og underlige ut, akkurat som de kunne være døde alle sammen. Der var ingen hun kjente, men det var mange som hun syntes hun skulle ha sett før, men hun kunne ikke minnes hvor hun hadde sett dem. Da presten kom på prekestolen, var det ikke noen av byens prester, det var en høy, blek mann, og ham syntes hun også hun skulle kjenne. Han preket nokså vakkert, og det var ikke slik støy og hosting og harking som det pleier å være ved fropreken om julemorgenen – det var så stilt at hun ble rent fælen. Da de begynte å synge igjen, bøyde en kone som satt ved siden av henne, seg bort og hvisket i øret på henne: “Kast kåpen løst om deg og gå; for bier du til det er forbi her, så gjør de ende på deg. Det er de døde som holder gudstjeneste.”

“Huff, jeg blir redd, jeg blir redd, mor Skau,” sutret en av de små, og krøp opp på en stol.

“Hysj, hysj, barn, hun slipper godt fra det; nu skal du bare høre,” sa mor Skau. “Men enken ble også redd, for da hun hørte stemmen og så på konen, kjente hun henne; det var nabokonen hennes, som var død for mange år siden, og da hun nu så seg om i kirken, husket hun godt at hun hadde sett både presten og mange av menigheten og at de var døde for lange tider siden. Det isnet i henne, så redd ble hun. Hun kastet kåpen løst om seg, som konen hadde sagt, og gikk sin vei; men da syntes hun de vendte seg og grep efter henne alle sammen, og benene skalv under henne, så hun nær hadde segnet ned på kirkegulvet. Da hun kom ut på kirketrappen, kjente hun de tok henne i kåpen; hun slapp taket og lot dem ha den, og skyndte seg hjem så fort hun kunne. Da hun var ved stuedøren sin, slo klokken ett, og da hun kom inn, var hun nesten halvdød, så angst var hun. Om morgenen da folk kom til kirken, lå kåpen på trappen, men den var revet i tusen stykker. Min mor, hun hadde sett den mange ganger før, det var en kort lyserød stoffes kåpe med hareskinns fôr og kanter, slik en som var i bruk i min barndom enda. Nu er det rart å se en sånn en, men det er noen gamle koner her i byen og på stiftelsen i Gamlebyen som jeg ser i kirken med slike kåper i julehelgen.”

Barna, som under den første del av fortellingen hadde vist sin engstelse, erklærte at de ikke ville høre flere slike fæle historier. De hadde krøpet opp i kanapéen og på stolene, og sa at de syntes det satt noen og tok efter dem under bordet. I det samme kom det inn lys i gamle armstaker, og vi oppdaget med latter at de satt med benene på bordet. Lysene og julekaken, syltetøyet, bakkels og mjød jaget snart spøkelseshistorier og frykt på dør, opplivet sinnene og førte samtalen over på de levende og på dagens emner. Til sist kom risengrøten og ribbesteken og ga tankene en retning mot det solide, og vi skiltes tidlig fra hverandre, med ønsket om en gledelig jul.

Men jeg hadde en meget urolig natt. Jeg vet ikke om det var fortellingene, kosten, min svakhet, eller alt sammen, som voldte det; jeg lå og kastet meg hit og dit, og var midt inne i nisse-, huldre- og spøkelseshistorier hele natten.

Til sist fór jeg til kirke med dombjeller gjennom luften. Kirken var opplyst, og da jeg kom inn, var det kirken hjemme i dalen. Det var ikke andre å se der enn døler med røde luer, soldater i full puss, og bondejenter med skaut og røde kinner. Presten sto på prekestolen; det var min bestefar, som var død da jeg var liten gutt. Men som han var best inne i sin preken, gjorde han et rundkast midt ned i kirken – han var kjent som en rask kar -, så samarien fór på én kant og kraven på en annen. “Der ligger presten, og her er jeg,” sa han med et munnhell han hadde, “og la oss nu få en springdans.”

Øyeblikkelig tumlet hele menigheten seg i den villeste dans, og en stor, lang døl kom bort og tok meg i skulderen og sa: “Du lyt væra med, kar!”

Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, da jeg i det samme våknet og kjente taket i skulderen, og så den samme jeg hadde sett i drømme, lute seg over sengen min med døleluen nedover ørene, en finnmut på armen, og et par store øyne naglet i meg.

“Du drømmer visst, kar,” sa han; “svetten står på panna di, og du sover tyngre enn en bjønn i hi. Guds fred og gledelig jul! sier jeg fra far din og dem i dalen. Her er brev fra skriveren og finnmut til deg, og Storborken står i gården.”

“Men i Guds navn, er det du, Tor?” Det var min fars husbondskar, en prektig døl. “Hvorledes i all verden er du kommet hit nu?” ropte jeg glad.

“Jo, det skal jeg si deg,” svarte Tor; jeg kom med Borken, men ellers så var jeg med skriveren ute på Nes, og så sa han: Tor, sa han, nå er det ikke langt til byen, du får ta Borken og reise inn og se til løtnan, og er han frisk og han kan væra med, så skal du ta han med, sa han.”

Da vi fór fra byen, var det klart igjen, og vi hadde det fineste føre. Borken langet ut med sine gamle raske ben, og en slik jul som jeg turte den gangen, har jeg aldri turt hverken før eller siden.