Nå var det en kongssønn fra Engeland som skulle ut og fri; ham satte Åse seg i veien for.

“Sitter du der, du vesle Åse?” sa kongssønnen.

“Ja, jeg sitter her og setter bot på bot og lapp på lapp, jeg venter kongssønnen fra Engeland i dag,” sa vesle Åse.

“Ham kan ikke du vente å få,” sa prinsen.

“Jo, skal jeg ha ham, så får jeg ham nok,” sa vesle Åse.

Det ble nå sendt malere til alle land og riker, som skulle ta av de vakreste prinsessene; dem ville prinsen ha å velge imellom. En av dem likte han så godt at han reiste etter henne og ville gifte seg med henne, og han var både glad og sæl da han hadde fått henne til kjæreste. Men så hadde prinsen en stein med seg, som han la framfor sengen sin, og den visste all ting; og da prinsessen kom, så sa Åse Gåsepike til henne, at hvis hun hadde hatt noen kjæreste før, eller hun ikke visste seg fri for noen hun ikke ville prinsen skulle vite, så måtte hun ikke stige over den steinen han hadde framfor sengen sin, “for den sier ham all ting om deg,” sa hun. Da prinsessen hørte det, ble det sorg på henne, kan du vite; men så fant hun på å be Åse om hun ville gå isteden for henne og legge seg med prinsen om aftenen, og når han så hadde sovnet, skulle de bytte om igjen, så han hadde den rette hos seg når det ble lyst om morgenen.

Det gjorde de.

Da Åse Gåsepike kom og tro på steinen, så spurte prinsen: “Hvem er det som stiger i min seng?”

“Ren og skjær jomfru!” sa steinen, og så la de seg til å sove; men da det led på natten, kom prinsessen og la seg istedenfor Åse.

Om morgenen da de skulle stå opp, spurte prinsen steinen igjen: “Hvem er det som stiger av min seng?”

“En som har hatt tre kjærester,” sa steinen.

Da prinsen hørte det, ville han ikke ha henne, det kan en nok vite, og så sendte han henne hjem igjen, og tok seg en annen kjæreste isteden.

Da han skulle besøke henne, hadde vesle Åse Gåsepike satt seg i veien for ham igjen.

“Sitter du der, du vesle Åse Gåsepike,” sa prinsen.

“Ja, jeg sitter her og setter bot på bot, og lapp på lapp, for jeg venter kongssønnen fra Engeland i dag,” sa Åse.

“Å, ham kan ikke du vente å få,” sa kongssønnen.

“Jo, skal jeg ha ham, så får jeg ham nok,” mente Åse.

Med den prinsessen gikk det akkurat like ens som med den første, på det nær at da hun sto opp om morgenen, sa steinen at hun hadde hatt seks. Så ville prinsen ikke ha henne heller, og jaget henne sin vei; men enda en gang syntes han da han fikk prøve om han ikke skulle finne en som var ren og skjær; han lette da vidt og bredt igjen i mange land, til han fant en han kunne like.

Men da han skulle til henne, så hadde Åse Gåsepike satt seg i veien for ham igjen.

“Sitter du der, du vesle Åse Gåsepike?” sa prinsen.

“Ja, jeg sitter her og setter bot på bot, og lapp på lapp, for jeg venter kongssønnen fra Engeland i dag,” sa Åse.

“Ham kan ikke du vente å få,” sa prinsen.

“Å jo, skal jeg ha ham, så får jeg ham nok,” sa vesle Åse.

Da prinsessen kom, så sa Åse Gåsepike til henne, likesom til begge de andre, at hvis hun hadde hatt noen kjæreste eller det var noe annet som hun ikke ville prinsen skulle vite, så måtte hun ikke trå på den steinen som prinsen hadde framfor sengen sin, “For den sier ham allting,” sa hun. Prinsessen ble ille ved da hun hørte det; men så var hun like ful som begge de andre, og ba Åse om hun ville gå istedenfor henne, og legge seg med prinsen om aftenen, og når han hadde sovnet, skulle de bytte om, så han hadde den rette hos seg når det ble lyst om morgenen.

Det gjorde de.

Da vesle Åse Gåsepike kom og tro på steinen, så spurte prinsen: “Hvem er det som stiger i min seng?”

“Ren og skjær jomfru!” sa steinen, og så la de seg.

Utpå natten satte prinsen en ring på fingeren til Åse, og den var så trang at hun ikke kunne få den av seg igjen; for prinsen kunne nok skjønne at det ikke gikk riktig til, og så ville han ha et merke han kunne kjenne igjen den på som var den rette. Da prinsen hadde sovnet, kom prinsessen og jaget Åse ned i gåsestien igjen, og la seg selv i rommet hennes.

Om morgenen da de skulle stå opp, spurte prinsen: “Hvem er det som stiger av min seng?”

“En som har hatt ni,” sa steinen, og da prinsen hørte det, ble han så harm at han jaget henne straks på timen, og så spurte han steinen, hvordan det kunne henge sammen med disse prinsessene som hadde steget på steinen, for det kunne han ikke skjønne, sa han. Steinen fortalte da hvordan det hadde gått til at de hadde narret ham og sendt Åse Gåsepike istedenfor seg. Det ville prinsen ha greie på; han gikk ned til henne, der hun satt og gjette gjessene sine, for han ville se om hun også hadde ringen; har hun den, så er det best å ta henne til dronning, tenkte han. Da han kom der ned, så han med én gang at hun hadde bundet en fille om den ene fingeren sin, og så spurte han hvorfor hun hadde gjort det. “Å, jeg har skåret meg så stygt,” sa vesle Åse Gåsepike. Så ville han se på fingeren, men Åse ville ikke ta av fillen. Så tok prinsen fatt i fingeren, men Åse, hun ville dra den til seg igjen; dermed gikk fillen av, og han kjente igjen ringen sin. Så tok han henne med seg til kongsgården og ga henne fullt opp av stas og gilde klær, og siden holdt de bryllup, og på den vis fikk vesle Åse Gåsepike kongssønnen av Engeland likevel hun, bare for det hun skulle ha ham.

Så lot han lyse opp på kirkebakken både fort og snart, at den som kunne få datteren hans til å le, han skulle ha henne og det halve kongerike. Men var det noen som prøvde seg og ikke kunne få henne til, skulle de skjære tre røde remmer av ryggen hans og strø salt i, og det er sikkert at det ble mange såre rygger i det kongeriket. Det kom friere farende både fra syd og fra nord og fra øst og fra vest, og trodde det var ingen sak å få en kongsdatter til å le. Og rare karer var det også som kom. Men alle de apefanter det var, og alle de apefynter de gjorde, så var kongsdatteren like stø og alvorlig, hun.

Tett ved kongsgården bodde det en mann som hadde tre sønner. De fikk også spurt at kongen hadde lyst opp, at den som kunne få kongsdatteren til å le skulle få henne og halve kongeriket.

Den eldste ville i veien først; så strøk han av gårde, og da han kom til kongsgården, sa han til kongen at han ville nok friste å få kongsdatteren til å le.

“Ja, det er vel nok,” sa kongen, “men det kan visst lite nytte, min mann, for her har vært så mange som har prøvd seg; datter min er så sorgfull at det ikke nytter, og jeg ville nødig at flere skulle komme i ulykke.”

Men han mente det skulle nok nytte. Det kunne ikke være så farlig en sak å få en kongsdatter til å le for ham, for de hadde ledd så mange ganger av ham, både fornemme og simple, da han tjente soldat og ekserserte under Nils fløymann. – Så la han ut på tråkka, utenfor vinduet til kongsdatteren, og tok på å eksersere etter Nils fløymann. Men det hjalp ikke. Kongsdatteren var like stø og alvorlig. Så tok de ham og skar tre brede, røde remmer av ryggen hans og sendte ham hjem igjen.

Da han vel var kommet hjem, ville den andre sønnen i veien. Han var skolemester, og en underlig figur til kar var det. Han var låghalt, og det så det forslo. Best han var liten som en guttunge, reiste han seg på det lange benet sitt, og ble så stor som et troll. Og til å legge ut var han riktig svær.

Ja, han dro da til kongsgården og sa han ville friste å få kongsdatteren til å le; det var ikke så rent ulikt enda, mente kongen; “men gud trøste deg, får du henne ikke til,” sa han; “remmene skjærer vi bredere for hver som prøver seg.”

Skolemesteren strøk ut på tråkka; der stilte han seg opp utenfor vinduet til kongsdatteren, og han prekte og messet etter syv prester, og leste og sang etter syv klokkere som hadde vært i bygda der. Kongen lo så han måtte holde seg i svalstolpen, og kongsdatteren ville til å dra på smilen, hun òg, men så var hun like stø og alvorlig igjen, og så gikk det ikke bedre med Pål skolemester enn det hadde gått med Per soldat – for Per og Pål hette de, måvite. – De tok ham og skar tre røde remmer av ryggen hans og strødde salt i, og så sendte de ham hjem igjen.

Så ville den yngste i veien, og det var Tyrihans. Men brødrene lo og gjønte av ham og tedde ham de såre ryggene sine, og faren ville ikke gi ham lov, for han sa det kunne ikke nytte for ham, som ikke hadde noe vett; ingenting kunne han og ingenting gjorde han, han satt bare i peisen som ei katte, og grov i oska og spikket tyristikker. Men Tyrihans ga seg ikke, han gnålte og gnog så lenge til de ble kei av gnålet hans, og til sist fikk han lov til å gå til kongsgården og friste lykken.

Da han kom til kongsgården, sa han ikke det at han ville få kongsdatteren til å le, men han ba om han kunne få tjeneste der. Nei, de hadde ikke noen tjeneste til ham, men Tyrihans ga seg ikke for det; de kunne visst ha bruk for én til å bære ved og vann til kokkejenta på slik en storgård, sa han; ja, det syntes kongen ikke kunne være så ulikt, og han var vel kei av gnålet hans, han òg; så skulle Tyrihans få lov å være der og bære ved og vann til kokkejenta til sist.

En dag han skulle hente vann i bekken, fikk han se en stor fisk, som sto under en gammel fururot som vannet hadde skåret jorden unna; han satte bøtta si så sakte under fisken. Men da han skulle gå hjem til kongsgården, møtte han en gammel kjerring, som leide en gullgås.

“God dag, bestemor!” sa Tyrihans. “Det var en ven fugl du har; og så gilde fjør da! Det lyser av dem lang vei; – hadde en slike fjør, kunne en slippe å spikke tyristikker,” sa han.

Kjerringa syntes vel så godt om fisken Tyrihans hadde i bøtta si, og sa at ville han gi henne fisken, skulle han få gullgåsa, og den var slik at når noen rørte ved den, ble han hengende fast, bare en sa: “Vil du være med så heng på.”

Ja, det byttet ville Tyrihans gjerne gjøre. “Fugl er vel så bra som fisk,” sa han med seg sjøl; “er den slik som du sier, kan jeg gjerne bruke den til fiskekrok,” sa han til kjerringa, og var vel fornøyd med gåsa. Han hadde ikke gått langt, før han møtte en gammel kjerring. Da hun så den fine gullgåsa, måtte hun bort og kramse på den. Hun gjorde seg så søt og lekker, og så ba hun Tyrihans om hun fikk lov til å klappe den pene gullgåsa hans.

“Kan så,” sa Tyrihans; “men du får ikke nappe fjøra av henne!”

I det samme hun klappet på fuglen, sa han:

“Vil du være med så heng på!” Kjerringa slet og rev, men hun måtte henge med, enten hun ville eller ikke, og Tyrihans gikk framover, som om han var alene med gullgåsa. Da han hadde gått et stykke til, traff han en mann som hadde noe utalt med kjerringa, for et spikk hun hadde gjort ham. Da han så det at hun stridde så hardt for å bli fri, og skjønte hun hang så vel fast, syntes han han trygt kunne gi henne en dult til takk for sist, og så spente han til kjerringa med ene foten.

“Vil du være med så heng på!” sa Tyrihans, og mannen måtte følge med og hinke på ett ben, enten han ville eller ikke, og når han rev og slet og ville løs, var det enda verre.

Nå gikk de et godt stykke, til de kom bort imot kongsgården. Der møtte de smeden til kongen; han skulle til smia og hadde en stor smietang i hånden. Denne smeden var en gap, som støtt var full av leven og fantestreker, og da han så dette følget komme hoppende og hinkende, lo han først så han sto tvikroket, men så sa han:

“Det er nok en ny gåseflokk prinsessen skal ha, det; skal tro hvem som er gasse og hvem som er gås av dem? Det må vel være gassen han som rugger i forveien. Gåsa, gåsa, gåsa, gåsa, gåsa!” lokket han og kastet med hånden, som om han strødde korn for gjessene.

Men flokken stanset ikke – kjerringa og mannen så bare arg på smeden for det han gjorde narr av dem. – Så sa smeden: “Det skulle være artig å holde hele gåseflokken, så mange de er;” for han var en sterk mann, og så tok han tak med smietangen bak i enden på den gamle mannen, og mannen både skrek og vred seg, men Tyrihans sa:

“Vil du være med så heng på!”

Så måtte smeden også med. Han slo nok kryl på ryggen, tok spenntak i bakken og ville løs, men det hjalp ikke, han satt så fast som han var skrudd inn i det store skruesteet i smia, og enten han ville eller ikke, måtte han danse med.

Da de kom fram mot kongsgården, fór gårdshunden imot dem og gjødde som det var skrubb eller langfant, og da kongsdatteren skulle se ut gjennom vinduet hva som var på ferde, og fikk se dette taterfølget, satte hun i åle. Men Tyrihans, var ikke fornøyd med det. “Bi litt, skal hun nok få latterdøra bedre opp!” sa han og gjorde en vending bakom kongsgården med følget sitt.

Da de kom forbi kjøkkenet, sto døren oppe, og kokka holdt på å stampe grauten; men da hun fikk se Tyrihans og flokken, kom hun farende ut i døren med tvaren i den ene hånden og kokkesleiva full med rykende graut i den andre, og lo så hun ristet, og da hun fikk se at smeden var med, slo hun seg på låret og satte så i å storle. Men da hun hadde ledd riktig ut, syntes hun også at gullgåsa var så fin at hun måtte bort og klappe den.

“Tyrihans, Tyrihans!” skrek hun og kom løpende etter med grautsleiva i neven, “får jeg lov å klappe den vene fuglen du har?”

“La henne heller klappe meg!” sa smeden.

“Kan så!” sa Tyrihans.

Men da kokka hørte det, ble hun sint. “Hva er det du sier!” skrek hun, og drev til smeden med grautsleiva.

“Vil du være med så heng på!” sa Tyrihans; så satt hun fast, hun også, og alt hun skjente, og alt hun slet og rev, og så vill hun var, så måtte hun hinke med. Men da de kom utenfor vinduet til kongsdatteren, sto hun og ventet på dem, og da hun så de hadde fått med kokka, både med grautsleiv og tvare, slo hun opp hele latterdøren og lo så kongen måtte støe henne. Så fikk Tyrihans prinsessen og halve kongeriket, og bryllup holdt de så det både hørtes og spurtes.

Denne rike bonden jeg talte om, hadde to sønner, som hette Hans Nikolai og Lykke-Anders. Den eldste var en som det ikke var godt å bli klok på; det var en lei kar å komme til rettes med, og han hadde enda mer næringsvett enn nordlendinger pleier ha, og de har sjelden for lite av den guds gave. Den andre, Lykke-Anders, var en villstyring, men alltid i godlaget, og han sa støtt, om det gikk aldri så galt, at han hadde lykken med seg. Var han ute og plyndret ørnereir, og ørnen flenget ansiktet hans så blodet rant, sa han det samme, bare han kom hjem med en ørneunge; kollseilte han, som ikke sjelden hendte, og de fant ham på hvelvet, forkommen av væte og kulde, så svarte han, når noen spurte hvordan han hadde det: “Å, passelig væl; jeg er da frelst; lykka er med meg.”

Ved den tid faren døde, var de voksne, og noen tid etter skulle de begge ut på Sandflesa og hente en del redskap som var satt igjen der etter sommerfisket. Lykk-Anders hadde med seg børsa, som alltid fulgte ham hvor han fór. Det var sent på høsten dette, etter den tid fiskerne bruker reise på utror. Hans Nikolai talte ikke stort på denne reisen, men han tenkte nok på mangt og meget.

De ble ikke ferdige til å ta på hjemveien før det led mot kveld.

“Hør, vet du hva, Lykk-Anders, det blir ska’vær i natt,” sa Hans Nikolai, og så utover havet, “jeg mener det er best vi blir over her til i morgen.”

“Ska’vær bli det ikke,” svarte Anders, “for de syv Søstrene har ikke fått på seg skoddehetta. La det skure.”

Men så klaget den andre over at han var trett, og til sist ble de da enige om å være natten over. Da Anders våknet, var han alene; han så hverken broren eller båten, før han kom opp på toppen av holmen; da øynet han den langt borte, som en måke som fløy mot land. Lykk-Anders kunne ikke skjønne meningen med dette. For nistebommen lå igjen der, et anker med, børsa og forskjellig annet. Anders var ikke av dem som gikk lenge og grundet på en ting. “Han kommer vel igjen til kvelds,” sa han, og ga seg i kast med nisten; “en skarv den som blir motlaus før han er matlaus.” Men det kom ingen bror til kvelden, og Lykk-Anders ventet dag etter dag, og uke etter uke; så kunne han skjønne han selv skulle bli ved arven udelt; og det var tanken hans òg, for da Hans Nikolai var kommet under land, kollseilte han båten, og sa at Lykk-Anders hadde blitt.

Men Lykk-Anders mistet ikke motet; han samlet rekved i fjæra, skjøt sjøfugl og sanket skjell og sløke; han gjorde seg en flåte av hjellved, og fisket med en seitroe som var lagt etter der. En dag han drev på med dette, fikk han øye på et søkk i sanden, lik kjølfaret etter en stor nordlandsjekt, og han kunne tydelig skjelne merket etter vridningen i tauene like fra sjøen og opp til fjellknatten. Så tenkte han med seg selv, det hadde ingen fare med ham, for han så det var sant det han ofte hadde hørt, at tuftefolket hadde tilhold der og drev stort jektebruk.

“Gudskjelov for godt selskap! Det er just godtfolk. Ja, det er som jeg sier, lykka er med meg,” tenkte Lykk-Anders; kanskje sa han det også, for han kunne nok trenge å snakke litt iblant. Slik levde han utover høsten; engang så han en båt; han satte et plagg på en stang og viftet med; men i det samme falt seilet, folkene satte seg til årene og rodde bort igjen i hui og hast; de trodde det var tuftefolket som flagget og viftet.

Om julekvelden fikk han høre fioliner og musikk langt ute fra havet; da han gikk ut, så han en lysning; den kom fra en stor nordlandsjekt som gled inn mot land. Men slik en jekt hadde ingen sett før. Den hadde et urimelig stort råseil, som han syntes var av silke, og det smekreste tauverk, ikke tykkere enn om det hadde vært av ståltråd; og alt som hørte til, svarte til dette, så gildt og grust som en nordlending kan ønske seg det. Hele jekta var full av blåkledde småfolk, men hun som sto ved roret, var pyntet som brud, og så staselig som en dronning; for hun hadde krone og kostelige klær. Men det kunne han se, at hun var et menneske, for hun var stor av vekst, og vakrere enn tuftefolkene, ja Lykk-Anders syntes hun var så vakker at han aldri hadde sett en jente så vakker. Jekta styrte mot land, der han Lykk-Anders sto; men snartenkt som han var, strøk han inn i rorbua, rev børsa fra veggen, og krøp opp på den store hjellen som var der; der lå han vel gjemt, men kunne likevel se det som gikk for seg i bua. Han så snart at det krydde inne i stua; den ble stappende full, og det kom fler og fler. Det tok til å knake i veggene, og stua vidde seg ut til alle kanter, og det ble så staselig og utstaffert der at det kunne ikke være staseligere hos den rikeste handelsmann; det var mest som på kongens slott. Det ble dekket bord med de kosteligste retter, og tallerkener og fat og alle kjørel var av sølv og gull.

Da de hadde ett, ga de seg til å danse. Under danseståket krøp Lykk-Anders ut gjennom ljoren, som satt på den ene siden av taket, og kløv ned. Han sprang ned til jekta, kastet fyrstålet sitt over den, og skar for sikkerhets skyld et kors i den med telgjekniven også. Da han kom opp igjen, var dansen i full gang; bordene danset, og benker og stoler og alt som i stua var, danset med. Den eneste som ikke danset, var bruden; hun satt bare og så på, og når brudgommen ville ha henne opp, skjøv hun ham fra seg. Men ellers var det ikke stans: spillemannen pustet ikke og stillet ikke eller rørte på knappen; han spilte i ett vekk med keiva, og trådte takten til svetten silte av ham, og han ikke kunne se fela for støv og røyk. Da Anders kjente at han også tok til å lette på føttene der han sto, sa han til seg selv: “Nå er det nok best jeg gir en smell, ellers så spiller han meg fra gård og grunn.” Så snudde han børsa om og stakk den inn gjennom vindusgluggen, og skjøt den av over hodet på bruden, men rangt – ellers hadde kulen råket ham selv. I samme blinken skuddet gikk, fór alt tuftefolket på dør, den ene over den andre, men da de fikk se at jekta var bundet, bar de seg ille og krøp inn i et hull i berget. Men all gullstasen og sølvtøyet var igjen, og bruden satt der også; det var som hun var kommen til seg selv igjen. Hun fortalte Lykk-Anders at hun var blitt bergtatt da hun var lite barn. Da mor hennes var ved grindene en gang og skulle melke, hadde hun henne med, men så fikk hun et ærend hjem og lot henne sitte igjen i lyngen under en enerbusk; hun kunne gjerne spise bær, sa hun, bare hun sa tre ganger:

“Jeg spiser av enebær blå
med Jesu kors oppå;
jeg spiser tyttebær rød
med Jesu pine og død.”

Men da moren var borte, fant hun så mange bær at hun glemte å lese, og så ble hun tatt i berg. Hun hadde ikke fått annen lyte der enn at hun hadde mistet det siste leddet på veslefingeren, og hun hadde hatt det godt og vel hos tuftefolket, sa hun; men det hadde ikke sitt rette lag, syntes hun; det var liksom noe grov henne, og ille hadde hun også vært plaget ved at den tuftekallen som de ville ha henne til å ta, hang over henne sent og tidlig. Da Anders hørte hvem mor hennes var, og hvor hun var fra, visste han at hun var av slekten hans, og de ble snart venner og vel forlikte, som en sier. Da sa Lykk-Anders med skjel at lykken var med ham. Så reiste de hjem, og tok med seg jekta og alt det gull og sølv og alle de kostelige ting som var igjen i rorbua, så Anders ble mange ganger rikere enn broren.

Men Hans Nikolai hadde sin tro om hvor all denne rikdommen var kommet fra, og han ville ikke være mindre rik han. Han visste at troll og tuftefolk bruker være ute og ferdes om julekvelden, og så reiste han til Sandflesa ved det leite. Om julekvelden fikk han også se ild og lys, men det var som morild som gnistret. Da det kom nærmere, hørte han plask og fælslige hyl og kalde, skjelvende skrik, og han fornam en fæl fjærelukt. I redsel løp han opp i rorbua, og der så han draugene komme i land. De var korte og tykke som høysåter, hadde full skinnhyre på seg, skinnstakk og sjøstøvler og store votter som hang nesten ned på bakken. I stedet for hode og hår hadde de en tangvase. Da de krabbet opp i stranden, lyste det etter dem som av en neverlue, og når de ristet seg, sprutet gnistene om dem. Da de kom oppover, krøp Hans Nikolai opp på hjellen, som bror hans hadde gjort. Draugene bar med seg en stor stein opp i bua, og la til å banke sjøvottene sine tørre, og iblant skrek de så det isnet gjennom Hans Nikolai på hjellen. Siden nyste en av dem i ildmørjen for å få varme på gruen, mens de andre bar inn lyng og rekved så rå og tung som bly. Røken og heten var nær ved å kvele ham som lå på hjellen, og for å komme til å puste og få frisk luft, prøvde han å krype ut gjennom ljoren; men han var mer grovlemmet enn broren, og så ble han sittende fast og kunne hverken komme ut eller inn. Nå ble han redd og ga seg til å skrike, men draugene skrek enda verre, og de skrek og bar seg, og tumlet og banket både ute og inne. Men da hanen gol, ble de borte, og da slapp Hans Nikolai løs, han òg. Da han kom hjem, var han tullet, og siden hørte de ofte på uthus og lofter der han var, det samme mørke, kalde skriket som de i Nordland tillegger draugen. Før han døde, kom han likevel til samling igjen, og han fikk kristen jord, som de sier.

Siden den tid har ikke noe menneske satt sin fot på Sandflesa. Den sank, og tuftefolket, trodde de, flyttet til Lekangholmene. Lykk-Anders gikk det støtt godt med; ingen jekt gjorde så heldige reiser som hans. Men hver gang han kom til Lekangholmen, ble det stilt; tuftefolket gikk ombord eller i land med varene sine; men om en stund fikk han bør, enten han reiste til Bergen eller hjem igjen. Han fikk mange barn, og alle var de friske og kjekke, men de manglet alle det siste leddet på venstre veslefingeren.

Da de nå hadde gått til om kvelden, satte de seg på et vindfall i skogen og tok fram skreppene sine, for sultne var de etter å ha gått hele dagen, og så syntes de at nå skulle en matbete smake godt. “Vil du som jeg, eter vi først av din skreppe, så lenge det er noe i den, så kan vi siden ta min,” sa Utro. Ja, det var Tro nøyd med, og så åt de; men alt det beste så Utro til å få puttet i seg, og Tro fikk bare skorpene, og de brente lefsestykkene og fleskesvorene, han. Om morgenen åt de igjen av maten hans Tro, og om middagen også; men så var det ikke mer i skreppen hans.

Da de så hadde gått til utpå kvelden og skulle til å få seg mat igjen, ville Tro ete av brorens skreppe; men Utro sa nei, og mente på at den maten var hans, og at han ikke hadde mer enn han godt trengte sjøl.

“Ja, men du fikk jo ete av min nisteskreppe, så lenge det var noe i den,” sa Tro.

“Ja, når du er slik en tosk og lar andre ete opp for deg, kan du ha det så godt,” mente Utro; “nå kan du sitte der og sikle nå,” sa han.

“Å ja, Utro heter du og utro er du, og det har du vært all din tid også,” sa Tro.

Da Utro hørte det, slo han seg sint, og røk like på broren og stakk ut begge øynene på ham. “Nå kan du se om folk er tro eller utro nå, din blindebukk,” sa han, og dermed strøk han fra ham.

Tro, stakkar, han gikk nå der og trevlet seg fram midt i tykke skogen; blind og alene var han, og ikke visste han hva han skulle ta seg til. Men så fikk han tak i et stort tykt lindetre, og så tenkte han at det fikk han klyve opp i og sette seg der natten over, for villdyrene. “Når fuglene tar på å synge, så er det dag, og så får jeg vel friste å trevle meg videre fram,” tenkte han, og så kløv han opp i linden.

Da han hadde sittet der en stund, hørte han det kom noen og tok til åkoke og stelle nedunder treet, og straks etter kom det flere, og da de hilste på hverandre, hørte han det var bjørnen og gråbeinen, reven og haren, som kom og skulle holde jonsokleik der. De ga seg til å ete og leve godt, og da de var ferdige med det, satte de seg til å snakke sammen.

Så sa reven: “Skal vi ikke nå fortelle en liten stubb hver, mens vi sitter her?”

Jo, det syntes de andre godt om, det kunne være morosamt, sa de, og så la bjørnen i vei – for han var nå den fornemste -: “Kongen av Engeland har så dårlige øyne,” sa bamsen, “han kan nesten ikke se et kvart i været; men dersom han kom opp i denne linden om morgenen, mens det var dugg på bladene, og han tok av duggen og smurte på øynene sine, så fikk han synet sitt igjen, så godt som han noen tid har hatt det.”

“Ja,” sa gråbeinen, “kongen av Engeland har en døvstum datter også; men visste han det jeg vet, så fant han snart på råd for henne. I fjor da hun gikk til alters, så spyttet hun ut igjen brødet, og det kom en stor padde og slukte; men når de bare grov under gulvet, så fant de padda, hun sitter bent under knefallet, og brødet sitter i halsen på henne ennå. Når de skar opp padda og tok brødet og ga kongsdatteren, så ble hun som andre folk igjen både til å høre og tale.”

“Ja, ja,” sa reven, “om kongen av Engeland visste det jeg vet, så hadde han ikke vondt for vann i kongsgården sin; under den store steinen midt i gården hans er det klareste kildevann noen kan ønske seg, bare han visste ågrave der.”

“Ja,” sa haren, “kongen av Engeland har den vakreste frukthagen i hele landet, men den bær ikke så mye som en eplekart engang; for det ligger en svær gullkjede tre ganger rundt om hagen. Fikk han gravet opp den, så ble det den gildeste hagen i hele hans rike.”

“Men nå er det langt på natt, og vi får nok hjem igjen nå,” sa reven, og så gikk de sin vei alle sammen.

Da de hadde gått, så sovnet Tro, der han satt oppi linden; men da fuglene tok til å synge om morgenen, våknet han igjen, og så tok han dugg av bladene på treet og smurte øynene sine med; da så han like så godt som før Utro stakk dem ut på ham.

Så gikk han like til kongen av Engelands gård og ba om tjeneste, og det fikk han med en gang.

En dag kom kongen ut på gården, og da han hadde gått der ute en stund, ville han drikke av vannposten sin, for det var hett om dagen og han var blitt tørst; men da de øste opp vannet til ham, var det både gurmet og seigt og stygt. Det ble kongen rent harm over.

“Jeg tror ikke det er en mann i hele mitt rike som har så dårlig vann i gården sin, og enda må jeg lede det lang vei over berg og daler!” sa kongen.

“Ja, men når du vil la meg få folk til å bryte opp den store steinen som ligger her midt på gården, skal du nok få både mye og godt vann,” sa Tro.

Ja, det var kongen straks ferdig til, og aldri før hadde de fått opp steinen og gravet en stund, så sto vass-spruten bent i været, så klar og tykk som den skulle komme av en tønneture; og klarere vann fantes ikke i hele Engeland.

En tid etter var kongen nedpå gården igjen; så kom det en stor hauk flygende etter hønsene hans, og alle til å klappe i hendene og skrike: “Der flyger ‘n! Der flyger ‘n!” Kongen grep børsa og la til å sikte; men han kunne ikke se så langt. Så ble han rent ute av det. “Gud gi noen kunne si meg råd for øynene mine! Jeg mener snart jeg blir rent blind,” sa kongen. “Det skal nok jeg si deg,” sa Tro, og så fortalte han hvordan han hadde båret seg at; og kongen reiste da til linden, samme kvelden, det kan du nok vite, og bra ble han, bare han hadde smurt seg med duggen som lå på bladene om morgenen.

Siden den tid var det ingen kongen holdt så gjev som han Tro; han måtte være med ham hvor han gikk og sto, både hjemme og borte.

Så var det en dag de gikk i hagen sammen.

“Jeg skjønner ikke hvordan det går til jeg,” sa kongen; “det er ikke noen mann i Engeland som koster så mye på hagen sin som jeg, og enda kan jeg ikke få et eneste tre til å bære så mye som en kart.”

“Ja, ja,” sa Tro, “får jeg bare det som ligger tre ganger rundt om hagen din, og folk til å grave det opp, så skal nok hagen bære.”

Ja, det ville kongen gjerne; Tro fikk folkene, og til å grave, og så fikk han til sist opp hele gullkjeden. Nå var Tro en grunnrik mann, mye, mye rikere enn kongen selv, men kongen var enda vel nøyd, for nå bar hagen så grenene hang like ned på bakken, og så søte epler og pærer hadde aldri noen smakt.

En dag igjen gikk Tro og kongen og snakket sammen; så kom kongsdatteren gående forbi dem, og kongen ble rent sørgmodig, da han så henne.

“Er det ikke synd at så vakker en kongsdatteren som min er, skal mangle mål og mæle?” sa han til Tro.

“Ja, men det er råd for det,” sa Tro.

Da kongen fikk høre det, ble han så glad at han lovte ham kongsdatteren og halve riket, dersom han kunne få henne god igjen.

Tro fikk med seg et par mann bort til kirken og grov fram padda som satt under knefallet ved alteret, skar henne opp og tok ut brødet og ga kongsdatteren det – så ble hun som andre folk igjen til å tale straks på timen.

Nå skulle da Tro ha kongsdatteren, og det ble laget til bryllup, for det skulle holdes så det både kunne høres og spørres over hele riket.

Mens de så holdt på å danse i bryllupet, kom det en fattiggutt og ba om en matbete, og han var så fillet og ynkelig å se på, at alle forkorset seg over ham; men Tro kjente ham igjen med en gang, og så at det var Utro, bror hans.

“Kjenner du igjen meg?” sa Tro.

“Å, hvor skulle jeg ha sett så stor en herre, jeg da?” sa Utro.

“Sett meg har du likevel,” sa Tro; “det var meg du stakk øynene ut på, et år i dag siden. Utro heter du og utro er du, det sa jeg og det sier jeg ennå; men du er nå bror min likevel, og derfor skal du få litt mat, og så kan du gå til det lindetreet der jeg satt i fjor. Får du så høre noe som kan gjøre din lykke, så er det deg vel unt.”

Ja, det slapp han å si Utro to ganger. “Har han Tro hatt slik nytte av åsitte i lindetreet, at han er blitt konge over halve Engeland siden i fjor, så -,” tenkte han; han la i veien og kom til linden, og den kløv han opp i.

Han hadde ikke sittet der lenge, så kom alle dyrene og åt og drakk og holdt jonsokleik nedenunder treet igjen. Da de hadde ett fra seg, ville reven at de skulle til å fortelle historier, og da kan det vel hende han Utro la til å lye, og det så ørene var ferdige til å dette av ham. Men bjørnen var sint han, og brummet og sa: “Det har noen sladret om det vi fortalte i fjor, og derfor vil vi nå tie med det vi vet.” Og så ba dyrene god natt og gikk fra hverandre, og Utro var like klok.

Det var for han hette Utro, og var Utro, det.

Tyrihans svarte at han hverken hadde sagt det eller tenkt det; men siden kongen var så streng, fikk han vel friste. Så fikk han en nisteskreppe på nakken og gikk av gårde. Men han hadde ikke kommet langt på skogen, før han ble sulten og ville smake på nisten de hadde gitt ham med fra kongsgården. Da han vel hadde satt seg i ro og mak under en gran utmed veien, kom det hinkende en gammel kjerring og spurte hva han hadde i skreppen sin. “Kjøtt og flesk,” svarte gutten; “er du sulten, så kom og få deg en bete med, gamlemor!” Ja, hun takket og åt, og sa hun skulle nok gjøre ham et morsstykke igjen, og så hinket hun bort igjennom skogen. Da Tyrihans var god og mett, kastet han skreppen på nakken og la avsted; men han var ikke kommet langt før han fant en pipe. Den syntes han det kunne være moro å ha å blåse i på veien, og det varte ikke lenge før han fikk lyd i den, skal jeg tro. Men da yrte det fram med småtroll, og de spurte i munnen på hverandre: “Hva har min herre å befale, hva har min herre å befale?”

Tyrihans sa han visste ikke noe om at han var herre over dem; men skulle han befale, så ville han de skulle skaffe ham den vakreste prinsessen som fantes i tolv kongeriker. Ja, det var ingen sak, mente småtrollene; de visste godt hvor hun var, og veien kunne de vise ham, så han kunne gå bort og ta henne selv, for de hadde ingen makt til å røre henne. De viste ham veien, og så kom han fram både godt og vel; det var ikke noen som la to stikker i kors for ham engang. Det var et trollslott, og der satt det tre deilige prinsesser; men da Tyrihans kom inn, ble de så rent tullete at de rente omkring hverandre som forskremte lam-unger, og rett som det var, ble de til tre sitroner som lå i vinduet. Tyrihans ble så ille ved og så rent ulykkelig over dette, at han ikke visste sin arme råd. Men da han hadde tenkt seg litt om, tok han og stakk sitronene i lommen; han trodde de kunne være gode å ha om han skulle bli tørst på reisen; for han hadde hørt at sitroner skulle være sure.

Da han kom et stykke på veien, ble han så het og tørst; vann var ingensteds å finne, og han visste ikke hva han skulle få å slokke tørsten med. Så kom han til å tenke på sitronene og tok opp en og bet hull på. Men inni den satt prinsessen til opp under armene og skrek: “Vann, vann!” Hvis hun ikke fikk drikke vann, måtte hun dø, sa hun. Ja, gutten løp i ring og lette etter vann som han var rent fra seg; men vann var der ikke, og vann fant han ikke, og rett som det var, så var hun død.

Da han hadde gått et stykke til, ble han enda hetere og enda tørstere, og da han ikke fant noe han kunne slokke tørsten med, tok han den andre sitronen og bet hull på. Inni den satt det også en prinsesse til opp under armene, og hun var enda deiligere enn den første. Hun skrek på vann, og sa at fikk hun ikke vann, døde hun på timen. Tyrihans fór omkring og lette både under stein og mose, men vann fant han ikke, og så døde den prinsessen også.

Tyrihans syntes det ble verre og verre, og det ble det og, for dess lenger han kom, dess hetere ble det. Marken var så tørr og avsvidd at det ikke fantes en vanndråpe, og det var ikke langt fra han nesten var halvdød av tørst. Han kvidde seg lenge for å bite hull på sitronen han hadde igjen, men til sist var det ingen annen råd. Da han hadde bitt hull, satt det en prinsesse inni den også; hun var den deiligste i tolv kongeriker, og hun skrek at fikk hun ikke vann, så døde hun på timen. Tyrihans løp og skulle hente vann, og denne gangen møtte han mølleren til kongen; han viste ham veien til møllerdammen. Da han kom til dammen med henne og fikk gitt henne vann, kom hun helt ut av sitronen og var rent naken. Tyrihans måtte la henne få det plagget han hadde, å kaste om seg, og så gjemte hun seg i et tre, mens han gikk opp til kongsgården og skulle skaffe henne klær og fortelle kongen at han hadde fått henne, og hvordan det var gått til alt i hop.

Mens dette sto på, kom kokkejenta ned til møllerdammen og skulle hente vann. Da hun fikk se det vakre ansiktet som speilte seg i dammen, trodde hun det var hennes eget, og hun ble så glad at hun tok på å sulle og danse, for det hun var blitt så vakker. “Fanden bære vann, og ikke du som er så vakker!” sa hun og kastet vassbøttene. Men om litt fikk hun se at ansiktet i dammen hørte til prinsessen som satt i treet. Da ble hun så harm at hun trev henne ned av treet og kastet henne ut i dammen. Men selv slengte hun kjolen til Tyrihans omkring seg og krøp opp i treet.

Da kongen kom og fikk se den stygge, svarte kokketøsa, ble han både rød og blek; men da han hørte de sa at hun var den deiligste i tolv kongeriker, så syntes han han kunne ikke annet enn tro det var noe i det, og han syntes synd på Tyrihans også, som hadde hatt så mye å gå igjennom før han fikk henne. Hun blir vel kanskje likere med tiden, tenkte han, når hun får flidd seg og får gilde klær, og så tok han henne med seg hjem. Det ble sendt bud etter parykkmakere og sypiker, hun ble pyntet og kledd som en prinsesse, men alt de vasket og pyntet henne, svart og stygg var hun, og det ble hun værende og.

Om en stund skulle underkokka gå ned til dammen etter vann, og så fikk hun en stor sølvfisk i bøtten sin. Hun bar den opp og viste den til kongen da, og han syntes den var gjev og gild; men den stygge prinsessen sa det var trollskap, og at de skulle brenne den opp, for hun skjønte straks hva det var. Ja, fisken ble brent, og den andre morgenen fant de en sølvklump i asken. Det kom kokka opp og fortalte kongen, og han syntes det var underlig; men prinsessen sa det var bare trollskap, og ba dem grave det ned i møkkdynga. Kongen ville nødig, men hun lot ham hverken ha ro eller fred, og så sa han til slutt de fikk gjøre det. Men den andre dagen sto det en vakker lind der de hadde gravd ned sølvklumpen, og den linden hadde blad som glitret som sølv. Da de fortalte kongen dette, syntes han det var underlig; men prinsessen sa det var ikke annet enn trollskap, og linden skulle de hugge ned på timen. Kongen ville nødig, men prinsessen plaget ham så lenge, at til sist måtte han føye henne i det også. Da jentene skulle ut og ta flisene av linden til å brenne på peisen, var det bare sølv. “Det er ikke verdt å si noe om det til kongen eller prinsessen igjen,” sa en av dem, “for så skal vel disse også brennes og smeltes; det er bedre vi gjemmer dem i dragkistene våre. Det kan være godt å ha, når det en gang kommet et menneske, og vi skal gifte oss!” Ja, det ble de enige om. Men da de hadde båret på det en stund, ble det så urimelig tungt. Da de skulle se etter hva det kunne komme av, var flisene omskapt til et barn, og det varte ikke lenge før det var den deiligste prinsesse noen kunne se. Jentene kunne nok skjønne at dette ikke gikk riktig til; de skaffet henne klær, og fløy bort og fikk fatt på gutten som skulle hente den deiligste prinsessen i tolv kongeriker, og sa det til ham. Og da Tyrihans kom, fortalte hun ham hvordan alt var gått til, at kokka hadde revet henne ned i dammen, og at hun hadde vært både sølvfisken og sølvklumpen og linden og flisene, og at hun var den rette. Det var ikke greit å få tak i kongen, for den stygge, svarte kokka hang over ham både sent og tidlig; – men til sist fant de på åsi det hadde kommet krigsbud fra grannekongen. Så fikk de ham ut, og da han fikk se den deilige prinsessen, ble han så inntatt i henne at han ville drikke bryllup på timen, og da han fikk høre hvor ille den stygge, svarte kokka hadde fart med henne, sa han at henne skulle de ta og trille i en spikertønne. Så turte de bryllup så det hørtes og spurtes over tolv kongeriker.

En dag sto borgermesterkonen ved vinduet og så etter barna da de skulle på skolen. Da fikk hun se det var en regndam i gaten; først bar gutten tinen med skolematen over dammen; så kom han igjen og løftet veslejenta over, og da han satte henne ned, tok han en kyss.

Da borgermesterkonen så det, ble hun sint: “Skal slik en skarveunge kysse datter vår, vi som er de beste folk i byen?” sa hun. Mannen prøve åstagge henne det beste han kunne, og sa det visste ingen hvor barna skulle bo, og ingen hva som kan hende sine; det var en snill og en skikkelig gutt, og det kom titt et stort tre av en liten teinung, sa han. Men nei, det var det samme både hva han var og hva han ble; “når armod kommer til ære, vet den ikke hvordan den vil være,” og “den som er slått til skilling, blir aldri til daler, om han skinner som en gullpenge,” sa borgermesterkonen; der fikk han ikke lov å være; hun ville av med ham. Da det ikke var annen råd, så sendte borgermesteren ham bort med en kjøpmann som var kommet dit med et skip, der skulle han være kahyttsgutt. Til konen sa han at han hadde solgt gutten for tobakk.

Men før han reiste, brøt borgermesterdatteren ringen sin i to stykker og ga ham halvdelen, så de kunne kjennes, om de skulle møtes igjen. – Så reiste skipet, og gutten kom til en by langt borti landene. Der hadde det nylig kommet en prest som var så svær til å preke at alle måtte i kirken og høre ham, og om søndagen måtte skipsfolkene dit også og høre preken. Gutten ble alene igjen på skipet. Som han holdt på å lage maten, hørte han det kauet over et sund tett ved. Gutten tok båten og satte over, og så var det en gammel kjerring som sto der og hauket. “Ja nå har jeg stått her i hundre år og hauket og kauet, og tenkt jeg skulle komme over sundet,” sa kjerringa; “men ingen har hørt det og vørt det før du, og du skal få lønn for det du har satt meg over,” sa hun. Gutten måtte følge med til søster hennes, som bodde i et berg tett ved, og der skulle han be om den gamle duken som lå på skaphyllen. Ja, da han kom dit, og trollkjerringa fikk vite at han hadde hjulpet søster hennes over sundet, så måtte han få hva han ville, sa hun.

“Å, jeg vil ikke ha annet enn den gamle duken som ligger på skaphylla, jeg,” sa gutten. “Det har du ikke av deg sjøl,” sa trollkjerringa.

“Nå får jeg ombord og koke helgemat til kirkefolkene,” sa gutten. “Vør det ikke,” sa kjerringa; “den skal koke seg sjøl den, mens du er borte,” sa hun. “Bli med meg, skal du få mere lønn du; jeg har stått ved sundet og hauket og kauet i hundre år; men ingen har hørt det eller vørt det før du.” Så skulle han følge med til den andre søsteren. Der skulle han be om å få det gamle sverdet som var slik at han kunne putte det i lommen, så ble det en kniv, og dro han det ut, så ble det til et langt sverd; hyttet han med den svarte eggen, så falt allting dødt, og hyttet han med den hvite, så ble alt levende igjen. Ja, da de kom dit, og trollkjerringa fikk vite at han hadde hjulpet søster hennes over sundet, så skulle han ha ferjelønn; han kunne få hva han ville. “Å, jeg vil ikke ha annet enn det gamle sverdet som ligger oppå skapskruvet, jeg,” sa gutten. “Det har du ikke av deg sjøl,” sa trollkjerringa.

“Kom med meg,” sa den andre; “jeg har stått ved det sundet og hauket og kauet i hundre år, og ingen har hørt det eller vørt det før du; du skal ha mere lønn du; bli med til den tredje søsteren min!” Der skulle han be om den gamle salmeboken, og den var slik, at når noen var syk og han sang en salme som passet til sykdommen, så ble den syke frisk igjen. Ja, da de kom fram, og den tredje trollkjerringa hørte han hadde hjulpet søster hennes over sundet, skulle han ha ferjelønn der også; han kunne få hva han ville. “Å, jeg vil ikke ha annet enn den gamle salmeboka til bestemor, jeg,” sa gutten. “Det har du ikke av deg sjøl,” sa trollkjerringa.

Da han kom ned på skipet igjen, var folkene i kirken enda. Så prøvde han duken og bredde ut bare en liten snipp, for han ville se hva den dugde til først, før han la den på bordet og brukte den. Jo, det ble både gild mat og mye mat, og drikke til, det var sikkert nok. Han tok bare en smakebete han, og så ga han hunden så mye den orket å ete.

Da kirkefolkene kom ombord, sa skipperen: “Hvor har du fått all den maten til hunden? Han er jo stinn som en rullepølse og lat som en purke.” “Å, jeg ga’n beina jeg,” sa gutten. “Det var bra gutt, som kom i hug hunden også,” sa skipperen. Så bredde han ut duken, og med det samme var det så fullt med mat og drikkendes varer at de aldri hadde levd så vel før.

Da gutten var alene med hunden igjen, ville han prøve sverdet også. Han hyttet til den med den svarte eggen, så falt den død i dekket; men da han snudde det og hyttet med den hvite, levnet den opp og vispet med halen imot lekekameraten sin. Men boken, den kunne han ikke få prøvd.

Så seilte de både vel og lenge, til det kom en storm på dem som varte i mange dager; de lå og drev så de ikke visste hvor de var. Til sist så stilnet det, og de kom til et land langt borte, der ingen av dem var kjent; men de kunne skjønne det var stor sorg der, og det var det også, for kongsdatteren var spedalsk. Kongen kom ned til skipet og spurte om ingen kunne frelse henne og gjøre henne god igjen. Nei, det var ingen der ombord som kunne, sa de som var på dekket. “Er det ingen flere ombord i dette skipet da?” sa kongen. “Jo, en liten fillegutt,” sa de. “La ham komme, han og,” sa kongen. Gutten mente han nok skulle gjøre henne god. Skipperen ble så vill og redd da han hørte dette, at han rente i ring som en tordivel i en tjærekopp; han tenkte gutten kunne legge seg borti noe som han ikke kom vel ifra, og mente det var ikke verdt å vøre slikt barnesnakk. Men kongen sa at vettet kom med veksten, og barn var mannsemne; hadde han sagt seg god for det, fikk han prøve seg; det var mange som hadde fristet og feilet før. Han tok ham med til datteren, og gutten sang salmen én gang. Da kunne kongsdatteren lette armen; han sang den én gang til, så kunne hun sitte i sengen, og da han hadde sunget den tredje gangen, var kongsdatteren frisk.

Kongen var så glad at han ville gi ham halvdelen av land og rike, og datteren med. Ja, land og rike kunne det være godt nok å ha halvdelen av, det takket han mangfoldig for, men han hadde lovet en annet, sa han, kongsdatteren kunne han ikke ta. Så ble han der i landet og fikk halvdelen av riket. Men da det led om en stund, ble det krig; gutten måtte være med, og han sparte ikke den svarte eggen, kan du vite. Krigsfolkene til fienden falt som fluer, og kongen vant. Men så brukte han den hvite eggen; da levnet de opp igjen alle i hop, og ga seg under kongen, for det de fikk lov å nyte livet. Men da det var blitt så mange, var det vondt for mat, og kongen ville gjerne gi dem fullt opp både av mat og drikke. Så måtte gutten fram med duken sin, og så skortet det ikke på noe slag, hverken vått eller tørt.

Da han hadde vært en tid hos kongen, tok han på å stunde etter borgermesterdatteren. Han rustet fire krigsskip og reiste med, og da han kom utenfor den byen der borgermesteren var, skjøt han og dundret så vindusrutene skrelte ut i halve byen. Ombord på disse skipene var det så staselig som hos en konge, og selv hadde han gull etter hver søm, så gild var han. Det varte ikke lenge før borgermesteren kom ned og ba om ikke den fremmede storkaren ville være så god å komme og spise hos ham. Jo, det ville han; han kom opp til borgermesteren, og der satt han ved siden av datteren og borgermesterfruen. Som de satt der i beste praten, og åt og drakk og levde vel, lurte han seg til å kaste den halve ringen oppi glasset til datteren. Hun var ikke sen om å skjønne meningen, gjorde seg et ærend ut fra bordet og satte den sammen med den andre halve.

Moren merket det var noe på ferde, og strøk etter, så snart hun kunne. “Vet du hvem som er inne, mor?” sa datteren. “Nei,” sa borgermesterfruen. “Det er han som far solgte for tobakk,” sa hun. Med det same dånte fruen og falt over ende på gulvet. Så kom borgermesteren etter, og da han hørte hvordan det hang i hop, ble det ikke stort likere med ham. “Det er ikke noe å få støkk av,” sa tobakksgutten; “jeg er bare kommet for å få den veslejenta jeg kysset på skoleveien,” sa han. Og til borgermesterkonen sa han det: “Du skal aldri vanvøre fattigmanns barn; det er ingen som vet hva det kan bli av det; for barn er mannsemne, og vettet kommer med veksten.”

- Det var i en slik arreststue oppe i Gudbrandsdalen ensteds. På den lave kleberstenspeisen, av den form som en kan se i de fleste stuene der oppe, spraket og gnistret det i en kronglete tyrirot og noen rå bjørkegrener. Utenfor var det et hundevær med storm og snøføyke, så det pep og hvinte i hver veggsprunge; men her inne bredte det seg en lun varme fra de opphetede ovnstenene.

Skinnet fra peisvarmen, som ennu kjempet med den siste lysning av februardagen, kastet et rødaktig skjær over noen menneskelige skikkelser. I halvskyggen borte i kroken på det innerste sengestedet lå en mann og dro seg på en skinnfell, med hodet støttet mot en muskelsvulmende, håret arm; av de skiftende skygger over det svarte ansiktet kunne en se hva som rørte seg bak den lave pannen; stundom kom det et glimt i øynene, så vilt og stikkende ondt at selv den sløve vaktkaren som sto der inne, ble rent uhyggelig til mote når blikket hendelsesvis traff ham. Men ikke et ord røbet hva som rørte seg i hans indre. Hans strie kullsvarte hår, det skarpskårne langaktige ansiktet og det korte svarte skjegget fortalte at han var av de omvankende tatere, eller langfantene som bøndene noen steder i landet kaller dem. Hans uhyggelige oppsyn hadde skaffet ham navnet Svarte-Bertel. Av profesjon var han hesteskjærer, men han fusket også med skiftende hell i å kurere hester.

Den andre lot til å være av en mer sorgløs natur; men den lave pannen og det skarpe ansiktet var taterfolkets, og de dyptliggende øynene hadde det samme ubeskrivelige, fosforlysende blikk, på én gang lurende og stikkende. Han var gjørtler og knappestøper, men hadde en sann lidenskap for å fange fugl og fiske i alle åer og elver; han vedkjente seg derfor likså gjerne navnet Jakob Fuglefenger som Jakob Knappefant; men han kunne bli rasende når buroene kalte ham “Bekkespringeren” – et klengenavn som ofte blir tillagt hele stammen, som syntes å dele interessen og aktelsen for gamle Isak Waltons “guddommelige fiskekunst” med de britiske sportsmenn. Han satt på sengekanten og stirret tankeløs snart bort på kameraten, som lå mørk og taus, og snart ned på de dinglende benene sine, – de var kledd i et par bukser som visst engang for lenge siden hadde vært himmelblå. Men endelig kom det da liv i ham, han ble med ett pratsom og lystig, og tok frem en flaske som han hadde gjemt i sengehalmen. Først bød han vaktkaren en dram, men han skulle ikke ha; så tok han selv en og skjenkte kameraten en ditto, som denne lot til å svelge uten noen klar forestilling om hva det var. Da det var gjort, tok han til å fortelle Lange-Ola, vaktkaren, tyveregler og røverhistorier, så han mest skremte vettet av fyren, som ikke så videre oppvakt ut. Han hadde fått lånt pipen til vaktkaren, og da den var utrøkt, la han i vei med en vise; et av versene lød slik:

Er du da blank som gull,
og er jeg svart som muld,
én frihet vil jeg eie:
å vandre mine veie,
å gå til hvem jeg vil,
det selv meg hører til.

Visen var fra ende til annen et uttrykk for taterfolkets kjærlighet til friluftslivet, og han sang den med velklingende stemme og godt naturlig foredrag. Svarte-Bertel lot især til å bli oppkvikket av de versene som rommet hentydninger til stammens forhold til buroene. Da visen var ute, tok han på med en annen, som var en blanding av tatersprog, eller romani som de selv kaller det, og et litt forsvensket norsk. Den handlet om det samme, klaget over hvor ulykkelig den var som satt innesperret i den fagre sommer, når fuglen sang i lunden og fisken spratt i åen, og priste den frie manns lykke, som selv rådde for sine veier – om han ellers lå i strid med hele verden. Men han var ikke kommet langt, før han med ett brøt av og lyttet. Litt etter hørte de andre også larm og et surr av stemmer. Det var tydeligvis fulle folk, eller i hvert fall noen som lot som de var det; det hørtes som et par av dem talte tatermål, og alt imellom lød en røst som en lett kunne kjenne som lensmannens. Han kalte dem til orden på et halvstudert røversprog, som han hadde lagt seg til under sine mislykkede forsøk på å ta norsk juridisk eksamen. De skulle være rolige og respektere ham og hans hus, som var en helligdom, fordi han var øvrighetsperson og bar kongens mundering. En av fantene mente høyt han fikk gå inn og dra den på, om det skulle ha klem.

En kvinnfolkstemme ba smiskende og underdanig den nådige lensmann at han måtte ikke bli sint fordi “karmannen” tiltalte ham så uærbødig; han var jo full, det så nok lensmannen. Når han var edru, var han så bra en mann som noen til å streve for kjerring og unger, og så snill og myk at en kunne gjerne vinde’n om en finger; i samme åndedrett skjelte hun med utrolig tungerapphet “karmannen” ut for en slagsbror og en fyllefant, som ikke annet gjorde enn trette og slåss og drikke bort Vårherres dag; hun overhøljet ham med en strøm av skjellsord og bebreidelser, for det han torde våge seg til å tiltale den snille, bra lensmannen på en så upassende måte, lensmannen som ville sørge for dem, gi dem husly og mat og alt det som godt var! Mannen, han svarte ikke ett ord til hundre; han visste vel at det bare var på skrømt.

Imens var hengelåsen tatt av og skåtene skutt til side, og inn gjennom døren tumlet hele flokken, tilsnedd og rødøyet, blomstrende av snefokk og nordensno, brennevin og opphisselse av det klammeriet de var grepet i på en bryllupsgård i nærheten.

Et vilt glimt av glede fór over ansiktet til Svarte-Bertel, da han så folk av sin egen stamme, ja av sitt eget følge; men han reiste ikke på seg, og lot seg i det hele tatt ikke merke med noe; men det gjorde Fuglefengeren, han sto med et hopp midt i flokken, som han ville hilse dem velkommen alle sammen. Men et advarende blunk fikk ham også til å ta på seg en likegyldig mine. En av følget fikk i farten hvisket til ham: “Stilla møien raklo! dikkar dero kji’en bængeske muskroen0?”

“Hva er dette for folk, herr lensmann?” spurte han fremmed og med påtatt ydmykhet, “om jeg får lov å driste meg til å spørre?”

“Det er noen stridbare lovovertredere, som jeg så å sige fakket in flaxanti, det er det samme som: mens døm flaksa i vingene, skjønner du, just som de gjorde seg skyldige i benshugg og stenshugg, hårgrep og kleders sønderrivelse efter 6 bogs 7-8,” svarte lensmannen viktig. “Og jeg er ikke langt fra faktum, når jeg antar at det er disse og lignende løsgjengere som her og i andre bygdelag i de senere tider har forøvet atskillige simple og kvalifiserende innbrudd. Det gamle kvinnemennesket er av Truls skoleholder på Rognehaugen angitt som overbevisendes for kvakksalveri og fandenskunster med smeltet bly, og bør for måten, signen osv. efter 6 bogs 1-12 på tukthuset. Anbelangende en av disse karle, da er det min visse formodning at han er den langfant som i sommer i en smie på eksisplassen på Gardermoen, med en gloheit jerntein nesten drepte eller halvstekte en soldat, og det som verre var: med det samme brente opp og skamferte kongens mundering, som den menige hadde på skrotten. – Skulle en vel ha hørt slikt! Men,” brøt han av i sinne, da Fuglefengeren ikke kunne bare seg for å le av den avsky og forferdelse lensmannen la for dagen, over at noen så grovelig kunne forgripe seg på kongens mundering; “men her står jeg og prater for deg, og du graver og spør, og kanskje holder du meg for narr attpå. Det var likere jeg spurte deg, for du er jo knappefant, og så kjenner du vel folkene dine på knapphullene,” la han lunt til. “Kråke søker make, sier et gammelt ord, og jeg syntes døm javla samme kråkemålet som du buldrer når du har fått brennevin.”

Dermed trampet lensmannen avsted, slo døren dundrende i lås og skjøt for slåen. Men idet han gikk, sa Fuglefengeren med meget ydmykhet i stemmen, mens skøyeren tindret i øynene på ham og lurte i hver mine:

“Nådige og vise herr lensmann, De må sannelig ikke være vred på meg bæng le dero[1]. Jeg mente ikke noe vondt med det jeg spurte; men jeg har aldri sett disse godfolk før, og jeg vil gjerne vite hvem jeg skal dele bord og seng med. Gi’dero suta i voldron i bængelske bau attmed bule til sastra bæng[2]!”

Dette hjertelige ønske fikk hele følget til å slå opp en latter, som lensmannen brummet bass til utenfor. Da han vel var vekk, fikk ansiktene et annet uttrykk og kvinnfolkene dro seg borttil varmen. Den ene av dem viklet nu seg selv og en skinnende blank kaffekjele ut av den store ulltørkleet som hadde dekket ansiktet og hele den lange skikkelsen. Det var Gubjør Langskånka, signekjerringen. Det andre kvinnfolket – hun som så ydmyk hadde unnskyldt “karmannens” uforskammethet mot lensmannen – kunne vel være et snes år yngre enn Gubjør; hun nevntes Karen eller Steffens-Karen. Hun var liten av vekst, men lett og smidig, hadde ravnsvart eller rettere svartblått hår og et ekte taterfjes. I den gulbrune huden, som satt stramt over kinnbenene og den skarpe nesen – slik som en ofte kan se det hos iltre og bråsinte folk – var det rift på rift efter basketaket hun nylig hadde hatt med den “snille karmannen”; til gjengjeld hadde hun traktert ham så rundelig med negler og follekniv at trekkene hans mest ikke var til åskjelne for skrammer og sår og størknet blod. Han kaltes Jon Pottefot, og så ikke ut til å være av taterslekt. Like så lite som en annen av følget, som så ytterst slapp og sløv ut, og som på grunn av dette sitt ytre og også av et yndlingsuttrykk han brukte, kunne glede seg ved navnet Likeglad; men fulle var de begge. Den femte i følget hette egentlig Per Svendsen, men kaltes oftest med oppnavnet Per hesteskjærer, Heste-Per eller Svolke-Per. Han hadde et ytterst frastøtende oppsyn, og under de veldige, buskete brynene et enda mer gjennomtrengende basiliskblikk enn noen av de andre taterne. Det var en tettbygd kar, men på ingen måte klumpet av vekst; i hans sikre, lette bevegelser lå det en styrke og en smidighet som gjorde det enda farligere å egge de voldsomme lidenskaper og den brutale villhet som kom frem i rynkene i tyrepannen, i skulmen over øynene og i det dyrisk fremstående underansiktet. Uten å vøre de andre slengte han seg over ende på benken foran den sengen Svarte-Bertel lå i, tok frem en liten snadde, karvet i og ba Steffens-Karen tenne i en stikke for seg. Imens hadde kvinnfolkene satt over kaffen, som nest brennevinet er den drikken taterne ynder mest, og så begynte de å snakke sammen, med stor forsiktighet og med mange ord og vendinger fra tatersproget, som vaktkaren ikke skjønte. De satt og la over å få Svarte-Bertel og Fuglefengeren med å bryte ut av arresten og gjøre et innbrudd på en bondegård i nærheten, og nu gjaldt det å gjøre vaktkaren trygg, så han ikke merket noe når de skulle til å innvie de to andre i planen.

Da dette var i orden, og både karfolk og kvinnfolk hadde dampet på pipene til rommet sto i en skodde, samlet hele flokken seg om varmen, unntagen Jon Pottefot, som var såret, og de to borti kroken.

“Du har vanket vidt du, Gubjør, hører jeg,” sa Fuglefengeren – som straks var gått inn for den nevnte planen – efter en stans i samtalen, som mest hadde dreiet seg om grunnen til at følget var blitt satt fast; “jeg har hørt giti summipaene[3] og ragustaene[4] dine,” la han til i tatersproget, og blunket nesten umerkelig bort mot Svarte-Bertel, for å antyde at det var ham han hadde det fra. “Nå får du fortelle oss noe.”

“Ja, jeg hadde vanket vidt og sanket litt,” svarte Gubjør med et munnhell hun hadde; det passet ellers ikke videre godt til klærne hennes, for hun var kledd omtrent som en velstående bondekone. “Mye har jeg hørt og mye har jeg spurt, og mang en vis gjerning har jeg vært nødt til å gjøre for bøndene, jeg måtte jo skaffe mat til meg og mine den tid jeg var alene, og siden også. Men nå tar jeg på å bli gammel.”

På sin langsomme, høytidelige måte fortalte hun så om noen av sine “vise gjerninger”; snyterier og listige streker. Av hensyn til vaktkaren la hun vinn på å gjøre fortellingen så dunkel og tvetydig at han umulig kunne fått tak i sammenhengen selv om han hadde vært gløggere og hadde fulgt bedre med. Fikk hun det ikke dunkelt nok på annen vis, blandet hun inn ord og talemåter på romani[5].

Glanspunktene i disse fortellingene var historien om hvordan hun med sin såkalte ragusta hadde skaffet tilbake den utro kjæresten til en jomfru i Tvedestrand, – og noen taveske summipaer[6], som hun hadde tjent seg både klær og levemåte og penger med. Det så ikke egentlig ut som hun angret sine “vise gjerninger”; for gleden lyste ut av øynene på henne, når hun la ut om hvordan hun til gagns hadde tatt en buro ved nesen.

“Men hvordan var det med maskan[7]?” spurte Fuglefengeren; “jeg har hørt si du har gjort det godt med den?”

“Det er lenge siden jeg hadde noen nå,” svarte Gubjør. “Det var da han” – hun gjorde et umerkelig nikk mot Svarte-Bertel – “var liten gutt og reiste med meg. Seint en kveld kom vi til en gård. Alle dører var lukt så nær som døra til fehuset, – drabb[8] -” sa hun, og så på de andre, og de skjønte meningen. “Men der hadde jeg da ikke mer å gjøre. Dagen etter var jeg innom samme gården igjen. Jeg gikk inn til bonden og hilste på’n og sa: “God dag.” – “God dag,” sa han igjen; arg var’n som en bandhund. “Min kjære bonde,” sa jeg, “du skal ikke være vond på meg for den ulykken du har hatt.” – “Hosdan kan du veta det at jeg har hatt noen ulykke?” spurte bonden og gjorde store auer. – “Jeg ser det på ditt ansikt og dine øyne,” sa jeg. “Men nå kan du være glad og takke din gud for det jeg er kommet; jeg vet alle ting, og jeg har hjelperåd for alle ting.” – “Ja men jeg skjønner ikke hosdan du kan veta det som har hendt her,” sa bonden igjen.

“Hvordan kunne Moses vite at kong Farao og hans hær skulle drukne i det røde hav?” sa jeg. “Ja, det var i det gamle testamentet det,” sa bonden; “eller er du kanskje en profet, mor?” – “Nei, ikke det, far, men den store Allako har gitt meg et åpent øye i ragusta, så jeg kan se det som har hendt deg.” – “Jaså,” sa han. – “Det er to kuer, som er sturteferdige for deg av finnskudd, en svart og hvit, og en rød og hvit,” sa jeg. – “Hvor lå du i natt?” sa bonden. Da aschar jik goshvardo buro[9]. – Men så sa jeg: “Skal du vite det, så lå jeg i natt pre dumon i voldron minschia uppri[10].”

Her hadde tilhørerne vondt for å holde latteren tilbake.

“Da bonden fikk høre dette,” ble Gubjør ved, “vart ‘n reint undren. “Onde naboer har utsendt en trolldomskatt for å suge marg og blod av kuene dine,” sa jeg, “det ser jeg; men får jeg rå, skal jeg vise ‘n fram, og jeg skal hjelpe deg, så han ikke får makt til å forderve flere.”

“Kan du det, skal jeg forskylde deg rundelig, og mat og klær skal du få attpå,” sa bonden. – “Følg med i fehuset, så skal jeg té deg den som suger blod og bryter bein,” sa jeg til bonden; “men ta med deg hakke og spade.” Det gjorde ‘n, han tok med seg hakke og spade, og kona hans gikk etter ‘n som en hund. – “Jeg har aldri vært her,” sa jeg; “men jeg værer godt, og jeg kjenner skjulte ting; gå til den svarte og hvite kua,” sa jeg. – “Her er det gravd før,” sa bonden. – “Grav igjen!” sa jeg, “det som er skjult, skal vorde åbenbart.” Mannen, han grov, og best han grov, sprang det en katt fram av båsen og bortover golvet, og skreik så fælt. I det samme gnistra det for aua både på bonden og kona hans som ild og luer.”

Her nikket hun betydningsfullt til tilhørerne, og satte opp en hemmelighetsfull mine.

“Mannen ble så redd at han rulla over ende, og kjerringa slo opp en bælj, og rente i ring så hun ikke kunne finne døra. Imens tok jeg katten og klemte den, så blodet skvatt utover gulvet. “Nå skal jeg sende ‘n bort og binde ‘n, så han aldri skal slite seg og komme hit igjen,” sa jeg, og til ålese ei lekse over katten, mens jeg gikk til døra med ‘n: “Vårherre og St. Per gikk veien fram, så møtte den forferdelige trolldomsmaskan. “Hvor skal du hen?” sa Herre Jesus Krist. – “Jeg skal til bondens gård og bryte bein og suge blod.” – “Vend om igjen, jeg stevner deg, jeg binder deg i tre jordfaste steiner:

Ikke skal du bein bryte,
ikke skal du blod suge;
ikke skal du bo på land,
der noen bor;
ikke skal du bo på vann,
der noen ror.
Du skal på havsens bunn
under en jordfast stein.

Men utenfor fjøsdøra sto den svarte,” sa hun med en hentydning til Bertel, “og tok katten og fór til skogs med, så den så de aldri mer.

For det fikk jeg kaffe og tobakk, ullent og linnet, flesk og spekemat, og seks sølvskjeer og mange penger.”

Fuglefengeren, Steffens-Karen og Ola Likeglad satt hele tiden og hørte nøye efter det Gubjør fortalte; en og annen gang hørtes en klukkende latter eller et ønske på tatersproget, om at buroene støtt måtte bli tatt slik ved nesen. Vaktkaren som hadde ligget på ovnsbenken og fordrevet tiden med årøke tobakk og glo halvsøvnig inn i varmen, slo seg til laget han også, da Fuglefengeren la i vei med en historie:

“Nå skal jeg fortelle om et finnskudd,” sa han. “For mange år sia var det en finn som de kalte Trefotfinnen.”

“Det var kji lallaro[11], han var jik romani,” sa Gubjør. “Jeg kjente han.”

“Kan så være; nok er det, denna Trefotfinnen kom inn her nordpå Sellsbygda,” ble Fuglefengeren ved, “der selsnepene vokser, på en gård som heter Rommongard. Der sto kjerringa og kinna smør.

“Gi meg litt smør du,” sa Trefotfinnen.

“Jeg har ikke no smør,” sa kjerringa.

“Har du ikke smør, skal du ikke få smør heller,” sa Trefotfinnen, og dermed så gikk ‘n.

Kjerringa kinna mest hele dagen, men det ville ikke bli smør, og om natta sturta ei ku for henne. Så skjønte hu at finnen hadde sendt ut finnskudd, og så sendte hu etter ‘n en mann for å få gjort det godt igjen. Denne mannen var husmann under garden, han hette Knut Mo og var rapp på foten; men finnen nådde ‘n ikke att før han var tre mil nordafor Trondhjem, og der fikk ‘n forlikt det og gjort det godt igjen med penger og løfte på mer når finnen kom utetter.

“Det er best du er snøgg heimatt,” sa Trefotfinnen, “for det ligger tre kalvehuer under fehuset; dersom ikke de blir tatt bort og brent før ne, kommer det stordaue på feet; så det er best du nøiter deg.”

“Jaggu skal jeg væra snøgg,” sa ‘n Knut Mo, “men jeg kan ikke flyge fortere enn beina vil, jeg heller,” sa ‘n.

“Å, jeg skal hjelpe deg fram,” sa finnen; “for jeg har været og veien i skinnhita.” Og så sa han for ‘n at han skulle fare bortigjennom lufta og komme ned på tre rettersteder, og det var på Halbakken på Dovreskogen, på Nilsbakken på Rusten og på steilen på Sell, tett ovenfor Rommongard ved Lågen.

“Fra steilen kommer du ikke opp att,” sa finnen, “for da har du ikke lange veien; men den du først møter, må du ikke snakke til; du må ikke så mye som se etter ‘n engang.”

Nei, han skulle ikke snakke til noen kristen sjel; han skulle ikke se til sies, om han så møtte kongen av England.

Dermed tok han farvel med finnen og reiste av gårde, og det varte ikke lenge skal jeg tru, før han var over Jemlom[12] og nede i Gudbrandsdalen på Halbakken på Dovreskogen, for han fór som et vær. Rett som det var, kom han ned på Nilsbakken, og før han visste ordet av det, var han nede på steilen. Derfra skulle han til å gå nedover til Rommongard; men da han kom bortpå Vågåveien til ei lita dokk som de kaller Maurstad-dokka tett ved Lårgard, møtte ‘n kjerringa si, og hu blei stående og glane så stort på ‘n fordi han strøk så fort forbi. Så kunne han ikke bare seg lenger, men måtte glo etter henne; men fra den stund satt hue hans Knut Mo på skakke, og han som fortalte meg det, hadde sett ‘n og hørt det av hans eien munn.” -

“Det har vært en ful bondemann,” sa Steffens-Karen; “han har drukket opp pengene hos kremmeren, og så har han stupt over ende i fylla og vrikket nakkebeinet, og sia så har ‘n jugi i hop den historia.”

Denne forklaringen hadde de sin store moro av alle sammen, og Gubjør gjentok at hun hadde kjent Trefotfinnen, og at han ikke var noen lallaro, men hørte til romani; hun visste han hadde vært slem i ragusta.

Vaktkaren, som hadde hørt på den siste fortellingen med stor interesse, gjorde innvendinger mot Steffens-Karens forklaring; slike snøggferder gjennom luften hadde han hørt om før, og han fortalte til bevis historien om jutulen og Johannes Blessom. Efter det oppfordret han taterne til åfortelle flere slike morsomme historier.

“Ja, vi skal nok fortelle, men nå må du fortelle en først,” ropte taterne, den ene høyere enn den andre, og Svolke-Per og Svarte-Bertel ble ved høymælte borte i kroken. “Fortell, enten det er løgn eller sanning, enten det er om troll eller om fanden, det er det samme!”

“Ja, er det det samme, så kan jeg vel komme på en stubb, jeg og, må’a; men dølen renne i meg veit jeg riktig hva jeg skal fortelle! Jo, nå kommer jeg på en,” sa han, da han hadde sittet og grundet en stund.

“Det var en gang en gutt som skulle i tømmerskogen. Men som han gikk, tro han på villgras, og kom reint av veien bort i avhòla, så han ikke kunne finne fram. Han gikk hele dagen da, må’a; men da det lei på kvelden, fikk ‘n se en vogn som kom kjørendes, og den var blå, må’a. Best det var, kom det en til, og den var gloende rau den, må’a, og så kom det så fullt med vogner, og noen var av gull, og noen av sølv, og det var så urimelig mange hester føre, så han aldri hadde sett slik ei ferd. Men rett som det var, vart døm borte i skogen, og gutten han gikk videre han, må’a. Som han gikk slik, kom ‘n til å spenne i et purkeøre, som sto opp av bakken. Det grynta nedi, og klang liksom i en pengekjel; men i det samme kom det lunkendes en med ei skarvemerr for ei kjerre.

“Vi når døm vel att?” sa ‘n.

“Ja, i morgen tar du døm att,” sa gutten. “Men hva dølen var det det låt i?” tenkte ‘n med seg sjøl, og ville til å ta i purkeøret; men da var det borte. Men hadde ‘n ikke snakket, så hadde ‘n fått kloa i en av pengekjelene til Gamle-Erik.

“Kunne du ikke skysse meg hjem, du?” sa ‘n til han som satt på kjerra, “for jeg er kommen så reint abrengslig langt av veien, så jeg trur mest ikke jeg er kar for å finne heimatt på ei natt,” sa ‘n.

Jo da, han skulle få skyss, må’a, og døm kjørte, og døm kjørte temmelig fort au. Langt om lenge kom døm fram til en gjestegivergard, og der var det så gildt at døm kunne få alt døm ville. Det var så mye både av mat og drikke, at det mest ikke var noen ende på det, og ikke skulle det koste noe heller. Dette var nå både godt og væl det, må’a. Men da døm skulle til ålegge seg, spurte kjerringa hva for en seng han ville ligge i, enten i den raue eller i den blå. Ja, det var vakkert alt i hop, og det var store frynser og blommer og ty på skinnfellen, både i den blå og i den raue. Men gutten han ville helst ligge i den blå han, må’a. Det skulle han da få lov til, og han dro av seg klærne og la døm på en stol, og med det samme han skulle velte seg oppi, sa han Jesu navn, må’a. Men da var senga et blått vatn, og stolen var en stein frammed vatnet, og den raue senga var varme og ildmørje, og ne-i var det folk som kraup og kravla så gnistene freste om døm. Ja, gutten han tykte dette var grovelig fælt han, må’a. Men da han fikk se seg riktig ikring, så ‘n månen som sto over fjellkammen så stor og rau og rund, og så var ‘n i fjellet utmed et vatn, der han kjente seg væl att. Men gjestgivergarden og hele det stellet, det var borte det, må’a.”

Mens flokken rundt varmen var fullt opptatt av disse historiene, eller lot til å være det, snakket Svarte-Bertel og Svolke-Per sammen i skyggen borte i kroken. Gubjør og Fuglefengeren skottet nå og da varsomt over dit, og mot slutningen av den siste fortellingen lurte Gubjør seg bort til dem. Svolke-Pers heftige fakter og minespillet i Svarte-Bertels ansikt, som i raskt skifte avspeilte lurende oppmerksomhet, stolthet og forakt, hat og harme, vitnet klart om at de drøftet sine kår og sitt forhold til buroene.

“Hå aschar dero i stillepa for[13]?” spurte Svolke-Per, da han hadde fortalt om noen av sine hendelser siden de såes sist.

“For jik marrapina[14],” var svaret.

“For jik marrapina?” spurte Svolke-Per opp igjen med forbauset mine.

“Ja ja, som jeg sier, for ei ussel grime av en taustomp og et par vidjer, ikke så mye verdt som en halvskilling,” svarte Bertel innett; “jeg tok a på gjerdet ved en bondegård for å binde hesten min; men så kom buroen etter og fakka meg, og satte meg i stillepa, fordi jeg var en romani og ikke noen buro, og lensmannen sier jeg kommer på kjev[15] for den marrapina.”

“På tukthuset for ei vidjegrime!” ropte Svolke-Per med likså meget tilgjort som virkelig harme. “Ja, ja, Kristian Kjeldsen satt jo for en høyvisk, som han tok opp og ville tørke svetten av hesten sin med. Gamle Kristian kammaker, som mest er halvblind, har de også satt dit, fordi han ikke har drabrat hos rascho[16]. Han har aldri sovet under sotbjelken åtte dager i rad, og aldri har han talt annet enn tenner i kammer og vevskjeer; men nå har de satt ‘n inn på et helt år til å rekne opp bokstaver og lære abc som en skolunge. De fordømte buroene! De skriver opp navnet og handteringene våre, og holder manntall på oss som vi var krøttera deres, og setter oss i tukthus og slaveri for ingen ting; når vi setter oss litt opp imot dem. De vil vel forby oss å trå på jorda til slutt, og fare over fjellet, og fiske i bekkene!”

“Kjatko, pral[17]!” sa Svarte-Bertel; hatet og harmen lyste ut av øynene på ham.

“I min ungdom var det annerledes,” ble Svolke-Per ved. “Når vi kom til buroens gård og sa: vi trenger brennevin og tobakk og kaffe, vi har ikke klær og mat, vi skal reise langt, vi må ha niste og reisepenger, – så fikk vi det; han torde ikke annet, han visste vi hadde makta, vi kunne skade feet hans og åkeren, og maktstjele hestene; da var det gode dager for romani. Jeg mins godt at da Lang-Ola var kommet hjem fra Russland, truet ‘n engang en lensmann til å danse springdans med mor mi, hu Steffens-Olea, på hans eget tun. Men nå, nå må vi fare over ville fjellet og borti åsbygdene, og de verste avhòl og baklier som fins, og enda våger de å true oss både med bygdevakten og lensmann og tukthus!”

“Jeg har aldri tatt så mye som for to skilling,” tok Svarte-Bertel til orde. “Jeg har nært meg horta pre[18]; jeg har kurert hester, og jeg har vært klok og ful mot buroene, men jeg har hverken spanæt[19] eller kjårat[20] hos dem, og jeg har ikke slått i hjel noen, og nå skal jeg sitte på huset for den usle grima. Det fordømte buropakket! Jeg skulle være glad om jeg kunne gjøre ende på dem alle i hop, både dem og feet deres og alt det de eier og har.”

Nu hadde Svolke-Per fått ham i rette laget, og han gjorde hva han kunne for å egge ham opp mer og mer; han malte opp om all den urimelige kontroll buroene på det siste hadde satt i verk; hårdt fór de også frem mot gamle og sløve folk når de tvang dem til å lese og lære kristendom; endelig la han ut om alt det følget hans hadde måttet gå igjennom under disse forfølgelsene, især efter de innbruddene lensmannen talte om. Flere ganger hadde de vært nødt til å legge til fjells midt på svarte vinteren, og det de da hadde slått ut, var rent utrolig. De hadde ikke våget å la seg se i bygdelag der de var kjent, for de ville ikke på kjatkipa[21] for noen pris; randebraskroene[22] var fule, og det var lett å forsnakke seg. Det kunne jo kanskje bli opplyst at han “hadde brent soldaten for knippe”, sa han med et hestedoktoruttrykk, og så var det engang en mjøltråver…, den karen var ikke stort verd, men kom det for dagen at det var en av romani som hadde gjort det, så – her gjorde han en betegnende håndbevegelse over strupen. Han hadde ikke lyst hverken til å “la knappen springe” eller til å kjeræs pagen[23], og derfor ville han reise til Sverige, der det skulle være fredeligere enn her til lands. Men gode reisepenger ville han ha, og han ville nødig reise fra følget og fra skyldfolkene sine, derfor ville han ha med Svarte-Bertel og Fuglefengeren. Og ville de så sant, skulle det bli råd både til å komme ut og til reisepenger. Det var visst ingen av dem som var kjent i disse bygdelagene uten Gubjør, som de nå hadde truffet igjen efter at hun hadde vært borte fra dem i mange år. Av henne hadde de fått spurt at Svarte-Bertel og Fuglefengeren satt hos lensmannen; en eller et par av følget hadde tenkt å se innom til dem i arresten for å gjøre avtale, men underveis “kom Pottefoten og kvinnfolket hans i håra på hverandre”, fordi han hadde klappet en bondejente i en bryllupsgård de var inne på. Noen fulle bønder la seg imellom og ville skille dem; de ble rundjult av følget; men det var tett ved gården, og så satte alle bryllupsgjestene på dem, og det ble slikt slagsmål og lurveleven at det aldri hadde tatt noen ende, hadde ikke lensmannen kommet til. Nu de var kommet sammen i arresten, hadde det ingen nød; vaktkaren skulle de drikke full, – de hadde brennevin med seg, og hjalp ikke det, hadde Gubjør gode dråper; som ga trygg søvn. Brekkjern og tenger hadde de – de lå gjemt i sengehalmen. Men de måtte bryte ut av arresten samme natten, kanskje hadde lensmannen kjent dem eller gjettet hvem de var; det innbruddet Svolke-Per talte om, måtte også gjøres i natt; folkene på den gården var borte i bryllup.

“Hvordan vet du at der er penger?” spurte Svarte-Bertel, som var blitt mer og mer interessert mens den andre fortalte.

“Gubjør har vært der,” svarte Svolke-Per med et nikk til henne. “Hu har fått spurt at mannen er en valdris som har flyttet hit. Han er nylig kommet hjem fra Krestjans-marken og Branesmarken, og der har ‘n vært på smørhandel og slaktekrav; hu så han talte mange penger på stabburet.”

“Ja,” sa Gubjør, som var kommet bort til dem mot slutten av samtalen, “jeg kom der sist lørdag og ville kjøpe et spekelår av valdreskjerringa, for dølene holder spekekjøttet sitt som det var grommere enn sølv – og fullt var der av all slags stabbursmat. Det var riktig ei snill kjerring; – så skulle hu vise meg valdresstasen på loftet. Der sto mannen og talte penger i ei raumåla kiste, både gule og grønne og hvite og blå. Han smelte att kista, og det fort au, men jeg så både sølvet og pengene, og fullt var det av penger og allting.

“Jeg er så nødig om en tobakksrull eller to,” sa jeg; “du har vel ikke vondt for dem du, som kommer like av marken,” sa jeg.

“Å reis du til helvete og tigg tobakk av fanden,” sa valdres-slasken.

“Nå nå,” sa jeg, “den er vel å få kjøpt for penger og for gode ord; jeg har ikke tenkt å tigge dem om ‘n,” sa jeg; “men jeg synes jeg ser på dine øyne at det skal hende deg noe ondt.” Da jeg gikk, satte han hunden på meg, men da jeg kom bakom husene, kastet jeg drabb til ‘n, og jeg så ‘n åt. – -”

“Der er reisepengene, vi trenger bare ta dem,” avbrøt Svolke-Per. “Gården ligger litt oppi en dal østpå; derfra er det ikke mange mil over fjellet til Østerdalen; så har vi ikke langt til Sverige, og gir fanden i tukthuset og lensmannen.”

“Ja,” sa den andre med et slag i skinnfellen, “jeg er med, bror! Jeg skal ta både sølv og penger! Har jeg ikke gjort det før, så skal jeg gjøre så mye nå at jeg fortjener både krave og hoseband.”

“Det var rett, bror,” sa Svolke-Per fornøyd, og satte opp et uhyggelig grin, idet han tok og ristet hånden som Svarte-Bertel rakte ham. Så vinket han på Fuglefengeren. Han trengte ikke å gjøre så mange omstendigheter for å få ham med; for da han hørte hva det gjaldt, svarte han med et ordsprog, hentet fra den håndteringen han selv drev med: “den fugl er lett å lokke, som etter vil hoppe,” og var med én gang ferdig både til utbrudd og innbrudd.

Da det led mot slutten av vaktkarens fortelling, hørte de det bråke utenfor, og mente, som rimelig kunne være at det var lensmannen som kom og skulle visitere. De satte seg omkring varmen alle sammen, og fulgte fortellingen med slikt et spetakkel, lo og bar seg, så han måtte tro de aldri hadde tenkt på annet enn å korte tiden og holde moro.

“Det er både varme og moro og tobakk her,” sa lensmannen og hostet og smattet på sin sølvbeslagne merskumspipe. “Ute fyker det så en mest ikke tør lukke opp kjeften, og tobakken brenner som bråtekvas. Men det er da fanden til leven dere holder; en skulle mest tro dere holdt på å sette stua på taket.”

“Lensmannen må riktig være så inderlig god,” svarte Steffens-Karen rapt og med krypende underdanighet, “ikke å bli vill, for det vi står på hue og holder helg, men tia blir så lei og lang når en ikke har noe å ta seg til, – og så tok ‘n Jakob knappemaker og denne snille bondemannen til å fortelle gamle eventyr og historier. Men gubevares, befaler lensmannen det, skal vi gjerne sitte så stø som katter på en peispall.”

“Å sitt dere og le og jug i hop så mye dere vil for meg,” sa lensmannen. “Men styr ikke som dere skulle rive ned veggene. En skulle mest tro dere var til bryllups eller gjestebuds, og ikke at dere satt i arrest – -, men men,” brøt han av og været, “her lukter sterkt. Dere har vel ikke brennevin?”

“Lensmannen må være så nådig ikke å fortryde det,” sa Steffens-Karen igjen, om mulig enda mer hundeydmyk enn før; “men jeg fikk riktig med meg en liten tår til å slå på skrapene til karmannen.”

“Som du sjøl har klort opp, kan jeg tenke,” sa lensmannen. “Ja du er en snill kjerring; først slår du, og siden klapper du! Jeg har hørt om det! Men,” vendte han seg vil vaktkaren, “har du ikke sett om de har slått brennevinet i seg?”

“Å døm tok seg vel en dram, må’a,” svarte vaktkaren.

“Du tok deg vel en du og da, må’a,” gjepte lensmannen sint.

“Nei, lel, lensmann, jeg drikker ikke brennevin: jeg er i nykterheta nå, for jeg har forskrevet meg, jeg må’a,” svarte han på sin daue måte.

“Nei, nei, det er jo sant, du er medlem av nykterhetsforeningen, min kjære Ola,” sa lensmannen formildet.

“Men det er ulovlig å drikke brennevin i arresten,” sa han morsk til taterne; “hit med butelen! – Å, den tåren slår ingen mann av krakken,” sa han, da han hadde ristet flasken mot peislyset. “Har dere ikke mer?”

Nei, det hadde de ikke, det lovte de på alle i hop, og vaktkaren hadde ikke sett flere flasker han heller; lensmannen snuste omkring, men kunne ingenting finne, dertil var brennevinet altfor vel forvart hos Gubjør. Heller ikke fant han redskapene som lå gjemt i halmen. Men han holdt likevel en skarp, med atskillige lovsteder siret tale mot svir og støy i arresten.

Taterne svarte ydmykt at de kunne vel ikke svire, for de eide ikke brennevin, det hadde lensmannen selv sett; og stille og rolige skulle de være, det lovte de.

“Men gode lensmann, jeg tør vel ikke være så dristig å spørre om De ikke skulle ha en gammel kortleik å selge eller låne oss; det var nok det samme om den var aldri så brukt,” sa Steffens-Karen. “Det faller nå ikke så mye styr med det, og så var det ei moro å ha til ombytte.”

“Å, det lot ikke til at tiden falt så lang da jeg kom inn her,” sa lensmannen. “Det er nå ikke bare for moro skyld dere er her heller. Men kan dere ikke holde ut, får dere se til å juge i hop noen regler igjen. Jeg har ingen kortleik å låne bort.”

“Du kan da veta det, han slitet kortleiken sjøl til det ikke er filla igjen av den,” hvisket Ola Likeglad, idet lensmannen gikk ut gjennom døren.

“Den karen må nok holdes nær inn til varmen, om fettet skal dryppe av ‘n,” sa Svolke-Per.

“Ja, vi lyt vel til å fortelle igjen da, sia lensmannen sier det, må’a,” sa vaktkaren. “Jeg tykte du sa du ville fortelle om en prest på Lesja,” vendte han seg til Ola Likeglad.

“Ja,” svarte Ola, “det er ikke noe eventyr heller, men det hendte på lag for hundre år sia. Det var en prest på Lesja, men hva han hette, det veit fanden og ikke jeg. Hva var det, Gubjør?”

“Jeg mins ikke,” svarte Gubjør.

“Ja, jeg er like glad hva han hette,” tok Ola Likeglad til orde igjen. “Men han kjørte sørover til tings, og det skulle være på Bottum. Straks presten kom ut på isen, for Lesjavatnet låg – det var om vinteren dette -så møtte ‘n en mann, som gikk for seg sjøl med en liten kagge under armen. Mannen han tok til lua, og presten nikket igjen og hilste.

“Goddag, min mann,” sa presten og stanset hesten litt. “Vil du ikke stå på meiene med meg og legge koppen din i sleden, det er slik kald sno i dag.”

“Takk far,” sa mannen; han var like glad han, men han slengte seg da bakpå.

“Hvor er du ifra, og hva heter du?” spurte presten.

“Jeg er fra Lordalen og heter Torberg Flyvang,” sa mannen.

“Hvor skal du hen, og hva er det for ærend du går i?” spurte presten.

“Jeg skal til Bottumsberg-mannen og betale skatten, men den blir ikke stor i år,” sa mannen.

“Er du den eneste skattyteren i Lordalen?” spurte presten.

“Ei da! det fins flere skattytere i Lordalen enn på hele Lesja,” sa mannen; “men jeg skal møte fram og gjøre regnskap og riktighet for hele skattelaget.”

“Men hvorfor blir skatten så liten, når det er så mange skattytere?” sa presten, for prestene har nå støtt så mye å spørre om de, måvite.

“Vi har hatt misvekst,” svarte mannen; “for det kom frost og vindvæsking på avlinga, og skatten lignes først når den er berga,” sa han.

Dette syntes presten var rar snakk, og han var ikke god for å bli klok på om det var en underjordisk eller en annen stortingsmann. Men han var like glad, han ville prøve det, og da de skulle skilles utafor Bottum, tok ‘n pennekniven sin og kastet over kroppen. Men da ble mannen harm og sa til presten:

“Jeg var en jåling og en godfjotting som sa deg slikt, Søren Svartserk. Nå har du skilt meg ved hele skatten, og kanskje jeg mister æra attpå. Men jeg er like glad; du skal betale skatten til siste skilling, og det med renter og rentersrenter du, ringstuten du er.”

Presten han grein bare på nesa av dette snakket, og reiste sin vei; men hossen det var eller ikke var, så vart det mer og mer fant med presten. Penger ville ikke stane hos ‘n. Hver evige skilling gikk sin vei, enda han la dem i jernskrin med dirkefri låser, og satte dem under senga, og bar nøkkelen om halsen på seg. Den ti’ hadde presten i Grytten ufred med bøndene. Så byttet Lesjapresten seg dit, men det vart ikke bedre for det. Dradokka fant veien både til pengeskrinet og til Romsdalen. Men det ellevte året var det slutt; da hadde dradokka hans Torberg Flyvang dradd inn skatten både med renter og renters renter.”

“Å, det var en skarveprest,” sa Svolke-Per. “Nei, nå skal jeg fortelle om en prest; han snøt fanden for den siste firskillingen han eide. Det var annet til kar. – Det var en fut nord i dalen, han var så grovt ugudelig at han vørte ikke hva han gjorde; men en urolig død fikk ‘n. Når det ikke var folk i likstua, låg ‘n stille, men kom det inn noen, sto den døde mannen opp og tok dem i handa og takka for sist. Da han skulle i jorda, satte de ‘n i likkjelleren under kjerkegulvet. Nå var han rolig ei stund, men rett som det var, tok ‘n til å spøke hver evige natt.

En dag kom det en skomaker til en av gårdene ved kjerka; han trodde ikke på spøkeriet, men våga på han skulle sitte på kjerkegolvet utmed likkista ei hel natt og sy et par sko. De holdt imot på det. Kista tok de opp av kjelleren, og skomakeren satte seg på golvet; men først krita ‘n en rund ring ikring seg. Da det lei utpå natta, kom sjølve fanden flyendes og reiv lokket av kista, slo hue av futen og til å flå ‘n. Dette drev ‘n på med så hardt at han sansa ikke skomakeren, som satt og dro huda inn i ringen, ettersom fanden fikk den av futen, og da det siste holdet slapp, dro han til seg hele huda. Da fanden skulle ta den, kunne han ikke for ringen. Han vart så arg og vill som han ville verpe både mord og brann, og han skreik og bante at han ville ha att futeskinnet.

“Du får det ikke,” sa skomakeren.

“Men hva fanden vil du med skarvehuda,” spurte fanden.

“Jeg vil barke a og gjøre sko ta a,” sa skomakeren.

“Dem kan du ikke nytte,” sa fanden.

“Jo, jeg skal ha dem til å gå att i,” sa skomakeren. “For det er dem som banner på at futen går att; men når jeg får gjort sko ta skinnet hans, tenker jeg nok han skal la være å gå att; er det noen som går att da, så er det meg, som har futeskinnet på beina.”

Men fanden måtte ha huda, og han skulle betale a både dyrt og væl.

“Hva vil du gi da?” sa skomakeren.

“Jeg vil gi deg skarvehuda full med skillinger,” sa fanden.

“Det er et ord,” sa skomakeren; “du skal få a igjen når du har fylt a med penger; men jeg vil henge a der jeg vil.”

Ja, det skulle han få lov til. Men skomakeren var redd for å ha mer med fanden å gjøre, og så solgte ‘n huda til presten, og til han sa ‘n det de var forlikt om. Presten ga mange hundre daler for futehuda, og så skulle skomakeren få a att når presten hadde brukt a. Så slo presten hòl på låvetaket sitt, snurpa huda til en sekk, som det ikke var botn i, og hengte sekken under hòlet. Fanden han fór att og fram mellom helvete og prestelåven, og bar og dro sekker og kister fulle med penger hver evige dag, så han mest sleit helsa av seg. Til slutt hadde ‘n ikke skillingen igjen, og så sa han til presten at nå var ‘n raka fant.

“Du får se etter i tøflene dine, så finner du nok fler,” sa presten; “det jeg har fått, er ikke stort, og jeg har hørt du kan mynte så mange du vil.”

Fanden sto og tenkte seg om en stund.

“Hå, hå, nå kommer jeg i hug jeg har en firskilling stående i ei veggsprunge,” sa fanden og reiste etter den. Men det skulle ikke monne stort, skal jeg tru; sekken var like tom.

“Nå ser jeg det er sant, det de sier for et gammelt ord, at prestesekken blir aldri full,” sa fanden, og så reiste ‘n dit han var ifra. Men presten levde vel for pengene, og skarvehuda ga ‘n til skomakeren. Han barka huda og gjorde sko ta a, og har ‘n ikke slitt ut dem, så går ‘n med dem ennå.” -

Med den slags historier drev de på hele kvelden og til langt på natt, så en skulle ikke trodd de tenkte på annet enn å korte tiden og gjøre seg det hyggelig innendørs, så lenge uværet sto på. Ved en stans i fortellingen sa Gubjør hun var “låk i magen” og måtte ha noe bittert; hun hadde noe som var godt til helsebot – hun hadde kjøpt det av apotekeren på Lillehammer. Det lot til at ondet var smittsomt, for mens hun rotet om i en tine efter helsedrikken, sa Ola Likeglad, som just skulle til å fortelle, at han hadde slik kolikk; den dro ham så han måtte kroke seg som en follekniv. Riktignok hadde han skrevet seg inn i nykterhetsforeningen han også; men når han var dårlig, hadde han jo lov til å bruke brennevin til doktering. Da vaktkaren hørte det, var han også “låk”; han visste ikke riktig hvordan det var, men siden han fikk en honningkakesnabb av ‘n Ola Likeglad, var han så underlig i magen.

“Drikk en bitter dram, gutt! Hu Gubjør brygger deg en skorsteinsfeier som rensker kråen,” sa Ola Likeglad, han la seg bakover og tømte i det vide gapet sitt den hun hadde laget til ham.

Nykterhetsmannens betenkeligheter vek snart for fristelsen og for taternes overtalelser. Han fikk den tredje drammen, – slumpen av den brennevinståren lensmannen hadde ment ikke skulle slå noen mann av krakken. – Så tok de til å fortelle igjen; men det var lett å se at oppmerksomheten ikke var så stor lenger, og det gikk i stå flere ganger. Før en halvtime var gått, seg det over vaktkaren en tyngde og døsighet som ikke var til åstå imot. Peisvarmen ble svakere og svakere, til slutt var det så vidt det glødet i den store tyriroten; bare en gang imellom når det fattet i noe kvae, slo det ut en flamme, som for et øyeblikk kastet et mørkerødt lys over de lurende taterfjesene. Endelig forkynte tunge åndedrag og en dyp snorking at vaktkaren ikke lenger kunne legge noen hindring i veien for flukten. De holdt seg rolig ennu en liten stund, og undersøkte så døren og vinduet. Begge deler fant de var så sterke og solide at det var uråd åbryte dem opp uten å vekke hele gården. Pipen kunne de til nød komme opp igjennom – det var ingen stenger eller sprinkler i den, – men det var ingen vei for den sårede og kvinnfolkene. Her var gode råd dyre. – Men arreststuen var et lite hus som lå for seg selv, og åstaket hvilte på tømmerveggen uten annet feste enn sin egen tyngde. Da Svolke-Per var blitt klar over dette, ga han de andre et vink. De tok en av de lange benkene, satte den ene enden inn i sammenføyningen og brøt og bendte; på det viset lettet de taket opp fra veggen. For at det ikke skulle falle ned igjen, la de den andre benken tvers over langenden av vågen, og stakk den ene benkefoten inn under hjellen; den andre surret de fast i skorsteinsstøtten med en repstump. Med denne dobbelte vektstangen holdt de taket trygt oppe, så det var rent i utrengsmål at Ola Likeglad la seg over benken, mens taterne hjalp hverandre ut. Den ene efter den andre hoppet ned i sneen utenfor. Svolke-Per og Ola Likeglad var de siste. Efter å ha prøvd om taket lå støtt når Ola Likeglad reiste seg, hjalp Svolke-Per kameraten ut. Da han selv ingen hjelp hadde, måtte han entre oppefter benken for å nå åpningen; men det voldte en del risting, og med det samme kom det et kraftig vindstøt, som lettet litt på taket; dermed rugget benken så repet ble revet løs, og taket falt. Svolke-Per ble vippet opp mellom taket og benken, og satt som en rotte i en felle. Vaktkaren våknet av levenet og satte i et skrik, som fikk taterne ute i sneen til å skjelve for at folk på gården skulle våkne og oppdage utbruddet. Fuglefengeren og Svarte-Bertel så på hverandre; i neste øyeblikk var de oppe på taket, i drivende snøføyke, og forsvant nedigjennom pipen. Vaktkaren som lå fortumlet og grov i asken efter ild, fikk en ny skrekk i livet, da de fór nedover ham i en kvelende sotsky; men før han kunne få opp munnen for sot og aske, eller sanset seg på om det var spøkeri eller tatere, hadde de bakbundet ham og stoppet munnen på ham med en skinnfell, som de tullet om hodet på ham. Da det var gjort, fikk de Svolke-Per løs av klemmen – han var slemt forslått, – og stakk så av opp igjennom pipen.

“Jeg trudde nå ikke jeg skulle truffet deg mer i denne verdens rike, den ti’ taket datt,” sa Steffens-Karen, da Svolke-Per hoppet ned i sneen ved siden av henne.

“Hvor skulle vi treffes henne da?” svarte han arg; “i helvete blir hver stekt i si eiga gryte.”

Da folk kom hjem fra bryllupet, savnet de på stabburet til valdrisen noen hundre daler i rede penger, sølv, klær, og matvarer, og dertil flere par ski og truger som sto i stabburssvalen. – Taterfølget var hverken hørt eller spurt, det var som sunket i jorden; og de som ikke trodde det hadde gjort seg usynlig med fandenskunster, mente det var strøket til fjells og hadde gått seg vill på vidda, og satt livet til i uværet, som varte i flere dager.

Først lang tid efter at dette hendte, lyktes det å få spurlag på noen av følget:

Svolke-Per skal være drept ensteds på Vestlandet i et slagsmål med sine arvefiender mjøltråverne. Svarte-Bertel sitter på slaveriet for innbrudd og forsøk på mord, og Fuglefengeren har et par ganger gjort seg en fornøyelse å reise landet rundt fra lensmann til lensmann, på offentlig bekostning; idet han oppga å høre hjemme snart der snart der. Om de andre tier historien.

Det er likevel et spor efter signekjerringen Gubjør Langskånka. Siste høst fant en reinskytter som fulgte sporet efter et skadeskutt dyr i en avsides botn oppe i Illmannshøen, levninger av et menneskelig skjelett, som jerv og fjellrakk hadde gnaget i sund. Mellom stenene lå et snushorn av kobber, fylt med småskåret bly. Dessuten fant han en sammenrullet tanngard av en rokke, noen skall av en venus og forskjellige andre sjødyr – noe rât som ingen i dalen hadde sett før eller kjent bruken av, men som taterne nytter i sin ragusta, – og endelig noen små flasker. Den ene av dem inneholdt en brunaktig eller gulrød væske, som distriktslegen sa var opium. 0Stilla møien osv.: Hold munn, gutt! ser du ikke den fandens lensmannen?

[1] bæng le dero: fanden ta deg.

[2] gi’ dero suta osv. gi du lå i en seng i heite helvete ved baken av sjølve fanden.

[3] summipaer: bedragerier.

[4] ragustaer: trolldommer.

[5] romani betegner i tatersproget både folket, taterne og sproget de taler.

[6] taveske summipaer: bedragerier ved knuten på en tråd.

[7] maskan: trollkatt, laget av en trekloss overtrukket med katteskinn; inni er det en blære med en rød væske og en mekanisme så den kan løpe bortover gulvet og skrike. Taterne graver den ned i fjøset, forgifter kuene med selsnepe eller annet, og kommer så og byr seg til å drive ut trolldommen. Om fremgangsmåten forteller Gubjør. – “Det gnistrer for øynene på bonden” fordi taterne visker ham om øynene med en strybunt innsatt med fosfor. Kuene kurerer de med motgift.

[8] drabb: gift.

[9] da aschar osv.: det var en ful bonde.

[10] pre dumon osv.: på ryggen med baken i sengen.

[11] kji lallaro: ingen finn.

[12] Jemlom: Dovrefjell.

[13] hå aschar osv.: hvorfor er du i arrest.

[14] for jik osv.: for en grime.

[15] kjev: tukthuset.

[16] drabrat hos rascho: gått for presten, stått til konfirmasjon.

[17] kjatko, pral: det er sant, min bror.

[18] horta pre: på en redelig måte.

[19] spanæt: rapset.

[20] kjårat: gjort innbrudd.

[21] kjatkipa: forhør.

[22] randebraskro: sorenskriver.

[23] kjeræs pagen: dømmes til slaveri.

Men så var det et par gamle folk som hadde tre sønner; den ene hette Per, den andre hette Pål, og den tredje kalte de Espen Askeladd, for han lå og karet i asken støtt.

Det var gjeve gutter, men han Per, som eldst var, skulle nå være den gjeveste, og så ba han far sin om han fikk lov til å reise ut i verden og friste lykken.

“Ja, det skal du få; sent er bedre enn aldri, glunten min,” sa kallen. Så fikk han brennevin på flasken og niste i tasken, og så tok han foten på nakken og lakket nedover bakken. Da han hadde gått en stund, kom han inn på en gammel kjerring som lå ved veien. “Å, kjære glunten min, gi meg en liten matsmule i dag,” sa kjerringa.

Men Per han så knapt til siden, han slengte bare på nakken og gikk sin vei.

“Ja, ja,” sa kjerringa, “gå du, du skal få se det går som det går,” sa hun.

Per gikk langt og lenge og lenger enn langt, til han kom fram til kongsgården. Der sto kongen i svalen og ga hønene mat.

“God kveld, gud signe jer,” sa Per. “Tippe tippe tippe, tuppe tuppe – –!” sa kongen og strødde både i øst og vest, og vørte ikke han Per det grann.

“Ja, stå der du og strø korn og kakl hønemål til det blir en bjønn av deg,” sa Per ved seg selv; “du skal nok være fri for at jeg skal tale til deg,” mente han, og så gikk han inn på kjøkkenet og satte seg bortpå benken som en annen storkar. “Hva er du for en illgutt?” sa kokka, for Per hadde ikke fått skjegg enda. Dette syntes han var spott og spe, og så tok han på å denge kokketøsa; men rett som det var, kom kongen og lot dem skjære tre røde remmer av ryggen på ham; så strødde de salt i såret og lot ham gå hjem igjen samme veien han var kommet.

Da Per vel var kommet til hus, ville han Pål ut. Å ja, han fikk også brennevin på flasken og niste i tasken, tok foten på nakken og lakket nedover bakken. Da han kom et stykke på veien, traff han kjerringa som ba om mat; men han strøk forbi og svarte ikke engang, og på kongsgården gikk det ikke et hår bedre med ham enn det hadde gått han Per. Kongen sa “tippe tuppe”, og kokketøsa kalte ham en uskikkelig bånsunge, og da han ville banke henne opp for det, kom kongen med slakterkniven og skar tre røde remmer og strødde ildmørje i, og sendte ham hjem igjen med sår rygg.

Så krøp Askeladden opp ifra grua og tok til å ruske på seg; den første dagen ristet han av seg asken, den andre vasket og kjemte han seg, og den tredje kledde han seg i kirkepynt.

“Nei, se på den!” sa han Per; “nå skinner det en ny sol her. Du vil vel til kongsgården og vinne kongsdatteren og det halve riket? Å, bli i oska og ligg i oska du,” sa han. Men Askeladden hørte ikke på det øret, han gikk inn til far sin og ba om å få lov til å gå litt ut i verden.

“Hva skal du ute i verden?” sa gamlingen; “det gikk ikke rart med han Per og han Pål, hvordan skal det så gå med deg?” sa han.

Men Askeladden ga seg ikke før han fikk lov til å gå.

Brødrene ville ikke at han skulle få matsmulen med seg, men moren ga ham en osteskorpe og et kjøttben, og dermed labbet han av gårde. Det hastet ikke med ham; “du kommer alltid tidsnok,” tenkte han; “nå har du dagen for deg, og siden tør det hende månen kommer opp, om lykka er god.” Så satte han den ene foten fremfor den andre, og pustet i bakkene og så seg vel om på veien.

Langt om lenge kom han fram-i den gamle kjerringa som lå under vei-veita.

“Stakkars deg, din gamle krok, du er vel sulten du!” sa Askeladden.

Hun var det, sa kjerringa.

“Ja, så får jeg dele med deg,” sa Askeladden og ga henne osteskorpen.

“Fryser du også?” sa han, han så hun hakket tenner. “Du får ta gamletrøya mi; det er ikke stort til ermer og lite til rygg, men det var et godt plagg da den var ny.”

“Bi nå,” sa kjerringa, hun raket nedi storlommen sin; “her har du en gammal nøkkel,” sa hun. “Jeg har hverken bedre eller verre å gi deg; men når du kikker gjennom nøkkelringen, så kan du se alt du vil.”

Da han kom fram til kongsgården, holdt kokka på å bære vann, og det hadde hun et svare strev med. “Det er for tungt for deg dette,” sa Askeladden, “det kan være så passe til meg å gjøre det,” sa han.

Den som ble glad var kokketøsa, og siden lot hun Ladden støtt få skrape gryta; men det varte ikke lenge, så fikk han mange uvenner for det, og de løy på ham for kongen, og sa han hadde sagt seg god for både det ene og det andre.

En dag kom kongen og spurte Askeladden, om det var sant at han var god for å holde fisken i dammen, så ikke trollet kunne skade den; “de sier du har sagt deg god for det,” sa han.

“Ikke har jeg sagt det,” sa Askeladden; “men hadde jeg sagt det, så var jeg også god for det.”

Ja, hvordan det var, så fikk han nok friste, om han ville frelse ryggskinnet sitt, sa kongen.

Ja, han fikk prøve da, sa Askeladden; for han hadde ikke hug til å gå med røde render under trøya, sa han.

Om kvelden kikket Askeladden gjennom nøkkelringen, og da så han det at trollet var redd for timian. Han til å ruske opp all den timian han kunne komme over; noe strødde han i vannet og noe på landet, og resten strødde han rundt kanten på dammen.

Så måtte trollet la fisken være i fred; men nå fikk sauene unngjelde for det; trollet jaget dem over alle hauger og hamrer hele den natten.

Så var det noen av de andre tjenerne som hadde vært ute igjen og sagt at Askeladden visste råd for sauene også, om han bare ville; han hadde sagt seg god for det, det var sikkert.

Ja, kongen gikk ut til ham og sa det samme som sist, og truet med åskjære tre brede røde remmer av ryggen på ham, om han ikke gjorde det.

Det var ikke annen råd da; Askeladden syntes nok det kunne være gildt ågå med kongens mundering og rød kjole, men han fikk heller være den foruten, når han selv skulle late ryggskinnet til å gjøre den av, sa han.

Og så tok han til med timian igjen; men det ble det mest ingen ende på; for etter som han bandt timian på sauene, så åt de av hverandre igjen, og det varte og det rakk, for sauene åt fortere enn han bandt på. Men til slutt gjorde han smurning av timian og tjære og smurte dem inn med, og så lot de være å ete den. Kyrne og hestene fikk også timianssmurning; så fikk de fred for trollet.

Men en dag som kongen var ute på jakt, kom han på villgress i skogen; han red omkring i mange dager og hadde hverken mat eller drikke, og klærne fór så ille i trangskogen, at til slutt hadde han nesten ikke filla på kroppen. Så kom trollet og sa at fikk han det første kongen møtte, når han kom i jordet sitt, så skulle han slippe hjem til kongsgården igjen. Ja, det skulle trollet få; kongen tenkte det var vel den vesle hunden hans som støtt kjåket og kjaset i møte med ham. Men da han kom så nær kongsgården at de kunne se ham, gikk den eldste kongsdatteren med alle folkene etter seg i møte med kongen og tok imot ham både godt og vel.

Da han fikk se det at hun var den første, ble han så ille ved at han stupte i bakken med det samme, og siden den tid var han mest som en halvtulling.

Om kvelden skulle trollet komme og hente kongsdatteren, og hun var pyntet og satt på en eng ute ved tjernet og gråt og bar seg ille. Det var en som hette Rødrev, som skulle følge henne, men han var så redd at han kløv opp i en tømmergran, og der ble han sittende. Rett som det var, kom Askeladden og satte seg ned på bakken ved siden av kongsdatteren. Og hun ble glad, det kan en nok vite, da hun fikk se det var kristenfolk som torde være hos henne enda. “Legg hodet i fanget mitt du, så skal jeg lyske deg,” sa hun. Espen Askeladd gjorde som hun sa, og mens hun gjorde det, sovnet han, og så tok hun en gullring av fingeren sin og knyttet fast i håret på ham.

Rett som det var, kom trollet pustende; han var så tung på foten at det knaket og braket i skogen en hel fjerding foran ham. Da han fikk se Rødrev, som satt i grantoppen som en liten orre, spyttet han etter ham: “Tvi,” sa han, så både Rødrev og tømmergranen føk i bakken, og der lå han og sprellet som en fisk på tørre landet.

“Hu hu!” sa trollet; “sitter du her og lysker kristent folk, så eter jeg deg,” sa han.

“Tvi!” sa Askeladden med det sammen han våknet, og til å kikke på trollet gjennom nøkkelringen.

“Hu hu! Hva glaner du på meg etter?” sa trollet til Askeladden, “hu hu!” Så kastet det jernstauren etter ham så den sto femten alen inn i berget; men Askeladden var så snapp og snar på foten, at han kom seg unna med det samme trollet kastet.

“Tvi for kjerringstykker!” sa Askeladden. “Hit med tannstikka di, skal du få se kast!” Ja trollet nappet opp stauren i ett rykk; den var så stor som tre grindstaurer. Imens stirret Askeladden under himmelen både i syd og i nord.

“Hu hu! Hva glaner du etter igjen?” sa trollet. “Jeg ser etter, hva for en stjerne jeg skal kaste til,” sa Askeladden; “ser du den ørende vesle beint i nord, den tar jeg,” sa han. “Nei, la den sitte som den sitter,” sa trollet; “du får ikke slenge bort jernstauren min.” – “Ja ja, så får du vel ha den igjen da,” sa Askeladden; “men kanskje du hadde bedre hug til at jeg skulle slenge deg opp til månen en vending?” sa han. Nei, det ville ikke trollet heller.

“Ja, men blindebukk! har du ikke hug til å leke blindebukk?” sa Askeladden. Jo, det kunne være snodig nok, mente trollet; “men du skal gå først,” sa han til Askeladden. “Å ja, gjerne det,” sa gutten; “men det greieste er at vi teller, så slipper vi å ha noe å græle om.” Ja ja, de fikk da det. Og så kan en vite at Askeladden laget det slik at trollet fikk bindet om øynene og kom til å gjøre den første reisa. Men der skulle du sett blindebukk; hei! de fór omkring i skogkanten; trollet røk og rente mot stubbene, så føsken føk og det knaket etter.

“Hau, hau, det skulle troll være blindebukk lenger!” skrek trollet, så illsint var det. “Bi litt,” sa Askeladden, “så skal jeg stå still og rope til du tar meg.” Imens tok han en hampehekle og sprang på den andre siden av tjernet, som det ikke var bunn i. “Kon nå, her står jeg!” skrek Askeladden. – “Det er vel læger og skog?” – “Du kan vel høre her ingen skog er,” sa Askeladden, og svor på det hverken var stubber eller skog. “Kom nå!” Så bar det i veien igjen. Plump! sa det; der lå trollet i tjernet, og Askeladden hugg ham i øynene med hekla, hver gang han fikk hodet over vannet.

Nå ba trollet så tynt for livet sitt at gutten syntes det var synd på ham; men først måtte han si fra seg kongsdatteren og skaffe fram den andre, som han hadde tatt før, og love at folk og fe skulle ha fred; så slapp trollet og krabbet hjem til berget sitt. Da var Rødreven kar igjen, kom ned av granen, og tok kongsdatteren med seg opp til slottet, og truet henne til å si at det var han som hadde frelst henne. Og så lusket han ned og tok imot den andre også, da Askeladden hadde sloppet henne inn i hagen. Nå ble det slik glede i kongsgården at det hørtes og spurtes over land og rike, og Rødrev skulle ha bryllup med den yngste kongsdatteren.

Ja, det var godt og vel; men det var ikke så vel enda – for rett som det var, så hadde trollet gått ned i jorden og stappet igjen alle vannårene; “kan jeg ikke gjøre annet ugagn,” tenkte han, “så skal de ikke få vann åkoke bryllupsgrauten i.” Det var ikke annen råd enn å sende bud etter Askeladden igjen. Han fikk seg en jernstang som skulle være femten alen lang, og seks smeder som skulle gjøre den gnistrende rød. Så kikket han gjennom nøkkelringen; da så han trollet like så godt under jorden som over jorden, og kjørte så stangen ned igjennom bakken og ned etter ryggen på trollet, så det luktet brent horn femten fjerdinger. “Hau, hau!” skrek trollet; “slipp meg opp!” Rett som det var, kom han settende opp gjennom hullet og var oppbrent like til nakken. Men Askeladden var ikke sen, han tok trollet og la det på en stang som var flettet med timian, og der måtte det ligge og si ham hvor det hadde fått øyne fra, siden han hakket dem ut med hampehekla. “Jeg stjal meg en rånepe,” sa trollet; “den smurte jeg vel inn med smurning; siden skar jeg den til som jeg ville, og satte den inn med pumpespiker, og bedre øyne vil jeg ikke ønske noen kristen mann.”

Så kom kongen og begge kongsdøtrene og ville se trollet, og Rødrev gikk så krepp og kry at rumpen sto høyere enn nakken. Men så fikk kongen se at det var noe som blinket i håret på Askeladden. “Hva har du der?” sa han. “Å, det er den ringen som datter di ga meg da jeg frelste henne fra trollet,” sa Askeladden. Og nå kom det for dagen hvordan alt var gått til. – Rødrev gråt og ba for seg; men alt han låt og alt han gråt, så hjalp det ikke, han måtte i ormegården, og der sprakk han med det samme.

Så tynte de trollet, og så tok de på å dundre og drikke og danse i bryllupet til Askeladden, for nå var han basen. Han fikk den yngste kongsdatteren og halve kongeriket.

Så legger jeg mitt eventyr på en slede, og kjører det til deg, som bedre kan kvede; men kan du ikke kvede bedre enn jeg, så skam få deg, for du laster meg.

Da de nå hadde reist et godt stykke på hjemveien, kom de tett framom en bratt fjellvegg, der risegården var. Der kom risen ut og fikk se dem, og så skapte han dem om til stein alle sammen, både prinsene og prinsessene.

Kongen ventet og ventet på de seks sønnene sine, men alt han ventet, så kom det ingen. Han gikk og sørget og sturte, og sa han aldri kunne bli riktig glad mere; “hadde jeg ikke deg igjen,” sa han til Askeladden, “ville jeg ikke leve, så sorgfull er jeg for det jeg har mistet brødrene dine.”

“Men nå hadde jeg tenkt å be om lov til å reise ut og finne dem igjen, jeg,” sa Askeladden.

“Nei, det får du ikke lov til,” sa faren, “du blir bare borte, du også.”

Men Askeladden ville og skulle avsted, og han tagg og ba så lenge til kongen måtte la ham reise. Nå hadde kongen ikke annet enn en gammel fillehest å la ham få, for de seks andre kongssønnene og følget deres hadde fått alle de andre hestene han hadde; men det brydde ikke Askeladden seg om; han satte seg opp på den gamle skabbete hesten, han. “Farvel, far!” sa han til kongen; “jeg skal nok komme igjen, og kanskje jeg skal ha med meg brødrene mine også,” og dermed reiste han.

Da han hadde ridd et stykke, kom han til en korp som lå i veien og flakset med vingene og ikke orket å komme unna, så sulten var den.

“Å kjære vene! gi meg litt mat, så skal jeg hjelpe deg i din ytterste nød,” sa korpen.

“Ikke mye mat har jeg, og ikke ser du ut til å kunne hjelpe meg stort heller,” sa kongssønnen; “men litt får jeg vel gi deg, for du kan nok trenge til det, ser jeg,” og så ga han korpen noe av nisten han hadde fått med seg.

Da han så hadde reist et stykke igjen, kom han til en bekk; der lå en stor laks som hadde kommet på tørt land, og slo og spratt og kunne ikke komme ut i vannet igjen.

“Å, kjære vene! hjelp meg ut i vannet igjen,” sa laksen til kongssønnen; “jeg skal hjelpe deg i din ytterste nød, jeg.”

“Hjelpen du gir meg, blir vel ikke stor,” sa kongssønnen; “men det er synd du skal ligge her og svelte i hjel,” og så skjøv han fisken uti igjen.

Nå reiste han et langt, langt stykke, og så møtte han en skrubb; den var så sulten at den lå og dro seg i veien.

“Kjære vene! la meg få hesten din,” sa skrubben; “jeg er så sulten at det piper i tarmene på meg, jeg har ikke fått et mål mat på to år.”

“Nei,” sa Askeladden, “det kan jeg ikke gjøre; først kom jeg til en korp, ham måtte jeg gi nisten min; så kom jeg til en laks, ham måtte jeg hjelpe ut i vannet; og nå vil du ha hesten min. Det er ikke råd, for så har jeg ikke noe å ri på.”

“Jo kjære, du må hjelpe meg,” sa gråbeinen; “du kan ri på meg, jeg skal hjelpe deg i din ytterste nød,” sa den.

“Ja, den hjelpen jeg får av deg, blir vel ikke stor; men du får vel ta hesten da, siden du er så nødig,” sa kongssønnen.

Da nå skrubben hadde ett opp hesten, tok Askeladden bikselet og bandt i kjeften på den, og salen og la på ryggen av den, og nå var skrubben blitt så sterk av det den hadde fått i seg, at den satte avsted med kongssønnen som ingen ting; så fort hadde han aldri ridd før.

“Når vi nå har reist et lite stykke til, skal jeg syne deg risegården,” sa gråbeinen, og om litt kom de der. “Se her er risegården,” sa den; “der ser du alle seks brødrene dine, som risen har gjort til stein, og der ser du de seks brudene deres; der borte er døren til trollet, der skal du gå inn.”

“Nei, det tør jeg ikke,” sa kongssønnen, “han tar livet av meg.”

“Å nei,” svarte skrubben; “når du kommer inn der, treffer du en kongsdatter; hun sier deg nok hvordan du skal bære deg at, så du kan få gjort ende på risen. Bare gjør som hun sier deg, du!”

Ja, Askeladden gikk da inn, men redd var han. Da han kom inn, var risen borte, men i det ene kammerset satt kongsdatteren, slik som skrubben hadde sagt, og så vakker en jomfru hadde Askeladden aldri sett før.

“Å Gud hjelpe deg, hvordan er du kommet her da?” sa kongsdatteren da hun fikk se ham; “det blir din visse død det; den risen som bor her, kan ingen få gjort ende på, for han bærer ikke hjertet på seg.”

“Ja, men er jeg kommet her, så får jeg vel prøve ham likevel jeg,” sa Askeladden. “Og brødrene mine, som står i stein utenfor, vil jeg nok se til å frelse, og deg vil jeg nok friste å berge også,” sa han.

“Ja, siden du endelig vil være, så får vi vel se å finne på en råd,” sa kongsdatteren. “Nå skal du krype inn under sengen der, og så må du lye vel etter hva jeg taler med ham om. Men ligg endelig bra stille.”

Ja, han krøp da under sengen, og aldri før han var innunder, så kom risen.

“Hu! her lukter så kristen mannelukt!” sa risen.

“Ja, her kom en skjære flyvende med et manneben og slapp ned igjennom pipen,” sa prinsessen; “jeg skyndte meg nok å få det ut, men lukten gikk vel ikke så snart bort likevel, den.”

Ja, så sa risen ikke mer om det.

Da det nå ble kvelden, gikk de til sengs, og da de hadde ligget en stund, sa kongsdatteren: “Det var en ting jeg gjerne ville spørre deg om, når jeg bare torde.”

“Hva er det for en ting?” spurte risen.

“Det var hvor du har hjertet ditt henne, siden du ikke har det på deg,” sa kongsdatteren.

“Å, det er noe du ikke trenger å bry deg med; men ellers ligger det under dørhella,” sa risen.

“Å hå! der skal vi vel se å finne det,” tenkte Askeladden, som under sengen lå.

Neste morgen sto risen fælt tidlig opp og strøk til skogs, og aldri før var han av gårde, så tok Askeladden og kongsdatteren på å lete under dørhellen etter hjertet hans; men alt det de grov og lette, så fant de ikke noe. “Denne gangen har han lurt oss,” sa prinsessen, “men vi får vel prøve ham enda en gang.” Så sanket hun alle de vakreste blomster hun kunne finne, og strødde rundt om dørhellen – den hadde de lagt slik den skulle ligge; og da det led mot den tiden de ventet risen hjem, krøp Askeladden under sengen igjen.

Straks han var vel innunder, kom risen. “Huttetu! her lukter så kristen mannelukt inne!” sa risen.

“Ja, her kom en skjære flyvende med et manneben i nebbet og slapp ned igjennom pipen,” sa kongsdatteren; “jeg skyndte meg nok å få det ut, men det er vel det det lukter av likevel.” Så tidde risen still, og sa ikke mere om det. Men om litt spurte han hvem det var som hadde strødd blomster omkring dørhellen.

“Å, det er nok jeg,” sa kongsdatteren.

“Hva skal nå det til da?” spurte risen.

“Å jeg har deg vel så kjær at jeg må gjøre det, når jeg vet at hjertet ditt ligger der,” sa prinsessen.

“Ja så; men ellers ligger det ikke der, du,” sa risen.

Da de hadde lagt seg om kvelden, spurte kongsdatteren igjen hvor hjertet hans var, for hun holdt så mye av ham at hun nok gjerne ville vite det, sa hun.

“Å, det ligger borti skapet der på veggen,” sa risen.

“Ja så,” tenkte Askeladden og kongsdatteren, “da skal vi vel prøve åfinne det.”

Neste morgen var risen tidlig på ferde og strøk til skogs igjen, og aldri så snart hadde han gått før Askeladden og kongsdatteren var i skapet og lette etter hjertet hans; men alt de lette, så fant de ikke noe der heller. “Ja ja, vi får friste én gang til,” sa kongsdatteren. Hun staset ut skapet igjen med blomster og kranser, og da det led mot kvelden, krøp Askeladden under sengen igjen.

Så kom risen. “Huttetu! her lukter så kristen mannelukt!” sa risen.

“Ja, for litt siden kom her en skjære flyvende med et manneben i nebbet og slapp ned igjennom pipen,” sa kongsdatteren; “jeg skyndte meg nok å få det ut igjen jeg, men det er vel det det lukter av likevel.”

Da risen hørte det, sa han ikke mere om det; men litt etter fikk han se at det var hengt blomster og kranser rundt skapet, og så spurte han hvem det var som hadde gjort det.

Jo, det var da kongsdatteren.

“Hva skal nå det narreriet være til?” spurte risen.

“Å, jeg har deg nå alltid så kjær at jeg må gjøre det, når jeg vet at hjertet ditt ligger der,” sa kongsdatteren.

“Kan du være så galen å tro slikt?” sa risen.

“Ja, jeg må vel tro det, når du sier meg det,” sa kongsdatteren.

“Å, du er ei tulle,” sa risen; “der hjertet mitt er, der kommer du aldri!”

“Men det var da rart å vite hvor det er henne likevel,” sa prinsessen.

Ja, så kunne risen ikke berge seg lenger, han måtte si det. “Langt, langt borte i et vann ligger en øy,” sa han; “på den øya står en kirke; i den kirken er en brønn, i den brønnen svømmer en and; i den anda er et egg, og i det egget – der er hjertet mitt, du.”

Om morgenen tidlig, det var ikke grålyst ennå, strøk risen til skogs igjen. “Ja, nå får jeg avsted, jeg også,” sa Askeladden; “bare jeg kunne finne veien!” Han sa farvel til kongsdatteren så lenge, og da han kom utenfor risegården, sto skrubben der ennå og ventet. Til ham fortalte han det som hadde hendt inne hos risen, og sa at nå ville han avsted til brønnen i kirken, bare han visste veien. Så ba skrubben ham sette seg på ryggen hans, for han skulle nok finne veien, sa han, og så bar det i vei så det suste om dem, over heier og åser, over berg og daler.

Da de nå hadde reist mange, mange dager, kom de til slutt til vannet. Det visste kongssønnen ikke hvordan han skulle komme over; men gråbeinen ba ham bare han ikke skulle være redd, og så la han uti med kongssønnen på ryggen og svømte over til øya. Så kom de til kirken; men kirkenøkkelen hang høyt, høyt oppe på tårnet, og først så visste kongssønnen ikke hvordan han skulle få den ned. “Du får rope på korpen,” sa gråbeinen, og det gjorde da kongssønnen; og straks kom korpen og fløy etter nøkkelen, så prinsen kom inn i kirken. Da han nå kom til brønnen, lå anda ganske riktig der og svømte fram og tilbake, slik som risen hadde sagt. Han sto og lokket, og til sist fikk han lokket den bort til seg og grep den. Men med det samme han løftet den opp av vannet, slapp den egget ned i brønnen, og så visste Askeladden slett ikke hvordan han skulle få det opp igjen. “Ja nå får du rope på laksen,” sa gråbeinen; og det gjorde da kongssønnen; så kom laksen og hentet opp egget, og så sa skrubben at han skulle klemme på det, og med det samme Askeladden klemte, skrek risen.

“Klem én gang til,” sa skrubben, og da Askeladden gjorde det, skrek risen enda ynkeligere, og ba både vakkert og vent for seg; han skulle gjøre alt kongssønnen ville, sa han, bare han ikke ville klemme sund hjertet hans.

“Si at dersom han skaper om igjen de seks brødrene dine som han har gjort til stein, og brudene deres, skal han berge livet,” sa skrubben, og det gjorde Askeladden.

Ja, det var trollet straks villig til; han skapte om igjen de seks brødrene til kongssønner og brudene deres til kongsdøtre.

“Klem nå sund egget,” sa skrubben. Så klemte Askeladden egget i stykker, og så sprakk risen.

Da han så var blitt av med risen, red Askeladden tilbake til risegården igjen på skrubben; der sto alle seks brødrene hans lys levende med brudene sine, og så gikk Askeladden inn i berget etter sin brud, og så reiste de alle sammen hjem til kongsgården. Da ble det vel glede på den gamle kongen, da alle syv sønnene hans kom tilbake, med hver sin brud. “Men den deiligste av alle prinsessene er bruden til Askeladden likevel,” sa kongen, “og han skal sitte øverst ved bordet med bruden sin.”

Så ble det turt gjestebud både vel og lenge, og har de ikke turt fra seg, så turer de ennå.

“Jeg undres riktig på,” sa han til konen, “hvorfor det ikke kommer noen og frir til datter vår, som er så rik? Det skulle da være riktig rart om det ikke skulle være noen som ville ha henne, for penger har hun, og flere får han. Jeg mener jeg får reise til stjernekikkerne og spørre dem om hvem hun skal ha; for det kommer jo ikke et mors liv lenger.”

“Hvordan kan stjernekikkerne svare på det da?” spurte konen.

“Jo, de leser allting i stjernene de,” sa Rike-Per.

Han tok med seg mange penger til stjernekikkerne, og ba dem om de ville se på stjernene og si ham hva mann datter hans skulle få. Stjernekikkerne så på stjernene, men de sa at de kunne ikke se det. Men Per ba dem at de måtte se bedre etter og endelig si ham det, han skulle betale dem godt for det. Stjernekikkerne så da bedre etter, og sa at datter hans skulle få til mann det møllerbarnet, som nettopp var kommet til verden i den kverna som lå straks nordenfor gården til Rike-Per. Per ga stjernekikkerne hundre daler og reiste hjem med den underretningen han hadde fått. Han syntes det var altfor urimelig at datter hans skulle få én til mann som nyss var kommet til, og det en som var så ringe. Det sa han også til konen sin. “Jeg undres om jeg ikke kunne få dem til å selge meg gutten,” sa han, “så skal vi nok bli av med ham.”

“Jo, det tenker jeg nok,” sa konen, “det er fattigfolk.”

Per gikk da ned i kverna, og spurte konen om hun ikke ville selge ham gutten; hun skulle få mange penger for ham. Nei, det ville hun slett ikke. “Neimen om jeg skjønner hvorfor du ikke vil det,” sa Per Kremmer; “det er da bare armo’a med dere, og gutten skal ikke lette den, kan jeg tro.” Men hun var så glad i gutten at hun ville ikke miste ham. Da mølleren kom inn, sa Per det samme til ham og lovte at han skulle gi ham seks hundre daler for gutten, så de kunne kjøpe seg en gård, og slippe å male for folk, og åsulte når det ikke var kvernvann. Det syntes mølleren godt om, og han talte med konen, og så fikk Rike-Per gutten. Moren gråt og bar seg ille; men Per trøstet henne med at han skulle få det godt; men de måtte love at de ikke skulle spørre etter ham, for han ville sette ham langt bort i andre land, til å lære fremmede mål.

Da Per Kremmer var kommet hjem med gutten, lot han snekre en liten kiste, som var så fint tilstelt at det var en lyst å se. Den tettet han med bek, la møllergutten nedi, låste igjen låsen og satte den ut i elven, så strømmen fór avsted med den. Nå er jeg kvitt ham, tenkte Per Kremmer. Men da kisten hadde seilt langt nedover elven, kom den inn i en vass-renne til et annet kvernbruk og fór gjennom den ned i kvernkallen, så kverna stanset. Mannen gikk da ned og skulle se etter hva det var som stanset kverna, og så fant han kisten og tok den med seg opp.

Da han kom hjem til konen om middagen, sa han: “Jeg undres riktig på hva det kan være for noe i denne kisten; den kom farendes ned på kvernkallen gjennom renna og stanset kverna for meg i dag.”

“Det skal vi snart få vite,” sa konen, “nøkkelen står jo i; lukk bare opp.”

Da de lukket opp, lå der det vakreste barn noen ville se, og de ble glade og ville beholde gutten; for selv hadde de ingen barn, og så vidt til års var de at de heller ikke kunne vente å få noen mer.

Da det nå led noen tid, tok Per Kremmer igjen til å undres om det ikke ville komme friere til datter hans, som var så rik og hadde så mange penger. Men det kom ingen, og så reiste han til stjernekikkerne igjen, og bød dem mange penger, hvis de kunne si ham hvem datter hans skulle få til mann.

“Vi har jo sagt deg at hun skulle få den møllergutten dernede,” sa stjernekikkerne.

“Ja, det er godt og vel nok,” sa Per Kremmer; “men han er det nå gått galt med, så han er kommet av dage; og kunne jeg få vite hvem datter mi skal ha til mann, så ville jeg gjerne gi to hundre daler.”

Stjernekikkerne så på stjernene igjen, men så ble de vonde og sa: “Hun skal likevel ha den møllergutten du satte ut i elven og ville gjøre ende på, for han lever ennå, og er i den kverna som ligger så og så langt nedenfor.” Per Kremmer ga dem to hundre daler for spådommen, og tenkte på om det ikke skulle være råd til å bli av med den møllergutten.

Det første Per Kremmer gjorde da han kom hjem, var å reise ned til kverna. Da var gutten så stor at han hadde stått på kirkegulvet, og han gikk i kverna og hjalp til. En vakker gutt var det blitt av ham.

“Kunne du ikke la meg få den gutten du?” sa Per Kremmer til mølleren.

“Nei, kan jeg ei,” svarte han; “jeg har fostret ham opp som min egen, og han har skikket seg vel, så nå kan jeg ha hjelp og nytte av ham i kverna, for sjøl tar jeg på å bli gammel og skrøpelig.”

“Ja, så går det meg også,” sa Per Kremmer, “og derfor ville jeg gjerne ha én som jeg kunne lære opp til å handle. Vil du la meg få ham, skal jeg gi deg seks hundre daler; så kunne du kjøpe deg en gård og leve i ro og fred på dine gamle dager.”

Ja, da mølleren hørte det, lot han Per Kremmer få gutten.

De to reiste nå vidt omkring med kram og handlet, til de kom til et gjestgiversted som lå ved kanten av en stor skog. Derfra sendte Per gutten hjem med et brev til konen sin – for bent over skogen var det ikke langt -og ba ham si til henne at hun skulle gjøre det som sto i brevet, så snart som mulig. Men i brevet sto det at hun straks på timen skulle gjøre opp en stor varme og kaste møllergutten på den, og hvis hun ikke gjorde det, skulle hun brennes levende selv. Gutten gikk avsted med brevet, og da det led mot kvelden, kom han til en gård langt borti skogen, og der gikk han inn; folk fant han ikke; men på et rom der sto en oppredd seng, og den la han seg tvers over. Brevet hadde han satt under hattebåndet sitt, og hatten la han over ansiktet. Da røverne kom hjem – for på gården holdt det til tolv røvere – og de så gutten ligge på sengen, undres de på hva han var for en, og en av dem tok brevet og brekket og leste det.

“Hm, hm,” sa han, “det er Per Kremmer som er ute; men nå skal vi gjøre ham et puss, for det ville være synd om den gamle skarven skulle få gjort ende på slik en vakker gutt.”

Så skrev røverne et annet brev til konen, og festet det under hattebåndet mens gutten sov, og i det brevet satte de at hun på øyeblikket skulle holde bryllup for datteren og møllergutten, og gi dem hester og fe og redskap og sette dem i full vei på den gården som han hadde oppunder åsen, og hvis det ikke var gjort til han kom hjem, så skulle hun komme til å unngjelde for det.

Den andre dagen lot røverne gutten gå, og da han kom hjem og ga henne brevet, sa han at han skulle hilse fra Per Kremmer og si at hun skulle gjøre som det sto i brevet, og det på flygende flekken. “Du må ha tjent ham som en bra gutt,” sa kremmerkjerringa til møllergutten, “siden han kan skrive slik nå; for den gangen dere reiste, var han så gal på deg at han ikke visste hvordan han skulle få livet av deg.” Hun laget da til bryllup og satte dem i vei med hester og fe og all slags redskap på gården oppunder åsen.

Ikke lenge etter kom Per Kremmer hjem igjen, og det første han spurte om, var om hun hadde gjort det han hadde skrevet i brevet.

“Ja, jeg syntes nok det var rart, men jeg torde ikke annet,” sa hun.

Så spurte Per hvor datteren var.

“Du kan vel vite hvor hun er,” sa konen; “hun er jo hos ham, på gården oppunder åsen, slik som det sto i brevet.”

Da Per Kremmer fikk høre hvordan det hang i hop, og fikk se brevet, ble han så sint at han var ferdig til å fly i filler, og han satte straks avsted opp på gården til ungfolkene.

“Det er vel nok, gutten min, at du har fått datter mi,” sa han til møllergutten; “men vil du tenkte på å beholde henne, må du gå til dragen av Dybenfart og skaffe meg tre fjær av stjerten på ham, for den som har dem, kan få hva han vil.”

“Hvor skal jeg finne ham da?” sa mågen hans.

“Det får bli din sak; ikke vet jeg det,” sa Per Kremmer.

Gutten ga seg trøstig på veien, og da han hadde gått en tid, kom han til en kongsgård. Her får jeg gå inn og spørre meg for, tenkte han, for slike folk er bedre kjent i verden enn andre, kanskje jeg her kunne få vite veien.

Kongen spurte hvor han var fra, og hva ærend han reiste i.

“Jeg skal til dragen i Dybenfart og ha tre fjær av stjerten på ham, om jeg bare kunne finne ham,” sa gutten.

Det skulle lykke til, mente kongen; “for jeg har ennå aldri hørt at noen er kommet tilbake fra ham,” sa han. “Men skulle du treffe ham, så kunne du gjerne spørre ham fra meg hvorfor jeg ikke kan få rent vann i brønnen min, som jeg har kastet opp den ene gangen etter den andre, men aldri kan jeg få rent vann i den.”

“Ja, jeg skal så gjøre,” sa gutten.

På kongsgården levde han vel, og fikk både niste og penger da han reiste.

Om kvelden kom han til en kongsgård igjen. Da han kom inn i kjøkkenet, kom kongen ut og spurte hvor han var fra, og hva ærend han reiste i.

“Jeg skal til dragen i Dybenfart og ha tre fjær av stjerten på ham,” sa gutten.

“Det vil nok lykke til det,” sa kongen, “for ennå har jeg ikke hørt at noen har kommet tilbake fra ham. Men skulle du komme fram, så kan du gjerne spørre ham fra meg hvor datter mi er, som ble borte for mange år siden,” sa han. “Jeg har både lett og lyst etter henne fra alle kirker; men ingen har kunnet si meg noe om henne.”

“Skal så gjøre,” sa gutten.

På kongsgården levde han godt og vel, og da han gikk, fikk han både niste og penger.

Da det led på kvelden igjen, kom han til enda en kongsgård. Her kom dronningen ut i kjøkkenet og spurte ham hvor han var fra, og hva ærend han reiste i.

“Jeg skal til dragen av Dybenfart og ha tre fjær av stjerten på ham,” sa gutten.

“Det skal nok lykke til det,” sa dronningen, “for jeg har aldri hørt at noen er kommet tilbake fra ham. Men skulle du finne ham, så kunne du gjerne spørre fra meg hvor jeg skal finne gullnøklene mine, som jeg har mistet.”

“Jeg skal så gjøre,” sa gutten.

Da han hadde gått en stund, kom han til en stor bred elv. Mens han sto og undres på hvordan han skulle komme over, eller om han skulle gå langs med, kom det en gammel krokrygget mann og spurte hvor han skulle hen.

“Jeg skal nok til dragen av Dybenfart jeg, om det var noen som kunne si meg hvor jeg skal finne ham,” svarte gutten.

“Det kan jeg nok si deg,” sa mannen, “for jeg går her og setter over dem som skal til ham. Han bor straks ovenfor her; bare du kommer opp bakken, ser du slottet hans, og får du snakke med ham, så kunne du gjerne spørre ham fra meg hvor lenge jeg skal gå her og sette over.”

“Jeg skal så,” sa gutten.

Mannen tok ham på ryggen og bar ham over elven, og da han var kommet opp på bakken, så han slottet og gikk inn. Der var kongsdatteren alene hjemme.

“Men kjære vene, tør det komme kristent folk hit?” sa hun. “Det har her ikke vært siden jeg kom, og det er nok best du ser å komme avsted igjen, så fort du kan, for når dragen kommer hjem, så lukter han deg, og så sluker han deg med det samme, og meg gjør du også ulykkelig.”

“Nei,” sa gutten, “jeg kan ikke gå før jeg har fått tre fjær av stjerten på ham.”

“Det får du aldri,” sa kongsdatteren.

Men gutten ville ikke gå, han ville bie på dragen og få fjærene av stjerten og svar på spørsmålene.

“Ja, siden du er så stri på det, så får jeg vel se om jeg kan hjelpe deg,” sa kongsdatteren. “Prøv om du kan løfte sverdet som henger på veggen der.”

Nei, gutten kunne ikke rugge det engang.

“Ja, så får du ta deg en slurk av denne flasken,” sa kongsdatteren.

Da gutten hadde sittet en stund, så skulle han prøve igjen; da kunne han så vidt rugge det.

“Du får nok ta deg en slurk til,” sa kongsdatteren, “og så får du si meg ærendet ditt.”

Han tok seg en slurk, og så fortalte han at det var en konge som hadde bedt ham om å spørre dragen hvorfor han ikke kunne få rent vann i brønnen sin; fra en annen skulle han spørre hvor det var blitt av datter hans, som var blitt borte for mange år siden, og for en dronning skulle han spørre dragen hvor det var blitt av gullnøklene hennes, og endelig så skulle han spørre dragen fra ferjemannen, hvor lenge han skulle gå dernede og sette over.

Da han tok fatt i sverdet igjen, kunne han løfte det, og da han hadde fått seg en slurk til, kunne han svinge det.

“Skal ikke dragen gjøre ende på deg med det samme, så får du krype under sengen,” sa kongsdatteren, da det led mot kvelden, “for nå kommer han snart hjem; og der må du ligge så stille at han ikke merker deg. Når vi så har lagt oss, så skal jeg spørre ham; men da må du høre godt etter og legge vel merke til hva han svarer; og under sengen må du bli liggende til alt er stilt og dragen sovner igjen. Kryp så sakte fram og ta sverdet med deg, og når han står opp, må du passe på å hugge hodet av ham med ett hugg og med det samme nappe de tre fjærene; ellers river han dem av selv, for at ingen skal ha godt av dem.”

En stund etter at gutten hadde krøpet under sengen, kom dragen hjem.

“Hu! her lukter så kristen manns bein!” sa dragen.

“Å ja, det kom en ravn flygende med et mannebein i nebbet og satte seg på taket,” sa kongsdatteren; “det må være det du kjenner lukten av.”

“Ja så,” sa dragen.

Så satte kongsdatteren fram maten, og da de hadde ett, la de seg. Men da de hadde ligget en stund, sov hun så urolig, og med ett så kvakk hun.

“Au da!” sa hun.

“Hva feiler deg,” sa dragen.

“Å, jeg sover så urolig,” sa kongsdatteren, “og så hadde jeg slik en underlig drøm.”

“Hva drømte du da?” sa dragen.

“Jeg syntes det kom en konge her og spurte deg hvordan han skulle bære seg at for å få rent vann i brønnen sin,” sa kongsdatteren.

“Å, det kunne han nok vite sjøl,” sa dragen; “når han graver om brønnen og tar opp den gamle råtne stokken som ligger på bunnen, så får han rent vann igjen; men ligg nå bare rolig.”

Da kongsdatteren hadde ligget litt, så ble hun så urolig og tok til åkaste seg i sengen, og så kvakk hun igjen. “Au da!”

“Hva er nå på ferde igjen?” sa dragen.

“Å, jeg sover så urolig, og så hadde jeg slik en underlig drøm,” sa kongsdatteren.

“Det var da svare til drømming på deg,” sa dragen; “hva drømte du nå da?”

“Jeg syntes det kom en konge her og spurte deg hvor det var blitt av datter hans, som var blitt borte for mange år siden,” sa kongsdatteren.

“Det er du det,” sa dragen, “men deg får han aldri se mer. Men nå ber jeg deg at du lar meg ha nattero og ikke ligger og drømmer mer, ellers knekker jeg sidebenene på deg.”

Kongsdatteren hadde ikke ligget lenge, før hun tok til å bli urolig igjen; rett som det var så kvakk hun: “Au da!” sa hun.

“Nå, er det nå så igjen! Hva er det på ferde nå da?” sa dragen; da var han så vill og søvngretten, så han var nære på å fly i flint.

“Å, du må ikke bli vond,” sa kongsdatteren; “men jeg hadde slik en underlig drøm.”

“Det var da endeløst til drømming også! Hva drømte du nå da?” sa dragen.

“Jeg syntes det kom en dronning hit, som spurte deg om du kunne si henne hvor hun skulle finne igjen gullnøklene sine som hun har mistet.”

“Å, hun kan se etter mellom buskene, der hun bruker ligge og dra seg etter middagen, så finner hun dem,” sa dragen. “Men la meg nå være i fred for flere drømmer.”

Så sov de en stund, men da tok kongsdatteren til å bli så urolig igjen, og rett som det var, så kvakk hun: “Au da!”

“Du blir nok ikke bra, før jeg får knekket nakkebenet på deg,” sa dragen; da var han så gal at gnistene sprutet av ham. “Hva er det på ferde nå igjen da?”

“Å, du må slett ikke være vond på meg; jeg kan ikke gjøre for det,” sa hun; “men jeg hadde slik en underlig drøm.”

“Det er da måte på drømming også,” sa dragen; “hva drømte du nå da?”

“Jeg syntes at ferjemannen ved sundstedet her nede kom og spurte hvor lenge han skal gå der og sette over,” sa kongsdatteren.

“Det dumme bestet, det kan han da snart slippe,” sa dragen, “når det kommer en som vil over, og han kaster ham ut i elva og sier: “Sett nå du over, til du blir avløst!” Men la meg nå ha ro for drømmene dine, ellers blir det en annen dans.”

Ja, så lot kongsdatteren ham sove i fred. Men så snart det ble stilt, og møllergutten bare hørte dragen snorke, krøp han fram. Før det var lyst, sto dragen opp, men han var ikke kommet med begge bena på gulvet, før gutten hugg av hodet og nappet tre fjær av stjerten på ham. Da ble det stor glede, og både gutten og kongsdatteren tok så mye gull og sølv og penger og andre gilde ting som de kunne få med, og da de kom til sundet, tullet de ferjemannen så rent bort med alt det han fikk å bære over, at han glemte åspørre om hva dragen hadde sagt, til alt i hop og gutten og kongsdatteren var over.

“Det var sant, du,” sa han da de skulle avsted, “spurte du dragen om det som jeg ba deg om?”

“Jaha,” sa gutten, “han sa, at når det kommer en som vil over, så skal du kaste ham midt uti elva og si; “sett nå du over til du blir avløst,” -så blir du fri.”

“Å tvi være deg,” sa sundmannen; “hadde du sagt det før, skulle du fått løst meg av.”

Da de kom til den første kongsgården, spurte dronningen om han hadde spurt dragen om gullnøklene hennes.

“Ja,” svarte gutten og så hvisket han til dronningen; “han sa du skulle lete mellom buskene, der du bruker ligge og dra det etter middagen.”

“Hyss, si ingenting,” sa dronningen og ga gutten hundre daler.

Da han kom til den andre kongsgården, spurte kongen om han hadde snakket til dragen om det han ba om.

“Ja,” sa gutten, “det gjorde jeg, og her er datter di.”

Da ble kongen så glad at han gjerne hadde gitt møllergutten kongsdatteren og halve riket. Men da han var gift før, så fikk han to hundre daler og hester og vogn, og så mye gull og sølv som han kunne få med seg.

Da han nå kom til den tredje kongsgården, kom kongen ut og spurte om han hadde spurt dragen om det han ba om.

“Ja,” svarte gutten, “han sa du skulle kaste opp brønnen og ta opp den råtne gamle stokken som ligger på bunnen, så får du nok rent vann.”

Så ga kongen ham tre hundre daler.

Derfra reiste han like hjem, og han var så tilstaset med gull og sølv, og så gild at det lyste og lavde av ham; og nå var han mye rikere enn Per Kremmer. Da Per fikk fjærene, hadde han ikke noe å si mot giftermålet; men da han fikk se all rikdommen, ble han rent opp i under og spurte om det var slik velstand hos dragen.

“Ja,” sa gutten, “det var mye mer enn jeg kunne få med, det er så mye at det blir mange hestelass, og hvis du vil reise dit, så er det visst nok til deg også.”

Ja, Per Kremmer ville mer enn gjerne reise. Så sa mågen ham veien så vel at han slapp å spørre seg fram; “men hestene,” sa han, “er det best du setter igjen på denne siden av elva; den gamle sundmannen han hjelper deg nok over.”

Per dro av gårde, og stor niste tok han med seg og mange hester; men dem satte han etter seg ved elven, slik som gutten hadde sagt. Så tok sundmannen ham på ryggen, og da de kom et stykke uti, kastet han ham midt uti elven og sa: “Nå kan du gå her og sette over, til du blir avløst!” Og har ingen løst ham av, så går Rike Per Kremmer der og setter over den dag i dag.

Mens jeg sto og stirret ut over bølgetoppene efter det forventede land, brummet båtsmannen til en klynge skipsfolk som sto ved siden av meg, at nu var han snart lei av disse “tyrkerhòla”. “Hva skal vi i Aleksandrien?” sa han; “der er det slikt et drekkevann at det yngler firfisler i magan på en, dersom det ikke blir silt gjennom kammerduk, eller halvblanda med rom.” -”Ja,” ble han ved å brumme, da de andre satte i å le av kraftuttrykkene hans, “hosdan gikk det ikke han Nils Klubb? Han var skrøpelig sia han var her sist, og han blei ikke bra før et år etter, da han hadde gitt fra seg ei halv vassbøtte med firfisler. Det er jammen vann å by folk; tordne meg, må det ikke minst halvblandes med rom!”

“Det var ikke noe dårlig drekke; en skal ikke få lus i magan av det, båtsmann,” falt en inn; “er det nok av det å få, så er det ikke så ille enda å væra i tyrkebyene.”

“Å ja, men hva rart er det forresten? ikke veit jeg det,” brummet båtsmannen.

“Skulle jeg regne opp det, blei vi ikke ferdig på ei vakt,” svarte den andre; “men det rareste jeg så da jeg var der sist, det var at tryntyrken ikke hadde tryne, og at bikkjene gjødde på norsk.”

“Mers og vev!” sa båtsmannen. “Jeg har liggi her og gnudd med dissa skutene, så jeg er likså godt kjent i Middelhavet som i Fantefjerdingen hjemme, men tordne meg om det er mer enn én real by i hele Middelhavet og det er Gibraltar. I dessa tyrkerhòla er det søkka fullt av snytere og skøyere, og det eneste rare der, det er at de går julebukk hele året. Jeg var like glad med hele Egypt,” la han til, “dersom jeg fikk ture jula hjemme, så som jeg gjorde i gamle dager.”

Denne båtsmannens lengsel efter hjemmet førte også meg i tankene hjem til sne og is under Nordens vinterhimmel; jeg mintes sledefart og bjelleklang, julefred og lune stuer med sprakende ovnsvarme hos venner i nord. Det var vanskelig å bli fortrolig med tanken på at det var vinter og at julen sto for døren, uten noen av nordisk vinters merker. Og likevel var det så at det led mot jul; det var den tyvende desember, men vinteren kom ikke til Egyptens land, den dvelte i Norden. Vi syntes riktignok vi øynet spor av den da vi for en stund siden seilte forbi Naksos og andre av de greske øer, som noen mente lignet aldeles på Finnmark; men på Kos vandret vi kort efter på skinnende gresstepper, i sitronskoger fulle av gylne frukter; og da vi for et par dager siden seilte forbi Rhodos, var været så lunt og mildt som på en varm sommerdag i Norden, mens havet lå blankt som et speil og blått som den klare himmel. Også her hvor vi nu krysser, er det lunt når man er i le for vinden, og solen kommer frem; men været er stormende og ustadig, og sjøen går høy. Havet, som før var så vakkert og skinnende blått, er nu skittent og grågrønt, og man sier at denne farven skriver seg fra Nilens mudrede strøm.

Se nu, fjernt nede dukker en lav kyst opp i synskretsen: palmekroner henger svevende over den oppe i luften, for på så lang avstand ser man ikke stammene. Lenger mot vest hever seg en høyde med et palass. Det er Aleksandria, det er Egypt, som vi bare er noen mil borte fra. Men vi er for langt mot øst til å nå havnen i dag; vinden er gått om til sydvest, og vi må vende. Skipet står igjen til havs; Egypt svinner atter under bølgene, og værets og vindens herre må råde for om vi skal ture jul under palmene ved Egypts kjøttgryter, eller på en huskende planke over salte vover.

Mot natten hadde skipet fjernet seg en fjorten til seksten mil fra land; det blåste sterkt fra samme kant; av og til kom en byge som pisket havet, pep i tauverket og hyllet himmelen i mørke skyer, for så igjen å flenge rifter i dem, som stjernene skinte gjennom med blankere og mer stille lys enn i Norden. Skipet arbeidet mot sjøene, det løftet og senket seg, men vugget oss ikke på noen lempelig måte; imellom slo en bråttsjø over baugen, sendte tusener av lysende gnister gjennom luften, og sprøytet vannet og morildens tindrende småstjerner langt inn over dekket; bølgekammene glimtet i hvitlig lys, kjølvannet skinte som glødende malm, og en stim av delfiner som fulgte skipet, fór som brede lysstriper eller uhyre blålige raketter hen under havet. Av og til kom de opp for å dra luft, og da lød det som dype sukk og stønn. Under havets larm og brøl, gjennom vindens hyl og hvin, var det noe spøkelsesaktig, noe nesten overnaturlig i disse stønnene, som gjorde det forklarlig hvorfor folkene, som hadde samlet seg i klynger mellom kanonene i le av storbåten, nu var kommet i snakk om trollkjerringer, nisser og slikt. En av dem lot nettopp til å ha fortalt en historie som den om jungmannen og de tre trollkjerringene, og nu la en annen i vei med en om en prestekone som entret til himmels:

“Det var en prestegård i en bygd ved Kristiansand, og der kunne de ikke holde på tjenestefolkene. Om de fikk aldri så sterke og friske folk, så ble de snart maktstjålne og skrøpelige, når de hadde vært der en stund; de fikk både mosott og annet, og trivdes ikke ved maten heller. Men så kom det en gutt dit; ham gikk det bedre med, for mor hans bodde et lite stykke derfra, og der var han og fikk seg litt fremmed mat iblant. Men om julenatta kjente han det rykket og reiv så underlig i kroppen og hodet på’n, og da han våkna om morgenen, rant svetten av ‘n, og han var så trøtt og sliten som om han skulle ha gjort et tungarbeid. Gutten var mye hjemme hos mor si det året; han syntes maten smakte bedre der, og han holdt ut nokså godt. Da det led til jul, satte han seg fore det, at han ikke skulle sove om julenatta; men han var ikke god for å stå imot. Om natta kjente ‘n den samme rykkingen og rivingen i kroppen og i hodet, og da han våkna, var ‘n så trøtt og matt at svetten rant av ‘n. Det gikk et år til, og han holdt seg nokså bra; men da julenatta kom, satte ‘n seg ved bordet i drengestua med noe brennevin – for det var nok av det slaget i prestegården til jula – og han ville ikke sove på noen vis; men alt han stridde imot, så sovna ‘n da det lei mot midnatt, og han kjente den samme rykkingen og slitingen i kroppen igjen. Han ville så gjerne bli våken, men han kunne ikke, alt det han stridde og syntes han skulle stå imot; jo, til slutt så våkna ‘n og da sto ‘n i snøen utafor ei kjerke. Ved føttene hans lå det ei grime, og rundt omkring ‘n sto det mangfoldige oppsâla hester. Han undres på dette, og da han fikk se det var lys i kjerka, og hørte det var folk der inne, så kløv han opp og titta gjennom det ene vinduet. Men der kan det vel hende det var huskestue; det var så fullt med trollkjerringer at det krydde, og de som var de første og fornemste i møtet, det var prestefrua og ei skarvekjerring som bodde ved en bekk ikke langt fra prestegården.

“Hå, hå, er det slik fatt,” tenkte gutten, og kløv forsiktig ned og stilte seg på plassen sin igjen, og da frua kom ut, smaug ‘n grima over hue på a, og med det samme blei hu til ei svart merr. Han var ikke sein om åkomme opp på ryggen på a, det bar avsted, og han sparte hverken på grima eller hælen. Da han kom hjem, satte ‘n inn merra på stallen, og bandt a væl, men han aktet seg nok for å ta av grima, og så gikk han inn og la seg til å sove.

I otta om morgenen reiste presten til kjerka og skulle holde fropreika, og sanset ikke at frua var borte; men da hu ikke var kommet igjen til han kom hjem fra kjerka, blei det spurlag etter a i nabogårdene, men det var ingen som hadde sett prestefrua, og det gikk over heile bygda; men nei, det var ingen som hadde sett a eller visste om a; men gutten sa: “Gi tål, så kommer a nok!” Når han kom inn i stallen, sto merra og sleit i grima og stampa i spiltauet og slo i bolken med bakbeina, som hu ville rive ner hele stallen. Men gutten aktet ikke mer på det enn på det han aldri så.

Presten var i lag med ‘n mange ganger, og ville vite hvor frua var henne. Men gutten blei ved sitt, og sa hu kom tidsnok hjem.

“Du må vite noe om henne, eller om hvor hun er,” sa presten, “siden du så sikkert kan si at hun kommer igjen, og nu vil jeg du skal si meg det, enten det er så eller så.”

“Ja, siden I vil ha det, så får jeg si det, far,” sa gutten. “Det er ei fin kjerring I har; nå skal I få se hossen hu er skapt,” sa ‘n og tok med seg presten ner i stallen.

“Hva er det du sier? Er mor i stallen?” sa presten.

“Der står a,” sa gutten. Dette syntes presten var underlig, for denne merra hadde han aldri sett før, og hu sto der og slo i spiltauet så flisene flaug, og var så vill at hu togg skum.

“I får gå opp i spiltauet og ta av henne grima,” sa gutten. Presten gjorde så, og da grima var av, sto prestefrua der så flygende gal at hu ville sette like i synet på gutten. “Nei stopp, min kone,” sa presten, “nu blir det nok en annen dans!”

Gutten fortalte alt i hop, men prestefrua nektet og sa det var løgn hvert evige ord. Så fikk de fatt i skarvekjerringa ved bekken, og lovte at hun skulle få slippe med livet, om hun ville angre, og tilstå hvem som var trollkjerringer i bygda. Da hu hørte det, betenkte hu seg en stund; men så navnga hu åtte til, foruten seg sjøl, og fortalte hva for kunster de hadde gjort, og sa at Gamle-Erik og prestefrua hadde dansa føre både i kjerka og på sankthansbakken. Da det var kommet for en dag, ble de satt til lensmannen og forklaget til øvrigheten, og siden ble de dømt til å brennes alle åtte. De bygde opp en firkantet mur, som de stablet full med ved og tente fyr på. Kjerringene satte de opp på muren og skjøv dem oppi varmen, den ene etter den andre. Da prestefrua skulle i veien, var hu så arg og gælen at hu mest ville flyge i flint, for det hu ikke hadde fått tak i gutten. Men det var ingen pardon, hu måtte på gloa.

“Ja, det hjelper ikke, mor,” sa presten, “retten må ha sin gang; nu får du til, du også, for du har vært den verste av dem alle.” De fikk henne opp på muren; men da sa hu, at hadde hu tenkt det skulle bli slik ende på dansen, så skulle hu nok ha stelt det så at fanden skulle fått ei klo i presten. “Men det kan nå være det samme,” sa a, “jeg blåser i både dere og denne pinnevarmen deres,” og dermed så tok hu opp et grått ullgarnsnøste, kasta det ende til himmels, og entra oppetter tråden som ei katte. Siden den tid så de aldri mer til henne.” -

“Du er grei kar du,” sa skipssersjanten; “du juger da så en både kan ta og kjenne på det; for alt slikt vev om trollkjerringer og nisser og spøkeri det er – klinke meg – løgn, ser du!”

“Ja, men jeg har hørt det av ‘n Stener Sundet,” innvendte han som hadde fortalt; “og bestemor hans hadde vært der og sett stedet der de ble brent.”

“Jeg blåser i bestemor hans, den pulverheksa, – hu burde visst ha vært brent hu også, – men løgn er det, det er sikker, for det fins ikke trollkjerringer og slikt spøkeri.”

“Du sier det, min kjære sersjant,” sa en kvartermester, “at det ikke fins spøkeri og slikt; men slikt må du ikke komme til meg med, for det var bror min nissen firte ner ombord på Gamle-Ørnen. Det var ingen andre ombord enn Søren og en innrullert; køyene lå i finkenettet, og dagen etter skulle kommandoen heises. Nå, forut under bakken hadde de strakt et par køyer og der lå de. Men best som Søren ligger lys våken, ble køya firt ner, så han sto med hue i dekket og beina til værs. Han fór bort og kjente på kameraten, for han trodde det var han som hadde gjort det, men han sov som en sel, og da han vekte ‘n, visste ‘n ikke av noen ting. Han spurte bare hvor langt det lei på natta. Men han Søren tenkte som så, at kan jeg ikke få lov til å ligge uten jeg skal stå på hue, så kan jeg bli på beina, og dermed så surra ‘n køya, la den i finkenettet og ga seg til å drive på dekk. Men det varte ikke lenge, skal jeg tru, før den andre også ble firt ned, og det så det sakk i dekket. Hvem var det vel som gjorde det, mener dere, hvem annen var det vel enn nissen?”

“Tordne meg, holder jeg ikke med sersjanten,” bante båtsmannen, “det er løgn er det, det må vel jeg veta som har stått ombord der så lenge; jeg hørte ingen ting, og ikke så jeg noe heller på hele Brasil-turen, og ikke i Middelhavet heller. Jeg har nok hørt snakke om detta; men han Søren var ei fyllebøtte -”

“Ja, men gamle Tiks da, gamle Ole Tiks,” la en inn. “Båtsmannen ble ved å brumme at Ole Tiks, det var da også den rette; om vinteren var han drankekjører, og syttende mai og sankthanskvelden var han nestkommanderende på Røstberget. Men han som holdt på Ole Tiks, lot seg ikke stagge, han la i vei:

“Ole Tiks var ombord i gamle Ørnen, og én til med ham – hvem det var, mins jeg ikke. Det var også før den skulle ut på tokt, for kommandoen skulle heises den andre dagen, så som han Ulrik der fortalte. Men de var akter i hytta disse to, og flere var det ikke ombord. Da det lei på natta, våkna de og hørte en dur forut; det slo og hamret i forlugarskottene, kastet med kasser og jern, og ramlet i kjettingen som hele tampen av den skulle rause ut. Da det var slutt med det, tok det til å tromme på messebordet i forlugaren, og dundre med trommestokker over hele banjerdekket. Vel, de gikk forut begge to og så nerigjennom forluka. Tiks syntes han så ei rau lue og ingen annen ting, og den andre han så slett ingen ting. Men nissen var det, det var greitt å skjønne.” -

“Ja det er greitt å skjønne at det var nissen,” tok en pipende stemme opp igjen – den tilhørte en båtsmannsmat som satt nede under storbåten. “Det er noe vi alle veit at nissen har rau lue, og at nissen er til, det er visst, for jeg har hørt det av far min, og han løy aldri. Han hadde ikke sett ‘n, men han hadde vært enstan oppe i landet der nissen hadde vært. Men der til den gården kom det en gang reisendes en studentermestersvenn, en slik som hadde stått ut prestelæra, og han hadde ikke vært hjemme på mange år. Han måtte ta inn der, for det kom et slikt overhendig vær på ‘n, med regn og storm. Men han stundet hjem og ba de skulle la hesten stå i stallen med selen på. “Bare vi tør for Vesle-tuss,” sa mannen på gården. Studenten aktet ikke på dette, men gikk inn og ut og så om ikke været skulle bedage seg, for han ville ut og på hjemveien så snart det lettet. Men mannen sa det satte i med regn, det var ikke å spørre om; det var best de selte av hesten, og at han fikk ei køye der om natta. Studenten ville ikke høre på det øret, og spurte bonden hossen han kunne være så sikker på at det skulle sette i med regn. “Hm, hm,” sa mannen så smått, “jeg har mine merker for meg sjøl på låven,” og annen klaring fikk ‘n ikke på det. Som han gikk der og glodde på været, fikk ‘n se det kom en liten tusse med ei høybør så stor og diger som et hestelass, og kastet inn på låven. Han undres på hva dette kunne være for en, og da han gikk etter ei ny høybør, gikk studenten inn på låven og kjente på høyet; det var så knuspende tørt som det aldri hadde kommet annet enn godvær og solskinn på det. Rett som det var, kom tussen med ei bør til som var enda større, men ikke snakket studenten til ‘n, og ikke han til studenten heller. Da tussen la i veien igjen, gikk han bort og kjente på den høybøra også, og det var ikke et strå som var vått i den heller, enda det dreiv på å regne så det øste ner. Dette syntes han var rart, men han snakket ikke om det da.

Om kvelden laget de til bordet med mat og stell, men omfram rigget de til et lite bord med rømmegraut borti en krok. Studenten undres på om det skulle være til ham, og likte ikke dette, for han ville ikke ete for seg sjøl, han ville helst holde lag med de andre; men kjerringa sa det var til gårdsgutten.

“Det er nok en ferm gårdskar dere har,” sa studenten.

“Å ja, er det det,” sa mannen.

“Hvor lenge har dere hatt ham?” spurte studenten.

“Jeg veit ikke så nøye,” sa mannen. “Han har vært her lenge før mi ti’.”

“Hvorledes skal jeg skjønne det?” spurte studenten igjen. Jo, så kom det for dagen hva det var for en de hadde til gårdskar, det var nissen det. Da studenten hørte det, prekte ‘n for dem både i det vide og det breie, om hvor ugudelig det var å dyrke slike avguder, og han la ut både av bibelen og av sitt eget vett, om hvor syndig de bar seg at, at de ga mat til slike og jaget fattigfolk fra dørene, som kunne leve både godt og væl av det de kastet bort i ugudelighet, og prekte som en prest; for nissen eter ikke maten de gir ‘n, han kan ikke ete. Da han hadde gjort det, tok ‘n fatt på nissen og leste Pauli ord for ‘n, så han måtte vise dem maten han hadde fått i alle åra han hadde vært der; han hadde lagt ‘n bort i ei bergkløft. Så spurte ‘n nissen hvor lenge han hadde vært ved gården.

“I tre mannsaldrer,” svarte ‘n.

“Hvor mange sjeler har du fått her,” spurte studenten.

“Jeg har fått sju,” sa nissen, “og jeg får vel snart to til.”

Det skulle det ikke bli noe av, mente studenten, og så spurte ‘n hvor langt det lei med de folkene som bodde der nå.

“Å,” sa nissen, “mannens stol er mest ferdig, men kjerringas mangler det ene beinet ennå,” – med det mente nissen at mannen var feig, og at kjerringa ikke hadde langt igjen, hu heller.

Da studenten hørte dette, mante han nissen bort, og ble der og prekte gudsord for folkene til han trodde de var sikre for fanden og utsendingene hans.” -

De samme innvendinger ble reist mot denne som mot de foregående historiene, men mange tok til orde for nissen også; det var ikke tvil om at nissen var til, mente de, men kanskje lot han seg ikke se så ofte nu som i gamle dager, da folk var sterkere i troen; ja det torde hende han var nærmere enn noen trodde, hvis han ikke hadde gått overbord; for nu hadde det nok vært stilt en stund, men det som slo dem av marken, var at båtsmannsmaten sa for sant at oldefar hans var blitt konfirmert av den studenten som hadde talt med nissen og mant ham bort.

Da underholdningen nu holdt på å gå i stå, spurte en av matrosene en kamerat, – som det lot til på skøy: “Hossen er det med deg, Nils Strand, var det ikke far din som lå og losa på mers og fyll i fjorden, så han ble spleisa til datter til nøkken?”

Kameratene flirte, men Nils, som var en hissig kropp, forklarte spottefuglen med fynd og klem at hans far hadde vært så ordentlig en mann at han visste ikke at han hadde sett ‘n full uten i jula, og noe slektskap med nøkken visste han ikke om. Hans morfar hadde en gang fortalt at han hadde vært i følge med nøkken og kapprodd med ham innover fjorden. Det måtte vel væra det han mente, for noe overnaturlig slektskap kjente han ikke til; forresten var det en historie som var så gammel at det hadde grodd mose over den i mange år alt. Men da de andre ba ham, fortalte han historien likevel:

“Da jeg var yngre, var jeg ofte med ‘n morfar og flere fiskere innifra fjorden på vinterfiske utover i Onsøy og ved Hvaler. Ei natt lå vi ved Rauer-Kalven, og hadde gjort opp varme i en av hulene i ura der. Tia falt lang, så som den ofte gjør for fiskeren; vi røkte tobakk, kokte kaffi og snakka gammalt snakk, og han morfar fortalte om gamle dager, da han var ung. Han fortalte da at den gangen han bodde i Gamlebyen og var reservelos, hadde ‘n lost ut skip en gang, og var på hjemveien. På det samme stedet ved Kalven der vi lå, var ‘n i land og hvilte en stund, men da han la ut igjen, kom det roendes en mann i en halv båt, rektig like ut av ura mellom de store steinene. Detta syntes han var leit, og han ble reint fælen, for han hadde ikke sett ‘n før, hverken mens han la inn, eller mens han lå der, og han visste nok det de sa, at nøkken skulle fara slik. Han trudde ikke det var nøkken, men han kunne ikke veta hvem det var; for det er så mange hòl og ganger i ura mellom steina på Rauer-Kalven at det gjerne kunne ligge mange tusen mann der, og ingen kunne se dem; og i de dager var det så fullt av fugl, av alker og ær, som klekket der, at en mann gjerne kunne raske i hop ei tønne egg om dagen. Nå ja, fælen blei ‘n, og han begynte å dra på årene det beste han orka. Men det hjalp ikke stort, skal jeg tru, for da den andre så han tok til å herde på, rodde han rundt om ‘n så titt han ville, og han morfar kunne ikke se han tok i mer for det. Nå ja, han halte ut det meste han kunne, og da han kom opp til Larkollen, la ‘n i land og fikk seg en dram eller to, for han syntes ille om følget han hadde fått, og tenkte han kanskje skulle bli kvitt det mens han stoppet og hvilte en stund. Ja, det skal jeg tru! Da han kom ner til båten, så ‘n ingen, men da han kom ut på fjorden, kom han fram bakom Kollen, denna som var i den halve båten, og var i følge med’n og rodde rundt ‘n så titt han ville. Jo lenger det lei, dess mer fælen blei ‘n morfar, og han måtte innom både Revsnes og på Bevøya og få seg en styrkedråpa, og hver gang tenkte ‘n at når han kom til folk, så blei ‘n kvitt ‘n. Å ja, det skal jeg vel tru! Når han kom i båten, så han ikke noe til ‘n, men aldri før var ‘n litt utpå fjorden, før han i den halve båten var der igjen. Han morfar rodde så svetten silte, men det monna ikke mer enn om han skulle sitti og kava med et øsekar; den andre rodde rundt ‘n gang etter gang. Ja vel, gammeln måtte stoppe opp i Filtvet og få seg en tår, og i Drøbak måtte ‘n også inn, men han blei ikke kvitt ‘n for det, og da han kom til Sandbukta, syntes ‘n morfar han ikke orka ålette årene. Han gikk inn og hvilte en stund, og fikk seg en tår brennevin, – det var ikke vondt for det den tida, skal jeg tru, når en hadde skillinger i lomma. Ja vel, da han syntes han var hjerta til å ta på igjen, betalte ‘n for seg og skulle nerover til båten. Men på stranda møtte ‘n en gammal mann, som han syntes han skulle kjenne au, og mannen spurte ‘n om han ikke ville setta ‘n over til Håøya; han skulle dit i brøllop, sa ‘n, og han skulle forskylde ‘n væl for det, så han skulle visst ikke angre på umaken; det var ikke så nøye med ei halvskjeppe penger for ham, sa’n. Han morfar syntes nok detta var underlig snakk, men han lovte han skulle setta ‘n over, og betalinga var det ikke så farlig med, for han rodde samma veien. “Men er ikke du fra Strandgata,” sa mannen. “Jo visst er jeg det,” svarte ‘n morfar; “jeg syns jeg skulle kjenne Dere også, men jeg veit ikke rektig hvor jeg skal ta Dere igjen.” – “Å, det er ikke så greitt å ta meg igjen,” sa mannen, “men ellers så er vi naboer, på en måte, for jeg er Ekebergkongen,” sa ‘n, “og i natt skal jeg holde brøllop med stedatter til kongen i Håøykollen. Det tar til å li uti åra med meg,” sa ‘n, “for nå er jeg så gammal som sju skaufall på Nesodden, og så syns jeg det kan være på tie å gifte seg.” – “Ditt gamle stygge troll!” tenkte ‘n morfar, og hadde han vært fælen før, så blei han det da enda mer nå.

“Gæli var det da jeg rodde om kapp med nøkken,” tenkte ‘n, “men detta er verre; jeg trur mest det er fanden sjøl jeg har fått i båten;” men så skjøt ‘n hjertet opp i livet og tenkte at den som hadde tatt fanden på nakken, måtte bæra ‘n fram, som dom sier for et gammalt ord, og så spytta ‘n i nevene og trakk på årene. Rett som det var, var ‘n ute igjen, han i den halve båten, men han gjorde inga kroker på veien nå, han rodde beint imot Håøya så spruten sto, og fór forbi dem som en vind. Da Ekebergkongen fikk se ‘n, blei ‘n reint utav seg, og huia og skreik: “Ro, ro, ro, alt det du kan, ei hel skjeppe med penger, om du er først i land!”

Han morfar brumla for seg sjøl at kappfly med kalver og kappri med skyfloken var mest ikke gælnere enn detta, og slik bortover dekket. Men han trakk på årene det han orka, for han så at pengesekken alt lå i båten. Men alt det han rodde, så monna det ikke, de var ikke god for å hale inn på nøkken. Da de kom nærmere oppunder kollen, så ‘n morfar at det lå et gildt slott der, som han aldri hadde sett. Det skinte ut av alle vinduene, og det var så mange tyrilyser utafor, og det var så lyst som på klare dagen. Spillemenn og musikk og lystighet var det, så de hørte det langt utpå fjorden, og da de kom nærmere, var det et stort følge med troll der, både store og små; noen satt på hestene, med neser så lange at de nådde til sâlknappen, og noen holdt på å stige opp; det var kjøkemestere og spillemenn akkurat som det er skikk i store brølloper på landet, og brura hadde kronen, slik som de brukte det i gamle dager; hu var pynta i silke og sølvstas og gullstas, så det lavde av henne, og hu var så vakker og vén at det var ikke måte med det, og han morfar ble både avendsjuk og harm, at slik en tørr vissen trollmann, som var så gammal som sju vedfall, skulle få slik ei ung, vakker jente. Hu sto også og maka seg, og skulle stige opp på en hest, men hu både gråt og ba, så ille var a ved, og hu var redd for å ri også. Men så kom det en grå hest med forgylt sâl og biksel opp fra standa, og la seg for beina hennes som ei bikkje, og så satte hu seg på den; men den hesten, det var nøkken som hadde skapt seg om, og ingen annen.

Da Ekebergkongen så det, blei ‘n reint vill; han både skreik og huia på ‘n morfar, at han skulle ro på svarte livet. Men innifra kollen ropte en, som var så grov i målet:

“Setter du kongen i land
skal du druknes ved stand!”

Da Ekebergkongen hørte det, hoppa ‘n fra båten og langt opp i land med ett hopp. Men i det samme satte nøkken avsted med brura på ryggen, så gnistene spruta under hestebeina; det bar oppetter den grønne dalen som deler Håøya på det smaleste, og følget etter med fakler og tyrilyser. Noen skjeva hit og dit på hesten, og noen rei nokså strunke; men Ekebergkongen kasta seg på en hest og satte etter, som han var både full og gælen.

Alt detta sto ‘n morfar og så på, og han kunne ikke annet enn le av tullemuten og de syndige trolla som kongen rei over ende så de rulla utover bakken, mens ilden og gnistene fraste om øra på dem; så måtte de hinke hestelause etter. Men gammeln hadde ei ladd selbørse i båten, og en sølvknapp hadde ‘n fått tygd sammen og putta neri, og den skjøt ‘n over brudefølget da Ekebergkongen var på låringen av nøkken og brura. I det samma det small, blei det så kølande mørkt at han ikke så hvor han var henne engang. Pengesekken hadde ‘n igjen, den lå i båten; men da han kjente på det som var i ‘n, vå var det ikke annet enn neper, slike bråtaneper. Da blei ‘n så harm at han tok sekken i begge snutene og rista dem til fjords, men da han helte dem ut, klang det som sølvpenger, og han syntes noen trilla inn i båten også. Om morran da det blei lyst, og han blei riktig våken, fant han et par store gammaldagse sølvdalere i båten, som ingen skjønte seg på; men da var det for seint å syte for dem han hadde kasta til fjords.”

“Men jenta, men brura, hvor blei det av henne?” spurte flere i munnen på hverandre.

“Ja, det fikk jeg aldri greie på; når noen spurte ‘n morfar hvor det blei av henne, så sa ‘n det visste ‘n ikke, men hu var vel hos trolla i Håøykollen ennå, dersom hu ikke er kommet ut igjen, sa ‘n.”

Det ble kommandert “klart til å vende!”. Mannskapet skyndte seg på post for å utføre de forskjellige ordrer som nu fulgte. Da vendingen var fullført, slo det åtte glass; det var midnatt. Båtsmannpipene pep og hvinte for å kalle kongens kvarter, den andre halvparten av mannskapet, opp til hundevakta, mens de forkynte hviletid for dronningens, – og det ble slutt på historiene for denne gang.

Det var nok av dem som ville prøve seg, skal jeg tro, for det er ikke hver dag en kan få en kongsdatter og et halvt kongerike til givendes. Grinden til kongsgården sto ikke noen stund, de kom i flokk og følge fra øst og vest, både ridende og gående. Men det var ingen som kunne ordbinde prinsessen. Til sist satte kongen ut at de som prøvde seg, men ikke kunne, de skulle sviemerkes på begge ørene med det store sviejernet hans. – Han ville ikke ha dette rennet i gården sin til ingen ting.

Så var det tre brødre også som hadde fått spurt om prinsessen, og da de ikke hadde det for rart hjemme, ville de ut og friste lykken, og se om de kunne vinne kongsdatteren og halve riket. De var venner og nokså vel forlikt, og derfor gikk de i følge alle tre.

Da de hadde kommet et stykke på veien, fant Askeladden en død skjærunge.

“Jeg fant, jeg fant!” ropte han.

“Hva fant du?” spurte brødrene.

“Jeg fant en død skjærunge,” sa han.

“Fy kast ‘n! Hva skal du med den?” sa de to, som alltid trodde at de var de klokeste.

“Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den,” sa Askeladden.

Da de hadde gått et stykke til, fant Askeladden en gammel vidjespenning; den tok han opp.

“Jeg fant, jeg fant!” ropte han.

“Hva fant du nå?” sa brødrene.

“Jeg fant en vidjespenning,” svarte han.

“Pøh! Hva skal du med den? Kast ‘n!” sa de to.

“Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den,” sa Askeladden.

Da de hadde gått litt til, fant han et skålbrott; det tok han også opp.

“Gutter, jeg fant, jeg fant!” sa han.

“Nå, hva fant du nå?” spurte brødrene.

“Et skålbrott,” sa han.

“Sj! Det var da også noe å dra på! Kast det!” sa de.

“Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel det,” svarte Askeladden.

Da de hadde kommet litt lenger, fant han et kroket bukkehorn, og like etter fant han maken til det.

“Jeg fant, jeg fant, gutter!” ropte han.

“Hva fant du nå da?” sa de andre.

“To bukkehorn,” svare Askeladden.

“Sj! Kast dem! hva gjør du med dem?” sa de.

“Nei, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel dem,” sa Askeladden.

Om litt fant han en blei.

“Nei, gutter, jeg fant, jeg fant!” ropte han.

“Det var da svare til finning på deg! Hva fant du nå igjen?” sa de to eldste.

“Jeg fant en blei,” svarte han.

“Å, kast ‘n! Hva gjør du med den?” sa de.

“Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den,” sa Askeladden.

Da de gikk over jordene ved kongsgården – der hadde de nylig bredd gjødsel, – bukket han seg og tok opp en utgått skosåle.

“Nei, nei, gutter, jeg fant, jeg fant!” sa han.

“Bare du fant litt vett til du kom fram!” sa de to. “Hva var det nå du fant igjen da?”

“En utgått skosåle,” svarte han.

“Isj da! Det var noe å ta opp også! Kast ‘n! Hva gjør du med den?” sa brødrene.

“Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg fører vel den, skal jeg vinne prinsessen og halve riket,” sa Askeladden.

“Ja, du ser ut til det du!” sa de to.

Så la de inn til kongsdatteren. Først den eldste.

“God dag,” sa han.

“God dag igjen,” svarte hun og vridde på seg.

“Det er fælt varmt her,” sa han.

“Det er varmere i glohaugen,” svarte prinsessen; der lå sviejernet ferdig og ventet. Da han så det, gikk det i stå for ham med én gang, og så var det ute med ham.

Det gikk ikke likere med den mellomste.

“God dag,” sa han.

“God dag igjen,” sa hun og vrikket på seg.

“Det er fælt så hett her,” sa han.

“Det er hetere i glohaugen,” svarte hun. Dermed så mistet han også mål og mæle, – og så var det fram med jernet igjen.

Så kom Askeladden.

“God dag,” sa han.

“God dag igjen,” svarte hun og vrikket og vridde på seg.

“Det var da godt og varmt her,” sa Askeladden.

“Det er varmere i glohaugen,” svarte hun; hun ble ikke blidere for det den tredje kom.

“Det var råd å få stekt skjæra mi her da?” spurte han.

“Jeg er redd hun sprekker,” sa kongsdatteren.

“Å det har ingen nød, jeg slår omkring denne vidjespenningen,” svarte gutten.

“Den er for rom,” sa hun.

“Jeg driver i en blei,” sa gutten, og tok fram bleien.

“Fettet renner av henne,” sa kongsdatteren.

“Jeg holder under dette,” svarte gutten, han viste fram skålbrottet.

“Du er så kroket i ord du,” sa prinsessen.

“Nei, jeg er ikke kroket, men dette er kroket,” svarte gutten, og tok opp det ene bukkehornet.

“Nei! nå har jeg aldri sett maken!” ropte prinsessen.

“Her ser du maken,” sa gutten, og tok opp det andre.

“Jeg mener du er utgått for å målbinde meg, du?” sa hun.

“Nei, jeg er ikke utgått, men den er utgått den,” svarte gutten, og dro fram skosålen.

Så var prinsessen målbundet.

“Nå er du min,” sa Askeladden, og så fikk han henne og halve landet og riket attpå.

En gang han fór slik og bar seg, møtte han kongen. “Av veien, av veien!” skrek han på lang vei. Men kongen kjørte som han kjørte, og reiste fram, han, så den gangen måtte presten vike hesten sin; og da kongen kom jevnsides med ham, sa han: “I morgen skal du møte på kongsgården, og kan du ikke løse tre spørsmål jeg vil gi deg, skal du miste både kappe og krave for ditt hovmods skyld.”

Det var annet slag enn presten var vant til. Hauke og skråle og bære seg verre enn ulikt, det kunne han; men spørsmål og svar var ikke hans fag. Så reiste han til klokkeren, som hadde ord for å være bedre i kappen enn presten var. Til ham sa han han ikke hadde hug til å reise, “for en gap kan spørre mer enn ti vise kan svare,” sa han, og så fikk han klokkeren til åfare istedenfor seg.

Ja, klokkeren reiste, og kom til kongsgården med prestens kappe og krave på. Der tok kongen imot ham ute i svalen både med krone og spir, og var så gild at det lyste og lavde av ham.

“Nå, er du der?” sa kongen.

Ja, han var da det, det var sikkert nok.

“Si meg nå først,” sa kongen, “hvor langt er det fra øster til vester?”

“Det er en dagsreise det,” sa klokkeren.

“Hvordan det?” sa kongen.

“Jo-o, sola går opp i øster og ned i vester, og det gjør hun snilt på en dag,” sa klokkeren.

“Ja ja,” sa kongen. “Men si meg nå,” sa han, “hva mener du vel jeg er verd, slik som du ser meg her?”

“Å, Kristus ble taksert til tredve sølvpenger, så jeg tør vel ikke sette deg høyere enn til – ni og tyve,” sa klokkeren.

“Nå nå!” sa kongen. “Siden du er så klok på alle slag, så si meg hva det er jeg tenker nå?”

“Å, du tenker vel det er presten som står for deg, men skam få meg, tenker du ikke feil, for det er klokkeren,” sa han.

“Nå, så reis – hjem med deg, og vær du prest og la ham bli klokker,” sa kongen, og så ble det.

Den reisendes rett og velvære vedkommer ikke bordkjøreren mer enn den planken som ennu ikke er skåret, eller det brennevin som ennu ikke er brent. Han tar hvil midt på veien og sperrer den så lenge han finner for godt. Ferdesfolk får ta til takke med snefonnene langs veikanten, hvis de ikke drister seg til å gjøre krav på litt av den halve veien de har lovlig rett til. Men by ikke bordkjøreren knubbete ord ved en slik leilighet. Da er han like så ferdig med neven, som han er tilbøyelig til fred og rimelighet når han blir buden på en pel brennevin. Men mindre må det ikke være; under hans utrivelige, slitsomme liv blir brennevinet både mat og drikke og klær for ham.

Dette livet, denne evindelige brennevinsdrikkingen gjør dem naturligvis rent dyriske; og plankekjørerne er ikke sjelden utskuddet fra de bygdelag som er utskjemt av naboskapet med byen. Sin selskapelige oppdragelse får de på kipper og hvilesteder, sammen med omstreifende fantepakk og bermen i byene; kalkegutter og slakterlømler som gir fiffkavaleren på Trinserudsalen og lignende danseboder, er det uoppnåelige mønster for den yngre plankekjørende slekt i tale, manerer og levemåte. Sin litterære kost søker plankekjøreren i toskillingsviser som selges av kurvmadammene på gatehjørner og under trapper, og som besynger mord og drap, innbrudd og fryktelige hendelser. Og likevel kan det hende en kold måneklar natt, når plankekjøreren drar til byen med sitt lass, at man får høre en ren, opprinnelig melodi, liksom kjenne eimen av våt, vårlig gromuld. Men når han tomreips reiser hjem igjen, er det brøl og beljing. I flokk og følge huier og skriker de og slår på hestene, som sanseløst farer av sted i mørket. Sledene slingrer hit og dit, alt i ett velter en, og merker, krittstreker og tall på hatter og gråkjoler blir visket ut i snefonnene. Rett som det er, setter en hest ut fra veien, og svinger inn til en gård eller hytte hvor det er brennevin å få, – for av lang vane kjenner de forfriskningsstedene likeså godt som sine herrer. Disse sjofle sjappene merker en på lang avstand på det oppkjørte puddersukkeret i veien.

Jeg minnes et besøk på et slikt hvilested.

Utenfor Borrebekken står hest ved hest for plankelass og tomsleder; noen av dem har en dott tørt høy å tygge på, og sauer og geiter som hører til huset, gnasker med dem. Fjellbønder, som har tatt hvil her med varski-lassene sine, bringer litt avveksling i ensformigheten med sine maleriske drakter og særmerkte skikkelser og ansikter; de sitter rundt en rød- og blåmalet tine og er i lag med nisten under åpen himmel. En og annen kjører har vært nede ved bekken og vannet hesten sin, han trenger seg frem gjennom myldret av sleder og hester, som han skjennes og bites med. Andre viser seg bare i svalen, eller stikker hodet ut av stuedøren for å glo efter sine firbente kamerater.

Inne myldrer det av kjørere, edrue og drukne. Noen av det siste slaget trenger seg sammen omkring skjenken, som ikke er annet enn et stort skap i det ene hjørnet av den lange lave stuen; en lang, tørr kjerring står og skjenker ut blåhvit, osende finkel av en klunkeflaske i et halvpelmål som er brunsvart av elde og flittig bruk. I det andre hjørnet durer det i en glohet kasse av en ovn, og det stinker og damper av snesokker og gråkjoler på karene som sitter eller ligger og drar seg på ovnsbenken. Langs bordet under det eneste vinduet i stuen sitter noen og tømmer halvpel efter halvpel uten å mæle et ord; andre drikker og prater om bordskrivere og planketylvter, om kversill og grosserere, om bakhun og kverke, om Blakken og Borka; og atter andre spiller kort.

“Far min,” sa en kjørekar – han var i første stadium av perioden, det blide, meget talende og brautende – “far min solgte Blakken til den svære hallendingen oppe ved bordenden der, han med kortleiken. Han skulle ha ‘n for et tjau daler, om han var god for å løfte ‘n, og faen salte mitt liv, satte inte karen ryggen under vomma på ‘n og løfta ‘n som en vott, det gjorde ‘n! For det var figgur til kar gett, – ja han er det saktens ennå, som du sjøl kan se. Men det var ute med Gamle-Blakken da. Gubevars, da ‘n var ung – slik gamp, skjønner du, har aldri gått for plankelass på Strømsveien; for når han sette beina i bakken, så faen salte meg, sto ‘n inte som han var mura! Trur du det kanskje inte, gutten min. Du kan gjøra som du vil – men om føret var så skralt at det skrapa ner-på steina, så dro ‘n plankelasset fram. Ja det var faen til gemytt i den gampen. Men det var forbi med ‘n da gammeln solgte ‘n; for kversilla tok ‘n så reint overstadig, så det låt i bringa på ‘n som i ei tom brennevinstønne; og så hadde ‘n knippa, måtru – bakbeina på ‘n var så stive som en skukustol.”

“Ja, gjorde inte Borka det samre, mener du?” svarte en liten tykksak som ikke lenger satt sikkert på benken, og av og til famlet ut i luften efter innbilte fluer. “Hu dro sine tre tylvter, og væl så det kanskje, når det lunet var på a. Men faen plugge meg, gikk a inte som ei brur for plankelasset lel. Det var merr det, gett. Du skulle aldri sett makan, hu hadde reint folkevett. Er det inte sant, så la Herren meg aldri drekke en dram mer i mi ti’! Om jeg var så full som ei kaje og skreik og husserte verre enn en gråbein – for du veit en må ha seg en dram til nø’tøft – så neiggu om a gikk fortere for det. Og der vi skulle hvile, der gikk a inn, og fekk a inte fôret sitt, så fant a det sjøl der det var å finne, om så inte je hadde høystrået. Slik merr fins inte i verdens rike. Meyer har a inte bære sjøl – neiggu har ‘n ei da!”

Slik ble de sittende og legge ut om hestene sine; de var rent på gråten av rørelse somme tider, og rett som det var, holdt de på å ryke i hop, når den ene ikke riktig ville tro på det den andre fortalte om sin hests enestående dyder.

I nærheten satt en permittert garnisonskar som skulle reise hjem til julehelgen. Han lot til å være en sambygding og god kjenning av de to som satt og kjeklet, og var i følge med noen kjørere som satt oppe ved bordenden og spilte kort. Han gjorde sitt beste for å skaffe fred og forståelse. For å virke mer inntrengende i den retning, og fordi han hadde lyst på en dram selv også, ropte han på datteren i huset, som hadde avløst moren i skjenken, og ba henne bringe brennevin. Men hun var beleiret av en flokk som sto på farten og drakk avskjedssuper, og hørte ham ikke.

“Jomfru, jomfru!” ropte han den ene gangen efter den andre, “la vårs få en pel akkevitt!”

“Slike jomfruer gjør vi ‘ta toskjellings bakhôn,” kom det fra den halvfulle kjøreren, han som hadde holdt lovtalen over Borka. Han satt og flirte svinepolisk over knotingen til artilleristen.

“Jaggu er a ei dokke for deg likevel,” sa han som holdt på Blakken, han reiste seg og gikk bortover mot piken som endelig kom med brennevinet.

“Å neste lørdagsaften så kommer jeg til deg, å da har jeg talsmann med meg; å la meg nå se at du steller deg bra å holder deg løstig og gla’ – sa’o -,”

snøvlet han, trampet takten med føttene og nærmet seg med allslags forlibte og nærgående fakter.

“La gu’dotter mi i fred!” sa hallendingen, som satt mellom kortspillerne.

“Gu’bevars, Baskerud’n, ta inte så hardt på vei; je er bare litt spøkefull,” sa plankekjøreren blid, og fortsatte sin hylding på en slik måte at den feirede uavbrutt måtte frabe seg den. Men så reiste hallendingen seg under en stans i kortspillet, tok tak i ham med den ene hånden og satte ham ned på en stol så den røk i stykker under ham.

“Du lyt fara åt som folk, elles får du med meg å bestelle,” sa han med eftertrykk.

“Det skulle rø’e faen ha no med han å bestelle! Men inte for det, je har kanskje lagt likså god kar på ryggen, og væl så det,” mumlet kjøreren mellom tennene, da hallendingen snudde ryggen til.

Denne hallendingen som det sto slik age av, og som opptrådte med slik fynd, var en høy mann med stor nese, kvast blikk, og i det hele tatt en meget bestemt ytre. Han spilte kort med tre plankekjørere med nokså tåpelige, men likevel bondefule fjes. Det var klart at de hadde lagt seg om hallendingen for riktig å plukke ham; han lot til å være en kakse i sammenligning med resten av det lurvete selskapet. På bordkjørervis holdt de de skitne, krøllete og medtatte kortbladene sammenbøyde inne i hånden, men likevel kikket de i kortene, både seg imellom og i hallendingens, gjorde miner og tro hverandre på føttene. De sa ikke stort mens de spilte, slo bare kortene i bordet, nu og da med et lite ord, eftersom spillet krevde det:

“Du gir.”

“Labola, beis og spell!”

“Kom med penga!”

“Sett på, eller gå ta spellet!”

På latterskrallene og banningen kunne en høre hvordan lykken snudde seg.

Hallendingen hadde tapt i begynnelsen. Men da han var borte den lille vendingen for å hjelpe guddatteren, merket han at de andre stakk hodene sammen og fusket i kortene. Fra nu av tok han seg bedre i akt, men han lot seg ikke merke med noe. Han hadde hell med seg og fikk gode kort på hånden, og han var dessuten en bedre spiller enn de andre også; derfor varte det ikke lenge før han hadde rensket dem alle tre.

“Hosdan i helvete henger detta i hop?” utbrøt den ene av spillerne og skulte stygt bort på hallendingen, som strøk til seg de siste pengene. “Har je vinni ei kule, så er kortmakeren en skjelm! Je mener faen sjøl står i korta, je!”

“Trur du kanskje inte je speller realt, je heller?” spurte hallendingen og reiste seg truende i hele sin mektige høyde.

“Je trur inte anna,” svarte bordkjøreren. “Men er det da inte reint forsett! Her har je sitti med goe kort den eine kula etter den andre, og inte kommi ut. Hadde je inte både beisen og spellet forrige gangen kanskje?”

“Spar-esset, veit je.”

“I helvete hadde du spar-esset!” svarte en av de andre, som var blitt godt på en kant; “så du inte at spar-esset datt i golvet og blei så rent avreid at det inte var nyttendes?”

“Tøys og tull, je hadde beisen,” sa hallendingen. “Dere så jo je hadde halv trompmarjas? Je satt med spar-dama på handa, og kongen lå på stokken, så fekk jeg labola attpå; så måtte je vel ha vønni ut da, skulle je tro.”

“Nei så faen klore meg om du hadde vinni ut!” svarte kjøreren. “Du hadde att tre streker, hadde du. Hosdan kunne du ha kommi ut da?”

“Ryk til helvete, din rakker!” ropte hallendingen, og nu tok sinnet ham. “Hadde je att tre streker, Krestjan?” spurte han den tredje av medspillerne sine, som hadde sittet og stirret sløvt frem for seg, og ikke mælt ordet under hele oppgjøret.

“Jaggu hadde du,” fór denne opp, – “ja faen hogge den som det hugser! Men rarest var det med ‘n Anders, som hadde slike stående kort – som det var seendes ut til – at inte han kom ut. Kanskje du har slumsa brennevin over streka dine du, så du har vørti av med dom på den visen?” føyde han truende til. Så satte han i: “O brennevin, vår trøstermann, sann! Lae-lae-lae-lae! Vi bruker deg imens vi kan, san! Laelae! Laelae!”

“Hold kjeft, din fyllehund!” ropte hallendingen. “Kanskje du trudde du skulle vønni ut den siste kula og?” spurte han den kjøreren som først bød til å krangle.

“Jaggu tenkte je på det. Hvem dævelen kunne veta du skulle kaste ruteresset og holde att spar-dama, så mye spar som det alt hadde gått?”

“Det kommer seg ta det at je kan spelle je, ser du,” ertet hallendingen.

“Je har, dævelen skrape meg, spelt kort før i dag, je au, skal je la deg veta, din nesegris!” sa kjøreren sint; “men når faen er ute, så er ‘n ute, enten han kommer fra helvete eller fra Ha’land!”

“Faen?” sa artilleristen, som hadde satt seg bort til selskapet. “Faen? Je visste inte av at han hadde vært ute sia i fjor. Da var ‘n ute om julekvelden, hørte je.”

“Å sier du?” sa kjøreren – det var greitt å skjønne han var glad over åkomme inn på noe som kunne få hallendingen til å glemme ukvemsordene. “Va ‘n ute om julekvelden? Hosdan bar det til, det da?”

“Det bar til så at han reiste nordetter,” svarte artilleristen.

“Men hosdan bar det til at han reiste nordetter da?” spurte plankekjøreren ivrig.

“Ja, hvissom atte je inte var så tørr i halsen så,” sa artilleristen og hostet; “men je er så full av krim og kulde at je mest inte får opp kjeften.”

“Ta deg en dram, gutten min, så blir du nok bra for kversill og kverke,” sa plankekjøreren, og skjenkte i av den halvpotten hallendingen hadde bestilt til trøst og husvalelse for sine ribbede spillebrødre, og så sang han med beveget røst følgende lovsang til brennevinet:

“O søde klare brennevin!
du er min livsens mellemsin,
du er mitt hjertes fogdrial,
mitt blekk, min penn, min lindrial – al – al!”

Da han var ferdig, rakte han glasset til artilleristen. Denne ble rørt over så meget oppmerksomhet; han ville ikke være mindre høflig, og forsøkte gang på gang å reise seg. Men han hadde gått på rangel hele dagen, så tingen var ikke så grei, og han klarte det ikke før en kom til å stødde oppunder.

“Har du knippa? Du er jo så stiv i bakbeina som et båsnaut,” sa kjøreren. “Se der har du drammen din, og vælmålt er ‘n; ta så munnbittet mellom tennene og la kjeften tråve.”

“Takk som byr,” sa soldaten. “Gledelig jul like til påske! Skål!”

“Det skal mye pepper til å fylle ei merr,” sa plankekjøreren med et grin, da han så artilleristen stikke halvpelmålet ut til bunns. “Men la vårs nå få høre hosdan det bar til med faen.”

“Ja, det skal je si deg opprektig, det; det bar til slik at det var en artillerist som hadde fått permisjon og skulle reise him til julehelga, akkurat som je nå, skjønner du. Han la i vei om julekveldsmorran. Men da han kom opp i Lakkegata, og rektig skulle til å ta på veien, så trefte ‘n noen kammerater. Dom kunne veta det at han hadde penger, av det han var i ferdingsveien – og så skulle dom drekke avskjedsskål da, og han var inte den som sa nei til det, for han tok seg gjerne en tår til nø’tørft. Dom gikk inn til en bøker, og der satt dom og drakk hele dagen. Han ville av gårde mange gonger, for han skulle helt til Solør, måveta, og han syns det kunne væra på tia, om han skulle rekke helt fram til trea dag jul. Men dom sleppte’n inte før klokka var seks, og da hadde’n inte att flere penger enn tre mark og nitten skjelling. Så labba ‘n oppover da; men det gikk smått, for det var subbete føre. Og han gikk og stampa og stabba i den lause snøen. Full var ‘n au, måveta, men enda var ‘n god for å holde seg på bena, og hosdan det var eller inte var, så hadde ‘n da fått dradd seg oppover Sinsenbakken. Der kom det kjørendes etter ‘n en svær mann i brei-slea med en stor, staut, svart hest føre.

“Å skal du hen?” spurte mannen.

“Je? Je skal nok til Solør, je far,” svara ‘n.

“Dit skal je au, og det i kveld,” sa mannen.

“Skal du dit i kveld? Du kjører fort au da. Andre bruker et par dager, og væl så det, om dom har hest sjøl.”

“Å ja, men je har slik aparte fresk hest je,” sa mannen. “Sett deg i, skal du få fri skyss, og fresk skyss au,” sa ‘n.

Jaha, han takka tel, og sette seg oppi, og så fauk dom av gårde så han hadde nok med å holde aua oppe. Dom gjorde inte veien lang, de kara. Da det lei på kvelden, så sa mannen: “Nå er du ved hjemmet ditt,” og da artilleristen fekk opp aua rektig, og fekk sett seg om, så så ‘n det at han var utafor gården til far sin, og han til å takke for skyssen det beste han hadde lært. Men da dom skulle skilles, så spurte ‘n:

“Å skal du hen, du da?”

“Å je,” sa mannen, “je skal bort i grannegården her og holde over ryggen på ei jente.”

“Ja så,” sa artilleristen. “Skal du det.” Han tenkte inte no ved det han, for han var tung i hue både av fylla og etter reisa; men da han kom inn i stua, slo klokka ni, og det var med det samma dom skulle setta seg til bords og ta på med julegrauten.

Andre dagen fortalte ‘n for fresk skyss han hadde fått, og så sa ‘n det som mannen hadde sagt da dom skiltes, om at han skulle til grannegården og holde over ryggen på ei jente.

Dom undres på hå det kunne væra for en kar, og trudde mest det måtte væra en skøyer ta disse lastehandler-fullmaktene eller flisefutene, som farer over bygda der oppe. Men best dom satt slik og funderte på detta, kom dom i hau at det var ei jente borti grannegården som var med barn, og med det samma kom det inn en og fortalte at budeia hadde fått en unge om natta; den hadde hu tatt livet av med ei øks og lagt i grisetrauet. Så skjønte dom hå det var for en kar som hadde reist nordetter. Det var faen sjøl.”

“Fy, detta var fælt ti gjerning. Men inte ville je kjørt med ‘n,” sa den ene kjøreren som hadde vært så ivrig for å få soldaten til å fortelle. “Men hosdan fekk dom faen ut igjen?”

“Det veit je faen inte,” svarte artilleristen. “Je har inte hørt anna enn at han reiste stabbeint til helvete att, da han var ferdig.”

“Ja, men han pleier væra vrang å få ut att. Mang en prest rår mest inte med ‘n, når ‘n hogger seg rektig fast,” ble planekjøreren ved.

“Det trur jeg væl,” sa en annen. “Når det er slik en skarveprest som oppi bygda deres, så gjør nok faen det han vil. Nei, réal kar må det væra, han må inte væra fôra med bresk og bakhôn, og inte fara med filler og fanteri, den som skal mane faen. Svarteboka må ‘n skjønne likså godt som kakjisma, og væl så det.”

“Det var sant det, Anders Smestadbakken,” sa artilleristen. “Je har hørt giti en prest som var kar til det. Det var Røykenpresten. Morbror min fortalte det, for han var på Branes og i Røykenbygda den tia. Han hadde svarteboka, og han kunne lesa i a likså godt framlengs som baklengs, og han kunne løse og binde på én gang. Gu’ bevars for mann det var, både til ålegge ut og til å mane faen! Det var en gong mens ‘n morbror var sånn en framslenging, så var han med ‘n en søndags efta ne-på Tangen hos en som faen dreiv slikt et forskrekkelig spell med – det var nok en kjøpmann, trur je. Det hadde vært en bråta der, både med prester og andre som hadde prøvd seg med ‘n det beste dom kunne; men det var inte råd skapt, for faen blei verre og verre med hver dag. Til sist så sendte dom da bu ‘etter Røykenpresten. Det var enda litt utpå høsten i verste høstbløyta. Ja, han kjørte til Gullaug i Lier og sette over Dramsfjorden til Tangen om søndags eftan, og ‘n morbror var med. Men aldri før var han kommet inn der, før det tok på å hvine og pipe i hver evige veggsprunge. Men så sa Røykenpresten: “Det hjelper ikke at du piper, du får flytte.” Og inte før hadde ‘n sagt det, så fór faen opp igjennom skorsteinspipa som en svart røyk, og det var mangfoldige mennesker som så ‘n. Så blei det rolig da, måveta, og presten sette over fjorden igjen og kjørte himover. Men da han var kommet et støkke opp i Gullaugkleiva, blei det mørkt, og aller best dom kjørte – han morbror gikk enda utmed, – så ryker karjol-akselen tvert av på to steder, så hjula trilla nerover kleiva.

“Hå hå, er du slik kar!” sa Røykenpresten, “så skal du pine død også få noe å bære på. – Sett deg på, Per, og hold deg vel fast,” sa han til ‘n morbror.

Og da kan det vel hende det gikk; så snøgt er aldri noe menneske kommet fra Bakken til Grini. For det sa ‘n morbror han gladelig skulle gå til tings og dø på, at dom fór mere bort igjennom været som på ei skjekte enn dom holdt seg etter veien. Men når dom holdt seg til marka en liten stubb, så spruta søle og gnister om øra på dom, så dom så ut verre enn faen sjøl da dom kom fram til prestegården.

“Nå skal du ha takk for skyssen, gutten min,” sa Røykenpresten – en kan nok veta hvem det var han sa det til; “men gå nå efter karjolhjulene mine i Gullaugkleiva og sveis akselen du brøt i stykker, så kan vi være kvitt for denne gang,” sa ‘n og han morbror hadde inte fått opp den eine sælapinnen engong, så var karjolaksenen som da dom reiste av gårde med ‘n. Men det lukta svovel både av hesten og karjolen visst over tre veker etter.

Men så var det sia en gong han morbror tente på Huseby i Lier, at faen holdt slikt leven på Stor-Valle hos ‘n Åge Sandaker, at dom nesten inte kunne få fred for ‘n hverken natt eller dag. For denna Åge Sandaker hadde selt sjela si til ‘n har je hørt; visst er det at det fans inte slemmere kropp på mange mil. Dom sa at faen hjelpte ‘n med allting, og hele bygda lå ‘n i krangel med. Men så var det ei natt han morbror kom kjørendes med et plankelass fra Svangstranda, og da han kom forbi Stor-Valle, så hørte ‘n at det var folk inne der; dom slo i bordet og var usams. Han stana og lot hesten hvile litt for moro skyld, for han tenkte det alltis kunne bli slagsmål; men så med ett fekk ‘n se så skjellig at faen sto med beina i takgluggen og bøyde seg ner til stue-vindøyet, og han var så lang at han måtte slå bukt på seg, så han sto kroket som en feleboga. Men rett som det var, tok ‘n til å dundre på vindusposten så ‘n morbror blei reint fælen, for det var akkerat som tora skulle skrelle, og ‘n morbror slo på og kjørte alt det han orka.

Så var det en annen gong dom spelte kort der og bante og turnerte. Det gikk så reint gæli med de andre, men Sandaker’n vant den eine kula etter den andre, og han spelte dom mest til fant. Rett som det var, datt det ner et kort på golvet for en av dom, og han bøyde seg ner og skulle ta det opp; men så fekk ‘n se at faen satt under bordet og hjelpte Sandaker’n, og kloa hadde ‘n slått om bordfoten. Så sendte dom bu’ på Røykenpresten, og han kom på timen, for han var inte sein til å komma avsted når han skulle mane. Han tente to kjerkelys og sette dom på bordet. Inte før hadde ‘n begynt å lesa opp, så slepte faen bordfoten og kasta kortleiken etter presten, så arg var ‘n.

“Tenker du å få meg ut, Krestjan Svartserk?” sa faen. “Du er en tjueradd, for du har støli et trådnøste og en brødskalk.”

“Trådnøstet tok jeg for å bøte min brok, og brødskalken for å stille min hunger,” svarte presten og mante igjen. Men faen ville inte ut. Så tok presten til å mane og mane så det begynte å brake og knake i faen, for det braut ‘n for hardt.

“Får je lov til å gå gjennom pipa?” sa faen.

“Nei,” svara presten, for hadde ‘n fått lov til det, hadde ‘n rivi med seg taket med det samma kanskje.

“Får je lov til å gå gjennom pipa?” sa faen.

“Nei, her skal du ut, min mann!” sa presten og bora et lite hol på vindusblyet med ei stoppenål. Og der måtte ‘n ut, enten han så peip eller låt, men ut måtte ‘n.

Så var det stilt ei stund. Men mot den tia han Åge skulle til å dø, begynte faen å grassere igjen i Lier, og det både på Stor-Valle og annensteds. Ved det leite var det ei jente i en plass under Linnes som hadde fått en lausunge. En søndags efta som hu sto på Vikerbrua og kopte og glante ner i vannet, kom ‘n til a som ei stor svart bikkje og slikka a på handa, og med det samma kasta hu ungen til elvs. – Og på Stor-Valle blei ‘n reint desperat gælen, – og det var nå inte å undres på, for han gikk der og venta det eine året etter det andre på at ‘n Åge skulle slokne; men han Åge levde like ratt han, og på slutten trudde folk mest at han hadde snytt faen au. Ja det var mye til kar, den Åge, men styggere mann skulle ingen ha sett. – Nå ja, dom visste inga anna råd da enn å sende bu’ på Røykenpresten. Da han væl var kommet inn og hadde sagt godkveld, så skulle ‘n setta seg ner på en stol. Men i det samma kom det én og nappa unna ‘n stolen, så hele presten datt i golvet. “Kom med en tom brennevinsbuttel mor,” sa presten – for nå var han blitt sinna – og da han hadde fått buttelen, tok han til å mane og mane så det ordentlig krak i alle dom som i stua var. Og aller best det var, kom faen inn gjennom nøkkelholet, og så krøp ‘n og peip og vispa med rumpa som ei bikkje bortover golvet til Røykenpresten, og ner i brennevinsbuttelen måtte ‘n. Da han væl var kommen neri, slo presten i en kork, og så sa ‘n: “nå skal du, faen gale meg, være min gris!”

Sia den ti’ fornam dom inte noe til faen på Stor-Valle.”

“Det var sugg til prest,” kom det fra en av kjørerne.

“Ja, men Akerspresten han var bedre likevel,” sa en annen, “for faen blei så redd da han fikk se ‘n at han tok tråvet med det samma. Det var inte langt unna det hendte, skal je tru; der han holder nevan sin, denna Hal’andsbonden, står det fire merker i bordskiva etter klørne hans.”

“Å er det du sier?” spurte artilleristen ivrig og glodde på bordskiven. “Har faen vært her det har je aldri hørt. Detta får du fortelle vårs, sia vi snakker om ‘n likevæl.”

“Kan så,” svarte kjøreren; “folka i huset er gått ut, ser je; for en skal inte tala om tau og strikke i hengt manns hus, sier dom for et gammalt ord. Det bar til slik da at det satt noen kjørere her og spelte kort og tok seg en halvpel iblant når dom kunne trenge det, og væl så det kanskje. Enten mannen var med eller inte, det skal je inte kunne si for visst, men je trur nok han gikk tel og fra mellom brennevinsskapet og kortleiken. Men så kom det inn en med lovotter på; først satt ‘n og så på litt, og så så ‘n i korta. Sia tok ‘n et slag med dom, og drakk med dom gjorde ‘n au. Men åhan tok i, eller å han gjorde, så hadde ‘n lovotta på. Så skulle dom ha seg litt mat da, for det hadde nå mest gått på brennevin før om kvelden. “Men i Jøssenamn, eter du med votter på au du da?” sa en ta dom, for dom var nå liksom litt arge på ‘n for det han hadde tatt dom så stygt. I det samma hogg faen nevan i bordet så klørne satt tvers igjennom. Så skjønte dom ådet var for en sugg dom var i lag med, og så sendte dom bu’ etter presten i Aker; men da han kom, måtte faen ut, for han syntes at presten var mye styggere enn han sjøl var.”

“Fløtt på fingra dine du, så vi kan få se merket i skiva,” sa en av kjørerne som hadde spilt kort med hallendingen, og ga ham et skubb på armen.

Det gikk en truende sky over hallendingens ansikt, men han flyttet rolig på hånden. Kjøreren så efter, men fant ikke noe merke.

“Tar du bort merket au? Han Anders sa jo det sto under nevan din. Hå, hå! får je se klauvene dine,” sa han med et stygt grin, og tok efter hendene på hallendingen; en av de andre grep lyset og ga seg til å kikke efter føttene hans under bordet. Men da reiste hallendingen seg og slo knyttneven i bordskiven så den sprakk endimellom.

“Ja du skal få se klauvene mine, og Di skal få kjenne dom au, koper!” ropte han og holdt den brede knokete neven sin opp under øynene på dem. “Ut, på dør, Di skal inte vara i hus med folk, merraflåere som Di er! Ut sier je!” ble han ved, og slengte døren opp på vidt gap.

“Trur du kanskje vi er redd deg da, suggen?” ropte en av dem. “Nei, inte om du så hadde klør som herifra og til Gjelleråsen heller! Hei, nå skal du pine dø’ i heisen, du au!” Han gjorde et hopp bort imot hallendingen og knipset ham under nesen.

Hallendingen svarte ikke et ord, han tok bare karen i nakken og satte ham hodestups ut på gården. Artilleristen tok parti med plankekjørerne. Da de røk på hallendingen, lurte han seg bak på ham, tok tak i akslene hans, satte kneet mot ryggen og prøvde å bryte ham over ende. “En om én, og to om faen!” skrek han; men da hallendingen merket knepet, samlet han all sin overordentlige styrke, flyttet høyre fot frem og satte krumrygg, grep bak seg og tok tak i benene hans og kastet ham, med et bråkast av overkroppen, på hodet over seg ut gjennom døren. De to andre tok han i strupen en med hver hånd og hev dem baklengs efter.

Under dette levenet ble kjøkkendøren åpnet; konen i huset, datteren og et par andre kvinnfolk kikket inn, skremte og nysgjerrige.

“Du rydder stua du,” sa konen.

“Je er nødt til det,” svarte hallendingen. “Når en inte får vara i fred for kleggen, så lytt en viske ‘n ta seg.”

“Ja je skal viske deg, enten du så er faen sjøl eller mor hass!” sa en av kjørerne, han kom inn igjen sammen med artilleristen, blodig i ansiktet. Han prøvde å drive til hallendingen med et stykke av en bendestang, men hallendingen bøyde behendig unna for slaget, slo igjen døren og rev standen ut av hånden på kjøreren.

“Du er nok en hardhaus, men nå skal vi prøve skallen din,” sa han; i det samme tok han karen i akslene og kjørte ham mot døren med slik kraft at han med et brøl fór ut gjennom dørspeilet, som ble splintret i mange stykker.

“Jaggu trur je det er sjølve faen; for da je braut på’n var det som je braut på en bastu-vegg!” sa artilleristen, han tok til bens ut gjennom kjøkkenet.

Et godt stykke borte fra stua hans lå kongsgården, og like utenfor vinduene til kongen hadde det vokset opp en eik, som var så stor og diger at den skygget for lyset i kongsgården; kongen hadde lovt ut mange, mange penger til den som kunne hugge ned eika; men ingen var god for det, for så fort en skåret en flis av eikeleggen, vokste det to isteden. Så ville kongen også ha gravet en brønn, som skulle holde vann hele året; for alle grannene hans hadde brønn, men han hadde ingen, og det syntes kongen var skam. Til den som kunne grave en slik brønn at den holdt vann hele året rundt, hadde kongen lovt ut både penger og annet. Men det var ingen som kunne få gjort det; for kongsgården lå høyt, høyt oppe på en bakke, aldri før hadde de gravet noen tommer, så kom de til harde berget. Men da nå kongen hadde fått i hodet at han ville ha gjort disse arbeidene, så lot han lyse opp på alle kirkebakker både vidt og bredt, at den som kunne hugge ned den store eika i kongsgården og skaffe ham en slik brønn at den holdt vann hele året rundt, han skulle få kongsdatteren og halve riket.

Det var nok av dem som ville prøve seg, kan du vel vite, men alt de knartet og hugg, og alt de rotet og grov, så hjalp det ikke, eika ble tykkere og tykkere for hvert hugg, og berget ble ikke bløtere det heller. Om en stund så ville de tre brødrene i veien og prøve seg også, og det var faren vel nøyd med, for vant de ikke kongsdatteren og halve riket, så kunne det da hende de fikk tjeneste ensteds hos en bra mann, tenkte faren, og mer ønsket ikke han; og da brødrene slo på det at de ville til kongsgården, sa faren ja på flygende flekken, og så la Per og Pål og Espen Askeladd av gårde.

Da de hadde gått et stykke, kom de til en granli, og like opp for den var en bratt hei; så hørte de noe som hugg og hugg oppe i heia.

“Jeg undres hva det er som hugger oppe i heia, jeg?” sa Espen Askeladd.

“Du er nå støtt så klok med undringene dine du,” sa han Per og han Pål; “det er da noe å undre seg over også, at det står en vedhugger og knarter oppi heia!”

“Jeg har nok moro av å se hva det er likevel jeg,” sa Espen Askeladd, og dermed gikk han.

“Å ja, er du slikt et barn, har du godt av å lære å gå med!” ropte brødrene hans etter ham, men han brydde seg ikke om det, han Espen; han la avsted oppover bakkene, dit han hørte det hugg, og da han kom der, så han det var en øks som sto og hugg og hugg på en furulegg.

“God dag?” sa Espen Askeladd; “står du her og hugger?”

“Ja nå har jeg stått her og hugget i mange lange tider og ventet på deg,” svarte øksen.

“Ja ja, her er jeg,” sa Espen, han tok øksen og slo den av skaftet og stappet både øks og skaft i skreppa.

Da han kom ned igjen til brødrene sine, ga de seg til å le og gjøre narr av ham. “Hva var det for noe rart du fikk se oppi heia da?” sa de.

“Å det var bare en øks vi hørte,” sa Espen.

Da de så hadde gått en stund igjen, kom de under en berghammer; oppi den hørte de noe hakket og grov.

“Jeg undres hva det er som hakker og graver oppunder denne berghammeren jeg?” sa Espen Askeladd.

“Du er nå så klok til å undre deg du,” sa han Per og han Pål igjen; “har du aldri hørt fuglene hakke og pikke på trærne før?”

“Ja, men jeg har nok moro av å se hva det er, likevel jeg,” sa Espen, og alt de lo og gjorde narr av ham, så brydde han seg ikke om det, han la avsted opp imot berghammeren, og da han kom oppunder, så han det var et grev som sto og hakket og grov.

“God dag!” sa Espen Askeladd; “står du her og hakker og graver så alene?”

“Ja, jeg gjør det,” sa grevet; “nå har jeg stått her og hakket og gravet i mange lange tider og ventet på deg,” sa det.

“Ja ja, her er jeg,” sa Espen igjen, han tok grevet og slo det av skaftet og gjemte det i skreppa, og så nedover til brødrene sine igjen.

“Det var vel noe fælt rart du så oppunder berghammeren?” sa han Per og han Pål.

“Å det var ikke noe videre, det var bare et grev vi hørte,” sa Espen.

Så gikk de et godt stykke sammen igjen, til de kom til en bekk; tørste var de nå alle tre, etter det de hadde gått så langt, og så la de seg ned ved bekken og skulle drikke.

“Jeg undres riktig på hvor dette vannet kommer ifra?” sa Espen Askeladd.

“Er du ikke galen, så undres du deg visst galen med det aller første. Hvor bekken kommer ifra? Har du aldri sett vannet renne opp av en olle i jorda da?”

“Ja, men jeg har nok lyst til å se hvor det kommer fra likevel jeg,” sa Espen; han avsted oppmed bekken, og alt brødrene ropte på ham og lo av ham, så hjalp det ikke; han gikk sin gang.

Da han kom langt oppmed, ble bekken mindre og mindre, og da han kom enda et stykke fram, fikk han se en valnøtt; fra den sildret vannet ut.

“God dag!” sa Espen igjen, “ligger du her og sildrer og renner så alene?”

“Ja, jeg gjør det,” sa valnøtten; “her har jeg ligget og sildret og rent i mange lange tider og ventet på deg.”

“Ja ja, her er jeg,” sa Espen; han tok en mosedott og dyttet i hullet, så vannet ikke kunne komme ut, og så la han valnøtten i skreppa og satte nedetter til brødrene sine igjen.

“Nå har du vel sett hvor vannet kommer fra? Det ser vel fælt rart ut, kan jeg tenke?” gjønte han Per og han Pål.

“Å, det var bare et hull det rant ut av,” sa Espen, og så lo de andre to og gjorde narr av ham igjen, men Espen Askeladd brydde seg ikke om det; “jeg hadde nå moro av å se det likevel,” sa han.

Da de så hadde gått et stykke igjen, kom de til kongsgården; men da alle i kongeriket hadde fått høre at de kunne vinne kongsdatteren og halve riket, hvis de kunne hugge ned den store eika og grave brønn til kongen, så var det kommet så mange som hadde prøvd lykken sin, at eika var dobbelt så stor og tykk nå, som den var fra førstningen; for den vokste ut to fliser for hver de skåret ut med øksen, kan du vel minns. Derfor hadde kongen nå satt den straff at de som prøvde seg og ikke kunne felle eika, skulle settes ut på en øy og begge ørene skulle klippes av dem.

Men de to brødrene lot seg ikke skreppe av det, de trodde nok de skulle få ned eika, og han Per, som eldst var, skulle nå til å prøve seg først. Men det gikk med han som med alle de andre som hadde hugget på eika; for hver flis han fikk skåret ut, vokste det ut to isteden, og så tok kongens folk ham og klippet av ham begge ørene og satte ham ut på øya. Nå ville han Pål til, men det gikk like ens med ham; da han hadde hugget en to-tre hugg, så de fikk se at eika vokste, tok kongens folk ham også og satte ut på øya, og ham klippet de ørene enda snauere av, for de syntes han kunne lært å ta seg i vare.

Så ville Espen Askeladd til.

“Vil du endelig se ut som en merket sau, skal vi gjerne klippe av deg ørene med en gang, så slipper du å bry deg,” sa kongen, han var sint på ham for brødrenes skyld.

“Jeg hadde nok moro av å prøve først likevel,” sa Espen, og det måtte han da få lov til.

Han tok opp øksen av skreppa og skjeftet den på skaftet igjen. “Hugg sjøl!” sa Espen til øksa, og den til å hugge så flisene fløy, og så var det ikke lenge før eika måtte i bakken. Da det var gjort, tok Espen fram grevet sitt og satte det på skaftet. “Grav sjøl!” sa Espen, og grevet til å hakke og grave, så jord og stein sprutet, og så måtte vel brønnen opp, kan du tro. Da han hadde fått den så dyp og så stor han ville, tok Espen Askeladd fram valnøtten og la i det ene hjørnet på bunnen, og så tok han ut mosedotten. “Sildre og renn!” sa Espen, og den til å renne, så vannet fosset ut av hullet, og om en liten stund var brønnen breddfull.

Så hadde Espen hugget ned eika som skygget for kongens vinduer, og skaffet brønn i kongsgården, og så fikk han kongsdatteren og halve riket, som kongen hadde sagt; men godt var det for han Per og han Pål at de hadde mistet ørene, for ellers hadde de hver time fått høre det alle sa, at Espen Askeladd hadde ikke undres seg så galt enda.

“Hva skal vi ha å leve av, når du har gjort ende på alt?”

“Så vil jeg ut og narre en,” sa Peik.

“Ja da kommer du tidsnok, Peik,” sa søsteren.

“Får prøve,” sa Peik.

Da det var ende på alt, hadde de ikke mere; så lakket Peik av gårde, og han gikk og han gikk, til han kom til kongsgården. Der sto kongen i svalen, og da han fikk se gutten, så sa han:

“Hvor skal du hen i dag, Peik?”

“Å, jeg skulle bort og se om jeg kunne få narret en,” sa Peik.

“Kan du ikke narre meg da?” sa kongen.

“Nei, jeg kan nok ikke det, for jeg glemte narrestikkene mine hjemme,” sa Peik.

“Kan du ikke gå etter dem?” sa kongen; “jeg kunne ha lyst til å se om du er slik en skøyerfant som folk sier,” sa han.

“Jeg duger ikke til å gå,” sa Peik.

“Jeg skal låne deg hest og sal,” sa kongen.

“Jeg duger ikke til å ri heller,” sa Peik.

“Vi skal løfte deg oppå,” sa kongen, “så kan du vel henge på.”

Ja, Peik klødde og klorte seg i hodet som han ville rive luggen av, og lot dem løfte seg oppå; der satt han og slang både hit og dit, så kongen kunne se ham, og kongen lo så det tåret i øynene, for slik rytter til hest hadde han aldri sett før. Men da Peik var kommet inn i skogen bakom haugen, så kongen ikke kunne se ham lenger, satt han som han var spikret, og red avsted som han hadde stjålet både gamp og grime, og da han kom til byen, solgte han både hesten og salen.

Kongen gikk der imens og stundet og ventet på at Peik skulle komme slingrende tilbake igjen med narrestikkene sine, og lo stundomtil, når han kom i hug hvor ynkelig han så ut, da han satt og slang på hesten som en høysekk som ikke visste hva for en kant den skulle dette til. Men det varte syv lange og syv brede, og det kom ingen Peik; så skjønte kongen til sist at han var narret og snytt både for hest og sal, enda Peik ikke hadde narrestikkene med seg, – og så ble det en annen låt, for da ble kongen sint og ville i vei og ta livet hans.

Men Peik hadde fått visst dagen da han skulle komme, og sa til søster si at hun skulle sette på veiksteinsgryta med en dråpe vann i. Med det samme kongen kom, rev Peik gryta av varmen og inn på stabben med den, og kokte graut på huggestabben.

Kongen så på dette, og ble så rent opp i under at han glemte det han kom etter.

“Hva vil du ha for den gryten?” sa han.

“Jeg kan ikke være av med den,” sa Peik.

“Hvorfor kan du ikke det?” sa kongen; “jeg skal gjøre rett og riktighet for meg,” sa han.

“Jo, den sparer meg både bry og penger, både skogleie og huggelønn, både kjøring og føring,” sa Peik.

“Det er det samme, jeg gir deg hundre daler,” sa kongen; “nå har du narret av meg hest og sal, og biksel på kjøpet; men det får gå for det det er, når jeg får gryten,” sa han.

Ja, så fikk han ha den da, sa Peik.

Da kongen kom hjem, ba han fremmede og laget til gjestebud; men maten skulle de koke i den nye gryta, og den tok han og satte midt på gulvet. De fremmede trodde kongen ikke var riktig vettug, og gikk der og dyttet til hverandre og lo av ham, og han gikk omkring gryta, og kaklet og kaklet, og sa alt i ett: “Ja ja, bi bare litt; ja ja, bi bare litt, nå koker det snart.” Men det ble ingen kok. Så skjønte han at Peik hadde vært ute med narrestikkene sine og lurt ham igjen, og så ville han avsted og drepe ham.

Da kongen kom, sto Peik ute ved låven.

“Ville hun ikke koke?” sa han.

“Nei, hun ville ikke det,” sa kongen; “men nå skal du unngjelde for det,” sa han, og ville fram med kniven.

“Det skal du få meg til å tro,” sa Peik; “for du tok ikke stabben.”

“Skal tro det ikke er løgn du farer med?” sa kongen.

“Det er stabben det står på; hun koker ikke uten -” sa Peik.

Hva han da skulle ha for den?

Tre hundre daler var den vel verd; men for hans skyld fikk den gå for to, sa Peik.

Så fikk han stabben og reiste med, og ba fremmede og laget til gjestebuds, og satte gryta på stabben midt inne i stua. De fremmede trodde han var blitt både tull og tosk, og de gikk der bare og gjorde narr av ham, og han kaklet og kaklet om gryta, og sa rett som det var: “Bi litt, nå koker hun, nå koker hun snart”; men det ble ikke mere av det på stabben enn på bare gulvet.

Så skjønte han at Peik hadde vært ute med narrestikkene sine denne gangen òg. Han rev seg i luggen og ville avsted på flekken og drepe ham, og nå skulle han ikke spare ham enten han låt vel eller ille.

Men Peik hadde laget seg til å ta imot ham igjen. Han slaktet en vær, og tok og hadde blodet i vomskinnet, og pakket det ned i barmen på søster si og ba henne føre hva hun skulle si.

“Hvor er Peik!” skrek kongen; han var så sint at han skalv i målet.

“Han er så skrøpelig at han ikke orker å røre seg,” sa hun, “og så skulle han prøve å få en blund.”

“Du får vekke ham,” sa kongen.

Nei, det torde hun ikke, for han var så hastig.

“Ja, jeg er enda hastigere,” sa kongen, “og vekker ikke du ham, så skal jeg…” sa han, og tok bortved siden, der kniven var.

Nei, så skulle hun til å vekke ham. Men Peik snudde seg brått i sengen, dro ut en liten kniv, og rispet henne i værvomma, så blodspruten sto av barmen på henne, og hun falt over ende på gulvet som hun var død.

“For en fanden du er, Peik!” sa kongen; “skjærer du ikke i hjel søster di, og det så sjølve kongen står og ser på det!” sa han.

“Det er ikke farlig med liket så lenge det er vær i nesa på meg,” sa Peik, og fikk fram et bukkehorn, som han ga seg til å tute på, og da han hadde tutet en brudeslått, så satte han hornet borttil henne og blåste liv i henne igjen.

“Bevare meg vel for deg, Peik! Kan du drepe folk og blåse liv i dem igjen også, du da?” sa kongen.

“Ja, hva råd var det for meg ellers?” sa Peik; “jeg kom til å drepe alle dem jeg kom nær, for jeg er så hastig av meg, ser du,” sa han.

“Ja, jeg er også hastig,” sa kongen, “og det hornet må jeg ha; jeg skal gi deg hundre daler for det, og så får det være det samme, jeg får gi deg etter at du narret av meg hesten, og at du snøt meg på gryten og stabben og hele greia.”

Peik hadde vondt for å være av med det, men siden det var kongen, fikk han vel ta det. Og så fikk kongen det, og reiste hjem det forteste han kunne, og han var ikke før kommet hjem, før han måtte prøve det. Han tok på å krangle og kjekle med dronningen og den eldste datteren, og de kjeklet igjen og sa ham imot; men før de visste ordet av det, dro han ut kniven og stakk dem i hjel, og de andre rømte stua, så redde ble de.

Kongen gikk og drev på gulvet en stund, og snakket om at det var ikke farlig med liket så lenge det var vær i ham, og annet slikt som hadde rent gjennom munnen på Peik, og så fikk han fram hornet, og til å tute og blåse; men enda han blåste alt det han orket, både den dagen og den andre, så fikk han ikke blåst liv i dem; de var døde og de ble døde, både dronningen og datteren, og han måtte koste dem i jorden og holde gravøl attpå.

Så strøk han til Peik igjen og ville ta livet av ham; men Peik hadde sine runer ute, så han visste av at kongen kom, og sa til søsteren:

“Nå får du bytte klær med meg og reise din vei, så kan du ta og ha alt vi eier.”

Ja, hun byttet klær med ham og pakket sammen og reiste av gårde det forteste hun vant, og Peik satt igjen der alene i jenteklærne.

“Hvor er han Peik?” sa kongen, han kom så harsk og så hard gjennom døren.

“Han har reist sin vei,” sa han som satt igjen i søsterklærne. “Ja hadde han nå vært hjemme, så skulle jeg ha drept ham,” sa kongen; “det var ikke verdt å spare livet på slik en skarv,” sa han.

Han hadde sine runer ute, og visste at kongen kom og ville ta livet hans for narrestikkene han fór med, men meg lot han bli igjen her både matløs og rådløs,” sa Peik, og gjorde seg så lekker og fin som en jente.

“Vær du med til kongsgården, du -; det er ikke verdt å sitte og sulte borti stua her,” sa kongen.

Ja, det ville han gjerne, og så tok kongen ham med seg, og lot ham lære all ting og holdt ham som sin egen datter, og det var mest som kongen hadde igjen de tre døtrene sine, for Peikegutten sømmet og sydde og låt og lekte med dem, og var sammen med dem både sent og tidlig.

Da det led på, kom det en kongssønn på friing dit.

“Ja, jeg har tre døtre,” sa kongen, “det står på hvem du vil ha av dem.”

Han skulle få lov å gå opp i sykammeret og snakke og gjøre seg kjent med dem. Jo, så likte han Peik best og kastet et silkeplagg i fanget på ham. Så var det å brygge og bake til bryllupet, og da det led om en stund, kom skyldfolkene hans og kongens folk og tok på å ture og drikke bryllup. Men da det led på kvelden den første bryllupsdagen, torde ikke Peik bli lenger og la av gårde, så bruden ikke var å finne; men det som verre var; begge kongsdøtrene fikk vondt så brått, og rett som det var, kom der reisende to småprinser til verden, så folket måtte fare hjem midt i beste leken og bryllupsturingen.

Kongen både sørget og var harm, og undres på hvordan dette hang i hop.

Så satte han seg på hesten og red ut, for han syntes det ble for ødt og leit å være hjemme; men da han kom ut på jordet, satt Peik der på en stein og spilte på munnharpe.

“Sitter du her, du Peik?” sa kongen.

“Javisst sitter jeg her, hvor skulle jeg sitte ellers?” sa Peik.

“Nå har du narret meg grovt gang på gang,” sa kongen; “men kom nå og vær med hjem, så skal jeg drepe deg.”

“Ja, det er vel så det,” sa Peik, “når det ingen annen råd er, så får jeg vel til, jeg med,” sa han.

Da han kom hjem i kongsgården, gjorde de i stand en tønne som Peik skulle puttes ned i, og da den var ferdig, kjørte de den opp på et høyt fjell; der skulle han ligge i tre dager og tenke over det han hadde gjort, før de veltet ham utfor og til fjords.

Tredje dagen kom det en rik mann gående, og Peik satt inni tønna og sang: “Til himmerik og til paradis, til himmerik og til paradis skal jeg fare; men inte vil jeg og inte vil jeg i engleskare.”

Da mannen hørte det, spurte han hva han skulle gi for å komme i hans sted.

Det fikk vel bli mye det, mente Peik, for det sto ikke skyss tilsagt til å fare til himmerik alle dager.

Mannen ville gi ham alt det han eide, og så slo han ut bunnen og krøp ned i tønna istedenfor Peik.

“Lykke på reisa,” sa kongen, han trodde det var Peik som var inni; “nå farer du til fjords fortere enn om du fór med reinskyss, og nå er det ute både med deg og med narrestikkene dine,” sa han.

Før tønna var halvveis utover fjellet, var det ikke en stav og stump igjen av den eller av ham som var inni. Men da kongen kom hjem til kongsgården, var Peik der før ham, og satt på tråtta og spilte på munnharpe.

“Sitter du der, Peik?” sa kongen.

“Javisst sitter jeg her, hvor skulle jeg sitte ellers?” sa Peik. “Jeg kan vel få leid hus her til alle hestene og feet og pengene mine?”

“Hvor veltet jeg deg hen, så du fikk all den rikdommen?” spurte kongen.

“Å, du veltet meg til fjords,” sa Peik, “og da jeg kom til bunns, var det nok å ta av, både hester og fe, både gull og gods; de gikk i flokker og lå i hauger så store som hus,” sa han.

“Hva vil du ha for å velte meg samme veien?” sa kongen.

“Å, det er ikke mere påkosta det,” sa Peik; “du tok ikke noe av meg, så vil ikke jeg ha noe av deg heller.”

Så stappet han kongen i en tønne og rullet ham utover, og da han hadde gitt ham friskyss ut over fjellet, reiste han hjem til kongsgården. Der tok han og holdt bryllup med den yngste kongsdatteren. Siden styrte han land og rike, men han gjemte narrestikkene sine, og gjemte dem vel, så det ble hverken hørt eller spurt mere om Peikegutten, men bare om sjølve kongen.

“Jeg så det først,” sa den ene.

“Jeg så det likså tidlig som du,” skrek den andre.

“Jagu vil jeg ha det, for jeg var den første som så det,” svor den tredje. Slik drev de på, og ble så usams om egget at de nesten ville i luggen på hverandre.

Men så ble de forlikt om at de skulle eie det sammen alle fem, og så skulle de legge seg på det, som gåsa gjør, og klekke ut gåsungen. Den første ble liggende i åtte dager, og ruget og latet seg og gjorde ingen ting; imens måtte de andre træle for føa både til seg og henne. Det tok en av dem til å gi henne fantord for.

“Du kom ikke ut av egget før du kunne pipe, du heller,” sa hun som lå og ruget; “men dette tror jeg det snarere blir folk av, for jeg tykker det mumler: “Sild og velling, graut og mjølk” inni det alt i ett,” sa hun; “nå kan du ligge i åtte daer, så skal vi byttes til å slepe føa i deg.”

Da den femte også hadde ligget i åtte dager, hørte hun tydelig det var en unge inni egget, som skrek på “sild og velling og graut og mjølk”, og så pikket hun hull på det; men istedenfor en gåsunge kom det ut en folkeunge, så fælslig stygg var han, med stort hode og liten skrott, og det første han skrek på, da han kom ut, var “sild og velling og graut og mjølk”. Så kalte de ham Mumle Gåsegg.

Så stygg som han var, så var de enda glad i ham i førstningen; men det varte ikke lenge før han ble så grådig at han åt opp all den mat de hadde. Når de kokte seg et vellingfat eller en grautgryte som de tenkte de skulle ha nok av alle seks, så hvelvet ungen det i seg alt i hop. Så ville de ikke ha ham lenger. “Jeg har ikke kjent meg mett noe mål siden denne byttingen krøp ut av eggeskallet,” sa en av dem, og da Mumle Gåsegg hørte at de andre samstemte i dette, så sa han han kunne gjerne reise sin vei; trengte ikke de til ham, så trengte ikke han til dem, og dermed strøk han av gårde.

Langt om lenge kom han til en bondegård, som lå i et steinlende, og spurte etter tjeneste; der trengte de til en arbeidskar, og kallen satte ham til å sanke stein av åkeren. Ja, Mumle Gåsegg hentet stein av åkeren, og tok dem så store at det var mange hestelass i dem, og enten det var stort eller smått, så stakk han det i lommen sin. Det varte ikke lenge før han var ferdig med det arbeidet, og så ville han vite hva han skulle gjøre mer.

“Du får plukke ut den steinen av åkeren,” sa mannen; “du kan da ikke være ferdig før du tar på, veit jeg.”

Men Mumle Gåsegg tømte lommene sine, og kastet steinen i en haug. Da fikk kallen se at han var ferdig med arbeidet, og skjønte han fikk være vâr med ham som var så sterk. Han fikk komme inn og få seg mat, sa han. Det mente Mumle Gåsegg også, og han åt alene det som var laget til husbondsfolk og tjenere, og enda var han ikke halvmett.

Det var kar til arbeidsmann, men det var farlig kar til å ete også, for det var ingen bunn i ham, mente bonden. “Slik en arbeidsmann kunne ete en stakkars bonde fra gård og grunn før en visste ordet av det,” sa han.

Han hadde ikke mer arbeid til ham; det var best han gikk til kongsgården.

Mumle Gåsegg strøk til kongen, og fikk tjeneste med én gang; i kongsgården var det nok med mat og arbeid. Han skulle være visergutt og hjelpe jentene å bære ved og vann og gjøre annet småarbeid.

Så spurte han hva han skulle gjøre først.

Han fikk ta seg til å knerte litt ved så lenge, sa de.

Ja, Mumle Gåsegg til å knerte og hugge så flisene spraket omkring ham; det varte ikke lenge før han hadde hugget opp alt som var der, både av vedfang og tømmer, både sagstokker og emningsved, og da han var ferdig med det, kom han og spurte hva han skulle ta på med nå.

“Du kan hugge fra deg veden nå,” sa de.

“Det er ikke mer å hugge av,” sa Mumle Gåsegg.

Det var uråd, mente gårdsfuten, og så ut i skålen. Men jo, Mumle Gåsegg hadde hugget opp alt i hop; det var blitt ved både av sagstokker og langtømmer. Dette var harmelig, syntes han, og så sa han han ikke skulle få smake mat, før han hadde vært til skogs og hugget likså mye tømmer som det han hadde fliset opp til ved.

Mumle Gåsegg til smia, og fikk smeden til å hjelpe seg å lage øks av femten våger jern. Så fór han til tømmerskogen og tok til å snauhugge; det strøk med både bjelkegraner og mastefuruer, alt han fant, både på kongens teig og på granneteigen; han hverken kvistet eller toppet, så det ble liggende som etter et vindfall. Så la han et dugelig lass på sleden og satte alle hestene for; men de kom ikke av flekken med det lasset, og da han tok dem i hodet og ville få det på glid, dro han hodene av; så veltet han hestene ut av skjækene opp i marka, og dro fram lasset alene.

Da han kom fram til kongsgården, sto kongen og tømmerfuten hans i svalen og skulle ta imot ham, for det han hadde faret så ille med skogen -tømmerfuten hadde vært borti der og sett på det. Men da Mumle Gåsegg kom dragende hjem med halve tømmerskogen, ble kongen både arg og redd, og så tenkte han han fikk vel fare varlig med ham, siden han var så sterk.

“Det var ovleg til arbeidsmann,” sa kongen; “men hvor mye eter du om gangen?” sa han, “for nå er du vel sulten.”

Når han skulle ha en dugelig graut, gikk det med tolv tønner mjøl, sa Mumle Gåsegg; men når han hadde fått den til livs, kunne han trøyte en stund òg.

Det tok tid å få kokt slik en graut, og imens skulle han dra inn litt ved til kokka. Han la hele vedhaugen på en slede, men da han skulle gjennom døren med den, var han uvøren igjen. Huset kom så rent av lage at det ga seg i alle laft, så nær var det at han hadde dratt hele kongsgården over ende. Da det led til at maten var ferdig, sendte de ham ut til å rope inn folkene. Han ropte så det svarte i alle berg og åser; men de kom ikke fort nok, tykte han; så ble han usams med dem og slo i hjel tolv.

“Han slo i hjel tolv,” sa kongen, “og han eter for mange ganger tolv, men hvor mange arbeider du for?”

“Det er for mange ganger tolv det òg,” sa Mumle.

Da han hadde fått mat, skulle han på låven og treske; så tok han unna mønsåsen og gjorde slagvoll av, og da taket ville til å falle ned av dette, tok han en stor bjelkegran, så kvistet som den var, og satte til mønsås, og så tresket han lo og halm og høy om hverandre. Det gikk på skade, for agnene føk omkring ihopes, og det sto som en sky over hele kongsgården.

Da han nesten hadde gjort fra seg treskingen, kom det fiender i landet, så det skulle bli krig. Så sa kongen til ham at han fikk ta folk med seg, reise i veien, og ta imot fienden og krige; for han tenkte de slo ham vel i hjel. Nei, folk ville han ikke ha skulle tynes, han ville slåss alene han, sa Mumle Gåsegg.

Dess bedre er det, dess før blir jeg kvitt ham, tenkte kongen.

Men en dyktig klubbe måtte han ha.

De sendte bud til smeden; han smidde en på fem våger. Den kunne være bra til å knekke nøtter med, sa Mumle Gåsegg. Så smidde han en på femten våger; den kunne være god til å plugge sko med, sa Mumle. Ja, større kunne ikke smeden smi den med sine folk. Så la han til smia sjøl, Mumle Gåsegg, og laget en klubbe på femten skippund, og den måtte det hundre mann til åvende på stedet. Den syntes Mumle Gåsegg kunne gjøre det til nød. Så måtte han han en nisteskreppe; den gjorde de av femten oksehuder og stappet den full av mat, og så lakket han nedover bakken, med skreppen på ryggen og klubben på nakken.

Da han kom så langt at krigsfolkene fikk se ham, sendte de ut én som spurte om han ville ta imot dem.

“Bi bare til jeg får ett,” sa Mumle Gåsegg, og slengte seg i bakken og satte seg til å ete bak den store matskreppen.

Men de kunne ikke bie, de ga seg til å skyte på ham med én gang, så det både regnet og haglet med riflekuler.

“Denne krekebæra meter jeg ikke,” sa Mumle Gåsegg, og la til å ete enda mer; det bet hverken bly eller jern på ham, og matskreppen sto framfor ham og tok av for kulene, som en hel voll.

Så tok de på å kaste bomber og skyte med kanoner. Han gren litt for hver trykk han fikk.

“Å det nauer ikke,” sa han. Men så fikk han en bombe i vrangstrupen.

“Tvi!” sa han og spyttet den ut igjen, og så kom det en lenkekule og gjorde vei i smør-esken, og en annen tok matbeten bort mellom fingrene på ham.

Da ble han arg, reiste seg, tok storklubben og slo i bakken, og spurte om de ville ta maten av munnen på ham med blåbæra som de blåste ut av de grove pusterørene. Han slo noen slag til, så det ramlet i berg og åser, og fienden spratt til værs som agner, og så var det ute med den krigen.

Da han kom hjem igjen og ville ha mer arbeid, ble kongen rent ille ved, for nå tenkte han han skulle ha vært kvitt ham. Han visste ingen annen råd enn å sende ham til helvete.

“Du får fare til Gamle-Erik og kreve landskylden,” sa han. Mumle Gåsegg av gårde, med skreppen på ryggen og klubben på nakken; han var ikke lenge om veien; men da han kom fram, var Gamle-Erik på overhøring. Det var ingen annen hjemme enn mor hans, og hun sa hun aldri hadde hørt tale om noen landskyld, han fikk komme igjen en annen gang.

“Ja, kom til meg imorra!” sa han; det mente han skulle bli løgn; hadde han kommet dit, fikk han bli der, og landskylden skulle han ha med, han hadde tid til å vente. Men da han hadde ett opp nisten sin, ble tiden lang for ham, og så krevde han landskylden av gamlemor igjen, og sa, nå skulle hun ut med den.

Nei, det ville hun ikke; det sto fast som gamlefurua, sa hun, og den sto utenfor porten til helvete, og var så stor at femten mann kunne knapt favne om den. Men Mumle fór opp i toppen på den og snodde og vred den som en vidjekvist, og spurte om hun ikke ville svare landskylden nå.

Jo, så torde hun ikke annet, og fant i hop så mange skillinger som han trodde seg til å bære i storskreppen. Så fór han på hjemveien med landskylden, og straks han hadde reist kom Gamle-Erik hjem. Da han hørte det at Mumle hadde strøket av gårde med storskreppen full av penger, dengte han først mor si, og satte så etter ham og skulle ta ham på spranget. Og han kom innpå ham også, for han rente tomreipes og vinget iblant, og Mumle måtte holde seg til marken med den tunge skreppen sin; men da Gamle-Erik var i hælene på ham, tok han på å hoppe og springe det beste han orket, og da holdt han klubben bak, for å verge seg mot ham. Og slik gikk det; Mumle holdt i skaftet, og Gamle-Erik kavet etter klubben, til de kom til en dyp dal; der sprang Mumle fra den ene bergtoppen over på den andre, og Gamle-Erik var så het til å sette etter, at han rente like imot klubben og datt ned i dalen og brøt av den ene foten sin – der lå han.

“Der har du landskylden,” sa Mumle Gåsegg, da han kom til kongsgården, og slengte pengeskreppen bort til kongen så det braket i svalen.

Kongen takket og låt vel, og lovet ham både god lønn og hjempass, om han ville ha det; men Mumle Gåsegg ville bare ha mer arbeid.

“Hva skal jeg gjøre nå?” sa han.

Ja, da kongen fikk tenkt seg om, så sa han at han fikk reise til bergtrollet som hadde tatt bestefarssverdet hans, på det slottet han hadde ved sjøen, dit ingen torde komme.

Mumle fikk med seg noen nistelass i storskreppen, og fór i veien igjen, og han gikk både langt og lenge, over skog og fjell og ville heier, til han kom til noen store berg, der trollet skulle være som hadde tatt bestefarssverdet til kongen.

Men trollet var ikke under bar himmel, og berget var lukket, så Mumle ikke var kar for å komme inn.

Så ga han seg i følge med noen steinbrytere, som holdt til på en fjellgård og lå og brøt stein oppe i disse bergene. Slik hjelp hadde de aldri hatt, for han brøt og slo i fjellet så berget revnet og storsteinen veltet utover som hus; men da han skulle hvile til middag og ta på det ene matlasset, så var det oppett alt sammen.

“Jeg bruker å ha god mathug sjøl,” sa Mumle, “men den som har vært her, er verre til å ete, for han har ett bein også,” sa han.

Så gikk det den første dagen, og det gikk ikke bedre den andre. Den tredje dagen la han i veien og skulle bryte berg igjen, og tok med det tredje matlasset, men da la han seg bak det, liksom han sov.

Rett som det var, kom det ut av berget et troll med syv hoder, og ga seg til å smatte og ete på maten hans.

“Nå er det laget til, nå skal jeg ete,” sa trollet.

“Det skal vi knabbes om!” sa Mumle og slo med klubben så hodene trillet av det.

Så gikk han inn i berget som trollet var kommet ut av, og der inne sto en hest og åt av en tønne med gloende ildmørje, og bak den sto det en havretønne.

“Hvorfor eter du ikke av havretønna?” sa Mumle Gåsegg.

“Fordi jeg ikke er god for å snu meg,” sa hesten.

“Jeg skal nok snu deg,” sa Mumle.

“Slit heller av meg hodet,” sa hesten.

Så gjorde han det, og da ble hesten til en vakker kar. Han sa han var bergtatt og omskapt til en hest av trollet, og han hjalp ham til å finne sverdet, som trollet hadde gjemt på sengebunnen, og oppi sengen lå gamlemor til trollet og snorksov.

Hjem igjen fór de til vanns, og da de var kommet utpå, kom gamlekjerringa etter. Hun kunne ikke nå dem; så ga hun seg til å drikke, og hun drakk så det minket og vannet falt; men havet rådde hun ikke med ådrikke opp – så sprakk hun.

Da de kom til lands, sende Mumle Gåsegg bud at kongen skulle hente sverdet. Han sendte fire hester, nei de rugget det ikke; han sendte åtte, og han sendte tolv, men sverdet ble der det var, de orket ikke å flytte det av flekken. Men Mumle Gåsegg tok det alene og bar det fram.

Kongen trodde ikke sine egne øyne da han så Mumle igjen, men han låt vel og lovte både gull og grønne skoger; og da Mumle ville ha mer arbeid, sa han han fikk reise ut til trollslottet han hadde, det som ingen torde være på, der fikk han ligge til han hadde bygd bro over sundet, så folk kunne komme fram dit; var han god for det, skulle han lønne ham vel, ja gjerne gi ham datteren sin, sa han.

Ja, det skulle han være god for, mente Mumle Gåsegg.

Det hadde aldri noen kommet fra med livet; de som nådde så langt at de kom fram, lå der både drept og plukket så små som gryn, og kongen tenkte han aldri skulle se ham mer, når han fikk ham dit.

Men Mumle la i veien; han tok med seg nisteskreppen og en passelig vrang og vrien furukubbe, en telgjeøks, en blei og noen feitvedstikker, og så den vesle legdegutten i kongsgården.

Da han kom til sundet, gikk elven full av is, og var så stri som en foss; men han satte bena i bunnen og vasset fram, så han kom over til sist.

Da han hadde varmet og matstelt seg, ville han sove; men det varte ikke lenge før det ble slik brak og larm som de skulle snudd opp ned på hele slottet. Døren fór opp på vid vegg, og han så ikke annet enn en gapende kjeft fra dørstokken opp til dørbjelken.

“Der har du en jafs, smak på den,” sa Mumle og kastet legdegutten i gapet. “La meg så se hva du er for en, kanskje det er kjens folk?”

Det var det; for det var Gamle-Erik som var ute. De tok til å spille kort; han ville vel friste å tjene igjen noe av den landskylden Mumle hadde truet av mor hans da han gikk på krav for kongen. Men hvorledes det gikk, så var Mumle den som vant, for han hadde satt kors på de beste kortene, og da han hadde vunnet av ham alt det han hadde på seg, måtte Gamle-Erik gi Mumle av det gullet og sølvet som var på slottet.

Rett som det var, gikk varmen ut for dem, så de ikke kunne skjelne kortene fra hverandre.

“Nå får vi hugge ved,” sa Mumle, og hugg telgjeøksen i furukubben og drev inn bleien, men vriompeisen var vrang og ville ikke kløvne straks, enda Mumle bendte og brøt med øksen. “De sier du skal være sterk,” sa han til Gamle-Erik; “spytt i neven, hugg klørne i, bend og bryt og la meg se hva du duger til!” sa han.

Erik gjorde så, og fór i sprekken med begge nevene og brøt alt han orket; men med det samme slo Mumle Gåsegg ut bleien, så satt Gamle-Erik i klemmen; siden prøvde han øksehammeren på ryggen hans. Gamle-Erik ba både tynt og vakkert at han skulle slippe løs, men det øret ville ikke Mumle Gåsegg høre på, før han lovte han aldri skulle komme dit og gjøre ufred mer; og så måtte han love at han skulle bygge bro over sundet, så folk kunne fare over til alle årsens tider, og den skulle være ferdig når isen var gått.

“Det var hardt,” sa Gamle-Erik.

Men det var ingen annen råd; ville han løs, måtte han love det. Men han tinget på at han skulle ha den første sjel som fór over broen, den skulle være sundtollen.

Den skulle han ha, sa Mumle. Så slapp han løs og fór hjem. Men Mumle Gåsegg la seg til å sove på det, og han sov til langt utpå dagen.

Da kongen kom og skulle se om han var hakket eller om de bare hadde småplukket ham, måtte han vasse i penger, før han kom fram til sengen; de lå i dynger og sekker til langt opp på veggen, og i sengen lå Mumle og snorksov.

“Gud hjelpe både meg og datter mi,” sa han, da han skjønte Mumle var lys levende. Jo, allting var godt og vel gjort, det kunne ingen nekte; men det var ikke verdt å tale om bryllup før broen var ferdig, sa han.

En dag da, så sto broen der fullt ferdig, og Gamle-Erik sto på den og skulle ha tollen han hadde tinget på.

Mumle Gåsegg ville ha kongen med seg og prøve broen, men det hadde han ingen hug til. Så satte han seg sjøl opp på en hest, og slengte den digre kongsgårdsbudeia opp på sâlknappen fremfor seg – hun så mest ut som en diger furukubbe – og så red han over så det dundret i broen.

“Hvor er sundtollen? Hvor har du sjela?” skrek Gamle-Erik.

“Hun sitter inne i denne furukubben; vil du ha den får du spytte i neven og ta den,” sa Mumle Gåsegg.

“Nei, helles takk – tar hun ikke meg, tar ikke jeg henne,” sa Gamle-Erik; “en klemme har du fått meg i, du skal ikke få meg i en til,” sa han, og dermed fløy han like hjem til gamlemor si, og siden har han hverken vært hørt eller spurt der.

Men Mumle Gåsegg fór hjem til kongsgården og ville ha lønnen kongen hadde lovt ham, og da kongen vred seg for å gi ham den, og ville gå fra det han hadde lovt, sa Mumle at det var best han laget seg en dyktig nisteskreppe, så ville han ta lønn sjøl. Ja, det gjorde kongen, og da den var i stand, tok Mumle kongen ut på tråkka og ga ham en ordentlig trykk så han fór til værs. Nisteskreppen kastet han etter ham, så han ikke skulle være matløs, og er han ikke kommet ned igjen, så svever han mellom himmel og jord med matskreppen den dag i dag.

Da han hadde reist i noen dager, kom han til en risegård, og der ga han seg i tjeneste hos risen. Om morgenen skulle risen ut og gjæte geitene sine, og med det samme han reiste av gårde, sa han til kongssønnen, at han skulle måke stallen; “når du har gjort det, skal du slippe for å gjøre mer i dag; for du skal vite det er en snill husbond du er kommet til,” sa han. “Men det du blir satt til, skal du gjøre både godt og vel; og så må du slett ikke gå inn i noen av de rommene som er innenfor stua du var i i natt; gjør du det, tar jeg livet av deg.”

“Jammen er det en snill husbond også,” sa kongssønnen ved seg selv, han gikk opp og ned på stuegulvet og trallet og sang, for han syntes det hadde god tid med å måke stallen; men artig var det å gløtte inn i de andre stuene hans likevel, for det må vel være noe han er redd for, siden jeg ikke skal få lov å komme inn der, tenkte han, og så gikk han inn i den første stua. Der hang en kjel på veggen og kokte, men kongssønnen så ingen varme under. “Skal tro hva som er oppi den?” tenkte han, og dyppet hårluggen nedi; så ble hårene som de skulle være av kobber alle sammen. “Det var en snodig suppe det! dersom en smakte på den, ble en gild om truten,” sa gutten, og dermed gikk han inn i det rommet som var nest ved. Der hang også en kjel på veggen og putret og kokte, men varme var det ikke under den heller. “Jeg får prøve den også,” sa kongssønnen og stakk luggen nedi; så ble den som sølv. “Så dyr suppe har de ikke i min fars gård,” sa kongssønnen, “men det spørs nå hvordan den smaker,” og dermed gikk han inn i det tredje rommet. Der hang også en kjel på veggen og kokte, og kongssønnen fikk da hug til å prøve der også; så dyppet han luggen nedi, og så ble han så blankt forgylt at det skinte i den. “Verre og verre! sa kjerringa, hun skulle si: Ære være!” – sa kongssønnen; “men koker han gull her, skal tro hva han så koker der inne?” Det ville han da se, og gikk inn gjennom døren til det fjerde rommet. Der var ikke noen kjel å se, men hva manns datter hun var, så hadde kongssønnen aldri sett maken hennes i sine levedager før, så vakker var hun.

“Å i Jesu navn, hva vil du her da?” sa hun som satt i benken.

“Jeg har stedd meg i tjeneste her i går,” sa kongssønnen.

“Gud bære deg for sted du er kommet til å tjene på da!” sa hun.

“Å, jeg synes jeg har fått en snill husbond jeg,” sa kongssønnen, “han har ikke gitt meg tungt arbeide å gjøre i dag; når jeg får måket stallen, har jeg gjort fra meg.”

“Ja hvordan vil du bære deg at med det?” spurte hun. “Dersom du måker som folk bruker, så kommer det ti rokoer inn for hver én du kaster ut. Men jeg skal lære deg hvordan du skal bære deg at: du skal vende rokoa opp og ned og måke med skaftet, så fyker det ut av seg selv alt sammen.”

Ja, det skulle han passe på, mente kongssønnen; og så ble han sittende der inne hele dagen, for det ble snart så mellom dem at de ville ha hverandre, han og kongsdatteren – og så var vel den første dagen han tjente hos risen, ikke lang for ham, det kan en nok vite.

Men da det led mot kveld, sa hun at nå var det best han fikk måket ren stallen, før risen kom hjem, og da han kom bort i stallen, hadde han lyst til å prøve om det var riktig som hun hadde sagt, og så tok han til å måke slik som han hadde sett stallkarene hos far sin gjorde; men det kan det vel hende han måtte holde opp med, for da han hadde måket en liten stund, hadde han nesten ikke rom til å stå der. Så gjorde han som kongsdatteren hadde lært ham, han vendte rokoa og måkte med skaftet, og så var det ikke et øyeblikk før stallen var så ren som den skulle vært skurt. Da han hadde gjort det, gikk han inn igjen i den stua som risen hadde gitt ham lov til åvære i, og der gikk han opp og ned på gulvet og ga seg til å tralle og synge.

Så kom risen hjem med geitene.

“Har du måket stallen?” spurte risen.

“Ja nå er den ren og ryddig, husbond,” sa kongssønnen.

“Det vil jeg se på!” sa risen, og la ut i stallen; men så var det som kongssønnen hadde sagt. “Du har visst talt med min Mestermø, for det har du aldri suget av ditt eget bryst,” sa risen.

“Mestermø? Hva er det for en ting, husbond?” sa kongssønnen, han slo seg så dum som et naut, “den skulle jeg ha moro av å se.”

“Å, tidsnok får du se henne,” sa risen.

Den andre morgenen skulle risen ut med geitene sine igjen. Så sa han til kongssønnen at den dagen skulle han hente hjem hesten hans som gikk oppi heia, og når han hadde gjort det, kunne han hvile seg resten av dagen; “for det er en snill husbond du er kommet til, skal du vite,” sa risen igjen. “Men går du inn i noen av de rommene jeg talte om i går, så vrir jeg hodet av deg,” sa han, og så reiste han avsted med geiteflokken.

“Jammen er du snill husbond også,” sa kongssønnen; “men jeg vil nok inn og snakke med Mestermø likevel jeg, kanskje hun likså tidlig tør bli min som din,” og så gikk han inn til henne.

Hun spurte ham da, hva han skulle gjøre den dagen.

“Å, det er ikke farlig arbeid, skal jeg tro,” sa kongssønnen; “jeg skal bare opp i heia etter hesten hans.”

“Ja, hvordan vil du bære det at med det da?” spurte Mestermø.

“Å, det er vel ikke store kunsten å ri hjem en hest,” sa kongssønnen; “jeg tenker vel jeg har ridd så frisk hest før.”

“Ja, det er nok ikke så lett en sak enda å ri den hesten hjem,” sa Mestermø; “men jeg skal lære deg hvorledes du skal gjøre. Når du får se den, kommer den så ild og luer fraser ut av neseborene på den, som du skulle se en tyrilyse; pass så vel på og ta bikselet, som henger der borte ved døren, og kast like i kjeften på den, så blir den så spak at du kunne styre den med en tvinnetråd.”

Ja, det skulle han nok komme i hug, og så satt han der inne hos Mestermø hele dagen igjen, og de snakket og pratet både om det ene og det andre, de to, men først og sist var det nå om hvor gildt og herlig de skulle ha det, når de bare kunne få hverandre og komme vel ifra risen; og kongssønnen hadde nok glemt både heia og hesten, dersom ikke Mestermø hadde minnet ham på det, da det led mot kvelden, og sagt at nå var det best han la etter hesten, før risen kom.

Det gjorde han da, han tok bikselet som hang i kroken, og strøk opp i heia, og så var det ikke lenge før hesten møtte ham, så varmen og røde luer sto ut av neseborene på den; men så passet gutten snittet sitt med det samme den kom imot ham med gapende kjeft, og kastet munnbittet like i gapet på den, og så sto hesten så tolmodig som en lamunge, og det var ikke store saken å få den hjem på stallen da, skal jeg tro. Så gikk han inn i stua igjen og ga seg til å tralle og synge.

Så kom risen hjem med geitene til kvelds. “Har du hentet hjem hesten fra heia?” spurte risen.

“Ja, jeg har det, husbond; det var morosam hest å ri på, men jeg red like hjem og satte den på stallen likevel jeg,” sa kongssønnen.

“Det vil jeg se på!” sa risen. Han ut på stallen; men så sto hesten der, som kongssønnen hadde sagt. “Du har visst talt med min Mestermø; for det har du aldri suget av ditt eget bryst,” sa risen igjen.

“I går snakket husbond om denne Mestermøen, og i dag er det samme snakket; – å Gud velsigne husbond, han ville vel ikke vise meg den tingen vet jeg; for den skulle jeg ha riktig moro av å se,” sa kongssønnen, han slo seg like dum og uvettig igjen.

“Å, tidsnok får du se henne,” sa risen.

Tredje dags morgen skulle risen ut i skogen med geitene sine igjen. “I dag skal du til helvete og hente brannskatten,” sa han til kongssønnen; “når du har gjort det, kan du hvile deg resten av dagen, for det er en snill husbond du er kommet til, skal du vite,” og så reiste han.

“Ja, så snill husbond du er, så er det fule arbeid du setter meg til likevel,” sa kongssønnen; “men jeg får vel prøve om jeg kunne finne Mestermøen din; du sier vel hun er din, men kanskje hun torde si meg hvordan jeg skal bære meg at, enda,” og så gikk han inn til henne.

Da nå Mestermø spurte hva risen hadde satt ham til å gjøre den dagen, fortalte han at han skulle til helvete og hente brannskatten.

“Hvordan vil du bære deg at med det?” sa Mestermø.

“Ja, det får nok du si meg det,” sa kongssønnen, “for i helvete har jeg aldri vært før, og om eg visste veien, så vet jeg ikke hvor mye jeg skal kreve heller.”

“Å ja, jeg skal nok si deg det; du skal gå til fjellet her bortunder heia og ta den klubba som ligger der, og knarte på bergveggen,” sa Mestermø. “Så kommer det ut en, så det gnistrer av ham; ham skal du si ærendet ditt, og når han spør deg hvor mye du skal ha, sier du: så mye jeg kan bære.”

Ja det skulle han nok komme i hug, sa han og så satt han inne hos Mestermø hele dagen, like til det led mot kvelden, og han hadde gjerne sittet der til nå, dersom ikke Mestermø hadde minnet ham på at han nok fikk avsted til helvete etter brannskatten, før risen kom.

Han måtte da i veien, og så gjorde han akkurat som Mestermø hadde sagt han skulle gjøre; han gikk bort til fjellveggen og tok klubba og knartet på. Så kom det ut én, så gnistene fløy både av øyne og nese på ham. “Hva vil du?” sa han.

“Jeg skulle nok hit for risen og kreve brannskatten,” sa kongssønnen.

“Hvor mye skal du ha da?” sa den andre igjen.

“Jeg krever aldri mer enn jeg orker bære med meg, jeg,” sa kongssønnen.

“Det var vel du ikke skulle ha et hestelass,” sa han som kom ut av fjellveggen. “Men kom nå og bli med meg inn!”

Det gjorde kongssønnen, og der fikk han vel se gull og sølv, kan du tro; det lå inne i berget, som steinhauger i ur, og så fikk han en bør så stor han kunne bære, og med den gikk han sin vei.

Da nå risen kom hjem med geitene om kvelden, gikk kongssønnen inne i stua og trallet og sang igjen, liksom de to andre kveldene.

“Har du nå vært i helvete etter brannskatten?” sa risen.

“Ja, jeg har nok det, husbond,” sa kongssønnen.

“Hvor har du den henne da?” sa risen igjen.

“Gullsekken står der borti benken,” sa kongssønnen.

“Det vil jeg se på!” sa risen, han la bort til benken; men så sto sekken der, og det så full, at gullet og sølvet drysset, bare risen løste på sekkebåndet. “Du har visst talt med min Mestermø,” sa risen; “har du det, vrir jeg hodet av deg.”

“Mestermø?” sa kongssønnen; “i går snakket husbond om denne Mestermøen, og i dag snakker han om henne igjen, og forrige dagen var det samme snakket. Jeg skulle ønske jeg fikk se den tingen, jeg,” sa han.

“Ja, ja, bi til i morgen, så skal jeg selv være med deg til henne,” sa risen.

“Å takk skal husbond ha! men det er vel bare skam,” sa kongssønnen.

Dagen etter tok risen ham med seg inn til Mestermø.

“Nå skal du slakte ham og koke ham i den store digre kjelen du vet vel. Når du så har soddet ferdig, kan du snakke til meg,” sa risen, han la seg til å sove i benken, og rett som det var, snorket han så det dundret i fjellet.

Så tok Mestermø en kniv og skar gutten i veslefingeren og dryppet tre blodsdråper på krakken; så tok hun alle de gamle filler og skosåler og alt det utøy hun kunne få fatt på og hadde opp i kjelen; og så fylte hun et helt skrin fullt med malet gull, og en saltstein og en vannflaske som hang ved døren, og et gulleple og to gullhøner tok hun også med seg, og med det reiste hun og kongssønnen avsted fra risegården det forteste de kunne; og da de kom et stykke på veien, kom de til et hav; siden seilte de – men hvor de fikk skipet fra, har jeg aldri fått spurt.

Da nå risen hadde sovet en god stund, tok han til å strekke seg på benken, der han lå. “Er det snart kokt nå?” sa han.

“Nyss kommet i kok!” sa den første blodsdråpen på krakken.

Ja, så la risen seg til å sove igjen, og så sov han en lang, lang stund. Så snudde han litt på seg igjen.

“Er det snart kokt nå da?” sa han, han så ikke opp – det gjorde han ikke første gangen heller – for han var halvt i søvne enda.

“Halvkokt!” sa den andre blodsdråpen, og så trodde risen det var Mestermø igjen; han snudde seg på krakken og la seg til å sove på nytt.

Da han nå hadde sovet i mange timer igjen, tok han til å røre på seg og strekke seg. “Er det ikke kokt ennå?” sa han.

“Fullkokt!” sa den tredje blodsdråpen.

Risen reiste da på seg og til å gni øynene, men han kunne ikke se den som hadde snakket, og så spurte han etter Mestermø og ropte på henne. Nei, det var ingen som svarte. “Å ja, hun har vel smettet ut litt,” tenkte risen, han tok en sleiv og skulle bort i kjelen og smake; så var det ikke annet enn skosåler og filler og slikt fanteri, og det var kokt i hop, så han ikke visste enten det var graut eller velling. Da han så det, kunne han skjønne hvordan det hadde gått til, og så ble han så illsint at han ikke visste hva ben han skulle stå på, og han etter kongssønnen og Mestermø, og det så det suste; men det var ikke lenge, så sto han ved vannet, og det kunne han ikke komme over. “Ja, ja, jeg skal vite råd for det, jeg skal bare rope på elvesugeren min,” sa risen, og det gjorde han; så kom elvesugeren hans og la seg ned og drakk en to tre slurker, og ved det minket vannet så mye i havet, at risen så Mestermø og kongssønnen ute på skipet.

“Nå får du kaste ut saltsteinen,” sa Mestermø, og det gjorde kongssønnen; så ble den til et fjell så stort og høyt, tvert over havet, at risen ikke kunne komme over, og ikke elvesugeren få suget mere heller.

“Ja, ja, jeg skal nok vite råd for det,” sa risen; han etter bergnavaren sin og til å bore i berget, så elvesugeren kunne komme til å suge igjen; men med det samme det ble hull, og elvesugeren la til å drikke, sa Mestermø at kongssønnen skulle slå ut en dråpe eller to av flasken, og så ble havet like fullt igjen, og før elvesugeren kunne få tatt en slurk til, var de i land, og så var de frelst.

Så skulle de hjem til far til kongssønnen; men kongssønnen ville ikke på noen måte at Mestermø skulle gå, for det syntes han ikke høvde seg hverken for henne eller for ham. “Vent bare her en liten stund, mens jeg går hjem etter de syv hestene som står på stallen til far,” sa han; “det er ikke lange stubben, og ikke skal jeg være lenge om den heller; men jeg vil ikke at kjæresten min skal komme gående til gårds.”

“Å nei, gjør ikke det! for kommer du hjem til kongsgården, så glemmer du meg bare, det vet jeg før,” sa Mestermø.

“Hvordan skulle jeg glemme deg, vi som har lidt så mye vondt sammen og har hverandre så kjær,” sa kongssønnen; han ville og måtte hjem etter vognen med de syv hestene for, og hun skulle vente der ved stranden imens.

Ja, til sist måtte Mestermø føye ham i det, siden han endelig ville. “Men når du kommer der, skal du ikke gi deg stunder til å hilse på noen engang, men gå like inn i stallen og ta hestene og spenne for og kjøre det forteste du kan. For de kommer nå om deg alle sammen; men du må late som du ikke ser dem, og smake noe må du slett ikke; gjør du det, så blir det til ulykke både for deg og for meg,” sa hun, og det lovte han.

Men da han kom hjem til kongsgården, så skulle just en av brødrene hans ha bryllup, og bruden og alle skyldfolkene hennes var alt kommet til gårds; og så stimet de om ham alle sammen, og spurte både om det ene og det andre og ville ha ham med seg inn; men han lot som han ikke så dem, men la like inn i stallen og fikk ut hestene og ga seg til å spenne for. Da de nå ikke på noen sett eller vis kunne få ham med seg inn, kom de ut til ham både med mat og drikke og alt det beste de hadde laget til bryllupet; men kongssønnen ville ikke smake noen ting, han bare skyndte seg å spenne for, han. Men til sist så trillet søster til bruden et eple bort over gården til ham; “siden du ikke vil smake noe annet, kan du da gjerne bite i det, for du kan være både tørst og sulten etter den lange veien,” sa hun, og det gjorde han, han tok opp eplet og bet i det. Men aldri før hadde han fått smaken i munnen, så glemte han både Mestermø og at han skulle kjøre etter henne. “Jeg mener jeg er styren, jeg; hva skal jeg med hestene og vognen?” sa han, og så satte han inn igjen hestene på stallen og ble med dem inn i kongsgården, og nå ble det slik at han skulle ha søster til bruden, henne som hadde trillet eplet til ham.

Mestermø satt ved sjøkanten og ventet i syv lange og syv brede, men ingen kongssønnen kom der. Så gikk hun da derifra, og da hun hadde gått et stykke, kom hun til en liten stue, som lå for seg selv i en skoghage tett ved kongsgården; der gikk hun inn og ba om hun ikke kunne få lov å være der. Det var en gammel kjerring som eide stua, og et sint og argt troll var hun også; i førstningen ville hun slett ikke la Mestermø få bli hos seg, men langt om lenge skulle hun da få lov likevel for gode ord og betaling. Men stygt og svart var det inne der som i et grisehus; så sa Mestermø at hun nok ville pynte litt, så det kunne komme til å se ut som hos andre folk der inne også. Dette likte heller ikke den gamle kjerringa, hun gren og var sint; men Mestermø brydde seg ikke om det; hun tok fram gullskrinet og slo en halvsetting eller så borti varmen, så gullet fraste ut over hele stua, og så ble den gullforgylt både innvendig og utenpå. Men med det samme gullet tok på å frase, ble den gamle kjerringa så redd at hun satte ut som den slemme selv var etter henne; så kom hun ikke i hug å bukke seg i døren, og så brøt hun av hodet i dørkarmen.

Morgenen etter kom lensmannen reisende forbi der. Han ble rent undren over den gullstua som blinket og glitret borti skoghagen, det kan en nok vite, og enda mer forundret ble han da han kom inn og fikk se den deilige jomfruen som satt der; henne ble han så inntatt i at han fridde til henne straks på timen, og ba henne både vakkert og vent om hun ville bli madamen hans.

“Ja, har du bra med penger så -” sa Mestermø.

Å ja, han hadde ikke så få enda, mente lensmannen. Pengene skulle han hjem etter, og om kvelden hadde han med seg en hel halvtønnesekk, som han satte borti kroken.

Ja, siden han hadde så bra med penger, ville Mestermø ha ham, men aldri før hadde de lagt seg, så måtte Mestermø opp igjen; “jeg har glemt å kare varmen,” sa hun.

“Jøss, skulle du stå opp etter det!” sa lensmannen, “det skal jeg gjøre det” – og så spratt han opp på gulvet og bort til peisen i ett hopp.

“Ja, si meg til når du holder i karepinnen,” sa Mestermø.

“Nå holder jeg i karepinnen,” sa lensmannen.

“Så hold du i karepinnen og karepinnen i deg, og øs ild og mørje over deg til det dages!” sa Mestermø.

Og så ble lensmannen stående der hele natten og øse ild og mørje over seg, og alt han gråt og ba og tagg, så ble ildmørja ikke kaldere for det; men da det dagedes og han fikk makt til å kaste karepinnen, ble han nå ikke der lenge, det kan du nok vite, han satte av gårde som futen eller fanden skulle være i hælene på ham; og alle som møtte ham, kopte og glante etter lensmannen, for fløy gjorde han som han var galen, og verre kunne han ikke sett ut, om han hadde vært både flådd og garvet; og alle så undret de seg på hvor han hadde vært, men sa nå ikke noe om det, for skam skyld.

Dagen etter kom skriveren reisende forbi der Mestermø bodde; han så at det glitret og skinte i stua borte i skoghagen, og skulle da også inn og se hvem det var som bodde der, og da han fikk se den deilige jomfruen, ble han enda mere forlibt av seg enn lensmannen, og til å fri på flygende timen. Ja, Mestermø svarte ham like ens som hun hadde svart lensmannen, at hadde han bra med penger, så – penger mente skriveren han ikke hadde så få av, og dem skulle han da straks hjem etter; og om kvelden kom han med en stor diger sekk med penger – jeg mener det var en heltønnesekk, det – og satte i benken hos Mestermø. Så skulle det nå bli så at han skulle få henne, og så la de seg; men så hadde Mestermø glemt å lukke svaldøren den kvelden, den måtte hun opp og stenge, sa hun.

“Jøss, skal du gjøre det da!” sa skriveren, “nei ligg du, det skal jeg gjøre;” og han opp av sengen så lett som en ert på en never, og ut i svalen.

“Si meg til når du har tak i dørklinka,” sa Mestermø.

“Nå holder jeg i døra,” skrek skriveren ute i svalen.

“Så hold du i døra og døra i deg, og far veggimellom til det dages!” sa Mestermø.

Og så kan det vel hende at skriveren fikk danse den natten; slike trinn og slike kast hadde han aldri gjort før, og ikke var han mye lysten på åkomme til å gjøre det sidenetter heller; snart var han føre og snart døren, og det gikk fra den ene svalkroken til den andre, så skriveren nesten slo seg i hjel. Først tok han til å banne og siden til å gråte og be; men døren brydde seg ikke om noen ting, den holdt på med sitt den, like til grålysningen. Da døren slapp taket, satte skriveren avsted, som han skulle ha betaling for det, han glemte både pengesekken og frieriet, og var glad til at stuedøren ikke kom dansende etter ham. Alle han møtte, så kopte og glante de etter skriveren, for fløy gjorde han som han var galen, og dertil så han ut verre enn om han skulle ha stanges med sauebukkene hele natten.

Tredje dagen kom futen reisende. Så fikk han også se gullstua borti skoghagen; ja han måtte også inn og se hvem som bodde der; og da han fikk se Mestermø, ble han så forgapt i henne at han fridde bare han fikk hilst. Mestermø svarte nå ham som de andre to, at hadde han bra med penger, så ville hun nok ha ham; og dem hadde han ikke så få av, sa futen; han skulle straks hjem og hente dem, og det gjorde han. Da han kom igjen om kvelden, hadde han en enda større pengesekk med seg enn skriveren – den tok visst halvannen tønne – og den satte han i benken. Ja, så skulle det da bli så at han skulle ha Mestermø.

Men aldri før hadde de lagt seg, så sa Mestermø at hun hadde glemt åslippe inn kalven; den måtte hun opp igjen og ha inn i bingen.

Nei, kors, det skulle da slett ikke hun gjøre, det skulle futen gjøre det, sa han; og han, så tykk og fet han var, opp av sengen og ut, så lett som en unggutt.

“Ja, si meg til, når du holder i kalverumpa,” sa Mestermø, og det gjorde han.

“Nå holder jeg i kalverumpa,” ropte futen.

“Så hold du i kalverumpa og kalverumpa i deg, og far allverden om til det dages!” sa Mestermø.

Og så kan det vel hende futen fikk rørt på bena sine; det gikk bratt og flatt, over berg og dype daler, og dess mere futen bante og skrek, dess fortere satte kalven i vei. Da det tok på å lysne, var han nesten sprengt, og så glad var han for han kunne slippe kalverumpa, at han glemte både pengesekken og alt i hop; han gikk nå alltids noe langsommere enn lensmannen og skriveren hadde gjort, men dess langsommere han gikk, dess bedre tid fikk folk til å kope og glane på ham, og den brukte de også, det kan en nok vite, så utkjørt og fillet som han så ut etter kalvedansen.

Dagen etter skulle bryllupet stå i kongsgården og da skulle både den eldste broren til kirken med sin brud, og han som hadde vært hos risen, med søsteren hennes. Men da de hadde satt seg opp i vognen og skulle kjøre av gårde, røk den ene selepinnen, og de gjorde både en og to og tre isteden, men alle så røk de, det hjalp ikke hva slags ved de tok til pinner. Dette varte og rakk, og ikke kunne de komme av gårde, så de ble rent utav seg alle sammen. Men så sa lensmannen – for han var nå bedt til bryllupet i kongsgården han også, må vite – at borti skoghagen bodde der en jomfru; “dersom De bare får lånt karepinnen, som hun raker i varmen sin med, så vet jeg visst den holder,” sa han. Ja, de sendte bud til skoghagen, og ba så vakkert om de ikke kunne få lånt den karepinnen lensmannen hadde snakket om; det var ikke ordet nei til det, og så hadde de da selepinne som ikke røk av, kan hende. Men med det samme de ville til å kjøre, gikk vognbunnen i stykker. De til å lage ny vognbunn både fort og vel, men hvordan de spikret den sammen og hva slags ved de tok, så hjalp det ikke; aldri før hadde de fått bunn i vognen og skulle av gårde, så røk den sund igjen, og så var de enda verre stelt enn med selepinnen. Men så sa skriveren – for var lensmannen med, så kan en nok vite at han var i bryllupet på kongsgården: “Borti skoghagen her bor en jomfru; kunne De bare få lånt den ene halvdøren i svalgangen hennes, så vet jeg visst den skal holde.” Ja, de sendte bud til skoghagen igjen, og ba så vakkert om de kunne få lånt den gullforgylte svaldøren som skriveren hadde talt om, og den fikk de med en gang. Så skulle de til å reise igjen, men så orket ikke hestene å dra vognen; seks hester hadde de alt for den, så spente de for åtte, så ti, og så tolv; men hvor mange de spente for, og alt det kuskene brukte svepa, så hjalp det ikke, vognen rørte seg ikke av flekken. Det led alt langt på dag, og til kirke måtte og skulle de, så de ble rent mistrøstige, alle som i kongsgården var; men så sa futen igjen at borte i den forgylte husmannsstua i skoghagen bodde der en jomfru; bare de fikk lånt kalven hennes, så -; “for den vet jeg visst drar vognen, om den så var tung som fjell!” sa futen. De syntes nok det var leit å kjøre til kirke med en kalv, men det var ingen annen råd for, de måtte sende bud igjen og be så vakkert fra kongen om han kunne få lånt den kalven som futen hadde talt om, og Mestermø lot dem få den, hun svarte ikke nei den gangen heller. Da de så fikk spent den for, så kanskje vognen fikk røre seg: det gikk bratt og flatt, over stokk og stein, så de knapt kunne trekke været, og somme tider var de på marken og somme tider i luften; og da de kom til kirken, tok det til å gå rundt omkring den, liksom et hespetre, og det var med ytterste nød og neppe at de kunne komme ut av vognen og inn i kirken. Og tilbake igjen gikk det enda fortere, så de mest ikke visste av seg, da de kom til kongsgården.

Da de hadde satt seg til bords, sa kongssønnen – han som hadde tjent i risegården – at han syntes de burde be opp på kongsgården den jomfruen nede i skoghagen, som hadde lånt dem karepinnen og svaldøren og kalven; “for hadde vi ikke fått de tre tingene, så hadde vi ikke vært av gårde ennå,” sa han. Ja, det syntes kongen også var både rett og vel, og så sendte han da fem av sine beste menn ned til den forgylte husmannsstua; de sa at de skulle hilse så flittig fra kongen, og be om hun ikke ville være så god åkomme opp på kongsgården og ete middag.

“Hils kongen og si at er han for god til å gå til meg, så er jeg for god til å gå til ham med,” sa Mestermø.

Så måtte kongen selv i veien, og så ble Mestermø med på timen; og kongen trodde nok hun var litt mer enn hun så ut til, han satte henne i høysetet oppe ved den yngste brudgommen.

Da de hadde sittet en liten stund til bords, tok Mestermø fram hanen og høna og gulleplet, som hun hadde ført med seg fra risegården, og satte det på bordet fremfor seg; ikke før hadde hun gjort det, så tok hanen og høna på å nappes om gulleplet.

“Nei, se som de fikter om gulleplet da!” sa kongssønnen.

“Ja, så fiktet vi to også for å komme ut, den gangen vi var i berget,” sa Mestermø.

Så kjente kongssønnen henne igjen, og så kan det vel hende det ble glede på ham; den trollheksen som hadde trillet eplet til ham, lot han rive i stykker mellom fire og tyve hester, så det ikke ble filla igjen av henne, og så la de først riktig til å ture bryllup; og enda så sårvingede de var, så holdt de da ut, lensmannen og skriveren og futen også.

Til sist tok kongen og dronningen til seg et fremmed lite pikebarn; henne ville de ha hos seg i kongsgården og oppdra, og henne ville de skjenne på som sitt eget.

En dag sprang den lille jomfruen de hadde tatt til seg, nede i gården foran slottet og lekte med et gulleple. Så kom det en fattigkjerring rekende; hun hadde også en liten jente med seg, og det varte ikke lenge, så var jentungen og den lille jomfruen gode venner og ga seg til å leke sammen og trille gulleplet mellom seg. Dette så dronningen, som satt oppi vinduet på slottet; så pikket hun på ruten, at fosterdatteren skulle komme opp. Hun gjorde det, men fattigjenta ble med, og da de kom inn i salen til dronningen, holdt de hverandre i hånden.

Dronningen skjente på den lille jomfruen; “det er ikke for deg å springe og leke med en fillet tiggerunge,” sa hun, og ville jage jentungen ned igjen.

“Visste dronningen hva mor mi kan, så jaget hun ikke meg,” sa den vesle jenta, og da dronningen spurte henne nøyere ut, fortalte hun at mor hennes kunne skaffe dronningen barn. Det ville ikke dronningen tro, men jenta ble ved sitt, og sa at det var sant hvert ord, og at dronningen bare skulle prøve å få mor hennes til.

Så lot dronningen den vesle jenta gå ned etter henne.

“Vet du hva datter di sier,” spurte hun kjerringa, da hun kom innenfor døren.

Nei, det visste tiggerkjerringa ikke.

“Hun sier du kan skaffe meg barn, om du vil,” sa dronningen.

“Det er ikke for dronningen å høre etter det en fattigunge finner på,” sa kjerringa og strøk ut igjen.

Dronningen ble vond og ville til å jage den vesle jenta igjen, men hun sto på sitt, at det var sant hvert ord hun hadde sagt.

“Dronningen skulle bare skjenke mor mi, så hun ble lystig, så visste hun nok råd,” sa jentungen.

Det ville dronningen prøve; fattigkjerringa ble hentet opp én gang til og ble traktert både med vin og mjød, så mye hun ville ha, og da varte det ikke lenge før hun fikk tungen på gli.

Så kom dronningen igjen fram med spørsmålet sitt.

“En råd torde jeg vel vite,” sa fattigkjerringa. “Dronningen skal la bære inn to kar med vann en kveld hun vil legge seg. I dem skal hun vaske seg og siden slå dem inn under sengen. Når hun ser under den om morgenen, er det vokset opp to blomster, en vakker og en stygg. Den vakre skal hun spise, den stygge skal hun la stå. Men glem ikke det siste!” sa fattigkjerringa.

Ja, dronningen gjorde som kjerringa hadde rådet henne; hun lot vannet bære opp i to kar, vasket seg i vannet og slo det under sengen, og da hun så etter om morgenen, sto det to blomster der; den ene var stygg og fæl og hadde svarte blad, men den andre var så lyslett og vakker at hun aldri hadde sett maken til den, og den spiste hun straks. Men den vakre blommen smakte så godt at hun ikke kunne berge seg: hun spiste den andre også. -”Det kan vel ikke gjøre noe fra eller til,” tenkte hun.

Om en tid kom dronningen i barselseng. Først fødte hun et pikebarn som hadde en sleiv i hånden og red på en bukk; stygg og fæl var hun, og med det samme hun kom til verden, ropte hun: “Mor!”

“Er jeg din mor, så Gud trøste og bære meg!” sa dronningen.

“Sørg ikke for det, det kommer snart én etter som er vakrere,” sa hun som red på bukken.

Om litt fikk dronningen et lite pikebarn til; det var så vakkert og vent at aldri hadde noen sett så vakkert et barn; og henne kan en nok vite dronningen var glad i.

Den eldste kalde de Lurvehette, av det hun var fæl og lurvete, og hadde en hette som hang i tafser omkring hodet; henne ville dronningen nødig se, og jentene prøvde stenge henne inn i et annet rom; men det nyttet ikke, der den yngste var, der ville hun også være, og aldri kunne de få skilt dem fra hverandre.

Da de begge var halvvoksne, var det en julekveld det ble slikt forferdelig ståk og styr på svalen utenfor stua til dronningen. Lurvehette spurte hva det var som knartet og ramlet på ute på svalgangen. “Å det er aldri verdt å spørre om det,” svarte dronningen, men Lurvehetta ga seg ikke, hun ville endelig ha greie på det, og så fortalte da dronningen at det var trollkjerringene som holdt juleleik der ute. Lurvehette sa at hun ville ut og jage dem, og alt de ba henne at hun skulle la det være, så hjalp det ikke, hun ville ut og hun skulle ut og jage trollkjerringene; men hun ba at dronningen skulle holde alle dørene stengt, så ikke en eneste kom så mye som på gløtt engang, sa hun. Så satte hun ut med sleiva si, og til åjage og feie trollkjerringene, og da ble det en rammel utpå svalgangen, slik at du aldri skulle hørt maken; det knaket og braket som stokkekvarvene skulle ryke av i hvert laft. Men hvordan det var eller ikke, så kom den ene døren litt på klem likevel, og så ville søsteren gløtte ut og se hvordan det gikk med Lurvehette, og stakk hodet ut gjennom dørsprekken. Husj! så kom det en trollkjerring, tok hodet av henne og satte et kalvehode isteden, og straks tok prinsessen til å gå innpå gulvet og raute. Da Lurvehette kom inn igjen og fikk se søsteren, skjente hun og var sint, fordi de ikke hadde passet likere på henne og spurte om de syntes det var bedre, siden søsteren var blitt til en kalv.

“Men jeg får vel frelse henne,” sa hun.

Hun forlangte av kongen et skip, som var vel rustet og fullt ferdig; men styrmann og mannskap ville hun ikke ha, hun ville seile avsted med søsteren alene, og det måtte de til sist la henne få lov til.

Lurvehette seilte bort og styrte like under det landet trollkjerringene bodde i, og da hun hadde kommet til bryggen, sa hun til søsteren at hun skulle bli på skipet og holde seg ganske stille der; men selv red Lurvehette på bukken opp på trollkjerringslottet. Da hun kom der, var det ene salsvinduet åpent, og der så hun hodet til søsteren sto i vinduskarmen; så red hun i fullt sprang inn i svalgangen og nappet hodet og satte avsted med det. Trollkjerringene etter og ville ta igjen hodet, og de var om henne så tykt at de yrte og krydde; men bukken puffet og stanget med hornene, og selv slo og dasket hun med sleiva, og så måtte trollkjerringflokken gi seg. Og Lurvehette kom ned på skipet igjen, tok kalvehodet av søsteren og satte hennes eget hode på i stedet, så søsteren ble til menneske som før; og så seilte hun langt, langt bort til et fremmed kongerike.

Kongen i det riket var enkemann og hadde bare en eneste sønn.

Da han fikk se det fremmede skipet, sendte han bud ned til stranden for å få vite hvor det var fra, og hvem det var som eide det; men da kongens folk kom derned, så de ikke en levende sjel på skipet uten Lurvehette – hun red rundt omkring på dekket, fram og tilbake på bukken, så hårtafsene sto om hodet på henne. Folkene fra kongsgården var rent opp i under over dette synet, og spurte om det ikke var flere ombord. Å jo, hun hadde en søster med seg, sa Lurvehette. Henne ville da folkene se, men Lurvehette sa nei; “henne får ingen se, uten kongen kommer sjøl,” sa hun, og red omkring på bukken så det dundret i dekket.

Da nå tjenerne kom tilbake til kongsgården og fortalte om det de hadde sett og hørt nedpå skipet, ville kongen straks i veien og se henne som red på bukken. Da han kom, leide Lurvehette ut søsteren, og hun var så vakker og så ven at kongen ble rent forgapt i henne, der han sto. Han tok dem begge med seg opp på slottet, og søsteren ville han ha til dronning, men Lurvehette svarte nei, henne kunne kongen ikke få på noen måte, uten at kongssønnen ville ha Lurvehette. Det kan du vite kongssønnen nødig ville, så stygt et troll som Lurvehette var; men så lenge talte kongen og alle i kongsgården for ham, til han endelig ga seg og lovte han skulle ta henne til dronning, men nødig gjorde han det og sturen var han.

Så ble det laget til bryllup både med brygg og med bakst, og da alt var ferdig, skulle de reise til kirke; men prinsen syntes det var den tyngste kirkevei han hadde reist i hele sitt liv. Først kjørte nå kongen med bruden sin; hun var så vakker og så gild, at alle folk stanset og så bortover veien etter henne, så lenge de kunne øyne henne; baketter kom prinsen ridende ved siden av Lurvehette, hun travet avsted på bukken med kokkesleiva i neven, og på ham var det mere likt til at han skulle fare til likferds, enn at han red i sitt eget bryllupsfølge; så sørgmodig så han ut, og ikke et ord talte han.

“Hvorfor taler du ikke?” spurte Lurvehette, da de hadde ridd et stykke.

“Hva skal jeg tale om?” svarte prinsen.

“Du kan jo spørre hvorfor jeg rir på den stygge bukken,” sa Lurvehette.

“Hvorfor rir du på den stygge bukken?” spurte kongssønnen.

“Er det stygg bukk? Det er den gildeste hest noen vil ri brud på,” svarte Lurvehette, og med det samme ble bukken til en hest, og det til den staseligste, kongssønnen hadde sett i sine dager.

Så red de et stykke igjen, men prinsen var like sturen og kunne ikke få fram et ord. Så spurte Lurvehette igjen, hvorfor han ikke talte, men prinsen svarte at han ikke visste hva han skulle tale om; så sa Lurvehette: “Du kan jo spørre hvorfor jeg rir med denne stygge sleiva i neven.”

“Hvorfor rir du med den stygge sleiva?” spurte kongssønnen.

“Er det stygg sleiv? Det er den fineste sølvvifte noen vil stå brud med,” sa Lurvehette, og med det samme ble sleiva til en sølvvifte så blank at det skinte i den.

Så red de enda et stykke, men kongssønnen var like sturen og sa ikke et ord. Om litt spurte Lurvehette igjen hvorfor han ikke talte, og denne gangen sa hun at han skulle spørre, hvorfor hun hadde den stygge grå hetten på hodet.

“Hvorfor har du den stygge grå hetten på hodet?” spurte kongssønnen.

“Er det stygg hette? Det er jo den blankeste gullkrone noen brud vil bære,” svarte Lurvehette, og med det samme var den det.

Nå red de en lang stund igjen, og prinsen var sturen og satt der uten mål og mæle liksom før; så spurte bruden hans igjen hvorfor han ikke talte, og ba ham spørre hvorfor hun var så grå og stygg i ansiktet.

“Ja, hvorfor er du så grå og stygg i ansiktet?” spurte kongssønnen.

“Er jeg stygg? Du synes søsteren min er vakker, men jeg er ti ganger vakrere,” sa bruden, og da kongssønnen så på henne, var hun så vakker at han syntes det ikke kunne være så vakker en jomfru i verden. Da kan det vel hende at prinsen fikk munnen på gli, og ikke lenger red og hang med hodet.

Så drakk de bryllup både vel og lenge, og siden reiste både kongen og prinsen, hver med sin brud, til far til kongsdøtrene, og der drakk de bryllup på nytt lag, så det ingen ende ville ta. Skynder du deg til kongsgården, så er det kanskje igjen en dråpe av bryllupsølet ennå.

Da mannen vel var gått, fikk konen et vakkert guttebarn, og straks han var kommet til verden, så han seg om i stua.

“Å kjære mor,” sa han, “gi meg noen gamle klær etter brødrene mine og et par dagers niste, så vil jeg ut i verden og friste lykken. Du har barn nok likevel, ser jeg.”

“Bære meg for deg, sønn min,” sa moren. “Du er altfor liten ennå; det er ingen råd.”

Men guttungen ble ved sitt, og tagg og ba, så lenge til moren måtte la ham få noen gamle filler og litt niste i et knytte, og så gikk han nokså glad og trøstig ut i verden.

Men aldri før var han gått, så fikk konen en gutt til; han så seg også omkring og sa. “Å kjære mor, gi meg noen gamle klær etter brødrene mine og et par dagers niste, så vil jeg ut i verden og finne igjen tvillingbroren min; du har barn nok likevel du.”

“Bære meg for deg, du er altfor liten, din stakkar,” sa konen; “det er ingen råd.”

Men det hjalp ikke, guttungen tagg og ba, så lenge til han fikk noen gamle filler og et knytte med niste, og så ruslet han nokså modig ut i verden og skulle finne igjen tvillingbroren.

Da nå den yngste hadde gått en stund, fikk han se bror sin et stykke foran seg. Han ropte til ham og ba ham stanse: “Bi du,” sa han, “du legger i vei som du hadde betaling for det; men du burde ha sett den yngste bror din også, før du dro ut i verden.” Den eldste stanset da og så seg tilbake, og da nå den yngste var kommet etter, og hadde fortalt hvordan det hang sammen at han kunne være bror hans, sa han videre: “Men la oss sette oss ned, og se etter hva hu mor har gitt oss med til niste,” og det gjorde de.

Da de hadde gått et stykke, kom de til en bekk, som fløt igjennom en grønn eng, og der sa den yngste at de burde gi hverandre navn; “siden vi måtte skynde oss, så det ikke ble tid til å gjøre det hjemme, så får vi gjøre det her,” sa han.

“Hva vil du hete da?” spurte den eldste.

“Jeg vil hete Lillekort,” svarte den andre; “enn du; hva vil du kalles?”

“Jeg vil hete kong Lavring,” svarte den eldste.

Ja, de døpte hverandre, og så gikk de videre. Men da de hadde gått en stund, kom de til en korsvei, og der ble de enige om å skilles og ta på hver sin hånd. Det gjorde de; men aldri før hadde de gått en liten stund, så møttes de igjen; de skiltes på nytt og tok hver sin vei; men om en liten stund gikk det like ens: de møttes igjen før de visste av det, og slik gikk det også tredje gangen. Da gjorde de den avtalen at de skulle gå til hver sin kant, den ene i øst og den andre i vest.

“Men kommer du en gang riktig i nød og ulykke,” sa den eldste, “så rop tre ganger på meg, så skal jeg komme og hjelpe deg; men du må ikke rope på meg, før du er i din ytterste nød!”

“Det blir vel ikke så hastig vi sees da!” sa Lillekort.

Så sa de hverandre farvel, og Lillekort gikk i øst og kong Lavring i vest.

Da nå Lillekort hadde gått en stund alene, møtte han en gammal, gammal krokrygget kjerring, som bare hadde ett øye. Det snappet Lillekort.

“Au, au!” ropte kjerringa, “hvor ble det av øyet mitt?”

“Hva gir du meg, skal du få et øye?” sa Lillekort.

“Jeg gir deg et sverd som er slik at det kan vinne på en hel krigsmakt, om den var aldri så stor,” svarte kjerringa.

“Ja, kom med det,” sa Lillekort.

Kjerringa ga ham sverdet, og så fikk hun igjen øyet sitt.

Så gikk Lillekort videre, og da han hadde gått en stund, møtte han igjen en gammal, gammal krokrygget kjerring, som bare hadde ett øye; det stjal Lillekort, før hun visste av det.

“Au, au! hvor ble det av øyet mitt!” ropte kjerringa.

“Hva gir du meg, skal du få et øye?” sa Lillekort.

“Jeg gir deg et skip som kan gå ferskt vann og salt vann, berg og dype daler,” svarte kjerringa.

“Ja, kom med det,” sa Lillekort.

Kjerringa ga ham et ørlite skip, som ikke var større enn at han stakk det i lomma; så fikk hun øyet sitt igjen, og de gikk hver sin vei.

Da han hadde vandret en lang stund, møtte han for tredje gang en gammal, gammal krokrygget kjerring, som bare hadde ett øye; det stjal Lillekort igjen, og da kjerringa skrek og bar seg ille og spurte hvor det var blitt av øyet hennes, sa Lillekort: “Hva gir du meg, skal du få et øye?”

“Jeg gir deg den kunsten å brygge hundre lester malt i ett brygg,” sa kjerringa.

Ja, for den kunsten fikk kjerringa øyet sitt igjen, og de tok hver sin vei.

Men da Lillekort hadde gått et lite stykke, syntes han det kunne være verdt å prøve skipet. Så tok han det opp av lomma og satte først én fot i det og siden den andre, og aldri før hadde han steget opp i det med det ene benet, ble det så stort som skipene som går i sjøen. Så sa Lillekort: “Gå nå ferskt vann og salt vann, berg og dype daler, og stans ikke før du kommer til kongens gård!” Og straks fór skipet avsted så fort som fuglen i luften til det kom litt nedenfor kongsgården; der stanset det. I vinduene på kongsgården hadde de stått og sett Lillekort komme seilende, og alle sammen ble de så forundret at de løp ned og skulle se hva det var for en som kom farendes i luften på et skip. Men mens de løp ned fra kongsgården, hadde Lillekort steget ut av skipet sitt og puttet det i lomma igjen; for straks han steg ut av det, ble det så lite som da han fikk det av den gamle kjerringa. Kongen spurte hvor han var fra, men det sa gutten at han ikke visste; ikke visste han hvordan han hadde kommet der heller; men han ba så inderlig vakkert om å få tjeneste på kongsgården; var det ikke annet ågjøre for ham, kunne han bære ved og vann for kokkejenta, sa han; og det skulle han da få lov til.

Da Lillekort kom opp på kongsgården, så han at alt var kledd med svart der, utvendig og innvendig, både vegger og tak; han spurte da kokkejenta hva det skulle være til. “Jo, det skal jeg si deg,” svarte hun; “kongsdatteren er for lang tid siden bortlovet til tre troll, og neste torsdagskveld skal det ene komme og hente henne. Ridder Rød har nok sagt seg god for å frelse henne, men tro om han er kar til det; og så kan du vel vite at her er sorg og stur.”

Da torsdagskvelden kom, fulgte Ridder Rød prinsessen ned til stranden -for der skulle hun møte trollet; og så skulle han da bli der nede og passe på henne; men han gjorde nok ikke trollet stor skaden, skal jeg tro, for aldri så snart hadde prinsessen satt seg på strandkanten, før Ridder Rød kløv opp i et stort tre som sto der, og gjemte seg det beste han kunne mellom grenene. Prinsessen gråt og ba så hjertelig at han ikke måtte gå fra henne; men Ridder Rød brydde seg ikke om det han: “Det er bedre at én mister livet enn to,” sa Ridder Rød.

Imens ba Lillekort kokkejenta så vakkert om han kunne få lov å gå ned til stranden litt.

“Å, hva vil du der da?” sa kokkejenta, “du har ikke noe der å gjøre.”

“Å jo, kjære vene, la meg få gå,” sa Lillekort; “jeg vil så gjerne dit og more meg litt med de andre guttene, jeg også.”

“Ja ja, gå da,” sa kokkejenta, “men la meg se du ikke blir lenger enn til kveldsgryta skal henges på og steika skal settes på spett; og ta så med deg et dyktig fange ved herinn på kjøkkenet igjen.”

Ja, det lovte Lillekort, og løp ned til stranden.

Med det samme han kom dit kongsdatteren satt, kom trollet farende, så det suste og bruste om det; det var så stort og digert at det var fælt, og fem hoder hadde det.

“Ild!” skrek trollet.

“Ild igjen!” sa Lillekort.

“Kan du fekte?” ropte trollet.

“Kan jeg ikke, så kan jeg lære,” sa Lillekort.

Så slo trollet etter ham med en stor tykk jernstang han hadde i neven, så jordspruten sto fem alen til værs.

“Tvi!” sa Lillekort, “det var noe, også det! Nå skal du se et hugg av meg!”

Så grep han sverdet han hadde fått av den gamle krokryggete kjerringa og hugg til trollet, så alle fem hodene føk bortover sanden.

Da prinsessen så hun var frelst, var hun så glad at hun ikke visste hvordan hun skulle bære seg at; hun både hoppet og danset. “Sov nå en liten stund på fanget mitt,” sa hun til Lillekort, og mens han lå der, dro hun en gullkledning på ham.

Men nå varte det ikke lenge før Ridder Rød krabbet ned igjen av treet, da han så det ikke mer var noen fare på ferde. Kongsdatteren truet han så lenge, til hun måtte love at hun skulle fortelle han hadde frelst henne; for hvis hun ikke sa det, så ville han ta livet av henne. Så tok han lungen og tungen ut av trollet og la i lommetørkleet sitt, og leide så prinsessen tilbake til kongsgården; og var det ikke blitt gjort ære på ham før, så ble det da nå. Kongen visste ikke hva han skulle finne på til heder for ham, og alltid satt han på høyre siden av kongen ved bordet.

Lillekort han gikk først ut på trollskipet og tok med seg en hel mengde gull- og sølvgjorder og andre gilde ting, og så piltet han tilbake til kongsgården. Da kokkejenta fikk se alt gullet, ble hun rent fælen og spurte: “Men kjære vene deg Lillekort, hvor har du fått alt dette fra?” for hun var nok redd han ikke skulle ha fått det på riktig måte. “Å,” svarte Lillekort, “jeg var hjemme litt, og der hadde disse gjordene falt av noen spann, og så tok jeg dem med til deg, jeg.” Ja, da kokkejenta hørte de var til henne, spurte hun ikke videre om den ting; hun takket Lillekort, og alt var godt og vel igjen.

Den andre torsdagskvelden gikk det like ens. Alle var i sorg og stur; men Ridder Rød sa at hadde han kunnet frelse kongsdatteren fra ett troll, så kunne han alltid frelse henne fra ett til, og leidde henne ned til stranden. Men han gjorde nok ikke det trollet stor skaden heller han; for da tiden kom at de kunne vente trollet, sa han liksom siste gang: “Det er bedre én mister livet enn to,” og kløv så opp i treet igjen.

Lillekort ba denne gangen også om lov til å gå ned til stranden litt.

“Å, hva skal du der!” sa kokkejenta.

“Jo, kjære, la meg gå,” sa Lillekort, “jeg ville så gjerne ned og more meg litt med de andre guttene.”

Ja, han skulle da få lov til å gå; men det måtte han først love at han skulle være tilbake til steika skulle vendes, og da skulle han ha med seg et stort vedfang.

Aldri før var Lillekort nedved stranden, så kom trollet farende, så det suste og bruste om det; det var én gang til så stort som det andre trollet, og ti hoder hadde det.

“Ild!” skrek trollet.

“Ild igjen!” sa Lillekort.

“Kan du fekte?” ropte trollet.

“Kan jeg ikke, så kan jeg lære!” sa Lillekort.

Så slo trollet etter ham med jernstangen sin – den var enda større enn den det første trollet hadde, – så jordspruten sto ti alen til værs.

“Tvi!” sa Lillekort, “det var noe, også det! Nå skal du se et hugg av meg!”

Så grep han sverdet og hugg til trollet, så alle ti hodene danset bortover sanden.

Så sa kongsdatteren til ham igjen: “Sov en liten stund på fanget mitt,” og mens Lillekort lå der, dro hun en sølvkledning på ham.

Så snart Ridder Rød merket at det ikke var noen fare på ferde lenger, krabbet han ned av treet, og truet prinsessen så lenge, til hun igjen måtte love å si at det var han som hadde frelst henne; så tok han tungen og lungen av trollet og la i lommetørkleet sitt, og leide kongsdatteren tilbake til slottet. Her ble det fryd og glede, det kan en nok vite, og kongen visste slett ikke hvordan han skulle bære seg at med å vise Ridder Rød ære og heder nok.

Men Lillekort tok med seg et fange med gull- og sølvgjorder og slikt fra trollskipet han. Da han kom tilbake til kongsgården, slo kokkejenta hendene i hop og forundret seg over hvor han hadde fått alt det gullet og sølvet fra; men Lillekort svarte han hadde vært hjemom litt, og at det var gjorder som hadde falt av noen spann; dem hadde han tatt med seg til kokkejenta, sa han.

Da den tredje torsdagskvelden kom, gikk det akkurat like ens som de to første gangene; hele kongsgården var kledd med svart, og alle var i sorg og sut, men Ridder Rød sa han syntes ikke de hadde så mye å være redd for; hadde han frelst kongsdatteren fra to troll, så kunne han vel frelse henne fra det tredje også. Han leide henne da ned til stranden; men da det led mot den tiden trollet skulle komme, kløv han opp i treet og gjemte seg igjen. Prinsessen gråt og ba ham bli, men det hjalp ikke; han ble ved det gamle: “Det er bedre én mister livet enn to,” sa Ridder Rød.

Den kvelden ba også Lillekort om lov til å gå ned til stranden. “Å, hva skal du der!” svarte kokkejenta. Men så lenge ba han, til han endelig fikk lov å gå; men det måtte han love, at han skulle være tilbake i kjøkkenet igjen når steika skulle vendes.

Aldri så snart hadde han kommet ned til stranden, så kom trollet så det suste og bruste om det; det var mye større enn noen av de andre, og femten hoder hadde det.

“Ild!” ropte trollet.

“Ild igjen!” sa Lillekort.

“Kan du fekte!” skrek trollet.

“Kan jeg ikke, så kan jeg lære,” sa Lillekort.

“Jeg skal lære deg!” skrek trollet, og slo etter ham med jernstangen sin, så jordspruten sto femten alen til værs.

“Tvi!” sa Lillekort, “det var noe, også det! Nå skal du se et hugg av meg!”

Med det samme grep han sverdet og hugg til trollet, så alle femten hodene danset bortover sanden.

Da var prinsessen frelst, og hun både takket og velsignet Lillekort for det han hadde berget henne. “Sov nå en liten stund på fanget mitt,” sa hun, og mens han lå der, dro hun på ham en messingkledning.

“Men hvordan skal vi nå få åpenbart at det er du som har frelst meg?” sa kongsdatteren.

“Det skal jeg nok si deg,” svarte Lillekort. “Når nå Ridder Rød har leid deg hjem igjen, og gir seg ut for den som har frelst deg, så vet du han skal ha deg og halve kongeriket. Men når de så om bryllupsdagen spør deg hvem du vil ha til å skjenke i skålene for deg, skal du si: “Jeg vil ha den vesle gutten som er i kjøkkenet og bærer ved og vann for kokkejenta.” Med det samme jeg da skjenker i, spiller jeg en dråpe på tallerkenen hans, men ingen på din, og så blir han sint og slår meg, og det holder vi begge på med tre ganger. Men den tredje gangen skal du si: “Skam få deg, som slår min hjertenskjær! Han har frelst meg, og ham vil jeg ha!”"

Så sprang Lillekort tilbake til kongsgården, liksom de andre gangene; men først var han ute på trollskipet som snarest, og tok en hel bråte gull og sølv og andre kostelige ting, og av det ga han igjen kokka et helt fange gull- og sølvgjorder.

Aldri så snart så Ridder Rød at all fare var over, før han krabbet ned av treet, og truet kongsdatteren til hun måtte love hun skulle si at han hadde frelst henne. Så leide han henne tilbake til kongsgården, og var det ikke gjort ære nok på ham før, så ble det da nå; kongen tenkte ikke på annet enn hvordan han skulle hedre ham som hadde frelst datter hans fra de tre trollene; det var greitt at han skulle ha både henne og halve riket, sa han.

Men på bryllupsdagen ba prinsessen at hun måtte få den vesle gutten som var i kjøkkenet og bar ved og vann for kokkejenta, til å skjenke i skålene ved brudebordet. “Å hva vil du med den svarte fillegutten her inne?” sa Ridder Rød; men prinsessen sa at ham ville hun ha til å skjenke og ingen annen, og endelig fikk hun da lov; og så gikk alt slik som det var avtalt mellom Lillekort og kongsdatteren: han spilte en dråpe på tallerkenen til Ridder Rød, men ingen på hennes, og hver gang ble Ridder Rød sint og slo til ham. Ved det første slaget falt fillekledningen av Lillekort, som han hadde på i kjøkkenet, og ved det andre slaget falt messingkledningen, og ved det tredje sølvkledningen, så sto han der i gullkledningen, så blank og gild at det lyste av ham.

Da sa kongsdatteren: “Skam få deg som slår min hjertenskjær! Han har frelst meg, og ham vil jeg ha!”

Ridder Rød svor og bante på at han hadde frelst henne; men så sa kongen: “Den som har frelst min datter, har vel noe å vise for seg.” Ja, Ridder Rød løp straks avsted etter tørkleet sitt, med lunger og tunger i, og Lillekort hentet alt det gull og sølv og alt det gilde han hadde tatt ut av trollskipet; så la de hver sitt fram for kongen, “han må ha drept trollet: for slikt er ikke å få hos noen annen”; og så ble Ridder Rød kastet i ormegården, og Lillekort skulle få prinsessen og halve riket.

En dag gikk kongen og Lillekort og spaserte; så spurte Lillekort kongen om han hadde hatt flere barn.

“Jo,” sa kongen, “jeg har hatt en datter til; men henne har trollet tatt, for det var ikke noen som kunne frelse henne. Nå skal du ha den ene datteren min; men kan du frelse den trollet har tatt, med, skal du gjerne få henne og det andre halve riket også.”

“Jeg får vel friste,” sa Lillekort; “men jeg må ha en jernkjetting som er fem hundre alen lang, og så vil jeg ha fem hundre mann, og niste til dem for femten uker; for jeg vil langt til sjøs,” sa han.

Ja, det skulle han nok få; men kongen var redd han ikke hadde så stort skip at det kunne bære det alt sammen.

“Jeg har skip sjøl,” sa Lillekort, og tok det han hadde fått av den gamle kjerringa, opp av lomma.

Kongen lo av ham, og tenkte det ikke var annet enn spøk; men Lillekort ba bare om det han hadde forlangt, så skulle nok kongen få se.

De kom da med alt sammen, og Lillekort ba de skulle legge kjettingen i skipet først; men det var ingen som kunne orke å løfte den, og mange kunne ikke få rom omkring det ørvesle skipet på én gang. Så tok Lillekort selv i kjettingen i den ene enden og la noen lenker opp i skipet, og etter som han kastet kjettingen oppi, ble skipet større, og til sist var det så stort at både kjettingen og de fem hundre mann og nisten og Lillekort hadde godt rom. “Gå nå ferskt vann og salt vann, berg og dype daler, og stans ikke før du kommer der kongens datter er,” sa Lillekort til skipet, og straks fór det avsted så det pep og hvinte om dem, både over land og vann.

Da de hadde seilt slik langt, langt bort, stanset skipet midt utpå havet. “Ja, nå er vi kommet her,” sa Lillekort; “men en annen sak er det, hvordan vi kommer herfra igjen.”

Så tok han jernkjettingen og slo den ene enden om livet på seg. “Nå må jeg til bunns,” sa han, “men når jeg drar sterkt i kjettingen og vil opp igjen, må dere heise alle som én mann, ellers er det ikke mer å tenke på liv for dere enn for meg,” og dermed hoppet han til havs, så gule bulderen sto om ham. Han sank og han sank, og endelig kom han til bunns. Der så han et stort berg med en dør på, og det gikk han inn i. Da han hadde kommet inn, fant han den andre kongsdatteren; hun satt og sydde; men da hun så Lillekort, slo hun hendene sammen. “Å, gudskjelov!” ropte hun. “Nå har jeg ikke sett kristen mann siden jeg her kom.”

“Ja jeg kommer etter deg, jeg,” sa Lillekort.

“Å, meg får du nok ikke,” sa kongsdatteren; “det nytter aldri å tenkte på det; får trollet se deg, tar han livet av deg.”

“Det var vel du talte om ham,” sa Lillekort; “hvor er han henne? Det kunne være morsomt å få se ham.”

Så fortalte kongsdatteren at trollet var ute og skulle se å få fatt på en som kunne brygge hundre lester malt i ett brygg; for det skulle være gjestebud hos trollet, og da forslo ikke mindre.

“Det kan jeg gjøre,” sa Lillekort.

“Ja, bare nå ikke trollet var så hastig til sinns, så jeg kunne få fortalt ham det,” svarte kongsdatteren; “men han er så bråsint at han river deg i stykker med det samme han kommer inn, er jeg redd. Men jeg får vel friste å finne på noe. Nå kan du gjemme deg i koven her, så får vi se hvordan det går.”

Ja, Lillekort gjorde så, og aldri før hadde han krøpet inn i koven og gjemt seg, så kom trollet.

“Huff! her lukter så kristenmanns blod,” sa trollet.

“Ja, det fløy en fugl over taket med kristenmanns ben i nebbet, og det slapp den ned gjennom pipen,” svarte kongsdatteren; “jeg skyndte meg nok med å få det bort; men det er vel det det lukter av, likevel.”

“Ja, det er vel det,” sa trollet.

Så spurte kongsdatteren om han hadde fått fatt på noen som kunne brygge hundre lester malt i ett brygg.

“Nei, det er ingen som kan det,” sa trollet.

“For en liten stund siden var det én inne her som sa han kunne det,” sa kongsdatteren.

“Du er nå alltid så klok du,” svarte trollet; “hvorfor lot du ham gå da? Du visste jo jeg ville ha fatt på en slik en.”

“Å, jeg lot ham nok ikke gå heller jeg,” sa kongsdatteren, “men far er så hastig til sinns, og så gjemte jeg ham i koven; om far ikke skulle ha fått noen, så er han nok her.”

“La ham komme inn,” sa trollet.

Da Lillekort kom, spurte trollet om det var sant at han kunne brygge hundre lester malt i ett brygg.

“Ja,” sa Lillekort.

“Det var vel jeg fikk fatt på deg,” sa trollet. “Lag deg nå straks til; men bære deg, brygger du ikke ølet sterkt.”

“Å, det skal nok få smak,” sa Lillekort, og ga seg i lag med bryggingen. “Men jeg må ha flere troll til å bære bryggelåg,” sa Lillekort; “de jeg har fått, orker ikke stort.”

Ja, han fikk flere, så mange at det krydde, og så gikk det med bryggingen.

Da nå vørteren var ferdig, skulle de smake alle sammen, forstår seg, først trollet selv og siden de andre; men Lillekort hadde brygget vørteren så sterk at de falt døde som fluer, etter som de drakk av den. Til sist var det ingen andre igjen enn en gammel ussel kjerring, som lå bak ovnen. “Å stakkars!” sa Lillekort, “du får da smake vørteren du med!” og så gikk han bort og skrapte rundt bunnen på bryggekaret med kollen, og ga henne; så var han kvitt dem alle i hop.

Som han nå sto der og så seg om, fikk han øye på en stor kiste; den tok Lillekort og la full med gull og sølv, bandt så kjettingen om seg og kongsdatteren og kisten, og rykket til av alle krefter; så dro mannskapet dem opp i god behold.

Da Lillekort vel var kommet ombord igjen, sa han: “Gå nå salt vann og ferskt vann, berg og dype daler, og stans ikke før du kommer ved kongens gård,” og straks fór skipet avsted, så gule fossen sto om det. Da de på kongsgården så skipet, var de ikke sene til å møte med sang og spill, og tok imot dem, men gladest av alle var kongen, som nå hadde fått igjen den andre datteren sin også.

Men den som ikke var vel til mote, det var Lillekort; for begge kongsdøtrene ville ha ham, og han ville ikke ha noen annen enn den han først hadde frelst – det var den yngste det. Derfor gikk han titt og ofte og tenkte på hvordan han skulle bære seg at for å få henne, for den andre ville han også nødig gjøre imot. En dag han gikk og tenkte hit og dit på dette, falt det ham inn at bare han nå hadde bror sin hos seg, kong Lavring, som var så lik ham at ingen kunne skjelne dem fra hinannen, så kunne han få den andre kongsdatteren og det halve riket, for selv syntes han at han hadde nok med den ene halvdelen. Aldri før hadde han kommet på det, så gikk han utenfor slottet og ropte på kong Lavring. Nei, det kom ingen. Så ropte han én gang til og litt høyere, men nei, det kom enda ingen. Så ropte Lillekort tredje gangen, og det av alle krefter, så sto broren der.

“Jeg sa du ikke skulle rope på meg, uten du var i din ytterste nød,” sa han til Lillekort, “og her er jo ikke en mygg som kan gjøre deg noe.”

Dermed dasket han til ham så Lillekort rullet bortover bakken.

“Å skam få deg at du slår!” sa Lillekort; “først har jeg vunnet den ene kongsdatteren og det halve riket, og så den andre kongsdatteren og det andre halve riket, og så tenkte jeg å gi deg den ene kongsdatteren og halvdelen av kongeriket med meg – syntes du det er rimelig å fare fram slik?”

Da kong Lavring hørte det, ba han bror sin om forlatelse, og de ble straks gode venner og vel forlikt igjen.

“Nå vet du,” sa Lillekort, “at vi er så like at ingen kan kjenne den ene av oss fra den andre: bytt nå klær med meg og gå opp på slottet, så tror kongsdøtrene det er jeg som kommer; den som da først kysser deg, skal du ha, så tar jeg den andre;” for han visste at den eldste kongsdatteren var den sterkeste, og så kunne han vel skjønne hvordan det ville gå.

Det var kong Lavring straks villig til; han byttet klær med broren og gikk opp på slottet. Da han kom inn på rommet til kongsdøtrene, trodde de det var Lillekort, og begge sprang på timen imot ham, men den eldste, som var størst og sterkest, skubbet søsteren til side og tok kong Lavring om halsen og kysset ham; og så fikk da han henne, og Lillekort den yngste kongsdatteren. Da kan det vel hende det ble bryllup, og det så det hørtes og spurtes over sju kongeriker.