Så lot han lyse opp på kirkebakken både fort og snart, at den som kunne få datteren hans til å le, han skulle ha henne og det halve kongerike. Men var det noen som prøvde seg og ikke kunne få henne til, skulle de skjære tre røde remmer av ryggen hans og strø salt i, og det er sikkert at det ble mange såre rygger i det kongeriket. Det kom friere farende både fra syd og fra nord og fra øst og fra vest, og trodde det var ingen sak å få en kongsdatter til å le. Og rare karer var det også som kom. Men alle de apefanter det var, og alle de apefynter de gjorde, så var kongsdatteren like stø og alvorlig, hun.

Tett ved kongsgården bodde det en mann som hadde tre sønner. De fikk også spurt at kongen hadde lyst opp, at den som kunne få kongsdatteren til å le skulle få henne og halve kongeriket.

Den eldste ville i veien først; så strøk han av gårde, og da han kom til kongsgården, sa han til kongen at han ville nok friste å få kongsdatteren til å le.

“Ja, det er vel nok,” sa kongen, “men det kan visst lite nytte, min mann, for her har vært så mange som har prøvd seg; datter min er så sorgfull at det ikke nytter, og jeg ville nødig at flere skulle komme i ulykke.”

Men han mente det skulle nok nytte. Det kunne ikke være så farlig en sak å få en kongsdatter til å le for ham, for de hadde ledd så mange ganger av ham, både fornemme og simple, da han tjente soldat og ekserserte under Nils fløymann. – Så la han ut på tråkka, utenfor vinduet til kongsdatteren, og tok på å eksersere etter Nils fløymann. Men det hjalp ikke. Kongsdatteren var like stø og alvorlig. Så tok de ham og skar tre brede, røde remmer av ryggen hans og sendte ham hjem igjen.

Da han vel var kommet hjem, ville den andre sønnen i veien. Han var skolemester, og en underlig figur til kar var det. Han var låghalt, og det så det forslo. Best han var liten som en guttunge, reiste han seg på det lange benet sitt, og ble så stor som et troll. Og til å legge ut var han riktig svær.

Ja, han dro da til kongsgården og sa han ville friste å få kongsdatteren til å le; det var ikke så rent ulikt enda, mente kongen; “men gud trøste deg, får du henne ikke til,” sa han; “remmene skjærer vi bredere for hver som prøver seg.”

Skolemesteren strøk ut på tråkka; der stilte han seg opp utenfor vinduet til kongsdatteren, og han prekte og messet etter syv prester, og leste og sang etter syv klokkere som hadde vært i bygda der. Kongen lo så han måtte holde seg i svalstolpen, og kongsdatteren ville til å dra på smilen, hun òg, men så var hun like stø og alvorlig igjen, og så gikk det ikke bedre med Pål skolemester enn det hadde gått med Per soldat – for Per og Pål hette de, måvite. – De tok ham og skar tre røde remmer av ryggen hans og strødde salt i, og så sendte de ham hjem igjen.

Så ville den yngste i veien, og det var Tyrihans. Men brødrene lo og gjønte av ham og tedde ham de såre ryggene sine, og faren ville ikke gi ham lov, for han sa det kunne ikke nytte for ham, som ikke hadde noe vett; ingenting kunne han og ingenting gjorde han, han satt bare i peisen som ei katte, og grov i oska og spikket tyristikker. Men Tyrihans ga seg ikke, han gnålte og gnog så lenge til de ble kei av gnålet hans, og til sist fikk han lov til å gå til kongsgården og friste lykken.

Da han kom til kongsgården, sa han ikke det at han ville få kongsdatteren til å le, men han ba om han kunne få tjeneste der. Nei, de hadde ikke noen tjeneste til ham, men Tyrihans ga seg ikke for det; de kunne visst ha bruk for én til å bære ved og vann til kokkejenta på slik en storgård, sa han; ja, det syntes kongen ikke kunne være så ulikt, og han var vel kei av gnålet hans, han òg; så skulle Tyrihans få lov å være der og bære ved og vann til kokkejenta til sist.

En dag han skulle hente vann i bekken, fikk han se en stor fisk, som sto under en gammel fururot som vannet hadde skåret jorden unna; han satte bøtta si så sakte under fisken. Men da han skulle gå hjem til kongsgården, møtte han en gammel kjerring, som leide en gullgås.

“God dag, bestemor!” sa Tyrihans. “Det var en ven fugl du har; og så gilde fjør da! Det lyser av dem lang vei; – hadde en slike fjør, kunne en slippe å spikke tyristikker,” sa han.

Kjerringa syntes vel så godt om fisken Tyrihans hadde i bøtta si, og sa at ville han gi henne fisken, skulle han få gullgåsa, og den var slik at når noen rørte ved den, ble han hengende fast, bare en sa: “Vil du være med så heng på.”

Ja, det byttet ville Tyrihans gjerne gjøre. “Fugl er vel så bra som fisk,” sa han med seg sjøl; “er den slik som du sier, kan jeg gjerne bruke den til fiskekrok,” sa han til kjerringa, og var vel fornøyd med gåsa. Han hadde ikke gått langt, før han møtte en gammel kjerring. Da hun så den fine gullgåsa, måtte hun bort og kramse på den. Hun gjorde seg så søt og lekker, og så ba hun Tyrihans om hun fikk lov til å klappe den pene gullgåsa hans.

“Kan så,” sa Tyrihans; “men du får ikke nappe fjøra av henne!”

I det samme hun klappet på fuglen, sa han:

“Vil du være med så heng på!” Kjerringa slet og rev, men hun måtte henge med, enten hun ville eller ikke, og Tyrihans gikk framover, som om han var alene med gullgåsa. Da han hadde gått et stykke til, traff han en mann som hadde noe utalt med kjerringa, for et spikk hun hadde gjort ham. Da han så det at hun stridde så hardt for å bli fri, og skjønte hun hang så vel fast, syntes han han trygt kunne gi henne en dult til takk for sist, og så spente han til kjerringa med ene foten.

“Vil du være med så heng på!” sa Tyrihans, og mannen måtte følge med og hinke på ett ben, enten han ville eller ikke, og når han rev og slet og ville løs, var det enda verre.

Nå gikk de et godt stykke, til de kom bort imot kongsgården. Der møtte de smeden til kongen; han skulle til smia og hadde en stor smietang i hånden. Denne smeden var en gap, som støtt var full av leven og fantestreker, og da han så dette følget komme hoppende og hinkende, lo han først så han sto tvikroket, men så sa han:

“Det er nok en ny gåseflokk prinsessen skal ha, det; skal tro hvem som er gasse og hvem som er gås av dem? Det må vel være gassen han som rugger i forveien. Gåsa, gåsa, gåsa, gåsa, gåsa!” lokket han og kastet med hånden, som om han strødde korn for gjessene.

Men flokken stanset ikke – kjerringa og mannen så bare arg på smeden for det han gjorde narr av dem. – Så sa smeden: “Det skulle være artig å holde hele gåseflokken, så mange de er;” for han var en sterk mann, og så tok han tak med smietangen bak i enden på den gamle mannen, og mannen både skrek og vred seg, men Tyrihans sa:

“Vil du være med så heng på!”

Så måtte smeden også med. Han slo nok kryl på ryggen, tok spenntak i bakken og ville løs, men det hjalp ikke, han satt så fast som han var skrudd inn i det store skruesteet i smia, og enten han ville eller ikke, måtte han danse med.

Da de kom fram mot kongsgården, fór gårdshunden imot dem og gjødde som det var skrubb eller langfant, og da kongsdatteren skulle se ut gjennom vinduet hva som var på ferde, og fikk se dette taterfølget, satte hun i åle. Men Tyrihans, var ikke fornøyd med det. “Bi litt, skal hun nok få latterdøra bedre opp!” sa han og gjorde en vending bakom kongsgården med følget sitt.

Da de kom forbi kjøkkenet, sto døren oppe, og kokka holdt på å stampe grauten; men da hun fikk se Tyrihans og flokken, kom hun farende ut i døren med tvaren i den ene hånden og kokkesleiva full med rykende graut i den andre, og lo så hun ristet, og da hun fikk se at smeden var med, slo hun seg på låret og satte så i å storle. Men da hun hadde ledd riktig ut, syntes hun også at gullgåsa var så fin at hun måtte bort og klappe den.

“Tyrihans, Tyrihans!” skrek hun og kom løpende etter med grautsleiva i neven, “får jeg lov å klappe den vene fuglen du har?”

“La henne heller klappe meg!” sa smeden.

“Kan så!” sa Tyrihans.

Men da kokka hørte det, ble hun sint. “Hva er det du sier!” skrek hun, og drev til smeden med grautsleiva.

“Vil du være med så heng på!” sa Tyrihans; så satt hun fast, hun også, og alt hun skjente, og alt hun slet og rev, og så vill hun var, så måtte hun hinke med. Men da de kom utenfor vinduet til kongsdatteren, sto hun og ventet på dem, og da hun så de hadde fått med kokka, både med grautsleiv og tvare, slo hun opp hele latterdøren og lo så kongen måtte støe henne. Så fikk Tyrihans prinsessen og halve kongeriket, og bryllup holdt de så det både hørtes og spurtes.

Da de nå hadde gått til om kvelden, satte de seg på et vindfall i skogen og tok fram skreppene sine, for sultne var de etter å ha gått hele dagen, og så syntes de at nå skulle en matbete smake godt. “Vil du som jeg, eter vi først av din skreppe, så lenge det er noe i den, så kan vi siden ta min,” sa Utro. Ja, det var Tro nøyd med, og så åt de; men alt det beste så Utro til å få puttet i seg, og Tro fikk bare skorpene, og de brente lefsestykkene og fleskesvorene, han. Om morgenen åt de igjen av maten hans Tro, og om middagen også; men så var det ikke mer i skreppen hans.

Da de så hadde gått til utpå kvelden og skulle til å få seg mat igjen, ville Tro ete av brorens skreppe; men Utro sa nei, og mente på at den maten var hans, og at han ikke hadde mer enn han godt trengte sjøl.

“Ja, men du fikk jo ete av min nisteskreppe, så lenge det var noe i den,” sa Tro.

“Ja, når du er slik en tosk og lar andre ete opp for deg, kan du ha det så godt,” mente Utro; “nå kan du sitte der og sikle nå,” sa han.

“Å ja, Utro heter du og utro er du, og det har du vært all din tid også,” sa Tro.

Da Utro hørte det, slo han seg sint, og røk like på broren og stakk ut begge øynene på ham. “Nå kan du se om folk er tro eller utro nå, din blindebukk,” sa han, og dermed strøk han fra ham.

Tro, stakkar, han gikk nå der og trevlet seg fram midt i tykke skogen; blind og alene var han, og ikke visste han hva han skulle ta seg til. Men så fikk han tak i et stort tykt lindetre, og så tenkte han at det fikk han klyve opp i og sette seg der natten over, for villdyrene. “Når fuglene tar på å synge, så er det dag, og så får jeg vel friste å trevle meg videre fram,” tenkte han, og så kløv han opp i linden.

Da han hadde sittet der en stund, hørte han det kom noen og tok til åkoke og stelle nedunder treet, og straks etter kom det flere, og da de hilste på hverandre, hørte han det var bjørnen og gråbeinen, reven og haren, som kom og skulle holde jonsokleik der. De ga seg til å ete og leve godt, og da de var ferdige med det, satte de seg til å snakke sammen.

Så sa reven: “Skal vi ikke nå fortelle en liten stubb hver, mens vi sitter her?”

Jo, det syntes de andre godt om, det kunne være morosamt, sa de, og så la bjørnen i vei – for han var nå den fornemste -: “Kongen av Engeland har så dårlige øyne,” sa bamsen, “han kan nesten ikke se et kvart i været; men dersom han kom opp i denne linden om morgenen, mens det var dugg på bladene, og han tok av duggen og smurte på øynene sine, så fikk han synet sitt igjen, så godt som han noen tid har hatt det.”

“Ja,” sa gråbeinen, “kongen av Engeland har en døvstum datter også; men visste han det jeg vet, så fant han snart på råd for henne. I fjor da hun gikk til alters, så spyttet hun ut igjen brødet, og det kom en stor padde og slukte; men når de bare grov under gulvet, så fant de padda, hun sitter bent under knefallet, og brødet sitter i halsen på henne ennå. Når de skar opp padda og tok brødet og ga kongsdatteren, så ble hun som andre folk igjen både til å høre og tale.”

“Ja, ja,” sa reven, “om kongen av Engeland visste det jeg vet, så hadde han ikke vondt for vann i kongsgården sin; under den store steinen midt i gården hans er det klareste kildevann noen kan ønske seg, bare han visste ågrave der.”

“Ja,” sa haren, “kongen av Engeland har den vakreste frukthagen i hele landet, men den bær ikke så mye som en eplekart engang; for det ligger en svær gullkjede tre ganger rundt om hagen. Fikk han gravet opp den, så ble det den gildeste hagen i hele hans rike.”

“Men nå er det langt på natt, og vi får nok hjem igjen nå,” sa reven, og så gikk de sin vei alle sammen.

Da de hadde gått, så sovnet Tro, der han satt oppi linden; men da fuglene tok til å synge om morgenen, våknet han igjen, og så tok han dugg av bladene på treet og smurte øynene sine med; da så han like så godt som før Utro stakk dem ut på ham.

Så gikk han like til kongen av Engelands gård og ba om tjeneste, og det fikk han med en gang.

En dag kom kongen ut på gården, og da han hadde gått der ute en stund, ville han drikke av vannposten sin, for det var hett om dagen og han var blitt tørst; men da de øste opp vannet til ham, var det både gurmet og seigt og stygt. Det ble kongen rent harm over.

“Jeg tror ikke det er en mann i hele mitt rike som har så dårlig vann i gården sin, og enda må jeg lede det lang vei over berg og daler!” sa kongen.

“Ja, men når du vil la meg få folk til å bryte opp den store steinen som ligger her midt på gården, skal du nok få både mye og godt vann,” sa Tro.

Ja, det var kongen straks ferdig til, og aldri før hadde de fått opp steinen og gravet en stund, så sto vass-spruten bent i været, så klar og tykk som den skulle komme av en tønneture; og klarere vann fantes ikke i hele Engeland.

En tid etter var kongen nedpå gården igjen; så kom det en stor hauk flygende etter hønsene hans, og alle til å klappe i hendene og skrike: “Der flyger ‘n! Der flyger ‘n!” Kongen grep børsa og la til å sikte; men han kunne ikke se så langt. Så ble han rent ute av det. “Gud gi noen kunne si meg råd for øynene mine! Jeg mener snart jeg blir rent blind,” sa kongen. “Det skal nok jeg si deg,” sa Tro, og så fortalte han hvordan han hadde båret seg at; og kongen reiste da til linden, samme kvelden, det kan du nok vite, og bra ble han, bare han hadde smurt seg med duggen som lå på bladene om morgenen.

Siden den tid var det ingen kongen holdt så gjev som han Tro; han måtte være med ham hvor han gikk og sto, både hjemme og borte.

Så var det en dag de gikk i hagen sammen.

“Jeg skjønner ikke hvordan det går til jeg,” sa kongen; “det er ikke noen mann i Engeland som koster så mye på hagen sin som jeg, og enda kan jeg ikke få et eneste tre til å bære så mye som en kart.”

“Ja, ja,” sa Tro, “får jeg bare det som ligger tre ganger rundt om hagen din, og folk til å grave det opp, så skal nok hagen bære.”

Ja, det ville kongen gjerne; Tro fikk folkene, og til å grave, og så fikk han til sist opp hele gullkjeden. Nå var Tro en grunnrik mann, mye, mye rikere enn kongen selv, men kongen var enda vel nøyd, for nå bar hagen så grenene hang like ned på bakken, og så søte epler og pærer hadde aldri noen smakt.

En dag igjen gikk Tro og kongen og snakket sammen; så kom kongsdatteren gående forbi dem, og kongen ble rent sørgmodig, da han så henne.

“Er det ikke synd at så vakker en kongsdatteren som min er, skal mangle mål og mæle?” sa han til Tro.

“Ja, men det er råd for det,” sa Tro.

Da kongen fikk høre det, ble han så glad at han lovte ham kongsdatteren og halve riket, dersom han kunne få henne god igjen.

Tro fikk med seg et par mann bort til kirken og grov fram padda som satt under knefallet ved alteret, skar henne opp og tok ut brødet og ga kongsdatteren det – så ble hun som andre folk igjen til å tale straks på timen.

Nå skulle da Tro ha kongsdatteren, og det ble laget til bryllup, for det skulle holdes så det både kunne høres og spørres over hele riket.

Mens de så holdt på å danse i bryllupet, kom det en fattiggutt og ba om en matbete, og han var så fillet og ynkelig å se på, at alle forkorset seg over ham; men Tro kjente ham igjen med en gang, og så at det var Utro, bror hans.

“Kjenner du igjen meg?” sa Tro.

“Å, hvor skulle jeg ha sett så stor en herre, jeg da?” sa Utro.

“Sett meg har du likevel,” sa Tro; “det var meg du stakk øynene ut på, et år i dag siden. Utro heter du og utro er du, det sa jeg og det sier jeg ennå; men du er nå bror min likevel, og derfor skal du få litt mat, og så kan du gå til det lindetreet der jeg satt i fjor. Får du så høre noe som kan gjøre din lykke, så er det deg vel unt.”

Ja, det slapp han å si Utro to ganger. “Har han Tro hatt slik nytte av åsitte i lindetreet, at han er blitt konge over halve Engeland siden i fjor, så -,” tenkte han; han la i veien og kom til linden, og den kløv han opp i.

Han hadde ikke sittet der lenge, så kom alle dyrene og åt og drakk og holdt jonsokleik nedenunder treet igjen. Da de hadde ett fra seg, ville reven at de skulle til å fortelle historier, og da kan det vel hende han Utro la til å lye, og det så ørene var ferdige til å dette av ham. Men bjørnen var sint han, og brummet og sa: “Det har noen sladret om det vi fortalte i fjor, og derfor vil vi nå tie med det vi vet.” Og så ba dyrene god natt og gikk fra hverandre, og Utro var like klok.

Det var for han hette Utro, og var Utro, det.

En dag sto borgermesterkonen ved vinduet og så etter barna da de skulle på skolen. Da fikk hun se det var en regndam i gaten; først bar gutten tinen med skolematen over dammen; så kom han igjen og løftet veslejenta over, og da han satte henne ned, tok han en kyss.

Da borgermesterkonen så det, ble hun sint: “Skal slik en skarveunge kysse datter vår, vi som er de beste folk i byen?” sa hun. Mannen prøve åstagge henne det beste han kunne, og sa det visste ingen hvor barna skulle bo, og ingen hva som kan hende sine; det var en snill og en skikkelig gutt, og det kom titt et stort tre av en liten teinung, sa han. Men nei, det var det samme både hva han var og hva han ble; “når armod kommer til ære, vet den ikke hvordan den vil være,” og “den som er slått til skilling, blir aldri til daler, om han skinner som en gullpenge,” sa borgermesterkonen; der fikk han ikke lov å være; hun ville av med ham. Da det ikke var annen råd, så sendte borgermesteren ham bort med en kjøpmann som var kommet dit med et skip, der skulle han være kahyttsgutt. Til konen sa han at han hadde solgt gutten for tobakk.

Men før han reiste, brøt borgermesterdatteren ringen sin i to stykker og ga ham halvdelen, så de kunne kjennes, om de skulle møtes igjen. – Så reiste skipet, og gutten kom til en by langt borti landene. Der hadde det nylig kommet en prest som var så svær til å preke at alle måtte i kirken og høre ham, og om søndagen måtte skipsfolkene dit også og høre preken. Gutten ble alene igjen på skipet. Som han holdt på å lage maten, hørte han det kauet over et sund tett ved. Gutten tok båten og satte over, og så var det en gammel kjerring som sto der og hauket. “Ja nå har jeg stått her i hundre år og hauket og kauet, og tenkt jeg skulle komme over sundet,” sa kjerringa; “men ingen har hørt det og vørt det før du, og du skal få lønn for det du har satt meg over,” sa hun. Gutten måtte følge med til søster hennes, som bodde i et berg tett ved, og der skulle han be om den gamle duken som lå på skaphyllen. Ja, da han kom dit, og trollkjerringa fikk vite at han hadde hjulpet søster hennes over sundet, så måtte han få hva han ville, sa hun.

“Å, jeg vil ikke ha annet enn den gamle duken som ligger på skaphylla, jeg,” sa gutten. “Det har du ikke av deg sjøl,” sa trollkjerringa.

“Nå får jeg ombord og koke helgemat til kirkefolkene,” sa gutten. “Vør det ikke,” sa kjerringa; “den skal koke seg sjøl den, mens du er borte,” sa hun. “Bli med meg, skal du få mere lønn du; jeg har stått ved sundet og hauket og kauet i hundre år; men ingen har hørt det eller vørt det før du.” Så skulle han følge med til den andre søsteren. Der skulle han be om å få det gamle sverdet som var slik at han kunne putte det i lommen, så ble det en kniv, og dro han det ut, så ble det til et langt sverd; hyttet han med den svarte eggen, så falt allting dødt, og hyttet han med den hvite, så ble alt levende igjen. Ja, da de kom dit, og trollkjerringa fikk vite at han hadde hjulpet søster hennes over sundet, så skulle han ha ferjelønn; han kunne få hva han ville. “Å, jeg vil ikke ha annet enn det gamle sverdet som ligger oppå skapskruvet, jeg,” sa gutten. “Det har du ikke av deg sjøl,” sa trollkjerringa.

“Kom med meg,” sa den andre; “jeg har stått ved det sundet og hauket og kauet i hundre år, og ingen har hørt det eller vørt det før du; du skal ha mere lønn du; bli med til den tredje søsteren min!” Der skulle han be om den gamle salmeboken, og den var slik, at når noen var syk og han sang en salme som passet til sykdommen, så ble den syke frisk igjen. Ja, da de kom fram, og den tredje trollkjerringa hørte han hadde hjulpet søster hennes over sundet, skulle han ha ferjelønn der også; han kunne få hva han ville. “Å, jeg vil ikke ha annet enn den gamle salmeboka til bestemor, jeg,” sa gutten. “Det har du ikke av deg sjøl,” sa trollkjerringa.

Da han kom ned på skipet igjen, var folkene i kirken enda. Så prøvde han duken og bredde ut bare en liten snipp, for han ville se hva den dugde til først, før han la den på bordet og brukte den. Jo, det ble både gild mat og mye mat, og drikke til, det var sikkert nok. Han tok bare en smakebete han, og så ga han hunden så mye den orket å ete.

Da kirkefolkene kom ombord, sa skipperen: “Hvor har du fått all den maten til hunden? Han er jo stinn som en rullepølse og lat som en purke.” “Å, jeg ga’n beina jeg,” sa gutten. “Det var bra gutt, som kom i hug hunden også,” sa skipperen. Så bredde han ut duken, og med det samme var det så fullt med mat og drikkendes varer at de aldri hadde levd så vel før.

Da gutten var alene med hunden igjen, ville han prøve sverdet også. Han hyttet til den med den svarte eggen, så falt den død i dekket; men da han snudde det og hyttet med den hvite, levnet den opp og vispet med halen imot lekekameraten sin. Men boken, den kunne han ikke få prøvd.

Så seilte de både vel og lenge, til det kom en storm på dem som varte i mange dager; de lå og drev så de ikke visste hvor de var. Til sist så stilnet det, og de kom til et land langt borte, der ingen av dem var kjent; men de kunne skjønne det var stor sorg der, og det var det også, for kongsdatteren var spedalsk. Kongen kom ned til skipet og spurte om ingen kunne frelse henne og gjøre henne god igjen. Nei, det var ingen der ombord som kunne, sa de som var på dekket. “Er det ingen flere ombord i dette skipet da?” sa kongen. “Jo, en liten fillegutt,” sa de. “La ham komme, han og,” sa kongen. Gutten mente han nok skulle gjøre henne god. Skipperen ble så vill og redd da han hørte dette, at han rente i ring som en tordivel i en tjærekopp; han tenkte gutten kunne legge seg borti noe som han ikke kom vel ifra, og mente det var ikke verdt å vøre slikt barnesnakk. Men kongen sa at vettet kom med veksten, og barn var mannsemne; hadde han sagt seg god for det, fikk han prøve seg; det var mange som hadde fristet og feilet før. Han tok ham med til datteren, og gutten sang salmen én gang. Da kunne kongsdatteren lette armen; han sang den én gang til, så kunne hun sitte i sengen, og da han hadde sunget den tredje gangen, var kongsdatteren frisk.

Kongen var så glad at han ville gi ham halvdelen av land og rike, og datteren med. Ja, land og rike kunne det være godt nok å ha halvdelen av, det takket han mangfoldig for, men han hadde lovet en annet, sa han, kongsdatteren kunne han ikke ta. Så ble han der i landet og fikk halvdelen av riket. Men da det led om en stund, ble det krig; gutten måtte være med, og han sparte ikke den svarte eggen, kan du vite. Krigsfolkene til fienden falt som fluer, og kongen vant. Men så brukte han den hvite eggen; da levnet de opp igjen alle i hop, og ga seg under kongen, for det de fikk lov å nyte livet. Men da det var blitt så mange, var det vondt for mat, og kongen ville gjerne gi dem fullt opp både av mat og drikke. Så måtte gutten fram med duken sin, og så skortet det ikke på noe slag, hverken vått eller tørt.

Da han hadde vært en tid hos kongen, tok han på å stunde etter borgermesterdatteren. Han rustet fire krigsskip og reiste med, og da han kom utenfor den byen der borgermesteren var, skjøt han og dundret så vindusrutene skrelte ut i halve byen. Ombord på disse skipene var det så staselig som hos en konge, og selv hadde han gull etter hver søm, så gild var han. Det varte ikke lenge før borgermesteren kom ned og ba om ikke den fremmede storkaren ville være så god å komme og spise hos ham. Jo, det ville han; han kom opp til borgermesteren, og der satt han ved siden av datteren og borgermesterfruen. Som de satt der i beste praten, og åt og drakk og levde vel, lurte han seg til å kaste den halve ringen oppi glasset til datteren. Hun var ikke sen om å skjønne meningen, gjorde seg et ærend ut fra bordet og satte den sammen med den andre halve.

Moren merket det var noe på ferde, og strøk etter, så snart hun kunne. “Vet du hvem som er inne, mor?” sa datteren. “Nei,” sa borgermesterfruen. “Det er han som far solgte for tobakk,” sa hun. Med det same dånte fruen og falt over ende på gulvet. Så kom borgermesteren etter, og da han hørte hvordan det hang i hop, ble det ikke stort likere med ham. “Det er ikke noe å få støkk av,” sa tobakksgutten; “jeg er bare kommet for å få den veslejenta jeg kysset på skoleveien,” sa han. Og til borgermesterkonen sa han det: “Du skal aldri vanvøre fattigmanns barn; det er ingen som vet hva det kan bli av det; for barn er mannsemne, og vettet kommer med veksten.”

Men så var det et par gamle folk som hadde tre sønner; den ene hette Per, den andre hette Pål, og den tredje kalte de Espen Askeladd, for han lå og karet i asken støtt.

Det var gjeve gutter, men han Per, som eldst var, skulle nå være den gjeveste, og så ba han far sin om han fikk lov til å reise ut i verden og friste lykken.

“Ja, det skal du få; sent er bedre enn aldri, glunten min,” sa kallen. Så fikk han brennevin på flasken og niste i tasken, og så tok han foten på nakken og lakket nedover bakken. Da han hadde gått en stund, kom han inn på en gammel kjerring som lå ved veien. “Å, kjære glunten min, gi meg en liten matsmule i dag,” sa kjerringa.

Men Per han så knapt til siden, han slengte bare på nakken og gikk sin vei.

“Ja, ja,” sa kjerringa, “gå du, du skal få se det går som det går,” sa hun.

Per gikk langt og lenge og lenger enn langt, til han kom fram til kongsgården. Der sto kongen i svalen og ga hønene mat.

“God kveld, gud signe jer,” sa Per. “Tippe tippe tippe, tuppe tuppe – –!” sa kongen og strødde både i øst og vest, og vørte ikke han Per det grann.

“Ja, stå der du og strø korn og kakl hønemål til det blir en bjønn av deg,” sa Per ved seg selv; “du skal nok være fri for at jeg skal tale til deg,” mente han, og så gikk han inn på kjøkkenet og satte seg bortpå benken som en annen storkar. “Hva er du for en illgutt?” sa kokka, for Per hadde ikke fått skjegg enda. Dette syntes han var spott og spe, og så tok han på å denge kokketøsa; men rett som det var, kom kongen og lot dem skjære tre røde remmer av ryggen på ham; så strødde de salt i såret og lot ham gå hjem igjen samme veien han var kommet.

Da Per vel var kommet til hus, ville han Pål ut. Å ja, han fikk også brennevin på flasken og niste i tasken, tok foten på nakken og lakket nedover bakken. Da han kom et stykke på veien, traff han kjerringa som ba om mat; men han strøk forbi og svarte ikke engang, og på kongsgården gikk det ikke et hår bedre med ham enn det hadde gått han Per. Kongen sa “tippe tuppe”, og kokketøsa kalte ham en uskikkelig bånsunge, og da han ville banke henne opp for det, kom kongen med slakterkniven og skar tre røde remmer og strødde ildmørje i, og sendte ham hjem igjen med sår rygg.

Så krøp Askeladden opp ifra grua og tok til å ruske på seg; den første dagen ristet han av seg asken, den andre vasket og kjemte han seg, og den tredje kledde han seg i kirkepynt.

“Nei, se på den!” sa han Per; “nå skinner det en ny sol her. Du vil vel til kongsgården og vinne kongsdatteren og det halve riket? Å, bli i oska og ligg i oska du,” sa han. Men Askeladden hørte ikke på det øret, han gikk inn til far sin og ba om å få lov til å gå litt ut i verden.

“Hva skal du ute i verden?” sa gamlingen; “det gikk ikke rart med han Per og han Pål, hvordan skal det så gå med deg?” sa han.

Men Askeladden ga seg ikke før han fikk lov til å gå.

Brødrene ville ikke at han skulle få matsmulen med seg, men moren ga ham en osteskorpe og et kjøttben, og dermed labbet han av gårde. Det hastet ikke med ham; “du kommer alltid tidsnok,” tenkte han; “nå har du dagen for deg, og siden tør det hende månen kommer opp, om lykka er god.” Så satte han den ene foten fremfor den andre, og pustet i bakkene og så seg vel om på veien.

Langt om lenge kom han fram-i den gamle kjerringa som lå under vei-veita.

“Stakkars deg, din gamle krok, du er vel sulten du!” sa Askeladden.

Hun var det, sa kjerringa.

“Ja, så får jeg dele med deg,” sa Askeladden og ga henne osteskorpen.

“Fryser du også?” sa han, han så hun hakket tenner. “Du får ta gamletrøya mi; det er ikke stort til ermer og lite til rygg, men det var et godt plagg da den var ny.”

“Bi nå,” sa kjerringa, hun raket nedi storlommen sin; “her har du en gammal nøkkel,” sa hun. “Jeg har hverken bedre eller verre å gi deg; men når du kikker gjennom nøkkelringen, så kan du se alt du vil.”

Da han kom fram til kongsgården, holdt kokka på å bære vann, og det hadde hun et svare strev med. “Det er for tungt for deg dette,” sa Askeladden, “det kan være så passe til meg å gjøre det,” sa han.

Den som ble glad var kokketøsa, og siden lot hun Ladden støtt få skrape gryta; men det varte ikke lenge, så fikk han mange uvenner for det, og de løy på ham for kongen, og sa han hadde sagt seg god for både det ene og det andre.

En dag kom kongen og spurte Askeladden, om det var sant at han var god for å holde fisken i dammen, så ikke trollet kunne skade den; “de sier du har sagt deg god for det,” sa han.

“Ikke har jeg sagt det,” sa Askeladden; “men hadde jeg sagt det, så var jeg også god for det.”

Ja, hvordan det var, så fikk han nok friste, om han ville frelse ryggskinnet sitt, sa kongen.

Ja, han fikk prøve da, sa Askeladden; for han hadde ikke hug til å gå med røde render under trøya, sa han.

Om kvelden kikket Askeladden gjennom nøkkelringen, og da så han det at trollet var redd for timian. Han til å ruske opp all den timian han kunne komme over; noe strødde han i vannet og noe på landet, og resten strødde han rundt kanten på dammen.

Så måtte trollet la fisken være i fred; men nå fikk sauene unngjelde for det; trollet jaget dem over alle hauger og hamrer hele den natten.

Så var det noen av de andre tjenerne som hadde vært ute igjen og sagt at Askeladden visste råd for sauene også, om han bare ville; han hadde sagt seg god for det, det var sikkert.

Ja, kongen gikk ut til ham og sa det samme som sist, og truet med åskjære tre brede røde remmer av ryggen på ham, om han ikke gjorde det.

Det var ikke annen råd da; Askeladden syntes nok det kunne være gildt ågå med kongens mundering og rød kjole, men han fikk heller være den foruten, når han selv skulle late ryggskinnet til å gjøre den av, sa han.

Og så tok han til med timian igjen; men det ble det mest ingen ende på; for etter som han bandt timian på sauene, så åt de av hverandre igjen, og det varte og det rakk, for sauene åt fortere enn han bandt på. Men til slutt gjorde han smurning av timian og tjære og smurte dem inn med, og så lot de være å ete den. Kyrne og hestene fikk også timianssmurning; så fikk de fred for trollet.

Men en dag som kongen var ute på jakt, kom han på villgress i skogen; han red omkring i mange dager og hadde hverken mat eller drikke, og klærne fór så ille i trangskogen, at til slutt hadde han nesten ikke filla på kroppen. Så kom trollet og sa at fikk han det første kongen møtte, når han kom i jordet sitt, så skulle han slippe hjem til kongsgården igjen. Ja, det skulle trollet få; kongen tenkte det var vel den vesle hunden hans som støtt kjåket og kjaset i møte med ham. Men da han kom så nær kongsgården at de kunne se ham, gikk den eldste kongsdatteren med alle folkene etter seg i møte med kongen og tok imot ham både godt og vel.

Da han fikk se det at hun var den første, ble han så ille ved at han stupte i bakken med det samme, og siden den tid var han mest som en halvtulling.

Om kvelden skulle trollet komme og hente kongsdatteren, og hun var pyntet og satt på en eng ute ved tjernet og gråt og bar seg ille. Det var en som hette Rødrev, som skulle følge henne, men han var så redd at han kløv opp i en tømmergran, og der ble han sittende. Rett som det var, kom Askeladden og satte seg ned på bakken ved siden av kongsdatteren. Og hun ble glad, det kan en nok vite, da hun fikk se det var kristenfolk som torde være hos henne enda. “Legg hodet i fanget mitt du, så skal jeg lyske deg,” sa hun. Espen Askeladd gjorde som hun sa, og mens hun gjorde det, sovnet han, og så tok hun en gullring av fingeren sin og knyttet fast i håret på ham.

Rett som det var, kom trollet pustende; han var så tung på foten at det knaket og braket i skogen en hel fjerding foran ham. Da han fikk se Rødrev, som satt i grantoppen som en liten orre, spyttet han etter ham: “Tvi,” sa han, så både Rødrev og tømmergranen føk i bakken, og der lå han og sprellet som en fisk på tørre landet.

“Hu hu!” sa trollet; “sitter du her og lysker kristent folk, så eter jeg deg,” sa han.

“Tvi!” sa Askeladden med det sammen han våknet, og til å kikke på trollet gjennom nøkkelringen.

“Hu hu! Hva glaner du på meg etter?” sa trollet til Askeladden, “hu hu!” Så kastet det jernstauren etter ham så den sto femten alen inn i berget; men Askeladden var så snapp og snar på foten, at han kom seg unna med det samme trollet kastet.

“Tvi for kjerringstykker!” sa Askeladden. “Hit med tannstikka di, skal du få se kast!” Ja trollet nappet opp stauren i ett rykk; den var så stor som tre grindstaurer. Imens stirret Askeladden under himmelen både i syd og i nord.

“Hu hu! Hva glaner du etter igjen?” sa trollet. “Jeg ser etter, hva for en stjerne jeg skal kaste til,” sa Askeladden; “ser du den ørende vesle beint i nord, den tar jeg,” sa han. “Nei, la den sitte som den sitter,” sa trollet; “du får ikke slenge bort jernstauren min.” – “Ja ja, så får du vel ha den igjen da,” sa Askeladden; “men kanskje du hadde bedre hug til at jeg skulle slenge deg opp til månen en vending?” sa han. Nei, det ville ikke trollet heller.

“Ja, men blindebukk! har du ikke hug til å leke blindebukk?” sa Askeladden. Jo, det kunne være snodig nok, mente trollet; “men du skal gå først,” sa han til Askeladden. “Å ja, gjerne det,” sa gutten; “men det greieste er at vi teller, så slipper vi å ha noe å græle om.” Ja ja, de fikk da det. Og så kan en vite at Askeladden laget det slik at trollet fikk bindet om øynene og kom til å gjøre den første reisa. Men der skulle du sett blindebukk; hei! de fór omkring i skogkanten; trollet røk og rente mot stubbene, så føsken føk og det knaket etter.

“Hau, hau, det skulle troll være blindebukk lenger!” skrek trollet, så illsint var det. “Bi litt,” sa Askeladden, “så skal jeg stå still og rope til du tar meg.” Imens tok han en hampehekle og sprang på den andre siden av tjernet, som det ikke var bunn i. “Kon nå, her står jeg!” skrek Askeladden. – “Det er vel læger og skog?” – “Du kan vel høre her ingen skog er,” sa Askeladden, og svor på det hverken var stubber eller skog. “Kom nå!” Så bar det i veien igjen. Plump! sa det; der lå trollet i tjernet, og Askeladden hugg ham i øynene med hekla, hver gang han fikk hodet over vannet.

Nå ba trollet så tynt for livet sitt at gutten syntes det var synd på ham; men først måtte han si fra seg kongsdatteren og skaffe fram den andre, som han hadde tatt før, og love at folk og fe skulle ha fred; så slapp trollet og krabbet hjem til berget sitt. Da var Rødreven kar igjen, kom ned av granen, og tok kongsdatteren med seg opp til slottet, og truet henne til å si at det var han som hadde frelst henne. Og så lusket han ned og tok imot den andre også, da Askeladden hadde sloppet henne inn i hagen. Nå ble det slik glede i kongsgården at det hørtes og spurtes over land og rike, og Rødrev skulle ha bryllup med den yngste kongsdatteren.

Ja, det var godt og vel; men det var ikke så vel enda – for rett som det var, så hadde trollet gått ned i jorden og stappet igjen alle vannårene; “kan jeg ikke gjøre annet ugagn,” tenkte han, “så skal de ikke få vann åkoke bryllupsgrauten i.” Det var ikke annen råd enn å sende bud etter Askeladden igjen. Han fikk seg en jernstang som skulle være femten alen lang, og seks smeder som skulle gjøre den gnistrende rød. Så kikket han gjennom nøkkelringen; da så han trollet like så godt under jorden som over jorden, og kjørte så stangen ned igjennom bakken og ned etter ryggen på trollet, så det luktet brent horn femten fjerdinger. “Hau, hau!” skrek trollet; “slipp meg opp!” Rett som det var, kom han settende opp gjennom hullet og var oppbrent like til nakken. Men Askeladden var ikke sen, han tok trollet og la det på en stang som var flettet med timian, og der måtte det ligge og si ham hvor det hadde fått øyne fra, siden han hakket dem ut med hampehekla. “Jeg stjal meg en rånepe,” sa trollet; “den smurte jeg vel inn med smurning; siden skar jeg den til som jeg ville, og satte den inn med pumpespiker, og bedre øyne vil jeg ikke ønske noen kristen mann.”

Så kom kongen og begge kongsdøtrene og ville se trollet, og Rødrev gikk så krepp og kry at rumpen sto høyere enn nakken. Men så fikk kongen se at det var noe som blinket i håret på Askeladden. “Hva har du der?” sa han. “Å, det er den ringen som datter di ga meg da jeg frelste henne fra trollet,” sa Askeladden. Og nå kom det for dagen hvordan alt var gått til. – Rødrev gråt og ba for seg; men alt han låt og alt han gråt, så hjalp det ikke, han måtte i ormegården, og der sprakk han med det samme.

Så tynte de trollet, og så tok de på å dundre og drikke og danse i bryllupet til Askeladden, for nå var han basen. Han fikk den yngste kongsdatteren og halve kongeriket.

Så legger jeg mitt eventyr på en slede, og kjører det til deg, som bedre kan kvede; men kan du ikke kvede bedre enn jeg, så skam få deg, for du laster meg.

Da de nå hadde reist et godt stykke på hjemveien, kom de tett framom en bratt fjellvegg, der risegården var. Der kom risen ut og fikk se dem, og så skapte han dem om til stein alle sammen, både prinsene og prinsessene.

Kongen ventet og ventet på de seks sønnene sine, men alt han ventet, så kom det ingen. Han gikk og sørget og sturte, og sa han aldri kunne bli riktig glad mere; “hadde jeg ikke deg igjen,” sa han til Askeladden, “ville jeg ikke leve, så sorgfull er jeg for det jeg har mistet brødrene dine.”

“Men nå hadde jeg tenkt å be om lov til å reise ut og finne dem igjen, jeg,” sa Askeladden.

“Nei, det får du ikke lov til,” sa faren, “du blir bare borte, du også.”

Men Askeladden ville og skulle avsted, og han tagg og ba så lenge til kongen måtte la ham reise. Nå hadde kongen ikke annet enn en gammel fillehest å la ham få, for de seks andre kongssønnene og følget deres hadde fått alle de andre hestene han hadde; men det brydde ikke Askeladden seg om; han satte seg opp på den gamle skabbete hesten, han. “Farvel, far!” sa han til kongen; “jeg skal nok komme igjen, og kanskje jeg skal ha med meg brødrene mine også,” og dermed reiste han.

Da han hadde ridd et stykke, kom han til en korp som lå i veien og flakset med vingene og ikke orket å komme unna, så sulten var den.

“Å kjære vene! gi meg litt mat, så skal jeg hjelpe deg i din ytterste nød,” sa korpen.

“Ikke mye mat har jeg, og ikke ser du ut til å kunne hjelpe meg stort heller,” sa kongssønnen; “men litt får jeg vel gi deg, for du kan nok trenge til det, ser jeg,” og så ga han korpen noe av nisten han hadde fått med seg.

Da han så hadde reist et stykke igjen, kom han til en bekk; der lå en stor laks som hadde kommet på tørt land, og slo og spratt og kunne ikke komme ut i vannet igjen.

“Å, kjære vene! hjelp meg ut i vannet igjen,” sa laksen til kongssønnen; “jeg skal hjelpe deg i din ytterste nød, jeg.”

“Hjelpen du gir meg, blir vel ikke stor,” sa kongssønnen; “men det er synd du skal ligge her og svelte i hjel,” og så skjøv han fisken uti igjen.

Nå reiste han et langt, langt stykke, og så møtte han en skrubb; den var så sulten at den lå og dro seg i veien.

“Kjære vene! la meg få hesten din,” sa skrubben; “jeg er så sulten at det piper i tarmene på meg, jeg har ikke fått et mål mat på to år.”

“Nei,” sa Askeladden, “det kan jeg ikke gjøre; først kom jeg til en korp, ham måtte jeg gi nisten min; så kom jeg til en laks, ham måtte jeg hjelpe ut i vannet; og nå vil du ha hesten min. Det er ikke råd, for så har jeg ikke noe å ri på.”

“Jo kjære, du må hjelpe meg,” sa gråbeinen; “du kan ri på meg, jeg skal hjelpe deg i din ytterste nød,” sa den.

“Ja, den hjelpen jeg får av deg, blir vel ikke stor; men du får vel ta hesten da, siden du er så nødig,” sa kongssønnen.

Da nå skrubben hadde ett opp hesten, tok Askeladden bikselet og bandt i kjeften på den, og salen og la på ryggen av den, og nå var skrubben blitt så sterk av det den hadde fått i seg, at den satte avsted med kongssønnen som ingen ting; så fort hadde han aldri ridd før.

“Når vi nå har reist et lite stykke til, skal jeg syne deg risegården,” sa gråbeinen, og om litt kom de der. “Se her er risegården,” sa den; “der ser du alle seks brødrene dine, som risen har gjort til stein, og der ser du de seks brudene deres; der borte er døren til trollet, der skal du gå inn.”

“Nei, det tør jeg ikke,” sa kongssønnen, “han tar livet av meg.”

“Å nei,” svarte skrubben; “når du kommer inn der, treffer du en kongsdatter; hun sier deg nok hvordan du skal bære deg at, så du kan få gjort ende på risen. Bare gjør som hun sier deg, du!”

Ja, Askeladden gikk da inn, men redd var han. Da han kom inn, var risen borte, men i det ene kammerset satt kongsdatteren, slik som skrubben hadde sagt, og så vakker en jomfru hadde Askeladden aldri sett før.

“Å Gud hjelpe deg, hvordan er du kommet her da?” sa kongsdatteren da hun fikk se ham; “det blir din visse død det; den risen som bor her, kan ingen få gjort ende på, for han bærer ikke hjertet på seg.”

“Ja, men er jeg kommet her, så får jeg vel prøve ham likevel jeg,” sa Askeladden. “Og brødrene mine, som står i stein utenfor, vil jeg nok se til å frelse, og deg vil jeg nok friste å berge også,” sa han.

“Ja, siden du endelig vil være, så får vi vel se å finne på en råd,” sa kongsdatteren. “Nå skal du krype inn under sengen der, og så må du lye vel etter hva jeg taler med ham om. Men ligg endelig bra stille.”

Ja, han krøp da under sengen, og aldri før han var innunder, så kom risen.

“Hu! her lukter så kristen mannelukt!” sa risen.

“Ja, her kom en skjære flyvende med et manneben og slapp ned igjennom pipen,” sa prinsessen; “jeg skyndte meg nok å få det ut, men lukten gikk vel ikke så snart bort likevel, den.”

Ja, så sa risen ikke mer om det.

Da det nå ble kvelden, gikk de til sengs, og da de hadde ligget en stund, sa kongsdatteren: “Det var en ting jeg gjerne ville spørre deg om, når jeg bare torde.”

“Hva er det for en ting?” spurte risen.

“Det var hvor du har hjertet ditt henne, siden du ikke har det på deg,” sa kongsdatteren.

“Å, det er noe du ikke trenger å bry deg med; men ellers ligger det under dørhella,” sa risen.

“Å hå! der skal vi vel se å finne det,” tenkte Askeladden, som under sengen lå.

Neste morgen sto risen fælt tidlig opp og strøk til skogs, og aldri før var han av gårde, så tok Askeladden og kongsdatteren på å lete under dørhellen etter hjertet hans; men alt det de grov og lette, så fant de ikke noe. “Denne gangen har han lurt oss,” sa prinsessen, “men vi får vel prøve ham enda en gang.” Så sanket hun alle de vakreste blomster hun kunne finne, og strødde rundt om dørhellen – den hadde de lagt slik den skulle ligge; og da det led mot den tiden de ventet risen hjem, krøp Askeladden under sengen igjen.

Straks han var vel innunder, kom risen. “Huttetu! her lukter så kristen mannelukt inne!” sa risen.

“Ja, her kom en skjære flyvende med et manneben i nebbet og slapp ned igjennom pipen,” sa kongsdatteren; “jeg skyndte meg nok å få det ut, men det er vel det det lukter av likevel.” Så tidde risen still, og sa ikke mere om det. Men om litt spurte han hvem det var som hadde strødd blomster omkring dørhellen.

“Å, det er nok jeg,” sa kongsdatteren.

“Hva skal nå det til da?” spurte risen.

“Å jeg har deg vel så kjær at jeg må gjøre det, når jeg vet at hjertet ditt ligger der,” sa prinsessen.

“Ja så; men ellers ligger det ikke der, du,” sa risen.

Da de hadde lagt seg om kvelden, spurte kongsdatteren igjen hvor hjertet hans var, for hun holdt så mye av ham at hun nok gjerne ville vite det, sa hun.

“Å, det ligger borti skapet der på veggen,” sa risen.

“Ja så,” tenkte Askeladden og kongsdatteren, “da skal vi vel prøve åfinne det.”

Neste morgen var risen tidlig på ferde og strøk til skogs igjen, og aldri så snart hadde han gått før Askeladden og kongsdatteren var i skapet og lette etter hjertet hans; men alt de lette, så fant de ikke noe der heller. “Ja ja, vi får friste én gang til,” sa kongsdatteren. Hun staset ut skapet igjen med blomster og kranser, og da det led mot kvelden, krøp Askeladden under sengen igjen.

Så kom risen. “Huttetu! her lukter så kristen mannelukt!” sa risen.

“Ja, for litt siden kom her en skjære flyvende med et manneben i nebbet og slapp ned igjennom pipen,” sa kongsdatteren; “jeg skyndte meg nok å få det ut igjen jeg, men det er vel det det lukter av likevel.”

Da risen hørte det, sa han ikke mere om det; men litt etter fikk han se at det var hengt blomster og kranser rundt skapet, og så spurte han hvem det var som hadde gjort det.

Jo, det var da kongsdatteren.

“Hva skal nå det narreriet være til?” spurte risen.

“Å, jeg har deg nå alltid så kjær at jeg må gjøre det, når jeg vet at hjertet ditt ligger der,” sa kongsdatteren.

“Kan du være så galen å tro slikt?” sa risen.

“Ja, jeg må vel tro det, når du sier meg det,” sa kongsdatteren.

“Å, du er ei tulle,” sa risen; “der hjertet mitt er, der kommer du aldri!”

“Men det var da rart å vite hvor det er henne likevel,” sa prinsessen.

Ja, så kunne risen ikke berge seg lenger, han måtte si det. “Langt, langt borte i et vann ligger en øy,” sa han; “på den øya står en kirke; i den kirken er en brønn, i den brønnen svømmer en and; i den anda er et egg, og i det egget – der er hjertet mitt, du.”

Om morgenen tidlig, det var ikke grålyst ennå, strøk risen til skogs igjen. “Ja, nå får jeg avsted, jeg også,” sa Askeladden; “bare jeg kunne finne veien!” Han sa farvel til kongsdatteren så lenge, og da han kom utenfor risegården, sto skrubben der ennå og ventet. Til ham fortalte han det som hadde hendt inne hos risen, og sa at nå ville han avsted til brønnen i kirken, bare han visste veien. Så ba skrubben ham sette seg på ryggen hans, for han skulle nok finne veien, sa han, og så bar det i vei så det suste om dem, over heier og åser, over berg og daler.

Da de nå hadde reist mange, mange dager, kom de til slutt til vannet. Det visste kongssønnen ikke hvordan han skulle komme over; men gråbeinen ba ham bare han ikke skulle være redd, og så la han uti med kongssønnen på ryggen og svømte over til øya. Så kom de til kirken; men kirkenøkkelen hang høyt, høyt oppe på tårnet, og først så visste kongssønnen ikke hvordan han skulle få den ned. “Du får rope på korpen,” sa gråbeinen, og det gjorde da kongssønnen; og straks kom korpen og fløy etter nøkkelen, så prinsen kom inn i kirken. Da han nå kom til brønnen, lå anda ganske riktig der og svømte fram og tilbake, slik som risen hadde sagt. Han sto og lokket, og til sist fikk han lokket den bort til seg og grep den. Men med det samme han løftet den opp av vannet, slapp den egget ned i brønnen, og så visste Askeladden slett ikke hvordan han skulle få det opp igjen. “Ja nå får du rope på laksen,” sa gråbeinen; og det gjorde da kongssønnen; så kom laksen og hentet opp egget, og så sa skrubben at han skulle klemme på det, og med det samme Askeladden klemte, skrek risen.

“Klem én gang til,” sa skrubben, og da Askeladden gjorde det, skrek risen enda ynkeligere, og ba både vakkert og vent for seg; han skulle gjøre alt kongssønnen ville, sa han, bare han ikke ville klemme sund hjertet hans.

“Si at dersom han skaper om igjen de seks brødrene dine som han har gjort til stein, og brudene deres, skal han berge livet,” sa skrubben, og det gjorde Askeladden.

Ja, det var trollet straks villig til; han skapte om igjen de seks brødrene til kongssønner og brudene deres til kongsdøtre.

“Klem nå sund egget,” sa skrubben. Så klemte Askeladden egget i stykker, og så sprakk risen.

Da han så var blitt av med risen, red Askeladden tilbake til risegården igjen på skrubben; der sto alle seks brødrene hans lys levende med brudene sine, og så gikk Askeladden inn i berget etter sin brud, og så reiste de alle sammen hjem til kongsgården. Da ble det vel glede på den gamle kongen, da alle syv sønnene hans kom tilbake, med hver sin brud. “Men den deiligste av alle prinsessene er bruden til Askeladden likevel,” sa kongen, “og han skal sitte øverst ved bordet med bruden sin.”

Så ble det turt gjestebud både vel og lenge, og har de ikke turt fra seg, så turer de ennå.

“Jeg undres riktig på,” sa han til konen, “hvorfor det ikke kommer noen og frir til datter vår, som er så rik? Det skulle da være riktig rart om det ikke skulle være noen som ville ha henne, for penger har hun, og flere får han. Jeg mener jeg får reise til stjernekikkerne og spørre dem om hvem hun skal ha; for det kommer jo ikke et mors liv lenger.”

“Hvordan kan stjernekikkerne svare på det da?” spurte konen.

“Jo, de leser allting i stjernene de,” sa Rike-Per.

Han tok med seg mange penger til stjernekikkerne, og ba dem om de ville se på stjernene og si ham hva mann datter hans skulle få. Stjernekikkerne så på stjernene, men de sa at de kunne ikke se det. Men Per ba dem at de måtte se bedre etter og endelig si ham det, han skulle betale dem godt for det. Stjernekikkerne så da bedre etter, og sa at datter hans skulle få til mann det møllerbarnet, som nettopp var kommet til verden i den kverna som lå straks nordenfor gården til Rike-Per. Per ga stjernekikkerne hundre daler og reiste hjem med den underretningen han hadde fått. Han syntes det var altfor urimelig at datter hans skulle få én til mann som nyss var kommet til, og det en som var så ringe. Det sa han også til konen sin. “Jeg undres om jeg ikke kunne få dem til å selge meg gutten,” sa han, “så skal vi nok bli av med ham.”

“Jo, det tenker jeg nok,” sa konen, “det er fattigfolk.”

Per gikk da ned i kverna, og spurte konen om hun ikke ville selge ham gutten; hun skulle få mange penger for ham. Nei, det ville hun slett ikke. “Neimen om jeg skjønner hvorfor du ikke vil det,” sa Per Kremmer; “det er da bare armo’a med dere, og gutten skal ikke lette den, kan jeg tro.” Men hun var så glad i gutten at hun ville ikke miste ham. Da mølleren kom inn, sa Per det samme til ham og lovte at han skulle gi ham seks hundre daler for gutten, så de kunne kjøpe seg en gård, og slippe å male for folk, og åsulte når det ikke var kvernvann. Det syntes mølleren godt om, og han talte med konen, og så fikk Rike-Per gutten. Moren gråt og bar seg ille; men Per trøstet henne med at han skulle få det godt; men de måtte love at de ikke skulle spørre etter ham, for han ville sette ham langt bort i andre land, til å lære fremmede mål.

Da Per Kremmer var kommet hjem med gutten, lot han snekre en liten kiste, som var så fint tilstelt at det var en lyst å se. Den tettet han med bek, la møllergutten nedi, låste igjen låsen og satte den ut i elven, så strømmen fór avsted med den. Nå er jeg kvitt ham, tenkte Per Kremmer. Men da kisten hadde seilt langt nedover elven, kom den inn i en vass-renne til et annet kvernbruk og fór gjennom den ned i kvernkallen, så kverna stanset. Mannen gikk da ned og skulle se etter hva det var som stanset kverna, og så fant han kisten og tok den med seg opp.

Da han kom hjem til konen om middagen, sa han: “Jeg undres riktig på hva det kan være for noe i denne kisten; den kom farendes ned på kvernkallen gjennom renna og stanset kverna for meg i dag.”

“Det skal vi snart få vite,” sa konen, “nøkkelen står jo i; lukk bare opp.”

Da de lukket opp, lå der det vakreste barn noen ville se, og de ble glade og ville beholde gutten; for selv hadde de ingen barn, og så vidt til års var de at de heller ikke kunne vente å få noen mer.

Da det nå led noen tid, tok Per Kremmer igjen til å undres om det ikke ville komme friere til datter hans, som var så rik og hadde så mange penger. Men det kom ingen, og så reiste han til stjernekikkerne igjen, og bød dem mange penger, hvis de kunne si ham hvem datter hans skulle få til mann.

“Vi har jo sagt deg at hun skulle få den møllergutten dernede,” sa stjernekikkerne.

“Ja, det er godt og vel nok,” sa Per Kremmer; “men han er det nå gått galt med, så han er kommet av dage; og kunne jeg få vite hvem datter mi skal ha til mann, så ville jeg gjerne gi to hundre daler.”

Stjernekikkerne så på stjernene igjen, men så ble de vonde og sa: “Hun skal likevel ha den møllergutten du satte ut i elven og ville gjøre ende på, for han lever ennå, og er i den kverna som ligger så og så langt nedenfor.” Per Kremmer ga dem to hundre daler for spådommen, og tenkte på om det ikke skulle være råd til å bli av med den møllergutten.

Det første Per Kremmer gjorde da han kom hjem, var å reise ned til kverna. Da var gutten så stor at han hadde stått på kirkegulvet, og han gikk i kverna og hjalp til. En vakker gutt var det blitt av ham.

“Kunne du ikke la meg få den gutten du?” sa Per Kremmer til mølleren.

“Nei, kan jeg ei,” svarte han; “jeg har fostret ham opp som min egen, og han har skikket seg vel, så nå kan jeg ha hjelp og nytte av ham i kverna, for sjøl tar jeg på å bli gammel og skrøpelig.”

“Ja, så går det meg også,” sa Per Kremmer, “og derfor ville jeg gjerne ha én som jeg kunne lære opp til å handle. Vil du la meg få ham, skal jeg gi deg seks hundre daler; så kunne du kjøpe deg en gård og leve i ro og fred på dine gamle dager.”

Ja, da mølleren hørte det, lot han Per Kremmer få gutten.

De to reiste nå vidt omkring med kram og handlet, til de kom til et gjestgiversted som lå ved kanten av en stor skog. Derfra sendte Per gutten hjem med et brev til konen sin – for bent over skogen var det ikke langt -og ba ham si til henne at hun skulle gjøre det som sto i brevet, så snart som mulig. Men i brevet sto det at hun straks på timen skulle gjøre opp en stor varme og kaste møllergutten på den, og hvis hun ikke gjorde det, skulle hun brennes levende selv. Gutten gikk avsted med brevet, og da det led mot kvelden, kom han til en gård langt borti skogen, og der gikk han inn; folk fant han ikke; men på et rom der sto en oppredd seng, og den la han seg tvers over. Brevet hadde han satt under hattebåndet sitt, og hatten la han over ansiktet. Da røverne kom hjem – for på gården holdt det til tolv røvere – og de så gutten ligge på sengen, undres de på hva han var for en, og en av dem tok brevet og brekket og leste det.

“Hm, hm,” sa han, “det er Per Kremmer som er ute; men nå skal vi gjøre ham et puss, for det ville være synd om den gamle skarven skulle få gjort ende på slik en vakker gutt.”

Så skrev røverne et annet brev til konen, og festet det under hattebåndet mens gutten sov, og i det brevet satte de at hun på øyeblikket skulle holde bryllup for datteren og møllergutten, og gi dem hester og fe og redskap og sette dem i full vei på den gården som han hadde oppunder åsen, og hvis det ikke var gjort til han kom hjem, så skulle hun komme til å unngjelde for det.

Den andre dagen lot røverne gutten gå, og da han kom hjem og ga henne brevet, sa han at han skulle hilse fra Per Kremmer og si at hun skulle gjøre som det sto i brevet, og det på flygende flekken. “Du må ha tjent ham som en bra gutt,” sa kremmerkjerringa til møllergutten, “siden han kan skrive slik nå; for den gangen dere reiste, var han så gal på deg at han ikke visste hvordan han skulle få livet av deg.” Hun laget da til bryllup og satte dem i vei med hester og fe og all slags redskap på gården oppunder åsen.

Ikke lenge etter kom Per Kremmer hjem igjen, og det første han spurte om, var om hun hadde gjort det han hadde skrevet i brevet.

“Ja, jeg syntes nok det var rart, men jeg torde ikke annet,” sa hun.

Så spurte Per hvor datteren var.

“Du kan vel vite hvor hun er,” sa konen; “hun er jo hos ham, på gården oppunder åsen, slik som det sto i brevet.”

Da Per Kremmer fikk høre hvordan det hang i hop, og fikk se brevet, ble han så sint at han var ferdig til å fly i filler, og han satte straks avsted opp på gården til ungfolkene.

“Det er vel nok, gutten min, at du har fått datter mi,” sa han til møllergutten; “men vil du tenkte på å beholde henne, må du gå til dragen av Dybenfart og skaffe meg tre fjær av stjerten på ham, for den som har dem, kan få hva han vil.”

“Hvor skal jeg finne ham da?” sa mågen hans.

“Det får bli din sak; ikke vet jeg det,” sa Per Kremmer.

Gutten ga seg trøstig på veien, og da han hadde gått en tid, kom han til en kongsgård. Her får jeg gå inn og spørre meg for, tenkte han, for slike folk er bedre kjent i verden enn andre, kanskje jeg her kunne få vite veien.

Kongen spurte hvor han var fra, og hva ærend han reiste i.

“Jeg skal til dragen i Dybenfart og ha tre fjær av stjerten på ham, om jeg bare kunne finne ham,” sa gutten.

Det skulle lykke til, mente kongen; “for jeg har ennå aldri hørt at noen er kommet tilbake fra ham,” sa han. “Men skulle du treffe ham, så kunne du gjerne spørre ham fra meg hvorfor jeg ikke kan få rent vann i brønnen min, som jeg har kastet opp den ene gangen etter den andre, men aldri kan jeg få rent vann i den.”

“Ja, jeg skal så gjøre,” sa gutten.

På kongsgården levde han vel, og fikk både niste og penger da han reiste.

Om kvelden kom han til en kongsgård igjen. Da han kom inn i kjøkkenet, kom kongen ut og spurte hvor han var fra, og hva ærend han reiste i.

“Jeg skal til dragen i Dybenfart og ha tre fjær av stjerten på ham,” sa gutten.

“Det vil nok lykke til det,” sa kongen, “for ennå har jeg ikke hørt at noen har kommet tilbake fra ham. Men skulle du komme fram, så kan du gjerne spørre ham fra meg hvor datter mi er, som ble borte for mange år siden,” sa han. “Jeg har både lett og lyst etter henne fra alle kirker; men ingen har kunnet si meg noe om henne.”

“Skal så gjøre,” sa gutten.

På kongsgården levde han godt og vel, og da han gikk, fikk han både niste og penger.

Da det led på kvelden igjen, kom han til enda en kongsgård. Her kom dronningen ut i kjøkkenet og spurte ham hvor han var fra, og hva ærend han reiste i.

“Jeg skal til dragen av Dybenfart og ha tre fjær av stjerten på ham,” sa gutten.

“Det skal nok lykke til det,” sa dronningen, “for jeg har aldri hørt at noen er kommet tilbake fra ham. Men skulle du finne ham, så kunne du gjerne spørre fra meg hvor jeg skal finne gullnøklene mine, som jeg har mistet.”

“Jeg skal så gjøre,” sa gutten.

Da han hadde gått en stund, kom han til en stor bred elv. Mens han sto og undres på hvordan han skulle komme over, eller om han skulle gå langs med, kom det en gammel krokrygget mann og spurte hvor han skulle hen.

“Jeg skal nok til dragen av Dybenfart jeg, om det var noen som kunne si meg hvor jeg skal finne ham,” svarte gutten.

“Det kan jeg nok si deg,” sa mannen, “for jeg går her og setter over dem som skal til ham. Han bor straks ovenfor her; bare du kommer opp bakken, ser du slottet hans, og får du snakke med ham, så kunne du gjerne spørre ham fra meg hvor lenge jeg skal gå her og sette over.”

“Jeg skal så,” sa gutten.

Mannen tok ham på ryggen og bar ham over elven, og da han var kommet opp på bakken, så han slottet og gikk inn. Der var kongsdatteren alene hjemme.

“Men kjære vene, tør det komme kristent folk hit?” sa hun. “Det har her ikke vært siden jeg kom, og det er nok best du ser å komme avsted igjen, så fort du kan, for når dragen kommer hjem, så lukter han deg, og så sluker han deg med det samme, og meg gjør du også ulykkelig.”

“Nei,” sa gutten, “jeg kan ikke gå før jeg har fått tre fjær av stjerten på ham.”

“Det får du aldri,” sa kongsdatteren.

Men gutten ville ikke gå, han ville bie på dragen og få fjærene av stjerten og svar på spørsmålene.

“Ja, siden du er så stri på det, så får jeg vel se om jeg kan hjelpe deg,” sa kongsdatteren. “Prøv om du kan løfte sverdet som henger på veggen der.”

Nei, gutten kunne ikke rugge det engang.

“Ja, så får du ta deg en slurk av denne flasken,” sa kongsdatteren.

Da gutten hadde sittet en stund, så skulle han prøve igjen; da kunne han så vidt rugge det.

“Du får nok ta deg en slurk til,” sa kongsdatteren, “og så får du si meg ærendet ditt.”

Han tok seg en slurk, og så fortalte han at det var en konge som hadde bedt ham om å spørre dragen hvorfor han ikke kunne få rent vann i brønnen sin; fra en annen skulle han spørre hvor det var blitt av datter hans, som var blitt borte for mange år siden, og for en dronning skulle han spørre dragen hvor det var blitt av gullnøklene hennes, og endelig så skulle han spørre dragen fra ferjemannen, hvor lenge han skulle gå dernede og sette over.

Da han tok fatt i sverdet igjen, kunne han løfte det, og da han hadde fått seg en slurk til, kunne han svinge det.

“Skal ikke dragen gjøre ende på deg med det samme, så får du krype under sengen,” sa kongsdatteren, da det led mot kvelden, “for nå kommer han snart hjem; og der må du ligge så stille at han ikke merker deg. Når vi så har lagt oss, så skal jeg spørre ham; men da må du høre godt etter og legge vel merke til hva han svarer; og under sengen må du bli liggende til alt er stilt og dragen sovner igjen. Kryp så sakte fram og ta sverdet med deg, og når han står opp, må du passe på å hugge hodet av ham med ett hugg og med det samme nappe de tre fjærene; ellers river han dem av selv, for at ingen skal ha godt av dem.”

En stund etter at gutten hadde krøpet under sengen, kom dragen hjem.

“Hu! her lukter så kristen manns bein!” sa dragen.

“Å ja, det kom en ravn flygende med et mannebein i nebbet og satte seg på taket,” sa kongsdatteren; “det må være det du kjenner lukten av.”

“Ja så,” sa dragen.

Så satte kongsdatteren fram maten, og da de hadde ett, la de seg. Men da de hadde ligget en stund, sov hun så urolig, og med ett så kvakk hun.

“Au da!” sa hun.

“Hva feiler deg,” sa dragen.

“Å, jeg sover så urolig,” sa kongsdatteren, “og så hadde jeg slik en underlig drøm.”

“Hva drømte du da?” sa dragen.

“Jeg syntes det kom en konge her og spurte deg hvordan han skulle bære seg at for å få rent vann i brønnen sin,” sa kongsdatteren.

“Å, det kunne han nok vite sjøl,” sa dragen; “når han graver om brønnen og tar opp den gamle råtne stokken som ligger på bunnen, så får han rent vann igjen; men ligg nå bare rolig.”

Da kongsdatteren hadde ligget litt, så ble hun så urolig og tok til åkaste seg i sengen, og så kvakk hun igjen. “Au da!”

“Hva er nå på ferde igjen?” sa dragen.

“Å, jeg sover så urolig, og så hadde jeg slik en underlig drøm,” sa kongsdatteren.

“Det var da svare til drømming på deg,” sa dragen; “hva drømte du nå da?”

“Jeg syntes det kom en konge her og spurte deg hvor det var blitt av datter hans, som var blitt borte for mange år siden,” sa kongsdatteren.

“Det er du det,” sa dragen, “men deg får han aldri se mer. Men nå ber jeg deg at du lar meg ha nattero og ikke ligger og drømmer mer, ellers knekker jeg sidebenene på deg.”

Kongsdatteren hadde ikke ligget lenge, før hun tok til å bli urolig igjen; rett som det var så kvakk hun: “Au da!” sa hun.

“Nå, er det nå så igjen! Hva er det på ferde nå da?” sa dragen; da var han så vill og søvngretten, så han var nære på å fly i flint.

“Å, du må ikke bli vond,” sa kongsdatteren; “men jeg hadde slik en underlig drøm.”

“Det var da endeløst til drømming også! Hva drømte du nå da?” sa dragen.

“Jeg syntes det kom en dronning hit, som spurte deg om du kunne si henne hvor hun skulle finne igjen gullnøklene sine som hun har mistet.”

“Å, hun kan se etter mellom buskene, der hun bruker ligge og dra seg etter middagen, så finner hun dem,” sa dragen. “Men la meg nå være i fred for flere drømmer.”

Så sov de en stund, men da tok kongsdatteren til å bli så urolig igjen, og rett som det var, så kvakk hun: “Au da!”

“Du blir nok ikke bra, før jeg får knekket nakkebenet på deg,” sa dragen; da var han så gal at gnistene sprutet av ham. “Hva er det på ferde nå igjen da?”

“Å, du må slett ikke være vond på meg; jeg kan ikke gjøre for det,” sa hun; “men jeg hadde slik en underlig drøm.”

“Det er da måte på drømming også,” sa dragen; “hva drømte du nå da?”

“Jeg syntes at ferjemannen ved sundstedet her nede kom og spurte hvor lenge han skal gå der og sette over,” sa kongsdatteren.

“Det dumme bestet, det kan han da snart slippe,” sa dragen, “når det kommer en som vil over, og han kaster ham ut i elva og sier: “Sett nå du over, til du blir avløst!” Men la meg nå ha ro for drømmene dine, ellers blir det en annen dans.”

Ja, så lot kongsdatteren ham sove i fred. Men så snart det ble stilt, og møllergutten bare hørte dragen snorke, krøp han fram. Før det var lyst, sto dragen opp, men han var ikke kommet med begge bena på gulvet, før gutten hugg av hodet og nappet tre fjær av stjerten på ham. Da ble det stor glede, og både gutten og kongsdatteren tok så mye gull og sølv og penger og andre gilde ting som de kunne få med, og da de kom til sundet, tullet de ferjemannen så rent bort med alt det han fikk å bære over, at han glemte åspørre om hva dragen hadde sagt, til alt i hop og gutten og kongsdatteren var over.

“Det var sant, du,” sa han da de skulle avsted, “spurte du dragen om det som jeg ba deg om?”

“Jaha,” sa gutten, “han sa, at når det kommer en som vil over, så skal du kaste ham midt uti elva og si; “sett nå du over til du blir avløst,” -så blir du fri.”

“Å tvi være deg,” sa sundmannen; “hadde du sagt det før, skulle du fått løst meg av.”

Da de kom til den første kongsgården, spurte dronningen om han hadde spurt dragen om gullnøklene hennes.

“Ja,” svarte gutten og så hvisket han til dronningen; “han sa du skulle lete mellom buskene, der du bruker ligge og dra det etter middagen.”

“Hyss, si ingenting,” sa dronningen og ga gutten hundre daler.

Da han kom til den andre kongsgården, spurte kongen om han hadde snakket til dragen om det han ba om.

“Ja,” sa gutten, “det gjorde jeg, og her er datter di.”

Da ble kongen så glad at han gjerne hadde gitt møllergutten kongsdatteren og halve riket. Men da han var gift før, så fikk han to hundre daler og hester og vogn, og så mye gull og sølv som han kunne få med seg.

Da han nå kom til den tredje kongsgården, kom kongen ut og spurte om han hadde spurt dragen om det han ba om.

“Ja,” svarte gutten, “han sa du skulle kaste opp brønnen og ta opp den råtne gamle stokken som ligger på bunnen, så får du nok rent vann.”

Så ga kongen ham tre hundre daler.

Derfra reiste han like hjem, og han var så tilstaset med gull og sølv, og så gild at det lyste og lavde av ham; og nå var han mye rikere enn Per Kremmer. Da Per fikk fjærene, hadde han ikke noe å si mot giftermålet; men da han fikk se all rikdommen, ble han rent opp i under og spurte om det var slik velstand hos dragen.

“Ja,” sa gutten, “det var mye mer enn jeg kunne få med, det er så mye at det blir mange hestelass, og hvis du vil reise dit, så er det visst nok til deg også.”

Ja, Per Kremmer ville mer enn gjerne reise. Så sa mågen ham veien så vel at han slapp å spørre seg fram; “men hestene,” sa han, “er det best du setter igjen på denne siden av elva; den gamle sundmannen han hjelper deg nok over.”

Per dro av gårde, og stor niste tok han med seg og mange hester; men dem satte han etter seg ved elven, slik som gutten hadde sagt. Så tok sundmannen ham på ryggen, og da de kom et stykke uti, kastet han ham midt uti elven og sa: “Nå kan du gå her og sette over, til du blir avløst!” Og har ingen løst ham av, så går Rike Per Kremmer der og setter over den dag i dag.

Det var nok av dem som ville prøve seg, skal jeg tro, for det er ikke hver dag en kan få en kongsdatter og et halvt kongerike til givendes. Grinden til kongsgården sto ikke noen stund, de kom i flokk og følge fra øst og vest, både ridende og gående. Men det var ingen som kunne ordbinde prinsessen. Til sist satte kongen ut at de som prøvde seg, men ikke kunne, de skulle sviemerkes på begge ørene med det store sviejernet hans. – Han ville ikke ha dette rennet i gården sin til ingen ting.

Så var det tre brødre også som hadde fått spurt om prinsessen, og da de ikke hadde det for rart hjemme, ville de ut og friste lykken, og se om de kunne vinne kongsdatteren og halve riket. De var venner og nokså vel forlikt, og derfor gikk de i følge alle tre.

Da de hadde kommet et stykke på veien, fant Askeladden en død skjærunge.

“Jeg fant, jeg fant!” ropte han.

“Hva fant du?” spurte brødrene.

“Jeg fant en død skjærunge,” sa han.

“Fy kast ‘n! Hva skal du med den?” sa de to, som alltid trodde at de var de klokeste.

“Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den,” sa Askeladden.

Da de hadde gått et stykke til, fant Askeladden en gammel vidjespenning; den tok han opp.

“Jeg fant, jeg fant!” ropte han.

“Hva fant du nå?” sa brødrene.

“Jeg fant en vidjespenning,” svarte han.

“Pøh! Hva skal du med den? Kast ‘n!” sa de to.

“Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den,” sa Askeladden.

Da de hadde gått litt til, fant han et skålbrott; det tok han også opp.

“Gutter, jeg fant, jeg fant!” sa han.

“Nå, hva fant du nå?” spurte brødrene.

“Et skålbrott,” sa han.

“Sj! Det var da også noe å dra på! Kast det!” sa de.

“Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel det,” svarte Askeladden.

Da de hadde kommet litt lenger, fant han et kroket bukkehorn, og like etter fant han maken til det.

“Jeg fant, jeg fant, gutter!” ropte han.

“Hva fant du nå da?” sa de andre.

“To bukkehorn,” svare Askeladden.

“Sj! Kast dem! hva gjør du med dem?” sa de.

“Nei, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel dem,” sa Askeladden.

Om litt fant han en blei.

“Nei, gutter, jeg fant, jeg fant!” ropte han.

“Det var da svare til finning på deg! Hva fant du nå igjen?” sa de to eldste.

“Jeg fant en blei,” svarte han.

“Å, kast ‘n! Hva gjør du med den?” sa de.

“Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den,” sa Askeladden.

Da de gikk over jordene ved kongsgården – der hadde de nylig bredd gjødsel, – bukket han seg og tok opp en utgått skosåle.

“Nei, nei, gutter, jeg fant, jeg fant!” sa han.

“Bare du fant litt vett til du kom fram!” sa de to. “Hva var det nå du fant igjen da?”

“En utgått skosåle,” svarte han.

“Isj da! Det var noe å ta opp også! Kast ‘n! Hva gjør du med den?” sa brødrene.

“Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg fører vel den, skal jeg vinne prinsessen og halve riket,” sa Askeladden.

“Ja, du ser ut til det du!” sa de to.

Så la de inn til kongsdatteren. Først den eldste.

“God dag,” sa han.

“God dag igjen,” svarte hun og vridde på seg.

“Det er fælt varmt her,” sa han.

“Det er varmere i glohaugen,” svarte prinsessen; der lå sviejernet ferdig og ventet. Da han så det, gikk det i stå for ham med én gang, og så var det ute med ham.

Det gikk ikke likere med den mellomste.

“God dag,” sa han.

“God dag igjen,” sa hun og vrikket på seg.

“Det er fælt så hett her,” sa han.

“Det er hetere i glohaugen,” svarte hun. Dermed så mistet han også mål og mæle, – og så var det fram med jernet igjen.

Så kom Askeladden.

“God dag,” sa han.

“God dag igjen,” svarte hun og vrikket og vridde på seg.

“Det var da godt og varmt her,” sa Askeladden.

“Det er varmere i glohaugen,” svarte hun; hun ble ikke blidere for det den tredje kom.

“Det var råd å få stekt skjæra mi her da?” spurte han.

“Jeg er redd hun sprekker,” sa kongsdatteren.

“Å det har ingen nød, jeg slår omkring denne vidjespenningen,” svarte gutten.

“Den er for rom,” sa hun.

“Jeg driver i en blei,” sa gutten, og tok fram bleien.

“Fettet renner av henne,” sa kongsdatteren.

“Jeg holder under dette,” svarte gutten, han viste fram skålbrottet.

“Du er så kroket i ord du,” sa prinsessen.

“Nei, jeg er ikke kroket, men dette er kroket,” svarte gutten, og tok opp det ene bukkehornet.

“Nei! nå har jeg aldri sett maken!” ropte prinsessen.

“Her ser du maken,” sa gutten, og tok opp det andre.

“Jeg mener du er utgått for å målbinde meg, du?” sa hun.

“Nei, jeg er ikke utgått, men den er utgått den,” svarte gutten, og dro fram skosålen.

Så var prinsessen målbundet.

“Nå er du min,” sa Askeladden, og så fikk han henne og halve landet og riket attpå.

Et godt stykke borte fra stua hans lå kongsgården, og like utenfor vinduene til kongen hadde det vokset opp en eik, som var så stor og diger at den skygget for lyset i kongsgården; kongen hadde lovt ut mange, mange penger til den som kunne hugge ned eika; men ingen var god for det, for så fort en skåret en flis av eikeleggen, vokste det to isteden. Så ville kongen også ha gravet en brønn, som skulle holde vann hele året; for alle grannene hans hadde brønn, men han hadde ingen, og det syntes kongen var skam. Til den som kunne grave en slik brønn at den holdt vann hele året rundt, hadde kongen lovt ut både penger og annet. Men det var ingen som kunne få gjort det; for kongsgården lå høyt, høyt oppe på en bakke, aldri før hadde de gravet noen tommer, så kom de til harde berget. Men da nå kongen hadde fått i hodet at han ville ha gjort disse arbeidene, så lot han lyse opp på alle kirkebakker både vidt og bredt, at den som kunne hugge ned den store eika i kongsgården og skaffe ham en slik brønn at den holdt vann hele året rundt, han skulle få kongsdatteren og halve riket.

Det var nok av dem som ville prøve seg, kan du vel vite, men alt de knartet og hugg, og alt de rotet og grov, så hjalp det ikke, eika ble tykkere og tykkere for hvert hugg, og berget ble ikke bløtere det heller. Om en stund så ville de tre brødrene i veien og prøve seg også, og det var faren vel nøyd med, for vant de ikke kongsdatteren og halve riket, så kunne det da hende de fikk tjeneste ensteds hos en bra mann, tenkte faren, og mer ønsket ikke han; og da brødrene slo på det at de ville til kongsgården, sa faren ja på flygende flekken, og så la Per og Pål og Espen Askeladd av gårde.

Da de hadde gått et stykke, kom de til en granli, og like opp for den var en bratt hei; så hørte de noe som hugg og hugg oppe i heia.

“Jeg undres hva det er som hugger oppe i heia, jeg?” sa Espen Askeladd.

“Du er nå støtt så klok med undringene dine du,” sa han Per og han Pål; “det er da noe å undre seg over også, at det står en vedhugger og knarter oppi heia!”

“Jeg har nok moro av å se hva det er likevel jeg,” sa Espen Askeladd, og dermed gikk han.

“Å ja, er du slikt et barn, har du godt av å lære å gå med!” ropte brødrene hans etter ham, men han brydde seg ikke om det, han Espen; han la avsted oppover bakkene, dit han hørte det hugg, og da han kom der, så han det var en øks som sto og hugg og hugg på en furulegg.

“God dag?” sa Espen Askeladd; “står du her og hugger?”

“Ja nå har jeg stått her og hugget i mange lange tider og ventet på deg,” svarte øksen.

“Ja ja, her er jeg,” sa Espen, han tok øksen og slo den av skaftet og stappet både øks og skaft i skreppa.

Da han kom ned igjen til brødrene sine, ga de seg til å le og gjøre narr av ham. “Hva var det for noe rart du fikk se oppi heia da?” sa de.

“Å det var bare en øks vi hørte,” sa Espen.

Da de så hadde gått en stund igjen, kom de under en berghammer; oppi den hørte de noe hakket og grov.

“Jeg undres hva det er som hakker og graver oppunder denne berghammeren jeg?” sa Espen Askeladd.

“Du er nå så klok til å undre deg du,” sa han Per og han Pål igjen; “har du aldri hørt fuglene hakke og pikke på trærne før?”

“Ja, men jeg har nok moro av å se hva det er, likevel jeg,” sa Espen, og alt de lo og gjorde narr av ham, så brydde han seg ikke om det, han la avsted opp imot berghammeren, og da han kom oppunder, så han det var et grev som sto og hakket og grov.

“God dag!” sa Espen Askeladd; “står du her og hakker og graver så alene?”

“Ja, jeg gjør det,” sa grevet; “nå har jeg stått her og hakket og gravet i mange lange tider og ventet på deg,” sa det.

“Ja ja, her er jeg,” sa Espen igjen, han tok grevet og slo det av skaftet og gjemte det i skreppa, og så nedover til brødrene sine igjen.

“Det var vel noe fælt rart du så oppunder berghammeren?” sa han Per og han Pål.

“Å det var ikke noe videre, det var bare et grev vi hørte,” sa Espen.

Så gikk de et godt stykke sammen igjen, til de kom til en bekk; tørste var de nå alle tre, etter det de hadde gått så langt, og så la de seg ned ved bekken og skulle drikke.

“Jeg undres riktig på hvor dette vannet kommer ifra?” sa Espen Askeladd.

“Er du ikke galen, så undres du deg visst galen med det aller første. Hvor bekken kommer ifra? Har du aldri sett vannet renne opp av en olle i jorda da?”

“Ja, men jeg har nok lyst til å se hvor det kommer fra likevel jeg,” sa Espen; han avsted oppmed bekken, og alt brødrene ropte på ham og lo av ham, så hjalp det ikke; han gikk sin gang.

Da han kom langt oppmed, ble bekken mindre og mindre, og da han kom enda et stykke fram, fikk han se en valnøtt; fra den sildret vannet ut.

“God dag!” sa Espen igjen, “ligger du her og sildrer og renner så alene?”

“Ja, jeg gjør det,” sa valnøtten; “her har jeg ligget og sildret og rent i mange lange tider og ventet på deg.”

“Ja ja, her er jeg,” sa Espen; han tok en mosedott og dyttet i hullet, så vannet ikke kunne komme ut, og så la han valnøtten i skreppa og satte nedetter til brødrene sine igjen.

“Nå har du vel sett hvor vannet kommer fra? Det ser vel fælt rart ut, kan jeg tenke?” gjønte han Per og han Pål.

“Å, det var bare et hull det rant ut av,” sa Espen, og så lo de andre to og gjorde narr av ham igjen, men Espen Askeladd brydde seg ikke om det; “jeg hadde nå moro av å se det likevel,” sa han.

Da de så hadde gått et stykke igjen, kom de til kongsgården; men da alle i kongeriket hadde fått høre at de kunne vinne kongsdatteren og halve riket, hvis de kunne hugge ned den store eika og grave brønn til kongen, så var det kommet så mange som hadde prøvd lykken sin, at eika var dobbelt så stor og tykk nå, som den var fra førstningen; for den vokste ut to fliser for hver de skåret ut med øksen, kan du vel minns. Derfor hadde kongen nå satt den straff at de som prøvde seg og ikke kunne felle eika, skulle settes ut på en øy og begge ørene skulle klippes av dem.

Men de to brødrene lot seg ikke skreppe av det, de trodde nok de skulle få ned eika, og han Per, som eldst var, skulle nå til å prøve seg først. Men det gikk med han som med alle de andre som hadde hugget på eika; for hver flis han fikk skåret ut, vokste det ut to isteden, og så tok kongens folk ham og klippet av ham begge ørene og satte ham ut på øya. Nå ville han Pål til, men det gikk like ens med ham; da han hadde hugget en to-tre hugg, så de fikk se at eika vokste, tok kongens folk ham også og satte ut på øya, og ham klippet de ørene enda snauere av, for de syntes han kunne lært å ta seg i vare.

Så ville Espen Askeladd til.

“Vil du endelig se ut som en merket sau, skal vi gjerne klippe av deg ørene med en gang, så slipper du å bry deg,” sa kongen, han var sint på ham for brødrenes skyld.

“Jeg hadde nok moro av å prøve først likevel,” sa Espen, og det måtte han da få lov til.

Han tok opp øksen av skreppa og skjeftet den på skaftet igjen. “Hugg sjøl!” sa Espen til øksa, og den til å hugge så flisene fløy, og så var det ikke lenge før eika måtte i bakken. Da det var gjort, tok Espen fram grevet sitt og satte det på skaftet. “Grav sjøl!” sa Espen, og grevet til å hakke og grave, så jord og stein sprutet, og så måtte vel brønnen opp, kan du tro. Da han hadde fått den så dyp og så stor han ville, tok Espen Askeladd fram valnøtten og la i det ene hjørnet på bunnen, og så tok han ut mosedotten. “Sildre og renn!” sa Espen, og den til å renne, så vannet fosset ut av hullet, og om en liten stund var brønnen breddfull.

Så hadde Espen hugget ned eika som skygget for kongens vinduer, og skaffet brønn i kongsgården, og så fikk han kongsdatteren og halve riket, som kongen hadde sagt; men godt var det for han Per og han Pål at de hadde mistet ørene, for ellers hadde de hver time fått høre det alle sa, at Espen Askeladd hadde ikke undres seg så galt enda.

“Hva skal vi ha å leve av, når du har gjort ende på alt?”

“Så vil jeg ut og narre en,” sa Peik.

“Ja da kommer du tidsnok, Peik,” sa søsteren.

“Får prøve,” sa Peik.

Da det var ende på alt, hadde de ikke mere; så lakket Peik av gårde, og han gikk og han gikk, til han kom til kongsgården. Der sto kongen i svalen, og da han fikk se gutten, så sa han:

“Hvor skal du hen i dag, Peik?”

“Å, jeg skulle bort og se om jeg kunne få narret en,” sa Peik.

“Kan du ikke narre meg da?” sa kongen.

“Nei, jeg kan nok ikke det, for jeg glemte narrestikkene mine hjemme,” sa Peik.

“Kan du ikke gå etter dem?” sa kongen; “jeg kunne ha lyst til å se om du er slik en skøyerfant som folk sier,” sa han.

“Jeg duger ikke til å gå,” sa Peik.

“Jeg skal låne deg hest og sal,” sa kongen.

“Jeg duger ikke til å ri heller,” sa Peik.

“Vi skal løfte deg oppå,” sa kongen, “så kan du vel henge på.”

Ja, Peik klødde og klorte seg i hodet som han ville rive luggen av, og lot dem løfte seg oppå; der satt han og slang både hit og dit, så kongen kunne se ham, og kongen lo så det tåret i øynene, for slik rytter til hest hadde han aldri sett før. Men da Peik var kommet inn i skogen bakom haugen, så kongen ikke kunne se ham lenger, satt han som han var spikret, og red avsted som han hadde stjålet både gamp og grime, og da han kom til byen, solgte han både hesten og salen.

Kongen gikk der imens og stundet og ventet på at Peik skulle komme slingrende tilbake igjen med narrestikkene sine, og lo stundomtil, når han kom i hug hvor ynkelig han så ut, da han satt og slang på hesten som en høysekk som ikke visste hva for en kant den skulle dette til. Men det varte syv lange og syv brede, og det kom ingen Peik; så skjønte kongen til sist at han var narret og snytt både for hest og sal, enda Peik ikke hadde narrestikkene med seg, – og så ble det en annen låt, for da ble kongen sint og ville i vei og ta livet hans.

Men Peik hadde fått visst dagen da han skulle komme, og sa til søster si at hun skulle sette på veiksteinsgryta med en dråpe vann i. Med det samme kongen kom, rev Peik gryta av varmen og inn på stabben med den, og kokte graut på huggestabben.

Kongen så på dette, og ble så rent opp i under at han glemte det han kom etter.

“Hva vil du ha for den gryten?” sa han.

“Jeg kan ikke være av med den,” sa Peik.

“Hvorfor kan du ikke det?” sa kongen; “jeg skal gjøre rett og riktighet for meg,” sa han.

“Jo, den sparer meg både bry og penger, både skogleie og huggelønn, både kjøring og føring,” sa Peik.

“Det er det samme, jeg gir deg hundre daler,” sa kongen; “nå har du narret av meg hest og sal, og biksel på kjøpet; men det får gå for det det er, når jeg får gryten,” sa han.

Ja, så fikk han ha den da, sa Peik.

Da kongen kom hjem, ba han fremmede og laget til gjestebud; men maten skulle de koke i den nye gryta, og den tok han og satte midt på gulvet. De fremmede trodde kongen ikke var riktig vettug, og gikk der og dyttet til hverandre og lo av ham, og han gikk omkring gryta, og kaklet og kaklet, og sa alt i ett: “Ja ja, bi bare litt; ja ja, bi bare litt, nå koker det snart.” Men det ble ingen kok. Så skjønte han at Peik hadde vært ute med narrestikkene sine og lurt ham igjen, og så ville han avsted og drepe ham.

Da kongen kom, sto Peik ute ved låven.

“Ville hun ikke koke?” sa han.

“Nei, hun ville ikke det,” sa kongen; “men nå skal du unngjelde for det,” sa han, og ville fram med kniven.

“Det skal du få meg til å tro,” sa Peik; “for du tok ikke stabben.”

“Skal tro det ikke er løgn du farer med?” sa kongen.

“Det er stabben det står på; hun koker ikke uten -” sa Peik.

Hva han da skulle ha for den?

Tre hundre daler var den vel verd; men for hans skyld fikk den gå for to, sa Peik.

Så fikk han stabben og reiste med, og ba fremmede og laget til gjestebuds, og satte gryta på stabben midt inne i stua. De fremmede trodde han var blitt både tull og tosk, og de gikk der bare og gjorde narr av ham, og han kaklet og kaklet om gryta, og sa rett som det var: “Bi litt, nå koker hun, nå koker hun snart”; men det ble ikke mere av det på stabben enn på bare gulvet.

Så skjønte han at Peik hadde vært ute med narrestikkene sine denne gangen òg. Han rev seg i luggen og ville avsted på flekken og drepe ham, og nå skulle han ikke spare ham enten han låt vel eller ille.

Men Peik hadde laget seg til å ta imot ham igjen. Han slaktet en vær, og tok og hadde blodet i vomskinnet, og pakket det ned i barmen på søster si og ba henne føre hva hun skulle si.

“Hvor er Peik!” skrek kongen; han var så sint at han skalv i målet.

“Han er så skrøpelig at han ikke orker å røre seg,” sa hun, “og så skulle han prøve å få en blund.”

“Du får vekke ham,” sa kongen.

Nei, det torde hun ikke, for han var så hastig.

“Ja, jeg er enda hastigere,” sa kongen, “og vekker ikke du ham, så skal jeg…” sa han, og tok bortved siden, der kniven var.

Nei, så skulle hun til å vekke ham. Men Peik snudde seg brått i sengen, dro ut en liten kniv, og rispet henne i værvomma, så blodspruten sto av barmen på henne, og hun falt over ende på gulvet som hun var død.

“For en fanden du er, Peik!” sa kongen; “skjærer du ikke i hjel søster di, og det så sjølve kongen står og ser på det!” sa han.

“Det er ikke farlig med liket så lenge det er vær i nesa på meg,” sa Peik, og fikk fram et bukkehorn, som han ga seg til å tute på, og da han hadde tutet en brudeslått, så satte han hornet borttil henne og blåste liv i henne igjen.

“Bevare meg vel for deg, Peik! Kan du drepe folk og blåse liv i dem igjen også, du da?” sa kongen.

“Ja, hva råd var det for meg ellers?” sa Peik; “jeg kom til å drepe alle dem jeg kom nær, for jeg er så hastig av meg, ser du,” sa han.

“Ja, jeg er også hastig,” sa kongen, “og det hornet må jeg ha; jeg skal gi deg hundre daler for det, og så får det være det samme, jeg får gi deg etter at du narret av meg hesten, og at du snøt meg på gryten og stabben og hele greia.”

Peik hadde vondt for å være av med det, men siden det var kongen, fikk han vel ta det. Og så fikk kongen det, og reiste hjem det forteste han kunne, og han var ikke før kommet hjem, før han måtte prøve det. Han tok på å krangle og kjekle med dronningen og den eldste datteren, og de kjeklet igjen og sa ham imot; men før de visste ordet av det, dro han ut kniven og stakk dem i hjel, og de andre rømte stua, så redde ble de.

Kongen gikk og drev på gulvet en stund, og snakket om at det var ikke farlig med liket så lenge det var vær i ham, og annet slikt som hadde rent gjennom munnen på Peik, og så fikk han fram hornet, og til å tute og blåse; men enda han blåste alt det han orket, både den dagen og den andre, så fikk han ikke blåst liv i dem; de var døde og de ble døde, både dronningen og datteren, og han måtte koste dem i jorden og holde gravøl attpå.

Så strøk han til Peik igjen og ville ta livet av ham; men Peik hadde sine runer ute, så han visste av at kongen kom, og sa til søsteren:

“Nå får du bytte klær med meg og reise din vei, så kan du ta og ha alt vi eier.”

Ja, hun byttet klær med ham og pakket sammen og reiste av gårde det forteste hun vant, og Peik satt igjen der alene i jenteklærne.

“Hvor er han Peik?” sa kongen, han kom så harsk og så hard gjennom døren.

“Han har reist sin vei,” sa han som satt igjen i søsterklærne. “Ja hadde han nå vært hjemme, så skulle jeg ha drept ham,” sa kongen; “det var ikke verdt å spare livet på slik en skarv,” sa han.

Han hadde sine runer ute, og visste at kongen kom og ville ta livet hans for narrestikkene han fór med, men meg lot han bli igjen her både matløs og rådløs,” sa Peik, og gjorde seg så lekker og fin som en jente.

“Vær du med til kongsgården, du -; det er ikke verdt å sitte og sulte borti stua her,” sa kongen.

Ja, det ville han gjerne, og så tok kongen ham med seg, og lot ham lære all ting og holdt ham som sin egen datter, og det var mest som kongen hadde igjen de tre døtrene sine, for Peikegutten sømmet og sydde og låt og lekte med dem, og var sammen med dem både sent og tidlig.

Da det led på, kom det en kongssønn på friing dit.

“Ja, jeg har tre døtre,” sa kongen, “det står på hvem du vil ha av dem.”

Han skulle få lov å gå opp i sykammeret og snakke og gjøre seg kjent med dem. Jo, så likte han Peik best og kastet et silkeplagg i fanget på ham. Så var det å brygge og bake til bryllupet, og da det led om en stund, kom skyldfolkene hans og kongens folk og tok på å ture og drikke bryllup. Men da det led på kvelden den første bryllupsdagen, torde ikke Peik bli lenger og la av gårde, så bruden ikke var å finne; men det som verre var; begge kongsdøtrene fikk vondt så brått, og rett som det var, kom der reisende to småprinser til verden, så folket måtte fare hjem midt i beste leken og bryllupsturingen.

Kongen både sørget og var harm, og undres på hvordan dette hang i hop.

Så satte han seg på hesten og red ut, for han syntes det ble for ødt og leit å være hjemme; men da han kom ut på jordet, satt Peik der på en stein og spilte på munnharpe.

“Sitter du her, du Peik?” sa kongen.

“Javisst sitter jeg her, hvor skulle jeg sitte ellers?” sa Peik.

“Nå har du narret meg grovt gang på gang,” sa kongen; “men kom nå og vær med hjem, så skal jeg drepe deg.”

“Ja, det er vel så det,” sa Peik, “når det ingen annen råd er, så får jeg vel til, jeg med,” sa han.

Da han kom hjem i kongsgården, gjorde de i stand en tønne som Peik skulle puttes ned i, og da den var ferdig, kjørte de den opp på et høyt fjell; der skulle han ligge i tre dager og tenke over det han hadde gjort, før de veltet ham utfor og til fjords.

Tredje dagen kom det en rik mann gående, og Peik satt inni tønna og sang: “Til himmerik og til paradis, til himmerik og til paradis skal jeg fare; men inte vil jeg og inte vil jeg i engleskare.”

Da mannen hørte det, spurte han hva han skulle gi for å komme i hans sted.

Det fikk vel bli mye det, mente Peik, for det sto ikke skyss tilsagt til å fare til himmerik alle dager.

Mannen ville gi ham alt det han eide, og så slo han ut bunnen og krøp ned i tønna istedenfor Peik.

“Lykke på reisa,” sa kongen, han trodde det var Peik som var inni; “nå farer du til fjords fortere enn om du fór med reinskyss, og nå er det ute både med deg og med narrestikkene dine,” sa han.

Før tønna var halvveis utover fjellet, var det ikke en stav og stump igjen av den eller av ham som var inni. Men da kongen kom hjem til kongsgården, var Peik der før ham, og satt på tråtta og spilte på munnharpe.

“Sitter du der, Peik?” sa kongen.

“Javisst sitter jeg her, hvor skulle jeg sitte ellers?” sa Peik. “Jeg kan vel få leid hus her til alle hestene og feet og pengene mine?”

“Hvor veltet jeg deg hen, så du fikk all den rikdommen?” spurte kongen.

“Å, du veltet meg til fjords,” sa Peik, “og da jeg kom til bunns, var det nok å ta av, både hester og fe, både gull og gods; de gikk i flokker og lå i hauger så store som hus,” sa han.

“Hva vil du ha for å velte meg samme veien?” sa kongen.

“Å, det er ikke mere påkosta det,” sa Peik; “du tok ikke noe av meg, så vil ikke jeg ha noe av deg heller.”

Så stappet han kongen i en tønne og rullet ham utover, og da han hadde gitt ham friskyss ut over fjellet, reiste han hjem til kongsgården. Der tok han og holdt bryllup med den yngste kongsdatteren. Siden styrte han land og rike, men han gjemte narrestikkene sine, og gjemte dem vel, så det ble hverken hørt eller spurt mere om Peikegutten, men bare om sjølve kongen.

Da han hadde reist i noen dager, kom han til en risegård, og der ga han seg i tjeneste hos risen. Om morgenen skulle risen ut og gjæte geitene sine, og med det samme han reiste av gårde, sa han til kongssønnen, at han skulle måke stallen; “når du har gjort det, skal du slippe for å gjøre mer i dag; for du skal vite det er en snill husbond du er kommet til,” sa han. “Men det du blir satt til, skal du gjøre både godt og vel; og så må du slett ikke gå inn i noen av de rommene som er innenfor stua du var i i natt; gjør du det, tar jeg livet av deg.”

“Jammen er det en snill husbond også,” sa kongssønnen ved seg selv, han gikk opp og ned på stuegulvet og trallet og sang, for han syntes det hadde god tid med å måke stallen; men artig var det å gløtte inn i de andre stuene hans likevel, for det må vel være noe han er redd for, siden jeg ikke skal få lov å komme inn der, tenkte han, og så gikk han inn i den første stua. Der hang en kjel på veggen og kokte, men kongssønnen så ingen varme under. “Skal tro hva som er oppi den?” tenkte han, og dyppet hårluggen nedi; så ble hårene som de skulle være av kobber alle sammen. “Det var en snodig suppe det! dersom en smakte på den, ble en gild om truten,” sa gutten, og dermed gikk han inn i det rommet som var nest ved. Der hang også en kjel på veggen og putret og kokte, men varme var det ikke under den heller. “Jeg får prøve den også,” sa kongssønnen og stakk luggen nedi; så ble den som sølv. “Så dyr suppe har de ikke i min fars gård,” sa kongssønnen, “men det spørs nå hvordan den smaker,” og dermed gikk han inn i det tredje rommet. Der hang også en kjel på veggen og kokte, og kongssønnen fikk da hug til å prøve der også; så dyppet han luggen nedi, og så ble han så blankt forgylt at det skinte i den. “Verre og verre! sa kjerringa, hun skulle si: Ære være!” – sa kongssønnen; “men koker han gull her, skal tro hva han så koker der inne?” Det ville han da se, og gikk inn gjennom døren til det fjerde rommet. Der var ikke noen kjel å se, men hva manns datter hun var, så hadde kongssønnen aldri sett maken hennes i sine levedager før, så vakker var hun.

“Å i Jesu navn, hva vil du her da?” sa hun som satt i benken.

“Jeg har stedd meg i tjeneste her i går,” sa kongssønnen.

“Gud bære deg for sted du er kommet til å tjene på da!” sa hun.

“Å, jeg synes jeg har fått en snill husbond jeg,” sa kongssønnen, “han har ikke gitt meg tungt arbeide å gjøre i dag; når jeg får måket stallen, har jeg gjort fra meg.”

“Ja hvordan vil du bære deg at med det?” spurte hun. “Dersom du måker som folk bruker, så kommer det ti rokoer inn for hver én du kaster ut. Men jeg skal lære deg hvordan du skal bære deg at: du skal vende rokoa opp og ned og måke med skaftet, så fyker det ut av seg selv alt sammen.”

Ja, det skulle han passe på, mente kongssønnen; og så ble han sittende der inne hele dagen, for det ble snart så mellom dem at de ville ha hverandre, han og kongsdatteren – og så var vel den første dagen han tjente hos risen, ikke lang for ham, det kan en nok vite.

Men da det led mot kveld, sa hun at nå var det best han fikk måket ren stallen, før risen kom hjem, og da han kom bort i stallen, hadde han lyst til å prøve om det var riktig som hun hadde sagt, og så tok han til å måke slik som han hadde sett stallkarene hos far sin gjorde; men det kan det vel hende han måtte holde opp med, for da han hadde måket en liten stund, hadde han nesten ikke rom til å stå der. Så gjorde han som kongsdatteren hadde lært ham, han vendte rokoa og måkte med skaftet, og så var det ikke et øyeblikk før stallen var så ren som den skulle vært skurt. Da han hadde gjort det, gikk han inn igjen i den stua som risen hadde gitt ham lov til åvære i, og der gikk han opp og ned på gulvet og ga seg til å tralle og synge.

Så kom risen hjem med geitene.

“Har du måket stallen?” spurte risen.

“Ja nå er den ren og ryddig, husbond,” sa kongssønnen.

“Det vil jeg se på!” sa risen, og la ut i stallen; men så var det som kongssønnen hadde sagt. “Du har visst talt med min Mestermø, for det har du aldri suget av ditt eget bryst,” sa risen.

“Mestermø? Hva er det for en ting, husbond?” sa kongssønnen, han slo seg så dum som et naut, “den skulle jeg ha moro av å se.”

“Å, tidsnok får du se henne,” sa risen.

Den andre morgenen skulle risen ut med geitene sine igjen. Så sa han til kongssønnen at den dagen skulle han hente hjem hesten hans som gikk oppi heia, og når han hadde gjort det, kunne han hvile seg resten av dagen; “for det er en snill husbond du er kommet til, skal du vite,” sa risen igjen. “Men går du inn i noen av de rommene jeg talte om i går, så vrir jeg hodet av deg,” sa han, og så reiste han avsted med geiteflokken.

“Jammen er du snill husbond også,” sa kongssønnen; “men jeg vil nok inn og snakke med Mestermø likevel jeg, kanskje hun likså tidlig tør bli min som din,” og så gikk han inn til henne.

Hun spurte ham da, hva han skulle gjøre den dagen.

“Å, det er ikke farlig arbeid, skal jeg tro,” sa kongssønnen; “jeg skal bare opp i heia etter hesten hans.”

“Ja, hvordan vil du bære det at med det da?” spurte Mestermø.

“Å, det er vel ikke store kunsten å ri hjem en hest,” sa kongssønnen; “jeg tenker vel jeg har ridd så frisk hest før.”

“Ja, det er nok ikke så lett en sak enda å ri den hesten hjem,” sa Mestermø; “men jeg skal lære deg hvorledes du skal gjøre. Når du får se den, kommer den så ild og luer fraser ut av neseborene på den, som du skulle se en tyrilyse; pass så vel på og ta bikselet, som henger der borte ved døren, og kast like i kjeften på den, så blir den så spak at du kunne styre den med en tvinnetråd.”

Ja, det skulle han nok komme i hug, og så satt han der inne hos Mestermø hele dagen igjen, og de snakket og pratet både om det ene og det andre, de to, men først og sist var det nå om hvor gildt og herlig de skulle ha det, når de bare kunne få hverandre og komme vel ifra risen; og kongssønnen hadde nok glemt både heia og hesten, dersom ikke Mestermø hadde minnet ham på det, da det led mot kvelden, og sagt at nå var det best han la etter hesten, før risen kom.

Det gjorde han da, han tok bikselet som hang i kroken, og strøk opp i heia, og så var det ikke lenge før hesten møtte ham, så varmen og røde luer sto ut av neseborene på den; men så passet gutten snittet sitt med det samme den kom imot ham med gapende kjeft, og kastet munnbittet like i gapet på den, og så sto hesten så tolmodig som en lamunge, og det var ikke store saken å få den hjem på stallen da, skal jeg tro. Så gikk han inn i stua igjen og ga seg til å tralle og synge.

Så kom risen hjem med geitene til kvelds. “Har du hentet hjem hesten fra heia?” spurte risen.

“Ja, jeg har det, husbond; det var morosam hest å ri på, men jeg red like hjem og satte den på stallen likevel jeg,” sa kongssønnen.

“Det vil jeg se på!” sa risen. Han ut på stallen; men så sto hesten der, som kongssønnen hadde sagt. “Du har visst talt med min Mestermø; for det har du aldri suget av ditt eget bryst,” sa risen igjen.

“I går snakket husbond om denne Mestermøen, og i dag er det samme snakket; – å Gud velsigne husbond, han ville vel ikke vise meg den tingen vet jeg; for den skulle jeg ha riktig moro av å se,” sa kongssønnen, han slo seg like dum og uvettig igjen.

“Å, tidsnok får du se henne,” sa risen.

Tredje dags morgen skulle risen ut i skogen med geitene sine igjen. “I dag skal du til helvete og hente brannskatten,” sa han til kongssønnen; “når du har gjort det, kan du hvile deg resten av dagen, for det er en snill husbond du er kommet til, skal du vite,” og så reiste han.

“Ja, så snill husbond du er, så er det fule arbeid du setter meg til likevel,” sa kongssønnen; “men jeg får vel prøve om jeg kunne finne Mestermøen din; du sier vel hun er din, men kanskje hun torde si meg hvordan jeg skal bære meg at, enda,” og så gikk han inn til henne.

Da nå Mestermø spurte hva risen hadde satt ham til å gjøre den dagen, fortalte han at han skulle til helvete og hente brannskatten.

“Hvordan vil du bære deg at med det?” sa Mestermø.

“Ja, det får nok du si meg det,” sa kongssønnen, “for i helvete har jeg aldri vært før, og om eg visste veien, så vet jeg ikke hvor mye jeg skal kreve heller.”

“Å ja, jeg skal nok si deg det; du skal gå til fjellet her bortunder heia og ta den klubba som ligger der, og knarte på bergveggen,” sa Mestermø. “Så kommer det ut en, så det gnistrer av ham; ham skal du si ærendet ditt, og når han spør deg hvor mye du skal ha, sier du: så mye jeg kan bære.”

Ja det skulle han nok komme i hug, sa han og så satt han inne hos Mestermø hele dagen, like til det led mot kvelden, og han hadde gjerne sittet der til nå, dersom ikke Mestermø hadde minnet ham på at han nok fikk avsted til helvete etter brannskatten, før risen kom.

Han måtte da i veien, og så gjorde han akkurat som Mestermø hadde sagt han skulle gjøre; han gikk bort til fjellveggen og tok klubba og knartet på. Så kom det ut én, så gnistene fløy både av øyne og nese på ham. “Hva vil du?” sa han.

“Jeg skulle nok hit for risen og kreve brannskatten,” sa kongssønnen.

“Hvor mye skal du ha da?” sa den andre igjen.

“Jeg krever aldri mer enn jeg orker bære med meg, jeg,” sa kongssønnen.

“Det var vel du ikke skulle ha et hestelass,” sa han som kom ut av fjellveggen. “Men kom nå og bli med meg inn!”

Det gjorde kongssønnen, og der fikk han vel se gull og sølv, kan du tro; det lå inne i berget, som steinhauger i ur, og så fikk han en bør så stor han kunne bære, og med den gikk han sin vei.

Da nå risen kom hjem med geitene om kvelden, gikk kongssønnen inne i stua og trallet og sang igjen, liksom de to andre kveldene.

“Har du nå vært i helvete etter brannskatten?” sa risen.

“Ja, jeg har nok det, husbond,” sa kongssønnen.

“Hvor har du den henne da?” sa risen igjen.

“Gullsekken står der borti benken,” sa kongssønnen.

“Det vil jeg se på!” sa risen, han la bort til benken; men så sto sekken der, og det så full, at gullet og sølvet drysset, bare risen løste på sekkebåndet. “Du har visst talt med min Mestermø,” sa risen; “har du det, vrir jeg hodet av deg.”

“Mestermø?” sa kongssønnen; “i går snakket husbond om denne Mestermøen, og i dag snakker han om henne igjen, og forrige dagen var det samme snakket. Jeg skulle ønske jeg fikk se den tingen, jeg,” sa han.

“Ja, ja, bi til i morgen, så skal jeg selv være med deg til henne,” sa risen.

“Å takk skal husbond ha! men det er vel bare skam,” sa kongssønnen.

Dagen etter tok risen ham med seg inn til Mestermø.

“Nå skal du slakte ham og koke ham i den store digre kjelen du vet vel. Når du så har soddet ferdig, kan du snakke til meg,” sa risen, han la seg til å sove i benken, og rett som det var, snorket han så det dundret i fjellet.

Så tok Mestermø en kniv og skar gutten i veslefingeren og dryppet tre blodsdråper på krakken; så tok hun alle de gamle filler og skosåler og alt det utøy hun kunne få fatt på og hadde opp i kjelen; og så fylte hun et helt skrin fullt med malet gull, og en saltstein og en vannflaske som hang ved døren, og et gulleple og to gullhøner tok hun også med seg, og med det reiste hun og kongssønnen avsted fra risegården det forteste de kunne; og da de kom et stykke på veien, kom de til et hav; siden seilte de – men hvor de fikk skipet fra, har jeg aldri fått spurt.

Da nå risen hadde sovet en god stund, tok han til å strekke seg på benken, der han lå. “Er det snart kokt nå?” sa han.

“Nyss kommet i kok!” sa den første blodsdråpen på krakken.

Ja, så la risen seg til å sove igjen, og så sov han en lang, lang stund. Så snudde han litt på seg igjen.

“Er det snart kokt nå da?” sa han, han så ikke opp – det gjorde han ikke første gangen heller – for han var halvt i søvne enda.

“Halvkokt!” sa den andre blodsdråpen, og så trodde risen det var Mestermø igjen; han snudde seg på krakken og la seg til å sove på nytt.

Da han nå hadde sovet i mange timer igjen, tok han til å røre på seg og strekke seg. “Er det ikke kokt ennå?” sa han.

“Fullkokt!” sa den tredje blodsdråpen.

Risen reiste da på seg og til å gni øynene, men han kunne ikke se den som hadde snakket, og så spurte han etter Mestermø og ropte på henne. Nei, det var ingen som svarte. “Å ja, hun har vel smettet ut litt,” tenkte risen, han tok en sleiv og skulle bort i kjelen og smake; så var det ikke annet enn skosåler og filler og slikt fanteri, og det var kokt i hop, så han ikke visste enten det var graut eller velling. Da han så det, kunne han skjønne hvordan det hadde gått til, og så ble han så illsint at han ikke visste hva ben han skulle stå på, og han etter kongssønnen og Mestermø, og det så det suste; men det var ikke lenge, så sto han ved vannet, og det kunne han ikke komme over. “Ja, ja, jeg skal vite råd for det, jeg skal bare rope på elvesugeren min,” sa risen, og det gjorde han; så kom elvesugeren hans og la seg ned og drakk en to tre slurker, og ved det minket vannet så mye i havet, at risen så Mestermø og kongssønnen ute på skipet.

“Nå får du kaste ut saltsteinen,” sa Mestermø, og det gjorde kongssønnen; så ble den til et fjell så stort og høyt, tvert over havet, at risen ikke kunne komme over, og ikke elvesugeren få suget mere heller.

“Ja, ja, jeg skal nok vite råd for det,” sa risen; han etter bergnavaren sin og til å bore i berget, så elvesugeren kunne komme til å suge igjen; men med det samme det ble hull, og elvesugeren la til å drikke, sa Mestermø at kongssønnen skulle slå ut en dråpe eller to av flasken, og så ble havet like fullt igjen, og før elvesugeren kunne få tatt en slurk til, var de i land, og så var de frelst.

Så skulle de hjem til far til kongssønnen; men kongssønnen ville ikke på noen måte at Mestermø skulle gå, for det syntes han ikke høvde seg hverken for henne eller for ham. “Vent bare her en liten stund, mens jeg går hjem etter de syv hestene som står på stallen til far,” sa han; “det er ikke lange stubben, og ikke skal jeg være lenge om den heller; men jeg vil ikke at kjæresten min skal komme gående til gårds.”

“Å nei, gjør ikke det! for kommer du hjem til kongsgården, så glemmer du meg bare, det vet jeg før,” sa Mestermø.

“Hvordan skulle jeg glemme deg, vi som har lidt så mye vondt sammen og har hverandre så kjær,” sa kongssønnen; han ville og måtte hjem etter vognen med de syv hestene for, og hun skulle vente der ved stranden imens.

Ja, til sist måtte Mestermø føye ham i det, siden han endelig ville. “Men når du kommer der, skal du ikke gi deg stunder til å hilse på noen engang, men gå like inn i stallen og ta hestene og spenne for og kjøre det forteste du kan. For de kommer nå om deg alle sammen; men du må late som du ikke ser dem, og smake noe må du slett ikke; gjør du det, så blir det til ulykke både for deg og for meg,” sa hun, og det lovte han.

Men da han kom hjem til kongsgården, så skulle just en av brødrene hans ha bryllup, og bruden og alle skyldfolkene hennes var alt kommet til gårds; og så stimet de om ham alle sammen, og spurte både om det ene og det andre og ville ha ham med seg inn; men han lot som han ikke så dem, men la like inn i stallen og fikk ut hestene og ga seg til å spenne for. Da de nå ikke på noen sett eller vis kunne få ham med seg inn, kom de ut til ham både med mat og drikke og alt det beste de hadde laget til bryllupet; men kongssønnen ville ikke smake noen ting, han bare skyndte seg å spenne for, han. Men til sist så trillet søster til bruden et eple bort over gården til ham; “siden du ikke vil smake noe annet, kan du da gjerne bite i det, for du kan være både tørst og sulten etter den lange veien,” sa hun, og det gjorde han, han tok opp eplet og bet i det. Men aldri før hadde han fått smaken i munnen, så glemte han både Mestermø og at han skulle kjøre etter henne. “Jeg mener jeg er styren, jeg; hva skal jeg med hestene og vognen?” sa han, og så satte han inn igjen hestene på stallen og ble med dem inn i kongsgården, og nå ble det slik at han skulle ha søster til bruden, henne som hadde trillet eplet til ham.

Mestermø satt ved sjøkanten og ventet i syv lange og syv brede, men ingen kongssønnen kom der. Så gikk hun da derifra, og da hun hadde gått et stykke, kom hun til en liten stue, som lå for seg selv i en skoghage tett ved kongsgården; der gikk hun inn og ba om hun ikke kunne få lov å være der. Det var en gammel kjerring som eide stua, og et sint og argt troll var hun også; i førstningen ville hun slett ikke la Mestermø få bli hos seg, men langt om lenge skulle hun da få lov likevel for gode ord og betaling. Men stygt og svart var det inne der som i et grisehus; så sa Mestermø at hun nok ville pynte litt, så det kunne komme til å se ut som hos andre folk der inne også. Dette likte heller ikke den gamle kjerringa, hun gren og var sint; men Mestermø brydde seg ikke om det; hun tok fram gullskrinet og slo en halvsetting eller så borti varmen, så gullet fraste ut over hele stua, og så ble den gullforgylt både innvendig og utenpå. Men med det samme gullet tok på å frase, ble den gamle kjerringa så redd at hun satte ut som den slemme selv var etter henne; så kom hun ikke i hug å bukke seg i døren, og så brøt hun av hodet i dørkarmen.

Morgenen etter kom lensmannen reisende forbi der. Han ble rent undren over den gullstua som blinket og glitret borti skoghagen, det kan en nok vite, og enda mer forundret ble han da han kom inn og fikk se den deilige jomfruen som satt der; henne ble han så inntatt i at han fridde til henne straks på timen, og ba henne både vakkert og vent om hun ville bli madamen hans.

“Ja, har du bra med penger så -” sa Mestermø.

Å ja, han hadde ikke så få enda, mente lensmannen. Pengene skulle han hjem etter, og om kvelden hadde han med seg en hel halvtønnesekk, som han satte borti kroken.

Ja, siden han hadde så bra med penger, ville Mestermø ha ham, men aldri før hadde de lagt seg, så måtte Mestermø opp igjen; “jeg har glemt å kare varmen,” sa hun.

“Jøss, skulle du stå opp etter det!” sa lensmannen, “det skal jeg gjøre det” – og så spratt han opp på gulvet og bort til peisen i ett hopp.

“Ja, si meg til når du holder i karepinnen,” sa Mestermø.

“Nå holder jeg i karepinnen,” sa lensmannen.

“Så hold du i karepinnen og karepinnen i deg, og øs ild og mørje over deg til det dages!” sa Mestermø.

Og så ble lensmannen stående der hele natten og øse ild og mørje over seg, og alt han gråt og ba og tagg, så ble ildmørja ikke kaldere for det; men da det dagedes og han fikk makt til å kaste karepinnen, ble han nå ikke der lenge, det kan du nok vite, han satte av gårde som futen eller fanden skulle være i hælene på ham; og alle som møtte ham, kopte og glante etter lensmannen, for fløy gjorde han som han var galen, og verre kunne han ikke sett ut, om han hadde vært både flådd og garvet; og alle så undret de seg på hvor han hadde vært, men sa nå ikke noe om det, for skam skyld.

Dagen etter kom skriveren reisende forbi der Mestermø bodde; han så at det glitret og skinte i stua borte i skoghagen, og skulle da også inn og se hvem det var som bodde der, og da han fikk se den deilige jomfruen, ble han enda mere forlibt av seg enn lensmannen, og til å fri på flygende timen. Ja, Mestermø svarte ham like ens som hun hadde svart lensmannen, at hadde han bra med penger, så – penger mente skriveren han ikke hadde så få av, og dem skulle han da straks hjem etter; og om kvelden kom han med en stor diger sekk med penger – jeg mener det var en heltønnesekk, det – og satte i benken hos Mestermø. Så skulle det nå bli så at han skulle få henne, og så la de seg; men så hadde Mestermø glemt å lukke svaldøren den kvelden, den måtte hun opp og stenge, sa hun.

“Jøss, skal du gjøre det da!” sa skriveren, “nei ligg du, det skal jeg gjøre;” og han opp av sengen så lett som en ert på en never, og ut i svalen.

“Si meg til når du har tak i dørklinka,” sa Mestermø.

“Nå holder jeg i døra,” skrek skriveren ute i svalen.

“Så hold du i døra og døra i deg, og far veggimellom til det dages!” sa Mestermø.

Og så kan det vel hende at skriveren fikk danse den natten; slike trinn og slike kast hadde han aldri gjort før, og ikke var han mye lysten på åkomme til å gjøre det sidenetter heller; snart var han føre og snart døren, og det gikk fra den ene svalkroken til den andre, så skriveren nesten slo seg i hjel. Først tok han til å banne og siden til å gråte og be; men døren brydde seg ikke om noen ting, den holdt på med sitt den, like til grålysningen. Da døren slapp taket, satte skriveren avsted, som han skulle ha betaling for det, han glemte både pengesekken og frieriet, og var glad til at stuedøren ikke kom dansende etter ham. Alle han møtte, så kopte og glante de etter skriveren, for fløy gjorde han som han var galen, og dertil så han ut verre enn om han skulle ha stanges med sauebukkene hele natten.

Tredje dagen kom futen reisende. Så fikk han også se gullstua borti skoghagen; ja han måtte også inn og se hvem som bodde der; og da han fikk se Mestermø, ble han så forgapt i henne at han fridde bare han fikk hilst. Mestermø svarte nå ham som de andre to, at hadde han bra med penger, så ville hun nok ha ham; og dem hadde han ikke så få av, sa futen; han skulle straks hjem og hente dem, og det gjorde han. Da han kom igjen om kvelden, hadde han en enda større pengesekk med seg enn skriveren – den tok visst halvannen tønne – og den satte han i benken. Ja, så skulle det da bli så at han skulle ha Mestermø.

Men aldri før hadde de lagt seg, så sa Mestermø at hun hadde glemt åslippe inn kalven; den måtte hun opp igjen og ha inn i bingen.

Nei, kors, det skulle da slett ikke hun gjøre, det skulle futen gjøre det, sa han; og han, så tykk og fet han var, opp av sengen og ut, så lett som en unggutt.

“Ja, si meg til, når du holder i kalverumpa,” sa Mestermø, og det gjorde han.

“Nå holder jeg i kalverumpa,” ropte futen.

“Så hold du i kalverumpa og kalverumpa i deg, og far allverden om til det dages!” sa Mestermø.

Og så kan det vel hende futen fikk rørt på bena sine; det gikk bratt og flatt, over berg og dype daler, og dess mere futen bante og skrek, dess fortere satte kalven i vei. Da det tok på å lysne, var han nesten sprengt, og så glad var han for han kunne slippe kalverumpa, at han glemte både pengesekken og alt i hop; han gikk nå alltids noe langsommere enn lensmannen og skriveren hadde gjort, men dess langsommere han gikk, dess bedre tid fikk folk til å kope og glane på ham, og den brukte de også, det kan en nok vite, så utkjørt og fillet som han så ut etter kalvedansen.

Dagen etter skulle bryllupet stå i kongsgården og da skulle både den eldste broren til kirken med sin brud, og han som hadde vært hos risen, med søsteren hennes. Men da de hadde satt seg opp i vognen og skulle kjøre av gårde, røk den ene selepinnen, og de gjorde både en og to og tre isteden, men alle så røk de, det hjalp ikke hva slags ved de tok til pinner. Dette varte og rakk, og ikke kunne de komme av gårde, så de ble rent utav seg alle sammen. Men så sa lensmannen – for han var nå bedt til bryllupet i kongsgården han også, må vite – at borti skoghagen bodde der en jomfru; “dersom De bare får lånt karepinnen, som hun raker i varmen sin med, så vet jeg visst den holder,” sa han. Ja, de sendte bud til skoghagen, og ba så vakkert om de ikke kunne få lånt den karepinnen lensmannen hadde snakket om; det var ikke ordet nei til det, og så hadde de da selepinne som ikke røk av, kan hende. Men med det samme de ville til å kjøre, gikk vognbunnen i stykker. De til å lage ny vognbunn både fort og vel, men hvordan de spikret den sammen og hva slags ved de tok, så hjalp det ikke; aldri før hadde de fått bunn i vognen og skulle av gårde, så røk den sund igjen, og så var de enda verre stelt enn med selepinnen. Men så sa skriveren – for var lensmannen med, så kan en nok vite at han var i bryllupet på kongsgården: “Borti skoghagen her bor en jomfru; kunne De bare få lånt den ene halvdøren i svalgangen hennes, så vet jeg visst den skal holde.” Ja, de sendte bud til skoghagen igjen, og ba så vakkert om de kunne få lånt den gullforgylte svaldøren som skriveren hadde talt om, og den fikk de med en gang. Så skulle de til å reise igjen, men så orket ikke hestene å dra vognen; seks hester hadde de alt for den, så spente de for åtte, så ti, og så tolv; men hvor mange de spente for, og alt det kuskene brukte svepa, så hjalp det ikke, vognen rørte seg ikke av flekken. Det led alt langt på dag, og til kirke måtte og skulle de, så de ble rent mistrøstige, alle som i kongsgården var; men så sa futen igjen at borte i den forgylte husmannsstua i skoghagen bodde der en jomfru; bare de fikk lånt kalven hennes, så -; “for den vet jeg visst drar vognen, om den så var tung som fjell!” sa futen. De syntes nok det var leit å kjøre til kirke med en kalv, men det var ingen annen råd for, de måtte sende bud igjen og be så vakkert fra kongen om han kunne få lånt den kalven som futen hadde talt om, og Mestermø lot dem få den, hun svarte ikke nei den gangen heller. Da de så fikk spent den for, så kanskje vognen fikk røre seg: det gikk bratt og flatt, over stokk og stein, så de knapt kunne trekke været, og somme tider var de på marken og somme tider i luften; og da de kom til kirken, tok det til å gå rundt omkring den, liksom et hespetre, og det var med ytterste nød og neppe at de kunne komme ut av vognen og inn i kirken. Og tilbake igjen gikk det enda fortere, så de mest ikke visste av seg, da de kom til kongsgården.

Da de hadde satt seg til bords, sa kongssønnen – han som hadde tjent i risegården – at han syntes de burde be opp på kongsgården den jomfruen nede i skoghagen, som hadde lånt dem karepinnen og svaldøren og kalven; “for hadde vi ikke fått de tre tingene, så hadde vi ikke vært av gårde ennå,” sa han. Ja, det syntes kongen også var både rett og vel, og så sendte han da fem av sine beste menn ned til den forgylte husmannsstua; de sa at de skulle hilse så flittig fra kongen, og be om hun ikke ville være så god åkomme opp på kongsgården og ete middag.

“Hils kongen og si at er han for god til å gå til meg, så er jeg for god til å gå til ham med,” sa Mestermø.

Så måtte kongen selv i veien, og så ble Mestermø med på timen; og kongen trodde nok hun var litt mer enn hun så ut til, han satte henne i høysetet oppe ved den yngste brudgommen.

Da de hadde sittet en liten stund til bords, tok Mestermø fram hanen og høna og gulleplet, som hun hadde ført med seg fra risegården, og satte det på bordet fremfor seg; ikke før hadde hun gjort det, så tok hanen og høna på å nappes om gulleplet.

“Nei, se som de fikter om gulleplet da!” sa kongssønnen.

“Ja, så fiktet vi to også for å komme ut, den gangen vi var i berget,” sa Mestermø.

Så kjente kongssønnen henne igjen, og så kan det vel hende det ble glede på ham; den trollheksen som hadde trillet eplet til ham, lot han rive i stykker mellom fire og tyve hester, så det ikke ble filla igjen av henne, og så la de først riktig til å ture bryllup; og enda så sårvingede de var, så holdt de da ut, lensmannen og skriveren og futen også.

Da mannen vel var gått, fikk konen et vakkert guttebarn, og straks han var kommet til verden, så han seg om i stua.

“Å kjære mor,” sa han, “gi meg noen gamle klær etter brødrene mine og et par dagers niste, så vil jeg ut i verden og friste lykken. Du har barn nok likevel, ser jeg.”

“Bære meg for deg, sønn min,” sa moren. “Du er altfor liten ennå; det er ingen råd.”

Men guttungen ble ved sitt, og tagg og ba, så lenge til moren måtte la ham få noen gamle filler og litt niste i et knytte, og så gikk han nokså glad og trøstig ut i verden.

Men aldri før var han gått, så fikk konen en gutt til; han så seg også omkring og sa. “Å kjære mor, gi meg noen gamle klær etter brødrene mine og et par dagers niste, så vil jeg ut i verden og finne igjen tvillingbroren min; du har barn nok likevel du.”

“Bære meg for deg, du er altfor liten, din stakkar,” sa konen; “det er ingen råd.”

Men det hjalp ikke, guttungen tagg og ba, så lenge til han fikk noen gamle filler og et knytte med niste, og så ruslet han nokså modig ut i verden og skulle finne igjen tvillingbroren.

Da nå den yngste hadde gått en stund, fikk han se bror sin et stykke foran seg. Han ropte til ham og ba ham stanse: “Bi du,” sa han, “du legger i vei som du hadde betaling for det; men du burde ha sett den yngste bror din også, før du dro ut i verden.” Den eldste stanset da og så seg tilbake, og da nå den yngste var kommet etter, og hadde fortalt hvordan det hang sammen at han kunne være bror hans, sa han videre: “Men la oss sette oss ned, og se etter hva hu mor har gitt oss med til niste,” og det gjorde de.

Da de hadde gått et stykke, kom de til en bekk, som fløt igjennom en grønn eng, og der sa den yngste at de burde gi hverandre navn; “siden vi måtte skynde oss, så det ikke ble tid til å gjøre det hjemme, så får vi gjøre det her,” sa han.

“Hva vil du hete da?” spurte den eldste.

“Jeg vil hete Lillekort,” svarte den andre; “enn du; hva vil du kalles?”

“Jeg vil hete kong Lavring,” svarte den eldste.

Ja, de døpte hverandre, og så gikk de videre. Men da de hadde gått en stund, kom de til en korsvei, og der ble de enige om å skilles og ta på hver sin hånd. Det gjorde de; men aldri før hadde de gått en liten stund, så møttes de igjen; de skiltes på nytt og tok hver sin vei; men om en liten stund gikk det like ens: de møttes igjen før de visste av det, og slik gikk det også tredje gangen. Da gjorde de den avtalen at de skulle gå til hver sin kant, den ene i øst og den andre i vest.

“Men kommer du en gang riktig i nød og ulykke,” sa den eldste, “så rop tre ganger på meg, så skal jeg komme og hjelpe deg; men du må ikke rope på meg, før du er i din ytterste nød!”

“Det blir vel ikke så hastig vi sees da!” sa Lillekort.

Så sa de hverandre farvel, og Lillekort gikk i øst og kong Lavring i vest.

Da nå Lillekort hadde gått en stund alene, møtte han en gammal, gammal krokrygget kjerring, som bare hadde ett øye. Det snappet Lillekort.

“Au, au!” ropte kjerringa, “hvor ble det av øyet mitt?”

“Hva gir du meg, skal du få et øye?” sa Lillekort.

“Jeg gir deg et sverd som er slik at det kan vinne på en hel krigsmakt, om den var aldri så stor,” svarte kjerringa.

“Ja, kom med det,” sa Lillekort.

Kjerringa ga ham sverdet, og så fikk hun igjen øyet sitt.

Så gikk Lillekort videre, og da han hadde gått en stund, møtte han igjen en gammal, gammal krokrygget kjerring, som bare hadde ett øye; det stjal Lillekort, før hun visste av det.

“Au, au! hvor ble det av øyet mitt!” ropte kjerringa.

“Hva gir du meg, skal du få et øye?” sa Lillekort.

“Jeg gir deg et skip som kan gå ferskt vann og salt vann, berg og dype daler,” svarte kjerringa.

“Ja, kom med det,” sa Lillekort.

Kjerringa ga ham et ørlite skip, som ikke var større enn at han stakk det i lomma; så fikk hun øyet sitt igjen, og de gikk hver sin vei.

Da han hadde vandret en lang stund, møtte han for tredje gang en gammal, gammal krokrygget kjerring, som bare hadde ett øye; det stjal Lillekort igjen, og da kjerringa skrek og bar seg ille og spurte hvor det var blitt av øyet hennes, sa Lillekort: “Hva gir du meg, skal du få et øye?”

“Jeg gir deg den kunsten å brygge hundre lester malt i ett brygg,” sa kjerringa.

Ja, for den kunsten fikk kjerringa øyet sitt igjen, og de tok hver sin vei.

Men da Lillekort hadde gått et lite stykke, syntes han det kunne være verdt å prøve skipet. Så tok han det opp av lomma og satte først én fot i det og siden den andre, og aldri før hadde han steget opp i det med det ene benet, ble det så stort som skipene som går i sjøen. Så sa Lillekort: “Gå nå ferskt vann og salt vann, berg og dype daler, og stans ikke før du kommer til kongens gård!” Og straks fór skipet avsted så fort som fuglen i luften til det kom litt nedenfor kongsgården; der stanset det. I vinduene på kongsgården hadde de stått og sett Lillekort komme seilende, og alle sammen ble de så forundret at de løp ned og skulle se hva det var for en som kom farendes i luften på et skip. Men mens de løp ned fra kongsgården, hadde Lillekort steget ut av skipet sitt og puttet det i lomma igjen; for straks han steg ut av det, ble det så lite som da han fikk det av den gamle kjerringa. Kongen spurte hvor han var fra, men det sa gutten at han ikke visste; ikke visste han hvordan han hadde kommet der heller; men han ba så inderlig vakkert om å få tjeneste på kongsgården; var det ikke annet ågjøre for ham, kunne han bære ved og vann for kokkejenta, sa han; og det skulle han da få lov til.

Da Lillekort kom opp på kongsgården, så han at alt var kledd med svart der, utvendig og innvendig, både vegger og tak; han spurte da kokkejenta hva det skulle være til. “Jo, det skal jeg si deg,” svarte hun; “kongsdatteren er for lang tid siden bortlovet til tre troll, og neste torsdagskveld skal det ene komme og hente henne. Ridder Rød har nok sagt seg god for å frelse henne, men tro om han er kar til det; og så kan du vel vite at her er sorg og stur.”

Da torsdagskvelden kom, fulgte Ridder Rød prinsessen ned til stranden -for der skulle hun møte trollet; og så skulle han da bli der nede og passe på henne; men han gjorde nok ikke trollet stor skaden, skal jeg tro, for aldri så snart hadde prinsessen satt seg på strandkanten, før Ridder Rød kløv opp i et stort tre som sto der, og gjemte seg det beste han kunne mellom grenene. Prinsessen gråt og ba så hjertelig at han ikke måtte gå fra henne; men Ridder Rød brydde seg ikke om det han: “Det er bedre at én mister livet enn to,” sa Ridder Rød.

Imens ba Lillekort kokkejenta så vakkert om han kunne få lov å gå ned til stranden litt.

“Å, hva vil du der da?” sa kokkejenta, “du har ikke noe der å gjøre.”

“Å jo, kjære vene, la meg få gå,” sa Lillekort; “jeg vil så gjerne dit og more meg litt med de andre guttene, jeg også.”

“Ja ja, gå da,” sa kokkejenta, “men la meg se du ikke blir lenger enn til kveldsgryta skal henges på og steika skal settes på spett; og ta så med deg et dyktig fange ved herinn på kjøkkenet igjen.”

Ja, det lovte Lillekort, og løp ned til stranden.

Med det samme han kom dit kongsdatteren satt, kom trollet farende, så det suste og bruste om det; det var så stort og digert at det var fælt, og fem hoder hadde det.

“Ild!” skrek trollet.

“Ild igjen!” sa Lillekort.

“Kan du fekte?” ropte trollet.

“Kan jeg ikke, så kan jeg lære,” sa Lillekort.

Så slo trollet etter ham med en stor tykk jernstang han hadde i neven, så jordspruten sto fem alen til værs.

“Tvi!” sa Lillekort, “det var noe, også det! Nå skal du se et hugg av meg!”

Så grep han sverdet han hadde fått av den gamle krokryggete kjerringa og hugg til trollet, så alle fem hodene føk bortover sanden.

Da prinsessen så hun var frelst, var hun så glad at hun ikke visste hvordan hun skulle bære seg at; hun både hoppet og danset. “Sov nå en liten stund på fanget mitt,” sa hun til Lillekort, og mens han lå der, dro hun en gullkledning på ham.

Men nå varte det ikke lenge før Ridder Rød krabbet ned igjen av treet, da han så det ikke mer var noen fare på ferde. Kongsdatteren truet han så lenge, til hun måtte love at hun skulle fortelle han hadde frelst henne; for hvis hun ikke sa det, så ville han ta livet av henne. Så tok han lungen og tungen ut av trollet og la i lommetørkleet sitt, og leide så prinsessen tilbake til kongsgården; og var det ikke blitt gjort ære på ham før, så ble det da nå. Kongen visste ikke hva han skulle finne på til heder for ham, og alltid satt han på høyre siden av kongen ved bordet.

Lillekort han gikk først ut på trollskipet og tok med seg en hel mengde gull- og sølvgjorder og andre gilde ting, og så piltet han tilbake til kongsgården. Da kokkejenta fikk se alt gullet, ble hun rent fælen og spurte: “Men kjære vene deg Lillekort, hvor har du fått alt dette fra?” for hun var nok redd han ikke skulle ha fått det på riktig måte. “Å,” svarte Lillekort, “jeg var hjemme litt, og der hadde disse gjordene falt av noen spann, og så tok jeg dem med til deg, jeg.” Ja, da kokkejenta hørte de var til henne, spurte hun ikke videre om den ting; hun takket Lillekort, og alt var godt og vel igjen.

Den andre torsdagskvelden gikk det like ens. Alle var i sorg og stur; men Ridder Rød sa at hadde han kunnet frelse kongsdatteren fra ett troll, så kunne han alltid frelse henne fra ett til, og leidde henne ned til stranden. Men han gjorde nok ikke det trollet stor skaden heller han; for da tiden kom at de kunne vente trollet, sa han liksom siste gang: “Det er bedre én mister livet enn to,” og kløv så opp i treet igjen.

Lillekort ba denne gangen også om lov til å gå ned til stranden litt.

“Å, hva skal du der!” sa kokkejenta.

“Jo, kjære, la meg gå,” sa Lillekort, “jeg ville så gjerne ned og more meg litt med de andre guttene.”

Ja, han skulle da få lov til å gå; men det måtte han først love at han skulle være tilbake til steika skulle vendes, og da skulle han ha med seg et stort vedfang.

Aldri før var Lillekort nedved stranden, så kom trollet farende, så det suste og bruste om det; det var én gang til så stort som det andre trollet, og ti hoder hadde det.

“Ild!” skrek trollet.

“Ild igjen!” sa Lillekort.

“Kan du fekte?” ropte trollet.

“Kan jeg ikke, så kan jeg lære!” sa Lillekort.

Så slo trollet etter ham med jernstangen sin – den var enda større enn den det første trollet hadde, – så jordspruten sto ti alen til værs.

“Tvi!” sa Lillekort, “det var noe, også det! Nå skal du se et hugg av meg!”

Så grep han sverdet og hugg til trollet, så alle ti hodene danset bortover sanden.

Så sa kongsdatteren til ham igjen: “Sov en liten stund på fanget mitt,” og mens Lillekort lå der, dro hun en sølvkledning på ham.

Så snart Ridder Rød merket at det ikke var noen fare på ferde lenger, krabbet han ned av treet, og truet prinsessen så lenge, til hun igjen måtte love å si at det var han som hadde frelst henne; så tok han tungen og lungen av trollet og la i lommetørkleet sitt, og leide kongsdatteren tilbake til slottet. Her ble det fryd og glede, det kan en nok vite, og kongen visste slett ikke hvordan han skulle bære seg at med å vise Ridder Rød ære og heder nok.

Men Lillekort tok med seg et fange med gull- og sølvgjorder og slikt fra trollskipet han. Da han kom tilbake til kongsgården, slo kokkejenta hendene i hop og forundret seg over hvor han hadde fått alt det gullet og sølvet fra; men Lillekort svarte han hadde vært hjemom litt, og at det var gjorder som hadde falt av noen spann; dem hadde han tatt med seg til kokkejenta, sa han.

Da den tredje torsdagskvelden kom, gikk det akkurat like ens som de to første gangene; hele kongsgården var kledd med svart, og alle var i sorg og sut, men Ridder Rød sa han syntes ikke de hadde så mye å være redd for; hadde han frelst kongsdatteren fra to troll, så kunne han vel frelse henne fra det tredje også. Han leide henne da ned til stranden; men da det led mot den tiden trollet skulle komme, kløv han opp i treet og gjemte seg igjen. Prinsessen gråt og ba ham bli, men det hjalp ikke; han ble ved det gamle: “Det er bedre én mister livet enn to,” sa Ridder Rød.

Den kvelden ba også Lillekort om lov til å gå ned til stranden. “Å, hva skal du der!” svarte kokkejenta. Men så lenge ba han, til han endelig fikk lov å gå; men det måtte han love, at han skulle være tilbake i kjøkkenet igjen når steika skulle vendes.

Aldri så snart hadde han kommet ned til stranden, så kom trollet så det suste og bruste om det; det var mye større enn noen av de andre, og femten hoder hadde det.

“Ild!” ropte trollet.

“Ild igjen!” sa Lillekort.

“Kan du fekte!” skrek trollet.

“Kan jeg ikke, så kan jeg lære,” sa Lillekort.

“Jeg skal lære deg!” skrek trollet, og slo etter ham med jernstangen sin, så jordspruten sto femten alen til værs.

“Tvi!” sa Lillekort, “det var noe, også det! Nå skal du se et hugg av meg!”

Med det samme grep han sverdet og hugg til trollet, så alle femten hodene danset bortover sanden.

Da var prinsessen frelst, og hun både takket og velsignet Lillekort for det han hadde berget henne. “Sov nå en liten stund på fanget mitt,” sa hun, og mens han lå der, dro hun på ham en messingkledning.

“Men hvordan skal vi nå få åpenbart at det er du som har frelst meg?” sa kongsdatteren.

“Det skal jeg nok si deg,” svarte Lillekort. “Når nå Ridder Rød har leid deg hjem igjen, og gir seg ut for den som har frelst deg, så vet du han skal ha deg og halve kongeriket. Men når de så om bryllupsdagen spør deg hvem du vil ha til å skjenke i skålene for deg, skal du si: “Jeg vil ha den vesle gutten som er i kjøkkenet og bærer ved og vann for kokkejenta.” Med det samme jeg da skjenker i, spiller jeg en dråpe på tallerkenen hans, men ingen på din, og så blir han sint og slår meg, og det holder vi begge på med tre ganger. Men den tredje gangen skal du si: “Skam få deg, som slår min hjertenskjær! Han har frelst meg, og ham vil jeg ha!”"

Så sprang Lillekort tilbake til kongsgården, liksom de andre gangene; men først var han ute på trollskipet som snarest, og tok en hel bråte gull og sølv og andre kostelige ting, og av det ga han igjen kokka et helt fange gull- og sølvgjorder.

Aldri så snart så Ridder Rød at all fare var over, før han krabbet ned av treet, og truet kongsdatteren til hun måtte love hun skulle si at han hadde frelst henne. Så leide han henne tilbake til kongsgården, og var det ikke gjort ære nok på ham før, så ble det da nå; kongen tenkte ikke på annet enn hvordan han skulle hedre ham som hadde frelst datter hans fra de tre trollene; det var greitt at han skulle ha både henne og halve riket, sa han.

Men på bryllupsdagen ba prinsessen at hun måtte få den vesle gutten som var i kjøkkenet og bar ved og vann for kokkejenta, til å skjenke i skålene ved brudebordet. “Å hva vil du med den svarte fillegutten her inne?” sa Ridder Rød; men prinsessen sa at ham ville hun ha til å skjenke og ingen annen, og endelig fikk hun da lov; og så gikk alt slik som det var avtalt mellom Lillekort og kongsdatteren: han spilte en dråpe på tallerkenen til Ridder Rød, men ingen på hennes, og hver gang ble Ridder Rød sint og slo til ham. Ved det første slaget falt fillekledningen av Lillekort, som han hadde på i kjøkkenet, og ved det andre slaget falt messingkledningen, og ved det tredje sølvkledningen, så sto han der i gullkledningen, så blank og gild at det lyste av ham.

Da sa kongsdatteren: “Skam få deg som slår min hjertenskjær! Han har frelst meg, og ham vil jeg ha!”

Ridder Rød svor og bante på at han hadde frelst henne; men så sa kongen: “Den som har frelst min datter, har vel noe å vise for seg.” Ja, Ridder Rød løp straks avsted etter tørkleet sitt, med lunger og tunger i, og Lillekort hentet alt det gull og sølv og alt det gilde han hadde tatt ut av trollskipet; så la de hver sitt fram for kongen, “han må ha drept trollet: for slikt er ikke å få hos noen annen”; og så ble Ridder Rød kastet i ormegården, og Lillekort skulle få prinsessen og halve riket.

En dag gikk kongen og Lillekort og spaserte; så spurte Lillekort kongen om han hadde hatt flere barn.

“Jo,” sa kongen, “jeg har hatt en datter til; men henne har trollet tatt, for det var ikke noen som kunne frelse henne. Nå skal du ha den ene datteren min; men kan du frelse den trollet har tatt, med, skal du gjerne få henne og det andre halve riket også.”

“Jeg får vel friste,” sa Lillekort; “men jeg må ha en jernkjetting som er fem hundre alen lang, og så vil jeg ha fem hundre mann, og niste til dem for femten uker; for jeg vil langt til sjøs,” sa han.

Ja, det skulle han nok få; men kongen var redd han ikke hadde så stort skip at det kunne bære det alt sammen.

“Jeg har skip sjøl,” sa Lillekort, og tok det han hadde fått av den gamle kjerringa, opp av lomma.

Kongen lo av ham, og tenkte det ikke var annet enn spøk; men Lillekort ba bare om det han hadde forlangt, så skulle nok kongen få se.

De kom da med alt sammen, og Lillekort ba de skulle legge kjettingen i skipet først; men det var ingen som kunne orke å løfte den, og mange kunne ikke få rom omkring det ørvesle skipet på én gang. Så tok Lillekort selv i kjettingen i den ene enden og la noen lenker opp i skipet, og etter som han kastet kjettingen oppi, ble skipet større, og til sist var det så stort at både kjettingen og de fem hundre mann og nisten og Lillekort hadde godt rom. “Gå nå ferskt vann og salt vann, berg og dype daler, og stans ikke før du kommer der kongens datter er,” sa Lillekort til skipet, og straks fór det avsted så det pep og hvinte om dem, både over land og vann.

Da de hadde seilt slik langt, langt bort, stanset skipet midt utpå havet. “Ja, nå er vi kommet her,” sa Lillekort; “men en annen sak er det, hvordan vi kommer herfra igjen.”

Så tok han jernkjettingen og slo den ene enden om livet på seg. “Nå må jeg til bunns,” sa han, “men når jeg drar sterkt i kjettingen og vil opp igjen, må dere heise alle som én mann, ellers er det ikke mer å tenke på liv for dere enn for meg,” og dermed hoppet han til havs, så gule bulderen sto om ham. Han sank og han sank, og endelig kom han til bunns. Der så han et stort berg med en dør på, og det gikk han inn i. Da han hadde kommet inn, fant han den andre kongsdatteren; hun satt og sydde; men da hun så Lillekort, slo hun hendene sammen. “Å, gudskjelov!” ropte hun. “Nå har jeg ikke sett kristen mann siden jeg her kom.”

“Ja jeg kommer etter deg, jeg,” sa Lillekort.

“Å, meg får du nok ikke,” sa kongsdatteren; “det nytter aldri å tenkte på det; får trollet se deg, tar han livet av deg.”

“Det var vel du talte om ham,” sa Lillekort; “hvor er han henne? Det kunne være morsomt å få se ham.”

Så fortalte kongsdatteren at trollet var ute og skulle se å få fatt på en som kunne brygge hundre lester malt i ett brygg; for det skulle være gjestebud hos trollet, og da forslo ikke mindre.

“Det kan jeg gjøre,” sa Lillekort.

“Ja, bare nå ikke trollet var så hastig til sinns, så jeg kunne få fortalt ham det,” svarte kongsdatteren; “men han er så bråsint at han river deg i stykker med det samme han kommer inn, er jeg redd. Men jeg får vel friste å finne på noe. Nå kan du gjemme deg i koven her, så får vi se hvordan det går.”

Ja, Lillekort gjorde så, og aldri før hadde han krøpet inn i koven og gjemt seg, så kom trollet.

“Huff! her lukter så kristenmanns blod,” sa trollet.

“Ja, det fløy en fugl over taket med kristenmanns ben i nebbet, og det slapp den ned gjennom pipen,” svarte kongsdatteren; “jeg skyndte meg nok med å få det bort; men det er vel det det lukter av, likevel.”

“Ja, det er vel det,” sa trollet.

Så spurte kongsdatteren om han hadde fått fatt på noen som kunne brygge hundre lester malt i ett brygg.

“Nei, det er ingen som kan det,” sa trollet.

“For en liten stund siden var det én inne her som sa han kunne det,” sa kongsdatteren.

“Du er nå alltid så klok du,” svarte trollet; “hvorfor lot du ham gå da? Du visste jo jeg ville ha fatt på en slik en.”

“Å, jeg lot ham nok ikke gå heller jeg,” sa kongsdatteren, “men far er så hastig til sinns, og så gjemte jeg ham i koven; om far ikke skulle ha fått noen, så er han nok her.”

“La ham komme inn,” sa trollet.

Da Lillekort kom, spurte trollet om det var sant at han kunne brygge hundre lester malt i ett brygg.

“Ja,” sa Lillekort.

“Det var vel jeg fikk fatt på deg,” sa trollet. “Lag deg nå straks til; men bære deg, brygger du ikke ølet sterkt.”

“Å, det skal nok få smak,” sa Lillekort, og ga seg i lag med bryggingen. “Men jeg må ha flere troll til å bære bryggelåg,” sa Lillekort; “de jeg har fått, orker ikke stort.”

Ja, han fikk flere, så mange at det krydde, og så gikk det med bryggingen.

Da nå vørteren var ferdig, skulle de smake alle sammen, forstår seg, først trollet selv og siden de andre; men Lillekort hadde brygget vørteren så sterk at de falt døde som fluer, etter som de drakk av den. Til sist var det ingen andre igjen enn en gammel ussel kjerring, som lå bak ovnen. “Å stakkars!” sa Lillekort, “du får da smake vørteren du med!” og så gikk han bort og skrapte rundt bunnen på bryggekaret med kollen, og ga henne; så var han kvitt dem alle i hop.

Som han nå sto der og så seg om, fikk han øye på en stor kiste; den tok Lillekort og la full med gull og sølv, bandt så kjettingen om seg og kongsdatteren og kisten, og rykket til av alle krefter; så dro mannskapet dem opp i god behold.

Da Lillekort vel var kommet ombord igjen, sa han: “Gå nå salt vann og ferskt vann, berg og dype daler, og stans ikke før du kommer ved kongens gård,” og straks fór skipet avsted, så gule fossen sto om det. Da de på kongsgården så skipet, var de ikke sene til å møte med sang og spill, og tok imot dem, men gladest av alle var kongen, som nå hadde fått igjen den andre datteren sin også.

Men den som ikke var vel til mote, det var Lillekort; for begge kongsdøtrene ville ha ham, og han ville ikke ha noen annen enn den han først hadde frelst – det var den yngste det. Derfor gikk han titt og ofte og tenkte på hvordan han skulle bære seg at for å få henne, for den andre ville han også nødig gjøre imot. En dag han gikk og tenkte hit og dit på dette, falt det ham inn at bare han nå hadde bror sin hos seg, kong Lavring, som var så lik ham at ingen kunne skjelne dem fra hinannen, så kunne han få den andre kongsdatteren og det halve riket, for selv syntes han at han hadde nok med den ene halvdelen. Aldri før hadde han kommet på det, så gikk han utenfor slottet og ropte på kong Lavring. Nei, det kom ingen. Så ropte han én gang til og litt høyere, men nei, det kom enda ingen. Så ropte Lillekort tredje gangen, og det av alle krefter, så sto broren der.

“Jeg sa du ikke skulle rope på meg, uten du var i din ytterste nød,” sa han til Lillekort, “og her er jo ikke en mygg som kan gjøre deg noe.”

Dermed dasket han til ham så Lillekort rullet bortover bakken.

“Å skam få deg at du slår!” sa Lillekort; “først har jeg vunnet den ene kongsdatteren og det halve riket, og så den andre kongsdatteren og det andre halve riket, og så tenkte jeg å gi deg den ene kongsdatteren og halvdelen av kongeriket med meg – syntes du det er rimelig å fare fram slik?”

Da kong Lavring hørte det, ba han bror sin om forlatelse, og de ble straks gode venner og vel forlikt igjen.

“Nå vet du,” sa Lillekort, “at vi er så like at ingen kan kjenne den ene av oss fra den andre: bytt nå klær med meg og gå opp på slottet, så tror kongsdøtrene det er jeg som kommer; den som da først kysser deg, skal du ha, så tar jeg den andre;” for han visste at den eldste kongsdatteren var den sterkeste, og så kunne han vel skjønne hvordan det ville gå.

Det var kong Lavring straks villig til; han byttet klær med broren og gikk opp på slottet. Da han kom inn på rommet til kongsdøtrene, trodde de det var Lillekort, og begge sprang på timen imot ham, men den eldste, som var størst og sterkest, skubbet søsteren til side og tok kong Lavring om halsen og kysset ham; og så fikk da han henne, og Lillekort den yngste kongsdatteren. Da kan det vel hende det ble bryllup, og det så det hørtes og spurtes over sju kongeriker.

Nei, den var ikke til fals for penger, men bare når han fikk henne selv. Ja, det var aldri verdt å leve uten den, sa hun; det var det samme hvor hun kom og hvem hun fikk, når hun bare fikk kransen, og så ble de forlikt om at han skulle hente henne om tre dager, og det var torsdagen.

Da hun kom hjem med kransen, ble alle glade for det hun var glad igjen, og kongen mente det kunne saktens ikke være så farlig å stagge en kvitbjørn. Den tredje dagen måtte hele krigsmakten ut rundt slottet til åta imot ham. Men da kvitbjørn kom, var det ingen som kunne stå seg mot ham, for ham bet det ingenting på; han slo dem ned på ymse sider, så de lå i haugevis. Dette syntes kongen gikk rent på skade; så sendte han den eldste datteren og henne tok kvitbjørnen på ryggen og fór avsted med. Da de hadde reist langt og lenger enn langt, så spurte kvitbjørnen:

“Har du sittet mjukere, har du sett klarere?” sa han.

“Ja, på min mors fang satt jeg mjukere, i min fars gård så jeg klarere,” sa hun.

“Ja, så er du ikke den rette,” sa kvitbjørnen, og jaget henne hjem igjen.

Neste torsdagen kom han igjen, og da gikk det like ens. Krigsmakten var ute og skulle ta imot kvitbjørnen; men det bet hverken jern eller stål på ham, og så slo han dem ned som gras, så kongen måtte be ham holde opp, og så sendte han ut den nesteldste datteren, og henne tok kvitbjørnen på ryggen og fór av gårde med. Da de hadde reist langt og lenger enn langt, spurte kvitbjørnen:

“Har du sett klarere, har du sittet mjukere?” sa han.

“Ja,” sa hun, “i min fars gård så jeg klarere, på min mors fang satt jeg mjukere.”

“Ja, så er du ikke den rette,” sa kvitbjørnen, og jaget henne hjem igjen.

Den tredje torsdagskvelden kom han igjen. Da sloss han enda hardere enn de andre gangene; så syntes kongen han ikke kunne la ham slå ned hele krigsmakten, og så ga han ham den tredje datteren i guds navn. Så tok han henne på ryggen og reiste avsted langt og lenger enn langt, og da de var kommet bort i skogen, så spurte han henne, som han hadde spurt de andre, om hun hadde sittet mjukere og sett klarere.

“Nei, aldri!” sa hun.

“Ja, du er den rette,” sa han.

Så kom de til et slott, som var så gildt at det slottet far hennes hadde, var som den usleste husmannsplass i sammenligning med det. Der skulle hun være og leve godt, og hun skulle ikke ha annet å gjøre enn passe på at varmen aldri gikk ut. Bjørnen var borte om dagen, men om natten var han hos henne, og da var han menneske. Det gikk alt både godt og vel i tre år. Men hvert år fikk hun et barn, og det tok han og fór bort med, straks det var kommet til verden. Så ble hun mer og mer sturen, og ba hun kunne få lov til å komme hjem og se til foreldrene sine. Ja, det var ikke noe i veien for det; men først måtte hun love at hun skulle lye etter det faren sa, men ikke etter det moren ville hun skulle gjøre. Så kom hun hjem, og da de var alene med henne, og hun hadde fortalt hvordan hun hadde det, ville moren gi henne lys med, så hun kunne få se hvordan han var. Men faren sa: Nei, det skulle hun ikke gjøre; “det er til skade og ikke til gagn.”

Men hvordan det var eller ikke, så fikk hun lysestubben med seg da hun reiste. Det første hun gjorde da han hadde sovnet, det var at hun tente i og lyste på ham; han var så vakker at hun syntes hun aldri kunne få sett nok på ham, men som hun lyste, så dryppet det en het talgdråpe på pannen hans, og så våknet han.

“Hva er det du har gjort?” sa han. “Nå har du gjort oss ulykkelige begge to; det var ikke mer enn en måned igjen, hadde du bare holdt ut den, så hadde jeg vært frelst; for det er en trollkjerring som har forgjort meg, så jeg er kvitbjørn om dagen. Men nå er det ute med oss, nå må jeg fare dit og ta henne.”

Hun gråt og bar seg ille; men han måtte reise og han skulle reise. Så spurte hun om hun ikke kunne få være med. Det var ingen råd til det, sa han; men da han fór av gårde i bjørnehammen, tok hun tak i ragget likevel, kastet seg opp på ryggen av ham og holdt seg fast. Så gikk det avsted over ur og berg, gjennom holt og runner, til klærne ble revet av henne, og hun var så dødelig trett at hun slapp taket og ikke visste mere av seg. Da hun våknet, var hun i en stor skog, og så la hun avsted igjen; men hun visste ikke, hvor det bar hen. Langt om lenge kom hun til en stue; der var det to kvinnfolk, en gammel kone og en vakker liten jentunge.

Kongsdatteren spurte om de hadde sett noe til Kvitebjørn kong Valemon.

“Ja, han fór her i dag tidlig; men han fór så fort at du visst aldri tar ham igjen,” sa de.

Jentungen fór om og klipte og lekte seg med en gullsaks, som var slik at silkefillene og fløyelsremsene fløy om henne, bare hun klipe i luften. Der den var, manglet det aldri klær.

“Men denne konen som skal fare så vidt og så vonde veier, hun må slite hardt,” sa jentungen; “hun kunne trenge mer til denne saksen, hun enn jeg, til å klippe klær til seg,” sa hun, og så ba hun om hun ikke fikk lov til ågi henne saksen. Jo, det skulle hun ha lov til.

Så reiste kongsdatteren av gårde gjennom skogen, som det aldri ville bli noen ende på, både dagen og natten, og neste morgen kom hun til en stue igjen. Der var det også to kvinnfolk, en gammel kone og en jentunge.

“God dag,” sa kongsdatteren. “Har dere sett noe til Kvitebjørn kong Valemon?” spurte hun.

“Var det du som skulle hatt ham kanskje?” sa kjerringa. Det var da det. “Jo, han fór framom her i går; men han fór så fort at du aldri tar ham igjen,” sa hun.

Jentungen gikk på gulvet og lekte med en flaske, som var slik at den skjenkte alt de ville ha, og der den var, manglet det aldri drikke.

“Men denne stakkars kjerringa som skal fare så vidt og så vonde veier, tenker jeg kan bli tørst og lide mye annet vondt,” sa jentungen; “hun kan trenge mer til denne flasken, hun enn jeg,” sa hun, og så spurte hun om hun ikke fikk lov til å gi henne flasken. Jo, det skulle hun få.

Så fikk kongsdatteren flasken, takket for seg og reiste av gårde igjen bort gjennom den samme skogen, både den dagen og natten med. Tredje morgenen kom hun til en stue, og der var det også en gammel kone og en jentunge.

“God dag,” sa kongsdatteren.

“God dag igjen,” sa kjerringa.

“Har dere sett noe til Kvitebjørn kong Valemon?” sa hun.

“Kanskje det var du som skulle hatt ham?” sa kjerringa. Ja, det var da det. “Jo, han fór framom her i går kveld; men han fór så fort at du aldri tar ham igjen,” sa hun.

Jentungen gikk på gulvet og lekte med en duk som var slik at når de sa til den: “Duk, bred deg og red deg med alle gode retter!” så gjorde den det, og der den var, manglet det aldri godmat.

“Men denne stakkars kjerringa som skal fare så vidt og så vonde veier,” sa jentungen, “hun kan komme til både å sulte og lide mye annet vondt, så hun kan trenge mer til denne duken enn jeg,” sa hun, og så spurte hun om hun ikke fikk lov til å gi henne duken. Det skulle hun ha lov til.

Så tok kongsdatteren duken og takket for seg, og reiste av gårde langt og lenger enn langt, bort igjennom den samme mørke skogen, hele den dagen og natten, og om morgenen kom hun til et tverrberg, som var så bratt som en vegg, og så høyt og så bredt at hun ingen ende kunne se. Det var en stue der også, og da hun kom inn, var det første hun sa:

“God dag, har du sett om Kvitebjørn kong Valemon har faret denne veien?”

“God dag igjen,” sa kjerringa; “det var kanskje du som skulle hatt ham?” sa hun. Det var da det. “Ja, han fór oppetter berget her for tre dager siden; men der kan ikke noe uflygende slippe opp,” sa hun.

I denne stua var det så fullt av småbarn, og alle sammen hang de i stakken på mor si og skrek på mat. Kjerringa satte på varmen en gryte full med runde småstein. Kongsdatteren spurte hva det skulle være godt for. De var så fattige, sa kjerringa, at de hverken hadde mat eller klær, og det var så vondt å høre barna skrike etter matbeten; men når hun satte gryta på varmen og sa: “Nå er eplene snart kokt,” så var det som det døyvde sulten, og de ga tål en stund, sa hun. Det varte ikke lenge før kongsdatteren fikk fram duken og flasken, det kan en nok vite, og da barna var mette og glade, klipte hun klær til dem med gullsaksen.

“Ja,” sa kjerringa i stua, “siden du har vært så hjertelig snill mot meg og barna mine, så var det skam om ikke jeg gjorde det vi kan, for å friste å hjelpe deg oppover berget. Mannen min er riktig en mestersmed. Nå får du slå deg til ro til han kommer hjem, så skal jeg ha ham til å smi klør til deg til hender og føtter, så får du friste å kravle deg opp.”

Da smeden kom, tok han på med klørne med én gang, og den andre morgenen var de ferdige. Hun hadde ikke tid til å bie, men takket for seg, hugg seg fast og krøp og kravlet med stålklørne hele dagen og natten, og da hun var så trett, så trett at hun syntes hun ikke kunne lette en hånd mer, men ville sige ned igjen, da var hun oppe. Det var en slette, med åkrer og enger så store og vide at hun aldri hadde tenkt seg så vidt og så jevnt, og straks ved var det et slott fullt av arbeidsfolk av alle slag, som strevde som maur i en tue.

“Hva er her på ferde?” spurte kongsdatteren.

Jo, her bodde hun, den trollkjerringa som hadde forgjort Kvitebjørn kong Valemon, og om tre dager skulle hun ha bryllup med ham. Hun spurte om hun ikke kunne få talt med henne. Nei, var det likt seg, det var da rent umulig. Så satte hun seg utenfor vinduet, og til å klippe med gullsaksen, så fløyels- og silkeklærne føk som i en snøkave. Da trollkjerringa fikk se det, ville hun kjøpe saksen; “for alt det skredderne strever, så monner det ikke,” sa hun; “det er for mange som skal kles opp.”

For penger var den ikke til fals, sa kongsdatteren; men hun skulle få den, om hun fikk lov til å sove med kjæresten hennes i natt. Ja, det kunne hun godt få, sa trollkjerringa; men hun ville selv svæve ham og selv vekke ham. Da han hadde lagt seg, ga hun ham en sovedrikk, så han ikke var i stand til å våkne, alt det kongsdatteren ropte og gråt.

Den neste dagen gikk kongsdatteren utenfor vinduene igjen, og satte seg til å skjenke av flasken; det fosset som en bekk både med øl og med vin, og aldri ble den tom. Da trollkjerringa fikk se det, ville hun kjøpe den; for “alt det de strever med å brygge og brenne, så monner det ikke, det er for mange som skal ha drikke,” sa hun. For penger var den ikke til fals, sa kongsdatteren; men fikk hun lov til å sove med kjæresten hennes i natt, skulle hun få den. Ja, det kunne hun godt få, sa trollkjerringa; men hun ville selv svæve ham og selv vekke ham. Da han hadde lagt seg, ga hun ham en sovedrikk igjen, så det ble ikke likere den natten heller; han var ikke god for å våkne; alt det kongsdatteren ropte og gråt. Men den natten var det en av håndverkerne som arbeidde i rommet ved siden. Han hørte gråten der inne, og skjønte hvordan det hang i hop, og neste dag sa han til prinsen at hun måtte ha kommet, kongsdatteren som skulle frelst ham.

Den dagen gikk det like ens med duken som med saksen og flasken; da det var ved middagstid, gikk kongsdatteren utenfor slottet, tok fram duken og sa: “Duk, bred deg og red deg med alle gode retter,” så var det mat, og så det var nok til hundre mann; men kongsdatteren satte seg til bords alene. Da trollkjerringa fikk se duken, så ville hun kjøpe den; “for alt det de koker og steker, så monner det ikke; det er for mange munner som mat skal ha,” sa hun. For penger er den ikke til fals, sa kongsdatteren; men fikk hun lov til å sove med kjæresten hennes i natt, skulle hun få den. Det kunne hun godt få, sa trollkjerringa; men selv ville hun svæve ham, og selv ville hun vekke ham og. Da han hadde lagt seg, kom hun med sovedrikken; men denne gangen aktet han seg og lurte henne. Trollkjerringa trodde ham ikke mer enn som så, hun heller; for hun tok en stoppenål og stakk tvers igjennom armen på ham og ville prøve om han sov tungt nok; men enda så vondt det gjorde, så rørte han seg ikke, og så fikk kongsdatteren lov til åkomme til ham.

Da var allting godt og vel, og når de bare ble kvitt trollkjerringa, så var han frelst. Så fikk han tømmermennene til å gjøre en svivelem i den broen brudeferden skulle fare over; for de hadde den skikken der, at bruden red fremst i ferden. Da hun kom utpå, sveiv lemmen rundt med bruden og alle de trollkjerringene som var brudekonene hennes. Men kong Valemon og kongsdatteren og alle bryllupsfolkene fór tilbake til slottet, og tok med av gullet og pengene til trollkjerringa, alt det de kunne føre, og fór av gårde til hans land og skulle holde det rette bryllupet. Men på veien var kong Valemon innom og tok med de tre småjentene, og nå fikk hun se hvorfor de var han hadde tatt fra henne barna og satt dem bort; det var for at de skulle hjelpe henne fram til ham. Så drakk de bryllup både stivt og sterkt.

Langt om lenge kom han lykkelig hjem; det var både vel og ille; noen av dem som hadde hjulpet til og rustet ham ut, syntes han hadde gjort en god gjerning, men andre var misnøyde med at han skulle kaste bort pengene sine på den visen. Men så ville de prøve om han ikke kunne gjøre det bedre en annen gang, og lot ham så velge én last til. Han tok samme lasten og reiste samme veien, og fikk den enda bedre betalt. Men da han kom på hjemveien, traff han to som hadde røvet en kongsdatter. De hadde satt sele på henne og holdt på å kjøre med henne; de hadde kledd av henne til beltestedet, og gikk en på hver side og pisket på. Gutten syntes synd i henne, for det var en vakker jomfru. Så spurte han om de ville selge henne. Ja, ville han veie henne opp med sølvpenger, skulle han få henne, og det ble ikke lang pruting; han betalte det de forlangte.

Langt om lenge kom han lykkelig hjem igjen. Men de som hadde rustet ham ut, ble så ute av seg over handelen hans at de landlyste ham. Så måtte han reise over til England. Der holdt han seg i fire år med kjæresten sin. De levde av det at hun var slik en mester til å slå kniplinger, som han solgte for to mark om dagen.

En dag traff han to som var uvenner, og den ene ville piske den andre opp, for det han var skyldig ham halvannen mark. Dette syntes gutten var ulikt, og betalte for ham.

En annen dag traff han to reisende, som ga seg i snakk med ham og spurte om han hadde noe å selge. Han hadde ikke annet enn kniplinger, sa han. Ja, de ville kjøpe for tre mark, og spurte hvor han bodde, og satte en dag de skulle komme; på den dagen kom de også. Da de kom, var den ene bror til kongsdatteren og den andre en som hun var trolovet med, en keisersønn. De fikk kniplingene som de hadde tinget på, og så ville de ha henne med seg hjem. Men hun ville ikke være med, uten de ville ta med gutten og forsørge ham; for han som hadde frelst henne, ville hun ikke forlate så lenge hun hadde liv. De måtte gå inn på dette, ville de ha henne med.

Da de skulle ombord, gikk broren og søsteren først i båten; men da keisersønnen skulle uti, skjøv han fra land og slengte seg oppi, så gutten ble stående igjen. Skipet lå seilferdig, og seilte så snart de kom ombord. Men så kom han som han hadde betalt halvannen mark for, med båt, og reiste ombord med ham. Da ble kongsdatteren så glad at hun tok en gullring av fingeren sin og ga ham, og så skulle han ned på rommet der hun lå.

De seilte i mange dager; så kom de til en vill øy. Der ville de opp og se etter vilt, og så stelte de det slik at broren og den norske som hadde frelst kongsdatterens liv, de skulle gå på hver sin kant av øya, og keisersønnen i midten; og da gutten var ringet, så de ikke så ham og han ikke dem, reiste de ombord, og så ble han gående igjen alene. Han visste ingen annen råd enn at der måtte han være; og der ble han i syv år. Føden fikk han av et fruktbart tre som han fant, og da de syv årene var omme, kom det en gammel mann og sa til ham, at “i dag skal din kjæreste stå brud,” sa han; “de har ikke fått et ord av henne på de syv årene siden hun skiltes fra deg; men enda vil keisersønnen gifte seg med henne, for han skjønner hun er vettug, og så er hun så rik.” Og så spør mannen om han ikke hadde lyst til å komme til bryllups. Det var vel noe en kunne vite, mente gutten; men han fikk vel lykke til helst å være der han var kommet. Men om en liten stund sto han i garden der bryllupet var. Nå ville han vite hva slags mann det var som hadde ført ham dit. Han var ikke noe menneske, sa han, men en ånd; det var han som han hadde kjøpt og begravd i Tyrkia. Så forærte han ham et glass og en flaske med drikkendes på, og sa det at han skulle sende en inn med bud til kjøkemesteren, at han skulle komme ut til ham. “Først skal du slå i et glass og drikke selv,” sa han; “så skal du slå i ett og skjenke kjøkemesteren, og så skal du slå i det tredje og sende inn til bruden; men først skal du ta ringen av fingeren din og legge i det glasset du sender henne.”

Da kjøkemesteren kom inn med skjenken, sa alle hun måtte ikke drikke. Men kjøkemesteren sa: “Først drakk han, så drakk jeg, så må vel hun trygt kunne drikke.” Da hun hadde drukket ut, kjente hun ringen som lå på bunnen av glasset, og ville ut, og da hun kom ut, kjente hun ham igjen, og tok ham om halsen og kysset ham, enda så skjeggete han var, for du kan vite han hadde hverken hatt kost eller kniv på skjegget sitt i syv år.

Men så kom kongen etter, og ville vite hva det var for slags kjærlighet som var mellom dem. De ble hentet inn på et rom og fortalte hvordan det hadde gått fra først til sist. Så befalte kongen å hente barber som skulle skrape busta av ham og fli ham, og skredder med ny staskledning, og så reiste kongen inn i bryllupsstua og spurte brudgommen, denne keisersønnen, hva dom han ville felle over én som hadde stjålet liv og ære fra et menneske. Han svarte at slik en skarv først skulle henges i galgen, og siden skulle kroppen brennes. Han ble tatt på samme måten som han hadde felt dommen over seg selv, og krambugutten ble gift med kongsdatteren og levde både lenge og lykkelig.

Så var ikke jeg med lenger, og jeg vet ikke hvordan det gikk; men det vet jeg, at den som sist fortalte dette eventyret, lever den dag i dag, og det var Ole Olsen Hilli i Røldal.

Om en stund fikk kongen krig med en annen konge og dro ut i ledning; da trodde dronningen hun kunne gjøre hva hun ville, og så både sultet og slo hun kongsdatteren, og var etter henne i hver krok. Til sist syntes hun all ting var for godt for henne, og så satte hun henne til å gjæte. Hun gikk da med buskapen og gjætte i skogen og på fjellet. Mat fikk hun lite eller ingenting av; blek og mager ble hun, og nesten alltid gråt hun og var sørgmodig.

I buskapen var det en stor blå stut, som støtt holdt seg så fin og blank, og den kom ofte bort til kongsdatteren og lot henne kjæle seg. En gang som hun satt og gråt og var utav det igjen, kom stuten bort til henne og spurte hvorfor hun var så sørgmodig. Hun svarte ingenting, men ble ved ågråte. “Ja,” sa stuten, “jeg vet det nok, enda du ikke vil si det; du gråter for det dronningen er slem mot deg, og fordi hun vil sulte deg i hjel. Men mat har du ikke nødig å sørge for; i det venstre øret mitt ligger det en duk, og når du tar og brer den ut, kan du få så mange retter du vil.” Det gjorde hun, hun tok duken og bredde den ut på gulvet, og så disket den opp med de fineste retter noen kunne ønske seg; det var både vin og mjød og søtkake. Hun kom nå snart i hold igjen og ble så rød og rund og hvit at dronningen og den tørrskranglete datter hennes ble både blå og bleke av sinne over det. Dronningen kunne slett ikke skjønne hvordan stedatteren kunne komme til å se så godt ut på så dårlig kost; så sa hun til en terne, at hun skulle gå etter henne i skogen, og passe på og se hvordan det hang i hop, for hun trodde at noen av tjenestefolkene ga henne mat. Jenta gikk da etter i skogen og passet på, og så fikk hun se kongsdatteren tok duken ut av øret på den blå stuten og bredde den ut, så disket duken opp med de gildeste retter, som kongsdatteren gjorde seg til gode med. Det gikk jenta hjem og sa til dronningen.

Nå kom kongen hjem, og hadde vunnet over den andre kongen, som han hadde vært i krig med; det ble stor glede over hele slottet, og ingen var gladere enn kongens datter. Men dronningen la seg syk og ga doktoren mange penger, forat han skulle si hun ikke kunne bli frisk igjen, uten at hun fikk kjøtt av den blå stuten å ete. Både kongsdatteren og folkene spurte doktoren, om ikke noe annet kunne hjelpe, og ba for stuten, for alle holdt av den, og sa at det fantes ikke make til stut i hele riket, men nei, den måtte slaktes og den skulle slaktes, det var ingen annen råd. Da kongsdatteren hørte det, ble hun ille ved og gikk ned i fjøset til stuten. Den sto der også og hang med hodet, og så så sørgmodig ut, at hun skar i å gråte.

“Hva gråter du for?” sa stuten.

Så sa hun at kongen var kommet hjem igjen, og at dronningen hadde lagt seg syk, og at hun hadde fått doktoren til å si at hun ikke kunne bli frisk, dersom hun ikke fikk kjøtt av den blå stuten, og nå skulle han slaktes.

“Får de først livet av meg, så dreper de snart deg og,” sa stuten; “vil du som jeg, så reiser vi vår vei i natt.”

Ja, kongsdatteren syntes nok det var vondt å reise fra far sin; men det var enda verre å være i hus med dronningen, og så lovte hun stuten at hun skulle komme.

Om kvelden, da alle de andre hadde lagt seg, stiltret kongsdatteren seg ned i fjøset til stuten; så tok han henne på ryggen og fór avgårde det forteste han kunne. Da nå folkene kom opp i otta neste dagen og skulle slakte stuten, var den vekk, og da kongen kom opp og spurte etter datteren, var hun også borte. Han sendte bud på alle kanter for å lete etter dem, og lyste etter dem fra kirkebakken, men det var ingen som hadde sett noe til dem.

Imens fór stuten gjennom mange land med kongsdatteren på ryggen, og så kom de til en stor kobberskog; trær og grener og blad og blomster og all ting var av kobber.

Men før de reiste inn i skogen, sa stuten til kongsdatteren: “Når vi nå kommer inn i skogen, må du ta deg vel i akt, så du ikke røret et blad av den engang, ellers er det ute både med meg og deg, for her bor et troll med tre hoder, som eier den.”

Nei kors, hun skulle ta seg vel i vare og ikke røre noe.

Hun var så forsiktig og bøyde seg til side for grenene og skjøv dem bort med hendene; men det var så trangskoget at det nesten ikke var råd å komme fram, og hvordan hun stelte seg, kom hun likevel til å rive av et blad, som hun fikk i hånden.

“Au, au, hva gjorde du nå?” sa stuten; “nå gjelder det å slåss på liv og død. Men gjem bare bladet vel.”

Straks etter var de ved enden av skogen, og da kom det et troll farendes med tre hoder.

“Hvem er det som rører min skog?” sa trollet.

“Den er likså mye min som din,” sa stuten.

“Det skal vi nappes om,” skrek trollet.

“Kan så det,” sa stuten.

Så rente de i hop og sloss, og stuten den stanget og spente av alle livsens krefter, men trollet slo like godt, og det varte hele dagen før stuten fikk ende på det, og da var han så full av sår og så ussel at han nesten ikke orket å gå. Så måtte de hvile over en dag; og så sa stuten til kongsdatteren, at hun skulle ta det smurningshornet som hang ved beltet til trollet, og smøre ham med. Da kom han seg, og dagen etter ruslet de avsted igjen.

De reiste nå i mange, mange dager, og så kom de langt om lenge til en sølvskog; trær og grener og blad og blomster og all ting var av sølv.

Før stuten gikk inn i den, sa han til kongsdatteren: “Når vi nå kommer inn i denne skogen, må du for guds skyld ta deg vel i akt; du må slett ikke røre ved noen ting, og ikke rive av så mye som et blad, for ellers er det ute både med deg og med meg; det er et troll med seks hoder som eier den, og det tror jeg snaut jeg kan rå med.”

“Nei,” sa kongsdatteren, “jeg skal nok akte meg, og ikke røre ved det du ikke vil jeg skal røre.”

Men da de kom inn i skogen, var den så tett og så trang at de nesten ikke kunne komme fram. Hun fór så varlig som hun kunne, og bøyde seg til siden for grenene og skjøv dem bort i foran seg med hendene; men hvert øyeblikk slo kvistene i øynene på henne, og hvordan hun stelte det, så kom hun til å rive av et blad.

“Au, au, hva gjorde du nå?” sa stuten; “nå gjelder det å slåss på liv og død, for dette trollet har seks hoder og er dobbelt så sterkt som det andre, men bare pass på bladet og gjem det vel.

Rett som det var, så kom trollet. “Hvem er det som rører min skog?” sa det.

“Den er likså mye min som din,” sa stuten.

“Det skal vi nappes om,” skrek trollet.

“Kan så det,” sa stuten – og røk på trollet, og stanget ut øynene på det og kjørte hornene tvers igjennom det, så tarmene rant ut, men det slo like godt, og det varte i tre samfulle dager før stuten fikk livet av det. Men da var han også så ussel og oppgitt, at han med nød og neppe kunne røre seg, og så full med sår at blodet rant. Så sa han til kongsdatteren, at hun skulle ta smurningshornet som hang ved beltet til trollet og smøre ham med. Det gjorde hun, og så kom han seg; men de måtte ligge over og hvile en uke, før han orket å gå lenger.

Endelig ga de seg på veien igjen; men stuten var skrøpelig ennå, og det gikk ikke fort i førstningen. Kongsdatteren ville spare stuten, og sa at hun var så ung og lett på foten, hun kunne gjerne gå; men det fikk hun slett ikke lov til; hun måtte sette seg opp på ryggen hans igjen.

Så reiste de i lang tid gjennom mange land, og kongsdatteren visste slett ikke hvor det bar hen, men langt om lenge kom de til en gullskog; den var så gild at gullet dryppet av den, og trær og grener og blomster og blad var av bare gull.

Her gikk det like ens som i kobberskogen og sølvskogen. Stuten sa til kongsdatteren at hun slett ikke på noen måte måtte røre ved den, for det var et troll med ni hoder som eide skogen; det var mye større og sterkere enn begge de andre tilsammen, og stuten trodde slett ikke at han kunne rå med det. Nei, hun skulle nok passe seg og ikke røre ved skogen, det kunne han nok vite. Men da de kom inn i den, så var den enda tettere enn sølvskogen, og dess lenger de kom, dess verre ble det; skogen ble tettere og tettere og trangere og trangere, og til sist syntes hun de ikke på noe sett og vis kunne komme fram; hun var så redd for å rive av noe, at hun satt og snudde og bøyde seg både hit og dit for kvistene og skjøv dem bort fremfor seg med hendene; men alt i ett slo de henne i øynene, så hun ikke kunne se hvor de grep henne, og før hun visste av det, hadde hun et gulleple i hånden. Hun var så hjertelig redd at hun gråt, og ville kaste det igjen; men stuten sa hun skulle ikke, men gjemme det vel, og trøstet henne så godt han kunne; men han trodde det ble et hardt basketak, og han tvilte på det ville gå godt.

Rett som det var, så kom trollet med ni hoder; det var så fælt at kongsdatteren nesten ikke torde se på det.

“Hvem er det som rører min skog?” skrek det.

“Den er likså mye min som din,” sa stuten.

“Det skal vi nappes om,” skrek trollet.

“Kan så det,” sa stuten.

Og så rente de i hop og sloss, og det var så fælt å se på, at kongsdatteren var nære på å dåne. Stuten stanget ut øynene på trollet, og kjørte hornene tvers igjennom det, så innvollene veltet ut; men trollet slo like godt, for når stuten fikk stanget i hjel ett hode, blåste de andre liv i det igjen, og det varte en hel uke, før han var i stand til å ta livet av det. Men da var stuten så ussel og skrøpelig at han ikke kunne røre seg. Sår hadde han over det hele; han kunne ikke engang si så mye som at kongsdatteren skulle ta smurningshornet til trollet og smøre ham med. Men hun gjorde det likevel, og da kom han seg også; men de måtte ligge over og hvile i tre uker, før han var god for å gå videre.

Da reiste de så smått avsted, for stuten sa at de skulle litt lenger fram, og så kom de over mange store åser med tykk skog. Dette varte nå en stund, så kom de opp på fjellet.

“Ser du noe?” spurte stuten.

“Nei, jeg ser ikke annet enn himmelen og ville fjellet,” sa kongsdatteren.

Da de kom litt høyere opp, ble fjellet slettere, så de kunne se videre omkring seg.

“Ser du noe nå?” sa stuten.

“Ja, jeg ser et lite slott langt, langt borte,” sa kongsdatteren.

“Det er nok ikke så lite enda,” sa stuten.

Langt om lenge kom de til en stor haug, hvor det var en tverrbratt bergvegg.

“Ser du noe nå?” sa stuten.

“Ja, nå ser jeg slottet tett ved, nå er det mye, mye større,” sa kongsdatteren.

“Dit skal du,” sa stuten; “straks nedenfor slottet er det et grisehus, og der skal du være. Når du kommer dit, finner du en trestakk; den skal du ta på deg, og gå fram til slottet, og si du heter Kari Trestakk, og be om tjeneste. Men nå skal du ta den vesle kniven din og skjære hodet av meg med; så skal du flå meg og rulle i hop huden, og legge den under bergveggen der, og inne i huden skal du legge kobberbladet og sølvbladet og gulleplet. Borte ved berget står det en kjepp; når du vil meg noe, så banker du bare på bergveggen der med den.”

I førstningen ville hun ikke; men stuten sa at det var den eneste takken han ville ha for det han hadde gjort for henne, og så kunne hun ikke annet. Hun syntes det var så inderlig vondt, men hun trælet og skar med kniven på det store dyret til hun fikk av hodet og huden, så la hun den sammen borte under bergveggen, og la kobberbladet og sølvbladet og gulleplet inn i den.

Da hun hadde gjort det, så gikk hun bortover til grisehuset; men alt som hun gikk, gråt hun og var rent utav det. Der tok hun trestakken på seg, og så gikk hun fram til kongsgården; da hun kom inn på kjøkkenet, ba hun om tjeneste, og sa at hun hette Kari Trestakk. Ja, sa kokka, det kunne hun nok få, hun kunne få lov til å være der og vaske opp, for den som hadde gjort det før hadde nyss gått sin vei; “men når du blir lei av å være her, så stryker du vel din kos, du også,” sa hun. Nei, det skulle hun slett ikke.

Hun var både flink og snar til å vaske opp. Om søndagen skulle det komme fremmede til kongsgården. Så ba Kari om å få lov til å gå med vaskevann til prinsen; men de andre lo av henne og sa:

“Hva vil du der? Tror du prinsen vil vite noe av deg, som ser slik ut?”

Hun ga seg ikke hun, men holdt ved å be, og endelig fikk hun da lov.

Da hun gikk oppover trappene, ramlet det i trestakken, så prinsen kom ut og spurte: “Hva er du for en?”

“Jeg skulle nok bære vaskevann til Dere jeg,” sa Kari.

“Tror du jeg vil ha det vaskevannet du bærer?” sa prinsen, og slo vannet over henne.

Med det måtte hun gå; men så ba hun om lov til å gå til kirken; det fikk hun også, for kirken lå tett ved. Men først gikk hun bort til berget og banket på med kjeppen som sto der, slik som stuten hadde sagt. Straks kom det ut en mann og spurte hva hun ville. Kongsdatteren sa at nå hadde hun fått lov til å gå i kirke og høre presten, men hun hadde ingen klær å ha på seg. Så kom han med en kjole til henne, den var så blank som kobberskogen, og hest og sâl fikk hun også. Da hun kom til kirken, var hun så vakker og gild, at alle undres på hvem hun var, og nesten ingen hørte etter det presten sa, for de så for mye på henne; prinsen selv likte henne så godt, at han ikke kunne få øynene fra henne et øyeblikk.

I det samme hun gikk ut av kirken, sprang prinsen etter og dro kirkedøren til etter henne, og så fikk han den ene hansken hennes i hånden. Da hun gikk bort og satte seg på hesten, kom prinsen etter igjen, og spurte hvor hun var fra.

“Jeg er fra Vaskeland,” sa Kari; og da prinsen tok fram hansken og ville gi henne den igjen, sa hun:

“Lyst fore og mørkt bak,
så prinsen ikke ser hvor jeg ri’r hen i dag!”

Prinsen hadde aldri sett maken til hanske, og han fór både vidt og bredt og spurte etter det landet den stolte damen som reiste fra hansken sin, hadde sagt hun var fra, men det var ingen som kunne si ham hvor det lå.

Om søndagen skulle én gå opp til prinsen med håndkle.

“Å, får jeg lov til å gå opp med det,” sa Kari.

“Hva skal det være til!” sa de andre som var i kjøkkenet; “du så jo hvordan det gikk sist.”

Kari ga seg ikke, men holdt ved å be til hun fikk lov, og så løp hun oppover trappene, så det ramlet i trestakken. Prinsen fór ut, og da han fikk se det var Kari, rev han til seg håndkleet og kastet det like i syntes på henne.

“Pakk deg nå, ditt stygge troll!” sa han; “tror du jeg vil ha et håndkle som du har tatt i med de svarte fingrene dine?”

Siden reiste prinsen til kirke, og Kari ba også om å få gå dit. De spurte hva hun ville til kirke etter, hun som ikke hadde noe annet å ha på seg enn den trestakken, og som var så svart og fæl. Men Kari sa hun syntes at presten var slik en gild mann til å preke; hun hadde så godt av det han sa, og så fikk hun da lov til sist. Hun gikk til berget og banket på, og så kom mannen ut og ga henne en kjole som var mye gildere enn den første; den var utsydd med sølv overalt, og det skinte av den liksom av sølvskogen, og en grusk hest med sølvbrodert dekken og sølvbiksel fikk hun også.

Da kongsdatteren kom til kirken, sto kirkefolket utenfor på bakken ennå; alle så undres de på hva hun var for en, og prinsen var straks på ferde og kom og ville holde hesten for henne mens hun steg av. Men hun sprang av og sa at det hadde han ikke nødig, for hesten var så vel temmet at den sto stille når hun sa det, og kom når hun ropte på den. Så gikk de alle sammen i kirken; men det var nesten ingen som hørte etter det presten sa, for de så for mye på henne, og prinsen ble enda mer inntatt i henne enn forrige gang. Da prekenen var slutt, og hun gikk ut av kirken og skulle sette seg på hesten, kom prinsen igjen og spurte hvor hun var fra.

“Jeg er fra Håndkleland,” sa kongsdatteren, og i det samme slapp hun ned ridepisken sin; da så prinsen bukket og skulle ta den opp, sa hun:

“Lyst fore og mørkt bak,
så prinsen ikke ser hvor jeg ri’r hen i dag!”

Borte var hun igjen, og prinsen kunne ikke vite hvor hun var blitt av; han fór både vidt og bredt og spurte etter det landet som hun hadde sagt hun var fra; men det var ingen som kunne si ham hvor det lå, og prinsen måtte da slå seg til tåls igjen.

Om søndagen skulle én gå opp til prinsen med en kam; Kari ba om å få lov til å gå med den, men de andre minnet henne om hvordan det hadde gått sist, og skjente på henne for det hun ville vise seg for prinsen, så svart og fæl som hun var i trestakken sin; men hun holdt ikke opp å be, før de lot henne gå opp til prinsen med kammen. Da hun kom ramlende oppover trappene igjen, fór prinsen ut, tok kammen og kastet den etter henne, og ba hun bare skulle pakke seg.

Siden reiste prinsen til kirken, og Kari ba også om lov; de spurte igjen hva hun skulle der, hun som var så fæl og svart, og som ikke hadde klær så hun kunne vise seg blant folk; prinsen eller noen annen kunne gjerne få se henne, sa de, så ble både hun og de ulykkelige; men Kari sa at de hadde nok annet å se etter, og hun holdt ikke opp å be, før hun fikk lov til å gå.

Nå gikk det like ens som begge de andre gangene; hun gikk bort til berget og banket på med kjeppen, og så kom mannen ut og ga henne en kjole som var enda mye gildere enn de andre; den var nesten av bare gull og edelstener, og en gjev hest med gullsydd dekken og gullbiksel fikk hun også.

Da kongsdatteren kom til kirken, sto presten og almuen på bakken ennå, og ventet på henne. Prinsen kom løpende og ville holde hesten, men hun sprang av og sa: “Nei takk, det trengst ikke, min hest er så vel temmet at den står still når jeg sier det.” Så skyndte de seg i kirken alle sammen, og presten på prekestolen; men ingen hørte etter det han sa, for de så for mye på henne, og undres på hvor hun var fra, og prinsen var enda mer forelsket enn begge de andre gangene; han sanset ikke noen ting, men så bare på henne.

Da prekenen var ute, og kongsdatteren skulle gå ut av kirken, hadde prinsen slått ut en kvartel råtjære i kirkesvalen, for å komme til å hjelpe henne over. Men hun brydde seg ikke om det, satte foten midt ute i tjæren og sprang over; så ble den ene gullskoen sittende igjen, og da hun hadde satt seg på hesten, kom prinsen farende ut av kirken og spurte hvor hun var fra.

“Fra Kammeland,” sa Kari. Men da prinsen ville rekke henne gullskoen, sa hun:

“Lyst fore og mørkt bak,
så prinsen ikke ser hvor jeg ri’r hen i dag!”

Prinsen kunne da ikke vite hvor det var blitt av henne denne gangen heller, og så fór han i langsommelig tid omkring i verden og spurte etter Kammeland; men da ingen kunne si ham hvor det var, lot han kunngjøre at den som kunne passe gullskoen, ville han gifte seg med. Det kom da sammen både vakre og stygge fra alle kanter; men det var ingen som hadde så liten fot at hun kunne få på gullskoen. Langt om lenge kom den slemme stemoren til Kari Trestakk med datteren sin også, og henne passet skoen til; men stygg var hun, og så lei så hun ut, at prinsen nødig gjorde det han hadde lovt. Likevel ble det laget til bryllups, og hun ble pyntet til brud, men da de red til kirken, så satt det en liten fugl i et tre og sang:

“Et stykke av hæl og et stykke av tå; Kari Trestakkens sko er full av blod!”

Og da de så etter, hadde fuglen sagt sant, for blodet sildret ut av skoen. Så måtte alle tjenestejentene og alle de kvinnfolk som på slottet var, fram og prøve på seg skoen, men det var ingen den ville passe.

“Men hvor er Kari Trestakk da?” spurte prinsen, da alle de andre hadde prøvd, for han skjønte fuglesang, og kom vel i hug det fuglen hadde sagt.

“Å, hun da!” sa de andre; “det kan aldri nytte hun kommer fram, for hun har føtter som en gamp.”

“Kan være,” sa prinsen, “men siden alle de andre har prøvd, så kan Kari også.”

“Kari!” ropte han ut gjennom døren, og Kari kom oppover trappene, og det ramlet i trestakken, som det var et helt regiment dragoner som kom farendes.

“Nå skal du passe gullskoen og bli prinsesse, du og,” sa de andre jentene, og lo og gjorde narr av henne.

Kari tok opp skoen og satte foten i den så lett hun ville, kastet trestakken av seg, og så sto hun der med gullkjolen på, så det skinte av henne, og på den andre foten hadde hun maken til gullskoen. Prinsen kjente henne straks, og ble så glad at han gikk bent bort og tok henne om livet og kysset henne, og da han fikk høre hun var kongsdatter, ble han enda gladere, og så ble det bryllup.

Snipp snapp snute, så er eventyret ute.

Ja, så ville da den eldste bort og gjæte enga; han skulle nok passe gresset, mente han, og det så hverken folk eller fe eller fanden sjøl skulle få noe av det. Da det led mot kvelden, gikk han bort i låven og la seg til å sove; men litt utpå natten kom det slik en dur og slikt jordskjelv, at vegger og tak ristet; og gutten opp og til bens det forteste han hadde lært, han torde ikke se seg om engang, høyet ble ett opp den natten liksom de andre årene.

Neste jonsokkveld sa mannen igjen at det var for ille de år etter år mistet alt gresset på utenga, nå fikk en av sønnene bort og passe på, og passe det vel også. Slik ville den nesteldste prøve seg den kvelden. Han gikk da bort i høylåven og la seg til å sove, liksom broren hadde gjort; men utpå natten kom det en dur og et jordskjelv, enda verre enn siste jonsoknatt; og da gutten hørte det, ble han redd, og tok på sprang så fort som han skulle hatt betaling for det.

Året etter skulle da Askeladden i veien; men da han laget seg til å gå, lo de andre to og gjorde narr av ham. “Ja du skulle bli den rette til åpasse høyet, du som ikke har lært annet enn å sitte i asken og steike deg!” sa de. Men Askeladden brydde seg ikke om det snakket; da det led mot kvelden, ruslet han bortover til utenga han. Der gikk han inn i høylåven og la seg; men da det led om en stund, tok det til å dure og brake, så det var fælt. “Å blir det ikke verre, får jeg vel herde på,” tenkte Askeladden. Om litt kom det et brak igjen, og et jordskjelv, så høystråene føk omkring gutten. “Å blir det ikke verre, får jeg vel herde på,” tenkte Askeladden. Men aller best det var, kom den tredje duren, og et jordskjelv, så gutten tenkte at vegger og tak hadde ramlet sammen; men da det var over, ble det med ett kurende stilt omkring ham. “Skal tro det kommer igjen,” tenkte Askeladden. Men nei, det kom ikke igjen, det var stilt, og det ble stilt, og da han hadde ligget en liten stund, hørte han liksom en hest sto og tygget tett utenfor låvedøren. Han lurte seg bort i dørgløtten og skulle se hva det var; så sto en hest og gnog, og så stor og fet og gild hest hadde Askeladden aldri sett før, og sâl og biksel lå det på den og full rustning til en ridder, og alt i hop var av kobber, og så blankt at det skinte i det. “Hå, hå! er det du som eter opp høyet vårt,” tenkte gutten, “det skal jeg nok forby deg.” Han skyndte seg og tok opp ildstålet sitt og kastet over hesten, så den ikke hadde makt til å røre seg av flekken; den ble så tam, at gutten kunne gjøre med den hva han ville. Han satte seg opp på den og red bort til et sted ingen visste om; der hadde han den.

Da han kom hjem igjen, lo brødrene og spurte hvordan det hadde gått ham. “Du ble vel ikke lenge liggende i høylåven om du ellers har vært så langt som borti utenga,” sa de.

“Jeg lå i høylåven til sola rant jeg, men jeg hverken hørte eller så noe,” sa gutten; “tro hva det var dere ble så redde for!”

“Ja, vi får vel se etter hvordan du har passet enga,” svarte brødrene; men da de kom der bort, sto gresset der likså langt og tykt som om kvelden.

Neste jonsoknatten gikk det like ens: Ingen av de to brødrene torde gå bort i utenga og passe slåtten, men Askeladden torde; og så hendte akkurat det samme som siste jonsoknatten: først kom det en dur og et jordskjelv, så om litt ett til, og så enda ett; men alle tre jordskjelvene var mye, mye sterkere denne gangen. Så ble det med én gang kurende stilt igjen, og gutten hørte noe tygge utenfor låvedøren; han stjal seg da bort i dørgløtten så sakte han kunne, – jo! der sto en hest igjen like ved veggen og tamset og gnog; og den var enda mye større og fetere enn den andre; og sâl lå på ryggen dens, og biksel var det på den, og full rustning til en ridder – alt i hop av blankt sølv og så gromt som noen ville se. “Hå, hå! er det du som eter opp høyet vårt i natt,” tenkte gutten, “det skal jeg forby deg!” Han tok opp ildstålet sitt og kastet over manen på hesten, så sto den der så spak som et lam. Ja, gutten red den hesten også bort til det stedet der han hadde den andre, og gikk så hjem igjen.

“I dag ser det vel vakkert ut borti slåttenga?” sa brødrene.

“Å, jammen!” sa Askeladden.

De skulle da bort igjen, og så sto gresset både tykt og langt liksom før; men de ble ikke blidere på Askeladden for det.

Da den tredje jonsoknatten kom, torde heller ingen av de to eldste brødrene ligge i utlåven og passe gresset, for de var blitt så hjerteskremt den natten de lå der, at de aldri glemte det mer; men Askeladden torde. Og så hendte nettopp det samme som de to siste jonsoknettene; det kom tre jordskjelv, det ene fælere enn det andre; ved det siste danset gutten fra den ene låveveggen til den andre; men så ble det med én gang kurende stilt. Da han så hadde ligget en liten stund, hørte han noe tygge utenfor låvedøren; han stiltret bort i dørgløtten igjen – så sto det en hest tett utenfor, mye større og fetere enn de to andre han hadde fanget, og med både biksel og sâl og full rustning av rent, rødt gull. “Hå, hå! er det du som eter opp høyet vårt denne gangen,” tenkte gutten; “det skal jeg vel forby deg;” han rev opp ildstålet sitt og kastet over den, så sto den som den var naglet til marka, og gutten kunne gjøre med den hva han ville. Han red bort til stedet der han hadde de andre to, og så gikk han hjem igjen. Der gjorde de to brødrene narr av ham, liksom de andre gangene; den natten hadde han visst passet gresset i utenga godt, sa de, for han så ut som han gikk og sov ennå. Men Askeladden brydde seg ikke om det, han ba dem bare gå bort og se; det gjorde de, så sto gresset gildt og tykt denne gangen også.

Kongen der i landet hvor far til Askeladden bodde, hadde en datter som han ikke ville gi til noen, uten den som kunne ri’ oppover glassberget -for det var et høyt, høyt glassberg, blankt som en is, tett ved kongsgården. Øverst oppe på det skulle kongsdatteren sitte med tre gullepler i fanget, og den som kunne ri’ opp og ta de tre gulleplene, skulle få henne og halve riket, det lot kongen lyse opp på alle kirkebakker i hele landet og i mange andre kongeriker også. Kongsdatteren var så vakker, at alle som så henne, måtte bli borte i henne, enten de ville eller ei – og så kan du nok vite at alle prinser og riddere hadde lyst til åvinne henne og halve kongeriket med, og derfor kom de ridende fra alle verdens kanter, så gilde at det lyste av dem, og på slike hester at de gikk bare på dans; og det var ingen uten han tenkte at han skulle vinne kongsdatteren.

Da dagen kom som kongen hadde satt, var det så tykt av riddere og prinser ved glassberget at det yrte, og dit ville nå hver som krype og gå kunne, og se hvem som vant kongsdatteren, og de to brødrene til Askeladden ville da også i veien. Men ham ville de slett ikke ha med; for var de i følge med slik en bytting, så fæl og svart som han var, etter det han hadde ligget i asken og gravet, ville folk bare gjøre narr av dem, sa de.

“Ja, jeg går likså godt alene, som for meg sjøl jeg,” sa Askeladden.

Da de to brødrene kom til glassberget, holdt alle prinsene og ridderne på å ri’, så det skummet av hestene deres; men det nyttet ikke stort, skal jeg tro, for bare hestene satte hoven på berget, så gled de, og det var ikke én som kom så mye som et par alen oppetter. Det var heller ikke åundres på, for berget var glatt som en glassrute og bratt som en stuevegg. Men kongsdatteren og halve riket ville alle gjerne ha, og de red og de gled, og det ble aldri annet. Til sist var alle hestene så trette at de ikke orket mer, og så svette var de at skummet valt av dem, og så måtte ridderne gi seg. Kongen tenkte alt på at han skulle lyse opp at ridningen begynte på nytt neste dag, om det skulle gå bedre da; men med det samme kom det en ridder på en hest så gild at ingen hadde sett slik hest før, kobberrustning og kobberbiksel hadde han, alt så blankt at det lyste i det. De andre ropte til ham, at han gjerne kunne spare seg for å prøve å ri’ oppetter glassberget, for det nyttet så ikke likevel. Men han hørte ikke på det øret; han red like bort imot glassberget og oppetter det som ingen ting, og det et godt stykke, det kunne vel være som en tredjepart; da han kom der, snudde han hesten og red ned igjen. Men så vakker en ridder syntes kongsdatteren hun aldri hadde sett før, og mens han red, satt hun og tenkte: “Gi han bare kom opp!” og da hun så han snudde hesten, kastet hun det ene gulleplet etter ham, og det trillet ned i skoen hans. Men vel han var kommet ned av berget, red han sin vei, og det så fort at ingen visste hvor det ble av ham. Den kvelden skulle alle prinsene og ridderne fram for kongen, så den som hadde ridd så langt oppetter glassberget, kunne vise fram gulleplet kongsdatteren hadde kastet. Men det var ingen som hadde noe; den ene kom etter den andre, og ingen kunne vise eplet.

Om kvelden kom brødrene til Askeladden også hjem, og fortalte både vidt og bredt om ridningen oppetter glassberget, at først så var det slett ingen som orket å komme så mye som et steg oppover; “men så kom det én som hadde kobberrustning og kobberbiksel, så blankt at det lyste lang vei av ham,” sa de, “og det var gutt som kunne ri’; han red over en tredjepart oppetter glassberget, og han kunne nok ridd helt opp, hadde han bare villet; men der snudde han, for han syntes vel det var nok for den gangen.”

“Å han skulle jeg riktig hatt moro av å se, jeg også,” sa Askeladden -han satt i grua og grov, som han brukte, han.

“Ja, du!” sa brødrene, “du ser ut som du kunne være mellom så høye herrer, ditt stygge beist, du sitter der!”

Neste dag ville brødrene i veien igjen, og Askeladden ba denne gangen også, om han kunne få lov å være i følge med dem og se på dem som red; men nei, det fikk han slett ikke, det var han for stygg og fæl til, sa de.

“Ja, ja, jeg går likså gjerne alene, som for meg sjøl, også jeg,” sa Askeladden.

Da brødrene kom til glassberget, tok alle prinsene og ridderne på å ri’ igjen, og da kan det vel hende at de hadde skodd hestene sine. Men det hjalp ikke; de red og de gled, liksom forrige dagen, og ingen kom så mye som et par alen oppetter, og da de hadde maset ut hestene sine, så de ikke orket mer, måtte de holde opp igjen alle sammen. Så tenkte kongen at han vel fikk lyse opp at ridningen skulle gå for seg for siste gang dagen etter, om det kanskje skulle gå bedre da. Men så tenkte han omigjen: han fikk vel vente litt ennå, mente han, om han i kobberrustningen skulle komme igjen den dagen også. Ham så de ikke noe til, men rett som det var, så kom det en på en hest som var mye, mye gildere enn den ridderen i kobberrustningen hadde hatt, og denne hadde sølvrustning og sølvsâl og sølvbiksel, alt så blankt at det skinte og lyste i det lang lei. De andre ropte til ham igjen, og sa at han gjerne kunne la være å prøve ridningen oppetter glassberget, for det nyttet så aldri likevel. Men ridderen hørte ikke etter det; han red like bort til glassberget og oppetter det, enda lenger enn han i kobberrustningen; men da han hadde kommet så langt som to tredjeparter opp, snudde han hesten og red ned igjen. Ham likte kongsdatteren enda bedre, og hun satt og ønsket at han bare måtte komme opp; men da hun så han snudde, kastet hun det andre eplet etter ham, og det trillet ned i skoen hans, og med det samme han kom ned av glassberget, red han av gårde så fort at ingen kunne se hvor det ble av ham.

Om kvelden, da alle skulle fram for kongen og kongsdatteren, så den som hadde gulleplet, kunne vise det fram, kom den ene etter den andre, men ingen hadde noe gulleple. Liksom forrige dagen kom de to brødrene hjem den kvelden også, og fortalte hvordan det hadde gått, at alle hadde ridd, og ingen kunne komme opp. “Men langt om lenge kom det én i en sølvrustning, og sølvbiksel og sølvsâl hadde han også,” sa de, “og han, kunne ri’; han satte vel som to tredjeparter oppetter, så snudde han igjen. Det var gutt det! Og til ham kastet kongsdatteren det andre gulleplet,” sa brødrene.

“Å, han skulle jeg også hatt moro av å se,” sa Askeladden.

“Å ja, han var nå vel så blank som asken du sitter og graver i, ditt stygge svarte beist du er!” sa brødrene.

Tredje dagen gikk alt like ens som de andre dagene: Askeladden ville være med og se på ridningen, og de to ville ikke ha ham i følge med seg; og da de kom til glassberget, var det ingen som kom så langt som to alen oppetter. Alle ventet nå på ham i sølvrustningen; men han var hverken åhøre eller se. Men langt om lenge kom det en på en hest så gild at ingen hadde sett maken; han hadde gullrustning og gullsâl og gullbiksel, så blankt, så blankt, at det lyste og skinte lang vei av det. De andre ridderne og prinsene kom seg ikke engang til å rope til ham og si at det ikke nyttet å prøve seg, så opp i under ble de, da de så hvor gild han var. Han red like bort imot glassberget og føk oppetter det som en fjær i et vindkast, så kongsdatteren ikke engang fikk stunder til å ønske at han måtte komme helt opp, før han var der. Med det samme han nådde opp, tok han det tredje gulleplet av fanget på kongsdatteren, og så snudde han hesten og red ned igjen, men så var han også borte for øynene på dem, før de visste ordet av det.

Da de to brødrene kom hjem igjen om kvelden, fortalte de både vel og lenge om hvordan det hadde gått med ridningen den dagen, og til sist fortalte de også om ridderen i gullrustningen. “Det var vel gutt det! Så gild ridder fins ikke i verden,” sa brødrene.

“Å han skulle jeg hatt moro av å se, jeg også!” sa Askeladden.

“Ja, det glor nå ikke fullt så mye i kullhaugen du ligger og roter i, ditt stygge svarte beist!” sa brødrene.

Dagen etter skulle alle ridderne og prinsene fram for kongen og kongsdatteren – det var nok blitt for sent om kvelden, tror jeg, – så den som hadde gulleplet, kunne vise det fram; men den ene kom etter den andre, først prinsene og så ridderne, og ingen hadde noe gulleple.

“Ja, men én må ha det,” sa kongen, “for det var noe vi så alle sammen, at det var en som red opp og tok det;” og så ga han befaling til at alle som i landet var, skulle komme opp på slottet og prøve å vise fram gulleplet. Ja, de kom den ene etter den andre, men ingen hadde gulleplet, og langt om lenge kom de to brødrene til Askeladden også. De var de siste, og så spurte kongen, om det da slett ikke var fler igjen i riket.

“Å jo, vi har en bror,” sa de to; “men han har nok ikke tatt gulleplet; han har ikke vært ute av askehaugen noen av dagene.”

“Ja, det er det samme,” sa kongen, “har alle de andre vært oppe på slottet, så kan han også komme inn,” og så måtte da Askeladden opp i kongsgården han med.

“Har du gulleplet du?” spurte kongen.

“Ja, her er det ene, og her er det andre, og her er nok det tredje også,” sa Askeladden, han tok opp av lommen alle tre gulleplene; og med det samme kastet han av seg de sotete fillene, og så sto han der i gullrustningen, så gild at det lyste av ham.

“Ja, du skal ha datter min og halve riket; du har vel fortjent både henne og det,” sa kongen.

Så ble det bryllup, og så fikk Askeladden kongsdatteren, og i det bryllupet ble det vel turet, kan hende; for ture kunne de alle, om de ikke kunne ri’ oppetter glassberget, og har de ikke turet fra seg, så holder de på ennå.

Så hadde det en gang kommet en kongssønn som ville fri til henne, og han hette Håken Borkenskjegg. Men den første natten han var der, ba hun hoffnarren at han skulle skjære ørene av den ene hesten hans og rispe kjeften like opp til ørene på den andre. Da prinsen skulle ut og kjøre den andre dagen, sto kongsdatteren i svalen og så på. “Nei! nå har jeg aldri sett maken heller,” sa hun; “den kvasse nordensnoen som blåser her, har tatt ørene av den ene hesten din, og det har den andre stått og glist av så kjeften har gått helt opp til ørene på den,” og dermed slo hun opp hele latterdøra, løp inn og lot ham kjøre sin vei.

Han reiste hjem, men han tenkte med seg selv at hun skulle nok ha det igjen. Han satte på seg et sort skjegg av lav, dro på en vid skinnkjole og kledde seg ut som en annen tigger, men hos en gullsmed kjøpte han seg en gullrokk, og dermed gikk han avsted og satte seg en morgen utenfor vinduet til kongsdatteren til å file og stelle på gullrokken; for den var ikke riktig ferdig, og det var ingen oppstandere på den heller.

Da så kongsdatteren kom til vinduet om morgenen, lukket hun opp og ropte på ham og spurte om han ville selge gullrokken sin.

“Nei, til fals er den ikke,” sa Håken Borkenskjegg, “men det er det samme, får jeg sove utenfor kammersdøren din i natt, så skal du få den.”

Ja, det syntes kongsdatteren var godt kjøp, og det kunne det ikke være noe fare ved. Hun fikk rokken, og om kvelden la Håken Borkenskjegg seg utenfor kammersdøren hennes. Men da det led utpå natten, kom det slik frost på ham.

“Huttetuttetuttetu! det er så kaldt at -. Slipp meg inn!” sa han.

“Hyss, hyss! ti stille!” sa prinsessen; “får far min høre det er karfolk her, så blir jeg rent ulykkelig.”

“Å huttettuttetuttetu! Jeg fryser mest i hjel, la meg bare komme inn og få ligge på gulvet,” sa Håken Borkenskjegg.

Ja, det var ikke annen råd, hun måtte slippe ham inn, og da han var kommet inn, la han seg på gulvet og sov nokså godt.

En stund etter kom Håken igjen og hadde med seg oppstandere til rokken, og så satte han seg utenfor vinduet til kongsdatteren igjen og til å file på oppstanderne; for de var heller ikke riktig ferdige. Da hun hørte han filte, lukket hun opp vinduet og spurte hva det var han hadde der.

“Å, det er oppstanderne til den rokken prinsessen kjøpte; for jeg tenkte som så, at siden hun ville ha rokk, så kunne hun vel trenge til oppstandere også,” sa Håken.

“Hva skal du ha for dem da?” spurte kongsdatteren.

De var ikke til fals de heller; men fikk han lov til å ligge på gulvet i kammerset til prinsessen om natten, skulle hun få dem.

Ja, det skulle han få lov til, men hun ba ham bare være rolig, og ikke gi seg til å fryse og si huttetu.

Håken Borkenskjegg lovte nok godt, men da det led på natten, tok han på å hutre og fryse og bære seg, og han ba om han ikke fikk lov å legge seg fremfor sengen til prinsessen. Det var ingen råd for det, hun måtte gi ham lov, når ikke kongen skulle få høre det. Håken Borkenskjegg la seg da på gulvet fremfor sengen til kongsdatteren og sov både godt og vel.

Så varte det en god stund før Håken Borkenskjegg kom igjen, men da hadde han med seg en garnvinde av gull, og den satte han seg til å file på utenfor vinduene til prinsessen om morgenen. Så gikk det like ens. Da prinsessen hørte det, kom hun til vinduet og hilste og spurte hva han skulle ha for den garnvinden. “Den er ikke til fals for penger, men får jeg lov å ligge i kammerset ditt med hodet på sengestokken i natt, så skal du få den,” sa Håken Borkenskjegg. Ja, det kunne han nok, når han bare ville være rolig og ikke holde slik styr, sa prinsessen, og han lovte han skulle gjøre sitt beste; men da det led utpå natten, tok han på å hukre og fryse, så han hakket tenner.

“Huttetuttetuttetu, det er så kaldt! å la meg få lov å komme opp i senga og varme meg litt!” sa Håken Borkenskjegg.

“Jeg mener du er galen, jeg,” sa kongsdatteren.

“Huttetuttetuttetu, det er så kaldt! å la meg få lov å komme opp i senga! Huttetuttetuttetu!”

“Hyss, hyss! ti stille for guds skyld!” sa kongsdatteren; “får far høre det er karfolk her, så blir jeg rent ulykkelig; jeg tror visst han tar livet av meg med det samme.”

“Huttetuttetuttetu! slipp meg opp i senga!” sa Håken Borkenskjegg og frøs så hele stua ristet.

Det var ikke noen råd for det, hun måtte slippe ham opp i sengen, da sov han både godt og vel.

Men en stund etter fikk prinsessen et lite barn, og kongen ble så vill at han nær hadde gjort ende både på henne og barnet. Da det led om litt, kom Håken Borkenskjegg ranglende dit en gang, som av en hendelse, og satt ute i kjøkkenet liksom en annen fattigmann.

Så kom kongsdatteren ut og fikk se ham: “Å gud bære meg for ulykke du har voldt!” sa hun, “far min er ferdig til å fly i flint, så vill er han; la meg følge med hjem til deg!”

“Du er nok for vel vant til å følge med meg,” sa Håken. “Jeg har ikke annet enn en barhytte å være i, og hvordan jeg skal skaffe deg føden, det vet ikke jeg; for jeg sliter ille nok for å skaffe føden til meg selv.”

“Ja, jeg er like glad hvordan du har det,” sa kongsdatteren; “la meg bare få være med deg; for blir jeg her lenger, tror jeg far min tar livet av meg.”

Hun fikk da lov til å følge med fanten, som hun kalte ham, og de gikk både langt og lenge, og hun hadde det ikke for godt på veien. Til slutt kom de ut av det landet og inn i et annet rike, så spurte prinsessen, hvem det var som eide det.

“Å, det er Håken Borkenskjegg det,” sa han.

“Jaså,” sa prinsessen, “jeg kunne tatt ham jeg, så hadde jeg sloppet ågå her som en fantefille.”

Og alle de gildeste slott og skoger og gårder de kom til, så spurte hun hvem som eide dem. “Å det er hans Håken Borkenskjegg,” sa fanten. Og prinsessen gikk og bar seg ille for det hun ikke hadde tatt ham, som eide så mye.

Langt om lenge kom de til en kongsgård; der sa han at han var kjent, og han mente nok han skulle få arbeid til henne der, så de kunne få noe å leve av, og så satte han opp en barhytte i skogbredden, der skulle de være. Selv gikk han til kongsgården og hugg ved og bar vann for kokka, sa han, og da han kom hjem igjen, hadde han med seg noen matsmuler, men de rakk ikke langt.

Så var det en dag han kom hjem fra slottet. “I morgen skal jeg bli hjemme og passe barnet; men du får lage deg til å gå til slottet du,” sa han, “for prinsen sa du skulle komme og være med og bake i ovnen.”

“Jeg bake?” sa kongsdatteren; “jeg kan ikke bake, for det har jeg aldri gjort.”

“Ja du får gå,” sa Håken Borkenskjegg, “siden han har sagt det. Kan du ikke bake, så kan du vel lære, du får se etter hvordan de andre gjør føre deg, og når du skal gå, får du stjele med deg noen brød til meg.”

“Stjele kan jeg ikke,” sa kongsdatteren.

“Du kan vel lære,” sa Håken Borkenskjegg; “du vet det er knapt for mat. Men pass deg vel for prinsen, for han har øynene med seg overalt.”

Da hun vel var gått, sprang Håken en benvei og kom til slottet lenge før henne, og kastet fillene og lavskjegget av seg og trakk på prinseklærne.

Kongsdatteren var med i baksten, og gjorde som Håken hadde bedt henne, og stjal alle lommene sine fulle med brød. Da hun så skulle hjem om kvelden, så sa prinsen:

“Denne fantekjerringa kjenner vi ikke noe til; det er best å se etter om hun ikke har tatt med seg noe.”

Så fór han ned i alle lommene og grov og ransakte, og da han fant brødene, ble han sint og holdt fælt hus.

Hun gråt og bar seg ille og sa: “Fanten ba meg om det, og så måtte jeg gjøre det.”

“Ja, det burde gått deg ille,” sa prinsen; “men det er det samme, for fantens skyld skal det være deg tilgitt.”

Da hun vel var gått, kastet han av seg prinseklærne, og dro på seg skinnkjolen, satte på lavskjegget og var før henne i barhytta, og da hun kom, holdt han på å stelle med barnet. “Ja du har fått meg til å gjøre det jeg har angret,” sa hun; “det er første gangen jeg har stjålet, og det skal nok bli siste også.” Og så fortalte hun hvordan det hadde gått, og hva prinsen hadde sagt.

Noen dager etter kom Håken hjem til barhytta en kveld. “I morgen får jeg bli hjemme og passe ungen,” sa han, “for du skal være med i slaktingen og lage pølse.”

“Jeg lage pølse?” sa kongsdatteren; “det kan jeg ikke. Jeg har nok ett pølse, men laget pølse har jeg aldri.”

Ja, Håken sa hun måtte gå, siden prinsen hadde sagt det; hun fikk gjøre som hun så de andre gjorde, og så ba han at hun skulle stjele med seg noen pølser til ham.

“Nei, stjele kan jeg ikke,” sa hun, “du minnes vel hvordan det gikk sist.”

“Du kan lære å stjele,” sa Håken; “det er ikke sagt det går galt støtt.” Da hun vel var gått, sprang Håken Borkenskjegg benstien og kom lenge før henne til slottet, kastet skinnkjolen og lavskjegget av seg, og sto i kjøkkenet med prinseklærne på da hun kom. Kongsdatteren var med i slaktingen og laget pølser, og hun gjorde som Håken hadde sagt, og stappet lommene sine fulle. Men da hun skulle gå hjem om kvelden, sa prinsen:

“Denne fantekjerringa var jo langfingret sist; det er nok best å se etter om hun ikke har tatt med seg noe,” og til å lete og ransake i alle lommene hennes. Da han fant pølsene, ble han sint igjen og holdt stygt hus og truet med å sette henne til lensmannen.

“Å gud velsigne deg, la meg slippe! Fanten ba meg om det,” sa hun og gråt og bar seg.

“Ja, det burde gått deg ille, men for fantens skyld skal det være deg tilgitt,” sa Håken Borkenskjegg.

Da hun var gått, kastet han prinseklærne av seg, tok skinnkjolen på og satte på seg lavskjegget og sprang benstien, og da hun kom hjem, var han alt kommet i forveien. Hun fortalte hvordan det var gått, og lovte høyt og dyrt det skulle være siste gangen han fikk henne til slikt.

En stund etter hadde mannen vært i kongsgården igjen. “Nå skal prinsen vår ha bryllup,” sa han, da han kom hjem om kvelden, “men bruden er blitt syk, så skredderen ikke kan få tatt mål av henne til brudekjolen, og så vil prinsen at du skal komme opp til kongsgården og ta mål av deg istedenfor henne, for han sier du ligner henne i vekst og alt. Men når du er målt, skal du ikke gå; du kan bli stående der du, og se på mens skredderen skjærer til, og sop så ned de største stykkene og ta med deg til en topplue til meg.”

“Nei, stjele kan jeg ikke,” sa hun, “og du minnes nok hvordan det gikk sist.”

“Du kan vel lære,” sa Håken, “det er ikke sagt det går galt nå igjen.”

Hun syntes det var galt, men hun gikk og gjorde som han ba; hun sto og så på mens skredderen skar til, og sopte ned de største stykkene og stakk dem i lommen. Da hun skulle gå, sa prinsen: “Vi får vel se etter om kjerringa ikke har vært langfingret denne gangen også,” og til å lete i alle lommene hennes, og da han fant kostene, ble han vill og tok til åskjelle og styre, så det ikke var noen måte på det. Hun gråt og bar seg ille og sa: “Å fanten ba meg om det, så måtte jeg jo gjøre det.”

“Ja, det burde gått deg ille; men for fantens skyld får det vel være deg tilgitt,” sa Håken Borkenskjegg.

Og så gikk det som de forrige gangene; da hun kom hjem i barhytta, var Håken der også. “Å gud hjelpe meg!” sa hun, “jeg blir nok ulykkelig jeg for din skyld til sist; for du vil ikke ha meg til annet enn det som galt er. Prinsen var så vill og arg, så han truet både med lensmann og tukthus.”

En stund etter kom Håken hjem en kveld. “Nå vil prinsen du skal komme til slottet og stå brud,” sa han, “for bruden hans er syk og sengeliggende ennå; men bryllup vil han holde, og du er så lik henne at ingen kjenner dere fra hverandre, og i morgen får du lage deg til å gå til slottet.”

“Jeg mener dere er fra vett og samling, både du og prinsen,” sa hun; “synes du jeg ser ut slik jeg kan stå brud? Det kan da ingen fantekjerring se ut verre enn jeg.”

Det var ikke noen råd for det, hun måtte gå, og da hun kom til kongsgården, ble hun så pyntet og tilstaset at ingen prinsesse kunne vært gildere. De reiste til kirken og hun sto brud, og da de kom hjem igjen, var det dans og lystighet på slottet. Men rett som hun var midt i dansen med prinsen fikk hun se et skinn gjennom vinduet, og så så hun at barhytta sto i lys lue.

“Å nei! Fanten og barnet og barhytta da!” skrek hun og var dåneferdig.

“Her er fanten, og der er barnet, og la så barhytta brenne!” sa Håken Borkenskjegg. Og så kjente hun ham igjen. Da ble det først riktig lystighet og glede; men siden har jeg hverken hørt eller spurt dem.

Langt om lenge kom de til en riking, som hadde ordet på seg at han snudde skillingen syv ganger før han slapp den. Han skulle ta gutten til gårdsgutt, og der skulle han tjene tre år uten lønn; men når de tre årene var omme, skulle mannen gå til byen to morgener og kjøpe det første han møtte, som var å få, og den tredje morgenen skulle gutten gå til byen og kjøpe det første han møtte: det skulle han få istedenfor lønn. Ja, gutten tjente årene ut, og han skikket seg bedre enn noen kunne tenkt. Han var ikke av de beste gårdsdrengene, det er sikkert nok; men husbonden var ikke av beste slaget, han heller, for han lot ham gå der hele tiden med de samme klærne han hadde da han kom, så på slutten var det ikke annet enn bot på bot og lapp på lapp.

Da mannen skulle i veien og kjøpe, la han ut i otta lenge før dag. “Dyre varer må ses ved dagens lys; de farer ikke byveien så tidlig,” sa han ved seg selv; “dyrt nok kan det bli likevel, for det er på von og våge hva jeg finner.”

Den første han møtte på bygaten, var en gammel kjerring, og hun bar en kurv med lokk over. “Goddag, gamlemor,” sa mannen. “Goddag igjen, far,” sa kjerringa. “Hva har du i kurven din,” sa mannen. “Skulle du visst det?” sa kjerringa. “Jeg skulle så,” sa mannen, “for jeg skulle kjøpe det første jeg møtte.” – “Ja vil du vite det, så kjøp!” sa kjerringa. “Hva koster det da?” sa mannen. Ja, fire skilling måtte hun ha, sa hun. Det var ikke så urimelig pris enda, syntes mannen; han fikk nok bli ved det da, sa han og lettet på lokket; så var det en hundehvalp som lå nedi kurven.

Da mannen kom hjem fra byreisen, sto gutten på tråkka og undres på hva han skulle få i lønn for det første året. “Er du alt hjemme igjen, husbond?” sa gutten. Ja, han var da det. “Hva kjøpte du da?” sa han. “Det var låkt, det jeg kjøpte,” sa mannen; “jeg vet mest ikke om jeg skal té det fram; men jeg kjøpte det første som var å få, og det var en hundehvalp,” sa han. “Det skal du riktig ha takk for,” sa gutten, “hunder har jeg støtt likt så vel,” sa han.

Den andre morgenen gikk det ikke likere. Mannen var ute i otta igjen, og han var ikke inne på bygaten før han møtte kjerringa med kurven. “Goddag, gamlemor,” sa mannen. “Goddag igjen, far,” sa kjerringa. “Hva har du i kurven i dag?” spurte mannen. “Skulle du visst det, så kjøp,” sa kjerringa. “Hva koster det da?” sa mannen. Ja, det var fire skilling det, hun hadde ikke mer enn én pris, hun. Han fikk ha det da, sa mannen; det var vel vandt han fikk noe som det var bedre kjøp på. Han lettet på lokket, så var det en kattunge denne gangen.

Da han kom til gårds, sto gutten på tråkka igjen og ventet og undres på hva han skulle få i lønn for det andre året. “Er du alt der, husbond?” sa gutten. Ja, han var da det. “Hva kjøpte du i dag, da?” sa han. “Å, det ble verre og ikke bedre,” sa mannen; “men det var etter som vi var forlikt om det; jeg kjøpte det første jeg møtte, og det var ikke annet enn denne kattungen,” sa han. “Du kunne aldri ha råkt det bedre,” sa gutten, “for katter har jeg støtt likt vel så godt som hunder,” sa han. “Det kom jeg ikke så ille fra enda; men det blir vel andre tak når han skal i veien sjøl,” tenkte mannen.

Tredje morgenen la gutten av gårde, og som han kom inn på bygaten, møtte han den samme gamle kjerringa med kurven på armen. “Godmorgen, gamlemor,” sa gutten. “Godmorgen igjen, gutten min,” sa kjerringa. “Hva har du i kurven din?” sa gutten. “Skulle du visst det, så kjøp,” sa kjerringa. “Vil du selge da?” sa gutten. Ja, Det ville hun, og fire skilling skulle det koste. Det var godt kjøp, mente gutten, og han måtte ha det, for han skulle kjøpe det første kjøpendes han møtte. “Nå kan du ta hele stasen,” sa kjerringa, “både kurven og det som er i den; men se ikke på det før du kommer hjem, hører du det?” sa hun. Nei, han skulle ikke se på det, var det likt seg.

Men han gikk og undres og undres på hva som kunne være i kurven, og enten han ville eller ikke, så kunne han ikke berge seg for å lette på lokket og gløtte nedi. Med det samme smatt det ut gjennom gløtten en liten firfirsle, og rant bortetter gaten så fort at det hven etter den, – det var ikke noe annet i kurven. “Nei, bi litt og far ikke slik avsted, jeg har kjøpt deg, jeg,” sa gutten. “Stikk meg i sporden, stikk meg i sporden!” ropte firfisla. Ja, gutten var ikke sen til å renne etter og hugge tollekniven i sporden på den, just som den ville smette inn i et hull i muren, og med det samme ble den omskapt til en kar, så gild og så vakker som den gildeste prins, og prins var det og.

“Nå har du frelst meg,” sa han; “for den kjerringa som du og husbonden din har handlet med, det er en trollkjerring, og hun har skapt om meg til firfisle og søsknene mine til hund og katt,” sa han. Det var artig, syntes gutten. “Ja,” sa prinsen, “nå var hun på veien og ville kaste oss til fjords og drepe oss; men kom det noen og ville kjøpe, så måtte hun selge oss for fire skilling stykket; så var det laga, og så mye rådde far min også. Nå skal du være med hjem til ham og få lønn for det du har gjort,” sa prinsen. “Det kan bli vonoms lenger det,” sa gutten. “Å, ikke så langt enda,” sa prinsen. “Der er det,” sa han og viste på et stort berg borte i vidda.

De la i veien det beste de vant; men det var vonlig lenger enn det så ut til; for de rakk ikke fram før det led langt på natt. Prinsen til å banke på. “Hvem er det som banker på min dør og øder min nattero?” sa det inne i berget; han var så sterk i målet at jorden skalv. “Å, lukk opp du, far, det er sønnen din som er kommet hjem igjen,” sa prinsen.

Ja, han lukket opp både fort og vel. “Jeg trodde mest du lå på havsens bunn,” sa gamlingen; “men du er ikke alene,” sa han. “Det er denne karen som har frelst meg,” sa prinsen; “jeg har bedt ham med hit, så du kan gi ham lønn for det.” Det skulle det nok bli råd til, mente kallen. “Nå får dere komme inn,” sa han; “dere kan ha bo å hvile.” Ja, de gikk inn og satte seg, og kallen la et fange vedskier og et par store kubber på varmen, så det tok til å lòge og lyse som av klare dagen i hver krok, og hvor de så hen, var det gildere enn gildt. Slikt hadde gutten aldri sett før, og slik mat og slikt drikke som gamlingen satte fram til dem, hadde han ikke smakt heller; og fat og brikker og støp var av bare sølv og blanke gullet alt i hop. De var ikke vonde å nøde, de karene; de åt og de drakk og levde vel, og siden sov de til langt utpå andre dagen. Men gutten var ikke våken, før gamlingen kom med morgenskjenk til ham i en gulltomling. Da han så hadde raspet på seg fillene sine og matstelt seg, tok gamlingen ham med og viste ham omkring, så han kunne ta ut det han ville ha til lønn for det han hadde frelst sønn hans. Det var mye å se og mer å ta av, kan du tro.

“Hva vil du nå ha?” sa kongen. “Du kan få hva du vil; du ser det er nok å ta av,” sa han. Han fikk da tenke seg om litt og tale med prinsen først, sa gutten. Ja, det skulle han få.

“Nå har du vel sett mye gildt?” sa prinsen. “Det var likt til det,” sa gutten; “men si meg hva jeg skal ta av all denne herligheten du,” sa han; “far din sier jeg skal få lov til å velge.” – “Du skal ikke ta noe av alt du har sett,” sa prinsen; “men han har en liten ring på fingeren sin, den skal du be om.”

Ja, han gjorde så, han ba om den vesle ringen som satt på fingeren hans.

“Det er det kjæreste jeg eier, det,” sa kongen, “men så er da sønnen min vel så kjær; du får ha den likevel. Vet du nå hva den duger til?” sa han. Nei, det visste ikke gutten. “Når du har denne på fingeren, kan du få alt det du ønsker deg,” sa kongen.

Så takket gutten for seg, og kongen og prinsen bød ham lykke på reisen og ba ham passe vel på ringen.

Han var ikke kommet langt på veien, før han tenkte han fikk friste hva ringen dugde til, og så ønsket han seg klær fullt opp; ikke før hadde han ønsket det, før de satt på ham, og han var så gild og så blank som en nyslått toskilling. Så tenkte han: Det skulle være artig å gjøre far min et spikk; han var nå ikke så grei han heller, den tid jeg var hjemme. Og så ønsket han at han skulle stå utenfor stuedøren hos far sin, så fillete som han var før, og med det samme sto han der.

“Goddag, far, og takk for sist,” sa gutten. Men da faren fikk se ham kom igjen enda mer fæl og fillet enn han reiste, satte han i å tute og bære seg ille: “Det er ikke råd med deg, når du ikke har tjent så mye som klær på kroppen i all den tid du har vært borte,” sa han.

“Å, bær deg ikke så ille, du far,” sa gutten; “du skal ikke skue fanten på fillene. Nå skal du være foretalsmann og gå til kongens gård og fri til datter hans for meg,” sa gutten.

“Å fy, å fy, det er jo til spott og spe!” sa far hans. Men gutten mente det var ramme alvor; han tok en bjørkekavle og jaget far sin helt inn i døren på kongsgården, så han stupte stortutende like inn i stua til kongen.

“Nå, nå hva er på ferde med deg, mann min?” sa kongen; “har du lidd urett, så skal jeg se til å skaffe deg rett,” sa han. Nei, det hadde han ikke, sa mannen; men han hadde en sønn som han hadde stor sorg av; ikke kunne han få folk av ham, og nå kunne han ikke tro annet enn han hadde gått fra det vesle vettet han hadde hatt og, sa han: “for nå fulgte han meg like til dørs her i kongens gård med en stor bjørkekavle og truet meg til åbegjære kongens datter til ham,” sa mannen. “Slå deg til tåls, du min mann,” sa kongen, “og be ham komme inn til meg, så får vi se om vi ikke kan bli forlikt,” sa han.

Gutten drev inn til kongen, så fillene flaknet om ham. “Får jeg datter di?” sa han. “Det var nå det vi skulle tales om,” sa kongen. “Kanskje du ikke kan være tjent med henne, og kanskje ikke hun kan være tjent med deg heller,” sa han. Det var von det, mente gutten.

Så var det nylig kommet et stort skip fra utlandet, og det kunne de se fra vinduet i kongsgården. “Det er det samme,” sa kongen; “er du god for ågjøre et skip på en time eller to, som er maken til det som ligger der nede på fjorden og skoller så gildt, så skal du kanskje få henne,” sa han. “Var det ikke verre?” sa gutten. Så gikk han ned til stranden og satte seg i en sandhaug, og da han hadde sittet der lenge nok, ønsket han det skulle ligge et skip på fjorden fullt ferdig med master og seil og fulle greier, som var maken til det som lå der før. Rett som det var, så lå det der, og da kongen så det var to skip for ett, kom han ned på stranden og skulle ha greie på dette; da så han gutten sto ute i en båt med en kost, liksom han skulle koste etter flekkene og jevne skjolder; men da han fikk se kongen på stranden, kastet han kosten og skrek: “Nå er skipet ferdig, får jeg datter di nå?” – “Det var nå det,” sa kongen; “du får vel prøve et stykke til først. Kan du bygge et slott maken til slottet mitt, på en times tid eller to, så får vi se,” sa kongen.

“Ikke verre?” ropte gutten og strøk avsted. Da han hadde drevet omkring så lenge at det led mot slutten på tiden, så ønsket han det skulle stå et slott maken til det som sto der før. Det varte ikke lenge før det sto der, skal jeg tro, og det var ikke lenge heller før kongen kom både med dronningen og prinsessen og skulle se seg om i det nye slottet. Gutten sto der med kosten og kostet igjen, han. “Her er slottet fiks og ferdig; får jeg henne nå?” skrek gutten.

“Det var nå det -” sa kongen. “Du får komme inn, så vi kan tales ved om det,” sa han; for han skjønte at gutten kunne mer enn mate seg, og så gikk han og grundet på hvordan han skulle bli av med ham. Ja, kongen gikk da foran, og dronningen, og så kom kongsdatteren nærmest gutten. Best som han gikk, så ønsket gutten han skulle være den vakreste i hele verden, og med det samme var han det. Da kongsdatteren fikk se hvor vakker han var blitt med ett, dyttet hun til dronningen, og hun til kongen igjen, og da de hadde glant seg mett, så kunne de grant skjønne han var mer enn det var likt til da han kom dit i fillepelsen sin. Så la de over at prinsessen skulle fare fint, til hun fikk greidd ut hvordan det hadde seg med ham.

Ja, prinsessen gjorde seg nå så lekker og så blid som en smørask og tisket og smisket for gutten; hun kunne da ikke være ham foruten hverken dag eller natt. Da det led utpå første kvelden, så sa hun: “Siden vi skal ha hverandre, du og jeg, så har du vel ikke noe å dølge for meg, og du dølger vel ikke hvordan du har gjort alle disse gilde greiene heller.”

“Å ja,” sa gutten, “det skal du nok få vite siden; la oss bli mann og kone, det gjelder ikke før,” sa han. Den andre kvelden låt ikke kongsdatteren riktig vel. Hun kunne nok skjønne det, sa hun, at han ikke brydde seg stort om kjæresten sin, når han ikke ville si henne det hun ba om; og når han ikke ville gjøre henne til viljes i slikt et lite grann, så fikk det heller være med hele kjæresteskapen da. Nå ble gutten rent ille ved, og for at det skulle bli vel igjen, så sa han henne alt sammen. Hun var ikke sen til å bære det fram til kongen og dronningen, så la de over hvordan hun skulle få ringen fra gutten, og siden mente de det skulle ikke være farlig å bli kvitt ham.

Om kvelden kom kongsdatteren med dvaledråper, og sa hun ville skjenke kjæresten sin en elskedrikk, for hun syntes ikke han holdt nok av henne, sa hun. Ja, han tenkte ikke på noe galt han, og så drakk han ut drikken, og med det samme sov han så hardt at de gjerne kunne ha revet ned huset over hodet på ham. Så tok prinsessen ringen av fingeren hans, satte den på sin og ønsket at gutten skulle ligge på dyngen ute på gaten, så fillet og fantefæl som han var da han kom dit, og i hans sted ville hun ha den vakreste prins i verden. Det var så med det samme det. Da det led på, våknet gutten ute på dyngen; først trodde han bare det var en drøm; men da han kjente at ringen var borte, skjønte han hvordan det hadde gått til, og da ble han så rent forturet at han satte i vei og ville springe lukt på sjøen og drukne seg.

Med det samme møtte han katten som husbonden hans hadde kjøpt til ham. “Hvor skal du hen?” sa katten. “På sjøen og drukne meg,” sa gutten.

“Vør ikke det,” sa katten. “Du skal nok få igjen ringen,” sa hun.

“Ja skal jeg det, så – -” sa gutten.

Katten i vei. Rett som det var, så møtte den en rotte. “Nå tar jeg deg,” sa katten.

“Å, vør ikke det,” sa rotta, “så skal du nok få igjen ringen.”

“Ja skal jeg det, så – -” sa katten.

Da de hadde kvaret seg på kongsgården, løp rotta omkring og noset og lurte der prinsessen og prinsen lå; til sist så fant hun et lite hull, som hun smatt inn igjennom. Så høre hun de snakket enda, og hun kunne skjønne at prinsen hadde ringen på fingeren sin, for prinsessen sa: “Du passer vel ringen, venn min,” sa hun. “Pøh! – det kommer vel ingen her inn gjennom murer og vegger etter den ringen!” sa prinsen; “men tror du ikke den er sikker på fingeren så kan jeg ta den i munnen,” sa han.

Om en stund vendte han seg på ryggen og skulle til å sove; med det samme ville ringen fare i halsen på ham, og så hostet han, så den spratt ut og trillet bortetter gulvet. Vips – tok rotta og smatt ut med den til katten, som satt og lurte ved rottehullet.

Men imens hadde kongen fått tak i gutten og satt ham inn i et stort tårn og dømt ham fra livet, for det han hadde drevet spott og spe med ham og datter hans, sa han, og der skulle han sitte til den dagen han skulle rettes. Mens katten holdt på å krype omkring og skulle friste å luske seg inn i tårnet til gutten, kom det en ørn og slo klørne i den og reiste ut over sjøen med den; rett som det var, kom det en falk og kastet seg over ørnen, så den slapp katten på sjøen; men da katten kjente det våte, ble hun så redd at hun slapp ringen og svømte til lands. Hun hadde ikke ristet vannet av seg og pyntet seg, før hun møtte hunden som husbonden hadde kjøpt til gutten.

“Nei, hvordan skal det bære i vei nå da?” sa katten og gråt og ille låt; “nå er ringen borte, og gutten vil de ta livet av,” sa hun.

“Jeg vet ikke jeg,” sa hunden; “men det vet jeg, at det river og sliter i innmaten på meg, så det kunne ikke være verre om den skulle vrenge seg,” sa han.

“Du skal se du har forett deg på spist mat,” sa katten.

“Jeg eter aldri mer enn jeg orker,” sa hunden; “og nå har jeg ikke ett annet enn en dau fisk som lå uti fjæra og fløt,” sa han.

“Kanskje fisken hadde svelgjet ringen,” sa katten, “og nå holder du vel på å sette til, du og, av det du ikke kan døye gull,” sa hun.

“Kan hende det,” sa hunden; “så var det likså godt å ta livet først som sist; kanskje gutten kunne komme fra det da,” sa den.

“Å, vør ikke det,” sa rotta – hun var også med -; “det skal ikke stort åp til, før jeg kommer inn, og er ringen der så sant, skal jeg nok snuse den opp,” sa hun. Ja, rotta smatt inn i hunden, og det varte ikke lenge før hun kom ut igjen med ringen. Så la katten avsted til tårnet og krafset seg oppover til hun fant et hull som hun kunne få labben inn igjennom, og ga så gutten ringen igjen.

Han hadde ikke fått den på fingeren, før han ønsket at tårnet skulle revne, og med det samme sto han midt i døren og skjelte kongen og dronningen og kongsdatteren ut for noe skarvepakk. Kongen var ikke sen om årope sammen krigsmakten sin, og sa til dem at de skulle kringrenne tårnet og ta gutten, det kvittet enten de fikk ham død eller levende. Men gutten ønsket bare at hele soldatmakten skulle sitte til opp under armene i den store blautmyra inne i fjellet, så hadde de kav nok med å komme opp igjen, de som ikke ble der. Da han så var ferdig med krigsmakten, tok han fatt på kongen og dronningen og kongsdatteren igjen; han ønsket de måtte bli sittende alle sine levedager i tårnet, der de hadde satt ham.

Så tok han landet og riket etter kongen. Hunden ble til prins og katten til prinsesse igjen, henne tok han og giftet seg med, og så drakk de bryllup og turte både vel og lenge.

Gutten tok sverdet og skiftet hesten så godt han kunne; løven ga han skrovet og største parten; falken fikk noe av innmaten og noe annet småtteri; men mauren fikk hodet. Da han hadde gjort det, sa han: “Nå synes jeg det er rett delt. Løven skal ha det meste, for han er størst og sterkest; falken skal ha det beste, for han er fin og fysen; mauren skal ha skolten, for han kryper i kroker og kriker.”

Ja, den delingen var de vel nøyd med alle sammen, og så spurte de hva han skulle ha for det han hadde skiftet så vel imellom dem. “Har jeg gjort dere en tjeneste, og De er nøyd med det, så er jeg velnøyd,” sa han; “men betaling skal jeg ikke ha.” Jo, det skulle han ha, sa de. “Vil du ikke ha annet,” sa løven, “så skal du få tre ønsker.” Men gutten visste ikke hva han skulle ønske seg. Så spurte løven om han ikke ville ønske at han kunne skape seg om til en løve, og de to andre spurte om han ikke ville skape seg om til falk og til maur. Det syntes han kunne være både godt og vel, og så ønsket han seg det.

Han kastet sverdet og strieplagget, skapte seg om til falk og la til åfly. Så fløy han til han kom over et stort vann; men da han kom utpå, ble han så trett og så sårvinget at han kunne ikke fly lenger, og da han så et brattberg som sto opp av vannet, satte han seg på det og hvilte seg; han syntes det var et underlig berg, og gikk omkring på det en stund.

Men da han hadde hvilt ut, skapte han seg til en falk igjen og fløy avsted, til han kom til kongsgården; der satte han seg i et tre utenfor vinduene til kongsdatteren. Da hun så fuglen, fikk hun lyst til å fange den. Hun lokket den til seg, og da falken var kommet innenfor, sto hun ferdig, og – husj – slo kongsdatteren vinduet igjen, tok fuglen og satte den i et bur.

Om natten gjorde gutten seg til maur og krøp ut av buret, og så skapte han seg til den han var, og gikk bort og satte seg hos kongsdatteren. Da ble hun så redd at hun ga seg til å skrike, så kongen våknet og kom inn og spurte hva som var på ferde.

“Det er noen her!” skrek kongsdatteren. I det samme var gutten maur, krøp inn i buret og gjorde seg til falk igjen. Kongen kunne ikke se noen som var å bli redd for; så sa han til kongsdatteren at det måtte være maren som trykket henne. Men ikke før var han vel ute av døren, så var det det samme igjen. Gutten krøp ut av buret som en maur, ble så til den han var, og satte seg hos kongsdatteren.

Hun skrek høyt, og kongen kom og skulle se hva som var på ferde igjen.

“Det er noen her!” skrek kongsdatteren. Men gutten smatt inn i buret igjen, og satt der som en falk. Kongen så og lette både høyt og lavt, og da han ikke så noe, ble han sint for han ikke kunne få nattero, og sa det var noe tøv hun fór med; “skriker du slik én gang til,” sa han, “så skal du bli var det at kongen er far din.”

Men kongen var ikke mer enn vel ute av døren, før gutten var hos kongsdatteren igjen. Den gangen skrek hun ikke, enda hun var så redd at hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg.

Så spurte gutten hva det var hun var så redd for.

Jo, hun var lovt bort til en haugebasse, sa hun, og første gangen hun kom under bar himmel, skulle han komme og ta henne, og da gutten kom, trodde hun det var haugebassen; hver torsdagsmorgen kom det bud fra haugebassen, og det budet var en drage, som kongen måtte gi ni velgjødde svin hver gang den kom, og derfor hadde han satt ut at den som kunne fri ham for dragen, skulle få kongsdatteren og halve riket.

Det sa gutten han skulle gjøre, og da det ble lyst om morgenen, gikk kongsdatteren til kongen, og sa at det var én inne som ville fri ham for dragen og svineskatten. Da kongen hørte det, ble han glad, for dragen hadde ett opp så mange svin at det snart ikke var flere igjen i hele kongeriket. Den dagen var det nettopp en torsdagsmorgen, og dermed så strøk gutten dit dragen pleide komme og ta imot svinene, og husbondkaren i kongsgården viste veien for ham.

Ja, dragen kom også, og han hadde ni hoder, og var så arg og sint at det fraste ild og luer da han ikke så svinematen sin, og røk på gutten som han ville ete ham levende. Men husj – gjorde gutten seg til løve, og sloss med dragen og rev av ham det ene hodet etter det andre. Dragen var sterk han også, og han spydde ild og eiter. Men da det led på, hadde han ikke mer enn ett hode igjen; det var det seigeste; til sist fikk gutten revet av det og, og så var det ute med dragen. Så gikk han til kongen, og det ble stor glede over hele kongsgården, og gutten skulle ha kongsdatteren.

Men så var det en gang de gikk i hagen, da kom selve haugebassen farende, tok kongsdatteren og fór bort igjennom luften med henne. Gutten ville etter med det samme; men kongen sa han ikke skulle gjøre det, for han hadde ikke noen annen igjen, nå da han hadde mistet datteren. Men det hjalp hverken bønn eller bud. Gutten gjorde seg til falk og fór av gårde. Men da han ikke så dem, kom han i hug det underlige brattberget han hadde hvilt på første gangen han fløy ut. Han slapp seg ned og satte seg der, skapte seg til maur og krøp ned igjennom en sprekk i berget. Da han hadde krøpet en stund, kom han til en dør som var gjenlåst. Men han visste råd til å komme inn, han krøp inn igjennom nøkkelhullet; der satt en fremmed kongsdatter og lysket en haugebasse med tre hoder.

“Jeg har nok gått riktig!” tenkte gutten ved seg selv, for han hadde hørt kongen hadde mistet to døtre før, som trollene hadde tatt. “Kanskje jeg finner den andre også,” sa han ved seg selv og krøp inn igjennom nøkkelhullet på en dør til. Der satt en annen fremmed kongsdatter og lysket en haugebasse, og han hadde seks hoder. Så krøp han igjennom et nøkkelhull til; der satt den yngste kongsdatteren og lysket en haugebasse med ni hoder. Han krøp opp på leggen hennes og kløp henne; så skjønte hun det var gutten som ville tale med henne, og så ba hun haugebassen om hun ikke fikk lov til å gå ut litt. Da hun kom ut, var gutten den han var igjen, og så sa han til henne at hun skulle spørre haugebassen om hun aldri skulle komme derifra og hjem til far sin. Så gjorde han seg til maur og satte seg på foten hennes, og så gikk kongsdatteren inn igjen og tok til å lyske haugebassen.

Da hun hadde holdt på med dette en stund, falt hun i tanker. “Du glemmer å lyske meg; hva er det du grunder på?” sa trollet.

“Å, jeg grunder på om jeg aldri skal komme herifra og hjem til min fars gård,” sa kongsdatteren.

“Nei, det gjør du aldri,” sa haugebassen; “ikke før noen finner det sandkornet som ligger under den niende tungen i det niende hodet på den dragen som far din skattet til. Men det finner ingen. For kommer det sandkornet over berget, så sprekker alle haugebassene, og berget blir til et forgylt slott, og vannet til engmarker.”

Da gutten hørte det, krøp han ut igjennom alle nøkkelhullene og gjennom sprekken ut på berget; der gjorde han seg til falk, og fløy dit som dragen lå. Så lette han til han fant sandkornet, under den niende tungen i det niende hodet, og fløy avsted med det; men da han kom til vannet, ble han så trett, så trett, at han måtte dale ned og sette seg på en stein i stranden. Rett som han satt der, blundet han et øyeblikk, og imens falt sandkornet ut av nebbet hans og ned mellom strandsanden. Så lette han i tre dager, før han fant det igjen. Men da han hadde funnet det, fløy han bent til brattberget med det og slapp det ned igjennom sprekken. Da sprakk alle haugebassene; berget revnet, og det sto et forgylt slott der, som var det gildeste slott i hele verden, vannet var de vakreste åkrer og grønneste enger noen ville se. Så reiste de til kongsgården og der ble det vel glede og herlighet. Gutten og den yngste kongsdatteren skulle ha hverandre, og de turte bryllup over hele kongeriket i syv samfulle uker. Og fór ikke de vel, så gi du nå må fare enda bedre!

Langt om lenge traff han en gammel mann med et stort skjegg.

“God dag,” sa mannen.

“God dag igjen,” sa gutten.

“Hvor skal du hen?” sa mannen.

“Jeg leter etter noen å drikke med, så jeg kan få lettet på dunken min,” sa gutten.

“Kan du ikke likså godt drikke med meg, som med en annen?” sa mannen; “jeg har faret både vidt og langt, så jeg er både trett og tørst.”

“Jo, kan jeg så,” sa gutten; “men hvor kommer du ifra, og hva er du for en mann, da?” sa han.

“Jeg er Vårherre, og jeg kommer fra himmerike, jeg,” sa mannen.

“Deg vil jeg ikke drikke med,” sa gutten; “for du gjør så stor forskjell på folk her i verden og skifter retten så ulikt, så noen blir så rike og noen så ringe; nei deg vil jeg ikke drikke med,” sa han, og labbet avsted med dunken sin.

Da han hadde gått et stykke til, ble dunken så tung igjen, så han syntes ikke han orket å bære den lenger, med mindre det kom noen han kunne drikke med, så ølet kunne minke i dunken. Jo, så traff han en stygg, skranglet mann, som kom fykende så fort.

“God dag,” sa mannen.

“God dag igjen,” sa gutten.

“Hvor skal du hen?” sa mannen.

“Å, jeg leter etter noen å drikke med, så jeg kan få lettet på dunken min,” sa gutten.

“Kan du ikke likså godt drikke med meg som med en annen?” sa mannen. “Jeg har faret både vidt og langt, og en øltår kunne gjøre godt i en gammel skrott,” sa han.

“Jo, kan jeg så,” sa gutten; “men hva er du for en, og hvor kommer du ifra?” spurte han.

“Jeg? Jeg er kjent nok, jeg er Fanden og kommer fra helvete, jeg,” sa mannen.

“Nei,” sa gutten; “du bare piner og plager folk, og der det er noen ulykke på ferde, der sier de støtt det er din skyld; nei, deg vil jeg ikke drikke med,” sa gutten.

Så gikk han langt og lenger enn langt igjen med øldunken sin, til han syntes den ble så tung at han ikke orket å bære den lenger. Han tok til åse seg omkring igjen, om det ikke kom noen han kunne drikke med, så dunken kunne letne. Jo, langt om lenge så kom det en mann igjen, og han var så tørr og skranglet at det var et rent guds under at han hang i hop.

“God dag,” sa mannen.

“God dag igjen,” sa gutten.

“Hvor skal du hen?” spurte mannen.

“Jeg skulle se om jeg kunne finne én å drikke med, så dunken min kunne letne litt, den blir så tung å bære,” sa gutten.

“Kan du ikke drikke med meg, likså godt som med en annen?” sa mannen.

“Jo, kan så,” sa gutten. “Hva er du for en, du da?” sa han.

“De kaller meg for Døden,” sa mannen.

“Deg vil jeg drikke med,” sa gutten, og la ned kaggen og ga seg til åtappe øl i skålen. “Du er en fagnamann, for du gjør alle like, både fattige og rike.”

Så drakk han ham til, og Døden syntes det var et herlig drikke, og da gutten unte ham vel, drakk de til skiftes, så ølet minket og kaggen letnet.

Til sist sa Døden: “Jeg har aldri kjent drikk som smakte bedre og gjorde meg så godt som det ølet du har skjenket meg, jeg syntes jeg ble som nyfødt innvendes, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre deg til takk for det.” Men da han hadde tenkt seg om en stund, så sa han at kaggen aldri skulle bli tom, hvor mye de drakk av den, og ølet som var på den, skulle bli til helsebot, så gutten kunne gjøre syke friske igjen, bedre enn noen doktor. Og så sa han at når han kom inn til en syk, da skulle Døden støtt være der og syne seg for ham, og det skulle han ha til sikkert merke, at når Døden satt ved føttene, så kunne han frelse den syke med en helsedrikk av kaggen, men satt han ved hodegjerdet, så gaves der hverken hjelperåd eller helsebot for døden.

Gutten var snart navnspurt, så han ble hentet vidt og bredt, og han hjalp mangfoldige til helse igjen, som det ikke hadde vært hjelp for. Når han kom inn og så hvor Døden satt hos den syke, spådde han enten liv eller død, og støtt var han sannspådd. Han ble både en rik mann og en mektig mann, og til sist ble han hentet til en kongsdatter langt borte i landene. Hun var så farlig syk at ingen doktor trodde seg til å hjelpe henne mer, og så lovte de ham alt han kunne ønske og forlange, om han kunne frelse henne. Da han kom inn til kongsdatteren, satt Døden ved hodegjerdet, men han satt og blundet og nikket, og mens han satt slik, kjente hun seg bedre. “Her gjelder det liv eller død,” sa dokteren, “og det er vel ingen frelse, om jeg ser rett,” sa han. Men de sa han måtte frelse henne, om det så skulle koste land og rike. Så så han på Døden, og mens han satt der og blundet igjen, vinket han til tjenerne at de skulle snu sengen i en hast, så Døden ble sittende ved føttene, og i det samme det var gjort, ga han henne helsedrikken, så var hun frelst.

“Nå svek du meg,” sa Døden, “og nå er det kvitt mellom oss.”

“Jeg var nødt til det, om jeg skulle vinne land og rike,” sa gutten.

“Det skal ikke hjelpe deg stort,” sa Døden; “din tid er ute, for nå hører du meg til.”

“Ja, skal det så være, så la det så være,” sa gutten; “men du lar meg vel få lov til å lese ut Herrens bønn først,” sa han.

Ja, det skulle han få lov til, men han passet seg vel for å lese Herrens bønn; alt annet leste han, men Fadervår kom aldri på hans tunge, og til sist mente han han hadde snytt Døden for alvor. Men da Døden syntes det drygde for lenge, så gikk han dit en natt og hengte opp en stor tavle med Fadervår på, over sengen til gutten. Da han våknet, tok han til å lese på den, og samlet seg ikke riktig før han kom til amen; men da var det for sent.

Denne kongen hadde tre sønner. Så sa han til dem en dag at den av dem som kunne skaffe igjen eplet eller få rett på tyven, han skulle få riket etter ham, enten det var den eldste eller den yngste eller den mellomste.

Den eldste gikk i veien først, og satte seg under treet og skulle gjete opp tyven. Da det led på natten, kom det flyvende en gullfugl, og den lyste det lang vei av, og da kongssønnen så fuglen og skinnet, ble han så redd at han ikke torde stanse, men satte inn igjen så fort han kunne.

Om morgenen var eplet borte. Da hadde kongssønnen fått hjertet i livet igjen, og så tok han til å niste seg ut, og vill i veien og friste om han kunne finne fuglen. Kongen rustet ham vel, og sparte hverken på klær eller penger.

Da kongssønnen hadde reist et stykke, ble han sulten, tok opp skreppen sin og satte seg til å holde dugurd utmed veien. Så kom det ut en rev av et granholt og satt og så på.

“Kjære, gi meg litt mat, du!” sa reven.

“Jeg gir deg brent horn, jeg!” sa kongssønnen. “Jeg kan trenge maten min selv; ingen kan vite hvor langt og hvor lenge jeg skal fare,” sa han.

“Det var så det,” sa reven, og så gikk han til skogs igjen.

Da kongssønnen hadde ett og hvilt, ga han seg på veien igjen. Langt om lenge kom han til en stor by, og i den byen var det et vertshus, der det støtt var glede og aldri sorg; der syntes han det skulle være gildt å ta inn, – og så ble han værende der. Det var slik dans og drikk og lyst og herlighet at han rent glemte fuglen og fjæren og far sin og reisen og hele riket. Borte var han og borte ble han.

Neste året skulle mellomste kongssønnen gjete opp epletyven i hagen. Ja, han satte seg under treet, han også, da eplet tok til å modnes. Men rett som det var, kom gullfuglen en natt og skinte som en sol, og gutten ble så redd at han tok hyven, og satte inn igjen det forteste han vant.

Om morgenen var eplet borte; men da var kongssønnen blitt modig igjen, og ville av gårde og se om han kunne finne fuglen. Ja, han tok til å niste seg ut, og kongen rustet ham vel og sparte hverken på klær eller penger.

Men så gikk det ham like ens som broren; da han hadde reist et stykke, ble han sulten, tok opp skreppen sin og satte seg til å holde dugurd utmed veien. Så kom det en rev ut av et granholt og satte seg og så på.

“Kjære, gi meg litt mat, du!” sa reven.

“Jeg gir deg brent horn, jeg!” sa kongssønnen. “Jeg kan trenge maten min selv; ingen kan vite hvor langt og hvor lenge jeg skal fare,” sa han.

“Det var så det,” sa reven, og så gikk han til skogs igjen.

Da kongssønnen hadde ett og hvilt seg en stund, ga han seg på veien igjen. Langt om lenge kom han til den samme byen og det samme vertshuset, der det støtt var glede og aldri sorg, og der syntes han også det skulle være godt å være, og den første han traff, det var broren, og så ble han der. Broren hadde turt og sviret så han nesten ikke hadde klær på kroppen; men nå tok de til på ny frisk, og det ble slik dans og drikk og lyst og herlighet at den andre også glemte fuglen og fjæren og far sin og reisen og hele riket. Borte var han og borte ble han, han også.

Da det led til at eplet skulle bli modent igjen, skulle den yngste kongssønnen ut i hagen og gjete opp epletyven. Han fikk med seg en kamerat som skulle hjelpe ham opp i treet, og tok med en øldunk og en kortleik til tidsfordriv, så han ikke skulle sovne av. Rett som det var, skinte det som en sol, så de så hver fjær på fuglen, lenge før den rakk fram. Kongssønnen til å klyve opp i treet, og i det samme gullfuglen slo ned og tok eplet, ville han gripe den, men han fikk bare en fjær av styven på den. Så gikk han inn i kammerset, der kongen lå og sov, og da han kom inn med fjæren, ble det så lyst som klare dagen.

Så ville han også ut på vidåtta og friste om han kunne få spurt opp brødrene sine og fange fuglen; for han hadde da vært så nær at han hadde bitt merke i den og fått en fjær av styven på den han, sa han. Ja, kongen gikk lenge og grundet på om han skulle la ham reise; det var von til det ikke gikk bedre med ham som var yngst, enn det hadde gått med de to eldste, som skulle ha mere forstand på verden, og han var redd han skulle miste ham også. Men kongssønnen ba så vakkert, og så fikk han da lov til sist. Så nistet han seg ut, og kongen rustet ham vel både med klær og penger, og så la han i vei.

Da han hadde reist et stykke, ble han sulten og tok opp skreppen sin og satte seg til å holde dugurd, og rett som han var best i lag med det, kom det en rev ut av et granholt, og satte seg ved siden av ham og så på.

“Å kjære, gi meg litt mat, du!”

“Jeg kunne vel trenge til maten min selv,” sa kongssønnen; “for jeg kan ikke vite hvor langt jeg skal fare,” sa han; “men så mye har jeg alltids, at jeg kan gi det litt med.”

Da reven hadde fått et stykke kjøtt å bite i, så spurte han kongssønnen hvor han skulle hen. Ja, det fortalte han.

“Vil du lyde meg, så skal jeg hjelpe deg, så du skal ha lykken med deg,” sa reven.

“Det lovte kongssønnen, og så slo de seg i lag. De reiste en stund, til de kom til den samme byen og det vertshuset der det støtt var glede og aldri sorg.

“Jeg får nok gå utenom her; det er så leit med hundene,” sa reven, og så fortalte han hvor brødrene hans holdt til, og hva de tok seg til. “Og går du inn der, så kommer du ikke lenger, du heller,” sa han.

Kongssønnen lovte det, og ga ham hånden på at han ikke skulle gå inn der, og så tok de hver sin vei. Men da han kom til vertshuset og hørte for spill og lystighet der var, så måtte han inn, det var ikke å spørre om, og da han traff brødrene sine, ble det slik huskestue at han glemte både reven og reisen og fuglen og far sin. Men da han hadde vært der en stund, kom reven – han hadde våget seg inn i byen likevel – og gløttet på døren og blunket til kongssønnen og sa at nå måtte de i veien. Så sanset kongssønnen seg igjen, og så reiste de av gårde.

Da de hadde gått en tid, så de et stort fjell langt borte. Så sa reven: “Tre hundre mil bakenfor det fjellet er det en gullforgylt lind med gullblad, og i den linden sitter gullfuglen som fjæren er av.”

Dit reiste de sammen. Som kongssønnen skulle bort og ta fuglen, ga reven ham noen gilde fjær, som han skulle bikke med i hånden, for å lokke ned fuglen, så kom den flyvende og satte seg på hånden hans. Men det sa reven, at linden måtte han ikke røre, for det var et stort troll som eide den, og hvis kongssønnen bare rørte den minste kvist, så kom trollet ut og drepte ham på flekken.

Nei, kongssønnen skulle nok ikke røre den, sa han; men da han hadde fått fuglen på hånden, syntes han, han måtte ha en kvist av linden, det var ikke å be for, den var så blank og så gild. Så tok han en, bare en ørliten en. Men i det samme kom trollet ut.

“Hvem er det som stjeler min lind og min fugl?” skrek trollet, og det var så sint at det sprutet varmegnister.

“Tyv tror hver mann stjeler,” sa kongssønnen; “men det blir ikke andre hengt enn de som ikke stjeler rett,” sa han. Trollet sa det var det samme, og ville til å drepe ham. Men kongssønnen sa han fikk spare livet.

“Ja, ja,” sa trollet, “kan du skaffe igjen den hesten som nærmeste grannen min har tatt fra meg, skal du slippe med livet,” sa han.

“Hvor skal jeg finne ham da?” sa kongssønnen.

“Å, han bor tre hundre mil bakenfor det store fjellet som blåner i himmelsynet,” sa trollet.

Kongssønnen lovte han skulle gjøre sitt beste. Men da han kom til reven, var den ikke riktig blid.

“Nå har du stelt deg ille,” sa reven; “hadde du lydd meg, så kunne vi vært på hjemveien nå,” sa han.

De måtte i veien igjen, siden deg gjaldt livet og kongssønnen hadde lovt det, og langt om lenge kom de fram.

Men da han skulle inn og ta hesten, sa reven: “Når du kommer inn i stallen, så henger det mangfoldige biksler på stallveggen, både av gull og av sølv; dem skal du ikke røre, for da kommer trollet ut og dreper deg på timen; men det styggeste du ser, det skal du ta.”

Ja, det lovte kongssønnen; men da han kom inn i stallen, syntes han det var rent ulikt, for det var nok av dem som gilde var, og så tok han det blankeste han fant; det var blankt som gull. Men i samme blinken kom trollet ut, så sint at det gnistret av det.

“Hvem er det som vil stjele min hest og mitt biksel?” skrek han.

“Tyv tror hver mann stjeler,” sa kongssønnen; “men det blir ikke andre hengt enn de som ikke stjeler rett,” sa han.

“Ja, det er det samme, jeg dreper deg på flekken,” skrek trollet.

Kongssønnen mente han fikk spare livet.

“Ja, ja,” sa trollet, “kan du skaffe igjen den deilige jomfruen som nærmeste grannen min har tatt fra meg, så skal jeg spare deg.”

“Hvor bor han da?” spurte kongssønnen.

“Å, han bor tre hundre mil bakenfor det store fjellet som blåner i himmelsynet,” sa trollet.

Ja, kongssønnen lovte han skulle hente jomfruen, så fikk han lov å gå og slapp med livet. Men da han kom ut igjen, var reven ikke blid, må vite.

“Nå har du stelt deg ille igjen,” sa reven; “hadde du lydd meg, kunne vi ha vært på hjemveien for lenge siden. Nå tror jeg mest ikke jeg vil være med deg lenger.”

Men kongssønnen ba så inderlig vakkert, og lovte at han aldri skulle gjøre annet enn det reven sa, om han ville slå følge med ham. Til sist ga reven seg, og de ble venner og vel forlikt; så la de i veien igjen, og langt om lenge kom de da dit hvor den deilige jomfruen var.

“Ja,” sa reven, “du har nok lovt godt, men jeg tør ikke slippe deg inn til trollet likevel; denne gangen får jeg gå selv,” sa reven. Så gikk han inn, og om en liten stund kom han ut igjen med jomfruen, og så reiste de samme veien tilbake som de var kommet.

Da de kom til trollet som hadde hesten, tok de både den og det gildeste bikselet, og da de kom til trollet som hadde linden og fuglen, så tok de både linden og fuglen og reiste med.

Som de slik hadde reist en stund, kom de til en rugåker; så sa reven: “Jeg hører en dur; nå får du reise alene; jeg vil bli her en stund jeg,” sa han. Så flettet han på seg en kledning av rughalm, og så ble han liksom én som sto der og prekte. Rett som det var, kom alle tre trollene farene og tenkte de skulle nå dem igjen.

“Har du sett én som har reist med en deilig jomfru, med en hest med gullbiksel, med en gullfugl, og en gullforgylt lind?” skrek de til ham som sto der og prekte.

“Ja, det har jeg hørt av mormor til mormor mi, at det har faret slik ei ferd her; men det var i den gamle gode tida, da mormor hennes mormor bakte skillingskaker og ga to for skillingen, og skillingen igjen.”

Da slo alle trollene latterdøren opp på vid vegg: “ha, ha, ha ha!” sa de og holdt på hverandre. “Har vi sovet så lenge, så kan vi gjerne snu nesen hjem og legge oss,” sa de, og så reiste de samme veien tilbake.

Reven la av gårde etter kongssønnen; men da de kom til byen med vertshuset og brødrene hans, så sa reven: “Jeg tør ikke gå gjennom byen for hundene, jeg må gå min egen vei ovenom; men nå må du akte deg vel, så ikke brødrene dine får tak i deg.”

Men da kongssønnen kom inn i byen, syntes han det var altfor ille om han ikke skulle se inn til brødrene sine og tale et ord med dem, og så heftet han litt der. Men da brødrene fikk se ham, kom de ut og tok fra ham både jomfruen og hesten og fuglen og linden og alt i hop, og ham selv stappet de i en tønne og kastet ham på sjøen, og så reiste de med jomfruen og hesten og fuglen og linden, med alt sammen, hjem til kongsgården. Men jomfruen ville ikke snakke, og ble blek og ussel å se på; hesten ble så mager og elendig at den mest ikke hang sammen, fuglen tidde still og skinte ikke mer, og linden visnet.

Imens gikk reven utenfor byen og lusket og ventet på kongssønnen og den deilige jomfruen, og undredes på hvorfor de ikke kom. Han gikk både hit og dit og ventet og stundet, og til sist kom han ned til stranden, og da han fikk se tønnen som lå ute på sjøen og drev, ropte han: “Reker du der, du tomtønne?”

“Å, det er meg,” sa kongssønnen ute i tønnen.

Reven til svøms ut på sjøen det forteste han vant, fikk fatt i tønnen og dro den til lands. Så tok han på å gnage på gjordene, og da han hadde fått dem av tønnen, sa han til kongssønnen: “Spark og spenn!”

Kongssønnen sparket, slo og spente, så hver stav sprang for seg, og hoppet ut av tønnen. Så gikk de til kongsgården i følge, og da de kom dit, ble jomfruen vakker igjen og tok til å tale, hesten ble så fet og vakker at det glinste i hvert hår, fuglen skinte og sang; linden tok til å blomstre og blinke med bladene, og jomfruen sa: “Der er han som har frelst oss.”

Linden satte de i hagen, og den yngste kongssønnen skulle ha kongsdatteren, for det var hun; men de to eldste brødrene la de i hver sin spikertønne og rullet dem ut over et brattberg.

Så laget de til bryllups. Men først sa reven til kongssønnen, at han skulle legge ham på huggestabben og hugge hodet av ham, og enda han låt vel og ille, så hjalp det ikke, han måtte til. Men med det samme han hugg, ble reven til en vakker prins, og han var bror til prinsessen som de hadde fridd ut fra trollet. Så sto det bryllup, og det både stort og gildt, og de turte så det spurtes like hit.