Så var det en torsdagskveld sent om høsten; det var stygt vær ute og fælt mørkt, og regne og blåse gjorde det så det knaket i veggene; de satt omkring peisen og hadde noe å stelle med alle sammen. Rett som det var, så banket det tre ganger på ruten. Mannen gikk ut og skulle se hva som var på ferde, og da han kom ut, sto der en stor, stor kvitbjørn der.

“God kveld du!” sa kvitbjørnen.

“God kveld!” sa mannen.

“Vil du gi meg den yngste datteren din, skal jeg gjøre deg likså rik som du nå er fattig,” sa han.

Ja, mannen syntes det var nokså gildt at han skulle bli så rik, men han syntes da han måtte snakke med datteren først, og gikk inn og sa at det var en stor kvitbjørn ute, som lovte han skulle gjøre dem så rike, når han bare kunne få henne. Hun sa nei og ville nødig, og så gikk mannen ut igjen, og ble så forlikt med kvitbjørnen at den skulle komme igjen neste torsdagskvelden og hente svar. Imens ga de henne hverken rist eller ro, de snakket og leste opp for henne om all rikdommen de skulle komme til, og om hvor godt hun skulle ha det selv, og til sist ga hun seg da. Hun vasket seg og stelte i stand fillene sine, pyntet seg gå godt hun kunne, og holdt seg reiseferdig. Ikke stort var det hun skulle ha med heller.

Neste torsdagskvelden kom kvitbjørnen og skulle hente henne; hun satte seg på ryggen av den med tullen sin, og så bar det avsted.

Da de hadde kommet et godt stykke på veien, sa kvitbjørnen: “Er du redd?”

Nei, det var hun da ikke.

“Ja, hold deg bare godt fast i ragget mitt, så har det ingen fare heller,” sa den.

Hun red og hun red, og langt om lenge kom de til et stort fjell. Der banket kvitbjørnen på, og så gikk det opp en port, og de kom inn i et slott; det var lys i alle rom, og det skinte både av gull og sølv, og så var der en stor sal, som det sto et dekket bord i, og det så gromt at du ikke kan tro hvor gromt det var. Så gav kvitbjørnen henne en sølvklokke; når det var noe hun ville, skulle hun bare ringe på den, så fikk hun det. Ja, da hun hadde spist, og det led på kvelden, ble hun søvnig etter reisen, og syntes hun kunne ha lyst til å legge seg; så ringte hun på klokken, og hun hadde ikke tatt i den, før hun kom inn i et kammers, der det sto en oppredd seng, så deilig som noen ville ligge i, både med silkedyner og omheng og gullfrynser; og alt det som var der, var av gull og sølv. Men da hun hadde lagt seg og slokket lyset, kom det inn et menneske og la seg med henne; og det var kvitbjørnen, som kastet hammen av seg om natten; men hun fikk aldri se ham, for alltid kom han etter hun hadde slokket lyset; og før det var lyst om morgenen, var han borte igjen.

Det gikk både godt og vel en stund, men så tok hun på å bli så stille og sørgmodig, for hun gikk der så alene hele dagen og stundet hjem til foreldrene og søskene sine. Da kvitbjørnen spurte hva det var som feilte henne, sa hun at det var så stusslig der, hun gikk der så alene og stundet hjem til foreldrene og søskene sine, og det var for det hun ikke kunne komme til dem, at hun gikk og sørget så. “Det kan det nok bli råd til,” sa kvitbjørnen; “men du skal love meg det at du ikke taler med mor din alene, men bare når de andre hører på; for hun tar deg ved hånden,” sa han, “og vil ha deg inn i et kammers og tale alene med deg; men det må du slett ikke gjøre, ellers gjør du oss ulykkelige begge to.”

En søndag kom kvitbjørnen og sa, nå kunne de reise til foreldrene hennes. Ja, de reiste, hun satt på ryggen hans, og det gikk både langt og lenge; til sist kom de til en stor hvit gård; der løp søskene hennes ute og lekte seg, og det var så vakkert at det var en lyst å se det. “Der bor foreldrene dine,” sa kvitbjørnen; “men glem ikke det jeg har sagt deg, ellers gjør du både deg og meg ulykkelige.” Nei kors, det skulle hun nok ikke glemme, og da hun var kommet dit, så snudde kvitbjørnen om igjen, han.

Det var slik glede da hun kom inn til foreldrene, at det ikke var noen måte på det; de syntes de kunne ikke fulltakke henne for det hun hadde gjort imot dem; nå hadde de det både så godt, og så godt, og alle spurte de henne hvordan hun hadde det, der hun var. Hun hadde det både godt og vel, og hadde alt som hun kunne ønske seg, sa hun; hva hun svarte for resten, skal jeg ikke kunne si, men jeg tror ikke de fikk noen riktig greie på det.

Men så om ettermiddagen, da de hadde spist til middag, gikk det som kvitbjørnen hadde sagt: moren ville tale med henne alene inne i kammerset. Men hun mintes det kvitbjørnen hadde sagt, og ville ikke på noen måte. “Det vi har å snakke om,” sa hun, “det kan vi alltid snakke om.” Men hvordan det gikk eller ikke, så fikk da moren overtalt henne til sist, og så måtte hun si hvordan hun hadde det.

Hun sa da at det alltid kom et menneske og la seg med henne når hun hadde slokket lyset om aftenen, og ham fikk hun aldri se; for han var alltid borte før det ble lyst om morgenen. Det gikk hun og sørget over, for hun syntes hun ville så gjerne se ham, og om dagen gikk hun der alene og hadde det så stusselig.

“Huff det kan gjerne være et troll du ligger med,” sa moren; “men nå skal jeg lære deg en råd, så du skal få se ham; du skal få en lysestubb av meg, som du kan ta med deg i barmen; lys så på ham når han sover, men akt deg vel, så du ikke drypper talg på ham.”

Ja, hun tok lyset og gjemte det i barmen; og om kvelden kom kvitbjørnen og hentet henne.

Da de hadde kommet et stykke på veien, spurte kvitbjørnen om det ikke var gått så som han hadde sagt.

Jo, det kunne hun ikke nekte for.

“Ja har du lydd etter din mors råd, så har du gjort oss begge ulykkelige, og så er det ute mellom oss,” sa han.

Nei, det hadde hun nå slett ikke.

Da hun så var kommet hjem og hadde lagt seg, gikk det som det pleide: det kom et menneske og la seg med henne. Men da det led utpå natten, og hun hørte han sov, sto hun opp og slo varme, tente i lyset og lyste på ham, og da så hun det var den vakreste prins en kunne se for sine øyne, og hun ble så glad i ham at hun syntes hun ikke kunne leve, hvis hun ikke fikk kysset ham straks på øyeblikket: det gjorde hun også, men med det samme dryppet hun tre hete talgdråper på skjorten hans, så han våknet.

“Å, hva har du gjort nå?” sa han. “Nå har du gjort oss ulykkelige begge to. Hadde du bare holdt ut året, så hadde jeg vært frelst; for jeg har en stemor som har trollet meg, så jeg er kvitbjørn om dagen og menneske om natten. Men nå er det ute mellom oss, nå må jeg reise fra deg til henne; hun bor i et slott som ligger østenfor sol og vestenfor måne, og der er det en prinsesse med en nese som er tre alen lang, henne skal jeg ha nå.”

Hun gråt og bar seg, men det var ikke noe å gjøre ved det, han måtte reise. Så spurte hun om hun da ikke kunne få være med.

Nei, det bar aldri til.

“Kan du si meg veien, så skal jeg lete deg opp; det kan jeg vel få lov til?” sa hun.

Ja, det kunne hun; men det var ingen vei dit, det lå østenfor sol og vestenfor måne det, og dit fant hun aldri fram.

Om morgenen da hun våknet, var både prinsen og slottet borte; hun lå på en liten grønn flekk midt inne i mørke, tette skogen, og ved siden av henne lå den samme filletullen hun hadde hatt med seg hjemmefra. Da hun nå hadde gnidd søvnen av øynene sine og grått seg trett, ga hun seg på veien, og så gikk hun i mange, mange dager, alt til hun kom til et stort berg.

Utenfor det satt en gammel kjerring og lekte seg med et gulleple. Henne spurte hun om hun visste veien til den prinsen som var hos stemor sin, i et slott som lå østenfor sol og vestenfor måne, og som skulle ha en prinsesse med en nese som var tre alen lang.

“Hvor kjenner du ham fra?” spurte kjerringa, “kanskje det var du som skulle hatt ‘n?”

Ja det var da det.

“Jaså, er det du?” sa kjerringa. “Ja, jeg vet ikke noe mer om ‘n jeg, enn at han bor i det slottet som er østenfor sol og vestenfor måne, og dit kommer du sent eller aldri; men du skal få låne hesten min, og den kan du ri på til grannekjerringa mi, kanskje hun kan si deg det; og når du er kommet fram, så kan du bare slå til hesten under venstre øret og be den gå hjem igjen. Og dette gulleplet kan du ta med deg.”

Hun satte seg opp på hesten og red i lange, lange tider, og så kom hun til sist til et berg, der det satt en gammel kjerring utenfor med et gullhespetre. Henne spurte hun om hun visste veien til det slottet som lå østenfor sol og vestenfor måne. Hun sa som den andre kjerringa, at hun ikke visste noe om det, men det var nok østenfor sol og vestenfor måne, “og dit kommer du sent eller aldri; men du skal få låne hesten min til nærmeste grannekjerringa, kanskje hun tør vite det, og når du er kommet dit, så kan du bare slå den under venstre øret og be den gå hjem igjen,” og så ga hun henne hespetreet, for det kunne hun nok komme til å få bruk for, sa hun.

Jenta satte seg da opp på hesten, og red i langsommelig tid igjen, og langt om lenge kom hun da til et stort berg; der satt det en gammel kjerring og spant på en gullrokk. Henne spurte hun om hun visste veien til prinsen, og hvor det slottet var som lå østenfor sol og vestenfor måne.

Så gikk det like ens. “Kanskje det er du som skulle hatt prinsen der?” sa kjerringa.

Ja, det skulle nå være det da.

Men hun visste ikke bedre veien hun enn de andre to; østenfor sol og vestenfor måne var det, det visste hun, “og dit kommer du sent eller aldri,” sa hun, “men du kan få låne hesten min, så mener jeg du får ri til østenvinden, og spørre ham, kanskje han er kjent der og kan blåse deg dit. Når du er kommet fram, så kan du bare slå hesten under øret, så går den hjem igjen”. Og så ga hun henne gullrokken. “Kanskje du kan få bruk for den,” sa kjerringa.

Hun red i mange dager og i langsommelig tid, før hun kom dit; men langt om lenge kom hun da fram, og så spurte hun østenvinden om han kunne si henne veien til den prinsen som bodde østenfor sol og vestenfor måne.

Ja, den prinsen hadde han nok hørt tale om, sa østenvinden, og slottet med, men veien visste han ikke, for han hadde aldri blåst så langt. “Men hvis du vil, så skal jeg følge deg til bror min, vestenvinden, kanskje han kan vite det, for han er mye sterkere; du kan sette deg på ryggen min, så skal jeg bære deg dit.”

Ja, hun gjorde så, og det gikk nokså friskt. Da de kom fram dit, så gikk de inn, og østenvinden sa at den han hadde med seg, var hun som skulle ha prinsen i det slottet som lå østenfor sol og vestenfor måne, nå reiste hun og skulle lete ham opp, og så hadde han fulgt henne dit, og ville gjerne høre om vestenvinden visste hvor det var henne.

“Nei, så langt har jeg aldri blåst,” sa vestenvinden, “men vil du, så skal jeg følge deg til sønnenvinden, for han er mye sterkere enn noen av oss, og han har flakket både vidt og bredt; kanskje han kan si deg det. Du kan sette deg på ryggen min, så skal jeg bære deg dit.”

Ja, hun så gjorde; de reiste til sønnenvinden, og var ikke lenge om veien, skal jeg tro. Da de kom fram, spurte vestenvinden om han kunne si jenta veien til det slottet som lå østenfor sol og vestenfor måne; det var hun som skulle ha prinsen der.

“Ja så,” sa sønnenvinden, “er det hun? Ja, jeg har nok vanket noe hvert sted i min tid,” sa han, “men så langt har jeg aldri blåst. Men vil du, så skal jeg følge deg til bror min, nordenvinden; han er den eldste og sterkeste av oss alle sammen, og vet ikke han hvor det er, så får du aldri i verden spurt det. Du kan sette deg opp på ryggen min, så skal jeg bære deg dit.”

Ja, hun satte seg opp på ryggen hans, og han av gårde så det hadde god skikk. De gjorde ikke veien lang.

Da de kom dit nordenvinden bodde, var han så vill og galen at det sto kald gufs av ham lang vei.

“Hva vil dere?” skrek han langt borte, så det isnet i dem.

“Å, du får ikke være så streng av deg du heller,” sa sønnenvinden, “for det er jeg, og så er det hun som skulle hatt den prinsen som bor i slottet østenfor sol og vestenfor måne, og nå vil hun spørre deg om du har vært der og kan si henne veien, for hun ville gjerne finne ham igjen.”

“Ja, jeg vet nok hvor det er,” sa nordenvinden, “jeg har blåst et ospeløv dit en eneste gang, men da var jeg så trett at jeg ikke orket blåse på mange dager etterpå. Men er det så at du endelig vil dit, og du ikke er redd for å være med meg så, skal jeg ta deg på ryggen min og friste om jeg kan blåse deg dit.”

Ja, hun ville og hun måtte dit, hvis det på noe sett og vis var framkommelig, og redd var hun ikke, om det gikk aldri så galt.

“Ja ja, så får du ligge over her i natt,” sa nordenvinden; “for vi må ha dagen for oss og vel så det, skal vi rekke fram.”

Tidlig den andre morgenen vekket nordenvinden henne, og blåste seg opp og gjorde seg så stor og sterk at det var fælt; og så bar det avsted med dem høyt opp og bort igjennom luften, som de skulle fare til verdens ende med det samme. På bygda var det slik storm at det røk ned både hus og hele skogrøfter, og da de kom ut over storsjøen, forliste der skip i hundrevis. Slik fór de avsted så langt, så langt at ingen kan tro hvor langt de fór, og alltid gikk det utover havet, og nordenvinden ble trettere og trettere og så utkjørt at han nesten ikke orket blåse lenger, og lavere og lavere bar det med ham, og på slutten gikk det så lavt at bølgetoppene slo om hælene hennes.

“Er du redd?” sa nordenvinden.

Nei, sa hun, det var hun ikke.

Men de var ikke langt fra land heller, og det var nettopp så vidt makt igjen i nordenvinden at han fikk kastet henne inn på stranden under vinduene på slottet som lå østenfor sol og vestenfor måne; men da var han også så trett og ussel, at han måtte hvile over mange dager, før han kunne komme hjem igjen.

Den andre morgenen satte hun seg til å leke med gulleplet utenfor vinduene i slottet, og det første hun så, var det nesegrevet som skulle ha prinsen.

“Hva skal du ha for det gulleplet ditt, du da?” sa hun og gløttet på vinduet.

“Det er ikke til fals hverken for gull eller penger,” sa jenta.

“Er det ikke til fals for gull eller penger, hva vil du da ha for det? Du kan få hva du vil,” sa prinsessen.

“Ja, hvis jeg kan få komme opp til prinsen som er her, og få være hos ham i natt, så skal du få det,” sa hun som hadde kommet med nordenvinden.

Ja, det kunne hun nok, det var råd til det.

Prinsessen fikk gulleplet. Men da jenta kom opp på rommet til prinsen om kvelden, så sov han; hun ropte på ham og ristet i ham, og alt imellom så gråt hun, men hun kunne ikke få ham våken, for de hadde gitt ham en sovedrikk om kvelden. Om morgenen, da det lyste av dag, kom prinsessen med den lange nesen og jaget henne ut igjen.

Frempå dagen satte hun seg utenfor vinduene i slottet til å hespe på hespetreet, og det gikk da likedan. Prinsessen spurte hva hun ville ha for det, og hun sa at det var til fals hverken for gull eller penger, men kunne hun få lov til å komme opp til prinsen og være hos ham om natten, skulle hun få det. Men da hun kom der opp, så sov han igjen, og alt hun ropte og skrek og ristet i ham, og alt hun gråt, så sov han så hun ikke var god for å få liv i ham; og da det lyste av dag, kom prinsessen med den lange nesen og jaget henne på dør igjen.

Da det led på dagen, satte jenta seg utenfor vinduene i slottet til åspinne på gullrokken, og den ville også prinsessen med den lange nesen ha. Hun lukket opp vinduet og spurte hva hun skulle ha for den. Jenta sa, nå som begge de andre gangene, at den ikke var til fals hverken for gull eller penger, men kunne hun få komme opp til prinsen som var der, og være hos ham om natten, så skulle hun få den. Ja, det kunne hun gjerne. Men så var det noen kristne folk som var inntatt der, og de hadde sittet i det kammerset som var nærmest ved prinsens; de hadde hørt at det hadde vært kvinnfolk inne, som hadde grått og ropt på ham to netter i rad, og det sa de til prinsen. Om kvelden, da prinsessen kom med sovesupen, lot han som han drakk, men slo den bakover seg, for han kunne nok skjønne det var en dvaledrikk.

Da nå jenta kom inn, var prinsen våken, og så måtte hun fortelle hvordan hun var kommet dit. “Ja, nå kommer du riktig til pass også,” sa prinsen, “for i morgen skulle jeg hatt bryllup; men jeg vil ikke ha det nesegrevet, og du er den eneste som kan frelse meg. Jeg skal si at jeg vil se hva bruden min duger til, og be henne vaske av den skjorten med de tre talgflekkene på; det går hun inn på, for hun vet ikke at det er du som har gjort det; men det må kristent folk til det og ikke slikt trollpakk, og så skal jeg si at jeg ikke vil ha noen annen til brud enn den som kan gjøre det, og du kan, det vet jeg.”

Det var da stor fryd og glede på dem om natten. Men dagen etter, da bryllupet skulle stå, sa prinsen: “Jeg vil nok se hva bruden min duger til først.”

Ja, det kunne så være det, sa stemoren.

“Jeg har en fin skjorte, som jeg vil ha til brudgomsskjorte, men det er kommet tre talgflekker på den, som jeg vil ha vasket av, og det har jeg lovt at jeg ikke tar noen annen enn den som er god for æ gjøre det; kan hun ikke det, så er hun ikke verd å eie.”

Ja, det var ingen sak, mente de, og det gikk de inn på, og hun med den lange nesen til å vaske det beste hun kunne; men dess mer hun vasket og gnudde, dess større ble flekkene.

“Å, du kan ikke vaske,” sa gamletrollkjerringa, mor hennes, “la meg få den!” Men hun hadde ikke før tatt i skjorten, før den ble styggere enda, og dess mer hun vasket og gnudde, dess større og svartere ble flekkene.

Så skulle de andre trollene til å vaske; men dess lenger de led, dess styggere og fælere ble den, og til sist så hele skjorten ut som den hadde vært i skorsteinspipen.

“Å, dere duger ikke noe noen av dere,” sa prinsen; “det sitter en fantejente utenfor vinduene her; jeg er viss på hun er mye bedre til åvaske hun enn noen av dere. Kom inn, du jente!” ropte han.

Ja, hun kom inn.

“Kan du vaske ren denne skjorten du?” sa han.

“Å, jeg vet ikke jeg,” sa hun, “jeg får prøve.”

Og aldri før hadde hun tatt i skjorten og duppet den i vannet, før den var drivende hvit som nysne, og hvitere enda.

“Ja, deg vil jeg ha,” sa prinsen.

Så ble den gamle trollkjerringa så sint at hun sprakk, og prinsessen med den lange nesen og småtrollene sprakk nok også, for jeg har ikke hørt noe til dem siden. Prinsen og bruden hans, de løste da ut det kristenfolket som var inntatt der, og så tok de med seg så mye gull og sølv som de kunne føre, og flyttet langt bort fra slottet som lå østenfor sol og vestenfor måne.

Det er et gammelt ord, at kjerringråd skal ingen forsmå, og råd og drikk gis det for alt, så nær som døden, “men kanskje det skal bli råd for den også denne gangen,” tenkte væren med seg selv.

Så åt han tett, og da han var god og mett, stanget han ut døren og strøk sin vei bort i grannegården; der gikk han til grisehuset, til en gris han var blitt så vel kjent med i marka, og siden hadde de støtt vært venner og vel forlikt. “God dag, og takk for sist,” sa væren til grisen.

“God dag, og sjøl takk for sist,” sa grisen.

“Vet du hvorfor du har det så godt, og de gjør og steller deg så vel?” sa væren.

“Nei, nei,” sa grisen.

“Mange munner tømmer snart en tønne, må vite; de vil slakte deg og ete deg,” sa væren.

“Vil de det?” sa grisen, “signe maten når de har ett!” sa han.

“Vil du som jeg, farer vi bort i skogen, bygger hus og bor for oss sjøl; en sitter alltid best på egen benk,” sa væren.

Ja, det ville grisen også; “det er fagnad i fint følge,” sa han. Og så la de i vei.

Da de hadde fart et stykke, møtte de en gås.

“God dag, godtfolk, og takk for sist,” sa gåsa; “hvor skal det folket hen, som farer så fort i dag?” sa hun.

“God dag igjen, og sjøl takk for sist,” sa væren. “Hjemme hadde vi det altfor vel, derfor vil vi til skogs og bo for oss sjøl; i egen heim er hvermann herre,” sa han.

“Ja jeg har det også vel nok der jeg er,” sa gåsa; “kunne jeg ikke få være med, jeg òg? Godt lag gjør stuttere dag,” sa hun.

“Med sladder og snadder bygger en hverken hus eller hytte,” sa grisen; “hva skulle du gjøre da?”

“Med råd og lempe kommer en kryp så langt som en kjempe,” sa gåsa; “jeg kan nappe mose og dytte i veggfarene, så huset blir tett og varmt.”

Ja så skulle hun få lov til å være med, for grisen ville gjerne ha det godt og varmt.

Da de hadde gått et stykke til – gåsa kunne ikke fare så fort hun – så møtte de en hare, som kom hoppende ut av skogen.

“God dag, godtfolk, og takk for sist!” sa haren; “hvor langt skal dere labbe i dag?” sa han.

“God dag igjen, og sjøl takk for sist,” sa væren; “hjemme hadde vi det altfor vel, derfor vil vi til skogs og bygge hus og være for oss sjøl; når borte er fristet, er heimen best,” sa han.

“Nå har jeg jo hus i hver buske, hus i hver buske,” sa haren; “men jeg har så ofte sagt om vinteren at lever jeg til sommeren, så bygger jeg meg et hus – så jeg mest kunne ha hug til å være med og tømre opp et til sist, jeg òg,” sa han.

“Ja, skulle vi komme riktig i klemme, så måtte vi vel ta med deg til bikkjeskremme,” sa grisen; “for du kunne jo ikke hjelpe oss å bygge på huset.”

“Den som i verden skal være, får alltid noe å gjøre,” sa haren; “jeg har tenner til å gnage plugger med, og labber til å slå dem i veggen med, så jeg kan gjøre full rett for en tømmermann, for god redskap gjør godt arbeid, sa mannen, han flådde merra med navaren,” sa haren.

Ja, så skulle han få lov til å være med og bygge på huset, det var ikke å spørre om, det.

Da de kom et stykke lenger fram, møtte de en hane.

“God dag, god dag, godtfolk, og takk for sist!” sa hanen; “hvor skal det folket fare hen i dag?” sa han.

“God dag igjen, og sjøl takk for sist,” sa væren. “Hjemme hadde vi det altfor vel, derfor skal vi til skogs og bygge hus og være for oss sjøl; for den som ute skal bake, mister både kol og kake,” sa han.

“Ja, jeg har det vel nok der jeg er,” sa hanen; “men bedre å bygge sitt eget bo, enn å sitte på fremmed pinne og glo; og heime er hane rikest,” sa han. “Kunne jeg komme i så fint følge, skulle jeg også ha hug til å fare til skogs og bygge hus.”

“Ja flakse og gale, det hjelper til å smale; men en kjeft på et skaft hogger ikke noe laft,” sa grisen. “Du kan jo ikke hjelpe oss å bygge huset,” sa de.

“Det er ikke godt å stoppe, der det hverken er hund eller toppe,” sa hanen, “jeg er tidlig våken og tidlig til å vekke.”

“Ja, morgenstund har gull i munn, la ham få være med!” sa grisen; han var støtt den strieste storsoveren han. “Søvnen er en stor tyv; han vil alltid stjele halve tiden,” sa han.

Så fór de til skogs i flokk og i følge og bygde huset: grisen hugg tømmer, og væren kjørte det fram; haren var tømmermann, og gnog plugger og hamret i vegger og tak; gåsa nappet mose og dyttet i veggfarene; hanen gol og passet på så de ikke forsov seg om morgenen. Og da huset var ferdig, og taket nevertekt og torvlagt, så levde de for seg selv, og hadde det både godt og vel. “Det er godt både i øst og vest, men enda er hjemme best,” sa væren.

Men et stykke lenger borti skogen var det et gråbeinhi, som det bodde to gråtasser i. Da de fikk se det var kommet opp et nytt hus i grannelaget, ville de vite hva det var for folk de hadde fått til granner; for de tenkte som så: god granne er bedre enn bror i fremmed land; og bedre er det å bo i en god grend enn å være vide kjent.

Så gjorde den ene seg et ærend, gikk inn og ville låne varme til pipen sin. Med det samme han kom inn gjennom døren, klemte væren til ‘n, så han stupte på hodet bort i peisen; grisen til å hugge og bite, gåsa til å hvese og klype; hanen oppå hanebjelken til å gale og smale; og haren ble så rent forskremt at han fór både høyt og lavt og trampet og tråkket i alle rø’r.

Langt om lenge kom ulven ut igjen.

“Nå, grendskap gjør kjennskap,” sa han som sto igjen utenfor; “du kom vel til paradis på slette marka, siden du ble så lenge? – Men hvordan gikk det med varmen, du har jo hverken røyk eller pipe?” sa han.

“Ja, det var en artig pipevarme og et artig selskap,” sa han som hadde vært inne; “slikt folkeferd har jeg aldri vært ute for før. Men som en søker lag til, så får en ære til, og uventet gjest får uvand kost,” sa ulven. “Da jeg kom innenfor døren, drev skomakeren til meg med lestesekken, så jeg røk på hodet like fram i smieavlen; der satt to smeder; de blåste og de hveste med belgen, og klypte og slo med gloende tenger og stenger, så de tok kjøttstykkene ut av skrotten på meg. Skytteren han fór og ramlet og lette etter børsa si, men lykke var at han ikke fant den. Og så satt det en oppunder taket og flakset og gol: hekt kroken i’n, dra’n hit, skrek han; men hadde han fått tak i meg, hadde jeg visst aldri kommet levende ut.”

Hjemme var det lite både å bite og brekke, så gikk far hans ut på bygda og ville feste ham bort til gjeter eller visergutt. Men det var ingen som ville ha gutten hans før han kom til lensmannen; han skulle ta ham, for han hadde nylig jaget visergutten sin, og det var ingen som ville til ham, for han hadde ord for å være en skarv. Det var bedre noe enn ikke noe, tenkte husmannen, maten fikk han da, for hos lensmannen skulle han tjene for kosten; og lønn og klær ble det ikke talt om. Men da gutten hadde vært der i tre år, ville han reise, og da ga lensmannen ham hele lønnen med én gang. Han skulle ha én skilling for året; mindre kunne det ikke være, sa lensmannen; så fikk han tre skilling i alt.

Veslefrikk syntes nok det var store penger, for han hadde aldri eid så mye; men han spurte om han ikke skulle ha noe mer.

“Du har fått mer enn du skal ha,” sa lensmannen.

“Skal jeg ikke ha noe til klær da?” sa Veslefrikk. “Det jeg hadde da jeg kom hit, har jeg slitt av meg, og jeg har ikke fått noe igjen,” og nå var han så fillete at fillene hang og slang om ham, sa han.

“Når du har fått det vi er forlikt om, og tre skilling attpå, så har jeg ikke mere med deg,” sa lensmannen. Men han skulle da få lov til å gå ut i kjøkkenet og få litt mat i nisteskreppen sin, og så gikk han på byveien og skulle kjøpe klær. Han var både lystig og glad, for han hadde aldri sett en skilling før, og rett som det var, så kjente han etter om han hadde dem alle tre.

Da han hadde gått langt og lenger enn langt, var han kommet inn i en trang dal med høye fjell på alle kanter, så han ikke syntes det var noen vei til å komme fram; han tok til å undres på hva som kunne være på hin siden av disse fjellene, og hvordan han skulle komme over.

Men han måtte opp, og så la han i vei; han orket lite og måtte hvile stundomtil, og da regnet han etter hvor mange penger han hadde. Da han kom opp på det høyeste, var det ikke annet enn en stor mosefly; der satte han seg og skulle se om han hadde skillingene sine igjen, og før han visste av det, kom det til ham en fattigmann, og han var så stor og lang at gutten satte i å skrike, da han riktig fikk se hvor stor og lang han var.

“Vær ikke redd du,” sa fattigmannen, “jeg gjør deg ikke noe, jeg ber bare om en skilling i Guds navn!”

“Bære meg,” sa gutten, “jeg har bare tre skilling, og dem skulle jeg til byen og kjøpe klær for,” sa han.

“Det er verre for meg enn for deg,” sa fattigmannen; “jeg har ingen skilling, og jeg er enda mer fillete enn du.”

“Ja, så får du få den da,” sa gutten.

Da han hadde gått en stund, ble han trett og satte seg til å hvile igjen. Da han så opp, så var det en fattigmann der igjen, men han var enda større og styggere enn den første, og da gutten riktig fikk se hvor stygg og lang han var, så satte han i å skrike.

“Vær ikke redd for meg, jeg gjør deg ikke noe, jeg ber bare om en skilling i Guds navn,” sa fattigmannen.

“Bære meg så sant,” sa gutten; “jeg har bare to skilling, og dem skal jeg til byen og kjøpe klær for, hadde jeg møtt deg før, så -.”

“Det er verre for meg enn for deg,” sa fattigmannen; “jeg har ingen skilling og større kropp og mindre klær.”

“Ja, så får du få den da,” sa gutten.

Så gikk han en stund igjen til han ble trett, og så satte han seg og hvilte, og da han vel hadde satt seg, kom det til ham en fattigmann igjen; men han var så stor og stygg og lang, at gutten så oppetter og oppetter til han så like til himmels, og da han riktig fikk se hvor stygg og fillete han var, satte han i å skrike.

“Vær ikke redd for meg du, gutten min,” sa mannen; “jeg gjør deg ikke noe, for jeg er bare en fattigmann som ber om en skilling i Guds navn.”

“Bære meg, så sant,” sa Veslefrikk, “jeg har bare én skilling igjen, og den skal jeg til byen og kjøpe klær for; hadde jeg møtt deg før, så -.”

“Ja, jeg har ingen skilling jeg, og større kropp og mindre klær, så det er verre for meg enn for deg,” sa fattigmannen.

Så fikk han få skillingen da, sa Veslefrikk, det var ingen råd for det; for så hadde hver sin og han hadde ingen.

“Ja, siden du har slikt et godt hjertelag at du har gitt bort alt det du åtte,” sa fattigmannen, “så skal jeg gi deg et ønske for hver skilling.” -det var den samme fattigmannen som hadde fått dem alle tre; han hadde bare skapt seg om for hver gang, så gutten ikke kunne kjenne ham igjen.

“Jeg har støtt hatt slik hug til å høre fela låte, og se at folk var så lystige og glade at de danset,” sa gutten, “så – får jeg ønske det jeg vil, så vil jeg ønske meg en fele, som er slik at alt som har liv, må danse etter den,” sa han.

Det skulle han få, men det var et skrøpelig ønske, sa fattigmannen; “du får ønske bedre for de andre skillingene.”

“Jeg har støtt hatt slik hug til å jakte og skyte,” sa Veslefrikk, “så får jeg ønske det jeg vil, så vil jeg ønske en børse, som er slik at jeg treffer alt jeg sikter etter, om det er aldri så langt borte.”

Det skulle han få, men det var et skrøpelig ønske, sa fattigmannen; “du får ønske bedre for den siste skillingen.”

“Jeg har støtt hatt hug til å være i lag med folk som var snille og godhjertet,” sa Veslefrikk, “så fikk jeg det som jeg ønsker, ville jeg ha det så, at ingen kan nekte meg det første jeg ber om.”

“Det ønsket var ikke så skrøpelig,” sa fattigmannen, og så strøk han inn mellom haugene og ble borte, og gutten la seg til å sove, og neste dagen kom han ned av fjellet med fela og børsa si.

Først gikk han til landhandleren og ba om klær, og på en bondegård ba han om en hest, og på en annen ba han om slede, og ensteds ba han om finnmut, og det var ikke nei å få for ham; om det var aldri så store knipere, måtte de gi ham det han ba om. Til sist reiste han gjennom bygda som en staselig storkar og hadde både hest og slede.

Da han hadde reiste et stykke, møtte han lensmannen som han hadde tjent hos.

“God dag, husbond,” sa Veslefrikk med fela, han stanset og hilste.

“God dag,” sa lensmannen; “har jeg vært din husbond?” spurte han.

“Ja, kommer du ikke i hug det, at jeg tjente hos deg i tre år for tre skilling?” sa Veslefrikk.

“Du verden, så du har kommet deg i en hast da,” sa lensmannen. “Hvordan har det gått til, at du er blitt slik en storkar?”

“Å, det var nå så det,” sa veslen.

“Er du så vellystig at du farer med fele også?” sa lensmannen.

“Ja, jeg har støtt hatt hug til å få folk til å danse,” sa gutten; “men det gjeveste jeg har, er denne børsa her,” sa han; “for det faller mest alt det jeg peker på den med, om det er aldri så langt borte. Ser du den skjæra som sitter i grana der borte?” sa Veslefrikk. “Hva setter du, at jeg kniper den her vi står?” sa han.

Det ville lensmannen gjerne, om det skulle være, sette hest og gård og hundre daler på at han ikke var god for; men han skulle da sette alle de pengene han hadde på seg, og hente den skulle han, når den falt; for han trodde aldri det var råd å rekke så langt med noen børse. Men med det samme det smalt, falt skjæra ned i et stort klungerkjerr, og lensmannen strøk bort oppi kjerret etter den, og tok den opp og ga den til gutten. I det samme la Veslefrikk til å stryke på fela, og lensmannen til å danse så tornene slet i ham; og gutten spilte og lensmannen danset og gråt og ba for seg, til fillene føk av ham og han nesten ikke hadde en tråd på seg.

“Ja, nå tenker jeg du er så fillete som jeg var da jeg reiste av tjenesten hos deg,” sa gutten, “så nå får du slippe med det;” men først måtte lensmannen gi ham det han hadde veddet på at han ikke skulle treffe skjæra.

Da gutten kom til byen, tok han inn på et vertshus. Han spilte, og de som kom dit danset, og han levde både lystig og vel; det var ingen sorg for ham, for ingen kunne si nei til det første han ba om.

Men som de var i beste leken, kom vekterne og skulle dra gutten på rådstuen, for lensmannen hadde klaget over ham, og sagt at han hadde overfalt ham og plyndret ham og nesten tatt livet av ham, og nå skulle han henges; det var ikke å be for. Men Veslefrikk hadde råd for all uråd han, og det var fela. Han tok til å spille på den, så måtte vekterne danse til de lå der og gapte. Så sendte de soldater og vakt i veien. Men det gikk ikke bedre enn med vekterne; da Veslefrikk fikk fram fela, måtte de til ådanse, så lenge han orket å få den til å låte; men de var klar lenge før.

Til sist så lurte de seg på ham og tok ham mens han sov om natten, og da de hadde fått ham, ble han dømt til å henges straks, og det bar avsted til galgen med det samme. Det stimlet sammen en mengde folk som skulle se dette vidunderet, og lensmannen var også med, og han var så sjeleglad for han skulle få rett for pengene og skinnet sitt og få se at de hengte ham.

Men det gikk ikke fort; for Veslefrikk var skrøpelig til å gå, og skrøpeligere gjorde han seg; fela og børsa dro han med seg også, det var ingen god for å få fra ham dem; og da han kom til galgen og skulle klyve opp på stigen, hvilte han for hvert trin. På det øverste satte han seg, og spurte om de kunne nekte ham et ønske, om han ikke kunne få lov til én ting: han hadde slik lyst til å låte en låt og leike en leik på fela før de hengte ham. – Nei, det var både synd og skam å nekte ham det, sa de; det var ikke nei til det han ba om. Men lensmannen ba for Guds skyld, at de ikke skulle la ham få lov til å klunke på en streng, ellers var det ute med dem alle sammen; skulle gutten ha lov til å spille, måtte de binde ham til den bjerka som sto der. Veslefrikk var ikke sen om å få fela til å låte, og alle som var der, til å danse, både de som gikk på to og de som gikk på fire, både prost og prest, skriver og fut, og lensmann og mestermann og bikkjer og svin. De danset og lo og skrek om hverandre; somme danset til de lå som døde; noen danset til de datt i svime. Galt gikk det med dem alle; men verst gikk det med lensmannen, for han sto gjuret til bjerka og danset og skurte store stykker av ryggen sin på den. Det var ikke noen som tenkte på å gjøre noe med Veslefrikk, og han fikk gå med børsa og fela si som han ville, og han levde vel alle sine dager, for det var ingen som kunne si nei til det første han ba om.

“Det var godt du kom nå,” sa brudgommen; “jeg har stått her og banket og ropt på deg.”

“Jeg var langt vekk,” sa dødningen, “så jeg hørte det ikke skjellig før siste gangen.”

“Ja, ja, i dag skal jeg stå brudgom,” sa gutten, “og du mins vel vi talte om det før, at vi skulle følges og komme i bryllupet til hverandre.”

“Jeg minst det,” sa dødningen, “men du får bie et grann, så jeg får flidd og stelt meg litt; jeg er ikke budd på å komme i bryllupsfølge.”

Gutten hadde liten tid, for han skulle hjem i gjestebudsgården, og de skulle snart i kirken; men så måtte de gi tål litt og la den døde få et rom for seg selv, som han ba om, så han kunne få flidd seg og komme i kirkepynt som de andre, for han måtte være med i kirken.

Ja, dødningen fulgte både til kirken og fra kirken, men da det led så langt ut i bryllupet at de hadde tatt kronen av bruden, ville han reise. For gammelt kjennskap og vennskap ville brudgommen følge ham til graven igjen. Som de gikk til kirkegården, spurte brudgommen om han hadde sett mangt merkelig, eller slikt som kunne være gildt å vite.

“Ja, det har jeg,” svarte dødningen; “mangt og mye har jeg sett,” sa han.

“Det skulle være rart å se,” sa brudgommen; “jeg kunne ha hug til å slå lag og få se det, jeg og,” sa han.

“Det kan du nok,” sa dødningen; “men det kan komme til å vare en stund, du blir borte.”

Det fikk så, mente brudgommen, og fulgte med ned gjennom graven. Men før de steg nedi, tok dødningen og flekket en gresstorve av kirkegården, og la på hodet til gutten; det bar langt bort igjennom stummende mørke, kjerr og myrlende, til de kom til en stor, svær port. Den lukket seg opp da dødningen rørte ved den; innenfor tok det liksom til å lysne, i førsten kom måneskinn, men dess lenger de kom, dess lysere ble det. Langt om lenge kom de fram ensteds, der det var slike grønne bakker med gildt, fett gress, og der gikk en stor buskap som drev på og åt; men alt de åt, så kyrne stygge og tomme og usle ut.

“Hva skal dette være for noe?” sa gutten som var brudgom, “at de er så magre og ser så ille ut, enda de eter som de hadde betaling for det?”

“Det er en lignelse på dem som aldri kan få nok, om de får og skraper i hop aldri så mye,” sa den døde.

Så reiste de langt og lenger enn langt, til noen fjellbeiter, der det ikke var annet enn bare knauser og skarvefjell med en og annen liten gressflekk iblant. Her gikk det en stor buskap med dyr som var så vakre og fete og blanke så det skinte i dem.

“Hva?” sa brudgommen; “disse som har så skrint beite og enda ser så godt ut, hva er det for noe?”

“Det er en lignelse på dem som er velnøyde med det vesle de har,” sa dødningen.

Så gikk de langt og lenger enn langt igjen, til de kom til et stort vann. Der var det så lyst og så blankt at brudgommen ikke tålte å se på det.

“Nå får du sette deg her du, til jeg kommer igjen,” sa dødningen; “nå blir jeg borte en stund.”

Dermed la han avsted, og brudgommen satte seg ned, og som han satt, rant søvnen på ham, og det var som alt ble borte for ham i en trygg fast søvn.

Om en stund kom dødningen igjen.

“Det var bra du ble sittende, så jeg finner deg igjen her,” sa han. Men da brudgommen skulle lette på seg, var han overgrodd med mose og busker, så han satt liksom i et kvistebol. Da han hadde greidd av seg dette, reiste de tilbake, og dødningen fulgte ham samme veien like til graven. Der skiltes de og sa farvel til hverandre, og da brudgommen kom opp, gikk han bent hjem til bryllupsgården. Men da han kom fram dit han syntes det skulle være, kunne han ikke kjenne seg igjen. Han så seg om på alle kanter, og han spurte alle han møtte; men han fikk hverken hørt eller spurt brud eller slekt eller foreldre, ja han fikk ikke spurt noen som han kjente. Alle undret seg over denne skikkelsen som gikk der og så ut som en folkeskremme. Da han ikke kunne finne noen han kjente, tok han veien til presten og fortalte ham om skyldfolkene sine, og hvordan det gikk til den tid han sto brudgom, og om at han hadde gått bort i bryllupet. Presten visste ingen ting om det, men da han hadde lett igjennom de gamle kirkebøkene sine, så fant han ut at bryllupet hadde stått for lang, lang tid siden, og de folkene han talte om, hadde levd for fire hundre år siden.

Etter den tid hadde det vokst opp en stor, svær eik i prestegården. Da han fikk se den, kløv han opp i den og ville se seg om; men gammelen som hadde sittet i himmerike og sovet i fire hundre år og var kommet hjem igjen, kom ikke vel ned av eika. Han var støl og stiv, som rimelig kunne være, og da han skulle ned igjen, fomlet han, så han falt og brøt nakkebenet og slo seg ihjel.

“Kom med hesten, ellers slår jeg ihjel alle sauene dine til sommeren,” sa bjørnen.

“Å trøste og bære meg heller!” sa mannen, “det finst ikke vedpinnen hjemme; du får da la meg kjøre hjem et lass ved, ellers fryser vi rent ihjel; jeg kommer igjen med hesten til deg imorgen.”

Ja, det skulle han få lov til, det ble de forlikte om, men dersom han ikke kom igjen, så skulle han miste alle sauene sine til sommeren, sa bjørnen.

Mannen fikk veden på og ruslet hjemetter, men han var ikke mye glad i det forliket, kan en nok vite. Så møtte han en rev.

“Hva er det du er så sturen for?” spurte reven.

“Å, jeg møtte en bjørn oppi her,” sa mannen, “og ham måtte jeg love han skulle få hesten min imorgen ved dette leite, for fikk han ikke den, sa han, så ville han rive i hjel alle sauene mine til sommeren.”

“Pytt ikke verre,” sa reven. “Vil du gi meg den feiteste bukken din, skal jeg nok fri deg for det, jeg.”

Ja, det lovte han, og det skulle han holde også, sa mannen.

“Når du kommer til bjørnen med hesten din imorgen,” sa reven, “så skal jeg kaue oppi ura her jeg, og når så bjørnen spør hva det er, skal du si det er han Per skytter, som er den beste skytteren i verden, – og siden får du hjelpe deg sjøl.”

Neste dagen reiste mannen ut, og da han traff bjørnen, la det til å kaue oppi ura.

“Tsju, hva er det?” sa bjørnen.

“Å, det er han Per skytter, som er den beste skytteren i verden,” sa mannen. “Jeg kjenner ‘n på målet,” sa han.

“Har du sett noen bjørn oppi her, Erik?” ropte det borti skogen.

“Si nei!” sa bjørnen.

“Nei, jeg har ikke sett noen bjørn,” sa Erik.

“Hva er det som står attmed sleden din da?” ropte det borti skogen.

“Si det er en gammel tyrilåg,” hvisket bjørnen.

“Å, det er bare en gammel tyrilåg,” sa Erik.

“Slike tyristubber bruker vi ta og velte på sleden hos oss,” ropte det borti skogen; “orker du ikke, skal jeg komme og hjelpe deg.”

“Si du hjelper deg sjøl, og velt meg på sleden,” sa bjørnen.

“Nei, takk, jeg hjelper meg nok sjøl,” sa mannen og veltet bjørnen på sleden.

“Slike tyristubber bruker vi gjure på hos oss,” ropte det borti skogen. “Vil du ha hjelp?” spurte det.

“Si du hjelper deg sjøl, og gjur meg fast du,” sa bjørnen.

“Nei takk, jeg hjelper meg nok sjøl,” sa mannen, og ga seg til å gjure fast bjørnen med alle de rep han hadde, så den ikke kunne lee på en labb engang.

“Slike tyristubber bruker vi hugge øksa i hos oss, når vi har gjurt dem fast,” ropte det borti skogen; “for så styrer vi bedre i de store bakkene,” sa det.

“Lat som du hugger øksa i meg du,” hvisket bjørnen.

Så tok mannen øksa og kløvde skallen på bjørnen så den lå død på flekken, og han og reven var venner og vel forlikte; men da de kom bortimot gården, sa reven: “Jeg kunne nok ha hug til å følge deg inn, men jeg liker ikke bikkjene dine. Jeg får bie her til du kommer med bukken; ta bare en som er bra feit.”

Ja, det lovte mannen, og takket til for hjelpen. Da han hadde satt inn hesten, gikk han bortover til sauehuset.

“Hvor skal du hen?” spurte kjerringa hans.

“Å, jeg skal bort i sauehuset og hente en feit bukk til den snille reven som frelste hesten vår,” sa mannen, “for jeg har lovt ham det.”

“Det skulle pokkeren gi den tjuereven noen bukk,” sa kjerringa. “Hesten har vi jo, og bjørnen attpå, og reven har visst stjålet flere gjess fra oss enn bukken er verd, og har han ikke gjort det, så kan han gjøre det,” sa hun. “Nei, ta et par av de sinteste bikkjene i sekken din og slipp etter ‘n du, så blir vi kanskje kvitt den tjuveradden,” sa kjerringa.

Det syntes mannen var et godt råd, og tok to sinte røde hunder, puttet dem i sekken og dro avsted med.

“Har du bukken?” sa reven.

“Ja, kom og ta den,” sa mannen, han løste opp sekkebåndet og slapp hundene på ham.

“Huff!” sa reven og gjorde et hopp; “det er sant, som de sier for et gammelt ord, at vel gjort blir ille lønnet, og nå jeg ser det er sant også, at frende er frende verst,” sa han, – han så de røde hundene satte etter ham.

Så lot han lyse opp på kirkebakken både fort og snart, at den som kunne få datteren hans til å le, han skulle ha henne og det halve kongerike. Men var det noen som prøvde seg og ikke kunne få henne til, skulle de skjære tre røde remmer av ryggen hans og strø salt i, og det er sikkert at det ble mange såre rygger i det kongeriket. Det kom friere farende både fra syd og fra nord og fra øst og fra vest, og trodde det var ingen sak å få en kongsdatter til å le. Og rare karer var det også som kom. Men alle de apefanter det var, og alle de apefynter de gjorde, så var kongsdatteren like stø og alvorlig, hun.

Tett ved kongsgården bodde det en mann som hadde tre sønner. De fikk også spurt at kongen hadde lyst opp, at den som kunne få kongsdatteren til å le skulle få henne og halve kongeriket.

Den eldste ville i veien først; så strøk han av gårde, og da han kom til kongsgården, sa han til kongen at han ville nok friste å få kongsdatteren til å le.

“Ja, det er vel nok,” sa kongen, “men det kan visst lite nytte, min mann, for her har vært så mange som har prøvd seg; datter min er så sorgfull at det ikke nytter, og jeg ville nødig at flere skulle komme i ulykke.”

Men han mente det skulle nok nytte. Det kunne ikke være så farlig en sak å få en kongsdatter til å le for ham, for de hadde ledd så mange ganger av ham, både fornemme og simple, da han tjente soldat og ekserserte under Nils fløymann. – Så la han ut på tråkka, utenfor vinduet til kongsdatteren, og tok på å eksersere etter Nils fløymann. Men det hjalp ikke. Kongsdatteren var like stø og alvorlig. Så tok de ham og skar tre brede, røde remmer av ryggen hans og sendte ham hjem igjen.

Da han vel var kommet hjem, ville den andre sønnen i veien. Han var skolemester, og en underlig figur til kar var det. Han var låghalt, og det så det forslo. Best han var liten som en guttunge, reiste han seg på det lange benet sitt, og ble så stor som et troll. Og til å legge ut var han riktig svær.

Ja, han dro da til kongsgården og sa han ville friste å få kongsdatteren til å le; det var ikke så rent ulikt enda, mente kongen; “men gud trøste deg, får du henne ikke til,” sa han; “remmene skjærer vi bredere for hver som prøver seg.”

Skolemesteren strøk ut på tråkka; der stilte han seg opp utenfor vinduet til kongsdatteren, og han prekte og messet etter syv prester, og leste og sang etter syv klokkere som hadde vært i bygda der. Kongen lo så han måtte holde seg i svalstolpen, og kongsdatteren ville til å dra på smilen, hun òg, men så var hun like stø og alvorlig igjen, og så gikk det ikke bedre med Pål skolemester enn det hadde gått med Per soldat – for Per og Pål hette de, måvite. – De tok ham og skar tre røde remmer av ryggen hans og strødde salt i, og så sendte de ham hjem igjen.

Så ville den yngste i veien, og det var Tyrihans. Men brødrene lo og gjønte av ham og tedde ham de såre ryggene sine, og faren ville ikke gi ham lov, for han sa det kunne ikke nytte for ham, som ikke hadde noe vett; ingenting kunne han og ingenting gjorde han, han satt bare i peisen som ei katte, og grov i oska og spikket tyristikker. Men Tyrihans ga seg ikke, han gnålte og gnog så lenge til de ble kei av gnålet hans, og til sist fikk han lov til å gå til kongsgården og friste lykken.

Da han kom til kongsgården, sa han ikke det at han ville få kongsdatteren til å le, men han ba om han kunne få tjeneste der. Nei, de hadde ikke noen tjeneste til ham, men Tyrihans ga seg ikke for det; de kunne visst ha bruk for én til å bære ved og vann til kokkejenta på slik en storgård, sa han; ja, det syntes kongen ikke kunne være så ulikt, og han var vel kei av gnålet hans, han òg; så skulle Tyrihans få lov å være der og bære ved og vann til kokkejenta til sist.

En dag han skulle hente vann i bekken, fikk han se en stor fisk, som sto under en gammel fururot som vannet hadde skåret jorden unna; han satte bøtta si så sakte under fisken. Men da han skulle gå hjem til kongsgården, møtte han en gammel kjerring, som leide en gullgås.

“God dag, bestemor!” sa Tyrihans. “Det var en ven fugl du har; og så gilde fjør da! Det lyser av dem lang vei; – hadde en slike fjør, kunne en slippe å spikke tyristikker,” sa han.

Kjerringa syntes vel så godt om fisken Tyrihans hadde i bøtta si, og sa at ville han gi henne fisken, skulle han få gullgåsa, og den var slik at når noen rørte ved den, ble han hengende fast, bare en sa: “Vil du være med så heng på.”

Ja, det byttet ville Tyrihans gjerne gjøre. “Fugl er vel så bra som fisk,” sa han med seg sjøl; “er den slik som du sier, kan jeg gjerne bruke den til fiskekrok,” sa han til kjerringa, og var vel fornøyd med gåsa. Han hadde ikke gått langt, før han møtte en gammel kjerring. Da hun så den fine gullgåsa, måtte hun bort og kramse på den. Hun gjorde seg så søt og lekker, og så ba hun Tyrihans om hun fikk lov til å klappe den pene gullgåsa hans.

“Kan så,” sa Tyrihans; “men du får ikke nappe fjøra av henne!”

I det samme hun klappet på fuglen, sa han:

“Vil du være med så heng på!” Kjerringa slet og rev, men hun måtte henge med, enten hun ville eller ikke, og Tyrihans gikk framover, som om han var alene med gullgåsa. Da han hadde gått et stykke til, traff han en mann som hadde noe utalt med kjerringa, for et spikk hun hadde gjort ham. Da han så det at hun stridde så hardt for å bli fri, og skjønte hun hang så vel fast, syntes han han trygt kunne gi henne en dult til takk for sist, og så spente han til kjerringa med ene foten.

“Vil du være med så heng på!” sa Tyrihans, og mannen måtte følge med og hinke på ett ben, enten han ville eller ikke, og når han rev og slet og ville løs, var det enda verre.

Nå gikk de et godt stykke, til de kom bort imot kongsgården. Der møtte de smeden til kongen; han skulle til smia og hadde en stor smietang i hånden. Denne smeden var en gap, som støtt var full av leven og fantestreker, og da han så dette følget komme hoppende og hinkende, lo han først så han sto tvikroket, men så sa han:

“Det er nok en ny gåseflokk prinsessen skal ha, det; skal tro hvem som er gasse og hvem som er gås av dem? Det må vel være gassen han som rugger i forveien. Gåsa, gåsa, gåsa, gåsa, gåsa!” lokket han og kastet med hånden, som om han strødde korn for gjessene.

Men flokken stanset ikke – kjerringa og mannen så bare arg på smeden for det han gjorde narr av dem. – Så sa smeden: “Det skulle være artig å holde hele gåseflokken, så mange de er;” for han var en sterk mann, og så tok han tak med smietangen bak i enden på den gamle mannen, og mannen både skrek og vred seg, men Tyrihans sa:

“Vil du være med så heng på!”

Så måtte smeden også med. Han slo nok kryl på ryggen, tok spenntak i bakken og ville løs, men det hjalp ikke, han satt så fast som han var skrudd inn i det store skruesteet i smia, og enten han ville eller ikke, måtte han danse med.

Da de kom fram mot kongsgården, fór gårdshunden imot dem og gjødde som det var skrubb eller langfant, og da kongsdatteren skulle se ut gjennom vinduet hva som var på ferde, og fikk se dette taterfølget, satte hun i åle. Men Tyrihans, var ikke fornøyd med det. “Bi litt, skal hun nok få latterdøra bedre opp!” sa han og gjorde en vending bakom kongsgården med følget sitt.

Da de kom forbi kjøkkenet, sto døren oppe, og kokka holdt på å stampe grauten; men da hun fikk se Tyrihans og flokken, kom hun farende ut i døren med tvaren i den ene hånden og kokkesleiva full med rykende graut i den andre, og lo så hun ristet, og da hun fikk se at smeden var med, slo hun seg på låret og satte så i å storle. Men da hun hadde ledd riktig ut, syntes hun også at gullgåsa var så fin at hun måtte bort og klappe den.

“Tyrihans, Tyrihans!” skrek hun og kom løpende etter med grautsleiva i neven, “får jeg lov å klappe den vene fuglen du har?”

“La henne heller klappe meg!” sa smeden.

“Kan så!” sa Tyrihans.

Men da kokka hørte det, ble hun sint. “Hva er det du sier!” skrek hun, og drev til smeden med grautsleiva.

“Vil du være med så heng på!” sa Tyrihans; så satt hun fast, hun også, og alt hun skjente, og alt hun slet og rev, og så vill hun var, så måtte hun hinke med. Men da de kom utenfor vinduet til kongsdatteren, sto hun og ventet på dem, og da hun så de hadde fått med kokka, både med grautsleiv og tvare, slo hun opp hele latterdøren og lo så kongen måtte støe henne. Så fikk Tyrihans prinsessen og halve kongeriket, og bryllup holdt de så det både hørtes og spurtes.

En dag sto borgermesterkonen ved vinduet og så etter barna da de skulle på skolen. Da fikk hun se det var en regndam i gaten; først bar gutten tinen med skolematen over dammen; så kom han igjen og løftet veslejenta over, og da han satte henne ned, tok han en kyss.

Da borgermesterkonen så det, ble hun sint: “Skal slik en skarveunge kysse datter vår, vi som er de beste folk i byen?” sa hun. Mannen prøve åstagge henne det beste han kunne, og sa det visste ingen hvor barna skulle bo, og ingen hva som kan hende sine; det var en snill og en skikkelig gutt, og det kom titt et stort tre av en liten teinung, sa han. Men nei, det var det samme både hva han var og hva han ble; “når armod kommer til ære, vet den ikke hvordan den vil være,” og “den som er slått til skilling, blir aldri til daler, om han skinner som en gullpenge,” sa borgermesterkonen; der fikk han ikke lov å være; hun ville av med ham. Da det ikke var annen råd, så sendte borgermesteren ham bort med en kjøpmann som var kommet dit med et skip, der skulle han være kahyttsgutt. Til konen sa han at han hadde solgt gutten for tobakk.

Men før han reiste, brøt borgermesterdatteren ringen sin i to stykker og ga ham halvdelen, så de kunne kjennes, om de skulle møtes igjen. – Så reiste skipet, og gutten kom til en by langt borti landene. Der hadde det nylig kommet en prest som var så svær til å preke at alle måtte i kirken og høre ham, og om søndagen måtte skipsfolkene dit også og høre preken. Gutten ble alene igjen på skipet. Som han holdt på å lage maten, hørte han det kauet over et sund tett ved. Gutten tok båten og satte over, og så var det en gammel kjerring som sto der og hauket. “Ja nå har jeg stått her i hundre år og hauket og kauet, og tenkt jeg skulle komme over sundet,” sa kjerringa; “men ingen har hørt det og vørt det før du, og du skal få lønn for det du har satt meg over,” sa hun. Gutten måtte følge med til søster hennes, som bodde i et berg tett ved, og der skulle han be om den gamle duken som lå på skaphyllen. Ja, da han kom dit, og trollkjerringa fikk vite at han hadde hjulpet søster hennes over sundet, så måtte han få hva han ville, sa hun.

“Å, jeg vil ikke ha annet enn den gamle duken som ligger på skaphylla, jeg,” sa gutten. “Det har du ikke av deg sjøl,” sa trollkjerringa.

“Nå får jeg ombord og koke helgemat til kirkefolkene,” sa gutten. “Vør det ikke,” sa kjerringa; “den skal koke seg sjøl den, mens du er borte,” sa hun. “Bli med meg, skal du få mere lønn du; jeg har stått ved sundet og hauket og kauet i hundre år; men ingen har hørt det eller vørt det før du.” Så skulle han følge med til den andre søsteren. Der skulle han be om å få det gamle sverdet som var slik at han kunne putte det i lommen, så ble det en kniv, og dro han det ut, så ble det til et langt sverd; hyttet han med den svarte eggen, så falt allting dødt, og hyttet han med den hvite, så ble alt levende igjen. Ja, da de kom dit, og trollkjerringa fikk vite at han hadde hjulpet søster hennes over sundet, så skulle han ha ferjelønn; han kunne få hva han ville. “Å, jeg vil ikke ha annet enn det gamle sverdet som ligger oppå skapskruvet, jeg,” sa gutten. “Det har du ikke av deg sjøl,” sa trollkjerringa.

“Kom med meg,” sa den andre; “jeg har stått ved det sundet og hauket og kauet i hundre år, og ingen har hørt det eller vørt det før du; du skal ha mere lønn du; bli med til den tredje søsteren min!” Der skulle han be om den gamle salmeboken, og den var slik, at når noen var syk og han sang en salme som passet til sykdommen, så ble den syke frisk igjen. Ja, da de kom fram, og den tredje trollkjerringa hørte han hadde hjulpet søster hennes over sundet, skulle han ha ferjelønn der også; han kunne få hva han ville. “Å, jeg vil ikke ha annet enn den gamle salmeboka til bestemor, jeg,” sa gutten. “Det har du ikke av deg sjøl,” sa trollkjerringa.

Da han kom ned på skipet igjen, var folkene i kirken enda. Så prøvde han duken og bredde ut bare en liten snipp, for han ville se hva den dugde til først, før han la den på bordet og brukte den. Jo, det ble både gild mat og mye mat, og drikke til, det var sikkert nok. Han tok bare en smakebete han, og så ga han hunden så mye den orket å ete.

Da kirkefolkene kom ombord, sa skipperen: “Hvor har du fått all den maten til hunden? Han er jo stinn som en rullepølse og lat som en purke.” “Å, jeg ga’n beina jeg,” sa gutten. “Det var bra gutt, som kom i hug hunden også,” sa skipperen. Så bredde han ut duken, og med det samme var det så fullt med mat og drikkendes varer at de aldri hadde levd så vel før.

Da gutten var alene med hunden igjen, ville han prøve sverdet også. Han hyttet til den med den svarte eggen, så falt den død i dekket; men da han snudde det og hyttet med den hvite, levnet den opp og vispet med halen imot lekekameraten sin. Men boken, den kunne han ikke få prøvd.

Så seilte de både vel og lenge, til det kom en storm på dem som varte i mange dager; de lå og drev så de ikke visste hvor de var. Til sist så stilnet det, og de kom til et land langt borte, der ingen av dem var kjent; men de kunne skjønne det var stor sorg der, og det var det også, for kongsdatteren var spedalsk. Kongen kom ned til skipet og spurte om ingen kunne frelse henne og gjøre henne god igjen. Nei, det var ingen der ombord som kunne, sa de som var på dekket. “Er det ingen flere ombord i dette skipet da?” sa kongen. “Jo, en liten fillegutt,” sa de. “La ham komme, han og,” sa kongen. Gutten mente han nok skulle gjøre henne god. Skipperen ble så vill og redd da han hørte dette, at han rente i ring som en tordivel i en tjærekopp; han tenkte gutten kunne legge seg borti noe som han ikke kom vel ifra, og mente det var ikke verdt å vøre slikt barnesnakk. Men kongen sa at vettet kom med veksten, og barn var mannsemne; hadde han sagt seg god for det, fikk han prøve seg; det var mange som hadde fristet og feilet før. Han tok ham med til datteren, og gutten sang salmen én gang. Da kunne kongsdatteren lette armen; han sang den én gang til, så kunne hun sitte i sengen, og da han hadde sunget den tredje gangen, var kongsdatteren frisk.

Kongen var så glad at han ville gi ham halvdelen av land og rike, og datteren med. Ja, land og rike kunne det være godt nok å ha halvdelen av, det takket han mangfoldig for, men han hadde lovet en annet, sa han, kongsdatteren kunne han ikke ta. Så ble han der i landet og fikk halvdelen av riket. Men da det led om en stund, ble det krig; gutten måtte være med, og han sparte ikke den svarte eggen, kan du vite. Krigsfolkene til fienden falt som fluer, og kongen vant. Men så brukte han den hvite eggen; da levnet de opp igjen alle i hop, og ga seg under kongen, for det de fikk lov å nyte livet. Men da det var blitt så mange, var det vondt for mat, og kongen ville gjerne gi dem fullt opp både av mat og drikke. Så måtte gutten fram med duken sin, og så skortet det ikke på noe slag, hverken vått eller tørt.

Da han hadde vært en tid hos kongen, tok han på å stunde etter borgermesterdatteren. Han rustet fire krigsskip og reiste med, og da han kom utenfor den byen der borgermesteren var, skjøt han og dundret så vindusrutene skrelte ut i halve byen. Ombord på disse skipene var det så staselig som hos en konge, og selv hadde han gull etter hver søm, så gild var han. Det varte ikke lenge før borgermesteren kom ned og ba om ikke den fremmede storkaren ville være så god å komme og spise hos ham. Jo, det ville han; han kom opp til borgermesteren, og der satt han ved siden av datteren og borgermesterfruen. Som de satt der i beste praten, og åt og drakk og levde vel, lurte han seg til å kaste den halve ringen oppi glasset til datteren. Hun var ikke sen om å skjønne meningen, gjorde seg et ærend ut fra bordet og satte den sammen med den andre halve.

Moren merket det var noe på ferde, og strøk etter, så snart hun kunne. “Vet du hvem som er inne, mor?” sa datteren. “Nei,” sa borgermesterfruen. “Det er han som far solgte for tobakk,” sa hun. Med det same dånte fruen og falt over ende på gulvet. Så kom borgermesteren etter, og da han hørte hvordan det hang i hop, ble det ikke stort likere med ham. “Det er ikke noe å få støkk av,” sa tobakksgutten; “jeg er bare kommet for å få den veslejenta jeg kysset på skoleveien,” sa han. Og til borgermesterkonen sa han det: “Du skal aldri vanvøre fattigmanns barn; det er ingen som vet hva det kan bli av det; for barn er mannsemne, og vettet kommer med veksten.”

- Det var i en slik arreststue oppe i Gudbrandsdalen ensteds. På den lave kleberstenspeisen, av den form som en kan se i de fleste stuene der oppe, spraket og gnistret det i en kronglete tyrirot og noen rå bjørkegrener. Utenfor var det et hundevær med storm og snøføyke, så det pep og hvinte i hver veggsprunge; men her inne bredte det seg en lun varme fra de opphetede ovnstenene.

Skinnet fra peisvarmen, som ennu kjempet med den siste lysning av februardagen, kastet et rødaktig skjær over noen menneskelige skikkelser. I halvskyggen borte i kroken på det innerste sengestedet lå en mann og dro seg på en skinnfell, med hodet støttet mot en muskelsvulmende, håret arm; av de skiftende skygger over det svarte ansiktet kunne en se hva som rørte seg bak den lave pannen; stundom kom det et glimt i øynene, så vilt og stikkende ondt at selv den sløve vaktkaren som sto der inne, ble rent uhyggelig til mote når blikket hendelsesvis traff ham. Men ikke et ord røbet hva som rørte seg i hans indre. Hans strie kullsvarte hår, det skarpskårne langaktige ansiktet og det korte svarte skjegget fortalte at han var av de omvankende tatere, eller langfantene som bøndene noen steder i landet kaller dem. Hans uhyggelige oppsyn hadde skaffet ham navnet Svarte-Bertel. Av profesjon var han hesteskjærer, men han fusket også med skiftende hell i å kurere hester.

Den andre lot til å være av en mer sorgløs natur; men den lave pannen og det skarpe ansiktet var taterfolkets, og de dyptliggende øynene hadde det samme ubeskrivelige, fosforlysende blikk, på én gang lurende og stikkende. Han var gjørtler og knappestøper, men hadde en sann lidenskap for å fange fugl og fiske i alle åer og elver; han vedkjente seg derfor likså gjerne navnet Jakob Fuglefenger som Jakob Knappefant; men han kunne bli rasende når buroene kalte ham “Bekkespringeren” – et klengenavn som ofte blir tillagt hele stammen, som syntes å dele interessen og aktelsen for gamle Isak Waltons “guddommelige fiskekunst” med de britiske sportsmenn. Han satt på sengekanten og stirret tankeløs snart bort på kameraten, som lå mørk og taus, og snart ned på de dinglende benene sine, – de var kledd i et par bukser som visst engang for lenge siden hadde vært himmelblå. Men endelig kom det da liv i ham, han ble med ett pratsom og lystig, og tok frem en flaske som han hadde gjemt i sengehalmen. Først bød han vaktkaren en dram, men han skulle ikke ha; så tok han selv en og skjenkte kameraten en ditto, som denne lot til å svelge uten noen klar forestilling om hva det var. Da det var gjort, tok han til å fortelle Lange-Ola, vaktkaren, tyveregler og røverhistorier, så han mest skremte vettet av fyren, som ikke så videre oppvakt ut. Han hadde fått lånt pipen til vaktkaren, og da den var utrøkt, la han i vei med en vise; et av versene lød slik:

Er du da blank som gull,
og er jeg svart som muld,
én frihet vil jeg eie:
å vandre mine veie,
å gå til hvem jeg vil,
det selv meg hører til.

Visen var fra ende til annen et uttrykk for taterfolkets kjærlighet til friluftslivet, og han sang den med velklingende stemme og godt naturlig foredrag. Svarte-Bertel lot især til å bli oppkvikket av de versene som rommet hentydninger til stammens forhold til buroene. Da visen var ute, tok han på med en annen, som var en blanding av tatersprog, eller romani som de selv kaller det, og et litt forsvensket norsk. Den handlet om det samme, klaget over hvor ulykkelig den var som satt innesperret i den fagre sommer, når fuglen sang i lunden og fisken spratt i åen, og priste den frie manns lykke, som selv rådde for sine veier – om han ellers lå i strid med hele verden. Men han var ikke kommet langt, før han med ett brøt av og lyttet. Litt etter hørte de andre også larm og et surr av stemmer. Det var tydeligvis fulle folk, eller i hvert fall noen som lot som de var det; det hørtes som et par av dem talte tatermål, og alt imellom lød en røst som en lett kunne kjenne som lensmannens. Han kalte dem til orden på et halvstudert røversprog, som han hadde lagt seg til under sine mislykkede forsøk på å ta norsk juridisk eksamen. De skulle være rolige og respektere ham og hans hus, som var en helligdom, fordi han var øvrighetsperson og bar kongens mundering. En av fantene mente høyt han fikk gå inn og dra den på, om det skulle ha klem.

En kvinnfolkstemme ba smiskende og underdanig den nådige lensmann at han måtte ikke bli sint fordi “karmannen” tiltalte ham så uærbødig; han var jo full, det så nok lensmannen. Når han var edru, var han så bra en mann som noen til å streve for kjerring og unger, og så snill og myk at en kunne gjerne vinde’n om en finger; i samme åndedrett skjelte hun med utrolig tungerapphet “karmannen” ut for en slagsbror og en fyllefant, som ikke annet gjorde enn trette og slåss og drikke bort Vårherres dag; hun overhøljet ham med en strøm av skjellsord og bebreidelser, for det han torde våge seg til å tiltale den snille, bra lensmannen på en så upassende måte, lensmannen som ville sørge for dem, gi dem husly og mat og alt det som godt var! Mannen, han svarte ikke ett ord til hundre; han visste vel at det bare var på skrømt.

Imens var hengelåsen tatt av og skåtene skutt til side, og inn gjennom døren tumlet hele flokken, tilsnedd og rødøyet, blomstrende av snefokk og nordensno, brennevin og opphisselse av det klammeriet de var grepet i på en bryllupsgård i nærheten.

Et vilt glimt av glede fór over ansiktet til Svarte-Bertel, da han så folk av sin egen stamme, ja av sitt eget følge; men han reiste ikke på seg, og lot seg i det hele tatt ikke merke med noe; men det gjorde Fuglefengeren, han sto med et hopp midt i flokken, som han ville hilse dem velkommen alle sammen. Men et advarende blunk fikk ham også til å ta på seg en likegyldig mine. En av følget fikk i farten hvisket til ham: “Stilla møien raklo! dikkar dero kji’en bængeske muskroen0?”

“Hva er dette for folk, herr lensmann?” spurte han fremmed og med påtatt ydmykhet, “om jeg får lov å driste meg til å spørre?”

“Det er noen stridbare lovovertredere, som jeg så å sige fakket in flaxanti, det er det samme som: mens døm flaksa i vingene, skjønner du, just som de gjorde seg skyldige i benshugg og stenshugg, hårgrep og kleders sønderrivelse efter 6 bogs 7-8,” svarte lensmannen viktig. “Og jeg er ikke langt fra faktum, når jeg antar at det er disse og lignende løsgjengere som her og i andre bygdelag i de senere tider har forøvet atskillige simple og kvalifiserende innbrudd. Det gamle kvinnemennesket er av Truls skoleholder på Rognehaugen angitt som overbevisendes for kvakksalveri og fandenskunster med smeltet bly, og bør for måten, signen osv. efter 6 bogs 1-12 på tukthuset. Anbelangende en av disse karle, da er det min visse formodning at han er den langfant som i sommer i en smie på eksisplassen på Gardermoen, med en gloheit jerntein nesten drepte eller halvstekte en soldat, og det som verre var: med det samme brente opp og skamferte kongens mundering, som den menige hadde på skrotten. – Skulle en vel ha hørt slikt! Men,” brøt han av i sinne, da Fuglefengeren ikke kunne bare seg for å le av den avsky og forferdelse lensmannen la for dagen, over at noen så grovelig kunne forgripe seg på kongens mundering; “men her står jeg og prater for deg, og du graver og spør, og kanskje holder du meg for narr attpå. Det var likere jeg spurte deg, for du er jo knappefant, og så kjenner du vel folkene dine på knapphullene,” la han lunt til. “Kråke søker make, sier et gammelt ord, og jeg syntes døm javla samme kråkemålet som du buldrer når du har fått brennevin.”

Dermed trampet lensmannen avsted, slo døren dundrende i lås og skjøt for slåen. Men idet han gikk, sa Fuglefengeren med meget ydmykhet i stemmen, mens skøyeren tindret i øynene på ham og lurte i hver mine:

“Nådige og vise herr lensmann, De må sannelig ikke være vred på meg bæng le dero[1]. Jeg mente ikke noe vondt med det jeg spurte; men jeg har aldri sett disse godfolk før, og jeg vil gjerne vite hvem jeg skal dele bord og seng med. Gi’dero suta i voldron i bængelske bau attmed bule til sastra bæng[2]!”

Dette hjertelige ønske fikk hele følget til å slå opp en latter, som lensmannen brummet bass til utenfor. Da han vel var vekk, fikk ansiktene et annet uttrykk og kvinnfolkene dro seg borttil varmen. Den ene av dem viklet nu seg selv og en skinnende blank kaffekjele ut av den store ulltørkleet som hadde dekket ansiktet og hele den lange skikkelsen. Det var Gubjør Langskånka, signekjerringen. Det andre kvinnfolket – hun som så ydmyk hadde unnskyldt “karmannens” uforskammethet mot lensmannen – kunne vel være et snes år yngre enn Gubjør; hun nevntes Karen eller Steffens-Karen. Hun var liten av vekst, men lett og smidig, hadde ravnsvart eller rettere svartblått hår og et ekte taterfjes. I den gulbrune huden, som satt stramt over kinnbenene og den skarpe nesen – slik som en ofte kan se det hos iltre og bråsinte folk – var det rift på rift efter basketaket hun nylig hadde hatt med den “snille karmannen”; til gjengjeld hadde hun traktert ham så rundelig med negler og follekniv at trekkene hans mest ikke var til åskjelne for skrammer og sår og størknet blod. Han kaltes Jon Pottefot, og så ikke ut til å være av taterslekt. Like så lite som en annen av følget, som så ytterst slapp og sløv ut, og som på grunn av dette sitt ytre og også av et yndlingsuttrykk han brukte, kunne glede seg ved navnet Likeglad; men fulle var de begge. Den femte i følget hette egentlig Per Svendsen, men kaltes oftest med oppnavnet Per hesteskjærer, Heste-Per eller Svolke-Per. Han hadde et ytterst frastøtende oppsyn, og under de veldige, buskete brynene et enda mer gjennomtrengende basiliskblikk enn noen av de andre taterne. Det var en tettbygd kar, men på ingen måte klumpet av vekst; i hans sikre, lette bevegelser lå det en styrke og en smidighet som gjorde det enda farligere å egge de voldsomme lidenskaper og den brutale villhet som kom frem i rynkene i tyrepannen, i skulmen over øynene og i det dyrisk fremstående underansiktet. Uten å vøre de andre slengte han seg over ende på benken foran den sengen Svarte-Bertel lå i, tok frem en liten snadde, karvet i og ba Steffens-Karen tenne i en stikke for seg. Imens hadde kvinnfolkene satt over kaffen, som nest brennevinet er den drikken taterne ynder mest, og så begynte de å snakke sammen, med stor forsiktighet og med mange ord og vendinger fra tatersproget, som vaktkaren ikke skjønte. De satt og la over å få Svarte-Bertel og Fuglefengeren med å bryte ut av arresten og gjøre et innbrudd på en bondegård i nærheten, og nu gjaldt det å gjøre vaktkaren trygg, så han ikke merket noe når de skulle til å innvie de to andre i planen.

Da dette var i orden, og både karfolk og kvinnfolk hadde dampet på pipene til rommet sto i en skodde, samlet hele flokken seg om varmen, unntagen Jon Pottefot, som var såret, og de to borti kroken.

“Du har vanket vidt du, Gubjør, hører jeg,” sa Fuglefengeren – som straks var gått inn for den nevnte planen – efter en stans i samtalen, som mest hadde dreiet seg om grunnen til at følget var blitt satt fast; “jeg har hørt giti summipaene[3] og ragustaene[4] dine,” la han til i tatersproget, og blunket nesten umerkelig bort mot Svarte-Bertel, for å antyde at det var ham han hadde det fra. “Nå får du fortelle oss noe.”

“Ja, jeg hadde vanket vidt og sanket litt,” svarte Gubjør med et munnhell hun hadde; det passet ellers ikke videre godt til klærne hennes, for hun var kledd omtrent som en velstående bondekone. “Mye har jeg hørt og mye har jeg spurt, og mang en vis gjerning har jeg vært nødt til å gjøre for bøndene, jeg måtte jo skaffe mat til meg og mine den tid jeg var alene, og siden også. Men nå tar jeg på å bli gammel.”

På sin langsomme, høytidelige måte fortalte hun så om noen av sine “vise gjerninger”; snyterier og listige streker. Av hensyn til vaktkaren la hun vinn på å gjøre fortellingen så dunkel og tvetydig at han umulig kunne fått tak i sammenhengen selv om han hadde vært gløggere og hadde fulgt bedre med. Fikk hun det ikke dunkelt nok på annen vis, blandet hun inn ord og talemåter på romani[5].

Glanspunktene i disse fortellingene var historien om hvordan hun med sin såkalte ragusta hadde skaffet tilbake den utro kjæresten til en jomfru i Tvedestrand, – og noen taveske summipaer[6], som hun hadde tjent seg både klær og levemåte og penger med. Det så ikke egentlig ut som hun angret sine “vise gjerninger”; for gleden lyste ut av øynene på henne, når hun la ut om hvordan hun til gagns hadde tatt en buro ved nesen.

“Men hvordan var det med maskan[7]?” spurte Fuglefengeren; “jeg har hørt si du har gjort det godt med den?”

“Det er lenge siden jeg hadde noen nå,” svarte Gubjør. “Det var da han” – hun gjorde et umerkelig nikk mot Svarte-Bertel – “var liten gutt og reiste med meg. Seint en kveld kom vi til en gård. Alle dører var lukt så nær som døra til fehuset, – drabb[8] -” sa hun, og så på de andre, og de skjønte meningen. “Men der hadde jeg da ikke mer å gjøre. Dagen etter var jeg innom samme gården igjen. Jeg gikk inn til bonden og hilste på’n og sa: “God dag.” – “God dag,” sa han igjen; arg var’n som en bandhund. “Min kjære bonde,” sa jeg, “du skal ikke være vond på meg for den ulykken du har hatt.” – “Hosdan kan du veta det at jeg har hatt noen ulykke?” spurte bonden og gjorde store auer. – “Jeg ser det på ditt ansikt og dine øyne,” sa jeg. “Men nå kan du være glad og takke din gud for det jeg er kommet; jeg vet alle ting, og jeg har hjelperåd for alle ting.” – “Ja men jeg skjønner ikke hosdan du kan veta det som har hendt her,” sa bonden igjen.

“Hvordan kunne Moses vite at kong Farao og hans hær skulle drukne i det røde hav?” sa jeg. “Ja, det var i det gamle testamentet det,” sa bonden; “eller er du kanskje en profet, mor?” – “Nei, ikke det, far, men den store Allako har gitt meg et åpent øye i ragusta, så jeg kan se det som har hendt deg.” – “Jaså,” sa han. – “Det er to kuer, som er sturteferdige for deg av finnskudd, en svart og hvit, og en rød og hvit,” sa jeg. – “Hvor lå du i natt?” sa bonden. Da aschar jik goshvardo buro[9]. – Men så sa jeg: “Skal du vite det, så lå jeg i natt pre dumon i voldron minschia uppri[10].”

Her hadde tilhørerne vondt for å holde latteren tilbake.

“Da bonden fikk høre dette,” ble Gubjør ved, “vart ‘n reint undren. “Onde naboer har utsendt en trolldomskatt for å suge marg og blod av kuene dine,” sa jeg, “det ser jeg; men får jeg rå, skal jeg vise ‘n fram, og jeg skal hjelpe deg, så han ikke får makt til å forderve flere.”

“Kan du det, skal jeg forskylde deg rundelig, og mat og klær skal du få attpå,” sa bonden. – “Følg med i fehuset, så skal jeg té deg den som suger blod og bryter bein,” sa jeg til bonden; “men ta med deg hakke og spade.” Det gjorde ‘n, han tok med seg hakke og spade, og kona hans gikk etter ‘n som en hund. – “Jeg har aldri vært her,” sa jeg; “men jeg værer godt, og jeg kjenner skjulte ting; gå til den svarte og hvite kua,” sa jeg. – “Her er det gravd før,” sa bonden. – “Grav igjen!” sa jeg, “det som er skjult, skal vorde åbenbart.” Mannen, han grov, og best han grov, sprang det en katt fram av båsen og bortover golvet, og skreik så fælt. I det samme gnistra det for aua både på bonden og kona hans som ild og luer.”

Her nikket hun betydningsfullt til tilhørerne, og satte opp en hemmelighetsfull mine.

“Mannen ble så redd at han rulla over ende, og kjerringa slo opp en bælj, og rente i ring så hun ikke kunne finne døra. Imens tok jeg katten og klemte den, så blodet skvatt utover gulvet. “Nå skal jeg sende ‘n bort og binde ‘n, så han aldri skal slite seg og komme hit igjen,” sa jeg, og til ålese ei lekse over katten, mens jeg gikk til døra med ‘n: “Vårherre og St. Per gikk veien fram, så møtte den forferdelige trolldomsmaskan. “Hvor skal du hen?” sa Herre Jesus Krist. – “Jeg skal til bondens gård og bryte bein og suge blod.” – “Vend om igjen, jeg stevner deg, jeg binder deg i tre jordfaste steiner:

Ikke skal du bein bryte,
ikke skal du blod suge;
ikke skal du bo på land,
der noen bor;
ikke skal du bo på vann,
der noen ror.
Du skal på havsens bunn
under en jordfast stein.

Men utenfor fjøsdøra sto den svarte,” sa hun med en hentydning til Bertel, “og tok katten og fór til skogs med, så den så de aldri mer.

For det fikk jeg kaffe og tobakk, ullent og linnet, flesk og spekemat, og seks sølvskjeer og mange penger.”

Fuglefengeren, Steffens-Karen og Ola Likeglad satt hele tiden og hørte nøye efter det Gubjør fortalte; en og annen gang hørtes en klukkende latter eller et ønske på tatersproget, om at buroene støtt måtte bli tatt slik ved nesen. Vaktkaren som hadde ligget på ovnsbenken og fordrevet tiden med årøke tobakk og glo halvsøvnig inn i varmen, slo seg til laget han også, da Fuglefengeren la i vei med en historie:

“Nå skal jeg fortelle om et finnskudd,” sa han. “For mange år sia var det en finn som de kalte Trefotfinnen.”

“Det var kji lallaro[11], han var jik romani,” sa Gubjør. “Jeg kjente han.”

“Kan så være; nok er det, denna Trefotfinnen kom inn her nordpå Sellsbygda,” ble Fuglefengeren ved, “der selsnepene vokser, på en gård som heter Rommongard. Der sto kjerringa og kinna smør.

“Gi meg litt smør du,” sa Trefotfinnen.

“Jeg har ikke no smør,” sa kjerringa.

“Har du ikke smør, skal du ikke få smør heller,” sa Trefotfinnen, og dermed så gikk ‘n.

Kjerringa kinna mest hele dagen, men det ville ikke bli smør, og om natta sturta ei ku for henne. Så skjønte hu at finnen hadde sendt ut finnskudd, og så sendte hu etter ‘n en mann for å få gjort det godt igjen. Denne mannen var husmann under garden, han hette Knut Mo og var rapp på foten; men finnen nådde ‘n ikke att før han var tre mil nordafor Trondhjem, og der fikk ‘n forlikt det og gjort det godt igjen med penger og løfte på mer når finnen kom utetter.

“Det er best du er snøgg heimatt,” sa Trefotfinnen, “for det ligger tre kalvehuer under fehuset; dersom ikke de blir tatt bort og brent før ne, kommer det stordaue på feet; så det er best du nøiter deg.”

“Jaggu skal jeg væra snøgg,” sa ‘n Knut Mo, “men jeg kan ikke flyge fortere enn beina vil, jeg heller,” sa ‘n.

“Å, jeg skal hjelpe deg fram,” sa finnen; “for jeg har været og veien i skinnhita.” Og så sa han for ‘n at han skulle fare bortigjennom lufta og komme ned på tre rettersteder, og det var på Halbakken på Dovreskogen, på Nilsbakken på Rusten og på steilen på Sell, tett ovenfor Rommongard ved Lågen.

“Fra steilen kommer du ikke opp att,” sa finnen, “for da har du ikke lange veien; men den du først møter, må du ikke snakke til; du må ikke så mye som se etter ‘n engang.”

Nei, han skulle ikke snakke til noen kristen sjel; han skulle ikke se til sies, om han så møtte kongen av England.

Dermed tok han farvel med finnen og reiste av gårde, og det varte ikke lenge skal jeg tru, før han var over Jemlom[12] og nede i Gudbrandsdalen på Halbakken på Dovreskogen, for han fór som et vær. Rett som det var, kom han ned på Nilsbakken, og før han visste ordet av det, var han nede på steilen. Derfra skulle han til å gå nedover til Rommongard; men da han kom bortpå Vågåveien til ei lita dokk som de kaller Maurstad-dokka tett ved Lårgard, møtte ‘n kjerringa si, og hu blei stående og glane så stort på ‘n fordi han strøk så fort forbi. Så kunne han ikke bare seg lenger, men måtte glo etter henne; men fra den stund satt hue hans Knut Mo på skakke, og han som fortalte meg det, hadde sett ‘n og hørt det av hans eien munn.” -

“Det har vært en ful bondemann,” sa Steffens-Karen; “han har drukket opp pengene hos kremmeren, og så har han stupt over ende i fylla og vrikket nakkebeinet, og sia så har ‘n jugi i hop den historia.”

Denne forklaringen hadde de sin store moro av alle sammen, og Gubjør gjentok at hun hadde kjent Trefotfinnen, og at han ikke var noen lallaro, men hørte til romani; hun visste han hadde vært slem i ragusta.

Vaktkaren, som hadde hørt på den siste fortellingen med stor interesse, gjorde innvendinger mot Steffens-Karens forklaring; slike snøggferder gjennom luften hadde han hørt om før, og han fortalte til bevis historien om jutulen og Johannes Blessom. Efter det oppfordret han taterne til åfortelle flere slike morsomme historier.

“Ja, vi skal nok fortelle, men nå må du fortelle en først,” ropte taterne, den ene høyere enn den andre, og Svolke-Per og Svarte-Bertel ble ved høymælte borte i kroken. “Fortell, enten det er løgn eller sanning, enten det er om troll eller om fanden, det er det samme!”

“Ja, er det det samme, så kan jeg vel komme på en stubb, jeg og, må’a; men dølen renne i meg veit jeg riktig hva jeg skal fortelle! Jo, nå kommer jeg på en,” sa han, da han hadde sittet og grundet en stund.

“Det var en gang en gutt som skulle i tømmerskogen. Men som han gikk, tro han på villgras, og kom reint av veien bort i avhòla, så han ikke kunne finne fram. Han gikk hele dagen da, må’a; men da det lei på kvelden, fikk ‘n se en vogn som kom kjørendes, og den var blå, må’a. Best det var, kom det en til, og den var gloende rau den, må’a, og så kom det så fullt med vogner, og noen var av gull, og noen av sølv, og det var så urimelig mange hester føre, så han aldri hadde sett slik ei ferd. Men rett som det var, vart døm borte i skogen, og gutten han gikk videre han, må’a. Som han gikk slik, kom ‘n til å spenne i et purkeøre, som sto opp av bakken. Det grynta nedi, og klang liksom i en pengekjel; men i det samme kom det lunkendes en med ei skarvemerr for ei kjerre.

“Vi når døm vel att?” sa ‘n.

“Ja, i morgen tar du døm att,” sa gutten. “Men hva dølen var det det låt i?” tenkte ‘n med seg sjøl, og ville til å ta i purkeøret; men da var det borte. Men hadde ‘n ikke snakket, så hadde ‘n fått kloa i en av pengekjelene til Gamle-Erik.

“Kunne du ikke skysse meg hjem, du?” sa ‘n til han som satt på kjerra, “for jeg er kommen så reint abrengslig langt av veien, så jeg trur mest ikke jeg er kar for å finne heimatt på ei natt,” sa ‘n.

Jo da, han skulle få skyss, må’a, og døm kjørte, og døm kjørte temmelig fort au. Langt om lenge kom døm fram til en gjestegivergard, og der var det så gildt at døm kunne få alt døm ville. Det var så mye både av mat og drikke, at det mest ikke var noen ende på det, og ikke skulle det koste noe heller. Dette var nå både godt og væl det, må’a. Men da døm skulle til ålegge seg, spurte kjerringa hva for en seng han ville ligge i, enten i den raue eller i den blå. Ja, det var vakkert alt i hop, og det var store frynser og blommer og ty på skinnfellen, både i den blå og i den raue. Men gutten han ville helst ligge i den blå han, må’a. Det skulle han da få lov til, og han dro av seg klærne og la døm på en stol, og med det samme han skulle velte seg oppi, sa han Jesu navn, må’a. Men da var senga et blått vatn, og stolen var en stein frammed vatnet, og den raue senga var varme og ildmørje, og ne-i var det folk som kraup og kravla så gnistene freste om døm. Ja, gutten han tykte dette var grovelig fælt han, må’a. Men da han fikk se seg riktig ikring, så ‘n månen som sto over fjellkammen så stor og rau og rund, og så var ‘n i fjellet utmed et vatn, der han kjente seg væl att. Men gjestgivergarden og hele det stellet, det var borte det, må’a.”

Mens flokken rundt varmen var fullt opptatt av disse historiene, eller lot til å være det, snakket Svarte-Bertel og Svolke-Per sammen i skyggen borte i kroken. Gubjør og Fuglefengeren skottet nå og da varsomt over dit, og mot slutningen av den siste fortellingen lurte Gubjør seg bort til dem. Svolke-Pers heftige fakter og minespillet i Svarte-Bertels ansikt, som i raskt skifte avspeilte lurende oppmerksomhet, stolthet og forakt, hat og harme, vitnet klart om at de drøftet sine kår og sitt forhold til buroene.

“Hå aschar dero i stillepa for[13]?” spurte Svolke-Per, da han hadde fortalt om noen av sine hendelser siden de såes sist.

“For jik marrapina[14],” var svaret.

“For jik marrapina?” spurte Svolke-Per opp igjen med forbauset mine.

“Ja ja, som jeg sier, for ei ussel grime av en taustomp og et par vidjer, ikke så mye verdt som en halvskilling,” svarte Bertel innett; “jeg tok a på gjerdet ved en bondegård for å binde hesten min; men så kom buroen etter og fakka meg, og satte meg i stillepa, fordi jeg var en romani og ikke noen buro, og lensmannen sier jeg kommer på kjev[15] for den marrapina.”

“På tukthuset for ei vidjegrime!” ropte Svolke-Per med likså meget tilgjort som virkelig harme. “Ja, ja, Kristian Kjeldsen satt jo for en høyvisk, som han tok opp og ville tørke svetten av hesten sin med. Gamle Kristian kammaker, som mest er halvblind, har de også satt dit, fordi han ikke har drabrat hos rascho[16]. Han har aldri sovet under sotbjelken åtte dager i rad, og aldri har han talt annet enn tenner i kammer og vevskjeer; men nå har de satt ‘n inn på et helt år til å rekne opp bokstaver og lære abc som en skolunge. De fordømte buroene! De skriver opp navnet og handteringene våre, og holder manntall på oss som vi var krøttera deres, og setter oss i tukthus og slaveri for ingen ting; når vi setter oss litt opp imot dem. De vil vel forby oss å trå på jorda til slutt, og fare over fjellet, og fiske i bekkene!”

“Kjatko, pral[17]!” sa Svarte-Bertel; hatet og harmen lyste ut av øynene på ham.

“I min ungdom var det annerledes,” ble Svolke-Per ved. “Når vi kom til buroens gård og sa: vi trenger brennevin og tobakk og kaffe, vi har ikke klær og mat, vi skal reise langt, vi må ha niste og reisepenger, – så fikk vi det; han torde ikke annet, han visste vi hadde makta, vi kunne skade feet hans og åkeren, og maktstjele hestene; da var det gode dager for romani. Jeg mins godt at da Lang-Ola var kommet hjem fra Russland, truet ‘n engang en lensmann til å danse springdans med mor mi, hu Steffens-Olea, på hans eget tun. Men nå, nå må vi fare over ville fjellet og borti åsbygdene, og de verste avhòl og baklier som fins, og enda våger de å true oss både med bygdevakten og lensmann og tukthus!”

“Jeg har aldri tatt så mye som for to skilling,” tok Svarte-Bertel til orde. “Jeg har nært meg horta pre[18]; jeg har kurert hester, og jeg har vært klok og ful mot buroene, men jeg har hverken spanæt[19] eller kjårat[20] hos dem, og jeg har ikke slått i hjel noen, og nå skal jeg sitte på huset for den usle grima. Det fordømte buropakket! Jeg skulle være glad om jeg kunne gjøre ende på dem alle i hop, både dem og feet deres og alt det de eier og har.”

Nu hadde Svolke-Per fått ham i rette laget, og han gjorde hva han kunne for å egge ham opp mer og mer; han malte opp om all den urimelige kontroll buroene på det siste hadde satt i verk; hårdt fór de også frem mot gamle og sløve folk når de tvang dem til å lese og lære kristendom; endelig la han ut om alt det følget hans hadde måttet gå igjennom under disse forfølgelsene, især efter de innbruddene lensmannen talte om. Flere ganger hadde de vært nødt til å legge til fjells midt på svarte vinteren, og det de da hadde slått ut, var rent utrolig. De hadde ikke våget å la seg se i bygdelag der de var kjent, for de ville ikke på kjatkipa[21] for noen pris; randebraskroene[22] var fule, og det var lett å forsnakke seg. Det kunne jo kanskje bli opplyst at han “hadde brent soldaten for knippe”, sa han med et hestedoktoruttrykk, og så var det engang en mjøltråver…, den karen var ikke stort verd, men kom det for dagen at det var en av romani som hadde gjort det, så – her gjorde han en betegnende håndbevegelse over strupen. Han hadde ikke lyst hverken til å “la knappen springe” eller til å kjeræs pagen[23], og derfor ville han reise til Sverige, der det skulle være fredeligere enn her til lands. Men gode reisepenger ville han ha, og han ville nødig reise fra følget og fra skyldfolkene sine, derfor ville han ha med Svarte-Bertel og Fuglefengeren. Og ville de så sant, skulle det bli råd både til å komme ut og til reisepenger. Det var visst ingen av dem som var kjent i disse bygdelagene uten Gubjør, som de nå hadde truffet igjen efter at hun hadde vært borte fra dem i mange år. Av henne hadde de fått spurt at Svarte-Bertel og Fuglefengeren satt hos lensmannen; en eller et par av følget hadde tenkt å se innom til dem i arresten for å gjøre avtale, men underveis “kom Pottefoten og kvinnfolket hans i håra på hverandre”, fordi han hadde klappet en bondejente i en bryllupsgård de var inne på. Noen fulle bønder la seg imellom og ville skille dem; de ble rundjult av følget; men det var tett ved gården, og så satte alle bryllupsgjestene på dem, og det ble slikt slagsmål og lurveleven at det aldri hadde tatt noen ende, hadde ikke lensmannen kommet til. Nu de var kommet sammen i arresten, hadde det ingen nød; vaktkaren skulle de drikke full, – de hadde brennevin med seg, og hjalp ikke det, hadde Gubjør gode dråper; som ga trygg søvn. Brekkjern og tenger hadde de – de lå gjemt i sengehalmen. Men de måtte bryte ut av arresten samme natten, kanskje hadde lensmannen kjent dem eller gjettet hvem de var; det innbruddet Svolke-Per talte om, måtte også gjøres i natt; folkene på den gården var borte i bryllup.

“Hvordan vet du at der er penger?” spurte Svarte-Bertel, som var blitt mer og mer interessert mens den andre fortalte.

“Gubjør har vært der,” svarte Svolke-Per med et nikk til henne. “Hu har fått spurt at mannen er en valdris som har flyttet hit. Han er nylig kommet hjem fra Krestjans-marken og Branesmarken, og der har ‘n vært på smørhandel og slaktekrav; hu så han talte mange penger på stabburet.”

“Ja,” sa Gubjør, som var kommet bort til dem mot slutten av samtalen, “jeg kom der sist lørdag og ville kjøpe et spekelår av valdreskjerringa, for dølene holder spekekjøttet sitt som det var grommere enn sølv – og fullt var der av all slags stabbursmat. Det var riktig ei snill kjerring; – så skulle hu vise meg valdresstasen på loftet. Der sto mannen og talte penger i ei raumåla kiste, både gule og grønne og hvite og blå. Han smelte att kista, og det fort au, men jeg så både sølvet og pengene, og fullt var det av penger og allting.

“Jeg er så nødig om en tobakksrull eller to,” sa jeg; “du har vel ikke vondt for dem du, som kommer like av marken,” sa jeg.

“Å reis du til helvete og tigg tobakk av fanden,” sa valdres-slasken.

“Nå nå,” sa jeg, “den er vel å få kjøpt for penger og for gode ord; jeg har ikke tenkt å tigge dem om ‘n,” sa jeg; “men jeg synes jeg ser på dine øyne at det skal hende deg noe ondt.” Da jeg gikk, satte han hunden på meg, men da jeg kom bakom husene, kastet jeg drabb til ‘n, og jeg så ‘n åt. – -”

“Der er reisepengene, vi trenger bare ta dem,” avbrøt Svolke-Per. “Gården ligger litt oppi en dal østpå; derfra er det ikke mange mil over fjellet til Østerdalen; så har vi ikke langt til Sverige, og gir fanden i tukthuset og lensmannen.”

“Ja,” sa den andre med et slag i skinnfellen, “jeg er med, bror! Jeg skal ta både sølv og penger! Har jeg ikke gjort det før, så skal jeg gjøre så mye nå at jeg fortjener både krave og hoseband.”

“Det var rett, bror,” sa Svolke-Per fornøyd, og satte opp et uhyggelig grin, idet han tok og ristet hånden som Svarte-Bertel rakte ham. Så vinket han på Fuglefengeren. Han trengte ikke å gjøre så mange omstendigheter for å få ham med; for da han hørte hva det gjaldt, svarte han med et ordsprog, hentet fra den håndteringen han selv drev med: “den fugl er lett å lokke, som etter vil hoppe,” og var med én gang ferdig både til utbrudd og innbrudd.

Da det led mot slutten av vaktkarens fortelling, hørte de det bråke utenfor, og mente, som rimelig kunne være at det var lensmannen som kom og skulle visitere. De satte seg omkring varmen alle sammen, og fulgte fortellingen med slikt et spetakkel, lo og bar seg, så han måtte tro de aldri hadde tenkt på annet enn å korte tiden og holde moro.

“Det er både varme og moro og tobakk her,” sa lensmannen og hostet og smattet på sin sølvbeslagne merskumspipe. “Ute fyker det så en mest ikke tør lukke opp kjeften, og tobakken brenner som bråtekvas. Men det er da fanden til leven dere holder; en skulle mest tro dere holdt på å sette stua på taket.”

“Lensmannen må riktig være så inderlig god,” svarte Steffens-Karen rapt og med krypende underdanighet, “ikke å bli vill, for det vi står på hue og holder helg, men tia blir så lei og lang når en ikke har noe å ta seg til, – og så tok ‘n Jakob knappemaker og denne snille bondemannen til å fortelle gamle eventyr og historier. Men gubevares, befaler lensmannen det, skal vi gjerne sitte så stø som katter på en peispall.”

“Å sitt dere og le og jug i hop så mye dere vil for meg,” sa lensmannen. “Men styr ikke som dere skulle rive ned veggene. En skulle mest tro dere var til bryllups eller gjestebuds, og ikke at dere satt i arrest – -, men men,” brøt han av og været, “her lukter sterkt. Dere har vel ikke brennevin?”

“Lensmannen må være så nådig ikke å fortryde det,” sa Steffens-Karen igjen, om mulig enda mer hundeydmyk enn før; “men jeg fikk riktig med meg en liten tår til å slå på skrapene til karmannen.”

“Som du sjøl har klort opp, kan jeg tenke,” sa lensmannen. “Ja du er en snill kjerring; først slår du, og siden klapper du! Jeg har hørt om det! Men,” vendte han seg vil vaktkaren, “har du ikke sett om de har slått brennevinet i seg?”

“Å døm tok seg vel en dram, må’a,” svarte vaktkaren.

“Du tok deg vel en du og da, må’a,” gjepte lensmannen sint.

“Nei, lel, lensmann, jeg drikker ikke brennevin: jeg er i nykterheta nå, for jeg har forskrevet meg, jeg må’a,” svarte han på sin daue måte.

“Nei, nei, det er jo sant, du er medlem av nykterhetsforeningen, min kjære Ola,” sa lensmannen formildet.

“Men det er ulovlig å drikke brennevin i arresten,” sa han morsk til taterne; “hit med butelen! – Å, den tåren slår ingen mann av krakken,” sa han, da han hadde ristet flasken mot peislyset. “Har dere ikke mer?”

Nei, det hadde de ikke, det lovte de på alle i hop, og vaktkaren hadde ikke sett flere flasker han heller; lensmannen snuste omkring, men kunne ingenting finne, dertil var brennevinet altfor vel forvart hos Gubjør. Heller ikke fant han redskapene som lå gjemt i halmen. Men han holdt likevel en skarp, med atskillige lovsteder siret tale mot svir og støy i arresten.

Taterne svarte ydmykt at de kunne vel ikke svire, for de eide ikke brennevin, det hadde lensmannen selv sett; og stille og rolige skulle de være, det lovte de.

“Men gode lensmann, jeg tør vel ikke være så dristig å spørre om De ikke skulle ha en gammel kortleik å selge eller låne oss; det var nok det samme om den var aldri så brukt,” sa Steffens-Karen. “Det faller nå ikke så mye styr med det, og så var det ei moro å ha til ombytte.”

“Å, det lot ikke til at tiden falt så lang da jeg kom inn her,” sa lensmannen. “Det er nå ikke bare for moro skyld dere er her heller. Men kan dere ikke holde ut, får dere se til å juge i hop noen regler igjen. Jeg har ingen kortleik å låne bort.”

“Du kan da veta det, han slitet kortleiken sjøl til det ikke er filla igjen av den,” hvisket Ola Likeglad, idet lensmannen gikk ut gjennom døren.

“Den karen må nok holdes nær inn til varmen, om fettet skal dryppe av ‘n,” sa Svolke-Per.

“Ja, vi lyt vel til å fortelle igjen da, sia lensmannen sier det, må’a,” sa vaktkaren. “Jeg tykte du sa du ville fortelle om en prest på Lesja,” vendte han seg til Ola Likeglad.

“Ja,” svarte Ola, “det er ikke noe eventyr heller, men det hendte på lag for hundre år sia. Det var en prest på Lesja, men hva han hette, det veit fanden og ikke jeg. Hva var det, Gubjør?”

“Jeg mins ikke,” svarte Gubjør.

“Ja, jeg er like glad hva han hette,” tok Ola Likeglad til orde igjen. “Men han kjørte sørover til tings, og det skulle være på Bottum. Straks presten kom ut på isen, for Lesjavatnet låg – det var om vinteren dette -så møtte ‘n en mann, som gikk for seg sjøl med en liten kagge under armen. Mannen han tok til lua, og presten nikket igjen og hilste.

“Goddag, min mann,” sa presten og stanset hesten litt. “Vil du ikke stå på meiene med meg og legge koppen din i sleden, det er slik kald sno i dag.”

“Takk far,” sa mannen; han var like glad han, men han slengte seg da bakpå.

“Hvor er du ifra, og hva heter du?” spurte presten.

“Jeg er fra Lordalen og heter Torberg Flyvang,” sa mannen.

“Hvor skal du hen, og hva er det for ærend du går i?” spurte presten.

“Jeg skal til Bottumsberg-mannen og betale skatten, men den blir ikke stor i år,” sa mannen.

“Er du den eneste skattyteren i Lordalen?” spurte presten.

“Ei da! det fins flere skattytere i Lordalen enn på hele Lesja,” sa mannen; “men jeg skal møte fram og gjøre regnskap og riktighet for hele skattelaget.”

“Men hvorfor blir skatten så liten, når det er så mange skattytere?” sa presten, for prestene har nå støtt så mye å spørre om de, måvite.

“Vi har hatt misvekst,” svarte mannen; “for det kom frost og vindvæsking på avlinga, og skatten lignes først når den er berga,” sa han.

Dette syntes presten var rar snakk, og han var ikke god for å bli klok på om det var en underjordisk eller en annen stortingsmann. Men han var like glad, han ville prøve det, og da de skulle skilles utafor Bottum, tok ‘n pennekniven sin og kastet over kroppen. Men da ble mannen harm og sa til presten:

“Jeg var en jåling og en godfjotting som sa deg slikt, Søren Svartserk. Nå har du skilt meg ved hele skatten, og kanskje jeg mister æra attpå. Men jeg er like glad; du skal betale skatten til siste skilling, og det med renter og rentersrenter du, ringstuten du er.”

Presten han grein bare på nesa av dette snakket, og reiste sin vei; men hossen det var eller ikke var, så vart det mer og mer fant med presten. Penger ville ikke stane hos ‘n. Hver evige skilling gikk sin vei, enda han la dem i jernskrin med dirkefri låser, og satte dem under senga, og bar nøkkelen om halsen på seg. Den ti’ hadde presten i Grytten ufred med bøndene. Så byttet Lesjapresten seg dit, men det vart ikke bedre for det. Dradokka fant veien både til pengeskrinet og til Romsdalen. Men det ellevte året var det slutt; da hadde dradokka hans Torberg Flyvang dradd inn skatten både med renter og renters renter.”

“Å, det var en skarveprest,” sa Svolke-Per. “Nei, nå skal jeg fortelle om en prest; han snøt fanden for den siste firskillingen han eide. Det var annet til kar. – Det var en fut nord i dalen, han var så grovt ugudelig at han vørte ikke hva han gjorde; men en urolig død fikk ‘n. Når det ikke var folk i likstua, låg ‘n stille, men kom det inn noen, sto den døde mannen opp og tok dem i handa og takka for sist. Da han skulle i jorda, satte de ‘n i likkjelleren under kjerkegulvet. Nå var han rolig ei stund, men rett som det var, tok ‘n til å spøke hver evige natt.

En dag kom det en skomaker til en av gårdene ved kjerka; han trodde ikke på spøkeriet, men våga på han skulle sitte på kjerkegolvet utmed likkista ei hel natt og sy et par sko. De holdt imot på det. Kista tok de opp av kjelleren, og skomakeren satte seg på golvet; men først krita ‘n en rund ring ikring seg. Da det lei utpå natta, kom sjølve fanden flyendes og reiv lokket av kista, slo hue av futen og til å flå ‘n. Dette drev ‘n på med så hardt at han sansa ikke skomakeren, som satt og dro huda inn i ringen, ettersom fanden fikk den av futen, og da det siste holdet slapp, dro han til seg hele huda. Da fanden skulle ta den, kunne han ikke for ringen. Han vart så arg og vill som han ville verpe både mord og brann, og han skreik og bante at han ville ha att futeskinnet.

“Du får det ikke,” sa skomakeren.

“Men hva fanden vil du med skarvehuda,” spurte fanden.

“Jeg vil barke a og gjøre sko ta a,” sa skomakeren.

“Dem kan du ikke nytte,” sa fanden.

“Jo, jeg skal ha dem til å gå att i,” sa skomakeren. “For det er dem som banner på at futen går att; men når jeg får gjort sko ta skinnet hans, tenker jeg nok han skal la være å gå att; er det noen som går att da, så er det meg, som har futeskinnet på beina.”

Men fanden måtte ha huda, og han skulle betale a både dyrt og væl.

“Hva vil du gi da?” sa skomakeren.

“Jeg vil gi deg skarvehuda full med skillinger,” sa fanden.

“Det er et ord,” sa skomakeren; “du skal få a igjen når du har fylt a med penger; men jeg vil henge a der jeg vil.”

Ja, det skulle han få lov til. Men skomakeren var redd for å ha mer med fanden å gjøre, og så solgte ‘n huda til presten, og til han sa ‘n det de var forlikt om. Presten ga mange hundre daler for futehuda, og så skulle skomakeren få a att når presten hadde brukt a. Så slo presten hòl på låvetaket sitt, snurpa huda til en sekk, som det ikke var botn i, og hengte sekken under hòlet. Fanden han fór att og fram mellom helvete og prestelåven, og bar og dro sekker og kister fulle med penger hver evige dag, så han mest sleit helsa av seg. Til slutt hadde ‘n ikke skillingen igjen, og så sa han til presten at nå var ‘n raka fant.

“Du får se etter i tøflene dine, så finner du nok fler,” sa presten; “det jeg har fått, er ikke stort, og jeg har hørt du kan mynte så mange du vil.”

Fanden sto og tenkte seg om en stund.

“Hå, hå, nå kommer jeg i hug jeg har en firskilling stående i ei veggsprunge,” sa fanden og reiste etter den. Men det skulle ikke monne stort, skal jeg tru; sekken var like tom.

“Nå ser jeg det er sant, det de sier for et gammelt ord, at prestesekken blir aldri full,” sa fanden, og så reiste ‘n dit han var ifra. Men presten levde vel for pengene, og skarvehuda ga ‘n til skomakeren. Han barka huda og gjorde sko ta a, og har ‘n ikke slitt ut dem, så går ‘n med dem ennå.” -

Med den slags historier drev de på hele kvelden og til langt på natt, så en skulle ikke trodd de tenkte på annet enn å korte tiden og gjøre seg det hyggelig innendørs, så lenge uværet sto på. Ved en stans i fortellingen sa Gubjør hun var “låk i magen” og måtte ha noe bittert; hun hadde noe som var godt til helsebot – hun hadde kjøpt det av apotekeren på Lillehammer. Det lot til at ondet var smittsomt, for mens hun rotet om i en tine efter helsedrikken, sa Ola Likeglad, som just skulle til å fortelle, at han hadde slik kolikk; den dro ham så han måtte kroke seg som en follekniv. Riktignok hadde han skrevet seg inn i nykterhetsforeningen han også; men når han var dårlig, hadde han jo lov til å bruke brennevin til doktering. Da vaktkaren hørte det, var han også “låk”; han visste ikke riktig hvordan det var, men siden han fikk en honningkakesnabb av ‘n Ola Likeglad, var han så underlig i magen.

“Drikk en bitter dram, gutt! Hu Gubjør brygger deg en skorsteinsfeier som rensker kråen,” sa Ola Likeglad, han la seg bakover og tømte i det vide gapet sitt den hun hadde laget til ham.

Nykterhetsmannens betenkeligheter vek snart for fristelsen og for taternes overtalelser. Han fikk den tredje drammen, – slumpen av den brennevinståren lensmannen hadde ment ikke skulle slå noen mann av krakken. – Så tok de til å fortelle igjen; men det var lett å se at oppmerksomheten ikke var så stor lenger, og det gikk i stå flere ganger. Før en halvtime var gått, seg det over vaktkaren en tyngde og døsighet som ikke var til åstå imot. Peisvarmen ble svakere og svakere, til slutt var det så vidt det glødet i den store tyriroten; bare en gang imellom når det fattet i noe kvae, slo det ut en flamme, som for et øyeblikk kastet et mørkerødt lys over de lurende taterfjesene. Endelig forkynte tunge åndedrag og en dyp snorking at vaktkaren ikke lenger kunne legge noen hindring i veien for flukten. De holdt seg rolig ennu en liten stund, og undersøkte så døren og vinduet. Begge deler fant de var så sterke og solide at det var uråd åbryte dem opp uten å vekke hele gården. Pipen kunne de til nød komme opp igjennom – det var ingen stenger eller sprinkler i den, – men det var ingen vei for den sårede og kvinnfolkene. Her var gode råd dyre. – Men arreststuen var et lite hus som lå for seg selv, og åstaket hvilte på tømmerveggen uten annet feste enn sin egen tyngde. Da Svolke-Per var blitt klar over dette, ga han de andre et vink. De tok en av de lange benkene, satte den ene enden inn i sammenføyningen og brøt og bendte; på det viset lettet de taket opp fra veggen. For at det ikke skulle falle ned igjen, la de den andre benken tvers over langenden av vågen, og stakk den ene benkefoten inn under hjellen; den andre surret de fast i skorsteinsstøtten med en repstump. Med denne dobbelte vektstangen holdt de taket trygt oppe, så det var rent i utrengsmål at Ola Likeglad la seg over benken, mens taterne hjalp hverandre ut. Den ene efter den andre hoppet ned i sneen utenfor. Svolke-Per og Ola Likeglad var de siste. Efter å ha prøvd om taket lå støtt når Ola Likeglad reiste seg, hjalp Svolke-Per kameraten ut. Da han selv ingen hjelp hadde, måtte han entre oppefter benken for å nå åpningen; men det voldte en del risting, og med det samme kom det et kraftig vindstøt, som lettet litt på taket; dermed rugget benken så repet ble revet løs, og taket falt. Svolke-Per ble vippet opp mellom taket og benken, og satt som en rotte i en felle. Vaktkaren våknet av levenet og satte i et skrik, som fikk taterne ute i sneen til å skjelve for at folk på gården skulle våkne og oppdage utbruddet. Fuglefengeren og Svarte-Bertel så på hverandre; i neste øyeblikk var de oppe på taket, i drivende snøføyke, og forsvant nedigjennom pipen. Vaktkaren som lå fortumlet og grov i asken efter ild, fikk en ny skrekk i livet, da de fór nedover ham i en kvelende sotsky; men før han kunne få opp munnen for sot og aske, eller sanset seg på om det var spøkeri eller tatere, hadde de bakbundet ham og stoppet munnen på ham med en skinnfell, som de tullet om hodet på ham. Da det var gjort, fikk de Svolke-Per løs av klemmen – han var slemt forslått, – og stakk så av opp igjennom pipen.

“Jeg trudde nå ikke jeg skulle truffet deg mer i denne verdens rike, den ti’ taket datt,” sa Steffens-Karen, da Svolke-Per hoppet ned i sneen ved siden av henne.

“Hvor skulle vi treffes henne da?” svarte han arg; “i helvete blir hver stekt i si eiga gryte.”

Da folk kom hjem fra bryllupet, savnet de på stabburet til valdrisen noen hundre daler i rede penger, sølv, klær, og matvarer, og dertil flere par ski og truger som sto i stabburssvalen. – Taterfølget var hverken hørt eller spurt, det var som sunket i jorden; og de som ikke trodde det hadde gjort seg usynlig med fandenskunster, mente det var strøket til fjells og hadde gått seg vill på vidda, og satt livet til i uværet, som varte i flere dager.

Først lang tid efter at dette hendte, lyktes det å få spurlag på noen av følget:

Svolke-Per skal være drept ensteds på Vestlandet i et slagsmål med sine arvefiender mjøltråverne. Svarte-Bertel sitter på slaveriet for innbrudd og forsøk på mord, og Fuglefengeren har et par ganger gjort seg en fornøyelse å reise landet rundt fra lensmann til lensmann, på offentlig bekostning; idet han oppga å høre hjemme snart der snart der. Om de andre tier historien.

Det er likevel et spor efter signekjerringen Gubjør Langskånka. Siste høst fant en reinskytter som fulgte sporet efter et skadeskutt dyr i en avsides botn oppe i Illmannshøen, levninger av et menneskelig skjelett, som jerv og fjellrakk hadde gnaget i sund. Mellom stenene lå et snushorn av kobber, fylt med småskåret bly. Dessuten fant han en sammenrullet tanngard av en rokke, noen skall av en venus og forskjellige andre sjødyr – noe rât som ingen i dalen hadde sett før eller kjent bruken av, men som taterne nytter i sin ragusta, – og endelig noen små flasker. Den ene av dem inneholdt en brunaktig eller gulrød væske, som distriktslegen sa var opium. 0Stilla møien osv.: Hold munn, gutt! ser du ikke den fandens lensmannen?

[1] bæng le dero: fanden ta deg.

[2] gi’ dero suta osv. gi du lå i en seng i heite helvete ved baken av sjølve fanden.

[3] summipaer: bedragerier.

[4] ragustaer: trolldommer.

[5] romani betegner i tatersproget både folket, taterne og sproget de taler.

[6] taveske summipaer: bedragerier ved knuten på en tråd.

[7] maskan: trollkatt, laget av en trekloss overtrukket med katteskinn; inni er det en blære med en rød væske og en mekanisme så den kan løpe bortover gulvet og skrike. Taterne graver den ned i fjøset, forgifter kuene med selsnepe eller annet, og kommer så og byr seg til å drive ut trolldommen. Om fremgangsmåten forteller Gubjør. – “Det gnistrer for øynene på bonden” fordi taterne visker ham om øynene med en strybunt innsatt med fosfor. Kuene kurerer de med motgift.

[8] drabb: gift.

[9] da aschar osv.: det var en ful bonde.

[10] pre dumon osv.: på ryggen med baken i sengen.

[11] kji lallaro: ingen finn.

[12] Jemlom: Dovrefjell.

[13] hå aschar osv.: hvorfor er du i arrest.

[14] for jik osv.: for en grime.

[15] kjev: tukthuset.

[16] drabrat hos rascho: gått for presten, stått til konfirmasjon.

[17] kjatko, pral: det er sant, min bror.

[18] horta pre: på en redelig måte.

[19] spanæt: rapset.

[20] kjårat: gjort innbrudd.

[21] kjatkipa: forhør.

[22] randebraskro: sorenskriver.

[23] kjeræs pagen: dømmes til slaveri.

Ja, det syntes Vesle-Per heller ikke var så ille; han kjøpte seg en bra hest og et lass med smør og ost og fór til byen med, og for pengene han fikk, kjøpte han brennevin og drikkevarer, og han var ikke før kommet hjem, før det ble byhelg hos ham, og det i røde rappet, og han skjenkte og trakterte både granner og kjerringer, og de skjenkte og trakterte ham igjen, og han levde i sus og dus så lenge pengene varte. Men da det var slutt på skillingen, og Vesle-Per satt igjen med tomme pungen, kom han hjem til sin gamle mor igjen, og da eide han ikke mer enn en kalv. Da våren kom, slapp han ut kalven og lot den beite på enga til Store-Per. Så ble Store-Per sint og slo i hjel kalven. Vesle-Per, han flådde skinnet av den, hengte det inn på badstua, så det ble riktig tørt, og rullet det i hop, stakk det i en sekk, og gikk på bygda med det og skulle selge det; men hvor han kom, så lo de av ham, og sa at de hadde ikke bruk for røket kalveskinn.

Da han hadde gått et langt stykke, kom han til en gård igjen. Der gikk han inn og ba om hus til natten.

“Nei, jeg kan nok ikke låne deg hus,” sa kjerringa, “for mannen min er på stølen, og jeg er aleine hjemme. Du får prøve å få hus i grannegården; men får du ikke det, så kan du komme igjen, for du kan ikke være husvill heller,” sa hun.

Men da Per gikk forbi kovevinduet, så han at det var en prest inne i koven, som kjerringa holdt seg med, og så satte hun fram øl og brennevin og en stor gryte rømmegraut. Da presten hadde satt seg til å ete og drikke, kom mannen i huset hjem igjen; men da kjerringa fikk høre ham i svalen, var hun ikke sen, hun tok grautgryta og satte under århella, ølet og brennevinet i kjelleren, og presten låste hun ned i en stor kiste som sto der.

Alt dette sto Vesle-Per og så på; men da mannen vel var kommet inn, så gikk Vesle-Per etter, og ba om han kunne få lånt hus. “Ja,” sa mannen, “du skal få lånt hus,” og så ba han Per sette seg bort til bordet og ete. Ja, Vesle-Per satte seg borttil og tok med seg kalveskinnet, og det la han ved føttene sine.

Da de hadde sittet en stund, ga Vesle-Per seg til å tråkke på skinnet.

“Hva sier du nå igjen? Kan du ikke tie!” sa Vesle-Per.

“Hvem er det du snakker med?” spurte mannen.

“Å, det er en spåmø jeg har i kalveskinnet,” sa Per.

“Hva spår hun da?” sa mannen igjen.

“Hun sier det ikke er fritt for rømmegraut under århella,” sa Vesle-Per.

“Hun spår nok i mist; her har ikke vært rømmegraut i huset på år og dag,” sa mannen.

Men Per ba ham se etter; det gjorde han, og så fant han grautgryta. Den begynte de å godgjøre seg med, og aller best de satt, så tråkket Per på kalveskinnet.

“Hyss!” sa han, “kan du ikke holde kjeften?”

“Hva sier spåmøen nå?” sa mannen.

“Det er ikke fritt for øl og brennevin under kjellertrappa, sier hun,” svarte Per.

“Har hun aldri spådd miste før, så gjør hun det nå,” sa mannen. “Øl og brennevin? de ting kan jeg knapt minnes vi har hatt i huset.”

“Se etter!” sa Per.

Det gjorde mannen – jo ganske riktig, han fant drikkevarene, og så ble det vel glede på ham.

“Hva har du gitt for den spåmøen? Den må jeg ha, hva du så vil ha for den,” sa mannen.

“Jeg har fått den i farsarv, og ikke mye har jeg tatt den for,” sa Per. “Riktignok har jeg ikke videre lyst til å skille meg ved den, men det er det samme, lar du meg få den gamle kista som står i koven, skal du ha den.”

“Kistenøkkelen er blitt borte!” skrek kjerringa.

“Jeg tar den uten nøkkel jeg,” sa Per; og så ble han og mannen snart forlikt om handelen. Per fikk et rep istedenfor nøkkelen og mannen hjalp ham å få kista på ryggen, og så ruslet han av gårde.

Da han hadde gått et stykke, kom han ut på en bro; under den gikk en elv så stri at den fosset og skummet, og dure gjorde den så broen ristet. “Det brennevinet, det brennevinet!” sa Per. “Jeg kan merke jeg har smakt på det igjen. Hva skal jeg gå og drasse på denne kista etter? Hadde jeg ikke vært full og galen, så hadde jeg da ikke handlet den til meg for spåmøen. Men nå skal kista i elva, og det på flygende timen!”

Han til å løse av repet.

“Au, au! gjør for guds skyld og frels meg! Det er presten her i gjeldet du har i kisten!” skrek han som i den var.

“Det må være fanden sjøl, som vil slå i meg at han er blitt prest,” sa Per, “men enten han gjør seg til prest eller klokker så skal han nå til elvs.”

“Å nei, å nei! det er sognepresten i gjeldet, som var på sjelesorg hos kjerringen; mannen er vill og galen, og så måtte hun gjemme meg i kisten. Jeg har et sølvur og et gullur på meg, dem skal du få og åtte hundre daler til; slipp meg bare ut!” ropte presten.

“Nei, nei, er det riktig han far da!” sa Per, han tok en stein og slo sund kistelokket; så slapp presten ut, og han hjemover til prestegården både fort og lett, for klokkene og pengene hans skulle ikke tynge ham lenger.

Vesle-Per gikk nå hjem og sa til Store-Per: “I dag gjelder vel kalveskinnene på torget!”

“Hva fikk du for skinnfilla di da?” spurte Store-Per.

“Ikke likere enn den var, fikk jeg åtte hundre daler for den, men for større og feitere kalver gjelder skinnet det dobbelte,” sa Vesle-Per og viste fram pengene.

“Det var godt du sa meg det,” sa Store-Per; han slo i hjel alle kalvene og kuene han eide, og ga seg på byveien med skinn og huder.

Da han kom til torgs, og garverne spurte hva pris han holdt skinnene sine i, sa Store-Per: “Åtte hundre daler for de små, og etter det for de store.” Men alle folk bare lo og gjorde narr av ham, og sa han hadde ikke nødig å ta slik på vei, han kunne nok slippe inn i galehuset for bedre kjøp; og så skjønte han hvordan det hadde gått til, at Vesle-Per hadde lurt ham.

Da han kom hjem igjen, var han nå ikke blid, han svor og bante på at han ville slå i hjel Vesle-Per om natten. Dette sto han og hørte på. Og da han hadde lagt seg i sengen med mor si, og det led litt utpå kvelden, ba han moren bytte rom med seg, for han frøs så, og ved veggen var det vel varmere, sa han. Ja, det gjorde hun. Om litt kom Store-Per med en øks i hånden og stiltret seg bort til sengen, og hugg hodet av moren i ett hugg.

Om morgenen gikk Vesle-Per inn i stua til Store-Per.

“Trøste og bære deg som har hugget i hjel mor vår!” sa han; “lensmannen liker nok ikke at du utreder føderådet på den måten.”

Så ble Store-Per så redd at han ba Vesle-Per han for guds skyld skulle tie med det han visste; ville han det, skulle han få åtte hundre daler.

Ja, Vesle-Per strøk til seg pengene, satte hodet på moren igjen, fikk henne på en kjelke, og dro henne til torgs. Der satte han henne med en eplekurv på hver arm og et eple i hver hånd.

Så kom en skipper gående, han trodde det var en torgkjerring, og spurte om hun hadde epler å selge, og hvor mange han fikk for skillingen.

Men gamlekjerringa svarte ikke.

Skipperen spurte én gang til.

Nei, hun svarte ikke.

“Hvor mange får jeg for skillingen?” skrek han tredje gangen.

Men kjerringa satt som hun hverken hørte eller så.

Da ble skipperen så arg at han la til henne under øret, så hodet trillet bortetter torget.

I det samme kom Vesle-Per springende; han gråt og bar seg og truet skipperen med å gjøre ham rent ulykkelig; for det han hadde slått i hjel den gamle moren hans.

“Kjære vene, ti bare still med det du vet, skal du få åtte hundre daler,” sa skipperen, og det ble de da forlikt om.

Da Vesle-Per kom hjem igjen, sa han til Store-Per: “I dag gjelder vel gamle kjerringer på torget! Jeg fikk åtte hundre for mor vår,” og så viste han fram pengene.

“Det var bra jeg fikk vite det,” sa Store-Per; han hadde en gammel værmor, henne tok han og slo i hjel og strøk av sted med, og skulle selge henne. Men da de hørte han gikk og falbød døde folk, ville de sette ham til lensmannen, og det var med nød og neppe han slapp fra det.

Da Store-Per kom igjen, var han så sint og galen på Vesle-Per, at han truet med å drepe ham på flygende timen, det var ingen nåde å vente.

“Ja, ja, vi skal alle den veien; og i dag og i morgen er det bare natta imellom,” sa Vesle-Per. “Men skal jeg av gårde nå, så har jeg en ting å be deg om: putt meg i den sekken som henger der, og bær meg på elva,” sa han, og det sa Store-Per ikke nei til; han stappet ham i sekken og dro avsted.

Men aldri før var han kommet et lite stykke på veien, så kom han i hug at han hadde glemt noe, det måtte han tilbake etter, og imens satte han sekken ved veibredden. Så kom det en mann drivende med en stor gild sauedrift.

“Til himmerik, til paradis. Til himmerik, til paradis!”

ropte Vesle-Per, som lå i sekken, og det ble han ved å gnage og gnåle på.

“Kan ikke jeg få lov å være med?” sa han som kom med driften.

“Jo, vil du løse opp sekkebandet og krype nedi i mitt sted, skal du få komme der,” sa Vesle-Per; “jeg kan gjerne bie til en annen gang jeg. Men nå må du endelig rope det samme som jeg, ellers kommer du ikke til rette stedet.”

Mannen løste opp sekkebåndet og satte seg i rommet til Vesle-Per; så knyttet Per igjen sekken, og mannen tok på å rope:

“Til himmerik, til paradis. Til himmerik, til paradis!”

og den leksa drev han på med. Da Per vel hadde fått ham i sekken, var han ikke sen; han skyndte seg avsted med driften, og gjorde en dyktig sving på veien.

Imens kom Store-Per igjen, tok sekken på nakken og bar den bortover til elven, og alt som han gikk, satt driftebonden inni og ropte:

“Til himmerik, til paradis!”

“Ja, ja, prøv selv om du finner veien!” sa Store-Per, og kastet ham uti.

Da Store-Per hadde gjort det og gikk hjemetter igjen, møtte han broren, som kom drivende med saueflokken føre seg. Store-Per ble rent opp i under, og spurte hvordan Vesle-Per hadde sloppet opp av elven, og hvor han hadde fått den gilde sauedriften fra.

“Det var riktig et brorstykke av deg, at du kastet meg uti,” svarte Vesle-Per. “Jeg sakk like til bunns som en stein, og der fikk jeg vel se saueflokker, kan du tro; der nede går de i tusenvis, den ene drifta større enn den andre. Og her ser du: det er vel ullsauer!” sa Per.

“Det var bra du fortalte meg det,” sa Store-Per.

Han strøk hjem til kjerringa, tok henne med seg til elven, krøp i en sekk, og ba henne skynde seg og knytte for og kaste ham ut over broen. “Jeg vil etter ei sauedrift,” sa Store-Per; “men skulle jeg bli for lenge, så du kan merke jeg ikke rår med saueflokken, får du springe etter og hjelpe meg,” sa han.

“Ja, bli bare ikke for lenge, for jeg stunder så på sauene,” sa kona.

Hun sto og ventet en stund, men så tenkte hun ved seg selv at mannen ikke rådde med å jage sammen saueflokken, og så hoppet hun etter.

Så var Vesle-Per kvitt dem alle i hop; han arvet gård og grunn og hester og redskap, og selv hadde han penger til å kjøpe seg klavefe for.

Hvor de seilte, har jeg ikke hørt; men langt om lenge kom det en sterk storm, og da den var over og det ble stilt igjen, visste de ikke hvor de var; de hadde drevet opp mot en fremmed kyst, som ingen av dem var kjent på.

Da det var så stilt at det ikke rørte seg en fjær, ble de liggende her, og Halvor ba skipperen om han fikk lov å gå i land og se seg om, for han ville heller gå enn ligge og sove. “Synes du du kan vise deg for folk,” sa skipperen, “du har jo ikke annet til klær enn de fillene du står og går i.” Halvor ble ved sitt han, og så fikk han da lov til slutt; men han skulle komme tilbake igjen når det blåste opp. Så gikk han da, og det var et vakkert land; overalt der han kom fram, var det store sletter med åkrer og enger, men folk så han ingen av. Så tok det på å blåse, men Halvor syntes ikke han hadde sett nok ennå, og han ville gjerne gå litt lenger, for å se om han ikke kunne finne folk. Om en stund kom han på en stor vei, som var så jevn at en gjerne kunne trille et egg på den. Denne veien gikk nå Halvor etter, og da det led på kvelden, så han et stort slott langt borte, og det lyste det ut av. Han hadde gått hele dagen og ikke hatt noe videre niste med seg heller, og han var dyktig sulten; men dess nærmere han kom til slottet, dess reddere ble han også.

I slottet brant det på varmen, og Halvor gikk inn i kjøkkenet, som var så gildt at han aldri hadde sett så gildt et kjøkken; der var kjørel både av gull og sølv, men folk var der ingen av. Da Halvor hadde stått der en stund, og ingen kom ut, gikk han bort og lukket på en dør; der inne satt en prinsesse og spant på en rokk.

“Nei, nei da!” ropte hun, “tør det komme kristne folk hit? Men det er nok best du går igjen, dersom ikke trollet skal sluke deg; for her bor et troll med tre hoder.”

“Jeg er like glad om han hadde fire òg, så skulle jeg ha lyst til å se den karen,” sa gutten, “og jeg går ikke, jeg har ikke noe vondt gjort; men mat får du gi meg, for jeg er fælt sulten.”

Da Halvor hadde spist seg mett, sa prinsessen til ham at han fikk prøve om han kunne svinge sverdet som hang på veggen; nei, han kunne ikke svinge det, han kunne ikke løfte det engang.

“Ja,” sa prinsessen, “så får du ta deg en slurk av den flasken som henger ved siden, for deg gjør trollet når han skal ut og bruke sverdet.”

Halvor tok seg en slurk, og straks kunne han svinge sverdet som ingen ting. Nå mente han, skulle trollet komme tidsnok.

Rett som det var, kom trollet susende; Halvor bakom døren.

“Huttetu! her lukter så kristen manns blod!” sa trollet, og satte hodet inn igjennom døren.

“Ja, det skal du bli var,” sa Halvor, og hugg alle hodene av det.

Prinsessen ble så glad for det hun var frelst, at hun både danset og sang; men så kom hun til å tenkte på søstrene sine, og så sa hun: “Gi nå søstrene mine også var frelst!”

“Hvor er de henne?” spurte Halvor.

Ja, så fortalte hun det; den ene var inntatt av et troll på et slott som var seks mil borte, og den andre var inntatt på et slott som var ni mil bortenfor det igjen.

“Men nå,” sa hun, “må du først hjelpe meg å få ut dette skrovet her.”

Ja, Halvor var så sterk; han subbet allting bort og gjorde det ryddig og rent i en ruff.

Så levde han godt og vel, og neste morgen la han avsted i grålysningen; han hadde ingen ro på seg, han gikk og han sprang hele dagen. Da han fikk se slottet, ble han litt redd igjen; det var mye gildere enn det andre; men her var det heller ikke et menneske å se. Så gikk Halvor inn i kjøkkenet, og han stanset ikke der heller, men gikk like inn.

“Nei, tør det komme kristne folk hit da?” ropte prinsessen. “Jeg vet ikke hvor lenge det er siden jeg kom hit; men i all den tid har jeg ikke sett et kristent menneske. Det er nok best du ser å komme avsted igjen, for her bor et troll som har seks hoder.”

“Nei, jeg går ikke,” sa Halvor, “om han så hadde seks til.”

“Han tar og sluker deg levende,” sa prinsessen.

Men det hjalp ikke: Halvor ville ikke gå, han var ikke redd for trollet; men mat og drikke ville han ha, for han var sulten etter reisen.

Ja, han fikk så mye han ville ha; men så ville prinsessen ha ham til ågå igjen.

“Nei,” sa Halvor, “jeg går ikke, for jeg har ikke noe vondt gjort, og jeg har ikke noe å være redd for.”

“Han spør ikke etter det,” sa prinsessen, “for han tar deg uten både lov og rett; men siden du ikke vil gå, så prøv om du kan svinge det sverdet som trollet bruker i krigen.”

Han kunne ikke svinge sverdet; men så sa prinsessen at han skulle ta seg en slurk av flasken som hang ved siden av det, og da han hadde gjort det, kunne han svinge det.

Rett som det var, så kom trollet; det var så stort og digert at det måtte gå på siden for å komme inn gjennom døren. Da trollet fikk det første hodet inn, så ropte det: “Huttetu! her lukter så kristen manns blod!” Med det samme hugg Halvor av det første hodet, og så alle de andre. Prinsessen ble så glad at hun ikke visste hva ben hun skulle stå på; men så kom hun til å tenkte på søstrene sine, og så ønsket hun at de også var frelst. Halvor mente det kunne nok bli råd til det, og ville avsted straks; men først måtte han nå hjelpe prinsessen med å få bort kroppen av trollet, og så ga han seg på veien den andre morgenen.

Det var langt til slottet, og han både gikk og sprang for å komme fram i tide. I kveldingen fikk han se slottet, og det var mye gildere enn de andre to. Nå var han nesten ikke det grann redd, men gikk gjennom kjøkkenet og like inn. Der satt en prinsesse som var så vakker at det ikke var måte på det.

Hun sa nå like ens som de andre, at der ikke hadde vært kristne folk siden hun kom der, og ba ham gå igjen, for ellers slukte trollet ham levende; det hadde ni hoder, sa hun.

“Ja, om det har ni til de ni, og enda ni til, så går ikke jeg,” sa Halvor og ga seg til å stå ved ovnen.

Prinsessen ba ham så vakkert at han skulle gå, men Halvor ble ved sitt, han, og sa: “La ham komme, når han vil.”

Så ga hun ham trollsverdet, og ba ham ta seg en slurk av flasken så han kunne svinge det.

Rett som det var, kom trollet så det suste av det; det var enda større og digrere enn begge de andre to, og det måtte også gå på siden for å komme inn igjennom døren. “Huttetu! her lukter så kristen manns blod,” sa det. Med det samme hugg Halvor av det første hodet, og siden alle de andre, men det siste var det seigeste av dem alle, og det var det tyngste arbeid Halvor noen tid hadde gjort, å få det av, enda han nok syntes han skulle ha krefter også.

Nå kom da alle prinsessene sammen på slottet, og de var så glade som de aldri hadde vært i all sin tid, og de var glad i Halvor og han i dem, og han kunne få den han best kunne like; men den yngste var mest glad i ham av alle tre.

Halvor gikk der og var så rar av seg; han var så stur og stille; så spurte prinsessene ham hva det var han stundet etter, og om han ikke likte å være hos dem. Jo, det likte han nok, for de hadde jo nok å leve av, og han hadde det godt og vel i alle måter, men han stundet så hjem, for han hadde foreldre i live, og dem hadde han slik hug til å se igjen. Det mente de vel kunne la seg gjøre; “du skal komme uskadd både fram og tilbake igjen, dersom du vil lyde vårt råd,” sa prinsessene. Ja, han skulle ikke gjøre annet enn det de ville. Så kledde de ham opp, så han ble så gild som en kongssønn, og så satte de en ring på fingeren hans, og den var slik at han kunne ønske seg både fram og tilbake med den; men de sa han måtte ikke kaste den bort, og ikke nevne navnene deres, for så var det slutt på hele herligheten; og da fikk han aldri se dem mer.

“Gi jeg nå var hjemme, og hjemme var her!” sa Halvor, og så som han hadde ønsket, gikk det også, han sto utenfor stuen hos foreldrene sine før han visste ord av det. Det var i mørkningen om kvelden, og da de så det kom inn en slik gild, staselig fremmedfant, ble de så rent forfjamset og tok til både å bukke og neie.

Halvor spurte om han ikke kunne bli der og få hus natten over.

Nei, det kunne han slett ikke; “vi har det ikke slik,” sa de, “vi har hverken det ene eller det andre som en sånn herre kan være tjent med; men det er best han går opp på gården; det er ikke lange stykket, han kan se skorsteinspipa herfra – der har de fullt opp av allting.”

Halvor var ikke mye for det, han ville bli; men folkene ble ved sitt, at han skulle gå opp til gården, for der kunne han få både mat og drikke, mens de ikke hadde en stol å by ham å sitte på engang.

“Nei,” sa Halvor, “der opp vil jeg ikke før i morgen tidlig; la meg nå få være her i natt, jeg kan da få sitte i peisen.”

Det kunne de da ikke si noe imot, og så satte Halvor seg i peisen og til å grave i asken, slik som han gjorde da han lå hjemme og latet seg.

De snakket om mangt og meget, og fortalte Halvor både det ene og det andre, og så spurte han om de aldri hadde hatt noe barn.

Jo, de hadde hatt en gutt som hette Halvor, men de visste ikke hvor han vandret, og ikke visste de enten han var død eller levende heller.

“Kunne det ikke være meg da?” sa Halvor.

“Det vet jeg visst,” sa kjerringa og lettet på seg; “han Halvor var så lat og doven at han aldri gjorde noen verdens ting, og så var han så fillete at den ene filla slo den andre i svime på ‘n; det kunne aldri blitt slik kar av han, som du er, far.”

Om litt skulle kjerringa bort i peisen og rake i varmen, og da gloskinnet lyste på Halvor, likesom da han var hjemme og karet i asken, så kjente kjerringa ham igjen.

“Jamen er det du da, Halvor!” sa hun, og det ble slik glede på de gamle foreldrene at det ikke var måte på det, og han måtte nå fortelle hvordan det hadde gått ham, og kjerringa ble så glad i ham at hun ville ha ham opp på gården straks på timen og vise ham fram for jentene, som alltid hadde vært så kaute på det.

Hun gikk da føre og Halvor etter. Da hun kom der opp, fortalte hun at han Halvor var kommet hjem igjen, og nå skulle de bare se hvor gild han var; han så ut som en prins, sa hun.

“Det vet jeg visst,” sa jentene og slo på nakken, “han er vel den samme fillefanten han alltid har vært.”

I det samme kom Halvor inn, og så ble jentene så forfjamset at de glemte igjen serken i peisen, der de satt og loppet seg, og fløy ut i bare stakken. Da de så kom inn igjen, var de så skamfulle at de nesten ikke torde se på han Halvor, som de alltid hadde vært så store og kaute imot før.

“Ja, De har nå alltid syns De var så fine og vakre, De, at ingen kunne være liken Deres; men De skulle bare se den eldste prinsessen som jeg har frelst,” sa Halvor; “mot henne ser De ut som gjeterjenter, og den mellomste er enda vakrere; men den yngste, som er kjæresten min, er vakrere enn både sol og måne, gi de bare var her; så skulle De se!” sa Halvor.

Han hadde ikke før sagt det, før de sto der; men da ble han så ille ved, for nå kom han i hug det de hadde sagt. På gården ble det både holdt gjestebud for prinsessene og gjort stas av dem; men de ville ikke bli der. “Vi vil ned til foreldrene dine,” sa de til Halvor, “og så vil vi ut og se oss om.” Han fulgte da med dem. Så kom de til et stort vann utenfor gården. Tett ved vannet var det slik en vakker grønn bakke; der ville de sitte og hvile en stund, for de syntes det var så vakkert å sitte og se ut over vannet, sa de.

De satte seg der, og da de hadde sittet en stund, sa den yngste prinsessen: “Jeg får vel lyske deg litt jeg, Halvor.” Ja, Halvor la hodet i fanget hennes, så lysket hun ham, og det varte ikke lenge før Halvor sov. Så tok hun ringen av ham og satte en annen i stedet, og så sa hun: “Hold nå i meg, som jeg holder dere, – og gi vi så var på Soria Moria slott!”

Da Halvor våknet, kunne han nok skjønne han hadde mistet prinsessene, og satte i å gråte og bære seg, og han var så rent mistrøstig at de slett ikke kunne stagge ham. Alt det foreldrene ba ham, ville han ikke bli, men tok farvel, og sa at han visst aldri fikk se dem mer, for fant han ikke prinsessene igjen, syntes han ikke det var verdt å leve.

Tre hundre daler hadde han igjen; dem tok han i lommen og ga seg på veien. Da han hadde gått et stykke, møtte han en mann med en skikkelig hest; den ville han kjøpe, og tok på å tinge med mannen.

“Ja, jeg har riktignok ikke tenkt å selge den,” sa mannen, “men når vi kunne bli forlikt, så -”

Halvor spurte da hva han ville ha for den.

“Ikke mye har jeg gitt for den, og ikke mye er den verd heller; det er bra hest å ri på, men til å dra duger den ikke stort, men alltid så orker den nok matsekken din og deg også, når du går stykkomtil,” sa mannen.

Til sist ble de da forlikt om prisen, og Halvor la sekken sin på hesten, og så gikk han stykkomtil, og stykkomtil red han. Om kvelden kom han til en grønn voll, og der sto et stort tre, som han satte seg under. Der slapp han hesten, og han la seg ikke til å sove, men tok fram matsekken sin. Da det lyste av dag, dro han avsted igjen, for han syntes ikke han hadde noen ro på seg. Så gikk han og så red han hele dagen bortigjennom en stor skog, der det var mange grønne flekker, som lyste så vakkert bortimellom trærne. Ikke visste han hvor han var henne, og ikke visste han hvor det bar hen, men han ga seg ikke mer tid til å hvile enn hver gang hesten fikk litt i seg, og han selv fikk opp skreppen sin, når han kom til en av de grønne flekkene. Han gikk og han red, og aldri syntes han det ble noen ende på skogen.

Men i mørkningen andre dagen så han det lyste mellom trærne. “Gi det nå var folk oppe, så jeg kunne få varmet meg og få litt å leve av!” tenkte Halvor.

Da han kom dit, så var det en liten ussel stue, og gjennom ruten så han et par gamle folk der inne; de var så gamle og grå i hodet som en due, og kjerringa hadde en nese så lang at hun satt ved peisen og brukte den til glo-rake.

“God kveld!” sa Halvor.

“God kveld!” sa kjerringa. “Men hva ærend har du da, som kommer hit?” sa hun; “her har ikke vært kristne folk på over hundre år.”

Ja, Halvor fortalte da at han skulle til Soria Moria slott, og spurte om hun kjente veien dit.

“Nei,” sa kjerringa, “men rettnå kommer månen, så skal jeg spørre ham, og han vet det nok, han må vel se det, for han skinner på allting.”

Da så månen sto lys og blank over tretoppene, gikk kjerringa ut. “Du måne! du måne!” skrek hun, “kan du vise meg veien til Soria Moria slott?”

“Nei,” sa månen, “det kan jeg ikke, for den gangen jeg skinte der, sto det en sky for meg.”

“Vent litt ennå,” sa kjerringa til Halvor, “rettnå kommer vestenvinden; han vet det visst, for han guster og blåser i hver krok.”

“Nei! nei! har du hest også du?” sa kjerringa, da hun kom inn igjen; “å slipp det stakkars krøtteret ut i havnehagen, og la det ikke stå her ved døra og sulte! Men vil du ikke bytte bort den til meg?” sa hun; “vi har et par gamle støvler her, som du kan ta femten fjerdinger i hvert steg med, dem skal du få for hesten, så komme du før til Soria Moria slott.”

Det var Halvor straks villig til, og kjerringa var så glad i hesten at hun var ferdig til å danse, “for nå kan jeg komme til å ri til kirken, jeg også,” sa hun.

Halvor hadde ingen ro på seg og ville straks avsted, men kjerringa sa det hadde ingen hast. “Legg deg på krakken du, og sov litt, for noen seng har vi ikke til deg,” sa kjerringa; “jeg skal nok passe på når vestenvinden kommer.”

Rett som det var, så kom vestenvinden durende så det pep og knaket i veggen. Kjerringa ut.

“Du vestenvind! du vestenvind! kan du si meg veien til Soria Moria slott? Her er én som skal dit.”

“Ja, den vet jeg vel,” sa vestenvinden, “nå skal jeg nettopp dit og tørke klær til bryllupet som skal stå; er han rask til bens, kan han være med meg.”

Halvor ut.

“Du får skynde deg, vil du ha følge,” sa vestenvinden, og avsted bar det langt bort over heier og åser og fjell og fjære, og Halvor hadde nok med åfølge.

“Ja, nå har jeg ikke tid til å være med deg lenger,” sa vestenvinden, “for jeg skal bort og rive ned et røfte med granskog først, før jeg kommer til blekvollen og tørker klærne. Men når du går langs med åskanten, så kommer du til noen jenter som står og vasker klær, og da har du ikke langt igjen til Soria Moria slott.”

En stund etter kom Halvor til jentene som sto og vasket, og de spurte om han ikke hadde sett noe til vestenvinden; han skulle komme dit og tørke klær til bryllupet. “Jo,” sa Halvor, “han er bare borte og bryter ned et røfte med granskog, det varer ikke lenge før han er her,” og så spurte han dem om veien til Soria Moria slott. De satte ham da på veien, og da han kom fram mot slottet, var det så fullt av hester og folk at det yrte. Men Halvor var så fillete og sundreven av det han hadde fulgt vestenvinden både gjennom busker og kjerr, at han holdt seg avsides og ikke ville gå fram før siste dagen, da de skulle ete middag.

Da de nå, som skikk og bruk var, skulle drikke bruden av jentelaget, og skjenkeren skulle drikke dem til alle sammen, både brud og brudgom og riddere og svenner, så kom han da langt om lenge til Halvor også. Han drakk skålen, slapp ringen som prinsessen hadde satt på fingeren hans da han lå ved vannet, oppi glasset, og ba skjenkeren skulle hilse bruden og bære den fram til henne. Da sto prinsessen opp fra bordet med én gang. “Hvem har vel best fortjent å få en av oss,” sa hun, “enten den som har frelst oss, eller den som sitter brudgom?”

Det kunne det ikke være mer enn én mening om, mente alle, og da Halvor hørte det, var han ikke lenge om å få fantefillene av seg og pynte seg til brudgom.

“Ja, der er den rette!” ropte den yngste prinsessen da hun fikk se ham, og så skjøt hun den andre for glugg og holdt bryllup med Halvor.

Tett ved byen møtte hun en slakter.

“Skal du selge kua, mor?” spurte han.

“Ja, jeg skal nok det,” sa hun.

“Hva skal du ha for den da?”

“Jeg får vel ei mark for kua; men høna skal du ha for ti daler,” sa hun.

“Ja, høna har jeg ikke bruk for,” svarte han, “og den blir du nok kvitt når du kommer til byen; men for kua skal jeg gi deg ei mark.”

Hun solgte kua si og fikk sin mark; men det var ingen i byen som ville gi ti daler for en tørr, skabbete høne. Så gikk hun tilbake til slakteren igjen og sa: “Jeg blir ikke kvitt høna jeg, far! Du får nok ta den også, du som ble ved kua.”

“Det skal vi vel komme ut av,” sa slakteren, ba henne til bords og ga henne mat, og skjenket henne så mye brennevin at hun ble drukken og gikk både fra sans og samling.

Mens hun sov, dyppet slakteren henne i en tjæretønne og la henne i en fjærhaug.

Da hun våknet, var hun fjærete over det hele og tok til å undre seg. “Er det meg, eller er det ikke meg? Nei, det kan aldri være meg, det må være en stor underlig fugl. Men hvordan skal jeg bære meg at for å få vite om det er meg eller om det ikke er meg? Jo, nå vet jeg det: dersom kalvene slikker meg, og hunden ikke gjør på meg når jeg kommer hjem, så er det meg.”

Hunden så ikke før slikt et udyr, så satte den i å stormgjø, som det var både tyver og fanter på gården. “Nei, det kan visst ikke være meg,” sa hun. Da hun kom i fjøset, ville kalvene ikke slikke henne, for de kjente tjærelukten. “Nei, det kan ikke være meg, det må være en underlig fugl,” sa hun. Krøp så opp på stabburstaket, tok til å slå med armene, som det kunne være vinger, og ville til værs.

Da mannen så dette, kom han ut med rifla og la til å sikte.

“Å skyt ikke, skyt ikke,” ropte konen, “det er meg!”

“Er det deg,” sa mannen, “så stå ikke der som ei geit, men kom ned og gjør regnskap og riktighet for deg.”

Hun krøp da ned igjen, men hun hadde ikke en eneste skilling; for den marken hun fikk av slakteren, hadde hun kastet bort i fullskapen; og da mannen hørte det, sa han: “Du er ikke mer enn en gang til så galen som du har vært,” og han ble så sint at han sa han ville gå sin vei fra alt i hop og aldri komme tilbake, hvis han ikke traff tre andre kjerringer som var like så galne. Han ruslet avsted, og da han hadde kommet et stykke på veien, fikk han se en kjerring som løp ut og inn med et tomt såld i en nytømret stue. Hver gang hun løp inn, kastet hun forkleet over såldet, som om hun hadde noe i det, og hvelvet det på gulvet.

“Hvorfor gjør du det, mor?” spurte han.

“Å, jeg vil bare bære inn litt sol,” sa kjerringa; “men jeg vet ikke hvordan det er; når jeg er ute, har jeg sola i såldet, men når jeg kommer inn, så har jeg mistet den bort. Da jeg var i den gamle stua mi, så hadde jeg sol nok, enda jeg aldri bar inn det grann; bare noen kunne skaffe meg sol, skulle jeg gjerne gi ‘n tre hundre daler.”

“Har du en øks,” sa mannen, “så skal jeg nok skaffe deg sol.”

Han fikk seg en øks og hugg vindushuller, for det hadde tømmermennene glemt; straks kom solen inn, og han fikk sine tre hundre daler.

Det var én, tenkte mannen, og gikk avsted igjen.

Om en stund kom han utenfor et hus, og der var det et forferdelig skrik og skrål. Der gikk han inn, og fikk se en kjerring som holdt på å denge mannen sin i hodet med et banketre; over hodet på ham hadde hun trukket en skjorte som det ikke var halshull i.

“Vil du slå ihel mannen din, du mor?” spurte han.

“Nei,” sa hun, “jeg vil bare ha halshull på denne skjorta.”

Mannen skrek og bar seg ille og sa: “Å trøste og bære den som skal ha ny skjorte på! Kunne noen lære kjerringa mi å få halshull på skjorta på en annen måte, skulle jeg gjerne gi ‘n tre hundre daler.”

“Det skal snart være gjort, kom bare med en saks,” sa den andre. Han fikk en saks, klipte hull, og så dro han videre med pengene sine.

Det var den andre, sa han ved seg selv.

Langt om lenge kom han til en gård; der tenkte han å hvile en stund, og gikk inn.

“Hvor er du fra, far?” spurte kjerringa.

“Jeg er fra Ringerike,” svarte han.

“Å nei, nei, er du fra himmerike? Så kjenner du vel han Per annen, salig mann min da?”

Konen hadde vært gift tre ganger; den første og den siste mannen var slemme, derfor trodde hun at bare den andre var blitt salig, for han hadde vært slik en snill mann.

“Ja, ham kjenner jeg vel,” sa han som gikk omkring.

“Hvordan står det til med ham nå da?” spurte konen.

“Å, det er kleint med ham,” sa ringerikingen, “han rangler gardimellom der, og har hverken mat eller klær på kroppen – penger er det nå ikke åsnakke om.”

“Å bære meg for ham da!” ropte kjerringa; “han hadde da ikke nødig å gå så ussel, han som det var så mye etter; her henger et stort loft fullt med klær som hørte ham til, og et stort skrin med penger står her òg. Vil du ta det med, skal du få hest og kjerre å kjøre med; og hesten kan han ha, og på kjerra kan han sitte og kjøre gardimellom, for han har ikke nødig å gå.”

Ringerikingen fikk et helt kjerrelass med klær og et skrin fullt med blanke sølvpenger, og så mye mat og drikke som han ville; da han hadde fått det, satte han seg på og kjøre sin vei.

Det var den tredje, sa han ved seg selv.

Men borte på jordet gikk den tredje mannen og pløyde, og da han fikk se en fremmedkar reise av gårde med hest og redskap, gikk han hjem og spurte kjerringa hva det var for en som fór av gårde med den blå hesten.

“Å han,” sa hun, “det var en mann fra himmerik; han sa det er så usselt med han Per annen, salig mann min, at han går gardimellom der og har hverken klær eller penger; så sendte jeg med ‘n alle disse gamle klærne som hang her etter ‘n, og det gamle pengeskrinet med sølvdalerne i.”

Mannen skjønte straks hvor dette bar hen, salte en hest og fór av gårde i fullt firsprang. Det varte ikke lenge før han var tett baketter han som satt på kjerra og kjørte; men da den andre merket det, kjørte han hesten og kjerra inn i småskogen, nappet en håndfull hestetagl av hesten, og så sprang han opp i en bakke; der knyttet han hestetaglet fast i en bjørk, og under den la han seg til å glane og stirre opp i skyene.

“Nei, nei, nei!” sa han liksom for seg selv, da Per tredje kom ridende, “nei, nå har jeg aldri sett så rart! nei, nå har jeg aldri sett maken!”

Per sto og så på ham en stund og undres på om han var tullen, eller hva det skulle være; endelig så spurte han: “Hva ligger du der og koper på?”

“Nei, maken har jeg aldri sett!” sa den andre; “der fór det én like opp til himmels med en blå hest; her ser du taglet henger igjen i bjørka, og der oppe i skyene ser du den blå hesten hans.”

Per så på skyene, og fra skyene på ham, og sa: “Jeg ser ikke annet enn hestetaglet i bjørka, jeg.”

“Nei, du kan ikke se det heller, der du står,” sa den andre; “men kom hit og legg deg, og glan like opp, og så må du ikke ta øynene bort fra skya.”

Mens Per tredje lå og glodde opp i skyene, så øynene hans rant i vann, tok ringerikingen hesten, satte seg opp og reiste av både med den og kjerrelasset. Da det tok til å dure på veien, fór Per tredje opp, men han var så fortullet for det den andre reiste avsted med hestene hans, at han ikke sanset å sette etter før det var for sent.

Nå var han både snau og snuppen; men da han kom hjem til kjerringa, og hun spurte hvor han hadde gjort av hesten, så sa han: “Jeg ga ‘n med den også til Per annen, jeg, for jeg syntes ikke det var verdt at han skulle sitte på en kjerre og skrangle gardimellom i himmerike; nå kan han selge kjerra og kjøpe seg en vogn å kjøre på.”

“Det skal du ha takk for! Aldri hadde jeg trodd du var så snill en mann,” sa konen.

Da han nå kom hjem, han som hadde sanket sammen de seks hundre dalerne og kjerrelasset med klærne og pengene, fikk han se at alle jordene var pløyd og tilsådd. Det første han spurte kjerringa om, det var hvor hun hadde fått såkorn fra.

“Å,” sa hun, “jeg har alltid hørt at den som noe sår, han noe får; så sådde jeg det saltet som nordferda satte inn her, og kommer det bare regn snart, tror jeg nok det kommer bra opp igjen.”

“Galen er du, og galen blir du så lenge du lever,” sa mannen; “men det kan være det samme, for de andre er ikke likere enn du.”

“Spring ut, du Smørbukken min,” sa kjerringa, “og se etter hvem det er Gulltann gjør på.”

Så sprang gutten ut, og kom inn igjen og sa: “Å Gud bære meg, det kommer en stor, lang haugkjerring, med hodet under armen og en sekk på ryggen.”

“Spring under bakstefjøla og gjem deg,” sa mor hans.

Så kom det store trollet inn.

“God dag!” sa hun.

“Gud signe!” sa mor til Smørbukk.

“Er ikke han Smørbukk hjemme i dag?” spurte trollet.

“Nei, han er i skogen med far sin og veider ryper,” svarte moren.

“Det var troll det da!” sa haugkjerringa; “jeg har slik en fin liten sølvkniv jeg ville gitt ‘n.”

“Pip, pip, her er jeg!” sa Smørbukk under bakstefjøla, og kom fram.

“Jeg er så gammal og stiv i ryggen,” sa trollet. “Du får smette ned i sekken og ta ‘n opp sjøl.”

Da Smørbukk vel var kommet nedi, slengte trollet sekken på ryggen og la på dør. Men da de hadde kommet et stykke på veien, ble trollet trett og spurte: “Hvor langt er det bort å sove?”

“En halv fjerding,” svarte Smørbukk.

Så satte trollet sekken fra seg ved veien og reiste bortigjennom småskogen for seg selv og la seg til å sove. Imens passet Smørbukk seg, tok kniven sin, sprettet hull på sekken og smatt ut, la så en stor tyrirot isteden, og strøk hjem til mor sin. Da trollet kom hjem og fikk se hva hun hadde i sekken, ble hun fælt sint.

Dagen etter satt kjerringa og bakte igjen. Rett som det var, tok hunden til å gjø. “Spring ut, du Smørbukken min,” sa hun, “og se etter hva det er Gulltann gjør på.”

“Å nei, å nei, det stygge beistet da!” sa Smørbukk; “nå kommer hun igjen, med hodet under armen og en stor sekk på ryggen.”

“Spring under bakstefjøla og gjem deg,” sa mor hans.

“God dag!” sa trollet; “er han Smørbukk hjemme i dag?”

“Neimen er han ikke,” sa moren, “han er på skogen med far sin og veider ryper.”

“Det var troll det!” sa haugkjerringa, “for jeg har en vakker liten sølvgaffel jeg ville gitt ‘n.”

“Pip, pip, her er jeg!” sa Smørbukk og kom fram.

“Jeg er så stiv i ryggen,” sa trollet, “du får smette ned i sekken og ta ‘n sjøl.” Da Smørbukk vel var kommet i sekken, slengte trollet den på ryggen og la av gårde.

Da de hadde kommet et godt stykke på veien, ble hun trett og spurte: “Hvor langt er det bort å sove?”

“En halv mil,” svarte Smørbukk.

Så satte trollet ned sekken ved veien og gikk opp igjennom skogen og la seg til å sove. Mens trollet gjorde det, fikk Smørbukk hull på sekken, og da han var kommet ut, la han en stor stein i sekken. Da haugkjerringa kom hjem, gjorde hun opp varme på peisen, satte over en diger kjele og skulle til å koke Smørbukk. Men da hun tok sekken og trodde hun skulle slippe Smørbukk oppi, falt steinen ut og slo hull i bunnen på kjelen, så vannet rant ut og slokket varmen. Da ble trollet sint og sa: “Om han nå gjør seg aldri så tung, skal jeg lure ‘n likevel, jeg.”

Tredje gangen gikk det akkurat like ens; Gulltann satte i å gjø, og så sa moren til Smørbukk: “Spring ut, du Smørbukken min, og se etter hvem det er Gulltann gjør på.”

Så sprang Smørbukk ut, og kom inn igjen og sa: “Å, jeje meg! Det er trollet som kommer igjen med hodet under armen og en sekk på ryggen.”

“Spring under bakstefjøla og gjem deg,” sa mor hans.

“God dag!” sa trollet og steg inn igjennom døren; “er han Smørbukk hjemme i dag?”

“Neimen er han ikke,” sa moren, “han er ute i skogen med far sin og veider ryper.”

“Det var troll det da!” sa haugkjerringa, “for jeg har slik en vakker liten sølvskje jeg ville gitt ‘n.”

“Pip, pip, her er jeg!” sa Smørbukk, og kom fram under bakstefjøla.

“Jeg er så stiv i ryggen,” sa haugkjerringa, “du får smette ned i sekken og ta den sjøl.”

Da Smørbukk vel var kommet nedi, slengte trollet sekken på ryggen og la av gårde. Denne gangen reiste hun ikke bort for seg selv og la seg til åsove, men hun strøk like hjem med Smørbukk i sekken, og da de kom fram, var det en søndag.

Så sa trollet til datter sin: “Nå får du ta han Smørbukk og slakte ‘n og koke sodd på ‘n til jeg kommer att; for nå reiser jeg til kjerka og ber til gjestebuds.”

Da sjølfolkene hadde reist, skulle datteren ta Smørbukk og slakte ham; men så visste hun ikke riktig hvordan hun skulle gjøre det.

“Bi, så skal jeg vise deg hvordan du skal bære deg at, jeg,” sa Smørbukk; “legg hodet ditt på krakken, skal du se.”

Hun gjorde så, hun stakkar, og Smørbukk tok øksen og hakket hodet av henne, som det skulle være en kylling. Så la han hodet i sengen og skrotten i gryten, og kokte sodd på trolldatteren, og da han hadde gjort det, krabbet han opp over døren og dro med seg tyriroten og steinen, og la den ene over døren og den andre opp på peispipen til trollet.

Da folkene kom hjem fra kirken og så hodet i sengen, tenkte de at datteren lå og sov; men så skulle de bort og smake på soddet.

“Smaker godt, Smørbukksodd!” sa kjerringa.

“Smaker godt, dattersodd!” sa Smørbukk. Men det lydde de ikke etter.

Så tok haugtrollet skjeen og skulle til å smake.

“Smaker godt, Smørbukksodd!” sa han.

“Smaker godt, dattersodd!” sa Smørbukk på peispipen.

Så tok de til å undres på hvem det var som snakket, og ville ut og se etter. Men da de kom i døren, kastet Smørbukk tyriroten og steinen i hodet på dem og slo dem i hjel. Så tok han alt det gull og sølv som i huset var, og da ble han vel rik, kan hende; og så reiste han hjem til mor sin.

Slik fór han i mange år både i trelastfart og på China-reiser, og penger tjente han som gress. Men så var det en gang igjen han fór avsted hjem over Nordsjøen for fulle seil, som han skulle ha stjålet både last og skute. Men den som ville ha tak i ham, han fór enda fortere. Det var Gamle-Erik det; for ham hadde han gjort kontrakt med, som en kan vite, og den dagen var tiden ute; han kunne vente hvert øyeblikk at han kom og ville hente ham.

Ja, skipperen kom opp på dekket fra kahytten og så til værs; så praide han på tømmermannen, og et par av folkene til, og sa de skulle gå ned i rommet og hugge to huller i bunnen på skuta, og når de hadde gjort det, skulle de lette opp pumpene av pumpesota og drive dem tett inn i hullene, så sjøen sto langt opp i pumpestokken.

Folkene undret seg på dette og syntes det var et snodig arbeid; men de gjorde som skipperen hadde sagt; de hugg to huller i bunnen, og drev inn pumpene så tett at det ikke kunne komme en vanndråpe inn i lasten; men opp i pumpene sto Nordsjøen syv fot høy.

Det var knapt de hadde fått flisa over bord etter arbeidet, så kom Gamle-Erik i et vindkast og fakket skipperen i kragen. “Stopp, far, det har ikke slik bråhast,” sa skipperen, og med det samme ga han seg til å verge for seg og løse ut klørne som han hadde slått i ham, med en merlespiker. “Har du ikke gjort kontrakt om at du støtt skulle holde skuta tørr og tett?” sa skipperen. “Jo du er gild gutt. Mål i pumpene! Vannet står sju fot opp i røret. Pump, dævel, og pump skuta lens, så kan du ta meg og ha meg så mye du vil!” sa han.

Gamle-Erik var ikke klokere enn at han lot seg narre. Han strevde og svettet, og svetten den fosset som bekker nedover ham, så de gjerne kunne drevet en kvernkall nederst i rygg-skåra; men han pumpet opp av Nordsjøen og ut i Nordsjøen. Det arbeidet ble han trett av til sist, og da han ikke orket mer, fór han hjem i fullt sinne til oldemor si og ville hvile seg. Skipperen lot han være skipper så lenge han ville, og er han ikke død, så farer han vel ennå og seiler dit han vil, og dreier vinden etter som han snur hatten sin.

På Værøy, rett ved Røst, bodde en gang en fattig fisker, som hette Isak; han eide ikke annet enn en båt og et par geiter, som kjerringen holdt liv i ved fiskeavfall og de gresstråene de kunne sanke omkring på fjellene, men hele hytten hadde han full av sultne barn. Allikevel var han alltid fornøyd med det slik Vårherre laget det for ham. Det eneste han anket over var det at han aldri riktig kunne ha fred med naboen sin; det var en rik mann, som syntes han skulle ha allting bedre enn slik en larv som Isak, og så ville han ha ham vekk, så at han kunne få den havnen Isak hadde utenfor hytten sin.

En dag Isak var ute og fisket et par mil til havs, kom det mørkskodde på ham, og rett som det var røk det opp med en storm så overhendig at han måtte kaste all fisken overbord for å lette båten og berge livet. Enda var det ikke greitt å holde den flott. Men han snodde farkosten nokså vakkert både mellom og over styrtsjøene, som var ferdige til å suge ham ned hvert øyeblikk. Da han hadde seilt med slik fart en fem, seks timer, tenkte han han snart måtte treffe land ensteds. Men det led med det skred, og stormen og mørkeskodden ble verre og verre. Så begynte det å bære for ham at han styrte til havs, eller at vinden hadde vendt seg, og til sist kunne han skjønne det måtte være så, for han seilte og seilte, men han nådde ikke land. Rett som det var, hørte han et fælt skrik foran stavnen, og han trodde ikke annet enn det var draugen, som sang liksalmen hans. Han ba Vårherre for kone og barn, for nu skjønte han hans siste time var kommet; best han satt og ba, fikk han se skimtet av noe svart, men da han kom nærmere, var det bare tre Engeland skarver, som satt på en rekved-stokk, og vips! var han forbi dem. Slik gikk det både langt og lenge, og han ble så tørst og så sulten og trett at han ikke visste sin arme råd, og satt nesten og sov med rorkulten i hånden; men rett som det var, skurte båten mot stranden og støtte. Da fikk han Isak kanskje øynene opp. Solen brøt gjennom skodden og lyste over et deilig land; bakkene og bergene var grønne like opp til toppen, aker og eng skrånet opp imot dem, og han syntes han kjente en lukt av blommer og av gress, så søt som han aldri hadde kjent før.

“Gudskjelov, nå er jeg berga; dette er Utrøst,” sa Isak ved seg selv. Rett for ham lå en byggaker med aks så store og fulle at han aldri hadde sett maken, og gjennom den byggakeren gikk der en smal sti opp til en grønn, torvsatt jordgamme, som lå ovenfor akeren, og på toppen av gammen beitet en hvit geit med forgylte horn, og yver hadde den så stort som på den største ku, utenfor satt en liten blåkledd mann på en krakk og smattet på en snadde; han hadde et skjegg så stort og langt at det nådde langt ned på brystet.

“Velkommen til Utrøst, Isak,” sa kallen.

“Velsigne møtet, far,” svarte Isak. “Kjenner I meg da?”

“Det kan nok være,” sa kallen; “du vil vel ha hus her i natt?”

“Var det så vel, var det beste godt nok, far,” sa Isak.

“Det er slemt med sønnene mine, de tåler ikke kristen mannlukt,” sa kallen. “Har du ikke møtt dem?”

“Nei, jeg har ikke møtt anna enn tre skarver, som satt og skreik på en rekved-stokk,” svarte Isak.

“Ja, det var sønnene mine det,” sa kallen, og så banket han ut av pipen og sa til Isak: “Du får gå inn så lenge; du kan være både sulten og tørst, kan jeg tenke.”

“Takk som byr, far,” sa Isak.

Men da mannen lukket opp døren, var det så gildt derinne at Isak ble rent forglant. Slik hadde han aldri sett før. Bordet var dekket med de prektigste retter, rømmekoller og uer og dyrestek og levermølje med sirup og ost på, hele hoper med bergenskringler, brennevin og øl og mjød, og alt det som godt var. Isak han åt og drakk alt han orket, og enda ble tallerkenen aldri tom, og alt det han drakk, var glasset like fullt. Kallen han spiste ikke stort, og ikke sa han stort heller; men rett som de satt, hørte de et skrik og en rammel utenfor, da gikk han ut. Om en stund kom han inn igjen med de tre sønnene sine; det kvakk litt i Isak i det samme de kom igjennom døren; men kallen hadde vel fått stagget dem, for de var nokså blide og godlyndte, og så sa de at han måtte da holde bordskikk og bli sittende og drikke med dem, for Isak reiste seg og ville gå fra bordet; han var mett, sa han. Men han føyde dem i det, og så drakk de dram om dram, og imellom tok de seg en tår av ølet og av mjøden; venner ble de og vel forlikte, og så sa de at han skulle gjøre et par sjøvær med dem, forat han kunne ha litt med hjem når han reiste.

Det første sjøværet de gjorde, var i en overhendig storm. En av sønnene satt ved styret, den annen satt ved halsen, den tredje var mellomromsmann, og Isak måtte bruke storøsekaret, så svetten haglet av ham. De seilte som de var rasgalne; aldri duvet de seilet, og når båten gikk full av vann, skar de opp på bårene og seilte den lens igjen så vannet sto ut av bakskotten som en foss. Om en stund la været seg, og de tok til å fiske. Det var så tykt av fisk at de ikke kunne få jernstenen i bunnen for fiskebergene, som sto under dem. Sønnene fra Utrøst trakk i ett vekk; Isak kjente også gode napp, men han hadde tatt sin egen fiskegreie, og hver gang han fikk en fisk til ripen, slapp den igjen, og han fikk ikke benet. Da båten var full, fór de hjem til Utrøst, og sønnene gjorde til fisken og hengte den på hjell, men Isak klaget for kallen over at det var gått så ille med hans fiske. Kallen lovte det skulle nok gå bedre neste gang, og ga ham et par angler, og i det neste sjøværet trakk Isak like så fort som de andre, og da de var kommet hjem, fikk han tre hjeller fulle av fisk på sin lott.

Så ble han hjemsyk, og da han skulle reise, forærte kallen ham en ny åttring, full av mel og klaverduk og andre nyttige ting. Han Isak sa både takk og ære for seg, og så sa kallen, at han skulle komme igjen til jektutsetningen; han ville til Bergen med føring i annet stevne, og da kunne Isak bli med og selv selge fisken sin. Ja, det ville Isak gjerne, og så spurte han hva for en kos han skulle holde, når han skulle komme til Utrøst igjen. “Beint etter skarven, når den flyr til havs, så holder du rett kos,” sa kallen. “Lykke på reisa.”

Men da Isak hadde satt fra og ville se seg om, så han ikke mere til Utrøst; han så ikke annet enn havet både vidt og bredt.

Da tiden kom, møtte han Isak frem til jektutsetningen. Men slik jekt hadde han aldri sett før; den var to rop lang, så når styrmannen, som sto og holdt utkikk på styremannsfjelen i forstavnen, skulle rope til rorskaren, så kunne ikke karen høre det, og derfor hadde de satt en mann midt i fartøyet også, like ved masten, som ropte styrmannens rop til rorskaren, og enda måtte han skrike alt det han orket. Den parten Isak eide, la de forut i jekten, selv tok han fisken av hjellene, men han kunne ikke skjønne hvordan det gikk til, støtt kom det ny fisk på hjellene istedenfor den han tok bort, og da han reiste, var de likså fulle som da han kom.

Da han kom til Bergen, solgte han fisken sin, og han fikk så mange penger for den at han kjøpte seg en ny jekt i full stand med ladning og alt det som til hørte; for det rådet kallen ham til. Og sent om kvelden før han skulle reise hjem, kom kallen ombord til ham og ba ham at han ikke skulle glemme dem som levde efter naboen hans, for selv var han blitt, sa han, og så spådde han Isak både hell og lykke med jekten. “Alt er godt, og allting holder som i været står,” sa han, og dermed mente han at det var én ombord som ingen så, men som stødde under masten med ryggen sin når det knep.

Isak hadde alltid lykken med seg siden den tid. Han skjønte vel hvor det kom fra, og han glemte aldri å esle litt godt til den som holdt vintervakt, når han satte opp jekten om høsten, og hver julekveld lyste det så der skinte ut av jekten, og de hørte feler og musikk og latter og støy, og det var dans i jektevengen.

Men så var det et par gamle folk som hadde tre sønner; den ene hette Per, den andre hette Pål, og den tredje kalte de Espen Askeladd, for han lå og karet i asken støtt.

Det var gjeve gutter, men han Per, som eldst var, skulle nå være den gjeveste, og så ba han far sin om han fikk lov til å reise ut i verden og friste lykken.

“Ja, det skal du få; sent er bedre enn aldri, glunten min,” sa kallen. Så fikk han brennevin på flasken og niste i tasken, og så tok han foten på nakken og lakket nedover bakken. Da han hadde gått en stund, kom han inn på en gammel kjerring som lå ved veien. “Å, kjære glunten min, gi meg en liten matsmule i dag,” sa kjerringa.

Men Per han så knapt til siden, han slengte bare på nakken og gikk sin vei.

“Ja, ja,” sa kjerringa, “gå du, du skal få se det går som det går,” sa hun.

Per gikk langt og lenge og lenger enn langt, til han kom fram til kongsgården. Der sto kongen i svalen og ga hønene mat.

“God kveld, gud signe jer,” sa Per. “Tippe tippe tippe, tuppe tuppe – –!” sa kongen og strødde både i øst og vest, og vørte ikke han Per det grann.

“Ja, stå der du og strø korn og kakl hønemål til det blir en bjønn av deg,” sa Per ved seg selv; “du skal nok være fri for at jeg skal tale til deg,” mente han, og så gikk han inn på kjøkkenet og satte seg bortpå benken som en annen storkar. “Hva er du for en illgutt?” sa kokka, for Per hadde ikke fått skjegg enda. Dette syntes han var spott og spe, og så tok han på å denge kokketøsa; men rett som det var, kom kongen og lot dem skjære tre røde remmer av ryggen på ham; så strødde de salt i såret og lot ham gå hjem igjen samme veien han var kommet.

Da Per vel var kommet til hus, ville han Pål ut. Å ja, han fikk også brennevin på flasken og niste i tasken, tok foten på nakken og lakket nedover bakken. Da han kom et stykke på veien, traff han kjerringa som ba om mat; men han strøk forbi og svarte ikke engang, og på kongsgården gikk det ikke et hår bedre med ham enn det hadde gått han Per. Kongen sa “tippe tuppe”, og kokketøsa kalte ham en uskikkelig bånsunge, og da han ville banke henne opp for det, kom kongen med slakterkniven og skar tre røde remmer og strødde ildmørje i, og sendte ham hjem igjen med sår rygg.

Så krøp Askeladden opp ifra grua og tok til å ruske på seg; den første dagen ristet han av seg asken, den andre vasket og kjemte han seg, og den tredje kledde han seg i kirkepynt.

“Nei, se på den!” sa han Per; “nå skinner det en ny sol her. Du vil vel til kongsgården og vinne kongsdatteren og det halve riket? Å, bli i oska og ligg i oska du,” sa han. Men Askeladden hørte ikke på det øret, han gikk inn til far sin og ba om å få lov til å gå litt ut i verden.

“Hva skal du ute i verden?” sa gamlingen; “det gikk ikke rart med han Per og han Pål, hvordan skal det så gå med deg?” sa han.

Men Askeladden ga seg ikke før han fikk lov til å gå.

Brødrene ville ikke at han skulle få matsmulen med seg, men moren ga ham en osteskorpe og et kjøttben, og dermed labbet han av gårde. Det hastet ikke med ham; “du kommer alltid tidsnok,” tenkte han; “nå har du dagen for deg, og siden tør det hende månen kommer opp, om lykka er god.” Så satte han den ene foten fremfor den andre, og pustet i bakkene og så seg vel om på veien.

Langt om lenge kom han fram-i den gamle kjerringa som lå under vei-veita.

“Stakkars deg, din gamle krok, du er vel sulten du!” sa Askeladden.

Hun var det, sa kjerringa.

“Ja, så får jeg dele med deg,” sa Askeladden og ga henne osteskorpen.

“Fryser du også?” sa han, han så hun hakket tenner. “Du får ta gamletrøya mi; det er ikke stort til ermer og lite til rygg, men det var et godt plagg da den var ny.”

“Bi nå,” sa kjerringa, hun raket nedi storlommen sin; “her har du en gammal nøkkel,” sa hun. “Jeg har hverken bedre eller verre å gi deg; men når du kikker gjennom nøkkelringen, så kan du se alt du vil.”

Da han kom fram til kongsgården, holdt kokka på å bære vann, og det hadde hun et svare strev med. “Det er for tungt for deg dette,” sa Askeladden, “det kan være så passe til meg å gjøre det,” sa han.

Den som ble glad var kokketøsa, og siden lot hun Ladden støtt få skrape gryta; men det varte ikke lenge, så fikk han mange uvenner for det, og de løy på ham for kongen, og sa han hadde sagt seg god for både det ene og det andre.

En dag kom kongen og spurte Askeladden, om det var sant at han var god for å holde fisken i dammen, så ikke trollet kunne skade den; “de sier du har sagt deg god for det,” sa han.

“Ikke har jeg sagt det,” sa Askeladden; “men hadde jeg sagt det, så var jeg også god for det.”

Ja, hvordan det var, så fikk han nok friste, om han ville frelse ryggskinnet sitt, sa kongen.

Ja, han fikk prøve da, sa Askeladden; for han hadde ikke hug til å gå med røde render under trøya, sa han.

Om kvelden kikket Askeladden gjennom nøkkelringen, og da så han det at trollet var redd for timian. Han til å ruske opp all den timian han kunne komme over; noe strødde han i vannet og noe på landet, og resten strødde han rundt kanten på dammen.

Så måtte trollet la fisken være i fred; men nå fikk sauene unngjelde for det; trollet jaget dem over alle hauger og hamrer hele den natten.

Så var det noen av de andre tjenerne som hadde vært ute igjen og sagt at Askeladden visste råd for sauene også, om han bare ville; han hadde sagt seg god for det, det var sikkert.

Ja, kongen gikk ut til ham og sa det samme som sist, og truet med åskjære tre brede røde remmer av ryggen på ham, om han ikke gjorde det.

Det var ikke annen råd da; Askeladden syntes nok det kunne være gildt ågå med kongens mundering og rød kjole, men han fikk heller være den foruten, når han selv skulle late ryggskinnet til å gjøre den av, sa han.

Og så tok han til med timian igjen; men det ble det mest ingen ende på; for etter som han bandt timian på sauene, så åt de av hverandre igjen, og det varte og det rakk, for sauene åt fortere enn han bandt på. Men til slutt gjorde han smurning av timian og tjære og smurte dem inn med, og så lot de være å ete den. Kyrne og hestene fikk også timianssmurning; så fikk de fred for trollet.

Men en dag som kongen var ute på jakt, kom han på villgress i skogen; han red omkring i mange dager og hadde hverken mat eller drikke, og klærne fór så ille i trangskogen, at til slutt hadde han nesten ikke filla på kroppen. Så kom trollet og sa at fikk han det første kongen møtte, når han kom i jordet sitt, så skulle han slippe hjem til kongsgården igjen. Ja, det skulle trollet få; kongen tenkte det var vel den vesle hunden hans som støtt kjåket og kjaset i møte med ham. Men da han kom så nær kongsgården at de kunne se ham, gikk den eldste kongsdatteren med alle folkene etter seg i møte med kongen og tok imot ham både godt og vel.

Da han fikk se det at hun var den første, ble han så ille ved at han stupte i bakken med det samme, og siden den tid var han mest som en halvtulling.

Om kvelden skulle trollet komme og hente kongsdatteren, og hun var pyntet og satt på en eng ute ved tjernet og gråt og bar seg ille. Det var en som hette Rødrev, som skulle følge henne, men han var så redd at han kløv opp i en tømmergran, og der ble han sittende. Rett som det var, kom Askeladden og satte seg ned på bakken ved siden av kongsdatteren. Og hun ble glad, det kan en nok vite, da hun fikk se det var kristenfolk som torde være hos henne enda. “Legg hodet i fanget mitt du, så skal jeg lyske deg,” sa hun. Espen Askeladd gjorde som hun sa, og mens hun gjorde det, sovnet han, og så tok hun en gullring av fingeren sin og knyttet fast i håret på ham.

Rett som det var, kom trollet pustende; han var så tung på foten at det knaket og braket i skogen en hel fjerding foran ham. Da han fikk se Rødrev, som satt i grantoppen som en liten orre, spyttet han etter ham: “Tvi,” sa han, så både Rødrev og tømmergranen føk i bakken, og der lå han og sprellet som en fisk på tørre landet.

“Hu hu!” sa trollet; “sitter du her og lysker kristent folk, så eter jeg deg,” sa han.

“Tvi!” sa Askeladden med det sammen han våknet, og til å kikke på trollet gjennom nøkkelringen.

“Hu hu! Hva glaner du på meg etter?” sa trollet til Askeladden, “hu hu!” Så kastet det jernstauren etter ham så den sto femten alen inn i berget; men Askeladden var så snapp og snar på foten, at han kom seg unna med det samme trollet kastet.

“Tvi for kjerringstykker!” sa Askeladden. “Hit med tannstikka di, skal du få se kast!” Ja trollet nappet opp stauren i ett rykk; den var så stor som tre grindstaurer. Imens stirret Askeladden under himmelen både i syd og i nord.

“Hu hu! Hva glaner du etter igjen?” sa trollet. “Jeg ser etter, hva for en stjerne jeg skal kaste til,” sa Askeladden; “ser du den ørende vesle beint i nord, den tar jeg,” sa han. “Nei, la den sitte som den sitter,” sa trollet; “du får ikke slenge bort jernstauren min.” – “Ja ja, så får du vel ha den igjen da,” sa Askeladden; “men kanskje du hadde bedre hug til at jeg skulle slenge deg opp til månen en vending?” sa han. Nei, det ville ikke trollet heller.

“Ja, men blindebukk! har du ikke hug til å leke blindebukk?” sa Askeladden. Jo, det kunne være snodig nok, mente trollet; “men du skal gå først,” sa han til Askeladden. “Å ja, gjerne det,” sa gutten; “men det greieste er at vi teller, så slipper vi å ha noe å græle om.” Ja ja, de fikk da det. Og så kan en vite at Askeladden laget det slik at trollet fikk bindet om øynene og kom til å gjøre den første reisa. Men der skulle du sett blindebukk; hei! de fór omkring i skogkanten; trollet røk og rente mot stubbene, så føsken føk og det knaket etter.

“Hau, hau, det skulle troll være blindebukk lenger!” skrek trollet, så illsint var det. “Bi litt,” sa Askeladden, “så skal jeg stå still og rope til du tar meg.” Imens tok han en hampehekle og sprang på den andre siden av tjernet, som det ikke var bunn i. “Kon nå, her står jeg!” skrek Askeladden. – “Det er vel læger og skog?” – “Du kan vel høre her ingen skog er,” sa Askeladden, og svor på det hverken var stubber eller skog. “Kom nå!” Så bar det i veien igjen. Plump! sa det; der lå trollet i tjernet, og Askeladden hugg ham i øynene med hekla, hver gang han fikk hodet over vannet.

Nå ba trollet så tynt for livet sitt at gutten syntes det var synd på ham; men først måtte han si fra seg kongsdatteren og skaffe fram den andre, som han hadde tatt før, og love at folk og fe skulle ha fred; så slapp trollet og krabbet hjem til berget sitt. Da var Rødreven kar igjen, kom ned av granen, og tok kongsdatteren med seg opp til slottet, og truet henne til å si at det var han som hadde frelst henne. Og så lusket han ned og tok imot den andre også, da Askeladden hadde sloppet henne inn i hagen. Nå ble det slik glede i kongsgården at det hørtes og spurtes over land og rike, og Rødrev skulle ha bryllup med den yngste kongsdatteren.

Ja, det var godt og vel; men det var ikke så vel enda – for rett som det var, så hadde trollet gått ned i jorden og stappet igjen alle vannårene; “kan jeg ikke gjøre annet ugagn,” tenkte han, “så skal de ikke få vann åkoke bryllupsgrauten i.” Det var ikke annen råd enn å sende bud etter Askeladden igjen. Han fikk seg en jernstang som skulle være femten alen lang, og seks smeder som skulle gjøre den gnistrende rød. Så kikket han gjennom nøkkelringen; da så han trollet like så godt under jorden som over jorden, og kjørte så stangen ned igjennom bakken og ned etter ryggen på trollet, så det luktet brent horn femten fjerdinger. “Hau, hau!” skrek trollet; “slipp meg opp!” Rett som det var, kom han settende opp gjennom hullet og var oppbrent like til nakken. Men Askeladden var ikke sen, han tok trollet og la det på en stang som var flettet med timian, og der måtte det ligge og si ham hvor det hadde fått øyne fra, siden han hakket dem ut med hampehekla. “Jeg stjal meg en rånepe,” sa trollet; “den smurte jeg vel inn med smurning; siden skar jeg den til som jeg ville, og satte den inn med pumpespiker, og bedre øyne vil jeg ikke ønske noen kristen mann.”

Så kom kongen og begge kongsdøtrene og ville se trollet, og Rødrev gikk så krepp og kry at rumpen sto høyere enn nakken. Men så fikk kongen se at det var noe som blinket i håret på Askeladden. “Hva har du der?” sa han. “Å, det er den ringen som datter di ga meg da jeg frelste henne fra trollet,” sa Askeladden. Og nå kom det for dagen hvordan alt var gått til. – Rødrev gråt og ba for seg; men alt han låt og alt han gråt, så hjalp det ikke, han måtte i ormegården, og der sprakk han med det samme.

Så tynte de trollet, og så tok de på å dundre og drikke og danse i bryllupet til Askeladden, for nå var han basen. Han fikk den yngste kongsdatteren og halve kongeriket.

Så legger jeg mitt eventyr på en slede, og kjører det til deg, som bedre kan kvede; men kan du ikke kvede bedre enn jeg, så skam få deg, for du laster meg.

Da de nå hadde reist et godt stykke på hjemveien, kom de tett framom en bratt fjellvegg, der risegården var. Der kom risen ut og fikk se dem, og så skapte han dem om til stein alle sammen, både prinsene og prinsessene.

Kongen ventet og ventet på de seks sønnene sine, men alt han ventet, så kom det ingen. Han gikk og sørget og sturte, og sa han aldri kunne bli riktig glad mere; “hadde jeg ikke deg igjen,” sa han til Askeladden, “ville jeg ikke leve, så sorgfull er jeg for det jeg har mistet brødrene dine.”

“Men nå hadde jeg tenkt å be om lov til å reise ut og finne dem igjen, jeg,” sa Askeladden.

“Nei, det får du ikke lov til,” sa faren, “du blir bare borte, du også.”

Men Askeladden ville og skulle avsted, og han tagg og ba så lenge til kongen måtte la ham reise. Nå hadde kongen ikke annet enn en gammel fillehest å la ham få, for de seks andre kongssønnene og følget deres hadde fått alle de andre hestene han hadde; men det brydde ikke Askeladden seg om; han satte seg opp på den gamle skabbete hesten, han. “Farvel, far!” sa han til kongen; “jeg skal nok komme igjen, og kanskje jeg skal ha med meg brødrene mine også,” og dermed reiste han.

Da han hadde ridd et stykke, kom han til en korp som lå i veien og flakset med vingene og ikke orket å komme unna, så sulten var den.

“Å kjære vene! gi meg litt mat, så skal jeg hjelpe deg i din ytterste nød,” sa korpen.

“Ikke mye mat har jeg, og ikke ser du ut til å kunne hjelpe meg stort heller,” sa kongssønnen; “men litt får jeg vel gi deg, for du kan nok trenge til det, ser jeg,” og så ga han korpen noe av nisten han hadde fått med seg.

Da han så hadde reist et stykke igjen, kom han til en bekk; der lå en stor laks som hadde kommet på tørt land, og slo og spratt og kunne ikke komme ut i vannet igjen.

“Å, kjære vene! hjelp meg ut i vannet igjen,” sa laksen til kongssønnen; “jeg skal hjelpe deg i din ytterste nød, jeg.”

“Hjelpen du gir meg, blir vel ikke stor,” sa kongssønnen; “men det er synd du skal ligge her og svelte i hjel,” og så skjøv han fisken uti igjen.

Nå reiste han et langt, langt stykke, og så møtte han en skrubb; den var så sulten at den lå og dro seg i veien.

“Kjære vene! la meg få hesten din,” sa skrubben; “jeg er så sulten at det piper i tarmene på meg, jeg har ikke fått et mål mat på to år.”

“Nei,” sa Askeladden, “det kan jeg ikke gjøre; først kom jeg til en korp, ham måtte jeg gi nisten min; så kom jeg til en laks, ham måtte jeg hjelpe ut i vannet; og nå vil du ha hesten min. Det er ikke råd, for så har jeg ikke noe å ri på.”

“Jo kjære, du må hjelpe meg,” sa gråbeinen; “du kan ri på meg, jeg skal hjelpe deg i din ytterste nød,” sa den.

“Ja, den hjelpen jeg får av deg, blir vel ikke stor; men du får vel ta hesten da, siden du er så nødig,” sa kongssønnen.

Da nå skrubben hadde ett opp hesten, tok Askeladden bikselet og bandt i kjeften på den, og salen og la på ryggen av den, og nå var skrubben blitt så sterk av det den hadde fått i seg, at den satte avsted med kongssønnen som ingen ting; så fort hadde han aldri ridd før.

“Når vi nå har reist et lite stykke til, skal jeg syne deg risegården,” sa gråbeinen, og om litt kom de der. “Se her er risegården,” sa den; “der ser du alle seks brødrene dine, som risen har gjort til stein, og der ser du de seks brudene deres; der borte er døren til trollet, der skal du gå inn.”

“Nei, det tør jeg ikke,” sa kongssønnen, “han tar livet av meg.”

“Å nei,” svarte skrubben; “når du kommer inn der, treffer du en kongsdatter; hun sier deg nok hvordan du skal bære deg at, så du kan få gjort ende på risen. Bare gjør som hun sier deg, du!”

Ja, Askeladden gikk da inn, men redd var han. Da han kom inn, var risen borte, men i det ene kammerset satt kongsdatteren, slik som skrubben hadde sagt, og så vakker en jomfru hadde Askeladden aldri sett før.

“Å Gud hjelpe deg, hvordan er du kommet her da?” sa kongsdatteren da hun fikk se ham; “det blir din visse død det; den risen som bor her, kan ingen få gjort ende på, for han bærer ikke hjertet på seg.”

“Ja, men er jeg kommet her, så får jeg vel prøve ham likevel jeg,” sa Askeladden. “Og brødrene mine, som står i stein utenfor, vil jeg nok se til å frelse, og deg vil jeg nok friste å berge også,” sa han.

“Ja, siden du endelig vil være, så får vi vel se å finne på en råd,” sa kongsdatteren. “Nå skal du krype inn under sengen der, og så må du lye vel etter hva jeg taler med ham om. Men ligg endelig bra stille.”

Ja, han krøp da under sengen, og aldri før han var innunder, så kom risen.

“Hu! her lukter så kristen mannelukt!” sa risen.

“Ja, her kom en skjære flyvende med et manneben og slapp ned igjennom pipen,” sa prinsessen; “jeg skyndte meg nok å få det ut, men lukten gikk vel ikke så snart bort likevel, den.”

Ja, så sa risen ikke mer om det.

Da det nå ble kvelden, gikk de til sengs, og da de hadde ligget en stund, sa kongsdatteren: “Det var en ting jeg gjerne ville spørre deg om, når jeg bare torde.”

“Hva er det for en ting?” spurte risen.

“Det var hvor du har hjertet ditt henne, siden du ikke har det på deg,” sa kongsdatteren.

“Å, det er noe du ikke trenger å bry deg med; men ellers ligger det under dørhella,” sa risen.

“Å hå! der skal vi vel se å finne det,” tenkte Askeladden, som under sengen lå.

Neste morgen sto risen fælt tidlig opp og strøk til skogs, og aldri før var han av gårde, så tok Askeladden og kongsdatteren på å lete under dørhellen etter hjertet hans; men alt det de grov og lette, så fant de ikke noe. “Denne gangen har han lurt oss,” sa prinsessen, “men vi får vel prøve ham enda en gang.” Så sanket hun alle de vakreste blomster hun kunne finne, og strødde rundt om dørhellen – den hadde de lagt slik den skulle ligge; og da det led mot den tiden de ventet risen hjem, krøp Askeladden under sengen igjen.

Straks han var vel innunder, kom risen. “Huttetu! her lukter så kristen mannelukt inne!” sa risen.

“Ja, her kom en skjære flyvende med et manneben i nebbet og slapp ned igjennom pipen,” sa kongsdatteren; “jeg skyndte meg nok å få det ut, men det er vel det det lukter av likevel.” Så tidde risen still, og sa ikke mere om det. Men om litt spurte han hvem det var som hadde strødd blomster omkring dørhellen.

“Å, det er nok jeg,” sa kongsdatteren.

“Hva skal nå det til da?” spurte risen.

“Å jeg har deg vel så kjær at jeg må gjøre det, når jeg vet at hjertet ditt ligger der,” sa prinsessen.

“Ja så; men ellers ligger det ikke der, du,” sa risen.

Da de hadde lagt seg om kvelden, spurte kongsdatteren igjen hvor hjertet hans var, for hun holdt så mye av ham at hun nok gjerne ville vite det, sa hun.

“Å, det ligger borti skapet der på veggen,” sa risen.

“Ja så,” tenkte Askeladden og kongsdatteren, “da skal vi vel prøve åfinne det.”

Neste morgen var risen tidlig på ferde og strøk til skogs igjen, og aldri så snart hadde han gått før Askeladden og kongsdatteren var i skapet og lette etter hjertet hans; men alt de lette, så fant de ikke noe der heller. “Ja ja, vi får friste én gang til,” sa kongsdatteren. Hun staset ut skapet igjen med blomster og kranser, og da det led mot kvelden, krøp Askeladden under sengen igjen.

Så kom risen. “Huttetu! her lukter så kristen mannelukt!” sa risen.

“Ja, for litt siden kom her en skjære flyvende med et manneben i nebbet og slapp ned igjennom pipen,” sa kongsdatteren; “jeg skyndte meg nok å få det ut igjen jeg, men det er vel det det lukter av likevel.”

Da risen hørte det, sa han ikke mere om det; men litt etter fikk han se at det var hengt blomster og kranser rundt skapet, og så spurte han hvem det var som hadde gjort det.

Jo, det var da kongsdatteren.

“Hva skal nå det narreriet være til?” spurte risen.

“Å, jeg har deg nå alltid så kjær at jeg må gjøre det, når jeg vet at hjertet ditt ligger der,” sa kongsdatteren.

“Kan du være så galen å tro slikt?” sa risen.

“Ja, jeg må vel tro det, når du sier meg det,” sa kongsdatteren.

“Å, du er ei tulle,” sa risen; “der hjertet mitt er, der kommer du aldri!”

“Men det var da rart å vite hvor det er henne likevel,” sa prinsessen.

Ja, så kunne risen ikke berge seg lenger, han måtte si det. “Langt, langt borte i et vann ligger en øy,” sa han; “på den øya står en kirke; i den kirken er en brønn, i den brønnen svømmer en and; i den anda er et egg, og i det egget – der er hjertet mitt, du.”

Om morgenen tidlig, det var ikke grålyst ennå, strøk risen til skogs igjen. “Ja, nå får jeg avsted, jeg også,” sa Askeladden; “bare jeg kunne finne veien!” Han sa farvel til kongsdatteren så lenge, og da han kom utenfor risegården, sto skrubben der ennå og ventet. Til ham fortalte han det som hadde hendt inne hos risen, og sa at nå ville han avsted til brønnen i kirken, bare han visste veien. Så ba skrubben ham sette seg på ryggen hans, for han skulle nok finne veien, sa han, og så bar det i vei så det suste om dem, over heier og åser, over berg og daler.

Da de nå hadde reist mange, mange dager, kom de til slutt til vannet. Det visste kongssønnen ikke hvordan han skulle komme over; men gråbeinen ba ham bare han ikke skulle være redd, og så la han uti med kongssønnen på ryggen og svømte over til øya. Så kom de til kirken; men kirkenøkkelen hang høyt, høyt oppe på tårnet, og først så visste kongssønnen ikke hvordan han skulle få den ned. “Du får rope på korpen,” sa gråbeinen, og det gjorde da kongssønnen; og straks kom korpen og fløy etter nøkkelen, så prinsen kom inn i kirken. Da han nå kom til brønnen, lå anda ganske riktig der og svømte fram og tilbake, slik som risen hadde sagt. Han sto og lokket, og til sist fikk han lokket den bort til seg og grep den. Men med det samme han løftet den opp av vannet, slapp den egget ned i brønnen, og så visste Askeladden slett ikke hvordan han skulle få det opp igjen. “Ja nå får du rope på laksen,” sa gråbeinen; og det gjorde da kongssønnen; så kom laksen og hentet opp egget, og så sa skrubben at han skulle klemme på det, og med det samme Askeladden klemte, skrek risen.

“Klem én gang til,” sa skrubben, og da Askeladden gjorde det, skrek risen enda ynkeligere, og ba både vakkert og vent for seg; han skulle gjøre alt kongssønnen ville, sa han, bare han ikke ville klemme sund hjertet hans.

“Si at dersom han skaper om igjen de seks brødrene dine som han har gjort til stein, og brudene deres, skal han berge livet,” sa skrubben, og det gjorde Askeladden.

Ja, det var trollet straks villig til; han skapte om igjen de seks brødrene til kongssønner og brudene deres til kongsdøtre.

“Klem nå sund egget,” sa skrubben. Så klemte Askeladden egget i stykker, og så sprakk risen.

Da han så var blitt av med risen, red Askeladden tilbake til risegården igjen på skrubben; der sto alle seks brødrene hans lys levende med brudene sine, og så gikk Askeladden inn i berget etter sin brud, og så reiste de alle sammen hjem til kongsgården. Da ble det vel glede på den gamle kongen, da alle syv sønnene hans kom tilbake, med hver sin brud. “Men den deiligste av alle prinsessene er bruden til Askeladden likevel,” sa kongen, “og han skal sitte øverst ved bordet med bruden sin.”

Så ble det turt gjestebud både vel og lenge, og har de ikke turt fra seg, så turer de ennå.

“Jeg undres riktig på,” sa han til konen, “hvorfor det ikke kommer noen og frir til datter vår, som er så rik? Det skulle da være riktig rart om det ikke skulle være noen som ville ha henne, for penger har hun, og flere får han. Jeg mener jeg får reise til stjernekikkerne og spørre dem om hvem hun skal ha; for det kommer jo ikke et mors liv lenger.”

“Hvordan kan stjernekikkerne svare på det da?” spurte konen.

“Jo, de leser allting i stjernene de,” sa Rike-Per.

Han tok med seg mange penger til stjernekikkerne, og ba dem om de ville se på stjernene og si ham hva mann datter hans skulle få. Stjernekikkerne så på stjernene, men de sa at de kunne ikke se det. Men Per ba dem at de måtte se bedre etter og endelig si ham det, han skulle betale dem godt for det. Stjernekikkerne så da bedre etter, og sa at datter hans skulle få til mann det møllerbarnet, som nettopp var kommet til verden i den kverna som lå straks nordenfor gården til Rike-Per. Per ga stjernekikkerne hundre daler og reiste hjem med den underretningen han hadde fått. Han syntes det var altfor urimelig at datter hans skulle få én til mann som nyss var kommet til, og det en som var så ringe. Det sa han også til konen sin. “Jeg undres om jeg ikke kunne få dem til å selge meg gutten,” sa han, “så skal vi nok bli av med ham.”

“Jo, det tenker jeg nok,” sa konen, “det er fattigfolk.”

Per gikk da ned i kverna, og spurte konen om hun ikke ville selge ham gutten; hun skulle få mange penger for ham. Nei, det ville hun slett ikke. “Neimen om jeg skjønner hvorfor du ikke vil det,” sa Per Kremmer; “det er da bare armo’a med dere, og gutten skal ikke lette den, kan jeg tro.” Men hun var så glad i gutten at hun ville ikke miste ham. Da mølleren kom inn, sa Per det samme til ham og lovte at han skulle gi ham seks hundre daler for gutten, så de kunne kjøpe seg en gård, og slippe å male for folk, og åsulte når det ikke var kvernvann. Det syntes mølleren godt om, og han talte med konen, og så fikk Rike-Per gutten. Moren gråt og bar seg ille; men Per trøstet henne med at han skulle få det godt; men de måtte love at de ikke skulle spørre etter ham, for han ville sette ham langt bort i andre land, til å lære fremmede mål.

Da Per Kremmer var kommet hjem med gutten, lot han snekre en liten kiste, som var så fint tilstelt at det var en lyst å se. Den tettet han med bek, la møllergutten nedi, låste igjen låsen og satte den ut i elven, så strømmen fór avsted med den. Nå er jeg kvitt ham, tenkte Per Kremmer. Men da kisten hadde seilt langt nedover elven, kom den inn i en vass-renne til et annet kvernbruk og fór gjennom den ned i kvernkallen, så kverna stanset. Mannen gikk da ned og skulle se etter hva det var som stanset kverna, og så fant han kisten og tok den med seg opp.

Da han kom hjem til konen om middagen, sa han: “Jeg undres riktig på hva det kan være for noe i denne kisten; den kom farendes ned på kvernkallen gjennom renna og stanset kverna for meg i dag.”

“Det skal vi snart få vite,” sa konen, “nøkkelen står jo i; lukk bare opp.”

Da de lukket opp, lå der det vakreste barn noen ville se, og de ble glade og ville beholde gutten; for selv hadde de ingen barn, og så vidt til års var de at de heller ikke kunne vente å få noen mer.

Da det nå led noen tid, tok Per Kremmer igjen til å undres om det ikke ville komme friere til datter hans, som var så rik og hadde så mange penger. Men det kom ingen, og så reiste han til stjernekikkerne igjen, og bød dem mange penger, hvis de kunne si ham hvem datter hans skulle få til mann.

“Vi har jo sagt deg at hun skulle få den møllergutten dernede,” sa stjernekikkerne.

“Ja, det er godt og vel nok,” sa Per Kremmer; “men han er det nå gått galt med, så han er kommet av dage; og kunne jeg få vite hvem datter mi skal ha til mann, så ville jeg gjerne gi to hundre daler.”

Stjernekikkerne så på stjernene igjen, men så ble de vonde og sa: “Hun skal likevel ha den møllergutten du satte ut i elven og ville gjøre ende på, for han lever ennå, og er i den kverna som ligger så og så langt nedenfor.” Per Kremmer ga dem to hundre daler for spådommen, og tenkte på om det ikke skulle være råd til å bli av med den møllergutten.

Det første Per Kremmer gjorde da han kom hjem, var å reise ned til kverna. Da var gutten så stor at han hadde stått på kirkegulvet, og han gikk i kverna og hjalp til. En vakker gutt var det blitt av ham.

“Kunne du ikke la meg få den gutten du?” sa Per Kremmer til mølleren.

“Nei, kan jeg ei,” svarte han; “jeg har fostret ham opp som min egen, og han har skikket seg vel, så nå kan jeg ha hjelp og nytte av ham i kverna, for sjøl tar jeg på å bli gammel og skrøpelig.”

“Ja, så går det meg også,” sa Per Kremmer, “og derfor ville jeg gjerne ha én som jeg kunne lære opp til å handle. Vil du la meg få ham, skal jeg gi deg seks hundre daler; så kunne du kjøpe deg en gård og leve i ro og fred på dine gamle dager.”

Ja, da mølleren hørte det, lot han Per Kremmer få gutten.

De to reiste nå vidt omkring med kram og handlet, til de kom til et gjestgiversted som lå ved kanten av en stor skog. Derfra sendte Per gutten hjem med et brev til konen sin – for bent over skogen var det ikke langt -og ba ham si til henne at hun skulle gjøre det som sto i brevet, så snart som mulig. Men i brevet sto det at hun straks på timen skulle gjøre opp en stor varme og kaste møllergutten på den, og hvis hun ikke gjorde det, skulle hun brennes levende selv. Gutten gikk avsted med brevet, og da det led mot kvelden, kom han til en gård langt borti skogen, og der gikk han inn; folk fant han ikke; men på et rom der sto en oppredd seng, og den la han seg tvers over. Brevet hadde han satt under hattebåndet sitt, og hatten la han over ansiktet. Da røverne kom hjem – for på gården holdt det til tolv røvere – og de så gutten ligge på sengen, undres de på hva han var for en, og en av dem tok brevet og brekket og leste det.

“Hm, hm,” sa han, “det er Per Kremmer som er ute; men nå skal vi gjøre ham et puss, for det ville være synd om den gamle skarven skulle få gjort ende på slik en vakker gutt.”

Så skrev røverne et annet brev til konen, og festet det under hattebåndet mens gutten sov, og i det brevet satte de at hun på øyeblikket skulle holde bryllup for datteren og møllergutten, og gi dem hester og fe og redskap og sette dem i full vei på den gården som han hadde oppunder åsen, og hvis det ikke var gjort til han kom hjem, så skulle hun komme til å unngjelde for det.

Den andre dagen lot røverne gutten gå, og da han kom hjem og ga henne brevet, sa han at han skulle hilse fra Per Kremmer og si at hun skulle gjøre som det sto i brevet, og det på flygende flekken. “Du må ha tjent ham som en bra gutt,” sa kremmerkjerringa til møllergutten, “siden han kan skrive slik nå; for den gangen dere reiste, var han så gal på deg at han ikke visste hvordan han skulle få livet av deg.” Hun laget da til bryllup og satte dem i vei med hester og fe og all slags redskap på gården oppunder åsen.

Ikke lenge etter kom Per Kremmer hjem igjen, og det første han spurte om, var om hun hadde gjort det han hadde skrevet i brevet.

“Ja, jeg syntes nok det var rart, men jeg torde ikke annet,” sa hun.

Så spurte Per hvor datteren var.

“Du kan vel vite hvor hun er,” sa konen; “hun er jo hos ham, på gården oppunder åsen, slik som det sto i brevet.”

Da Per Kremmer fikk høre hvordan det hang i hop, og fikk se brevet, ble han så sint at han var ferdig til å fly i filler, og han satte straks avsted opp på gården til ungfolkene.

“Det er vel nok, gutten min, at du har fått datter mi,” sa han til møllergutten; “men vil du tenkte på å beholde henne, må du gå til dragen av Dybenfart og skaffe meg tre fjær av stjerten på ham, for den som har dem, kan få hva han vil.”

“Hvor skal jeg finne ham da?” sa mågen hans.

“Det får bli din sak; ikke vet jeg det,” sa Per Kremmer.

Gutten ga seg trøstig på veien, og da han hadde gått en tid, kom han til en kongsgård. Her får jeg gå inn og spørre meg for, tenkte han, for slike folk er bedre kjent i verden enn andre, kanskje jeg her kunne få vite veien.

Kongen spurte hvor han var fra, og hva ærend han reiste i.

“Jeg skal til dragen i Dybenfart og ha tre fjær av stjerten på ham, om jeg bare kunne finne ham,” sa gutten.

Det skulle lykke til, mente kongen; “for jeg har ennå aldri hørt at noen er kommet tilbake fra ham,” sa han. “Men skulle du treffe ham, så kunne du gjerne spørre ham fra meg hvorfor jeg ikke kan få rent vann i brønnen min, som jeg har kastet opp den ene gangen etter den andre, men aldri kan jeg få rent vann i den.”

“Ja, jeg skal så gjøre,” sa gutten.

På kongsgården levde han vel, og fikk både niste og penger da han reiste.

Om kvelden kom han til en kongsgård igjen. Da han kom inn i kjøkkenet, kom kongen ut og spurte hvor han var fra, og hva ærend han reiste i.

“Jeg skal til dragen i Dybenfart og ha tre fjær av stjerten på ham,” sa gutten.

“Det vil nok lykke til det,” sa kongen, “for ennå har jeg ikke hørt at noen har kommet tilbake fra ham. Men skulle du komme fram, så kan du gjerne spørre ham fra meg hvor datter mi er, som ble borte for mange år siden,” sa han. “Jeg har både lett og lyst etter henne fra alle kirker; men ingen har kunnet si meg noe om henne.”

“Skal så gjøre,” sa gutten.

På kongsgården levde han godt og vel, og da han gikk, fikk han både niste og penger.

Da det led på kvelden igjen, kom han til enda en kongsgård. Her kom dronningen ut i kjøkkenet og spurte ham hvor han var fra, og hva ærend han reiste i.

“Jeg skal til dragen av Dybenfart og ha tre fjær av stjerten på ham,” sa gutten.

“Det skal nok lykke til det,” sa dronningen, “for jeg har aldri hørt at noen er kommet tilbake fra ham. Men skulle du finne ham, så kunne du gjerne spørre fra meg hvor jeg skal finne gullnøklene mine, som jeg har mistet.”

“Jeg skal så gjøre,” sa gutten.

Da han hadde gått en stund, kom han til en stor bred elv. Mens han sto og undres på hvordan han skulle komme over, eller om han skulle gå langs med, kom det en gammel krokrygget mann og spurte hvor han skulle hen.

“Jeg skal nok til dragen av Dybenfart jeg, om det var noen som kunne si meg hvor jeg skal finne ham,” svarte gutten.

“Det kan jeg nok si deg,” sa mannen, “for jeg går her og setter over dem som skal til ham. Han bor straks ovenfor her; bare du kommer opp bakken, ser du slottet hans, og får du snakke med ham, så kunne du gjerne spørre ham fra meg hvor lenge jeg skal gå her og sette over.”

“Jeg skal så,” sa gutten.

Mannen tok ham på ryggen og bar ham over elven, og da han var kommet opp på bakken, så han slottet og gikk inn. Der var kongsdatteren alene hjemme.

“Men kjære vene, tør det komme kristent folk hit?” sa hun. “Det har her ikke vært siden jeg kom, og det er nok best du ser å komme avsted igjen, så fort du kan, for når dragen kommer hjem, så lukter han deg, og så sluker han deg med det samme, og meg gjør du også ulykkelig.”

“Nei,” sa gutten, “jeg kan ikke gå før jeg har fått tre fjær av stjerten på ham.”

“Det får du aldri,” sa kongsdatteren.

Men gutten ville ikke gå, han ville bie på dragen og få fjærene av stjerten og svar på spørsmålene.

“Ja, siden du er så stri på det, så får jeg vel se om jeg kan hjelpe deg,” sa kongsdatteren. “Prøv om du kan løfte sverdet som henger på veggen der.”

Nei, gutten kunne ikke rugge det engang.

“Ja, så får du ta deg en slurk av denne flasken,” sa kongsdatteren.

Da gutten hadde sittet en stund, så skulle han prøve igjen; da kunne han så vidt rugge det.

“Du får nok ta deg en slurk til,” sa kongsdatteren, “og så får du si meg ærendet ditt.”

Han tok seg en slurk, og så fortalte han at det var en konge som hadde bedt ham om å spørre dragen hvorfor han ikke kunne få rent vann i brønnen sin; fra en annen skulle han spørre hvor det var blitt av datter hans, som var blitt borte for mange år siden, og for en dronning skulle han spørre dragen hvor det var blitt av gullnøklene hennes, og endelig så skulle han spørre dragen fra ferjemannen, hvor lenge han skulle gå dernede og sette over.

Da han tok fatt i sverdet igjen, kunne han løfte det, og da han hadde fått seg en slurk til, kunne han svinge det.

“Skal ikke dragen gjøre ende på deg med det samme, så får du krype under sengen,” sa kongsdatteren, da det led mot kvelden, “for nå kommer han snart hjem; og der må du ligge så stille at han ikke merker deg. Når vi så har lagt oss, så skal jeg spørre ham; men da må du høre godt etter og legge vel merke til hva han svarer; og under sengen må du bli liggende til alt er stilt og dragen sovner igjen. Kryp så sakte fram og ta sverdet med deg, og når han står opp, må du passe på å hugge hodet av ham med ett hugg og med det samme nappe de tre fjærene; ellers river han dem av selv, for at ingen skal ha godt av dem.”

En stund etter at gutten hadde krøpet under sengen, kom dragen hjem.

“Hu! her lukter så kristen manns bein!” sa dragen.

“Å ja, det kom en ravn flygende med et mannebein i nebbet og satte seg på taket,” sa kongsdatteren; “det må være det du kjenner lukten av.”

“Ja så,” sa dragen.

Så satte kongsdatteren fram maten, og da de hadde ett, la de seg. Men da de hadde ligget en stund, sov hun så urolig, og med ett så kvakk hun.

“Au da!” sa hun.

“Hva feiler deg,” sa dragen.

“Å, jeg sover så urolig,” sa kongsdatteren, “og så hadde jeg slik en underlig drøm.”

“Hva drømte du da?” sa dragen.

“Jeg syntes det kom en konge her og spurte deg hvordan han skulle bære seg at for å få rent vann i brønnen sin,” sa kongsdatteren.

“Å, det kunne han nok vite sjøl,” sa dragen; “når han graver om brønnen og tar opp den gamle råtne stokken som ligger på bunnen, så får han rent vann igjen; men ligg nå bare rolig.”

Da kongsdatteren hadde ligget litt, så ble hun så urolig og tok til åkaste seg i sengen, og så kvakk hun igjen. “Au da!”

“Hva er nå på ferde igjen?” sa dragen.

“Å, jeg sover så urolig, og så hadde jeg slik en underlig drøm,” sa kongsdatteren.

“Det var da svare til drømming på deg,” sa dragen; “hva drømte du nå da?”

“Jeg syntes det kom en konge her og spurte deg hvor det var blitt av datter hans, som var blitt borte for mange år siden,” sa kongsdatteren.

“Det er du det,” sa dragen, “men deg får han aldri se mer. Men nå ber jeg deg at du lar meg ha nattero og ikke ligger og drømmer mer, ellers knekker jeg sidebenene på deg.”

Kongsdatteren hadde ikke ligget lenge, før hun tok til å bli urolig igjen; rett som det var så kvakk hun: “Au da!” sa hun.

“Nå, er det nå så igjen! Hva er det på ferde nå da?” sa dragen; da var han så vill og søvngretten, så han var nære på å fly i flint.

“Å, du må ikke bli vond,” sa kongsdatteren; “men jeg hadde slik en underlig drøm.”

“Det var da endeløst til drømming også! Hva drømte du nå da?” sa dragen.

“Jeg syntes det kom en dronning hit, som spurte deg om du kunne si henne hvor hun skulle finne igjen gullnøklene sine som hun har mistet.”

“Å, hun kan se etter mellom buskene, der hun bruker ligge og dra seg etter middagen, så finner hun dem,” sa dragen. “Men la meg nå være i fred for flere drømmer.”

Så sov de en stund, men da tok kongsdatteren til å bli så urolig igjen, og rett som det var, så kvakk hun: “Au da!”

“Du blir nok ikke bra, før jeg får knekket nakkebenet på deg,” sa dragen; da var han så gal at gnistene sprutet av ham. “Hva er det på ferde nå igjen da?”

“Å, du må slett ikke være vond på meg; jeg kan ikke gjøre for det,” sa hun; “men jeg hadde slik en underlig drøm.”

“Det er da måte på drømming også,” sa dragen; “hva drømte du nå da?”

“Jeg syntes at ferjemannen ved sundstedet her nede kom og spurte hvor lenge han skal gå der og sette over,” sa kongsdatteren.

“Det dumme bestet, det kan han da snart slippe,” sa dragen, “når det kommer en som vil over, og han kaster ham ut i elva og sier: “Sett nå du over, til du blir avløst!” Men la meg nå ha ro for drømmene dine, ellers blir det en annen dans.”

Ja, så lot kongsdatteren ham sove i fred. Men så snart det ble stilt, og møllergutten bare hørte dragen snorke, krøp han fram. Før det var lyst, sto dragen opp, men han var ikke kommet med begge bena på gulvet, før gutten hugg av hodet og nappet tre fjær av stjerten på ham. Da ble det stor glede, og både gutten og kongsdatteren tok så mye gull og sølv og penger og andre gilde ting som de kunne få med, og da de kom til sundet, tullet de ferjemannen så rent bort med alt det han fikk å bære over, at han glemte åspørre om hva dragen hadde sagt, til alt i hop og gutten og kongsdatteren var over.

“Det var sant, du,” sa han da de skulle avsted, “spurte du dragen om det som jeg ba deg om?”

“Jaha,” sa gutten, “han sa, at når det kommer en som vil over, så skal du kaste ham midt uti elva og si; “sett nå du over til du blir avløst,” -så blir du fri.”

“Å tvi være deg,” sa sundmannen; “hadde du sagt det før, skulle du fått løst meg av.”

Da de kom til den første kongsgården, spurte dronningen om han hadde spurt dragen om gullnøklene hennes.

“Ja,” svarte gutten og så hvisket han til dronningen; “han sa du skulle lete mellom buskene, der du bruker ligge og dra det etter middagen.”

“Hyss, si ingenting,” sa dronningen og ga gutten hundre daler.

Da han kom til den andre kongsgården, spurte kongen om han hadde snakket til dragen om det han ba om.

“Ja,” sa gutten, “det gjorde jeg, og her er datter di.”

Da ble kongen så glad at han gjerne hadde gitt møllergutten kongsdatteren og halve riket. Men da han var gift før, så fikk han to hundre daler og hester og vogn, og så mye gull og sølv som han kunne få med seg.

Da han nå kom til den tredje kongsgården, kom kongen ut og spurte om han hadde spurt dragen om det han ba om.

“Ja,” svarte gutten, “han sa du skulle kaste opp brønnen og ta opp den råtne gamle stokken som ligger på bunnen, så får du nok rent vann.”

Så ga kongen ham tre hundre daler.

Derfra reiste han like hjem, og han var så tilstaset med gull og sølv, og så gild at det lyste og lavde av ham; og nå var han mye rikere enn Per Kremmer. Da Per fikk fjærene, hadde han ikke noe å si mot giftermålet; men da han fikk se all rikdommen, ble han rent opp i under og spurte om det var slik velstand hos dragen.

“Ja,” sa gutten, “det var mye mer enn jeg kunne få med, det er så mye at det blir mange hestelass, og hvis du vil reise dit, så er det visst nok til deg også.”

Ja, Per Kremmer ville mer enn gjerne reise. Så sa mågen ham veien så vel at han slapp å spørre seg fram; “men hestene,” sa han, “er det best du setter igjen på denne siden av elva; den gamle sundmannen han hjelper deg nok over.”

Per dro av gårde, og stor niste tok han med seg og mange hester; men dem satte han etter seg ved elven, slik som gutten hadde sagt. Så tok sundmannen ham på ryggen, og da de kom et stykke uti, kastet han ham midt uti elven og sa: “Nå kan du gå her og sette over, til du blir avløst!” Og har ingen løst ham av, så går Rike Per Kremmer der og setter over den dag i dag.

Men da han var kommet godt i jorden, og gravølet vel var over, så tok det på å komme friere til enka. Om lørdagskvelden banket det tre slag i døren til revehuset. “Å gå ut, du Korse, og se hva det er,” sa reve-enka; hun hadde ei kjette til tjenestejente, og hun hette Korse. Da jenta kom ut, så sto det en bjørn på tråkka.

“Godkveld,” hilste bjørnen.

“Godkveld igjen,” sa Korse.

“Er reve-enka hjemme i kveld?” spurte han.

“Hun sitter inne,” svarte jenta.

“Hva tar hun seg til i kveld,

låter hun ille eller vel?” spurte bjørnen.

“Hun sørger over husbonds død

og gråter nesa sår og rød – hun vet ikke sin arme råd hun,” sa kjetta.

“Be henne ut å gå

skal hun få et godt råd!” sa bjørnen.

Da kjetta kom inn, spurte matmoren:

“Hvem er det som tasser og banker på,

så jeg ikke må kveldsro få?”

“Det er frierne dine,” svarte kjetta; “jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få et godt råd.”

“Hva lett har kufta?” spurte revefruen.

“Ven vakker brun,” svarte jenta; “svær kar og kvast syn,” sa hun.

“La ‘n gå, la ‘n gå! Jeg trenger ikke hans råd.”

Korse gikk bort og gløttet på døren og sa:

“Hun ber deg heimatt gå, hun vil ikke ha noe råd.”

Ja, så var det ikke annet for, bamsen måtte snu og fare sin vei, dit han kom fra.

Neste lørdagskvelden banket det på igjen. Den gangen sto en ulv utenfor.

“Godkveld,” sa ulven, “er reve-enka hjemme?”

Jo, hun var da det.

“Hva gjør hun i kveld, låter hun ille eller vel,” spurte han.

“Å, hun vet ikke sin arme råd,” svarte jenta; “hun gråter nesa sår og rød, hun sørger over husbonds død.”

“Be henne ut å gå, skal hun få et godt råd,” sa gråbeinen.

“Hvem er det som flyr og banker på, så jeg ikke må kveldsro få,” spurte reve-enka.

“Å, det er friere, vet jeg,” sa kjetta. “Jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få et godt råd,” sa hun.

Nei, først ville revefruen vite hva slags lett kufta hadde.

“Ven vakker grå; lang kropp og lite på,” svarte Korse.

“La ‘n gå, la ‘n gå, jeg trenger ikke hans råd!” sa enka; og da gråtassen fikk det budet, måtte han gjøre vendereis, han med.

Tredje lørdagskvelden gikk det like ens. Det banket tre slag på døren, og kjetta reiste ut og skulle se etter. Så var det en hare.

“Godkveld,” sa han.

“Godkveld igjen,” svarte hun; “er det fremmedfolk ute og farer, så sent på kvelden?” sa hun.

Ja, det var da det, og så spurte han også, om reve-enka var hjemme og hva hun tok seg til.

“Hun gråter nesa sår og rød, hun sørger over husbonds død,” svarte jenta.

“Å be henne ut å gå, skal hun få et godt råd,” sa haren.

“Hvem er det som tripper og banker på, så jeg ikke må kveldsro få?” sa matmoren til Korse.

“Det er nok friere det, mor!” svarte jenta.

Ja, så ville hun vite hva lett kufta hadde denne gangen.

“Ven vakker hvit, tett vadmel og uten slit,” sa kjetta.

Men det ble ikke bedre, det: “La ‘n gå, la ‘n gå, jeg trenger ikke hans råd,” svarte reve-enka.

Så var det den fjerde lørdagskvelden. Best det var, kom det tre slag i døren til revehuset igjen. “Gå ut og se hva som er på ferde du,” sa enka til tjenestejenta. Da kjetta kom ut, sto det en rev på dørhella.

“Godkveld og takk for sist,” sa reven.

“Sjøl takk for sist,” svarte jenta.

“Er revefrua hjemme?” spurte han.

“Ja, hun sørger over husbonds død, og gråter nesa sår og rød,” sa jenta; “hun vet ikke sin arme råd, hun stakkar!”

“Bare be henne ut å gå, så skal hun få gode råd,” sa reven.

Så gikk Korse inn.

“Hvem er det som svinser og banker på, så jeg ikke må kveldsro få?” spurte matmoren.

“Å du vet det,” sa kjetta, “det er frierne dine, det. Jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få gode råd.”

“Hva lett har kufta?” spurte reve-enka.

“Ven vakker rød, – just som hans, er død,” svarte kjetta.

“Kjære, be ham inn å sjå, han har gode råd!”

sa enka.

“Send meg hit mine sokker små, jeg vil gjerne med ham gå; send meg hit mine sko å knappe, jeg vil gjerne med ham lakke.”

Ham ville hun ha, og så ble det bedt lag og bryllup hos reve-enka med det samme. Og dersom han ikke har vært i hønsegården, han også, så lever de i revehuset den dag i dag.

Tjenestegutten hos den tunghørte mannen merket godt det, at det var noe mellom disse to, og så sa han engang til kjerringa: “Tør du vedde ti daler, mor, at jeg skal få deg til å åpenbare din egen skam?”

“Ja, det tør jeg nok,” sa hun, og så veddet de ti daler.

Så var det en dag gutten og den døve mannen sto på låven og tresket, da merket gutten at Pål Andrestua kom til kjerringa igjen. Han sa ingenting; men en god stund før dugurstid, snudde han seg om mot låvedøren og skrek i med ett: “Ja da!”

“Nå, skal vi alt inn nå da?” sa mannen, han hadde ikke merket noe.

“Ja, vi skal vel det, siden hu mor roper,” sa gutten.

Da de kom inn svalen, tok gutten på å hoste og harke så konen kunne få gjemt Pål Andrestua. Da de kom inn, sto det et fat med rømmegrøt på bordet.

“Nei, nei da, mor!” sa mannen, “skal vi ha rømmegrøt i dag?”

“Å ja, vi skal det,” sa kjerringa, sur og vill var hun.

Da de vel hadde ett og hadde gått ut igjen, sa hun til Pål: “Det er fanden til tryne, denne gutten; dette var nå hans skyld. Men nå får du se åkomme avsted, så skal jeg komme ned i enga til deg med mellommiddag.”

Dette sto gutten i svalen og lydde på.

“Far,” sa han, “nå mener jeg det er best vi går ned i dalen og gjør i stand skigardstykket som er blåst ned, for svinene deres i den andre stua går og roter opp enga vår.”

“Ja, vi får vel det,” sa mannen, for han gjorde alt det de sa til ham.

Ved mellommiddagstid kom kjerringa skjektende ned i enga med noe under forkleet.

“Nei, nei, mor! nå mener jeg du ikke er lik deg sjøl lenger,” sa mannen; “skal vi nå ha mellommiddag også?”

“Å ja, dere får vel det,” sa hun; mye villere var hun enda.

Og de levde vel, spiste både lefse og smør, og fikk brennevin attpå.

“Jeg går bort til han Pål Andrestua med litt også jeg, mor,” sa gutten, “for han har nok ikke fått noe mellommiddag.”

“Ja gjør det,” sa konen; da ble hun blid igjen med ett.

På veien plukket gutten opp lefsen og slapp en smule nå og da, etter som han gikk.

Da han så kom bort til Pål Andrestua, så sa han: “Du får nok akte deg du, for kallen vår har merket du kommer vel ofte til kjerringa; det synes han ikke noe videre om, og nå har han bannet på han skal sette øksa i deg, så snart han får se deg.”

Pål ble skremt og ille ved, og gutten gikk tilbake igjen til mannen.

“Der er noe uferdig på plogen hans Pål,” sa han, “og så ba han at du ville ta med deg øksa og komme bort og stelle litt på den.”

Ja, mannen gikk og tok med øksa, men Pål Andrestua fikk ikke øye på ham, før han tok til bens det beste han kunne. Mannen snudde og vendte på plogen og så på den på alle kanter, og da han ikke kunne se noe uferdig på den, så gikk han tilbake igjen, men på veien plukket han opp lefsesmulene gutten hadde sloppet ned. Kjerringa sto en stund og så på dette, og undres på hva det var mannen sanket opp.

“Å, han far plukker nok opp stein,” sa gutten, “for han har merket at denne Pål Andrestua renner så ofte over hos oss, og det synes kallen ikke noe videre om, og nå har han bannet på at han vil steine i hjel hu mor.”

Kjerringa avsted det forteste hun kunne.

“Hva er det hu mor setter slik avsted etter?” spurte mannen, da han kom fram.

“Å, det er nok varme løs hjemme,” sa gutten.

Mannen etter, og kjerringa føre og skrek: “Å, slå ikke i hjel meg, slå ikke i hjel meg, så skal jeg aldri la Pål Andrestua komme til meg mer!”

“Nå er de ti dalerne mine,” ropte gutten.

Mens jeg sto og stirret ut over bølgetoppene efter det forventede land, brummet båtsmannen til en klynge skipsfolk som sto ved siden av meg, at nu var han snart lei av disse “tyrkerhòla”. “Hva skal vi i Aleksandrien?” sa han; “der er det slikt et drekkevann at det yngler firfisler i magan på en, dersom det ikke blir silt gjennom kammerduk, eller halvblanda med rom.” -”Ja,” ble han ved å brumme, da de andre satte i å le av kraftuttrykkene hans, “hosdan gikk det ikke han Nils Klubb? Han var skrøpelig sia han var her sist, og han blei ikke bra før et år etter, da han hadde gitt fra seg ei halv vassbøtte med firfisler. Det er jammen vann å by folk; tordne meg, må det ikke minst halvblandes med rom!”

“Det var ikke noe dårlig drekke; en skal ikke få lus i magan av det, båtsmann,” falt en inn; “er det nok av det å få, så er det ikke så ille enda å væra i tyrkebyene.”

“Å ja, men hva rart er det forresten? ikke veit jeg det,” brummet båtsmannen.

“Skulle jeg regne opp det, blei vi ikke ferdig på ei vakt,” svarte den andre; “men det rareste jeg så da jeg var der sist, det var at tryntyrken ikke hadde tryne, og at bikkjene gjødde på norsk.”

“Mers og vev!” sa båtsmannen. “Jeg har liggi her og gnudd med dissa skutene, så jeg er likså godt kjent i Middelhavet som i Fantefjerdingen hjemme, men tordne meg om det er mer enn én real by i hele Middelhavet og det er Gibraltar. I dessa tyrkerhòla er det søkka fullt av snytere og skøyere, og det eneste rare der, det er at de går julebukk hele året. Jeg var like glad med hele Egypt,” la han til, “dersom jeg fikk ture jula hjemme, så som jeg gjorde i gamle dager.”

Denne båtsmannens lengsel efter hjemmet førte også meg i tankene hjem til sne og is under Nordens vinterhimmel; jeg mintes sledefart og bjelleklang, julefred og lune stuer med sprakende ovnsvarme hos venner i nord. Det var vanskelig å bli fortrolig med tanken på at det var vinter og at julen sto for døren, uten noen av nordisk vinters merker. Og likevel var det så at det led mot jul; det var den tyvende desember, men vinteren kom ikke til Egyptens land, den dvelte i Norden. Vi syntes riktignok vi øynet spor av den da vi for en stund siden seilte forbi Naksos og andre av de greske øer, som noen mente lignet aldeles på Finnmark; men på Kos vandret vi kort efter på skinnende gresstepper, i sitronskoger fulle av gylne frukter; og da vi for et par dager siden seilte forbi Rhodos, var været så lunt og mildt som på en varm sommerdag i Norden, mens havet lå blankt som et speil og blått som den klare himmel. Også her hvor vi nu krysser, er det lunt når man er i le for vinden, og solen kommer frem; men været er stormende og ustadig, og sjøen går høy. Havet, som før var så vakkert og skinnende blått, er nu skittent og grågrønt, og man sier at denne farven skriver seg fra Nilens mudrede strøm.

Se nu, fjernt nede dukker en lav kyst opp i synskretsen: palmekroner henger svevende over den oppe i luften, for på så lang avstand ser man ikke stammene. Lenger mot vest hever seg en høyde med et palass. Det er Aleksandria, det er Egypt, som vi bare er noen mil borte fra. Men vi er for langt mot øst til å nå havnen i dag; vinden er gått om til sydvest, og vi må vende. Skipet står igjen til havs; Egypt svinner atter under bølgene, og værets og vindens herre må råde for om vi skal ture jul under palmene ved Egypts kjøttgryter, eller på en huskende planke over salte vover.

Mot natten hadde skipet fjernet seg en fjorten til seksten mil fra land; det blåste sterkt fra samme kant; av og til kom en byge som pisket havet, pep i tauverket og hyllet himmelen i mørke skyer, for så igjen å flenge rifter i dem, som stjernene skinte gjennom med blankere og mer stille lys enn i Norden. Skipet arbeidet mot sjøene, det løftet og senket seg, men vugget oss ikke på noen lempelig måte; imellom slo en bråttsjø over baugen, sendte tusener av lysende gnister gjennom luften, og sprøytet vannet og morildens tindrende småstjerner langt inn over dekket; bølgekammene glimtet i hvitlig lys, kjølvannet skinte som glødende malm, og en stim av delfiner som fulgte skipet, fór som brede lysstriper eller uhyre blålige raketter hen under havet. Av og til kom de opp for å dra luft, og da lød det som dype sukk og stønn. Under havets larm og brøl, gjennom vindens hyl og hvin, var det noe spøkelsesaktig, noe nesten overnaturlig i disse stønnene, som gjorde det forklarlig hvorfor folkene, som hadde samlet seg i klynger mellom kanonene i le av storbåten, nu var kommet i snakk om trollkjerringer, nisser og slikt. En av dem lot nettopp til å ha fortalt en historie som den om jungmannen og de tre trollkjerringene, og nu la en annen i vei med en om en prestekone som entret til himmels:

“Det var en prestegård i en bygd ved Kristiansand, og der kunne de ikke holde på tjenestefolkene. Om de fikk aldri så sterke og friske folk, så ble de snart maktstjålne og skrøpelige, når de hadde vært der en stund; de fikk både mosott og annet, og trivdes ikke ved maten heller. Men så kom det en gutt dit; ham gikk det bedre med, for mor hans bodde et lite stykke derfra, og der var han og fikk seg litt fremmed mat iblant. Men om julenatta kjente han det rykket og reiv så underlig i kroppen og hodet på’n, og da han våkna om morgenen, rant svetten av ‘n, og han var så trøtt og sliten som om han skulle ha gjort et tungarbeid. Gutten var mye hjemme hos mor si det året; han syntes maten smakte bedre der, og han holdt ut nokså godt. Da det led til jul, satte han seg fore det, at han ikke skulle sove om julenatta; men han var ikke god for å stå imot. Om natta kjente ‘n den samme rykkingen og rivingen i kroppen og i hodet, og da han våkna, var ‘n så trøtt og matt at svetten rant av ‘n. Det gikk et år til, og han holdt seg nokså bra; men da julenatta kom, satte ‘n seg ved bordet i drengestua med noe brennevin – for det var nok av det slaget i prestegården til jula – og han ville ikke sove på noen vis; men alt han stridde imot, så sovna ‘n da det lei mot midnatt, og han kjente den samme rykkingen og slitingen i kroppen igjen. Han ville så gjerne bli våken, men han kunne ikke, alt det han stridde og syntes han skulle stå imot; jo, til slutt så våkna ‘n og da sto ‘n i snøen utafor ei kjerke. Ved føttene hans lå det ei grime, og rundt omkring ‘n sto det mangfoldige oppsâla hester. Han undres på dette, og da han fikk se det var lys i kjerka, og hørte det var folk der inne, så kløv han opp og titta gjennom det ene vinduet. Men der kan det vel hende det var huskestue; det var så fullt med trollkjerringer at det krydde, og de som var de første og fornemste i møtet, det var prestefrua og ei skarvekjerring som bodde ved en bekk ikke langt fra prestegården.

“Hå, hå, er det slik fatt,” tenkte gutten, og kløv forsiktig ned og stilte seg på plassen sin igjen, og da frua kom ut, smaug ‘n grima over hue på a, og med det samme blei hu til ei svart merr. Han var ikke sein om åkomme opp på ryggen på a, det bar avsted, og han sparte hverken på grima eller hælen. Da han kom hjem, satte ‘n inn merra på stallen, og bandt a væl, men han aktet seg nok for å ta av grima, og så gikk han inn og la seg til å sove.

I otta om morgenen reiste presten til kjerka og skulle holde fropreika, og sanset ikke at frua var borte; men da hu ikke var kommet igjen til han kom hjem fra kjerka, blei det spurlag etter a i nabogårdene, men det var ingen som hadde sett prestefrua, og det gikk over heile bygda; men nei, det var ingen som hadde sett a eller visste om a; men gutten sa: “Gi tål, så kommer a nok!” Når han kom inn i stallen, sto merra og sleit i grima og stampa i spiltauet og slo i bolken med bakbeina, som hu ville rive ner hele stallen. Men gutten aktet ikke mer på det enn på det han aldri så.

Presten var i lag med ‘n mange ganger, og ville vite hvor frua var henne. Men gutten blei ved sitt, og sa hu kom tidsnok hjem.

“Du må vite noe om henne, eller om hvor hun er,” sa presten, “siden du så sikkert kan si at hun kommer igjen, og nu vil jeg du skal si meg det, enten det er så eller så.”

“Ja, siden I vil ha det, så får jeg si det, far,” sa gutten. “Det er ei fin kjerring I har; nå skal I få se hossen hu er skapt,” sa ‘n og tok med seg presten ner i stallen.

“Hva er det du sier? Er mor i stallen?” sa presten.

“Der står a,” sa gutten. Dette syntes presten var underlig, for denne merra hadde han aldri sett før, og hu sto der og slo i spiltauet så flisene flaug, og var så vill at hu togg skum.

“I får gå opp i spiltauet og ta av henne grima,” sa gutten. Presten gjorde så, og da grima var av, sto prestefrua der så flygende gal at hu ville sette like i synet på gutten. “Nei stopp, min kone,” sa presten, “nu blir det nok en annen dans!”

Gutten fortalte alt i hop, men prestefrua nektet og sa det var løgn hvert evige ord. Så fikk de fatt i skarvekjerringa ved bekken, og lovte at hun skulle få slippe med livet, om hun ville angre, og tilstå hvem som var trollkjerringer i bygda. Da hu hørte det, betenkte hu seg en stund; men så navnga hu åtte til, foruten seg sjøl, og fortalte hva for kunster de hadde gjort, og sa at Gamle-Erik og prestefrua hadde dansa føre både i kjerka og på sankthansbakken. Da det var kommet for en dag, ble de satt til lensmannen og forklaget til øvrigheten, og siden ble de dømt til å brennes alle åtte. De bygde opp en firkantet mur, som de stablet full med ved og tente fyr på. Kjerringene satte de opp på muren og skjøv dem oppi varmen, den ene etter den andre. Da prestefrua skulle i veien, var hu så arg og gælen at hu mest ville flyge i flint, for det hu ikke hadde fått tak i gutten. Men det var ingen pardon, hu måtte på gloa.

“Ja, det hjelper ikke, mor,” sa presten, “retten må ha sin gang; nu får du til, du også, for du har vært den verste av dem alle.” De fikk henne opp på muren; men da sa hu, at hadde hu tenkt det skulle bli slik ende på dansen, så skulle hu nok ha stelt det så at fanden skulle fått ei klo i presten. “Men det kan nå være det samme,” sa a, “jeg blåser i både dere og denne pinnevarmen deres,” og dermed så tok hu opp et grått ullgarnsnøste, kasta det ende til himmels, og entra oppetter tråden som ei katte. Siden den tid så de aldri mer til henne.” -

“Du er grei kar du,” sa skipssersjanten; “du juger da så en både kan ta og kjenne på det; for alt slikt vev om trollkjerringer og nisser og spøkeri det er – klinke meg – løgn, ser du!”

“Ja, men jeg har hørt det av ‘n Stener Sundet,” innvendte han som hadde fortalt; “og bestemor hans hadde vært der og sett stedet der de ble brent.”

“Jeg blåser i bestemor hans, den pulverheksa, – hu burde visst ha vært brent hu også, – men løgn er det, det er sikker, for det fins ikke trollkjerringer og slikt spøkeri.”

“Du sier det, min kjære sersjant,” sa en kvartermester, “at det ikke fins spøkeri og slikt; men slikt må du ikke komme til meg med, for det var bror min nissen firte ner ombord på Gamle-Ørnen. Det var ingen andre ombord enn Søren og en innrullert; køyene lå i finkenettet, og dagen etter skulle kommandoen heises. Nå, forut under bakken hadde de strakt et par køyer og der lå de. Men best som Søren ligger lys våken, ble køya firt ner, så han sto med hue i dekket og beina til værs. Han fór bort og kjente på kameraten, for han trodde det var han som hadde gjort det, men han sov som en sel, og da han vekte ‘n, visste ‘n ikke av noen ting. Han spurte bare hvor langt det lei på natta. Men han Søren tenkte som så, at kan jeg ikke få lov til å ligge uten jeg skal stå på hue, så kan jeg bli på beina, og dermed så surra ‘n køya, la den i finkenettet og ga seg til å drive på dekk. Men det varte ikke lenge, skal jeg tru, før den andre også ble firt ned, og det så det sakk i dekket. Hvem var det vel som gjorde det, mener dere, hvem annen var det vel enn nissen?”

“Tordne meg, holder jeg ikke med sersjanten,” bante båtsmannen, “det er løgn er det, det må vel jeg veta som har stått ombord der så lenge; jeg hørte ingen ting, og ikke så jeg noe heller på hele Brasil-turen, og ikke i Middelhavet heller. Jeg har nok hørt snakke om detta; men han Søren var ei fyllebøtte -”

“Ja, men gamle Tiks da, gamle Ole Tiks,” la en inn. “Båtsmannen ble ved å brumme at Ole Tiks, det var da også den rette; om vinteren var han drankekjører, og syttende mai og sankthanskvelden var han nestkommanderende på Røstberget. Men han som holdt på Ole Tiks, lot seg ikke stagge, han la i vei:

“Ole Tiks var ombord i gamle Ørnen, og én til med ham – hvem det var, mins jeg ikke. Det var også før den skulle ut på tokt, for kommandoen skulle heises den andre dagen, så som han Ulrik der fortalte. Men de var akter i hytta disse to, og flere var det ikke ombord. Da det lei på natta, våkna de og hørte en dur forut; det slo og hamret i forlugarskottene, kastet med kasser og jern, og ramlet i kjettingen som hele tampen av den skulle rause ut. Da det var slutt med det, tok det til å tromme på messebordet i forlugaren, og dundre med trommestokker over hele banjerdekket. Vel, de gikk forut begge to og så nerigjennom forluka. Tiks syntes han så ei rau lue og ingen annen ting, og den andre han så slett ingen ting. Men nissen var det, det var greitt å skjønne.” -

“Ja det er greitt å skjønne at det var nissen,” tok en pipende stemme opp igjen – den tilhørte en båtsmannsmat som satt nede under storbåten. “Det er noe vi alle veit at nissen har rau lue, og at nissen er til, det er visst, for jeg har hørt det av far min, og han løy aldri. Han hadde ikke sett ‘n, men han hadde vært enstan oppe i landet der nissen hadde vært. Men der til den gården kom det en gang reisendes en studentermestersvenn, en slik som hadde stått ut prestelæra, og han hadde ikke vært hjemme på mange år. Han måtte ta inn der, for det kom et slikt overhendig vær på ‘n, med regn og storm. Men han stundet hjem og ba de skulle la hesten stå i stallen med selen på. “Bare vi tør for Vesle-tuss,” sa mannen på gården. Studenten aktet ikke på dette, men gikk inn og ut og så om ikke været skulle bedage seg, for han ville ut og på hjemveien så snart det lettet. Men mannen sa det satte i med regn, det var ikke å spørre om; det var best de selte av hesten, og at han fikk ei køye der om natta. Studenten ville ikke høre på det øret, og spurte bonden hossen han kunne være så sikker på at det skulle sette i med regn. “Hm, hm,” sa mannen så smått, “jeg har mine merker for meg sjøl på låven,” og annen klaring fikk ‘n ikke på det. Som han gikk der og glodde på været, fikk ‘n se det kom en liten tusse med ei høybør så stor og diger som et hestelass, og kastet inn på låven. Han undres på hva dette kunne være for en, og da han gikk etter ei ny høybør, gikk studenten inn på låven og kjente på høyet; det var så knuspende tørt som det aldri hadde kommet annet enn godvær og solskinn på det. Rett som det var, kom tussen med ei bør til som var enda større, men ikke snakket studenten til ‘n, og ikke han til studenten heller. Da tussen la i veien igjen, gikk han bort og kjente på den høybøra også, og det var ikke et strå som var vått i den heller, enda det dreiv på å regne så det øste ner. Dette syntes han var rart, men han snakket ikke om det da.

Om kvelden laget de til bordet med mat og stell, men omfram rigget de til et lite bord med rømmegraut borti en krok. Studenten undres på om det skulle være til ham, og likte ikke dette, for han ville ikke ete for seg sjøl, han ville helst holde lag med de andre; men kjerringa sa det var til gårdsgutten.

“Det er nok en ferm gårdskar dere har,” sa studenten.

“Å ja, er det det,” sa mannen.

“Hvor lenge har dere hatt ham?” spurte studenten.

“Jeg veit ikke så nøye,” sa mannen. “Han har vært her lenge før mi ti’.”

“Hvorledes skal jeg skjønne det?” spurte studenten igjen. Jo, så kom det for dagen hva det var for en de hadde til gårdskar, det var nissen det. Da studenten hørte det, prekte ‘n for dem både i det vide og det breie, om hvor ugudelig det var å dyrke slike avguder, og han la ut både av bibelen og av sitt eget vett, om hvor syndig de bar seg at, at de ga mat til slike og jaget fattigfolk fra dørene, som kunne leve både godt og væl av det de kastet bort i ugudelighet, og prekte som en prest; for nissen eter ikke maten de gir ‘n, han kan ikke ete. Da han hadde gjort det, tok ‘n fatt på nissen og leste Pauli ord for ‘n, så han måtte vise dem maten han hadde fått i alle åra han hadde vært der; han hadde lagt ‘n bort i ei bergkløft. Så spurte ‘n nissen hvor lenge han hadde vært ved gården.

“I tre mannsaldrer,” svarte ‘n.

“Hvor mange sjeler har du fått her,” spurte studenten.

“Jeg har fått sju,” sa nissen, “og jeg får vel snart to til.”

Det skulle det ikke bli noe av, mente studenten, og så spurte ‘n hvor langt det lei med de folkene som bodde der nå.

“Å,” sa nissen, “mannens stol er mest ferdig, men kjerringas mangler det ene beinet ennå,” – med det mente nissen at mannen var feig, og at kjerringa ikke hadde langt igjen, hu heller.

Da studenten hørte dette, mante han nissen bort, og ble der og prekte gudsord for folkene til han trodde de var sikre for fanden og utsendingene hans.” -

De samme innvendinger ble reist mot denne som mot de foregående historiene, men mange tok til orde for nissen også; det var ikke tvil om at nissen var til, mente de, men kanskje lot han seg ikke se så ofte nu som i gamle dager, da folk var sterkere i troen; ja det torde hende han var nærmere enn noen trodde, hvis han ikke hadde gått overbord; for nu hadde det nok vært stilt en stund, men det som slo dem av marken, var at båtsmannsmaten sa for sant at oldefar hans var blitt konfirmert av den studenten som hadde talt med nissen og mant ham bort.

Da underholdningen nu holdt på å gå i stå, spurte en av matrosene en kamerat, – som det lot til på skøy: “Hossen er det med deg, Nils Strand, var det ikke far din som lå og losa på mers og fyll i fjorden, så han ble spleisa til datter til nøkken?”

Kameratene flirte, men Nils, som var en hissig kropp, forklarte spottefuglen med fynd og klem at hans far hadde vært så ordentlig en mann at han visste ikke at han hadde sett ‘n full uten i jula, og noe slektskap med nøkken visste han ikke om. Hans morfar hadde en gang fortalt at han hadde vært i følge med nøkken og kapprodd med ham innover fjorden. Det måtte vel væra det han mente, for noe overnaturlig slektskap kjente han ikke til; forresten var det en historie som var så gammel at det hadde grodd mose over den i mange år alt. Men da de andre ba ham, fortalte han historien likevel:

“Da jeg var yngre, var jeg ofte med ‘n morfar og flere fiskere innifra fjorden på vinterfiske utover i Onsøy og ved Hvaler. Ei natt lå vi ved Rauer-Kalven, og hadde gjort opp varme i en av hulene i ura der. Tia falt lang, så som den ofte gjør for fiskeren; vi røkte tobakk, kokte kaffi og snakka gammalt snakk, og han morfar fortalte om gamle dager, da han var ung. Han fortalte da at den gangen han bodde i Gamlebyen og var reservelos, hadde ‘n lost ut skip en gang, og var på hjemveien. På det samme stedet ved Kalven der vi lå, var ‘n i land og hvilte en stund, men da han la ut igjen, kom det roendes en mann i en halv båt, rektig like ut av ura mellom de store steinene. Detta syntes han var leit, og han ble reint fælen, for han hadde ikke sett ‘n før, hverken mens han la inn, eller mens han lå der, og han visste nok det de sa, at nøkken skulle fara slik. Han trudde ikke det var nøkken, men han kunne ikke veta hvem det var; for det er så mange hòl og ganger i ura mellom steina på Rauer-Kalven at det gjerne kunne ligge mange tusen mann der, og ingen kunne se dem; og i de dager var det så fullt av fugl, av alker og ær, som klekket der, at en mann gjerne kunne raske i hop ei tønne egg om dagen. Nå ja, fælen blei ‘n, og han begynte å dra på årene det beste han orka. Men det hjalp ikke stort, skal jeg tru, for da den andre så han tok til å herde på, rodde han rundt om ‘n så titt han ville, og han morfar kunne ikke se han tok i mer for det. Nå ja, han halte ut det meste han kunne, og da han kom opp til Larkollen, la ‘n i land og fikk seg en dram eller to, for han syntes ille om følget han hadde fått, og tenkte han kanskje skulle bli kvitt det mens han stoppet og hvilte en stund. Ja, det skal jeg tru! Da han kom ner til båten, så ‘n ingen, men da han kom ut på fjorden, kom han fram bakom Kollen, denna som var i den halve båten, og var i følge med’n og rodde rundt ‘n så titt han ville. Jo lenger det lei, dess mer fælen blei ‘n morfar, og han måtte innom både Revsnes og på Bevøya og få seg en styrkedråpa, og hver gang tenkte ‘n at når han kom til folk, så blei ‘n kvitt ‘n. Å ja, det skal jeg vel tru! Når han kom i båten, så han ikke noe til ‘n, men aldri før var ‘n litt utpå fjorden, før han i den halve båten var der igjen. Han morfar rodde så svetten silte, men det monna ikke mer enn om han skulle sitti og kava med et øsekar; den andre rodde rundt ‘n gang etter gang. Ja vel, gammeln måtte stoppe opp i Filtvet og få seg en tår, og i Drøbak måtte ‘n også inn, men han blei ikke kvitt ‘n for det, og da han kom til Sandbukta, syntes ‘n morfar han ikke orka ålette årene. Han gikk inn og hvilte en stund, og fikk seg en tår brennevin, – det var ikke vondt for det den tida, skal jeg tru, når en hadde skillinger i lomma. Ja vel, da han syntes han var hjerta til å ta på igjen, betalte ‘n for seg og skulle nerover til båten. Men på stranda møtte ‘n en gammal mann, som han syntes han skulle kjenne au, og mannen spurte ‘n om han ikke ville setta ‘n over til Håøya; han skulle dit i brøllop, sa ‘n, og han skulle forskylde ‘n væl for det, så han skulle visst ikke angre på umaken; det var ikke så nøye med ei halvskjeppe penger for ham, sa’n. Han morfar syntes nok detta var underlig snakk, men han lovte han skulle setta ‘n over, og betalinga var det ikke så farlig med, for han rodde samma veien. “Men er ikke du fra Strandgata,” sa mannen. “Jo visst er jeg det,” svarte ‘n morfar; “jeg syns jeg skulle kjenne Dere også, men jeg veit ikke rektig hvor jeg skal ta Dere igjen.” – “Å, det er ikke så greitt å ta meg igjen,” sa mannen, “men ellers så er vi naboer, på en måte, for jeg er Ekebergkongen,” sa ‘n, “og i natt skal jeg holde brøllop med stedatter til kongen i Håøykollen. Det tar til å li uti åra med meg,” sa ‘n, “for nå er jeg så gammal som sju skaufall på Nesodden, og så syns jeg det kan være på tie å gifte seg.” – “Ditt gamle stygge troll!” tenkte ‘n morfar, og hadde han vært fælen før, så blei han det da enda mer nå.

“Gæli var det da jeg rodde om kapp med nøkken,” tenkte ‘n, “men detta er verre; jeg trur mest det er fanden sjøl jeg har fått i båten;” men så skjøt ‘n hjertet opp i livet og tenkte at den som hadde tatt fanden på nakken, måtte bæra ‘n fram, som dom sier for et gammalt ord, og så spytta ‘n i nevene og trakk på årene. Rett som det var, var ‘n ute igjen, han i den halve båten, men han gjorde inga kroker på veien nå, han rodde beint imot Håøya så spruten sto, og fór forbi dem som en vind. Da Ekebergkongen fikk se ‘n, blei ‘n reint utav seg, og huia og skreik: “Ro, ro, ro, alt det du kan, ei hel skjeppe med penger, om du er først i land!”

Han morfar brumla for seg sjøl at kappfly med kalver og kappri med skyfloken var mest ikke gælnere enn detta, og slik bortover dekket. Men han trakk på årene det han orka, for han så at pengesekken alt lå i båten. Men alt det han rodde, så monna det ikke, de var ikke god for å hale inn på nøkken. Da de kom nærmere oppunder kollen, så ‘n morfar at det lå et gildt slott der, som han aldri hadde sett. Det skinte ut av alle vinduene, og det var så mange tyrilyser utafor, og det var så lyst som på klare dagen. Spillemenn og musikk og lystighet var det, så de hørte det langt utpå fjorden, og da de kom nærmere, var det et stort følge med troll der, både store og små; noen satt på hestene, med neser så lange at de nådde til sâlknappen, og noen holdt på å stige opp; det var kjøkemestere og spillemenn akkurat som det er skikk i store brølloper på landet, og brura hadde kronen, slik som de brukte det i gamle dager; hu var pynta i silke og sølvstas og gullstas, så det lavde av henne, og hu var så vakker og vén at det var ikke måte med det, og han morfar ble både avendsjuk og harm, at slik en tørr vissen trollmann, som var så gammal som sju vedfall, skulle få slik ei ung, vakker jente. Hu sto også og maka seg, og skulle stige opp på en hest, men hu både gråt og ba, så ille var a ved, og hu var redd for å ri også. Men så kom det en grå hest med forgylt sâl og biksel opp fra standa, og la seg for beina hennes som ei bikkje, og så satte hu seg på den; men den hesten, det var nøkken som hadde skapt seg om, og ingen annen.

Da Ekebergkongen så det, blei ‘n reint vill; han både skreik og huia på ‘n morfar, at han skulle ro på svarte livet. Men innifra kollen ropte en, som var så grov i målet:

“Setter du kongen i land
skal du druknes ved stand!”

Da Ekebergkongen hørte det, hoppa ‘n fra båten og langt opp i land med ett hopp. Men i det samme satte nøkken avsted med brura på ryggen, så gnistene spruta under hestebeina; det bar oppetter den grønne dalen som deler Håøya på det smaleste, og følget etter med fakler og tyrilyser. Noen skjeva hit og dit på hesten, og noen rei nokså strunke; men Ekebergkongen kasta seg på en hest og satte etter, som han var både full og gælen.

Alt detta sto ‘n morfar og så på, og han kunne ikke annet enn le av tullemuten og de syndige trolla som kongen rei over ende så de rulla utover bakken, mens ilden og gnistene fraste om øra på dem; så måtte de hinke hestelause etter. Men gammeln hadde ei ladd selbørse i båten, og en sølvknapp hadde ‘n fått tygd sammen og putta neri, og den skjøt ‘n over brudefølget da Ekebergkongen var på låringen av nøkken og brura. I det samma det small, blei det så kølande mørkt at han ikke så hvor han var henne engang. Pengesekken hadde ‘n igjen, den lå i båten; men da han kjente på det som var i ‘n, vå var det ikke annet enn neper, slike bråtaneper. Da blei ‘n så harm at han tok sekken i begge snutene og rista dem til fjords, men da han helte dem ut, klang det som sølvpenger, og han syntes noen trilla inn i båten også. Om morran da det blei lyst, og han blei riktig våken, fant han et par store gammaldagse sølvdalere i båten, som ingen skjønte seg på; men da var det for seint å syte for dem han hadde kasta til fjords.”

“Men jenta, men brura, hvor blei det av henne?” spurte flere i munnen på hverandre.

“Ja, det fikk jeg aldri greie på; når noen spurte ‘n morfar hvor det blei av henne, så sa ‘n det visste ‘n ikke, men hu var vel hos trolla i Håøykollen ennå, dersom hu ikke er kommet ut igjen, sa ‘n.”

Det ble kommandert “klart til å vende!”. Mannskapet skyndte seg på post for å utføre de forskjellige ordrer som nu fulgte. Da vendingen var fullført, slo det åtte glass; det var midnatt. Båtsmannpipene pep og hvinte for å kalle kongens kvarter, den andre halvparten av mannskapet, opp til hundevakta, mens de forkynte hviletid for dronningens, – og det ble slutt på historiene for denne gang.