Norske Folkeeventyr

Man kan klassifisere eventyrene slik:

Dyreeventyr

Dyreeventyr er gjerne fortellinger om dyr som snakker og handler som mennesker. Revenka er et eksempel på dette. I Norge handler slike eventyr gjerne om bjørnen og reven. Disse dyrene var ofte koder for øvrigheten i bondesamfunnet. Bjørnen kunne derfor tiltales som presten: «Han far sjøl i stua». Om reven kunne det hete at han snakket «dansk».

Av lengre eventyr kan nevnes Reveenka og Væren og Grisen som skulle til skogs og bo for seg selv.

Egentlige eventyr eller undereventyr

Denne kategorien eventyr inneholder de lengste og mest utbroderte fortellingene. Et gjennomgående trekk er «ferden til den sekundære verden», enten det er «over havet», «under jorda» eller rett og slett til et annet land. I den sekundære verden må helten eller heltinna løse oppgaver og blir satt på en lang rekke prøver. Om de lykkes avhenger av de gode rådene de får fra hjelpere, gjerne fortrollede dyr. I noen av disse eventyrene oppsøker den sekundære verden menneskene. Ved fortellingens slutt er hovedpersonen kommet styrket tilbake, og visere enn ved fortellingens begynnelse. Denne kategorien blir på engelsk kalt «fairy-tales», og knyttes dermed tydeligere til betegnelsen Faerie – fra alver – som betegnelsen på det sekundære (se Tolkien: Tree and leaf).

Legendeeventyr

Disse eventyrene er beslektet med undereventyrene, men handlingen knyttes til religiøse emner, og Jesus og sankt Peter er sentrale aktører. Disse eventyrene knyttes ofte til den tida da Jesus vandret på jorda. Eventyrene er nært knyttet til opphavssagn, og forklarer hvordan mennesker og dyr blir straffet for sine onde gjerninger. Typisk i så måte er ‘Gjertrudsfuglen, eller Jomfru Maria og Svalen, eller Jomfru Maria som Gudmor. Det siste eksemplet viser ellers at det finnes overgangsformer mellom gruppene – i dette tilfellet er det ingen klar avgrensing til undereventyret. Noen av disse eventyrene ligger i overgangen mellom denne kategorien gutten og det dumme trollet. Et annet eksempel er Smeden som de ikke turde slippe inn i Helvete. Denne fortellingen bærer forøvrig preg av å være beslektet med Nikodemusevangeliet.

Novelleeventyr eller skjemteeventyr

Disse eventyrene er utelukkende dennesidige. Fortellingene har ofte en samfunnsbrodd eller er satirisk anlagt. De kan ta opp problemer med øvrigheten, eller samlivsproblemer (Kjerringa mot strømmen). Eventyrene av det grovere slaget kan gå ut over presten eller embedsmannen. De rent erotiske fortellingene hører også inn under denne kategorien, selv om enkelte undereventyr kan være grove nok. Eksempler er Prinsessa som ingen kunne målbinde, Peik, Herremannsbruden, Presten og klokkeren, og Kullbrenneren

Eventyr om mennesker som lurer de underjordiske

Kategorien er ofte kalt Gutten og det dumme trollet. Av disse er nok Askeladden som kappåt med trollet det mest kjente i Norge. Fanden som eventyrfigur hører også inn her, fordi han er et takknemlig offer for fulheten (Fanden i nøtta).

Formeleventyr eller regleeventyr

Disse eventyrene er bygd opp over en gjentatt remse som vokser seg svært lang før fortellingen tar slutt. I noen tilfelle kan denne remsa ha pedagogisk innhold, eller inneholde rester av en magisk formel. Andre ganger kan eventyret bygges opp til en vill skrøne som i Kjetta som var så fæl til å ete. Disse eventyrene var nok i utgangspunktet fortalt til barn.

Kunsteventyr

Mens de aller fleste eventyrene er muntlig overleverte, er denne kategorien knyttet til navngitte forfattere. H. C. Andersen er nok den mest kjente eventyrforfatteren i så måte. E. T. A. Hoffmann skrev også fortellinger i samme sjanger. I kunsteventyret utnytter forfatteren eventyrets stilmessige trekk i sin egen diktning, og prøver å bevare eventyrets form. H.C.Andersen gjorde også noe innsamlingsarbeid selv, og diktet av og til om på eksisterende overlevering. Andersens omarbeidelser går ofte noe lenger enn Asbjørnsens eller Grimms “tillemping” av språk og overlevert groteskeri.

Kilde: Wikipedia